Det lukter vått. Gjennom det åpne vinduet bak meg lukter det vått. Våt jord, våte grantrær, vått gres, blaut katt! Alt bortsett fra den søkkblaute katta luker sommer. Det regnet i hele går. Kjedelig dag egentlig, men god likevel. Fin unnskyldning til å drive på inne. Vasket gulv, ryddet i litt kjøkkenskap, vannet plantene i vinduet, bakte litt, og satt meg til slutt ned i sofaen med en bok, en kopp kaffe, og kunne sitte der så lenge jeg ville uten et eneste spor av dårlig samvittighet. Ikke at man burde ha dårlig samvittighet for å slappe av, men det kjennes unektelig mye bedre å legge beina høyt når man har der ryddig rundt seg. Så da begynner vi like gjerne der. Grått ute, godt inne, fint øyeblikk.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Vaksinert! Første dose. På torsdag var det endelig min tur. Litt fremskyndet da det ble bestemt at ansatte i skoler og barnehager skulle prioriteres, heldig for meg. Må bare benytte muligheten til å skryte av systemet. Jeg har mange venner og kolleger som er frivillige på vaksinesenteret. Noen er merkantile, noen setter sprøytene, andre er parkeringsvakter. I et kaos av mennesker, i en flerbrukshall på barneskolen, hersket en ro og en profesjonalitet som rørte meg. Faktisk. Lokale mennesker, sammen i ståa, systematisk og organisert, så tålmodige, så snille og omtenksomme, så proffe. Innsjekk, sprøyte, ventetid, et lite “Hvordan føler du deg? Ta kontakt om du lurer på noe.”, utsjekk. Og nå er denne jenta også medlem av Pfeizer-gruppa. Det kjennes fint. Fint øyeblikk.

Besøk! Tenk det! Besøk!!!! Det har vi ikke hatt mye av det siste halvannet året. Sånn har det jo vært for det fleste av oss, men nå er pappa og bonusmamma fullvaksinert, og plutselig en kveld denne uka stod de på døra. Ingen klemmer riktig enda, men du verden så fint å se dem. Smultringer, kaffe og skravlings et par timer, en kveld midt i uka. Nydelig øyeblikk. Det kjentes nesten ut som om hverdagen før pandemi var tatt litt tilbake.

Den oransje blomsten. Vi har en sånn liten komposthaug bak trærne ved søppelkassene. Dit går hageavfall og visne potteblomster. Og hvert år, de siste fem årene har det dukket opp en oransje blomst der. På samme sted, til samme tid, hver år. Den synes liksom ikke om man ikke ser etter, men fordi jeg vet at den dukker opp på denne tiden speider jeg alltid etter den. Og nå blomstrer den igjen, større enn i fjor, mer blomster på samme stilk liksom. Jeg er ikke født med grønne fingre, så jeg aner ikke hva slags blomst det er, jeg bare vet at den lyser opp hele skogen rundt den, og at den lyser opp dagen min hver gang jeg ser på den. Tidligere år har jeg plukket den, og satt den i vasen inne, men ikke i år. I år bare stopper jeg hver gang jeg går forbi den, og smiler fordi den liksom er en litt bortgjemt skatt. Det gir sånne fine små øyeblikk, særlig for en som nylig vannet i stykker en Aloe Vera kaktus av plast…

Og i kategorien – “voksen kvinne driter seg ut”, kan vi denne uka by på syngende kvinne i plaskebasseng…. Uff! Jeg er jo ikke akkurat kjent for å være en spesielt moden 44 og et halvt åring, og det beviste jeg nok en gang denne uka.  Til mitt forsvar var det varmt, jeg var alene hjemme, og gubben hadde fylt opp bassenget på plattingen. Så jeg skrelte av meg det ytterste laget, hoppet inn i bikinien, og la meg langflat på en rosa flytemadrass, en sånn som bare er hakket mindre enn selve bassenget, og fløt rundt mens jeg sang til musikken på høyttaleren. Jeg var midt i andre refrenget og gaulet “This girl is on fireeeeeeee!!!!”, da det kremtet bak meg, og jeg skvatt så jeg rullet av flytemadrassen, tredde haka ned bunnen av plaskebassenget, fikk så mye vann i nesa at det svei i lillehjernen, fikk fornemmelsen av å drukne, og hev etter pusten mens jeg nådde vannskorpa, og spytta vann på skoa til en forskrekka stakkars fra Postnord som kom med slipperene jeg hadde bestilt til måsagubben. Jeg unnskylte det med skoa, han satte fra seg pakka og stakk raskere enn en sulten mygg. Flaut! Men så er det nå sånn da, at det er sommer, sol, og plaskebasseng, og at en stakkars sjåfør får seg en kalddusj under levering er ikke verdens undergang, ikke sånn egentlig. Uansett, flyte rundt i vannet, en varm sommerdag. Greit øyeblikk! Og gubben fikk nye slippers. Vinn-vinn!

Jeg skulle begynne å trene den uka her. Skulle bli så flink, legge inn ei lita økt hver morgen. Stå opp tidlig, på meg joggeskoa, opp trappene i hoppbakken og ei litta runde i skogen. Mandag ble første og siste gang denne uka. Jeg har liksom funnet en unnskyldning for å la være de andre dagene. For varmt, for vått, for tørt, for trøtt, for godtesjuk… men hey, en dag med trening er bedre enn ingen dag med trening, ikke sant??? Sånn helt ærlig, verden trenger ikke enda en topptrent hobbyblogger lissom. Vi sier det sånn vi. Men den ene dagen jeg kom meg opp og ut da, og fikk svetta litt før frokost, det kommer innunder fine øyeblikk.

Det øyeblikket jeg ikke skulle noe som helst. Har du kjente etter de gangene du har det sånn. Når du sitter og egentlig bare ser verden suse rundt deg. Når du nesten stenger lydene ute, og bare ER. Sitter der og bare ER, og vet at du ikke skal noe, ikke noe haster, ikke noe er vondt eller ømt, ikke noe klør…Det er fine øyeblikk det. I skyggen, bena rett ut, bare tåfiser, mysende ut mot sola i hagen, og iskaffe. Aaah, nydelig øyeblikk!

Morgenkvisten i hagen med Bolla. Det har blitt vår faste sommerferievane. Bolla og jeg, på trammen eller på gresset. Jeg med en kaffekopp, hun på jakt etter alt som rører seg i gresset. Så kommer hun mot meg og legger byttet sitt ved føttene mine før hun jakter videre. Gresstuster, visne blader, små pinner…fine gaver. Halvparten av ei litt blodig skogmus, not so much. Men morgenstund i hagen, det er fine øyeblikk det!

Og slik har uken vært. Små fine øyeblikk, minner til sjelen. Ligge andføttes med storepoden på sofaen i hageteltet og lytte til ukas favorittlåt. Synge med, han og jeg, gi blaffen i hvor surt det høres ut. Herlige øyeblikk.

Nystekte kanelboller ute i hageteltet mens regnet trommer på teltduken. Nydelig!

Våkne til solskinn og fuglekvitter, sovne til regn og torde, og lukten av vått nyklippet gress. Feriemodus, selv om man bare tråkker hjemme. Det enkle livet kan være ganske fint!

Håper uken har gitt deg noen fine små øyeblikk, og at dagen din blir god. Vi blogges.