Jeg er et vanedyr, og jeg trives med det. Trenger ikke den helt store spenningen i hverdagen, eller de største utfordringene for å være lykkelig. Neida! Frokost, lunsj, middag og kokosbolle. Våkne, jobb, sofa, god natt. Det er fine dager. Som jeg sa, vanedyr.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Men så hender det man får slike tilbud man ikke kan takke nei til. Som for noen måneder siden, da jeg fikk en melding fra Gerd, en forespørsel om å holde foredrag for Hurum Husflidslag. Og jeg takket ja, for dette begynner jo å bli skikkelig gøy. Fremdeles litt skummelt, men aller mest gøy.

Og slik ble mandagen en annerledes-dag. Først noen timer på jobb. Fint å starte med normalen, godt å være tilbake etter en uke med høstferie. Jeg har så fine folk rundt meg på skolen i år, og jeg kan ikke få sagt det ofte nok. Arbeidsdagene gir så herlig energi.

Så hentet måsagubben meg etter jobb, for selv om jeg ikke skulle møte i Sætre før kl syv var det fint å være tidlig ute. “Gjøre en dag” ut av det som gubben sa. Som sagt så gjort. Det var en sånn mandag da høstsola skinte gjennom frontruta så det nesten sved i øynene, og alle de vanligvis så kjedeligegrøftekantene hadde eksplodert i alle høstens farger.

Først tok vi turen innom Drøbak. Bare fordi. Det er flere år siden jeg var der sist, og jeg hadde nesten glemt hvor vakkert det er der. Vi ble sittende nede vannet, gubben og jeg. Dingle med bena, myse mot sola, og kjenne den herlige lukten av salt sjø. En helt vanlig mandag ettermiddag satt vi bare sånn, ved siden av hverandre, på en helt ny plass, og bare nøt stunden.

Vi kjøpte oss en matbit, spiste litt, lot sola varme oss i ryggen, plukket litt blåskjell, og lette etter fine stener i vannkanten. Som to unger på jakt etter verdiløse skatter. Barnslig glede.

Så ankom vi Sætre noen timer tidligere enn vi måtte, og bestemte oss for å utforske denne lille bygda også. Så utrolig vakkert! Tenk hvor mange plasser det finnes, ikke så langt fra der du bor, som er små perler. Små perler du aldri har besøkt, kanskje ikke engang har hørt om. For meg var Sætre en slik plass.

Vi ruslet ned på brygga, måsagubben og jeg. Kikket på båtene, så i butikkvinduene, jeg forelsket meg i en jakke i vinduet til “Marit`s” og en ullgenser hos “Hobbyhønene” , trakk inn den friske høstlufta, så på utsikten. Spiste boller fra baker`n og drakk kaffe.

Ruslet ned på stranda, snakket om alt og ikkenoe, tok inn så mye vi kunne av stunden og den nye plassen.

Så kjørte vi det lille stykket til forsamlingshuset. Det er noe med stemningen slike steder. Godt voksne damer, blide, nesten samtlige med fargerike strikketøy. Tok meg i, nok en gang, og skulle ønske jeg kunne strikke. Lukten av fersk bakst og kaffe slo mot oss i det vi åpnet dørene. Snille, smilende ansikter.

Så holdt jeg foredrag. Om livet, om kvinnfolk, humor og alvor. Noen nikket gjenkjennende, noen synes sikkert jeg var temmelig rar, og noen lurte sikkert på hvorfor i all verden jeg var der. Jeg hadde det gøy. Måsagubben hadde det gøyere. Eneste hane i høneflokken, egen stol ved kakebordet. Klart han koste seg.

Så satte vi snuta hjemover igjen. Et par timer i bil, kjørende i mørket. Skravlet hele veien hjem også, stoppet på Mc.Donalds og kjøpte rifla poteter og Frappe.

Det var så godt som leggetid da vi kom inn døra i måsahuset, og ble møtt av tre glade poder som synes det hadde vært supert å ha huset fra seg selv hele dagen.

Tirsdagen var helt vanlig. Frokost, lunsj, middag oog kokosbolle. Våkne, jobb, sofa og godnatt. Fin dag for et vanedyr som meg. Et vanedyr som bare titter innom bloggen på en ganske allminnelig hverdagskveld for å si at jeg satte så pris på annerledes-dagen også. Så takk til Hurum Husflidslag i vakre Sætre for muligheten. Dere er en gjeng knakanes bukanes kvinnfolk!

Vi blogges.