jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

Jeg bare lurer på noe. Hva er jula for deg? Om du er en av de som liker, og en av de som feirer jul da. Hva er det beste med jula, og hvor finner du den gode julefølelsen?

Hva gleder du deg mest til med høytiden?

Jeg pleier ikke å hamre løs på tatstaturet i kommentarfeltene rundt omkring på sosiale medier med meninger om mangt i hytt og gevær. Det går lang tid mellom hver småhissige statusoppdatering på facebook, og ei heller engasjerer jeg meg stort i diverse debatter på nett, bortsett fra den gangen jeg hadde fått nok av hjerter og sultkatastrofe-bananer i innboksen på facebook. ( Fikk du ikke med deg utbruddet mitt finnes det HER )

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men nå har jeg tenkt på noe en stund. Faktisk har jeg tenkt på det hvert år, omtrent på denne tiden, for det er da det starter. Det er da folk roper og synser og river seg i håret over julevarer som inntar butikkhyllene, og reklamekataloger i posten som kjører tilbud på nisser og dverger og dyprøde fløyelsgardiner til stua.

“Vrææææl!!! Det er altfor tidlig!”

“Snakk om å ødelegge julestemninga!”

“Skjerp dere, handelsstanden! La folk få bli ferdig med sommer`n!”

Og folk henger seg på! Det er ”likes” og gråtefjes-emojier, knuste hjerter og mer drama enn på midten av 80-tallet, da Alexis rulla i høyet med Blake Carrington, og stakkars, fagre Crystal satt gråtende i vindeltrappa på godset, med høy pannelugg og kjøpekrøller, og hulket til pajjettene raste av puffermene på trikotkjolen raskere enn barnålene faller fra julegrana etter nyttår!

Så himla mye drama for noen tørre pepperkaker på en pall på Europris, eller ei glassflaske med julebrus i hylla på Rema, som om det var verdens undergang!

Sånn seriøst! Hva er det med folk? De snubler over en boks pepperkaker i Oktober, og verden raser. Ihvertfall nok til at vi, i år igjen, må hamre løs på tastaturet så knottene spretter, forbanne handelsstanden, og beskylde Nidar og marsipangrisene deres for å ødelegge julestemningen vår.

Hvis du tenker deg om, hva er jula for deg? Hvor finner du den gode julefølelsen?

For meg er det lukten av surkål i bestemor sitt kjøkken. Det er når jeg tenner røde kubbelys på peisen og varmer føttene i tykke ullsokker opp mot flammene fra ovnen. Jula kommer snikende når jeg pakker inn de siste kalendergavene til gutta, og når jeg tenner den aller første kongerøkelsen på kommoden i stua. Godfølelsen kommer snikende sammen med stjerna i vinduet, og den syvarmede adventsstaken fra mormorhuset, den hvor pæra alltid går på lys nummer to når vi plugger inn kontakten.

Den lune stemningen kommer når jeg finner frem albumene og ser gjennom bilder fra barndommes julefeiringer i Lillestrøm, sammen med mamma og pappa. Når gubben og jeg deler en marsipangris på midten og krangler om hvem som skal få rumpa. ( den er større enn snuta!) Julesteminga kommer med lukten av pepperkaker og klementiner, julesanger på radioen, knitrende snø under skoene, rim på vinduene i morgentimene, når familien samles rundt bordet, når gavene deles ut til tanter og onkler, når jeg skriver julekortene, hugger grana, finner frem nissene på kubbestolene fra “pappa Vangen”, og når jeg spruter litt grønnsåpe i hjørnene av stua og later som om huset er nyvasket!

Julefølesen, julestemninga, den kommer når jeg vil, når jeg henter den frem, når jeg bestemmer meg for at det er på tide. Enten det er i midten av Oktober, eller sent i Desember, og jeg er ganske sikker på at det samme gjelder deg, sånn egentlig! Jeg mener…kjøper du kremfløta til bursdgagskaken din i Januar, om du har bursdag i Juni? Eller klarer du å motstå det, uten å ødegge bursdagsfeiringen din?

Så ro ned, slapp av! Ikke vær så sinna da! Ingen tvinger deg til å kjøpe den flaska med julebrus eller nissegløgg, og verden går ikke under om du tripper lett forbi den boksen med pepperkaker i butikken i noen uker til.

Jula kommer ikke for tidlig, for det er det jo du selv som bestemmer? Hvorfor?

Fordi jula sitter i hjertet ditt, og i sansene dine, ikke i butikkhylla!

Jeg er et vanedyr, og jeg trives med det. Trenger ikke den helt store spenningen i hverdagen, eller de største utfordringene for å være lykkelig. Neida! Frokost, lunsj, middag og kokosbolle. Våkne, jobb, sofa, god natt. Det er fine dager. Som jeg sa, vanedyr.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men så hender det man får slike tilbud man ikke kan takke nei til. Som for noen måneder siden, da jeg fikk en melding fra Gerd, en forespørsel om å holde foredrag for Hurum Husflidslag. Og jeg takket ja, for dette begynner jo å bli skikkelig gøy. Fremdeles litt skummelt, men aller mest gøy.

Og slik ble mandagen en annerledes-dag. Først noen timer på jobb. Fint å starte med normalen, godt å være tilbake etter en uke med høstferie. Jeg har så fine folk rundt meg på skolen i år, og jeg kan ikke få sagt det ofte nok. Arbeidsdagene gir så herlig energi.

Så hentet måsagubben meg etter jobb, for selv om jeg ikke skulle møte i Sætre før kl syv var det fint å være tidlig ute. “Gjøre en dag” ut av det som gubben sa. Som sagt så gjort. Det var en sånn mandag da høstsola skinte gjennom frontruta så det nesten sved i øynene, og alle de vanligvis så kjedeligegrøftekantene hadde eksplodert i alle høstens farger.

Først tok vi turen innom Drøbak. Bare fordi. Det er flere år siden jeg var der sist, og jeg hadde nesten glemt hvor vakkert det er der. Vi ble sittende nede vannet, gubben og jeg. Dingle med bena, myse mot sola, og kjenne den herlige lukten av salt sjø. En helt vanlig mandag ettermiddag satt vi bare sånn, ved siden av hverandre, på en helt ny plass, og bare nøt stunden.

Vi kjøpte oss en matbit, spiste litt, lot sola varme oss i ryggen, plukket litt blåskjell, og lette etter fine stener i vannkanten. Som to unger på jakt etter verdiløse skatter. Barnslig glede.

Så ankom vi Sætre noen timer tidligere enn vi måtte, og bestemte oss for å utforske denne lille bygda også. Så utrolig vakkert! Tenk hvor mange plasser det finnes, ikke så langt fra der du bor, som er små perler. Små perler du aldri har besøkt, kanskje ikke engang har hørt om. For meg var Sætre en slik plass.

Vi ruslet ned på brygga, måsagubben og jeg. Kikket på båtene, så i butikkvinduene, jeg forelsket meg i en jakke i vinduet til “Marit`s” og en ullgenser hos “Hobbyhønene” , trakk inn den friske høstlufta, så på utsikten. Spiste boller fra baker`n og drakk kaffe.

Ruslet ned på stranda, snakket om alt og ikkenoe, tok inn så mye vi kunne av stunden og den nye plassen.

Så kjørte vi det lille stykket til forsamlingshuset. Det er noe med stemningen slike steder. Godt voksne damer, blide, nesten samtlige med fargerike strikketøy. Tok meg i, nok en gang, og skulle ønske jeg kunne strikke. Lukten av fersk bakst og kaffe slo mot oss i det vi åpnet dørene. Snille, smilende ansikter.

Så holdt jeg foredrag. Om livet, om kvinnfolk, humor og alvor. Noen nikket gjenkjennende, noen synes sikkert jeg var temmelig rar, og noen lurte sikkert på hvorfor i all verden jeg var der. Jeg hadde det gøy. Måsagubben hadde det gøyere. Eneste hane i høneflokken, egen stol ved kakebordet. Klart han koste seg.

Så satte vi snuta hjemover igjen. Et par timer i bil, kjørende i mørket. Skravlet hele veien hjem også, stoppet på Mc.Donalds og kjøpte rifla poteter og Frappe.

Det var så godt som leggetid da vi kom inn døra i måsahuset, og ble møtt av tre glade poder som synes det hadde vært supert å ha huset fra seg selv hele dagen.

Tirsdagen var helt vanlig. Frokost, lunsj, middag oog kokosbolle. Våkne, jobb, sofa og godnatt. Fin dag for et vanedyr som meg. Et vanedyr som bare titter innom bloggen på en ganske allminnelig hverdagskveld for å si at jeg satte så pris på annerledes-dagen også. Så takk til Hurum Husflidslag i vakre Sætre for muligheten. Dere er en gjeng knakanes bukanes kvinnfolk!

Vi blogges.

Den følelsen…når høstferien er over kjappere enn valgløftene til en gjennomsnittelig storingspolitiker…

Seriøst altså. Mandag-søndag, mandag-søndag, og det er de to dagene uka består av…sånn kjennes det ihvertfall. Men, at det var godt med noen fridager, det er ikke til å stikke under en stol! Planene om å stå opp tidlig hver morgen for å få mye ut av dagen forsvant akkurat i det vekkerklokka ringte, og planene om å sitte lenge opp om keldene og nyte roen ble heller ikke noe av. MEN, jeg har sovet lenge, og lagt meg tidlig, og det er jo noe…sev om det oser gammel dame av hele opplegget.

Uansett, høstferie er deilig, og jeg har fine, til tross for noe sløve dager. Kroppen har trengt alle timene den har fått i stabilt sideleie med en en kioskroman og ei kanne traktekaffe til disposisjon. Har uka likevel bydd på noen små, fine øyeblikk? Absolutt!

Turen i skogen på tirsdag var et av dem. Alene, med matpakka i sekken og et gammelt kamera i hånden. Det var herlig. Skrittene var tunge, men hodet ble klarere jo lenger inn i skauen jeg kom. Naturen er ei undervurdert lykkepille altså! Jeg lå på ryggen i myk mose og kikket opp mot tretoppene, satt på knærne for å fotografere noe så kjepmpekjedelig som sopp, jeg drakk kaffe inne ved tjernet, helt alene, og jeg nøt hvert eneste sekund. Nydelig øyeblikk!

Den ettermiddagen jeg tok en powenap på sofaen og våknet til latter. Sånn dyp, romlende og trillende latter. Sånn latter som smitter selv om du ikke vet hva de ler av. De to eldste podene ved spisebordet. En hadde nettopp kommet hjem fra jobb, den andre fra løpetur oppe i skauen. På bordet stod en pose boller fra Coop, og det luktet kaffe. Så satt de der, koste seg, fortalte røverhistorier som om de var to gamle gubbeskrotter, og lo så hjertelig. Bare koste seg i hverandres selskap, og synes de selv var hysterisk festlige. Og det var et fint øyeblikk. Bare ligge der, høre på gutta mine, tenke på hvor heldige de er som har hverandre. Brødre, og bestekompiser. Lykke.

Den morgenen jeg våknet av regnet. Burde renset den takrenna over soveromsvinduet, for når det regner renner det over og hamrer ned på vindusbrettet utenfor. Som en trommekonsert, men av den beroligende sorten. For det var fint å våkne til regnet. Jeg skulle jo ikke opp, kle på meg, og vandre til jobb under en våt paraply. Så jeg stod opp, kokte te, smurte et rundstykke, og skrudde på God morgen, Norge. Det har jeg knapt gjort siden jeg hadde mammaperm for drøssevis av år siden. Og det var et sånnt fint øyeblikk. En pus i vinduskarmen som forbanner regnværet, men likevel nyter varmen fra ovnen  inne, varm te, og ullsokker, og ikke en eneste plan for dagen. Herlig latskap.

Bitteliten, (i mangel på noe bedre navn enda) og mellomste poden. Herlighet så fine de er. Og gurimalla så mange øyeblikk et lite nøste skaper. Den mellomste poden har alltid hatt et slik dyretekke som ikke er alle forunt. Det er bare noe med han, og dyr. Den kvelden han løftet “bitteliten” ut av kurven, og pusemamma, i stedet for å bli nervøs eller gjøre tegn til å bli urolig, bare la seg på føttene hans, tittet opp på nøstet, og sovnet. Og nøstet krøp seg sammen som en ball på brystet, sukket litt, og sovnet tungt hun og.( tror det er en jentepus ) Og poden ble sittende der, godsnakke med pelsdottene, stryke på dem, lente hodet bakover, også sovnet han også. Fullstendig tillit, og komplett ro. Nydelig øyeblikk.

Torsdagen. Oh hell og lykke, den torsdagen. Da det virket som om uker av manglende energi bare plutselig kom kastende over meg. Jeg stod opp, etter å ha sovet sammenhengende hele natten, og hadde ENERGI!!! Nevnte jeg energi??? Så jeg vasket, tørket og brettet klær, moppet alle gulv i første etasje, tørket støv, laget lassagne og bakte kringle! Og enda var jeg ikke nevneverdig sliten! Da kvelden kom derimot var jeg relativt pumpa, men det var en så herlig dag. Kjenne at man orker alt man har lyst til! Herlig øyeblikk! (ja, tilomed husarbeidet ble gøy!)

Litt kreativt kaos. Det skaper alltid så fine øyeblikk synes jeg. Den ettermiddagen jeg lekte meg litt med noe av det jeg plukket med meg hjem fra skogturen. Jeg sittende på terasseplanken med mose og og blomstertråd, minste poden stående ved bordsaga på plattingen nedenfor, snekrende på et nytt avlastningsbord til rommet sitt. Kjenne høstsola varme i nakken og tine opp litt kalde fingre, skravle sammen, være kreative sammen, likevel hver for oss. Herlig øyeblikk!

Den kvelden kongen av eventyrlig oppussing likte og kommenterte et av bildene mine på instagram. Altså, jeg har egentlig ikke for vane å bli sånn fryktelig starstruck (bortsett fra da jeg la meg etter Blomster Finn og spurte om han ville luke i ugresset mitt…,), for jeg har lissom alltid tenkt at folk er folk, men vi snakker  HALVOR BAKKE her dere!!! Så den kvelden hadde jeg min aller første interiør-orgasme tror jeg. Sklei nesten av sofaen, kyssa mobilen, og alt det der! Så om dere ikke hører fra meg på ei stønn er det fordi jeg er tvangsinnlagt, og sitter i et hjørne og sniffer på et duftlys. Magisk øyeblikk!!!

Så er det alle de bittesmå øyeblikkene da, de som ikke alltid blir dokumentert med et bilde, men som likevel danner selve skjelettet i ei god hverdagsuke.  Sånn som når minste poden flater ut på parketten, blir liggende på ryggen, men føttene i været, og kikke på gøyale videoer på YouTube, og le så han nesten ikke får puste av teite ting vi har sett en million ganger før. Så teit, men så herlig!

Snakke med bonusmamma på telefornen en time. Bare sitte i sofaen, drikke kaffe, og snakke i telefonen. Fint øyeblikk. Være med gutta på crosstrening. Rekke noen runder rundt banen i høy fart før kveldsmørket kommer, for så å reise hjem, fyre i peisen, og nyte de siste timene før natta under et pledd i stua.

Ha huset helt for seg selv noe timer en formiddag. Åpne postkassen uten å finne en eneste regning. Plukke med seg den siste gjenlevdende blomsten i grøfta, og sette den i vann på benken, bare fordi man synes synd på den…. (PMS eller?)

Og sånn gikk uka. Mandag-Søndag, og dagene imellom. Fort og gæli, likevel fulle av fine små øyeblikk. I morgen er det jobb igjen, også skal jeg til Sætre og holde foredrag på kvelden. Gleder meg, men før det skal jeg nyte søndagen.

Vi blogges!

Blogging er gøy. Kjempegøy faktisk. Avslappende. La fingrene hamre løs på tastaturet, lire av seg noen strofer om ditt og datt. Joda, jeg har funnet enda en avslappende hobby i bloggen. Det kommer mye positivt ut av bloggen også, sånn for min del mye sosialt. Både på det helt personlige plan, men også på sosiale medier. Men en ting tar det tid å venne seg til, og det er flommen av spørsmål som dukker opp innimellom, når jeg poster noe jeg har bakt, eller laget, på andre sosiale medier som Snapchat og Instagram. Jeg går aldri lenge mellom hver gang jeg slenger sammen noe på kjøkkenet, tester ut en ny oppskrift, eller lager meg noe av ting og tang jeg finner, eller har liggende. Så poster jeg et bilde av det, og plutselig er det så mange som spør om oppskrift eller fremfgangsmåte. Veldig hyggelig selvsagt, bare fryktelig uvant.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Som forleden, da jeg trasket rundt i skogen noen timer, plukket med meg mose hjem, surret sammen noen kuler, postet et bilde i storien på instagram og Snap, og logget av. Ferdig med den saken liksom, helt  til det vibrerte mer i mobilen enn det gjør i kontorlokalene til testpanelet til kondomeriet! For plutselig var det en drøss av fine folk som ville laget mosekuler, og lurte på hvordan.

Noe enklere DIY finnes vel knapt, så da poster jeg fremgangsmåten like gjerne her på bloggen, i bildeform. Så tusen takk til alle dere som har sendt melding, dere er gode. Her kommer forklaringen på hvordan du kjapt kan skaffe deg et par baller! (No pun intended! )

Kom deg ut i skogen. Husk kaffe, og pose eller sekk. Finn mose!

Plukk ønsket mengde med deg hjem.

Du trenger dagens innhold av uønsket reklame fra postkassa, tråd, alle sorter duger, og saks eller avbiter, avhengig av tråden du velger.

La mosen renne av seg litt fuktighet, rens den gjerne for barnåler og jord, om du ikke vil ha det i kulene dine.

Rull sammen en ball i ønsket størrelse av dagens uønskede reklame. Jeg liker vanlig avispapir da den er lett og forme, og lett trekker til seg noe av fuktigheten fra mosen.

Legg mose i et lag rundt papirballen, start gjerne med små klaser da det er lettere å håndtere.

Surr fast mosen med ønsket tråd, legg flere lag, helt til papiret er dekket, og surr ferdig tråden mens du former ballen til ønsket form og størrelse. Fest tråden.

Jeg brukte blomstertråd da jeg ikke ville at tråden skulle være spesielt synlig denne gangen. Jutetråd eller hyssing gir en røffere og litt rustikk look. Kult det også!

Sånn, tadaa! Ei kule ferdig. Lag så mange du vil, gjerne i litt forskjellige størrelser. Om du er redd for å drasse med deg småkryp inn i huset kan du legge kulene i en tett plastpose, og la de ligge i fryseren et dgn. Da vil de fleste av krypene “ta kvelden”!

Jeg laget tre stykker som skal få pryde lysfatet på stueordet en stund fremover.

Sånn. Et lysfat fult av baller…eller kuler da, for de som er litt sartere i vokabularet enn denne måsafruen.

Og værre var det ikke. Et lite stykke DIY, eller “Gjør det selv”, som nå får pryde lysfatet en stund. De ligger der og lukter av deilig høstnatur, og den dagen jeg blir fryktelig lei dem er de helt supre opptenningskuler til peisen. Ganske genialt faktisk.

Har du tatt med deg noe av naturen inn denne høsten?

Snedig overskrift der altså. Prøvde meg på en sånn litt fiffig blanding av Oktober, og over, og ut… Greit da, så blir jeg aldri noen stor dikter, men ute, det har jeg vært i dag!

Høsten er og blir min favoritt tid, Oktober er den beste måneden. Slik har det alltid vært. Oktober som barn betydde høstferie, bursdag, hoppe fra sølepytt til sølepytt hele veien til skolen i nye langstøvler, og bukselommer fulle av de vakreste skattene grøftekantene hadde å by på. Kongler, løv som glødet av høstens vakre farger, kakao ved kjøkkenbordet sammen med mamma etter skolen, og varme nye strikkegensere fra bestemor på Sørumsand.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Mye har forandret seg siden den gang, mye har forblitt det samme. Høstferie har jeg enda, en av fordelene ved å jobbe i skolen. Bursdag har jeg også denne måneden, selv om jeg nå deler dagen med den misnte poden. Sånn sett er bursdagen enda bedre. Den største gaven fikk jeg for straks 15 år siden, og jeg gleder meg til å snart feire dagen med gromgutten nok en gang.

Det hender jeg fremdeles lar meg friste, og hopper fra sølepytt til sølepytt hele veien til skolen. Kakao ved kjøkkenbordet sammen med mamma er ikke lenger en del av Oktober, men minnene er likevel nære og kjære. Bestemor på Sørumsand strikker ikke lenger kofter og gensere, men sokkene hun strikket til meg til jul i fjor, de har jeg på meg akkurat nå. Og fremdeles har jeg, slik som den gang, lommene fulle av høstens små skatter, funnet i grøftekanten og på stien, under Oktober sin aller første skogstur.

Så godt å stikke kalde og våte føtter ned i et par varme sokker. Jeg har nettopp kommet hjem. Kroppen verker litt etter noen uker med dårlig form, men hodet har aldri vært klarere. Høstluften sørger for det. Jeg brukte to timer på den lille runden som vanligvis tar meg tre kvarter. Det er helt greit. Det gjør meg ingenting å tusle rundt slik, det er jo ingen ting som haster i dag uansett.

Jeg kokte kaffe, pakket med kekkebrød med brunost, de to rutene med mørk sjokolade som var igjen fra helgen, snuste litt på det lille nøstet i kattekurven ved sofaen, også tråkket jeg avgårde.

Ut i skogen for å sanke energi, små skatter, og for å fange følelsen av høst og barndomsminner på kamerarullen.

Har du gått sakte gjennom skogen noen gang? Sånn på høsten? Har du stoppet opp, snust inn lukten av våt jord og fallent løv? Har du satt deg ned, lett etter alle de vakre motivene, fanget dem? Har du strøket tommelen over en klase sopp, holdt fingertuppene i bekken av regnvann til de blir isende kalde, latt et vått høstblad tørke i håndflaten, eller lagt deg på ryggen i en seng av myk mose og kikket så lenge opp mot de høyeste tretoppene at du nesten blir svimmel?

Det gjorde jeg i dag. Jeg ble våt på tærene, våt på knærne, og svett på ryggen. Jeg ble kald i baken, kald på nestetippen og varm i kinnene. Og jeg drakk kaffe fra den gamle trekoppen, spiste sjokolade ved Stigtjen, fanget essensen av Oktober med et gammelt kamera som nesten faller fra hverandre, og nå sitter jeg her. Med kalde føtter som henter varme fra tykke sokker, med sekken og lommene fulle av små skatter, og hodet fullt av både gamle og nye minner.

Straks skal jeg lage meg noe fint av mosen jeg plukket med meg hjem. Men først skal jeg kose litt til med nøstet i kattekurven, drikke litt mer kaffe, lene meg bakover og nyte at det enedelig er Oktober. Den beste måneden!

Hvilken årstid er din aller beste?

I dag tidlig tenkte jeg, for aller første gang, at “Off…kanskje jeg bare skal drite (pardon my french) i det!” Bloggen altså, bare i dag, bare dette lille søndags-skribleriet. For uka har vært lang, trå og strevsom, og jeg har ikke, om jeg skal være helt ærlig, lett så hardt etter de små øyeblikkene.

Men så snudde jeg litt brått om på tankegangen, og fant ut at selv om jeg kanskje ikke har vært så flink til å kjenne etter, se etter, eller dokumentere noe, så må jo øyeblikkene ha vært der likevel. Noen små øyeblikk må jeg da kunne klare å dra frem en søndagsmorgen.

Så jeg prøver…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Aller først…i en kurv ved siden av sofaen ligger Lillegrå, husets fine jentepus, og holder rundt et bitte lite nøste.Det var natt til i går, eller tidlig på morgenkvisten at pus vekket meg. Snek seg inn på soverommet, dyttet snuten mot øret mitt, slo poten mot ansiktet mitt, desperat etter oppmerksomhet. Jeg var helt i ørska, forstod lite, men ble med pus ut i stua, tenkte kanskje hun måtte ut, enda pus selv pleier å åpne vinduet når hun må ut i løpet av natten.

Da hun forstod at jeg stod opp og fulgte etter hoppet hun opp i kurven som alltid står ved sofaen, og to minutter senere så en bitteliten pusekatt dagens lys. Vi ante ingene ting! Virkelig!

Nå skal det sies at den lille selvsagt er velkommen, og podene i huset er i ekstase! Så selv om familieforøkelse absolutt ikke stod på planen var det et fint øyeblikk. Tillitten mammapus viser oss, og den bittelille vakre. Ganske fantastisk.

I den unge alder av drøye 24 timer har “minstegrå” allerede opparbeidet seg en solid bollemage. Kanskje ikke så rart når man er enebarn, og kan fråtse i mors matfat helt alene. (Å HALLO!!! Nå forstod jeg hvorfor jeg ikke blir kvitt bilringene. Jeg er jo også enebarn!!! For en åpenbaring!)

Jeg skulle helt ærlig ønske formen var bedre. Noen ganger raser hjertet, hodet spinner, og bena svikter. Årsaken er heldigvis ganske ufarlig, og jeg får hjelp, men jeg er en utålmodig sjel. Skulle så gjerne hatt tilbake energien jeg hadde for bare noen måneder siden. Det toppet seg tirsdag kveld da jeg tok med joggeskoene på en liten luftetur, og tvang kroppen til en treningsøkt den ikke var helt klar for. Det endte med en noe ugrasiøs dobbel knestående med massiv faceplant i grusen, og hadde knall og fall væt en olympisk gren hadde jeg garantert stått på toppen av pallen. ( og ganske sikkert snubla ned derfra under medaljeseremonien også!) Uflaks og dumskap i skjønn forening. Jeg viste bedre, men tok likevel sats, og nå betaler jeg for det.

( Idrettsskade og pusekos )

Aldriså gæli at det ikke er godt for noe. Jeg har nemlig fått det jeg velger å kalle min aller første idrettsskade, og for en som i hele sin idrettskarriere stort sett var degradert til saftblander på sidelinja, skal det sies at idrettsskade er ganske kult. OK øyeblikk! (litt ironisk der altså!)

Det har blitt mye sofasitting denne uka. Timene på jobb tapper kroppen for krefter, og når jeg kommer hjem og lander i den noe slitne, men akk så myke doningen fra IKEA, ja da har jeg trøbbel med å komme meg opp fra den igjen. Derfor er timene på jobb så herlige. Man setter ekstra pris på jobben på slike dager. Kollegene, elevene. Godt å føle seg nyttig, rett og slett! Og jeg vet jeg har sagt det før, men jeg gjentar det gjerne til det kjedsommelige. For en gjeng!!! For en flott gjeng jeg omgåes med hver dag. En salig blanding av rykende ferske unge mennesker, og gamle travere! Tenk at en klem, en karamell på pulten, en morsom mail i innboksen, eller en økt på skolekjøkkenet kan gi så mange fine øyeblikk! Herlig!

Den dagen jeg ruslet rundt i sentrum og ventet på poden som som var hos tannlegen. Den dagen høstlufta bestod av en blanding av lett regn på varm asfalt, og fuktig høstløv. Den dagen stasjonen bugnet av høstfarger, og det til tross for at bjørka ikke har rukket å bli skikkelig gul enda. Det var et fint øyeblikk. Vandre sakte rundt, spise bolle fra baker`n, drikke kaffe fra pappkrus, og bare ta inn alle de herlige fargene før vi gikk stien forbi den gamle gården hjem.

Vaffel med syltettøy og rømme til kveldsmat. (det var det der med enebarn da…) Skeie ut skikkelig, og det på en helt vanlig ukedag. Det er sånne øyeblikk jeg setter så pris på. Når mørket senker seg utenfor vinduene, når gubben stenger garasjen for kvelden, og podene kryper opp i sofaen sammen med oss etter skole, jobb, lekser og trening. Når vi spiser vafler så ferske at smøret smelter, og latteren sitter løsere enn panneluggen til Donald Trump. Det er fint det. Vaffel med syltetøy og rømme. Mer skal ikke til lissom.

Et gammelt og gulnet bilde. Jeg visste jeg hadde tatt det med da vi ryddet huset etter mormor og morfar, men jeg kunne ikke huske hvor jeg hadde lagt det. Så lå det plutselig der, i skuffen med stearinlys og servietter. Helt i bunnen. Jeg bare elsker når ting dukker opp uten at jeg har lett etter det. Det sparer så mye irritasjon, og overaskelsen gjør gleden desto større. Så nå står de på komoden. Oldemor og oldefar, to gamle dansker jeg har vage, men glade minner om. Tenk at det finnes så masse glede i et lite, gulnet, gammelt bilde. Fint øyeblikk!

Chatting. Sosiale medier. Yes, jeg liker det. Nå er det sevsagt ikke noe som slår en god prat, ansikt til ansikt, med gode venner. En kopp kaffe og litt skravlings, alt det der, men det er fint med dette sosiale nettverket på internetten og. Forleden satt jeg en snau time på snapchat og chattet med AnnieO, eller LeAnne som hun egentlig heter, og det var så koselig. En sånn god catch up med ei venninne fra den andre siden av atlanteren. Venner hjemme, venner i den store verden. Det beste av begge sider. Fint øyeblikk!

Se der du! Til tross for en noe sliten kropp har jeg jammen sanket meg en grei bukett fine øyeblikk likevel. Slett ikke gæli! Jeg har fått tilbud om, og takket ja til enda noen nye spennende utfordringer, og jeg er så takknemmelig for å få muligheten!

Jeg har vandret rundt i en flora av høstfarger, og kjent kaldt høstregn på nesetippen. Jeg har spist suppe av ferske rotgrønnsaker, og napoleonskake med ekstra mye melis på toppen. Jeg har ledd høyt av meldinger fra gøyale elever, og grått til jeg heiv etter pusten av triste hundevideoer på YouTube. Jeg har sittet oppe til sent på kveld fordi verken jeg eller podene ville at den gode samtalen skulle ta slutt, og jeg har dusjet trøtten ut av øynene på morgenkvisten. Jeg har gratulert den fine pappaen min med bursdagen, funnet en 200 lapp jeg hadde glemt i en gammel jakkelomme, kjøpt lakris for den samme 200 lappen, sett et bittelite kattenøste komme til verden, og våknet etter en dupp på sofaen med et teppe over meg jeg ikke har lagt der selv.Kjærlighet i all sin enkelhet. Hverdagslykke, i små porsjoner, passe fordelt utover en ganske alminnelig hveragsuke. Og bare for å toppe det hele, foran meg ligger en hel uke med høstferie.

Jeg har ingen grunn til å klage.

Håper din uke har bydd på små og store hverdagsøyelikk, og at du tar deg tid til å nyte høsten. Vi blogges.

Aaaaaand CUT! Er det ikke sånn ressigøren roper på slutten av et filmopptak!? Sånn kjennes det nå. Som om noen bare ropte AAAND CUT, så var uka ferdig. Selv om det strengt tatt er en del timer igjen av søndagen, og uken offisielt ikke er helt over enda.

Jeg er kjempesliten, i kropp og hode, men likevel merkelig uthvilt, og veldig glad. Noe er rart med kroppen om dagen, og det liker jeg ikke. Lite søvn, altfor ofte svimmel i topplokket, og relativt anpusten og utstødig på bena. Likevel har jeg klart å hente ut masse energi der det har vært behov for det, og det kjennes fint. Men nå, som søndagen har kommet, har jeg tenkt å flate ut med god samvittighet. Det kjennes riktig. Egentlig har jeg lyst til å rusle en tur i skogen straks. Ta med kaffe på termos, kanskje kameraet, knipse litt, sitte litt på en stubbe, helt alene. Nyte roen, og høstlufta. Lage meg et fint øyeblikk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Mandagen kjentes ekstra lang. Øktene på skolen drøyde i det uendelige, og jeg var tung i tråkket da jeg ruslet hjem om ettermiddagen. Først da jeg kom hjem og kunne tråkke ut av skoene i gangen kjente jeg på det første fine øyeblikket. Kaffelukta. Mellomste poden som skulle på crosstrening og hadde laget matpakke til kveldsøka. ” Det er igjen litt på kanna til deg mamma! Vil du ha en kopp?” Og det var et fint øyeblikk. Dumpe kroppen ned ved spisebordet. Åpne posten, lese litt i avisen, spise knekkebrødet som lå igjen i matpakka, og drikke nytraktet kaffe mens podene syslet med sitt før middag. Så lite, men så herlig.

Også var det det øyeblikket som kommer til å virke så teit for så mange av dere, men som likevel var ganske så fint for meg. Jeg kom hjem fra et foreldremøte på jobben, sent på kvelden. Passe sliten etter 13 timers arbeidsdag, og lettere irritert da jeg åpnet døra hjemme og knapt kunne se linoliumen på gulvet i gangen fordi det var sko over alt. Som om en hel skofabrikk bare hadde eksplodert, og landet i gangen min. Når fire “menn” alle bruker str 46 og 47 i sko tar fottøyet mye plass i gangen selv når det er pent stillt opp. Når det er tråkket av, og gått ut av, og forlatt på tifeldige steder er de livsfarlige hindre. Fordi huset var fult av tenåringer som også ikke var mine, sånn reint biologisk, avsto jeg fra en skjennepreken, inntok offerrollen istedet, og begynte å rydde. Litt småhissig stablet jeg vernesko og joggiser i hyllene, da jeg het tilfeldig kikket under den ene skoen. Fastlimt i en liten klase tygges, satt et høstgult løv, formet som et hjerte, under sålen. Og da bare stoppet jeg opp, pustet ut, og smilte litt. Et hjerte lissom, når jeg var på mitt mest gretne. Kjærleik i bladform. Så holdt jeg hjerte litt i den ene hånden, stablet de siste skoene, og tenkte at en rotete gang betyr et fullt hus, og et fullt hus betyr et hjem! Jeg har et hjem! Og et gult hjerte. Fint øyeblikk!

Den morgenen det plutselig ble kaldt. Våke opp til minsugrader og angre litt på at man lot soveromsvinduet stå åpent, for nesetippen var iskald da jeg våknet. Å ligge under den varme dyna da, i bare ti minutter til, slumre litt. Det var et fint øyeblikk.

Komme seg ut i kulda. Se frostrøyken fra den varme pusten for aller første gang i høst. Barnslig glede. Husker så godt hvordan vi var en liten gjeng som alltid gikk i samlet tropp til skolen på 80 talet, og hvor stas det var med den frostpusten. Fine miner og fint øyeblikk.

Rim på alle bladene i grøftekanten. Rim på gresset i alle hagene langs veien på vei til jobb. Kald på nesetippen, men god og varm på hendene. Å finne frem, og ta i bruk de fine Selbuvottene igjen. Hjemmestrikk, en gave, så kjærkomment. Jeg elsker de vottene, jeg elsker at jeg kan bruke de igjen. Fint øyeblikk.

Det var kaldt hele den dagen. Kaldt når jeg gikk på jobb, kaldt når jeg kom hjem. Minstepoden som var hjemme først hadde fyrt i peisen, og jeg kunne bare plassere husmor-røven ned i godstolen, slenge føttene opp mot varmen, og kaste et pledd opp i fanget. Det var et fint øyeblikk det. Roe kroppen, varme skrotten, og kose litt med katta samtidig!

Den kvelden jeg utfordret meg selv litt, slo et slag for bygdas næringsliv og lokalhandel, og var konferansier for moteshow på Trend-kveld på senteret. Artig, veldig artig. Litt kjempeskummelt også, men aller mest artig. Også var det selvsagt et fint øyeblikk å bare stå i det, utfordre seg selv og at det der, men det aller beste var folkene. Møte, og snakke med blide og hyggelige sambygdiner. Bonusmamma Mary-Ann som hadde tatt turen sammen med mammaen til bonussvoger, alltid koselig!

Og Grete Marie selvsagt. Desigeren og damen bak Makeløs, som jeg er så heldig å få samarbeide med. Det er så spennende å lære litt nytt, og ulike bransjer. Det ble en super kveld, et eneste langt og fint øyeblikk! Sånne øyeblikk man kjenner at man smiler av, lenge, lenge etterpå!

Og som om ikke det var nok hadde jeg sagt ja til å være konferansier på Stuttreist og Himlaga festivalen som gikk av stabelen denne helgen også. Herlighet for en folkefest! Sommeren kom plutselig tilbake, for sola skinte fra skyfri himmel, og temperaturen stek til langt over 20 grader. Hele sentrum ble gjort om til festivalområde, og det var et yrende folkeliv fra ende til annen hele dagen. Jeg vekslet mellom å stå på scenen, og å traske rundt på markedene. Handlet både stuttreist og hHimlaga, skravlet med et knippe herlige bygdefolk, smakte på alt det gode festivalen hadde å by på, og nøt sang og musikk fra et knippe av bygdas mest talentfulle mennesker. Sa jeg at det var en folkefest??? For det var det det var! Og jeg er så himla takknemmelig for at jeg fikk være en del av det! Fantastisk dag, fantastiske øyeblikk!

Så ja, nå sitter jeg her, ganske så pumpa, og ganske så lykkelig! En sabla fin blanding egentlig! Jeg koser meg med alle de små øyeblikkene uka har bydd på. Kaffekoppen hos Mona, de blide ansiktene og latteren på Trend-kvelden, klemmen og et spontant “Jeg savner deg jeg!” fra eleven jeg møtte i korriodren, posen med polkagriser fra snilleste kollega Anne som hadde vært på Harry-handel og tok på seg spanderskjorta.

En time under dyna i sofaen sammen med katta for å se tre av ukas episoder av den Australske såpeoperaen. Ja, serr, jeg tuller ikke. Katta er akkurat like hekta som meg!!! Kaffe med fløte, strømpebukser uten hull på tærne, gjensyn med en barndomsvenninne jeg ikke har sett på 35 år, og levende lys på bordet når kveldsmørket kommer. Livet er godt! Øyeblikkene er mange!

Håper din uke har bydd på fine øyeblikk, og at søndagen blir god. Vi blogges!

Det knitrer så herlig i peisen der borte i hjørnet. Jeg kjøpte tre sekker med ved på Europris på fredag, bare for å ha i helgen. Jeg er frøsen om dagen, selv om det egentlig ikke er spesielt kaldt hverken ute eller inne enda. Jeg fyrer vel egentlig mest for kosen sin del, for jeg finner jo varmen like godt i pappa sin gamle ulljakke og raggsokker også, men det er noe eget med den knitrende veden altså.

Jeg fyra opp noen resteplanker tidligere i uka også. Den dagen himmelen åpnet seg da jeg var på vei hjem fra jobben, og jeg hadde glemt paraplyen. Fyttikatta så gjennomblaut jeg var! Maskara som ikke var vannfast var et “skikkelig godt kjøp!” (ironi!) Da jeg endelig kunne vasse ut av gjennomtrukne tøysko i gangen hjemme så jeg ut som en druknet panda. Så da fyrte jeg i ovnen. Podene hadde allerede spist middag og var på vei til jobb og aktiviteter, gubben jobbet overtid. Så digg med stua for seg selv en liten stund. Fant frem pledd og bok, laget te, smurte knekkebrød med brunost, og så for meg en times tid i stolen foran peisen.

Desverre hadde katta omtrent samme ide. Og jeg er så svak for den katta!!!! Så katta ble liggende i stolen mens jeg campet på et teppe på gulvet, med boken min og knekkebrødene…med smør…katta stjal brunosten. Og det var et fint øyeblikk. Måsafruen degradert til tjenestepike for den utspekulerte hårballen. Jeg flira godt av meg selv der jeg satt på gulvet og kikket opp på den pelskledde dronninga i stolen…svake menneske, fint øyeblikk!

Så var det den dagen jeg allerede har fortalt om tidligere i uka. Den dagen latteren satt så løst av truseinnlegget fikk kjørt seg litt skikkelig. (Du vet, tre barnefødsler på under fire år, litt sløv med knipeøvelsene, og total latterkrampe = lekkasje i underetasjen!) Og det er vaktmesterne sin skyld! Vaktmesterne og resepsjonisten. For etter den tidligere omtalte episoden der jeg overbemannet den stakkars vaktmestern med midtlivskrisen min, fikk jeg plutselig et eget skilt på kontorplassen min. Og jeg flira til jeg kunne vri opp en kvart pakke Tena Lady og ei gammal bomullstruse fra Cubus! Fint øyeblikk. Et sånt øyeblikk som egentlig har vart, og forplantet seg utover i uka. Et sånt du ler av når du tenker på det, eller møter noen av de involverte. Grei arbeidsplass altså!

Den kvelden June sendte melding og ville dra denne skrotten med på trening før jobb dagen etter! Ikke et fint øyeblikk! “Møtes utenfor Avancia kl 06.15?” skrev hun, og min første tanke var at jeg henger med feil folk. Late venner søkes!!! Så stod jeg der da, utenfor Avancia på et ukristelig tidlig tidspunkt dagen etter, og kjente at morgentrening egentlig er for idioter…eller bare de spsielt interesserte. Fortsatt ikke et fint øyeblikk!

Men så jogger man litt på mølla, hører litt musikk, og kjenner at det løsner litt i stive ledd og muskler. Så tråkket vi rundt der, June og jeg, fortsatt ganske umotiverte, og tankene var vel mer på rosinboller enn markløft, men stemningen ble bedre og bedre. Og når klokka hadde rundet en drøy time smilte vi bredt. For da var kroppen ferdig trent mens resten av verden var i ferd med å våkne, og vi kunne ta en dusj, og rusle rett bort på jobb, og frokost på pauserommet før skolen startet. Og DET var et fint øyeblikk!

Det beste med jobben min er ungdommene. Helt klart ungdommene. Disse herlige, blide, kreative, inspirerende unge menneskene. Denne uka hadde jeg en tolv timers kjøkkenvakt på leirstedet Fossheim for å fore skolens nye elevråd. Sånne dager gir meg så masse! Joda, slitne føtter, og litt susete hode selvsagt, men så mye mer enn det også. Så heldig jeg er som får bli kjent med slike fine mennesker i forskjellige settinger. Fint øyeblikk!

Det var den samme kvelden som himmelen brant! Enda et øyeblikk. De få minuttene da kveldssola setter fyr på skyene og maler hele himmelen. Å kunne stå ute da, kjenne varm men frisk høstvind rive litt i håret. Nydelig!

Sitte på stenene nede ved vannet sent på kvelden. Få med seg det øyeblikket dag blir til kveld, og min lille verden plutselig blir nattemørk. Det var også et av disse fine øyeblikkene. Når lydene nesten pakkes inn i kveldsmørket. Fint å kjenne seg litt alene, likevel vite at de man er aller mest glad i bare er minutter unna. Nydelig øyeblikk!

Årets, eller kanskje tidenes råeste gave! Den fikk jeg denne uka. Noen har kanskje fått med seg besettelsen jeg hadde av denne australske såpeoperaen i ungdomstiden.. (Ja, jeg var nerd!!! Skikkelig, skikkelig døll nerd!) Og flere har sikkert også fått med seg at jeg for et snaut halvår siden oppdaget at serien fremdeles eksisterer, og at alle episoder er tilgjengelig på nettet, OG at ungdomshelten, han jeg EGENTLIG skulle gifte meg med og miste dyden til, fremdeles har hovedrollen i serien! Uansett, denne uken skulle helten gifte seg for 11 gang, med kone nr 6…og jeg var klar for bryllup. Så hadde noen kreative sjeler forbarmet seg over meg, og snekret sammen tidenes feteste t-skjorte i annledning bryllups-episoden.

Jeg prøvde selvsagt å spille avbalansert og kul da jeg mottok den, men 14 åringen i meg, den fortapte, dødsforelska, dølle nerden av en 14 åring boblet av glede. Dette var t-skjorta jeg alltid ønsket meg, men aldri fikk! T-skjorta jeg ofret tre uker i England på språkreise sammen med en like nerdete venninne i 1992 for å kjøpe, men som jeg aldri fant! Og NÅ HAR JEG DEN!!!! Bare fordi jeg kjenner de aller kuleste folka i verden! Noen ganger er det så godt å le skikkelig. Le av seg selv, og den man engang var, sammen med folk som kjente deg på ditt aller mest idiotiske, komiske såbare, og som har sett deg bli voksen…selv om du fortsatt kanskje både er komisk, idiotisk og sårbar, men også fullstendig trygg på at det er helt ok! Fint, kjempefint øyeblikk. Den t-skjorten skal bæres med stolthet og hjertebank 😉

Trene en dag, spise boller de andre. Balanse kalles det, og jeg liker det. Alle livets goder samlet i ei uke. Nystekte skoleboller, kaffe og hele denne fine flokken min samlet i sofaen for litt familietid, det var skikkelig kos. Fint øyeblikk!

Den kvelden måsagubben, for første gang på mange herrens år dro på fest, det var også fint. Feiret 50 årsdagen til en kompis, sammen med en drøss andre mannfolk i flanellskjorte og sixpence. Garasjetema, selvsagt. Han er så opptatt av gutta våre denne gubben, være en god rollemodell, pappa på heltid. Familiemann, og alt det der. Det er flott, superflott, og vi kunne ikke vært heldigere som har han, men jammen var det et fint øyeblikk å se han løsne litt på hverdagsmaset også. Han gjør det så altfor sjelden, han trengte det nå, og derfor var det så herlig velfortjent. Fint øyeblikk, fineste måsagubben!

Og det var den uka. Nok en gang, hele spekteret. Knekkebrød og kald melk alene ved spisebordet, og latter, fjas, ost , kjeks og vin med gode venner.  Kanskje enda mer smil og latter enn vanlig, men akk, så deilig! Vi trenger slike uker. Det har vært tårer også, noen frustrerte, og noen lettrørte. Jeg har vært sliten, og jeg har vært opplagt! Litt sint, mest glad. Noe sulten, mest mett! Tilfreds, nesten kontinuelig! Det er ikke verst for ei litt klønete midtlivskjerring på Måsan. Slett ikke verst!

Håper din uke har vært full av de fine små øyeblikkene, og at kommende uke vil by på enda mange fler.

Vi blogges!

Det var i slutten av forrige uke det meste gikk galt på jobben. Eller galt og galt, jeg fløy ihvertfall litt rundt som en ping-pong ball og hadde lissom hundre jern i ilden samtidig. Jeg liker det egentlig sånn. Jobber greit under press, og er skjerpet når det er kaos, men…og her er et stort MEN. Under slike omstendigheter hender det jeg også mister litt evnen til å være profesjonell, når det gjelder hva som kommer ut av munnen. Munndiare heter det vel på fagspråket… Det startet med et ødelagt kjøleskap på skolekjøkkenet, noe som lett lot seg fikse da jeg kidnappet to vakmestere og satte de på jobben. Så var jeg i undervisning, ordnet med skolefotografering, handling til skolekjøkkenet, mer undervisning, og da jeg til slutt skulle sette meg ned på kontoret for å skrive ukas skoleavis, og for å svare på mail, ble jeg låst inne totalt ni ganger av tilsammen fire kollegaer, på under en time.

Det var bare en sånn dag. Da det senere viste seg at et par ungdommer omtalte meg som litt “psykolog”, og jeg i tillegg kom med det jeg synes var særs treffende kjærlighetsråd til et par kollegaer på pauserommet i storefri måtte jeg si meg meget fornøyd med egen arbeidsinnsats den dagen.

Derfor skrøt jeg uhemmet av eget arbeid til den eneste tigjengelige kollegaen som ikke hadde muliget til å rømme, vaktmester`n. Han satt nemlig fast på kontoret under et skrivebord uten ben, og et lass skruer og muttere, og lyttet (u)frivillig til måsafruen om psykologtitler, multitasking, hvor vanskelig det er å arbeide på tom mage, og hvor nedverdigende det er å bli innelåst på kontoret av av de nærmeste kollegaene. ( Nesten rart jeg ikke i samme slengen la ut om hetetokter, overgangsalder, og intimbarbering, der jeg brukte den stakkars mannen i arbeidsbukser som en slags hobbypsykolog!) Så mye for å være profesjonell lissom! Vaktmester`n tok det med et smil han altså, tydelig en veloppdratt mann. Kudos til kona der!!!

Så kom helgen, jeg fikk hvilt ut litt skikkelig, og kom på jobb igjen med et lysere syn på livet og med friskt pågangsmot. Helt til i dag tidlig da jeg møtte en av to vaktmestere på vei inn på skolen. Han hilser, jeg hilser. Så sier han: “Det går bra med deg eller?”, og jeg smiler. For en hyggelig ting å spørre om. Raust lissom. Det lille ekstra. “Ja, takk. Veldig bra!” smiler jeg.

“Sånn rent psykisk også eller?” svarer han, og da stusser jeg litt. “Eh, joda. Psykisk også!” svarer jeg, og rusler videre over skolegården mot kontoret. Rar ting å spørre om tenker jeg da….rister litt på hodet. Vurderer et øyeblikk om jeg synes vaktmester`n egentlig er litt snål!

På kontorpulten oppdager jeg en smørbukk. En enslig karamell. Smiler litt. Sikkert Ragnhild som har lagt den der. En sånn kollega som med jevne mellomrom legger slike små gleder på pulten til oss andre. Grommeste Ragnhild.

Men Ragnhild rister på hodet. “Ikke fra meg denne gangen sier hun!” t ligger ikke karamell på noen av de andre sine pulter eller. Føler meg plutselig litt ekstra spesiell…litt smigret lissom.  Følelsen er kortvarig!

Hører plutselig en annen kollega flire høyt bak meg. Midt i en samtale om evaluering og timefordelig knekker hun litt sammen. “Herregud Janne, har du ordna deg skilt sjæl eller? Egotrip eller” sier hun, og peker på veggen over pulten min!

Og da knegger jeg og! For her har to vaktmestere og skolens resepsjonist klasket hodene sammen, anatgelig ledd høyt og klappet hverandre på skuldrene, gratulert hverandre med festlig innsats!

Og slik gikk det til at Janne, en helt vanlig elevassistent, nederst på næringskjeden blandt skolens anatte, fikk eget skilt på veggen, og straks følte seg litt mer viktig! Made my day!

Og plutselig forstod jeg hvor karamellen kom fra også!!!

Så i dag har jeg ledd høyere og mer enn på lenge, og kost meg med karamell midt i arbeidstiden. Så ble jeg ikke syltynn og dødsdigg supermodell i dag heller, men jeg har noe som ikke supermodellene har! Jeg har verdens kuleste arbeidsplass!

Psyko Janne. Kort for psykolog-Janne. Det er ihvertfall det jeg velger å tro!

Vi blogges!

Så rart. Her hadde jeg gledet meg så innmari til en helg helt uten planer. Den første og siste på lenge, også gikk den rekordfort. Hvordan kan det ha seg at jo eldre man blir, jo fortere går helgen. Eller egentlig hele uka…som om uka kun består av mandag og søndag. Alle dagene i midten bare…Svosj! Borte. Jeg hadde på en måte sett frem til å kjede meg litt denne helgen, sitte under et teppe i sofaen med katta og ta igjen en uke med episoder av australsk såpeopera på sitt beste, kjenne litt på at jeg hadde tid til å gjøre ikkeno. Nå er det vel i grunn det jeg har gjort også, fint lite ihvertfall, likevel skriver vi søndag morgen, og straks ny uke.

Det må jo bety at uka har vært bra da! Når den går så fort at man ikke egentlig rekker å reflektere over de små øyeblikkene før søndag morgen!

Det var fint å komme tilbake på jobb, etter noen dager nede for telling mot slutten av forrige uke. Skikkelig fint faktisk. Jeg tror kanskje jeg sier dette hvert år ved skolestart, men det er helt sant. For en fantastisk sammensatt og flott gjeng ungdommer jeg tilbringer dagene mine sammen med. Dette blir et fint skoleår. Jeg merker det langt inne i hjerterota. Elevene, kollegaene. Prima vare. Klemmen på mandag fra to elever jeg ikke fikk hilst skikkelig på den førte skoleuka. Fint øyeblikk! Den dagen latteren satt ekstra løst på pauserommet i midttimen. Gøy. Skikkelig gøy! Fint øyeblikk. Sånn som gjør at uka starter så knallbra, til tross for at mandager alltid er litt sånn, meh…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så var det den morgenen jeg ruslet avgårde til jobb litt tidligere enn vanlig for å rekke butikken før en økt på skolekjøkkenet! Da morgensola fortsatt hang lavt over sentrum, solstrålene traff vannpyttene i gata etter nattens regnskyll, slik at dampen la seg som en lett dis over tusenårsparken. Og da måtte jeg bare stoppe opp på fortauskanten, og ta det hele inn! Folkene som stod i bua og ventet på bussen, den eldre karen som stod på terassen sin med kaffekoppen og skuet utover bygda, og sola som var så skarp bak det lette skydekket at man nesten kunne høre regndråpene på bladene i bjørkealleen tørke inn. Nydelig øyeblikk!

Den samme kvelden, da June sendte melding og spurte om vi skulle gå tur. Kjenne litt på formen, hoppe inn i joggeskoene og rusle i passe tempo gjennom Bjørkelangen. Skravle, le, bli akkurat passe svett på ryggen og sliten nok i kroppen til en velfortjent lang dusj og en kopp te til kveldsmaten. Slike turer, i nydelig kveldssol i herlig høstvær. Knallfint øyeblikk.

Når man finner de aller beste unnskyldningene for å spise sjokolade. Det er fine øyeblikk det. Som den kvelden jeg egentlig hadde bestemt meg for godtestopp en liten periode, men så oppdaget jeg at sjokoladepapiret matchet det gamle sofateppet etter svigers, også ble jeg liksom bare nødt til å spise sjokolade likevel. Dere vet jo åssen det er med oss bloggere og matching av saker og ting. Å spise den sjokoladen ble nesten en borgerplikt…egentlig! Så da ble det sjokolade, på en godtestoppkveld. Fint øyeblikk!

Kaffe bak disken i butikken til Mona. Går liksom aldri en uke uten. Sånne små hverdagsavbrekk altså, de er gull verdt. Så herlige! Ekstra kult å kunne prøve, og plukke med seg to antrekk fra Makeløs og Ane Mone som skal brukes på to konferansierjobber i bygda senere denne måneden. Gøy øyeblikk. Stas!

Det måtte jo liksom komme, det at også podene skulle få den hærsens forkjølelsen mora hadde forrige uke. Jeg synes jo det var litt ufint å ikke dele lissom…jeg er raus sånn… Og det er kjedelig, selvsagt. Tre poder med tett nese, sår hals og varme panner. MEN, enkel forskning viser at pannekaker hjelper. Helt sant! Så den ettermiddagen det ble pannekaker til middag, det var et fint øyeblikk. Tre poder, pakket inn i tepper etter skole og jobb, fikk spise pannekaker med blåbærsyltetøy i sofaen! Blåbær og lyse sofatrekk er jo et sjansespill større enn Paradise Hotel, men det gikk overraskende bra! Sykdom og bassilusker til tross, pannekaker og en samlet gutteflokk er bra for mammahjertet. Herlig øyeblikk!

Den ettermiddagen pus for ørtende gang satt i vinduskarmen og blåste opp pelsen og knurret høyt til elgefamilien som ruslet gjennom hagen og ut i skogen. Hver eneste dag, to ganger om dagen tråkker de gjennom her, denne lille flokken av fremtidig grytekjøtt, og hver eneste dag sitter den svarte pusen i vinduet og vokter sitt likke kongerike, bedre kjent som stua. Komisk, og litt søtt faktisk! Morsomme øyeblikk! Tenk at en så liten hårball kan være så tøff i trynet!

Kvlden jeg trodde jeg hadde entret et eller annet alternativt univers. For jeg skulle bare en tur i postkassen etter middag, og mens jeg stod der kom plutselig en drøss sommerfugler ut fra ingensteder, og svermet rundt meg slik fluer svermer rundt på bjellekua! Helt merkelig. Og ikke en type sommerfugl heller, men mange forskjellige, i mange farger. Så ble jeg bare stående der, prøvde å se forbi det faktum at sommerfugler egentlig bare er festkledde ekle larver, og tenkte at dette får jeg sikkert aldri oppleve igjen, så dette må jeg bare nyte. Rart øyeblikk, men ganske fint. En drøss partyklare larver og måsafruen, ved postkassestativet!

Kaffepause på myra. Den ettermiddagen vi egentlig holdt på med vårt eget, alle fem måsahus-beboere. Gubben i garasjen, jeg sydde hullete bukseknær, en pode snekret, den andre jogget og den tredje skrudde moped. Så kommer de ene poden inn og spør om jeg har tid til en kopp kaffe. Ute. “Vi kan jo bare ta med hver vår kopp ut til plassen på myra!” sier han. Også gjorde vi det. Tok med en termos, to kopper, og ruslet bort til plassen.  Egentlig like bak trærne. Så langt unna at vi kjenner oss litt alene, likevel så nære at vi kan høre om noen roper på oss fra vinduet. Så satt vi bare der, drakk kaffe og snakket litt. Ikke om noe spesielt egentlig, bare en sånn deilig pause, mamma og poden og kaffe. Det var et skikkelig fint øyeblikk!

Og sånn gikk uka. En fin blanding av alt egentlig. Befriende latter i morsom samtale med vaktmester`n på kontoret. Melding fra poden som var hos tannlegen, null hull. En kaffekopp med gode venner, varm pusekatt i fanget, kaldt høstregn i kinnene, og varm høstsol i ryggen. Betalte regninger, litt innkjøp av enda flere julekalendergaver, mørke kvelder med tente stearinlys, sove tett inntil måsagubben på kjølige netter, uleste kapitler i en spennende bok, og det at så mange av dere som leser bloggen deler deres hverdagsgleder med meg på Snapchat og Instagram.

En gullion fine små øyeblikk som lager en herlig sammensatt hverdagsuke. Jeg digger det!

Har du ett favorittøyeblikk fra uka som gikk?