Han var en kjempestor mann i litt liten forpakning. Kort på strømpelesten, men latteren kunne fylle et helt rom.

I dag blar jeg i album, kikker på bildene på veggen. Over alt i måsahuset er det noe som minner han. Klokka han snekret har hedersplassen i stua. Et av togene fra togbanen hans står til pynt i skapet med glassdører. Brudebildet av han og mormor. Så kjekk han var der. Ung, nyforelsket, ganske ny i landet, og med en liten en på vei. En helt vanlig kjærlighetshistorie, spesiell likevel fordi den handlet om to av de menneskene jeg elsket høyest to av menneskene som elsket meg høyest. Morfar hadde en egen evne til akkurat det. Å se mennesker, få de til å forstå at de betydde noe, og han trengte ikke bruke ord engang. Det var nærværet hans som gjorde det.

Morfar lot oss barnebarna stå på krakker i det store kjeller-rommet, og styre alle togene. Han stekte sild med poteter, og renset fisken for ben for oss små før vi spiste. Han bygget drager, lærte oss å plante blomster og grønnsaker, og lot oss høste erteblomster, persille, redikker og jordbær. Vi fikk dyppe tærne i froskedammen i hagen, plukke blomster på stien nede ved skogkanten, stå på verandaen i timesvis mens vi så med kikkerten utover Lillestrøm og Lørenskog, og vi fikk smake på kamferdropsene han alltid hadde i lomma.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Morfar hadde helsetrøye, skjorte med rullings i brystlomma, og bukseseler. Han hadde kam i baklomma for de dagene det blåste ekstra på Riis og håret ble bustete, og sixpence med nedfellbare øreklaffer for de dagene det var litt kjølig.

Morfar var kreativ. Han malte, bygget togbane, snekret hus og møbler. Han hadde grønne fingre, og vakker hage. Han matet fugler, ertet mormor, og slo om til kav dansk hver gang han ble ekstra engasjert. (eller litt brisen)

Morfar gråt den dagen mamma ble syk. Mormor satt som en statue, lammet, foldet hendene. Morfar gråt. Det bildet er brent fast i meg. Morfar som sitter på stolen sin ved kjøkkenbordet, gråter så skuldrene rister. Pappa som holder rundt han.

Jeg husker hvordan han stod bøyd over kisten hennes da mamma døde. Hvordan han strøk henne over det korte håret, og hvisket om og om igjen : ” Du er så vakker Elin, så vakker!”  Jeg tenkte at han så henne med en fars øyne, fordi for meg var hun bare en skygge av seg selv i kisten, ikke mammaen min, bare en kropp.

Morfar ble glad igjen. For de som klarer å ta innover seg sorg og tap, gråte og bearbeide, de finner igjen gleden også.

Morfar kjørte scooter. En liten rød scooter med rød hjemmesnekret trekasse bak. Der fraktet han varer hjem fra butikken på Skedsmokorset. Druer, brød, gammaolst og pils. Han hadde hvit hjelm, og kjørebriller. Da han kjørte scooter fra Riis til Sørumsand for å bygge garasje måtte han stoppe på Fetsund, ta ut tenna, og skylle de rene for insekter. Morfar smilte bredt og ekte, også når han kjørte scooter.

Morfar var oldefar. En sånn oldefar som kledde seg ut og danset rundt i stua. En sånn oldefar som fortalte skrøner, og lærte små poder om rumpetroll, og tog, solmodne sukkererter.

Morfar ble syk. Så syk at døden ble forventet, men livsgnisten og glede over de små tingene forsvant ikke. “Er du redd for døden?” spurte jeg. Jeg husker ikke åen, men vet at det var en gang den siste sommeren, for vi ruslet rundt i hagen og fylte kurver med jordbær, han og jeg.

“Nei, den er da ikke noe å være redd for.” svarte han, og vinket til mormor som så på oss fra kjøkkenvinduet. “Men dere som er igjen må ta vare på Ruth for meg!”

Døden kom tidlig i November det året. Jeg holdt han i hånden den natten, hele natten. Han kikket på meg, smilte, og hvisket: “Sitter du her da Elin?”.

“Det er meg, Janne.” svarte jeg, og morfar smilte.

“Ja, også Elin.” nikket han.  Sykepleieren smilte beroligende til meg. Fortalte at de smertestillende medikamentene ofte gjorde at pasientene surret litt. En god forklaring, fornuftig forklaring. En del av meg vil gjerne tro at mamma var der også. Hva vet vel jeg.

Han sovnet stille inn mens det ennå var mørkt, i det verden var i ferd med å våkne til en ny dag. Hele familien kom, var sammen, gråt, minnes den store mannen i den lille forpakningen. Tre små poder fikk stryke på kinnet en siste gang. “Han ser akkurat ut som oldefar, men han er ikke der likevel” sa 10 åringen. “Han lukter oldefar enda!”, sa 6 åringen, og snuste på det grå håret. Døden ble ufarlig den dagen, trist men ufarlig.

Så hvorfor går tankene en ekstra gang til morfar i dag? Jo, fordi i dag hadde han fylt 90, om han fremdeles var her. Vi har mistet mange kjære, på relativt få år. Vi har ikke for vane å feire bursdagene deres, gjøre store nummer ut av det. Vi feirer når vi lever. Likevel kjentes det godt å minnes morfar akkurat i dag, ikke med kake og kalas, men med tanker og ord.

Så dype spor kan altså et menneske sette, at de på et vis blir litt udødelige. Tenk å fremdeles være et forbilde, snart ti år etter det siste åndedraget. Tre poder har fulgt i oldefars fotspor, og blir tømrere, slik som han. En pode ble konfirmert i sløyfa oldefar brukte på brudebildet. Daglig dukker han opp som en naturlig del av en samtale. Ingen tårer, bare smil og latter, og en enorm takknemmelighet for alt han var for oss.

Gratulerer med dagen morfar. Jeg håper du løsner litt på bukseselene, drar kammen gjennom håret, og skåler med “en lille en!” Takk for deg. Glad i deg, alltid.