jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

Dersom livet var et eventyr, ville det startet og sluttet akkurat omvendt av de kjente og kjære folkeeventyrene eventyrene.

Du vet, begynt med, «snipp-snapp-snute, ungen er ute», og naturlig nok avsluttet med «det var en gang». For sånn er det med livet. «Det var en gang», også, plutselig en dag er det ikke mer. Så går det livet som engang var, den du kjente, den du er glad i, inn i historiebøkene, forhåpentlig vis som et kjært minne du holder levende i hjertet ditt.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Det var en litt sår minstepode som forrige kvelden kjente på savnet at det som var, og som ikke lenger er. Menneskene han savner, de vi har mistet, og hva som har blitt borte med dem.

Tiden vi er inne i gjør noe med oss. Det er som om minnene blir sterkere når vi virkelig bruker sansene våre, og det er jo akkurat det vi gjør nå om dagen. Vi trigger minnene våre med kjente lukter og smaker. Vi er inne i en måned full av kjente rutiner, vi hører på de sammen sangene, setter gammel julepynt på faste plasser, har små familiære ritualer, samme som i fjor, og alle årene før der.

Men det mangler noe. For hvert år mangler det noe. Poden snakker om pakkene under treet som ikke kommer til å være der. Nå er det ikke mangel på pakker som kjennes sårt, det er han for gammel til. Antallet pakker under treet er ikke viktig for 16 åringen, jula handler mer om menneskene vi er sammen med, maten, julefilmene, og fridagene.  Det handler om at i julen i fjor åpnet han sin aller siste pakke fra oldemor Reidun. I år vil det ikke ligge noen pakke under treet med en pakkelapp med sirlig løkkeskrift. «Til Mattis, fra oldemor.» Det er ikke lenger noen som strikker varme sokker han kan labbe rundt med i romjulen. Sokker som i begynnelsen lukter som huset til oldemor, sokker som ikke klør, fordi oldemor vet akkurat hvordan garn hun skal bruke. For oldemor er ikke her mer, det er vår første jul uten henne.

«Det er ikke bare sokkene mamma! Det er smultringene også. Dine smaker ikke akkurat sånne som oldemor sine. Også er det den skålen med twist hun hadde på bordet, den ble jo liksom aldri tom. Som om hun hadde et hemmelig lager av påfyll!»

Jo, mye av julen forsvant med oldemor.

Året før forsvant noe av julen med bestemor. «De bittesmå pølsene på middagsbordet. Og den lukten fra de lysene vet du mamma?»

Joda, jeg vet. Han snakker om sossier. De smaker visst ikke det samme her hjemme. Også snakker han om kongerøkelse. Den lukter visst ikke det samme i stua i måsahuset.

«Det er ingenting galt med jula her hjemme altså, mamma! Vi kan ikke forandre noe. Da blir det feil også!»

Jeg forstår hva han mener. Jula i måsahuset må være som den alltid har vært. Våre tradisjoner er gode nok, det er vi som har skapt det han forbinder med jul her hjemme.

Men jula var også den nissen som begynte å danse og synge hver gang man gikk forbi den. Den glorete «amerikanske» nissen oldefar hadde kjøpt fra en katalog, på den tiden det å handle fra kataloger var en ganske eksotisk greie. Jula handler om de gylne, gamle kobberstjernene i stuevinduene hos oldemor og oldefar på Riis, og om de rødrutete julegardinene de gamle alltid hang opp i desember. Da julestemningen liksom spredte seg i kroppen og varmet hjertene våre da vi kjørte inn på gårdsplassen deres, og tre poder kunne løpe inn i åpne armer og varme klemmer. Nå er huset solgt, og de gamle har vært borte lenge.

Minsten snakker så varmt om minnene at jeg sitter med klump i halsen, og kjenner tårene presse litt på. For jeg har jo vært der selv også. Det første året uten mamma, før podene ble født. Jeg husker hvordan jeg og pappa pyntet til jul slik hun alltid hadde gjort, hvordan nissene ble satt på nøyaktig samme plass som hun alltid gjorde, og likevel ble ingenting likt.

Men sånn er livet. Et omvendt eventyr, fra begynnelse til slutt. Og underveis samler vi minner, enten i esker, eller i hjertet, og den kombinasjonen er ganske fin.

Det blir ingen strikkede ullsokker fra oldemor under treet i år, ei heller twist fra den magiske skålen som aldri blir tom, og vi har ingen nisse fra katalog eller kobberstjerner i vinduene. Men, vi har hverandre, og våre egne tradisjoner. Vi har små nisser i vinduskarmen, alle fra oldemor og oldefar på Riis sin nisselandsby. Vi har sokkene vi fikk i julen i fjor, om jeg kjøper litt stoppegarn holder de fint en romjul til. Vi har alle minnene fra «det var en gang» og de som har vært, og på julaften tenner vi lys på bordet. Et lys for alle vi er glad i og som ikke er med oss lenger. Et nytt lys i år, et lys for oldemor.

Det var fint å snakke litt med poden. Fint å høre tankene hans, fint å dele minnene og gledene. Når alt kommer til alt betyr jo det så uendelig mye mer enn den lille pakken under juletreet.

Vi satt der dypt og tilbakelent i hver vår gamle lenestol foran peisen, slik vi ofte gjør på kveldene, med nesa langt nede i en eller annen form for lett kiosk-lektyre, og med tankene langt vekk. Sett utenifra er jeg sikker på at vi er selve bildet på traust gammelt ektepar, hvis spenningsnivå i hverdagslivet er like synkende som interessen for fjorårets realitykjendiser med kule tatoveringer og navlepiercing. To middelaldrende, passelig småtjukke ektefeller hvis glansdager, om de egentlig noen gang fantes, for lengst har forduftet.

Likevel er vi ganske lykkelige, gubben og jeg, og dersom rikdom kunne måles i antall utvekslede smil, små berøringer, eller timer tilbragt i stillhet i tospann, ja da ville vi sikkert vært betegnet som rike.

Gemalen, en kraftkar med mer hår på brystkassa enn toppen av hodet, mekaniker av yrke, derav store ru arbeidshender med inngrodd gir-olje i porer og furer, hvilte et par loslitte ulltøfler i en solid størrelse 47 på fotskammelen foran de knitrende flamme. Du vet jo hva de sier om mannfolk med store føtter? Store føtter, digre tøfler!

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Han satt fordypet i sin absolutte favoritt lektyre, og bladde ærbødig i den siste utgaven av Norsk Bobil og Caravan magasin.  Det er vanskelig å få kontakt med gemalen når han sitter slik og drømmer seg bort i glansede bilder av bobiler i ulik størrelse og prisklasse. Fra øyekroken ser jeg han studere diverse innredninger og mekaniske duppetitter, mens han drømmer seg bort i tilbehør, eksteriør, toppfart, og polert karosseri.

Om han bare kunne vinne i lotto, da hadde det blitt egen bil. Enn så lenge må denne middelaldrende gemalen med hårete bryst, og svære ulltøfler fremdeles prioritere huslån, og tre hjemmeboende sønner i slutten av tenårene. Men om han bare vinner i lotto…

I mellomtiden låner vi svigerfar sin relativt nyinnkjøpte Fiat Ducato. En sånn snerten liten sak som glir like lett på vidda over fjellet, som gjennom trange gater i bortgjemte byer. Nå er kanskje ikke en sånn snerten liten by-bobil ideell for to over gjennomsnittet lange, og litt forspiste mennesker med større magemål enn sunn fornuft, særlig med tanke på at bena er for lange til at dodøren kan lukkes mens vi gjør vårt fornødende, og at vi sover i fosterstilling, på kryss og i dobbeltknute, for å ikke butte tær og hoder i karosseriet, likevel det er bedre enn ikke noe. Men å drømme om egen bobil med plass til å tømme tarmene bak lukkede dører, og til å strekke ut kroppen om natten uten å briste kraniet og punktere frontalappen, det må være lov.

Gubben blar fra side til side og sukker henført.

-«Se her da!» sier han!

-«Dem har sånn koppholder dashbordet, med tape…sånn som ikke sklir! Også har dem ei sånn matte med anti-skli underlag, hvor man kan legge nøkler og progressive briller med og uten solbrillefilter! Funker sikkert til småpenger også! Hadde vært kjempefint til vekslepenger i bomringen!!! Om det fantes sånne bomringer som tok mynter lenger da!»

Gubben er helt i sin egen verden.

Selv blar jeg i et glanset julemagasin fra det lokale kjøpesenteret, og lar meg nærmest forhekse av en nydelig kåpe i dyp-rød farge, med avtagbar fuskepels på kragen.

-»Se på denne da vennene, denne kunne jo du kjøpt til meg til ju….»

Men gubben enser ikke at jeg engang snakker, og avbryter meg med et stort og henrykt:

-«Wooooaaahhh!!! Vifteovn OG fuglemater til forteltet, FORMET SOM EI CAMPINGVOGN!!!! Faderuallan så kreativt! Nei, det MÅ vi bare ha i bobilen!!!»

Han finner frem en penn og ei notatblokk, og starter på lista over ting vi bare MÅ ha, til bilen vi ikke engang egentlig eier selv!

Koppholder, antisklimatte til mynter vi ikke kan bruke i bomringene som ikke lenger eksisterer, vifteovn og fuglemater formet som ei campingvogn.

Han trommer pennen litt utålmodig mot nesetippen mens han blar videre.

-« Jeg skriver opp ei sånn brødfjøl med understell også jeg, sånn som kan bli et lite serveringsbrett. Kjekt å ha. Også en løs reiseradio for de stedene vi ikke får inn signaler på stereo`n… reiseradioen er forma som en kombicamp…hva dem får laga nå til dags altså…tar med to jeg! Kjekt å ha! Tenger vi en egen liten kjele til nudler?»

Jeg blar videre i julemagasinet mitt, og kommer til undertøyssidene. En sånn syltynn modell med mistenkelig ruvende overstell i en julerød BH med blonder herfra til evigheten smiler forførende mot motefotografen. Jeg holder bildet opp mot gubben og kurrer så mykt og hest jeg bare kan: -«Se for deg meg i denne lille blondesaken da! Din egen lille «uskikkelige» sexy nissepike lissom… Tror du nissen legger noen slike blonder under treet mitt i år eller?» Jeg prøver å fange oppmerksomheten hans med et forsøk på å klemme et sett velbrukte hengepupper sammen på midten, mens jeg lager klassisk trutemunn ala gullfisk i bolle, og blafrer flørtende med øyevippene.

Gubben virker ivrig en brøkdel av et sekund!

-«Juletre!! Der sa du no! Det finnes jo sånne juletrær som går på batteri, snurrer av seg selv og blinker med lysa, sånne som kan stå på dashbordet i bobilen! Det MÅ vi ha. Jeg skriver det på lista!»

-«Men vi kjører jo ikke om vinteren!» svarer jeg undrende! –«Bilen står jo lagret på låven til…»

-«DÆVEN!!! Dem har julegardiner til bakruta også!!! Vi tar med det og! Nå skal det bli skikkelig julestemning i kjerra!»

Et bittelite øyeblikk, mens gubben noterer enda flere unødvendige nødvendigheter så blekket spruter, blar jeg videre i julemagasinet, og lurer på om det i det hele tatt er verdt å nevne at det i morgen er halv pris på ribbe på Coop, men jeg innser raskt at jeg neppe vil nå inn, nå som gubben tydeligvis har skrudd på «manne-bryteren» i lillehjernen, og er i handlemodus!

I lang tid blir han sittende slik med nesa langt ned i Norsk Bobil og caravan magasinet, fordyper seg dupeditter og lenker til nettbutikker med fristende to for en, og ti for tretten tilbud, mens han humrer, smiler, bestiller og noterer.

I det flammene i peisen er i ferd med å slukne for kvelden tørker gubben fornøyd svetten i panna med underarmen før han stolt som en hane presenterer ei tre A4 siders, sirlig skrevet ønskeliste med duppeditter og høyst nødvendig dill-dall av ypperste kvalitet.

Koppholder, antisklimatte til mynter vi ikke kan bruke i bomringene som ikke lenger eksisterer, vifteovn og fuglemater formet som ei campingvogn. Selvgående blinkende, batteridrevet juletre, og julegardiner til bakruta, samt to reiseradioer formet som en kombicamp.

Dørmatte til inn og utside, med teksten «Velkommen» og «Velkommen tilbake», (fiffig greie det der!), skinke- og hemoroide-varmer til fører og passasjer-sete, elektriske massasjeputer med innebygget dab radio til nakkestøttene, voksduk til campingbordet, campingbord til voksduken, mygglys med Fiat-logo og lighter til mygg-lys.

Matchende grilldresser til herr og fru, slippers med anti-skli såle i samme farger som grilldressene,  skilt til bakruta med teksten «Tut hvis du elsker camping», brødfjøl med avtagbart sammenleggbart understell, ledlys til forteltet, fortelt til ledlysene, kjele til nudler,  en års rasjon med nudler, en korkopptrekker med butikkens logo, av den typen som følger med om man handler for gastronomiske summer, og et hundebur i rustfritt stål som akkurat får plass under senga som egentlig er litt for kort til to lange og litt overvektige bobilentusiaster.

Joda, ønskelista til gubben er et lite mesterverk. Nå er det kun en ting som mangler. Ei bikkje til det hundeburet i rustfritt stål…. Ja, for vi har ikke, og har aldri hatt bikkje, hverken labrador, engelsk setter eller trendsetter, men buret var på tilbud.

Ja, også mangler vi jo egen bobil da, til alt dette svært viktige tilbehøret, men hvem bryr seg vel om slike ørsmå detaljer i en ellers så god innkjøpsplan?

God «hjul», da dere! Måtte nissen være ekstra raus i år.

“Same procedure as last sunday Mrs. Nordvang?”

“Same procedure as every sunday, James!”

Jeg kjøpte kongerøkelse og pysjbukse på apoteket denne uka, og her sitter jeg og nyter begge deler. En stor, deilig flanellpysj, og lukten av kongerøkelse som sprer seg i den vesle stua. Da er det liksom jul. Og søndag. Det er som vanlig stille. Folkene i måsahuset sover, podene har ikke engang hentet kalendergavene i julestrømpene enda. Bare Bolla lager lyd. En blanding av snork og during, men det er utvilsomt at hun koser deg. Ligger som vanlig heeeelt inntil matmor og stjeler varme, etter en natt ute i skogen. Jeg elsker sånne øyeblikk som dette!

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Frokosten består av et knekkebrød og en smultring. Må jo prøvesmake baksten fra i går. Nå kan det jo hende jeg prøvesmakte litt på smultringbaksten i går også, når den var helt fersk, men det er viktig å kvalitetsjekke smultringer opptil flere ganger før julaften! Finnes vel knapt ei bedre julekake. Kanske Sarah Bernard. Mulig det må bli en boks eller to med det også, i løpet av adventstiden. Jeg koser meg sånn når jeg baker, og særlig smultringer. Nå skjedde det riktig nok ei aldri så litta arbeidsulykke under kokingen i går, men jeg har bestemt at det får gjenfortelles i et eget innlegg, dersom måsagubben tillater det. Det var nemlig han det gikk hardest utover 😉 Uansett, kakebakst i går, fint øyeblikk!

Mandagen. Det var stars. Da Julemagasinet til bygda kom i postkassen og jeg fikk seg egen julefortelling og illustrasjoner på trykk. Stolt av bygda, og litt stolt av meg selv også, dessuten er det herlig med noe annet enn bare reklame i postkassen i denne adventstiden. Så derfor, julemagasin, fint øyeblikk.

Samme dag lå en diger pakke i postkassa. For stor for kassa egentlig, likevel hadde den på sett og vis fått plass. Tre år på rad nå har vedkommende, og jeg aner fremdeles ikke hvem det er, gitt meg en sånn fantastisk adventsgave, og hormonell og lettrørt som jeg er, tar jeg jo til tårene. Hvert eneste år! Det aller fineste er nok det håndskrevne kortet. Personlig, rørende, vakkert. Tenk at dette rause mennesket tar seg tid til å glede akkurat meg. Hver dag frem til jul åpner jeg nå dagens ord, og koser meg med en eller annen form for søt godbit. Rørt, ydmyk, og veldig, veldig glad! Tusen takk, hvem enn du er! Du gir meg så mange fine øyeblikk!

Så var det dorullnissekalenderen fra kollegene mine da. Den som hang over skrivebordet mitt da jeg kom på jobb tirsdag morgen! Den har jo allerede fått sitt eget blogginnlegg denne uka, men må jo bare nevnes her i søndagsbloggen også. For en gjeng jeg jobber sammen med. Rause, snille, gøyale folka på C 15. Nå skal det sies at helgens pakker faktisk inneholdt såpe og sjokolade, og ikke bare dorullnisser, så her var det overraskelser i fleng. Men dorullnissekalender…makan til ide, og for noen herlige øyeblikk den har gitt meg denne uka!

Og når vi snakker om jobb. Det er jo rart, dette med å jobbe på skole om dagen. Få lærere på jobb samtidig, elever delt opp i kohorter, på ulike dager, og adventstiden, skoledagene, er så annerledes enn hva vi er vant til. derfor er det så herlig å komme på jobb hver morgen, rusle over skolegården, og bli møtt av det store lysende juletreet vaktmester`n har satt opp. Det viser liksom at noe er iallefall som det pleier, og det gjør så godt akkurat nå. Enkle gleder kanskje, men juletre i skolegården, det gir fine øyeblikk det!

Den kvelden jeg ble sittende å skrive julekort. Det er, etter min mening, en av de fineste juletradisjonene som finnes. Desverre blir det mindre og mindre julekort i postkassa for hvert år som går. Folk flest sender en tekstmelding, eller en sånn felles hilsen i chatten på et eller annet sosialt medie, men det er noe med disse julekortene altså. Jeg har en snor hengende i taket i gangen, fra en vegg til en annen- Så langt henger det ett kort der. Men så handler det selvsagt ikke bare om å få da, for her hjemme er det en neste større glede å lage, og å selv sende julekort. Jeg koste meg ihvertfall forleden kveld, da koppen var full av kakao, og jeg kunne skrive julehilsner til pennen ble nesten rødglødene. Herlig øyeblikk!

Også håndballjentene da! Jeg er så himla glad for at håndball EM gjennomføres, for hva er vel Desember uten damehåndball. For en semiproff saftblander og fast benkesliter med innbyttegaranti på Sørumsands andrelag for et par-tre tiår siden, blir det liksom ikke jul uten et mesterskap. På TV vel og merke…jeg hadde jo aldri det helt store balltalentet selv. Selv uten publikum i salen gledes det over håndball fra sofakroken, og jeg…eller vi da, håndballjentene og jeg, går for gull!

Knitring i peisen, og en klokke som enda ikke har fått nytt batteri. Vi snakker vel fire-fem uker med samme klokkeslett i den kroken av stua nå. Latskapen lenge leve…batteriene ligger i nederste skuff nemlig, og det sitter litt langt inne å skulle bøye seg. Er jo ikke helt trimdronning heller da! Men uansett, å fyre i peisen om kvelden, høre at det knitrer i ved, kjenne varmen på tærne, og ikke helt vite hva klokka er, det er fine øyeblikk det!

Snakker om å ikke orke å bøye seg ned til nederste skuff…det er kanskje fordi måsagubben stadig skal være litt romantisk, og istedet for blomster (for han synes ikke det er romantisk å gi noe som dør!) så kjøper han sjokolade. Freia r min beste venn, og fiende, men når gubben kommer hjem med sånn julesnop som dette, det er sånne øyeblikk hvor jeg forstår hvordan dette ekteskapet kan vare livet ut…Jeg blir jo for tung til å kastes ut uansett. Men snøballer altså, fine øyeblikk!

Og sånn gikk uka. Jeg har danset meg gjennom nysnø, og sklidd på frosne sølepytter. Jeg har ledd meg fillete av dorullnissegavene mine, og grått en skvett fordi jeg har så mange fine folk i livet mitt. Jeg har startet med julebaksten, og spist av den også. Jeg har endelig kommet til bunnen av skittentøyskurven, og gleden varte i drøye 45 minutter. Jeg har spilt Yatzy med minstepoden, vært på biltur med storepoden, og ledd av dårlige vitser med mellomstepoden. Jeg har ryddet i boden, og rota klesskapet, alt det en helt vanlig hverdagsuke innebærer. Og nå er det søndag, igjen. Den skal nytes. Det skal bakes og smakes, også skal jeg forberede meg på enda en skoleuke utenom det vanlige.

Ønsker deg som titter innom en nydelig andre søndag i advent, også håper jeg at uken som kommer byr på masse fine små øyeblikk.

Vi blogges.

C 15. Et lite kontor, eller på godt norsk, et lite lærerværelse i C bygget ved Bjørkelangen videregående skole. På C 15 sitter til sammen 11 mennesker, 12 om man regner med avdelingslederen som egentlig har eget kontor oppe ved ledelsen, men som stadig stikker hodet innom for å kvitre muntert, slå av en prat, eller undervise litt.

På C 15 går skravla ofte lett, og raskt. Latteren sitter løst, og bland resten av skolens lærere omtales vi ofte som hønseflokken, det til tross for at vi også har en arbeidskar med oss. Det er en fin gjeng. Engasjerte, kloke, omsorgsfulle, og med en varme og omtanke for elevene du sjelden finner andre plasser. Det er godt å ha kontorplass på C 15, godt å høre til akkurat der.

Vi kjenner hverandre godt. Noen ganger trigger vi hverandre litt, diskuterer høylytt, er av og til uenige, men alltid med samme formål. Det vi gjør skal være til det beste for elevene våre, og for oss som jobber der.

Vi deler gleder, sorger, og hemmeligheter.

Så trygg på denne gjengen er jeg, at jeg kan komme med innrømmelser der jeg ikke snakker høyt om andre steder. Som for eksempel den gangen jeg fortalte at julepynten ungene ofte laget som små ble brukt som opptenningsbriketter i peisen, og at dersom jeg fikk så mye som en dorullnisse til ville jeg fly på veggen. Selv da ble jeg møtt med sympati og forståelse. Ja, for sånn er folka på C 15. De ler ikke av noen, de dømmer ingen.

Den første Desember ankom jeg C 15 en snau time før skolen startet. Det er godt å komme tidlig, snike til seg en kopp av Torunn sin nytraktede kaffe, svare på litt mailer, og nyte stillheten før elevene invaderer korridorene. Overraskelsen var stor da jeg hevet blikket og fikk se en aldeles fantastisk pakkekalender hengende over skrivepulten min, og de to kollegene som hadde ankommet like tidlig som meg klappet entusiastisk i hendene, og sa smilende ” Den er bare til deg!!! Fra ALLE oss her på C 15!!!” Og jeg, full av overgangsalder-hormoner som bare ei livmorløs kjærring på 44 kan være, tok nesten til tårene av glede! For en gjeng! For en fantastisk gjeng!

Med skjelvende hender åpnet jeg nærmest ærbødig den første sirlig innpakkede pakken, og ante en viss uro da damene bak meg kniste hysterisk idet en rød, litt vindskjev, og heller dårlig klippet nisselue av filt kom til syne, etterfulgt av en dorull med ansikt, stående på et snowboard av gullfarget glanspapir!

“Vi har laget dorull-nisse-kalender til deg!!!!” ropte damene entusiastisk, og knakk omtrent sammen av latter da uttrykket mitt viste at det gikk opp for meg at jeg i 24 dager fremover vil pakke opp 24 fordømte dorullnisser!

Ragnhild. Snille, kloke Ragnhild. Hun som har ord som varmer, og som får meg til å føle meg god. Ikke bare god nok, men god! Hun har pokker meg laget dorullnisser til meg!

Kine. Morsomme, herlige Kine, hun med 100 jern i ilden, og som synger navnet mitt på et språk bare hun og jeg forstår, hver gang jeg kommer inn døra! Hun har pokker meg laget dorullnisser til meg!

Torunn. Hun som er så god til å lytte, så dreven i faget, så engasjert, og så ivaretagende! Hun som er full av omsorg, og som alltid starter dagen med “Åssen er det med Janne i dag?”Hun har pokker meg laget dorullnisser til meg!

Linn! Linn som bare er snill, nesten for snill! Hun som har lange øyevipper, hun som deler ut kaffe fra maskin, og sjokolade, og hun som ser det beste i alle. Hun har pokker meg laget dorullnisser til meg!

Tine. Tine som har så innmari masse personlighet i en sånn bitteliten kropp. Hun som er blid selv når hun er sinna, og som ler like mye med øynene som med munnen. Hun har pokker meg laget dorullnisser til meg!

Line! Fantastisk herlige Line som har en latter som smitter mer enn nåværende pandemi. Hun som prater på inn og ut-pust, og tar alle oppgaver på strak arm. Hun har pokker meg laget dorullnisser til meg!

Lena! Hun som sier at jeg er så flink enda hun har sett meg på mitt aller verste. Hun som hopper inn når andre ikke kan, og som strikker de varmeste gavene. Hun har pokker meg laget dorullnisser til meg!

June. Sjefen som synger når hun prater, hun som tar med seg sola når hun sier hei, selv på de gråeste dagene. Hun som ivaretar, lytter og utfordrer, og som alltid forstår og tilrettelegger. Hun har pokker meg laget dorullnisser til meg!

Marte! Selvstendige, egenrådige, knalltøffe Marte. Hun som er ny, men som det kjennes ut som jeg har kjent hele livet. Hun som er trygg og forvirra på en gang, et rivjern av et kvinnfolk, et forbilde…hun har pokk…okei, Marte hadde ikke fått med deg det dorull-greiene, så hun har kjøpt servietter…jeg ser det på pakka…men likevel!

Martin! Hanen i hønseflokken! Han som kan sende meg et blikk, også ler vi høyt og rått, fordi vi vet at vi tenker på det samme! Martin som bidrar med det sårt etterlengtede testosteronet som utjevner flokken vår. Han har for pokker meg laget dorullnisser til meg…og jeg tror ikke han har skjønt at det er doruller uten dopapir!

Også Synnøve! Kloke, gode Synnøve som har svaret på alt, og svaret er alltid 42! Hun som hever øyenbrynene og roper “HerreJessdafader” på kav nordnorsk, og som konkluderer der vi andre kaver litt! Hun som gråter når hun blir glad eller veldig engasjert, og som ALLTID er blid etter kl. 10-00! Hun har pokker meg laget dorullnisser til meg!

Så satt jeg der da, mens de kreative sjelene lo høyt og lenge, og tenkte “Hva pokker har jeg gjort for å fortjene dette???” Jeg som endelig hadde blitt kvitt all denne såkalte julepynten etter podene, også skulle det atter en gang fylles opp med den verst tenkelige sorten av julepynt. Oppjåla dorull!

Men disse folka på C 15 altså. De lo, og lo, og fortalte om kvelder meg juleverksted i egne stuer, via møter på Teams. Der har de sittet og klippet og limt, strikket og stripset og tapet, og ledd! Ledd høyt og lenge! Skapt samhold og latter og glede, i en tid som ikke bare er lett for noen, lærere især.

Og de har gjort det, bare for meg! Det er fint å tenke på det! At de kjenner meg så godt at de vet hva som gir meg glede, hva jeg ler av. Gapskratter av faktisk! Det er ikke bare gode kolleger, det er vennskap! Vennskap og en ganske så fin kjærlighetserklæring, faktisk! På C 15 jobber noen av de fineste folka jeg kjenner, og de har for pokker meg sittet og laget dorullnisser! En for hver dag i Desember! Bare til meg! Kall meg bare dorull-dronninga fra nå av! Finere julepynt finnes ikke! (nesten!)

(For de som følger meg på instagram. Dorulnissene åpnes og legges ut i storyen, hver arbeidsdag frem til jul!)

Vanligvis kommer følelsen av jul snikende en gang tidlig i November, og som regel klør jeg i fingrene etter å starte pyntingen, bakingen, og innpakking av julegaver helt i starten av Desember. Ikke fordi jeg stresser, eller fordi det haster, men fordi det gir meg glede.

I år har julestemningen latt vente på seg. Ikke slik å forstå at den uteblir, den har bare kommet senere.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Det har vært et annerledes år, en lang og til tider litt slitsom høst. Ikke bare for meg, for alle selvsagt. En unntakstilstand over hele verden. Her i måsahuset har ting røket på tur. Alt av hvitevarer, biler, og annet nødvendig som koster mye. Noen ganger har jeg knapt hatt tid til å trekke pusten godt ned i magen før det skjedde noe nytt.

Derfor trodde jeg julestemningen, om ikke den helt skulle utebli, i hvert fall kom til å komme sent i år. Men så satt jeg her da, mot slutten av November, og kjente at roen senket seg, og det til tross for at vi kun er helt i startgropa av julestria. For jula er ei stri, enten man stresser eller ei.

Jeg hadde en sånn liten mental vareopptelling, i hjernen. (tror jaggu jeg nettopp fant opp et nytt begrep der altså!) For jammen finnes det positive sider med situasjonen verden står i akkurat nå også. Neida, jeg prøver på ingen måte å undervurdere pandemien, eller hva den gjør med oss som mennesker. Jeg er fullstendig klar over alt situasjonen medbringer av vansker, både fysisk og psykisk for mennesker. Jeg har jo selv kjent det på kroppen og i toppen, og enda viktigere, jeg har sett, på nært hold, hvordan det påvirker de aller mest sårbare i samfunnet vårt, de som hver dag er avhengig av nærkontakt med andre mennesker, de som har behov for impulser og veiledning utenfra.

Men greia er da, her hjemme, i mitt lille gamle røde hus på Liermåsan, med min lille familie, her kan vi roe ned. Julestria haster ikke. Vi må ikke stryke skjorter, eller legge av penger til ei drosje hjem fra julebordet, for vi skal ikke ut. De aller fleste julegavene er kjøpt inn allerede, fordelt utover året, utover lønningene, utover tilbudene som har vært. Det blir ikke mange til bords på julaften, ei heller mange romjulsselskap å planlegge, for vi må begrense nærkontaktene. På mange måter, satt litt på spissen, har vi jo nå en lovpålagt roligere julestrid.

Så hva stresser vi for da? Vi har 24 dager på å fylle kakeboksene med våre favoritter. Våre, fordi det er jo bare vi som skal kose oss sammen. 24 dager med nok av tid til å slenge seg i sofaen etter jobb, drikke gløgg, spise popcorn og se middelmådige julefilmer på Netflix. 24 dager på å tørke litt støv av synlige overflater, og feie resterende bøss under teppet. Det er jo bare vi som skal tråkke rundt her likevel. 24 dager på å prøvesmake sprø svor, og marsipan med sjokoladetrekk. 24 dager på å sette frem nisser, tenne stjerner i vinduene, kjenne lukten av skog fra små kvaster av granbar som står rundt omkring i huset. 24 dager til å skrive, sende, og lese julekort. 24 dager til å glede andre med litt smått og stort. Det er det jeg kanskje gleder meg aller mest til.

Nei, 2020, i likhet med denne kommende jula er slett ikke optimal, men akkurat nå velger jeg å tenke positivt, og gjøre det beste ut av det. For selv om ikke alt blir likt som tidligere år, skal slett ikke kosen med førjulstiden forsvinne. Kanskje ikke det å roe ned, redusere gjøremål og nærkontakter, forminske produksjon, og senke forventningene er så dumt. Hvem vet, kanskje blir dette den mest bedagelige, behagelige førjulstiden noen sinne. Jeg gleder meg i alle fall til dagene som kommer, okke som.

Det var voldsomt fruktbart på Liermåsan tidlig på 2000-tallet, og over en periode på drøye tre år var undertegnede som en dieseldrevet fødemaskin med heftig kapasitet, hvis understell klemte ut intet mindre enn tre avkom med ni måneder og et kvarters mellomrom.

Det var på den tiden jeg var full av struttende, ungdommelig pågangsmot av den typen som ofte av god grunn forveksles med rein dumskap og uvitenhet. Jeg hadde med kunnskapstørst hjerne slukt alt av lektyre om barneoppdragelse, og var så rustet for oppgaven som bare en uvitende fersk småbarnsmor kan være, og i eget hode malte jeg et slikt nasjonalromantisk og rosenrødt bilde av rolige, glansede juledager med spente barn og avslappede voksne i skjønn harmoni.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Det skulle bli akkurat som da jeg var liten. Da alle juleønsker på magisk vis ble oppfylt. Når juledagene bestod av grønne glitrende trær, sirlig og vakkert pyntede pepperkakehjerter i hvert vindu, knitrende flammer i peisen, håndskrevne julekort med bilde av oppstilte, smilende familier i nisseluer, og barn som på julekvelden satt som tente lys, tålmodige, men spente ved middagsbordet og kastet lengselsfulle blikk mot en stor, men slett ikke overdrevent diger pakkehaug. Og midt under gangen rundt juletreet der familien sang klokkerent og tostemt på reven rasker over isen, skulle det knakke høyt på døra, og inn skulle nissen komme med tunge steg, og en sekk full av spenning. Nissen skulle lukte sigar av samme typen som morfar alltid røkte etter julemiddagen. Han skulle ta oss unga opp på fanget, en etter en, ønske oss god jul, og så haste videre til alle barna i resten av verden, for det var tross alt julekvelden over hele denne fantastiske snøkledde kloden av et evig vinterparadis.

Desember skulle pyntes med julegardiner. Det skulle lukte kongerøkelse i hver krok av stua, kakeboksene skulle aldri bli tomme, og til og med på knaggen på badet skulle de røde håndklærne henge til pynt.

Ååååh, for noen tradisjoner å bringe videre til eget avkom. For en lykke. Rein julelykke! Det var som om mammahjertet nesten eksploderte av herlige forventninger, der jeg stod helt i startgropa av Desember, og gledet meg til dagene fremover.

Men enkel forskning viser at minnene fra egen barndom ofte er en sterkt forgylt liten vri av den egentlige sannheten, og at unger generelt, også de fra helt normalt sporadisk veltilpassede A4 familier med huslån, Volvo stasjonsvogn og taco-fredag, ikke nødvendigvis innfrir mors tanker om en avbalansert og glitrende julefeiring med kakehjerter i vinduet og utpreget julefred.

Det startet med julekalenderen. En sånn spennende og forlokkende sjokolade eller pakkekalender som i utgangspunktet skal være en koselig tradisjon, men som setter unger så til de grader i spenningsmodus at de sovner sent og våkner tidlig. En kombinasjon slitne småbarnsforeldre finner sjarmerende på dag en, litt slitsomt på dag to, og så til de grader u-utholdelig at de vurderer å avlyse hele jula på dag tre.

Det ble intet mindre stress under det som i utgangspunktet skulle være en sånn instagram-vennlig seanse med pepperkakebaking, med påfølgende melisglasur og nonsstop-bonanza for hele familien. For det som i teorien, og utfra historiebøkene og de gamle familiealbumene utgir seg for å være en slik ultra-koselig tradisjon, utviklet seg raskt til å bli en intern konkurranse mellom podene i «utforming av obskøne kroppsdeler av krydret kakedeig», og fint lite hjelper det av faren til avkommet, som på papiret så ut til å være en normalt stødig kar, innvendig er intet annet enn en umoden fjortis som endelig ser sitt snitt til å lede en produksjonsavdeling bestående av tre overtrøtte poder i barneskolealder, alle høye på sukker og e-stoffer, inn i en spiral av pepperkake-pupper og annet fandenskap.

I stedet for sirlige pyntede pepperkakehjerter med rød silkesløyfe hengende i vinduene, hadde vi kakeboksene fulle av pepperkakedamer med struttende pepperkakepupper i alle mulige størrelser. Vi hadde pepperkake-hodeskaller, og pepperkake-rumper med pepperkake-rumpehull fulle av nonstop, og tre poder (og en pappa) så seige av melisglasur at kun høytrykkspyleren var sterk nok for rengjøringsjobben som fulgte bake-seansen.

Utover Desember fortsatte bevisene å komme. Bevisene på at det er betydelig forskjell på det å være barn, og det å ha barn i julestria. For selv husket jeg bare den enorme gleden i mamma og pappas øyne da jeg etter endte skoledager med spennende juleverksteder kom hjem med den ene kreasjonen etter den andre. Så stolt av julepynten jeg hadde laget, og givergleden var helt enorm da jeg så mamma dekorere vegger og vinduer med lenker av glanspapir, og nissemenn og koner av kongler og filt.

Enten var jeg veldig mye mer kreativt anlagt enn mine egne avkom da jeg var på deres alder, eller så hadde mine foreldre pokerfjes verdig en Oscar-statuett hver gang de mottok en gave, for jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg så ungene dra opp den ene vindskeive dryssende kongla etter den andre, overlesset med lim og filt og skjelvende øyne, forkledd som en nisse med rusproblematikk, eller fire ispinner limt sammen til ei stjerne, og dynket i mer glitter enn en dragartist i Las Vegas, og jeg slet med å klistre på et smil og å finne en passende plass til julepynten…altså en annen plass enn inne i den allerede tente peisen.

For ikke å snakke om juleavslutninger på skolen. Det var koselig det, og endelig så det ut til at mellomste podens juleavslutning i tredje klasse skulle bli en reprise av min egen forgylte barndom, for det er ikke til å stikke under en stol at mammahjerte nesten eksploderte av glede og stolthet da poden i en rekke av drøyt 20 barn entret en festpyntet gymsal som nummer to i en rekke av hvitkledde engleaktige Luciaer med hvite skjorter, glitter i håret, og lys i hendene.

Gleden var for øvrig kortvarig,  og endte brått da poden med lys og klokkeklar barnestemme, midt i første refreng sang den versjonen av Lucia sangen han hadde lært av sin pappa tidligere den uken, og det ut i en fullstappet men musestille gymsal ljomet fra avkommet: «Saa-aantaa Luu-ciiaaa, dreit oppi lia!»

For å toppe det hele skulle det vise seg at hele barneflokken her hjemme av uante årsaker var livredde for julenissen, og derfor var et besøk av selveste nissefar høyst uaktuelt på julekvelden. For å ufarliggjøre konseptet julenisse for ungeflokken forsikret vi podene om at den røslige mannen i topplue og hvitt skjegg likevel besøkte alle barn natt til julaften. At han kom ned gjennom pipa mens alle i huset sov, la pakker under treet, for så å på magisk vis fordufte videre til neste pakkestopp. Med dette eventyret friskt i minne kunne guttene legge seg og sove trygt, i vissheten om at nissen ville komme, og fordufte lenge før de våknet julaften morgen.

Derfor unte jeg meg et velfortjent boblebad etter at Hovmesteren hadde servert Grevinnen sent lille julaften, og kjente for første gang i hele førjulsstria at roen endelig senket seg over huset på Liermåsan. For å virkelig maksimere følelsen av god julestemning pakket jeg meg etter badet, inn i det store myke røde badehåndkle, og surret det mindre, men matchende håndklede som en turban rundt det våte håret, før jeg ruslet i myke tøfler inn i stua, der gubben hadde sovnet på sofaen, og flammene i peisen var i ferd med å slukne. Jeg dempet derfor lysene i stua, før jeg åpnet peisdørene, satte meg på kne foran ovnen, og bøyde meg fremover for å blåse liv i glørne.

Da høres plutselig et høyt og redselsfullt hyl bak meg, en skingrende barnestemme som vræler fra en pode som holder seg for øynene!

-«Nissen har detti ut av peisen, OG HAN HAR MASSE HÅR I RUMPA!!!!»

Det var da jeg innså nederlaget. Jeg hadde på ingen måte klart å skape den samme varme følelsen av jul for mine egne barn, som mine foreldre skapte for meg da jeg var liten, og da ungene endelig sovnet på julekvelden, etter en dag full av så mye spenning og mas, sukker og ribbefett, pakkekaos og riskrem og rød saus fordelt broderlig mellom mager og gulvtepper, var jeg egentlig bare glad det hele var over.

Så gikk årene, og podene ble til unge voksne, fine gutter i slutten av tenårene. Forleden satt de sammen og bladde i fotoalbumene fra da de selv var små, og mimret om fortidens julekvelder. De snakket så varmt om pepperkakebaking, juleavslutninger med luciafeiringer, juleverksteder på skolen, og ikke minst, mysteriet julenissen, som ikke lenger er så skremmende, til tross for ei hårete rumpe. Det var da det gikk opp for meg. At de voksnes oppfattelse av julen ikke er den samme som ungenes, og at energien vi legger i «det perfekte» er høyst unødvendig, for ungene er slett ikke kravstore. De bryr seg ikke om hvordan pepperkakene ser ut, bare de får smake på deigen. De bryr seg ikke om teksten i julesangene, bare vi synger med. De vil bare at vi skal være der, som en trygg bauta i en litt overveldende måned full av forventninger. Og akkurat det har jeg heldigvis klart.

God julestrid ønskes alle.

Stemningsrapport fra måsahuset. Knitring i peisen, altfor store flanellsbukser, tjukke sokker, kanel og eple-te i svææær kopp, og et enslig lys brenner i adventsstaken jeg fikk av Ann Jorun. Det er stille i stua. Podene sover, gubben hviler enda, og katta har akkurat kommet inn etter nattens musejakt, og har krøllet seg sammen inntil meg i sofaen, prøver å stjele litt varme fra matmor. Første søndag i advent, det er fint det. Nå starter ventetiden, sånn for alvor lissom! Fint øyeblikk, og jeg nyter. Te, blogg, pusekatt…lite som slår det en søndagsmorgen.

Ukas fineste øyeblikk var jeg ikke engang med på selv, likevel har jeg gjort det til mitt, og jeg smiler når jeg tenker på det. Det sies at den største gleden man kan ha, er å gjøre andre glad. Det er noe i det, selv om det finnes store gleder i ostepop og julemarsipan også… Det var på fredag kveld det tikket inn en melding fra Beate. Beate er ei sånn fantastisk flott dame det er godt å være rundt. Du vet, den typen dame som gjør verden til et litt bedre sted, bare ved å være. Hun har noe godt over seg, vanskelig å forklare, det er bare sånn. Beate er rå på å lage bøker, og i år, som i fjor, er hun ansvarlig for å redigere og trykke opp Julemagasinet. Jeg har som i fjor, fått gleden av å bidra med en julehistorie, med illustrasjoner. Julemagasinet kommer ut i begynnelsen av uka, men Beate har et par liggende hjemme, og lot svigermoren sin på over 90 lese gjennom ett. Deretter sendte hun meg en melding, og du kan lese deler av den på bildet under her.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Den traff meg denne meldingen. Jeg ble bare så innmari glad. Tenk å få være den som gjør at en annen ler så de tar til tårene. Tenk å få være den som kan glede med en historie, og noen tegninger, og tenk å være den som mottar en slik beskjed en fredags kveld. Da følte jeg meg heldig da, for dette var et sånt tvers igjennom herlig øyeblikk!

Snikjulifisering. Fint øyeblikk. Også vet jeg at jeg er skikkelig barnslig nå, men jeg ler så fælt av det ordet! Del det opp! Snikjul i fisering. Dævver!!!!!! Greit, tar meg sammen…uansett, å snikpynte litt på tampen av uka, selv før advent, det må da være innafor i år. Jeg gav ihvertfall en lang blank en i normer og regler, og gikk litt amok med et lysfat på spisebordet. Bare måtte ha inn litt julestemning, nyte det litt, i ventetiden før ventetiden. Så satt jeg der på kvelden, kikket litt på pynten, drakk gløgg fra gromkoppen, og nøt øyeblikket.

Dagen i hagen. (rimer og greier!) Den dagen lyset var sånn magisk, sånn som bare vinterlyset kan være. Jeg er litt svak for dagslys har jeg funnet ut. Kuldegradene bet litt på øreflippene, og tørne ble kalde så fort seg satte skoene ned i det rimete gresset, men jeg måtte bare rusle litt rundt i hagen, og fange øyeblikkene. Du vet hvordan lys jeg mener? Når sola henger lavt på isblå vinterhimmel, men disen danner et tynt lag et sted midt mellom himmel og jord, og alt blir liksom tåkete, men likevel klart? Klarer ikke forklare det skikkelig, men fint var det! Skikkelig fint, så da ble jeg stående der, og blåse frostrøyk ut i lufta, slik jeg gjorde som liten, og trakk iskald vinterluft ned i lungene, mens jeg myste mot sola bak disen. Herlig øyeblikk!

Den ettermiddagen største poden endelig landa litt hjemme, og hadde tid til å snakke med den skravlesjuke moren sin. For storepoden har jobbet overtid hver eneste dag denne uken, og har så godt som stupt i seng så fort han har kastet i seg litt lunken middag, og jeg har savnet han! Enkelt og greit. Så da han endelig en dag sluttet til vanlig tid, og i tillegg hadde masser av tid til å avse undertegnede, da var jeg lykkelig da.

Den dagen Europris ENDELIG fikk inn disse pakningene med små candycanes! Gurimalla som jeg har venta på akkurat det. Ruslet forbi godisavdelingen, men så de ikke, spurte en sånn ung kjekk kar som drev og pakket ut varer, og han bare: “Åhh, det har akkurat kommet en eske med sånne, vent, så løper jeg på lageret og henter til deg!”

Altså, service OG candycanes! Det er øyeblikket sitt det. Jula er reddet!

Da jeg gikk en lang tur rundt i bygda, i kulda. Ville går tur, men hadde ikke lyst til å fryse. Egentlig hadde jeg ikke så lyst til å gå tur heller, jeg hadde lyst til å ha gått tur… du vet, være ferdig med det, og nyte den gode samvittigheten etterpå. Men jeg kledde på meg, surra halsen inn i det blå varme skjerfet, dro glidelåsen på jakka opp til nesa, og trasket avgårde! Det er jo alltid deilig, når man bare når den dørstokkmila! Og når alt er blått, og kaldt, og hele verden har et tykt lag frost på seg, da er det ekstra deilig å være ute, og enda herligere å komme hjem igjen. Tur i kulda, fint øyeblikk. Komme inn og varme tærne foran ovnen, enda finere øyeblikk!

Det er så hyggelig når noen liker det man lager, og spør om man kan lage noe for dem. Denne uka var det Lena som ønsket seg en stor, men enkel barkrans til utgangsdøra. Genial unnskyldning for meg til å traske ut i skogen, sanke litt grønt, og surre sammen en krans. Kombiner det hele med et bål, kokekaffe og en lunken kanelsnurr i matboksen, og du har et stk ganske så happy måsafrue! Og som betaling…Pepsi max, ostepop og marsipangris, og et par timer intens skravling i sofaen over en kopp kaffe. Her snakker vi et slikt vinn-vinn og atter vinn øyeblikk!

Og sånn har uka gått. Jeg har tatt gubben på fersken i å spise opp halve skjokoladekalenderen sin. Jeg har sklidd på frossen sølepytt og forstuet vaginaen…kjennes ihvertfall slik ut, for bena gikk til hver sin side, og jeg gikk lenger ned i ufrivillig spagat enn en overtøyd rumensk barne-turner på steroider. Jeg har ledd med gode kolleger, spist kenyansk linsegryte, og mer marsipan med sjokoladetrekk enn jeg gidder å innrømme. Jeg har hengt opp julenek, kalt gubben for vanlig nek, bakt rundstykker som ble harde som murstein, og boller luftige som sukkerspinn. Jeg runda 2500 følgere på instagram, hvilket ikke har noe som helst betydning i det virkelige livet, men som jeg glatt kan innrømme var ganske kult likevel! Takk, tusen takk til alle som titter innom meg der også❤ Jeg har fryst på tærne og svetta på ryggen, sett dårlige julefilmer på Netflix, og skravlet med Mona bak kassa i julebutikken.

Alt slik som til sammen lager en ganske fornøyelig hverdagsuke for en passe fornøyelig hverdagskjerring.

Ønsker alle som titter innom en nydelig adventssøndag. Måtte uken som kommer by på drøssevis av øyeblikk.

Vi blogges!

Sitter her i den faste kroken av sofaen og går gjennom alle de små fine hverdagsøyeblikkene som har laget denne akkurat passe gode hverdagsuka. Noen øyeblikk skal få plass i dagens blogg, noen blir lagret på eget minne. Tenk at slik har jeg sittet hver eneste søndag i fire år, og delt mine små hverdagsøyeblikk med kjente og ukjente. Mest ukjente. Jeg føler at mange av dere har blitt venner, selv om vi aldri har møttes. Rart det der, hvordan man “netter” via kommentarer eller bilder, litt sånn over tid, og plutselig kjenner man på et slags vennskap med helt ukjente. Ganske så fint.

Sitter her i gubben sin pysjbukse. Han fikk den til jul for mange år siden, men har knapt brukt den, fordi den er så god å loffe rundt i, at jeg stjeler den. Hele tiden. Passer så godt nå førjulstiden med en sånn litt for diger flanellbukse med røde ruter. Varm og god, og så romslig at man knapt kjenner det om man kanskje har forspist seg på for eksempel ostepop. Det hender jo man går i den fella…om og om igjen.

Sitter her og prøver å ignorere den lille stemmen inne i hodet mitt, den som forteller meg at det hadde vært helt i orden å starte med litt sånn snik-julifisering her i stua. Ja, det er et ord! Liksom bare finne fra bittelitt julepynt, noen lys, litt granbar og kongler, og begynne så smått med pyntinga. Jeg prøver så godt jeg kan å overse den stemmen, men den er ganske intens. Jeg gir for eksempel etter hver gang stemmen ber meg unne meg litt lakris, eller marsipan, eller sjokolade, eller kaffe, eller popcorn, eller pepsi max, eller en cowboystrekk på sofaen…Stemmen er som du sikkert skjønner ganske god på å overtale.

Jeg skal liksom prøve å vente en uke til før jeg sniker litt jul inn i måsahuset, men det er vanskelig.Tradisjonen her er jo å vente til første søndag i advent. Jeg har drukket gløgg da…nesten hver dag hele uka. Ikke lett å la vær når venninna di driver interiørbutikk, og selger sånne kule kopper. (og ja, jeg har jo en liten smule koppedilla!!!) Måsagubben har fått sin egen, av Mona. Føler egentlig at vi er litt sånn typ, et par like grilldresser unna prototypen på gammalt ektepar nå. I don`t care! Ikke egentlig. For gløgg i kule kopper, fyr i peisen, og polkagris gir så himla fine øyeblikk! Ser maaaaange har pyntet ekstra tidlig i år, og det gleder meg litt. Vi trenger litt lys og glede dette året. Så gjenstår det å se da, om jeg gir etter for fristelsen til å pynte litt i løpet av uka. Har du startet julepyntingen enda?

Bolla! Herlighet, for et dyr. Den katta burde jo hatt sin egen lille lykkeblogg, for hverdagene med henne byr på øyeblikk etter øyeblikk. Mammadalt så det holder! (Jada, jeg vet jeg egentlig ikke er mammaen hennes!) Janne pusser tenna, Bolla sitter i speilet. Janne pakker inn julegaver, Bolla “fikser” sløyfebånd og spiser merkelapper. Janne sitter på do, Bolla sitter på fanget og heier. Janne sover, Bolla vekker henne uten god grunn. Janne kommer hjem fra jobb, Bolla er velkomstkomite i porten. Fin pus, fine øyeblikk!

Det er rare tider på skolen. Begrenset antall elever, fordelt utover ruka. Det samme med kolleger. Jeg er den eneste som er der hver dag, da jeg har tilhold i alle klassene, og med mange enkeltelever. Skummelt, litt fint også, å ikke miste oversikten helt. Oppe i alt dette, all denne unntakstilstanden, blir gleden desto større hver gang en kollega entrer kontoret om morgenen. Når skravla går i overkant fort, og latteren sitter ekstra løst fordi man ikke har sett hverandre på noen dager. Sånne øyeblikk blir ekstra gode i denne tiden, og ekstra viktige å ta vare på. Jeg har, utvilsomt, verdens beste kolleger! Fine øyeblikk, hver eneste arbeidsdag. Dessuten har de av en eller annen grunn tydeligvis ubegrenset tilgang på snop… noe den lille stemmen i hodet mitt som nevnt tidligere vet å sette pris på! Godis på pulten, fint øyeblikk!

Den morgenen himmelen viste seg frem som om den skulle gå først i Pride paraden, og ikledde seg de aller fineste fargene sine. Hele spekteret av rødt, gult, oransje, rosa…you name it. Ble gående med nesa i været hele veien til jobb, og jeg ruslet over skolegården akkurat i det alle fargene traff den ene bygningen, og himmelen speilet seg i vinduene ved hovedinngangen. Og jeg ble som vanlig stående der, midt i skolegården som en tomsing, å bare stirre! Nydelig! Nydelig øyeblikk!

Jeg har prøvd noe jeg aldri har gjort før. Ble spurt av en kollega om å male et dørskilt av porselen, og sa ja. U-klokt egentlig, for jeg har null erfaring med den typen materialer, men bestilleren ville bare ha navn og noen enkle strektegninger. Greia er da, at uansett resultat, så var det innmari gøy å gjøre noe nytt. Gøy, morsom erfaring, fint øyeblikk. Enkelt og greit.

Også var det denne kollegaen da, som kom med gave som takk for hjelpen, selv om jeg sa jeg ikke skulle ha noe for det. Og jeg liker gaver! Såpass kan jeg like gjerne innrømme. Det er noe med den spenninga altså. Noe innpakket, i glinsende papir. Det beste er nok kanskje likevel slike små fine hilsninger på kort eller pakkelapp, men pakker generelt er GØY! Denne pakken lot jeg ligge ved siden av meg en times tid. Ville bare dra ut spenninga. Janne, fire år… Så ja, pakker. Spennende pakker, og kort med håndskrevne hilsninger. Fine øyeblikk.

Og der har du uka mi. Kjedelig for noen kanskje, trygt, godt og spennende nok for meg. Mange fine små øyeblikk, skapt av folk og fe og fandenskap rundt meg. Den natten vi ikke fikk sove stort, både gubben og jeg, og vi ble liggende og skravle. Da jeg kjøpte med den jule-iskaffen som var så sabla god!!! Den som smakte mer sjokolade enn kaffe, og ble sånn akutt ny favoritt!

Den halvtimen jeg ble sittende med en elev og synge. Tenk at sang kan være rein terapi når dagen er tung, og tankene er forvirrende. Fint øyeblikk.

Da kulda kom, og alt ute ble så gnistrende vakkert. Så kaldt at det knaste under føttene, og det så ut som om naturen hadde kastet hauger av glinsende små diamanter overalt på bakken!

Da de siste julegavene ble handlet inn på polet (litt kjipt at jeg ikke måtte vise legitimasjon selv om jeg tilbudte meg akkurat det), og pakket inn. Offisielt ferdig med alle julegaver, bortsett fra til podene, eller da jeg fikk smugtitte på forsiden til årets julemagasin for bygda, og stolt fikk se utkastet til historien og tegningene jeg har fått bidra med i år.

Alle disse små øyeblikkene, og enda flere til. Kjenner meg passe heldig, rett og slett.

Jeg håper du som titter innom har spart opp noen små øyeblikk denne uken, og at dagene som kommer, de siste dagene før advent, blir gode!

Vi blogges!

Følelsen av å ikke helt ha landa for helgen enda, også er det søndag, og jobb igjen i morgen. Karantenejobb faktisk. Den er kjip! Vanligvis tar jeg helg i det sekundet jeg går ut av døra på skolen på fredag, men denne uka ble rar. Pandemi-tid. En beskjed. stengte dører og hjemmeskole. Ny beskjed. Skole annenhver dag. Ny beskjed igjen, skole hver dag. Det er vel innafor å si at hodet spinner og tankene går litt over stokk og stein. Når alt kommer til alt er det uansett fint å kunne jobbe. Jeg kjenner meg heldig som kan det, tross alt, heldig som kan omgåes de fine ungdommene. Noe begrenset nærkontakt selvsagt, og til hver sine dager, men likevel, det er fint. Så da lander vi like greit på det da, at daglig kontakt med ulike fine kolleger, selv om jeg var eneste ansatt på kontoret et par dager i starten av uka, og herlige ungdommer, det er fine øyeblikk!

Det blir mye hjemmekos om dagen. Vi er jo nesten pålagt det nå om dagen. Det å være hjemme altså, kosen er jo relativt valgfri. For en ihugga introvert som meg er ikke det å måtte bli hjemme om kvelden noe stort problem. ikke så lenge jeg kan gå turer, kjenne på høstlufta, også krype opp i sofakroken med god samvittighet etterpå.

Når man har egentid til overs blir man gjerne litt kreativ. Ihvertfall blir jeg det. En ettermiddag denne uka fikk jeg plutselig lyst til å bake, og nå er fryseren fylt opp av grov bakst i mange varianter. Fylte horn og rundstykker med det ene og det andre. Lett for podene å fiske ut av fryseskapet hver morgen, så er matpakka ferdig tint og spiseklar ved lunsjtider. Digger de øyeblikkene jeg kan stå på kjøkkenet og bake, mens radioen skrus opp på full guffe. Fine øyeblikk.

Så var det de derre bakestundene på kjøkkenet da. Eller, ikke bare de egentlig. For det gjelder egentlig det meste av stunder. Bolla, etter at de to andre kattene døde i sommer, har blitt så himla mammadalt. Jeg kan ikke bevege meg en meter uten at det kattekreket er hakk i hel! Sitter på do, katta hopper opp på fanget. Sitter og spiser, katta sitter som limt ved bena mine. Sitter i badekaret, katta sitter på badekarkanten og glor på meg. Og her om dagen måtte jeg bare ta bilde av det, for jeg blir søren meg iaktatt bare jeg stikker i kjøleskapet for å fylle på glasset med…ehhh.. vann (egentlig Pepsi Max) også. Men for all del, selv om jeg av og til føler meg beglodd og spionert på, en sånn pusekatt som forguder deg, det gir litt morsomme øyeblikk da!

Og da jeg endelig landet i sofaen igjen, etter å ha tatt meg den frihet å hente noe i kjøleskapet, da hopper katta opp i sofaen, klamrer labbene rundt armen, og tviholder på matmor slik at hun ikke får forlatt favorittplassen enda en gang. Herlig øyeblikk. (Og jada, jeg innser at pandemien har gjort meg til en sånn crazy catlady!)

Å lande foran peisen. Det var en sånn litt kaosdag på jobb. Mye å sette seg inn i, masse nye hensyn å ta, mange elever å forholde seg til på ulike plasser. Tre netter på rappen uten særlig søvn hjalp heller ikke. Så da jeg kom hjem den ettermiddagen, og hele huset luktet nystekt pizza, og stearinlysene allerede var tent, da var det nesten så jeg begynte å grine. Digger poder som fikser middag, og som fyrer i peisen. Rett etter middag forsvant riktignok podene, slik poder i tenårene ofte gjør, for det er alltid biler som skal mekkes, eller basskasser som skal snekres, men det gjør ikke noe. Den roen akkurat i det huset ble tomt, og jeg kunne lande i stolen og varme tærne foran knitrende flammer…magisk!

Gitarkonsert i egen stue. Med tre tenåringer i hus er det alltid en eller annen form for musikk som spilles på en eller annen høyttaler. Noen ganger er det bråk. Noen ganger er det fint. Heldigvis har de litt gammeldags smak når det kommer til hva de lytter til, så innimellom når det ljomer som verst mellom veggene her er det som å gå 30 år tilbake i tid, og skli rett inn i tenåra. Men når podene, en eller alle, drar frem kassegitaren og drar et par låter i stua, da koser jeg meg. Kassegitar er ALDRI bråk, og når det spilles Bruce Springsteen eller Uriah Heep, da blir jeg bare sittende å lytte, og nyte. Det er fine øyeblikk det!

Jeg fikk en så innmari hyggelig forespørsel denne uka. Et spørsmål om jeg kunne donere noen av tegningene mine til et sykehjem i Oslo, der de denne julen skal gjøre litt stas på sine ansatte etter et langt og vanskelig år med nye hensyn til Korona. Sånne ting liker jeg. Ekstra hyggelig å kunne bidra med noe. Noe så lite egentlig. Skulle bare mangle, så jeg sa selvsagt ja, og ble overrasket med verden hyggeligste førjulsgave da tegningene ble hentet på fredag formiddag. Ble så rørt! Og nå vurderer jeg veldig om det ikke er kjempelurt å kanskje sette opp denne adventsstaken allerede nå, slik at den liksom får vent seg til å bo i måsahuset, litt før advent. Tror jammen meg jeg skal sette i lysene senere i dag, bare fordi. Gave, fra fantastisk hyggelig dame, fint øyeblikk ❤❤❤

Ungdommer. Altså, jeg digger denne arten! Noen dager har jeg skuldre som er nedgrått av unge tårer, andre dager gjør magemusklene vondt etter å ha ledd i timevis. Noen dager har jeg begge deler. Så var det fredag denne uka, da noen klasser hadde av smittehensyn vært lukket i samme rom, med samme lærer og medelever i tre dager, at jeg tilbudte meg å rusle ned på butikken og handle for alle de som hadde “glemt” matpakka. Nå er dette selvsagt ikke en greie som er morsom for alle andre, men jeg lo så fælt da jeg ruslet nedover mot Rema med handlelista, for aldri før har jeg hatt mer enspora kost i en handlekurv. Konklusjon, iskaffe og energidrikk er det som holder ungdommens mot og energinivå oppe i disse dager. Artig øyeblikk. Og bare så det er sagt, selv om det ikke stod på lista, så handlet meg med klementiner, bananer og pærer i store poser, og all frukten ble spist opp! Det er håp 😉 (og når sant skal sies går ikke akkurat denne fagarbeideren foran som et godt eksempel heller, når jeg ikke klarer å begrense verken lakris eller marsipaninntaket!)

Lo også godt av ungdommen den dagen jeg kom opp trappen til andre etasje der design linjene har sine klasserom, og skvatt så jeg skvetta litt i undertøyet da jeg ble møtt av denne karen midt i korridoren. Det tok meg noen sekunder å innse at nissen er en utkledd utstillingsdukke, og han har sittet der hele uka og delt ut håndsprit til lærere og elever. Julestemning og smittevern…det er ungdommen sin det. Undertøyet mitt, og ufrivillig skvettlekkasje derimot, different story!

Og det var noen av ukas små, fine øyeblikk. Jeg kan legge til sesongens første kopp med Gløgg, alltid et fint øyeblikk å tjuvstarte litt. En løpetur i sko som matchet løpebanen var en liten høydare, vi leker jo ikke influenser lissom! Den natten jeg leste ut boka fordi jeg ikke fikk sove, en halvtime på telefonen med den fine kollegaen som flyttet langt unna i sommer, og den kvelden jeg sovnet på sofaen mens gubben (undersotten) masserte føttene mine. Små gleder, i en vanlig, litt uvanlig hverdag. Jeg håper du har hatt en fin uke, og at søndagen blir god.

Ta vare på de små øyeblikkene. Vi blogges ❤

Jeg har fått en helt ny forståelse for begrepet «mellom barken og veden». Skjønner hva folk mener når de sier ting som: «Jeg har hue i klem mellom en stein og et hardt sted!» For det er akkurat der jeg befinner meg selv om dagen. I en sånn surrealistisk tilstand mellom alt som er skummelt, og alt som er fint. Redd for å gjøre noe galt, redd for å gjøre for mye, redd for å gjøre for lite. Redd for å tråkke på føttene til det selvutnevnte pandemi-politiet, eller tre skrevet ned på fanget til motpolene, det såkalte hysteri-militæret.

For en ihugga introvert med sporadisk folkemengde-skrekk, var ikke selvisolering det helt store problemet da pandemien nådde bygde-Norge tidligere i år. Snarere tvert imot. Det å kunne, med god samvittighet, takke nei til større sosiale tilsettinger var en befrielse. Plutselig var det å være sær og folkesky det samme som å være hverdagshelt.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

I et kort øyeblikk vurderte jeg å trykke opp et begrenset antall t-skjorter og selge som samleobjekter til mine medsøstre og brødre, med teksten: «Festbrems redder verden!»

Jeg lot det være av både personlige økonomiske årsaker, og det faktum at alle ansatte i helse-Norge på daværende tidspunkt var mer superhelt enn en patetisk introvert fra Måsan noen gang kommer til å bli, og at de fortjente all den cred de kunne få.

Men joda, pandemi-livet passet meg, og da jeg den aller første arbeidsdagen med hjemmeskole via Teams kunne veilede elever på nettet, godt pakket inn i et loddent ullteppe fra favorittkroken i egen sofa, sendte jeg en stille takk til det mennesket på den andre siden av kloden som forsynte seg grådig av en gryterett bestående av litt dårlig tilberedt flaggermus.

Sakte men sikkert endret ting seg. For selv om pålagt hjemmesitting passet meg som individ, er det ikke til å stikke under en stol at pålagt sosial omgang med andre også tvinger deg til å ivareta egen helse, både den fysiske og den mentale.  Jeg var ikke klar over hvor mye, før jeg etter mange uker med gjemme-kontor (nei, jeg skrev ikke feil, for det er det vi gjør…gjemmer oss for verden der vi sitter alene), begynte å legge merke til eget forfall.

Det startet med de små tingene. Jeg forble i pysjbuksene hele dagen, for elever og kolleger skulle bare se meg på skjermen fra livet og opp uansett. Når man tilbringer flere uker i strekk i bukse med strikk i linningen merkes heller ikke de ekstra centimeterne rundt livet som følge av langvarige høykarbo-lunsjer i tide og utide.

Fordi hjemmekontoret er nettopp det, hjemme, sier det seg selv at reiseveien til og fra jobb er betraktelig kortere, og det gir muligheten til å sove bittelitt lenger hver dag. Med tanke på at man da heller ikke trenger å stresse med fullstendig påkledning i form av benklær, hopper man derfor også stadig over den daglige morgenrutinen som innebærer blant annet dusj og tannpuss. Et noe utdatert web kamera med dårlig oppløsning har sine fordeler når fett hår og usminket ansikt lett kamufleres som trendy hipster-mote, og fordi lukt ikke formidles via nettet gjorde ikke stålånden, et produkt av ukjent antall kaffekopper, og daglig inntak av makrell i tomat rett fra boks via gaffel, større skade enn et ukjent antall døde fluer i vinduskarmen, og et og annet hatefullt blikk fra katta som av ren refleks begynte å grave med bakbena hver gang jeg pustet på henne.

Enkel forskning viser at det er lett å se seg blind på eget pandemiforfall, og det var ikke før langt ute i April jeg innså alvoret.

Det var da jeg i en av disse tidlige morgentimene, mens nattetåken fremdeles hang lavt over hagen, at jeg listet med ut med en kurv rene klær for å henge på snora, kun iført en lodden liten morgenkåpe i lysebrun fleece. I det jeg var i ferd med å henge opp nok en småsliten truse på tredje snor, hørte jeg kvister knekke i skogbrynet nederst i hagen, og stemmer fra et par røsslige bygdekarer iført kamuflasjebukser, og rød jaktlue, som noe forvirret pekte på meg med ei tilsynelatende fulladet hagle.

De oppfattet så raskt som bare en erfaren jeger kan, at jeg stiv av skrekk og overraskelse ble stående musestille, gapende, og med morgenkåpa såpass løst at de fikk mer enn et greit glimt av en svært urtimmet høne, og legger med oppspart pandemivekst.

Rolig senket de våpnene, forsøkte litt brydd å feste øynene alle andre steder enn på denne forfalne skrotten, mens de på vassekte hølandsdialekt formidler følgende: « Det ern`te menniga å bare buse gjennom hagan dikkers, men vi ærber for viltnemda, og sku bærre skøti en slik ælj som fekk seg en real trøkk utpå Kompveien her i mårres, srø!»

En rask kikk nedover egen kropp, hvis morgenkåpe nå hang på halvt hold over lute skuldre, bekrefter hvorfor selv erfarne jegere kan ta feil av undertegnede og ei middels stor elgku! Brun, røslig som følge av hittil ukjent antall pandemikalorier, og hårete, uhøvla og gjengrodd nok til å være en fordømt fornøyelsespark for hjortelusa. Hadde jeg lagt meg til i et skogbryn der og da, hadde jeg blitt ulvemat innen et kvarter, særlig med tanke på at ånden luktet mer åte enn et tredagers kadaver av ukjent sort.

Så da verden, i alle fall vår del av den, gjenåpnet et sted mellom vår og sommer, var det en selvutnevnt introvert som gladelig igjen tredde ut den sosiale verden, og gjenvant kontrollen over egen helse og hverdag, og det ble fort klart at flere med meg var glade for å gjenoppta det sosiale livet, til tross for regler og nye restriksjoner.

Nå stenger vi igjen. Det kjennes sårt, rart, vanskelig, men likevel helt nødvendig. For sannheten er, vi har ingen å miste, og vi vet for lite om ettervirkninger til å fnyse av to uker med relativt lette symptomer.

Derfor blir jeg så frustrert og lei meg når jeg leser kommentarfelter fulle av besserwissere med lite erfaring, mindre vett, og et skyldig beløp sunn folkeskikk, som plutselig har fagbrev i pandemi, master i grillet flaggermus-biff og en doktorgrad i det å fordele skyld!

Sånn helt seriøst! Om du er leder for moralpolitiet eller opposisjonen er egentlig revnende likegyldig. Når en felles dugnad består av å begrense nærkontakter, ha god håndhygiene, eller holde deg inne om du er syk, da er det minste du kan gjøre å delta!

Selvsagt er det kjipt å ikke kunne danse rundt i den nye glitrende julekjolen, eller flirte med den søte bartenderen på julebordet, men når du kan slå et slag for folkehelsa ved å heller ta en heidundranes hjemme alenefest uten hold-in og push-up, da gjør du det!

Folkens! Det har aldri vært enklere å bli «superhelt», når de eneste superkreftene du trenger er å være litt bedagelig.

Jeg ønsker deg og dine en frisk hverdag! Ta vare på hverandre, pass på deg sjæl! Vi blogges!