“Husker du i fjor, når ting var litt kjipt?”

Vi tusler rundt i skogen bak på måsan, på stier vi har tuslet rundt på i snart 17 år. Kald vinterluft biter litt i nesetippen, og det knaser i kald skogbunn under føttene, men det er herlig å gå likevel. Godt med litt luft mellom øra. Et lite avbrekk fra småkaker og julemusikk. Det fine teppet av hvit snø som dekket skogbunnen her i begynnelsen av uka er borte, men vi tusler likevel rundt her og kjenner på en stadig gryende julefølelse, og en indre ro. Ganske annerledes enn hvordan det var for et snaut år siden, da skuldrene var høye og bekymringene mange. Det kjennes så lenge siden nå.

“Ja, jeg husker det.”, svarer jeg. “Men nå er det ikke så kjipt lengre eller?” spør jeg, og trenger egentlig ikke å vente på svaret. For jeg vet.

“Nei, nå er det bedre!”, svarer han, og vi tusler enda litt lenger ut på måsan.

 

I fjor viste han så lite om hvordan dette året ville bli, og det gjorde han urolig. Å være midt i de litt såre tenårene, kjenne på et stort ønske om å prestere, om å bli noe, følge en drøm, uten å ha noen garanti for fremtiden, det var vanskelig. Når drømmene er så store, og kampen om skoleplassene like så. Når man leser, og pugger, og likevel havner midt på treet rent karaktermessig, da er det lett å bli litt motløs.

Vi snakket oss igjennom et helt skoleår. Vi leste, og pugget. Vi jobbet med selvtillit. Vi belønnet innsatsen, ikke karakterene, og det gav resultater. I sommer kom han inn på førstevalget av skole og linje, og en bør lettet fra tunge skuldre. Et skritt videre mot målet.

 

Og nå går vi rundt er i skogen, her hvor vi gikk timevis på den samme tiden i fjor, bare for å lufte og sortere tanker. Nå tusler vi her på stiene våre igjen, med senkede skuldre, og nyter førjulstiden.

Det går så bra på skolen. En ung snekkerspire har tatt sats, og er i gang med drømmeutdannelsen. For det er ikke sånn at han bare valgte noe helt tilfeldig. Nei, dette har vært en drøm de siste tre årene. Han har et talent, og et ønske om å ikke bare gjøre det greit, men å virkelig lykkes.

 

“Jeg vil gjøre dere stolte!” sier han, og ser på meg.

“Du vet vi er stolte av deg uansett!” svarer jeg, og han smiler.

“Ja! Jeg vet det. Men jeg vil være stolt av meg selv også. Jeg vil bli like flink som oldefar!”

 

Han har all grunn til å være stolt. I år like mye av innsats som av resultater. For han gjør det virkelig godt. Han får gode tilbakemeldinger i alle programfag. Fremdeles er det bekymringer. “Vil jeg komme inn på andre året?” ” Vil jeg være god nok i fellesfagene?” Det er fremdeles noe “hva hvis?”, men stort sett, stort sett er det lav skulderføring og glimt i blikket.

Lange skoledager, mye arbeid, og likevel bare store smil, og gnist i blikket. Han har funnet sin greie, og utstråler en helt ny trygghet og indre ro.

 

 

Og nå tusler vi rundt her i måsaskogen. Han og jeg. Petter`n og mamma. Vi klatrer over stubber og falne trær som virket så mye større for et år siden. Krysser små bekker som virker smalere i år, og utforsker de gjemte, gamle bygningene som for lengst har hatt sin storhetstid, men som likevel er sjarmerende skjeve der de dukker opp mellom trærne, her på stiene våre.

Han gleder seg til juleferien. ikke fordi han ønsker en pause fra skolemas, men bare fordi det skal bli godt å sove lenge noen dager. Lade opp litt ny energi. Det kjennes at skoledagene er lengre, og arbeidsdagene tunge. Likevel gleder han seg til nyåret, for prosjektene er spennende, og det er så mye han vil lære.

Vi setter oss ned på måsan og tar kakaoen opp av sekken. Tenner et bål av tørre kvister, og varmer fingre og tær. Griller litt pølser, tar lunsjen ute i dag. Bare han og jeg.

 

Når bålet slukker plukker vi mose og kvist i poser. Vi skal samle, og vi skal snart hjem og binde kranser. Pynte enda litt mer til jul, glede oss over det som er igjen av ventetiden.

Vinterkulda biter fortsatt litt i nesetippen.

“Usj!”, klager jeg. “Jammen er det kaldt!”

 

“Næh!”, svarer han! “Synes det er litt godt jeg. Kjenner at man lever liksom!”

Han trasker foran meg de siste meterne på stien, på vei mot huset. Skuldrene er lave, smilet er varmt.

 

“Skal jeg ta sekken?” sier han, og snur seg.

Det er da det går opp for meg. At den “lille” litt usikre gutten jeg gikk her på stien med i fjor, har blitt en fornuftig, og trygg ung mann.

Tenk så stor forskjell et år kan gjøre.

Denne julen blir god. Jeg kjenner det på hele meg.

 

Nå skal vi kose oss med et stykke herlig myk pepperkake med appelsin og ostekrem. Så blir det Scrabble med minsten.

 

Ønsker deg en god andre søndag i advent.

 

 

Innlegget er lest og godkjent av Petter.