jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

God morgen, og riktig god søndag. Det knitrer i peisen, det ryker fra kaffekoppen, og jeg krysser fingrene for at sola skal titte frem, selv om værmeldingen ikke ikke er like gira på strålende vårvær som det jeg er. Forsmaken på vår, som kom på torsdag denne uka, ga mersmak. Rart det der. Når det snør, synes jeg det er så koselig med alt det hvite ute. Når det regner, koser jeg meg inne, men nå når solen kom, og var frekk nok til å forsvinne igjen, ønsker jeg meg bare sola tilbake. På torsdag satt jeg ute i deler av midttimen, med en tidligere elev som var på besøk på skolen. Vi satt på en krakk i solveggen, og snakket om alt som har skjedd siden sist vi møttes, og det var så innmari godt å kjenne sola varme skikkelig. Så varmt ble det, at jeg kastet skjerfet. Og da klokken rundet 16, og jeg startet på hjemturen, var det som å være 10 år igjen, på årets første vårdag. Gleden av sommersko på tørr og ny-feid asfalt, lyse bukser, åpen jakke, og en nydelig bukett gule tulipaner i hånden. En liten gave fra to kolleger. For en herlig følelse, og et skikkelig fint øyeblikk.

Fredag morgen kom en kollega som egentlig hadde fri innom, bare for å skravle litt, fordi hun viste jeg satt alene på kontoret. Varm kaffe i kaffekoppen, frokost sammen, og den fine praten. Også hun hadde med en nydelig bukett tulipaner til meg. Tankene mine gikk til mamma akkurat da. Hun skulle fylt 69 å den dagen, og hennes favorittblomst var tulipaner. Nå står en kjempestor bukett på spisebordet vårt, og lyser opp hele stua. Knitrende, fargerike vårtegn, fra fine, fargerike mennesker som betyr så mye for meg. Nydelige øyeblikk.

Jeg har ledd så skikkelig et par ganger denne uka. Sånn at det til slutt gjør vondt i magen, og at latteren blir mer en hes hvesing enn latter. Først da dum og dummer, aka sønn nr 1 og 2 kom hjemom for å trene golf i hagen. De kom ikke inn og sa hei engang, vi bare registrerte lyder ute, kikket ut av kjøkkenvinduet, og der stod to poder og slo baller mot ei bøtte. På et tidspunkt fikk de for seg at de ville øve litt lengre slag, og siktet mot en punkt ute i skogen, sannsynligvis i god tro om at de ville se sånn ca hvor ballene landet, og at det ville være lett å finne dem igjen. Og da vi tittet ut det andre vinduet gikk to tullinger ute på myra, med nesene ned i lyngen, og køllene i været. Ingen baller ble funnet…. Jeg klarer liksom ikke å glemme det synet av de to skrullene, med golfkøller, langt ute i skauen. Gøy øyeblikk!

Dagen etter ble jeg og en kollega sittende på kontoret på slutten av arbeidsdagen, og se gjennom gamle skolekataloger. Enkel forskning viser at mitt første arbeidsår på skolen, var hennes første skoleår. Da følte jeg meg gammel!!! Også er det sånn med gamle bilder da, at man jo ler litt over hvor mye man har forandret seg, og dette bildet var intet unntak. Kollegaen var så raus at hun la det inn i gruppechatten til avdelingen, og senere på kvelden fikk jeg melding av en annen kollega som hadde tatt skjermdump av bildet, og lekt seg litt med KI. Og da kom latteren igjen!!! Latter er undervurdert medisin altså!

Når to av podene kom hjemom på middag. Det var et sånt fint hverdagsøyeblikk. Gubben ba gutta på middag, bestilte pizza fra Pizzabakeren, og det var det. To poder svingte innom rett etter jobb, begge kledd i arbeidsklær. Ikke noe fancy, verken asjetter etter krystall, bare pizza rett fra kartongen, brus i vanlige kjøkkenglass, og skravlings. Og de dagene vi gjør sånt blir jeg alltid sittende etter at de har reist, og tenke over hvor store de har blitt. Alle gutta, både de som har flyttet ut, og han som har siste innspurt i forsvaret. Tenk at det tre ungene mine har blitt så fine, snille og selvstendige voksne menn. Det er hverdagslykke det!

Den morgenen noen, og jeg har ikke funnet ut hvem, hadde lagt en sjokolade på pulten min. For det første, treffende tekst på sjokkisen, og for det andre, for en luksus det er å komme til ferdig dekket frokostbord!!! Ja, for den sjokoladen ble frokost! Kan du tenke deg noe bedre? Rusle til jobben i frisk og vårlig luft, sette seg ned og nyte timen før elevene kommer, med varm kaffe og sjokolade. Gørfint øyeblikk!

Pepsi Max på glassflaske. En kollega hadde med en til oss hver! Det smaker bedre frav glassflaske faktisk. Litt sånn lukurativt. Så jeg satt der, og latet som kontoret var en firestjerners restaurant, og nøt edle dråper fra glassflaske. Jeg og rikingene! Fett øyeblikk!

Og slik gikk enda ei hverdagsuke. Den nest siste før påskedagene kommer. Jeg har funnet frem de kule Simpson skoene, og gleder meg over at det er femte sesong jeg får tråkke rundt i de fargerike “glede-skoene” mine.

Jeg har fått servert gulrotmufiins elever har laget på skolekjøkkenet, og selv om de verken hang sammen, eller innehold spesielt mye gulrot, var de både gode og mettende, og spesielt velkomne den dagen matpakka lå igjen på benken hjemme.

Jeg har gått tur i skogen, tur i sentrum, og tur i hagen. Jeg har raket løv, prøv å lage avleggere av en hortensia-busk fra hagen, holdt foredrag for veilederne i kommunens skoler, barnehager og sykehjem, og jeg har hatt barn og svigerbarn på vafler og kaffe. Jeg har ledd, vært litt lei meg, og jeg har vært stolt av både andre og meg selv. Nå venter enda en søndag uten store planer, og det kjennes ganske enkelt kjempefint. En hel hviledag, før ei ny hverdagsuke.

Stell pent med deg selv, det er du verdt. Vi blogges.

Så kom enda en søndag. Ukas aller siste dag, med tid og rom for gjennomgang av øyeblikkene som kom og gikk. Dette vanedyret sitter, som alltid, i sofakroken i måsahuset. Gradvis gjennom uka har jeg blitt mer og mer vant til dagslyset som flommer inn i stua, etter at skogen rundt huset er hugget ned. Det er fremdeles uvant, fremdeles litt trist, men jeg har valgt å omfavne det positive. Lyset, planene om å flytte tørkestativet til den åpne plassen ved soveromsdøren, hvor stor tomta bak huset plutselig ble, og alle rådyrene og elgene vi ser hver ettermiddag. Gleder meg til våren, når det grønnes skikkelig der ute.

Enda ei hverdagsuke er forbi. Travel, fin, vanlig. Flere søvnløse netter har gjort arbeidsdagene litt ekstra tunge, men kolleger og fine ungdommer har gjort arbeidsdagene ekstra gode. Og slik går arbeidsdagene opp i opp, om det gir mening. Man tåler liksom den formiddagsknekken bedre, når folka rundt deg er så bra! Kollegene som stryker på ryggen, som fyller koppen med kaffe, som fyller hjertet med vennskap, og rommet med latter. Også har du de som topper det med en sjokolade på pulten rett før lunsj! Sånne fine øyeblikk.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og når man først snakker om sjokolade. En av de fine ungdommene fylte 18, og fikk lappen på samme dag, og heldig er jeg som får dele gleden. EKSTRA heldig er man når ungdommen bruker lappen fornuftig, for eksempel til å kjøre på butikken i friminuttet, og tilbyr seg å kjøpe med medisin fra godishylla, nemlig lakris i alle varianter! Made my day!!! Nå snakker vi hverdagslykke!

Og fordi de første to dagene av arbeidsuka bød på i overkant mange raske karbohydrater, valgte jeg å fylle matboksen med frukt og grønt på onsdag. For å ikke gi kroppen sjokk, og bli alvorlig sjuk at den raske endringen i kostholdet, valgte jeg en sjokolade som lot seg kamuflere godt i matboksen. Forskning viser at om hjernen ikke oppfatter sjokoladepapiret blant grønnsakene, så klarer ikke kroppen å skjønne at det er kalorier! Må snart lage nytt hull i beltet, så mange gode slanketips jeg har…Godt og blanda, gode øyeblikk!

Denne uka ble jeg også, helt plutselig, kalt inn på kontoret til lederen for det som på folkemunne er kjent som “rubbel og bit” avdelingen. Fordi ledelsen skulle på no seminar etter lunsj den dagen, fikk jeg ansvar for brann-permen for opptil flere avdelinger! Brått fikk jeg sånn akutt lederinstinkt, og tok selvsagt jobben sjukt alvorlig! Jeg voktet den permen som om det stod om livet, og satte på lesebrillene fra Temu for å virke ekstra lederaktig!

Kollega Tore fikk tilsvarende ansvar på den andre siden av skolen, og var like gira på heder og ære som meg! Så vi fiksa oss like gjerne refleks vester, hjelmer og solbriller, og hadde ekstraordinært brann-møte med kaffe og sjokolade. Og når sant skal sies, må vi ha gjort en kjempejobb med forebyggende arbeid, for det brant ikke et eneste sted på skolen den ettermiddagen! Det lukter både lønnshopp og avisomtale dette her! Herlige små øyeblikk.

Bare for å fremstå ekstra viktig da ledelsen kom tilbake, iscenesatte jeg en bitteliten brann (under særdeles skjerpende forhold nær sølepytt) , slukket brannen, og satte bevismaterialet inn i brannpermen… bare som et bevis på mitt heltemot. Nesten rart jeg ikke blir satt til viktige jobber på den skolen mye oftere… Hvorfor er jeg ikke rektor liksom?

Gubben hadde avspasering på fredag, og fikk det for seg at siden borettslaget til småfuglene, altså trærne våre, er borte, måtte han sørge for noen nye boliger til de vingekledde små. Så han brukte dagen i garasjen på å snekre fuglekasser av gamle pallekarmer, for så å henge de opp i trærne i andre deler av hagen. Og ikke før kassene var bundet til trærne kom de nebbete små på visning, og før vi i det hele tatt hadde avtalt pris på husleie, var flere i ferd med å flytte inn. Husokkupanter, rett og slett. Men du verden som vi to skrullene i måsahuset koste oss i vinduet resten av den kvelden, for det finnes lite som er koseligere enn småfugl som synger våren inn. Skikkelig herlig hverdagsglede.

Så kom lørdagen, og 70 årslag for tante Mariann. En liten drøss damer, samlet i tantehuset på Riis. God mat servert av kokk og jeger-onkel, fine samtaler, kaklende damer, latter og kos. Det var sang, taler, gaver, skikkelig bursdagskalas, og det beste av alt, herlig kvalitetstid med verdens fineste lille tantegull. Sånne kvelder gir så mye. Skikkelig fine øyeblikk.

Og slik gikk enda ei hverdagsuke. Varme i peisen hver kveld, søvnløse netter, men fine dager. Jeg har bakt marsipankake til jubilant-tanten, og grovbrød til gubbens matpakker.

Jeg har skiftet på sengene, og sovnet i reint sengetøy. Jeg har gått tur i sola, og jeg har nesten blåst over ende i skolegården, da torsdags-stormen ankom bygda rett etter skoledagen var over. Jeg har raket fjorårets løv fra hagen, fordi snøen forsvant i regnet, og jeg har brent bål i bålpanna i skogkanten bak huset. Jeg har skravlet med gamle kjente, sånne fine damer som Beate, mennesker det går lenge mellom hver gang man ser, men likevel går praten så fint. God tur tilbake til Tønsberg, Beate, og takk for laget.  Små øyeblikk som tilsammen har laget helt alminnelige, men gode hverdager.

Håper uken som gikk bød på noe fint, og at uken som venter gir deg grunner til å smile og le litt. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Riktig fin søndag til deg, vi blogges.

Kan noen spole verden tilbake til fredag? På forhånd takk! Denne skrotten er nemlig ikke vant til å planer hele helgen, så jeg skulle gjerne starta helgen på nytt, bare for å få litt ekstra tid i sofaen! For et vanedyr jeg har blitt. (Eller, egentlig har jeg nok alltid vært det!) Men helgen har vært skikkelig fin, og nå ser jeg frem til en lang og rolig søndag her hjemme. Det knitrer allerede i peisen, og det ryker fra kaffekoppen. Jeg har plassert meg i sofahjørnet, under koseteppet, og registrerer at stua i måsahuset er uvanlig lys. For første gang, på de 26 årene vi har bodd her, flommer morgenlyset inn gjennom vinduet. Akkurat det kjenner jeg faktisk er litt godt, men at granskogen rundt huset er borte, det er for uvant til at jeg liker det.

For denne uka forsvant omlag 50 høye, og nesten 100 år gamle grantrær fra tomta. Det som sikkert i sin tid ble plantet som en granhekk, var jo svær skog innen vi kjøpte huset. Nå ville Elvia at trærne skulle ned, med tanke på høyspentlinja ute på måsan. Vi hadde vel ikke så mye vi skulle sagt om det, selv om de stod på vår tomt.  Gutta fra Aurskog-Høland bygdeservice, som har fjernet trærne har gjort en kjempejobb så langt, og selv om noe fremdeles gjenstår, og det enda er mye “rot” i forhold til hogsten, så er stua som sagt mye lysere. Jeg krysser bare fingrene for at bjørketrærne som står langs hagen kan beholdes. Jeg kommer til å savne trærne som både har hindret innsyn, og liksom har pakket inn dette slitne gamle huset, men alt blir vel en vane. Jeg krysser fingrene for det. Det har ihvertfall åpnet opp for alt vi må ta tak i denne våren og sommeren. Ny panel på noen bygg, husvask og beisning, utbytting av vindskyer og takrenner. Kan nesten høre lyden av feriepengene som flakser avgårde!!! Men, fokus på det positive!!! Lys i stua, fint øyeblikk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Arbeidsuka har vært som arbeidsuker flest. En akkurat passe blanding av frustrasjon, galgenhumor, og fine menneskemøter. Jeg tror ikke det går an å jobbe med mennesker, uten å kjenne på nærmest hele følelsesregisteret i løpet av en uke. Den fine følelsen, når en ungdom endelig lar skjolde fallet litt. Frustrasjonen når systemet ikke klarer å fange opp noen. Alt og ingenting, på samme arbeidsdag. Det som ikke forandrer seg er kollegene, og takk og pris for det. De fine samtalene, latteren, alltid noen med gode råd. Også de fine øyeblikkene da man føler at man har knapt har stoppet opp for å puste hele dagen, når kontoret er tomt innen man får tid til å hente seg inn litt, og det ligger små notater på pulten som får frem smilet. Slike små gester, alltid fine øyeblikk.

Torsdag etter jobb fartet jeg til Vestby, for å holde foredrag på oppdrag fra Vestby Bygdekvinnelag. Og for en fantastisk fin kveld det ble. I en en gammel prestebolig midt ute på et tun, måtte det bæres inn stoler på rekke og rad, for å få plass til alle som møtte.

Jeg gruer meg alltid så mye før jeg skal holde slike foredrag, men det går jo alltid bra, og denne kvelden ble ekstra fin. Fullt hus, fantastisk flotte kvinnfolk fylte hele lokalet, og mer til. En kveld jeg kommer til å huske lenge, så tusen hjertelig takk for øyeblikkene, til alle som kom, og til alle som har send så koselige meldinger i dagene etter. Dette er øyeblikk jeg lever lenge på!

Så kom fredagen, og enda en kveld jeg har gledet meg til lenge. Endelig var barndommens , egentlig livets venner, samlet igjen. Og nok en gang slår det meg, hvor heldig jeg er som fremdeles har disse fine, trygge, gode damene i livet mitt. Den litt u-kule gjengen fra ungdomsskolen har blitt voksne, og vi er garantert kulere nå enn da! (synes vi selv ihvertfall!) Middag i Lillestrøm, for å feire Tove, den første i gjengen som har runda 50. Vi har bursdager jevnt fordelt utover året, så det er heldigvis flere slike kvelder å se frem til. Latter, gode samtaler, mer latter, nydelig middag, og enda mer latter. Takk for øyeblikkene damer, jeg er så glad i dere!

Og jammen tro jeg ikke skikkelig til, og gikk laaangt utafor normalen, da det ble vinkveld med et par venninner lørdagskvelden også. Snakk om overeksponering! Sosialisering tre kvelder på rad, ny personlig rekord! Og koselig var det! Rolig, og avslappet, vi laget middag, spiste, skravlet og koste oss til sent på kveld. Nok en gang slår det meg, hvor innmari heldig jeg er med menneskene i livet mitt. Fine, fine øyeblikk.

Og slik gikk enda ei hverdagsuke. Den kom atter engang med gleder og utfordringer, forandringer og gamle vaner. Små øyeblikk fikk meg til å stoppe opp noen sekunder, nyte litt, kjenne på små pusterom. Jeg har samlet noen siste kongler fra trærne som har falt, for nå må det lages julepynt av minnene. Jeg har stoppet opp i grøfta ved en jordekant, bare for å nyte lyset fra en fullmåne så stor at verden kjentes liten og intim under den.

Jeg har stått i skolegården klokken syv og sett hvordan sola farger himmelen helt oransje og rosa, før den titter frem over rådhuset. Jeg har lekt med en selskapssyk katt som besøker skolen hver friminutt, spist Dubai-donut FØR lunsj, bare fordi jeg ga etter for fristelsen, og jeg har gått kveldstur med gubben bare for å strekke på bena før leggetid. Fine små øyeblikk.

Nå skal fridagen nytes. Det skal bakes, det skal soves formiddagslur, og jeg skal ut å trekke frisk luft. Håper uka som gikk ga deg noen fine øyeblikk, og at du steller raust med deg selv i uka som kommer. Det fortjener du jo! Vi blogges.

Noen søndager, sånn som i dag, blir jeg sittende ganske lenge før fingrene begynner å knotte på tastaturet. Ikke fordi jeg ikke vil skrive, men fordi det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. Det handler ikke om at det mangler øyeblikk, for de er det nok av. Det handler mer om å sortere tankene før man foreviger de. For i det siste har så mange av de aller beste øyeblikkene vært av den typen øyeblikk som er ment for å bare være mellom de menneskene som deler det. Et menneske jeg er glad i er borte, men det er ikke min sorg, eller mitt savns som skal deles. Et par ungdommer som har hatt det vanskelig så lenge, de blomstrer. Og jeg har fått være med på reisen. En sånn glede som kunne vært til inspirasjon for så mange andre unge mennesker, likevel ikke en historie jeg eier. Ei heller er den klar for å deles. En kollega jeg har snakket så mye med om alt den siste tiden, men samtalene er våre, og bare våre. Også er det liksom disse øyeblikkene som spilles av i den mentale minneboken, når ukas øyeblikk skal oppsummeres på søndags morgen, men de skal ikke deles videre. En indre sensur.

Men så tenker jeg på de andre små øyeblikkene, også danser plutselig fingrene over tastaturet. For selv om kanskje de aller fineste øyeblikkene ikke er ment å deles med alle, så finnes det nok av andre små og store stunder som til sammen utgjør den gode hverdagsuka, som jeg i voksen alder har lært meg å sette pris på. Snøfall og regn, og sol, alt på en dag. Sjokolade, selskapssyke pusekatter, besøk fra podene… Alle små hverdagslige øyeblikk, uviktige der og da, viktige i den store sammenhengen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kollega Fredrik har nylig operert et kne. Han spiller på det gode lærerlaget i skolens fotball-liga. altså IKKE det laget jeg spilte på. I disse dager konkurrerer vi om å ha flest idrettsskader. Jeg har en brukket tommel, og på onsdag knakk jeg lilletåa. Legen har tapet, og lover at det er rask bedring. Den er bedre allerede, faktisk, men nå har høyre side av kroppen to skader. Det er litt kult å skryte av for ei som prøver å overbevise rektor om å innvilge meg et par ekstra feriedager, foreløpig uten hell. På grunn av kneet kunne ikke Fredrik stå i mål under ukas siste kamp, så han spurte om jeg kunne stå for han. En del av meg hadde sjukt lyst, bare for å skryte av å spilt for det gode lærerlaget, og den andre delen av meg, som egentlig hater fotball, ville overhode ikke. Så viser enkel forskning at vi begge to er tjukke i hue nok til å stille, så vi endte med å spille en omgang hver. Nå har han pådratt seg et realt slag i siden, mulig brudd i ribbein, og jeg har en lyd i hofta jeg ikke helt klarer å diagnostisere. Men moro var det!!!! Og et herlig øyeblikk på tampen av uka.

En elev jeg ikke har sett på lenge sendte meg melding en kveld tidlig i uka, og lurte på om vi kunne møtes på skolen torsdag morgen. Ungdommen hadde mye å fortelle etter vinterferien, så vi booka et klasserom og skravlet den lille tiden jeg hadde. Det var så koselig, et sånt øyeblikk som gjør jobben ekstra verdifull. I sekken hadde han med gave også, for akkurat denne ungdommen har plukket opp min kjærleik til Troika! Made my day!!!! Tenk at jeg er så heldig, at dette er en del av arbeidshverdagen.

Den siste morningen med snø og kald gradestokk, før regnet og søla kom. Det var så fint å rusle til jobb den morran. Blåtimen, med et snev av den varme oransje soloppgangen i det fjerne. Fremdeles vinter, men vel vitende om at vårværet bare var noen timer unna. Jeg var kald på nesetippen da jeg kom frem til jobb, og jeg nøt det. Bare en sånn fin morgenstund.

I hagen rusler det rykende fersk jegergryte hver eneste dag nå. Elgen sover under grantrærne nederst i hagen, og rådyrene står under fuglebrettet og spiser solsikkefrø. Vi har lagt ut litt høy, salat og gulrøtter til de også. Vi kan stå i kjøkkenvinduet lenge av gangen, og bare titte ut på disse herlige skapningene. Det gir liksom en egen ro, alt dette dyrelivet rett utenfor vinduene våre. Skikkelig fine øyeblikk. Godt det er ei stund igjen til høstjakta.

Jeg var innom Rusta denne uka, bare for å kjøpe mopper, men like ved kassa stod det noen søte vaser til bare 5 kr stk. De passa ikke helt inn i stua, men hjernen min kortslutta litt, og så for seg en liten aften med maling og redesign. Og slik ble det. Jeg malte med hvitt og brunt, rulla vasene i hvetemel, tørket de foran peisen, børstet av melet, fikk lyst til å bake bare fordi det uansett var mel over alt, droppet bakinga, og nå har jeg fire nye vaser stående rundt i huset. Enkel DIY, fort gjort, og jeg føler at jeg har gjort et kupp, på enda en ting jeg ikke egentlig trengte. Uansett, fine øyeblikk, når man kan pusle litt med sånt en kveld.

Og slik har uken gått. Hverdagsuken, med øyeblikk som både skal deles, og holdes kun mellom de som delte det. Jeg har fått en så fin gave fra Masai-markedet i Kenya, fordi en kollega har vært der i et par uke, sammen med elever i praksis. Jeg har forberedt meg litt til et foredrag jeg skal holde i Vestby til uka, jeg har tegnet litt på oppdrag fra fagskolen, sittet mange timer i sofakroken og lest en spennende bok, og jeg har gledet meg til en helg som allerede er på hell.

Uka som kommer vil by på utfordringer, sammenkomster, og forandringer, men ingen fotballkamper. Det kapittelet er heldigvis, og ENDELIG helt over. Håper uka som kommer byr deg fine øyeblikk. Vær raus mot deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Riktig god morgen, og riktig god søndag. Enda ei hverdagsuke er over. Øyeblikkene har ikke stått i kø denne uka, men sånn er det jo, når man er for lat til å stå for øyeblikkene selv. For lat uke har det jammen vært. Litt jobb, men ingen elever, og svært få kolleger på skolen, da så godt som alle har hatt vinterferie. Så hjemme alene dager, tre på rappen, og jeg har ikke gjort noe som helst fornuftig. Hjernen har rett og slett koblet ut. Jeg har nesten ikke engang vært utenfor døra, selv om planen var mange turer i skogen. Istedet har jeg jeg gått i pysjen til langt utpå formiddagen, for så å skifte til joggebukse… Det har vært OL på TV, og bomull i hodet. Egentlig overraskende godt. Og nå sitter jeg her, på tampen av enda ei uke, og skal liksom oppsummere øyeblikkene, som nesten ikke har funnet sted. Men, kaffekoppen er full, knekkebrødene er smurt, peisen er tent, og søndagen ligger blank og urørt foran meg. Jeg tviholder på det som er igjen av vinterferien, fast bestemt på å nyte enda en lat dag.

Gubben stod opp først i dag, for å tenne i peisen, slik at det var litt varme i stua når jeg stod opp. Hverdagsromantikk. Jeg ligger sånn halvveis i drømmeland da jeg hører gubben kjefte høyt på noen utenfor vinduet. -“Fy!!! Kom deg vekk! Skam deg, din slemming!!!” Jeg skvetter, hopper inn i pysjen, og tenker at nå er det tjuvradder på tomta, klar for å ringe 112, klar for å gå ut og sloss mot vinningskriminalitet, side om side med mannen i mitt mitt liv. Ser for meg VG oppslag, kanskje et helte-innslag på Dagsrevyen senere i kveld. Men i det jeg skal sette på meg skoa kommer gubben ruslende fornøyd inn igjen. Han har rett og slett sett gjennom vinduet, en hønsehauk som tok ei kråke, så løpt ut for å redde kråka! Gubben er strålende fornøyd med egen innsats. Snøen utenfor ser ut som et åsted fult av fjær, men kråka lever… Det blir neppe et dagsrevyen innslag i kveld, men det ble jo litt av et øyeblikk tidlig på ukas siste dag… Nå er han ute i pysjen og legger en kilo solsikkefrø på fuglebrettet. Jeg har ikke hjerte til å fortelle han, at han med det lokker til seg småfugl nok til et helt koldtbord for hønsehauken… Modige mannen min, sloss for fedreland og fjærkre!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mandag, og halve tirsdag var jeg på jobb. Litt kjedelig å pusle med inventar, og skrive referater, når det ikke er andre der, men desto koseligere å kunne planlegge en lunsjdate med Anne Grethe og Renate. Å ha tid til å sitte nes å spise matpakka, og drikke kaffe, uten at noen banker på døra, eller lurer på noe. Voksentid, rett og slett. Det er jo litt mangel-tid ellers når man arbeider på en skole. Det fineste øyeblikket med å jobbe i ferien var uansett å komme hjem på tirsdag, å henge fra seg veska på knaggen i gangen, vel vitende om at resten av uka var FRI! Det var en skikkelig god følelse, og et herlig øyeblikk.

Fredag kom en kollega hjem til måsahuset på lunsj. Ja, for det kan jo ikke gå ei hel uke, uten at man skravler med noen fra jobb. Det var så koselig! Fyr i peisen, kaffe, lunsj, og masse herlig skravling! Sånne dager er så fine, og gir så gode øyeblikk. Kine hadde med så herlig gave til meg også. Blir litt satt ut av sånt jeg, men du verden så koselig!

Blomstene fra forrige ukes middagsslaberas med venner og kolleger står fremdeles så fint i vasen. De har fått plass i kjøkkenvinduet, bare fordi lyset derfra gjør de ekstra vakre synes jeg. Så gir de meg gode øyeblikk, hver gang jeg står i vinduet, og titter på elgene og rådyrene som daglig rusler rundt i hagen.

Hagen full av elg og rådyr ja. Jeg har ikke anelse på hvor mye tid jeg bruker ved det kjøkkenvinduet om dagen, men dyrelivet der ute er så herlig å se på. Fugl og ekorn, elg, rådyr, hare, grevling… Og sporene til rådyrene i nysnøen!! Små hjerter over hele hagen. Fine, fine øyeblikk.

Kveldene blir lysere og lysere. I går ettermiddag dro vi ut for å spise middag, gubben og jeg. Da vi kjørte hjemover ble jeg så overrasket da jeg kikket på klokka, og innså at den var over fem. For ute var det fremdeles lyst, selv om sola var i ferd med å gå ned. Det magiske vinterlyset, den tynne stripa av flammende oransje og rosa som ligger lavt på himmelen, bare meter over snøskorpa. Den er vakker den. så vakker at vi stoppet bilen, gikk ut bare for å se. Fremdeles vinter, men vår i sikte. Fine stunder, og fine øyeblikk.

Og det var vel egentlig det. Late dager hjemme, mest inne, begrenser jo de store øyeblikkene, men det har vært så deilig å bare være i sin egen boble noe dager. Jeg har bakt brød, rundstykker og fylte horn, puttet masse fryseren, masse matpakkemat for gubben og meg til arbeidsdagene som kommer. Jeg har sett siste sesong av Bridgerton, og er overbevist om at jeg jeg født i feil tid!!! Heller hest og kjerre enn Tesla, for å si det sånn! Jeg har lest ut tre bøker, spist smågodt til frokost noen dager, og laget middag fra bunnen hver dag, bare fordi jeg har hatt så mye herlig tid. Slike øyeblikk er mer enn nok. Nå skal søndagen nytes, krysser fingrene for at ikke flere fugler må reddes av superhelten i rutete bukser! Siste rest av OL på TV, og enda mer sofasitting, i pysj! Enkelt og greit.

Håper uka var raus med deg, og at øyeblikkene står i kø kommende uke. Vær snill mot seg selv, det er du verdt. Vi blogges.

God morgen, og god OL-søndag. Ja, for i dag blir det mye sofa sitting på denne dama. Det skal ljome sport fra Tv`n i stua, og jeg skal bli sympati-svett uten å løfte en finger. Måsahuset er gulvkaldt og stille. Kulda kommer av temperaturene ute, men de varme flammene borte i peisen jobber med saken. Snart har den gamle pipa som står midt i måsahuset varmet opp alle rom. Foreløpig holder jeg med under teppet mitt her i sofakroken, iført ei sliten joggebukse hvor jeg plutselig fant en lapp i lomma, en koselig hilsen jeg fikk av en kollega for flere uker siden. En hyggelig overraskelse å finne igjen en søndagsmorgen. Stille er det fordi det igjen bare er gubben og meg hjemme. Minsten er tilbake i tjeneste i Trøndelag, og utflytterpodene våkner selvsagt opp hjemme hos seg selv. Akkurat nå nyter jeg stillheten, etter enda ei uka hvor det har kokt litt på jobb. Det bruker å være sånn, den siste uka før en ferie, og vinterferien er intet unntak. Mange har hatt behov for en prat, litt mekling, en skulder å gråte på, eller hjelp til en innlevering eller prøve. Det er ikke helt ferie på meg enda, men arbeidsdagen er uansett annerledes når elevene ikke er på skolen. Og noen fridager skal jeg ha. Det skal bli godt å senke skuldrene litt utover uka.

Uka som gikk var full av øyeblikk, selv om dagene nok en gang har gått så i ett, at ikke alle øyeblikkene ble dokumentert i bilder. Det går fint, jeg har de jo i hodet, og øyeblikkene blir jo ikke mindre betydningsfulle selv om det ikke blogges.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En tidlig morgen denne uka gikk jeg med hodet ned på vei til jobb. Egentlig aller mest for å gjemme nesa ned i skjerfet og jakkekraven, fordi vinden bet i ansiktet, og snøen prikket kaldt i kinnene. Mens jeg gikk fikk jeg øye på en bitteliten klump med snø på gangveien, formet som et hjerte. Jeg gikk bare videre, fordi jeg var så frossen. Fremme på jobb angret jeg på at jeg ikke hadde stoppet, og tatt et bilde. Så glemte jeg øyeblikket. Helt til dagen etter, da jeg enda en gang gravde nesa ned i skjerfet, og tuppen av skoen sparket til et bittelite snøhjerte på gangveien. Det lå der enda. Helt urørt, til tross for vind, snø, og mange føtter som har ruslet langs veien i et døgn. Så da stoppet jeg opp, tok et bilde, bare for å minnes øyeblikket. Det lille snøhjertet betyr ingen ting. Det endrer ingen ting. Det var bare fint synes jeg, og noen ganger er det nok.

Uflaks dagen. Eller klønedagen. For jeg vet ikke lenger om jeg har uflaks, eller om jeg bare er et kjøtthue som blir mer og mer klønete med alderen. Dagens første kaffekopp brant meg på tunga. Jeg har to kopper stående på pulten. En til Pepsi Max, og en til kaffe. Og jeg tok feil kopp. Skulle ta en diger slurk brus, tok feil kopp, og brant tunga så jeg utvikla en ufrivillig talefeil. Dagens andre kaffekopp førte jeg rolig opp til fjeset, men bomma på munnen. Kaffen rant nedover skjerfet, videre over magen, og satte flekker på ALT av klær!!! Bare høyre sokk gikk fri. Og innen lunsjen hadde jeg klart å skalle nesa i pc skjermen så blodet rant, og det eneste av nytte i medisinskapet på kontoret var en tampong…. Noen dager burde man bare blitt i senga.. Men, sånne dager gjør også de gode øyeblikkene, uten noen form for ulykker, enda mer verdifulle. Aldri så gæli at det ikke er godt for noe.

OL sending i lunsjen på miljøteamkontoret. Små gleder, fine øyeblikk. Smørbrød fra kantina, der man blir bortskjemt av kantine-damene med ekstra bacon på skiva. Åpen dør, elever som kommer inn og ut av kontoret fordi de blir nysgjerrige når en gjeng miljøarbeidere med en snittalder på 50+ sitter og heier. Kaffe, lunsj, ski på skjerm. Fine øyeblikk, midt i uka.

Fredag fikset elevrådet, tradisjonen tro, litt ekstra stemning i anledning Valentines dagen. Det var roseutdeling, og heldige meg fikk rose av flotte jenter i påbyggsklassen. Små øyeblikk som rusker litt i hjerterota.

Og bare for å toppe dagen stikker enda en gullunge innom kontoret, og skriver en herlig liten hilsen på en serviett, før hun forsvinner tilbake til norsk-timen. Små, små øyeblikk som gir så mye mer glede enn disse ungdommen noen gang kommer til å forstå. Hverdagsglede.

Kvelden med Sandra og Anne Grethe. Kollega, og tidligere kollega. Vi møtes innimellom for å oppdatere hverandre på livet, skravle litt, spise litt og le litt. Så koselig med besøk, en kveld midt i uka. Pai, salat, sjokolade, smultringer, og en kulerund babymage. Så herlige øyeblikk. Jeg er så heldig som har disse fine damene i livet mitt. Blomstene på bordet er en nydelig påminner om herlig besøk, og enda en koselig jentekveld. Herlige øyeblikk.

Og slik gikk uka. Jeg har holdt litt i tradisjonen med kveldsturer jeg og minsten har når han er hjemme, og gått med et par turer i mørket noen ettermiddager. Det gjør så godt for kroppen og hodet å rusle en runde i bygda etter middag.

Jeg har spist mye mer snop enn jeg burde, men har klart å kjøre på med litt grønnsaker også. En slags balanse… Jeg har tråkka på bar asfalt, og jeg har tråkka på snø. Sett ungdommer gråte, og sett ungdommer smile. Og nå, nå skal jeg spise ost og kjeks til frokost, før jeg setter deigen til ukas matpakker, før OL skal få dominere de største delene av dagen. Straks mandag og jobb, ganske snart vinterferiedager, men aller først, god søndag. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Det var en gang en uke, og snipp, snapp, snute… Jeg satt her og skulle bla gjennom minnene på telefonen før jeg begynte å skrive om ukas øyeblikk, men innså fort at uka har flydd så raskt, at flere av øyeblikkene denne gangen ikke er fanget på bilder. Noen av minnene hadde jeg uansett tenkt til å la forbli i hjertet, ikke alt verken skal, eller kan deles med alle. Noen øyeblikk er forunt de som er tilstede, slike øyeblikk har funnet sted denne uka.

Men søndagen kom, selv om dagene gikk fort, og her sitter jeg igjen, slik jeg har gjort hver eneste søndag i snart ti år. I peisen har flammene allerede rukket å varme opp deler av måsahuset. Jeg har satt meg til rette i mitt faste hjørne av sofakroken, med skrotten pakket inn i varme pledd. På bordet foran meg ruker det fra en kopp kaffe, og en søt fristelse venter. Hvilke næringsstoffer som finnes i den kokosbolla orker jeg ikke engang å leite etter. Til mitt forsvar. Jeg hadde en kokosbolle, jeg hadde lyst på den, og jeg har spist havregryn… dessert er en av livets gleder, og et av denne søndagens fine små øyeblikk. Ferdig snakka.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Oppe sover minstepoden. Den siste morningen han er hjemme på en stund. I ettermiddag kjører vi han til flyplassen igjen, og det er tilbake til tjenesten. Det har vært så fint å ha han hjemme igjen, om enn bare for ei uke. Nesten hver eneste kveld har vi hengt sammen, poden og jeg. Bare for å snakke. Om det som er sårt, om det som er nytt, om det som er fint, om alt egentlig. Noen kvelder har vi kjørt lange turer, funnet oss en liten cafe og spist middag, eller bare en vaffel. Noen kvelder har vi tredd lua langt nedover ørene, og gått lange turer i snøværet. Og skravla går. Og slike kvelder, etter slike turer, når jeg legger meg i senga, da går tankene til den lille, litt ensomme og forsiktige lillebroren han engang var. Også tenker jeg på den unge mannen han har blitt, med fremtidsplaner, og et hjerte større enn han noen ganger selv forstår. Sånne øyeblikk er fine.

Forrige søndag fortalte jeg om idrettsskadene etter skolens fotballturnering. Om blåmerket på kneet, og tommelen som som gjorde vondt. Denne uka spilte lærerlaget den siste kampen. (takk og pris for at det er over for vår del!!!) Det endte med tap denne kampen også, for vi synes det var like greit å ikke bryte tradisjonen! Kamp, tap, og tilrettelagt idrettsglede for slitne ansatte, fint øyeblikk! Du vet det er på tide å legge opp idretten, når det beste med kampen er en halvannen liter Pepsi Max på høykant i pausen, OOOOG!!! jeg fikk livets først gule kort for dårlig munnbruk!!! Jeg har aldri vært stoltere!!! Lovbryter-dronninga!

Men da jeg skulle kle meg klar til kamp var tommelen fremdeles så vondt, ei uke etter forrige kamp, at det var vanskelig å få på keeperhanskene. Det gikk på et vis, og jeg stod i mål, med forbehold om å bytte dersom det gikk åt skogen. Jeg stod kampen ut, og synes det gikk overraskende fint, helt til jeg skulle ta av hanskene igjen. Da kjente jeg at noe var gæli! Og gæli var det. Resultat: 4-6 uker med skinne, brist i båtbenet (spør meg ikke hav det er!). Og nå har jeg helt offisielt fått livets første idrettskade!!! På papiret!!! Det er både pinlig og gøy på samme tid! Jeg sendte snap til hele laget i håp om sympati, slik en ekte hobbyhypokonder gjør! Fortalte det til rektor også, i håp om et par ekstra fridager, men har foreløpig verken mottatt blomster eller billett til syden med ønske om god ekstra ferie… Fortsettelse følger!

Den dagen alle gutta var samla hjemme til frokost, etter å ha startet dagen med to timer golftrening i simulator. Etter treninga var alle hjemom for å spise mor og far ut av huset, og slike stunder er noe av det fineste jeg vet om. Brødre gjengen, som for ikke mange år siden bygget lego på gulvet i stua, sitter nå og diskuterer golf, reisverk, og bilmotorer. Ja, også mobber de hverandre! Sånn godsinna ondsinnet mobbing som nesten tar knekken på mora! Jeg ler så magen får kramper, og koser meg med en voksen gutteflokk som er like stølllete nå, som for 20 år siden. Det er rein, skjær mammalykke, retten og sletten. Så herlige øyeblikk.

To dager denne uka har miljøteamet vært på kurs på Sørumsand videregående skole. Kurs om rus, i regi av Bry deg, og politiet. Lærerikt, og fint å bryte opp skoleuka bittelitt, selv om arbeidsmengden synes større så fort man kommer tilbake etter et par dager borte. Uansett, to dager med den beste lunsjen jeg noen gang har fått på kurs, møte kolleger fra andre videregående skoler, danne relasjoner, og henge med noen av de fineste kollegene jeg vet om, definitivt noen av ukas fine små øyeblikk.

Og slik gikk uka. Jeg har grått noen tårer, og jeg har ledd høyt. Jeg har gått turer i snøen, og sittet sammenkrøllet foran peisen med en god bok, og varm kaffe. Jeg har spist pizza mens jeg har sett på OL, lappet et par votter, og to par sokker, og jeg har satt fyr på et øyebryn i et forsøk på å blåse ut et stearinlys som stod litt lavt på bordet. De fleste ulykker skjer som sagt i hjemme. Eller i et fotballmål på skolen…

Nå skal jeg nyte de siste timene med gubben og poden, før soldaten skal fly til Trøndelag. Håper uka som gikk bød deg på fine øyeblikk, og at den kommende uka er raus med deg og dine. Ta godt vare på deg selv, det fortjener du. Vi blogges. Tommel opp, om du kan… (hilsen hun med idrettsskade!!!!)

Og plutselig var det søndag igjen. Jeg synes denne uka, og helgen især, gikk så altfor fort. For det var liksom fredag i sted, også våkner man og innser at i morgen er det ny uke igjen, og lørdagen forsvant i deilig latskap. Det eneste som vitner om at uka faktisk fant sted er en vond tommeltott, et blåmerke på kneet, og minstepoden som sover oppe i andre etasje, fordi han igjen er hjemme fra leir for noen dager.  Noen uker er sånn. De kommer og går. Hverdagene fylles opp av det ene øyeblikket etter det andre, men øyeblikkene glir over og inn i hverandre, som ei tåke som ikke helt viser hvordan landskapet riktig ser ut.

Nok en gang har livet vist seg fra sin skjøreste side, og en jeg er glad i finnes ikke lenger i dette livet. Nok en gang har livet bydd på mennesker som bare ved sin tilstedeværelse gir meg en følelse av å være trygg, verdsatt og glad. Nok en uke har bydd på bittesmå øyeblikk av hverdagslighet, som viser at verden går videre, uansett hvem og hva som titter innom hverdagen din. Og akkurat det kjenner jeg er skikkelig fint akkurat nå. At selv om uka liksom forsvant litt under føttene på meg, så kan jeg sitte noen minutter i sofakroken nå på morgenkvisten, og lete frem alt det som gjorde uka til enda en bit av livet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mandag spilte lærerlaget sin nest siste fotballkamp i midttimen, i skole-ligaen dette året. Vi varmet opp med kokosboller…. Ingen oppskrift for sier det heller, men det var absolutt verdt forsøket. Det ble stortap denne gangen også, men hvis noen spør, ga vi med vilje bort seieren for å styrke lag-og selvfølelsen til elevene, slik gode pedagoger gjør. Jeg endte kampen med en forstuet (tror jeg)tommel, som enda verker langt opp over håndleddet enda. Den er hvertfall nesten dobbelt så stor som den andre tommelen, sånn røfflig. En litt fet idrettsskade jeg skal leve på ei sund, for den er et resultat av en redning av klasse! Knallhard overfylt lærball skutt av tenåringsfot med høy styrke, reddet av tjukk og forvirra Barne-og ungdomsarbeider i gul grilldress! En skade jeg skal leve lenge på.

Kne”skaden” har en litt flauere bakhistorie. Jeg tok rennafart fra sidelinja for å redde en ball som kom i sneglefart mot målstreken, bomma “Litt” på skritt- beregninga med tanke på forholda mellom avstand til ball og lengden på elgebeina mine, tråkka OPPÅ ballen som rulla forover, tryna med nesa først mot parketten, og slo kneet i måstanga. Ikke akkurat en skryte-skade, men skade okke som. Den kvelden sendte jeg snap til kollegene mine, og ba de be for meg. Mest for oppmerksomhetens skyld, selvsagt!

Og jeg har kolleger som leverer! Alltid. Så da jeg mottok følgende sympati-snap fra kollega Kine, kun sekunder etter at jeg sendte min, da lo jeg så tårene trilla! Gøy øyeblikk! I morgen spiller vi den ALLER siste kampen dette året, gudsjelov!!!! Vi skal atter en gang varme opp med kokosboller, og det planlegges bankett med gjærbakst senere i uka! Sånn er det å være idrettsutøver!

Så skada var jeg etter fortallkampen på mandag, at jeg overbeviste gubben om at den eneste medisinen ville være en tur til McDonalds. Det er mye smertestillende i en cheeseburger med bacon, og en karamell frappe. Og gubben innfridde! Sånn er det å være gift med en toppidretts utøver. Så jeg satt med tommelen i været slik at ingen skulle lure på hvor jeg var skada, og ventet tålmodig på gubben som bestilte et herremåltid. Men altså, fra spøk til alvor, middag på Maccer`n midt i uka. Bare spise, kaste papiret, reise hjem igjen. Mett, lykkelig, og ikkeno oppvask. Det er gode øyeblikk. Vi “rikfolk” har det godt!

Fredag etter jobb hadde jeg noen timer alene hjemme, for gubben skulle hente poden på flyplassen på kveldinga, og jobbet derfor litt lengre. Og jeg har ikke godt av en ekstra time alene hjemme, for da klør det i prosjektfingrene. Så jeg kappet til et par plank, lakkerte et par hylleknekter, og mekket hyller til veggen jeg spontan-malte for et par uker siden. En bitteliten forandring, men det gjør så godt for sjela. Jeg spurte gubben da han kom hjem om hva han synes om fornyelsen, men han trodde hylla alltid hadde hengt der…

Lørdag morgen fikk jeg melding av eldstepoden, han som fylte 25 denne uka. Måtte bare nevne det, for jeg klarer ikke helt å skjønne at jeg nå er mamma til så voksne poder. Uansett, store unger byr også på utfordringer, for han sendte meg et bilde fra lokalavisa! For i bildeserien under artikkelen “Se hvem vi møtte på låve-puben” (Ja, lokalavisa er like bondetamp som resten av bygda!!) dukket dette bildet opp av poden og to kompiser, men den sjarmerende underteksten du selv kan lese…. Og jeg lo! For kjærlighetsspråket i måsahuset har alltid vært en kombinasjon av omsorg, og det å drite hverandre ut. Gøy øyeblikk, “stolt” mamma.

Og slik gikk uka. Gode øyeblikk, triste øyeblikk. En del av dette hverdagslivet. Jeg har holdt tale for en feiende flott 60 åring, en av de damene jeg setter aller høyest. Jeg har fått nydelige blomster av en enda nydeligere kollega. Jeg har lest ferdig en bok, varmet tærne foran peisen, hatt filmkveld sammen med minsten og måsagubben, og jeg har hatt fine samtaler med de grommeste ungdommene jeg vet om.

Jeg håper uken som kommer byr på fine øyeblikk, og at du setter av bittelitt tid til å anerkjenne dem. Noen ganger kan de små øyeblikkene gi de største gleden. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og riktig god søndag. Enda ei hverdagsuke er på hell, helt uten de store hendelsene. Fritt for drama, fritt for lottogevinsten jeg håpet på, likevel full av små øyeblikk som gjorde hverdagene fine. Jeg sitter her, atter en søndag, pakket inn i varm pysj i det faste sofahjørnet, lytter til knitringen i peisen, og venter på at varmen derfra skal spre seg rundt i stua, slik lukten av kaffe og nystekte rundstykker allerede har gjort. Lukten av søndag. Måsahuset er stille, så stille at jeg gleder meg til neste gang minstepoden kommer hjemom på en liten perm. Ikke har jeg store planer for søndagen heller, men det gjør ikke noe. Det er godt å starte dagen med helt blanke ark også, kreativiteten blomstrer gjerne mer da. Jeg tipper det blir litt baking utover dagen, en tur i skogen kanskje, også skal jeg lage bursdagskort til en kommende jubilant. Små ting som sikkert gir fine øyeblikk.

Forrige søndag, da bloggen var ferdig skrevet, fikk jeg et innfall, og brå-malte en vegg i stua. Ingen kjempestore forandringer, bare fra en grønnfarge til en annen, litt mørkere grønnfarge. Akkurat nok forandring til å kose meg med endringen. Og hele uka, hver gang jeg kommer hjem, ser jeg på veggen, og klapper meg selv på skuldra! Jeg elsker små endringer, selv de som kun synes for meg. Nye gardiner er bestilt, for de grønne pleier jeg bare ha oppe i julen. Hadde håpet de skulle komme før helgen, men postgangen har gått litt tregt denne gangen. Fine øyeblikk likevel, med litt mørkere vegg i stua, og noe å glede seg til i postkassa om noen dager. Små gleder.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I går begynte jeg å pakke inn de første av årets julegaver. Gubben holdt på ute i garasjen, og jeg kjedet meg litt, så da tenkte jeg at jeg like gjerne kunne forberede jula. (julegardinene henger jo fremdeles oppe, så…) De aller fleste julegavene er allerede kjøpt inn, og skal de først legges vegg på lagring i boden, kan de jo like gjerne ligge der ferdig pakket inn også. Godt med alt som er gjort, si. Ble nesten litt fysen på ribbe også, men landa på en liten rest av marsipangris fra godteskuffen. Fint øyeblikk.

Denne uka var det klart for årets første fotballkamp i midttimen. Det endte med nok et tap, men det er like greit. Jeg tror nemlig ikke dette lærerlaget hadde hatt godt av en seier, for da hadde vi blitt så brå-optimister at vi sikkert hadde meldt oss på neste sesong også, og det har vi rett og slett ikke helse til… og ikke evner heller, skal jeg være ærlig.

En kollega tok noen bilder av oss fra tribunen da vi hadde lagmøte før avspark, og vi ser vitterlig ut som en gjeng fra en mer enn vernet bedrift. Laget består av skoleansatte med hofter som skriker etter titan-kuler, menn med pannebånd og vernesko, neglesopp, flass, grå stær, skjeve hornhinner, slatters og grilldress. Men gøy var det, utrolig nok. For vi både starta og avslutta kampen med kokosboller, og det smaker bedre enn seier, tross alt! Gøyale øyeblikk!

Storepoden kommer hjemom de gangene han har lyst til å få middagen servert, eller når han trenger en hårklipp. Denne uka ønsket han seg begge deler, og det gjør så godt for mammahjertet med disse visittene. Sånne ettermiddager hvor vi plutselig igjen er flere enn bare oss to gamlingene rundt middagsbordet er så herlig. Middag, hårklipp, fine samtaler, også en tur på butikken alle sammen for å handle litt. Herlige ettermiddager, herlige øyeblikk.

Og når man har hatt litt flere i huset en stund, så klarer jeg endelig å kjenne på en herlig ro, når det bare er gubben og meg igjen også. Selv de stundene vi ikke sier stort, bare sitter i hver vår sofa og leser, titter på en film, eller de gangene han sovner litt i fanget mitt. Det har tatt tid å venne seg til å bare være oss, etter så mange år med et lite hus fullt av poder og podekjærester. Men det er fint, og det blir bare finere og finere, og det er så godt å kjenne på. Gode øyeblikk.

Denne uka publiserte fineste Silje portrettet hun skrev om meg i Portrettmagasinet. Så innmari rart å lese om seg selv. Min historie, sett og fortalt gjennom andres øyne, og andres penn. Så fint å lese, men likevel litt sårt. Litt sånn, “Jøss, er dette meg?” følelse. Men jeg er så glad jeg sa ja, for det resulterte i et nytt og god menneskemøte, og enda en mulighet til å utfordre seg selv litt, ta et lite skritt til utenfor denne kjente komfortsonen. Fint øyeblikk.

Og slik gikk uka. Jeg er fremdeles litt støl i skroget etter forrige ukes spagat-fall på isen, og det ble ikke stort bedre av å leke fotballkeeper i trang grilldress. Kroppen kjenner at den lever denne uka også, for å si det sånn. Jeg har ledd så mye av en snap podekjæresten sendte meg denne uka, og er så takknemlig for denne herlige jenta som kan le like mye av poden vår som vi kan.

Jeg har møtt neste års elever og noen fine foreldre på “åpen kveld”. Så mange snakket jeg med den kvelden at jeg sneik meg til en fem minutters pause på et helt tomt personalrom, og drakk kaffe fra automaten bare for å kjenne på stillheten noen minutter, etter en 15 timers arbeidsdag.

Jeg har fylt opp fryseren med kanelsnurrer, bare fordi jeg hadde lyst til å bake. Jeg har snakket 32 ganger med tante Mariann på telefonen, for å lære henne hvordan man kopierer og videresender en melding… (hvis du leser dette tante, godt jobba!!!), og jeg har hatt snøballkrig med en herlig gjeng ungdommer i skolegården. Små øyeblikk, ingen lottogevinst, grønnere vegg, en helt vanlig hverdagsuke.

Håper uken som gikk var raus med deg, og at uka som kommer krydre hverdagen din med noe fint. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og riktig god søndag. Det er den første søndagen dette året, at jeg våkner opp i måsahuset, uten en sovende pode i andre etasje. Forrige søndag kjørte vi jo minsten til flyplassen, og han er tilbake i tjenesten i kongens klær. Det var både fint og litt kjipt å gi han den siste klemmen, og se han rusle inn på terminalen. Nå er han jo hjemme på perm titt og ofte, så savnet rekker man egentlig ikke kjenne på, men jeg vet så godt hvor mye han ønsker seg hjem til hverdagen nå. Til jobb, boligkjøp, alt det der.

Fordelen med en tomt måsahus er stillheten, selv om det også er den samme stillheten jeg noen ganger finner trykkende. Det er så rart det der, hvordan man savner lydene når de ikke er der. Denne uka har vært spesielt travel på jobb. Sånn av typen, rekker ikke sitte stille og spise lunsj-travel. En del av meg elsker slike uker, når det koker litt, og man kjenner at man er litt mør, og godt sliten, når arbeidsdagen er over. Så er det den delen av meg som tar med jobben hjem, den delen som kjenner på tankekjøret når jeg liksom ikke når over alt jeg ønsker. Når jeg føler at jeg ikke får gjort nok, for de som trenger det mest. For selv om det tankekjøret tross alt bare er inne i hodet, så er det støyende! Mer støyende enn enn ei travel bygate. Og når måsahuset er stille, da bråker tankene mer. “Skulle, burde, åtte, ville…” Nettopp derfor er akkurat nå et så fint, og ikke minst viktig øyeblikk. Søndagsmorgen, med ro og tid til å huske ukas øyeblikk. Alle de øyeblikkene som ga påfyll. Ukas små øyeblikk blir fort store i den store sammenhengen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mandag ettermiddag, rett etter jobb, fikk jeg besøk. Silje, som har startet Portrett magasinet sendte melding rett etter jul, og lurte på om hun kunne laget et portrett på meg. Sånn av typen. “Hvem er du?” med bilde og tekst. Min umiddelbare tanke var å avslå, for hvem i all verden skulle vel ville lese om om meg liksom… Men så er den den delen av meg da, som sier “bare hopp i det!”, for hvorfor ikke? Dessuten, kvinner bør heie på kvinner, og når noen skaper sin egen arbeidsplass, når noen kombinerer lidenskap med jobb, da heier man! Og hvis heie betyr å be noen hjem, invitere noen inn i både huset og i tankene, ja da kan man like gjerne gjøre det. Og det ble et så innmari fint møte. En lang og god samtale der to helt ukjente møtes, og finner ut at de kanskje er mye likere enn først antatt. En skikkelig fin mandagskveld ble, og et skikkelig fint øyeblikk.

Uka har bjudat på vær fra ca tre årstider. Høst, vinter og vår. Den dagen ALL snøen bestemte seg for å lande samtidig, og hele Østlandet jamret over måking, dårlig føre, og snø i skoa, da kosa jeg meg da! Under en diger paraply ruslet jeg til jobb i nysnø lett som bomull, og koste meg i det som så ut som et julekort. Jeg har sagt det før, at snøen er liksom naturens svar på ei skikkelig hold-in truse, og det er så sant. For snøen gjemmer liksom alle de små skavankene, som fallent brunt løv, sprekker i asfalten og falmet takstein. Nysnø gjør liksom en gammel verden litt ny, og det gleder denne skrotten langt inn i sjela. Fine øyeblikk.

Så ble snøflakene enda større, enda våtere, og enda tyngre. Og den delen av hekken som alltid gir etter for snøen bøyde seg over porten, og rammet inn måsahuset. Det samme skjer hvert år, og jeg lar meg begeistre like mye hver eneste gang. Gubben offer og uffer, og forbanner kvistene som pisker borti bilen når han kommer kjørende hjem. Så truer han med å sage ned kvist og kvast, helt til snøen slipper, og kvistene reiser seg igjen. Hver eneste gang. Og jeg koser meg med hekken som reiser seg hver gang, selv om snøen var tung å bære, som en metafor for hverdagen. For vi kan bære så mangt, og det går som regel bra til slutt. Fint øyeblikk.

Endelig har jeg fått tatt i bruk den kule t-skjorta jeg fikk av en elev til jul. Og det var så herlig å kle seg i noe annet enn ulltøy og tjukke strikkagensere, om enn bare for en dag. Jeg har jo som kjent en sånn slags fetisj for t-skjorter og kopper med gøye og drøye tekster, de gir meg så mye barnslig glede!  Moms against emos! Intern humor på brøstkassa, midt i uka, herlig øyeblikk.

Ulykkesdagen! Er det mulig liksom. Det starta da jeg kom frem til jobb. Rett utenfor døra til c-blokka var det et nytt lag snø over is, og jeg sklei i god kjerringstil! Det ene beinet frem, det andre beinet bak, en høyst ufrivillig spagat, landa med “bever`n” rett ned i bakken, og dro på meg en akutt og ganske brei VS, kort for Vagina-Slærk! Jeg tror jeg forstuet eggstokkene også! Og fordi beina som ikke er vant til spagaten låste seg litt, og jeg til slutt måtte tippe sidelengs i snøen for å samle dem igjen, ble jeg sittende såpass lenge at snøen rakk å smelte under høna…ingen boozt for selvtilliten akkurat. Senere på ettermiddagen da jeg skulle måke snø av taket på ute-teltet, raste det sammen med meg under. Ramma ga etter for snøen, og jeg fikk hele sulamitten med jern-spiler, duk og snø i huet, som resulterte i tidenes Donald-kul i huet. Og bare for å toppe det hele, da jeg spadde aske ut av ovnen for å fyre opp, høgg det til i de møre eggstokkene så jeg mista balansen litt, og for ikke å plante hele ansiktet i peishylla, måtte jeg ta meg for med begge hendene, inne i ovnen! En ulykke til den dagen, og jeg hadde blitt ung ufør!!!

Og da jeg stod på badet og vaske hendene fri for sot, og jamret over kul i huet, og slarkete bever, og forstua eggstokker, kommer gubben inn, stryker meg på ryggen, og sier: Sett deg i sofaen under teppet du, så skal jeg fyre opp litt, hente Pepsi Max til deg, og lage middag! Og jeg har, med hånda på hjertet (for øvrig den eneste kroppsdelen som ikke hadde fått juling den dagen), aldri vært gladere for hverdagsromantikk enn jeg var da! Middag servert i sofaen, fantastisk øyeblikk!

Og det var den hverdagsuka. Ungdommer som gir energi, kolleger som bringer frem smil og latter, handikappet underliv, nysnø, regn, og sola som kjemper seg frem bak tåka!

Håper uka som gikk bød deg på fine øyeblikk, og at uka som kommer bringer frem smilet ditt. Stell fint med deg selv, og unngå is under snø! Vi blogges.