Hadde noen fortalt meg for 20 år siden at jeg ikke bare skulle gifte meg med en motornerd, men i tillegg også føde tre eksos-entusiaster hadde jeg bare ledd hånlig av dem, men her sitter jeg altså…med en mann som gladelig hadde bodd i garasjen om han fikk lov, og med tre gutter som mer enn en gang har tilbrakt natten sovende i senga iført pysj, motorsykkelhjem, hansker og cross-støvler.
( Når du får motorsykkel før du har slutta med bleie!!! )
Til tross for at undertegnede ALDRI noen sinne har hatt noen som helst interesse for noe kjøretøy, og særdeles ikke de som går fort, er det altså den rake motsetningen til de fire andre beboer`ne i måsahuset. Til pappa sin store fortvilelse giftet jeg meg altså med det han kaller en “ball-talliban”, (mann som ikke liker fotball og tror at tippekupongen er en avansert utgave av spillet “tre på rad” ), og avlet i tillegg frem tre barnebarn som ønsket seg fotballsko med knotter kun fordi de lagde stilige spor i grusen da de løp rundt på gårdsplassen med sykkelhjem og lekte at de var rallycrossbiler.
( Vet ikke om du klarer helt å se hvor jeg kjørte lissom… )
I mange år har gubben og ungene utfordret sin ikke fullt så fartsentusiastiske mor til å ta en bitteliten runde i lukket område på et tohjuls kjøretøy av den motoriserte sorten, uten at jeg har gitt etter for presset. Jeg kjørte aldri moped i ungdommen, og det er en kjent sak at lite kunnskap om kjøretøy og kjøreteknikker, samt medfødt dårlig balanse og raus gass-arm er en heller uheldig kombinasjon.
Likevel ga jeg altså tidligere i dag etter for et årelangt kjørepress, tredde på en sykkelhjem, og planla en jomfrutur rundt måsahuset, bare for å klappe igjen brødsaksa på en overlegen gubbe og tre fartsglade guttevalper. Sånn helt seriøst lissom, hvor vanskelig kan det være å kjøre moped???
( “Grusa” kidden…årets mor! )
Jeg kunne nå ha tatt en sjefblogg-avgjørelse og løyet så det rant av meg! Rosamalt sannheten, og vridd jomfruturen om til en solskinnshistorie det kjøringen gikk som en lek, og at familien nå endelig unisont var enig om at det ikke finnes noe større i livet enn gass, pedaler og totaksolje fra Mobil 1, men….
Å plassere en overvektig midtlivskriseblogger på en gammel MT5, en med tynnslitte bakdekk etter timesvis av ulovlig burning, og med ni lag lakk fra Biltema, det var rett og slett tidenes dummeste ide. ( Sett bort i fra den gangen jeg tenkte det var innafor å kjøre fort nedover bakken i Bekkedroga på Sørumsand med rulleskøyter og hotpants…. )
( Når gubben sier at “Det viktigste er at du er like hel!”, men i en litt nedlatende tone mens han higer etter pusten og tørker lattertårer… )
Ikke bare tok det 39 forsøk på å starte mopedmøkka, men da jeg endelig forstod sammenhengen mellom gass og clutch dro “peden” av gårde med dundra på setet som en illsint purke stukket av veps, og spola opp fire kubikk singel fra gårdsplassen, før jeg harva opp mer plen enn en skurtresker harver opp et jorde under våronna. Guttungen, og eier av rånermopeden stod for nære bakhjulet og har i skrivende stund mer gress mellom tenna enn ei ku på beite, og jeg…jeg sitter her med vridde kneskåler, grus i øya, jord i håret, og en stolthet som for øyeblikket krever en hel kveld intensiv trøstespising!
( Når du har kjøpt nye kule joggesko, og angrer på at du ikke tok på støvler før du skulle harve opp hagen. )
Det er bare å konkludere med at noen “biker-babe”, det blir jeg aldri, men ingen, INGEN, skal noen gang komme og si jeg ikke prøvde!!!! For det gjorde jeg, og det så til de grader, og beviset, det har vi på video!
Mopedforsøk, flytting av gruslass, del 1 kan sees HER
I morgen er det skolestart for gutteflokken her i huset, og dermed er hverdagen i gang. Selv om vi har tatt livet helt med ro og kost oss masse denne ferien, vet jeg at både ungdommen og de to litt eldre ungdommene (altså gubben og jeg!) er klare for hverdagen og faste rutiner igjen.
Det er i all hovedsak jeg som smører matpakkene her hjemme, og før jeg får mammapolitiet og ekstremfeministene på nakken, så ja, det kunne fint ha gjort det selv, ja, de kan lage mat, og ja, de har godt av å ta ansvar hjemme. Selvfølgelig har de de, og selvsagt kan de det, men saken er den at selv om jeg til tider banner morgenkaoset og dårlig tid opp i mente, så koser jeg med akkurat det å smøre matpakker, og fordi alle får en innbydende matboks med seg på skolen, med noe jeg vet de liker, er sannsynligheten stor for at de faktisk spiser skolemat i løpet av skoledagen, og det synes jeg er viktig. Kantinepenger hver dag er uaktuelt, og siden jeg likevel er over snittet glad i baking og kokkelering er akkurat matpakkene her i måsahuset hovedsakelig en mammaoppgave, og jeg har valgt det selv.
Når morgendagen kommer er jeg godt forberedt, for i dag har jeg bakt matpakkemat til den store gullmedaljen, og fint lite slår en fryser som er stappet med masse fine alternativer til matpakka. Noe som kan plukkes ut av frysen om morgenen, puttes i en matboks og som er tinet og spiseklart innen storefri, det er chill!!
I dag satte jeg en stor gjærdeig av speltmel, og av den ble det tryllet frem 8 ulike matpakkevarianter.
Farvel sommerferie, hallo bake.ninja!!
( 1 deig, 8 varianter, og alle lukter digg! )
En liten del av deigen skiller jeg ut før den er ferdig eltet, og blander inn finsnittet rå brokkoli.
( Hulken mat )
Supert måte å kamuflere grønnsaker for kresne barn. Jeg har gjort dette i alle år, og da skeptiske små og kresne guttunger med bleierumpe og brannbilstøvler spurte hvorfor brødet var grønt fortalte jeg at det var fordi Hulken hadde gitt meg oppskriften, og at det var den fargen på brødet superheltene spiste.
Tre lettlurte småpjokker spiste grønt brokkolibrød med leverpostei i årevis, i håp om å utvikle superkrefter. I dag trenger jeg ikke kamuflere noe som helst da voksende tenåringer ofte er mer storspiste en Hulken noen gang var, men brokkoli, eller andre grønnsaker for den saks skyld i deigen, gjør den både smakfull, og fuktig, og ikke minst holdbar.
I dag ble det brokkoliknuter. Perfekt til matboksen med det du måtte ha av pålegg. Smakfullt og sunt!
( Speltdeig med brokkoli. )
( Hulkenknuter, klare til smøring. )
( Det er matpakka si det! )
Fylte horn er alltid en favoritt her i huset, så gode at vi av og til lager de til middag med en lun salat til. I dag ble det to typer, en med pepperoni og ost, og en med skinke og ost.
( Fylte horn, en sikker vinner. Alltid! )
Mor i huset, som i går morges påbegynte årets 19. slankekur, og avsluttet den kl 11.35 samme dag da Europris hadde tilbud på salt lakris, snekret sammen noen vegetar-ruller til egen matpakke, slik at jeg skal slippe å føle så stor skam da jeg etter lunsj inntar dessert! Vegetar- rull lages på samme måte som en helt vanlig kanelsnurr eller pizzabolle, men fylles med grønnkål (Hallo Grethe Roede!!!), ost, paprika, tomat, fetaost og ulike krydderurter. Sykt digg til å være så sunt, faktisk! Blir jeg ikke syltynn nå, så veit ikke jeg!!!
( Når man trår til med en akutt slankekur, og stjeler maten til kaninene! )
( Klare for steking. )
( Ferdig stekt. Bare å spise foran speilet for å se kiloene rase av!!! )
Den mellomste poden ønsket seg noe uten ost, og siden han er i hardtrening om dagen, og virkelig er en sånn grønnsaks-elsker fikk han sine egne små paprikasnurrer av brokkolideigen. For litt ekstra smak er de i tillegg til paprika også fylt med litt honning og sitronpepper.
( Paprika og honningsnurrer. Fine med pålegg, men gode uten også. )
Siden kjøleskapet var fullt av middagsrester, og fordi det er en fin måte å bruke opp resten av brokkolien på laget jeg like gjerne noen minipizzaer av alle restene. Gode varme, gode kalde i matpakka, og pizza med grønnsaker er mettende og godt. Kamuflerer man grønnsaken med nok pølser og ost spiser selv den mest kresne ungen, ihvertfall her i huset.
( Ketshup…fint ska det værra! )
( Kamuflert grønsaksbombe! )
( Matpakkepizza. Perfekt! )
For å ikke dope ungene helt med grønnsaker laget jeg noe blåbær- calzoner også. Dette er en favoritt i matboksene for både meg og gutta. Mektig, men friskt, og fordi de har et bittelite dryss av kanel lukter de himmelsk, og oser av matlyst når man åpner matboksen.
( Sim salabim! Sukkerfri matboksdessert. )
Siste rest av speltdeigen ble delt i åtte trekanter og rullet sammen til sjokoladehorn, med og uten valnøtter. Åkei da, ikke sånn Grethe Roede sunt, men siden det ikke er sukker i deigen vil jeg si det er innafor. Dessuten er melkesjokolade laget av melk, og derfor er det trygt å si at uten sjokolade er sjansen for å utvikle benskjørhet enorm, og det er det vel ingen som ønsker. Tenk å ligge der med knekte hofter og vridde ryggvirvler som 80 åring, bare fordi du ikke spiste nok sjokolade i ungdommen!!!! Det ha`kke jeg tenkt til ihvertfall!!!!
( Melkesjokolade!. For oss som nekter å knekke på midten når vi blir gamle! )
( Spelthorn med valnøtter og anti-benskjørhet-sjokolade! )
( Sjokolade og perlesukker…Come to mama!! )
Derfor, noen med sjokolade, noen med sjokolade og nøtter, perfekt til dager da ungene trenger en ekstra energidose, eller rett og slett bare fortjener noe digg i matpakka. Fin oppmuntring på heldagsprøver for eksempel, eller toppers for en middelaldrende blogger med hetetokter, selvmedlidenhet, unormalt overutviklet søtsug og trang til trøstespising!
Uansett, nå ligger godsakene til avkjøling, og noe er allerede prøvesmakt. Det er jo en kjent sak at tenåringer værer fersk bakst som en hannhund værer tisper med løpetid.
Jeg skal få resten i fryser`n, og i morgen tidlig er jeg klar for skoleårets aller første matpakkemekking!!!
Ønsker alle, skolebarn som foreldre, en fin skolestart!
Ukene bare raser avgårde, og plutselig er det søndag igjen. Hvordan enkelte finner tid til en bloggoppdatering hver dag er for meg helt uforståelig, for her i huset kjennes det ut som om klokka ringer om morgenen, plutselig er det middag, og så befinner jeg meg i senga med slitne føtter, en snorkende mann og et hode som lurer på hvor i granskauen dagen ble av.
Og nå sitter jeg her, og tenker at det er søndag igjen, og føler behov for en kort oppsummering av uka. Skal man se tilbake på livet når en blir gammel er det kanskje ikke så dumt med en sånn ukentlig oppsummering, for å minne seg selv om de gode stundene. De små stundene som til sammen utgjør en hel dag, en hel uke, men som har så lett for å gå i glemmeboken i hverdagens kaos. Det var jo hele poenget med denne skrivingen til å begynne med. Notere hverdagsglimtene, det jeg vil huske når jeg ruller rundt i en flammelakkert rullestol borte på sykehjemmet her, med hårruller og hemorider.
( Skaut og av med gifteringen, her skal det bakes. Hvis ikke detta antrekket dra mannfolk, så vet ikke jeg! )
I begynnelsen av uka gikk jeg litt rundt meg selv mens jeg desperat forsøkte å nyte de aller siste fridagene før første arbeidsdag på fredag. Jeg og gutta gikk turer i skogen, plukket litt blåbær, snekret sammen en pai, og spiste ute i hagen. Ikke noe spesielt, likevel et hverdagsglimt jeg smiler når jeg tenker på. Hvor lenge vil de gidde å tusle rundt i skogen med moder`n, snakke om alt og ingenting, og spise blåbær rett fra tua. De er blitt så store nå. at jeg føler jeg må nyte noe som allerede er på overtid. De har to liv om dagen føler jeg, det de deler med oss her hjemme, pappaen og meg, og det vi bare får et glimt av innimellom, det som er forbeholdt venner og kjærester. Det er sånn det skal være, det er riktig og det er bra, likevel litt vemodig. Derfor, inntil videre, klamrer jeg meg til blåbærturer og hverdagsøyeblikk som får mammahjertet til å boble.
( Nå blirè pai! )
Onsdag spiste jeg lunsj på senteret med en venninne. På cafeen, bortgjemt under rulletrappa gikk salat og kaffe ned på høykant, og en etterlengtet venninneprat som drøyde i to fine timer var fint. Kjempefint. Sladder, hemmeligheter, latter, kaffe, og et par rykende ferske Selbuvotter i presang fra en vassekte trønder med høyt panneluggfeste og brei dialekt. DET er hverdagslykke!
( Selbuvotter fra en vassekte trønder! Bortestrikka hjemmestrikk! )
Torsdag ble den store utedagen her på måsatomta. Minstemann brukte oppsparte gressklippingsmidler på to poser med betong, og brukte hele dagen på å støpe en miniskateboard-bane bak skuret. Ikke så mye for å leke med, men for skapergleden. Ser det pent ut? Nei, aldeles ikke, men hva gjør vel det? Tenk så fint å være 12 år, og bruke en hel dag på å skape noe, være kreativ, bare fordi man vil, og fordi man kan. Det slår Playstation 4 og Minecraft, tvert!
( Kreativt rot, bettonghimmelen for skateentusiaster. )
Bak i skogen snekret den mellomste poden nok en treningsarena, og foran kjøkkenvinduet var den eldste poden i gang med “prosjekt utemøbel”!
( Apekatt , klatremus, måsapoden. )
( Prosjekt utestol, godt i gang. Uerfaren 16 åring imponerer! )
To nye stoler av solid materiale ble til, nå gjenstår bare litt finpussing og utskjæringer før de forhåpentligvis får nye eiere.
( Trone en dronning verdig. )
Fredag var første arbeidsdag. Det var fint, det kjennes greit å begynne igjen. Det var godt å se gamle kollegaer, klemme litt, oppdatere hverandre på sommerens eventyr, og dele tanker om det kommende skoleåret. Fredagen ble avsluttet med pizzadate på Strømmen med måsagubben. En time alene, vi to. Ikke all verden, men fullt, et øyeblikks hverdagslykke, og verdt å huske.
Lørdagen ble brukt til ombygging av en 5 kvadratmeter stor bod. Det som i de 8 siste årene har fungert som hobbyrom, et tilfluktssted for måsafruen, måtte gi tapt for det faktum at måsahuset trenger mer lagringsplass. Eldstepoden og moder`n snekret hyller, sorterte dilldall, og fikk orden på ting vi ikke engang husket vi hadde. Vemodig å miste furtebua/hobbyrommet, men akk så deilig med lagringsplass til alt rotet vi samler på. Hverdagslykke!
( Farvel hobbyrom, hallo lagringsplass. )
Og så, plutselig, helt ut av det blå, kom søndagen, nok en gang. Og søndag betyr kreativ utfoldelse i tråd med avslapning, i hvert fall for denne dama. Vi startet dagen med grove havrevafler til frokost, før gutta sa hadet til kompisen som har vært overnattingsgjest, og de to yngste satte kursen mot crossbanen for noen timers trening med måsagubben. Hjemme stekte jeg sideflesket på plattingen i en sliten campingstol fra Europris, mens deigen til kanelsnurrene hevet på kjøkkenet.
( Ingen ting, IKKENO, slår lukta av ferske kanelsnurrer! )
Vel hjemme, og etter en skikkelig Amerikansk burgermiddag, fikk alle karene i kåken seg en sårt trengt hårklipp med sløv maskin, og i skrivende stund står et grytebrød til heving, mens ukens rasjon av matpakkerundstykker sprer herlig lukt fra ovnen på kjøkkenet. Hverdagslykke!
( Gubben lissom: “ÅÅÅÅH, du MÅ klippe meg, håret er skikkelig langt!” Og jeg bare: Jaaa, skikkelig! Du er helt Fabio lissom!!!” )
( Rundstykker, klar for ovnen! )
De få timene som gjenstår av denne uka skal nytes på sofaen, med en kopp latte og en husmor-roman fra REMA 1000. Hverdagslykke, kort oppsummert.
Håper du har hatt en strålende uke, hvis ikke, gjør den neste verdt å huske!
( To pusekatter som har musejaktforbud, og furter i stolen! )
Det er liksom en måte og identifisere seg på, akkurat som om man må være det ene eller det andre. Enten liker man hund, eller så liker man katt. Jeg har alltid tenkt at jeg var mer hund en katt, og antar at det er fordi jeg vokste opp med hund. Fuglehund, av typen gordonsetter. En sort og brun, litt forvirra sak med rufsete pannelugg og imponerende jaktinstinkt.
Pappa var jeger, eller han definerte seg i alle fall som en, selv om han etter uker på fjellet med bikkja rom regel kom hjem med “ryper” som smakte mistenkelig likt grillet kylling fra ferskvareavdelingen på Coop-OBS i Trysil.
Jeg har alltid tenkt at den dagen jeg flyttet for meg selv og fikk egen familie, da skulle den suppleres med en liten og lodden familiehund med logrende hale og gode manerer. Det ble ikke sånn. Jeg skjønte tidlig at om jeg skulle klare å være en slik mamma jeg ønsket, var det ikke rom for enda en skapning som trengte flere lufteturer om dagen, og som til stadig krøp opp i fanget for å bli klødd bak øret. Den oppgaven inntok nemlig gubben tidlig i forholdet, og jeg fant raskt ut at en kjøter med “logrende” hale og ørekløe i hus er nok.
Gubben har aldri hatt noe stort ønske om å fylle huset med kjeledyr, men da vi etter den 6. vinteren i måsahuset hadde hørt oss leie på krafsingen inne i tømmerveggene, og gubben til stadighet ble oppringt i arbeidstiden av ei hylende kjærring som nektet å gå ned fra stuebordet før han kom seg hjem fra jobb for å jage vekk mus, bestemte dette hundemennesket seg for å adoptere en pusekatt, ansette en tradisjonell og effektiv musejeger!
Det skulle vise seg å være en aldeles strålende ide, for i tillegg til utallige timer kos i sofakroken med en lodden pusekatt, gjorde den jobben sin. Krafsingen i veggen ble borte, ingen flere mus innomhus, fantastisk.
Vi har hatt mange pusekatter i årene vi har bodd i måsahuset, og alle har de gjort en formidabel jobb med å holde uvelkomne gjester borte fra selve kåken, og for en med selvdiagnostisert musevegring som meg selv har dette vært aldeles strålende.
( Når far i huset plutselig blir dyre-elsker. )
Gubben har også myknet med årene, og har av årsaker jeg ennå ikke har kommet til bunns i utviklet en stor forkjærlighet for de tre pusekattene som pr dags dato er innlosjert hos familien Nordvang. Så ille har det blitt at han nå, med myk stemme, foran pusene, omtaler seg selv som pappa, og snakker et språk, med et ordforråd som ville fått en gjennomsnitts mannemann til å vri seg i flau smerte.
“Halloooo lille loball, har du hatt en fin puse-snuske-dag?”
“Fysjom-fysj, har du ruskesnusk i pusehalen? Skal papsen kose det bort?”
Og min personlige favoritt????
“Heisann, (kysser på snuta og klapper på hodet), åssen er det med snuskelusken til pappa i dag?”
Helt sant, det første måsagubben gjør når han kommer hjem etter endt arbeidsdag er å sette seg på kne foran en eller annen fordømt pusekatt, nærmest slikke den på snuta og spørre hvordan det er med snuskelusken!!! Imens sliter ei kjerring midt i midlivskrisa over grytene på kjøkkenet mens hun i drittsinne roper til pusehviskeren at når han først har vært borte hele dagen, så hadde det jammen meg vært på sin plass å snuse litt kjærlig på snuskelusken min og!!!
( Næringskjeden i måsahuset… )
Uansett, i alle årene frem til nå med puser i hus har jeg vært kjempefornøyd. Jeg slipper pusene ut til lufting, de fanger småkryp etter småkryp, og til belønning venter et sortert utvalg av tørrfor, en og annen rå kyllingbit, og masse kos og kløing bak ørene. Men av en eller annen grunn har de tre nåværenede pusebeboer`ne fått det for seg at i tillegg til å fange det som fanges kan, skal de også vise det frem til matmor, det til tross for brede erfaringer med et illsinnt menneske med høyt volum som løper panisk rundt og kjefter hver gang de stolt viser frem et bytte!
( Presang på dørmatta, alltid en slager! )
Gjentatte ganger i sommer har jeg kommet hjem etter diverse utflukter, for å finne døde mus, firfisler og en og annen jordrotte på dørmatta, med en stolt pus ved siden av som titter på meg med forventningsfulle øyne. Så stor er min frykt for små skapninger, da særlig mus, at selv de som er avgått med døden skremmer vannet av meg. Tærne krøller seg, jeg skriker spontant, og urinerer høyst ufrivillig fra en allerede slapp blære med laber knipemuskulatur.
De samarbeider også, disse pusesnuskene til gubben. Som to allierte jegere plukker de seg ut et stakkars offer, deler det på midten, som for å dele æren etter attentatet. I forrige uke toppet det seg da de to yngste kattene kom tuslende inn stuevinduet med hver sin halvdel av et ekorn! Makabert og unødvendig, da jeg slett ikke er redd ekorn, og ingen av de utgjør noen som helst skade på reisverket til måsahuset.
( Tadaaa!!! To ekorn er bedre enn ett!!! )
Og slik har altså sommeren fortonet seg, med daglige leveringer av små og litt mindre små gaver i form av kadavre levert på trammen, i vinduskarmen, eller på stuegulvet, og jeg har, til tross for stadig tærkrølling, spontane hyl, og hyppig ufrivillig vannlating, på sett og vil lært å leve med det. En død mus gjør jo tross alt ingen stor skade.
Frem til i går!!!
Det tordnet over hele Østlandet, kveldsroen hadde senket seg over måsahuset. Med dårlige TVsignaler grunnet regn, og ikke nett grunnet torden kjedet måsafruen seg, og bestemte seg for å gjøre noe jeg har utsatt i ukesvis. Vask av badekar og fliser i dusj, samt rens av sluk på badegulvet. Torden kommer som kjent ofte med klamt vær, og selv om dører og vinduer stod åpne for gjennomtrekk, rant svetten av overgangsalderkroppen der jeg hang over badekaret med en klut i den ene hånden, og en Jif baderomspray i den andre. Like greit å kle av seg, og skure splitter naken, skulle jo uansett dusje så fort jeg ble ferdig.
( Kjerring i svett overgangsalder vasker bad! )
Og mens jeg står der på kne, med stussen i været foran sluket hører jeg det knirke forsiktig i baderomsdøra bak meg. Jeg tenker at det er gubben som kommer inn for å beundre fruen bakfra (eller mest sannsynlig ta av seg linsene), så jeg vifter litt ekstra på stjerten, (i den grad en kvadratmeter celulitter lar seg viftes på).
Fornøyd med egen innsats, og ikke rent lite stolt over evnen til å fremdeles tenne gubben etter over 15 års ekteskap kjenner jeg at han mykt stryker meg over stjerten og høyre lår. Jeg kurrer litt lekent, men stusser i det denne akk så mandige mannen kurrer mistenkelig feminint tilbake, og “hånden” som fremdeles danser lett over baken kjennes usedvanlig myk. I det jeg mistenksomt snur meg, ser jeg rett inn i øynene til katta som stolt slipper ei sprell levende mus ned mellom beina mine, for så å spankulere ut fra badet med halen i været. Litt sånn “Væææshegoo matmor, her har du dagens gave. Enjoy!”
( Bever mot mus, gnager mot gnager. )
I ren panikk spretter denne altfor tunge og tidvis råtne kvinnekroppen opp i badekaret like lett som Karsten Warholm i går spratt over den ene hekken etter den andre! Jeg hyler på gubben som bruker evigheter på å å TUSLE inn på badet, mens jeg roper MUUUS!!! MUS !!!, og peker nedover.
“Øh, ja???” svarer gubben og trekker på skuldrene. “Ser kanskje mest ut som en ufristert bever akkurat nå, men joda, du har mus!” svarer han, og titter salig ned på underlivet til den illsinte og ufrivillig lekkende kona!
“Nei ditt kjøtthue!!! Det er mus under badekaret!” roper jeg, og tripper nervøst bak dusjforhenget, fremdeles med klut i den ene hånda og spray i den andre. Gubben som er roligheten selv rusler tilbake for å lukke døra, med tanke på å sperre musa inne på et lite område! “Blir lettere å fange da!” sier han, men panikken min øker jo! Å være innesperret med en mus på fem kvadratmeter er mer enn en gjennomsnittskvinne kan klare, og da jeg hører det krafse under karet tar panikken over. Jeg spretter ut av karet, åpner døra og løper kliss naken inn i stua, der katta spent følger med fra sin faste plass i godstolen, og med ei vettskremt mus og en gubbe utstyrt med mopp (MOPP!!! Her trenger vi granater, og han jakter med en fordømt MOPP!!) i helene!
( En helt vanlig ettermiddag i måsahuset… dessverre! )
I 20 minutter spretter jeg fra møbel til møbel i stua, med beveren i friluft,( takk Gud for at vi ikke har nære naboer!) mens gubben “sjussjer” musa rundt på gulvet, i håp om at den selv skal finne veien mot utgangsdøra! For gubben har plutselig blitt den mannlige utgaven av Mor Theresa, og skal lissom ikke skade noe, eller noen. Etter en lang kamp får han skuffet musa opp på et feiebrett, og satt den ut på trappa, der en sliten men lykkelig løper mot hekken.
“Hekken???” roper jeg! “Du skulle drepe den, ikke slippe den i hekken!!!”
“Snakker om hekken!” sier gubben og titter udiskret ned mot underlivet mitt igjen. “Bedre enn at den gikk seg bort i det buskaset i hvert fall” supplerer han, og blunker flirtende!
( 400 meter hekk…. og da tenker jeg ikke på friidrett…for å si det sånn. )
Jeg freser! Sliten og svett, og fremdeles i Evas drakt, med floker i beveren marsjerer jeg inn på badet og låser døra, fast bestemt på at det aldri skal være gjennomtrekk i måsahuset igjen, og at gubben aldri, ALDRI skal få kose med “snuskelusken” til undertegnede mer. Han får holde seg til katta!
I skrivende stund står en av kattene utenfor stuevinduet og uler, med en labb på ruta, og en slapp, blodig jordrotte i kjeften. Han slipper ikke inn før gubben kommer hjem fra jobb, og jeg skal le rått og lenge når gubben i ettermiddag , gnir nese mot snute, og spør pusekatten sin (den med rester av jordrotte-tarmer mellom tenna) hvordan det er med snuskelusken sin!
( “Hei, menneske!!! Lukk opp vinduet a!!! Jeg har med lunsj!” )
Håper du har en strålende dag, enten du er hund, eller kattemenneske!
Det kjentes på stemningen i hele huset i dag tidlig, at ferien er over. Sånn teknisk sett er den jo ikke helt over enda, gutta har fremdeles halvannen uke igjen til skolestart, og min første arbeidsdag er neste fredag, men feriefølelsen, den våknet jeg ikke akkurat med.
Plutselig satt jeg liksom der med morgenkaffen, og hadde den litt kjipe søndagsfølelsen…tanken på at hverdagen er rett rundt hjørnet. Rart egentlig, for jeg liker hverdager. Jeg liker de skikkelig, og høsten er min absolutte favorittårstid. Fargene, luktene, mørket, stearinlys, pledd og lukta av fårikål som ligger som et tåketeppe over bygda.
( Når det regner, men du hater å bli våt på føttene. #DenFølelsen )
Likevel startet jeg altså dagen med geipen litt lenger ned på haka enn den burde være. Formen var lissom sånn…meeeh…, gubben skal på jobb igjen i morgen, og alt lørdagsgodiset ble spist opp i går…ikke så mye som en sliten ostepop å finne bortgjemt mellom sofaputene.
Det var ikke mye i dag tidlig som tydet på at humøret skulle stige noe særlig heller.
Klesvasken fra i går hang fremdeles på snora, og ble våtere for hver regndråpe som falt.
( Det var den klesvaska lissom… )
Bassenget er fullt av gress, og punktert av et kattekrek som i hele sommer har kvesset klørne på kanten av det han har ansett som tidenes feteste drikkeskål.
På badet danset undertøy og håndklær rundt i en tørketrommel som høylytt synger på siste verset, på TV ruller gamle episoder av Bonanza og botoximperiet også kalt The Kardashians, og tenåringene som i ferien har snudd døgnet lå fremdeles og sov i andre etasje, og ville antagelig ikke stå opp før ved middagstider.
( Punktert badebasseng. Et sikkert tegn på at ferien er over! )
Så tikket det inn en melding fra ei venninne som har vært på farten i hele sommer, med en lunsjinvitasjon en dag til uken, og med det snudde humøret litt. På radioen på kjøkkenet spilte de den ene 80talls slageren etter den andre, og til tonene av Johnny Logans Grand Prix hit rørte jeg sammen ei sjokoladekake. Sjokolade hjelper ALLTID på humøret, og med duften av kake som spredte seg i huset kom også tiltakslysten gradvis snikende.
Men regnet tok en velfortjent pause luftet jeg hodet og langstøvlene med en tur ut på myra bak måsahuset. Jeg plukket lyng og mose, og en neve korn fra bonden. ( har fått tillatelse til sistnevnte) Hvert år når høsten kommer føler jeg trang til å rufse til litt her hjemme. Pledd og skinnfeller finnes frem, filleryer rulles ut, og så mye som mulig at naturen tas med inn. En bukett rognebær i ei mugge på bordet, eller en krans av lyng skaper en sånn herlig frisk, og hjemmelig lukt i hele huset.
( Det kattekreket mener kranser skal brukes til… )
( Det kranser egentlig skal brukes til! )
Og sånn helt plutselig, mens jeg satt der på stuegulvet og bandt kranser av ting som egentlig hører til i skogen kom den gode søndagsfølelsen snikende. Humøret steg i takt med den hengende geipen, og kreativiteten blomstret litt.
( Kornkrans til ytterveggen. Småfugla skal jo også ha mat. )
To skilt ble pusset og malt ferdig, sjokoladekaken avkjølte seg på benken, pusene som egentlig er livredd regnvær og våte labber trosset frykten og stakk ut på treklatring og musejakt, og en etter en stod guttegjengen opp fra drømmeland og fylte stua med dårlige vitser, latter og smuler under sofaen (hvor de egentlig ikke har lov til å sitte mens de spiser “frokost”!).
(familie 🙂 )
( Til skrekk og advarsel, og nærmere sannheten enn du tror!!! Moahahahaa! )
Gardiner kjøpt på favorittbutikken til Mona tidligere i sommer ble omsider omsydd og tilpasset vinduene i stua, og en kopp kakao og fin time i sofakroken med minsten og en runde med Yatzi toppet ettermiddagen. Ikke noe hast, ikke noe stress, ingen planer, bare kos.
( Nye liftgardiner i lin til stua, fra den fineste butikken jeg vet om! )
Timene gikk, gårdsplassen fyltes av moped deler og hjemmesnekrede skateboardramper, og mens en diger lassagne godgjorde seg i ovnen ble den eldste poden med mutter på en luftetur rundt på Bjørkelangen, før hele gjengen samlet seg rundt bordet til en god gammeldags søndagsmiddag.
( Hverdagslykke er å samles til middag. )
I skrivende stund sitter denne amatørbloggeren nydusjet og innpakket i oldemor Reidun sine varme ullsokker i stua, lukter på skogen i form av en krans på bordet, hører Augustregnet tromme mot ruta, og gleder seg stort til et stykke sjokoladekake og et stort glass iskald melk.
( Slankekake! Selvfornektelse??? Hva mener du??? )
( Ferdig “pysja”, og klokken er ikke syv engang! )
Det dårlige humøret forsvant like fort som katta da bassenget punkterte, og søndagen ble slett ikke kjip likevel.
( Når du punkterer et relativt nytt badebasseng, og vet du kommer til å få kjeft, så du gjemmer deg i trærne til matmor er litt mindre premenstruel og hissig! )
Jeg skal nyte de fire siste dagene med ferie, men kan si, med hånden på hjertet, at jeg gleder meg til hverdagene starter også.
Håper du har en nydelig søndag, hvis ikke, lag deg en! Det fortjener du!
Tidligere i sommer måtte jeg svelge et par kameler (og en god del vann ) da minsten lurte på hva mammaen hans var skikkelig god på da hun var ung, og jeg skrøt uhemmet av stupe og svømmeferdighetene mine. ( Historien kan leses HER ) Det viste seg at ferdigheter man en gang hadde , men ikke holder ved like, forsvinner like fort som selvtilliten til kvinnfolk over 40 i et prøverom i bikiniavdelingen på Cubus.
Da det viste seg at denne dama slett ikke var spesielt god på verken crawl eller svalestup fra brygga lenger, og beviste det ved å nærmest drukne seg selv en varm julikveld ved Røytjern, var jeg fast bestemt på å finne noe annet jeg en gang var god på, og som jeg fremdeles mestret.
Av erfaring vet jeg at gutteflokken glemmer fort, og jeg burde latt saken ligge, men det handler jo tross alt om stolthet! For innsatsviljen er det ingen ting å si på lissom, det går mer på evnene…eller mangel på evner sådan.
( Når dette er hvordan man tror man ser ut under et turningsforsøk, men sannheten er en ganske annen. )
Selv om jeg i min tid var innom det meste av idrettsgrener, er det å ta i om man skulle sagt jeg hadde talent for noe av det. På fotballaget til Sørumsand jenter 12 ble jeg etter få treninger satt til å være målvakt. Jeg fortalte de som ville høre at det var høyden og de lange armene som var avgjørende, men sannheten er (og det svir litt å innrømme dette ) at jeg rett og slett ikke evnet å løpe, verken langt eller raskt, og dermed var eneste mulighet å stå nederst i buret og vifte med i overkant lange armer og ben, og satse på at en og annen ball ble fanget opp av en ukoordinert og kondisjonsfri kropp med lange lemmer.
Til tross for flere år som venstre ving på reservelaget til håndballen, ble jeg heller aldri der noen storspiller. Jeg forstuet fingre oftere enn jeg scoret mål, og trivdes aller best på håndballcuper der vi ble slått ut i innledende runder, slik at jeg kunne bruke helgen til å kreppe håret, blåse tyggesbobler av bananbugg og HubbaBubba, og sniktitte på guttelaget til Hamar IF sammen med Elin, Gry og Tove. ( Han som spilte høyre ving var dødslik Glenn Mederios lissom!! )
Og midt oppe i alt denne mimringen, så kom jeg på enda en ting jeg faktisk mestret i de litt kleine, dog innholdsrike ungdomsårene. Jeg var mjuk! Skikkelig mjuk! Til tross for bein og armer som var lite samarbeidsvillig vokste seg fra resten av kroppen sånn omtrent over natta, så var jeg mjuk, og ganske så god på å turne! Jeg husker fremdeles gymtimene i 8. klasse, (det året jeg aldri kunne dusje etter gymmen fordi jeg alltid hadde rykende fersk permanent, og en høy dose lite ozonlagsvennlig hårspray i høy lugg), at gymlærer Brubak overrasket og motiverende applauderte da jeg gikk ned i en bro på gymgulvet som ville fått det rumenske turnlaget til å gråte av misunnelse!
( Når kroppen får en like stor knekk som egoet og selvtilliten… )
Ikke bare kunne jeg stå i bue som en proff, men fordi det var ekstremt viktig å ikke på noe tidspunkt flate ut svindyre kjøpekrøller fra frisørdama på Fokus-senteret, utviklet jeg også en egenkomponert og særdeles imponerende teknikk på forlengs og baklengs salto…hvilket i grunn bare er et annet litt fisefint ord for å stupe kråke. For at ikke kjøpekrøllene skulle komme borti gummimatta på gulvet i gymsalen til gymlærer Brubak tok jeg rennafart fra ribbeveggen, tredde 107 cm lange armer ned i matta, og rullet forover og bakover som en høyball i en Texas-tornado, uten at luggen så mye som sneiet gulvet engang!
Glemt var plutselig forrige ukes nær døden opplevelse, og skammen jeg følte på da jeg plasket rundt i vannskorpa som en skadeskutt måke, rusa på rekeskall og adrenalin. Høy på minner fra en ungdomstid da kroppen veide 30 kg mindre, og alderens hensynsløse skavanker ennå ikke hadde satt sine spor, tok jeg med meg en dristig selvtillit og dårlig selvinnsikt ut i hagen. Her skulle det turnes!
Jeg startet med den letteste øvelsen! Bro.
Jeg mener bestemt å huske at jeg før i tiden gikk ned i bro fra stående stilling. Altså, at jeg lente meg bakover med armene over hodet, helt til håndflatene fant bakken, og jeg sto i en bue, like stødig som Fetsundbrua står over Glomma.
( Etter fyllte førr stopper kroppen i 45 grades vinkel…kan ofte misforståes som en invitasjon for ektemenn utsultet på spontan elshov! )
Sånn funker ikke kroppen lenger. Lener jeg meg for langt tilbake med armene over hodet nå, da tar tyngdekraften på et tidlig tidspunkt over kontrollen, og jeg tipper som ei 40 meter høy furu på et hogstfelt på Setskauen. Å gå opp i bro fra liggende stilling på flat mark skulle også vise seg å være så godt som klin umulig. Til tross for føtter i størrelse 42 stødig plassert på gresset, og et relativt flatt bakhode og store håndflater, kan det virke som om de midtre delene av kroppen har mistet koblingen til hjernen, og derfor nekter å lystre. For hofter, lår, mage og bryst rikket seg ikke, og ble liggende flatt på marka, klistret til gresset som en enorm sugekopp fester seg til sluket under badekaret.
Okei, så er det ikke alle øvelser jeg mestrer like godt lenger, men å stupe kråke, det fikser jeg lett, tenker jeg.
( Hofteproplaps og vridde kneledd, men ned skal a! )
“Da tar jeg forlengs salto!” ropte jeg til gutteflokken og katta som hadde stelt seg opp som tilskuere ved hekken.
Problemene starter allerede da kroppen når 45 graders vinkel. Det bare stopper opp!! Sånn tvert! Og de ellers så lange armene som til vanlig er riktig så nyttige der de kan plukke fritt fra øverste hylle med bortgjemt paprikapotetgull på Rema 1000, de når ikke ned til stortåa engang!! Åssen i helsikke skal man komme rundt om hodet ikke engang når låra? Jeg prøver meg med en svai i knærne, for å myke opp litt, og for å komme nærmere bakken, men mister på et tidlig tidspunkt balansen, og trer ansiktet ned i gresset. Liggende i fosterstilling på plenen med mer gress mellom tenna enn en ku på vårslepp, hører jeg en litt belærende og oppgitt mannstemme bak meg: “Jasså, blitt vegetarianer???”
Jeg spytter gress som en skurtresker og ruller meg omsider opp i sittende stilling. Det tar noen minutter å samle hodet, som til tross for at det ikke engang fikk en eneste runde forover, kjennes ut som har vært med på tidenes utdrikkningslag.
Jeg vet at slaget er tapt, men nekter å innse nederlaget før jeg i det minste har prøvd meg på en baklengs kråke. Hvor vanskelig kan det være? Legg deg på ryggen, løft bena, ta sats, og rull!!! Høres greit ut i teorien, ikke sant?
I virkeligheten, not so much!
( Nektariner, latinsk for klyste`r, nok til å blåse katta over halve tomta! )
Jeg ligger på ryggen, tar et realt tak bak knæra, og gynger bakover på krummet rygg. Litt etter litt setter jeg opp farten, og det kan virke som om kroppen beveger seg noen cm lenger for hvert forsøk. “YES!” tenker jeg. “Dette kommer til å gå!”
Men så skjer det, det som alltid skjer når ei kjerring på 40 har kastet innpå med mat av den sorten som får fart på en litt motvillig fordøyelse. I mitt tilfelle er det denne gangen snakk om en kurv fristende nektariner fra Coop, og nektariner er jo som kjent det latinske ordet for klyste`r !
I det fjerde og siste gynget fyrer jeg av ei kruttsalve fra den sørligste delen av tarmen som får den innpåslitne katta til å fly over hagen som ei skvetten skjære, og det er bare å innse at slag nummer to denne sommeren er tapt.
Gubben lokker til seg en forblåst og skvetten katte fra et kratt nederst i hagen, før han han hjelper meg opp fra gresset og litt flirtende hvisker: ” Du er fortsatt den mjukeste dama jeg kjenner!”
Ikke så rent lite smigret, og i umiddelbart bedre humør flirer jeg tilbake, og lirer av meg en strofe noe liknende : “Du da, ditt villdyr!”, før han stikker fingeren inn i sideflesket, så puppen, så rumpa og låra, mens han ler : “Jada, du er mjuk her, og her, og her…”
Nederlaget er et faktum, og tror du meg ikke er det bare å logge inn på Google Earth. Jeg er sikker på at om du zoomer inn på Bjørkelangen vil du finne kornsiloen, byggeplassen til den nye skolen, Eidsverket, rådhusset, og rævva til Janne som forsøker seg på forlengs salto!
( Når et mislykka turningsforsøk og en diger røv får deg med på kartet! )
Heller ikke i år er vi på langtur. Ikke har vi reist med fly til varmere strøk, eller stengt døren til måsahuset for noen uker i strekk for å farte Norge på langs og tvers. Av og til føler jeg at jeg må forsvare denne måten å feriere på, at jeg må overbevise folk om at vi faktisk koser oss, og har det fint, til tross for “mangel på ferieturer”. Vi kunne ha reist, for all del. Vi, som mange andre kunne spart opp hvert år på en feriekonto, satt oss på et fly, og nytt late dager på varme strender, men vi har i år, som i mange år tidligere prioritert annerledes. Pengene spares til andre formål. Med tre unge gutter i hus får lønna alltid ben å gå på. I løpet av en fem års periode skal alle tre ha mopedlappen (mopeder sparer de til og kjøper selv), deretter er det førerkort på bil, og så aller helst noe trygt å kjøre med. Midt oppe i dette skal det planlegges utdanning, og de vokser ut av sko og klær kjappere enn jeg trodde var mulig. I tillegg er det stadige utgifter med vedlikehold av hus (selv om det for folk som setter bena innenfor porten her kanskje ikke kan se at vi bruker mye penger på det), og noen ganger sparer vi rett og slett noen kroner til små prosjekter vi ikke akkurat trenger, men som vi alle ønsker oss og kan ha glede av. I år er det banket opp en ny platting i hagen, en ment for bassenget. Den første ferieuka ble det hamret og snekret av en flittig guttegjeng, og selv om det fremdeles mangler rekkverk og port, kommer det plutselig.
Plattingen innvies så fort den siste spiker`n er banka! Neste prosjekt, gjerde og port!
Så hvorfor jeg i en alder av 40 år fremdeles føler at jeg må “forsvare” denne måten å feriere på aner jeg ikke. Kanskje på grunn av spørsmålene om hvorfor vi ikke reiser, kanskje på grunn av velmenende kommentarer som at “de stakkars gutta” snart må få oppleve noe.
Uansett, vi har det bra. Akkurat nå om dagen har vi det ekstra bra. Det har vi fordi vi har fri, og masser av tid til å være sammen.
Og hjemmeferie for oss er i år, akkurat som i fjor, tre uker med opplevelser, bading, kino, god mat, mer is en vi har godt av, litt arbeid, men mest lek og moro.
I dag blir det ikke noe langt og spennende blogginnlegg. I dag vil jeg bare poste en rekke bilder fra den første halvdelen av en så langt herlig sommer, slik at hele måsafamilien, når ferien er over, kan logge oss inn på bloggen, og kose oss med minnene.
Ferie er akkurat hva du gjør det til, uansett hvor du tilbringer den.
Ved alteret. Dårlig med vin, men fin utsikt. “Åpen løsning” er ikke en ny greie lissom, for de interiørfantastene som trodde det!
Fine, fine gutteflokken min. Tripp-trapp-sommersko 😉
Trenger ikke reise langt for å finne spøkelser…og norsk historie.
Som mamma er det viktig å spolere alle sønners forsøk på fine profilbilder til facebook. Oppdrag utført!
En blogger tar aldri helt ferie. Her jobbes det med den velkjente poseringen ” Se naturlig ned på skrå, og lat som om du ikke vet at du blir tatt bilde av!” Naila den, lett!
Når gubben kjører gamlebyen rundt for å lete etter en kåk som passer til kjerra… Bloggvennlig! Match made in heaven!
Sommer er pizza i gamlebyen, og mer softis enn vi har godt av!
Trær er til for å løpes på…
Noen kan bare ikke entre vannet som alle andre…
Lykke er: vann, sand og sol.
Vi bloggere jobber jo som kjent med sommerkroppen hele vinterhalvåret, og poserer villig til slike “vinden i håret og sand mellom tærne” bilder til bloggen. Til tross for at nedre del av bikinien lå igjen hjemme, og sanden krøp litt lenge opp en tærne, sier jeg meg fornøyd. Om “Det Nye” eller “KK” eller “Elle” leter etter et nytt ansikt til å fronte coveret er leg ledig for oppdrag! (bare jeg har fått tømt glufsa for ei bøtte med sand!)
Sommerkroppen 2017, check!
Sommer er å kunne leke i sanda, enda man sluttet å leke for flere åe siden 😉
Sommer er å være brødre og bestevenner, og å bare kose seg sammen i lukten av saltvann, og med sand mellom tærne.
Sommer er å lande med nesa først ned i sanda, og spytte grus i tre dager!
Sommer er å spise en pose smågodt ved Glomma rett før sola går ned.
Katta er dødsfornøyd med å ha fått tidenes største drikkeskål…
Blogger i solnedgang. Synes for øvrig dette bildet burde henge på enhver vegg, slik som det kjente maleriet “Elg i solnedgang” i sin tid gjorde. Samme greia lissom!
Når du kom for seint til skalldyrsuppa, og bare måtte sutte på restene…
( Jeg presiserer daglig for gutteflokken at mamma fremdeles er ung, men det fester seg liksom ikke!) Vi sitter i hver vår campingstol på bassengplattingen, dupper tærne i nytappet iskaldt vann og slurper i oss hver vår bringebærsmoothie. Det er ikke alltid enkelt å være minstemann i flokken, for brødrene ligger liksom to og tre år foran med alt, og virker derfor så flinke. Så kule lissom. Vi snakker om at ikke alle er gode til alt, men at alle er gode til noe, og det er da han vil vite det. Hva mamma var skikkelig god til når hun var ung. (Altså yngre? )
Jeg må tygge litt på spørsmålet, for egentlig følte jeg ikke den gangen at jeg var god på noe i det hele tatt. Jeg vokste liksom ikke i rykk og napp som de andre jente i klassen. Jeg våknet en dag tidlig på våren og hadde strekt meg ca.46 cm i løpet av natten, og hjernen hadde liksom ikke fått det med seg. Det resulterte i tre lange år i pubertetshelvete, der hjernen og kroppen nektet ethvert samarbeid, og koordinasjon, styrke og utholdenhet måtte vike for et enormt behov for trøstespising og avstandsforelskelse i et titalls såpeoperastjerner fra Australia!
Så slår det meg. Svømming! Det var jeg god i. Svømming og stuping! Der hjalp det med armer som en bananplukker fra Marokko (pappas ord), og føtter i en ufeminin størrelse 42! De svømmeføttene lissom! Meget + hadde jeg faktisk i svømming, og begynner å skryte uhemmet av dette til 12 åringen. Han skuler på meg som om jeg nettopp har servert tidenes løgn.
«Var DU god i svømming??? Er det HELT sant???»
«Ja» svarer jeg, «kjempegod!»
Poden er fortsatt ikke overbevist. «Bevis det da!»
Og etter middagen kjørte vi mannsterke opp til Røytjern for at mor skulle briefe med sineferdigheter fra ungdommen.. Enkelte talenter er man jo født med, ikke sant? Det er som å sykle, har man først lært det, glemmer man det aldri! Ikke sant??? Dessuten er armene fremdeles i overkant lange (jeg kan stå rett opp og ned og klø meg på knærne uten å bøye ryggen) og bena er fremdeles både store og rimelig plattfot.
(Lange armer, store føtter, brede flater og masse cellulitter som holder kroppen flytende. Perfekt svømmekropp, om ikke annet… )
I en litt sliten bikini fra 2011 (har fremdeles ikke funnet drømmebikinien) og med plattføttene godt plassert ytterst på brygga var jeg klar for å briljere!
«Følg med nå da!» ropte jeg til gutteflokken, og tydeligvis høyt nok til at de andre badegjestene ved tjernet hørte det også, for om lag 40 små og store hoder snudde seg og nistirret mot brygga!
Meg armene strukket langt over hodet tok jeg sats fra brygga som en grasiøs svale, spratt om lag en meter opp i lufta, buet kroppen som en skinnende regnbue, traff vannskorpa med elegant foldede hender og skulle til å gli lydløst gjennom vannet som sart og yndig havfrue? Trodde jeg!!!! Inne i hodet mitt var det akkurat slik det foregikk, det bare stemte ikke overens med den intense svien over haken(e), bringa og lårene som kom idet jeg hørte kroppen smalt mot vannskorpa!
( Klar, ferdig-STUP!!! Som e svale….eller??? )
«Åherregud mutter`n!!! Går det bra eller??? Fy flate, det er det verste magaplasket jeg har sett!!!»
16 åringen ser bekymret på meg fra brygga!!! 15 åringen klarer ikke å holde igjen en boblende latter, og 12 åringen skuler skeptisk på meg før han sier: « Du sa du kunne dette du!??»
Stigen fra vannet og opp på brygga er usedvanlig sleip og bratt, og det tar meg to minutter å karre meg opp. «Våt bikini veier en del, ikke rart det er tungt å klatre!» tenker jeg, men tar meg i å tenke at jeg aldri hadde store problemer med det i ungdommen.
«Vil du chille litt på brygga eller?» spør gutteflokken. « Magen og låra dine er dødsrøde lissom! Svir det eller?»
Visst pokker svir det! Som en tredjegrads solforbrenning på en likbleik britisk turist på Kreta midt i fellesferien, men ikke pokker om jeg innrømmer det.
«Neida!» svarer jeg. «Det går fint, bare litt ute av trening! Jeg prøver en gang til!»
Ved godt mot, om enn noe mer usikker enn forrige gang tar jeg fart fra bryggekanten nok en gang, og stuper! Men pokker assa!
Jeg vet ikke om det er teknikken som er rusten, eller det faktum at jeg har ostepoppet meg opp 25 kg siden ungdomsskolen som er avgjørende, men jeg letter rett og slett ikke i det jeg hopper. Jeg innser det i det jeg nok en gang møter vannskorpa med navelen først, som en ugrasiøs tungvekter av en utslått flaggermus entrer jeg vannet i en stjerne en håndballkeeper på landslaget verdig!
( Ugrasiøst magaplask med påfølgende intens svie på alle tre hakene, magen og låra. Oh, sommerlykke… )
I stedet for å innrømme nederlaget forteller jeg en litt skuffet tolvåring at det slett ikke er mamma som har mistet teken, det er bare vannet som er for nære brygga. Vannet er for høyt, fallhøyden for lav. Gutteflokken himler med øynene og utveksler det velkjente «Nå har det tippa for mutter`n-blikket!»
«Men se om du husker hvordan du svømmer skikkelig fort da mamma!» roper tolvåringen. Og igjen ser jeg mitt snitt til å briljere. Crawl og Butterfly! Der var jeg god. Jeg starter med crawl. Høre arm-venstre arm-pust. Høyre-venstre-pust. Etter vel 40 sekunder snur jeg meg mot brygga for å høste ros og applaus, for bare å oppdage at jeg har svømt i ring. Ikke en stor ring heller, bare sånn rundt min egen akse opplegg. Som en billig spinner, bare uten farten!
Gutta ser ut som utålmodige spørsmålstegn, og roper: «Har du starta enda?»
( Når du inni hodet ditt er dritgod på crawl, og svømmer som en smidig laks utover i tjernet, mens du i virkeligheten surrer rundt din egen akse i vannskorpa som en rusa sel! )
Jeg er i ferd meg å innse nederlaget, men vil likevel prøve på 20 meter Butterfly tilbake til brygga før jeg kaster inn håndkle. Jeg sparker fra med samla tær, skyter opp mot vannskorpa, dykker unner og snor meg som en orm gjennom vannet før jeg gjentar hele prosessen. I iveren etter å imponere glemmer jeg å puste over vann, trekker i stedet pusten på en meters dyp, svelger mer vann enn Titanic, ser livet passere i revy, ostepop for ostepop, og etter to svømmetak og en nær døden opplevelse er det bare å innse at ikke alt man mestret som ung (yngre) er noe man fremdeles er god på!
Mens jeg ser gutta stupe og svømme med en selvsikkerhet og eleganse som bare spreke ungdommer kan, godt innpakket i et frottehåndkle i armkroken til gubben fra brygga, henter jeg frem sommerminner fra ungdommen. Det må da være mer jeg var god på før?? Ting jeg sikkert mestrer enda, som kan gjenvinne tilliten og beundringen fra minsten? Jeg skal tenke litt på det!
Før vi satte snuta hjemover tok jeg sats fra brygga en siste gang, og imponerte med den ene tingen jeg kan bedre enn ALLE andre!
Bomba!!! For er det en ting brede lår og en drøy kvadratmeter rumpe kan, så er det bomba! Da blir det bølger og sjøsprøyt for alle penga, og bak i bilen, på vei hjem, sitter en sommerbrun og søkkvåt tolvåring og smiler mens han nærmest hvisker med en stemme full av beundring:
( Bomba, den vinner jeg alltid! Lett! )
«Du er bare så innmari sjef på bomba assa mamma!!!»
Det blir lite blogging om dagen kjenner jeg. Av naturlige årsaker finnes det ikke mye å skrive om, familien er i sommerferiemodus, selv om vi ikke har reist så mye som en meter, og gubben ikke får ferie før om fem og en halv time. (Akkurat nå sitter han i verktøyburet på Bertel O. Steen og teller timer, og sender meg e og annen Snap av verktøy jeg aldri har hørt om og bilder fra en såkalt mannekalender. Sistnevnte er jeg usikker på om er for å motivere meg til høyere treningsinnsats eller plastisk kirurgi…uansett, for å ta igjen googler jeg nakne brannmenn med hundevalper og sender bilder på Snap tilbake.)
Av og til titter jeg innom de store bloggerne. Litt av ren nysgjerrighet, og kanskje litt for å hente inspirasjon, men jeg innser at det er umulig å levere i samme tempo som de gjør. Livet mitt er rett og slett ikke spennende nok, håret er for kort, etterveksten for grå, mageskinnet for slapt, neglene for flisete, og unga…for store og for lite lyseblå og lyserosa. All ære til de som leverer hver dag, her tror jeg rett og slett jeg kapitulerer, og skriver som jeg opprinnelig tenkte.
Vi nyter fridagene, og siden mandag da det ble klart at den eldste poden kom inn på tømerlinja fra høsten av, har vi rett og slett senket skuldrene alle mann. Det løsnet liksom for oss alle da poden endelig kunne slippe jubelen løs, og mentalt ta en velfortjent ferie han også. Må bare få takke, på vegne av hele familien for alle positive tilbakemeldinger og lykkeønskninger i forbindelse med forrige innlegg, både her på bloggen og på bloggens facebookside. Dere er fantastiske, og det varmer, kanskje særlig for poden selv. Det bygger selvtillit å bli heiet på fra sidelinja, det er helt klart!
( Poden snekrer, mamma maler. Samarbeid. )
Han gløder om dagen. I mangel på sommerjobb startet han som nevnt i et tidligere innlegg sitt eget lille snekkerforetak for sommeren. Ikke for å tjene seg rik, men for å ha noe å gjøre, og for å høste litt erfaringer og være litt kreativ. Det går strålende. Han snekrer fjøler, krakker, bord, skilt og serveringsbrett. Akkurat nå er han ute i garasjen for å hente frem verktøy.
( Poden snekrer møbler. #MammaErImponertOgSkryterÅpenlyst )
Sammen med minsten startet han på et prosjekt i 2 etasje i går kveld, og det skal ferdigstilles i dag. I boden oppe skal det snekres bar. Jepp, en på 12 og en på 16 skal åpne bar i boden oppe. De har forsikret to litt skeptiske foreldre om at det kun skal severes vørterøl, Cola på boks fra Sverige og peanøtter. Om det blir vellykket eller ikke gjenstår å se, men det er moro å se hvor gøy de har det sammen under planleggingen, og hvor fint de samarbeider. Brødre ass, herlig!
Den siste brodern, mellomste poden vil helst bare høste fruktene av baren, og deltar ikke spesielt ivrig i planlegging eller bygging. Han er makelig opptatt av å jobbe med brunfargen, ha akkurat passe mengde hårvoks i krøllene, og sitte oppe til langt på natt for å se alle sesongene av Skam om igjen.
Jeg har våknet relativt tidlig hver morgen, og stort sett startet dagen med turer langs skogsveiene på Bjørkelangen. Ved å tråkke på litt ekstra hardt i motbakkene har jeg opparbeidet meg samvittighet til innkjøp av heller usunne frokoster på veien hjem. Vil jo ikke at kroppen skal få helsesjokk lissom, med både trening og sunt kosthold. Derfor har jeg avsluttet morgentrimmen med smultringer og ferske wienerbrød fra baker`n.
( Sommerregn. Til og med det er fint lissom! )
( Når det finnes SÅ mange grunner (steiner ) til å stoppe å jogge for å ta bilder! #PauseUnskyldning )
( Når man er litt hypokonder, og finner kjønnsykdommer i skogen… )
En dag var vi så heldige å få tilbringe med fineste lille tantejenta Elin. Lunsj på terrassen, og masse, masse kos med en nydelig, smilende liten jente.
( Liten fot. Fineste lille Elin. #SmilefjesMedHjerteØyneEmoji )
Gubben har etter arbeidstid tatt med fruen på en og annen luftetur, pizza i solen, is på brygga… Sånne små ting man liksom finner tid til på sommeren, som vi ikke er så flinke til resten av året.
( Date på brygga. Barbeint i solen = sommer )
Med andre ord, late, lange dager, i nærmiljøet. Man trenger ikke reise langt for å kjenne på roen. Faktisk trenger man ikke reie så mye som en meter. Så fort gubben kommer hjem venter tre uker med familietid. Vi skal av forskjellige årsaker ikke reise langt bort, men noen små turer har vi planlagt, selv om de blir tatt litt på sparker fordi vi skal se an været. Jeg gleder meg masse til rein og skjer kvalitetstid med testosteron-gjengen min. Om det blir bloggverdig får tiden vise, for særlig spennende blir det nok ikke. Bare skikkelig, herlig avslappende.
( Når gubben er i det romantiske hjørnet, og plukker stein til frua. Mer fjortis blir det ikke lissom 😉 )
( Fotsopp! Skauen er full av sjukdommer… )
Herlig kjedelig.
Ønsker alle som stikker innom fine og avslappende sommerdager. Unn deg en smultring 😉
«Vil han gå yrkesfag? Men er ikke han ganske skoleflink da?»
Det er flere uker siden jeg fikk spørsmålet, lenge før skoleferien startet. Nå i ettertid tenker jeg at jeg egentlig burde svart noe skikkelig glupt, og ganske kjapt, men jeg gjorde ikke det. Bare nikket bekreftende, og sa «Joda, han gjør det greit på skolen han, men han ønsker å bli tømrer!»
Vedkommende som stilte spørsmålet mente ingenting vondt med det. Det vet jeg. Men det har blitt slik at det kan virke som en felles oppfatning, at om du er flink på skolen, får gode karakterer, så skal man studere videre, bli «noe stort», og om man kanskje ikke henger med i alle fag, og man er middels flink, da velger man yrkesfag, som en slags siste løsning.
( Når det eneste du vil er å snekre, bruke hendene, være kreativ, da er det dette man bruker sommerferien på. )
Jeg har overhodet ikke tenkt til å skrive noen «sinnablogg» om akkurat dette emnet. Temaet har vært oppe før, i flere medier, og mange har sikkert lest debatten.
Jeg tar av meg hatten for ungdom som etter ungdomsskolen søker studiespesialisering, og etter tre år fremdeles studerer videre. Det står respekt i lange baner av studenter som år etter år sitter på skolebenken, som tar bachelor og master. Det krever tålmodighet, pågangsmot, energi, viljestyrke, og ikke minst et klokt hode! Norge trenger slike mennesker!
Når det er sagt, så trenger Norge også fagfolk. Gode fagarbeidere som er villige til å jobbe. Folk som ikke bare har masse faglig kompetanse, men som også er villige til å brette opp armene, bli møkkete på hendene, og støle i kroppen etter ei uke med krevende fysisk arbeid.
Vi trenger folk som med medfølelse og erfaring pleier oss på sykehjemmet når den tid kommer. Vi trenger folk som holder skoler, sykehus, kjøpesentre, ja, alle arbeidsplasser og andre steder der folk ferdes rene!
Vi trenger engasjerte assistenter i skoler og barnehager, vi trenger folk som staker opp rør, som reparerer kjøretøy, som murer og legger kantstein, som asfalterer veier, som maler oppunder de høyeste takstolene, vi trenger dyktige butikkarbeidere, og vi trenger folk som snekrer!
Vi trenger fagfolk, fagarbeidere, ungdom som velger yrkesfag som videre utdanning.
Det vi ikke trenger er mennesker som stiller spørsmålstegn ved ungdommen som velger nettopp dette, som plasserer dem i bås, antar at de er skoletrette, eller rett og slett ikke flinke nok til noe annet. For det stemmer ikke.
( En tømrerspire. )
Her hjemme har vi aldri lagt press på noen av gutta når det gjelder valg av utdanning. Den veien de vil gå, den skal de velge selv, selv om vi gladelig hjelper de å finne veien. Vi har kun stilt to krav.
1: Bli så god du klarer, ditt beste er godt nok-uansett hva karakteren blir.
2: Bli noe! Det er det samme hva du velger, men for din egen del skal du fullføre det du starter.
De som har fulgt denne bloggen litt vet at den eldste poden her i måsahuset drømmer om å bli tømrer. Jeg har tidligere skrevet om forventnigspresset (kan leses her), om hvordan han selv kjenner på forventningene til seg selv(les hans egne erfaringer her), og hvor glad og stolt jeg var da han for få uker siden mottok et velfortjent og godt vitnemål etter ti års skolegang.
Det har vært sommerferie i snart tre uker. To av gutta her hjemme har koblet skikkelig ut. 15 åringen sover lenge om morgenen, spiller gitar til langt på natt, sykler rundt med venner, bader og spiser is. 12 åringen våkner tidlig, han steker brød, legger kabal, spikker seljefløyter, mekker sykkel og olabil, trener?. De gjør akkurat det gutter i den alderen skal gjøre i en etterlengtet sommerferie.
Men den eldste poden, han har ikke funnet roen. I påvente av svar fra inntakskontoret, om hvilken skoleplass han blir tildelt, har sommerferien stått på vent. Han er ikke, og har aldri vært en unge som klarer å ta en dag av gangen, en som kan senke skuldrene uten å vite hva morgendagen bringer. Han må ha en viss kontroll for å føle ro. Derfor har det de siste ukene vært ekstra tøffe. Å ikke vite, når man ønsker noe så inderlig sterkt, og når man drømmer så stort, det er en kjempeutfordring. Som mamma vi jeg så gjerne klemme litt, klappe på skulderen, og forsikre han om at det ordner seg, at livet kommer til å bli helt fint, selv om han ikke skulle komme inn på førstevalget. For jeg vet jo det, etter 40 år her på kloden, at planer forandrer seg, slik som drømmer også gjør, og at selv om ting ikke alltid går som først planlagt, så blir det bra likevel!
Men livserfaringer fra moder`n, og all verdens forsikringer om at ting blir bra til slutt har hatt lite virkning på poden de siste ukene.
Derfor har vi tydd til metoder vi vet funker for oss, for han. Vi har gått turer, vi har svettet i oppoverbakker, og badet i stille skogstjern. Vi har hoppet på trampoline, kjørt lange mopedturer, og spist is på gresset nede ved elven. Vi har sittet oppe til de sene nattetimer for å se ferdig latterlig dårlige filmer, vi har bladd i fotoalbum og ledd av 80 tallets forkjærlighet for hockeysveis og pastellfarger, og vi har snakket masse, om ingenting spesielt.
Og selv om tankene om skoleplass og usikkerheten på hva han gjør til høsten hele tiden har ligget langt framme i panna, har vi fått tiden til å gå. Ingen ting klarner hodet, og setter «problemer» i et nytt lys bedre enn fysisk aktivitet. (og softis med sjokoladestrø!)
( Når man ikke helt finner roen, fordi man ikke vet hva morgendagen bringer, da er kveldsbad i stille vann verdens beste medisin. )
I dag er en bra dag!
I dag er en kjempebra dag!
I dag fikk han beviset på at innsatsen han la ned i hele tiende klasse var verdt strevet.
I dag kom svaret poden har ventet på. Det som han har gruet OG gledet seg til.
«Jeg kom inn, mamma!!!! Jeg kom inn!!!»
Og mens han satt der foran pc-skjermen, og dobbeltsjekket svaret fra inntakskontoret, rant tårene! Han tørket de fort, og litt brydd, mens jeg, mammaen som liksom har 40 år med livserfaring og en tidvis irriterende «alt ordner seg-holdning», jeg bare lot snørr og tårer renne. Som ei åpen kran stod jeg der som en middelaldrende hormon-sluse, og skøyt kroppvesker fra alle mulige åpninger i ansiktet, gledestårer og gledessnørr i skjønn forening!
Til høsten starter Petter`n på Kjelle VGS her på Bjørkelangen, på bygg og anleggslinja, første skritt på veien mot et yrke som tømrer.
I dag er jeg stolt mamma til en gutt som helt bevisst har fulgt drømmen, og som til høsten er elev ved en yrkesfaglig linje.
Med hevet hode og senkede skuldre kan poden ENDELIG også starte sommerferien, koble av litt, sånn rent mentalt, og bare glede seg til høsten!
Han har nådd det første målet på veien mot drømmeyrket, han har fått skoleplass, og en dag, om noen år, er jeg sikker på at det blir en riktig så brukandes fagarbeider av denne poden.
