Jeg har skrubbsår på magen, rift under haka, blåmerker på hoftene og to knekte negler. Det tar på å være fjellklatrer. Eller, det tar på å tro at man er ung og sprek nok til å klatre opp på en liten stein et sted på Hardangervidda, for så å innse under forsøket at tyngdekraften jobber imot en gammel stakker, og at selvinnsikten trenger en real oppdatering! Rare greier, hvordan det bildet man har av seg selv i eget hodet er milevis fra det bildet gubben har av deg på mobilen. Men sånne øyeblikk, ytre småskader og knekk på selvtilliten til tross, de gir rom for latter. Kneggende, ruvende latter som sender ekko over vidda, og latter er fine øyeblikk. Alltid!

Vi er straks klare til å dra, gubben og jeg. Bobilen er pakket for ny tur, kortere denne gangen, bare noen dager, men vi gleder oss likevel til et par dager på veien. Frisk fjelluft lokker. Sjøluft også, egentlig. Vi skal bare gjøre ferdig frokosten, og jeg skal kjapt oppsummere ukas små øyeblikk. De fleste av dem er også fra landeveien, for vi har vært mer på farten enn i måsahuset denne uken. Kan like gjerne gjøre det meste ut av de få sommerferiedagene som er igjen, ikke sant. Sommeren går faretruende fort mot slutten. Om halvannen uke er jeg tilbake på skolen for fire plandager før elevene fyller opp skolegården og klasserommene. Jeg synes egentlig sommeren hadde gått altfor fort, men så fikk jeg en melding fra en kollega på facebook, bare en sånn artig videosak etterfulgt av en skjermdumt fra meldinger med en annen kollega, også satt jeg plutselig der og flira for meg selv, og gledet meg veldig til å møte kolleger igjen. Fint øyeblikk det også.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Det øyeblikket da jeg nesten blåste bort på Lindesnes fyr. Det var litt sånn man ser på film, og tenker at det er overdrevet, filmtriks lissom. Men jeg stod der på toppen av en fjellknaus ute ved havet, og ramlet rett og slett bakover, tatt av vinden, bokstavelig talt. Og det er ikke akkurat ei lita flis av en dame den blåsten tok med seg! Det hele var litt sånn tegnefilm-aktig. Når jeg åpnet munnen ble det gjennomtrekk i “toppetasjen”, og når jeg holdt ut armene kjente jeg grevinnehenget blafre!!! Nesten så jeg letta! Kraftige greier, men veldig gøy. Janne mot naturkreftene, herlig øyeblikk.

Jæren. Vakre Jæren, og fantastisk flotte Borastranda. Jeg har aldri vært på den kanten av landet, aldri opplevd sydenstrendene. Vi ble der i to netter. Vi blir sjelden på samme pass i mer enn en natt, men da vi kom frem i kveldingen, hadde parkert bilen, og bare skulle spasere litt på stranda før vi la oss fant vi ut at vi ikke kunne reise videre dagen etter. Når været var så strålende, havet blått, og stranda myk og varm, da var det bare å parkere skrottene på et standteppe, flate ut, og slappe helt av. Som sagt så gjort. Forventet nesten å bli avbildet i en eller annen lokalavis på Jæren. “Strandet sel viste seg å være forspist østlending!”

For lykken er å ligge sånn utstrakt i sola, lese kioskroman, sove litt, duppe tærne i iskaldt sjøvann, grave langt ned i matpakka, eller godteposen da, som det egentlig heter, fiske opp et lakrishode, og bare nyte!

Pølseparasollen. Er det mulig. Gubben er jo i utgangspunktet ingen strandløve, for han er velsignet  med sånn hud som blir lakserosa i skiftende skydekke, og som flasser dersom værdamene på tv 2 nevner oppholdsvær. Men så er han jo så snill da, for han vet at jeg mer enn gjerne tar en dag på stranda, og han blir med, selv om han kommer omtrent like godt overens med sola som en vampyr. Så han stakk på Biltema for å kjøpe seg parasoll. Ikke bare det, men han kjøpte jekkestropp også, slik at han kunne feste parasollen i strandstolen, og dermed sitte trygt i skyggen, mens a mor strakte seg i sola. I mitt hode tenkte jeg at denne mannen, som vanligvis gjør fint lite ut av seg, og helst ikke vil stikke seg ut, ville kjøpe en ensfarget, kanskje til nøds en stripete strandparasoll, men neida!!! Blid og fornøyd, som en unge med lomma full av ukepenger, kommer han på stranda med en parasoll full av pølser, og aldri har en gubbe kost seg mer i sola… Jeg lo. Høyt og lenge, og ikke med, men av! Han lo godt han også. Pølseparasoll, artig øyeblikk! Nå ønsker han seg pølsesolbriller fra Biltema. Enkel sjel, den der måsagubben.

Husene under fjellet. Jeg har alltid hatt lyst til å se dem, og denne uka fikk jeg muligheten. Jeg lar meg fascinere av slike ting, kan rusle rundt, kjenne på tørre trevegger, og levende se for meg historien til husene. Fint øyeblikk, sitte på en stein et stykke unna husene, tenke på hvordan livet var for de som engang bygget og bodde der, for så å rusle tilbake til det rullende sommerhuset vårt, og farte videre. Kontraster og hverdagsøyeblikk. Herlig.

Møte bloglesere. Med fare for å virke høy på meg selv. Denne uka har jeg møtt så mange blogglesere. Jeg blir forlegen hver gang, kjenner at jeg rødmer, men det er likevel så koselig. Når folk kommer bort på butikken, eller på campingplassen, eller på stranda, og sier hei. Et av ansiktene har jeg kjent igjen, et navn var kjent, og to ville bare si at de leser bloggen, følger på instagram, men at de sjelden legger igjen en kommentar. Det er så koselig at dere kommer bort, sier hei, slår av en prat. Tusen takk!!! Det gir gode øyeblikk.

Gubben og gakk-gakker. Jeg vet ikke hvorfor, men gubben er svak for ender. Han kaller dem gakk.gakker. Minner om at gubben blir 47 i Oktober, men fortsatt bruker begrepet gakk-gakk. Uansett, vi kjører alltid rundt med en sekk fuglefrø i bilen, bare sånn i tilfelle vi skulle møte på en vaggende gakk av noe slag, og et eller annet sted mellom Kviteseid og Eidfjord høgg gubben bremsen inn ved en vannkant, hyttet med pekefingeren mot gresset, og ropte: “GAKKGAKKER!!!!!!” Så da ble det en pause i kjøringen. Vi spiste knekkebrød ved elvebredden, og gubben fikk matet ender. Fint lite hverdagsøyeblikk.

Så mange flere fine øyeblikk. Komme hjem og klemme litt på podene. Bli servert et helt lite lager av godis på kvelden, en gave fra storepoden. Se film til langt på natt, kose med Bolla-pusen, legge seg i egen seng, spise frokost med poder og podekjæreste. Og da avslutter jeg, for frokosten er spist, kaffekoppen er tom, og gubben står i gangen og tripper. Ut på tur, for siste gang denne sommeren. Så får vi se hvor ferden går da.

Ønsker alle som titter innom en nydelig søndag. Ta vare på øyeblikkene. Vi blogges.