jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

God morgen fra hun som stadig leter etter de små øyeblikkene. Jeg tror jeg bare skal starte med å si takk. Et kjempestort takk for alle gode ord og tilbakemeldinger etter forrige søndags noe annerledes innlegg. Det er helt klart flere som kjenner på den “sorgen” det er når huset plutselig blir så mye tommere. Den er helt klart reell, og jeg er slettes ikke alene om å ha kjent, eller kjenne på den. Så takk. Tusen hjertelig takk for gode ord, og erfaringer delt. Det varmet, og det varmer enda.

Og ja, som forventet kjennes det noe bedre denne uka. For først var det som om lufta ble litt slått ut av meg. Som når du får et slag i magen, og man higer etter pusten, men lufta ikke kommer helt ned i lungene. Sånn var det. Som om dagliglivet gikk sin gang, men noe mangla. En pode bor fremdeles hjemme. Det er godt. Vi er tre til middag hver dag. Nesten hver dag ihvertfall. Og en pode skal etter hvert hjem på sin første perm. En kort en, men jeg skal rekke å klemme han noen ganger. Og en pode bor tross alt bare en liten spasertur unna. *Jeg var innom der denne uka. Måtte bare.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Og hva gjør man når man savner gjengen? Man tar affære! Så tidlig i uka sendte vi, gubben og jeg, en melding ut i familie-chatten, og ba inn hurven, poder og podekjærester på taco-torsdag. Og taco ble det, med hele hurven, for enkel forskning viser at om man lokker unge mennesker med mat, da kommer de! Og selv om han som er i forsvaret glimret med sitt fravær, så var det fint å kunne dekke på til fler. Og det ble en så fin kveld. Sitte lenge ved bordet, skravle og le, senke skuldrene, slappe av, og bare nyte ei stue full av menneskene våre. Podekjæresten og voffsen ble sittende lengst av alle, godt krøpet opp i sofaen, mens skravla gikk. Det fineste øyeblikket denne uka.

Endelig fikk jeg ut fingeren, og bestilte time hos tatovøren. Jeg fikk gavekort av podene til bursdagen min. Planen var egentlig ikke fler tatoveringer, jeg synes det  var nok med de to jeg hadde, men så fristet det litt alikevel da, med en liten en til. Noe litt jentete, og litt symbolsk. Noe familiært. Og jeg jeg kjempefornøyd. Føler meg nesten som sånn bad-ass biker babe….

Og da jeg stolt sendte den rundt til et par kolleger på kvelden fikk jeg et bilde tilbake fra en ung mann jeg jobber tett med. En som tidvis synes jeg er gammal og snål, men som alltid treffer humoren min midt i blinken. Og han laget seg en “tatovering” med skolens motto, teksten vi har på t-skjortene de ansatte sprader rundt i stadig vekk, og da lo jeg så jeg fikk vondt i magen. Åkei da, ikke så gøy for alle andre, men for oss, dødsbra humor. Herlig øyeblikk.

Største poden har plukka opp at denne mora fort kjeder seg når huset er så stille, så han satte igang et lite prosjekt vi kunne jobbe sammen på. Han sitter stadig og skroller på nett etter små snekker-ideer, og har sett et par flagg av massivt treverk, som han har hatt lyst til å lage. Så han tok seg av snekringa. Limte, høvla, sagde, meisla, freste og pussa. Også fikk jeg malejobben, før han brant og lakkerte. Og vipps, så hadde vi fått et par kvelder til å gå, poden og jeg. Noen kopper kaffe, masse fine samtaler, og en hel haug med kreativ pusling både ute i verkstedet, og inne ved stuebordet. Fine små øyeblikk.

Fullmånen! Den morran jeg rusla til jobben, og nesten ble blendet av det sterke månelyset. For et fantastisk skue. Skulle ønske jeg hadde fått bedre bilder, for et tåkete mobil-bilde kan aldri få vist hvor fint det var. Men vakkert var det. Månelyst, rett før klokken syv om morningen, stille langs gangveien. Vakkert. Fint øyeblikk.

En liten tur på Storsenteret med gubben. Jeg har blitt for gammal for store kjøpesentere. Jeg kjenner det skikkelig, når det myldrer av folk, at jeg bare vil hjemmat til bygda. Men et par timer etter jobb, utenom det verste kaoset, det var ganske fint. Gubben hadde et gavekort det  ar på tide å bruke opp, så vi rusla litt rundt, plukka med litt smått, dro gavekortet, og kjente at det var litt digg å ikke bruke egne penger på smått vi egentlig ikke trengte, men gjerne ville ha likevel. Det ble nye sko på gubben, ei ny lampe til gangen, litt påfyll av diverse husholdnings ting, også fikk vi kikket etter bursdagspresang til storepoden som fyller år i slutten av måneden. Vi rusla sånn rundt og shoppa i halvannen time, og spiste middag ute på vei hjem. Fin inngang til helgen, og gode øyeblikk, folkemylder til tross.

På storsenteret vikk vi handlet et par lamper til leiligheten til mellomste poden også, og tadaaaa, så hadde vi skikkelig god grunn til å ta turen innom han på lørdagen. Papsen hang opp nye lamper, mamsen fiksa kaffemaskin og gardiner, også kom storepoden innom samtidig, bare for å henge litt. Så ble vi sittende der, i den nye leiligheten til guttungen, og drikke kaffe og skravle. På besøk hos egne barn. Rar greie. Men man blir vel vant til det også…

Og slik gikk enda ei hverdagsuke. Jeg har hatt noen skikkelig tøffe samtaler med noen av elevene på skolen, og jeg har hatt noen skikkelig fine samtaler. Jeg har sklidd avgårde på holka, og holdt meg på beina takket være nye brodder. Gammalmanns-verktøy. Jeg har bakt matpakkemat og lagt i fryseren, kost meg med besøk av podekjæreste og voffs, og lest igjennom et av arbeidskravene til studiene hennes. Knallflink jente.

Jeg har tegnet et bursdagskort til en feirende kollega, lest ut to bøker på stille kvelder, stoppet ullsokker, og laget ny spilleliste til spotify.

Helt vanlige hverdagsøyeblikk, i ei helt vanlig hverdagsuke. Helt vanlig hverdagsglede. Skal ikke kimse av det.

Takk for at du titter innom og leser. Ønsker deg en nydelig søndag, også håper jeg at uka som kommer gir deg mange grunner til å trekke på smilebåndet. Vær grei med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.

I mange år nå har jeg skrevet disse søndagsbloggene mine, om ukas små øyeblikk. Noen ganger har ukene vært fulle av øyeblikk, så fulle at ikke alle blir nevnt. Noen ganger har ukene vært tynget av jobb, litt vanskelige stunder. Likevel, hver søndag, noterer jeg meg øyeblikkene jeg husker best, de som ga glede, eller korte rom for å stoppe opp litt, nyte nuet. Puste litt.

Mine øyeblikk betyr ikke stort for andre enn meg selv, likevel skriver jeg de ned. Publiserer tilogmed. For min egen del, men også litt for vennskap og kommunikasjon som oppstår med mennesker øyeblikkene når, mennesker jeg egentlig ikke kjenner. Og noen ganger har jeg tatt meg i å tenke at det kanskje ikke er verdt bryet. Men denne uka har jeg trengt øyeblikkene. Jeg har trengt å være bevisst de små øyeblikkene, og jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet jeg ikke hadde lett etter dem, om det ikke hadde vært for disse årene som har gjort det å leite etter lysglimt, til en vane.

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Og nå må ikke du som leser tro det har skjedd noe dramatisk her i måsahuset altså, for det har det ikke. Men ja, denne søndagen starter nok bloggen med en litt annen innledning enn de andre søndagene. For når jeg sitter her i sofahjørnet mitt, under pleddet, og titter bort på flammene som knitrer i peisen, så kunne det vært en hvilken som helst søndag, lik alle andre søndager. En sånn som starter med at huset er stille, men snart våkner poder og podekjærester, og da blir det frokost.  Men i ovnen står bare halvparten av rundstykkene vi pleier å steke, og i huset sover bare en pode.

For en har flyttet i egen leilighet, og denne uka dro minsten i forsvaret. Og med han flyttet jo både kjæresten og voffsen samtidig. Og nå kjennes det så innmari stille. Så stille som jeg noen ganger har tenkt at det skal bli deilig at det blir, men så er det slett ikke det i det hele tatt. Det er bare uvant og rart. Nesten som en sorg. En tomhet som jo er helt naturlig, men som kanskje kom litt brått for denne mammaen, som er vant til at gangen flyter over av sko og arbeidsklær. Som er vant til at skittentøyskurven er full med en gang den er tømt. Som er vant til at benken er full av smuler, oppvaskmaskinen full av oppvask, og døra til badet er låst når jeg er så tissetrengt at beina låser seg i kryss.

Bråtomt. Og selv om det er fint, så er det rart. Rart å komme hjem fra jobb, når vi i løpet av noen uker blei mindre enn halvparten til middag. Så denne uken har jeg gått litt rundt med sånn hjernetåke, rusla rundt meg selv, og bare lyttet til stillheten. Prøvd å bli vant til den. Det kommer seg, sakte men sikkert, men det er uvant, og jeg kjenner det kommer til å ta tid. Og øyeblikkene, de fine små, de hadde jeg nok oversett, om jeg ikke bevisst hadde leita, fordi jeg har lagt til meg vanen.

Da podekjæresten kjørte minsten til flyplassen den dagen han reiste, og sendte meg bilde. Da grein jeg bittelitt. Litt fordi han dro, for det kjennes rart at lillegutt skal lenger enn bare en hyttetur unna. Også grein jeg litt fordi jeg er så takknemlig for jenta som er kjæresten hans, som tar seg tid til å sende meg akkurat det bildet.

Samme jenta som satt her noen timer en kveld seinere i uka, bare fordi. Spiste litt nystekte horn sammen med oss, skravla litt, lot voffsen sove litt i sofakroken før de reiste hjem for kvelden. De øyeblikkene var virkelig gode.

Da jeg ryddet litt i gamle skap og skuffer for å få tiden til å gå en kveld det var stille, og endelig fikk tid til å reparere den gamle hylla morfar laget. Den fikk plass over knaggene under trappa, og bildene av mamma og svigermor fikk nye rammer, og plass på hylla. Ting jeg skulle gjort for lenge siden, og plutselig hadde tid til, for det var jo ikke noen haug av klær som skulle vaskes og tørkes. Fine øyeblikk.

Omorganisering av bildeveggen over sofaen. Endelig fikk vi printet ut bilde av kameraten, og satt på ramme. Fint øyeblikk.

Forballkamp i midttimen. Lærerlaget mot mot unge gutter med så mye krutt i sparkene, at leggene mine er blå av å stå i mål. Svett, sliten, men skikkelig gøy. Herlig øyeblikk.

Vårstemning midt på den kaldeste vinterdagen, da kollega Ragnhild hadde sett blåmerkene fra fotballkampen, og kjøpte med en sånn “god bedring” blomst da hun var nede på butikken. Like gul som sola, et hint av farge og vår hjemme i stua som fortsatt oser av vinter. Nydelige øyeblikk.

Og slik var hverdagsuka. Annerledes, men fin. Og selv om jeg kjenner på stillheten, kjenner jeg også på enorm takknemlighet. For han som har kjøpt seg bolig, og dermed har tatt et stort skritt ut i voksenlivet. For han som bor hjemme enn så lenge, mens har saumfarer nettet på jakt etter hus. For han som omfavner en ny hverdag på en annen kant av landet, for hun som stikker innom svigerforeldrene bare fordi, for gubben som har varm armkrok når jeg trenger en å sitte inntil, og for kolleger og elever som gjør den nye hverdagen tilnærmet lik den gamle. Og for øyeblikkene. Alle de små øyeblikkene som betyr såp mye, og som finnes i hopetall, bare man leiter litt. Noen ganger trenger man å leite.

Ønsker deg som titter innom en riktig fin søndag, håper uka di var god, og at uka som kommer kaster øyeblikkene i fanget ditt. Og lander de ikke rett foran nesa di, lov meg at du leter litt. De finnes jo. Vi blogges.

Så viser kalenderen årets aller første søndag. Jeg har allerede skrevet 2024, og måttet rette opp på et par dokumenter. Alltid vanskelig å omstille hodet til nytt årstall. Nytt år, nye muligheter og alt det der, men akkurat i dag kjennes måsahuset ut som det alltid gjør, og det gleder meg. For selv om det bor en mindre pode hjemme nå, så merkes det ikke om morran i helgene, da lå jo alle uansett og sov. Tirsdag morgen reiser minstepoden i forsvaret. Jeg benekter det bittelitt i hodet kjenner jeg. Får heller ta stilling til hvor rolig det blir når den tid kommer. Egentlig skulle jeg ønske podekjæresten og voffsen bare ble boende her mens han var borte. så redet ikke blir så brå-tomt.

Men, akkurat nå er et fint øyeblikk. Poder sover, det knitrer i peisen, og tørr bjørkeved jobber iherdig med å varme opp et iskaldt gammelt hus. Jula er så godt som ute. Jeg synes alltid det er så deilig å starte Januar med ryddige kriker og kroker, og reine overflater. Bittelitt av jula blir stående en stund til. Blomster og småtrær, grankvister, og julelysene som ikke er brent opp enda. Så fort juletreet er borte blir jo slik pynt mer vinterstæsj, en julepynt. Men ja, å rydde ut jula, skure litt, starte litt fresht med mindre stæsj fremme, det gir en god følelse. Fine øyeblikk.

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

Jeg har vel hatt tidenes korteste arbeidsuke, men kun en arbeidsdag på freddan. Nå har det vært litt meldinger i jule selvsagt, ungdommer som lurer på noe, vil fortelle noe, eller bare trenger noen trøstende ord, men første fysiske skoledag var altså på fredag. Sånne korte uker kunne det jo med fordel ha vært flere av, men når det er sagt, så gleder jeg meg til hverdagen igjen. På fredag kjente jeg jo at kroppen var vant til å få mat (egentlig marsipan) hver halvtime…. Var jo sulten (egentlig fysen) hele arbeidsdagen. Så jo, rutiner blir bra. En rolig arbeidsdag, bare for å komme igang igjen, var derfor et godt øyeblikk.

Den dagen snøen kom. Eller, egentlig kom den om natten. Og vi var jo delvis forberedt, for gamlinger som oss følger jo med på værmeldinga, så kvelden før hadde gubben fylt opp fuglebrettet i hagen med frø og epler. Og da vintersola kastet lange skygger over nysnøen i hagen, ble vi stående lenge i kjøkkenvinduet og se dompap og ekorn sitte side om side i matfatet, og skrelle solsikkefrø som proffer. Og vakrere blir ikke hagen. Sol, snø og dyreliv, og alt kan nytes innenfra. Så fine øyeblikk.

Den dagen det ble høy latter på kjøkkenet. Jeg skulle bare vaske litt rundt matskåla til kjøteren. (Bikkja, ikke gubben), og mens jeg stod sånn i vinkel fylte jeg matskåla også. Og da så bikkja, som er over snittet nysgjerrig, sitt snitt til å overvære hele seansen fra ryggen. Min rygg, ikke sin egen. Så hun spratt opp, satte seg til rette, og ventet på at skåla skulle fylles. Og det var artig for både undertegnede og tilskuere. Gøyalt lite øyeblikk.

Og hadde det ikke vært for den bikkja, så hadde jeg nok vært enda latere denne uka, så takk og pris for at bikkja ikke bruker doen inne, for da må jeg ut på tur. Selv de dagene dørstokkmila er lang, og gradene kalde, så rusler vi turer. Tilogmed dyret er fullt påkledd med boblejakke og sko på de aller kaldeste dagen, også nyter vi begge fyr i peisen, og godbit når vi kommer hjem igjen. Men slike lufteturer er helt avgjørende for å lufte tanker og skrott. Frisk luft, uansett hvor kald den er, gjør alltid godt.

Og skal jeg være helt ærlig, så har det ikke skjedd stort mer denne uka. Alle de late fridagene har blitt brukt til å rydde vekk det meste av julen, til å lage garderobe i det ledige rommet poden har flyttet fra, til å fylle fryseren med litt grov matpakkemat.

Jeg nyter noe så enkelt som en porsjon havregrøt og yoghurt, bare fordi ganen er akkurat passe lei sprø svor og surkål. Jeg har lest ut et par bøker, og så vidt startet på en tredje som skal holde tankene mine vekk fra stillheten som kommer til å fylle huset når minsten reiser. Jeg har saumfart nettet etter hus det vil være mulig for eldstemann å kjøpe dette året, da han også er i overkant klar for egen bolig.

Noen kvelder har jeg luftet hodet i snø og kulde, bare for å kjenne hvor deilig det er å varme tærne foran peisen når jeg kommer hjem igjen, og når ingen ser meg spiser jeg rester av marsipan, julekaker, og tilogmed banan-twist…. fordi det er den som ligger igjen til slutt i godteskåla. Da lukker jeg øynene og later som det er lakristwist. Akk, for en innsats jeg gjør for å tømme de godteskålene. Burde fått kongens fortjenestemedalje eller noe, så lite matsvinn som det blir her.

Og slik gikk den første hverdagsuka, som egentlig bare bestod av en eneste hverdag. Ønsker alle som titter innom et riktig godt nytt år, jeg håper vi alle får mulighet til å sanke masse, masse hverdagsøyeblikk. Det fortjener vi. Velkommen 2025. Vi blogges.

God morgen, og riktig gods søndag. Jeg måtte sjekke kalenderen, bare for å være helt sikker på hvilken dag det var. Romjula er sånn. Dagene går i surr, om det er mandag eller lørdag betyr ingen ting. Snop spiser man hver dag uansett, kveldene blir lange, og dagene late. Det kjennes som om kroppen endelig har fått litt ro, sånn etter julaften, og det er godt. Noen dager så mye ro at man er på grensa til å kjede seg, men da er det  bare å rusle en tur ut, få litt frisk luft, også nyter man innetiden igjen når man kan krype opp i sofaen.

Borte i peisen knitrer det som vanlig. I ovnen står et brett eltefrie gulrotrundstykker til steking. Jeg slang sammen en deig på slump i går kveld som har hevet over natten i kjøleskapet. Godt med noe grovt og rykende fersk til frokost, og som bonus lukter det digg i hele huset! De unge menneskene som fortsatt er hjemmeboende sover etter natten festligheter, gubben og bikkja og jeg nyter enda en rolig morgen. Gode øyeblikk, slik de aller fleste søndagsmorgener har vært gjennom året. Tenk at denne søndagen er årets siste.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Øyeblikkene er mange disse juledagene. Ikke fordi det skjer så mye, men fordi man har tid til å nyte.

Natt til julaften satt jeg lenge oppe, bare fordi enkelte tradisjoner ikke kan brytes. Det er nemlig sånn, at nissen legger alle pakkene under treet først når podene er i seng, og mammaen i huset sitter oppe for å vente på nissen. Og jo eldre podene blir, jo seinere på natta legger de seg. Klokken 01.00 fikk mammaen nok, og sa at nissen faktisk ikke kom, og podene ikke gikk til sengs…tenk at det funker, selv på\ han som fyller 24 i Januar… Så mens voffsen slappet av i lysene fra juletreet, fikk nissen gjort jobben sin, og det var så nostalgisk og koselig at mammaen i huset plutselig orket å sitte oppe en halvtime ekstra, bare for å nyte.

Og fra julaften finnes det bare to bilder på mobilen.

For etter å ha dekket frokostbordet, og satt ribba i ovnen, bare nøt jeg dagen, og menneskene mine, helt uten mobilen. Jeg koste meg med podene som bygget lego fra julestrømpa, svigerdatteren som var med oss hele morningen, pappa som kom på besøk for å levere julegavene, og svigerfar som tilbragte julekvelden her. Gaver, god mat, og tid sammen. Akkurat slik en julaften skal være.

I trappegangen er snora full av julekort fra kjente og kjære. Personlige små hilsener med ønsker om fine juledager. De fineste juletradisjonen.

De dagene timene har blitt litt for lange, har jeg surra litt i huset. Nå som en pode har flyttet inn i egen bolig har jeg fått et ekstra rom, og med det, sårt trengt lagringsplass. Derfor har jeg ryddet, møblert, snekret og malt litt. Så deilig å få røsket opp litt i saker og ting, og med et slikt ryddesjau kommer trangen til små forandringer. Bordene i stua har fått en omgang hvitvask, et lite triks jeg plukka opp på tik-tok, av alle steder. Og med litt lysere flater på store møbler øker romfølelsen litt. Herlig med små forandringer.

Jeg har sitti i butikken til Mona og skravla litt om løst og fast, og ja, det ble shopping også. Det er så masse fint i butikken nå, klær og interiør.

Også har jeg kost meg med voffsen,. for hun har vært her nesten hele julen, og det er så koselig. En som alltid blir med på tur, selv om det går i sakte tempo. En som alltid vil ligge på fanget, en som alltid vil ha kos. Late dager, med passe lat firbent venn.

Og så enkle kan juledagene være- Så enkle, og så fine. Og med året på hell kjenner jeg på en ro og takknemmelighet for øyeblikkene 2024 har gitt. Vi startet året med sinne og fortvilelse, som i løpet av sommeren gikk over til utmattelse og sorg, da verdens fineste kamerat tapte kampen mot hjernekreft. Vi følte at vi mistet han to ganger. Først da kreften tok fra oss den han var, deretter da livet tok slutt. Det var et vanskelig halvår.

Så kom sommeren med sol, fjell, fjord og fjell, og skikkelig fete grilldresser i blank polyester. Vi bestemte oss for å leve, valgte gleden og latteren etter sorgen. Det som i fjor var et litt annerledes og vanskelig arbeidsår har tatt seg opp. Jeg står stødigere, sammen med flere. Det kjennes godt å ta arbeidsgleden tilbake. Podene er på vei ut av redet, en har allerede flyttet, en er på boligjakt, og den siste reiser i forsvaret i Januar. Vi har fått to nydelige “svigerdøtre. Fornuftige, flotte jenter, med bein i nesa.

Jeg har gode venner, fantastisk fine kolleger som gjør hverdagene fulle av gøy, og en mann som stryker meg i håret når jeg sovner på sofaen, mellom måltidene i de late juledagene.

Takk for året, takk for følget, og takk for øyeblikkene. Vi blogges i 2025. Godt nytt år alle sammen ❤️

God morgen, og riktig god søndag fra måsahuset. Kalde føtter varmer seg i sprett nye tøfler mens flammene i peisen jobber med å varme opp stua. Foran meg på bordet står en kopp rykende varm kaffe fra den nye kaffemaskinen, og på rundstykket har jeg sylte og sennep.

Endelig sitter julestemninga, sånn skikkelig. Om ikke så lenge farter jeg og største poden til gamlebygda for å pynte graven til mamma og kameraten. Den første julen uten han vi mistet i sommer. Rart og sårt, men han er med oss i tankene.

Under treet har podene lagt gavene de har ordnet, men mor i huset har fått streng beskjed om å ikke legge noen flere der enda. De tviholder på ideen om at det tross alt er nissen som legger de der natt til julaften. Så ble de visst ikke for store for den illusjonen i år heller. Alle gaver er pakket inn og klare, og de som skal leveres rundt omkring er fremme hos de som skal få.

Julebaksten ligger i kakebokser. Noen på benken, slik at fysne måsafolk kan knaske når søtsuget kommer, andre bokser er godt gjemt for gubbe og poder, slik at det blir noe att til romjula. De boksene står fremdeles urørt, til tross for leiteaksjon fra gjengen.

Fredag var det juleavslutning på jobben. Først med elever, deretter sammen med kolleger. Gang rundt juletreet i aulaen, sang, julemat, og ungdommer som gledet seg til juleferie. Var vel ikke helt fritt for en gjeng ansatte som gledet seg til det samme. Det var klemmer, noen tårer, mest smil og latter, og et spontant luciatog i korridoren i c-blokka. Jeg travet opp og ned korridoren i knallrød kjole, og sang høyt og surt, og blei reint varm i hjertet av ungdommer som holder på tradisjoner.

Med hjem den dagen var rein juleglede, massevis av pakker, juleblomster og julevin. Jeg er botskjemt på den jobben, rett og slett. Og da jeg kom hjem den ettermiddagen, var vi en mindre i måsahuset, for poden hadde samme dag overtatt ny leilighet, og hadde vært på flyttefot siden morgentimene, med god hjelp fra måsagubben og podekjæresten. Og selv om det er veldig rart, er det også kjempefint. Tenk at han nå er eier av egen bolig, og det rett før jul. Han har vært hjemom hver dag hele helgen da, så overgangen har ikke tatt knekken på mammahjertet riktig enda.

Den siste episoden av julekalenderen er spilt inn. It`s a wrap! Drøye 15 arbeidstimer har det blitt i Desember, med innspilling sent og tidlig, litt slitsomt, men moro var det lell. Heldig er jeg, som får lov å bli med Javier på slike prosjekter, for mannen er proff til fingerspissene, og jeg lærer så masse, og opplever så mye, her i den lille landsbyen vår.

Og slik gikk den siste uka før jul, kort oppsummert denne gangen. Jeg tar meg en velfortjent juleferie med den lille gjengen min. Ønsker alle som titter innom fine juledager, jeg håper du finner lysglimt hver dag. Ta godt vare på deg selv, det fortjener du. God jul ❤️

Så starter altså enda en søndag i advent, og den starter så godt som helt likt alle andre søndager. I peisen knitrer det fra flammene, i lufta ligger en eim av kaffe og varme rundstykker, og jeg sitter i hjørnet av sofaen med utsikt til det hele, godt pakket inn i pysj, varme sokker, og intet mindre enn to pledd. Formen er litt skrall etter noen dager med feber og klassisk forkjølelse, men enkel forskning tyder på at jeg er på bedringens vei.

Resten av huset sover enda, bortsett fra gubben da, og nissen har husket å legge pakke i kalenderstrømpene til podene. I går forsov nemlig nissen seg, noe minsten på 20 ikke lot han glemme… Trodde det skulle bli mindre jobb med store unger jeg, men neida…de er bare bedre på å argumentere.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Det ble nok litt for masse gjøremål denne uka, og kroppen reagerte med å senke immunforsvaret, for på tampen av uke meldte feberen sin ankomst. Men før det rakk jeg jammen meg ganske masse. Hvert år, når en eller annen skoleferie nærmer seg, sørlig de med høytider involvert. øker behovet blant de ungdommene som trenger en voksen å lufte tankene til. Arbeidsdagene består derfor av litt ekstra sjonglering, og akkurat i denne perioden kjenner jeg også litt på utilstrekkelighet. Derfor er det ekstra fint med de små øyeblikkene som enten bringer frem smil og latter, eller de øyeblikkene som gir mulighet for å stoppe opp noen sekunder, kjenne på undring og takknemmelighet. Og det har vært mange av de øyeblikkene. Sånn som den morran det stod en hjemmelaget jule-brunost på pulten min da jeg kom på kontoret. Snille Anne Grethe har laget til meg i år også. Hverdagslykke.

Eller temadagene elevrådet har satt igang denne uka. Nytt tema hver dag. Ekstra gøy den dagen  temaet var julegenser. For du verden så mange grelle julegensere det finnes i folk sine garderober!!! Jeg fikk julegenser av kollegene i fjor, da flere av de hadde vært på shopping i Amsterdam. Rosa og grønn strikket julegenser, med en god dose ladning paljetter. Ulekkert, grelt, og kult. Og sånne dager, sånne øyeblikk, de bringer frem smilet.

Den morran himmelen nesten brant. Det har vært noen sånne vinter-himler i den seneste tiden. Man kan sitte inne ved vinduet, og se lyset der ute endre seg. Så må man nesten bare kle på seg, gå ut, stikke nesa opp mot skyene, bare for å få det med seg. Denne uka var det ekstra vakkert da lyset speilet seg i de store vinduene til skolen, og juletreet hadde fått et tynt lag snø over grenene. Skikkelig julestemning i skolegården, skikkelig fint øyeblikk.

Kollega Ragnhild hadde med seg favnen full av kvister fra trollhassel denne uka, og jeg plukket med meg en av kvistene hjem. Der julekransen pleier å henge i taket over salongbordet, fikk kvisten plass, og så måtte jeg finne ut hva jeg skulle pynte den med. Valget falt på enkel hjemmelaget pynt av kaffefilter. Så mens gubben så film, satt jeg i den andre sofaen, klippet og limte, og hang opp julekuler. Sånne øyeblikk er så fine, bare sitte å pusle med noe, være litt kreativ, med film i bakgrunnen. Gode øyeblikk.

Å komme hjem til et varmt hus. Det er fint øyeblikk det! En av de ettermiddagene jeg hadde spilt inn noen episoder av julekalenderen etter jobb, var jeg så kald og sulten at jeg var litt sur da jeg gikk hjemover. Men da jeg skulle krysse veien og gå inn porten så jeg at stjerna i vinduet lyste, og det røk fra pipa, og da jeg nærmet meg trappa luktet det middag. Og da var det så himla fint å komme hjem. Inn i et varmt hus hvor det knaker i peisen, når middagen er holdt varm, og alle lysene er tent. Kanskje ukas aller fineste øyeblikk.

Da Mona så pent spurte meg om jeg kunne bidra med denne julekalenderen, sa hun ikke noe om at Bjørkebadet skulle være en av aktørene, og at jeg skulle filmes i badedrakt. Så “rart” at hun glemte den lille detaljen der… Og ikke bare skulle jeg sprade rundt i badedrakt, neida, jeg skulle tre ei knallrosa badehette ned over dette digre hue, og filme “bomba” i slow motion også. Og tro meg, det var nesten så jeg trakk meg fra hele greia, men så tenkte jeg pokker heller! Og jeg lot det stå til! Noen reim har jeg aldri vært, man kan like gjerne bare stå i det, og satse på at folk ser bade-gleden, og ikke bilringene. For det er kjempegøy å bade, og tenk å være 48 år, og få lov til å stupe, og hoppe fra kanten, og leke i vannet! Litt skeptisk, mest barnslig lykkelig! Gøy øyeblikk!

Det lille hjertet på veien. Små detaljer som det gleder meg så masse. Jeg leiter nesten etter dem, når jeg rusler langs veien, og har all verdens tid, og innimellom dukker det opp små skatter, slik som et hjerte på stien. Små gleder, detaljer man ikke legger merke til, om man ikke legger godviljen til. Fint øyeblikk.

Og slik gikk enda en hverdagsuke i ventetiden. Over alt er det gode lukter, og fine øyeblikk. Appelsin, røkelse, nystekt ribbe, og akkurat denne uka, også klorvann. Jeg har spist flere lussekatter en jeg kan huske, varmet frosne tær foran flammene i peisen hver ettermiddag, kokt smultringer, og bakt pepperkaker. Jeg har levert noen julegaver, handlet inn litt kjøkkenutstyr til poden på flyttefot, snakket med ferieklare ungdommer, og kommet til bunns i haugen med sokker uten make.

I dag skal jeg steke krumkaker, skrive på de aller siste julekortene, skifte på sengene, og helt sikkert sove en dupp på sofaen, mens jeg synes litt synd på meg selv fordi host og hark og snørr. Håper uka som gikk bød deg på flere gode øyeblikk, og at uken som kommer gjør deg glad. Pass godt på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Andre søndagen i advent. Jammen gikk det raskt denne uka også, denne nedtellinga til jul. God morgen, til alle som titter innom, og riktig god søndag. Juletreet skinner midt i stua, helt ferdig pynta. Tidlig, men det er jo at den tresorten som drysser svært lite, altså plast, så det gjør jo ikke noe. Jeg nyter lysene, pynten, og stemninga juletreet tar med seg inn i stua. Borte i peisen knitrer det i tørr ved, og her i sofahjørnet har jeg pakket inn skrotten i sprett nye, og altfor store pysjbukser. Rødrutete selvsagt, for såpass bør det være i Desember. Akkurat nå er et fint øyeblikk. Ro og stillhet, og litt julestemning. Så er det på tide å oppsummere ukas små øyeblikk, og i natt da jeg ikke fikk sove, prøvde jeg å se for meg øyeblikkene. Jeg føler meg travel, selv om alt jeg gjør er ting som gir meg glede. Likevel kjenner jeg at jeg gleder meg til juleferien. Helt fri, fra både jobb og annet. Det skal bli godt å ikke måtte noe som helst.

Da jeg og kollega Martin låste oss inn på kontoret mandag morgen, ble vi møtt av et bål nederst i hjørnet der vi har kontorplasser. Jepp, du leste riktig. Og først ble vi litt sjokka over hvor ekte det så ut, selv om vi ganske kjapt skjønte at her var det noe flakkende lamper bak veden. Hven speider`n er, som i løpet av helgen har fyra opp leirbålet inne på c12, det er fremdeles ikke oppklart, men vi mistenker vaktmester`n. Han er stadig innom å gjør no sprell som garantert ikke står i arbeidskontrakta hans, og vi digger det! Så nå har vi bål ved kontorplassen vår, og fordi det trekker fra gamle vegger, skulle vi jo ønske det varmet litt mer, men koselig er det ihvertfall. Herlig øyeblikk! Og vaktmester`n , hvis du leser dette, vi mangler pølser og grillpinner!!!! Fikser du?

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Hjemme drives det også med julesysler. Det har ikke kommet så mange slag i kakeboksene enda, og helt ærlig kan det tenkes det ikke blir så mange heller. Men jeg maler julekort, lager kjeleunderlag, fyller julestrømper, og koser meg med annet gøy til jul. Denne uka har jeg blant annet laget små duftkranser som har fått plass på skapdører, og knagger. Der skal de få henge i julen og spre litt deilige juledufter i huset. Så enkelt, men så gøy å lage, og for meg er de en tradisjon. Husker mamma laget disse allerede da vi bodde i den lille leiligheten i Lillestrøm, da jeg var liten. Lukten av stjerneanis og appelsin er barndommens juleminner. Fine øyeblikk.

Tirsdag ble jeg lei fargen på peisen. Jeg synes den ble en mørk kloss som tok for mye plass og lys der borte i hjørnet. Tirsdag malte jeg den. Fortsatt ikke helt fornøyd, jeg ønsker meg at den skal bli enda mer varm beige, men det får bli til uka. Godt med alt som er gjort uansett, og hjørnet ble betraktelig lysere, og mer levende. Også synes julepynten på peishylla enda bedre!! Forandring fryder, gode øyeblikk.

Den morgenen snøen falt tungt fra himmelen da jeg ruslet til jobb, og la deg på bakken som et mjukt hvitt teppe. Da var det julestemning hele veien til jobb. Rett over veien ved påstkassa startet moroa, for det var kun ett menneske som hadde gått på gangveien før meg, og enten er vedkommende akkurat like barnslig som meg, ellers så har personen røyka tidenes “rev” på morran før de to turen ut. For de fotsporene, som varte i over 100 meter, var mer enn litt underholdende, og her var det virkelig gjort en innsats for å more eller forvirre den som kom etter.

Sporene er av den typen som får meg til å tro at spor-eieren dagen etter må ha kjent på vonde hofter, og/eller støle kne-ledd! Men du verden som jeg flira, og de sporene ga meg altså en så herlig og lattermild start på dagen. Jeg aner ikke hvem du er, du menneske med god tid på morran, og en evne til å sette spor i snøen som krever iherdig innsats, men takk skal du ha. Made my day!

Og da jeg ankom skolegården fikk jeg atter en gang skikkelig julestemning. Hvitt snøteppe i hele skolegården, utråkka og fin, også lys i julegrana mot mørkeblå vinterhimmel. Jeg ble stående lenge før jeg låste meg inn, bare for å nyte øyeblikket. Hverdag på sitt aller beste.

Vi spiller fremdeles inn episoder til julekalenderen. Det er tidkrevende, bittelitt pinlig når vi filmer på offentlige steder der det ferdes masse folk, men også kjempemorsomt. Også er det de bedriftene da, som virkelig gir det lille ekstra mens vi er der. Denne uka spilte vi inn en episode på Hannes Clinic, og jeg fikk ligge på mjuke madrasser, pakket inn i varme tepper, mens jeg nøt ansiktsmasasje fra Carolina. Tenk at dette lille tettstedet har så masse å by på! Så ja, pinlige stunder, og kamera rett i nepa er verdt det, når det bringer med seg slike gode øyeblikk.

Og slik gikk den aller første uka i Desember. Jeg har tråkket i regn, i snø, og på tørr asfalt. Jeg har drukket gløgg og spist pepperkaker med elever, og kost meg med håndballjentenes kamper på kvelden.

Jeg har pakket inn noen små ekstra gaver, og sortert gavene i poser etter hvor de skal og hvem de skal leveres til. Vi har så smått begynt å pakke det poden skal ha med seg når han flytter, bare 12 dager til han tar over leiligheten han har kjøpt nå. Jeg har bakt noen småkaker til kakeboksene, og kjenner jeg denne podeflokken min rett, er de boksene tomme lenge før julaften. Jeg har rusla noen kveldsturer bare for å se på julelysene i vinduene rundt omkring, vært på Fjøset og spist god middag med to gode venner, prøvd julekjoler Hos Mona, laget kveldsmat og samlet flokken rundt bordet på slutten av dagen, bare for å skravle. Jeg har kost meg med voffsen, kost meg med kaffekoppen, og kost meg elevene på jobb. Hverdagsuke, juleversjonen.

Håper uka som gikk ga deg noen gode øyeblikk, og at uka som kommer bringer frem smilet ditt. Ta vare på deg selv, det er du verdt. Vi blogges.

God morgen, god søndag, og goood første advent. NÅ er det lov! Lov med nisser, og kuler, og stjerner, og risgrøt, og riskrem og marsipan med sjokoladetrekk. Jeg har gitt meg selv lov lenge da, men nå er det liksom offisielt ventetid. Akkurat nå, er som nesten alltid, et godt øyeblikk. Søndagsmorgen er som regel det. Det knitrer borte i peisen, og voffsen og jeg sitter under teppet i sofaen, sammen. På peishylla er julekransen, og et par-tre nøtteknekkere på plass. Litt julestemning borte i det hjørnet også. Kaffemaskinen har fylt koppen min med hasselnøtt-kaffe, og gubben har nettopp satt rundstykker i ovnen. Straks skal voffsen tvinges med ut på en liten tur for å strekke på beina, og for å tømme tanken, men da jeg fant frem selen i stad løp hun under bordet og gjemte seg. Ingen stor frilufts-entusiast det dyret der, men tur blir det likevel snart. Vi skal bare sitte litt til her under teppet, og oppsummere noen av ukas små øyeblikk.

Tenk at det r 1 Desember alt da!! November, som alltid er litt mørk og lang, den gikk fort likevel. Og med advent kommer håndball på TV! Det er tradisjon for meg. Kvelder i stua, med håndball-jentene på tittekassa! Alltid like gøy, alltid like spennende. Litt sånn ungdomsminner også, fra den tiden jeg spilte selv, fast benkesliter på jenter 16 på Sørumsand. Husker at desemberkveldene hjemme var mamma og pappa og meg foran tv`n, og at heiaropene var høye, og spenninga enda høyere. Pappa lærte meg alle banneordene han kunne hver gang Norge bomma, helt ubevisst. En tradisjon jeg mer eller mindre dro med meg i oppdragelsen av egne barn… Uansett, håndball EM 2024, bring it on!!! Gode øyeblikk hele Desember!

Fredag var det julebord med jobben. Kroppen og hodet er litt slitne om dagen, og jeg jobba litt med meg selv for å glede meg til fest, men det ble så hyggelig! Masse festkledde kolleger, glitter og stas, høye skåler, julemat og morsomme taler, alt i tråd med julebordstradisjoner. Og selv om det ble litt tidlig kvelden på denne sletne skrotten, så kosa jeg meg skikkelig! Julepyntet skole, julebord med flotte kolleger, en knallfin inngang til helgen. Fine øyeblikk.

Vi er godt igang med innspilling av julekalender for næringsforeningen, Javier og jeg. Han gjør det meste av jobben da. Han instruerer, filmer, redigerer og publiserer. Jeg bare møter, gjør som jeg får beskjed om, og prater til kamera. Blir aldri helt vant til det, men selv om det kjennes kleint, så er det artig lell, og jeg er så heldig som får lov til å være med på sånne prosjekter innimellom. Det blir masse filming de neste ukene også, om vi skal komme i mål med 24 små filmer. Den første legges ut i dag. Så derfor, filming i lokale bedrifter, fine øyeblikk.

Og med den filminga kommer det utfordringer og små opplevelser jeg ikke ville fått ellers. Denne uka har jeg, tro det eller ei, kjørt firhjuling!!! Jeg, som alltid har vært den overnervøse mammaen i depotet på alle crossbaner i alle åra gutta har kjørt, fikk plutselig muligheten til å gasse litt sjøl. Om det ga mersmak??? Jepp, absolutt. For tenk om jeg kunne hatt sånn firhjuling med skjær, og kunne måkt snø på tomta i vinter på den måten!!! Det hadde vært fett det! Noe kjøp av firhjuling blir det neppe denne jula, men opplevelsen var fet!!! Fett øyeblikk.

En kveld denne uka la mellomste poden seg med hodet i fanget mitt da vi satt og så på tv. “Kos meg litt i håret a mamma?” Så satt jeg der da, og kosa med krølltoppen, og kjente at nå er det snart siste gangen jeg sitter i sofaen, med alle podene rundt meg, koser med krøller, og stryker på ryggen, skravler om hverdagen. For straks flytter nettopp denne poden inn i egen leilighet, og ei drøy uke senere reiser minsten i forsvaret for et år. Så jeg bare nøt øyeblikket. Satt bare rolig med en “voksen” pode i fanget, og nøt øyeblikket. Snart r redet mye tommere, jeg gleder meg over dagene, og øyeblikkene som er igjen.

Hver kveld denne uka har jeg fylt på med julepynt. Hver kveld har flere flater, kriker og kroker fått ne små juletrær, nisser og julekuler, og det er så koselig. Huset blir liksom så mye lunere av alt julestæsjet. Om ikke så alt for mange dagen skal juletreet få hedersplassen i stua også, men frem til da koser jeg meg med påfyll av små hint om jul. Så gode øyeblikk.

Den morran jeg var frøsen fra jeg stod opp, og valgte den lengste ullfrakken som yttertøy da jeg rusla til jobb. Jeg gikk på gangveien og var så fornøyd med valget, for kulda slapp ikke gjennom den lange frakken. Tilogmed rumpa og lårene var varme. Men så kom jeg dit hvor gatelysene treffer slik at jeg i noen meter jager min egen skygge, og skvatt litt da jeg innså at jeg så akkurat ut som Dracula. Kunne jo spilt i en skrekkfilm den dagen. Og da flira jeg så godt at jeg måtte stoppe opp å ta et bilde. Teit, jeg veit, men jeg lo likevel. Skummel kjerring i morgenmørket, festlig øyeblikk.

Og slik gikk den siste uka i November. Ei helt vanlig uke, med helt vanlige hverdagsøyeblikk. Jeg har, sammen en kollega Anne Grethe besøkt tidligere kollega Sandra, hatt en så koselig skravlekveld med dem, og kosa med verdens fineste, og ganske stuttbeinte Turbo. Jeg har bakt et slag julekaker, malt noen flere julekort, pakket inn kalendergaver til julekalenderen på kontoret, hatt fine samtaler med elever, og handlet inn litt kjøkkenutstyr til poden som er på flyttefot.

Nå skal jeg lufte den hjemmekjære voffsen. Tvangslufting, rett og slett. Hun er glad og fornøyd når vi først begynner å gå da, det er nok bare dørstokk-mila som er litt lang for de korte beina. Den er i grunn ofte lang for de litt lengre beina mine også…

Håper uka som gikk ga deg noen fine, små øyeblikk, og at søndagen, og den kommende ventetiden gir deg små gleder. Ha en riktig fin søndag, og stell pent med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.

Plutselig ukeslutt, igjen. Så derfor, god morgen, og riktig god søndag. Selv om mye kjennes nytt denne uka, er søndags-vanene de samme. Det knitrer borte i peisen, og snart vil varmen spre seg i hele stua. Pysjen er på, den samme loslitte, rutete flanellen jeg har brukt hver helg i snart to år. Forrige søndag oppdaget jeg hull i sømmen på begge sider av buksa, så glemte jeg det, helt til jeg oppdaget de på nytt i dag. Noterer ned ny pysj på ønskelista til julenissen. Jeg har hull i ullsokken også. Kunne nesten spilt hovedrollen i Olivier Twist, så stakkarslig og fillete som dette “kostymet” er, men det gjør ikke noe. Motepolitiet har aldri patruljert her i måsahuset uansett. Kaffekoppen er fylt til randen av jule-kaffe. Smaker et hint av både hasselnøtt og kanel, og jeg koser meg! Et sånn helt vanlig, likevel kjempefint søndagsøyeblikk.

Jeg har ikke helt bestemt meg enda, men har vært inne på tanken om å pynte litt til jul i dag. Bare bittelitt. Neste uke er det jo allerede 1. Desember, og uka som kommer blir travel. Da må det jo være greit å tjuvstarte litt eller? Et par sånne glitrende jule-kuler her og der, og en kvast granbar i en vase eller to? Jule-politiet er akkurat like fraværende som motepolitiet i dette huset, så bløtlagt blir jeg neppe for tjuvstarting uansett.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Uka har bydd på fine øyeblikk. Tidlig på morrakvisten, mens jeg ruslet til skolen, gikk det plutselig opp for meg at blåtimen er tilbake. Og den har jeg savna. Blåtimen gir en sånn indre ro. Så noen hundre meter før skolen måtte jeg bare stoppe opp, puste inn den kalde vinterlufta, kjenne den første snøen knirke litt under skoene, og bare nyte den rolige blåfargen som maler morgenen, før dagslyset trenger gjennom. En liten hvil midt på veien, en pause fra dagen egentlig har startet. Fint øyeblikk.

Den morran verden plutselig ble litt magisk. Jeg stod ute i skolegården på morran, for å møte en elev. Og mens jeg står og skuer utover elevene som kommer av skolebussen, skifter liksom hele lyset i skolegården, fra vanlig morgen-grått, til en sånn helt merkelig flammende rosa-oransje-ish, Over skolen hang en hel regnbue, og rammet nesten inn skolen. Som om hele skolen og skolegården lå inne i ei slags boble. Fantastisk fint. Flott øyeblikk.

Jeg har sagt ja til å spille inn en julekalender for næringsforeningen på Bjørkelangen. Jeg sa ja fordi det var Mona som spurte, og Mona er liksom så grei at man ikke kan si nei. Også angrer jeg med en gang jeg ser kameraet, og Javier, produsenten, er klar til innspilling. Akutt anger. Sånn typ “Der r hu som alltid skal stikke seg frem!” Intet mindre enn 24 små filmer skal vi lage, så det blir jo noen timer jobb i ukene frem mot jul. Denne uka har vi spilt inn de to første. Og selv om jeg angrer litt, så er det jo gøy også. For bedriftene vi besøker stiller med fine kalender-premier, og det ER gøy å kunne bidra til bygda, tross alt. Så ut av komfortsonen, atter en gang, også får jeg jo med skikkelig julestemning samtidig. Det skal man ikke kimse av. Gode øyeblikk.

Kake på jobb. En elev jeg ikke egentlig lenger ser hver dag banket plutselig på døra til kontoret, og overleverte et digert sjokoladekake-stykke. For eleven hadde feiret bursdag, og tenkte på “gamlelærer`n” da det var igjen et par saftige stykker. Sånt varmer hjertet skikkelig. Så da ble det kake til lunsj, og en liten “catch up” med en elev jeg ikke lenger ser hver dag. Kjempekoselige øyeblikk.

Torsdag ble måsagubben med mellomste poden i banken for å undersøke mulighetene for boliglån, med tanke på kjøp av egen leilighet. Torsdag kveld var gubben, jeg og poden på visning. Fredag formiddag var mellomste pode eier av egen leilighet. Her gikk det fort i svingene, og rett før jul forlater en av tre poder hjemmet. Jeg har ikke helt forstått det enda, sånn egentlig. Gutta r jo i den alderen, de jobber og sparer, vi visste jo at det ville skje, men nå som det har skjedd, ja da kjennes det rart. Kjempefint, men nytt og rart. Heldigvis blir han i bygda, en rask spasertur unna, og det kjennes trygt. Så skal det bli fint at han står på egen bein, den første skikkelige smaken av voksenlivet. Og ja, jeg tillater meg å være litt stolt også. En pode på vei ut, fint øyeblikk.

Også er det podekjæreste-voffsen da, som alltid er stundene med henne fine øyeblikk. De kveldene hun er her, nettene hun sover her, og de dagene jeg kan bli med henne på morgentur. Denne litte pelsballen, med en forkjærlighet for elefantbamser og tyggebein,er bare rein hverdagslykke. En kontaktsøkende voffs i armkroken er alltid gode øyeblikk.

Og slik har enda ei hverdagsuke gått. Jeg har sitti litt i garasjen sammen med minsten, og sett han pusse, sveise og skru på prosjekt rallybil. Jeg har gått turer med elever, fylt potter og kasser ute på verandaen med mose og granbar, så den er klar for snø og julestemning.

Nå skal resten av kaffen drikkes, et par nye vedkubber skal legges i peisen, også tror jeg jammen jeg skal gi etter for trangen til å finne kassene med julepynt. Plutselig blir det jo jul. Håper uka som gikk gav deg fine øyeblikk, og grunner til å trekke på smilebåndet. Også håper jeg at denne siste kommende uka i November byr på litt hverdagsmagi. Stell pent md deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Foran meg, på bordet, ryker det fra en kopp kaffe med sjokolade, en miks av to kapsler, mekket i kaffemaskinen. Jeg tør påstå at den kaffemaskinen er ei rein lykke på morgener som dette. Velge smak, trykke på en knapp, og tadaaa, lykke i en kopp. Øyeblikk ❤️

Det knitrer borte i peisen, lysene på bordet er tent, og jeg nyter en stille morgen. To poder og en podekjæreste sover enda, en pode og en annen podekjæreste er på hyttetur langt oppe i Nord-Norge. Måsagubben mekker frokost, og jeg har krøpet opp i sofahjørnet mitt for å oppsummere ukas små øyeblikk. Min lille digitale minnebok. Og øyeblikk har det vært denne uka, små og litt større, selv om hverdagsuka har vært skikkelig hverdagslig, med jobb-hjem-jobb-hjem…

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Mandag hadde jeg et sånt “slå meg med en spade og grav meg ned” øyeblikk. Jeg hadde hatt et møte med to kolleger der jeg satt rimelig breibeint i en lav sofa, med to kolleger rett ovenfor meg, og diskutert elev-saker. På vei over skolegården, da jeg vandret tilbake til kontoret synes jeg det trakk så fælt i “underetasjen”, og kikket nedover. Det var da jeg oppdaget en rift i sømmen i skrittet på drøye ti cm…. Ei flenge som nok har vært mer enn godt synlig for de stakkars folka ovenfor meg i møtet. Og som om ikke flenga i sømmen var nok, revna selvsagt buksa den dagen jeg hadde på ei beige truse, slik at det sikkert så ut som om halve “kyllingfileen” var på vei ut av buksa! Og hva gjør man da? Jo, da ler man! For hva annet kan man gjøre??? Og heldigvis fikk jeg tak i nål og tråd, og tetta skandalen før neste undervisnings økt Nå i ettertid, når den største skammen er litt på avstand, kan jeg si det var et litt artig øyeblikk… men bare litt.

Den ettermiddagen jeg rakk en tur med voffsen til podekjæresten før det ble mørkt. Vi rusla en liten runde i skogen, og det  var så deilig å gå av seg litt tanker fra arbeidsdagen. Noen dager er det jo sånn at man har noen løse tråder som man ikke føler man har fått nøstet opp, og det kjennes vanskelig å ikke ha fått vært tilstrekkelig nok for elevene. En luftetur hjelper alltid, og å surre rundt i skogen med en liten pelsball er rein terapi. Fine øyeblikk.

De aller fleste morgninger er jeg på vei til jobb mens det ennå er mørkt, men en dag denne uka var jeg litt senere ute. Morgenlyset hadde akkurat vekket bygda da jeg rusla bortover gangveien, og tåka var i ferd med å lette. Frosten fra natta tinte mens jeg gikk, og langs grøfta hang blader og ugress tunge av vannperler. Fordelen med å vende nesa ned mot bakken når man går er alt det vakre som befinner seg blant helt vanlig grøftegress, og jeg klarer ikke la være å stoppe, titte, lukte og kjenne. Selv i mørke November byr naturen på kunstverk. Er det bare jeg som bruker tid på sånne øyeblikk, eller gjør du det også? Uansett, fint øyeblikk. Somle litt på vei til jobb.

De kveldene jeg har satt meg ned eter middag for å male julekort. Helt enkle julekort, bare litt vannmaling og ark, men det er altså så avslappende. Litt julemusikk fra høyttaleren, en kopp te, også bare la tankene vandre med jeg svinger penselen. Da koser jeg meg da. Med podene sittende rundt meg mens de skravler, mens gubben fyrer i peisen og diskuterer rally-bil-bygging med minsten. Full stue, likevel litt alene i min egen male-boble. Så gode øyeblikk. Må snart kjøpe mer akvarell-ark.

Knusende 12-0 tap på ny fotballkamp i midttimen på torsdag, men gurimalla så moro det r å være med! Vi, altså det lærerlaget med null talent, har nå kun en kamp igjen i innledende runder, og kommer selvsagt ikke videre til noe mellomspill, men artig er det læll. Og svett blir jeg også. Litt fordi jeg beveger meg smått og tregt, mest fordi jeg spiller i grilldressen fra Sparkjøp. og den er av tetteste type polyester. Som å spille fotball, kledd i en presenning. Men ja, tap til tross, disse fotballkampene gir flere latterkuler enn selvtilliten har godt av, og mange fine øyeblikk.

Da minstepoden kom med ønskeliste til jul. Da flira jeg godt. 20 år, snart klar for førstegangstjenesten, fulltids tømrer….men ønskeliste. Proppfull av utstyr til rallybilen han bygger til minne om onkel Knut. Og med den lista i hånda, med en lattermild, dog noe håpefull pode bak meg, kjente jeg på skikkelig julestemning. Blir ønskelista oppfylt? Neppe, men stemninga satt seg okke som. Koselig øyeblikk.

Og dagen etter ønskelista kom det et minne-varsel på mobilen, en gammel snap fra onkel Knut, kameraten vi mistet i sommer. Så slo det meg igjen, at han er borte. At han ikke kommer innom igjen. At han ikke sender flere snapper som dette. Og selv om sorgen akkurat da slo beina litt under meg igjen, så er jeg så glad for disse minnene også. Gode øyeblikk.

Og slik gikk enda en hverdagsuke. Et par kvelder har gubben og jeg gått en lang tur rundt Bjørkelangen. Vi har satt på oss joggeskoa, kledd oss godt, og rusla ut i kveldskulda, bare for å lea litt på skrottene, og for å skravle. Fine øyeblikk.

Jeg har bakt julekake med i overkant mange rosiner, øvet litt på gitaren, og gitt opp å lære å spille gitar. Jeg har fyret med ved til svetten rant, og sykla i kulda så fingrene har vært frosne og blå. Jeg har sittet oppe halve natten og snakket med en av podene om livets sorger og forandringer, og jeg har sovnet i armkroken til gubben på sofaen, lenge før leggetid, to kvelder på rad. Hverdag, enkelt og greit.

Nå skal søndagen få utfolde seg, helt uten en eneste plan. Jeg skal ta øyeblikkene som de kommer, og nyte de alle, før mandagen banker på døra. Håper uka som gikk ga deg fine små øyeblikk, og at uka som kommer byr på enda flere Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.