Ukas små øyeblikk.

Det sa svosj, også ble det søndag. Igjen. Enda en uke føy forbi, og jeg hang så vidt med. Klamra meg til hverdagene, og endte opp på enda en søndagsmorgen. Ukas endestasjon. Så her sitter jeg da, under dyna i sofakroken, med føttene pakka inn i ullsokker, og skal til å oppsummere hverdagene som har vært.  Statusrapport fra måsahuset er som alle andre søndager de siste åra. Det knitrer i varme flammer borte i peisen. Utenfor vinduet, på fuglebrettet, kvitres det høylytt. Debatten om solsikkefrø med eller uten skall engasjerer både dompap, spurv, meis, duer og ekorn. Podene sover, gubben surrer med sitt, leser litt nyheter på nett, og har overordna ansvar for delvis svidde rundstykker med brunost. Kaffetrakteren jobber på benken, med ei kanne filtermalt. Akkurat nå er et fint øyeblikk. Alt kjennes vanlig og hverdagslig, og det er både trygt og godt.

Hverdagene er for tiden preget av litt indre uro, for alle oss fem her i måsahuset. Vi venter på en sorg vi vet vil komme. Likevel er dagene gode. For oppe i det hele kjenner man jo på takknemmelighet over god helse og godt liv. Vi lærer å ikke ta hverdagen for gitt. Hverdagene er livet. Ta vare på dem. Gjør dem så gode du kan.

 

Ja, for det finnes gode øyeblikk selv på de gråeste dagene, og denne gangen mener jeg grå, som i reint fysisk. Grå himmel, grå asfalt, gråe grøftekanter. Jammen godt man har hatt vett på å gjøre noen spontane fargerike kjøp innimellom. Den svære rosa paraplyen for eksempel, den løfter humøret. Jeg tenkte på det, på vei til jobb fredag morgen. Tåka var grå, alt var grått, bortsett fra den paraplyen. Også er den så stor at selv ikke skotuppene blir våte når jeg rusler under den. Det er så godt å gå ute i regnet sånn, når man hører regndråpene slå mot paraplyen, men man likevel kommer tørrskodd frem. Fint øyeblikk.

Det går fra vår til vinter på under ei uke. Altså, uka starta jo med DET vårværet. Sol og varmegrader, og tørr asfalt. Det merkes på alle på hele skolen, på slike godværsdager. Ungdommene smiler mer, drøyer friminuttene bittelitt, yrer litt mer ute i skolegården. Vi ansatte smyger oss ikke under takene, og gjennom bygningene for å komme fra et klasserom til et annet. Istedet går vi gjennom skolegården, myser mot sola, og sier sånn obligatoriske teite ting til hverandre når vi møtes, sånn som “Ja, nå blei det vår!”, som om det ikke allerede er helt åpenbart. Men ja, sol og varmegrader, gode øyeblikk.

Så kom vinteren og gjorde et ekstranummer da. Lørdag skulle vi, hele familien på besøk til en kompis, og vi dura avgårde i to biler. Gutta i en, og vi to gamlingene i en annen. Og snøen føk sidelengs, vinden tippa nesten bilen av veien, og sikten var sånn i overkant tre meter. Og da vi skulle gå fra parkeringa og inn til kameraten, da rakk vi nesten å snø vekk og blåse over ende, Samma suppa på vei hjem, og fordi gutta gikk ti minutter før oss, fikk vi vær-rapport fra bilen. Men været passet humøret vårt den dagen, og det var egentlig fint det også.

Det beste med å være ute i sånt vær, det er utvilsomt å komme hjem, og vite at resten av kvelden kun skal by på sofa, pis, varm mat, og ei litta marsipanpølse fra Nidar. Det er så fint det, å kunne bytte ut våte, kalde sokker med varme tøfler, også bare surre rundt i måsahuset, uten en eneste plan. God øyeblikk.

Snop-esken på jobb. Jeg har en eske stående på skrivebordet mitt på kontoret, og den er som regel full av sånnt snop som unga digger, men som jeg synes blir i søteste laget. (ja, tenk!! Jeg har faktisk ei sukkergrense jeg og, hvem sku trudd det!) Det hender jeg deler ut til ungdommene,.Mensen-godis, gråte-trøst, belønning….alle dager har jo et godis øyeblikk. Denne uka fikk jeg plutselig så fattigkula på jobb at jeg dykket dypt ned i esken, og gravde frem fire digre karameller til meg selv. Aldri før har klissete godteri smakt bedre. Det var bare en sånn dag. Digg øyeblikk.

Noe annet enn ullgensere. Jeg føler at jeg har bodd i varme gensere og lodne skjerf i en evighet. Har jo egentlig det også. Fra September til nå. Jeg trives jo best i det, for jeg er alltid frøsen, og gleder meg alltid til genser-sesongen. Men denne uka, da varmegradene krøp oppover, var det så deilig å kunne kle seg i noe som var litt mer vår og sommer i både stoff og farge. Den grønne blazeren! Følte meg som en fargeklatt, kanskje litt vel synlig på avstand, men likevel et herlig øyeblikk å føle at man er et skritt lengre unna vinteren.

Og slik gikk uka. Jeg har noen nye bekymringsrynker, og jeg er noen erfaringer rikere- Jeg både gruer og gleder meg til et foredrag jeg skal holde på hjemmebane til onsdag. Jeg har fått snapper fra mellomste poden som endte på samme lønningspils som flere av mine kolleger, krysser fingrene for at familiehemmelighetene fortsatt er hemmelige når jeg kommer på jobb mandag morgen 😛  Jeg har spist tunfisk jeg trodde var kylling, plumpa i en søledam, stjælt en håndfull krokodiller av størstepoden, snakket lenge med bonusmamma på telefonen, og sovnet i armkroken til gubben hver kveld.

Det er ei uke igjen til påskeferien, jeg skal prøve å holde hodet over vannet.

Håper uka som gikk behandlet deg godt, og at uka som kommer gir deg gode øyeblikk. Ta vare på de du er glad i, og var snill med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Også var det plutselig siste ukedag igjen. Intet nytt å melde fra måsahuset. Her er denne søndagen som bortimot alle andre søndager. Ungdommen sover, gubben steker rundstykker, og jeg har planta røven godt ned i sofaputa her i hjørnet for å oppsummere ukas små øyeblikk. Det er to uker til påskeferie! Ikke at det er viktig informasjon, sånn egentlig, jeg følte bare for å nevne det. Ah, ferie ass!

Det knitrer i peisen, kaffekoppen er full, og dagen er full av muligheter til å ikke gjøre stort i det hele tatt. Akkurat slik jeg liker at søndagene skal være.

Enda ei uke gikk, uten de altfor store hendelsene, likevel akkurat full nok av fine små øyeblikk som gjorde uka god. På jobb har det vært hektisk, på godt og vondt, men det har ihvertfall ikke vært kjedelig. Aktivitetsnivået på klokka har varslet 100 prosent lenge før arbeidsdagen har vært over. Fint da, å ha gått over 10000 skritt lenge før skolen er slutt. Da har man jo litt bedre samvittighet til å gjøre bortimot ikkeno når kvelden kommer.

 

Flere dager denne uka har jeg gått hjem fra jobb, med sola i ryggen, og med bar asfalt under føttene. Gleden var ekstra stor den dagen deler av gangveien hadde blitt feid. Man går liksom fra 47 til 7 på bare noen sekunder, for bar asfalt, slunkne snøfonner i grøftekanten, og sol i ryggen bringer frem barndomsminner. Jeg kan liksom kjenne på den gleden over å endelig få lov til å bruke “småskoa” i stedet for vinterskoa med tjukke såler. Alt var liksom bedre når man bytta til småsko. Man kjente grusen under føttene, var plutselig så lett til beins, kunne løpe kjempemye fortere enn med vintersko, og hoppestrikk og hoppetau lå nederst i skolesekken, slik at vi kunne ta lekepauser på bare asfaltflekker på skoleveien hjemover. Den følelsen!!! Den krøp innpå meg denne uka. Så gode øyeblikk. Kjente at jeg nesten bare var en jojo unna 1985.

Barnebursdag. Tantegullet fra Gol fylte år i Februar, og nå var det endelig rom for å samles hos tante Mariann for feiring. Det er så koselig når mamma sin familie, alle generasjonene, kan treffes, og feire de aller siste tilskuddene i flokken. Latter og fjas, gode samtaler, mat og kaker. Herlige stunder, fine øyeblikk, påfyll i hjertet.

Sykebesøk. Vondt, men viktig og riktig. Det er vanskelig å skrive mer om det, foreløpig. Men det gjorde godt oppe i det vonde. Et øyeblikk vi ikke ville være foruten. Man skal ikke ta hverdagen for gitt.

Små påfunn. Sånne nesten ubetydelige, kanskje på grensa til litt teite påfunn, men som likevel gir gode øyeblikk. Jeg fikk en rull maskeringstape av vaktmester`n, forsikret meg md renholderen om at det var innafor, og før elevene kom på morran tapet jeg en paradis på gulvet i korridoren. Og i løpet av de neste tre dagen hoppe ungdommer paradis imellom øktene, noen ganger midt i økta, på vei til og fra do, til og fra kantina og frokostbaren. Litt leken bevegelse, litt latter, litt fjas. Aktivitet og samhold. Og jeg kunne bare observere, kose meg med yrende liv i korridoren, bare på grunn av noen streker tape på gulvet. Enkel forskning viser at kvinner på 47 ikke lenger er like spenstige i paradishopp, og at god bh er påkrevet i slike aktiviteter. Fine øyeblikk.

Jentekveld på Løken. Jeg og Anne Grethe duret onsdag kveld til Torunn, en pensjonert kollega, på kaffe og vafler. Så koselig å holde kontakten, selv om man ikke lenger deler arbeidsplass. Skravling og fjas, og nystekte vafler med meierismør, brunost, rømme og syltetøy. Magen og hjertet ble like mette. Gode øyeblikk, en kveld midt i uka.

Den lille firbeinte vennen. Åh, så mye herlig selskap det er i den pelsdotten. Bare lyden av tassende poter over parketten gir meg lykkefølelse. Nå er hun så smertelig klar over hvor alle godbitene ligger, og venter lydig ved skapet til jeg gir etter for det bedende blikket, og finner frem tyggebein med kylling. Så legger hun seg både på og under teppet, og koser seg som den dronninga hun selv antar at hun er! Det er lett å la seg sjarmere, for å si det enkelt. Pelskos, det er fine øyeblikk det.

Det gule lille huset. Enda flere barndomsminner. Huset ligger langs veien ved Kjeller opp mot Riis, og hver gang mamma og jeg tok bussen fra Lillestrøm og opp til mormor og morfarhuset da jeg var liten, var det er ved dette huset vi dro i stoppesnora på bussen, for at den skulle stoppe på riktig holdeplass. Det var da jeg visste at mormor-kosen ikke var langt unna. Tante og onkel bor i nabohuset til mormorhuset, og hver gang vi drar dit kjører vi forbi det lille gule huset, og hver gang hvisker jeg til meg selv, mens jeg hører mamma sin stemme: “Nå kan du dra i snora.” Gode minner, gode øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. Kaker og kalas, ballonger og enhjørninger. Tårevåte ungdommer som trengte en skulder å gråte på, og ungdommer som hoppet paradis. Vafler og kaffe, kjøttsuppe og mer kaffe. Sol, regn og mer sol. Følelsen av vår, til tross for vind som biter i kjakan. Tårer, frustrasjon, og følelsen av hvor brutal og urettferdig verden kan være, takknemmelighet over hverdagen og de små øyeblikkene.

Håper uka som gikk var raus med deg, at du fant øyeblikk å glede deg over, og at uka som kommer bringer latter og glede. Vær snill ot deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Ukas små øyeblikk.

Så gikk enda en uke, og en ny søndag kom. Det ble lite søvn i natt, men det gjør liksom ikke noe, for dagen en ennå ung, og helt blank. Vil jeg innta stabilt sideleie på sofaen i løpet av dagen, så gjør jeg det. Det er ikke lenger skikkelig vinterkaldt ute, men det er huskaldt i dette gamle måsahuset likevel. Derfor knitrer det i peisen, ullsokkene varmer føttene, og stearinlysene på frokostbordet er tent, bare for kosen sin skyld. Akita stirrer på meg, venter på morgentur. Akkurat nå, er som vanlig på alle andre søndager på omtrent dette tidspunktet, et godt øyeblikk.

Uka som gikk var også ganske vanlig. Jeg har sparka Putin i ballene, bedt russen om å bruke prevensjon, og sovet mer på sofaen enn jeg burde. Det har vært nok av øyeblikk, ikkeno svært og flott, men mer enn nok gode hverdagsøyeblikk.

Jeg satt på teams en hel kveld og svarte på spørsmål fra ungdommer som drev md et prosjekt. Det er bare rett og rimelig at man skal unne seg no godt om man jobber på kveldstid, so jeg forsynte meg usjenert fra en pose ostepop vi hadde stående i skapet, tømte det over i en bolle, og rigget meg til i sofaen. Men ostepop og tastatur på pc er en heller uheldig kombinasjon, så jeg tydde til Janne-metoden istedet. Hendene på tastaturet, og hele ansiktet ned i bollen. Noen ganger er jeg mer genial enn man skulle tru. Reine fingre, jobb unnagjort, og magen full av snaks. Fiiiint øyeblikk! Jeg trur verden kunne lært mye av meg altså 😛

Mandag var det lyst i skolegården da jeg kom på jobb, enda jeg var så godt som førstemann på plass, og til tross for at jeg ankom jobb på akkurat samme tidspunkt som fredagen før vinterferien. Likevel var det lyst. Og plutselig måtte jeg bare stoppe opp litt, trekke inn den kjølige lufta, nyte flekker av synlig asfalt mellom is og snø som smeltet, og kjenne på den snikende følelsen av vår, bare fordi det ikke var nattemørkt da jeg ankom jobb. For n følelse! Lyset gjør jo noe med hodet! Det er som om man våkner mer, som om starten på dagen er litt lettere, når dagen blir litt lengre i begge ender. Godt øyeblikk.

Også den bare asfalten da… Riktig nok med et tjukt lag grus som for bare noen dager siden gjorde holka litt mindre glatt, men likevel! Bar asfalt! Kunne tråkke med sko uten tjukke såler, kunne småløpe over parkeringsplassen uten å være redd for proplas og strekk i en allerede aldrende skrott! Så herlig! Enda et vårtegn! Mindre sko, knallrosa jakke, og bar asfalt. Fint øyeblikk!

Å komme hjem til ferdig middag. Da er det nesten et festmåltid da, uansett hva som blir servert. Helt merkelig egentlig, hvordan en porsjon spagetti med tomat og ostesaus kjennes ut som en gastronomisk våt drøm, bare fordi noen andre har laget det, og fordi man får det servert i det man kommer hjem. Sliten etter jobb, litt pjusk i formen, våt av regnet, også kan man pakke seg inn i t pledd, og spise spagetti i sofaen.  Hverdagslykke!

Lukten av kaffe når man låser seg inn på kontoret om morran, det er hverdagsglede det! Når Anne Grethe som holder hele avdelingen vår ren har satt på kaffe til vi andre kommer. Tenk at det finnes sånne engler i hverdagsklær, sånne som starter dagen lenge før oss andre, og som skjemmer oss bort sånn. Rein lykke en tidlig morgen, og kunne sniffe inn lykten av nytraktet kaffe, og våkne litt ekstra etter noen varm slurker koffein.

Og ikke bare det, innimellom ligger det noe til kaffen på pulten også. Da er det nesten fest! Frokostfest! Kaffe og sjokolade før halv åtte om morran, da er jo dagen nødt til å bli bra. Nå hjalp ikke denne fredagsfrokosten på den såre halsen slik lappen tilsa, for denne helgen har jeg liggi mer enn jeg har sitti, og nesa er sår og rød, men jeg heller mot at det er fordi jeg ikke spiste nok sjokolade. Jeg tipper mengden har noe å si, så i dag skal jeg fylle på litt mer “medisin”. Jeg har trua!

Mot slutten av uka kom podekjæresten hjem på perm fra forsvaret, og da ble det endelig besøk av den lille firbente igjen. Det er lykke det, når små poter tasser i full fart over parketten, og pelsdotten etter et digert byks ligger godt planta i armkroken mens halen logrer, og ei varm snute graver seg ned i fanget. Så mye selskap i en sånn firbeint liten sak.

På torsdag ble jeg invitert av årets russekull til å bedrive seksualundervisning i aulaen i midttimen, mens de vervet bøssebærere til årets krafttak mot kreft. Kunne jo ikke si nei da. Så mens resten av staben gikk på personalmøte, strippet kollega Mimmi og ned til Adam og Evas drakt, og snakket om prevensjon, samtykke og kjønnssykdommer. Fint tiltak, flott ungdom, fine øyeblikk.

Og da vi var ferdig, og kunne henge “snoppen” tilbake i skapet, fant vi ut av vi like gjerne kunne dekorere kontorveggen litt. Så snoppen ble hengt på veggen, med et bilde av en president vi ikke liker der oppe under forhuden, og nå kan det gå sport i å gi vedkommende et ballespark i ny og ne. Det er jo rein terapi….anbefales på det sterkeste.

Og slik gikk hverdagsuka. Snørr og nys og sår hals, latter og fjas, omringet av gode ungdommer, regn, snø og sol! Jeg har holdt meg innafor komfortsonen, men også tatt et par skritt uttafor. Jeg har varmet føttene foran peisen, brettet nesten to hele uker med klesvask, støvsuget, sølt og rota. Også har jeg spist lakrisfudge, hjemmelagede små biter rein himmel, en gave fra mammaen til en av de gromme elevene mine. Vanedannende gode!

Håper uka som gikk gav deg mange fine små øyeblikk, og at uka som kommer gjør akkurat det samme. Smil til speilbildet ditt, og snakk fint til deg selv. Det er du verdt. Riktig fin søndag ønskes alle. Vi blogges.

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Enkel forskning viser at en uke vinterferie bare varer i to dager. Altså, kalenderen på kjøkkenveggen viser a det har gått syv dager, men hodet mitt teller bare to. Mandag, og søndag. Hvor i huleste ble alle dagene av? Hva skjedde med sene kvelder, og late morgener, og et glass vin bare for kosen sin del? Jeg har lagt meg kl 22 hver eneste kveld, stått opp før sju, og jeg har ikke sett så mye som snurten av ei dråpe vin engang. Og her sitter jeg, søndag morgen, og plutselig er det arbeidsdag igjen.

Sånn er det, når man er den eneste i husstanden med fri. Alle andre har stått i sine rutiner, så feriefølelsen uteble. Men, jeg har slappet av litt da, senket skuldrene, og det har vært deilig! Det er mye feire i å ikke ha en eneste plan også, bare bruke dagene til å ta igjen småtterier som har venta litt. Kunne starte på middagene litt tidligere, bake litt bare for kosen sin skyld, gå tur i regnet bare for å kose seg ekstra foran peisen når man kommer hjem igjen.

 

Akkurat nå er et godt øyeblikk. Gubben har stekt rundstykker og kokt egg. Kaffen er varm, og det knitrer i peisen. Søndagsmorgen, lik de aller, aller fleste andre søndagsmorgener i måsahuset. Man skal ikke kimse av vaner altså.

Om uka var så innholdsrik, når man i all hovedsak har tusla rundt her hjemme? Næh, ikke egentlig. Men den har bydd på gode øyeblikk likevel. Jeg har fått trent litt hver dag. Enten det har vært på styrkerommet, eller i form av en gåtur ute i ruskeværet. Målet er å få bukt med en skulder som ble ødelagt for halvannet år siden, og som nå gir både nakke og hode litt tyn. Så får vi se da, hva øvelser på gymmen kan gi av resultater, selv om det var gymmen som i utgangspunktet gjorde av det smalt i skulderen. Gammal sa du? Asj, ja, det kjennes sånn ut noen ganger altså. Men om man velger å kalle det idretts-skade, da det tross alt skjedde på styrkerommet, da høres det mye fetere ut med en gang!!! Uansett, selv om jeg hater det hvert sekund jeg svetter, så er det deilig når det er over. Jeg har trent alene, med en god kollega, og med en spinnvill og særdeles gøyal to-åring som vant over meg i selvbestemt hinderløype med gule kjegler og juks. Gode øyeblikk.

Den dagen jeg rydda i kjøleskapet, og laget rydde-suppe til kvelds. Innerst i den grønnsaksskuffen nederst i kjølen blir ofte enkelte grønnsaker liggende til de er litt for slappe til å være delikat tilbehør til middagen, men de funker jo likevel fett i ei suppe. Så denne uka blei det sånn. Alt av grønnsaker som fikk plass i gryta ble med, nok vann, passe med krydder, og en dæsj kremfløte, også fikk det bare putre frem til suppa ble klar. Fint for tre poder som alle jobber ute om dagen, og som kjenner at forkjølelsen kommer snikende. Så kunne jeg sitte der seint om kvelden, i pysjen i sofaen, og slurpe i meg grønnsakssuppe, vel vitende om at rubbel og bit av restemat var brukt opp, og at kjøleskapet var reint. Godt øyeblikk. Resten av suppa står i kjøleskapet, og i dag ryker slumpen i en brøddeig som skal bli matpakkebrød til uka. Så får vi blanda litt bærekraft og vitaminer i grovbrødet også. Vinn-vinn!

Kram snø. Jeg blir akutt barnslig når snøen knitrer under skoa. Får en sånn umiddelbar trang til å bygge snømann, eller snølykter, eller til å kaste ei skikkelig blaut snøkule i nakken på den nærmeste stakkaren som befinner seg ute i “krigssona”.  Akkurat denne formiddagen var det ingen ute jeg kunne kaste på, det det ble ei litta snølykt foran trappa før jeg gikk inn. Barndomsminner, og fint øyeblikk.

Minstepoden bestilte gul kake denne fredagen. Det hender stadig at han legger inn ei bestilling på bakverk av ymse slag. Øverst på ønskelista akkurat nå står fyrstekake, men jeg utsetter det alltid, fordi jeg aldri har gjort det før. Men gul kake kunne mor fikse. Litt rart at 19 åringen har smaksløker som en pensjonert gammel damen når det gjelder kaker… Uansett, fredag formiddag hadde jeg vært å trent, så derfor inneholdt ikke denne kaka noen kalorier, og jeg kunne nyte hele to svære biter uten et snev av dårlig samvittighet. Rein matematisk forskning der altså. Kake, alltid fine øyeblikk.

Endelig litt tid til å tegne. Det var skikkelig fint. Å ha tid til å finne frem blyant og tusjer, sette seg ved vinduet og tegne i dagslys. La pennen bare løpet over papiret og gi liv til noen av de mange ideene jeg har fått av dere som stadig titter innom bloggen. Det blir liksom sjelden tid til det når jeg har vært på jobb hele dagen, men skaperlysten kom jammen meg i vinterferien. Musikk på anlegget, kaffe i koppen, og ider som blir til streker, og streker som blir til karikaturer. Gode øyeblikk. Så gjenstår det å se da, om noen av disse strekene kan bli til kort en dag. Må bare finne ut hvor og hvordan, og i mellomtiden er det flere karikaturer i hodet som skal nå papiret.

Også har det jo ikke vært ferie før jeg har spontanmalt et eller annet. Denne uka ble det salongbordet. Fra sort til lysegrønt på en formiddag, og plutselig ble hele sofakroken bittelitt lysere. Har tenkt på det lenge, så glemt det litt, så tenkt på det igjen, og midt under frokosten på torsdag morgen fant jeg frem maling og pensel, og så var det gjort. Fint med litt gammelt nytt.

Og slik gikk uka. Ingen store utskeielser, ingen gedigne øyeblikk, likevel ei god hverdagsuke med akkurat nok øyeblikk. Nå skal søndagen nytes før det er havreskjorte og stri-lefse igjen, eller omvendt. Ja, også er det jo faktisk ikke veldig lenge til det plutselig er påskeferie eller. Håper uka som gikk ga det grunner til å smile, og at uka som kommer bjudar på fine, små øyeblikk. Ta godt vare på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Ukas små øyeblikk.

Riktig fin søndagsmorgen til folk og fe. Jeg har en sånn herlig avslappende forlenga helge-følelse i skrotten. Jeg kan legge med ETTER klokka 22 i kveld (helt vilt faktisk!), og jeg kan sove lenge i morra. En uke herlig vinterferie tripper på dørstokken, og det er kjempedeilig.  Merkelig hvor stor ro det gir hodet. Det å vite at man ikke skal opp og hoppe mandag morgen.


Vanedyret fra Måsan er iført den vanlige søndagsmorgen-folkedrakten bestående av ull og flanell i u-matchende farger og mønstre, og har inntatt sofakroken under det gule teppet. Det knitrer varmt fra peisen, kaffekoppen er fylt til randen av sort gull. Podene sover og verden er herlig stille, enn så lenge. Ingen store planer for denne søndagen heller. Samma som alltid. Litt bakst, litt luft, litt hobby, og vi har snart svart belte i «ta det som det kommer»!

 

Jeg har så fine sokker på føttene her jeg sitter. Da jeg gikk innom postkassa på vei hjem fra jobbe på fredag lå det ei pakke der, blant reklame og mer reklame. Den spenninga, når det ligger ei pakke i posten, fra ukjent avsender, håndskreven adresse, og masse frimerker…Det er som å være liten igjen, og få pakke på en dag man ikke har bursdag. Irene har altså strikket de nydeligste sokker til meg, og med sokkene fulgte en håndskrevet lapp som gjorde meg så glad, og så varm langt inne i hjerterota. Tusen, tusen takk for nydelig overraskelse Irene. Sokkene er allerede i bruk, helt perfekte for kalde føtter i gulvkaldt gammelt måsahus. For en hverdagslede.

Det var denne uken jeg oppdaget at det ikke bare er kveldene som er lysere, nå merkes det på morgenkvisten også. Jeg har jo gått med nesa i sky hver morgen for å speide etter den samme blåfargen som himmelen var en morgen i forrige uke, bare fordi jeg synes den var så vakker, og denne uka la jeg merke til, på akkurat samme tidspunkt, at nattemørket slo sprekker på himmelen, og slapp stråler av dagen til. Litt lysere for hver dag som går, et sikkert tegn på at våren er på vei, og en aldri så liten hverdagsglede. Fint øyeblikk.

Denne uka har vi vært så heldige å ha hatt masse besøk av den lille firbente, og det er så koselig. Hun legger seg i den armkroken som er nærmest, eller det fanget som er ledig, og hver gang tassingen av små labber høres over parketten, trekker podene ut av hulene sine og samles i stua. Og det er ikke bikkja som sloss om oppmerksomheten til menneskene, det er omvendt. Hadde jeg hatt et hus lenger unna trafikkert vei, hadde jeg hatt huset fullt av ulike firbeinte. De gjør noe med hjertet altså, gir så mange gode øyeblikk, og en helt egen avslappende ro.

Rykende fersk kjøttsuppe til middag. Det er øyeblikk det. Det var den onsdagen det lavet ned, en blanding av snø og regn, som dekket bakken med et tjukt lag blaut masse som trakk inn i skoa og oppover buksebeina. Sludd som ikke engang paraplyen klarte å holde ute, og vind som pisket i ansiktet. På vei hjem fra jobb gikk jeg i sur motvind, og vinden blåste gjennom vottene og gjorde fingrene iskalde.

Aldri har jeg vært så glad for å ha kokt suppa klar kvelden i forveien, for fint lite smaker bedre enn suppe som har stått nesten et døgn, så smakene virkelig har fått satt seg, og gjort kjøttet så mørt at det nesten smelter på tunga. Så mens jeg tok en varm dusj, og skiftet til mjuke, varme klær, putret ei diger jerngryte litt på ovnen, og vipps, så var verden så fin at selv uværet utenfor vinduet hadde sin sjarm. Det finnes vel knapt noe surere enn et sultent kvinnfolk, og knapt noe mer medgjørlig enn ei mett og varm kjerring. Jeg hadde nok mange personligheter det ettermiddagen, men at varm suppe er et godt øyeblikk, det er hevet over enhver tvil!

En liten treningsøkt. Faktisk to ganger denne uka. Det har vært for glatt til å gå turer i raskere tempo ute. Speilblank holke på så godt som alle veier har gjort det utrygt å sette opp farta nok til å svette litt. Derfor har treningsrommet på skolen vært et godt alternativ, for selv om jeg er større tilhenger av å løpe i skogen, så er mølla et godt alternativ, når veiene er en sikker hofteprolaps. Så ja, det har blitt noen kilometer på mølla denne uka, deretter litt styrketrening som har gjort armer og bein møre, og selv om jeg hater det litt mens jeg holder på, så er det en deilig følelse når man er ferdig. Alenetid på styrkerommet, gode øyeblikk.

Valentinsdagen. Jeg malte et tredvetalls steiner fra stranda på Skjerhalden, og handlet inn tilsvarende antall kjærligheter på pinne. Så gjemte jeg stenene rundt på skolen, og hang opp plakater der det stod at hjertestener kunne byttes i kjærlighet på C 12. Og den første skolebussen hadde knapt sluppet av elevene før det banket på døra, og slik fortsatte det ut dagen. Så skapte det litt herlig uro i gangene med tenåringer som var på leit etter stener, og litt gøyal trafikk på kontoret. Smilende ansikter og mange gode øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. Jeg svelget en øredobb og forsøkte å sette en ibux i øret, i den rekkefølgen, også hadde jeg latterkrampe resten av dagen fordi det går an å bli så dum!!! Jeg har hatt våte, kalde føtter nesten hver gang jeg har vært ute, men lest bok foran peisen hver kveld, mens tærne varmet seg mot flammene. Jeg har spist grønnsaker, og jeg has spist kake, ledd av dumme vitser, og flira på meg mageknip av en lunsjpause på kontoret, da det kokte av gøy inne på c 12. Jeg har tatt noen viktige og forhåpentligvis riktige avgjørelser på vegne av meg selv, og jeg har nytt siste rest av tulipanene jeg fikk av Mimmi forrige fredag. Tenk at blomster som synger på siste verset, fremdeles kan synge så vakkert.

Jeg har myst mot sola, og hatt regndråper på nesa. Tråkket i djup snø, og gått på bar asfalt. Hverdager og hverdagsøyeblikk har laget enda ei ny, fin uke. Og nå, nå er det ferie. Litt misunnelig på kollegene som har reist til varmere strøk, men også veldig klar for noen dager alene hjemme, til å bare tenke, og til å være. Det skal bli godt.

 

Håper uka som gikk ga deg grunner til å smile, og at uka som kommer byr deg gode øyeblikk. Ta godt vare på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

God morgen, og riktig fin søndag. Kulda kom tilbake og gjorde atter engang dette steingamle måsahuset gulvkaldt og bråkete. Noen ganger lurer jeg på om jeg hadde turt å bo alene her. De knitrelydene fra panelet som beveger seg på kalde dager er jo reint spøkelsesaktige. Heldigvis overdøver knitringa fra peisen de andre lydene, og ikke er jeg alene heller. Podene sover, og gubben mekker på den nye hobbyen sin ved hjørnet av spisebordet.

Vet du hva annet som knitrer? Bortsett fra leddene mine etter ufrivillig trening? Tulipaner. Friske, nye og fargerike tulipaner. De knitrer. Lyden av vår, og følelsen av mamma. Tulipaner var mamma sin favorittblomst. Hele kirken var full av dem i begravelsen. Tulipaner minner meg om mamma. Fredag, da jeg kom hjem fra jobb stod en gavepose på dørmatta. En kollega hadde kjørt innom med ostepop, sjokolade og en stor bukett friske tulipaner. Makan til overraskelse, og total hverdagslykke. Det har vært ei litt sånn berg og dalbane uke, reint følelsesmessig. Jeg jobber med å ta noen avgjørelser på vegne av mg selv, og enkel forskning viser at det er vanskeligere å gå i seg selv, enn det er å analysere andre. Uansett, jeg er omgitt av så innmari fine folk. Stødige, ærlige, snille folk, som alle er gode å lene seg på når man vakler litt. Tulipanene er bare en nydelig bonus, menneskene rundt med gir alltid gode øyeblikk. Jeg er heldig, og jeg er fullstendig klar over det.

En annen kollega har hatt sin siste arbeidsdag, og jeg kjenner at det er trist, rett og slett. Skolen trenger unge, dyktige, sterke fagfolk, og det er trist når vi mister dem på arbeidsplassen. Men, veiene våres vil nok møtes igjen, i mer enn et veikryss. Samarbeid på tvers av bedrifter, og en kaffekopp i ny og ne, det hjelper. Også denne kollegaen var særs raus siste arbeidsdag, og jeg gikk hjem med gode klemmer, gode ord, og ostepop. Altså, kollegaene mine kjenner meg neste FOR godt: Godt øyeblikk.

På fredag kveld kom podekjæresten hjem på perm fra forsvaret, og den fine lille pelsballen kom på besøk igjen. Det er så mye selskap i denne lille vakre jenta. Så da ble det pelskos i armkroken hele kvelden, og hele natta. Ja, for jeg hadde ikke samvittighet til å lukke soveromsdøra, så hun lå nede i fotenden mellom meg og måsagubben hele natten. Jada, jada, det er delte meninger om bikkjer i senga, men en og annen overnatting i løpet av året skal jeg tåle. Så ble det morgentur i snøen, og hundekos hele helgen. Gode øyeblikk.

Den mørkeblå morgenhimmelen. Jeg lar meg så lett fascinere av fargene på himmelen, og en tidlig morgen denne uka hadde himmelen den perfekte blåfargen. Så fin at jeg nesten hadde lyst til å ta et strikkekurs, sånn at jeg kunne strikke meg ei kofte i akkurat denne fargen. Så vakker var himmelen at jeg gikk med nesa i været, og dermed sklei på isen, og landa på ryggen midt i veien. Litt mør i halebeinet, men på den positive siden var jo utsikten formidabel. Perfekt blå himmel, og nå har jeg et blåmerke på størrelse med indre Østfold på røven som matcher. Vinn-vinn, fint øyeblikk.

En sein ettermiddag var plutselig innboksen både på Messenger og Instagram full av meldonger fra folk som sa de hadde funnet min ukjente tvillingsøster. Og jada, bildet fra en artikkel i VG tyder på at her er det noe ingen har fortalt meg tidliger. Visse likhetstrekk er det jo. Så nå går jeg rundt å lurer på om det faktisk er sånn at jeg har en tvilling jeg ble adskilt fra under fødselen, og hvor store er mulighetene for at der ute finnes det et eldre ektepar som er styrtrike, som leter etter oss???? Altså, kanskje jeg egentlig er arving til en eller annen ostepop-fabrik, eller at familien eier store mengder aksjer i enten Freia, Nidar, eller Maarud???? Jeg har jo alltid følt litt på at jeg er født i feil kropp. Altså, jeg identifiserer meg som rik, men bankkontoen min holder meg tilbake… Uansett, DNA eller ei, litt artig å se en dobbeltgjenger. Gøyalt øyeblikk!

Å komme hjem fra kveldstur, gjennomfrossen og sliten. Det er ikke noe fett øyeblikk, sånn egentlig. Men å bli møtt med “Jeg har bestilt en pizza til oss!”, for så å kunne sette seg under det tjukke teppet i sofaen, mens gubben fyrer opp i peisen, det går definitivt under hverdagsøyeblikk! Så digg, være frossen og kald, og akkurat passe sliten og sulten, for så å tine, få tilbake varmen, mens middagen er på vei til døra! Da kjenner man seg rik! (særlig når man slipper å spleise på pizzaen!)

Og det var vel hverdagsuka. Drøssevis av små øyeblikk som skapte hverdager. Helt vanlige hverdager. Jeg har spist sunt og usunt med like stor entusiasme. Jeg har trent litt, og vært litt for lat. Jeg har vært kreativ, og jeg har sovet på sofaen, bakt store mengder grove brød til podenes matpakker, brukt altfor lang tid på å knyte opp en hel vaskemaskin med forklær på skolekjøkkenet, kost meg med oppdateringer fra kollega og elever som er i yrkespraksis i Kenya, og kjent at jeg gleder meg veldig til vinterferie. Jeg har fanga snøfnugg med tunga, spilt Yatzy med minsten, vært på et spennende intervju, og sovet godt fem av syv netter.

Nå skal søndagen nytes, før en siste innspurt før vinterferien starter. Fastelavnsboller skal bakes, krem skal piskes, og magen skal mettes. Jeg skal sende en tanke til alle de fine damene i mitt liv, morsfigurene jeg har hatt og fremdeles har, og jeg skal nyte dagen. Håper at uken som gikk var raus med øyeblikkene, og at du får fine stunder i uka som kommer. Riktig god søndag til alle, god morsdag til alle som feirer, og husk å stelle pent med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.

 

 

Ukas små øyeblikk.

Jeg trenger denne søndagen, kjenner jeg. Akkurat nå er jeg på langt nær ferdig med helg, og hadde det vært opp til meg kunne helgen startet helt på nytt. Innen i morgen tidlig er jeg klar for mandag, helt sikkert, men akkurat nå…nå er det digg det ligger en fridag til foran meg, helt urørt. Store planer for dagen? Neida, ikke eneneste en, annet enn å komme litt ajour md ting jeg har hatt lyst til lenge, men ikke funnet tid til. Sy om ei bukse, strikke ferdig en ørevarmer, bake en stor ladning brød og grov rundstykker til fryser`n, lese ferdig ei bok… Åkei da, så høres det ut som planer, men det kjennes ikke sånn ut.

Ukas siste dag starter slik som de aller fleste andre søndager her i måsahuset. Foran peisen som knitrer iherdig mens varmen står fra flammene, med kroppen pakket inn i ei mjuk og gammal flanellspysj, og med nytrakta kaffe i en litt stor kaffekopp. Det smaker, lukter og føles som søndag. Podene sover, måsagubben pusler med sitt.

Mandag ble husets førstefødte i søskenflokken 23 år gammel. Jeg har regna på det, men får det ikke til å stemme. Nå er ikke jeg noe mattegeni, men at veslegutten mi er 23 år stor, det er faktisk ikke lett å forstå. Tenk at den lille lyshåra, sjenerte og forsiktige duttebassen er en voksen kar!!!

 

 

Nå skal det sies at man ikke skal skue hunden på hårene da, for selv om den barske snekker`n md tatoveringer på hele armen sikkert på avstand kan skremme leggevannet av gamle damer, så finnes det vel knapt et snillere menneske i hele værda enn akkurat denne fyren, og selv store poder blir litt småbarnslig når det kommer til egne bursdager. Før jeg stod opp mandag morgen tikket det nemlig inn en melding fra etasjen over, og da det ble tydelig at gutten ønsket seg en bursdagmorgen, slik bursdagmorgenene var før bursdager ikke lenger var like spennende, stod vi begge opp, kokte kaffe, åpnet gaver, og spiste kake til frokost før vi alle måtte farte til jobb. God start på dagen, godt øyeblikk.

Nyvaksa hus, midt i uka. Det r ikke hverdagskost her lenger, det blir mer med sånne skippertak midt i uka, når hybelkaninene klamrer seg til sokkene. Men en natt denne uka, da søvnen var bortreist på seminar eller noe, stod jeg opp da gubben stakk på jobb, sånn i fem-draget om morran. Først gikk støvsugeren en runde, etterfulgt av moppen, og til slutt støvkluten. Så fikk blomstene en klunk vann mens kaffen putret på kanna, og innen jeg var klar til å reise på jobb var huset nyvaska. Og følelsen av å komme hjem på ettermiddagen, til helt nyvaska hus, det var digg det! Og som en bonus var det fremdeles et snev av dagslys som trengte gjennom vinduene på ettermiddagen, for dagne er plutselig mange minutter lengre. Det er digg det!!! God øyeblikk.

Den dagen det lavet ned! Store bløte snøfnugg surfet sidelengs gjennom lufta, og gjorde sikten kort, og skrotten frøsen. Ull og mer ull holdt likevel kroppen varm da jeg gikk hjemover, og da jeg nådde måsahuset var jeg sikker på at jeg så ut som en blaut katt, men… Denne dama har jo spesialisert seg på høyt hår, og nå tror jeg jammen jeg har funnet en kombinasjon på hårprodukter som er like sikkert som et pansra kjøretøy. For sveisen holdt den, og da jeg fant ut det flira jeg så fælt! Teltduken på hageteltet var blåst av, søplekassa lå fire meter unna søpleplattingen, fire blomsterpotter lå velta i snøen, men håret mitt var like urørt som jomfru Maria på julekvelden! Den hårsprayen hadde jeg gått god for altså, om jeg hadde vært sponsa! Kvalitet gitt! Gøy øyeblikk!!!

Og bare noen dager senere var det varmegrader, og så skarp sol at det var behov for solbriller da vi var ute å kjørte. Vinter, vår, vinter, vår…. Været er jo like uforutsigbart som hjemmestrikka bind. Men sola varma den, og det i seg selv var øyeblikk godt nok.

ENDLIG lakris fra Europris! Det er jo snart et år siden jeg fikk tak i de sist, for Europrisen på Bjørkelangen har de ikke i smågodt sortimentet lenger. Men så var vi ute å dura her en dag da, og i det vi kjørte gjennom Sørumsand på vei hjem svingte vi innom Europris bare for å se om de hadde lakrisen der! Og det hadde de! Jeg skuffa så mye opp i en sånn papirpose at måsagubben kjente på skam, men jeg lot som om jeg ikke merka det. Den posen ble tung, for å si det sånn, men det handler om om at man skal ha leeenge, ikke sant. Ihvertfall til det blir tomt…så kanskje ikke så lenge da, men innimellom er hamstring fornuftig. Det er helt merkelig hvordan lakris kan gi lykkefølelse, men det gjør det faktisk. Så nå har jeg småkosa meg litt noen dager i strekk, og enda er det ikke tomt, så jeg tenker at dette tross alt var et fornuftig kjøp. Gode (i dobbelt betydning) øyeblikk.

Mere snop. Anne Grethe legger innimellom noen så hverdagsgleder på pulten min, også dagen blir så god når den starter med en liten lapp, og en sjokolade. Tenk å ha sånne folk rundt seg, hverdagsgledespredere. Fredag morgen startet sånn. Herlig øyeblikk.

Og slik gikk uka. Med hår som ville beskyttet en hel landsby mot krutt og kuler, våt snø og bar asfalt, regn og solbriller, lakris, sjokolade og hjemmelaget grønnsakssuppe. Frustrasjon og sinne, glede og latter, ungdommer som lager liv i klasserom og på skolekjøkken, bursdagsfeiring frykt for å miste noen man er glad i. Tenk at ei uka kan bestå av så mange øyeblikk, og enda kalles det bare vanlig hverdag. Rart, men fint.

Håper uka som gikk ga deg mange fine øyeblikk, og at uka som kommer gjør hverdagen god. Pass godt på deg selv, det er du verdt. Vi blogges.

Ukas små øyeblikk.

Hei verden, hei Søndag, og riktig god morgen. Du som titter innom bloggen titt og ofte vet allerede at jeg sitter pakka inn i den gamle pysjen min, og at det varmer godt fra peisen. Ungdommene sover, så bortsett fra måsagubben som skrur på et byggesett i hjørnet av spisebordet, er måsahuset ganske stille. Jepp, for gubben har fått seg ny hobby. Eller, nyinnkjøpt hobby er nok et bedre ord, for interessen har vært der lenge, og dette er vel en barndomsdrøm som går i oppfyllelse. Han setter sammen sin egen fjernstyrte bil. Du vet, en sånn som kommer i ti-tusenvis av deler, krever eget spesialverktøy, og som ikke vil være kjørbar før om mange måneder. Tre fjerdedeler av stuebordet er okkupert, fordi fattigfolk som oss ikke har plass til hobbyrom. Eller, det har jo ikke noe med fattigdom å gjøre, men heller antall hjemmeboende unger vi har satt til værda…  Han koser deg da, og da koser egentlig jeg meg og, selv om jeg i en periode fremover må leve med og i rotet. Det går fint. Andres glede gir også, heldigvis, mange gode øyeblikk.

Mandag startet med hjemmeskole på grunn av glatte veier i hele fylket, og det passet meg bra. Enda en dag å hente seg inn igjen på etter smellen mot hodet forrige uke. Det var helt nødvendig. Rart hvordan en smell i tinningen kan slå de ut så mange dager. Men så var endelig både hode og veier klare for hverdagen igjen, og det var digg. På jobb ventet kaffe, smil, latter og klemmer, og vedens beste kollega Line hadde vært på Mestergrønn og finni ei blomsterpotte med kaktus som ikke kunne passet meg bedre enn om hun hadde skrevet på den selv. For den dama har det med å finne presanger som treffer personligheten min da, og med tanke på hvor mange snapper jeg har sendt henne den uka jeg lå nede, men tekster der jeg åpenbart er mer selvmedlidende enn hva et menneske med skam burde ha, fikk ikke potta vært mer passende. Og da jeg åpna den lo jeg fra bunnen av tærne for første gang på mange dager, og nå har den hedersplassen i stua. Herlige øyeblikk.

Så kom mildværet, og smeltet minst 20 cm av snølaget som lå overalt, og selv om det er vakkert når alt er pakket inn i hvitt, var det innmari digg å kle på seg om morran, og rusle til jobben uten at snørra frøs. Så ja, jeg jubla for fire varmegrader, helt til jeg rusla over til gangveien, og oppdaget at hele veien bort til jobb var speilblank holke!!! Holy crap!!! Jeg har aldri noensinne brukt knipemusklene så iherdig so jeg gjorde da, bare for å holde meg på føttene bort til jobb. Ja, for ironien her er jo at broddene mine lå på pulten på kontoret, gjenglemt etter forrige morgen det var speilblankt… Men, jeg holdt meg på beina jeg, utrolig nok, og gleden jeg kjente på da jeg nådde skolegården og innså at vaktmester`n allerede hadde vært ute med traktoren og strødd, den var til å ta på. Skikkelig hverdagsglede, og magisk øyeblikk da jeg kunne rusle normalt over skolegården, og la kjernemuskulaturen hvile de siste 70 meterne. Lykke!

Så kom snøen igjen, denne gangen uten sprengkulda på slep. Bare vanlig deilig, frisk vintertemperatur, og det var digg. Hagen er så vakker når snøen legger seg både på bakken og trærne, og når morgensola kaster lys over måsahuset, og jeg rusler ut for å legge en ladning frø på fuglebrettet, er hagen bak måsahuset som en liten oppdagelsesferd. Snøen er full av spor fra nattens mange besøkende, som har spist seg litt mettere på brødskalk og grønnsaker. Elg, rådyr, hare og rev, og en eller og nabokatter som har fått det for seg at de kan tisse i sagflisa i vedhaugen i skuret. Akkurat det siste der jobber jeg litt mer med å finne gleden i da.

Men de sporene i snøen, de som vitner om yrende dyreliv mens vi sover, de gir fine øyeblikk.

Den kvelden vi alle var så fysne at jeg bare måtte bake noe. Da ble det browniekjeks til kveldsmat, sammen md iskald melk. Jeg hadde glemt hvor godt det var! Eller, det kan hende jeg bare var skikkelig søtsugen da, alt smaker ekstra godt da, men uansett, fine øyeblikk. Ferske kjeks med mjuk sjokoladekake-kjerne, pokker så godt. Så satt vi der, alle fem, rundt bordet, og drakk kald melk, mens vi spite en kveldsmat som ville fått kostholdseksperter til å rive seg i håret, og vi koste oss så masse. Nydelig kveld, nydelige øyeblikk.

Blåtimen. Størstepoden ringte fra nabobygda en ettermiddag vi andre allerede hadde satt oss ned for å spise middag. Han fikk ikke start på bilen utenfor fjøset han nå snekrer i, og det rutinerte øret kunne høre at den urutinerte hjernen hadde tom bensintank. Så gubben og jeg slang oss i bilen med ei full bensinkanna i bagasjen, og dro ut på redningsaksjon. Og da vi skulle reise fra gården, men to biler med full tank, hang blåtimen over oss som et vakkert teppe. Så da ble jeg sittende da, som den tomsingen jeg er når naturfenomener tar pusten fra meg, å bare titte ut av bilvinduet, og nyte synet. Månen som henger lavt over Blaker, snødekte jorder, og en mørkeblå himmel så langt øyet kan se. Fiiine øyeblikk.

Og det var vel det. Hverdagsuka. Helt hverdagslig, likevel fin, full av små øyeblikk. Jeg har fått jobbtilbud jeg skal titte litt nærmere på, uten at noe som helst er oppe og avgjort enda. Jeg har hatt så gode samtaler med så mange fine kolleger, med løs latter og varme klemmer.

Jeg har spist matpakke md tørre knetkkebrød, og kjøpt rykende fersk varm lunsj i kantina. Jeg har sklidd på isen, kastet snøball, og tint frosne tær foran peisen mens Celine Dion spydde ut kjærleikssanger fra høyttaleren. Jeg har brukt helgen på hvile, god mat, og klassiske filmer i sofakroken. Pretty woman går ALDRI av moten.

Nå skal jeg sette meg ned ved den bittelille ledige fliken av spisebordet og få i meg litt frokost, før jeg skal bake ut deigen som har stått i kjøleskapet til heving over natten. Let the sunday begin. Håper uka som gikk var grei med deg, og at uka som kommer byr på fin øyeblikk. Vær snill med dg selv, det fortjener du. Vi blogges.

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Så var det søndag igjen, helt plutselig, og vi er over halvveis uti januar. Tia går så uforskammet fort. Helgene bare suser forbi. Denne helgen blir noe forlenget da…eller, det er jo jobb i morgen, bare hjemmefra. Det er første gang det har skjedd, så lenge jeg har jobbet ved skolen, at elever og ansatte har en av disse ultra-Amerikanske “snow-days”. Alle videregående skoler i Akershus stenges da fremkommelighetene på veiene er for uforutsigbare, og det blir Teams undervisning hele dagen. Flashback til lockdown der altså. Uansett, det betyr at i morgen kan jeg sove to timer lengre, og sitte i pysj fra livet og ned, foran peisen hele dagen. Det går for en dag, og jeg har tenkt til å la flammene knitre, og kaffen være varm. Og bare for å underholde meg selv, har jeg flere ganger lest kommentarfeltene på ulike sosiale medier der det skrives om skoler som stenger for EN dag… Mange sterke meninger uten særlig mening der ute altså. Det er gøy!

Kaffen er varm nå også. Det samme er peisen, og til tross for kuldegradene varmes huset fort opp så fort vi fyrer i peisen. Rundstykker stekt, egg er kokt, og frokosten venter på ungdom som fremdeles er i den alderen at de sover lenge om morran. Jeg misunner dem evnen noen ganger. Det er som vanlig et godt søndagsøyeblikk. Planene er ikke større enn at de som alltid strekker seg til litt baking på kjøkkenet. Noen tur i dag blir det neppe, hvertfall ikke til fots. Skrotten trenger litt mer hvile etter å ha ått på en smell, bokstavelig talt, i midten av uka.

Jeg hadde kledd på meg, veska hang rundt halsen, og på vei ut døra så jeg posen med solsikkefrø, og tenkte at fugger`n sku få litt snop på brette, før jeg rusla på jobb. Så mista jeg fotfeste og bomma på trinne til nederste trammen, i 30 cm nysnø, tenkte at “Nå gåre til hel…e!”, og så kom jeg til meg selv mens jeg lå rett ut, så lang jeg var, men ansiktet nede i snøen. Den første tanken var at det var kaldt, og hvordan hadde det gått med pc`n i veska…. Så reiste jeg meg, og kjente at det sprengte i hodet, at nesa blødde, og at tanna var løs… Gikk inn for å bøste snø av stoltheten, og kjente at her var det no som ikke stemte. Så stod mellomste og minste poden opp, lurte på hvem som hadde planta kul i panna på mutter`n. Resten er historie. Tre dager hjemme i ustabilt sideleie, en hjernerystelse, ei litt løs tann, og en blåveis som ville gjort Stælken Gundersen stolt. Men, det kommer gode øyeblikk av sånt også, for jeg er omringet av fine, omsorgsfulle folk som skjemmer meg bort når jeg er litt nede for telling.

Ferdig traktet kaffe i koppen når jeg står opp, servet av den minste snekkerpoden. Gubben som handler og fikser middag, og to andre poder som fyrer i peisen før de drar, slik at jeg kan spise frokost i ro og mak foran varme, knitrende flammer.

 

Også kollega Ragnhild da, som er godheten selv, og legger igjen gode ord, og bringeær-sjokolade på trammen, bare fordi. Og det finnes knapt bedre medisin mot rystet hode enn sjokolade. Det er vitenskapelig bevist faktisk…jeg er sikker på å ha lest det et sted!

Minstepoden, han som kommer og legger seg ved siden av meg i sofaen når han kommer hjem. 19 år er han, men stryker mammaen sin mer enn gjerne litt i håret, spør hvordan dagen har vært, og om formen er bedre. Så blir vi liggende sånn ved siden av hverandre på sofaen, og skravle litt etter middag, begge under et teppe eller ei dyne, og plutselig snakker jeg med meg selv, fordi han har sovna. Sliten av å ha snekret ute i kulda hele dagen. Og da koser jeg meg, når vi bare ligger sånn og slapper av, poden og mamsen, for det er så fine øyeblikk, og jeg nyter dem så lenge jeg kan. Om et år reiser han i forsvaret, og etter det kjøper han ratt egen bolig, og flytter. Disse stundene er så verdifulle.

Sprengkulda. For det første, å pakke seg inn i varme klær hjemme på morran, mens man drikker store slurker varm kaffe, og gleder seg til å gå på jobb for å skravle med kolleger og ungdommer, det er så fine øyeblikk. Å gå mens nattemørket enda henger over bygda, og bare lyset fra lyktestolpene gjør at du vet hvor du skal tråkke, det gir en egen ro i kropp og hode.

Men halvveis til jobb blir skrotten jammen kaldere enn jeg hadde forventa, enda jeg hadde mer ull på kroppen enn en fullvoksen sau med frisør-fobi. Og den dagen skal jeg love det var digg å endelig komme frem til inngangsdøra på skolen, og låse seg inn på kontoret. For jeg var plutselig helt Lars Monsen på kanten av Sydpolen, og hadde jeg vært ute bare to minutter lenger hadde jeg sikker slakta en måke og fyrt opp bål av freda tresorter bare for å overleve. Jeg liker vinter`n altså, men å rusle til jobb i 33 kaldegrader var too much!!! På den positive sia…jeg har fryst et par organer som sikkert kan bevares og brukes til en senere anledning.

Så kom podekjæresten hjem på perm fra forsvaret, og hun tok med seg grom-voffsen på overnatting. Så ble det pels-kos igjen, og det gir alltid så gode øyeblikk. En som kryper opp i armkroken for å bli klødd bar øret, akkurat sånn som gubben, bare enda litt mjukere. Vesle voffsen.

Og slik har hverdagsuka gått. Hverdagene noe halvert da det ble noen ufrivillige dager hjemme, men likevel, til tross for bankende hode og litt forslåtte hofter og knær, så var uka god. Jeg har fylt opp fryseren med søt gjærbakst, sånn at poden kan ta ut om morran og kose seg litt i lunsjen. Jeg har hørt på flere podkaster jeg har utsatt lenge, strikket bittelitt på en ørevarmer jeg aldri kommer til å bruke grunnet manglende strikke-evner, og matet rådyra som til stadighet overnatter i hagen under trærne. Fy flate, jeg er jo en salig blanding av Ingrid Espelig Haavig og Snøhvit! (sa hun ydmykt…)

Håper uken din var fin, og at øyeblikkene som venter på deg den kommende uka gir deg grunner til å smile. Vær snill mot deg selv, det er du verdt, vet du. Vi blogges.

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Hallo søndag, og riktig god morgen. Kaldt ute, passe varmt inne. Peisen gjør jobben sin, og varmer opp alle rom i dette gamle huset, selv om det tar litt tid. Noen søndager ligger jeg bittelitt lenger enn det blæra egentlig tillater, bare for at gubben skal stå opp først. Det er jo en sånn uskreven regel om at førstemann opp av senga, fyrer opp i ovnen. Sitter her i godstolen foran peisen, og varmer tærne nær flammene. Det lukter kaffe, selv om det nok er mer fløte enn kaffe i koppen akkurat i dag. På kjøkkenet koker gubben egg på ei kokeplate, oppå kokeplata…han øver seg til sommerens turer i mobilen. En forvokst speidergutt lissom… Jeg har bare slutta å spørre når han gjør sånne ulogiske ting….

Helgebunaden er på, i form av rutete flanell og ull, og ei diger dyne med grønt trekk har fått plass i kurven og har tatt over jobben som pledd. Jepp, denne frosne skrotten har hatt behov for å pakke seg inn i noe enda tjukkere enn vanlige sofatepper den siste uken. Kaldt når jeg står opp, som regel kaldt når jeg kommer hjem. Men, den dyna!!! Tror den er min nye favoritt-ting i hele verden denne vinteren. Mjuk, tjukk, varm, og perfekt for å gi gode øyeblikk.

Kulda og snøen gir seg liksom ikke. Eller, torsdagen var det nesten varmt, med bare minus fire grader da jeg rusla til jobb, men alle andre dager er kalde, og snøen laver ned med jevne mellomrom. Den morran jeg kom på jobb, og de var måkt opp en liten sti der “snarveien” over gresset er. Den lille snarveien mellom trærne og ned mot b-blokka sparer jeg sånn ca 20meter på, og max 30 minutter, likevel ble jeg så glad når den var måket en sti der. Tid spart liksom, og ingen gale vaner måtte brytes. Garantert Stian vaktmester som har fiksa. Skal ikke mye til for å glede en som er over middels glad i snarveier. Fint øyeblikk. Nå må jeg bare finne ut hvordan man skal lure vaktmesteren til å fikse trøstemat….jeg er jo over middels glad i det også.

Hver eneste kveld denne uka har jeg vært sikker på at jeg blir forkjølt, for det har kjentes sånn ut. Og hver eneste morgen våkner jeg opp like frisk. Det er mulig det eneste jeg brygger på er personlig hypokonderi da. Uansett, i frykt for å ryke på ei potte tett nese og sår hals har jeg hamstret appelsiner, og de er så innmari gode nå. Det pleier jo å være påsken som er sesongen for sukkertøysøte c- vitaminer, men jammen er ikke vinterappelsinene gode og. Så nå sitter jeg og gasser meg med c- vitaminer hver kveld. Under den grønne dyna. Gode øyeblikk.

 

Senioernetthjelp. På vg 1 har vi på andre året latt førsteklassingene lede senior netthjelp for kommunens seniorer. Et klasserom fylles opp med unge og eldre en hel skoleøkt, og det utveksles erfaringer, og knyttes bekjentskaper. Og jeg er så stolt av ungdommene våre. Dette gir så fine muligheter til å jobbe praktisk md kommunikasjon og samhandling og brukermedvirkning. Denne uka har klassen som hadde ansvaret blitt så drevne at vi voksne på skolen var så godt som overflødige, og det gjør meg så stolt. Jeg gikk bare rundt, kokte og skjenket kaffe, og småpratet litt, mens jeg nøt synet av seniorer og tenåringer sammen. Så fine øyeblikk.

Den ettermiddagen jeg stod på parkeringa og ventet på at gubben skulle hente meg. Det var iskaldt, men jeg frøs ikke likevel. Ettermiddagssola skinte så sterkt at den varmet i nakken. Mulig det var noe jeg bare innbilte meg altså, men jeg snudde meg ihvertfall for å kjenne om sola varmet nesa også . Før jeg rakk å kjenne etter ble jeg helt satt ut av hvordan greine på det store treet ved parkeringa glitret i sola, så da ble jeg stående der å titte på iskald snø og frost som glitret mer enn pengebingen til Onkel Skrue….og nå lurer jeg på om jeg har en bokstavdiagnose, eller om flere der ute lar seg avlede av sånne småting. Uansett, gnistrende vinterkvister i sola, det r vakkert! Vakre øyeblikk gir de også.

Det er over to år siden jeg slutta å kjøpe smågodt til meg selv, for Europris på Bjørkelangen har slutta å ta inn favorittsnopet. De små lakrisene med hvitt mint fyll. Jeg savner dem, skikkelig, for det er det aller beste smågodtet jeg vet om, og på Europris i Åndalsnes i fjor sommer hamstret jeg litt, men det er for lengst tomt, selvsagt… Men denne uka dro jeg til skikkelig, og kjøpte litt annet smågodt istedet. Nei, det ble ikke det sammen, men gøtt var det lell! Så satt jeg der da, under den grønne dyna, en kveld midt i uka, og knasket smågodt jeg ikke ville ha, bare på trass, og koste meg glugg. Hverdagsglede! (selv om det hadde vært enda bedre med den lakrisen!)

Konsert i stua. Det er noen av de fineste øyeblikkene jeg vet om, når en eller alle podene sitter i sofaen og spiller gitar. En eller annen gammel klassiker, eller bare litt jamming uten mål og mening. Da legger jeg vekk det jeg har i hendene, og bare nyter. Nyter musikken, og rytmen, og selskapet. Sånne stunder altså, de går inn i minneboka. Den dagen de alle forlater rede får det pent komme hjemom og spille gitar med jevne mellomrom!

Og med gitarjamming i stua fikk vi blod på tann, og spilte av noen låter med Bryan Adams på tv`n mens vi sang av full hals, og kalte det oppvarming til vi skal på konsert i april, mellomste poden og jeg. Sang vi surt? Oh yes! Gleder vi oss til konsert? Gjett om. Rock`n roll i stua, en litt mørk vinterkveld, morsomt øyeblikk!

Og der har du den uka. Ingen gedigne høydare. Bare en helt vanlig uke med små øyeblikk som gjør livet godt. Jeg nyter turen til jobb om morran i kulda, for det gjør det ekstra fint å komme inn i varmen på skolen, når det lukter kaffe som Anne Grethe har traktet  på kontoret. Jeg koser meg med gryter og supper til middag og kvelds, varm mat på kalde dager. Jeg er halvveis i boka jeg fikk av Torunn til jul, og gleder meg over å lese en bok med harde permer. Stas for pocket-dronninga.  Jeg holder hodet over vann på jobb, og tenker at akkurat nå er det godt nok. Jeg ligger tett inntil gubben om natta, later som om jeg fryser, men sannheten er at jeg sover bedre med en tung arm som holder rundt meg.

I dag tror jeg det blir mekket ei kake på kjøkkenet, i tillegg til grove rundstykker til ukas matpakker. Jeg har lovet meg selv å gå en tur, for da har jeg enda bedre samvittighet når jeg kryper inn i den grønne dyna igjen. Og mer enn det står ikke på agendaen, alt annet blir bare en bonus. Håper uka som gikk var grei med deg, og at uka som kommer gir noen gode øyeblikk. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.