jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

God morgen, og god søndag. Foran meg, på bordet, ryker det fra en kopp kaffe med sjokolade, en miks av to kapsler, mekket i kaffemaskinen. Jeg tør påstå at den kaffemaskinen er ei rein lykke på morgener som dette. Velge smak, trykke på en knapp, og tadaaa, lykke i en kopp. Øyeblikk ❤️

Det knitrer borte i peisen, lysene på bordet er tent, og jeg nyter en stille morgen. To poder og en podekjæreste sover enda, en pode og en annen podekjæreste er på hyttetur langt oppe i Nord-Norge. Måsagubben mekker frokost, og jeg har krøpet opp i sofahjørnet mitt for å oppsummere ukas små øyeblikk. Min lille digitale minnebok. Og øyeblikk har det vært denne uka, små og litt større, selv om hverdagsuka har vært skikkelig hverdagslig, med jobb-hjem-jobb-hjem…

Mandag hadde jeg et sånt “slå meg med en spade og grav meg ned” øyeblikk. Jeg hadde hatt et møte med to kolleger der jeg satt rimelig breibeint i en lav sofa, med to kolleger rett ovenfor meg, og diskutert elev-saker. På vei over skolegården, da jeg vandret tilbake til kontoret synes jeg det trakk så fælt i “underetasjen”, og kikket nedover. Det var da jeg oppdaget en rift i sømmen i skrittet på drøye ti cm…. Ei flenge som nok har vært mer enn godt synlig for de stakkars folka ovenfor meg i møtet. Og som om ikke flenga i sømmen var nok, revna selvsagt buksa den dagen jeg hadde på ei beige truse, slik at det sikkert så ut som om halve “kyllingfileen” var på vei ut av buksa! Og hva gjør man da? Jo, da ler man! For hva annet kan man gjøre??? Og heldigvis fikk jeg tak i nål og tråd, og tetta skandalen før neste undervisnings økt Nå i ettertid, når den største skammen er litt på avstand, kan jeg si det var et litt artig øyeblikk… men bare litt.

Den ettermiddagen jeg rakk en tur med voffsen til podekjæresten før det ble mørkt. Vi rusla en liten runde i skogen, og det  var så deilig å gå av seg litt tanker fra arbeidsdagen. Noen dager er det jo sånn at man har noen løse tråder som man ikke føler man har fått nøstet opp, og det kjennes vanskelig å ikke ha fått vært tilstrekkelig nok for elevene. En luftetur hjelper alltid, og å surre rundt i skogen med en liten pelsball er rein terapi. Fine øyeblikk.

De aller fleste morgninger er jeg på vei til jobb mens det ennå er mørkt, men en dag denne uka var jeg litt senere ute. Morgenlyset hadde akkurat vekket bygda da jeg rusla bortover gangveien, og tåka var i ferd med å lette. Frosten fra natta tinte mens jeg gikk, og langs grøfta hang blader og ugress tunge av vannperler. Fordelen med å vende nesa ned mot bakken når man går er alt det vakre som befinner seg blant helt vanlig grøftegress, og jeg klarer ikke la være å stoppe, titte, lukte og kjenne. Selv i mørke November byr naturen på kunstverk. Er det bare jeg som bruker tid på sånne øyeblikk, eller gjør du det også? Uansett, fint øyeblikk. Somle litt på vei til jobb.

De kveldene jeg har satt meg ned eter middag for å male julekort. Helt enkle julekort, bare litt vannmaling og ark, men det er altså så avslappende. Litt julemusikk fra høyttaleren, en kopp te, også bare la tankene vandre med jeg svinger penselen. Da koser jeg meg da. Med podene sittende rundt meg mens de skravler, mens gubben fyrer i peisen og diskuterer rally-bil-bygging med minsten. Full stue, likevel litt alene i min egen male-boble. Så gode øyeblikk. Må snart kjøpe mer akvarell-ark.

Knusende 12-0 tap på ny fotballkamp i midttimen på torsdag, men gurimalla så moro det r å være med! Vi, altså det lærerlaget med null talent, har nå kun en kamp igjen i innledende runder, og kommer selvsagt ikke videre til noe mellomspill, men artig er det læll. Og svett blir jeg også. Litt fordi jeg beveger meg smått og tregt, mest fordi jeg spiller i grilldressen fra Sparkjøp. og den er av tetteste type polyester. Som å spille fotball, kledd i en presenning. Men ja, tap til tross, disse fotballkampene gir flere latterkuler enn selvtilliten har godt av, og mange fine øyeblikk.

Da minstepoden kom med ønskeliste til jul. Da flira jeg godt. 20 år, snart klar for førstegangstjenesten, fulltids tømrer….men ønskeliste. Proppfull av utstyr til rallybilen han bygger til minne om onkel Knut. Og med den lista i hånda, med en lattermild, dog noe håpefull pode bak meg, kjente jeg på skikkelig julestemning. Blir ønskelista oppfylt? Neppe, men stemninga satt seg okke som. Koselig øyeblikk.

Og dagen etter ønskelista kom det et minne-varsel på mobilen, en gammel snap fra onkel Knut, kameraten vi mistet i sommer. Så slo det meg igjen, at han er borte. At han ikke kommer innom igjen. At han ikke sender flere snapper som dette. Og selv om sorgen akkurat da slo beina litt under meg igjen, så er jeg så glad for disse minnene også. Gode øyeblikk.

Og slik gikk enda en hverdagsuke. Et par kvelder har gubben og jeg gått en lang tur rundt Bjørkelangen. Vi har satt på oss joggeskoa, kledd oss godt, og rusla ut i kveldskulda, bare for å lea litt på skrottene, og for å skravle. Fine øyeblikk.

Jeg har bakt julekake med i overkant mange rosiner, øvet litt på gitaren, og gitt opp å lære å spille gitar. Jeg har fyret med ved til svetten rant, og sykla i kulda så fingrene har vært frosne og blå. Jeg har sittet oppe halve natten og snakket med en av podene om livets sorger og forandringer, og jeg har sovnet i armkroken til gubben på sofaen, lenge før leggetid, to kvelder på rad. Hverdag, enkelt og greit.

Nå skal søndagen få utfolde seg, helt uten en eneste plan. Jeg skal ta øyeblikkene som de kommer, og nyte de alle, før mandagen banker på døra. Håper uka som gikk ga deg fine små øyeblikk, og at uka som kommer byr på enda flere Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så var enda en uke kommet til veis ende. Nesten da, det er jo noen timer igjen. Så derfor, god morgen og god søndag. Det knitrer godt i peisen, og ullsokkene er på. Poder og podekjærester sover enda, og gubben pusler som vanlig på kjøkkenet. Rundstykkene står i ovnen, og eggene koker i en kjele. Det er måsagubben som stort sett tar ansvaret for frokosten til storfamilien i helgene. Skikkelig deilig. På bordet ligger malesaker, min hobby denne uka. På badet ligger en haug sokker uten makker, og jeg har ikke leita skikkelig etter match til noen av dem enda. I gangen ligger tre av seks julekalendere ferdig pakket og klare, de som skal gis videre, altså ut av huset. Litt ryddig, litt kaos, helt vanlig. Huset er liksom et gjenspeil av ukas små øyeblikk, ihvertfall mange av dem. Som vanlig er akkurat nå et godt øyeblikk også, en rolig start på ukas siste dag, men vel vitende om at folk og fe snart våkner til liv for å skape herlig familiekaos. Jeg nyter det så lenge jeg kan, for de to eldste gutta titter stadig på eiendommer til salgs, og minsten skal i forsvaret i Januar…. Jeg holder på øyeblikkene med flokken så godt jeg kan.

Mandag arvet jeg en kaffemaskin av en kollega av måsagubben. Jeg aner ikke hvor mange år jeg har ønsket meg en, men lenge er det. Så enkelt, når jeg eller gutta bare vil ha en kopp kaffe eller varm sjokolade. Så nå er vi frelst alle sammen, og denne uka har vi nok drukket mer kaffe en vanlig, bare fordi det er så enkelt. Også er vi jo litt tjukke i hue alle sammen da, og lar oss kanskje litt for lett fascinere av små maskiner som lager varm kaffe på bare noen sekunder. Uansett, så lettvint, så enkelt, og det er så masse forskjellig kaffe å velge mellom at det er reint forvirrende. Uansett, å kunne sjekke noe av ei gammal ønskeliste, det er herlig det! fiiint øyeblikk.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Jeg bytta sofatrekk og gardiner i stua denne uka, bare fordi jeg var rastløs, og følte for en forandring. Ja, også ønsket jeg at sofakroken skulle bli bittelitt lysere i mørketiden, og sørlig nå i tia før jul. Og når det var gjort falt det seg liksom naturlig å vaske og støvsuge litt, bare fordi jeg var så godt i gang. Ja, og når det var jort, da falt det seg enda mer naturlig å sette frem bare et snev av julepynt…selv om jeg kaller det vinterpynt da. Snik-julifisering kanskje, men samma det. Ei litta gran, i rein plastikk, på hjørnebordet i sofakroken, og en tilsvarende på vegghylla. Det er jo dumt å vente med alt til Desember også…hvorfor vet jeg ikke, jeg bare følte for å ha en unnskyldning i tilfelle jule-politiet leser bloggen, og forteller at det er synd og skam å pynte før advent. Jeg har spist pepperkaker også, bare for å gni det inn. Uansett, forandring fryder, forandring gir gode øyeblikk.

Høst og kulde gjør noe med sansene. Lukter frister mer. Gutteflokken i huset fyser stadig på noe, aller helst noe som lukter godt. Jeg har bakt noen julekaker i det siste. Sånne bollebrød med rosiner. Forleden satte jeg en deig for å bake et par til, for de varer jo aldri lenger enn en dag i dette huset, men så fant jeg ut at noen hadde spist opp rosinene jeg skulle ha i deigen, så da ble det kanelsnurre-brød istedet. Og det lukta jo enda bedre en julekake, for kanel og sukker er jo fristende for selv den mest kresne. Så da ble de kanellsnurr-skiver og te til kvelds, og ganen har sjelden vært lykkeligere. Ble tilogmed nok til ei skive i matpakkene våre også. Fine øyeblikk.

Så ble den murrende hodepinen jeg har hatt i over ei uke litt i overkant tung, og jeg måtte melde meg syk fra jobb en dag. Nedtur for en som er redd for å gå glipp av noe, men nødvendig. Minsteoden har slitt med det samme, og ble hjemme han også. Etter noen ibux og litt ekstra søvn var vi oppegående nok til å sitte litt sammen foran peisen, og skravle litt. Poden fant frem legoen han fikk til bursdagen av storebrødrene, (de gjør alltid et stort nummer ut av at han er minst og lillebror, og kjøper derfor alltid lego…), og jeg drakk kaffe i håp om å jage hodepinen vekk. Funka seff ikke. Bihulesjekk til uka. Uansett, om man ikke er i form til jobb var det i det minste hyggelig med selskap hjemme. Fint øyeblikk.

Og rett etter at skolen var over (uten meg) tikket det inn en melding fra kollega Mimmi, som sa det lå en liten “God bedring-godbit” i postkassa! Kakao og krem!!!! Så da ble bare sjukedagen kos hele kvelden, både for meg og resten av gjengen.

I posten denne uka kom akvarell-ark fra Panduro. I mangel på tid og energi til å lage drøssevis med julekort i år, tenkte jeg at jeg istedet skulle prøve meg på å male noen. Har aldri vært noen stor maler, men gøy var det. Litt sånn avslappende kveldssyssel, og julekortene blir i det minste hjemmelagede i år også, selv om de ikke er scrappet. Så gøy var det, at jeg har malt tre kvelder på rappen, med podekjæresten sittende på den andre siden av bordet, med forberedelser til eksamen. Julekort og organsystemet… Gode øyeblikk.

Og slik har uka gått. Ute er det mørkt når jeg går til jobb, og mørkt når jeg kommer hjem, og jeg liker egentlig begge deler godt. At det er grått og vått ute gir bare gode unnskyldninger til å pusle med småtterier inne. Både jeg og voffsen koser oss i sofakroken med hver våre godbiter, og tenker at verden går ikke under om vi er litt late uansett.

Jeg har bakt grovt og søtt, snakket lenge med en tidligere elev på meldinger, og blitt oppdatert om alt det spennende som har skjedd siden videregående. Jeg har trent på gymmen sammen med gubben, og vært skikkelig støl for første gang på lenge. Jeg har spist burger på McDonalds, og laga grønnsakssuppe hjemme, pakket inn de siste julegavene, strøket en haug med skjorter til julebordsesongen, og hugget ved mens jeg hørte på Celine Dion. Merkelig kombo, men det funka. Også har jeg satt av en kveld for å se Ibelin, dokumentaren alle snakker om i disse dager. Og jeg ble ikke skuffa. Så ufattelig trist og fint på samme tid.

Og nå, nå skal frokosten inntas før sokkene skal møte sine partnere, og fryseren skal fylles opp med matpakkemat. Håper uka som gikk var grei med deg, og at dagene som kommer gjør deg godt. Hva var ditt fineste øyeblikk denne uka?

God morgen, og fin-fin søndag. Jeg sitter her under ei dyne i sofakroken og hutrer litt. Litt frøsen og uggen, men ikke sjuk altså. Skrotten blir snart nok varm, bare varmen fra peisen når hele stua. Knitringa fra tørr bjørkeved er som musikk i ørene, beroligende, og varmende. Huset er helt rolig enda, poder sover, gubben fikser frokost, og trakteren er i full gang med morgenkaffen.

Det er godt at det er søndag. Godt at det er tidlig mørkt, og at kveldene er lengre. Altså, tidlige kvelder da, om det gir mening. Jeg er til ladning på denne tiden av året, og jeg nyter det. Akkurat nå er jeg sliten. De siste ukene har vært hektiske, men når tror jeg ting roer ned fremover, det er er en god følelse å kjenne på. For et par uker siden hadde jeg flere foredra på kveldene, de siste 14 dagene har skolen hatt 10-klasse elever på besøk, og det krever litt ekstra av alle som skal følge de en dag. De er så koselig å møte dem, og denne runden har vi bare hatt helt nydelige tenåringer, men det krever litt ekstra energi. Tidlig på`n om morran, starten med frokost på skolekjøkkenet fra kl 07.00, for så å henge med ukjente unge håpefulle noen timer, i tillegg til til å skulle ivareta de elevene vi allerede har. Jeg stresser nok litt når jeg føler at jeg kommer litt på hæla, redd for å ikke strekke til for alle. Men…fra nå av, og frem til jul er det full fokus på hverdagsjobben. Det blir godt, og kveldene er stort sett frie til akkurat det jeg selv ønsker. Glede!

Og midt oppe i alt hverdags-“kaoset”, så har det vært fine små øyeblikk som har gitt rom for bittesmå pauser. Bare stoppe litt opp, glede seg over de små tingene. Akkurat det er jo ekstra viktig når man kjenner at ting hoper seg opp. En tidlig morgen denne uka, mens jeg satt på kontoret og planla to elevsamtaler, tikker det inn ei melding fra en av de gromme elevene. “Er du på jobb, og liker du hunder?” Så da dura jeg ut, og fikk hilse på og kose med verdens skjønneste lille Marco. En sånn ivrig liten bamse som tydeligvis shower og sjarmer når den blir klappet av halvgamle damer, for den trippa rundt, kræsjlanda i fanget, og la seg på rygg med alle beina rett til værs, for å være sikker på at magen var synlig for kløing! For en nydelig start på dagen. Hundekos ute i skolegården før først økt! Snakk om kickstart. Herlig øyeblikk.

Samme dag da jeg kom hjem, ble jeg møtt av enda en firbeint liten skatt. Hjemme i måsahuset hadde podekjæresten og voffsen tilbragt dagen med studier i stua, og det var så koselig å komme hjem til noen. Som oftest er jo jeg hjemme aller først, og pusler med middagen alene, mens poder og gubber renner inn sånn etterhvert. Sånne små lykker. Ei blid svigerdatter på 20, en liten pelskledd søtnos, også hadde jeg selskap mens jeg mekket middag. Noen å skravle med, og noen å kose med. Hverdagslykke.

På mandag starta jeg på et lite oppussingsprosjekt, som ingen ende ville ta. Jeg så for meg at jeg skulle strippe av et par lag maling, pusse litt, olje litt, også “tadaaa, god som ny”… Men neida! Nå er høyrearmen dobbelt så stor som den venstre, for her var det så mange lag maling at jeg har pussa på meg biceps! Jeg telte til sammen seks ulike farger!!! Alt fra 70-talls knallgul og oransje, til 90-tallets kornblå og burgunder, og til slutt shabby-chik hvitt. Og da jeg endelig kom til bunns, så jeg at treverket både var ødelagt og ikke spesielt pent heller… Men etter så mange dager med pussing var jeg så irritert at jeg like gjerne satte hele greia inn i gangen, der det var planlagt at den skulle stå, og tenkte at styggfint sikkert også har en sjarm. Så nå er jeg litt glad i den likevel da, selv om det ikke ble i nærheten av hva jeg forestilte meg… Den skal uansett få stå sånn til over jul. Litt fordi jeg synes det var litt sjarmerende med en kvast gran i vasen på toppen, og litt fordi den bicepsen på skrumpe inn litt igjen.

Så kom torsdagen, og Halloween, og tradisjonen tro kler man seg på på skolen den dagen. Så jeg tenkte at jeg kunne gjøre det både billig og skummelt. Innkjøp-hoppeball. Ting fra skuffen- sauseskinn og gedigen bestemortruse. Og med relativt lite midler, dog stor fantasi, entret jeg skolen som Miley Cirus, i musikkvideoen til Wreckingball. Det ble et par opptredener den dagen, og jeg levde meg selvsagt inn i rollen. Finnes jo ikke noe skumlere enn ungdomsidoler i overgangsalder. Sjekk bildene, og døm selv. Jeg er jo kliss lik!!!! Uansett, pedagogisk innafor eller ikke, ( selvsagt svært upedagogisk) Halloween på skolen er gøye øyeblikk.

Så ble det utkledning på freddan også, for personalet skulle feire bursdagen til rektor i lunsjen, utkledd som Magne Furuholmen fra A.Ha… Og vi valgte letteste vei, og mekka masker til alle på avdelingen. Det gikk opp for oss, først da vi skulle spise kake, at masker kanskje ikke var en sånn innmari god ide alikevel, for vi hadde jo kun klippet hull til øynene, og de spiser vi jo ikke kake med. Men hallo, 10 av 10 for kreativitet da. Vi lo ihvertfall godt av oss selv, derfor fint øyeblikk.

Og slik gikk uka. Jeg har snusa litt rundt i butikken til Mona, og brukt siste rest av gavekortene jeg fikk til bursdagen der. En julepyntet “Hos Mona” er en drømmebutikk!!! Jeg ønsker meg nesten ALT der!

Jeg har bakt sjokoladekjeks som var så gode at jeg ikke rakk å ta bilder av dem engang, jeg har trent sammen med gubben på gymmen borte på skolen, og hatt enda en liten runde med prøvesmaking av julemarsipan. Og nå skal kaffen nytes sammen med resten av søndagen, for enda en ny vanlig hverdagsuka banker på døra. Jammen har ikke stua rukket å bli god og varm mens jeg har oppsummert de små øyeblikkene også. Håper uka som kom gav deg noen fine øyeblikk, og at uka som venter bringer litt smil og glede. Tenk pent om deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Fra travel uke, til slaraffenlivet. Ikke helt sånn da, men jammen har det vært stor forskjell på de to siste ukene. Likevel har det ikke manket på små øyeblikk i uka som gikk heller, til tross for ei uke helt uten planer på ettermiddager og kvelder. Jeg er jho såpass makelig anlagt, at jeg vet å sette skikkelig pris på hjemmelivet også.

Akkurat nå er et fint øyeblikk. To poder sover i andre etasje. En pode sover hos kjæresten, og en podekjæreste er på tidlig vakt i hjemmesykepleien. Jeg er så imponert over arbeidsgleden til ungdommen. Hvem sa at ungdommer er giddalause? Og når podekjæresten er på jobb, får vi lov å passe grom-voffsen. Så her sitter jeg i det faste hjørnet av sofaen, pakket inn i teppet mitt, men en liten firbent venn i armkroken. Hun er akkurat like frøsen som meg, og vil også aller helst pakkes inn i tepper og pledd. Koppen er full av varm kaffe, og magen r full av knekkebrød md brunost. Skikkelig høstmorgen. Klokka er stilt til vintertid, så i kveld tennes stearinlysene enda en time tidligere. Små gleder, fine øyeblikk.

Mandag var det igjen duket for fotabllkamp mot elevene i midttimen. Endelig en grunn til å bruke den “fete” grilldressen fra sommerens campingturer. Lærerlaget hadde ikke blitt særlig bedre, for her manker det jo hardt på både talent og trening, men vi holdt i det minste ut hele kampen. Jeg hadde, med hånda på hjertet, aldri trodd jeg skulle synes det var gøy å spille fotball, men det er det faktisk. Sikkert fordi det er et så lavterskel-lag jeg har blitt med på, men også fordi de lave forventningene til prestering tar brodden av hele greia, og gir rom for gøy! Derfor, fotballkamp mot elevene, herlig øyeblikk. Klar for ny kamp til uka.

Og bare for å toppe det hele. I tillegg til den fotballkampen hadde jeg flydd fra klasserom til klasserom hele dagen, fordi jeg skulle hjelpe elever i hytt og gevær, og da jeg var omtrent halvveis på hjemveien, dura det i klokka! Og for første gang opplevde jeg at smartklokka var smart. Den sa noe om restituering etter aktivitet, og jeg leste mellom linjene at her burde jeg kjøpe julemarsipan for ånspise den mens jeg lå i stabilt sideleie på sofaen resten av dagen. Som sagt så gjort! Endelig gjorde den klokka nytte for seg!!! Fint øyeblikk.

Morgenmørket. Jeg liker å være tidlig på jobb. Da kan jeg trakte kaffe, og svare på meldinger fra elever som har tikket inn på Teams i løpet av kveld og natt. God tid på morran gjør ofte arbeidsdagen bedre. Tid til å roe litt, spise frokost, drikke kaffe, skravle litt med kolleger, og møte elever som av ulike årsaker kommer ekstra tidlig på skolen. Og nå på denne årstiden er morgenlyset så vakkert at jeg ofte blir stående ute i skolegården litt, før jeg går inn, bare for å nyte himmelen, hvordan lyset reflekteres i vinduene, og den kjørlige, gode lufta. Morgenstund i skolegården er alltid så fine øyeblikk.

Den dagen voffsen fylte seks år. Nå hadde vi ingen storslått feiring, for så spinnville er vi liksom ikke enda. Men poden hadde ordna gave til den firbeinte, og jeg så mitt snitt til å spise sjokolade, i mangel av kake. Alltid fint med en unnskyldning til å trøkke i seg noen kalorier. Og bikkja var svært fornøyd med gaven, og jobber nå på spreng med hjernetrim for å finne go`biter i bokser og luker. Jammen bra jeg ikke må jobbe like mye for mine godbiter.

Minsten var på sitt aller lykkeligste den dagen vi hentet hjem en rallybil. Nå er det bare et tomt skall foreløpig, men her skal det bygges. Lenge før kameraten ble syk avtalte minsten og “onkel” at de skulle bygge rallybilen sammen. Deres prosjekt. Så ble kameraten syk, for syk til å gjøre annet enn å ligge på sykehuset, og så ble kameraten revet fra oss, og prosjektet til minsten og onkel ble aldri noe av. Helt til onkelens familie forteller at minsten kan arve bilen. Poden felte noen tårer, både av glede og av savn, men er fast bestemt på å bygge bilen slik de to engang planla. En rallybil til minne om onkel Knut. Og nå er den hentet hjem. Tomta er enda trangere, men hjertene desto fullere. Jeg gleder meg til å følge poden og prosjektet hans, og jeg vet han kommer til å bygge bil med kameraten vår i tankene, og i hjertet. Dyrt, tidkrevende, men fint likevel. Godt øyeblikk.

Og mens poden bygget bil, bygget jeg blomsterpotte. Jeg kjøpte noen pinner på Biltema for en stund siden, og endelig fikk jeg tid til å leke meg litt med de. Første prosjekt ble en blomsterpotte til “grana” jeg pleier å ha stående fremme vinterhalvåret. En gammel kakeboks med rust i bunnen hadde gjort nytta si hva kaker angår, og fikk nytt liv i stua, med helt nytt formål. Gjenbruk og greier. Ekstra trivelig at podekjæresten satt seg ned sammen md meg, og laget gave til mormoren sin samtidig. Nesten som et godt gammeldags juleverksted i stua, en kveld midt i uka. Sånne øyeblikk elsker jeg!

Og slik gikk uka. Jeg har jobbet hver dag, og kost meg hver kveld. Det tennes lys i hele stua, det stekes vafler og grovbrød. Jeg har slappet av rundt det runde bordet i butikken til Mona, spist kake på personalrommet, gått tur i skogen, og brettet klær på badet. (ikke at det sytes da…for haugen er svær som et fjell)

Nå skal søndagen nytes før en ny uke banker på døra. Voffsen skal luftes, det samme skal denne skrotten. Håper uka som gikk ga deg masse, masse fine øyeblikk, og at uka som kommer bjudar på! Stell godt med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God søndagsmorgen til alle og enhver. Utenfor vinduet mitt ligger høsttåka tjukt og lavt…litt sånn som kroppen min akkurat nå. Mulig tåka letter i løpet av dagen, men om det ikke skjer, er det også helt greit. Enda en unnskyldning til å pakke seg inn i stua, fyre i peisen, tenne lys, og gjemme seg litt fra verden. Jeg trenger det i dag kjenner jeg, bare fordi uka har gitt så mye, for for en som blir litt slitn av for mye sosialt, er det godt med litt alenetid, og litt ro, sånn på tampen av uka, før det smeller til med nye øyeblikk fra i morgen av.

Morgenkvisten er fin. Det er bare gubben og jeg som er våkne. En pode sover hos kjæresten, de andre ligger enda i annen etasje og snorker. Rundstykkene står i ovnen, kaffen er allerede klar på kanna, og det knitrer i tørre bjørkekvister borte i peisen. Alt ligger til rette for at søndagen blir akkurat slik jeg liker søndager best.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Uka har vært proppfull av fine øyeblikk. Noen sånne hverdagsøyeblikk som bare kommer når man minst venter det, og noen øyeblikk som dukker opp fordi man gjør noe man ikke gjør hver uke, noe ikke fullt så hverdagslig. Mandag var stemmen hes, og hodet nesten tomt innen klokka 14. Hvert år, i livsmestringsuka på skolen, har jeg seksualfordrag for alle på vg1. Til sammen drøye 200 elever i auditoriet, fordelt på to økter, skal få servert en salig blanding av flatlus, porno, og identitet. Ingen grunn til å pynte på noe, ungdommen er verken hårsåre, eller uopplyste, snarere tvert imot. Og selv om jeg synes det er herlig å være en del av livsmestringsuka, gøy å være nær elevene på en annen måte enn den vanlige skolehverdagen, så koster det både stemme og energi. Men at det gir mer enn det tar, det er det ingen tvil om. Pangstart på uka, og skikkelig fine øyeblikk.

Så finnes det hverdagsengler da, og i mitt liv er de ofte forkledd som helt vanlige kolleger. Sånne som prikker deg på skulderen, og sniker til deg en sjokolade sammen med en liten post it lapp med noen oppmuntrende ord, og plutselig blir dagen enda litt bedre. Ikke nødvendigvis på grunn av sjokoladen (selv om det selvsagt er kjærkommen altså), men bare fordi noen tok seg bryet, med meg i tankene akkurat det øyeblikket. Og det er fint det! Skikkelig fint!

Så var det den morgenen jeg virkelig følte at vinteren kom. Den morran det det var så mye frost på sykkelsetet at alle eggene mine frøs før jeg nådde postkassa, og sikkert kunne bli millionær på svartebørs-egg på det illegale prøverørsmarkedet. Så kaldt var det, at vottene  måtte frem, og nesa var rød på tippen da jeg ruslet gjennom skolegården. Nesten julestemning, fint øyeblikk!

Og med frosten kommer alt det vakre som skjer i overgangen fra høst til vinter. For høsten har enda ikke helt sluppet argene, selv om mange av fargene har falt til bakken. Og kulda lager rammer rundt bladene, rammer av frost som gjør bakken til et skattekammer for oss som liker å gå med snuta ned på let etter noe vakkert. Og å rusle rundt sånn og se etter blader med rim, det gir meg så ro i sjela! Så mange fine øyeblikk, litt i min egen verden, midt i alle andres travle hverdag. Hvilepuls!

Den morgenen jeg stod på parkeringsplassen og ventet på en elev, og en annen smilende ungdom hilser blidt, og sier :”Hvis du snur deg nå, så ser det ut som om skolen brenner!” Og han hadde helt rett! For løve på trærne som rammer inn skolen bak ved skogkanten så ut til å stå i fyr og flamme, og sola kastet skygger, og striper av gull om hverandre over skolegården, og det var bare så innmari fint! Så stod vi der da, en ung mann, og ei middelaldrende dame, og snakka om høst, og natur, og trær i brann, og vafler i kantina, også hadde vi plutselig begge fått skravla litt før skoleklokka ringte. Blitt bittelitt kjent, bare på grunn av blader på trærne. Tenk så fint!

Så kom bursdagen, både for minsten om mamsen. Og jeg starta dagen md bløtkakefrokost med lillegutt, slik vi har starta dagene vår siden hav var bitteliten. På trammen lå blomster og sjokolade fra Heidi, sendt med morgenlevering. En skikkelig fin høstbukett som resten av uka har lyst opp hele stua, og gitt fine øyeblikk hver gang jeg ser på den.

På jobben den dagen var det nesten flaut mye oppmerksomhet. FOR en gjeng jeg har rundt meg hver eneste dag. Så heldig jeg er, som har nære venner på jobb. Det bugnet av gaver, klemmer, og fine hilsener. Så mye at jeg blei reint forlegen. Fantastisk fine øyeblikk for ei rimelig bortskjemt dame på nå 48.

Og det var ikke bare på kontoret det  ar fest, for i korridoren stod plutselig en vakker bukett ungdommer, og sang bursdag sangen så det jallet i hele blokka, og med meg hjem ble fine hilsener fra de unge, sjokolade, og et hjerte fullere enn fullest.

Og bare for å toppe det hele fikk jeg en så god latter da kollega Martin overleverte sin gave, med et kort som traff meg midt i galgenhumoren. For galgenhumor må man ha, og da bestekameraten døde i sommer, så kollega Martin sitt snitt til å rykke opp, og lengst frem i rekka som bestevenn, og akkurat det lo vi så masse av i sommer, midt oppe i sorgen. Så når jeg leste kortet flira jeg igjen. Et stort pluss er jo at kompisen kjenner meg såpass godt at med kortet fulgte et gavekort fra butikken til Mona. Uka som kommer skal det shoppes!

På torsdag gikk ferden til Kirkenær, for å holde foredrag på temakveld om Kvinnehelse, på Hæppi treningssenter. FOR en fantastisk kveld det ble. Publikumet stod jo for halve underholdninga, og gjorde at foredraget ble 25 minutter lengre enn planlagt. For en gjeng kvinnfolk! Nå jeg lyst til å adoptere den gromme dialekta der ute, og si ting som gætteri og gærfint! Jeg har ikke ord, rett og slett, eller så har jeg kanskje brukt dem opp, for skravla gikk! For en plass, for noen folk, og for en kveld. Tusen takk for varm mottakelse, kjære kvinnfolk på Kirkenær. Det var en opplevelse av de sjeldne.

(bildet er stjælt av maje7774, på instagram)

Og bare for å toppe hele uka avsluttet vi med kollegafest hjemme hos Miriam, på fantastiske Langstranda, fredag kveld. Det var sjampis og vin, og mer mat enn vi maktet å fortære. Det var latter og alvor, og fjas, og enda mer latter. Et sårt tiltrengt avbrekk fra en hektisk start på skoleåret

Og slik gikk uka. Flere øyeblikk enn jeg kan telle, langt flere enn jeg kan gjengi, og sjela er enda rikere enn forrige søndag. Håper din uke også gav deg fine øyeblikk, og at uka som kommer raust deler av de små gledene. Ta godt vare på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så ble det søndag igjen, og den kom akkurat like kjapt som alle andre søndager. Plutselig er det huskaldt, sånn på ordentlig. Ikke lenger bare et hint av høstkulda som setter seg litt i veggene, men heller nesten på grensa til vinterkaldt. Sånn av det å gå barbeint gjennom stua på morran ikke er aktuelt. De nye tøflene er gull verd. Billige tøfler fra Europris, men gode å varme når føttene er kalde. Søndagen starter slik søndager flest. Undertegnede pakket inn i pysj og pledd, kaffetrakteren har levert varene, og gubben steller i stand rundstykker og egg. Poder sover. peisen knitrer, og dagslyset er i ferd med å trenge inn gjennom vinduene. Godt øyeblikk.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Ute regner høstløvet ned fra trærne , og straks er plenen dekket med rødt, oransje og gult løv. Om jeg sitter lenge nok ved kjøkkenvinduet kan jeg gradvis se gresset bli dekket. Forleden måtte jeg bare ut å tråkke litt i det, kjenne litt på det, og lukte litt på det. Jeg hadde sittet inne hele dagen på jobb, og store deler ettermiddagen hjemme, så rett før dagslyset forsvant tok jeg på meg skoene, og tuslet ut i hagen med lusekofta over skuldrene, og kaffekoppen i hånda, bare for å tråkke litt i høsten, før den forsvinner helt. Klarne hodet i frisk luft, og ta inn fargene med alle sansene. Fine øyeblikk.

Fredag markerte skolen verdensdagen for psykisk helse. Miljøteamet har nok å gjøre på sånne dager, fordi det lages opplegg hele skoledagen. Dette kommer jo i tillegg til alt det andre som skal gjøres daglig, så da det nærmet seg midttimen, var beina allerede trette, og hodet litt fullt. Så ringte det to jenter på Teams, og spurte om jeg ville komme en tur på skolekjøkkenet. De hadde, på eget initiativ, tatt på seg å lage boller til alle på hele skolen. Vi snakker 600 boller på to ungdommer. For en jobb. Og nå trengte de litt rulle og stekehjelp, og jeg fikk “sneket” meg unna en liten stund. Så herlig avbrekk, å kunne jobbe litt på skolekjøkkenet med to fine ungdommer, skravle litt, bake litt, prøvesmake litt, og på det viset samle litt energi til resten av annerledesdagen. Slike små hverdagsøyeblikk altså, de er gull verdt.

Og midt oppe i alt som oser av høst, så tråkket jeg rett på et sikkert vårtegn den ettermiddagen jeg gikk en tur for å lufte skrotten. Jeg gikk egentlig å titta mot grøfta og jordet, for akkurat langs denne stien pleier jeg å møte på elg på slektstreff, og siden jeg ikke er en nær slektning skuer de stygt på meg, så det er liksom best å ha litt hodet klart, bare sånn i tilfelle. Så lyste det liksom noe opp fra bakken, og da jeg tittet ned stod jeg med skotuppen på en liten løvetann. En overlever, en sånn skikkelig hardhaus som bare har venta på skikkelig høstsol, og sett sitt snitt til å sprette ut. Og sånne små ting får meg alltid til å bremse ned, stoppe litt opp, og bare undre meg over naturen, og nyte et bittelite pusterom. Løvetann-øyeblikk.

Også spretter vi fra et snev av sommeren, og rett ut i jula. For en tidlig morgen i slutten av uka låste jeg meg inn på kontoret, og der lå årets første marsipan gris og ventet på meg! Purke møter purke! Og da blei jeg så glad, for det ble liksom akutt julestemning! Jeg var iskald på hendene etter å ha sykla til jobb i to plussgrader, rød i kinnene, sånn man blir på kalde vinterdager, også var det kaffe og marsipangris til frokost, lenge før resten av kollegene dukket opp. En stille stund, bare grisen og meg. Nesten så jeg sang julesanger også, men bare nesten! Grisefint øyeblikk!

Fredag var det rosadag på skolen, et årlig stunt for brystkreft. Og mens jeg pussa tenna på morran fikk jeg et sånn infall som utfordra impulskontrollen, og impulskontrollen tapte, slik den nesten alltid gjør. Så jeg knuste litt øyenskygge, blanda med hårvoks, og plutselig hadde jeg rosa hår, og var særs fornøyd med eget påfunn. Men…Så kom jeg på jobb, og så hue i dagslys! Altså, jeg så ut som en evig singel, overgangsalder-bombe fra grisgrente strøk. Ei sånn som røyker rullings med begge henda, hører på Rune Rudberg, og frivillig melder seg på Charterfeber for å få gratis ferie med likesinnede katte-damer fra andre grisgrente strøk. OG, det så ut som om jeg hadde skabb. Det eneste positive var at impulskontrollen ikke hadde hatt tilgang på permanent farge. Gøy øyeblikk da, for en god sak!

Og med impulskontrollen allerede på viddene, stakk jeg innom Maxbo etter jobb, for å kjøpe maling. For etter at jeg malte trapppegangen beige for et år siden, har fargehjertet mitt vrengt seg hver gang jeg går i trappa. Så nå er det blått! Første strøk fredag kveld, andre strøk lørdag morgen. Dette gamle måsahuset kler best litt farger, og jeg er lykkeligere når alt ikke er beige eller grått, sånn er det bare. Flott hos andre, ikke hos meg. Neste helg får nok yttergangen en tilsvarende runde med penselen, men før det skal ei i overkant hektisk uke gjennomføres, uten maleprosjekter på kveldstid.

Og slik gikk enda en hverdagsuke. 50 årsdagen til måsagubben kom og gikk, akkurat slik den lugne jubilanten ønsket seg. Til uka fyller minsten 20, og jeg 48….tallet er plutselig stort, men hodet er stadig like barnlig. Jeg har vaska et vindu, mer gadd jeg ikke. Jeg har sydd ei ny sofapute, pakket inn enda en liten julegave, drukket kaffe med en venn, og skravla litt med Mona i butikken hennes. Små ting, små øyeblikk.

Nå skal søndagen brukes til fint lite. Litt bretting av et fjell reine klær, kommer neppe til bunnen av fjellet i dag. Det skal bakes til ukas matpakker, jeg skal forberede meg på seksualforedragene jeg skal holde da livsmestringsuka kicker av i morgen, og et foredrag jeg skal ha i Kirkenær torsdag kveld. Resten av dagen skal bare nytes. Håper uka som gikk var raus med deg, og at noen av øyeblikkene ga deg grunner til å smile. Ønsker alle en toppers søndag, og ei fin ny uke. Vær snill med deg selv, det er du verdt. Vi blogges.

Brått var det søndag igjen, og høstferien som jeg hadde gledet meg til, den synger på siste verset. Hvordan kan dagene gå så innmari fort??? Selv de dagene man knapt gjør noe som helst, de bare flyr avgårde. Det har blitt Oktober også. Min favoritt måned fra så lenge jeg kan huske. Bursdager på rekke og rad, og det betyr masse, masse kake. Løvet ser ut som om det brenner på trærne, sola er så sterk at mysing er påbudt, og regnet lukter frisk ny årstid. Så joda, selv om høstferien gikk grådig fort, finnes det mange øyeblikk å se frem til de kommende ukene også. I slutten av neste uke fyller måsagubben 50…jeg jobber litt med å forstå at kjæresten runder et halvt århundre. Uka etter fyller minstemann 20, det er ikke lettere å forstå det eller…

Det knitrer i peisen, og rundstykkene står i ovnen. Poder og podekjæresten sover, og jeg nyter en ganske vanlig søndagsmorgen her i sofakroken. Som alltid et fint øyeblikk, og et godt utgangspunkt for å hente frem andre små øyeblikk fra uka som gikk.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Mandag var jeg dagmamma for voffsen til podekjæresten, for hun var i Oslo og studerte, slik studenter ofte gjør. Jeg og voffsen kokte kaffe til termosen, smurte matpakke, tok sekken på ryggen, og ruslet ut i skogen. Vi hadde kun to planer for turen. Kose oss, og samle litt mose. Og vi koste oss masse. Ruslet runden oppe ved Eksismoa, spiste lunsj og drakk kaffe i gapahuken ved Eidsdammen, og samlet masse mose i sekken på vei nedover fra skogen igjen. Mange timer var vi borte, og så gode og slitne var vi i skrottene at vi sovnet litt sammen i godstolen foran peisen når vi kom hjem. Gode øyeblikk.

Mosen vi samlet gav rom for litt kreativitet ute på trammen i høstsola, litt senere på dagen. Hvert år lager jeg en høstkrans til døra ute, og noen moseballer til å pynte med både ute og inne. Så enkelt som det får blitt, men det er så deilig å stå ute ved arbeidsbenken, leke seg til med naturmaterialer, og bare senke skuldrene mens man jobber litt med hendene. Enkel høstpynt, som varer helt til jul, og lenge etter det. Så nå er det krans på døra, og moseballer i fleng både ute og inne.

Tirsdag dura måsgubben og jeg over svenskegrensa da han kom hjem fra jobb. Planen var å bare komme oss litt ut og vekk, og spise middag sammen. Noen storhandel ble det ikke, bare litt smør, og litt oppvaskmiddel. Det var jo turen i seg selv som var målet. Over Mangenskauen på vei hjem kom tåka, og la seg lavt over veier og jorder og skog, og det var en nesten sånn trolsk stemning. Så vakkert. Tenk at tåka, i det sola går ned, kan gjøre den delen av verden man kjenner så godt, plutselig litt ny og annerledes. Så fine, små øyeblikk. Nye oppdagelser på kjente strekninger.

Onsdag dro vi ut med bobilen. Gubben har karret til seg noen små dager med høstferie, og vi dro ut med bilen bare for å kjenne bittelitt på feriefølelsen. Fine øyeblikk. Reise til blikkstille vann, strandkanter, bare rusle rundt, ha all verdens tid, spise middag, og slappe av. På et tidspunkt midt på dagen så hele verden ut til å stå stille, som om tiden var frosset. Det var ikke et annet menneske å se på plassen, ikke en lyd å høre. Ikke during fra biler, ikke engang fuglekvitter. Så stille var vannskorpa at hadde jeg ikke vist bedre, ville det være nesten umulig å se forskjell på speilbildet i vannet, og den virkelige verden. Vi ble bare stående ved siden av hverandre, og ta inn øyeblikket i noen minutter. Så fint øyeblikk.

Høstferien gav også masse tid til baking. Bakst til frokost, lunsj, middag og kvelds. Alt fra rundstykker, fylte horn og pizza, til gresskarboller, vafler og bananbrød med sjokolade. Det er liksom skikkelig høst ute når det lukter bakverk inne. Så lenge podene bor hjemme får alt av bakverk bein å gå på også, så da er det ekstra kos med de øyeblikkene på kjøkkenet.

En ettermiddag til Ørje. Middag i Mysen, en tur innom Biltema på Slitu for å kjøpe solsikkefrø. for så å dure avgårde til Ørje for å mate gakkgakkene til måsagubben. Nå er de jo ikke hans gakkgakker da, men han blir litt sånn som en bestefar for disse vaggende fjærkledde, der han sitter på svaberget, småprater med dem, og kaster frø i vannet. Og jeg skjønner det litt, for det er veldig beroligende å sitte sånn på en stein som er varmet av sola, og se endene dykke etter frø. Herlig tidsfordriv, fin ettermiddag, og fine øyeblikk.

Og slik gikk enda en uke. Det har blitt mange utetimer i det gode høstværet. Hagen er så godt som ryddet for vinteren, krukker og esker er fylt opp med gran, mose og lyng, slike ting som ikke koster noe, men skaper litt lun og god høst stemning rundt veggene ute.

Jeg har sovet lenge noen morgener, og hatt noen litt våkne netter, men er likevel mer uthvilt enn på ei stønn. Jeg har ruslet flere turer med voffsen, drukket kaffe ute i sola, grillet pølser på bålpanna i hagen, og spilt høy musikk og danset med moppen mens jeg var hjemme alene. I morgen er det jobb igjen, ingen fridager før juleferien, men først, først skal en ny og ubrukt søndag nytes. Håper uka som gikk var grei med deg, og at uka som kommer byr deg på fine øyeblikk. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så var det søndag, igjen. Den 39. søndagen dette året. Måsahuset er stille. sånn måsahuset bruker å være på morrakvisten i helgene, men om litt vil trøtte ungdommer tusle rundt her i pysjen, og inhalere varme rundstykker og kaffe. Fram til da nyter jeg roen og stillheten. Det eneste som egentlig lager noen form for lyd er peisen, og den knitringa er alt annet enn forstyrrende. Tenkt at det er huskaldt nok til å fyre i peisen igjen, særlig tidlig på morran. Det er så herlig!

Jeg sitter som alltid, pakket inn i pledd i hjørnet av sofaen, klar for å gjennomgå ukas små øyeblikk. Eller, noen av dem ihvertfall. Og uka har vært fin den, og det har vært nok av små øyeblikk å smile litt av. Alt fra lukten av varm lunsj i kantina, til lyden av regn mot vinduet midt på natta. I morgen er første dag av høstferien, og den kom akkurat i tide. Det skal bli godt med noen dager fri fra alt, noen dager borte, noen dager hjemme, avhengig av om gubben også får tatt et par feriedager. Men aller først skal det bare være søndag, med bakst, og bok, og bretting av klær, og hvis det ikke meldes om regn, en tur ut i skogen for å sanke nok materiale til en krans til ytterdøren.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Den dagen sola skinte i siste økt, og jeg tredde på meg joggeskoene jeg hadde i bagen på jobben, og gikk gjennom skogen på vei hjem! Det bare kjentes riktig. En times omvei på stien gjennom skogen, før jeg landa i sofaen hjemme. Det var bare en sånn dag, hvor alle trengte noe, og jeg løp rundt som en sprettball for å nå alt og alle. Det er sånne dager samvittigheten knekker litt, når man føler at man haster mellom mennesker, og flere av de nok sikkert hadde trengt mer. Da er det godt å lufte hodet skikkelig før man lander hjemme. Svette litt i luggen, og puste inn rein høstluft. Det hjalp! Såpass at det ble enda en skogtur en ettermiddag denne uka. Gode øyeblikk.

Jeg har, tro det den som vil, spilt min første fotballkamp siden 1988. Jeg var rævva i fotball den gangen, og enkel forskning viser at jeg ikke har blitt noe bedre. Skolen arrangerer fotballturnering store deler av året, i midttimene. Elevene danner lag, enten klassevis, eller på tvers, også spiller de mot hverandre. Seriøse greier, hver kamp blir filmet og lagt ut, og det er premier på slutten av cupen. Lærerne har i flere år stilt med eget lag, sånne kjernesunne, fotballspillere av noen lærere…. Dette året stiller lærerne med et lag til. De ikke fullt så kjernesunne, eller fotball interesserte. Vi er en god blanding av elevtjenesten, rådgivere, lærere, vaktmester`n og kontorpersonale…

Foreløpig mangler vi innsats, trening, lagspill og kondisjon, men vi er rimelig gode på latterkramper og svak dribling. Denne uka var første kamp, og undertegnede var målvakt, med penis-kostyme. Ikke spør hvorfor. Jeg ble lagets toppscorer, med ett mål… Så vi tapte kampen da, mot de proffe lærerlaget, men gøy var det! Fullsatt tribune, heiarop, og møre muskler i fire dager etterpå! Makan til midttime! Så gøy! Så skikkelig fine øyeblikk!!! Football Fakers, mot Man Chest Hair United. Feteste fotball-ligaen noensinne!

Sånne skikkelig fine morgentimer, når hele bygda oser av høst! Det er fine øyeblikk! Den morran jeg kom frem til jobb mens sola var på vei opp og speilet seg i vinduene i c-blokka. Når tåka kranglet med de første solstrålene, og bladene på trærne var tunge av nattens regn, og morgentimenes frostrim. Lukta av frisk høst satt i nesa, og fingrene var akkurat passe kalde av den kjølige lufta, og bare for å toppe det hele var det allerede lys i vinduene på kontoret, fordi Mimmi var på plass før meg, og det luktet nytrukket kaffe i hele korridoren. Sånne øyeblikk setter liksom stemninga for hele arbeidsdagen. Så innmari fine øyeblikk.

Ny iskaffe! Og det var som å svelge rein julestemning!!! Når iskaffen smaker pepperkakedeig! Og ja, jeg vet at det høres ekkelt ut, men den var kjempegod. Så kollega Miriam og jeg, vi satt der og sutta på hver vår iskaffe, og dagdrømte om juletrær og snø, og pepperkaker… Så derfor, iskaffe som smakte jul, herlig øyeblikk!

Før sommerferien fikk jeg en gave av kollega Line. Billetter til Hyllest av Jahn Teigen i Oslo Spektrum, og på fredag var det endelig dagen. Line r en av de aller råeste kvinnfolka jeg vet om, hel ved! Å tilbringe en helaften med henne er i seg selv en gave, men å toppe det hele med middag på Fridays, deretter Spektrum, med et stjernelag av artister, og kjente sanger, det  var rett og slett magisk. En av de fineste kveldene jeg har opplevd, hva musikk og stemning angår. Anita Skorgan med pianoet, og alle de andre artistene som leverte til høy måloppnåelse hele kvelden! Fantastisk. Line er sånn som snakker med alle, danser med fingertuppene, og synger med hele kroppen, og sånne folk, som er en fest å være sammen med, de tiltrekker seg flere likesinnede. Så inne kvelden var over var vi på fornavn med ekteparet ved siden av oss, og søsken-trioen på raden foran oss! Fantastisk kveld, fra ende til annen, en sånn opplevelse man lever lenge på!

Og slik gikk enda en hverdagsuke, uke 39. Jeg har vært på Sørumsand, og feiret bursdagen til pappa. Alltid koselig med turer til gamlebygda, alltid like stas for oss bygdefolk å ta heis opp til 4 etasje i litt mer urbane strøk.

Jeg har sittet i bilen etter en sen butikk-tur, og sett kvelds himmelen male verden i varme farger. Magiske øyeblikk.

Jeg har bakt både sunt og søtt, lest noen kapitler i den nyeste boken min, hatt såre og fine samtaler med kjente og ukjente ungdommer, og jeg har spist flere dadler med nøtter enn jeg burde, enda de ser ut som kattebæsj. Jeg har gått morgentur med voffsen, sovna på sofaen etter jobb, og ruslet rundt i stua et par søvnløse netter. Små og bittelitt større øyeblikk, godt blanda inn i ei helt vanlig uka.

Håper din uke også gjorde deg godt, og at uka som kommer byr på fine øyeblikk. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og riktig fin søndag til deg. Det knitrer i peisen i måsahuset, og på frokost-asjetten ligger en cookie fra morgenlevering, med nok sukker til å holde en hel barnehage med unger hyperaktive i ei drøy uke. Sammen med kaffe smaker det fortreffelig! Jeg er pakket inn i pledd, og har satt meg til i det faste sofahjørnet, klar for å bringe frem ukas små øyeblikk enda en gang, og plassere dem i ord og bilder her på søndagsbloggen. Mitt faste lille morgenrituale hver søndag. Vanedyret koser seg!

Uka har vært fylt med alt. Sol og regn, salat og sjokolade, friskt pågangsmot og hjertebank så kraftig at den endte med ekg igjen, bare for å være på den sikre siden. Litt sånn all in, også litt sånn all out. I dag er bedre enn i går, i går var bedre enn fredag. Uika var litt sånn som selve livet. Opp og ned, og opp igjen. Mottoet er som den gamle skolelæreren til podene sier: Enten så går det, eller så går det over. Akkurat nå er et fint øyeblikk. Det er en hel fridag foran meg, jeg har minimalt med planer, og om jeg ikke roter og søler noe voldsomt, så er huset reint nok for oss ikke-astmatikere. Mer enn godt nok.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Mandag morgen, i godt tid før frokost, kom det nye sko i postkassa. Jeg har hatt samme sko i to ti-år nå, og det var på høy tid med et par nye, helt like. De var så kritthvite at jeg måtte ha på solbriller da jeg knøt lissene….nesten. Så hvite var de at det  far umulig å unngå å legge merke til dem. Elevene så det! Nesten alle sammen. Men ikke en eneste kollega la merke til de nye skoa, eller spurte om jeg kunne løpe kjempefort med dem? Når slutta man å spørre unger med nye sko om de var superraske??? Så hver gang muligheten bød seg, to jeg rennafart og beinflaug forbi kollegene… De skjønte ikke greia før etter skoleslutt, så jeg kjenner at jeg løp unødvendig mye den dagen. Litt sur for det altså, men følelsen av nye sko var verdt det! Bra øyeblikk!

Det  var igjen eplekake etter søndagskaffen både mandag og tirsdag! Det er alltid fine øyeblikk! Restekake, og kaffe, etter middag, to kvelder på rad! Kanskje det  var like greit at jeg måtte trene litt ekstra med de nye skoa! Spurte av meg noen kakekalorier liksom!

Den formiddagen en elev trengte en litt lengre samtale, og jeg benyttet anledningen til å komme litt ut av skole settingen. Ofte hjelper det! Samtalen går lettere når man rusler side om side, og ikke sitter ansikt til ansikt i et klasserom. Vi rusla rundt på Bjørkelangen, kjøpte en heftig kaffe mocca på kafeen, og rusla videre i høstsola, men vi fikk skravla skikkelig. Sånne øyeblikk er ekstra fine, og kanskje noe av det jeg setter aller mest pris på i jobben.

Så var det duket for årets første foresatte-møte på skolen. Fin kveld, og godt oppmøte. Jeg blir så glad når foreldre engasjerer seg, møter opp, deltar i samtalene, blir kjent med hverandre. Selv med store unger i videregående skole er det flott med et et godt foreldre-nettverk. God kveld, gode øyeblikk!

Mellomste poden bretta opp ermene en ettermiddag etter jobb, og la nytt gulv i yttergangen. Den gamle røde linoleumen fra 1994 hadde for lengst sett sine bedre dager, og vi har hatt mørke teppeflisser stående ei stund, og bare ventet på ork og tid. Og mellomste poden la like gjerne gulvet på en snau time, mens han fremdeles var iført arbeidsklærne. Så ble gulvet brått litt mer nøytralt, og mykt og lunt å gå på! Små forandringer uten store kostnader, hverdagsgleder!

Smartklokka som fortsetter å “imponere”. For en drøss funksjoner den klokka tilbyr som denne gamle skrotten ikke har bruk for. Forrige uke ville den vise meg hvordan jeg så ut om jeg var mann. Denne uka ville den synkronisere menstruasjon, og graviditet syklusen min! Hvordan forteller man ei klokke at man nærmer seg 48, har pill råtne egg, og at livmora forsvant et sted på Lørenskog for rundt 18 år sia. Klokka gir noen oppdateringer til lattermusklene ihvertfall, og det er alltid gøye øyeblikk.

Morgenlevering fra barndomsvennene, helt ut av det blå! Så perfekt start på dagen, når skrotten roper om hvile og ro. Jeg ble så rørt, og tårene sitter løsere jo eldre jeg blir. For et fint øyeblikk!

Blomster og cookies fra jentene. Lukter godt og smaker godt, og bedre enn det blir det kapt. Går det an at blomster lukter høst? For det synes jeg faktisk at denne buketten gjør. Den lukter sånn rå og kjølig høst-morgen, og fargene matcher årstiden også. Rein hverdagslykke!

Og når man snakker om blomster. Jeg har stått opp-ned i ei grøftekant, igjen. For høsten setter jo sine spor på løvtrærne, og stadig faller bladene mot bakken. De som fremdeles sitter på trærne endrer farger fra dag til dag. Noen blomster holder ut i grøftekantene, tviholder på sommeren, til tross for at lavere temperaturer og nedbør tynger de små blomsterhodene. Men det er noe vakkert med det også. Så vakkert at jeg ikke klarer la være å se på, kjenne på, lukte på. Små “nydusja” prestekrager som venter på solglimt så de tørker. Vakre øyeblikk.

Og slik var uka! Jeg har løpt mellom avdelinger og elever, blitt kjent med enda flere unge poder og podetter. Jeg har spist kveldsmat hos Anne Grethe sammen med en tidligere kollega, og fått oppdateringer om livet lengre ut i bygda. Så koselig. Jeg har ruslet tur med veslevoffsen på Liermosen, sovna i solveggen en ettermiddag etter jobb, og jeg har kjent hjertet hamre som torden i brystet. Jeg har sovnet i armkroken til gubben hver kveld, bakt brød til matpakkene til hele hurven her hjemme, snubla i skolissene mine, satt plaster på kneet, og matet geiter med grønt grøft-gress, og lastet inn ny musikk på spotify. Hverdagsøyeblikk, intet mer, intet mindre.

Nå teller jeg ned fem nye arbeidsdager før ei uke med høstferie, og tillater meg til å glede meg til det! Håper uka som gikk gav deg mange fine øyeblikk, og at uka som kommer gir deg mange grunner til å dra på smilebåndet. Pass godt på deg selv, det er du verdt. Vi blogges.

Det knitrer i peisen. For aller første gang en søndagsmorgen på denne siden av året. Vemodig, men vakkert, og egentlig ganske deilig. Noe vemodig fordi høstkulda for alvor har merket seg i måsahuset de siste dagene. Det gamle huset skjuler dårlig væromslag, og kulda ute setter seg i gulv og vegger. Ikke så altfor gæli enda, ingen grunn til å fyre hele dagen, men litt ved i peisen på morgenkvisten hjelper godt. Kaffekoppen er fylt, frokosten står i ovnen, og straks skal magen, og dagen fylles.

Jeg er som alltid godt plassert i sofakroken, klar for å oppsummere ukas små øyeblikk. En vane på lik linje med kaffe og ullsokker, hver søndag, før fugger`n fiser. Uka har gått fort. Nesten for fort. Ihvertfall kjennes det slik ut en søndagsmorgen, når kroppen fremdeles er innstilt på fredag, men hodet messer om ny arbeidsdag i morgen. Akkurat nå kjennes det som om uka har gått med til jobb, jobb og atter jobb. Jobben blir liksom med hjem på ettermiddagene også, enten jeg vil eller ikke. Vi er nå inne i den tiden hvor nye ungdommer nå er godt nok kjente til å tørre å åpne seg, og hodet mitt skal lage plass til nye historier, nye utfordringer, nye løsninger, uten at det skal ta plassen eller oppmerksomheten fra ungdommene som er der på andre eller tredje året. Noen ganger kjennes hodet litt i overkant fullt, og slik er det det i dag. Forrige ukes utfordringer hviler ikke i helgen, selv om jeg ikke er fysisk på arbeidsplassen. Jeg må jobbe litt med det kjenner jeg, å logge av, sånn rent mentalt. Det positive med uka som gikk, når det gjelder nettopp dette, er jo de nye bekjentskapene. Det er så mange fine ungdommer der ute, og heldig er jeg som blir sluppet inn i deres verden. Akkurat det gir, tross alt, gode øyeblikk.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Den største ulempen med travle uker er mangelen på søvn. Jeg legger meg rundt klokken 22. Våkner igjen kl 23.30, og blir liggende våken til klokka ringer på morran.

Natta går med til tankekjør, noen ganger fornuftige tanker, andre ganger planlegger jeg hvordan kjøkken jeg skal ha når jeg vinner mange millioner i tipping. Fordelen med slike netter, er dagen derpå. For knekken kommer på samme tid hver dag, sånn rettt før lunsjtider, og da sitter latteren løst. Som om man er litt på en snurr, og ting som egentlig er rimelig teit, blir skikkelig gøy. Dårlig humor er jo noe av det beste som finnes. Den dagen en elev kunne meddele at jeg hadde akkurat samme sveis som pappaen  hans hadde i 1987, og to minutter etter melder “smart”-klokka at jeg nå kan trykke på en knapp og se hvordan jeg ville sett ut som det motsatte kjønn…. Når jeg skriver det skjønner jeg at det ikke var veldig morsomt i det hele tatt, men der og da, i søvnkoma, lo jeg så jeg nesten tippa. Gøy øyeblikk.

Den kvelden det regnet så kraftig ute at vi ikke hørte at det gikk i døren fordi regndråpene trommet så hardt på vinduene. Så plutselig kommer en firbeint liten hårball farende inn i stua og opp i armkroken, iført knallgul regnfrakk. Våt, litt skjelven, og overlykkelig over å ha kommet seg inn fra det våte været, og inn i ei armkrok. Den følelsen, når en liten voffs spretter opp i armene dine, og legger seg til rette, den er det lite som slår. Derfor, voffs i regnfrakk, herlig øyeblikk.

Den samme lykken, bare tidlig på morgenkvisten. Når jeg tusler ut fra soverommet for å gå på badet før jeg smører meg matpakke, og ser pelsballen ligge grom og sammenkrøllet oppå ei pute i hjørnet av sofaen, bare en snau meter fra soveromsdøra. Som prinsessa på erten. En liten klapp bak øret, også tusler hun sammen med meg, først på badet, så på kjøkkenet. Aldri lenger enn ett kort smule-fall unna. Morgenselskap. Godt øyeblikk.

Jeg klippet håret til Line denne uka. På jobb. For Line gadd ikke gå til frisøren, og spurte om jeg gadd, og hvis hun er modig nok til å spørre, skulle jammen jeg være tøff nok til å klippe. Jeg klipper jo meg selv, gubben og gutta, men det er mindre skummelt, for blir det skækkt og grusomt da så er det jo begrensa hvor mye kjeft man kan få, men å klippe en kollega, det er skumlere. Men det gikk fint altså! Og på fredag da jeg kom inn på kontoret etter mange timer i skauen med en klasse, stod det gave til meg på pulten. For en gjeng jeg jobber med!!! Å rusle hjem til helgen med en bærepose planter og godis, herlig øyeblikk!

En gruppe avgangselever jobber i disse dager med klasse-revyer. De er strengt tatt ikke “mine” elever lengre, derfor er gleden desto større hver gang de inviterer meg med på noe. Denne uka ble jeg og kollega Roald, populært kalt Floyd, spurt om å delta i en liten innspilling i forbindelse med den kommende revyen, og vi så vårt snitt til å komme oss ut på friidrettsbanen og lufte hodene våre. Det  var gøy!!! Og det var flaut, og tullete, og kleint!!!! Og å se bildene elevene hadde tatt etterpå var oppklarende. Ostepop er IKKE slankemat! Men, det er uansett hvordan man vrir og vender på det, en ære å bli spurt. Og det tviholder jeg på, til siste åndedrag. Kvalitetstid med ungdommen er det ihvertfall, og det skal man aldri kimse av!

Og slik gikk hverdagsuka!  Jeg har laget julemiddag midt i uka, pakket inn et par julegaver, spist kake på kontoret, lakris til kvelds, og eple til frokost. Alt dette før jeg så bilder fra revy innspillingen selvsagt!!!

Jeg har plukket lyng og rognebær til en dørkrans jeg har planer om å lage i dag, bakt brød midt på natta, og ruslet alene nede ved elven og klarnet hodet. Jeg har tent lys hver kveld, stått ute med minstemann og skuet opp på det dansende nordlyset, planlagt middag med barndomsvenner, og takket ja til å holde et foredrag neste måned. Hverdagsøyeblikk. Helt vanlige, fine, små hverdagsøyeblikk.

Håper uka som gikk ga deg grunner til å le litt, og at uka som kommer er grei mot deg. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.