jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

“La oss drikke kaffe, og klage litt” står det på koppen foran meg. Først takka kjøleskapet for seg, vi rakk å få nytt i hus før helligdagene stengte butikkene. Så fikk vi melding fra strømselskapet om at det er oppdaget jordfeil i huset som må utbedres, vi har sjekket, og dobbeltsjekket alle muligheter, finner ingen feil, men jordfeilen er fremdeles registrert som aktiv. Og så, da vi bare bestemte oss for å kjøre til skogs for å rusle av oss stresset, da starta ikke Volvoen. Og mekanikergubben finner ingen tydelig feil på den eller…men stille står den! Så god påske da!!! Sånn, da har vi klaga litt, kaffen er fremdeles i koppen. Den skal drikkes  og nytes mens jeg går gjennom ukas små øyeblikk. For det har vært gode påskeøyeblikk også, selv om denne trioen med uhell har gitt oss noen flere gråe hår og litt stive skuldre.

Nå er det likevel sånn deilig ro i stua. Minsten som har hatt perm fra forsvaret hele uka ,ligger oppe og sover. Podekjæresten har dagvakt, og reiste på jobb før frokost. Jeg sitter under pleddet og nyter kaffekoppen, mens gubben koker egg, og steker rundstykker. Det er et sånt fint lite øyeblikk akkurat nå. At gubben sliter litt med å komme seg på jobb på tirsdag, det kan vi tenke på etter frokosten. Det er fremdeles masse rester i påske-egget også, jeg vurderer en ny vri med kinderegg på rundstykket etterpå…

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Og selv om påskadagene har gått med til litt ymse hodebry, har uka også vært full av fine små hverdagsøyeblikk. Plutselig en ettermiddag, kom podekjæresten hjem med en helt nydelig påskeblomst til meg. Knallgule roser i potte, og vipps, så var denne skrotten lykkelig. En sånn herlig liten fargeklatt midt på bordet, som lyser opp stua, minner om vår og fridager, og som man bare må stikke nesa borti, og snuse på hver gang jeg går forbi. Det er lykke det. Ungdommer som overrasker med blomster. Fint øyeblikk.

Det har blitt mange kvelder i skogen denne uka. Gubben, voffsen og jeg. Bikkja er ikke sånn spesielt imponert tror jeg, for et dyr som er med glad i sofaen og bamsen sin har jeg ikke vært borti. Så hver gang vi finner frem joggeskoa våre ser jeg skrekken i øya hennes. Som om hun tenker “Hvorfor i Guds navn skal de to småfeite folka absolutt dra meg med ut i kveld også???” Men hun blir med da, og når hun blir varm i trøya logrer halsen også. Særlig i nedoverbakker… men akkurat det kjenner jeg meg igjen i. Nedoverbakker er min venn. Uansett, lukten av vårlig skog, traske rundt på mjuk skogbunn, og høre småfuglene holde konserter i hver eneste tretopp, det er altså så fine øyeblikk.

Og enda bedre…Når sola skinner på de åpne flatene midt i skauen, og alle tre stopper opp, stikker snuta mot sola, og bare blir stående å myse mot kveldshimmelen. Så herlig. En kveld tok vi like gjerne kveldsmaten ute. Gikk en snau mil i skogen, satte oss ned i mjuk mose sånn litt over halvveis, spise brødskiver med brunost, og drakk kaffe fra termos. Bikkja valgte seg like gjerne en stubbe, og ble litt sånn “Løvenes konge” et øyeblikk der. Herlige øyeblikk.

Og plutselig, fra en dag til en annen, var skogen grønn. Det skjedde nesten over natten. Kopper på buskene en dag, litt regn over natta, varmegrader og sol på ettermiddagen, også tadaaaa!!! Grønt i hele skogen. Knoppene var blitt til små blader, og verden kledde seg i ny drakt. Jeg blir alltid så fascinert av det fenomenet der. Hvor lite tid verden trenger på å bli ny, uansett hvilen årstid. Og uansett hvilken endring naturen er i, så synes jeg det er vakkert. Fra tomt til grønt, fra grønt til gurt, og fra gult til hvitt. Jeg kjenner at endringen nå er veldig velkommen. Hele runden i skogen den dagen gikk med en en arm ut, og kjente på bladene. Gode øyeblikk.

Hverdagslykke er å ha fri. På en hverdag. Sånn som den formiddagen jeg hadde rukket å gå tur med voffsen, støvsuge huset, og sette en gjærdeig, før poden våknet og stod opp. Da koste jeg med med øyeblikkene da. Jeg satt med voffsen på fanget, foran peisen mens jeg varmet tærne mot flammene bak glasset, drakk kaffe, hørte på radio, og kikket på poden som laget egg og bacon på kjøkkenet, klar for frokost når det egentlig var lunsjtid. Jeg bare nøt stunden, stille, men ikke alene. Sånne øyeblikk betyr enda mer nå som podene er ute av redet.

Jeg er ikke noe særlig til TV menneske. Ser sjelden på tittekassa, annet enn en og annen julefilm, og litt sport. Innimellom finner vi serier som fenger, og når de er sett ferdig blir det stille på tv-tittinga i lengre perioder igjen. En kollega anbefalte serien “The handmaids tale” for å ha noe å se på i påsken. og nå er jeg midt i sesong tre. Jeg klarer ikke bli helt trollbundet av serien, men jeg klarer ikke la vær å se et par episoder om kvelden heller. Det verste er at jeg drømmer om den om natta, sikkert fordi den gjør meg så provosert. Så er jeg kanskje litt engasjert likevel da, i handlingen. For serien er mørk, dyster og bittelitt langtekkelig, men senarioet er skremmende. Og det er noe avslappende med å slenge beina opp i sofaen, stikke av litt inn i en verden som er mørkere enn jordfeil som ikke lar seg finne, og volvoer som ikke starter. Så avslappende tv-titting, absolutt gode øyeblikk. Noen som har sett serien, og hva synes dere, sånn egentlig?

Og slik har uka gått. Pengene vi har rukket å spare opp flyr ut på ting vi ikke ønsket å bruke de på, men dagene har jo vært fine likevel. Jeg har fått litt sånn midlivsskrise hva håret angår, og vurdere en forandring. Jeg begynte å klippe med selv under covid lockdown, og har ikke turt å gå til frisør siden. Nå er jeg skikkelig i tenkeboksen, og redd for å bli “kjerring”.

Vi har kost oss med pode og podekjærestebesøk, og gått turer i solskinn og rein, spist påskemarsipan, appelsin og kvikklunsj ute ved bålpanna på kveldene. Jeg har lest ut enda en kioskroman om kvinner med anstrengte forhold til menn med privatfly og store muskler, og jeg har gledet meg over oppdateringer fra poden som feriere i Spania. Jeg har bakt, sparket fotball i hagen, raket løvet fra i fjor, og så smått begynt å se frem til hverdagen igjen. Men joda, jeg synes det er helt topp med mandagsfri i morgen også.

Håper påsken bød deg på sjokolade og øyeblikk, og at uken som kommer vil deg vel. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Jeg har PÅSKEFERIE!!! Jeg kom på det nå, igjen. Blir så glad hver gang jeg kommer på det, at jeg har ei uke foran meg uten vekkerklokke. Jeg klarer aldri å sove lenge lenger, selv uten klokke, men det er fint å vite at det ikke skal plinge i mobilen klokka seks uansett. Hele skrotten trenger ferie nå, føttene, hofta, skuldrene og hodet. Det gledes.

I sofaen ved føttene mine ligger Akita. Podekjæreste-voffsen har inntatt huset for påskeferie, for minstepoden kom hjem på ferie fra forsvaret fredag kveld. Med han kom også podekjæresten, med voffs. Det er så herlig at det er flere folk i huset igjen. For selv om vi venner oss til stillere kvelder, måsagubben og jeg, så er det godt at det er litt liv i måsahuset igjen også. Og som alltid er søndagsmorgenen et godt øyeblikk. Rundstykker i ovnen, kaffe i koppen, knitring fra peisen, og en hund som ikke helt er klar for morgenturen riktig enda. fine greier.

Uka har vært som hverdagsuker flest, fylt opp av små og fine øyeblikk. Ikkeno svært, bare helt vanlige fine små øyeblikk. Ukas fineste overraskelse lå i postkassa på starten av uka. De gangene det ligger litt annerledes konvolutter i kassa, med navn og adresse skrevet med kulepenn, da kiler det litt i magen, og jeg kan liksom ikke komme over veien, og inn fort nok, slik at jeg kan åpne og se. I konvolutten lå et håndskrevet brev, og helt fantastisk fine hjemmestrikkede sokker i den herligste rosafargen. Det er ikke første gang Irene har sendt meg flotte sokker, og jeg kan ikke helt beskrive hvor takknemlig jeg er. De er SÅ himla fine, perfekte i størrelsen, og hver kveld når jeg har hatt dem på, sitter jeg med beina rett ut og vifter med tærne, bare for å beundre dem. Så kjære Irene, tusen hjertelig takk for et par med rein strikka-lykke. Jeg elsker dem! Så fint øyeblikk.

I kjøkkenvinduet står tre små tulipaner i ei potte. En liten gave fra en snill kollega forrige fredag. Da var de bare knopper, nå står de i full blomst. De gjør meg så glad. Tenk at tre små tulipaner kan tilføre så mye farge på det lille kjøkkenet. I sola i vinduskarmen står de der og danser litt i vinden fra det åpne vinduet, og minner om vår, og mamma. Tulipaner var hennes absolutte favorittblomst. Når jeg tar forsiktig på dem, knitrer de, sånn sprø, ferske tulipaner skal. Vårlig lykke, og fine, fine små øyeblikk.

Og når vi først snakker om blomster. Det bugner i grøfter og skogkanter om dagen. Uansett hvor jeg rusler på Bjørkelangen stikker det små tegn på vår opp fra jorda. Jeg glaner, og plukker, og snuser, og nyter. På vei hjem fra jobb sprer det seg tuer etter tuer med hestehov, som strekker bustehodene opp mot sola. De vokser i klaser og farger den ellers så kjedelige grøftekanten helt gul. Nydelige øyeblikk.

På turstien der vi pleier å lufte voffsen om kveldene flommer det over oppover i lia av blåveis. Hele bakken ser ut som en tegning fra en gammel barnebok, blått så langt øyet kan se. Jeg plukket med meg en her om dagen, bare for å ha i et eggeglass i vinduskarmen. Barndomsminner det også.

Flere kvelder denne uka har vi tatt på oss turtøyet, og kommet oss ut i skogen, gubben og jeg. Synes det er så mye bedre å tråkke rundt på mjuk skogbunn istedetfor asfalten, selv om det er hyggelig med turer ned mot, og rundt sentrum også. Men når sola har varmet hele dagen lukter skogen så innmari godt. Vi har ruslet inn ot Stigtjern, Svarttjenn, og Eidsdammen. Noen av trærne har fått knopper, bittesmå, ikke store nok til at det er grønnskjær på kvistene, men de er der likevel. Disse tuyrene er så fine. Skrotten får rørt litt på seg, hodet får luftet tankene, skravla går, også er vi sånn akkurat passe slitne når vi med god samvittighet lander i sofaen på kvelden. Ja, også smaker kveldsmaten ekstra godt når man har gått en tur i skogen. Fine øyeblikk.

Fredag kveld hadde vi begge behov for å komme ut i skogen igjen. Sånn røre litt skikkelig på kroppen. Så vi dura opp mot Høgåsen, toppen av Bjørkelangen, i sånn passe raskt tempo.

Vi nådde toppen, rimelig svette i luggen, og røde i kinnene, men pokker så deilig det var å kikke utover bygda fra toppen av slalombakken, også rusle nedover og hjem igjen gjennom skogen. Varmt i lufta var det også, sånn skikkelig, skikkelig vår! Nydelige øyeblikk, og en fin avslutning på en litt annerledes, og lang dag. Naturen altså, verdens beste medisin.

En kveld midt i uka fikk jeg den kreative ånden over meg, og snekret ei hylle til stueveggen. Ikke den helt store jobben da….Sage til ei planke, beise, skru på et par hylleknekter, også opp på veggen. Men små forandringer gleder de også, også kjennes plutselig en liten del av stua litt ny ut. Skal ikke så mye til.

Lørdag var alle podene, og begge podekjærestene samlet for å feire svigerfar som fylte 70 denne uka. Han ønsket seg svært lite, bare litt tid med familien. Så vi fylte stua med familie, spekemat, og kaker, og det ble veldig koselig. Så herlig å samle hele familien rundt bordet igjen, spise, le og bare være sammen. Kanskje ukas fineste øyeblikk.

Og slik har uka gått. Jeg har snakket med ungdommer som gleder seg, og ungdommer som gruer seg til feriedager. Jeg har ledd høyt av påfunn og innfall til herlige kolleger, og jeg har grått noen tårer over kjære som ikke er her lenger. Jeg har fått så hyggelig påskegave og hilsen av kjæreste Anne Grethe, og jeg har gledet meg til de kommende feriedagen.

Hverdagsuke, med hverdagsøyeblikk. Intet mer, intet mindre. Håper uka som gikk var snill med deg, og at uka som kommer byr på latter og hvile. Ønsker deg en riktig fin påskeuke, proppfull av små øyeblikk. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så var det plutselig søndag på ny. I fanget mitt ligger en liten bunt av pels og varme, lille voffsen til podekjæresten er hos bestemor og bestefar på overnatting, og det er så koselig. Så fort jeg har laget meg en kopp kaffe, og satt meg ned i sofaen kryper hun opp i fanget mitt, og under teppet sammen med meg. Tisseturen kan vente, hun blir bare fornærmet når jeg går til døren og rister litt med halsbåndet. Den bikkja har verdens mest velfungerende selskapsblære. Det er et sånn helt vanlig, rolig, og fint hverdagsøyeblikk, akkurat nå. Morgentimene er lyse, akkurat slik kveldstimene var i går. Huset lukter av kaffe varme rundstykker, og bortsett fra at det er litt vanskelig å skrive blogg med en selskapssyk voffs i fanget, så nyter jeg øyeblikket.

Og det har vært så mange fine øyeblikk denne uka også. Mellomste poden har blitt et år eldre, den første bursdagen han ikke er hjemmeboende. Noen formiddager har vært så varmt at jeg har spist matpakken på krakken ute i sola sammen med kolleger og elever,  og opp mellom kvist, kvast og fjorårets falte løv, titter hestehov og hvitveis opp. Og den hvitveisen, den er hverdagslykke den! Midt i uka sendte Kari Anne meg en snap med en bukett hvitveis, og jeg ble sånn brå-misunnelig, for her nede på måsan har jeg ikke sett en eneste en enda. Men så var jeg ute og gikk kveldstur med gubben senere i uka, og foran oss på stien bugnet det plutselig av hvite små blomster, så det ble med en hel liten bukett hjem. Herlig øyeblikk.

Enda en tidligere kollega i mammaperm kom innom jobben en dag denne uka, med intet mindre enn to små nurk. Og sånne besøk gjør alltid arbeidsdagen enda hyggeligere. Alle hønemammaene på avdelingen bytta på bleieskift, mating, og masse, masse snusing på de mjukeste kinnene. Du vet du er lykkelig når selv gulp nedover skulderen er en av ukas skikkelige høydare. Så fine øyeblikk.

Bilde delt med tillatelse fra mammaen.

Onsdag var skolens ledelse borte, og miljøveileder Fredrik ble satt inn som rektor for en dag. Jeg kjenner ingen som får så mental overtenning som Fredrik, når han får slike viktige oppgaver. Ja, for det har skjedd to ganger før, at han har vært rektorvikar, men da bare for et par økter. Nå skulle han sprade rundt i brune, litt halvblanke rektorsko en hel skoledag, og gikk så til de grader inn i rollen. Jeg lo, fra 08.00 til 16.00, også lo jeg resten av kvelden også, når jeg gjenopplevde sjefsavgørelsene som ble tatt i løpet av dagen. Frukt-utdeling til elevene da de ankom skolen, is til alle ansatte i midttimen, overrekkelse av blomster fra Helse og Oppvekstavdelingen, og innpakket slips i kommunal stil fra verneombudet, bare sånn i tilfelle statsministeren skulle komme innom skolen. Og sist, men ikke minst, ommøblering av kunstverk på veggen i resepsjonen, og fotoseanse av skolens leder foran bildet av forrige gang han var skolens leder. Sånne dager lever jeg lenge på, når latteren sitter så løst av magen er støl til langt uti uka. Gøye øyeblikk.

Og fordi rektor (vikaren altså) dagen derpå lekte seg med kunstig intelligens for å redigere bilder fra sjefsperioden, fikk jeg tilsendt et KI bilde av meg selv også, sittende som seg hør og bør, på ei trone av Pepsi Max. Jeg ELSKER bildet, selv om det ser ut som om jeg er leder for ” kærslige bygdekvinner i overgangsalder”, eller no sånt. Gøy var det lell. Masse, masse latter på jobb denne uka, godt for de ansatte, godt for ungdommen. Glede smitter, fine øyeblikk smitter også.

Ja, også er det denne voffsen da. Hun som enda ikke har rikket seg fra fanget mitt mens jeg har skrevet denne søndagsbloggen. På torsdag sendte podekjæresten melding og lurte på om vi ville være barnevakt i helgen. Teit spørsmål! For det første, det er deilig at det er litt rotete på gulvene i måsahuset igjen. Leker fra lekekassa ligger strødd utover. Ja, for bikkja har selvsagt egen lekekasse.

Og det er så koselig med en sånn liten hårete en, en som bare tar seg til rette i armkroken, en som er overlykkelig når jeg kommer inn igjen, etter å bare ha hentet ved i skuret. En som tigger litt med bedende øyne, men likevel ikke blir sur om hun ikke får smake. Livet med en liten firbeint i hus gjør hverdagene bittelitt bedre.

Og slik gikk enda ei hverdagsuke. Det er lysere og lysere for hver kveld som går. En dag denne uka gikk jeg med treningstøy på skolen, bare for å ha bedre samvittighet når jeg kjøpte vaffel i kantina, og bakte kake med et par elever. Jeg er helt sikker på at om man har på ei sånn treningstrøye, og et par joggesko, så tror kroppen at den trener, og tar derfor ikke opp kalorier. Følte meg som en idrettslærer den dagen…nesten.

Jeg har ledd så masse av en greie på Temu, da jeg var på skrolle-leiting etter et bånd for å lage et slags belte til festdrakta. En bitteliten skrivefeil, “FRONGT” and back vippa liksom hele huet mitt, og av en eller annen grunn synes jeg akkurat det var så gøy. Lo litt av det hele dagen.

Jeg har gått flere kveldsturer med måsagubben, sett på solnedgangen ved elva, blitt solbrent på nesa, spilt volleyball med en gjeng fine ungdommer, bakt grove brød, og rosinboller, og best av alt… jeg har ikke glemt sykkelen på jobb en  eneste gang denne uka. Fremskritt fra forrige uke der altså. Håper uka som gikk var raus med øyeblikkene den bød deg på, og at uka som kommer gjør deg godt. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Ser du deg noen gang i speilet, og spør deg selv: “Hvordan var det den spermien som vant?” Jeg gjør det stadig vekk, denne uka er intet unntak. For her sitter jeg, godt pakka inn i pleddet mitt, og når jeg skulle logge inn på bloggen klarte jeg ikke å huske hva bloggen heter. Og bloggen heter det samme som meg!!!! Og på fredag syklet jeg til jobb, satt på en ekstra kurv på bagasjebrettet, bare fordi jeg skulle hente noen pakker jeg hadde bestilt etter jobb. Og først når jeg tråkka over veien hjemme, og kom innafor porten, i høljeregn, da kom jeg på, med armene fulle av poser og pakker, at sykkelen stod igjen på skolen. Enten er jeg i ferd med å miste det helt, eller så er det hodet som prøver å be skrotten bremse ned litt. Jeg holder en knapp på det siste til det motsatte er bevist. Hva jeg er sliten av, det vet jeg ikke helt sikkert, jeg vet bare at leddene verker, at ting suser rundt i hodet, og at litt for mange netter tilbringes våken. Likevel er hverdagen fine. Og nei, det er ikke bare noe jeg sier. Dagene er virkelig fine. Travle, men likevel fulle av gode øyeblikk. Sånn som nå. Uvant stille i huset fremdeles, uten poder hjemme, men godt også. Kaffen er varm, gubben har fyrt i peisen, og det er søndag. En hel fridag ligger foran oss som et blankt ark, klart til å males av ukas siste øyeblikk.

Man må liksom nevne dagslyset, når man skal snakke om ukas øyeblikk. Jeg er et høst og vintermenneske, eller, jeg har alltid tenkt det. For jeg elsker høsten med farger, og regn, og tjukke varme gensere og skjerf surra flere ganger rundt halsen, helt til det skjuler dobbelthaka. Og jeg elsker vintermørket, når møkka på vinduene sjelden synes, og kveldene lyses opp av stearinlys. Men, jeg elsker våren også. Kanskje jeg rett og slett bare er et helt vanlig helårs-menneske. For når klokka har runda seks om kvelden, og middagen er langt nede i magen, og sola enda ikke har forsvunnet helt over åsen, da merkes det på energien. Denne uka har jeg innimellom gått ut i den ytterste gangen på ettermiddagene, bare for å sette snuta mot vindusruta, og nyte de siste solstrålene som dagen tilbyr. Flere kvelder har vi knyti på oss skoa, gubben og jeg, og pusla litt i hagen, eller gått oss en tur, bare fordi mørket lar vente på seg. Det er fine øyeblikk det!

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Med årstiden er det alltid fristende å friske opp litt inne også. Blomster i vase, litt farger på bordet, det gjør så godt i hjertet. Jeg har blitt for gammal til å vente på at gubben skal handle blomster til meg, så med jevne mellomrom kjøper jeg en liten bukett selv. Ikke altfor ofte, bare innimellom sånn at jeg kjenner litt ekstra glede over en liten bukett. Denne uka overraska jeg meg selv med blomster. På ekte. Kjøpte en bukett på butikken, bar de hjem sammen med de andre varene i posen, og da jeg skulle rydde varene inn i skapet ble jeg overraska, fordi jeg hadde glemt at jeg hadde kjøpt blomster. Hyggeligere overraskelse enn å komme på at man hadde glemt sykkelen på jobb ihvertfall. Fint øyeblikk.

Ikke bare blomster har frisket opp inne denne uka. Endelig kom de nye stoltrekkene til de gamle spisestuestolene også. Deilig å bytte fra gamle, slitte og grå trekk, til litt lysere beige, uten katteklor. Det skal ikke så mye til før en del av stua føles litt ny. Lynrask oppussing liksom. Sånt gleder meg skikkelig. “Nye” gamle stoler, fint lite øyeblikk.  Gleder meg til jeg glemmer at jeg har bytta trekk, da kommer jeg sikkert til å bli litt glad hver gang jeg ser dem 😛

Denne uka fikk jeg være meg på en ny liten innspilling av tre små reklamefilmer for vårdagene her på Bjørkelangen, i regi av næringsforeningen. Som vanlig var produsent og kameramann Javier hjernen bak prosjektet, jeg fikk bare oppmøtested, og en liten liste over hva jeg skulle ha på meg. En blomsterkjole, og noe som ropte “bondekvinne”. Det er alltid rart å stå foran kameraet og snakke, men det også kjempegøy å få lov å være med på disse små prosjektene, som et lite bidrag til bygda. Og det beste denne gangen…jeg fikk holde motorsag!!!  Det får jeg ikke lov til av gubben hjemme nemlig, fordi jeg med jevne mellomrom har kutta litt ekstra ledninger og sånn, når jeg har brukt elektrisk hekksaks, så han er usikker på hvor trygg jeg er med større maskineri… (lite vet han at jeg har gjort det med vilje for å slippe å ta de kjedelige jobbene ute) Uansett, litt filming noen ettermiddagstimer denne uka, i solskinn, sammen med masse fine folk fra de ulike aktørene for vårdagene, det ble fine øyeblikk.

Utetid. Så innmari godt for en litt råtten skrott. Flere dager har jeg tatt på meg arbeidsbuksa etter jobb, og pusla litt ute. Egentlig har jeg mest sett at gubben har pusla, men jeg har gjort min kone-plikt og skravlet med han mens han jobber. Han har ikke hørt så mye etter hva jeg har sagt, for svarene hans kommer på feil steder, og han gjetter seg til når det passer å svare “ja” eller “nei”, men det er koselig likevel. Rusle rundt sånn på tomta, stable litt ved, rake litt løv, brenne litt kvist i bålpanna, og drikke kaffe på trammen. Det er mange voksenpoeng i å drikke kaffe ute i arbeidsbukse altså! Gode øyeblikk!

Og slik gikk uka. Samtaler med ungdommer, og samtaler med ungdommers foreldre. Gode stunder med kolleger som også kjenner at vinteren har vært hektisk, og stille kvelder i armkroken til måsagubben. Jeg venner meg stadig til mindre oppvask, mindre klesvask, og gleder meg over poder som kommer hjemom for en hårklipp og litt annet smått de trenger oss gamle til. Mammalivet er ikke over selv om podene har flytta ut, det er bare annerledes.

Nå skal søndagen nytes, og om hodet fremdeles ikke henger med, så glemmer jeg ratt snart at jeg har en gubbe, og blir gledelig overraska når han straks kommer halvnaken ut av dusjen. Det er jo lov å håpe.

Måtte uka som kommer gi deg fine øyeblikk, og mange grunner til å le høyt. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges. Og om du tar deg tid til å svare, hva var ditt fineste øyeblikk denne uka?

Inntil meg, så tett inntil man kan komme, ligger voffsen til podekjæresten og sover. Hun nektet å bli med på luftetur da jeg stod opp, gjemte seg heller under pleddet i sofaen da jeg fant frem selen og båndet. Så da drøyer vi litt, sofagrisen og jeg, og oppsummerer heller ukas små øyeblikk, før vi går ut for å tisse i en tilfeldig valgt grøftekant. Jeg skjønner dyret godt jeg. Sofaen er mye mer forlokkende enn grøftekanten så tidlig på morrakvisten. Vi har tent opp i peisen, og måsastuen blir fortere varm og lun nå som det ikke er så fryktelig kaldt ute. En deig til rundstykker som har hevet i kjøleskap over natten skal bli til frokost-rundstykker, og hever nå på stekebrett før lukta av fersk bakst skal spre seg i huset, og etter hvert lokke et par ungdommer ned til frokost. Jeg kan like gjerne skjemme de bort litt når jeg først har muligheten. Jeg skal også spise rundstykker etterpå, for da skjønner ikke kroppen at jeg egentlig starta dagen med sjokoladekake… Akkurat nå er et skikkelig fint øyeblikk.

Fredag kveld var nok ukas aller fineste øyeblikk. Poden i forsvaret fløy hjem fra Trøndelag på en liten helgepermisjon, og plutselig ble måsastua full igjen. Utflytterpodene kom hjemom for å tilbringe litt tid med lillebroren, og for å feire at minsten bestod teoriprøven på lastebil. Snart blir det lappen på gutten, en av fordelene ved å være soldat i halvannet år. I stua satt også et par fine snupper, kjærestene til to av podene, og voffsen var selvsagt med. Sjokoladekake, brus, kaffe, og et par timer med skravling og latter. Mammahjertet bare tok inn alt, og nøt stunden og øyeblikkene. Så godt å være samlet hjemme igjen. Da var det liksom ikke så ille at to av de har flyttet for seg selv likevel, når man spontant samles for litt kos på kvelden. Så herlige øyeblikk.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Og med det ble liksom helgen reddet, da det med en pode hjemme igjen ble litt mer liv i huset enn gubben og jeg klarer å lage alene. To fine ungdommer og ei bikkje som skravler, fyller rommene, lager mat, og koser seg sammen. Det er fint å snuble litt i skoa i gangen, fint at det er litt smuler på benken. Så herlig med litt liv rundt seg, selv om jeg på mange måter begynner å venne meg til stillheten når de ikke er her også. Det går seg til, alt sammen, og godt er det.

Det har vært så mange andre fine øyeblikk denne uka også. Sånne små øyeblikk som gir litt pusterom i hverdagen. For det er ingen hemmelighet at skrotten er sliten om dagen. Jeg er litt skyld i det selv altså, for når det er hektisk i hodet, når jeg kjenner at jobben blir med meg hjem, da finner jeg på ting for å slippe å tenke…eller overtenke. Forrige helg malte jeg jo trappegangen grønn. Denne uka fikk trappen og gulvet et par strøk med hvitt, bare for å freshe opp det som var gammelt og slitt. Mandag morgen, før jeg gikk til jobb, malte jeg gulvet. Malte meg liksom ut av huset, låste døra, gikk på jobb, og lot det tørke hele dagen. Etter ei uke med grønne vegger liker jeg fremdeles fargen. Det er et godt tegn.

Og maling er terapi, det har jeg jo sagt før. Så når hodet nok en gang var på jobb lenge etter at skolen var låst, kjøpte mer mer maling, og malte kjøkkenet også. Både innredning, de stygge flisene, og veggene. Det tok noen dager, og noen strøk, men hodet var klarere. Kroppen derimot er støl på steder av kroppen jeg ikke engang vet navnet på… Hofta verker, skuldene er ømme, en finger har gnagsår, og ei håndflate full av vannblemmer. Ja, også er deler av panneluggen grønn. Åssen jeg klarte å duppe hele huet opp i maling spannet aner jeg ikke. Fredag morgen var jeg ferdig med siste strøk. Klokka 05.10 i morran satte jeg penslene i vann, og sa meg fornøyd. Så med noe verkende ledd, men med mye klarere hode, og litt “nytt” kjøkken, kunne jeg ta helgen.

Og med helgen kom nok et foredrag. Det er mange måneder siden jeg sa ja til å underholde for årsmøte for bygdekvinnelagene i Akershus (eller noe i den duren). Jeg tok turen til Gan, og gjorde det jeg synes er skikkelig skummelt, men også skikkelig gøy. Foran 80 skikkelig flotte kvinnfolk holdt jeg foredrag om å være nettopp det, et kvinnfolk. Og nerver til tross, det gikk kjempefint! Enda en personlig liten seier, ut av komfortsonen. Og på slutten kom tårene, for første gang etter endt foredrag, for hele salen reiste seg i applausen, og da blei jeg så rørt at jeg ble blank i øye. For en opplevelse, og for et fint øyeblikk. Jeg tar meg stadig i å tenke hvor heldig jeg er, som får lov til å bli med på slikt.

Eller har uka bestått av små øyeblikk både hjemme og på jobb. En kollega som leser meg som en åpen bok fikk med seg en dag som gikk litt trått, og da jeg kom tilbake på kontoret etter en av disse litt tunge samtalene med en ungdom, hadde kaktusen min blomstra. Tror det må være en sånn påske-kaktus eller noe, for på en av piggene hang det ei fristende marsipanpølse. Og sukker er alltid medisin! Så med en kopp varm kaffe, og litt “mandler” surra inn i sjokolade, ble brått dagen mye bedre. Herlig øyeblikk.

For hver morgen jeg går til jobb, lyser flere og flere hestehov i grøftekanten. Små gule bustete hoder titter opp mellom vinter-gult gress og kvister, strekker seg gjennom grus feid til side fra asfalten, og lover vårens anmarsj. Og de små gule blomstene gleder meg så innmari. Det hender jeg plukker en mens jeg går hjemover. Bare holder den inni hånda, kjenner på den mjuke blomsten, og lukter på våren. Snuser inn lukta av honning og sol. Gode øyeblikk.

Og slik gikk enda ei hverdagsuke, øyeblikk for øyeblikk, noen små, og noen store. Jeg harv kjøpt vaffel i kantina, gått med kortsokker i sommersko, sovet på sofaen med en liten kosehund i fanget, og gått en lang tur i skogen. Jeg har sitti nede ved vannet og kjent sola varme i ansiktet, og jeg har tredd lua nedover øra når vinden har vært surere enn en sitron.

Jeg håper uke som gikk var snill med deg, og at du fant øyeblikk du satte pris på. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Vanedyret har satt seg godt til rette i sofaen, klar for å oppsummere ukas små øyeblikk. Jeg har bytta sofahjørne i dag, bare for å komme nærmere peisen. Kroppen er litt sånn uggen og frøsen, så det er godt å sitte slik at man kjenner varmen fra flammene. Kaffekoppen er så full at den nesten renner over, og i ovnen står et brett rundstykker til steking, til tross for at vi bare er to til frokost. Jeg jobber med den greia der, å venne meg til at det bare er gubben og meg i måsahuset. De første dagene av uka gikk jeg litt rundt meg selv, venta på at podene skulle tråkke inn døra, eller kaste skittentøy på gulvet. Så måtte jeg ta meg sammen, og starta på prosessen med å glede seg over at det er roligere i huset. Det krever litt å jobben med det, men det går seg sakte til. Derfor rundstykker i ovnen. Vi kan jo kose oss, selv om det vare er oss to. Desto viktigere å kose seg kanskje.

Ved siden av meg ligger Akita. Vofsen til podekjæresten. Hun skulle på konsert med venninnene i går (podekjæresten altså, ikke bikkja), og vi var så heldige å få være barnevakt i natt. Snart skal vi ut og tisse (bikkja, ikke jeg), men hun er så makelig anlagt at hun har blånektet på mine to tidligere forsøk på å lure henne ut på tissetur før i dag. Så fort hun ser halsbåndet kryper hun lengre innunder dyna, og grynter. Så nå ligger hun ved siden av meg her i sofaen, med tenna på tørk, og nyter varmen. Akkurat nå er et godt øyeblikk.

Uka har vært full av gode øyeblikk, så gode at jeg rett og slett har glemt å ta et bilde av flere av dem. Det er jo for så vidt et godt tegn da, at man koser seg sånn i øyeblikkene, at mobilen blir glemt. Jeg har spist middag ute med to venninner, og det var så koselig. Skravla gikk, maten var god, og timene fløy. Latter og alvor i skjønn forening, og ikke et eneste bilde ble knipset. Jeg har hatt besøk av ei venninne en ettermiddag, stekte vafler, og skravla, og ikke et eneste bilde ble tatt. Gode øyeblikk. Heldig er jeg, som har så fine folk i livet mitt.

Rett før jul malte jeg trappegangen blå. Jeg elsket blåfargen, og gjør det fremdeles, men klarte ikke å bli komfortabel med den i akkurat det rommet. Så fredag, etter jobb, gikk jeg innom Maxbo og kjøpte et spann maling i nydelig grønt. Det er litt sånn sjansespill, å bare bestemme seg for en farge, så velge en annen mens man står i butikken med fargekoden i hånda, men jeg har erfart at jeg blir oftere fornøyd når jeg bare følger magefølelsen. Valget falt på Natural Green, og jeg var glad langt inni sjela etter bare å ha testa den et strøk på en vegg.

Og når man først har begynt er det ingen grunn til å hvile. Jeg rakk to strøk før jeg la meg den kvelden. Maling er terapi, så mens gubben satt i stua og så Formel 1, hørte jeg musikk, og dansa med penselen full av maling i rommet ved siden av. Grønn maling og Bryan Adams, farlig god kombinasjon, og fine øyeblikk.

Dagen etter kom bildene igjen opp på veggen, og endelig føler jeg at gangen gir gode vibber igjen. Rart det der, hvordan en farge kan forandre et helt inntrykk, og gi ro i hodet. Og bare for å toppe det hele, var det nok igjen i spannet til to strøk i den ytterste gangen også, så lørdag morgen våkna jeg, passe støl etter maleøkta dagen før, og gøyv løs på et rom til. Så nå har måsahuset så godt som bare grønne rom i hele første etasje, og jeg er lykkelig. Enn så lenge.

Late kvelder. Jobben har krevd en del av hodet mitt de siste ukene, om det gir mening? Så mange ungdommer har hatt behov for litt ekstra. Jeg elsker når dagene er travle, men kaoset, eller samtalene, og alle følelsene, de blir jo med meg hjem etter arbeidstid. Som om hodet fortsatt er på jobb, selv om kroppen er hjemme. Ofte går jeg tur på kvelden, for å lufte hodet, og det hjelper der og da, men så fort man kommer hjem igjen er man liksom påkobla jobben igjen. Så denne uka har gubben tatt på seg oppdraget å finne frem filmer vi ikke har sett før, slik av vi begge kan legge vegg telefonen en times tid, og bare glane på tittekassa. Ikke tenke, bare glo. Og det har vært ganske deilig, selv for en som ikke er sånn innmari glad i å se på tv lenger. Men han og jeg, under samme pledd, side om side i sofaen, og bare fortape oss i en eller annen historie, det har gitt noen fine øyeblikk.

Også har det bydd på latter da. For den ene  kvelden, mens jeg bare skulle brette noen klær, mens gubben fant en film, spurte jeg om han gadd å fikse noe snacks til filmen. Og det gjorde han. Men jeg er ikke gift med noen romantiker, og ikke er han noe særlig til oppfinnsom kokk eller, for da jeg kom ut i stua hadde han satt på filmen og plassert snacksen på bordet. Et kjøkkenglass, fullstappa av gulerøtter, sånn halvveis skrelt, og ihvertfall ikke kutta opp. Noen ganger tror jeg han gjør sånt med vilje, for at jeg aldri mer skal gi han ansvaret for maten, men han mente oppriktig at han hadde gjort en god jobb her. Dagen etter kjøpte jeg lakris for å ha liggende.

Og slik gikk uka. Full av øyeblikk, noen festet på bilder, andre festet i minnet. Jeg har hatt på favorittskoa med Simpsons på jobb, med kortsokker og det hele, og dagen etter var det på med vintersko i nysnø igjen. Jeg har bakt sjokoladekake, og grovbrød, sett filmer og dokumentarer, ledd med kolleger, og grått sammen med elever. Hverdagsøyeblikk, i hverdagsuke. Nå skal søndagen nytes, men aller først skal bikkja ut og tisse, enten hun vil eller ei.

Håper uka som gikk gav deg fine øyeblikk, og at uka som kommer byr på mange flere. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Sånn, da var redet tomt. For nå. Måsahuset er dørgende stille, så stille at jeg satt på tv`n, bare for å ha noe bakgrunnsstøy. Rart egentlig, for her har det vel ikke vært noe form for bråk om morningene på mange år, likevel kjennes det annerledes. Ganske sikkert fordi jeg vet at ingen poder ligger oppe og sover. Mental stillhet kalles det sikkert.  Før jeg vet ordet av det er nok dette en vane også, og når minsten kommer hjem på perm fra forsvaret blir det lyder igjen.

Men enkelte ting er som de alltid har vært i måsahuset. Det knitrer i peisen, det ryker fra kaffekoppen, og kvinnfolket har satt seg godt til rette under pleddet i sofakroken, for å hente frem igjen noen av ukas små øyeblikk. Gubben er ute i skjulet og sager opp litt ved. Han sier det er meldt kaldere dager til uka, jeg er i fornektelse. Det var vår deler av denne uka, og sola varmet litt for godt til at jeg gladelig ønsker kulda velkommen tilbake.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Jeg sitter og tenker gjennom arbeidsuka. Kan nesten ikke huske ei travlere uke. Ikke at timeplanen nødvendigvis var full…for i uka som kommer har jeg mye mer , sånn på papiret, men jeg sitter og tenker at uka som gikk forsvant i samtaler. Jeg vet ikke om det er årstiden, at russeslippene starter, og elever kjenner på utenforskap. Eller om det er presset med neste skoleår, søknadsfrister til videre utdanning, valgets kval… Jeg vet ikke, kanskje ungdommen generelt er mer sårbare nå enn tidligere. Jeg føler jeg har sittet i samtaler hele uka. Tørket tårer, lyttet, rådet… Også kjenner jeg atter en gang på den utilstrekkeligheten som følger med i slike perioder. Skulle….burde….også videre. Og midt oppe i det hele renner lysglimtene inn. Et forsiktig bank på døra til kontoret, en stemme som spør etter meg, også er det en av elevene som har bakt kvelden i forveien, og har med seg kanelbolle til meg. Lysglimt! Og ukas desidert beste frokost. Så stod jeg ute i skolegården i morgensola, men bolle i ei hånd, kaffekopp i den andre, og hilste på elever som var på vei inn i første økt. Fint øyeblikk.

Besøk på jobb. Et lite avbrekk i lunsjpausen. Så fint. Kollegaen som er hjemme i rykende fersk mammapermisjon kom innom med den vesle skatten sin, og “tante” Janne så sitt snitt til å snuse litt på de mjuke babykinnene. Finnes det noe herligere? En trygg og mett og rund liten jente på armen, bare snusing, og byssing og masse, masse kos. Et av ukas fine øyeblikk.

Når kollegaen er på kontoret før meg, og har kaffen klar om morran. Det er alltid gode øyeblikk. Så kjekt at det lyser på kontoret selv om klokka så vidt har bikka sju, og at det lukter rykende fersk kaffe når jeg tusler nedover korridoren. Så fylles koppen til randen av varmt gull før skravla går helt til ungdommene inntar skolen. Skravling og kaffeslabberas, og litt frokost fra matpakka. For en fin start på dagen.

Gubben stod på parkeringa klokka fire, og skulle hente meg etter jobb. Før vi kjører ut av første rundkjøring spør han om vi ikke bare skal ta ei ukeshandling i Sverige, og som sagt så gjort. Vi kjørte over grensa, fylte handlekurven med litt til kjøkkenskapene både her hjemme og hos podene, spiste middag på kroa, og var hjemme lenge før sengetid. Spontant, og fint. Sitte hjemme kan jeg gjøre når jeg blir gammal… Sola var på vei ned da vi nærmet oss Mangenskauen, og det var så innmari fint å kjøre gjennom skogen mens himmelen stod i brann. Litt sånn trolsk egentlig. Nydelige øyeblikk.

Med solnedgangen over Mangen friskt i minne kjørte vi en tur dagen etter også, for å rusle rundt vannet i skumringstimen. Våren kom så til de grader midt i uka, med nydelige temperaturer, og på grensa til varm vind. Så vi trasket rundt vannet, og var tilbake på parkeringa rett før mørket la seg over skogen. Så deilig å komme hjem etter en sånn tur, fyre i peisen, steke rundstykker, og spise kveldsmat mens det knitrer i ovnen.

Så kom dagen da storepoden fikk nøkkelen til leiligheten han har kjøpt, og plutselig var han eier av egen bolig. Stort for han, stort for mor og far også, og heldige er vi som fikk være med å dele gleden sammen med han. I flere uker har vi vært på tur, poden og jeg, handla møbler, inventar, stæsj. Mange turer. Og planleggingen betaler seg, for på to døgn var leiligheten fylt opp av stort og smått, og alt passer og matcher, som hånd i hanske. En skikkelig gøyal prosess, og jeg er så stolt av han.

Ekstra stas er det at lillebror, som også er bestekompis, har kjøpt seg leilighet i samme bygget. De kan rusle rundt hjørnet i tøfler, også er de hos hverandre. Brutter kom selvsagt ned så fort leiligheten var overtatt, og hjalp til med å skru sammen møbler. Papsen og jeg fylte skuffer og skap, hang opp nye lamper, bestilte pizza, også ble det en helaften med “Nordvang flyttebyrå”. Latter, flytting, familie tid. En helt ny hverdag for oss alle, vemodig, men veldig, veldig fint. Ja, også bor begge gutta så nære at de senere i efta kommer innom for å hente bakst til matpakkene den kommende uka. Jeg gleder meg til besøk.

Og slik gikk enda er hverdagsuke. Jobb hver dag, flyttekaos hver kveld. Jeg har gått turer i  kveldstimene, og sovnet på sofaen et par ettermiddager. Jeg har fått et spisebord av kollega Ragnhild som jeg har pusset opp, og som har fått plass i stua. Nå trenger vi jo ikke sååå mange plasser rundt bordet i hverdagen. Nye tider. Jeg har snakket med soldat-poden på telefonen, og kjenner på takknemlighet for at han trives og blomster. Nå skal søndagen nytes. Det skal bakes, jeg skal vaske ut det tomme gutterommet oppe, og starte på prosjekt TV-stue i andre etasje. Plutselig er det bittelille måsahuset vårt stort igjen.

Håper uken som gikk ga deg mange fine øyeblikk, og at uka som kommer byr på grunner til å smile. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges,

God morgen, og riktig god søndag. Jeg våknet med frosne tær i dag, og sitter nå under dyna i sofaen, prøver å tine tærne. Jo eldre jeg blir, jo mer frøsen blir jeg. Kanskje ikke hetetokter ville vært så dumt som man skal ha det til… Borte i hjørnet av stua knitrer det i peisen, og huset er helt stille enda. Den eneste hjemmeboende poden ligger oppe og sover. Neste søndag er heller ikke han hjemmeboende lenger.

Tenk at om ei uke er vi alene i måsahuset, gubben og jeg. Nå kommer riktig nok minste hjem igjen for en periode, men ikke før om halvannet år. Storepoden overtar leiligheten han har kjøp førstkommende fredag. Denne uka har jeg bare passet på å nyte alle stundene vi har hatt han hjemme. Han tilbringer mer tid med oss nede i stua enn han har gjort på mange år, mest fordi “hybelen” oppe er full av flatpakka møbler, og smått og stort av alt annet som er handlet inn til leiligheten. Bare de enkleste kveldene med fyr i peisen, nyheter på tv, og en kaffekanne og noen kanelsnurrer på deling, har blitt til noen av de fineste øyeblikkene jeg vet om.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Det har blitt noen handleturer med storepoden denne uka også. Det er ikke spesielt vanskelig for denne mammaen å si ja, når poden trenger shoppingassistanse. Denne uka ble det handlet spisebord og stoler, litt stæsj og dekorasjon til hyller og bord, og tepper og gardiner. Slike shoppingdater ender alltid med middag ute, og jeg bare nyter hvert sekund. Hjemveien består av 80 talls slagere på spotify inne i bilen, og allsang. To sure stemmer som ødelegger klassikere, og så ler av hvor talentløse vi er. Jeg gruer meg til han flytter, men elsker all tiden vi tilbringer sammen i prosessen, om det gir mening. Gode øyeblikk.

Også savner jeg minsten. Sånn skikkelig. Men mammahjertet gleder seg så svært over at han trives, og at han blomstrer som menneske. Den sjenerte, og litt ensomme lille gutten og ungdommen han en gang var, blir bare et fjernere og fjernere minne. Han tar utfjordinger, og står i dem. Og han gjør det med glans. Nye vennskap dannes, nye erfaringer gjør at han vokser. Denne uka var han ferdig mer rekrutten, og nå er han ingeniørsoldat på en flybase et annet sted i landet. Det er enda lenge til neste perm, derfor er det så godt når han ringer og skravler en times tid. Fint å høre stemmen hans, og ikke minst latteren.

Også har vi jo kjæresten hans her hjemme da. Ikke lett for ungdommene å være på hver sin kant av landet, med studier, forsvaret, jobb… Men de er så flinke, og det er så godt at hun og voffsen stikker innom rett som det er, og holder oss i måsahuset med selskap. Gode, gode øyeblikk.

Overskudd etter arbeidstid… Dæven, det er det lenge siden jeg har hatt. Altså, sånn helt utmatta er jeg jo ikke, men det har vært noen lange uker nå, hvor dørstokkmila har vært fryktelig lang på kveldinga. Som om jeg har lim under beina etter klokka fire. Men så, en kveld denne uka, kjente jeg plutselig at jeg fikk lyst til å gå en tur. Helt alene. Med musikk på øra, og i raskt tempo. Og ute var temperaturen så god, og asfalten så bar og tørr, at raske skritt ble til jogging, og før jeg viste ordet av det var fem kilometer unnagjort, og kroppen passe svett og sliten. Kjempedeilig. Jeg feira med to kokosboller når jeg kom hjem, bare for å ikke ha vært FOR flink liksom. Det kalles balanse! Herlige øyeblikk.

Tenk at det lysner så tidlig!!! Jeg elsker det. Mandag denne uka var jeg på vei til jobb rett før klokken syv, og da jeg nådde den siste strekningen før skolegården, kom lyset. Som om dagen bare snek seg innpå natta, og skremte den vekk. Det var gjort på så kort tid, bare noen få minutter. Lyset kom, og luften endret seg. Fra kald og klam, til kald og frisk. Fordelen med å bo i gangavstand til jobb er disse gåturene om morran. Nydelige stunder, hele året.

I går morges, mens jeg enda lå i senga og kviet meg for å stå opp og tråkke barbeint ned på det kalde gulvet, tenkte jeg på alt husarbeidet som har hopet seg opp siste uka. Gulvene er fulle av støv og bøss etter å ha dratt podens innkjøp inn og ut av huset. Reine klær lå i et fjell i hjørnet av badet, og ventet på å bli brettet. Oppvaska stod fremdeles rein i oppvaskmaskinen. Så valser gubben inn på soverommet igjen, og spør hva planen for dagen er. Før jeg rekker å synge klagesangen, spør han om vi ikke skal kjøre en tur, handle litt sånn smått til flytte-poden, kanskje kjøpe en bærepose mat til han som allerede er utflytta, og spise lunsj ette eller annet sted. Da fikk husarbeidet bare være. Hasta jo ikke i det hele tatt. Så jeg stod opp, kledde på meg, og innen jeg var ferdig ventet kusten ved vognen. Eller måsagubben i Forden da… Og tur ble det. Over landegrensa tilogmed. Og vi fikk handla både det ene og de andre, og blei mette på burger med pomfri også. Fine øyeblikk.

Noe av husarbeidet ble unnagjort i går ettermiddag, resten lot jeg ligge til i dag. Så har jeg i det minste en plan for søndagen. Bretting av klær. Ikke så gæli det heller. Musikk på badet, litt rock`n roll, så bretting. På grensa til fint egentlig.

Og slik har uka gått. Jeg har matet småfugl og ekorn. Det har snødd, og det har smelta. Det har regna, og sola har blenda meg når jeg har ruslet hjem fra jobb.

Jeg hare hatt så fine samtaler med fine ungdommer, ledd med gode kolleger, ruslet rundt elva i mørke kveldstimer, bakt sjokoladekake bare fordi, og forelsket meg i et par sko jeg har fått av måsagubben.

Håper uken din bød deg på fine små øyeblikk, og at uka som kommer gjør deg godt. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så fortalte kalenderen at det plutselig var søndag igjen, og her sitter jeg under dyna i sofaen og lytter til den velkjente knitringa i peisen. Det står ingen rundstykker i ovnen i dag, for kun en av ungdommene sover i annen etasje, og både gubben og jeg synes det var like kjekt med et par knekkebrød med brunost til frokost. Søndagen skal nytes. Ukeslutt denne gangen betyr også slutten på ei uke med vinterferie, og i morgen venter ei ny arbeidsuke. Om jeg hadde klart ei uke til med fri akkurat nå? Oh yes!! Men om det skal bli fint med helt vanlige hverdager igjen også? Garantert.

Det ble ingen hyttetur denne vinterferien heller. Mest på grunn av mangel på hytte, og fordi ingen andre i måsahuset hadde ferie. Men, jeg har alltid likt den uka med fri midt på vinteren, fri til å ikke gjøre stort, bare ha masse ekstra tid. Døgnet blir lengre om man kan pusle hjemme med ting man vanligvis utsetter. Og da koser jeg meg! Så selv om jeg bare har “surra rundt” hjemme, har uka gått lidderlig fort likevel. Mandag var jeg bedt på barsel visitt til en kollega som nylig fikk en liten datter. Så jeg og kollega Line dura til Urskau med litt bakst i veska, og fikk snuse på silkemyke baby-kinn noen timer. Så innmari koselig. Bysse, snuse, kose, og skravle. Så innmari koselige øyeblikk at timene bare fløy. Bilde av den vakre skatten deles selvsagt med mammaens tillatelse.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Da jeg bare skulle over veien og i postkassa en morra, og stoppet opp midt i innkjørselen for å klø meg i hue over et avtrykk i snøen. Altså…jeg klarer bare ikke å fatte hva slags avtrykk det er, og ble stående så lenge å glane ned på bakken at folk som kjørte forbi sikkert trodde jeg hadde et pågående illebefinnende eller noe. Men altså, jeg landa på at her må det ha stått en elg, men alvorlig grad av nedsunkne baller. Skikkelig pung-prolaps eller no. Gubben prøvde å innbille meg at han hadde rusla ut med søpla i bare morgenkåpe, og at det var hans avtrykk, men jeg har sjekka. De henger ikke SÅ langt ned. Enda. Uansett, festlig øyeblikk. Og stakkars elg. Må jo ha frostskader på bjellene.

Så var det den morran jeg stod å pussa perleraden på badet, da jeg plutselig kjente et nys komme. Og da jeg nøs strakk jeg lysken så jeg skvatt, og slo albuen i skapdøra, og fikk kjerringstøt. Sann historie. Jeg kan ha tissa litt på meg da jeg nøs også, men det passer seg ikke å fortelle på en søndagsblogg. Altså, jeg ble rett og slett lettere skada. Av å nyse!!!! Og da tenkte jeg et øyeblikk på om jeg bare skulle gå bak låven å vente på å bli avliva… Faderullan, for en psykisk knekk. Så satt jeg der da, med varmeflaske i lysken, med truse nummer to for dagen, FØR frokost, og synes synd på meg selv, da det tikka inn ei melding fra en av svigerdøtrene som lurte på om jeg ville bli med å gå tur i skogen. Pessimisten i meg antok at jeg kanskje skulle avlives der istedet for bak låven, men optimisten i meg var overlykkelig for at ungdommen faktisk ville ha med gamla ut på luftetur. Og tur ble det. I deilige kuldegrader og solskinn, inn i skogen, og utpå isen, svigerdatter, voffs og gamla. Vi avslutta med kaffe her hjemme. Aldeles nydelig dag, skadeomfang til tross, og skikkelig gode øyeblikk. Og bare så det er sagt, jeg har nok verdens fineste svigerdøtre!

Hjemmetid betyr kvinnfolk med trang til å gjøre om, og denne uka bytta sofaene plass. Igjen. Gubben bare kommer hjem og typ: “Hvor skal jeg sitte nå a???”, som om han plutselig ikke har plass i sofaen lenger, til tross for at dette omgjøring-ritualet blir gjennomført fire-fem ganger i året. Men det er så deilig, dra ut sofaen, skure skikkelig bak, flytte rundt på ting, og bare kjenne at bittelitt forandring gjør godt for kvinnehjernen. En god grunn til å rydde litt, kaste litt, og å vaske litt er det også. Vinn-vinn, spør du meg. “Ny” stue, gode øyeblikk. Fant fire litt hårete ostepop under sofaen. Var frista til å smake, men lot vær. Viljestyrke der altså!

Ikke så mye viljestyrke den dagen jeg bakte larveboller. To ganger denne uka har jeg bakt de, bare fordi de forsvant så fort første gangen. Skikkelig gode, men kanel, sukker OG sjokoladefyll. Halleluja. Kurerte nesten lyskestrekken! Nystekt bollebakst og en kopp te, inne i ny-ommøblert stue… Deilige øyeblikk!

Og fordi jeg hadde spist boller to dager på rad, gikk jeg enda en tur mot slutten av uka, og da kom barnet i meg frem igjen. For midt i turen tuppa jeg til en isklump som ble flyvende bort langs veien. Så jeg sparka den en gang til, så en gang til, og plutselig fikk jeg det for meg, voksen som jeg er, at jeg måtte sparke den hele veien hjem! Og det gjorde jeg. Man redder ikke akkurat verden med sånne stunt, men barnet i deg jubler litt. Gøy øyeblikk.

Og fredag var jeg på en åtte timers rundtur med største poden, for å se på møbler til den nye leiligheten, og for å handle inn litt stæsj. Vi var over hele romerike. Jysk, Skeidar, Rustad, Møbelringen, og til slutt landa vi på Ikea før vi tok kveldsmaten på Mc.Donalds, fintfolk som vi er. Og selv om beina var trøtte, var det en så fin dag. Til uka skal vi innover igjen, bestille møbler med levering til flyttedagen, og handle litt kjøkkenutstyr. Poden har overraskende stor interesse av interiør, og det gleder et mammahjerte å få ta del i prosessen. Fin dag, full av fine øyeblikk.

Og slik gikk vinterferieuka. Bare hjemme, men ikke et eneste kjedelig øyeblikk. Jeg har lest ut et par bøler, skura ned badet, rydda og vaska, gått turer i snø og regn, snakket med tante Mariann på telefonen, fått meldinger av pappa som har manneinfluensa med visstnok 44, 9 i mannefeber, og jeg har spist kokosboller foran peisen. Balanse, feriefølelse, kjerring på lading. Og nå skal søndagen nytes, slik søndager skal, før jeg prepper skrotten for nye arbeidsuker.

Håper uka som gikk ga deg mange grunner til å smile, og at uka som kommer bjudar på. Stell pent med deg selv, det er du verdt. Vi blogges.

Så våknet jeg opp i dag tidlig, og for en liten stund kjennes alt normalt ut. Normalt i den forstand at oppe ligger flere ungdommer og sover. Vaskemaskinen kjører ei svær klesvask, og oppvaskmaskinen er full av oppvask fra flere som spiste middag her i går. Om ei stund vil det være liv rundt frokostbordet. Og så, i løpet av noen formiddagstimer, vil huset bli stillere igjen. Minsten kom hjem på helgeperm fredag kveld, og reiser igjen i dag. Akkurat nå bare nyter jeg at det er folk i huset. To poder, en podekjæreste, en firbeint liten koseball, også gubben da.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Jeg blir sakte men sikkert vant til stillheten nå som to av tre poder er ute av redet, men jammen er det godt de øyeblikkene vi er mange her hjemme. Et tomt rede kjennes fremdeles merkelig. Så at minsten er hjemme på perm, med alt det drar med seg av skittentøy, og oppvask, og kakebaking, og latter og skravling, det er herlige øyeblikk.

Og snart blir det enda stillere her i måsahuset. For minsten har fått stilling som ingeniørsoldat i luftforsvaret, og blir dermed borte i 18 måneder istedet for 12. Den er litt tung å svelge for denne mammaen. Og i starten av uka kjøpte storepoden egen leilighet, så på to måneder flytter alle tre podene ut. Trøsten er at storepoden også blir å finne bare en spasertur unna. Han har kjøpt naboleiligheten til mellomste poden. De to gutta som alltid har vært så tette under oppveksten skal nå fortsette å bo side om side, i hver sin leilighet. Akkurat det er skikkelig fint å vite. Så til tross for at jeg helt ærlig kjenner litt på den sorgen det er at de alle tre er ute av redet, så er jeg så innmari stilt av dem også. Tenk, de tre små knøttene som ruslet rundt beina mine her i det lille måsahuset i alle år, de står nå på egne bein. Alle har fått seg utdannelse, alle har fast jobb, de har spinket og spart, kjøpt seg bolig, og mestrer voksenlivet. Det er egentlig verdt mer feiring en mammatårer. Ja, jeg kjenner på stolthet. Fine smågutta mine.

Jobbuka har vært travel, men travel av den gode sorten. Så mange såre, men nære og fine samtaler med ungdommene. Noen tårer, mange smil. Jeg har fått hjelpe til med det faglige, jeg har vært vikar, og jeg har fått leke. Ja, for ungdommer leker de også! Jeg har vært på jobb klokken syv, og på vei hjem lokken fire. Lange dager, travle dager, fine dager. Og for å toppe det hele har skolegården nesten hver morgen vært lyst opp av en flammende vinterhimmel som har speilet seg i alle vinduer i alle skolebyggene. Hele skolegården har i noen minutter hver morgen vært oransje. Vakkert skue. Så vakkert at jeg har stått ute med lua på snei, og sekken på ryggen, med nesa vendt mot himmelen, bare for å nyte nuet. Gode øyeblikk.

Jeg har aldri vært særlig god på å holde liv i blomster og planter, har aldri hatt sånne grønne fingre som mamma hadde, eller alle besteforeldrene mine. Har alltid tenkt at akkurat det talentet hadde hoppet over en generasjon. Men, når jeg skulle fikse en kjapp middag her om dagen, men egg og stekte poteter, fant jeg ut at lykken har snudd. For uten å ha prøvd engang, hadde jeg klart å lage en gedigen buske av en pose poteter. Da snakker vi talent da!!! Skulle kanskje vært gartner likevel. Neida, men artig var det. For jeg hadde sagt til gubben at han ikke trengte å dra innom butikken på vei hjem, for jeg hadde alt vi trengte til middagen… Det ble pasta istedet, for å si det sånn! Men jeg gliste fælt altså, mens jeg prøvde å huske når jeg egentlig kjøpte de potetene. Artig øyeblikk. Lurer på om jeg skal plantet et ostepop-tre senere i dag. Det er ihvertfall verdt et forsøk!

Podekjæresten sin voffs! Det er så herlig å ha den firbeinte i hus igjen. Det gjør noe med oss alle, det å ha en sånn bitteliten sak tassende rundt beina våre. En som ikke gjør stort mer av seg enn å forlange å bli klødd bak øret, eller å få ligge tett inntil en av oss når vi sitter i sofaen eller foran peisen. Ja, og noen ganger lurer hun veldig på om ikke det er på sin plass at vi “mister” ei bittelitta skive med brunost ned på gulvet når vi spiser frokost. En liten skatt som koser, og som tvinger oss ut på små lufteturer i løpet av dagen, det gir alltid så fine øyeblikk.

Da en av elevene stoppet meg i korridoren og spurte om jeg ville ha kjeks. Det skulle være valentins-kaker, med hjerte av glasur på midten. Og selv om hjertet kanskje så litt mer ut som enhjørnings-bæsj, var alle skjønt enige om at kakene smakte helt fortreffelig. Noe søtt til formiddagskaffen mellom første og andre økt, på en fredag. Det var en knallstart på helgen. Elever burde egentlig bake noe hver dag i uka. Skulle vært en skoleregel.

Og bare for å følge opp tradisjonen med tydelige meldinger på brøstet minst en dag i uka, sendte jeg elevene ut i høstferien med den kuleste t-skjorta jeg eier. Samlingen t-skjorter med tydelige meldinger begynner å bli sliten, men er fremdeles like gøye å bruke. Herlige øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. Sorger og gleder, hånd i hånd. Jeg har snufsa og hosta, og gått lange turer i kulda. Jeg har sitti i timevis foran peisen, og lest ut ei bok. Jeg har bakt grovt og søtt, vært helt alene, og omringet av mennesker. Hverdagsuke, full av hverdagsøyeblikk, både store og små. Nå skal frokosten klargjøres for flokken min, så skal det bakes til matpakkene for kara som skal på jobb i morgen, og jeg, jeg skal nyte at jeg har en hel uke vinterferie til å bare være! Det skal bli skikkelig deilig. Håper uka som gikk var snill med deg, og at uka som kommer fylles av øyeblikk. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.