jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

Ser du deg noen gang i speilet, og spør deg selv: “Hvordan var det den spermien som vant?” Jeg gjør det stadig vekk, denne uka er intet unntak. For her sitter jeg, godt pakka inn i pleddet mitt, og når jeg skulle logge inn på bloggen klarte jeg ikke å huske hva bloggen heter. Og bloggen heter det samme som meg!!!! Og på fredag syklet jeg til jobb, satt på en ekstra kurv på bagasjebrettet, bare fordi jeg skulle hente noen pakker jeg hadde bestilt etter jobb. Og først når jeg tråkka over veien hjemme, og kom innafor porten, i høljeregn, da kom jeg på, med armene fulle av poser og pakker, at sykkelen stod igjen på skolen. Enten er jeg i ferd med å miste det helt, eller så er det hodet som prøver å be skrotten bremse ned litt. Jeg holder en knapp på det siste til det motsatte er bevist. Hva jeg er sliten av, det vet jeg ikke helt sikkert, jeg vet bare at leddene verker, at ting suser rundt i hodet, og at litt for mange netter tilbringes våken. Likevel er hverdagen fine. Og nei, det er ikke bare noe jeg sier. Dagene er virkelig fine. Travle, men likevel fulle av gode øyeblikk. Sånn som nå. Uvant stille i huset fremdeles, uten poder hjemme, men godt også. Kaffen er varm, gubben har fyrt i peisen, og det er søndag. En hel fridag ligger foran oss som et blankt ark, klart til å males av ukas siste øyeblikk.

Man må liksom nevne dagslyset, når man skal snakke om ukas øyeblikk. Jeg er et høst og vintermenneske, eller, jeg har alltid tenkt det. For jeg elsker høsten med farger, og regn, og tjukke varme gensere og skjerf surra flere ganger rundt halsen, helt til det skjuler dobbelthaka. Og jeg elsker vintermørket, når møkka på vinduene sjelden synes, og kveldene lyses opp av stearinlys. Men, jeg elsker våren også. Kanskje jeg rett og slett bare er et helt vanlig helårs-menneske. For når klokka har runda seks om kvelden, og middagen er langt nede i magen, og sola enda ikke har forsvunnet helt over åsen, da merkes det på energien. Denne uka har jeg innimellom gått ut i den ytterste gangen på ettermiddagene, bare for å sette snuta mot vindusruta, og nyte de siste solstrålene som dagen tilbyr. Flere kvelder har vi knyti på oss skoa, gubben og jeg, og pusla litt i hagen, eller gått oss en tur, bare fordi mørket lar vente på seg. Det er fine øyeblikk det!

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Med årstiden er det alltid fristende å friske opp litt inne også. Blomster i vase, litt farger på bordet, det gjør så godt i hjertet. Jeg har blitt for gammal til å vente på at gubben skal handle blomster til meg, så med jevne mellomrom kjøper jeg en liten bukett selv. Ikke altfor ofte, bare innimellom sånn at jeg kjenner litt ekstra glede over en liten bukett. Denne uka overraska jeg meg selv med blomster. På ekte. Kjøpte en bukett på butikken, bar de hjem sammen med de andre varene i posen, og da jeg skulle rydde varene inn i skapet ble jeg overraska, fordi jeg hadde glemt at jeg hadde kjøpt blomster. Hyggeligere overraskelse enn å komme på at man hadde glemt sykkelen på jobb ihvertfall. Fint øyeblikk.

Ikke bare blomster har frisket opp inne denne uka. Endelig kom de nye stoltrekkene til de gamle spisestuestolene også. Deilig å bytte fra gamle, slitte og grå trekk, til litt lysere beige, uten katteklor. Det skal ikke så mye til før en del av stua føles litt ny. Lynrask oppussing liksom. Sånt gleder meg skikkelig. “Nye” gamle stoler, fint lite øyeblikk.  Gleder meg til jeg glemmer at jeg har bytta trekk, da kommer jeg sikkert til å bli litt glad hver gang jeg ser dem 😛

Denne uka fikk jeg være meg på en ny liten innspilling av tre små reklamefilmer for vårdagene her på Bjørkelangen, i regi av næringsforeningen. Som vanlig var produsent og kameramann Javier hjernen bak prosjektet, jeg fikk bare oppmøtested, og en liten liste over hva jeg skulle ha på meg. En blomsterkjole, og noe som ropte “bondekvinne”. Det er alltid rart å stå foran kameraet og snakke, men det også kjempegøy å få lov å være med på disse små prosjektene, som et lite bidrag til bygda. Og det beste denne gangen…jeg fikk holde motorsag!!!  Det får jeg ikke lov til av gubben hjemme nemlig, fordi jeg med jevne mellomrom har kutta litt ekstra ledninger og sånn, når jeg har brukt elektrisk hekksaks, så han er usikker på hvor trygg jeg er med større maskineri… (lite vet han at jeg har gjort det med vilje for å slippe å ta de kjedelige jobbene ute) Uansett, litt filming noen ettermiddagstimer denne uka, i solskinn, sammen med masse fine folk fra de ulike aktørene for vårdagene, det ble fine øyeblikk.

Utetid. Så innmari godt for en litt råtten skrott. Flere dager har jeg tatt på meg arbeidsbuksa etter jobb, og pusla litt ute. Egentlig har jeg mest sett at gubben har pusla, men jeg har gjort min kone-plikt og skravlet med han mens han jobber. Han har ikke hørt så mye etter hva jeg har sagt, for svarene hans kommer på feil steder, og han gjetter seg til når det passer å svare “ja” eller “nei”, men det er koselig likevel. Rusle rundt sånn på tomta, stable litt ved, rake litt løv, brenne litt kvist i bålpanna, og drikke kaffe på trammen. Det er mange voksenpoeng i å drikke kaffe ute i arbeidsbukse altså! Gode øyeblikk!

Og slik gikk uka. Samtaler med ungdommer, og samtaler med ungdommers foreldre. Gode stunder med kolleger som også kjenner at vinteren har vært hektisk, og stille kvelder i armkroken til måsagubben. Jeg venner meg stadig til mindre oppvask, mindre klesvask, og gleder meg over poder som kommer hjemom for en hårklipp og litt annet smått de trenger oss gamle til. Mammalivet er ikke over selv om podene har flytta ut, det er bare annerledes.

Nå skal søndagen nytes, og om hodet fremdeles ikke henger med, så glemmer jeg ratt snart at jeg har en gubbe, og blir gledelig overraska når han straks kommer halvnaken ut av dusjen. Det er jo lov å håpe.

Måtte uka som kommer gi deg fine øyeblikk, og mange grunner til å le høyt. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges. Og om du tar deg tid til å svare, hva var ditt fineste øyeblikk denne uka?

Inntil meg, så tett inntil man kan komme, ligger voffsen til podekjæresten og sover. Hun nektet å bli med på luftetur da jeg stod opp, gjemte seg heller under pleddet i sofaen da jeg fant frem selen og båndet. Så da drøyer vi litt, sofagrisen og jeg, og oppsummerer heller ukas små øyeblikk, før vi går ut for å tisse i en tilfeldig valgt grøftekant. Jeg skjønner dyret godt jeg. Sofaen er mye mer forlokkende enn grøftekanten så tidlig på morrakvisten. Vi har tent opp i peisen, og måsastuen blir fortere varm og lun nå som det ikke er så fryktelig kaldt ute. En deig til rundstykker som har hevet i kjøleskap over natten skal bli til frokost-rundstykker, og hever nå på stekebrett før lukta av fersk bakst skal spre seg i huset, og etter hvert lokke et par ungdommer ned til frokost. Jeg kan like gjerne skjemme de bort litt når jeg først har muligheten. Jeg skal også spise rundstykker etterpå, for da skjønner ikke kroppen at jeg egentlig starta dagen med sjokoladekake… Akkurat nå er et skikkelig fint øyeblikk.

Fredag kveld var nok ukas aller fineste øyeblikk. Poden i forsvaret fløy hjem fra Trøndelag på en liten helgepermisjon, og plutselig ble måsastua full igjen. Utflytterpodene kom hjemom for å tilbringe litt tid med lillebroren, og for å feire at minsten bestod teoriprøven på lastebil. Snart blir det lappen på gutten, en av fordelene ved å være soldat i halvannet år. I stua satt også et par fine snupper, kjærestene til to av podene, og voffsen var selvsagt med. Sjokoladekake, brus, kaffe, og et par timer med skravling og latter. Mammahjertet bare tok inn alt, og nøt stunden og øyeblikkene. Så godt å være samlet hjemme igjen. Da var det liksom ikke så ille at to av de har flyttet for seg selv likevel, når man spontant samles for litt kos på kvelden. Så herlige øyeblikk.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Og med det ble liksom helgen reddet, da det med en pode hjemme igjen ble litt mer liv i huset enn gubben og jeg klarer å lage alene. To fine ungdommer og ei bikkje som skravler, fyller rommene, lager mat, og koser seg sammen. Det er fint å snuble litt i skoa i gangen, fint at det er litt smuler på benken. Så herlig med litt liv rundt seg, selv om jeg på mange måter begynner å venne meg til stillheten når de ikke er her også. Det går seg til, alt sammen, og godt er det.

Det har vært så mange andre fine øyeblikk denne uka også. Sånne små øyeblikk som gir litt pusterom i hverdagen. For det er ingen hemmelighet at skrotten er sliten om dagen. Jeg er litt skyld i det selv altså, for når det er hektisk i hodet, når jeg kjenner at jobben blir med meg hjem, da finner jeg på ting for å slippe å tenke…eller overtenke. Forrige helg malte jeg jo trappegangen grønn. Denne uka fikk trappen og gulvet et par strøk med hvitt, bare for å freshe opp det som var gammelt og slitt. Mandag morgen, før jeg gikk til jobb, malte jeg gulvet. Malte meg liksom ut av huset, låste døra, gikk på jobb, og lot det tørke hele dagen. Etter ei uke med grønne vegger liker jeg fremdeles fargen. Det er et godt tegn.

Og maling er terapi, det har jeg jo sagt før. Så når hodet nok en gang var på jobb lenge etter at skolen var låst, kjøpte mer mer maling, og malte kjøkkenet også. Både innredning, de stygge flisene, og veggene. Det tok noen dager, og noen strøk, men hodet var klarere. Kroppen derimot er støl på steder av kroppen jeg ikke engang vet navnet på… Hofta verker, skuldene er ømme, en finger har gnagsår, og ei håndflate full av vannblemmer. Ja, også er deler av panneluggen grønn. Åssen jeg klarte å duppe hele huet opp i maling spannet aner jeg ikke. Fredag morgen var jeg ferdig med siste strøk. Klokka 05.10 i morran satte jeg penslene i vann, og sa meg fornøyd. Så med noe verkende ledd, men med mye klarere hode, og litt “nytt” kjøkken, kunne jeg ta helgen.

Og med helgen kom nok et foredrag. Det er mange måneder siden jeg sa ja til å underholde for årsmøte for bygdekvinnelagene i Akershus (eller noe i den duren). Jeg tok turen til Gan, og gjorde det jeg synes er skikkelig skummelt, men også skikkelig gøy. Foran 80 skikkelig flotte kvinnfolk holdt jeg foredrag om å være nettopp det, et kvinnfolk. Og nerver til tross, det gikk kjempefint! Enda en personlig liten seier, ut av komfortsonen. Og på slutten kom tårene, for første gang etter endt foredrag, for hele salen reiste seg i applausen, og da blei jeg så rørt at jeg ble blank i øye. For en opplevelse, og for et fint øyeblikk. Jeg tar meg stadig i å tenke hvor heldig jeg er, som får lov til å bli med på slikt.

Eller har uka bestått av små øyeblikk både hjemme og på jobb. En kollega som leser meg som en åpen bok fikk med seg en dag som gikk litt trått, og da jeg kom tilbake på kontoret etter en av disse litt tunge samtalene med en ungdom, hadde kaktusen min blomstra. Tror det må være en sånn påske-kaktus eller noe, for på en av piggene hang det ei fristende marsipanpølse. Og sukker er alltid medisin! Så med en kopp varm kaffe, og litt “mandler” surra inn i sjokolade, ble brått dagen mye bedre. Herlig øyeblikk.

For hver morgen jeg går til jobb, lyser flere og flere hestehov i grøftekanten. Små gule bustete hoder titter opp mellom vinter-gult gress og kvister, strekker seg gjennom grus feid til side fra asfalten, og lover vårens anmarsj. Og de små gule blomstene gleder meg så innmari. Det hender jeg plukker en mens jeg går hjemover. Bare holder den inni hånda, kjenner på den mjuke blomsten, og lukter på våren. Snuser inn lukta av honning og sol. Gode øyeblikk.

Og slik gikk enda ei hverdagsuke, øyeblikk for øyeblikk, noen små, og noen store. Jeg harv kjøpt vaffel i kantina, gått med kortsokker i sommersko, sovet på sofaen med en liten kosehund i fanget, og gått en lang tur i skogen. Jeg har sitti nede ved vannet og kjent sola varme i ansiktet, og jeg har tredd lua nedover øra når vinden har vært surere enn en sitron.

Jeg håper uke som gikk var snill med deg, og at du fant øyeblikk du satte pris på. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Vanedyret har satt seg godt til rette i sofaen, klar for å oppsummere ukas små øyeblikk. Jeg har bytta sofahjørne i dag, bare for å komme nærmere peisen. Kroppen er litt sånn uggen og frøsen, så det er godt å sitte slik at man kjenner varmen fra flammene. Kaffekoppen er så full at den nesten renner over, og i ovnen står et brett rundstykker til steking, til tross for at vi bare er to til frokost. Jeg jobber med den greia der, å venne meg til at det bare er gubben og meg i måsahuset. De første dagene av uka gikk jeg litt rundt meg selv, venta på at podene skulle tråkke inn døra, eller kaste skittentøy på gulvet. Så måtte jeg ta meg sammen, og starta på prosessen med å glede seg over at det er roligere i huset. Det krever litt å jobben med det, men det går seg sakte til. Derfor rundstykker i ovnen. Vi kan jo kose oss, selv om det vare er oss to. Desto viktigere å kose seg kanskje.

Ved siden av meg ligger Akita. Vofsen til podekjæresten. Hun skulle på konsert med venninnene i går (podekjæresten altså, ikke bikkja), og vi var så heldige å få være barnevakt i natt. Snart skal vi ut og tisse (bikkja, ikke jeg), men hun er så makelig anlagt at hun har blånektet på mine to tidligere forsøk på å lure henne ut på tissetur før i dag. Så fort hun ser halsbåndet kryper hun lengre innunder dyna, og grynter. Så nå ligger hun ved siden av meg her i sofaen, med tenna på tørk, og nyter varmen. Akkurat nå er et godt øyeblikk.

Uka har vært full av gode øyeblikk, så gode at jeg rett og slett har glemt å ta et bilde av flere av dem. Det er jo for så vidt et godt tegn da, at man koser seg sånn i øyeblikkene, at mobilen blir glemt. Jeg har spist middag ute med to venninner, og det var så koselig. Skravla gikk, maten var god, og timene fløy. Latter og alvor i skjønn forening, og ikke et eneste bilde ble knipset. Jeg har hatt besøk av ei venninne en ettermiddag, stekte vafler, og skravla, og ikke et eneste bilde ble tatt. Gode øyeblikk. Heldig er jeg, som har så fine folk i livet mitt.

Rett før jul malte jeg trappegangen blå. Jeg elsket blåfargen, og gjør det fremdeles, men klarte ikke å bli komfortabel med den i akkurat det rommet. Så fredag, etter jobb, gikk jeg innom Maxbo og kjøpte et spann maling i nydelig grønt. Det er litt sånn sjansespill, å bare bestemme seg for en farge, så velge en annen mens man står i butikken med fargekoden i hånda, men jeg har erfart at jeg blir oftere fornøyd når jeg bare følger magefølelsen. Valget falt på Natural Green, og jeg var glad langt inni sjela etter bare å ha testa den et strøk på en vegg.

Og når man først har begynt er det ingen grunn til å hvile. Jeg rakk to strøk før jeg la meg den kvelden. Maling er terapi, så mens gubben satt i stua og så Formel 1, hørte jeg musikk, og dansa med penselen full av maling i rommet ved siden av. Grønn maling og Bryan Adams, farlig god kombinasjon, og fine øyeblikk.

Dagen etter kom bildene igjen opp på veggen, og endelig føler jeg at gangen gir gode vibber igjen. Rart det der, hvordan en farge kan forandre et helt inntrykk, og gi ro i hodet. Og bare for å toppe det hele, var det nok igjen i spannet til to strøk i den ytterste gangen også, så lørdag morgen våkna jeg, passe støl etter maleøkta dagen før, og gøyv løs på et rom til. Så nå har måsahuset så godt som bare grønne rom i hele første etasje, og jeg er lykkelig. Enn så lenge.

Late kvelder. Jobben har krevd en del av hodet mitt de siste ukene, om det gir mening? Så mange ungdommer har hatt behov for litt ekstra. Jeg elsker når dagene er travle, men kaoset, eller samtalene, og alle følelsene, de blir jo med meg hjem etter arbeidstid. Som om hodet fortsatt er på jobb, selv om kroppen er hjemme. Ofte går jeg tur på kvelden, for å lufte hodet, og det hjelper der og da, men så fort man kommer hjem igjen er man liksom påkobla jobben igjen. Så denne uka har gubben tatt på seg oppdraget å finne frem filmer vi ikke har sett før, slik av vi begge kan legge vegg telefonen en times tid, og bare glane på tittekassa. Ikke tenke, bare glo. Og det har vært ganske deilig, selv for en som ikke er sånn innmari glad i å se på tv lenger. Men han og jeg, under samme pledd, side om side i sofaen, og bare fortape oss i en eller annen historie, det har gitt noen fine øyeblikk.

Også har det bydd på latter da. For den ene  kvelden, mens jeg bare skulle brette noen klær, mens gubben fant en film, spurte jeg om han gadd å fikse noe snacks til filmen. Og det gjorde han. Men jeg er ikke gift med noen romantiker, og ikke er han noe særlig til oppfinnsom kokk eller, for da jeg kom ut i stua hadde han satt på filmen og plassert snacksen på bordet. Et kjøkkenglass, fullstappa av gulerøtter, sånn halvveis skrelt, og ihvertfall ikke kutta opp. Noen ganger tror jeg han gjør sånt med vilje, for at jeg aldri mer skal gi han ansvaret for maten, men han mente oppriktig at han hadde gjort en god jobb her. Dagen etter kjøpte jeg lakris for å ha liggende.

Og slik gikk uka. Full av øyeblikk, noen festet på bilder, andre festet i minnet. Jeg har hatt på favorittskoa med Simpsons på jobb, med kortsokker og det hele, og dagen etter var det på med vintersko i nysnø igjen. Jeg har bakt sjokoladekake, og grovbrød, sett filmer og dokumentarer, ledd med kolleger, og grått sammen med elever. Hverdagsøyeblikk, i hverdagsuke. Nå skal søndagen nytes, men aller først skal bikkja ut og tisse, enten hun vil eller ei.

Håper uka som gikk gav deg fine øyeblikk, og at uka som kommer byr på mange flere. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Sånn, da var redet tomt. For nå. Måsahuset er dørgende stille, så stille at jeg satt på tv`n, bare for å ha noe bakgrunnsstøy. Rart egentlig, for her har det vel ikke vært noe form for bråk om morningene på mange år, likevel kjennes det annerledes. Ganske sikkert fordi jeg vet at ingen poder ligger oppe og sover. Mental stillhet kalles det sikkert.  Før jeg vet ordet av det er nok dette en vane også, og når minsten kommer hjem på perm fra forsvaret blir det lyder igjen.

Men enkelte ting er som de alltid har vært i måsahuset. Det knitrer i peisen, det ryker fra kaffekoppen, og kvinnfolket har satt seg godt til rette under pleddet i sofakroken, for å hente frem igjen noen av ukas små øyeblikk. Gubben er ute i skjulet og sager opp litt ved. Han sier det er meldt kaldere dager til uka, jeg er i fornektelse. Det var vår deler av denne uka, og sola varmet litt for godt til at jeg gladelig ønsker kulda velkommen tilbake.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Jeg sitter og tenker gjennom arbeidsuka. Kan nesten ikke huske ei travlere uke. Ikke at timeplanen nødvendigvis var full…for i uka som kommer har jeg mye mer , sånn på papiret, men jeg sitter og tenker at uka som gikk forsvant i samtaler. Jeg vet ikke om det er årstiden, at russeslippene starter, og elever kjenner på utenforskap. Eller om det er presset med neste skoleår, søknadsfrister til videre utdanning, valgets kval… Jeg vet ikke, kanskje ungdommen generelt er mer sårbare nå enn tidligere. Jeg føler jeg har sittet i samtaler hele uka. Tørket tårer, lyttet, rådet… Også kjenner jeg atter en gang på den utilstrekkeligheten som følger med i slike perioder. Skulle….burde….også videre. Og midt oppe i det hele renner lysglimtene inn. Et forsiktig bank på døra til kontoret, en stemme som spør etter meg, også er det en av elevene som har bakt kvelden i forveien, og har med seg kanelbolle til meg. Lysglimt! Og ukas desidert beste frokost. Så stod jeg ute i skolegården i morgensola, men bolle i ei hånd, kaffekopp i den andre, og hilste på elever som var på vei inn i første økt. Fint øyeblikk.

Besøk på jobb. Et lite avbrekk i lunsjpausen. Så fint. Kollegaen som er hjemme i rykende fersk mammapermisjon kom innom med den vesle skatten sin, og “tante” Janne så sitt snitt til å snuse litt på de mjuke babykinnene. Finnes det noe herligere? En trygg og mett og rund liten jente på armen, bare snusing, og byssing og masse, masse kos. Et av ukas fine øyeblikk.

Når kollegaen er på kontoret før meg, og har kaffen klar om morran. Det er alltid gode øyeblikk. Så kjekt at det lyser på kontoret selv om klokka så vidt har bikka sju, og at det lukter rykende fersk kaffe når jeg tusler nedover korridoren. Så fylles koppen til randen av varmt gull før skravla går helt til ungdommene inntar skolen. Skravling og kaffeslabberas, og litt frokost fra matpakka. For en fin start på dagen.

Gubben stod på parkeringa klokka fire, og skulle hente meg etter jobb. Før vi kjører ut av første rundkjøring spør han om vi ikke bare skal ta ei ukeshandling i Sverige, og som sagt så gjort. Vi kjørte over grensa, fylte handlekurven med litt til kjøkkenskapene både her hjemme og hos podene, spiste middag på kroa, og var hjemme lenge før sengetid. Spontant, og fint. Sitte hjemme kan jeg gjøre når jeg blir gammal… Sola var på vei ned da vi nærmet oss Mangenskauen, og det var så innmari fint å kjøre gjennom skogen mens himmelen stod i brann. Litt sånn trolsk egentlig. Nydelige øyeblikk.

Med solnedgangen over Mangen friskt i minne kjørte vi en tur dagen etter også, for å rusle rundt vannet i skumringstimen. Våren kom så til de grader midt i uka, med nydelige temperaturer, og på grensa til varm vind. Så vi trasket rundt vannet, og var tilbake på parkeringa rett før mørket la seg over skogen. Så deilig å komme hjem etter en sånn tur, fyre i peisen, steke rundstykker, og spise kveldsmat mens det knitrer i ovnen.

Så kom dagen da storepoden fikk nøkkelen til leiligheten han har kjøpt, og plutselig var han eier av egen bolig. Stort for han, stort for mor og far også, og heldige er vi som fikk være med å dele gleden sammen med han. I flere uker har vi vært på tur, poden og jeg, handla møbler, inventar, stæsj. Mange turer. Og planleggingen betaler seg, for på to døgn var leiligheten fylt opp av stort og smått, og alt passer og matcher, som hånd i hanske. En skikkelig gøyal prosess, og jeg er så stolt av han.

Ekstra stas er det at lillebror, som også er bestekompis, har kjøpt seg leilighet i samme bygget. De kan rusle rundt hjørnet i tøfler, også er de hos hverandre. Brutter kom selvsagt ned så fort leiligheten var overtatt, og hjalp til med å skru sammen møbler. Papsen og jeg fylte skuffer og skap, hang opp nye lamper, bestilte pizza, også ble det en helaften med “Nordvang flyttebyrå”. Latter, flytting, familie tid. En helt ny hverdag for oss alle, vemodig, men veldig, veldig fint. Ja, også bor begge gutta så nære at de senere i efta kommer innom for å hente bakst til matpakkene den kommende uka. Jeg gleder meg til besøk.

Og slik gikk enda er hverdagsuke. Jobb hver dag, flyttekaos hver kveld. Jeg har gått turer i  kveldstimene, og sovnet på sofaen et par ettermiddager. Jeg har fått et spisebord av kollega Ragnhild som jeg har pusset opp, og som har fått plass i stua. Nå trenger vi jo ikke sååå mange plasser rundt bordet i hverdagen. Nye tider. Jeg har snakket med soldat-poden på telefonen, og kjenner på takknemlighet for at han trives og blomster. Nå skal søndagen nytes. Det skal bakes, jeg skal vaske ut det tomme gutterommet oppe, og starte på prosjekt TV-stue i andre etasje. Plutselig er det bittelille måsahuset vårt stort igjen.

Håper uken som gikk ga deg mange fine øyeblikk, og at uka som kommer byr på grunner til å smile. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges,

God morgen, og riktig god søndag. Jeg våknet med frosne tær i dag, og sitter nå under dyna i sofaen, prøver å tine tærne. Jo eldre jeg blir, jo mer frøsen blir jeg. Kanskje ikke hetetokter ville vært så dumt som man skal ha det til… Borte i hjørnet av stua knitrer det i peisen, og huset er helt stille enda. Den eneste hjemmeboende poden ligger oppe og sover. Neste søndag er heller ikke han hjemmeboende lenger.

Tenk at om ei uke er vi alene i måsahuset, gubben og jeg. Nå kommer riktig nok minste hjem igjen for en periode, men ikke før om halvannet år. Storepoden overtar leiligheten han har kjøp førstkommende fredag. Denne uka har jeg bare passet på å nyte alle stundene vi har hatt han hjemme. Han tilbringer mer tid med oss nede i stua enn han har gjort på mange år, mest fordi “hybelen” oppe er full av flatpakka møbler, og smått og stort av alt annet som er handlet inn til leiligheten. Bare de enkleste kveldene med fyr i peisen, nyheter på tv, og en kaffekanne og noen kanelsnurrer på deling, har blitt til noen av de fineste øyeblikkene jeg vet om.

Annonsørinnhold

Ville Hoka-tilbud til dame og herre

Det har blitt noen handleturer med storepoden denne uka også. Det er ikke spesielt vanskelig for denne mammaen å si ja, når poden trenger shoppingassistanse. Denne uka ble det handlet spisebord og stoler, litt stæsj og dekorasjon til hyller og bord, og tepper og gardiner. Slike shoppingdater ender alltid med middag ute, og jeg bare nyter hvert sekund. Hjemveien består av 80 talls slagere på spotify inne i bilen, og allsang. To sure stemmer som ødelegger klassikere, og så ler av hvor talentløse vi er. Jeg gruer meg til han flytter, men elsker all tiden vi tilbringer sammen i prosessen, om det gir mening. Gode øyeblikk.

Også savner jeg minsten. Sånn skikkelig. Men mammahjertet gleder seg så svært over at han trives, og at han blomstrer som menneske. Den sjenerte, og litt ensomme lille gutten og ungdommen han en gang var, blir bare et fjernere og fjernere minne. Han tar utfjordinger, og står i dem. Og han gjør det med glans. Nye vennskap dannes, nye erfaringer gjør at han vokser. Denne uka var han ferdig mer rekrutten, og nå er han ingeniørsoldat på en flybase et annet sted i landet. Det er enda lenge til neste perm, derfor er det så godt når han ringer og skravler en times tid. Fint å høre stemmen hans, og ikke minst latteren.

Også har vi jo kjæresten hans her hjemme da. Ikke lett for ungdommene å være på hver sin kant av landet, med studier, forsvaret, jobb… Men de er så flinke, og det er så godt at hun og voffsen stikker innom rett som det er, og holder oss i måsahuset med selskap. Gode, gode øyeblikk.

Overskudd etter arbeidstid… Dæven, det er det lenge siden jeg har hatt. Altså, sånn helt utmatta er jeg jo ikke, men det har vært noen lange uker nå, hvor dørstokkmila har vært fryktelig lang på kveldinga. Som om jeg har lim under beina etter klokka fire. Men så, en kveld denne uka, kjente jeg plutselig at jeg fikk lyst til å gå en tur. Helt alene. Med musikk på øra, og i raskt tempo. Og ute var temperaturen så god, og asfalten så bar og tørr, at raske skritt ble til jogging, og før jeg viste ordet av det var fem kilometer unnagjort, og kroppen passe svett og sliten. Kjempedeilig. Jeg feira med to kokosboller når jeg kom hjem, bare for å ikke ha vært FOR flink liksom. Det kalles balanse! Herlige øyeblikk.

Tenk at det lysner så tidlig!!! Jeg elsker det. Mandag denne uka var jeg på vei til jobb rett før klokken syv, og da jeg nådde den siste strekningen før skolegården, kom lyset. Som om dagen bare snek seg innpå natta, og skremte den vekk. Det var gjort på så kort tid, bare noen få minutter. Lyset kom, og luften endret seg. Fra kald og klam, til kald og frisk. Fordelen med å bo i gangavstand til jobb er disse gåturene om morran. Nydelige stunder, hele året.

I går morges, mens jeg enda lå i senga og kviet meg for å stå opp og tråkke barbeint ned på det kalde gulvet, tenkte jeg på alt husarbeidet som har hopet seg opp siste uka. Gulvene er fulle av støv og bøss etter å ha dratt podens innkjøp inn og ut av huset. Reine klær lå i et fjell i hjørnet av badet, og ventet på å bli brettet. Oppvaska stod fremdeles rein i oppvaskmaskinen. Så valser gubben inn på soverommet igjen, og spør hva planen for dagen er. Før jeg rekker å synge klagesangen, spør han om vi ikke skal kjøre en tur, handle litt sånn smått til flytte-poden, kanskje kjøpe en bærepose mat til han som allerede er utflytta, og spise lunsj ette eller annet sted. Da fikk husarbeidet bare være. Hasta jo ikke i det hele tatt. Så jeg stod opp, kledde på meg, og innen jeg var ferdig ventet kusten ved vognen. Eller måsagubben i Forden da… Og tur ble det. Over landegrensa tilogmed. Og vi fikk handla både det ene og de andre, og blei mette på burger med pomfri også. Fine øyeblikk.

Noe av husarbeidet ble unnagjort i går ettermiddag, resten lot jeg ligge til i dag. Så har jeg i det minste en plan for søndagen. Bretting av klær. Ikke så gæli det heller. Musikk på badet, litt rock`n roll, så bretting. På grensa til fint egentlig.

Og slik har uka gått. Jeg har matet småfugl og ekorn. Det har snødd, og det har smelta. Det har regna, og sola har blenda meg når jeg har ruslet hjem fra jobb.

Jeg hare hatt så fine samtaler med fine ungdommer, ledd med gode kolleger, ruslet rundt elva i mørke kveldstimer, bakt sjokoladekake bare fordi, og forelsket meg i et par sko jeg har fått av måsagubben.

Håper uken din bød deg på fine små øyeblikk, og at uka som kommer gjør deg godt. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så fortalte kalenderen at det plutselig var søndag igjen, og her sitter jeg under dyna i sofaen og lytter til den velkjente knitringa i peisen. Det står ingen rundstykker i ovnen i dag, for kun en av ungdommene sover i annen etasje, og både gubben og jeg synes det var like kjekt med et par knekkebrød med brunost til frokost. Søndagen skal nytes. Ukeslutt denne gangen betyr også slutten på ei uke med vinterferie, og i morgen venter ei ny arbeidsuke. Om jeg hadde klart ei uke til med fri akkurat nå? Oh yes!! Men om det skal bli fint med helt vanlige hverdager igjen også? Garantert.

Det ble ingen hyttetur denne vinterferien heller. Mest på grunn av mangel på hytte, og fordi ingen andre i måsahuset hadde ferie. Men, jeg har alltid likt den uka med fri midt på vinteren, fri til å ikke gjøre stort, bare ha masse ekstra tid. Døgnet blir lengre om man kan pusle hjemme med ting man vanligvis utsetter. Og da koser jeg meg! Så selv om jeg bare har “surra rundt” hjemme, har uka gått lidderlig fort likevel. Mandag var jeg bedt på barsel visitt til en kollega som nylig fikk en liten datter. Så jeg og kollega Line dura til Urskau med litt bakst i veska, og fikk snuse på silkemyke baby-kinn noen timer. Så innmari koselig. Bysse, snuse, kose, og skravle. Så innmari koselige øyeblikk at timene bare fløy. Bilde av den vakre skatten deles selvsagt med mammaens tillatelse.

Da jeg bare skulle over veien og i postkassa en morra, og stoppet opp midt i innkjørselen for å klø meg i hue over et avtrykk i snøen. Altså…jeg klarer bare ikke å fatte hva slags avtrykk det er, og ble stående så lenge å glane ned på bakken at folk som kjørte forbi sikkert trodde jeg hadde et pågående illebefinnende eller noe. Men altså, jeg landa på at her må det ha stått en elg, men alvorlig grad av nedsunkne baller. Skikkelig pung-prolaps eller no. Gubben prøvde å innbille meg at han hadde rusla ut med søpla i bare morgenkåpe, og at det var hans avtrykk, men jeg har sjekka. De henger ikke SÅ langt ned. Enda. Uansett, festlig øyeblikk. Og stakkars elg. Må jo ha frostskader på bjellene.

Så var det den morran jeg stod å pussa perleraden på badet, da jeg plutselig kjente et nys komme. Og da jeg nøs strakk jeg lysken så jeg skvatt, og slo albuen i skapdøra, og fikk kjerringstøt. Sann historie. Jeg kan ha tissa litt på meg da jeg nøs også, men det passer seg ikke å fortelle på en søndagsblogg. Altså, jeg ble rett og slett lettere skada. Av å nyse!!!! Og da tenkte jeg et øyeblikk på om jeg bare skulle gå bak låven å vente på å bli avliva… Faderullan, for en psykisk knekk. Så satt jeg der da, med varmeflaske i lysken, med truse nummer to for dagen, FØR frokost, og synes synd på meg selv, da det tikka inn ei melding fra en av svigerdøtrene som lurte på om jeg ville bli med å gå tur i skogen. Pessimisten i meg antok at jeg kanskje skulle avlives der istedet for bak låven, men optimisten i meg var overlykkelig for at ungdommen faktisk ville ha med gamla ut på luftetur. Og tur ble det. I deilige kuldegrader og solskinn, inn i skogen, og utpå isen, svigerdatter, voffs og gamla. Vi avslutta med kaffe her hjemme. Aldeles nydelig dag, skadeomfang til tross, og skikkelig gode øyeblikk. Og bare så det er sagt, jeg har nok verdens fineste svigerdøtre!

Hjemmetid betyr kvinnfolk med trang til å gjøre om, og denne uka bytta sofaene plass. Igjen. Gubben bare kommer hjem og typ: “Hvor skal jeg sitte nå a???”, som om han plutselig ikke har plass i sofaen lenger, til tross for at dette omgjøring-ritualet blir gjennomført fire-fem ganger i året. Men det er så deilig, dra ut sofaen, skure skikkelig bak, flytte rundt på ting, og bare kjenne at bittelitt forandring gjør godt for kvinnehjernen. En god grunn til å rydde litt, kaste litt, og å vaske litt er det også. Vinn-vinn, spør du meg. “Ny” stue, gode øyeblikk. Fant fire litt hårete ostepop under sofaen. Var frista til å smake, men lot vær. Viljestyrke der altså!

Ikke så mye viljestyrke den dagen jeg bakte larveboller. To ganger denne uka har jeg bakt de, bare fordi de forsvant så fort første gangen. Skikkelig gode, men kanel, sukker OG sjokoladefyll. Halleluja. Kurerte nesten lyskestrekken! Nystekt bollebakst og en kopp te, inne i ny-ommøblert stue… Deilige øyeblikk!

Og fordi jeg hadde spist boller to dager på rad, gikk jeg enda en tur mot slutten av uka, og da kom barnet i meg frem igjen. For midt i turen tuppa jeg til en isklump som ble flyvende bort langs veien. Så jeg sparka den en gang til, så en gang til, og plutselig fikk jeg det for meg, voksen som jeg er, at jeg måtte sparke den hele veien hjem! Og det gjorde jeg. Man redder ikke akkurat verden med sånne stunt, men barnet i deg jubler litt. Gøy øyeblikk.

Og fredag var jeg på en åtte timers rundtur med største poden, for å se på møbler til den nye leiligheten, og for å handle inn litt stæsj. Vi var over hele romerike. Jysk, Skeidar, Rustad, Møbelringen, og til slutt landa vi på Ikea før vi tok kveldsmaten på Mc.Donalds, fintfolk som vi er. Og selv om beina var trøtte, var det en så fin dag. Til uka skal vi innover igjen, bestille møbler med levering til flyttedagen, og handle litt kjøkkenutstyr. Poden har overraskende stor interesse av interiør, og det gleder et mammahjerte å få ta del i prosessen. Fin dag, full av fine øyeblikk.

Og slik gikk vinterferieuka. Bare hjemme, men ikke et eneste kjedelig øyeblikk. Jeg har lest ut et par bøler, skura ned badet, rydda og vaska, gått turer i snø og regn, snakket med tante Mariann på telefonen, fått meldinger av pappa som har manneinfluensa med visstnok 44, 9 i mannefeber, og jeg har spist kokosboller foran peisen. Balanse, feriefølelse, kjerring på lading. Og nå skal søndagen nytes, slik søndager skal, før jeg prepper skrotten for nye arbeidsuker.

Håper uka som gikk ga deg mange grunner til å smile, og at uka som kommer bjudar på. Stell pent med deg selv, det er du verdt. Vi blogges.

Så våknet jeg opp i dag tidlig, og for en liten stund kjennes alt normalt ut. Normalt i den forstand at oppe ligger flere ungdommer og sover. Vaskemaskinen kjører ei svær klesvask, og oppvaskmaskinen er full av oppvask fra flere som spiste middag her i går. Om ei stund vil det være liv rundt frokostbordet. Og så, i løpet av noen formiddagstimer, vil huset bli stillere igjen. Minsten kom hjem på helgeperm fredag kveld, og reiser igjen i dag. Akkurat nå bare nyter jeg at det er folk i huset. To poder, en podekjæreste, en firbeint liten koseball, også gubben da.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Jeg blir sakte men sikkert vant til stillheten nå som to av tre poder er ute av redet, men jammen er det godt de øyeblikkene vi er mange her hjemme. Et tomt rede kjennes fremdeles merkelig. Så at minsten er hjemme på perm, med alt det drar med seg av skittentøy, og oppvask, og kakebaking, og latter og skravling, det er herlige øyeblikk.

Og snart blir det enda stillere her i måsahuset. For minsten har fått stilling som ingeniørsoldat i luftforsvaret, og blir dermed borte i 18 måneder istedet for 12. Den er litt tung å svelge for denne mammaen. Og i starten av uka kjøpte storepoden egen leilighet, så på to måneder flytter alle tre podene ut. Trøsten er at storepoden også blir å finne bare en spasertur unna. Han har kjøpt naboleiligheten til mellomste poden. De to gutta som alltid har vært så tette under oppveksten skal nå fortsette å bo side om side, i hver sin leilighet. Akkurat det er skikkelig fint å vite. Så til tross for at jeg helt ærlig kjenner litt på den sorgen det er at de alle tre er ute av redet, så er jeg så innmari stilt av dem også. Tenk, de tre små knøttene som ruslet rundt beina mine her i det lille måsahuset i alle år, de står nå på egne bein. Alle har fått seg utdannelse, alle har fast jobb, de har spinket og spart, kjøpt seg bolig, og mestrer voksenlivet. Det er egentlig verdt mer feiring en mammatårer. Ja, jeg kjenner på stolthet. Fine smågutta mine.

Jobbuka har vært travel, men travel av den gode sorten. Så mange såre, men nære og fine samtaler med ungdommene. Noen tårer, mange smil. Jeg har fått hjelpe til med det faglige, jeg har vært vikar, og jeg har fått leke. Ja, for ungdommer leker de også! Jeg har vært på jobb klokken syv, og på vei hjem lokken fire. Lange dager, travle dager, fine dager. Og for å toppe det hele har skolegården nesten hver morgen vært lyst opp av en flammende vinterhimmel som har speilet seg i alle vinduer i alle skolebyggene. Hele skolegården har i noen minutter hver morgen vært oransje. Vakkert skue. Så vakkert at jeg har stått ute med lua på snei, og sekken på ryggen, med nesa vendt mot himmelen, bare for å nyte nuet. Gode øyeblikk.

Jeg har aldri vært særlig god på å holde liv i blomster og planter, har aldri hatt sånne grønne fingre som mamma hadde, eller alle besteforeldrene mine. Har alltid tenkt at akkurat det talentet hadde hoppet over en generasjon. Men, når jeg skulle fikse en kjapp middag her om dagen, men egg og stekte poteter, fant jeg ut at lykken har snudd. For uten å ha prøvd engang, hadde jeg klart å lage en gedigen buske av en pose poteter. Da snakker vi talent da!!! Skulle kanskje vært gartner likevel. Neida, men artig var det. For jeg hadde sagt til gubben at han ikke trengte å dra innom butikken på vei hjem, for jeg hadde alt vi trengte til middagen… Det ble pasta istedet, for å si det sånn! Men jeg gliste fælt altså, mens jeg prøvde å huske når jeg egentlig kjøpte de potetene. Artig øyeblikk. Lurer på om jeg skal plantet et ostepop-tre senere i dag. Det er ihvertfall verdt et forsøk!

Podekjæresten sin voffs! Det er så herlig å ha den firbeinte i hus igjen. Det gjør noe med oss alle, det å ha en sånn bitteliten sak tassende rundt beina våre. En som ikke gjør stort mer av seg enn å forlange å bli klødd bak øret, eller å få ligge tett inntil en av oss når vi sitter i sofaen eller foran peisen. Ja, og noen ganger lurer hun veldig på om ikke det er på sin plass at vi “mister” ei bittelitta skive med brunost ned på gulvet når vi spiser frokost. En liten skatt som koser, og som tvinger oss ut på små lufteturer i løpet av dagen, det gir alltid så fine øyeblikk.

Da en av elevene stoppet meg i korridoren og spurte om jeg ville ha kjeks. Det skulle være valentins-kaker, med hjerte av glasur på midten. Og selv om hjertet kanskje så litt mer ut som enhjørnings-bæsj, var alle skjønt enige om at kakene smakte helt fortreffelig. Noe søtt til formiddagskaffen mellom første og andre økt, på en fredag. Det var en knallstart på helgen. Elever burde egentlig bake noe hver dag i uka. Skulle vært en skoleregel.

Og bare for å følge opp tradisjonen med tydelige meldinger på brøstet minst en dag i uka, sendte jeg elevene ut i høstferien med den kuleste t-skjorta jeg eier. Samlingen t-skjorter med tydelige meldinger begynner å bli sliten, men er fremdeles like gøye å bruke. Herlige øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. Sorger og gleder, hånd i hånd. Jeg har snufsa og hosta, og gått lange turer i kulda. Jeg har sitti i timevis foran peisen, og lest ut ei bok. Jeg har bakt grovt og søtt, vært helt alene, og omringet av mennesker. Hverdagsuke, full av hverdagsøyeblikk, både store og små. Nå skal frokosten klargjøres for flokken min, så skal det bakes til matpakkene for kara som skal på jobb i morgen, og jeg, jeg skal nyte at jeg har en hel uke vinterferie til å bare være! Det skal bli skikkelig deilig. Håper uka som gikk var snill med deg, og at uka som kommer fylles av øyeblikk. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og riktig fin søndag. Tidlig oppe igjen i dag, etter å ha sovet så rekordlenge i går, at hodet ikke skjønte et kvekk. Gubben ligger enda, etter å ha hostet og harket hele natta. Covid har atter en gang inntatt måsahuset. Vi er heldige da, for allmenntilstanden er fin, det er bare den slitsomme tørrhosten og litt hodepine som ødelegger nettene våre. Men, nå knitrer det i peisen, tærne krøller seg i mjuke tøfler, og det ryker av kaffekoppen. Alt i alt, et godt øyeblikk. Straks skal det settes to deiger som skal bakes ut senere i dag. En grov til matpakke-mat, og en søt til ei kringle eller noe. Jeg har fyst på kringle siden i går, så da er det bare å bake.

Uka som gikk var fin. Travel, sånn reint jobbmessig. Det er en uke igjen til vinterferien, og det merkes på ungdommen. Det er mange som har noe på hjertet, noe de gjerne vil snakke om, før det er flere fridager på rad. Et mønster jeg har sett i mange år nå. For å ha litt oversikt over dagen, sortere rekkefølgen på oppgavene, er det godt å være tidlig på kontoret. Den timen før de andre kommer kan jeg drikke kaffe, sette opp samtaler, finne ut når det passer med møter, eller en til en undervisning. Og da jeg rusla til jobb denne uka, til vanlig tid, gikk det plutselig opp for meg at morgentimen var så mye lysere. Selv under det grå skylaget kunne man se antydning til lysere blå himmel. Og tilogmed for en som elsker vintermørket, gjorde det godt i sjela. Lysere tider. Det er gode øyeblikk.

Annonsørinnhold

Ville Hoka-tilbud til dame og herre

Det er fortsatt vinter da, til tross for lysere dager. Iskaldt den en dagen, regn den andre, snø den tredje, og solskinn og bar asfalt den fjerde. Jeg klarte ikke å motstå fristelsen til sommersko den dagen det var sol og bart på veien. Jeg har jo en greie for gøye sko og t-skjorter. Simpsons-skoen gjør meg glad. Fargeklatter mot grå asfalt. Så sommersko midt på vinteren, litt gøy øyeblikk. Skal ikke så mye mer til enn å titte ned en gang i bland, også har man en grunn til å smile.

Fredagen var jeg så ferdig med å be folk om å “ta seg sammen” at jeg like gjerne kledde på meg en relativt tydelig beskjed. Så hver gang noen gjorde noe teit, eller sa noe som burde vært usagt, åpnet jeg jakka, og viste t-skjorta. Og da blir man ikke helt den gnagete gamle kjerringa som alltid gnåler om det samme, for meldinga er tydelig, men litt gøyal også. Skulle gjerne hatt et helt skap fult av sånne skjorter, til enhver anledning.

Endelig tid og overskudd til å være litt kreativ igjen. Jeg prøver stadig å venne meg til dette med tommere hus, mindre matlaging, mer alenetid. Det er litt vondt, litt vanskelig, og samtidig veldig fint. Denne uka har jeg vært med storepoden på visning, og sener ei dag skal vi på en til. Boligkjøp haster ikke, men det er fint å sjekke markedet. Det går stadig opp for meg at huset snart blir enda tommere. Minsten i førstegangstjenesten har fått svar på videre stilling, og alt tyder nå på 18 måneder tjeneste, istedet for 12. Vondt i mammahjertet, men uendelig stolt også. Så jeg jobber med å få tiden til å gå, jobber med nye rutiner, ny hverdag. Denne uka brukte jeg en kveld på å tegne bursdagskort til en feiende flott kollega som fylte 30. Miriam er en sånn Mini-me! Kunne vært meg, bare 20 år yngre. Så fint å kunne sette seg ned en kveld og bare tegne. Kose meg med tusjer, leke med detaljer, lytte til musikk. Gode øyeblikk.

Kvelden etter hadde jeg fremdeles masse tid, så jeg fant frem eskene med scrappesaker, for å lage et kort til jubilanten. Og plutselig slappet jeg av, midt i alt rotet av papir, og lim, og glitter og ende mer lim. Så ble det ikke bare et kort, men fem-seks stykker. Lenge siden jeg har mekket opp et lite lager av kort, men det er så kjekt å ha liggende noen til ulike anledninger. Om tiden strekker til, og lysten kommer over meg, er det mulig det blir litt flere kort i dag, innimellom all bakningen og turen ut med poden. Kreativt papir-rot, definitivt gode øyeblikk.

Barnevakt for podekjæresten sin firbeinte koseball. Det er så herlig når hun entrer måsahuset, og bare krøller seg opp i fanget for å kose. Jeg slapper så fullstendig av når hun ligger sånn på armen og snorker. En liten voffs som ikke krever annet enn oppmerksomhet, ei mjuk pute, og en og annen godbit. Så herlige øyeblikk.

Hele tre kaker har jeg bakt denne uka. Brownies med karamell-fudge, bare fordi vi ville ha noe digg til kaffen en kveld. En krydderkake for å ha i fryseren, og ei eplekake til bursdagsfeiring på jobben, bestilt av en 30 åring med smaksløker som ei dame på 90. Men eplekake er godt da!! Og jeg koser meg når jeg står på kjøkkenet og blander alt som skal bli til snadder. Det er avslappende å bake, skikkelig fine øyeblikk.

Den morran vi fikk frokostbesøk av utflytterpoden. Det er så herlig at han tross alt bare bor en snau kilometer unna. Han kommer stadig innom bare for å snakke litt, eller spise litt. Litt sånn “shopping” i matlageret her hjemme. Han setter seg ned i sofaen, beina på bordet, spiller litt gitar, forteller vitser bare han synes er morsomme, akkurat som før han flytta for seg selv. Et herlig bevis på at hjemme alltid vil være hjemme, og skikkelig gode øyeblikk for pappaen og meg.

Og slik gikk hverdagsuka, de første i februar. Jeg har hosta meg gjennom flere netter, og trøstespist meg gjennom et par-tre vafler. Jeg har tråkka på løsnegler, og ledd høyt av de synlige bevisene på at jeg jobber med ungdom.

Jeg har kasta snøball, sklidd på isen, og rusla på tørr asfalt med sommersko. Huset har vært reint, og huset har vært støvete. Skinnetøyskurven har vært full, og den har vært tom. Hverdager har kommet og gått, øyeblikkene har vist seg fra sine beste og sine dårligste sider. Enda ei uke i et helt vanlig a4 liv, og jeg setter så pris på det. Håper uka som gikk var grei med deg, og at du i uka som kommer er grei med deg selv. Det er du verdt. Vi blogges.

Ny morgen, ny søndag, ny ukeslutt. Nye øyeblikk å oppsummere. Gubben har fyrt i peisen, og varmen begynner såvidt å nå hit bort til sofakroken. Enda er det gulvkaldt, og veggene knirker litt. Gamle hus skravler jo mer enn en syklubb når det er væromslag. Jeg har pakket meg inn i ei dundyne, tredd føttene ned i tøflene, og en ny ladning grove gulrot rundstykker er nettopp tatt ut av ovnen. Slang sammen en deig på slump i går kveld, stekte de når jeg stod opp. Lukter helt himmelsk, og jeg gleder meg til å sette tenna i en av dem straks. Planen var egentlig ikke å bake rundstykker til frokosten i dag, men når huset igjen plutselig yrer litt av liv, da blir det lett endring i planene.

Oppe på rommet til poden som er i forsvaret, sover kjæresten hans, og voffsen. Hun overnatter etter bursdagsfeiring av eldstepoden i Lillestrøm i går. Han bestilte bord til hele venneflokken, så ungdommen har spist middag, og kost seg ute på byen etter det. Mellomste poden og hans kjæreste var også med, mens minsten var med vis snap, fra leir i Madla. Vi var litt med via snap vi to gamlinga her hjemme også. Små glimt fra kvelden ble sendt oss med jevne mellomrom. Skikkelig koselig.

Annonsørinnhold

Ville Hoka-tilbud til dame og herre

Så i går kveld, mens ungdommer feiret, var vi så heldige å få være barnevakt for den firbeinte. En liten og rolig pelsball som vekslet mellom å ligge i fangene våre og på gulvet foran peisen. En liten pelsball som så på oss med bedende øyne når leverposteien stod på benken, og en liten pelsball som bare fyller dette lille måsahuset med sitt bittelille vesten. Så fine øyeblikk.

Uka gikk slik uker alltid gjør. Fem hverdager, og to helgedager. Helt normalt. Fine små øyeblikk hver dag, både på jobb og hjemme. Veldig sånn standard uke dette, egentlig. Jobbdagene på skolen har vært travle denne uka. Vinteren er ofte litt sånn. Januar, Februar og Mars har en tendens til å være lange for ungdommene. Noen trenger ekstra samtaler, en skulder å gråte på. Noen trenger bare å snakke, om alt og ingenting, bare fortelle om smått og stort. Noen stresser med karakterer og neste års skolesøknad, og noen er, dessverre, i ferd med å gi opp hele skolegreia. Det er mye å ta tak i, på godt og vondt. Og midt oppe i høye skuldre, og en pågående følelse av å ikke klare å være der for alle, så kan plutselig smil og latter være avkoblende og helt nødvendige. Og der har jeg kolleger som leverer hver eneste uke. Denne uka var det vaktmester`n som fikk meg til å drar på smilebåndet, da han kom med en liten gave han hadde funnet på Bjørkebadet. “Denne anda var bare helt deg!” sa han. Så nå har jeg tidenes feteste gangster-gakkgakk på pulten min! Flirer hver gang jeg ser på den. Herlige øyeblikk.

En tidlig morgenstund med en ung herremann. Tradisjonen tro, til tross for at unga begynner å bli store, starter vi bursdagene med kake og gaver rundt bordet i stua. Det er det alltid tid til, selv om alle skal på jobb. Storepoden ble 24 denne uka. Sannsynligvis den siste bursdagen han starter med kake og presang her hjemme. Og jeg bare nøt øyeblikket. En kopp kaffe, et kakestykke, bursdagslykke. Fin start på dagen, fint øyeblikk.

Minstepoden sendte meg melding og spurte om jeg kunne hente en pakke for han på posten. En pakke med et knippe bilder tatt av forsvaret. Jeg fikk lov å pakke de opp, og ble sittende en stund å se på dem. Aleine i stua, kaffekoppen i hånda, sittende å stirre på ansiktet til ungen min som plutselig ikke er en unge lenger. Så ble jeg sittende å fundere da, på når det egentlig skjedde. Når gikk han fra liten gutt med tusen spørsmål, og like mange usikkerheter, til en voksen mann med utdannelse, jobb, kjæreste, og nå uniform? Hvor ble det av tiden? Og jeg var ikke direkte trist heller, bare undrende. Kikket meg selv i speilet seinere på kvelden, studerte de grå hårene, rynkene rundt øynene. Tiden altså…svisj. Fra søndag til søndag, år etter år. Øyeblikk etter øyeblikk. Så viktig å bare nyte øyeblikkene.

Snø den ene dagen, bar og tørr asfalt den andre. Og med bar asfalt under joggeskoa mens jeg rusla til jobb her en morra, kom følelsen av tidligere vårer. Det skjer hvert år, når man finner årets første flekk med tørr asfalt uten grus. Får plutselig lyst til å hoppe paradis, eller ta rennafart og løpe så fort man kan, i “småskoa”. Lysten til å løpe fort gikk over før jeg starta å løpe da… Realiteten av voksen alder. Men bar asfalt under skoa, en dag i slutten av Januar. Fint øyeblikk.

Og slik gikk den siste uka i årets første måned. Vi har feiret 28 år som kjærester, 25 år som eiere av måsahuset, 24 år som foreldre. Jeg har bakt sunt brød, og søte boller. Jeg har spist salat og vaffel, drukket vann og rødvin. Jeg har ledd av kolleger, ledd av elever, ledd av gubben, og ledd av mellomste pode som sendte teit snap. Han treffer humoren min hver gang.

En ny uke banker på døra, men jeg har ingen planer om å lukke opp før i morgen tidlig. Søndagen skal nytes, med alt den gidder å bjuda på. Håper uken som gikk ga deg glimt av fine øyeblikk, og at uka som kommer er raus med deg. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen fra måsahuset. Veden må ha vært ekstra tørr i dag, for det knaker og spraker borte i peisen. Lukten av kaffe og nystekte gulrot-rundstykker sprer seg i måsahuset, og jeg har tent lysene på bordet, selv om det begynner å bli lyst ute, bare for stemninga sin skyld. Etter ei uke med litt for mange netter med hjerteflimmer og hodepine har jeg endelig sovet skikkelig godt. Ikke altfor mange timer med søvn, men sammenhengende timer, og det hjelper masse.

Uka har gått fort. Fortere enn den pleier når antallet søvnløse netter hoper seg opp. Og til tross for noen trøtte timer på dagtid har uka innehold mange fine små øyeblikk. Vær-messig har vi jo vært innom nesten alle årstidene. Sol og tørr asfalt, regn og vind, og store mengder snø. Det er nesten litt gjettelek hver morgen når jeg titter ut av vinduet, og å kunne bruke samme jakke og fottøy hver dag funker dårlig. Paraply en dag, solbriller en annen. Den morran det hadde snødd så masse at buskene langs gangveien hang tungt langs bakken, da var det fint å gå til jobb. Det er helt merkelig hvor mye et lag ny-snø kan lyse opp de mørke morgentimene. Så tuslet jeg bortover, saktere enn vanlig, bare for å nyte synet av snøtunge greiner og kvister. De blir jo nesten som et maleri mot mørket. Fine øyeblikk.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Å være førstemann på kontoret er jeg vant til. Kun en annen kollega pleier å være der rundt klokken syv, men han jobber ikke hver dag. Men enkelte dager, særlig etter våken-netter, er det fint å tusle over skolegården og inn i c-blokka, og vite at man har litt alenetid på jobb, før skolen fylles med ungdommer og kolleger. Da får jeg tid til å sette på kaffen, koke te-vann, og spise litt frokost. Svare på meldinger som har kommet inn i løpet av natten (overraskende mange ungdommer er nattedyr), og lese nyheter på nett. Sånne små ting, rolig start på dagen, gode øyeblikk.

Ut på tur med elever, midt på dagen, i snøvær. Mange av de litt såre og vonde samtalene er det fint å ta ute. Ofte opplever jeg at det er lettere å være avslappet, litt mer åpen, når man går side om side, og ikke sitter i et grupperom på to plastikk stoler, rett overfor hverandre. Så vi går, ungdommen og jeg, nesten uansett vær. Og det hjelper meg også. Hjelper med luft, slik at hodet ikke blir så tungt. Du verden så mye man kan løse sånn side om side, i snøværet. Denne uka gikk jeg med en ungdom som er like glad i å fange øyeblikk som meg, med et kamera. Vi gikk sånn rundt stiene bortenfor skolen, litt inni skogen, snakket, og knipset bilder av snødekte skatter. Og da turen var over, og vi gikk tilbake til hvert vårt klasserom fikk jeg et par bilder tilsendt på Teams. “Takk for turen”. Sånne øyeblikk gjør meg så glad.

Torsdag var det åpen kveld på skolen. Kolleger, noen ungdommer og jeg stod klare hele kvelden til å ta imot neste års elever, presentere miljøteamet, og Helse og Oppvekst avdelingen. Fine, spente tiendeklassinger, nysgjerrige foreldre, myldring i korridorene og god stemning. 13 timers arbeidsdag, fra 07.00 til 22.00. Passe trøtt i skrotten når jeg kom hjem, men fin kveld likevel. Fine øyeblikk.

Så tilbake på jobb fredag morgen, og klar for siste fotballkamp i midttimen. Som ligaens dårligste lag sier det seg selv at å komme videre til sluttspillet ville kostet oss mer bestikkelser enn vi er bemidlet med, men… For at det gode lærerlaget, med det fengene lagnavnet Man Chest Hair- United, skulle vinne innledende runder, og sitte igjen med fet pokal, måtte mitt lag tape med mindre enn 18 mål. Høres ut som en lett oppgave, men vi suger faktisk så til de grader, at det ikke var en umulighet. Vi klarte det da!!! Og denne gangen hadde jeg tatt forhåndsregler, for forrige kamp sine blåmerker er fortsatt synlige på leggene til denne målvakta. Mekket meg legg beskyttere av bobleplast og gaffatape, og slapp inn “bare” 13 mål. Dessuten endte jeg med å bli, til tross for at jeg er målvakt, lagets toppskårer. Jeg har scora ett mål…. Det sier jo litt om nivået vårt. Sier meg godt fornøyd med innsatsen i årets liga, og noterer meg gode øyeblikk.

Så kom fredagskvelden med ukas beste øyeblikk. Poden, som sa tidligere i uka at det ikke ble perm fra militæret likevel, stod plutselig midt i stua sammen med podekjæresten kl 22.00 på kvelden. Vi skjønte det ikke helt først, trodde bare det var kjæresten som stakk innom, vi hadde jo akkurat skrevet meldinger med han der han fortalte at han var på vei til leieren etter skyteøvelsen. Også stod han der, og strålte. Stram i holdninga, og så kamuflert i uniformen at han nesten var vanskelig å få øye på. I ettermiddag reiser han tilbake, men så herlig det har vært å ha han hjemme noen timer. Han stråler. Den første uka var nok tung for gutten, hjemlengsel, savn etter kjæresten, alt det som hører med når man reiser langt for første gang. Men det går bedre nå, og han er klar for nye fem uker i rekrutten før det blir ny stilling en annen plass i landet. Ja, jeg er nok litt sånn mammastolt akkurat nå, av både poden og kjæresten. Flott ungdom. Nydelige øyeblikk.

Og slik gikk uka. Trøtte netter og våkenetter, popcorn og havregrøt, snø og sol, trist ungdom, glad ungdom, og huset fult av poder.

I kveld blir det stille igjen, og i morgen starter ei ny uke. Men, før det skal jeg spise frokost med flokken, og nyte en helt ubrukt søndag. Håper uka som gikk ga deg mange små øyeblikk å se tilbake på, og at uka som kommer er snill med deg. Tenkt godt om deg selv, det fortjener du, vi blogges.