jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

God morgen, og god søndag. For en uke siden satt jeg rundt spisebordet til tante Mariann, og hadde   “-Du tante Jojo????” spørsmål konstant i ørene. I dag sitter jeg hjemme i sofakroken, og stillheten i måsahuset står i stor kontrast til forrige søndag. Jeg savner småtrollene allerede, men nyter også stillheten vi har begynt å bli vant til etter at podene flytta hjemmefra. Oppe sover den yngste av dem, hjemme på enda en liten perm fra forsvaret, men om litt blir det frokost, pakking av sekk, også bærer det til flyplassen for nye uker  med arbeid på Ørlandet. Vi har fått mye tid sammen denne helgen, minsten og jeg. Det har vært så godt å se han, klemme på han, bare være rundt han. Mammahjertet har trengt det, og poden har trengt det.  På bordet danser flammene i et duftlys, og de fine gresskarene tante Mariann har støpt til meg skaper litt høst stemning i sofakroken. Ja, for det er ikke lenger tvil om at det har blitt høst.

Når det er sagt…jeg elsker denne årstiden. Elsker at bladene på trærne skifter farge, selv om det fremdeles i all hovedsak er grønt ute. Jeg elsker at jeg kan kle på meg mjuke strikkegensere, at lufta om morran kiler litt kaldt i nesa når jeg rusler til jobb, og at sola jobber seg gjennom fuktig tåke slik at skolegården bader i mjukt høstlys hver morgen når jeg står ute og ønsker elever velkommen. Høsten byr alltid på så mange gode øyeblikk.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Flere dager denne uka har det regnet tidlig på morran, for så at sola har kommet utpå formiddagen. Og selv om en del av meg tenker at det hadde vært digg å krype tilbake under dyna når jeg våkner til regnet mot ruta, så finnes det jammen mye glede i regndråper på en diger rosa paraply også. Å rusle kilometeren bort til skolen kl syv, under en gedigen rosa paraply, å svær at man ikke får en eneste dråpe på seg, det er forfriskende herlig. Skikkelig fin start på dagen. Den rosa paraplyen har sett bedre dager, og jeg leter litt desperat etter en ny stor en i friske farger. Uansett, regndråper som trommer over hodet, fint øyeblikk.

Ett av høstens to foreldremøter ble unnagjort forrige uke. Et nytt venter om et par dager. Nå skal jeg ikke skryte på meg hurramegrundt-holdning for jobb på kveldstid, men det er nor fint med å få bli kjent med foreldregruppene til ungdommene jeg omgås hver dag også. Sammen med en annen kollega fra miljøteamet fikk vi presentert litt om skolehverdagen, og jobben vi gjør med ungdommene. Oooog, det skal sises at kveldsmaten smaker dobbelt så godt etter 13 timers arbeidsdag. Gode øyeblikk.

I lunsjen en dag denne uka, feiret vi verdens finest 40 åring. Kollega Tine fylte rundt tall, og tradisjonen tro var avdelingen samlet i lunsjen for kake, kaffe, taler og gaveutdeling. Slike dager gjør noe med samholdet, og det er så herlig når alle finner tid til å spise sammen. Skoledagene nå for tiden gir nemlig ikke alltid rom for felles matpauser, derfor kjennes det ekstra fint når så mange blir med på feiringer. Herlig øyeblikk.

Og en bursdagsfeiring bringer gjester som er hjemme i foreldrepermisjon også. intet mindre enn tre av lærerne på avdelingen er for tiden hjemme med relativt nytt avkom, og alle tre kom i bursdagslunsj med småttisene. Du kan tro det raslet godt i disse to tørre eggstokkene mine av gurgling, og bæsjebleier, og tannløse smil. “Tante” Janne fikk jo knapt konsentrert seg om verken kaffen, kaka eller jubilanten. Finnes det noe herligere enn å snuse på helt rykende ferske, runde og mjuke, små barnekinn? Såååå fine øyeblikk.

Med minstepoden hjemme, uansett hvor stille og rolig han er, blir det mer liv i måsahuset, og det er så godt. To dager denne uka har jeg kommet hjem fra jobb, til gitarspill fra sofakroken. I en perioden øvde jeg jo massevis selv på gitar, men gehøret mitt er i dårligere forfatning en norske landeveier… Poden derimot, spiller så tonene triller ut av kassegitaren, og det er så fint å høre på! Sånne bittesmå hverdagsgleder er så herlige.

I tillegg til å stå for musikken i huset, drar poden mamsen med ut på lange turer rundt i bygda. Praten går alltid så lett når man rusler side om side, når man nesten er alene på stiene som sniker seg rundt mellom bolighus, skoger, og forbi små tjern og elver. Vi har gått i regn, og vi har gått i solskinn, og vi har selvsagt gått forbi sauene som fremdeles er ute på beite oppe i skråningen. Det har blitt tradisjon det, stå der og titte på de rolige, ullkledde gressklipperne, og bare nyte roen. Gode øyeblikk.

Den dagen mellomste poden kjedet seg, og kom hjem til mamsen bare for å snakke litt, “henge” litt, og til slutt sovne på sofaen. Det er så heldig at de bor så nære, selv om de har kjøpt seg noe egent. Noen dager i uka er de hjemom for å spise middag, stjele med seg litt fersk bakst, eller bare for å sitte litt i sofaen og snakke. Jeg håper slike stunder aldri tar slutt.

Og slik gikk enda en hverdagsuke. Litt sår, litt vanskelig, litt travel, litt fin, litt morsom. Alle de øyeblikkene som utgjør en sammensatt, helt normal uke. Jeg har holdt enda et foredrag for ei gruppe fine kvinnfolk, og jeg har hatt herlig etterlengtet alenetid i sofaen hjemme. Jeg har snakket med så mange herlige ungdommer, jeg har landa på et par viktige avgjørelser, spist sjokolade og drukket kaffe. Jeg har sittet på huk og klappet en katt som fulgte etter med de siste 50 meterne til skolen, og ledd så mye av all den dårlige men viktige humoren blant en gruppe kollegaer som akkurat nå befinner seg i en uvanlig hektisk hverdag.

Jeg håper uka som gikk var raus med deg, og at uken som kommer byr på drøssevis av gode øyeblikk. Stell pent med deg selv, det fortjener du, og riktig, riktig fin søndag. Vi blogges.

God morgen, og god søndag, denne gangen fra huset til tante Mariann. Det er rart å ikke våkne opp hjemme, de aller fleste søndager gjør jeg jo det. Men det er fint også, en liten miniferie hos tante, sammen med de to småtrollene til kusinen min. Jeg har vært så heldig å få tilbringe helgen sammen med to små fininger, med fregner på nesen, og kroppen full av herlige lopper. Hvor herlig er det ikke å få lov til å være “tante Jojo” for en helg. Snart kommer måsagubben for å hente fruen, for også ettermiddagen denne søndagen er full av gjøremål, men først skal jeg spise frokost med tante, og to pratsomme små lopper, så skal det lekes litt til før jeg vender snuta hjemover til måsahuset.

Og når vi snakker om lek… Helgens små og store ablegøyer med to små sklir lett inn i rekka at et av mange av ukas små øyeblikk. Tenk så fort man glemmer akkurat det, hvor gøy det er å leke. Jeg har bygget lego, tegnet og malt, limt og klippet, laget figurer av leire. Flyktet inn i en verden hvor fantasien er en virkelighet, og hvor tiden nesten ikke eksisterer. Det er befriende avslappende, og stressende på samme tid. Stressende fordi man er så vant til å forholde seg til klokka, så styrt av våre såkalte voksen-forventninger, og kjempedeilig fordi hjernen får en velfortjent pause. (selv om det kjennes som om hjernen min har hengt seg opp i pauseknappen i disse dager!) Også er det helt fantastisk å se tante som bestemor. For den dama som hadde stålkontroll på egen datter, og oss tantebarna da vi var små, er mjuk som varmt bordsmør når det kommer til barnebarna. Hun sier hun er streng på leggetid, men den sklir ut med halvannen time. Hun sier ja når hun mener nei, og smiler som en forelska tenåring når hun ser på småtrollene. Herlig. Fantastisk fint å være vitne til.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Enda en uke har gått hvor jeg må minne meg selv på å stoppe opp og puste. Jeg vet hvor skoen trykker, jeg har bare ikke tilgang på gnagsårplaster, om den metaforen gir mening. Ord som “Pass på deg selv nå da”, og “Husk å ta pauser” er velmenende, men vanskelig å gjennomføre i praksis. Kort oppsummert, jeg er sliten. Men, det betyr ikke at det ikke finnes fine øyeblikk som gir små pusterom, litt tid til ettertanke. Det finnes mange, og det kjennes desto viktigere å finne dem. En liten lapp på PC`n da jeg plutselig var igjen alene på jobben fredag ettermiddag. Sånne små ting, det er så gode øyeblikk.

En tur ut i kveldssola, selv om man egentlig har bestemt seg for at man ikke orker. Dørstokkmila er ekstra lang når dagene er så hektiske. Men jeg trenger den turen. Trenger å kjenne grusen knase under skosålene, trenger å kjenne sola varme litt i nakken, trenger å snuse inn lukten av nyslått korn og gule blader som nettopp har falt. Og kroppen, den er utrolig nok, mindre sliten etter en lang kveldstur. Det er reine tryllekunsten det!

Flere og flere jorder i bygda er omringet av solsikker. Og solsikkene sprer seg til grøftekanter og andre grønne små flekker langs veien. Og solsikker gjør meg glad! Jeg burde plukket meg en bukett, og tatt med litt gul glede hjem, men enn så lenge har jeg nøyet meg med å snuse litt på dem, dra fingrene forsiktig over de gule kronbladene og den litt taggete stilken. Solsikker lukter høst! Gule gleder, og gode øyeblikk.

En dag denne uke, rett etter lunsj, kom en gjeng ungdommer innom kontoret, og spurte om jeg kunne ta på meg kjempe-tissen, og bli med ut i skolegården. De jobber med skolerevy, og trengte en filmsnutt og noen bilder til en del av revyen. Ikke helt en hverdagslig arbeidsoppgave, men likevel et herlig lite avbrekk fra de daglige faste rutinene. Så jeg hoppet inn i kjempe-tissen, og løp noen runder rundt i skolegården. Helt vanlig….helt normalt! Gøyalt øyeblikk!

Onsdag kveld var jeg invitert til Asker for å holde foredrag. Jeg har tatt en pause fra slike oppdrag i sommer, men det var så gøy å gjøgle litt igjen. På gamle ærverdige Frivilligsentralen var det samlet flotte kvinnfolk til en helaften med foredrag, og jeg storkoste meg. Det ble en lang kveld, sent hjemme, rett i seng, men likevel enda en fin opplevelse. Fint øyeblikk.

En liten tur til sjøen. Det var fint det. Ruslet langs vannet, kjente lukten av salt sjø, og følelsen av varm vind i ansiktet. Gubben hadde handlet med seg mat og drikke, og det var så herlig å bare være, et par timers tid. Som om vi fikk sommeren tilbake, bare for et øyeblikk.

Og denne dama klarer ikke rusle på stranden uten å samle. Mer røven i været, og nesa i sanda fylte jeg lommene med steiner i fine fasonger, skjell og bittesmå sjøstjerner. Jeg tenker alltid at “dette kan sikkert brukes til noe”, til gubbens store fortvilelse. Men det er skikkelig fint, å finne en stein, mjuk av tidens tann og sjøens bølger, kjenne på den, ha den i lomma, tenke at det er en skatt. Jeg vokser aldri av meg akkurat det, og ikke vil jeg det heller. Lomma full av skatter vil alltid gi gode øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. En av de fine ungdommene på skolen hadde med hunden sin en dag, slik at jeg kunne kose litt med en pels-skatt igjen. Det er rein terapi. Jeg har hoppet i sølepytter, for å bli våt på føttene, slik at det skulle kjennes ekstra deilig å putte bare føtter inn i et par tjukke ullsokker når jeg kom hjem. Barnslig, men verdt det!

Jeg har spist for lite salat, og for mye sjokolade! Jeg har tråkket rundt i gult løv, men de grønneste skoa jeg noen gang har eid! Jeg har sovna på sofaen, og ligget våken flere netter. Sunget høyt og surt til gamle slagere, snakket med de flotteste ungdommene jeg vet om, og vurdert å spise bittelitt fluesopp bare for å bli sjuk nok til å unne meg en fridag. (gjorde det ikke da!) En ganske så vanlig hverdagsuke, full av fine øyeblikk.

Håper uken din var full av brede smil, og at uka som kommer er skikkelig raus med deg. Ha en strålende søndag, ta vare på øyeblikkene. Vi blogges.

Så våknet jeg opp til enda en søndag, og med en murrende følelse av at helgen på langt nær var lang nok denne gangen heller. Lenge før arbeidsdagen har vært over, hver eneste dag denne uka, har jeg hatt 10.000 skritt på klokka, og skolen vår er slett ikke sååå stor. Da fredag ettermiddag kom satt jeg på miljøteamkontoret og hørte stemmene til de andre, men klarte ikke helt å registrere hva de andre sa hele tiden. Bomull i hodet.  En ting er sikkert, denne oppstarten har vært hektisk. Fin, men hektisk. Og akkurat nå skulle jeg gjerne hatt lørdagen i reprise, slik at helgen virket lengre.

Men, det er søndag morgen, og hele dagen ligger foran meg. Oppe sover poden som trengte en liten pause fra forsvaret, og kom hjem på helgeperm fredag ettermiddag. Vi skal kjøre han til flyplassen om noen timer, men først skal han få sove ut skikkelig noen timer til. Det er godt å ha han fysisk tilstede, selv bare for en helg. Mammahjertet trengte å se på han når vi snakket, ansikt til ansikt, klemme han litt, være helt nær.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Gubben sysler med frokosten på kjøkkenet, og om det er bevisst eller ikke vet jeg ikke, men han nynner på “I had the time of my life”. Vi har den på hjernen begge to, har nynna siden i går, da vi hadde sett Dirty Dancing på Chateu Neuf. Et av ukas fine øyeblikk. Det har vært mange fine hverdagsøyeblikk denne uka også, men fordi dagene er så i overkant fulle, har jeg kanskje ikke vært like flink til å se dem. Ihvertfall ikke stoppe opp og nyte dem. Jeg prøver meg på en gjennomgang likevel. Om det er en ting denne søndagsbloggen har lært meg, så er det viktigheten av å se de små fine øyeblikkene, når verden bare raser forbi deg med slitte bremse skiver.

Hver morgen denne uka, før jeg har syklet til jobb, har jeg ruslet til hjørnet av blomsterbeddet for å se om den gule påskerosen jeg plantet ut i sommer, har blomstret igjen. Torsdag morgen hadde den det. En av tre gule knopper hadde sprunget ut. Også kan det jo godt hende at gleden over å ha blåst liv i noe jeg egentlig trodde var dødt lurer meg litt, men rosene virker større nå, enn da de stod i potten inne. Jeg ble sittende på huk foran blomsterbedet lenge, som en stolt mamma liksom. Børstet regndråper av bladene så rosen skulle bli lettere, og rette seg opp. Tenk at den rakk å blomstre en gang til, og det i årets første høstmåned. Fine øyeblikk. Lurer på om den klarer å overvintre…

Alle de fine kollegene mine. Ja, for det er ingen hemmelighet at denne skolestarten har vært i overkant hektisk, og at gjøremålene har vært mange. Flere enn man egentlig rår over, og jeg hater å kjenne på utilstrekkelighet. Får vondt inne i meg når man ikke får vært tilstede for nok av ungdommene. Men støtteapperatet man har i kollegene er grunnen til at man fortsetter. Eller, ungdommene er grunnen, selvsagt, men uten nok voksne mennesker som kan lytte og veilede er man jo ingenting. En prat på kontoret, en klapp på skuldrene, en fin melding i teams, latter som runger i pausene, og sjokolade som som venter på pulten når man ikke har rukket å spise i lunsjen. Hva skulle man gjort uten gode kolleger? Gode øyeblikk.

Den siste økta, rett før skolebussen skulle kjøre, og jeg ruslet mot lageret for å legge fra meg fotballen etter en rørepause, kom to elever løpende mot meg med et stort stykke brownie pakket inn i en serviett. De hadde bakt med klassen på skolekjøkkenet, og lukten av kake lå i korridorene hele økta. Snakk om omtenksomme elever. Så jeg ruslet tilbake til klasserommet jeg skulle være i , med en kakebit pakket inn i en serviett, og mens elevene hadde nesene ned i bøkene, smugspiste på bakerste rad. Kalorier teller ikke når ingen ser at du spiser, så teknisk sett var det en slankekake. Da jeg var passe mett, delte jeg den siste biten med den andre kollegaen i rommet. Vi liker slankekaker begge to. Herlig øyeblikk.

Den ene dagen jeg ikke syklet til jobb denne uka, fordi det var meldt så mye regn på ettermiddagen at jeg tenkte det  var bedre om gubben hentet meg etter jobb, tråkket jeg på en stein på gangveien, bare noen meter etter at jeg hadde gått hjemmefra. Umiddelbart kicket barnehjernen inn, og fortalte meg at steinen måtte sparkes heeele veien til jobb. (noen ganger lurer jeg på om hjernen vet at den snart fyller 49, og ikke trenger å sparke verken stener, kongler eller snøballer hele veien hjem…) Halvveis til jobb kikket jeg litt ekstra på stenen som lå foran føttene mine på asfalten, og synes jeg kunne skimte konturen av et hjerte. Og da kicket samlehjernen inn, og at at dette prakt-eksemplaret av en vanlig gråstein måtte jeg ha i lomma, for den kunne bringe lykke! Så glemte jeg stenen, for jeg vant ikke i Lotto denne uka heller, frem til den plutselig dukket opp i vaskemaskinen i går kveld! Og da hadde den bragt lykke alikevel. For den har gått 400 runder i vaskemasinen, uten å ødelegge den, og det er jo lykke det! Så nå ligger den i blomsterbedet under den gule rosen, og den kommer jeg garantert til å glemme, før den dukker opp når jeg luker der neste sommer, og da kommer jeg til å bli glad for å se den. Hjertestein = mange fine øyeblikk.

Og i går var vi, som nevnt øverst, på “Dirty Dancing! Fantastisk moro! To bønder i byen, måsagubben og jeg. Vi styra med tog og trikk som to proffer, prøvde å late som om by-kaoset ikke stresset oss det minste, og nøt musikken fra det glade 80 tall i levende livet fra svært talentfulle skuespillere på scenen. En overraskelse fra gubben, da denne høsten ikke gikk helt etter planen for denne frua, og jeg var skråsikker på at denne oppsetningen kom jeg til å gå glipp av. Gubben altså. Byvandring, musikal, middag, en fantastisk herlig avslutning på det som til nå har vært en usedvanlig travel, og litt krevende høst.

Og slik gikk uka. Kaker og sjokolader, salater og supper. Jorder og bygder, asfalt og byer. Hverdagsuker, med mange, mange hverdagsøyeblikk. Og til deg som titter innom, som legger igjen noen ord, tusen, tusen takk. Jeg får ikke alltid svart alle, men jeg leser alt, og det betyr så mye mer enn du aner. Håper uka var grei med deg, og at uka som kommer byr på mange fine øyeblikk. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Enda en søndag, enda en ukeslutt, og den aller siste dagen av August. Sommeren er offisielt over. Jeg tenkte på da da vi luftet bobilen på en bitteliten tur over grensa i går, og skogen på begge sider av veien bar preg av en gruende ny årstid. Lyset om kvelden er ikke det samme lenger, det er mer utydelig, litt disig. Luften er friskere, fuktigere, det lukter rå jord, vått gress og mose, og flere og flere av løvtrærne skifter sakte men sikkert farge. Fra irrgrønt, til blassere grønn, til gul, og rødaktig. Jeg har vent meg til tanken nå, til og med begynt å glede meg over at høsten er i anmarsj. Høsten er full av fine øyeblikk.

To kvelder på rad nå har vi fyrt litt i peisen. Litt fordi dette gamle huset blir så fort kaldt når sommeren er på hell, og litt fordi det er koselig å høre knitringa fra flammene igjen. Kalde føtter varmes mot peisen, og det er så herlig å avslutte dagen sånn. Side om side foran ovnen, i hver vår stol. En halvtime med varme før vi kryper til køys. Det gjør underverker for føtter som i disse dager har over 10000 skritt på klokka når arbeidsdagen er over. Jepp, for det er LANGE og hektiske dager nå i skolestart, og vi har frem til nå, vært to stykker som deler på jobben til fire. Straks blir det bedre, men frem til da er levende lys, flammer i peisen, og rolige kvelder rein medisin for såre føtter. Gode øyeblikk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mandag morgen fikk jeg ukas første, og største latterkule. Jeg ruslet inn på kontoret rett før kl 07.00, og på pulten ligger en pose ostepop, og et brev fra selveste rektor`n!!! De som fulgte med på bloggen, og på Instagram forrige uke vet at jeg hver dag den uke prøvde å skryte på meg både kjente og ukjente sykdommer og skader, i et håp om at rektor skulle sykemelde meg, eller i det minste sende meg tidligere hjem noen dager. Nå har riktignok ikke det skjedd enda, men jeg tror det er rett rundt hjørnet, for nå er ihvertfall rektor`n på glid!!!! Enkel forskning viser at ostepop smaker enda bedre når den kommer fra øverste hold. Da blir det liksom mer en gourmet-snacks. Om jeg plutselig dukker opp en dag i lånt rullestol, og alvorlig gnagsår på begge heler, da tipper jeg hun slenger ved en Troika også. Jeg planlegger uansett videre på “Prosjekt Ekstra Fridag”! Gøyalt øyeblikk!

Det har blitt litt høst på graven til mamma også. Gubben og jeg kjørte en ettermiddag til Sørum og plantet litt høstlyng hos mamma, svigermor, også tente vi lys på minnelunden hos kameraten. Selv om mamma nå har vært borte mer enn halve livet mitt, kjennes det likevel fint å være der, stelle litt, skravle litt med henne, og bare minnes. Gode øyeblikk.

Denne uka kom stuebordene jeg hadde bestilt til utflytterpodene. Størstepoden planla møbler og interiør ned til minste detalj, og har øye for gode og fine løsninger, men manglet et salongbord som passet inn. Mellomste poden beholdt et skjevt pallebord etter forrige eier, smalt opp to innrammede cross-trøyer på et par spikre som allerede satt i veggen, og sa seg fornøyd med det. Ingen Halvor Bakke i den gutten, for å si det sånn. Men når stuebordet kom, og ble skrudd sammen, kom endelig lysten på å innrede litt lunere, og denne mammaen fikk lov til å gå litt bananas med skrutrekker, og innkjøp. Endelig er det lamper på veggen, og i taket, tepper og puter i sofaen, teppe på gulvet, og litt lys og blomster. Og det beste av alt, poden ble SÅ fornøyd. Skikkelig fine øyeblikk.

Det meste av sommeren er ryddet bort ute. Blomstene i kassene synger på siste verset, putene i hagestua er ryddet inn, og på gresset ligger det nye, falne og gule blader hver morgen. Og når det plutselig føles tomt ute, kommer trangen til å lage litt høst på trammen. Så jeg duret bak i skogen etter middag en dag tidlig i uka, sanket en bag full av mose og kongler, og mekket ny krans til veggen ved inngangspartiet.

Og da det var masse mose igjen etter at kransen var hengt opp, laget jeg noen moseballer til krakken ved døra også. Så deilig å stå ute i varmt høstvær, være litt kreativ med materialer hentet fra egen tomt, og gjøre det litt koselig på trammen.

Utflytterpodene var hjemom den kvelden for å hente noe utstyr til en runde med frisbee golf, og endte opp med å klatre i trærne de en gang bygde trehytte i. Til tross for at mor får hjertebank av poder som klatrer mange meter opp i gamle grantrær, var det så herlig å høre lydene av latter og fjas, mens jeg stod på trammen og koste meg med mitt. Nesten som gamledager, da hagen alltid var full av unger. Godt øyeblikk.

Og slik gikk enda en hverdagsuke. Litt for travelt, litt for hektisk, men proppfull av fine øyeblikk. Jeg har laget en diger porsjon fersk suppe, og spist meg mett på den flere kvelder på rad. Smaken av høst gjør godt for kroppen.

Potte-rosen jeg fikk til påske har fått nytt liv i blomsterbedet ute, og nå er det rett før tre knallgule roser springer ut. Hver dag er jeg ute å sjekker om de står i blomst, og krysser fingrene for at de rekker å blomster før nattefrosten tar dem.

Jeg har kjøpt meg en lampe som jeg egentlig synes minner litt om mormor og morfar, litt gammeldags, men den passet likevel så fint på den gamle skjenken som fikk  nytt liv i sommer. Herlig med nytt lys i en mørk krok.

Jeg har fått mer sjokolade av kolleger og de fine ungdommene på skolen, nok til å kose meg litt ekstra til kaffen hver dag. Jeg har gått tur i skogen, feiret en jubilerende flott kollega, og ledd alt for mye av en tekst i VG der navnene på de involverte i artikkelen fikk frem det barnslige i meg.

Håper uken som gikk bød deg på mange fine øyeblikk, og at uken som kommer gjør det samme. Ta godt vare på deg selv, det fortjener du. Og…Hva var ditt fineste øyeblikk denne uka?

Hallo??? Hvem stjal helgen??? Vi satt en liten gjeng på kontoret torsdag ettermiddag, og snakket om at vi gledet oss til å kjenne på fredagsfølelsen, etter årets første skoleuke, også gikk jeg hjem, spiste middag, og så er det plutselig søndag!!?? Det har blitt borte noen dager her, det er jeg helt sikker på! Uansett, det er fremdeles en helt ny og ubrukt dag som venter, og jeg har planer om å nyte den. Uka som gikk var så stappfull av øyeblikk, øyeblikk av alle sorter, men den gikk i ett. Som om kroppen og hodet (nå er kanskje stengt tatt hodet en del av kroppen da, men du skjønner greia!) ikke har hatt pause. Men akkurat nå, er et godt øyeblikk. Fremdeles i pysj, pakka inn i et pledd i hjørnet av sofaen, klar for å oppsummere ukas små øyeblikk. Gubben fikser frokost på kjøkkenet, og jeg har tent lys på bordet. Ekte søndags stemning.

Som nevnt rakk jeg egentlig ikke helt å kjenne skikkelig på den fredagsfølelsen jeg hadde gledet meg til. Det er som om helgen også bare forsvant da skrotten endelig kunne koble ut litt. Ja, for oppstarten av nytt skoleår har vært uvanlig hektisk, men også kjempefin. For det første er det fantastisk å se igjen alle de herlige kollegene, og stemningen på skolen blandt de ansatte er god. Stressa men god. Så finnes det de kollegene som tar et gedigent langt slag for arbeidsmiljøet, går den ekstra mila, og bringer frem latteren. Jeg er svak for den enkle humoren som ligger i menn i kvinneklær altså! Så når kollegaen i miljøteamet tredde på seg leopardkåpa til Ragnhild, og spankulerte rundt på kontoret i parykk og gammel steindau kattepus, da lo jeg så tårene rant. Et av ukas mange gøye øyeblikk. Og ja, det er en smule urettferdig at mannfolk har legger som får sånne kåper til å virke eksklusive, særlig når ens egne legger er to tømmerstokker rett ned i skoa!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dette skoleåret har jeg startet et nytt prosjekt jeg har valgt å kalle “Lure rektor til å la meg gå tidligere hjem, eller få noen ekstra egenmeldingsdager!” Så langt har jeg halta på begge bein, påberopt meg scenebetennelse i armen etter å ha grilla 1000 pølser i skolegården, slatters i nakken, og det beste påfunnet av dem alle, urinveisinfeksjon, og tette eggstokker! Sistnevnet sjukdom krevde en kateterpose full av gårsdagens sure og ut-tynnede traktekaffe dinglende fra buksesmekken. Foreløpig er det dårlig respons på valgte sykdommer, og jeg måtte jobbe hele dager, hele uka!

Men når selveste rektor`n kommenterer på innlegget, og inviterer meg til å benytte fasilitetene på rektors kontor kommende uka, da ser jeg nesten lys i tunellen. Vurderer å stille i morgenkåpe og hotell-slippers til uka… Det vanker nok ei velfortjent sykemelding snart. Kryss fingrene for meg!

Tidligere i uka fikk jeg melding på teams fra elever som hadde sett en død fugl i skolegården da skoledagen var over, og de lurte på om det var mulig om vaktmesteren kunne begrave den. Jeg tenkte at det kunne jo like gjerne jeg gjøre etter middag, for vi skulle uansett kjøre forbi skolen for å hente pakke på butikken, så jeg svarte at jeg skulle ta hånd om det, og forberedte gubben på en liten begravelse. Nå skal det sies at jeg så for meg en liten spurv eller noe, og dro med meg den lille hagespaden jeg graver i blomsterbeddet med. Men borte under den store furua i skolegården lå det jo en havørn-light, også kjent som en halvmeter stiv kråke. Jeg brukte omtrent tre kvarter på å grave stort nok hull, putte kråka nedi, og børste av meg jord og støv. Og akkurat da vi skulle til å gå smeller det fra den i overkant mjuke måsagubben, med det brennende hjertet for dyr: “Skal du ikke si noen ord???” Først trodde jeg han tulla, men gubben var gravalvorlig. (gøy ordspill for anledningen) Så da ble det en sånn liten “Av jord er du kommet, til jord skal du bli” tale på sparket… Så denne hendelsen noterer jeg meg under “Ting jeg aldri trodde jeg skulle gjøre”, men er glad jeg gjorde likevel. Å stå så lenge bøyd og grave i jorda kan fort gi kink i ryggen. Noterer meg det når jeg neste uke trenger nye grunner for å kunne hente ut en tredager hos rektor!

Blomstene i bed og krukker blomstrer enda, og minner meg på at sommeren ikke helt er over. Det gir alltid gode øyeblikk.

Men på utsiden av porten inn til måsahuset begynner flere av trærne så smått å endre farge. Noen blader er fremdels sommergrønne, andre blafrer i vinden som små flammer av rødt, gult og oransje. Litt tidlig kjenner jeg, men litt fint også. For høsten er ei årstid jeg alltid gleder meg til, og i år er intet unntak. Så utenfor porten venter hver morgen en forsmak på høsten, og det er fine øyeblikk.

Fredag morgen, da jeg stod ute i skolegården for å hilse på elevene (med nakke krave for å lure meg til ei sjukemelding) benyttet jeg anledningen til å minne ungdommene på at de alle har overlevd den første skoleuka i nytt skoleår. Og det har vært litt av ei uke. Noen er redde, andre virker trygge. Noen går seg bort i nye korridorer, andre tråkker selvsikkert rundt som om de er selve arkitekten bak alle skolebyggene. Noen gråter og søker trøst, noe løper frem og gir klemmer, og sier takk for sist. Noen trenger en prat, en liten hånd på skulderen, noen trenger å fortelle ALT som har skjedd i sommerferien. Det har vært ei hektisk uke. Ikke en eneste dag har jeg sittet ned for å spise lunsj, jeg har hatt 10 000 skritt på klokka lenge før arbeidsdagen er over, og et knekkebrød i hånda på vei rundt på skolen har sørget for påfyll av energi.

Men det har vært ei god uke. Travel, men god. Kolleger og elever har vært så rause, og sørget for at pulten er fylt opp med pepsi max og Troika. Hverdagslykke!!!

Jeg har spist middag med gubben, utflytterpodene og podekjæresten. Jeg har sovnet i en varm armkrok hver eneste kveld, til lyden av gresshopper og vind i trærne utenfor det åpne vinduet. Jeg har syklet til jobben i sko som matcher sykkelen, og tenkt at om det prosjektet med mer fri fra jobb ikke funker, kan jeg kanskje bli moteblogger. Gule sko og gul sykkel liksom, jeg har mye å lære verden altså.

Håper uken som gikk bød deg på mange fine øyeblikk, og at uka som kommer er grei med deg. Stell pent med deg selv, det fortjener du, og riktig god søndag. Vi blogges.

Så var det atter en gang søndag. For første gang på lenge står ikke døren oppe så tidlig på morgenkvisten i helgen, for sommertemperaturen er liksom ikke helt oppe og nikker før litt senere på dagen. En del av meg gleder meg til de morgenene vi skal fyre i peisen for å varme opp stua, den andre delen av meg gleder meg over de fremdeles lange og varme kveldene. Sommeren kan godt vare litt til, selv om høsten banker på døra.

Det er stille i måsahuset igjen. Ingen pode er hjemme på perm, og jeg synes det var ekstra vanskelig å gi slipp på han forrige søndag. På kjøkkenet lager måsagubben frokost til to. Jeg begynner å bli vant til det nå, at det igjen bare er han og meg. Noen ganger tar jeg meg tilogmed i i nyte stillheten. Andre ganger er jeg hun rastløse mammaen som savner gutta sine. Da sender jeg en melding til en eller begge utflytterpodene, og lokker med fersk bakst, eller middag. De går som regel rett i fella, disse podene. Denne uka var vi begge litt sent hjemme fra jobb, gubben og jeg, og størstepoden jobbet også overtid. Så vi bestilte like greit en pizza, og ba ungen på middag. Det var så deilig å bare sette pizzaesken midt på bordet, også samle oss rundt for å spise og skravle. Så enkelt, men så koselig. Så fikk denne mammaen en liten dose selskap, og mange fine øyeblikk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Tirsdag morgen var nydelig. Det var dagen alle kolleger vendte tilbake til skolen, og endelig var jeg ikke alene på kontoret. Klokken syv på morgenkvisten var det allerede lys i vinduet på kontoret, og kollega Martin hadde kaffen klar da jeg kom. En etter en kom resten av avdelingen, klare for fire planleggingsdager på rappen. Noen nye ansikter, og mange kjente og kjære. Skolestart er hektisk, på grensa til litt pes egentlig, men du verden så deilig det er med rutiner også. Og når sola skinner i skolegården før fuglene fiser, da blir dagene fulle av fine øyeblikk.

Planleggingsdagene var hektiske. En blanding av kursing, workshops, møter, planlegging, og mottak av noen nye elever som skulle ha infodag før oppstarten i morgen. Mer enn nok å gjøre, slik at man sovner godt om kvelden, men igjen, det er godt å komme igang også. Planlegger-boka er spekket med gjøremål, og jeg fiksa meg klistremerker med navnet mitt på. Lo godt av en ekstra bokstav i etternavnet. Passer meg bra. Gøy øyeblikk.

Og den nest siste arbeidsdagen, da 12-knekken kom, og hodet var litt for fult etter å ha hengt med en herlig gjeng ungdommer hele dagen, da lå favorittsjokoladen på pulten min da jeg kom inn på kontoret for å pakke sekken. Jeg aner ikke hvem av kollegene som har lagt den der, men OMG!!! Den gjorde dagen komplett. Så i stedet for å reise hjem satt jeg meg ned, fylte kaffekoppen, og tok ei velfortjent ettermiddagspause med kaffe og sjokolade på kontoret. Nydelig øyeblikk.

For å koble litt ut etter dager fulle av informasjon og planlegging, har jeg holdt på en del i hagen. Jeg har plantet noen frø til stauder, og krysser fingrene for at de kommer opp til våren. Akkurat det er nok et sjangsespill, for jeg har alt annet enn grønne fingre, men jeg prøver likevel. Enten så går det, eller så går det over. Og mens jeg stod der og gravde i bakken, snekret sammen rammer til et blomsterbed, og lurte på hva jeg hadde begitt meg utpå, landet en liten sommerfugl på hånda mi. Jeg ble så paff! Den satt der lenge, så lenge at jeg til slutt satt meg ned på gresset for å studere den. Så fikk vi en hvil, begge to, sommerfuglen og jeg. Noen kommenterte at det kanskje var kameraten som “var på besøk”, og den tanken gjorde noe med meg. Tenk om. For en fin tanke. Og for et fint øyeblikk.

Og når vi snakker om hage! Jeg har kjøpt meg livets første hagehortensia. Jeg har plantet den ute, og nå krysser jeg fingre og tær for at den overlever vinteren på måsan, og blomstrer igjen til våren. Jeg ser disse i hagene rundt omkring, og synes de er SÅ himla vakre! Voksenpoeng for innkjøp av blomster, fint øyeblikk.

Jeg kjøpte frokostblanding sist vi var i Sverige. En kveld denne uka laget jeg med en porsjon, og satte meg ved spisebordet. Plutselig hører jeg gubben si “Hæææ??? Eter du kattemat???” Og da gliste jeg så høyt, for når jeg virkelig så etter, skjønner jeg jo hva han mener. Det så jo ut som kattemat! Mista jeg matlysta av den grunn? Neida, men noe instagramvennlig kulinarisk måltid var det jo ikke. Gøy øyeblikk! Gleder meg til å se om denne type kosthold gir meg tykk og plank pels!

Jeg har jo vært åpen om at de siste månedene har vært tidvis vanskelige, eller tunge er kanskje riktigere ord. Det kommer seg, det gjør jo det, selv om jeg noen ganger kjenner at tankene surrer i overkant mye. I går, i bilen på vei hjem etter å ha demontert og hentet et telt til bobilen, surret tankene igjen. Jeg merker det ikke selv, at jeg blir stille, og at øynene bare glir igjen, at jeg soner ut litt. Ikke før jeg kjenner at han tar hånden min, og stryker den litt. Han sier ikke noe, bare er der. Så er jeg liksom tilbake igjen, ute av tankekjøret. Sånne øyeblikk er så gode. Når han minner meg på at han er der, uten å si et ord. Takknemlig for de øyeblikkene.

Og slik gikk den aller første hverdagsuka etter sommerferien. I blomsterbeddet har den gule rosen jeg fikk til påske fått nye knopper. Jeg håper de rekker å blomstre før frosten tar dem.

Jeg har jobbet lange dager, og sovnet tidlig på kveldene. Jeg har gått lange turer, sittet midt i hagen og sett trærne begynne å skifte farge, og jeg har gledet meg til å ta imot gamle og nye elever. I morgen skjer det. Men aller først, en helt ny og ubrukt søndag venter. Håper uka som gikk ga deg noe å smile av, og at uken som kommer er grei med deg. Pass godt på deg selv, det er du verdt. Vi blogges.

Dett var dett. Ferien over. I dag skriver vi siste dagen av sommerferien for i år, i morgen er det tilbake på skolen. Litt mjuk start da elevene ikke entrer skolegården før om enda en uke, men dog, det er jobb. Nå skal det sies at det har blitt en del jobbing denne uken også da, en del hjemmefra, en del på kontoret, men i morgen starter alle andre også, så da kjennes det enda mer virkelig, på en måte.

Blanda følelser. Jeg har jo vært ærlig her tidligere, skrevet litt om at jeg lenge var sikker på at jeg skulle jobbe som fagarbeider i videregående skole til jeg går av med pensjon, men at jeg de siste par årene har vært litt mer usikker på om det blir sånn. Det er mange grunner til det, men ikke en eneste dag har jeg tenkt at det er selve jobben med ungdommene som er årsaken til usikkerheten. Denne uka fikk jeg bare enda en påminnelse om hvorfor jeg blir, år etter år. Jeg hadde vært et par timer på kontoret på skolen for å jobbe med noe av det som skjer i oppstartsuka. Istedet for å rusle rett hjem, gikk jeg innom sentrum først, for å slærve litt med Mona i butikken hennes, og på vei over parkeringa kommer to av elevene jeg hadde i fjor løpende mot meg med varme klemmer, latter, og snakking i munnen på hverandre. “Vi har akkurat vært hjemme hos deg!” sa de, “Men du var ikke hjemme, så vi la igjen en pakke ved døra di!”

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter å ha fått siste nytt om ferien til ungdommene, og planene for neste år, slærva litt med Mona, og handla med litt middag, ruslet jeg hjemover for å åpne gaven som lå ved døra. T-skjorta de hadde bestillt før ferien hadde endelig kommet, og den passer perfekt. Foran på t-skjorta står det “Halla bitches, Tante Janne her!”, en intern spøk jeg nå alltid vil ha en påminner om, og hele baksiden var dekket av et mindre flatterende bilde av meg selv! GØY! Jeg har jo en forkjærlighet for rare t-skjorter med gøyale tekster. I en liten pose nederst pakken lå gaven som satte meg litt ut, og som fikk frem tårene. Fire hjemmelagede armbånd, med tekstene “Wallah”, Viktig”, og “Hverdagshelt”. Jeg er nesten redd for å bruke dem, bruke dem opp. Kjenner at jeg vi spare de så lenge jeg kan. Fine skatter, og nydelige hverdagsøyeblikk.

Uka har blitt tilbragt hjemme, men med små og noen lengre turer hver dag, med ulike gjøremål. Vi har slappet av, selv om hodene har vært litt i hverdagsmodus, som om vi ikke helt har ferie, fordi vi veksler på mellom jobb og fri. Langt ute i ingenmannsland mellom Norge og Sverige stoppet vi bilen for å gå en tur og se oss litt om, drikke litt kaffe, og spise litt niste. På et sted langs veien måtte jeg bare stoppe og se opp, for nesa fyltes opp med lukten av søte epler som vaiet litt i den varme vinden. Bare kart fremdeles, slett ikke modne, men det kjentes som om jeg stod midt imellom to årstider og nøt det beste av dem begge. Varm sommer, og luket av høst. Fikk et akutt behov for å bake eplekake, selv om det ikke ble noe av denne uka. Kanskje det bør stå på planen i dag. Uansett, fint øyeblikk.

Etter å ha sett videoer på TikTok av folk som pusser opp gamle møbler, og mennesker som forteller at malingsfjerner gjør jobben med å strippe malingen av møbler lettere enn lett, satte jeg igang “prosjekt Bestefarskapet” her hjemme. Kjøpte malingsfjerner på Biltema, smurte inn det gamle skapet etter bestefaren til gubben, og forventa magi!!! Istedet satt jeg igjen med sju fingre med flisete negler, 16 små skrubbsår, seks vannblemmer med nok vann til å fylle et middels stort svømmebasseng, støle over- og underarmer, samt et humør som kunne jaget vegg fanden på flatmark! TikTok juger!!! Det var pokker ikke lett i det hele tatt! Jeg skrapa, pussa, kjefta, banna, skrapa og pussa på nytt. Og når kvelden kom, og gubben ba meg løse et kryssord i et gammelt Donald-blad for å sjekke om jeg var like løsemiddel-skada som jeg så ut, smurte jeg skapet inn med interiørbeis i tilnærmet opprinnelig farge, og gikk å la meg. I dagslys dagen derpå ble alle skavanker avslørt. Skapet er slett ikke pent, men jeg later som om det har sjarm, og beholder det noen år til, bare fordi det var så sabla mye mer jobb enn jeg hadde sett for meg. Ukas beste øyeblikk? Neppe, men et øyeblikk okke som.

En kveld denne uka stakk vi innom hver av utflytterpodene, med litt matvarer vi handla i Sverige. I leiligheten til mellomste poden ble vi sittende å skravle litt, lytte litt til gitarspell, og historier om ACDC konserten de var på tidligere i uka. Da jeg kikket bort på kjøleskapet hans lo jeg høyt. For minsten har jo stolt delt ut bilder til familien, bilder av poden selv i kongens klær, og mellomste broren er tydeligvis aldri for gammel til god gammeldags mobbing. Humoren er enkel, kjempe barnslig, men så typisk forholdet mellom disse brødrene. Artig øyeblikk.

Den formiddagen regnet øste ned, og jeg kjedet meg, fant jeg frem steinene jeg plukket på stranda i begynnelsen av ferien, og laget et bilde jeg har hatt i hodet lenge. Litt lim, ei ramme, og noen stener ble til fugler på en snor, og nå er litt av sommerens minner foreviget på peishylla.

Og fordi jeg var i det kreative hjørnet, og fordi regnet ikke gav seg, pakket jeg inn alle julekalendrene også. Spilte tilogmed julesanger på høyttaleren, og gubben var på ekte sikker på at det var løsemidlene jeg brukte på skapet som hadde kikka inn. Men jeg fikk reint julestemning, mangla bare gløgg. Godt med alt som er gjort.

Og slik gikk enda ei hverdagsuke, den siste sommeruka, før den ekte hverdagen begynner igjen. Håper uka som gikk gav deg noen nye fregner på nesa, og at uka som kommer fylles opp av gode øyeblikk. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Denne gang fra vakre Flåm. Vi har vært på veien ei uke, teknisk sett. Selv om vi har vært på de samme stedene over flere dager da. I dag setter vi snuta hjemover, rett og slett fordi værmeldingen ikke ser lovende ut. Joda, man kan fint være på tur i regn også, men vi trives aller best når vi kan gå ut av bilen, og utforske verden i mange timer, uten å bli gjennomvåte.

Vi rekker en bitteliten oppsummeringa av ukas små øyeblikk før vi begir oss ut på en lang kjøretur hjemover til måsahuset. For uka på veien har vært skikkelig fin, akkurat det vi trengte på tampen av sommeren. Det er så rart med det, hvordan bekymringer og sorger ikke tar like stor plass i hodet og resten av skrotten, når man er på tur. Som om man reiser fra det, for noen dager. Det er så godt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi har reist mest etter været denne gangen, og opplevelsene som har fulgt med har ikke vært planlagte, bare velkomne, og snart blir de sommerminner vi skal leve på når lufta blir kaldere, og hverdagen innhenter oss. Det er en uke igjen med feriefri, før det er tilbake på jobb. Jeg har, om jeg skal være helt ærlig, litt blanda følelser rundt akkurat det, men jeg gleder meg også. Rutiner er fint det.

Ferien startet i Telemark der vi satte opp camp for ei natt. Nydelig vær, koselige omgivelser, og deilig varmt badevann. Gubben hæla for første gang i sommer, og blei liggende som en litt sliten dupp i vannskorpa i nesten en time. Endelig på tur, endelig fri, endelig følelsen av avslappende sommer. Fint øyeblikk.

Vi har et kjøleskap fullt av mat i bobilen, og en grill fetere i lasterommet enn den vi har hjemme, likevel nyter vi noen middager på en og annen restaurant når vi er ute og turer. Rein luksus, men så digg å få maten servert. Lykken var stor da denne kjerringa innså at veien bort til kanal-cafeen var ei hinderløype av en lekeplass. Garantert laga for unga, men det klør sånn i kroppen når jeg ser klatrestativ, at jeg ikke klarer la vær å prøve.

“Du Kan gå forbi, uten å sette det fast i et eller annet!!!” hører jeg gubben si, men hva er gøy med det da??? Det er ikke sommer uten noen myggstikk, noen skrubbsår på knæra, noen blåmerker, og et par øyeblikk med rein skam fordi andre voksne mennesker går forbi og ser at du sitter dønn fast i 40 meter tau! Gammal blir man fort nok likevel!

På mange av plassene vi har stått denne turen har endene tuslet rundt oss på jakt etter gratis måltider, til gubbens store glede. Han er jo en sann gakk-gakk entusiast, og går ikke en meter uten ei pakke solsikkefrø i sekken. Fuglenes egen Mc.Gyver lissom. Men det er noe med ender altså. Beroligende, avslappende, og underholdende. Gode øyeblikk.

Fra Telemark til Omlidstranda. Det er fint å komme til et sted vi vet vi trives, og vi er fremdeles ikke lei plassen, selv om vi har vært der mange ganger før. En skikkelig sommerperle. Og når været viser seg fra sin beste side i tre dager på rad, da er livet godt.

Og det er lett å samle mange fine, ulike øyeblikk, på en og samme plass. Sjø, mjuk sand under føttene, og strålende sol. Da trenger man bare et gammelt teppe, og en gammel kjølebag med Pepsi Max. Rein sommerlykke!

Lange turer på de tre strendene, hånd i hånd. Bare sanke solstråler og nyte stillheten. Høre små bølger slå inn mot stranda, et par måker som terger hverandre. Vakre øyeblikk.

Sitte side om side på et pledd nedpå stranda, og se kveldsola farge himmelen rød før den forsvinner ned i havet. Hver kveld ble vi sittende sånn, og jeg kommer ikke på en bedre følelse. Sitte så tett og så rolig at jeg kan kjenne hjertet hans slå, uten å måtte si et ord. Bare være. Det er gode øyeblikk det.

Is. Hver eneste kveld. Softis eller kuleis. Rusle bort i kiosken, sitte på en krakk og spise is, sende noen snapper med gutta, få en oppdatering hjemmefra. Bare gode øyeblikk.

Så satte vi snuta mot Flåm. Helt spontant, etter å ha sjekket værmeldingen. Etter mange timer i bil var det godt å lande litt igjen. Vi spiste hamburger på brygga, gikk ned til vannet for å sitte litt og dingle med beina. Gode øyeblikk.

I går satte vi oss på syklene for å utforske litt andre veier enn de vi kjører, og det ble en så fin tur. Mange timer på sykkelsetet, litt sår i skinka i dag, men så verdt det. (selv om jeg ikke var helt enig i det i alle de fordømte motbakkene… men jeg var veldig blid i nedoverbakkene da!)

Flott natur, smak av sommer, skoleboller og badetøy i sekken. Nydelig sommerdag, nydelige opplevelser.

Og bare sånn for å toppe kransekaka, fat jeg ut at hjelmsveisen er akkurat den samme som hverdagssveisen. På tide å ringe frisøren kanskje…

Men nå skal jeg logge av. Nettet er litt luggete her mellom fjellene, og vi har en lang reise foran oss. Jeg gleder meg til små rastestopper på vakre plasser. SommerNorge altså. Øyeblikkene ligger jo bare og venter på oss.

Håper uka som gikk ga deg mange gode øyeblikk, og at uka som kommer gir deg grunner til å trekke på smilebåndet. Vær god mot deg selv, det fortjener du. Hva var ditt fineste øyeblikk denne uka?

Først og fremst, tusen takk for alle øyeblikkene dere delte forrige søndag, da jeg ikke helt klarte å dele mine. Jeg har lest alle, svart noen, men langt fra alle. Facebook setter noen gang en grense for hvor mange ganger jeg kan like kommentarer under et innlegg, men for en glede det var å bruke søndagen, og flere dager utover i uka, på å se bildene dere, tankene, og øyeblikkene dere delte. Overveldende, og veldig. veldig fint.

Det er atter en ny søndag, og i skrivende stund er det to uker igjen til et nytt arbeidsår, tre uker igjen til elevene er tilbake i klasserom, korridorer, og skolegården. Selv om det er ferie fremdeles, ble det litt jobb denne uka også. Litt smått, slik som å svare på mailer fra nye og gamle foresatte, et par meldinger på teams fra elever som både gleder og gruer seg til å komme tilbake. Men mest av alt har uke vært rolig. Selvbestemt rolig, og i all hovedsak har den vært tilbragt her hjemme i måsahuset. Om få timer kjører vi minstepoden til Gardermoen, han skal tilbake på leir, og måsahuset blir ekstra stille igjen. Det har vært godt å ha han hjemme noen uker, viktig og godt, men nå starter et års tjeneste i luftforsvaret for poden. Neste sommer kommer han hjem for godt, håper vi.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Uka har, til tross for at den har vært stille, bydd på noen gode øyeblikk. Jeg har lett litt ekstra etter dem denne uka. En kollega fortalte meg om et uttrykk hun hadde lært på en tidligere arbeidsplass. “Å gå på lysglimt jakt.” Det handlet om å se små barn som hadde det vanskelig, og derfor kunne oppleves som utfordrende for de rundt. Jakten på lysglimt ble så viktig, for å kunne samle de gode øyeblikkene i løpet av en dag, slik at ikke de negative tok all plassen. Slik er det litt med denne bloggen også. I en hverdag der man møter utfordrende øyeblikk, utfordrende mennesker, er det så viktig å ikke overse alt det fine. For det er mye fint i en helt vanlig hverdag også. Denne uka har jeg og minstepoden gått lange kveldsturer rundt i bygda. I den timen da kvelden glir over til natt, når det eneste vi hører er vinden i den stadig høyere åkeren, elva som renner gjennom Bjørkelangen, og stemmene våre, da er det godt å bare rusle. Asfalten er fremdeles varm etter lange dager med sol, gresset lukter grønt, og vinden er varm. Bygda er vakker på sommernettene. Gode øyeblikk.

Luken av nyvaskede klær som har tørket ute. Det er sommer det! Tørketrommelen har stått urørt i flere uker, for i denne hetebølgen tørker jo klærne ute på et kvarter. På de få meterne bort til tørkestativet storepoden snekret for mange år siden, rusler jeg forbi den store tua med markjordbær. Hver kveld når jeg henter inn klærne fra snora, plukker jeg meg en neve. Det er rein sommerlykke, og så innmari fine øyeblikk.

En liten dagsutflukt med gubben til Årnes, mens alle podene var i Oslo for å kjøre gocart. Det var noen gode timer, noen gode øyeblikk. Vi fant oss en plass i skyggen nede på på brygga, og slappet av på krakken ved siden av Elvekongen. Varm vind, kald drikke, og glomma som renner sakte forbi båttene som er tauet fast til brygga. Vi ble sittende ei stund sånn i stillhet, bare lukket øynene, lente oss tilbake, nøt skyggen. Så ruslet vi oss en tur, spiste litt lunsj, og plutselig var det kvelden. Gode øyeblikk.

Neste kveld kjørte vi ut for å spise middag sammen, og endte opp på steinene nede ved vannkanten i Ørje. Vi matet ender, vasset i varm i Skullerudsjøen, og bare nøt enda en varm sommerkveld. Ferie skal være sånn. Ikke noe som haster, bare tid til å være.

Jeg har spist verdens mektigste donut. Altså, den frista så veldig der den lå sammen med de andre bakevarene i hylla på Coop, så den bare datt liksom ned i posen min. Uflaks. Det var en sånn donut med Dubai fyll. Alså sprøstekt butterdeig med pistasjesmør og sjokolade. O hellige ku!!! Den var så god, men så himla mektig. Jeg var mett i to dager, og på grensa til kvalm, men akkurat nå kunne jeg tenkt meg en til. Ny kulinarisk opplevelse, digg øyeblikk!

Også var det den dagen jeg sovna bittelitt i sola ute på terrassen, og den gamle solstolen var gjennomblaut av svette da jeg våkna. Først tenkte jeg ikke stort over det, men da jeg så avtrykket i stolen lo jeg så tårene trilla. For det er så typisk damer i overgangsalderen…Det eneste stedet som ikke var bløtt på den solen var der høna hadde sitti!!! Hvis ikke det er en selvtillitsknekk, så veit ikke jeg. Men så har du meg da, som har litt sånn galgenhumor, og la det ut på instagram-storien og på TikTok, også gikk videoen søren meg viralt. Det er helt tydelig at vi er mange kjerringer i samme bås (eller samme solstol da!), for over en million har sett det tilsammen. Tørre høner er vist ei greie på internettet.

Og slik gikk uka. Fra nattevandring til tørre høner. Fra fylte smultringer til vannmelon, fra hjemmesitting, til ettermiddager på brygga. Jeg har jobbet med å finne øyeblikkene, og de jeg har funnet har gjort godt. Og bare fordi det var så fint å lese om deres øyeblikk forrige uke, håper jeg du vil dele et øyeblikk denne uka også. Øyeblikk er så mye bedre når de kan deles, ikke sant?

Håper uken som gikk gav deg grunner til å smile, og at uka som kommer gir deg lysglimt. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

En litt annerledes overtekst på søndagens blogg. Jeg sitter jo hver søndag morgen, og skribler med øyeblikkene fra uka som gikk. Det gir meg noe, alltid. Uansett om uka har bydd på store øyeblikk, eller de små hverdagslige. Denne uka er intet unntak, sånn egentlig. Akkurat nå er jeg nok bare litt tom, slik vi mennesker innimellom blir.

Jeg ligger på sofaen etter en natt som bød på fint lite søvn. En av mange netter i det siste. Noe skyldes nok varmen, noe skyldes tankekjør. Jeg har det bra, virkelig, jeg er bare sliten. Rart å si det, midt i ferien, men jeg tror det er fordi jeg har landa litt. Endelig, på en måte. Og når nettene blir sånn, lange med tanker som opptar hodet, da blir dagene lange også. Lar jeg noen mennesker ta for stor plass i livet mitt? Lar jeg de fine menneskene få nok plass? Skuffer jeg andre når jeg melder pass fordi det sosiale batteriet mitt lades aller best i stillheten hjemme?

Denne uka har jeg tatt den tiden jeg trengte alene, med mine. Jeg hadde planer jeg måtte avlyse, for behovet for alenetid ble større enn behovet for å være sosial. Det var godt! Jeg har gått turer tidlig på morgenkvisten, før varmen har blitt for intens. Jeg har stekt vafler, og dekket på til to i hagestua. Jeg har sovnet i skyggen på plattingen hver formiddag. Jeg har plantet litt nytt på graven til mamma, og tent lys på minnelunden for kameraten. Gode øyeblikk, bare for meg selv.

Nå starter gubben en ny liten runde med feriedager, og det blir fint. Litt senere kvelder i sofakroken, late morgener, noen turer ut, når bilen er pakket, og været meldes ok. Ikke noe som haster på enda et par uker.

Så denne søndagen ønsker jeg meg noe fra alle dere som titter innom. Kan jeg få ta del i deres øyeblikk akkurat denne søndagen, istedet for å dele mine? Hva var ditt fineste øyeblikk? Har du et bilde å dele? Da hadde jeg blitt så glad.

Jeg skal ligge her på sofaen litt til, så skal jeg spise frokost med gubben og minsten, før vi skal legge en liten plan for en deilig, rolig, ny og ubrukt søndag. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.