jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

Det blir lite blogging om dagen kjenner jeg. Av naturlige årsaker finnes det ikke mye å skrive om, familien er i sommerferiemodus, selv om vi ikke har reist så mye som en meter, og gubben ikke får ferie før om fem og en halv time. (Akkurat nå sitter han i verktøyburet på Bertel O. Steen og teller timer, og sender meg e og annen Snap av verktøy jeg aldri har hørt om og bilder fra en såkalt mannekalender. Sistnevnte er jeg usikker på om er for å motivere meg til høyere treningsinnsats eller plastisk kirurgi…uansett, for å ta igjen googler jeg nakne brannmenn med hundevalper og sender bilder på Snap tilbake.)

Av og til titter jeg innom de store bloggerne. Litt av ren nysgjerrighet, og kanskje litt for å hente inspirasjon, men jeg innser at det er umulig å levere i samme tempo som de gjør. Livet mitt er rett og slett ikke spennende nok, håret er for kort, etterveksten for grå, mageskinnet for slapt, neglene for flisete, og unga…for store og for lite lyseblå og lyserosa. All ære til de som leverer hver dag, her tror jeg rett og slett jeg kapitulerer, og skriver som jeg opprinnelig tenkte.

En hverdagsblogg, en dagbok, spennende eller ei.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

( På toppen av bygda. )
 

Vi nyter fridagene, og siden mandag da det ble klart at den eldste poden kom inn på tømerlinja fra høsten av, har vi rett og slett senket skuldrene alle mann. Det løsnet liksom for oss alle da poden endelig kunne slippe jubelen løs, og mentalt ta en velfortjent ferie han også. Må bare få takke, på vegne av hele familien for alle positive tilbakemeldinger og lykkeønskninger i forbindelse med forrige innlegg, både her på bloggen og på bloggens facebookside. Dere er fantastiske, og det varmer, kanskje særlig for poden selv. Det bygger selvtillit å bli heiet på fra sidelinja, det er helt klart!

( Poden snekrer, mamma maler. Samarbeid. )
 

Han gløder om dagen. I mangel på sommerjobb startet han som nevnt i et tidligere innlegg sitt eget lille snekkerforetak for sommeren. Ikke for å tjene seg rik, men for å ha noe å gjøre, og for å høste litt erfaringer og være litt kreativ. Det går strålende. Han snekrer fjøler, krakker, bord, skilt og serveringsbrett. Akkurat nå er han ute i garasjen for å hente frem verktøy.

( Poden snekrer møbler. #MammaErImponertOgSkryterÅpenlyst )
 

Sammen med minsten startet han på et prosjekt i 2 etasje i går kveld, og det skal ferdigstilles i dag. I boden oppe skal det snekres bar. Jepp, en på 12 og en på 16 skal åpne bar i boden oppe. De har forsikret to litt skeptiske foreldre om at det kun skal severes vørterøl, Cola på boks fra Sverige og peanøtter. Om det blir vellykket eller ikke gjenstår å se, men det er moro å se hvor gøy de har det sammen under planleggingen, og hvor fint de samarbeider. Brødre ass, herlig!

Den siste brodern, mellomste poden vil helst bare høste fruktene av baren, og deltar ikke spesielt ivrig i planlegging eller bygging. Han er makelig opptatt av å jobbe med brunfargen, ha akkurat passe mengde hårvoks i krøllene, og sitte oppe til langt på natt for å se alle sesongene av Skam om igjen.

Jeg har våknet relativt tidlig hver morgen, og stort sett startet dagen med turer langs skogsveiene på Bjørkelangen. Ved å tråkke på litt ekstra hardt i motbakkene har jeg opparbeidet meg samvittighet til innkjøp av heller usunne frokoster på veien hjem. Vil jo ikke at kroppen skal få helsesjokk lissom, med både trening og sunt kosthold. Derfor har jeg avsluttet morgentrimmen med smultringer og ferske wienerbrød fra baker`n.

( Sommerregn. Til og med det er fint lissom! )

( Når det finnes SÅ mange grunner (steiner ) til å stoppe å jogge for å ta bilder! #PauseUnskyldning )

( Når man er litt hypokonder, og finner kjønnsykdommer i skogen… )
 

En dag var vi så heldige å få tilbringe med fineste lille tantejenta Elin. Lunsj på terrassen, og masse, masse kos med en nydelig, smilende liten jente.

( Liten fot. Fineste lille Elin. #SmilefjesMedHjerteØyneEmoji )

Gubben har etter arbeidstid tatt med fruen på en og annen luftetur, pizza i solen, is på brygga… Sånne små ting man liksom finner tid til på sommeren, som vi ikke er så flinke til resten av året.

( Date på brygga. Barbeint i solen = sommer )

Med andre ord, late, lange dager, i nærmiljøet. Man trenger ikke reise langt for å kjenne på roen. Faktisk trenger man ikke reie så mye som en meter. Så fort gubben kommer hjem venter tre uker med familietid. Vi skal av forskjellige årsaker ikke reise langt bort, men noen små turer har vi planlagt, selv om de blir tatt litt på sparker fordi vi skal se an været. Jeg gleder meg masse til rein og skjer kvalitetstid med testosteron-gjengen min. Om det blir bloggverdig får tiden vise, for særlig spennende blir det nok ikke. Bare skikkelig, herlig avslappende.

( Når gubben er i det romantiske hjørnet, og plukker stein til frua. Mer fjortis blir det ikke lissom 😉 )

( Fotsopp! Skauen er full av sjukdommer… )
 

Herlig kjedelig.

Ønsker alle som stikker innom fine og avslappende sommerdager. Unn deg en smultring 😉

( Nabolaget. Sommerferiefølelse i nærmiljøet. )
 

«Vil han gå yrkesfag? Men er ikke han ganske skoleflink da?»

Det er flere uker siden jeg fikk spørsmålet, lenge før skoleferien startet. Nå i ettertid tenker jeg at jeg egentlig burde svart noe skikkelig glupt, og ganske kjapt, men jeg gjorde ikke det. Bare nikket bekreftende, og sa «Joda, han gjør det greit på skolen han, men han ønsker å bli tømrer!»

Vedkommende som stilte spørsmålet mente ingenting vondt med det. Det vet jeg. Men det har blitt slik at det kan virke som en felles oppfatning, at om du er flink på skolen, får gode karakterer, så skal man studere videre, bli «noe stort», og om man kanskje ikke henger med i alle fag, og man er middels flink, da velger man yrkesfag, som en slags siste løsning.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

( Når det eneste du vil er å snekre, bruke hendene, være kreativ, da er det dette man bruker sommerferien på. )
 

Jeg har overhodet ikke tenkt til å skrive noen «sinnablogg» om akkurat dette emnet. Temaet har vært oppe før, i flere medier, og mange har sikkert lest debatten.

Jeg tar av meg hatten for ungdom som etter ungdomsskolen søker studiespesialisering, og etter tre år fremdeles studerer videre. Det står respekt i lange baner av studenter som år etter år sitter på skolebenken, som tar bachelor og master. Det krever tålmodighet, pågangsmot, energi, viljestyrke, og ikke minst et klokt hode! Norge trenger slike mennesker!

Når det er sagt, så trenger Norge også fagfolk. Gode fagarbeidere som er villige til å jobbe. Folk som ikke bare har masse faglig kompetanse, men som også er villige til å brette opp armene, bli møkkete på hendene, og støle i kroppen etter ei uke med krevende fysisk arbeid.

Vi trenger folk som med medfølelse og erfaring pleier oss på sykehjemmet når den tid kommer. Vi trenger folk som holder skoler, sykehus, kjøpesentre, ja, alle arbeidsplasser og andre steder der folk ferdes rene!

Vi trenger engasjerte assistenter i skoler og barnehager, vi trenger folk som staker opp rør, som reparerer kjøretøy, som murer og legger kantstein, som asfalterer veier, som maler oppunder de høyeste takstolene, vi trenger dyktige butikkarbeidere, og vi trenger folk som snekrer!

Vi trenger fagfolk, fagarbeidere, ungdom som velger yrkesfag som videre utdanning.

Det vi ikke trenger er mennesker som stiller spørsmålstegn ved ungdommen som velger nettopp dette, som plasserer dem i bås, antar at de er skoletrette, eller rett og slett ikke flinke nok til noe annet. For det stemmer ikke.

( En tømrerspire. )
 

Her hjemme har vi aldri lagt press på noen av gutta når det gjelder valg av utdanning. Den veien de vil gå, den skal de velge selv, selv om vi gladelig hjelper de å finne veien. Vi har kun stilt to krav.

1: Bli så god du klarer, ditt beste er godt nok-uansett hva karakteren blir.

2: Bli noe! Det er det samme hva du velger, men for din egen del skal du fullføre det du starter.

De som har fulgt denne bloggen litt vet at den eldste poden her i måsahuset drømmer om å bli tømrer. Jeg har tidligere skrevet om forventnigspresset (kan leses her), om hvordan han selv kjenner på forventningene til seg selv(les hans egne erfaringer her), og hvor glad og stolt jeg var da han for få uker siden mottok et velfortjent og godt vitnemål etter ti års skolegang.

Det har vært sommerferie i snart tre uker. To av gutta her hjemme har koblet skikkelig ut. 15 åringen sover lenge om morgenen, spiller gitar til langt på natt, sykler rundt med venner, bader og spiser is. 12 åringen våkner tidlig, han steker brød, legger kabal, spikker seljefløyter, mekker sykkel og olabil, trener?. De gjør akkurat det gutter i den alderen skal gjøre i en etterlengtet sommerferie.

Men den eldste poden, han har ikke funnet roen. I påvente av svar fra inntakskontoret, om hvilken skoleplass han blir tildelt, har sommerferien stått på vent. Han er ikke, og har aldri vært en unge som klarer å ta en dag av gangen, en som kan senke skuldrene uten å vite hva morgendagen bringer. Han må ha en viss kontroll for å føle ro. Derfor har det de siste ukene vært ekstra tøffe. Å ikke vite, når man ønsker noe så inderlig sterkt, og når man drømmer så stort, det er en kjempeutfordring. Som mamma vi jeg så gjerne klemme litt, klappe på skulderen, og forsikre han om at det ordner seg, at livet kommer til å bli helt fint, selv om han ikke skulle komme inn på førstevalget. For jeg vet jo det, etter 40 år her på kloden, at planer forandrer seg, slik som drømmer også gjør, og at selv om ting ikke alltid går som først planlagt, så blir det bra likevel!

Men livserfaringer fra moder`n, og all verdens forsikringer om at ting blir bra til slutt har hatt lite virkning på poden de siste ukene.

Derfor har vi tydd til metoder vi vet funker for oss, for han. Vi har gått turer, vi har svettet i oppoverbakker, og badet i stille skogstjern. Vi har hoppet på trampoline, kjørt lange mopedturer, og spist is på gresset nede ved elven. Vi har sittet oppe til de sene nattetimer for å se ferdig latterlig dårlige filmer, vi har bladd i fotoalbum og ledd av 80 tallets forkjærlighet for hockeysveis og pastellfarger, og vi har snakket masse, om ingenting spesielt.

Og selv om tankene om skoleplass og usikkerheten på hva han gjør til høsten hele tiden har ligget langt framme i panna, har vi fått tiden til å gå. Ingen ting klarner hodet, og setter «problemer» i et nytt lys bedre enn fysisk aktivitet. (og softis med sjokoladestrø!)

( Når man ikke helt finner roen, fordi man ikke vet hva morgendagen bringer, da er kveldsbad i stille vann verdens beste medisin. )

I dag er en bra dag!

I dag er en kjempebra dag!

I dag fikk han beviset på at innsatsen han la ned i hele tiende klasse var verdt strevet.

I dag kom svaret poden har ventet på. Det som han har gruet OG gledet seg til.

«Jeg kom inn, mamma!!!! Jeg kom inn!!!»

Og mens han satt der foran pc-skjermen, og dobbeltsjekket svaret fra inntakskontoret, rant tårene! Han tørket de fort, og litt brydd, mens jeg, mammaen som liksom har 40 år med livserfaring og en tidvis irriterende «alt ordner seg-holdning», jeg bare lot snørr og tårer renne. Som ei åpen kran stod jeg der som en middelaldrende hormon-sluse, og skøyt kroppvesker fra alle mulige åpninger i ansiktet, gledestårer og gledessnørr i skjønn forening!

Til høsten starter Petter`n på Kjelle VGS her på Bjørkelangen, på bygg og anleggslinja, første skritt på veien mot et yrke som tømrer.

I dag er jeg stolt mamma til en gutt som helt bevisst har fulgt drømmen, og som til høsten er elev ved en yrkesfaglig linje.

Med hevet hode og senkede skuldre kan poden ENDELIG også starte sommerferien, koble av litt, sånn rent mentalt, og bare glede seg til høsten!

Han har nådd det første målet på veien mot drømmeyrket, han har fått skoleplass, og en dag, om noen år, er jeg sikker på at det blir en riktig så brukandes fagarbeider av denne poden.

Gratulerer Petter, jeg er så stolt av deg!

Nå kan du endelig leve drømmen.

Tekst og bilder godkjent av Petter`n.

Å være eneste kvinne i en flokk på fem har sine utfordringer, og selv om jeg nå, etter litt over 16 år i «mamma-gamet» har sanket nok erfaringer til å mentalt overleve de fleste hverdager som guttemamma, har jeg fremdeles kvelder hvor jeg sitter som et slakt, en punktert ballong, et takras av et kvinnfolk i sofaen og tenker: « Hva i huleste land og rike er det jeg driver med??»

Hverdagslivet består av møkkete arbeidsbukser, smuler på benken, oppvask i maskinen, pjuskete barter, gutterom som oser av svette sokker og gamle matrester, gutter som gapskratter av lyden en real fis lager i dusjen, rapekonkuranser, og fleksing av magemuskler i speilet i gangen.

Misforstå meg ikke, jeg elsker det! For oppe i alt dette kaoset av hormoner og noe laber skjeggvekst finnes også herlige gutter som bryr seg om hverandre, som fyller huset med latter og godhet, og som holder mammaen sin «ung».

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For hver eneste gang den spermhaugen jeg er gift med skøyt blink tidlig på 2000 tallet, (Herregud, gubben været jo eggløsninger som en ulv på nedre Romerike værer inngjerdet sau) skal jeg innrømme at jeg så for meg minst en datter. En jeg kunne flette håret til, en som kunne arve Barbie-dukkene mine, og en som gladelig ville bli med på januarsalget på Strømmen Storsenter uten å iscenesette sin egen død for å slippe, men neida?

( Skjønner du hvorfor pappa alltid vinner eller??? )
 

For med en beundringsverdig selvsikkerhet, og med kun et mål for øyet, nemlig sønner, klappet gubben seg selv på skulderen og sa «Dent tenker jeg satt!» i det sekundet manndommen forlot «spetakkelfjæra» og han rullet seg ned og over på sin side av madrassen. Og spermhaugen hadde rett, for tre ganger på rappen skvatt den ene kommende råneren etter den andre ut av ei slarkete livmor, og siden 2004 har jeg desperat og tappert forsøkt å oppdra gutteflokken.

( Hiv og proooomp, snart er skatten vår! )
 

Dag ut og dag inn frem til de begynte på skolen var jeg hjemme med dem, da vi valgte det som i dag sees på som utradisjonelt, og ikke sendte ungene i barnehage. Med jevne mellomrom prøvde jeg å være en sånn pedagogisk korrekt mamma som skulle oppdra myke menn, lot de være med å bake brød, lage middag, jeg kjøpte dukker de kunne leke med for å jevne ut den store haugen av lekebiler, gravemaskiner og hjullastere. Men de var og ble prototypen på en skikkelig «guttete» brødregjeng, selv om jeg egentlig ikke liker å bruke det ordet. For brøddeigen ble som regel brukt som luer, gulerøttene de skulle skrelle til grønnsaksuppa ble til sverd og fektet med i ekte Kaptein Sabeltann stil, og dukkene ble skamklippet og brukt som kartlesere i en og annen rallybil.

( Når mamma er pedagogisk riktig og kjøper dukker til poden, og blikket hans bare lissom ” Denna skal herpes!!” )
 

Jeg kapitulerte tidlig, og innså at det var like greit å bli en sånn skikkelig guttemamma likevel. Men uansett hvor mye jeg har lekt, hvor mye møkk jeg har vasket, hvor mange blodige klær jeg har plastret, og hvor mange episoder av «Bygmester Bob» jeg kunne utenat, er det pappa som forble den store helten.

I årevis har jeg løpt rundt på tomta som en høylytt tomsing med indanerfjær i håret, skutt ørner, cowboyer og terrorister med hjemmelaget pil og bue, jeg har stått i en gummibåt midt på plenen og sunget «Hiv og Hoi, snart er skatten vår» til krampa har tatt meg, sittet timevis i sandhaugen og gravet tuneller til matchbox-biler, klatret i trær og bygget hemmelige klubbhus i skogen, for så å bli nektet adgang til egen hytte, bare fordi jeg ikke kunne det hemmelige passordet. (Som nesten alltid var «JENTELUS!») Jeg har servert mer saft og nystekte boller enn jeg noen gang vil klare å telle, likevel ble jeg aldri noen heltinne. For det var pappa som var det store!! Spermhaugen som jobbet hele dagen ble mottatt med jubel og applaus fra guttegjengen hver eneste dag han kom hjem fra jobb, og som ei sur og brukt skurefille kunne jeg henge ut av vinduet hver ettermiddag å være vitne til en pappa som ble mottatt som en helt, som en soldat etter krigen, HVER ENESTE DAG!!! I alle år! Mamma er helt ok, pappa er guddommelig!

( Den skal tidlig krøkes, som god råner skal bli! )
 

For pappa kan alt om biler og verktøy. Han kan fikse en motor i søvne. Han har skjegg, OG han digger «Wunderland» akkurat like mye som gutta.

Ja, for de siste månedene har gutta, OG gubben, til min store fortvilelse lagt sin elsk på TV2 sin siste dokumentar-satsing. En serie som omhandler alt det gutta elsker mest, til tross for min årelange iherdige satsing på alternativ barneoppdragelse ispedd blomsterplukking, strikking og fingerhekling, nemlig gamle biler, og rånere.

Hver onsdag har far og sønner gnidd arbeidsbukserumpene sine langt ned i sofaen, poppet popcorn, jekket korken av hver sin Solo, og klistret seg til TV`n. De har ledd av møkkete rånere fra hele landet, lagt sin elsk på spesielt en råner med navn Torodd, en kar med heftig snusleppe og urovekkende dystre tanker om kvinnfolk og forplantning, og sukket henført av gamle amerikanske biler og rustne hjulbolter. De har drømt seg vekk i en verden av plysjterninger, wunderbaum, og sleivkjefta rånere med kinnskjegg og snuslepper.

( Bilde fra TV2 )
 

Jeg har stått tappert på sidelinjen og ristet oppgitt på hodet, og mens gutta stønner og sikler og drømmer om og en dag eie en skikkelig raggarbil har jeg nærmest kastet inn håndkle og tenkt at skulle jeg forsvinne nå, hadde de ikke merket det engang, hverken gutta eller gubben.

For om de fikk velge, mutter`n eller muttere (altså verktøyet), er jeg sikker på at jeg latt hadde blitt vraket.

Helt til i går!

4 Juli, Amerikas nasjonaldag. I et siste forsøk på å bli en kul mamma dro jeg gutta med til Lillestrøm, og etter et herremåltid på Mc.Donalds på Kjeller parkerte vi bilen hos Onkel Benny og Tante Malla i Storgata, og trasket nedover til varemessa for å bruke kvelden blant gamle biler, Amerikanske flagg kinnskjegg og spisse blanke sko. Rånerenes mekka.

I flere timer tråkket vi rundt i en eim av havarerte chevyer, motorolje, svette mannfolk og wunderbaum. Gutta var i himmelen, gubben svevde på en sky, og jeg var, som vanlig, bare «hun som gikk bakerst og bar veska».

 Men så, helt plutselig, stoppet gutta opp, og stillheten var til å ta og føle på. Plutselig stod de der, alle gutta mine, som tause statuer, med haka nedpå brøstet, og antydning til sikkel i munnvikene. I et øyeblikk var jeg redd jeg måtte finne en hjertestarter, helt til en av dem så vidt fikk løftet en finger, pekt mot midten av parkeringsplassen og hvisket « Der er Torodd!».

( Starstruck, midt i rånermekka! )
 

Og ganske riktig. I en klynge av gamle biler og skinnvester, i en eim av svette og wunderbaum stod han, selveste sjefsråneren over alle rånere, Torodd fra favorittserien «Wundeland». Starstruck som småjenter på Justin Bieber konsert stod mine tre tenåringsslamper og avstandsbeundretet idolet sitt, i et virrvar av møkkete skinnskjegg og snuslepper. Etter et par minutter iherdig oppmanning listet de seg ærbødig over til sjefsråneren, og spurte pent om en selfie og en autograf.

( Når helten er verdens mest trivelige kar, og stiller opp på bilder med hele gjengen. )
 

Og helten innfridde til forventningene. Så til de grader! Han ble gladelig med på bilder, slo av en prat, og skrev autografer helt til mine avkom stod der med stjerner i øynene og hvisket til hverandre at nå var livet komplett.

Det var da jeg slo til. Da jeg så mitt snitt til å endelig slå spermhaugen i kampen om å bli den kuleste forelderen. Endelig hadde jeg kjangs til å bli guttas heltinne, om det så bare skulle vare en liten periode.

Jeg kastet meg fram, klinte til, og sugde meg fast i kjakan på en kjendisråner, til stor jubel fra gutteflokken, og en spermhaug som var urovekkende lite sjalu? (Jeg mener, han kunne jo blitt litt sur lissom, ikke bare stå der å heie, som om drømmen var en heftig trekant med en annen møkkete mann? )

Og selv om et sugemerke fra ei sugge på 40 sikkert ikke stod høyest på ønskelista til Torodd, var han sporty nok til å stille opp på bildene, og ganske riktig, plutselig var mamma verdenes kuleste menneske, noensinne!!

( Når mutter`n kliner med en fremmed mann, og 15 åringen til venstre aldri har sett mer fornøyd ut… )
 

Resten av kvelden gikk gutta rundt i en slags drømmerus, etter møtet med sitt store idol, og i dag har de brukt tiden på å fordøye inntrykkene. Jeg lever på etterdønningene av gårsdagens stunt og høster fremdeles beundrende blikk fra gutta mine, som på alle tenkelige sosiale medier har erklært at «Mutter`n har klina med en kjendis!». I skrivende stund har 12 åringen lagt ned forbud mot å vaske leppene mine, slik at ikke rånerens DNA forsvinner ut av huset. En 15 åring har tilbudt meg fotmassasje for å printe ut selfien han tok med helten i går, og ber je om det, er jeg ganske sikker å at noen vil skrelle druer og håndmate meg med dem og! Med andre ord, som de sier på fjortis-språker, «Mutter`n ruler fett!»

Om få strakser vil det ha roet seg, og pappa vil igjen være helten her hjemme, men frem til da skal jeg jammen hvile på laubærene, og nyte den nyvunnede respekten fra pubertets og hormonflokken her hjemme.

Dronninga av plysjterninger og møkkete mannfolk?det står det respekt av!

Ny uke, nye muligheter tenkte jeg, og spratt ( egentlig slepte meg ) ut av senga kl 08.00 i dag tidlig. Jeg hadde ikke planlagt å stå opp så tidlig, det er jo tross alt ferie, men jeg har blære på størrelse med en rips, og knipemuskler like slappe som holdningen til en ungdomsskoleelev rett før skoleferien, så når nøden meldte seg var det bare å stå opp. Jeg ble sittende på do i halvsøvne i nærmere 20 minutter, litt fordi jeg fremdeles var trøtt, litt fordi jeg FOR EN GANGS SKYLD hadde doen for meg selv, og dels fordi helgens utskeielser ikke helt fikk bestemt seg for om det var på tide å forlate kroppen eller ikke.

Jeg var nemlig flink hele forrige uke! Ikke bare litt heller, jeg var sånn dritflink lissom!! Mat hver tredje time, små, sunne måltider hovedsakelig bestående av kylling, fisk, salat og grønnsaker. Og det stoppet ikke der! Neida, jeg trente og! Tre ganger!! På ei uke!!! Hva gir du meg lissom?? Fem dager på rappen med mat som hadde fått Grete Roede til å danse av lykke, og tre dager med løpetur i skogen! (Løpetur er å ta i, for jeg gikk på flat mark, hvilte i motbakkene, og småjogget delvis i noen nedoverbakker. ) Jeg tok de obligatoriske «Se på meg, så dødsflink jeg er som trener, og så sykt deilig jeg blir»- bildene når jeg var på det mest svette, og vil anta at mine 46 venner på Snapchat ble grådig imponerte over innsatsen min.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

( Hvordan man føler seg på diett… Man blir jo litt “høy” på livet lissom 😉 )
 

Men så kom helgen da?

Og med den kom ostepop, grillmat, firkløversjokolade, mer ostepop, popcorn, gullbrød, mandelstang og enda litt mer ostepop.

 Og så ble det mandag igjen?så mens jeg satt der på do i dag tidlig og tømte den bittelille sprengfulle blæra, med ei katte på fanget, og den andre på skuldra, tenkte jeg «Pokker heller!!!», tok tak i treningstightesen, og bestemte meg for å starte denne uka like bra som den forrige. Her skulle det «løpes» !

( Åh ostepop, love of my life!! Come to mama!!! )
 

På Bjørkelangen finnes et punkt, en liten høyde, på toppen av slalombakken, inne i skauen, som kalles Høgåsen. Hit går lokale helter, husmortrimmere, sprekinger og slappfisker , alle med samme mål.

Å skrive navnet sitt i trimboka på toppen!

For helt på toppen, midt mellom maurtuer, trær, ulv og røtter man snuble i og vrikke anklene, har noen smelt opp ei postkasse, og i den ligger ei turbok og to kulepenner. Spesielt interesserte kan skrive inn navnet sitt, klokkeslettet når du var der, hvor mange ganger du har gått dit så langt i år, og hvordan været er! Det er altså et slags gammeldags sosialt medie, oldtidens facebook eller twitter, der alle deler samme status, men ingen egentlig bryr seg om annet enn sin egen.

Og jeg skulle dit, for 3 gang i år! Men treningsglede er oppskrytt, for selv om jeg helt klart kan se fordeler ved å trene, så er foreløpig den eneste gleden jeg finner med ei treningsøkt, gleden over at den er over. Alle punkter underveis, de suger! Svetten, melkesyra, blodsmaken i munnen, måtte hive etter pusten!hvor pokker er gleden i det?

( Treningsglede…kjøss meg bak!!! )
 

Jeg skjønte i bunnen av bakken før jeg starta at dette ikke kom til å bli en såkalt «bra økt», for da skolissa gikk opp ville jeg helst bare legge meg ned og dø, fordi det var et pes å ikke bare bøye seg forover, men også å måtte bruke fingrene for å knyte lissa.

Halvveis opp bakken kom melkesyra, svette hadde jeg gjort siden skolissemarerittet, og jeg pustet like høyt som en vårkåt elgokse rauter etter villige elgkuer i skogkanten. Midt oppe i dette gjorde en annen, litt ukjent følelse seg gjeldene. En murring nederst i ryggen, som snodde seg rundt til mageregionen, og endte opp som en ubestemmelig og noe vemmelig romling.

På toppen av slalombakken tok jeg en velfortjent pust i bakken, fisket mobilen ut av lomma for en kjapp skryteseanse til alle mine 46 venner på snapchat, og fikk tilbake pusten og tilnærmet normal ansiktsfarge. Jeg tok en ny skolissesjekk for å være på den sikre siden, men de satt som et skudd på begge ben. Jeg kjente fremdeles en murring i magen, og skvatt da jeg innså at knurringen bak meg slett ikke kom fra et vilt dyr, men min egen tarm. Nå begynte jeg å ane ugler i mosen?. Det er en lei følelse, å stå på toppen av slalombakken, med utsikt over hvert eneste hus i bygda, vite at i alle husene befinner det seg minst en do, men du vil aldri rekke frem til noen av dem i tide!!!

( Obligatorisk ” Skryte- fordi jeg er råtass og trener og blir sykt digg så jeg må fortelle det til alle på sosiale medier- selfie! )
 

Vel vitende om at en uke med helsekost, etterfulgt av en utskeielseshelg man sjelden har sett maken til begynte å gjøre seg gjeldende nederst i mageregionen satte jeg opp farten de siste 200 meterne mot toppen av Høgåsen, for ikke pokker om jeg skulle gå glipp av å signere den fordømte boka i postkassa de oppe i ingenmannsland.

På toppen kunne jeg svett og oppblåst signere under et hav av andre mosjonister av ulik klasse, men hoppet glatt over væranalyse og klokkeslett da tidenes storm bygget seg opp i magen. Her måtte jeg rett og slett gi en lang faen i manglede kondisjon, og skru opp tempoet ned bakkene, for å rekke hjem til doen tidsnok til kommende og høyst ufrivillige utblåsning.

For å øke motivasjonen tredde jeg proppene i ørene (burde jo tredd dem et annet sted lenger ned på kroppen ), skrudde opp volumet og lot Katie Perry motivere med ned bakkene i skauen. Halvveis nede var det ikke mulig å løpe lenger, da det kjentes ut som hvert skritt, hvert eneste tråkk klemte på tarmen, og forårsaket en svært nærstående katastrofe.

Du har sikkert kjent på følelsen. Den kan sammenlignes med en sånn plastpose majones, med et bittelite avklippet hull i hjørnet av posen, hvor du sitter med et herlig rekesmørbrød som bare skal toppes med en tynn og delikat stripe lettmajones, men i det du legger litt ekstra trykk på posen revner hele sulamitten, eksploderer mellom hendene på deg, til du til slutt sitter igjen med det velkjente majones-smørbrødet, med et snev av reker…

Jeg skrur opp volumet på musikken enda litt til, i et siste desperat forsøk på å holde konsentrasjonen og knipeevnen oppe. Nederst i bakken lar det seg ikke lenger gjøre. 100 meter unna sykkelen min der nede på stien har den stille stormen i magen blitt til en tornado av helsekost og ostepop, og trykket er større enn i en luftkompressor fa Wurth-katalogen til gubben.

50 meter fra sykkelen ser jeg ingen annen råd enn å slippe opp litt på trykket til det jeg bare kan håpe er en lydløs smyger, men selv med Katie Perrys «firework» på øret hører jeg braket av min egen helsekost og utskeielses-fis, og luftrykket er så stort at det blafrer i slappe, dog relativt store rumpeballer. Så kraftig smeller det at det faktisk svir litt i det tightsen blåses opp som en diger varmluftsballong for så å smelle hardt tilbake på strekkmerker og cellulitter.

( Når det braker løs… Helsekost + ostepop = GASS!!! )
 

I en brøkdel av et sekund puster jeg lettet ut over at noe av trykket nå har avtatt, og at undertøyet fremdeles kjennes relativt tørt, før en skygge vises i venstre øyekrok, og en mann med muskuløse leggeri blank sykkeltights jogger ledig forbi meg, smiler, og sier:

« Grei lyd i motoren din, men det hjalp ikke stort på farta!»

Glem trening!!! Trening er oppskrytt! Jeg kan herved bekrefte at ingen ting får opp pulsen mer, eller gir mer blodsmak i munnen, eller får deg svettere, enn en vilt fremmed mann som ikke bare er vitne til, men som også kommenterer tidenes rektumeksplosjon.

En ting er ihvertfall sikkert. I morgen blir det ingen tur til Høgåsen, for med magen i skrivende stund full av ferske hjemmebakte skoleboller, som tilfeldigvis fant veien til magen (jeg snubla, og datt med munnen først ned på fatet! ), så er det ikke rom for fysisk aktivitet på flere dager. Dessuten lukter det fis i skogen? (aner virkelig ikke hvorfor! )

Og mottoet mitt, etter dagens økt gjelder fremdeles, kanskje i enda høyere grad enn før. Det beste med å trene, er når det er over!

Ha en god uke, enten du skeier ut, eller ikke.

Forrige uke var proppet av små og store aktiviteter, og avslutninger i fleng. Med så masse taler, varme klemmer og gode ord er det forunderlig at jeg ikke ligger uttørket og forgrått i en grøftekant fremdeles, men jeg har altså kommet meg helskinnet igjennom. Jeg har sett både den eldste og yngste poden avslutte store kapitler, og gjøre seg klare for nye. Jeg har klemt og sagt hadet til elever og kollegaer jeg ikke ser igjen, og noen  jeg møter allerede neste høst. Fredag kveld startet altså offisielt årets sommerferie, men det er liksom ikke før i dag man kjenner det skikkelig på kroppen. Helg er helg lissom, mandagsfri er noe ganske annet. I går kveld hadde jeg store planer for dagen, for hele ferien egentlig…jeg skulle lissom være å innmari flink, og starte hver morgen med en liten joggetur kl. 7.00.

( Bare litt tung i baken… treningsglede my ass! ( Bokstavelig talt…) Fotocred: Ida )
 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kl.7 sov jeg godt….våknet litt kl 8, kjente at det fremdeles er litt ubehag i foten etter et ublidt møte med en huggorm i forrige uke, og sov enda litt lenger, med god (sa jeg til meg selv i hvert fall) samvittighet.

Kl 10 kom jeg meg endelig ut av senga, og da var det altfor sent å starte på noen joggetur. På dette tidspunktet er jo resten av bygda også våken, og det kommer ikke på tale å løpe foran folk. Sikkert litt snodig å ha komplekser på joggestil, men det har altså jeg. For med nærmere halvannen meter lange ben , og hofteskåler som butter i skulderbladene, forover lent og lut holdning som en 100 åring med benskjørhet, samt joggesko i str 42 ser jeg ut som han  lange stakan i Askeladden, han som til stadighet og særdeles lettbent flyr til verdens ende etter vann, slik at Askeladden skal få prinsessa og halve kongeriket…

Jeg unnet meg derfor en lang og god frokost i stedet, mens avkommet fremdeles snorket på hvert sitt rom i andre etasje. Gårsdagens bakst smakte like godt på frokostbordet. Noe av det beste med ferie er jo nettopp lange frokoster, ferskt brød med syndefullt mye sjokoladepålegg,  og ha tid til å nyte. Enten alene,

eller sammen.

( Sommer er lange sløve frokoster. )
 

 Litt trim ble det likevel, da Ida sendte melding ( pokker ta over snittet treningsglade venner som med hensikt gir deg et snev av dårlig samvittighet om man ikke stiller til startstreken på husmortrimmen ) og dro med måsafruen ut i skogen på en aldri så liten treningsøkt, i nydelig sommervær.Det må jo være noe av det beste med å bo her på Bjørkelangen, alle de nydelige turstiene som er brukandes hele året.

( Når damer over 40 trener trengs det et realt filter for å skjule svette, rynker og poser under øynene. Fotocred: Ida! Treningspartner og motivator. )

Et helt hav å velge mellom. I dag trasket vi grusveien inn til Stigtjern, mest fordi møtet med huggormen forrige uke fremdeles sitter friskt i minne, og gjengrodde stier ikke akkurat fristet til gjentagelse riktig enda. (Å bli bitt er i seg selv ikke den store skrekken, men å faktisk se orm vil potensielt fremkalle hjerteinfarkt og ufrivillig vannlatning! )

( Når du når “toppen” og får umiddelbart trang til å synge introsangen fra Løvenes Konge… “Naaaaaa-sewenjja, mmasi.si quadaaaa!” Fotocred: Ida)
 

Etter to timer i frisk luft kom jeg hjem til mopedmekking på gårdsplassen, sommermusikk på høyttaler i hagen, og et par gutter hengende i lufta over trampolina, klare for å øve på sommern`s nye triks.

Den minste kidden og jeg rakk akkurat en sykkeltur på posten for å hente nye sommersandaler før regnet tok over for solen, og nå sitter alle mann alle under et ledd i sofaen, med Tom og Jerry kjeks, bringebærsmoothies, og film på Netflix.

( Nye sandaler og regnvær…sommerferie i et nøtteskall. )
 

Til tross for regn, og det at gubben ikke har ferie på flere uker enda, senkes roen over måsahuset, og vi er endelig i feriemodus. Det er ingen ting som haster lenger, nå skal vi bare nyte late dager, og forhåpentligvis litt sol.

Nå skal jeg sette deigen til kveldens pizza, og lure meg inn på hobbyrommet. Årets første julekort skal mekkes, målet er å ha 40 julekort klare før ferien er over. Tiden vil vise om jeg når målet. Jul blir det vel åkke som.

Enn så lenge, ha en riktig god mandag, enten du har ferie eller ikke.

Kjære lærer.

Takk for at du tok han i hånden og smilte til han den aller første dagen i 1. klasse. At du så han betydde alt. At du smilte til «bare han» gjorde han trygg. Han følte seg sett.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Kjære lærer.

Takk for hyggelig melding i meldingsboka den onsdagen han knakk lesekoden. Det gullstjerne klistremerket fikk han til å føle seg som en ener. Lesegleden startet den dagen sammen med deg!

Kjære lærer.

Takk for at du brukte hele storefri til å lete etter fortanna i metervis med nysnø, da den falt ut i akebakken. Tannfeen hadde aldri kommet den natten, om det ikke hadde vært for din iherdige innsats.

Kjære lærer.

 Takk for at du møtte han i bussrekka om morgenen, og fulgte han til bussen ved skoleslutt. Det er mindre skummelt å være liten blant mange, når du var rett ved siden av!

Kjære lærer.

Takk for at du tørket tårer og trøstet da de store guttene ikke var snille, og en enda større takk da du satte han på plass den dagen det var han som ikke var grei. Klare grenser har gjort han trygg og fornuftig.

Kjære lærer.

Takk for lånet av klassebamsen. Det var hyggelig å ha han på overnatting. Jeg beklager det med snuta. Vi lette i alle kriker og kroker, men jeg aner virkelig ikke hvordan den falt av, eller hvor den ble av. Jeg håper han ikke led for mye!

Kjære lærer.

Takk for at du diktet gangetabell-sangen. Sett bort i fra at jeg fortsatt ikke får den ut av hodet, og nynner den i tide og utide, virket den strålende, og gangetesten ble lett som en lek.

Kjære lærer.

Takk for at du delte dine gleder, og takk for at du delte med oss da du var i sorg. Det gjorde deg menneskelig. Vi sørget med deg, og ungene lærte å vise omsorg.

Kjære lærer.

Takk for at du lot mitt barn blomstre på scenen, og lot han synge solo på juleavslutningen, selv når du viste han var totalt tonedøv. Takk for at du klappet høyest av alle den dagen det var akkurat din annerkjennelse han var ute etter.

Kjære lærer.

Takk for at du sang med og var med på leken. Takk for at du alltid gikk foran som et godt eksempel.

Kjære lærer.

 Takk for alle konglenisser og ispinnestjerner du har hjulpet å lime. De vil henge på juletrærne i mange år fremover, og minne oss om akkurat deg.

Kjære lærer.

Takk for at du gjorde overgangen til ungdomskolen både spennende og trygg.

Takk for god veiledning ved valg av c-språk og valgfag. Så godt å ha en fagperson å støtte seg til når valgene er mange og nye.

Kjærer lærer.

Takk for både de gode og de mindre gode karakterene. Han har tatt det til seg, jobbet med det, og lært av det.

Kjære lærer.

Takk for gode foreldresamtaler og alle foreldremøter. Det har vært en glede å bli kjent med deg, og måten du jobber på. Jeg er sikker på at du har gjort det beste for nettopp mitt barn.

Kjære lærer.

Takk for åpen dialog, ditt åpne sinn, din kreativitet, og din evne til å prøve ut nye og spennende metoder. Takk for at du evner å tenke utenfor boksen. Du har vært inspirerende for en til tider skoletrett ungdom.

Kjære lærer.

Takk for at du delte din matpakke, den dagen han hadde glemt sin. Takk for alle gangene du har servert hele klassen. Ferske rundstykker med jordbærsyltetøy rundt et langbord i klasserommet…. minner alle elevene vil ta med seg og gledes over. Det er de små tingene som teller, som vil bli husket. Du er god!

Kjærer lærer.

Takk for reisen du har tatt barnet vårt med på. Den har vært spennende.

Du har vært enestående! Takk for at du var den ene trygge voksenpersonen, den han stolte på, hans anker,  hver eneste dag.

Han starter nå på et nytt og spennende kapittel i livet, og han er klar for det. Han er klar for det fordi du har gjort en aldeles strålende jobb. Han er en trygg ung mann, med hele livet foran seg. Mye av æren for det er din.

I kveld står han på scenen i gymsalen og mottar vitnemålet sitt. En ung voksen. I kveld sier han farvel til det som har vært hverdagen de ti siste årene. Farvel til en fantastisk god lærer.

Kjærer lærer.

Den eleven som møter nettopp deg neste skoleår er så veldig heldig!

Takk for alt du har gjort, og alt du har vært for mitt barn.  Tenk så heldig han var som fikk bli kjent med akkurat deg!

Kjære lærer.

Jeg ønsker deg en lang, god, solfylt og velfortjent sommerferie.

Takk.

Tenk deg at du er fem år, og står i skolerekka med 60 andre barn. Mange kjenner noen fra før, mange har allerede en bestevenn, en de har gått sammen med i barnehagen. Men ikke du, du kjenner nesten ingen, men du gleder deg likevel. Du gleder deg skikkelig, for læreren din har et varmt smil, hun lukter blomster og har lyst prinsessehår, og i noen klasserom lenger opp i korridoren er brødrene dine. De har sagt de skal vente på deg i friminuttene, passe på deg, og leke med deg, om det skulle være vanskelig å bli kjent med de andre i klassen.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Tenk deg at du har blitt seks år, og at du kaster deg over leksene med stor iver, men synes det er litt vanskelig å vise klassen hvor flink du har blitt til å stave, til å lese høyt. Tenk deg at du hører dårlig, og at noen ord derfor er vanskelig å uttale. Tenk deg at den du aller helst vil leke med sier at du snakker rart! Tenk deg at du leter etter brødrene dine i friminuttene fortsatt, for de synes ikke du snakker rart i det hele tatt, og de tar deg gjerne med i leken.

Tenk deg at du er litt større enn de andre i klassen. Du er ikke den som løper fortest, du klatrer ikke høyest, og du er ikke best i fotball. Tenk deg at en gjeng på fire ler av deg i gymgarderoben. Tenk deg at du er så modig at du gråter foran læreren din, og mamma, på en foreldresamtale. Tenk deg at læreren din tar deg på alvor, og selv om du fremdeles er litt lei deg smiler du på skolen dagen etter. Du liker fortsatt ikke å snakke høyt foran alle i klassen, du hører fremdeles ikke alt som blir sagt i timene, men du jobber like iherdig med skolearbeidet likevel.

Tenk deg at du skal starte i 5 klasse, og fremdeles ikke har det du kan kalle en bestevenn. Tenk deg at du aldri helt finner den ene vennen du er fullstendig trygg på, og at du kanskje ikke enda er helt trygg på deg selv engang. Tenk deg at du fortsatt er den som ikke løper fortest, eller klatrer høyest. Tenk deg at de kuleste gutta synes din idrett er rar, og kjedelig.  Tenk deg at de trygge brødrene dine nå går på ungdomsskolen, og ikke er tilgjengelig for en klapp på skulderen eller en kjapp snakkis i friminuttene, men du smiler likevel.

Tenk deg at læreren din ser alt det fine som bor i deg. Tenk deg at han ser alle kvalitetene du kanskje ikke har sett selv enda. Tenk deg at det å løpe fortest ikke lenger betyr noe. Tenk deg at læreren din forteller deg at de andre i klassen ser opp til deg fordi du er snill! Fordi du er hjelpsom! Fordi du er blid!

Tenk deg at læreren din ler av de samme vitsene som deg! At han viser at han stoler på deg, og gir deg oppgaver du ikke bare mestrer, men blomstrer av. Tenk deg at han bygger selvtilliten din uten at du egentlig merker det selv. At han, ved å tro på deg, lar deg vokse til å bli en lugn, morsom, og selvsikker ung mann.

Tenk deg at du, en gutt på 11 år, selv om du fremdeles hører litt dårlig, og kanskje snakker litt rart, står på scenen foran 500 mennesker på juleavslutningen, og føder Jesusbarnet som Jomfru Maria, bare fordi læreren din er gøyal, tenker utenfor boksen, og har trua på deg.

Tenk deg at du er 12 år, og selv om du fremdeles ikke har funnet din bestevenn, gleder deg hver dag til å gå på skolen. For det er mange der som liker deg, selv om du fremdeles ikke løper fortest. Du er bra nok, og du vet det!

Tenk deg at du sykler til skolen, den aller siste dagen i 7 klasse. Sola skinner fra skyfri himmel. Du har tresko og flanellskjorte, klar for generalprøve til kveldens skoleavslutning. Du har en pakke til læreren på sykkelstyret,  i smilet ligger en beundringsverdig selvtillit, og magen er full av sommerfugler. Herlige sommerfugler, som forteller deg at du gleder deg til sommerferie, og en ny start på ungdomsskolen til høsten.

Du kommer ikke til å løpe fortest eller klatre høyest der heller, men du vet du er bra nok! For det har læreren din sagt!

Tekst og bilder er selvsagt godkjent av pjokken, so akkurat har syklet avgårde til sin aller siste skoledag på barneskolen.

Jeg hadde en bestefar som på sent 80 tallet og tidlig 90 tallet utviklet en overdrevent stor interesse for katalog og TV-Shop handel. Jeg husker han kunne sitte i hjørnet av den mørkegrønne veloursofaen i timevis, og bla igjennom ulike kataloger, og svitsje fra den ene shoppekanalen til den andre. Hjem på døra, og i postkassen ble det i en årrekke levert det ene bomkjøpet etter det andre. For han hadde en forkjærlighet for slike varer «man bare MÅ ha» men over hodet ikke trenger.

Da bestemor for noen år siden flyttet fra hus til leilighet ble det ene hengerlasset etter det andre kjørt på dynga, proppet av ting gammer`n en gang i tiden «bare måtte ha» men aldri fikk bruk for. Her kan nevnes treningsapparater for hver eneste glemte kroppsdel, alt fra grevinnehengtrimmer til dobbelthakerulle.

På hengeren lå også elektriske og batteridrevene øyenbryn og nesehårstrimmere, sistnevnte med blod, buser og hår etter en litt mislykket test, flosshatt med boksåpner, katteskåler med fontene og klorestativ, caps med radio og Mikke Mus ører, en skoeske full av blodharry lisseslips med emaljerte oksehorn fra nordamerikansk bison, og 9 ubrukte kjelesett i rustent, rustfritt stål.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Det hender vi ler litt av gamlefar, når familien samles, og minnes. Vi flirer av kjøpetrangen, og skuffer og skap fulle av ubrukelige duppeditter. Sist vi var samlet lo de av meg og. «Du har da jaggu arva litt av gammer`n du og da, Janne», lo de, og tenkte på kjolen fra Kina jeg jeg knapt kom inn i, og i hvert fall ikke ut av, samt slanketrusen med vatterte rumpeballer, som heller ikke var noen stor suksess, da den var så trang at den kun nådde knærne før den stoppet all blodtilførsel fra kneskålene og opp.

«Jada, jada!», svarer jeg, og ler med dem, som for å dekke over det de ikke vet. Det kan nemlig se ut til  at jeg har like slakk læringskurve som bestefar hva bomkjøp angår, og nylig endte opp med å bestille enda et par dønn ubrukelige ting jeg bare synes jeg «måtte ha.»

Det har seg sånn at jeg er født vrang. Altså, ikke vanskelig vrang (selv om noen antageligvis mener det og), men bak frem, om du skjønner hva jeg mener. For de fleste damer er født med kurver, og selv om jeg innerst inne drømmer om å være syltynn og deilig, har jeg med årene fått et mer avslappet forhold til former og kurver. Jeg forteller meg selv at de er et synlig bevis på tre tette barnefødsler og flotte avkom, men sannheten er at de heller er resultatet av årevis med profesjonell jojo-slanking, ostepop-popping og ribbe med sprø svor langt utenfor ribbesesongen.

( Når rumpa sitter forran, under puppene… feilprodusert kvinnfolk i trikotkjole! NEI, jeg er ikke gravid, det er en “food-baby”. )
 

Så mens andre damer er velsignet med timeglassfigur, flat mage og struttende stjert, er jeg utstyrt med struttende mage og flat røv. (Som du skjønner, bak-frem, vrang.) Ikke bare blir den flatere og flatere, den blir også stadig lengre søradgående, og om jeg en litt travel morgen setter opp gangfarten på vei til jobb, klasker rompeskinnet mot lårene og applauderer meg for innsatsen. Derfor klarte jeg ikke å motstå fristelsen da en litt mer elegant utgave av slanketrusen poppet opp på skjermen under en surferunde for noen uker siden, og klikket den hjem. Jeg gikk opp noen størrelser side forrige forsøk.

( Når merkelappen er like stor som et A4 ark for å få plass til alle X`ne… )
 

Denne skulle ikke bare løfte stumpen med sine vatterte innlegg på hver side av kloaksprekken, men også holde inn magen med ekstra elastikk, samt dekorere lårene med en lekker blonde. Ut fra bildet kunne det se ut til at trusa i tillegg var utstyrt med en ekstra bonus, en såkalt fiselukt-fjerner, hvilket er rett og slett genialt da gubben og jeg har kommet til det stadiet i ekteskapet at vi ikke lenger er redde for å fise i hverandres selskap, og da jeg i følge gubben til tider slipper «bønner» som svir som syre i øynene.

( Løft og stram truse med innebygget luftfilter. Mer genialt blir det ikke!  (Bilde hentet fra Wish) )
 

Fordi jeg ikke ville at kineseren som skulle sende varene skulle se for seg at jeg var en sånn desperat overvektig nordisk ku, følte jeg liksom at jeg måtte bestille en ting til fra samme butikk, litt sånn som en dekkoperasjon på en måte. (Sånn som når du skal kjøpe smågodt på Europris, og tar på deg treningstights før du går i butikken for at de i kassa skal tro du har gjort deg fortjent til storhandel av gummibjørner og salt lakris!) Valget falt på et par sokker av type mopp? Fristende rosa ropte de til meg fra dataskjermen, slik lisseslips og roterende nesehårfjernere med ultrafiolett lys i sin tid ropte på bestefar.

I går kom pakken hjem i postkassen, og som en ivrig unge på julaften rev jeg opp papirkonvolutten, klar for å starte min nye hverdag med rene gulv og formfull stuss.

Dessverre, i likhet med bestefar, har jeg nok en gang gått på en skikkelig shoppingsmell, og sitter igjen med et par ting jeg bare måtte ha men slett ikke kommer til å bruke.

For de vatterte rumpeballeinnleggene er laget at papp!!!

(  1 hel kvadratmeter hold-in truse. Nå blir det fasong på kjerringa! )
 

Bølgepapp trukket med stoff! Hold-in elastikken over magen består av en 5 mm tykk slapp buksestrikk i linningen, og blondene rundt lårene er av rein gummi og lager brennmerker både når du tar trusa av og på.

( Finn frem salva, her skarre bli brannsår! )
 

Et eller annet sted i en liten bakgårdsbutikk i Kina sitter det nå en kineser og gnir seg i hendene, og ler høyt mens han forteller alle vennene sine om den lettlurte småfeite kua på den andre siden av kloden. Jeg er 35 kroner fattigere, og fremdeles like misformet.

( Når hold-in effekten kun virker på typ 1 cm, og lager ekstra valk! )
 

Heller ikke moppesokkene var noen stor suksess. I to minutter svevet jeg over gulvet i stua som en grasiøs Sonja Henie, mens hybelkaniner og hus-støv festet seg til føttene som kalorier fester seg til midjen.

( Grasiøse blogg-legger klare for å moppe hybelkaniner og sliten laminat. )
 

Jeg moppet i kroker og kriker som en svevende gaselle, «piruettet» opp grus og smuler som en nett balerina. I to minutter gledet jeg meg over å endelig ha truffet impulshandel-blink, i det to katter går inn i akutt jaktmodus, og kaster seg over moppesokkene som sultne rovdyr. Brått blir Sonja Henie til Bambi på isen, og før jeg vet ordet av det ligger en dvask amatørblogger i pappvatterte juksetruser på gulvet og blør fra et kutt i panna, mens to katter har klort seg fast i legghårene og gnager febrilsk på hver sin støvete moppesokk.

( Hei, menneske!!! Kom, så skal jeg vise deg hvor jeg lagrer opphostede hårballer!! )
 

Tankene går til bestefar der jeg ligger og pleier et såret ego og en slakk læringskurve, før jeg tusler ut å kjøkkenet for å starte på middagen. I dag blir det blomkålsuppe, en fest for tarmen. Et siste desperat forsøk på å få noe positivt ut av shoppingkatastrofen.

( A fart waiting to happen. )
 

Nå skal det prompes, og lukter det ikke blomstereng og mentol av fisen i kveld, da føler jeg meg skikkelig lurt!

( 4 kilo moppejeger tar en cowboy-strekk i vattert giga-tuse! )
 

For ti somre siden stakk vinden avgårde med et ruskete, rusten og skjevt tørkestativ, og med stativet forsvant fire mammtruser og et kjøkkenhåndkle. I ni år, NI LANGE ÅR, har jeg mast på gubben, om han ikke kunne være så snill å snekre et slikt gammeldags tørkestativ til meg. Jeg har bedt på mine knær (i den grad denne kroppen kommer ned i knestående), blafret med tegninger på enkle løsninger, smisket og lokket med både gastronomiske og kroppslige godsaker, men det har ikke skjedd en dri**. Det har seg nemlig sånn at når noe ikke trenger å fikses, da er gubben ute og justerer med stor iver likevel, men når noe virkelig burde gjøres, da sliter han ofte med akutt motvilje, og en og annen oppdiktet sykdom, som punktert tommel, skiveutglidning i de øverste visdomstennene og vondt i “vilikke”.

( Lukten av tøy som tørker i solen. Hjertesmilefjes! )
 

Så i ni år har jeg tørket klær med provisoriske løsninger, over dusjforhenget, på en og annet kvist fra bjørka ute, på trappegelenderet. En gang tvang jeg gubben til å holde den ene enden av et laken ute i fire timer, til det tørket, men ikke engang det hjalp på motivasjonen. Fremdeles ingen tørkestativ.

I går kveld listet en lattermild og arbeidssky måsagubbe seg ut i søpla med ei svær mus som katta stolt hadde dratt med seg inn… ( mer om den historien i en senere blogg ), og i dag tidlig da undertegnede skulle kaste søppel før jobb, skjedde akkurat det gubben forventet. Jeg skrek, krøllet tærne og tisset på meg. ( Du vet, tre fødsler på fire år, slarkete høne, lekk….alt det der.) Det er ikke første gangen gubben leker med feil mus, om du vil kan du lese mer om det HER, men i dag, da jeg stod der og urinerte høyst  ufrivillig i en litt sliten bomullstruse forbannet jeg latsabben, klesvask og resten av verden for øvrig.

( Dagens snap…skulle stå SVIN, ikke sving, men det er vanskelig å stave riktig når blæra lekker! )
 

Da tok den eldste pode affære. Han har harr fri fra skolen, og spant over hagen og inn på Maxbo, svei av 349 kroner på treverk, og snekret så det skulle stå om livet.

Kiddo har jo som tidligere fortalt et brennende ønske om å bli tømrer, og kaster seg ivrig over alle prosjekter som innebærer hammer og spiker.

“Bare hold deg inne a mutter, så skal jeg fikse en overraskelse til deg!”

Og mutter er glad i overraskelser, så jeg holdt meg inne.

( Work in progress )

( Når du bare hater lyden av sirkelsaga, men av prinsipp nekter å flytte deg! )
 

Mens Petter`n snekret ute, slengte jeg sammen en kake inne, og mens kaken stekte, måtte jeg ut innimellom for å smugtitte på prosjektet. Spiker og sagflis, katter og drill flakset rundt i hagen, og midt oppe i alt kaoset begynte en stort tørkestativ å ta form.

( Provisoriske løsninger, men de funker. )
 

Fem timer tok det, slett ikke verst for en 16 åring, og hans første store prosjekt. Her ble det regnet ut vinkler, målt med tommestokk, vatret og boret. Og resultatet er fantastisk. (Helt objektivt sett!)

Jeg ELSKER det!!!

( Tadaaaa!!! Sykt fint lissom, og jeg DIGGER det! )

( Neste prosjekt, turnstativ. Sånn helt serr! )
 

Gutten har altså brukt fem timer på noe som har tatt gubben, musegjøken, ni år! Jeg undersøker teorien om at vi fikk med feil unge hjem fra fødeavdelingen… Det er ikke mye “vondt i vilikke” DNA i den kroppen der.

Uansett, jeg måtte bare skrive en kort skryteblogg, for akkurat denne dagen vil jeg huske. Altså, ikke den delen med musa, men den delen med solskinn, lekne pusekatter, og en ung mann som ønsket å glede mammaen sin.

( Ung snekkerspire )

( Når du sikter inn på klesklypene der opp på snora, og planlegger kupp! )
 

For en gave! Nå skal jeg vaske ufrivillig møkkete underbukser, og tørke de på verdens fineste tørkestativ. Og så skal jeg spise kake. Jeg og gutta. Men ikke gubben, den musedotten kan ta en reddik eller no!

( Sjokoladekake med fløtekrem )

Nå skal det kakes. God kveld ønskes alle.

Vi har aldri belønnet gutta for gode prestasjoner på skolen, idrettsbanen osv. Jeg har liksom ikke sett poenget med å betale for gode karakterer, antall mål scoret på fotballkamp, eller antall vunnet crossløp per sesong. De har heller aldri forventet det, selv om den mellomste poden litt selvironisk på starten av dette skoleåret fortalte at vi sikkert ikke kom til å bli  ruinert om vi punget ut med en hundrings for hver toppkarakter? Han hadde helt rett! Ruinert hadde vi ikke blitt, for det er langt mellom hver toppkarakter.

Når det er sagt, så ligger det likevel masse belønning i den selvfølelsen de får når de har oppnådd noe som de har jobbet hardt for, selv om kanskje den karakteren de endte med er midt på treet, eller de mottar en latterlig liten pokal for 4. plass i et lite klubbløp. Ros og kos er ofte likeså god belønning som en hundrings i lommeboka.

I dag har jeg svelget noen kameler. ( Kan vegetarianere bruke det uttrykket?)

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

( Petter`n )
 

I dag har jeg tilbragt hele dagen med den eldste poden. Vi har shoppet, lunsjet, ledd og kost oss. Vi har senket skuldrene, slappet av, og hele veien har jeg gjort et stort nummer ut av hvor inderlig stolt jeg er av han! I dag har jeg rett og slett skjemt han bort litt. Rein, skjær belønning for fullført 10 års skolegang, selv om det teknisk sett er en uke igjen til sommerferien.

For fy flate som denne poden har imponert meg i år! Det er ikke alle som klarer å nå en sekser i alle fag, det er ikke alle som ved utgangen av 10. klasse kan snakke flytende spansk, mestrer matteboka på kryss og tvers, eller analyserer nynorske dikt som en proff. Men denne gutten har, med et inderlig ønske om å komme inn på en spesiell linje på videregående, jobbet stjerten av seg i hele år, og det har gitt resultater.

( Svelger noen kameler, og skjemmer bort poden etter noter. Pizza en helt vanlig mandag formiddag. )
 

Tenk deg at du nettopp har fylt 16 år. Du skal møte blid og opplagt på skolen hver eneste dag, være sosial og hyggelig med alle i klassen, også de som sjelden er hyggelige tilbake. Du skal bite i deg kommentarer fra lærere som synes du burde prestere på et høyere nivå enn det du klarer. Du skal testes ukentlig i alle fag, stå foran en klasse på 20 med fremlegg, når du egentlig vil gjemme deg bort fordi du ikke liker å snakke høyt i forsamlinger. Du skal være en god kjæreste, en god kompis, en god bror og sønn, du skal prestere. På alle arenaer, hele tiden, hele året!

( Jeg lover, han er smartere enn han ser ut… )
 

Og i år, så har Petter klart akkurat det!

Han har prestert, og det så til de grader! Han har klart det helt på egenhånd!

Selvsagt har vi hjulpet til her hjemme. Vi har pugget og lest sammen med han, øvd, trøstet. Ja, for det har vært tårer! «Jeg kommer aldri til å klare det, mamma!»

Han har vært sliten, likevel så innmari bestemt.

Han har hatt et helt fantastisk team av lærere rundt seg, som har løftet frem, og lagt til rette. Jeg er stum av beundring for den jobben de har gjort, den jobben de har lagt ned i for å gjøre akkurat han så god som han kan bli.

I forrige uke ble standpunktkarakterene satt, og de er så innmari bra! Så bra for han! Han har jobbet så inderlig for hver eneste 5èr, 4èr og 3èr.

To skriftlige eksamener og en muntlig er gjennomført. Han er så fornøyd.

( Mafiawannabe Don Catlover Calzone, og pusekattene. )
 

Og ikke en eneste gang gjennom dette året har han tenkt at de gode resultatene skulle blitt belønnet i kroner og øre. Han har bare vokst på opplevelsen det er å få noe man har jobbet hardt for. For av og til, så er faktisk en middels karakter i matte eller spansk, en større prestasjon enn du aner.

Så i dag, fordi vi begge har hatt noen timer fri på en helt vanlig mandag, har jeg rett og slett svelget mine ord, og gjort det jeg hele veien har vært litt motstander av. Jeg har belønnet gutten min. Ikke for toppkarakterer, men for et helt år med masse, masse hardt arbeid.

Det har blitt shopping av sommerklær, både noe han trengte, og noe han ikke trengte, men bare ønsket seg. Vi har spist pizza og is midt på formiddagen, og jeg har til det kjedsommelige klemt, og kysset og koset, og skrytt av hvor stolt jeg er av han.

Snart er det 10. klasse avslutning med utdeling av vitnemål. På papiret vil det ikke være kun toppkarakterer, men jeg vet at om en uke, når han står der med papiret i hånden, vil jeg være verdens stolteste mamma, og jeg vil grine så snørr og tårer renner, for jeg vet at det ligger hardt arbeid bak hver eneste karakter

( Ferdig med ti år på skolen. Time to live your dream! )
 

 Han har blitt så god bare han kan bli. Det i seg selv er en stor belønning!

Jeg er så stolt av deg, Petter!

Innlegget og bilder er lest og godkjent av Petter.