Jeg har fått en helt ny forståelse for begrepet «mellom barken og veden». Skjønner hva folk mener når de sier ting som: «Jeg har hue i klem mellom en stein og et hardt sted!» For det er akkurat der jeg befinner meg selv om dagen. I en sånn surrealistisk tilstand mellom alt som er skummelt, og alt som er fint. Redd for å gjøre noe galt, redd for å gjøre for mye, redd for å gjøre for lite. Redd for å tråkke på føttene til det selvutnevnte pandemi-politiet, eller tre skrevet ned på fanget til motpolene, det såkalte hysteri-militæret.
For en ihugga introvert med sporadisk folkemengde-skrekk, var ikke selvisolering det helt store problemet da pandemien nådde bygde-Norge tidligere i år. Snarere tvert imot. Det å kunne, med god samvittighet, takke nei til større sosiale tilsettinger var en befrielse. Plutselig var det å være sær og folkesky det samme som å være hverdagshelt.
I et kort øyeblikk vurderte jeg å trykke opp et begrenset antall t-skjorter og selge som samleobjekter til mine medsøstre og brødre, med teksten: «Festbrems redder verden!»
Jeg lot det være av både personlige økonomiske årsaker, og det faktum at alle ansatte i helse-Norge på daværende tidspunkt var mer superhelt enn en patetisk introvert fra Måsan noen gang kommer til å bli, og at de fortjente all den cred de kunne få.
Men joda, pandemi-livet passet meg, og da jeg den aller første arbeidsdagen med hjemmeskole via Teams kunne veilede elever på nettet, godt pakket inn i et loddent ullteppe fra favorittkroken i egen sofa, sendte jeg en stille takk til det mennesket på den andre siden av kloden som forsynte seg grådig av en gryterett bestående av litt dårlig tilberedt flaggermus.
Sakte men sikkert endret ting seg. For selv om pålagt hjemmesitting passet meg som individ, er det ikke til å stikke under en stol at pålagt sosial omgang med andre også tvinger deg til å ivareta egen helse, både den fysiske og den mentale. Jeg var ikke klar over hvor mye, før jeg etter mange uker med gjemme-kontor (nei, jeg skrev ikke feil, for det er det vi gjør…gjemmer oss for verden der vi sitter alene), begynte å legge merke til eget forfall.
Det startet med de små tingene. Jeg forble i pysjbuksene hele dagen, for elever og kolleger skulle bare se meg på skjermen fra livet og opp uansett. Når man tilbringer flere uker i strekk i bukse med strikk i linningen merkes heller ikke de ekstra centimeterne rundt livet som følge av langvarige høykarbo-lunsjer i tide og utide.
Fordi hjemmekontoret er nettopp det, hjemme, sier det seg selv at reiseveien til og fra jobb er betraktelig kortere, og det gir muligheten til å sove bittelitt lenger hver dag. Med tanke på at man da heller ikke trenger å stresse med fullstendig påkledning i form av benklær, hopper man derfor også stadig over den daglige morgenrutinen som innebærer blant annet dusj og tannpuss. Et noe utdatert web kamera med dårlig oppløsning har sine fordeler når fett hår og usminket ansikt lett kamufleres som trendy hipster-mote, og fordi lukt ikke formidles via nettet gjorde ikke stålånden, et produkt av ukjent antall kaffekopper, og daglig inntak av makrell i tomat rett fra boks via gaffel, større skade enn et ukjent antall døde fluer i vinduskarmen, og et og annet hatefullt blikk fra katta som av ren refleks begynte å grave med bakbena hver gang jeg pustet på henne.
Enkel forskning viser at det er lett å se seg blind på eget pandemiforfall, og det var ikke før langt ute i April jeg innså alvoret.
Det var da jeg i en av disse tidlige morgentimene, mens nattetåken fremdeles hang lavt over hagen, at jeg listet med ut med en kurv rene klær for å henge på snora, kun iført en lodden liten morgenkåpe i lysebrun fleece. I det jeg var i ferd med å henge opp nok en småsliten truse på tredje snor, hørte jeg kvister knekke i skogbrynet nederst i hagen, og stemmer fra et par røsslige bygdekarer iført kamuflasjebukser, og rød jaktlue, som noe forvirret pekte på meg med ei tilsynelatende fulladet hagle.
De oppfattet så raskt som bare en erfaren jeger kan, at jeg stiv av skrekk og overraskelse ble stående musestille, gapende, og med morgenkåpa såpass løst at de fikk mer enn et greit glimt av en svært urtimmet høne, og legger med oppspart pandemivekst.
Rolig senket de våpnene, forsøkte litt brydd å feste øynene alle andre steder enn på denne forfalne skrotten, mens de på vassekte hølandsdialekt formidler følgende: « Det ern`te menniga å bare buse gjennom hagan dikkers, men vi ærber for viltnemda, og sku bærre skøti en slik ælj som fekk seg en real trøkk utpå Kompveien her i mårres, srø!»
En rask kikk nedover egen kropp, hvis morgenkåpe nå hang på halvt hold over lute skuldre, bekrefter hvorfor selv erfarne jegere kan ta feil av undertegnede og ei middels stor elgku! Brun, røslig som følge av hittil ukjent antall pandemikalorier, og hårete, uhøvla og gjengrodd nok til å være en fordømt fornøyelsespark for hjortelusa. Hadde jeg lagt meg til i et skogbryn der og da, hadde jeg blitt ulvemat innen et kvarter, særlig med tanke på at ånden luktet mer åte enn et tredagers kadaver av ukjent sort.
Så da verden, i alle fall vår del av den, gjenåpnet et sted mellom vår og sommer, var det en selvutnevnt introvert som gladelig igjen tredde ut den sosiale verden, og gjenvant kontrollen over egen helse og hverdag, og det ble fort klart at flere med meg var glade for å gjenoppta det sosiale livet, til tross for regler og nye restriksjoner.
Nå stenger vi igjen. Det kjennes sårt, rart, vanskelig, men likevel helt nødvendig. For sannheten er, vi har ingen å miste, og vi vet for lite om ettervirkninger til å fnyse av to uker med relativt lette symptomer.
Derfor blir jeg så frustrert og lei meg når jeg leser kommentarfelter fulle av besserwissere med lite erfaring, mindre vett, og et skyldig beløp sunn folkeskikk, som plutselig har fagbrev i pandemi, master i grillet flaggermus-biff og en doktorgrad i det å fordele skyld!
Sånn helt seriøst! Om du er leder for moralpolitiet eller opposisjonen er egentlig revnende likegyldig. Når en felles dugnad består av å begrense nærkontakter, ha god håndhygiene, eller holde deg inne om du er syk, da er det minste du kan gjøre å delta!
Selvsagt er det kjipt å ikke kunne danse rundt i den nye glitrende julekjolen, eller flirte med den søte bartenderen på julebordet, men når du kan slå et slag for folkehelsa ved å heller ta en heidundranes hjemme alenefest uten hold-in og push-up, da gjør du det!
Folkens! Det har aldri vært enklere å bli «superhelt», når de eneste superkreftene du trenger er å være litt bedagelig.
Jeg ønsker deg og dine en frisk hverdag! Ta vare på hverandre, pass på deg sjæl! Vi blogges!
