På torsdag ettermiddag , i det jeg legger siste pakka med potetlomper ned i handleposen, og sier “hadet” til kassadamen, vinker hun tilbake og roper “Ha en fin kveld! Gleder meg til å lese deg på søndag!”. Jeg vinker tilbake og smiler bak munnbindet, før jeg innser at hun jo ikke kan se at jeg smiler bak den greia der. Det eneste hun kan se er to smale streker under bustete øyenbryn, for øynene mine blir smale hver gang jeg smiler. Det må se skikkelig teit ut… Ute i bilen ser jeg lattermildt på måsagubben, vrenger av munnbindet, og sier “Kassadama leser visst bloggen på søndager!”

Fredag kveld skriver Heidi til meg på chatten at hun gleder seg til søndag morgen, og bloggen. Tre tilsvarende meldinger tikker inn på Instagram i går kveld. Litt ut av det blå. Jeg kjenner jeg blir litt satt ut noen ganger. Forundret over at mennesker der ute klikker seg bevisst inn for å lese litt om noen av mine fine øyeblikk i uka som gikk. Forundret og glad. Så da kan jeg like gjerne starte med akkurat det. Mennesker som gleder seg over andres små øyeblikk, det gir fine øyeblikk det! Takk for at akkurat du klikker deg inn. Det er snodig, og veldig, veldig hyggelig.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg har byttet ut knekkebrød og brunost med havregryn i dag, og Bolla, som den brunost-tyven hun er ser ikke ut til å ha noe imot akkurat det. Nå sitter hun på stuebordet og stirrer på meg bak pc-skjermen, men melkerester i værhårene og to bøte havregryn på venstre øre. Som vanlig er måsahuset stille “før stormen”, for poder sover, og den eneste lyden i stua kommer fra knitring i peisen, og lett during fra kattedyret med melkebart. Jeg elsker søndagsmorgener. Stillheten og roen, vissheten om at det fremdeles er en helt urørt fridag igjen før mandagskaoset starter. Nydelig øyeblikk. Sola skinner inn gjennom alle vinduer, og avslører en sårt tiltrengt vindusvaskedag…tror neppe det skjer i ag eller. Planer for dagen er i skrivende stund ingen planer i det hele tatt. Noen ganger er det planer nok.

Bygda har stengt ned. Det er stille i gatene. Men mandagen var det fremdeles åpent, og jeg rakk å kjøpe ei grønn plante som aldri kommer til å dø i butikken til Mona. Etter å ha tatt livet av nok en plante dama på Plantasjen sa det var umulig å drepe, gikk jeg skamfullt til innkjøp av eviggrønn plastikk. For jeg elsker planter, synes de gir sånt liv til et hus, men jeg klarer ikke å holde liv i en eneste en! Og Mona har så mange fine som ikke ser ut som grønnmalte bæreposer i blomsterpotte, så da ble det med en hjem. La oss kalle det en investering for en selvutnevnt plantemorder som meg. Å rekke å handle noe man ønsker seg før bygda stengte, fint øyeblikk.

Det kjennes noe rart at alt stenger, men at skolen holder åpent. Ansatte og elever går alle rundt og liksom venter på neste beskjed hele tiden, neste forandring, neste utbrudd. Vi er engstelige, likevel glade for å treffes. For det er unektelig godt å komme på jobb, til tross for kaoset av smittevernsregler i stadig forandring, og den gnagende uvissheten. Det ER lettere å komme tett på ungdommen ansikt til ansikt, selv med to meters avstand, enn det er via et web kamera på Teams. Når man i tillegg arbeider med mennesker og ungdommer som gir så mye av seg selv for å holde mot og humør oppe, da er det en glede å kunne komme på jobb. Så derfor, jobb, skoledagene, fine øyeblikk.

Nye sko! Nye fete joggesko!!! Janne, 44 år, har fått nye sko av pappen sin! Og ikke bare ok sko lissom, men sånn helt seriøst de beste skoa jeg noen gang har hatt på beina. Sånne sko som nesten gjorde det umulig å bare gå, for hvert skritt ga sprett nok til at det fristet å løpe. En vakker dag skal jeg falle for den  fristelsen… Men altså, for en som er plaget med vonde føtter var dette drømmeskoa, og jeg gleder meg til å ta de skikkelig i bruk. Jomfruturen ga mersmak. At de i tillegg ble levert på døra av kanskje tidenes blideste UPS sjaffør var en gledelig bonus, og et av ukas fine små øyeblikk!

Den dagen måsagubben og jeg brøt alle regler vi noen gang har satt for oss selv, og ble de foreldrene vi sverget på å aldri skulle bli!!! For podene har helt fra de var ganske så små vært klart bestemt på at de alle skulle ha en slags brødretatovering. Noe som bandt dem sammen, viste at de var brødre og bestevenner. Vi har sagt at så lenge de har fylt 18, og betaler selv, har vi ikke noe vi skulle ha sagt. Og både storepoden og mellomstepoden har jobbet og spart, fylt 18, og tatovert fødselsdatoene til brødreflokken på underarmen. Og minstepoden, han som bare er 16, og i tillegg er født sent på året, har sittet på sidelinja mens storebrødrene har fått drømmen oppfylt, og bare ventet tålmodig og litt slukøra på sin tur… Så gjorde vi helomvending, gubben og jeg, og skrev under papirene på at poden kunne tatoveres han også. Denne ene gangen, denne ene tatoveringen, så sant han betalte selv. For minsten er god tvers igjennom, gjør ALDRI noe galt, og vi tenkte “hvorfor ikke”. Gææærne foreldre!!! Og nå er brødreflokken så fornøyd, og akkurat det var ganske så rørende faktisk. Brødre og bestevenner, de fine gutta mine. Fint øyeblikk! ( Vurderer å tatoverer måsagubben på ryggen jeg… kødda! )

Luftetur med Mona. For selv om bygda stenger ned er det heldigvis fremdeles lov til å gå tur. Nyte sola og frisk luft. Så vi gikk topp-tur, Mona og jeg, ledet av en noe desorientert selvutnevnt turguide. (altså Mona)Opp til grensehuken, og en god runde i skogen, før vi endte opp på terrassen til Mona og avsluttet treningsøkta med te og is, og marsmallows. Viktig å ikke bli for topptrent og syltynn på en gang serru… Nydelig øyeblikk!

Og det var de små øyeblikkene, kort oppsummert. Alt dette og enda mer, kun hverdag, likevel ganske fint. En kaffe i sola etter jobb, pølser og pinnebrød på bål bak i skogen en ettermiddag, og kalde pannekaker med smør og sukker til frokost. (ikke spør åssen det står til med bikinikroppen-2021!)

Jeg har spist sjokolade som matchet strikkejakka, og følt meg som en ekte influenser. Jeg har trøstet triste tenåringer, og fått entusiastiske meldinger fra ungdommer som har fått si aller første toppkarakter. Jeg har kjøpt meg to nye bøker som ligger i skuffen og venter på påskeferieuka, og jeg har tegnet ferdig et t-skjorte trykk på bestilling.

I morgen avvikles Flaski SB, studentbedriften som har laget og solgt flasken #MinLilleHverdagsglede, med mine motiv. For et spennende lite eventyr det har vært. Lageret er straks tomt, så om du vil sikre deg flaska på den aller siste salgsdagen må du handle nuh. 30 % rabatt og greier. Flaskene får du kjøpt HER.

Og med da erklærer jeg herved enda en lat søndag for åpnet. Krysser fingrene for at også denne dagen bringer med seg et fint lite øyeblikk eller to. ( helst ikke vindusvask…) Vi blogges.