jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

Jeg gjentar til det kjedsommelige, hvor i huleste blir helgene av? Eller uka, for den saks skyld. Mandag-svosj-Søndag, og sånn går no dagan. Jeg startet nok en uke med surmuling i passende mandagsantrekk, var i løpet av uka omtrent like lunefull som høstværet, overklar for helg fredag ettermiddag, og nå sitter jeg her og forbereder neste uke, mens jeg prøver å huske hva som var bra med uka som gikk. Er det en ting som er fint med slik hobbyblogging, så er det nettopp det. At man setter av en dryg halvtime nå og da til å oppsummere hverdagen, og da oppdager man plutselig de små tingene som til sammen utgjør uka, og tar seg i å smile av de øyeblikkene som liksom bare ble borte i hverdagskaoset, men som virkelig er verdt å huske.

 

( Blir ikke mandag uten mandagsjkorta! )

 

Denne uka kan jeg trekke på smilebåndet av en drøss slike hverdagsøyeblikk.

Da jeg på vei til jobb en tidlig morgen stoppet for å ta et bilde mens jeg hadde en fot i skyggen, og en fot i solen, fordi høsten er uforutsigbar, og værgudene lider av en eller annen tvangsnevrose, kunne jeg stå i solen og strekke ut hånden for å kjenne på regnet. Et fint øyeblikk, selv om jeg antagelig så noe mentalt utfordrende ut der jeg stod midt på gangveien i morgenrushet, og hoppet frem og tilbake mellom sol og regn som en mindre spretten fjellgeit.

 

( Høsten, med en fot i varmen og en fot i kulda! )

 

Jeg smiler når jeg tenker på den dagen jeg kom hjem til nyvasket kjøkken og ferdig middag, fordi minstemann hadde fått ånden over seg, og ville gjøre noe fint, bare for å glede mammaen sin. ( og kanskje tjene bittelitt lommepenger! )

Jeg smiler av de to elevene som spontant gav meg en god klem i midttimen på onsdag, jeg flirer litt flaut av den kleine stemningen det ble, som det alltid blir, når hele personalet skulle ta gruppebilde i aulaen foran knisende elever.

Jeg lo høyt da katta løp rett inn i stuevinduet og nesten svimeslo seg selv. Sånn er det med husdyr som aldri har opplevd rene vinduer før, og det gir meg litt mindre dårlig samvittighet når jeg vet at jeg antagelig ikke kommer til å vaske vinduene før om et år igjen.

 

( Bruker noen minutter på å summe seg etter et heftig møte ei vindusrute! )

 

( Skjeløyd katt med kul i panna hviler i vinduskarmen! )

 

Jeg slappet skikkelig av da jeg for første gang på altfor lenge kunne boltre meg med saks, lim og papir, og mekke sammen noen kort. Fint lite er mer avslappende en et aldri så lite hobbyverksted helt alene.

 

( Fint lite er mer avslappende enn et lite hobbyverksted alene for seg selv. Fire timer, fem kort. )

 

Jeg gleder meg over nye bekjentskaper jeg har fått gjennom nettopp denne bloggen, som tar seg tid til å legge igjen en hyggelig kommentar, og en liten hilsen. Denne uken er jeg rett og slett overveldet over responsen på innlegget om det å være «trofe-kone». Tenk å få lov til å tegne, å dele en liten hverdagshistorie fra måsahuset, og nå ut til så mange fine, positive og hjertelige mennesker. Da kjenner jeg meg ekstra heldig. For en som ikke tjener penger på blogg, for en som rett og slett har det som en morsom hobby, et sted for å få litt kreativt utløp, er det ekstra stas når andre kan kjenne seg igjen, kanskje le litt, og legge igjen en liten hilsen. Det finnes så mange gledesspredere der ute, og denne uka har jeg kost meg med tilbakemeldinger fra mange av dem. Akkurat det gjør at jeg kjenner meg ekstra heldig.

Det toppet seg i morges da det i en kommentar på bloggen sin facebookside ble lagt igjen et bilde av en leirfigur. En herlig liten trofekone med høna godt plassert i ei fårikålgryte. Da lo jeg høyt, og så spontant at jeg ikke bare tisset litt på meg, men også vekte måsamannen som desperat prøver å sove vekk en real manneførkjølelse. ( Han nøys to ganger på rad, og er derfor erklært forferdelig sjuk! ) Da snakker vi hverdagsglede, et øyeblikk verdt å huske.

 

( Måsafruen og trofe-kone, foreviget i leire. Bilde lagt ut med tillatelse av den kreative kunstneren Gunn Kristin Nilsen.  Farlig lik originalen, og jeg bare DIGGER den!!! )

 

Uken ble toppet med en spontan invitasjon til jentekveld hos Mona. Så heldig man er, når man i løpet av en kveld kan kose seg med fine folk man kjenner fra før, og bli kjent med enda flere. En jentekveld, til tross for at ingen strengt tatt er jenter lenger. En kveld med vin, taco, vin, pakkelek, vin, latter, vin og vin. Så herlig å kunne danse ut døra kl to en lørdagsnatt, høy på rose`vin og herlig, livat selskap, med veska full av rensekremer og løstenner, vunnet i opphetet og gravalvorlig terningspill.

 

( Dagen derpå-sveis, rensekrem og løstenner. Alt vitner om en vellykket jentekveld dagen i forveien! ) 

 

Sjansen for at jeg kommer ut av pysjen i dag er heller liten, men det gjør ikke noe. På kjøkkenbenken står ei langpanne full av havrebriks til heving, og i sofaen ligger en gubbe med rød snørrete nese, og en katt med kul i panna. Jeg skal logge av, synke ned i sofaen mellom dem, og bare nyte siste rest av en helt vanlig uke, som tross alt var ganske så innholdsrik likevel.

 

( Havrebriks til heving, da er deler av neste ukes matpakker, og dagens lunsj i boks. )

 

Da kan søndagen bare komme og gå, selv om den er faretruende nær den litt kjipe mandagen, for om man bare setter seg ned, og blogger en halvtimes tid, da finner man ut at en helt vanlig uke full av helt vanlige hverdager har vært riktig så fin likevel. Med masser av øyeblikk som er verdt å huske, og verdt å smile av.

 

Og er du en av de som tilfeldigvis har tatt turen innom denne lille bloggen i dag, så ønsker jeg deg en aldeles nydelig søndag, og en fin ny uke full av øyeblikk.

Denne bloggen inneholder blyant-tegninger og ikke ekte bilder for din egen beskyttelse. Værshhegood!

Måsagubben er en mann av få ord. Han tar ikke ordet i store forsamlinger, helst ikke i små heller. Da vi møttes sent på 90-tallet tok det meg lang tid å forstå at monotone lyder som «Øøøøh, duuuh, eeeh, hmmm, og aaah» faktisk betydde at han var interessert. Nå, 20 år etter,  har jeg lært meg å tolke de fleste av lydene, og til tross for at gubben sjelden bruker store ord for å deklamere sin grenseløse kjærlighet for meg, så finnes det nok av tydelige kjærlighetserklæringer i form hverdagslige gester. Selv når jeg er på mitt mest premenstruelle, og sitter som ei tikkende hormonbome på kanten av detonering er han der, og med et lite stryk over ryggen, en klem i det han går forbi, eller bare et ertende klask på rumpa viser han det han sjelden sier med ord, nemlig at han elsker meg.

Å strø om seg med komplimenter er heller ikke hans greie, uansett hvor mye jeg prøver å fiske etter noen. Når jeg spør : «Ser jeg tjukk ut i denne buksa? » svarer han som regel : « Ikke tjukkere enn vanlig!»

Og sånn går dagene, uten den helt store spenninga, relativt uromantisk, kjedelig vil mange kanskje si, men likevel trygt og godt.

Derfor ble jeg så overrasket forrige kvelden. Jeg var midt i en sånn selvmedlidende fråtseseremoni med jenteprogrammer på tv og unødvendig stort inntak av sjokoladeovertrukkede hasselnøtter. Jeg surmulet litt over en bukse som hadde krympet i skapet, og humøret var heller labert da Kim Kardashian ålte seg i bitteliten paljettdekorert badedrakt over flatskjermen, og jeg tilfeldigvis tok den ellers så ordknappe måsagubben i å studere skjermen med hevede øyenbryn og et noe neandertalsk uttrykk i ansiktet.

Furtent og ganske så purkete lirte jeg av meg noe sånn som: « Slutt å sikle a!!! Sitter du der og ønsker at du også hadde ei sånn «trofe-kone» eller?»

Gubben titter litt overrasket på meg før han svarer svært så overbevisende at «Jeg har jo det!!!», før han igjen trer nesa ned i Biltema katalogen og fordyper seg i verktøysidene.

 

( Når man plutselig innser at man har blitt trofe-kone, og jobber med den obligatoriske poseringen vi trofe-koner ofte bruker! )

 

Litt mindre furten legger jeg vekk den siste neven med sjokoladenøtter, skyter brystkassa frem og tygger litt på det sjeldne komplimentet gubben nettopp lirte av seg.

Jeg, en trofe-kone!?  Ubeskjeden som jeg er brukte jeg ikke spesielt lang tid på å venne meg til tanken, og for en litt halvfeit, sliten kjærring i sjokoladerus var det ikke stort mer som skulle til enn en «trofe-kone» tittel før det kilte litt ekstra i magen, og jeg ble yr som ei tispe med løpetid.

 

( Når man helt ukritisk bare godtar sin nye arbeidstittel etter å ha steget i gradene. Fra “kjerring” til “trofe-kone” på en snau ettermiddag! )

 

Det raslet litt ekstra i eggstokkene da jeg fikk det for meg at jeg skulle gjengjelde gubbens kompliment med å lissom «bjuda på» litt før sengetid, så jeg låste meg inne på badet for å pynte litt på fasaden. Er man «trofe-kone» er det selvsagt viktig med hyppig oppussing i kjelleretasjen, eller stusse litt på høna, som det også heter. Av erfaring vet jeg at høvel i intimsonen kan forårsake mer hakk enn det som er medfødt, og valgte derfor å smøre inn skrotten med sånn Veet hårfjerningskrem. Mens den gjorde jobben høvla jeg over resten av kroppen, og fordi høsten er synonymt med kroppslig forfall, trengtes intet mindre enn 7 engangshøvler for å komme i mål. Da jeg senere sopte gulvet for uønsket hårvekst, og i det jeg bøyde meg fremover for å skuffe det som så ut som et forvokst ullent marsvin opp på feiebrettet, skvatt jeg til da jeg kjente en akutt svie mellom låra.  

Et raskt blikk på hårfjernings pakningen forklarte saken. «Vaskes av etter 3-5 minutter» stod det, men når ei «trofekone» med mer kvadratmeter kroppsflate enn gjennomsnittskvinnen skal skrelle vekk pelsen, sier det seg selv at det er mer enn en 3-5 minutters jobb, og i iveren etter å bli blankere på leggene enn en sølvtøyet til mormor er i jula, hadde kremen fått etset seg inn i venusgrotten i hele 15 minutter før jeg desperat hoppet inn i dusjen for å spyle av og kjøle ned.

 

( Når man høvler et helt ullent og lysegått marsvin av trofe-kroppen! )

 

Lettere rosa og relativt sår i hele «understellet» lot jeg høna trekke i kaldt vann i badekaret mens jeg smurte meg inn med velduftende lindrende oljer og dusjsåper. Jeg har jo aldri vært sånn «trofe-kone» tidligere, men jeg antok jo at i tillegg til å se bra ut, lukter de også litt mer eksotisk enn våt katt og frityrolje.

 Omsider gir endelig det kalde vannet litt lindring i kjemiske katatsrofeområder, og jeg begynner å glede meg til å se hvor overrasket gubben blir når han får øye på sin nypreparerte konemor. Rart i grunn, hvor mye et enkelt kompliment fra en man allerede har tilbrakt halve livet med kan fremkalle sommerfugler i magen, og man kan se på den samme litt satte gubben man har stirra på i 20 år, og finne frem den litt lekne nyforelskede følelsen man trodde ble borte innimellom, bleieskift, telefonregninger, regnværsdager og kjedelige fiskepinnemiddager.

 

( Vi trofekoner har en tendens til å se positivt på eget speilbilde, og i mitt tilfelle gikk jeg ned merkbart mange kilo etter en omgang med barberhøvelen. Effektiv “slankekur”! )

 

På en spisestuestol bare meter unna badet satt altså måsagubben og studerte verktøytavler og muttertrekkere med samme iver e annen mann ville studere bikinisidene i Ellos katalogen, og ante lite om overraskelsen som ventet rett rundt hjørnet. Som en siste finish, en slags prikken over ièn, gravde jeg frem bitteliten elastisk trekant av en g-streng i sort silke, og ålte meg inn i den like elegant som bare en «trofe-kone» kan, før jeg spradet blank og glatt, i en eim av lavendel og tutti-frutti sjampo ut i stua. Der poserte jeg som en ekte Playboy Bunny, med stjerten ut, mens jeg skøyt brystene frem som to punkterte vannballonger. Gubben snudde seg ikke før han hørte lyden av puppene i det de klasket mot midtre bilring da de traff magen på tilbakeveien.

 

( Når man blankpolert og silkemyk åler seg foran mannfolket i en bitteliten silkesak av en tanga! Vi trofe-koner vet å holde på mannfolka! )

«Åh, skal du legge deg alt?» spurte han rolig før blikket igjen vandret mot den fordømte katalogen, som om nydusjet kone i undertøy er ensbetydende med leggetid! (Ok da, jeg innrømmer at det kanskje er normen her i huset til vanlig, og at det er lett å trekke den konklusjonen. )

Jeg beholder roen og minner meg selv på at det er en relativt enkel kar jeg giftet meg med, og at han noen ganger må ha ting inn med t-skje.

Jeg klemmer overarmene litt sammen, sånn for å «booste» puppene litt, vise litt kløft, mens jeg lener meg over mot han og hvisker litt prøvende hest og sexy: « Du kunne jo legge deg sammen med meg?»

Han skvetter litt bakover mens han rynker på nesa og sier «Æsj?har du glemt å pusse tenna? Lukter møkk ass!!!»

Trofe-kona i meg begynner å miste tålmodigheten. Det svir fra øvre del av låra og opp til eggstokkene, og g-strengen er i ferd med å hekte seg fast i hemoridene, og i ren frustrasjon lirer jeg hissig av meg : «Jeg står jo her glattbarbert i en føkkings tangatruse, ta et hint da din idiot!!»

 

( Når understellet ruster etter en kjemisk rens, og høna flasser mer enn en solbrent britisk turist på Mallorca! )

Jeg sprader rundt i en piruett på parketten for å vise frem mesterverket jeg har jobbet med den siste halvtimen, og han titter forundret på rumpa mi mens han sier « Jøss!!! Jeg så ikke at du hadde på underbukse jeg! Den var godt gjømt, for å si det sånn!»

Da han humrer godt av egen spøk sprekker tålmodigheten, og jeg spør grinete hvor i helsikke det ble av den myke mannen som for kun en drøy halvtime siden kalte meg «trofe-kone».

«Hæh?? Tok du det som et kompliment?» spør neket.

«Ja visst pokker, hva mente du det som da?» roper jeg, og frykten sprer seg i ansiktet hans da han stotrer noe slikt som:

« At du har sånn trofe fasong lissom?litt sånn pokal aktig. Lite hode, rund, lange armer, du vet?pokal-form!???»

 

( Trofe-kone = kvinnfolk med pokalfasong… )

 

Og da skjønner jeg. For i en årrekke har jeg tvunget gubben til å se jenteprogrammer på TV 2 Zebra, moteshow med Trinny og Susannah der de diskuterer kvinnekroppen, og bruker fagbegrep som «timeglass figur», «pæreformet» osv, så når jeg nevnte «trofe-kone» så han altså for seg en real pokal, og sa seg enig.

Da den første skuffelsen over tapt tittel hadde lagt seg kan jeg til nød se hva gubben mente, og til sammenlikning er jeg etter skippertaket på badet ikke bare fasongmessig lik en pokal, jeg er også (enn så lenge) like glatt og blankpolert!

 

( Fælt å innrømme det, men jeg skjønner misforståelsen, tross alt. )

Romantikken døde bittelitt der og da, og det var sikkert like greit. For med ei flådd høne med et kjemisk brannsår fra spetakkelfjæra og opp til drøvelen, var det ikke lett «å bjuda på» likevel, og de kommende dagene vil du finne meg på badreomsgulvet, med understellet tredd ned i oldemors gamle fårikål jerngryte, full av grønnsåpevann, og med en pose fryste erter gaffatapet under den ene armen, og en pose fryste bringbær under den andre, for lindrende virkning.

 

( Understellsbehandling. Grønnsåpebad i mormors fårikål gryte. Funker den til sau, funker den til høne. Samma det! Dyr er dyr! )

Den ordknappe uromantiske måsagubben var raus nok til å google kjærringråd for såre skrotter, og skulle du tilfeldigvis kjøre forbi måsahuset de kommende dagene, og befinne deg i en eim av furunål, så vet du at det er denne «trofe-kona» som pleier såret stolthet. (og understell!)

Vi blogges.

Mandag. En sånn skikkelig typisk mandag og, med regntunge, mørke skyer, vasspytter langs hele gangveien, og en sliten bomullstruse som plutselig fikk en bitteliten personlighetsforstyrrelse og trodde den var g-streng. Hater sånne dager, når ting kryper dit de ikke skal, og irriterer en allerede irritable overgangsalder-skreppe.

Men så er det nå sånn da, at så fort mandagen kommer godt i gang, så går ting seg til. ( Bortsett fra trusa… den gikk ingen steder, og må antageligvis fjernes kirurgisk fra nedre del av tarmen senere i efta.) På kontoret ble jeg møtt av morgenglade og smilende kollegaer, klasserommene var fulle av elever som var trøttere enn meg, jeg har hoppet i noe jeg har tenkt på lenge, og meldt meg opp til en eksamen på slutten av året, og midt oppe i et aldri så lite adrenalin-kick endte jeg med å bråvaske store deler av underetasjen rett etter jobb. Det lover bra for resten av kvelden. Eimen av grønnsåpe og hjemmelaget pizza på en skikkelig “blåmandag”, det er fett!!!

Det eneste som var på stell i dag tidlig var matpakkene til store og litt større i måsahuset, og fordi jeg de siste to ukene har delt “ukas matpakke tips”, kan jeg like gjerne slenge med oppskriften på skoleårets letteste matpakker hittil.

 

( Vegetar spiral-pai )

 

Pai er så genialt, og så innmari lettvint, både til lunsj, middag og til matpakker. For de aller fleste paier er gode også kalde, og passer perfekt til sultne unger (eller ungdom ) sånn ca midt på skoledagen. Dessuten er det et velkomment avbrekk med pai i stedet for den vanlige brødmaten, og slenger man i tillegg litt blandet salat i bunnen av matboksen blir man plutselig “årets mor” på Snap Chat, og kan sole seg i den glansen helt til man ber avkommet plukke opp sokkene sine, og dermed mister tittelen.

Vi har klart å lage tre gutter med veldig forskjellig smak. Noen er frelst i grønnsaker, mens andre mener jeg prøver å forgifte dem om det detter en bit paprika på asjetten. Selv er jeg relativt alt etende (En av grunnene til det evige behovet for akutte slankekurer. Er jo ei levende søppelkvern med visdomstenner lissom ).

 

 

Oppskriften på paibunn er enkel.

125 gr smør

200 gr hvetemel

( jeg har brukt speltmel i mine paier, for litt grovere bunn, og litt mer tyggemotstand. )

2 ss kaldt vann.

( For søt bunn tilsettes 1 dl melis )

Stekes på 200 grader midt i ovnen, i 30-40 min.

 

Fyllet varieres etter smak og behag.

 

( Når FBI kan identifisere bakeren med fingeravtrykk… kjevle er oppskrytt lissom! )

 

( Klar for steking )

 

( Genialt tilbehør til middagen, eller kald i matboksen. )

 

I matboksen til den mellomste poden og meg selv lå det i dag en saftig grønnsakspai, med squash, paprika, tomat, gulrot, søtpotet og ost. I bunnen helles først to egg pisket med 1 dl melk, salt og pepper, slik at grønnsakene bindes godt sammen under steking. Kjempegod som tilbehør til middagen, smaker godt il alle typer kjøtt, og er en litt mer kreativ måte å spise grønnsaker på. Knallgod i matboksen også, smaker like herlig kald.

 

Pai nummer 2 bestod av kylling fileter, et halvt beger kesam, gulrøtter, paprika, blomkål og løk. Denne paien er rett og slett ull av restemat fra nederste skuff i kjøleskapet. Vi tok en bit til iddag i går kveld, og en av gutta fikk med denne i matboksen i dag, på en “seng” av grønnkål, cherrytomater, agurk og fetaost. Like god kald som varm.

 

 

 

( Kylling og grønnsaker, perfekt i matboksen. )

 

Pai nummer 3 ble laget til den eldste poden og måsagubben, som begge liter av grønnsaksfobi, og påstår at paprika er for spesielt interesserte, og at sopp er en sykdom og ikke mat. Tacopaien består derfor kun av kjøttdeig med tacokrydder og kesam, og masse revet ost, både i bunnen og som topping. Til middag kan jo denne danderes ved siden av salat og andre ingredienser man vanligvis bruker i sin taco. Også denne er knallgod avkjølt i matboksen, og mektig. Veldig mektig.

 

( Fantasiløs taco-pai for kresne menn med grnnsaksvegring )

 

De siste paien var litt sånn “OMG, nå er jeg fysen og har lyst på noe digg”-pai, så her er det tilsatt 1 dl melis i bunnen. Paibunnen dekkes først av et tynt lag revet marsipan (det er sååå sabla godt, og sunt. Marsipan er jo laget av mandler!! Dødssunt!)

 

( Marsipan… eller mandler da, kommer litt an på åssen du ser på det. Sunt er det i hvert fall! )

 

Deretter kjører jeg på med to poser bær fra frysedisken, og steker som vanlig. Hadde jeg hatt en helt tett matboks hadde jeg druknet et paistykke i vaniljesaus, og spist på personalrommet i lunsjen, men jeg har allerede ødelagt en veske på den måten, så denne paien måtte nytes hjemme. Den fikk i alle fall ben å gå på, og ble borte kjappere enn  gubben blir hver gang jeg vifter en boks hermetiserte sopp foran nesa hans!

 

 

 

( Skogsbær- pai, av speltbunn. Slankepai, med andre ord. Bør neste spise to stykker, bare sånn for å ikke bli for tynn! )

Sånn, da var ukas matpakker sikret, bare å fylle matboksene med ferdig delte og fryste biter av pai hver morgen.

Da er det bare å ønske alle som titter innom en riktig god mandag. Her blir det øyeblikkelig middag, trafikalt grunnkurs for fjortisen, kirurgisk fjerning av nysgjerrig bomullstruse for mor, og en avslappende kveld i nyvasket stue. Det gledes!

 

 

Når man låner ut livmora si til en motorinteressert mann, og relativt ukritisk gjentatte ganger lar han befrukte den med giroljeinfisert sperm, da ender du opp med å bruke store deler av livet ditt på arenaer du aldri hadde forestilt deg. Da blir du år etter år et vedheng på arrangementer der du må tørke sand og støv ut av kroppsdeler som vanligvis kun er forbeholdt  intimsåper fra Dr.Greve , der du spytter grus og gress som en hardbarka fisker fra Lofoten spytter skrå-tobakk, og der du time etter time er vitne til at ungene begår stunts som forårsaker ufrivillige, dog hyppige hjertelidelser hos moder`n! Om jeg noen gang skulle være med i et reality program ville det garantert vært NRK`s neste storsatsing- “Hjerteinfarkt- minutt for minutt”!

 

( Når man blafrer litt ukontrollert og ukritisk med livmora, risikerer man et liv på diverse crossbaner som ufrivillig supporter og vaffelsjef! )

 

Men så er det sånn da, at til tross for min evige motvilje for denne idretten gubben og gutta har lagt sin elsk på, så er det et arrangement hvert år selv jeg ikke klarer å la vær å glede meg over, og en lørdag hvert år, akkurat i det sommer møter høst, pakker vi bilen full av crossere, mat, verktøy og spente gutter, og setter snuta mot Ås. Der mekker nemlig NMK Follo sammen årets aller største motocrossløp, til glede for førere og tilskuere fra hele landet, og selv for en erfaren motorsportmotstander er det umulig å ikke glede seg over denne dagen. En raus bonde fra Ås stiller den fantastiske gården sin til disposisjon, og midt imellom prydbusker, potetåkrer, småspurv og skurtreskere trylles det frem en fantastisk crossbane tilpasset et aldersspenn fra 5-75, en handlegate for arrangører, sponsorer og diverse butikker, og en kiosk med jenter som i følge gutta var søtere enn Ariana Grande.

Det kalles Gultvedt Grand Prix, og omtales som høstens vakreste eventyr.

 

( Martin, klar for første trening! )

 

( Stort startsfelt, og en drøss nervøse førere. )

 

For Team Nordvang var det i år 10 års jubileum. 10 år siden vi for første gang entret jordet med en sliten sprinter full av bitte små crossere og bittesmå crosskjørere, og et gammelt trekkfullt telt. I ti år har vi tilbrakt en helg i ås, sovet på kornåkeren, spist grillpølser til frokost, og kjørt crossere så eiker og knaster har skranglet og luktet svidd til mørket faller på, og gutta sovner i bilen på vei hjem med hver sin skinnende pokal i hånda, og med mer sand og møkk på kroppen enn Dynamitt Harry hadde i sine glansdager.

 

( Poden, klar for heat. )

 

( Nervøs, og konsentrert. )

 

I år hadde denne klanen for første gang kun en av brødregjengen på startstreken, men selv om to av de av ulike årsaker ikke kunne delta, var det likevel en selvfølge at de skulle være med. Gultvedt GP er blitt en familiegreie, som oss for som så mange andre. KL 8.00 var innsjekken ferdig, og jordene våknet til liv. Nye og gamle deltakere, kjente og ukjente fjes myldret rundt på området som organiserte fagforeningsmaur på en byggeplass, guidet gjennom heat etter heat av organiserte funksjonærer og en speaker med caps, mikrofon og munndiare.

I strålende høstvær fulgte 400 deltakere, deres team, familier og tilskuere et nøye planlagt tidsskjema, og selv om vår mellomste pode var over gjennomsnittet nervøs, kom han seg likevel helskinnet gjennom både oppvarming og to løpsheat, noe som i seg selv er en seier for en som ikke akkurat har hatt mange timer på sykkelen denne sesongen.

 

( Når man harver opp korn og poteter på to hjul! )

 

Jeg hadde som vanlig nervøs mage med påfølgende diare før hvert heat… Det er tross alt ikke bare-bare for ei overnervøs kjerring i 40 åra å sende avkommet ut på et jorde med 40 andre poder fulle av konkurranseinstinkt og pågangsmot. Men til og med jeg, som hater offentlige toaletter fordi tarmen lager i overkant mye lyd når den tømmes, kan ikke klage på utedo fasilitetene på Gultvedt Grand Prix, og ut i fra lyden i nabobåsen å dømme sånn ca fem minutter før start i 125 cc klassen, var det flere mammaer som var nervøse. For mens gruppa med 85 cc gjorde seg ferdig på banen satt det to mammaer i hver sin mobile do-bås ved utkanten av jordet og “tarmtømmet” om kapp, omtrent like konkurransedrevet som gutta på startstreken!

 

( Når hun i do-båsen ved siden av deg både høres og lukter enda mer nervøs enn deg… )

 

Etter første heat lå Martin på en 13 plass, og av ulike årsaker fikk undertegnede uønsket oppmerksomhet på høyttaleranlegget av en snakkesalig speaker, som raust delte overskuddet av sponsede premier med en midlivsskriseblogger, og utfordret undertegnede til å stille i premiene til 2. heat. Greit nok tenkte jeg, før jeg så at premien var en åletrang sykkelshorts med bukseseler i str. S, med gummistrikk på innsiden av lårene, og et vattert skritt som ville forårsaket en bollemus som ville vært synlig fra et Google Earth kart. Jeg prøvde mitt beste, men det skulle vise seg at å tre et vogntog av et kvinnfolk inn i en bitteliten spandex-sak med gummi og vattert skritt var en større utfordring enn jeg kunne klare, og etter 35 minutters iherdige forsøk, flere brannsår og knute på lårhalsen gav jeg opp, og lusket bort i kiosken for innkjøp av trøstemat i form av nystekt vaffel i stedet.

 

( Hatt??? Jo takk, den passer sikkert! )

 

( Sykkel-spandex str.S! Den S`n bør stå for “Svær” lissom! )

 

 Sorry speaker, jeg prøvde i hvert fall!

 

Poden sitt andre heat gikk i følge stolte foreldre og heiende brødre aldeles strålende, med poden selv var misfornøyd med en 15. plass sammenlagt. Men selv om han ikke synes plasseringen var optimal er han likevel strålende fornøyd med dagen, og det tror jeg de aller fleste var. For Gultvedt er rått!

 

 

 

 

( Var det noen som nevnte noe om å “tygge grus” ??? )

 

Gultvedt er jord og leire, smilende og svette funksjonærer, vafler og pølser, veskehunder og svære kjøtere, knekte eiker og punkterte dekk, nervøse mammaer og overivrige pappaer, jublende tilskuere, og borskjemte unger som kaster sykkelen og griner når det ikke går veien.  Det er også unger med grus mellom tenna og armen i fatle som er knallfornøyd med sisteplassen, tøffe jenter med musefletter og skrubbsår, motordur og motorhavari.

Gultvedt er et eneste stort fellesskap der fellesnevneren er en forkjærlighet for idretten, eller kjærlighet for noen som elsker idretten.

Gultvedt er gøy!

Gultvedt er motocross!

 

( Ingen seier, men like glad! Det kaller jeg ekte idrettsglede! )

Gultvedt er høstens vakreste eventyr, og selv om det vil ta hele søndagen for alle her i måsahuset å hente seg inn igjen etter en lang dag i går, så er jeg så innmari glad for at jeg nok en gang fikk oppleve dette.

Jeg gleder meg allerede til neste år.

En riktig god søndag ønskes alle.

 

Av og til, veldig ofte, går det lang tid mellom treningen til denne fruen. I sommer var jeg kjempeflink. Jeg startet sommerferien med løpe og gåturer i skogen nesten hver dag, med et mål for øyet. Jeg skulle inn i en snasen liten sak av en omslagskjole i tynt bomullsstoff til et bryllup den 29 juli. Til tross for intensiv panikktrening tre uker i forkant av festen fikk jeg aldri helt orden på sånne sunne kostholdsrutiner, så til tross for en stor mengde treningsøkter på få uker ble jeg ikke akkurat noen sylfide, og tilbrakte bryllupsfesten iført en hold-in-truse som startet rett over knærne og endte så høyt at den røsket og lugget litt i hårene i armhulene.

Etter brylluppet gav jeg litt blanke, og i den siste halvdelen av sommerferien var inntak av antall softis med sjokoladestrø høyere enn antall løpeturer.

Jeg er vel det man kan kalle en slik «panikk-slanker». En sånn som spiser lørdagsgodteri 5 kvelder i uka, ribbe med surkål hele året, og som rocker plasten av rockeringen og løper på meg hofteprolaps og meniskskade en uke før festlige lag med påbudt pynteantrekk, i håp om å bli syltynn på en uke.

 

( Ukens sofaaktivitet. Foroverliggende stabilt sideleie med ekstra langt sugerørpatent og bukse med strikk. )

Lenge har jeg tenkt at det er motivasjonen jeg må jobbe med. Altså, helårsmotivasjonen, ikke den ukesbaserte panikkmotivasjonen.  Tidligere i uka lå jeg horisontalt på sofaen etter middagen, drakk Pepsi Max gjennom tre sugerør skjøtet sammen med gaffatape fordi jeg ikke hadde lyst til å løfte på hodet hver gang jeg skulle ta en slurk, og matet meg selv med speialsjokolade og risbrød fra smågodthylla, lissom bare slapp de ned i munnen, og lot de smelte på tunga fordi jeg ikke orket å ta meg bryet med å tygge. Midt imellom en slurk Pepsi og en lydløs smyger som luktet mistenkelig som gårsdagens grønnsakssuppe ( skulle nesten tro kroppen fikk sjokk og bråjobbet med å kvitte seg med avfallsstoffene hver gang jeg introduserte et knippe grønnsaker for tarmen lissom! ) tikket det inn en SnapChat fra en kollega i samme ærend som meg, nemlig godt innøvet stabilt sideleie i en beige tre-seter fra IKEA.

Jeg sendte en liknende snap tilbake, med spørsmål om vi ikke skulle ta på oss joggeskoa og gå en tur i skogen dagen etter. Jeg regnet med at bildet av fire dobbelthaker og sjokoladerester i munnviken ville gjøre at hun oppfattet sarkasmen og ironien i snappen, men neida!!! I retur kom tommel opp og smilefjes av ulike sorter, samt et stort JAAA etterfulgt av en drøss hjerter, og plutselig hadde jeg , uten å egentlig mene det, avtalt en treningsøkt dagen etter. Der ser du hvor fort sosiale medier kan ødelegge livet ditt lissom, plutselig blir man bare dratt med på trening?

 

( En mistolket Snap-Chat kan ende opp i et lite planlagt treningshelvete. Nettvett folkens, kan ikke nevnes for ofte!!! )

 

Dagen etter ble jeg møtt av en smilende kollega på kontoret,( la oss kalle henne «June» da hun ikke er informert om dette innlegget, og anonymitet på bloggen er ganske viktig! ) som virkelig gledet seg til en treningsøkt etter jobb. I tillegg hadde hun bedt med en annen god kollega, resepsjonisten «Trine» ( også hun opptrer på bloggen under dekknavn ) på tur, og nederlaget var et faktum, da «Trine» allerede hadde trent denne uken, og sendt den obligatoriske «ut på tur aldri sur»-snappen lekkert dandert med en hashtag pålydende det klingende ordet #treningsglede. Ikke engang værgudene var på min side denne dagen. Det var strålende sol, altså enda en god grunn til ikke å trekke seg. Hvor er lyn og torden når man trenger det lissom?

Kvart på avtalt tid hadde satt jeg klar i en treningstights jeg hadde brukt 20 minutter på å åle meg inn i, (så på det som oppvarming) da det tikket inn en melding på gruppechat som gjorde meg hakket mer optimistisk. Det viste seg at «June» har en velutviklet allergi for oppoverbakker, og disset derfor «Trines» forslag om tur til Elgheia på Aurskog, da den siste delen av løypa har en aldri så liten stigning. Valget falt derfor på en runde rundt Stigtjern, der løypa hovedsakelig er rett frem og bortover, altså perfekt for kvinnfolk over 40 med selvdiagnostisert treningsgikt og svettevegring. At «Trine» i siste liten sendte melding om at hun var bittelitt sen var også en gledelig overraskelse, da det betød at vi antagelig måtte forkorte løypa betraktelig med tanke på at det jo tross alt blir tidligere mørkt om kvelden nå som høsten har kommet.

( “June”, en typisk motbakke allergiker med avslappet holdning og gnagsår-utsatte heler. “Trine” en livskrise-jogger med forkjærlighet for kontorarbeid og treningsoppdateringer på Snap! )

Kvart over avtalt tid vandret tre kjerringer og et forvokst marsvin («June» påstod det er en hund!) innover lysløypa med stort pågangsmot og lavt tempo, og selv om jeg på dette tidspunktet fremdeles var engstelig for at «Trine», som tross alt hadde trent tidligere i uka, skulle sette opp farten, ble jeg beroliget av marsvinet som til tross for sin iver etter å gå tur slett ikke nådde toppfart med sine 7 cm lange ben. At gnageren i tillegg hadde et snev av astma, en forkjærlighet for konglejakt, og bæsjepause en gang pr 300 meter var særdeles beroligende for egoet til en som hadde fryktet slitasjeskader på her og der.

 

Omtrent havveis i løypa stanset vi for det jeg offentlig her på bloggen velger å kalle en pustepause innimellom intervallene, men som i virkeligheten var for å ta bilder av tjernet til sosiale medier, og poste diverse løgnaktige hashtagger som #treningsglede #turlykke #svettsompokker #sommerkroppen2018 osv. Det viktigste med en skikkelig treningsøkt er tross alt bildene man poster av den underveis, eller i etterkant, dette for at hjernen skal kunne friske opp minnet om aktivitet, og ikke ta til seg kalorier ved en senere anledning, dersom man for eksempel ser på turbildene mens man spiser sjokolade.

 

( Det som på avstand kan tolkes som lynnedslag er som oftest en selfie-orgie av middelaldrende kvinnfolk med akutt treningspause! )

 

På vei tilbake var det litt glatt enkelte steder på stien, og etter tilløp til snubling og en og annen sklidning valgte vi rett og slett et rolig tempo for å unngå å slå opp gamle idrettsskader, og for at «June» ikke skulle få leire på de nye skoene. Det viktigste med turutstyret er tross alt at det er rent, og rosa. Passform og bruksområde er ikke like viktig, noe «June» villig demonstrerte med å kline til med et gnagsår, og på den måten høyst ufrivillig endte opp med en aldri så liten idrettskade likevel, og dermed, i mine øyne, ble litt sånn «vinneren av treningsøkta».  Synlige bevis på trening i form av sår eller blemmer ser imponerende ut på Snap-Chat, Instagram og Facebook, men er fortsatt ubetydelige nok til å kunne gjenoppta normal aktivitet som trøstespising, nettshopping og TV-serie-maraton relativt raskt.

 

Med snaut 500 meter igjen av løypa bråstoppet «June» slik at «Trine» og jeg i tur og orden buttet i ryggen til både henne og marsvinet, og mens vi fortumlet trakk hvert vårt sett sports-bh vatterte hengepupper ut av hverandres ryggrad brettet «June» opp armen på treningsjakka og dro frem det vi andre først trodde var et tikkende bombebelte, men som viste seg å være en sånn nymotens pulsklokke med innebygget skritt-teller, kalorimåler, GPS og livredningsflåte. Den tikket og ulte verre enn en flyalarm da det viste seg på klokka at «June» på dette tidspunktet hadde gått akkurat det hun skulle av dagens skritt, så da ble vi stående der, midt i svarteste skauen, men et konglespisende marsvin i løpestreng, og lure på hvordan vi skulle komme oss videre, nå som trening strengt tatt ikke var nødvendig resten av dagen.

 

( Når pulsklokka uler som en skadeskutt måke, og vibrerer mer enn et leketøy fra kondomeriet, da vet du at du har forbrent nok kalorier! )

 

Vi fant ut etter nøye vurderinger, og etter at «June» hadde sendt Snap av klokka til alle på vennelista, med hashtaggen #FerdigTrentOgFortsattIkkeSliten at det å bevege seg hjemover var nødvendig, til tross for at alle på dette tidspunktet i følge «bombebeltet» av ei klokke var ferdig trente. Det nærmet seg jo tross alt tid for kveldsmat.

 

Etter en rask oppsummering av dagens skiveutglidninger og oppslåtte treningsskader så vi oss fornøyde med økta, og tok et hastig farvel ved postkassestativet før vi gikk hvert til vårt.

Vel hjemme og nydusjet danderte jeg nok en gang midtlivskrise-kroppen i stabilt sideleie på sofaen, og kastet i meg en sånn slankende energibar som er så moderne nå. Den består stort sett av nøtter med et tynt lag karamell og sjokolade, og heter Snickers!

Så lå jeg der, ferdig trent og tenkte at nå har jeg endelig funnet løsningen på motivasjonsproblemet. Man må rett og slett trene sammen med folk som er like (u)motiverte som deg selv, som ikke liker motbakker, som synes oppdatering å sosiale medier er vel så viktig som treningsutbyttet, som av rein empati går sakte fordi man etter tidligere erfarinegr helst vil unngå svetteringer på den nye singletten, eller møkk under skoa, som gjerne kommer litt for sent, og som liker å slutte fem minutter før.

Og med disse kriteriene langt fremme i panna kan jeg med sikkerhet si at jeg har funnet den rette treningsgruppa, og at jeg ser frem til neste trening.

Møtes til våren da jenter?

Og sim sala bim-poff, så var det søndag igjen, og plutselig var dette skroget av et kvinnfolk enda en uke eldre. Jeg vet virkelig ikke hvor ukene blir av, jeg vet bare at de forsvinner fortere enn jeg rekker å følge med. Det føles nesten som om jeg sitter på sidelinja og ser at verden suser forbi, mens jeg misser en holdeplass eller to. Uansett, søndag er bakedag, og nå er frysen fylt opp med ukas matpakkeinnhold til fjortiser og førtiser i måsahuset. Vi unner oss en uke med litt sånn “brødstopp”, og fyller matpakka med sunne muffins i stedet. Av og til er det greit å bytte på litt, slik at matpakkene ikke blir kjedelige.

 

( Ferdig verpet, og bakeklar før fugger`n fiser. )

Måsafruen har kokkelert på kjøkkenet fra de tidlige morgentimer i dag, etter å ha blitt vekket av en tissetrengt og jaktlysten katte som jamret ved soveromsdøren fra klokken 08.00. Muffins er sånn jeg som regel slenger i hop på slump.

 

( Eggløsning for oss uten livmor! )

2 egg, litt væske av ulike sorter, alt fra melk og vann til juice av ymse slag. Litt matolje, speltmel, havregryn, bakepulver og variert fyll for forskjellig smak.

I dag ble det tre forskjellige typer, alle så godt som sukkerfrie, alle med litt tyggemotstand, luftige men mettende, og perfekte i matboksen. Dessuten holder de seg lenge i kjøleskapet og er like gode midt i uka som de var med en gang de kom ut av ovnen.

Guttas favoritt ble laget med olje og melk, havregryn og spet, egg og cottage cheese, og fylt med ost og kalkunbacon, salt og pepper, og litt cherrytomater. Saftige, luftige og knallgode. Sammen med en liten bunt gulrøtter og sukkererter blir de super nistemat i noen dager fremover.

 

( Matpakkemuffins med kalunbacon, ost og tomat. )

 

 

Min favoritt ble laget av spelt, egg, havregryn, solsikke og linfrø, olje og  appelsinjuice, og fylt med eplebiter, tranebær og hasselnøtter. Mettende og smakfulle, og veldig holdbare.

 

( Grove muffins med eple, tranebær og nøtter. )

Til slutt stekte jeg noen av havregryn, spelt, banan, eple og hermetiserte pærer. Søte og gode, men slett ikke usunne. Litt søtt i matboksen smaker alltid godt, og gir litt følelse av å spise godis midt i uka…syndefullt lissom, men helt innafor. Banan i bakverk er skikkelig undervurdert!

 

( Med banan, pære, solsikke og linfrø. )

Gubben tok med gutta på en liten test-trening i Eksismoa, en siste innspurt før årets store happening neste helg. Da går årets største crossløp av stabelen i Ås, og gutta gleder seg selv om bare en av dem skal delta i år. Resten av flokken blir med som heiagjeng. Mens gutta kjørte inn nypreppa crossere tok mor en tur til Ida. Planen var lissom en treningsrunde i skogen, men så frista det plutselig mer med et ørlite glass vin i solveggen, og et bittelite kakestykke. Slankekake selvsagt, av den sorten som er så full av proteiner at magemusklene bare brå-flekser ukontrollert mens man tygger.

 

( Når du har venner som er like opptatt av sunt kosthold og trening som deg selv. )

 

( Hjemmelaget karamellsaus… bare for at kaka ikke skal bli altfor sunn. )

 

( Pistasjkake med nøttebunn, karamell og sjokolade. )

Ida var ikke vond å be, for å si det sånn, så vi tok like godt en skikkelig slanke-date i solveggen oppe i Festningsåsen. Vel så effektivt som en joggetur, men enda triveligere. Så endte vi altså i hver vår godstol i solveggen, med løpetights så trange at åreknutene kunne skimtes på mils avstand, men like blide for det!

Alle vet jo at kalorier ikke gjelder om man spiser kake iført treningstights og joggesko, for hjernen narrer kroppen til å tro de er i treningsmodus, og kaloriene renner av deg som en real magesjau. Fantastisk hvordan kroppene våre virker!

 

( Tights, sports BH og kake. Ida demonstrer “Fitness for jojo-slankere”

. )

Nøttekaka er jo ikke spesielt usunn i utgangspunktet, de består jo i hovedsak av nøtter (har du noen gang sett et tjukt ekorn lissom?), sjokolade, som jo er laget av kakaobønner, og bønner er en grønnsak, og bittelitt hjemmelaget salt karamell.

 

 

Vi skylte ned hvert vårt bittelille kakesykke med et glass vin. Det er innafor. Vin er laget av druer, så når sant skal sies satt vi egentlig der i sola og drakk en litt dyrere smoothie…egentlig….

 

( Druesmoothie, et must for treningsglade kvinnfolk i overgangsalder! )

Nå har kveldsroen senket seg i måsahuset, og “pysj-squaden” som gutta kaller det, har inntatt sofaen, og er klare for å nyte de aller siste timene av helg før en ny skole og arbeidsuke står for tur. Jeg drister med til enda et stykke slankekake før kvelden er over, for i morgen starter nok en slankekur, og ekspertene mener det lønner seg å bli kvitt all usunn mat i forkant av kuren…så da er det bare å spise da, for her er det mye usunn mat som må vekk før i morgen tidlig.

Ønsker alle som titter innom en nydelig søndagskveld, og en strålende ny uke.

 

Lørdag assa, nesten like bra som fredag. Sjelden har helgen kommet på et bedre tidspunkt, for kroppen er støl, og hodet fullt av “bomull”. Planen var å kjede seg litt i dag. Jeg tenker alltid på det når hverdagen er litt hektisk, og timene mellom jobb og sengetid bare blir mirakuløst borte i et virvar av hverdagssysler, hvor deilig det skal bli når jeg får tid til å “kjede” meg.

I dag var planen frokost-pysj-lunsj-fortsatt i pysj-lese-middag-dusj og ny ren pysj. Planen holdt til frokost. Det var jo plutselig strålende vær, og med maur i røven kriblet det etter å kjede seg litt mindre, eller kanskje bare utsette kjedingen litt.

 

( Lørdagsfrokost. Hjernen skjønner ikke at den spiser sjokolade når man blander den med havregryn og banan, derfor tar den ikke opp kaloriene i kroppen. Genialt! )

Gutta hadde allerede planer. En skulle ha kjæresten på besøk, en skulle treffe kompiser og suse litt rundt i bygda, en skulle rydde litt ved bak i skogen og måsagubben skulle bure seg inne i garasjen og ta en “Reodor Felgen”…altså ikke komme ut før klargjøring av blanke duppeditter var ferdig montert på diverse kjøretøy i påvente av årets crossløp kommende helg.

 

 

( Måsagubben murer seg inne (bokstavelig talt) i skuret… Jeg mistenker egentlig at han murer meg ute! )

 

Jeg utsatte kjedingen bittelitt og lusket litt rundt haugen med resteplank under furua, og det gikk som det måtte gå når det er flere dager siden forrige kreative krumspring. Jeg smuglånte verktøy fra eldste poden, lurte måsagubben til å sette frem kappsaga, og satte i gang med et aldri så lite DIY (Do It Yourself) prosjekt.

 

( Litt sånn “røfflig” øyemål, bare vi proffer fikser det! 😉 )

For lenge har jeg ønske meg en åpen hylle til favorittserviset fra GreenGate, de blå jeg har snakket om her på bloggen tidligere. De er så fine at de er slankende å spise fra, da hjernen er for opptatt med å beundre porselenet til å telle kalorier. Samlingen begynner å bli stor, og selv om jeg har et høyskap i stua til kopper og kar, ønsket jeg meg en åpen hylleløsning til spisestuedelen av måsastua.

 

( Slankekopper. Bli`kke kaffe latte-tjukk når koppene er så fine! )

Selvgjort er velgjort, og om det skulle slumpe til å bli sånn sjarmerende skakt, så passer det til denne gamle kåken, da det meste her er både vindkjeft og slitt, men likevel akkurat passe hjemmekoselig for en familie på fem.

Det gikk som det pleier når fruen får akutt skapertrang, og timene avsatt til kjeding smøyg avgårde. Etter saging, banking og skruing ble hylla pusset litt røft, og fikk en omgang med malekosten. Mens første strøk tørket klippet jeg like gjerne plenen, og fordi jeg gjorde det iført sports-BH lurte jeg kroppen til å tro det var ei real treningsøkt, og den forbrant hele frokosten, og den kommende dosen ostepop jeg har spart til kveldskosen.

 

 

Utover ettermiddagen fyltes huset opp av ungdom fra hele bygda, og fordi undertegnede går litt opp i kreativiteten på dager som denne, gikk de for lut og kaldt vann. Her ble det dårlig med kokkelering og servering, så vi tente like godt opp småkappet etter snekringen i bålpanna, surret bacon rundt en drøss grillpølser, og lot ungdommen kokkelere sitt eget middagsmåltid.

 

 

(Fin ungdom som fikser middagen sjæl. Bildet er seff godkjent av gjengen. )

 

Etter strøk nr 2 spikket jeg litt vilkårlig på kanter og hjørner, for å få den litt slitte looken, slik at hylla matcher resten av stua. Det går kjappere å hærpe et “nytt” møbel enn å pusse opp alle de gamle lissom.  Med litt hjelp av eldste poden ble hylla festet på veggen (den veide litt mer enn disse husmormusklene med grevinneheng klarte å holde på egenhånd! ), og nå henger den der, stablet med det fineste koppestellet kjøpt “Hos Mona”, favorittbutikken i bygda.

 

 

( Nå ska`rre hærpes! )

 

“Blei`n ikke stilig a?” spurte jeg gubben, og han nikket litt motvillig og svarte så pedagogisk og annerkjennende han kunne : ” Det viktigste er jo at DU er fornøyd vennen min!”  ( Snakk om å ha klart å oppdra gubben da!! )

 

 

 

( Den delen av stua som ikke var full av rot, sagmugg, bøyde skruer og drill. Skjevt, gammelt og smått, men vi klarer fint å kose oss masse likevel 🙂 )

 

( Snakker m skikkelig håndtverk, sjekk klokka morfar laget for mange, mange år siden. En av mine aller kjæreste eiendeler. )

Så da så…  da sier jeg meg fornøyd. Og fordi jeg ikke rakk å kjede meg nok til å ha tid til å lage middag spanderte gubben en slankeburger på Shell. Så full av salat at om jeg ikke skynder meg å spise litt ostepop kommer buksa til å dette av meg innen dagen er over. Det vil man jo unngå.

 

( Slankeburger til en hylle-snekker. )

Så nå logger jeg av for kvelden, inntar sofaen med en god bok, en flaske Pepsi Max, god utsikt mot den “nye” hylla, og er klar for å kjede meg litt utover kvelden. Ønsker alle en nydelig lørdagskveld, enten du kjeder deg eller ikke 🙂

Noen ganger må man kose seg, bare fordi man kan. I dag er en sånn dag, og fordi det i tillegg er tirsdag, så er det lov. Tirsdag er jo nesten mandag, og det alene gir rom for tillat trøstespising.  Ingen ting roper med høstkos en eplekake. Så fort lukten av eple og kanel sprer seg huset er jeg mentalt tilbake i mormor og morfar sitt kjøkken, der man kunne gjemme seg bort mellom blåmalte kjøkkenvegger og rutete gardiner, og spise nybakt eplekake med så mye krem og vaniljeis at en times middagshvil på sofaen ikke bare var påbudt, men også høyst nødvendig etter kakeinntaket.

 

( Når eplene i butikken bare skriker etter å bli kakefyll…oh slankende eple! )

 

Eplekake er barndomsminner, og selv om jeg ikke har mormor sin hemmelige oppskrift (den tok gamlemor med seg til perleporten som et ess i ermet om hun skulle nektes inngang ), så har jeg funnet min egen favoritt, og har brukt den i 16 år.

Oppskriften står i en bok jeg fikk tilsendt fra Wenche i Tv 2 sitt «God morgen, Norge» kjøkken den gangen jeg gikk hjemme på dagtid med de to eldste podene.

 

( Bli`kke mer liv og  “røre” enn man lager sjæl! )

Boka bærer preg av hyppig bruk, og fordi gutta her mer eller mindre har blitt tvunget til både frivillig og ufrivillig kjøkkentjeneste fra de var knøttsmå, er enkelte sider nærmest uleselige av slitasje og søl, men for meg er det bare en del av sjarmen. Oppskrifter som blir flittig brukt er kjærkommet, og man får et slags eieforhold til dem.

 

( Sliten oppskriftsbok full av sjarme…og matrester. )

 

 

 

Etter hvert som gutta ble større har jeg doblet oppskriften, og steker nå i liten langpanne i stedet for i rundform, og fordi jeg er generelt opptatt av fitness og kosthold (leses med ironi og sarkasme )har jeg tilsatt et par ekstra ingredienser fors smak og behak?og slankende effekt.

Kaken i seg selv er jo kjempesunn. Det er en kjent sak at sukker, i likhet med alkohol fordamper i varme, og under steking omgjøres denne kaloribomben av en kakerøre til et stykke kake blottet for kalorier, og er nærmest å regne som et tungt rugbrød..det er jo tross alt mel i kaka. Mel er laget av korn, ikke sant! Korn vokser på åker, i likhet med grønnsaker?skjønner du sammenhengen? Kaka er jo nærmest en salat i langpanne!

 

( Når du “stalker ” kokke-crushet” så lenge at hun sender deg signert bok for å få deg til å slutte… Janne og Wenche lissom, BFF`s. Burde egentlig vært invitert på frokost-tv! )

I tillegg til eplene, som jo er en selvfølge i eplekake, (Hallo Einstein! ), har jeg lagt til honningristede valnøtter og hasselnøtter. Honning er sunt. Har du noen gang sett en overvektig bie lissom? Trokke det!!! Og nøtter vokser på trær, ergo, kjempesunt.

 

( Nøtter på halve kaka da meningene om hvorvidt nøtter er digg eller ikke er relativt delte i måsahuset. Sutreunger ass!!! )

 

Nøttene ristes i langpanne i ovnen sammen med ca to ss honning og noen klyper havsalt på 200 grader i 10 minutter, før de drysses over kakerøren. Denne kaken er spesielt slankende for nøtteallergikere, da de jo ikke kan spise noe av den. ( Fy flate så tynn jeg hadde vært om jeg hadde hatt nøtteallergi? hadde jo aldri fått spist Snickers til lunsj! )

Eplene i kaken gjør også at kiloene bare renner av deg, hele langpanna blir jo nesten som en svær fruktsalat å regne.

 

( Så mye epler at man blir tynn bare av å se på bildet. Værsegod! )

Så der! Da har jeg overbevist meg selv om at det er innafor med ei kake på en helt alminnelig tirsdag, og siden den er så sunn skal jeg spise den ikledd en minimal blonde-bh og en liten trekant av en g-streng, foran speilet, sånn at jeg kan se kiloene rase av meg mens jeg spiser. Gleder meg.

 

( Korn og epler, strategisk plassert kun for bildets skyld, for å overbevise hjernen om å gi beskjed til kroppen om at dette er et eneste stort slankemåltid. Hypnotisk effekt…virker også serru! Her er det bare å stramme inn beltet folkens! )

Hust å lesse på med rikelig vaniljesaus eller vaniljeis. Kroppen trenger jo melk, ingen grunn til å utsette kroppen for unødvendig benskjørhet. Knekte lemmer gagner ingen.

 

 

Skoleårets første uke er over, og den varte i bare to dager. Myk start for alle i måsahuset, og det var i grunnen ganske greit.

Nytt skoleår betyr alltid en ny start, og masse nye utfordringer, og akkurat i år kjennes det ekstra spesielt. Den eldste poden startet torsdag sitt første år på videregående, og kom hjem med stjerner i øynene. Å kunne si sånn helt garantert at han har valgt riktig linje er jo litt for tidlig, men det ser lovende ut. Han gleder seg masse til å ta fatt på nye fag, og er så langt strålende fornøyd med både linje, skolevalg og ikke minst lærer. Akkurat det siste er så enormt viktig, og en lærer som i løpet av bare to dager klarer å bygge en relasjon, som oppnår tillit så tidlig, det står det respekt av.

Den mellomste poden startet sitt siste år på ungdomsskolen, og er overraskende motivert for det han vet vil bli mye hard jobbing. Minsten startet sitt første år på ungdomstrinnet, i ny klasse og med nye lærere. Også han er etter kun to dager strålende fornøyd, og er klar for en ny hverdag med karakterer, lov til å tygge tyggis, og mobil i friminuttene….små gleder lissom.

Og innimellom innkjøp av nye permer og blyanter, det årlige sette på  “bokbindhelvete” , planlegging av klasseturer og en litt mislykket moped-debut for blogginnehaver, har vi hatt tid til å nye helgen litt også, selv om det allerede er søndag, og det kjennes som om neste uke kom kastet på oss.

Jeg har, som hver søndag, startet dagen med å sette en diger gjærdeig av speltmel (oppskrift lenger ned i innlegget for de som har etterspurt det), og har hele formiddagen utarbeidet kommende ukes matpakke-ideer.

Nok en gang, 1 deig-8 matpakker. Forrige ukes matpakke ideer finner du i dette innlegget.

 

Jeg har sjelden planen klar når jeg setter deigen, men jobber litt utfra guttas ønsker, hva jeg vet de liker, og hvilke typer påleggssorter og restemat jeg har liggende på kjøkkenet. I dag hadde jeg en drøss grønsaker og noen ubrukte poser salat-tilbehør liggende, og det gjør seg alltid godt i gjærbakst.

 

( Nå skal bakverket fylles!!! Høstens smaker i et gammelt trau! )

 

 

Først snekret jeg sammen fylte småbrød med squash, ost, chilinøtter, tranebær og paprika, og det ble skikkelig gode. Prøvesmakingen tok litt overhånd, så en ny deig står allerede på benken, for her må det mekkes flere. Noen småbrød fyltes med ost og skinke, og noen med ost og pepperoni. Klassisk, og kanskje litt kjedelig, men alltid en typisk ungdomsfavoritt, og på ukas kommende klassetur er de perfekte som bålmat. Pakket inn i folie, og varmet på glørene er de et supert alternativ til de typiske turpølsene.

 

 

 

( Snurper i hop! )

 

( Klare for steking, med snurpen i bunnen. )

 

( Sweet Jesus….min favoritt i dag!!! )

 

To typer horn ble det også i dag, noen fylt med paprika og havsalt, fine i matboksen som de er, men aller best smurte med smør og gulost. Gubben ønsket en variant med kun Jarlsberg, cheddar og nachos, så hans “mexiakanske” matpakke er klar for morgendagen.

 

( Paprikahorn…gode alene, bedre med gulost og smør. )

 

( Hola Senior…dos nachos-horn por favor? )

 

Butikkene bugner av høstens første ladning sykt gode epler, og fint lite smaker bedre i gjærdeig enn epler og kanel. DET er høstsmak det!!! Dessuten lukter det nydelig i hele huset under og etter steking, og kamuflerer lukten av mangel på støvtørking og renhold som følge av latskap…

 

( Når matpakka luter som oldemor sitt kjøkken om høsten )

 

 

 

( Eple og hasselnøtt- skiver. )

 

Derfor suppleres matpakkene denne uken med eple og nøttebrød. Enkelt og lage, og fordi man skjærer skiver slipper man de tørre skorpene man ofte får av vanlige kanel og pizzasnurrer. Digg, og sunt, det finnes jo ikke sukker i deigen.

På tampen av bakedagen snurret jeg i hop et pizzabrød av skinke, ost, grønsaker, chilinøtter og eplebiter (faktisk godt med sødmen fra eplene i pizza), og også dette brødet gjør seg godt som skiver i matpakka. Greit alternativ til vanlige brødskiver, og man slipper svett og kjedelig pålegg i matboksen.

 

( Pizzabrød, med eple og chilinøtter…ikke så sprøtt som det høres ut! )

 

( Pizza-skiver. )

Gubben er og blir et vanedyr, og får liksom aldri nok brød med brunost, så siste rest av deigen ble til to speltbrød. Vil jo ikke utfordre skjebnen og kaste gubben ut i en kulinarisk tornado, nå som han allerede har våget seg til å spise horn med nachos…

 

( Standard matpakkebrød for middelaldrende vanedyr med og uten hår på ryggen! )

 

Bakedagen ble nettopp avsluttet med en liten treningsrunde rundt Eidsdammen sammen med Ida. Sol, skog og “trening”, det er søndagen sin det.

 

 

(Fitness-Ida viser hvordan man trener styrke med egen kroppsvekt…jungel-style! )

Ønsker alle som titter innom en fortsatt fin søndag, min skal avsluttes med sofakrok, levende lys, kaffe og en hårete armkrok å lene seg inntil.

 

 

Speltdeig, for de som ønsket oppskrift:

Jeg pleier å doble oppskriften, mange munner å mette i måsahuset.

 

 

 

 

 

Hadde noen fortalt meg for 20 år siden at jeg ikke bare skulle gifte meg med en motornerd, men i tillegg også føde tre eksos-entusiaster hadde jeg bare ledd hånlig av dem, men her sitter jeg altså…med en mann som gladelig hadde bodd i garasjen om han fikk lov, og med tre gutter som mer enn en gang har tilbrakt natten sovende i senga iført pysj, motorsykkelhjem, hansker og cross-støvler.

 

( Når du får motorsykkel før du har slutta med bleie!!! )

 

Til tross for at undertegnede ALDRI noen sinne har hatt noen som helst interesse for noe kjøretøy, og særdeles ikke de som går fort, er det altså den rake motsetningen til de fire andre beboer`ne i måsahuset. Til pappa sin store fortvilelse giftet jeg meg altså med det han kaller en “ball-talliban”, (mann som ikke liker fotball og tror at tippekupongen er en avansert utgave av spillet “tre på rad” ), og avlet i tillegg frem tre barnebarn som ønsket seg fotballsko med knotter kun fordi de lagde stilige spor i grusen da de løp rundt på gårdsplassen med sykkelhjem og lekte at de var rallycrossbiler.

 

( Vet ikke om du klarer helt å se hvor jeg kjørte lissom… )

 

I mange år har gubben og ungene utfordret sin ikke fullt så fartsentusiastiske mor til å ta en bitteliten runde i lukket område på et tohjuls kjøretøy av den motoriserte sorten, uten at jeg har gitt etter for presset. Jeg kjørte aldri moped i ungdommen, og det er en kjent sak at lite kunnskap om kjøretøy og kjøreteknikker, samt medfødt dårlig balanse og raus gass-arm er en heller uheldig kombinasjon.

Likevel ga jeg altså tidligere i dag etter for et årelangt kjørepress, tredde på en sykkelhjem, og planla en jomfrutur rundt måsahuset, bare for å klappe igjen brødsaksa på en overlegen gubbe og tre fartsglade guttevalper. Sånn helt seriøst lissom, hvor vanskelig kan det være å kjøre moped???

 

( “Grusa” kidden…årets mor! )

 

Jeg kunne nå ha tatt en sjefblogg-avgjørelse og løyet så det rant av meg! Rosamalt sannheten, og vridd jomfruturen om til en solskinnshistorie det kjøringen gikk som en lek, og at familien nå endelig unisont var enig om at det ikke finnes noe større i livet enn gass, pedaler og totaksolje fra Mobil 1, men….

Å plassere en overvektig midtlivskriseblogger på en gammel MT5, en med tynnslitte bakdekk etter timesvis av ulovlig burning, og med ni lag lakk fra Biltema, det var rett og slett tidenes dummeste ide. ( Sett bort i fra den gangen jeg tenkte det var innafor å kjøre fort nedover bakken i Bekkedroga på Sørumsand med rulleskøyter og hotpants…. )

 

( Når gubben sier at “Det viktigste er at du er like hel!”, men i en litt nedlatende tone mens han higer etter pusten og tørker lattertårer… )

 

Ikke bare tok det 39 forsøk på å starte mopedmøkka, men da jeg endelig forstod sammenhengen mellom gass og clutch dro “peden” av gårde med dundra på setet som en illsint purke stukket av veps, og spola opp fire kubikk singel fra gårdsplassen, før jeg harva opp mer plen enn en skurtresker harver opp et jorde under våronna. Guttungen, og eier av rånermopeden stod for nære bakhjulet og har i skrivende stund mer gress mellom tenna enn ei ku på beite, og jeg…jeg sitter her med vridde kneskåler, grus i øya, jord i håret, og en stolthet som for øyeblikket krever en hel kveld intensiv trøstespising!

 

( Når du har kjøpt nye kule joggesko, og angrer på at du ikke tok på støvler før du skulle harve opp hagen. )

 

Det er bare å konkludere med at noen “biker-babe”, det blir jeg aldri, men ingen, INGEN, skal noen gang komme og si jeg ikke prøvde!!!! For det gjorde jeg, og det så til de grader, og beviset, det har vi på video!