Ukas små øyeblikk.

Hei. Jeg heter Janne, og blir fire år i hodet når det er kram snø ute. Jeg sover dårlig om nettene, og får ekstremt dårlig humor og lav impulskontroll av søvnmangel, noe som kan være både til glede og frustrasjon for nærkontaktene. Jeg har rygg som en skadeskutt 97 åring, hukommelse som en gullfisk, og ingen viljestyrke når det gjelder påskemarsipan og all form for kake, og kollegene mine sørger for at jeg har matpakke, fordi jeg som regel glemmer min egen på kjøkkenbenken hjemme! Sånn, der var uka, og også for så vidt min fremtidige biografi sånn delvis oppsummert!

Gleder meg til å nyte søndagen, for nytes skal den, uansett hvordan. For planer for dagen har jeg ikke, annet enn å rusle rundt så lenge det lar seg gjøre i løse klær og varme sokker. Kanskje en tur ut, rusle litt, og definitivt bake noe godt.

 

I nok en uke har jeg hatt litt følelsen av å ha stått utenfor meg selv. Vært tilskuer i eget liv, uten å helt ha kontrollen. I nok en uke har jeg kjent på å komme litt til kort, hatt for få armer. Skulle så gjerne kunne klemme litt på de unge sårbare, kunne fysisk tørket tårer når det renner over for noen. Det er vanskelig å måtte holde avstand, kjenne på å ikke strekke til. Når det er sagt har jeg folk rundt meg som står i akkurat det samme, og det er godt å kunne dele det med noen, spille på hverandre. Og midt oppe i alt dette har vi ledd så tårene har trillet og magen har gjort vondt. Kolleger med samme humor er gull verdt, og det skaper masse øyeblikk.

 

Den røde paraplyen. Nå høres jeg jo ut som ei litt ustabil hippe-tante her, men det er noe med den røde paraplyen. Det var den morran de snødde lett. Akkurat nok til at håret ville vært flatt innen jeg kom frem til jobb, hadde det ikke vært for den paraplyen. Og ikke bare beskytter den sveisen mot vind og vær, men den skjuler ansiktet litt også. Akkurat nok til at man kan synge med til musikken man har på øret, uten av forbipasserende biler ser at du går der og synger dønn aleine. Og da slo det meg, at midt i en stor verden kan man faktisk finne litt egentid under en sånn rød paraply. Så kan man rusle rundt og være akkurat passe snål uten at noen trenger å vite det! (om du ikke deler det i en offentlig blogg på søndag da…) Alene under den røde paraplyen, fint lite øyeblikk..

Også var det den ettermiddagen det ikke lenger bare snødde lett. Vi snakker totalt snøkaos fra ende til annen. Det var den samme dagen kroppe gikk ut i spontan streik etter mange netter på rad uten søvn. Da hodet verket, og skuldrene plutselig var litt gæærnt hengsla lissom. Så måtte jeg jo måke snø av gårdsplassen da jeg kom hjem, sånn for at alle poder og gubbe med bil skulle kunne komme seg inn på tomta etter jobb, men så fikk jeg det plutselig for meg at det hadde vært gøyere å mekke snømann, enn å måke. Så da gjorde jeg det da! Jeg mekket to snømenn. For kram snø gjør meg som nevnt 4 år i hodet, og jeg går rett tilbake til barndommens vintre. Og når mann ruller snømann måker man jo litt samtidig. To fluer i en smekk og alt det der!  Herlig øyeblikk.

Og da snømannen var ferdig, og gårdsplassen endelig måket, og jeg satt foran peisen og varmet kalde fingre og våte tær, da tikket det inn ei melding fra gubben. For han hadde fått varsel på mobilen fra kameraene ute, om aktivitet på gården, og flira fælt da han så hva fruen dreiv med! Og jeg lo jeg også, høyt og lenge, av bildene han sendte. Janne, 44 og et halvt år, leker i snøen. Ingen voksenpoeng den dagen kanskje, men fine øyeblikk ble det ihvertfall!

 

Morgensola. Den morgenen jeg kom frem til jobb, og sola allerede skinte kl 07.00 på morrakvisten. Å stoppe opp midt i skolegården, kjenne kulda rive litt kinna, samtidig som sola skinner på nesetippen! Nyte et sekund eller to, og følelsen av vår, selv om det teknisk sett er vinter, det var et fint, lite øyeblikk det!

Når elever feirer bursdag på jobb, og de kommer med sjokoladekake. Kake er alltid fine øyeblikk! Men akkurat denne ettermiddagen var jeg av en eller annen grunn skikkelig susete i hodet, og ekstra fysen, så det fikk liksom ikke passet bedre med et skikkelig saftig kakestykke! Fredag var det og…fikk liksom ikke passe bedre, faktisk! Aaaah…nå savner jeg akkurat den kaka kjenner jeg! Ja, det er faktisk fullt mulig å savne ei kake…jeg gjør det hele tia!

Små potespor i snøen. Det er bare sånne småting. Sånn man sikkert bare ikke burde tenke over, eller ihvertfall ikke bruke tid på, men det er sånne ting som gjør meg glad. Kikke ned i nysnøen på trammen, se at Bolla har tuslet rundt i snøen, få øye på henne i treet nedenfor verandaen, på jakt etter en spurv som erter henne litt, vel vitende om at han kan fly, og det kan ikke katta. Fint lite øyeblikk.

Alenetid. Sier det igjen jeg, selv om jeg har på følelsen av at jeg nevner det hver eneste uke. Alenetid er så godt. Jeg elsker et fullt måsahus, virkelig. Poder, podekjærester, måsagubbe, pusekatt. Men når alle har spist middag ved samme bord, og sittet enda en time rundt bordet for å skravle, le, og bare være sammen, når alle etter det rusler inn på sine rom for å chille, eller ut i garasjen for å mekke, eller ut på trening eller rånetur i en eller annen senka Volvo, da er det jammen godt med den roen som legger seg over stua som et behagelig teppe! Når jeg kan sette meg ned i sofakroken, kjenne lukta av nytrukket kaffe, spise litt fra en pose med reint gull som lå på plassen min på jobben, og bare lytte til knitringa i peisen mens tankene vandrer, da koser jeg meg da! Alenetid er nydelige øyeblikk ❤

Og slik var uke 10. Høye skuldre, slitent hode, glade smil, gjensyn med god kollega som har flyttet for langt bort, gode samtaler, fine ungdommer på jobb og hjemme. Snø, sol, regn. Hull på tærne, hull på knærne, et heftig blåmerke etter en tyr på glatt-isen, og lindrende plaster på bittelite gnagsår. Jeg har lest ut en fin bok, sett to middels gode filmer og en skikkelig dårlig. Jeg har spist salat og kake, og snakket lenge med pappa på telefonen. Masse små øyeblikk, en sammensatt hverdagsuke.

Håper søndagen din blir god, og at du har noen fine små øyeblikk å tenke tilbake på fra uken som gikk. Vi blogges!

 

 

 

 

 

 

 

1 kommentar
    1. Alle har vel noen fine øyeblikk i løpet av ei uke, bare man tenker seg litt om…. Det er jo du så god på Janne, og det er jeg blitt mye flinkere til etter jeg har lært det av deg🥰 Nå er jeg bare så klar for våren, håper dette snøfallet som kom på onsdag, er siste krampetrekning fra Kong Vinter. Påskeliljer og tulipaner var jo så i farta, lange spirer som var klare for vår…. Men de finner vel viljen igjen etter snøen forsvinner 🤩 Tusen takk for at du er du Janne, du er bare helt rå 🥰 Ta vare på hverandre❤️ klem🌺

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg