Søndag igjen. Ikke bare gikk helgen usedvanlig fort, men det kan virke som om hele uka bare ble borte i et eneste stort “svosj!”. Her sitter jeg og skal notere meg ukas små fine øyeblikk, og så tar jeg meg selv i å lure på om jeg i det hele tatt har vært tilstede denne uka. Altså, jeg vet jeg har vært på jobb, og der slutter det. Tror vi rett og slett bare starter med gårsdagen, fordi den ennå sitter friskt i minne. To av podene kjørte løp på hjemmebane. Det er noe spesielt med å delta i et løp man selv har vært med å rigge istand. For hele uka har gutta etter skoletid vært nede på jordet og banket ned stolper, og båndet opp ei lang løype. Det ligger noen timer med jobb bak det ferdige resultatet, og da er det ekstra gøy å kunne stille til start, når man vet hvilken innsats som ligger bak. Løpet gikk strålende. Podene stilte i samme klasse, men med helt ulike mål og forutsetninger. Ekstra gøy er det å stå på sidelinja sammen med guttas familie og vennegjeng, heie dem frem, og se at begge to oppnår ønsket resultat, og jubler for seg selv og hverandre. Idrettsglede, et kjempefint øyeblikk!

 

( Idrettsglede! )

 

Første dag tilbake på jobb etter ferien. Det var fint. Altså, ferie er topp det, men jeg er og blir et vanedyr, og hverdagen er aller best. Sofakroken og kaffekoppen kjennes faktisk enda bedre ut etter en dag på jobb. Mandag ettermiddag var fin. Spiste middag, sovnet på sofaen. Mer skal liksom ikke til før denne frua er litt ekstra happy. Fint øyeblikk.

 

( Hverdag. Finnes det noe bedre? )

 

Den dagen jeg følte for en liten forandring, og fant frem pensel og malingsspann, startet med prosjekt sofabord, og i løpet av et par, tre timer var det litt nytt i stua. Den eldste poden pusset ned bordflaten for meg, og så “tadaaa!”, nytt bord. Slike små forandringer gleder meg skikkelig, til frustrasjon for måsagubben selvsagt, som aldri helt vet hva som venter han når han kommer hjem fra jobb.

 

( Ny farge på sofabordet, og nye gardiner…og gubben har enda ikke oppdaga det! )

 

Bursdagen til måsagubben. Herlighet så fine dere er, dere som titter innom denne bloggen. Tusen takk for alle bursdagshilsninger til denne gubbeluren min. Dere skal vite at alle er lest, og alle er satt pris på. Det ble kake den kvelden. Kjedelig sjokoladekake med kakestrø, akkurat slik måsagubben liker det. Alle små øyeblikk med kake er fine øyeblikk. Kjenner at jeg er litt fysen på kake i dag og…

 

 

Høsten! Jada, jeg vet at jeg gjentar meg sev, men fyttikatta så fint det er ute om dagen. Det ser jo ut som om måsaskogen står i brann. Og jeg vet jo at jeg kommer til å forbanne de lønnetrærne nå som jeg snart må rake løv, men denne uka har jeg bare gledet meg over gule og røde trær, og et tykt fargerikt teppe av høstløv på bakken. Det er altså så fint. Den kjølige lufta som river litt i nesa, den sterke sola som varmer i ryggen på vei hjem fra jobb. De fine øyeblikkene venter jo i hopetall bare man stikker snuta ut døra, og jeg digger det!

 

( Når man går omvei hjem fra jobb, bare fordi høsten er nydelig! )

 

Meldingen fra Mona som tikket inn på snapchat i midten av uka. “Har du tid til en kaffe en dag?” Åh, som jeg digger å ha tid til en kopp kaffe i butikken til Mona. Flir og latter, skamløs slarving på skrekkelig kjerringvis. Diskusjon om hvordan man uttaler den delen av sofaen hvor man kan strekke ut beina. “Cheselong”, eller “sesselång”. Noen som vet? Fine øyeblikk. Den snille mammaen hennes som slår seg ned bak disken, skravler litt og stryker en litt på ryggen slik bare mammaer kan, og får meg til å savne min egen. Sånne fine folk, de gir fine øyeblikk.

 

( “Sesselång” du lissom… Bare innfødte bygdetullinger som uttaler den sånn ! )

 

En pakke i posten fra en barndomsvenn, en tidlig bursdags/høst/vennepakke, bare sånn helt plutselig og overraskende. Da ble jeg glad da. Glad, og rørt til tårer, For tenk å ha noen, som kjenner deg så godt at de bare vet hva du liker, og akkurat hva du trenger, og hva som gleder deg. Slike venner man ikke snakker med hver dag, men som man bare vet er der om man skulle trenge det. Å lese kortet fra Gry var som å få en varm klem, og et flashback til den tiden vi var usikre med lykkelige ungdommer, og det var så absolutt et av ukas aller fineste øyeblikk.

 

( Sånne venner. Heldige meg! )

 

Kjøreturen til Sverige sammen med måsagubben, for å handle bursdagsgave til minstepoden. Tenk at han blir fjortis til uka. Jepp, svensketuren var fin. Spiste på Mc. Donalds, og det er så lenge siden sist at jeg omtrent innhalerte en Big Mac. Ble litt fysen på burger igjen nå kjenner jeg. Burger OG kake. Ser for meg at jeg ryker på en skikkelig smell utpå dagen i dag.

 

( Når du innser at drømmen om å ansette egen mann som fast bloggfotograf slik som “Fotballfrue” gjorde, kanskje ikke er den beste ideen du har hatt. Men burger`n var digg da, om det skulle være noen tvil. )

Joda, uka har så visst vært full av små og store fine øyeblikk, og nå gleder jeg meg allerede til å se hva neste uka har å by på. På mandag er det måsagubben sin tur til å ta et langt skritt ut av komfortsonen. Han skal gjøre noe han har ønsket lenge, men jeg vet han synes det er vanskelig. Å skulle gjøre noe for seg selv, for en som alltid bare gjør noe for andre, det er uvant, men jeg unner han virkelig dette, og går det rette veien vil livet snart ta en ny vending. Kryss fingrene for han i morgen, og send noen gode tanker.

Snart stikker jeg avgårde, klar for det som garantert vil bli ukas aller fineste øyeblikk. Jeg skal innover, og bare være tante i noen timer. I veska ligger pakker til gullungene, og jeg er overklar for myke barnekinn, og lubne små hender. Her skal det koses, okke som!

Vi blogges!

“Finn deg en som gjør deg bedre!” sa mamma, og jeg trodde det hadde rabla for dama. Ikke fordi jeg ikke hadde noe forbedringspotensiale, for all del, det var, og er vel forsovit enda kanskje det jeg har mest av. Det var bare det at jeg på den tiden ikke helt klarte å se for meg hvordan et annet menneske kan gjøre noen andre bedre, sånn rent borsett fra diverse landslagstrenere og Jan Thomas. (den mannen er jo en kunstner med sminkekosten og gir håp for selv en smådvask hobbyblogger med poser under øya som ender nede ved munnvikene)

Men så snublet jeg over han der måsagubben helt tilfeldig hos en felles kompis en kveld, og selv om jeg synes den litt røslige, hårete gutten med hvite tennissokker, mokkasiner med dusk og frynser, og skinnjakke med nok lommer til en fire-fem multiverktøy var litt stille og snodig, så fortsatte jeg å snuble over han en halvt års tid, og sånn godt utpå vinteren, og helt på starten av 1998 snubla jeg skikkelig, og falt pladask, og plutselig forstod jeg hva mamma mente.

 

For måsagubben er en sånn fyr som tar lite plass, men som man likevel kjenner det gode nærværet av. En sånn som står litt bak, holder en varm hånd på ryggen din, dytter deg et skritt frem og hvisker “Dette fikser du!”. En sånn som har trua nok for oss begge når jeg er usikker.

Måsagubben  ler når jeg detter, knegger faktisk, ufarligjør fallene, og strekker alltid ut hånden for å dra meg opp. Nå mente jeg dette sånn rent metaforisk, men han har ledd høyt de gangene jeg har sklidd på den glatte trappa og. Han gjør fallhøyden mindre, og applauderer når jeg klatrer opp igjen.

Måsagubben gråter åpenlyst av glede, og tørker sorgens tårer i skjul. Bare jeg får lov til å se de, da er det min tur til å være den varme hånda på ryggen. Jeg tør å være sterk når han er svak, for han har lært meg hvordan.

 

Måsagubben er en sånn pappa alle barn burde ha. En sånn som har vugget og bysset og sunget i søvn, en sånn som har blåst på vondter og plaster skrubbete knær. En sånn som har skrudd av støttehul, og løpt bak sykkelen. En sånn som har dyttet huska i så stor fart at mammaen nesten ikke tør å se, og en sånn pappa jubler på sidelinja hver gang podene tar enda et skritt videre ut i den store verden. En sånn pappa som stepper inn hver gang jeg kommer til kort, og en som ber meg ta over når hans egen tålmodighet er i ferd med å renne ut. En sånn pappa som gjør meg til en bedre mamma.

 

Måsagubben hjelper andre før han bruker tid på sitt eget. Han sier ja når han kan, og nei bare når han må. Nesten for snill sier folk, og det stemmer nok litt. Han får dårlig samvittighet når han gjør noe for seg selv, selv om han vet det er viktig.

“Vil du ha kake på burdagen din?” spurte jeg. ” Næh, det er ikke så farlig! Men gutta på jobben blir sikker glad om du lage en, og gutta her hjemme vil sikkert ha og!” svarte han. Så da ble det sånn. En kake til gutta på jobben, og en kake til ungene her hjemme, for måsagubben har bursdag.

Han ville ikke ha “noe styr”, men vi styrer litt likevel, for han fortjener det. Etter jobb i dag venter ei pakke, et kakestykke, og en liten drøss kyss og klemmer, for det fortjener han, han der måsagubben.

Gratulerer med dagen, verdens beste. Du gjør oss alle litt bedre. Vi elsker deg!

 

Det er søndag, og tekoppen jeg laget til frokost har blitt kald. Jeg satte meg ned, som jeg bruker å gjøre på søndags morgen, for å skrive, og dele ukas små øyeblikk.  Jeg var godt igang også, så gjennom bilder av solskinnsdager og tunge renskyer, ukas beste bakverk, og et bilde av minneboka fra barneskolen som jeg fant igjen i skuffen. Men det blir ingen oppsummerling av uka denne søndagen, for kalenderen minnet meg på noe annet. I dag kjennes det viktigere å oppsummere bloggen, for akkurat i dag, den 7 Oktober er det to år siden jeg postet det aller første blogginnlegget.

 

Jeg satt her i akkurat denne stua, på akkurat denne plassen ved dette bordet, var 39 år 356 dager gammel, sånn ca, og ventet på den midtlivskrisa folk sier er forventet når man runder 40. Og med en kommende krise på vei logget jeg meg inn på Blogg.no, og opprettet min egen side.

Foran meg på bordet lå dagbøkene mamma skrev det siste året av sitt liv. Ærlig, vondt, sårt, ekte, og vakkert. Jeg er så glad i de dagbøkene. Der er det skrevet ned mye sykdomsrelatert selvsagt, men også små historier fra hverdagene, små hilsner til meg, fra en mamma som viste hun ikke ville være her stort lenger. Så tenkte jeg på hva som ville være etter meg den dagen jeg blir borte. Hva om jeg også skulle bli borte altfor tidlig, vil mine barn huske alle de små hverdagsglimtene? Jeg var bare dager unna å være like gammel som hun var da livet ebbet ut, og det kjentes så vondt om ungene skulle “miste” våre historier. Så begynte jeg å skrive.

Jeg kunne tatt penn og papir fatt, skrevet i bok jeg også, kun for meg selv, og mine. Men pc`n var så tilgjengelig, det var fint å kunne laste opp bilder, ha et virituelt album med minner, både skrevne og i bildeformat. Det var aldri meningen å nå ut til mange heller, det kjentes ikke viktig da. Det er fremdeles ikke det, selv om publikumet er noe større i dag enn jeg først antok det ville bli.

 

Akkurat det kjennes både fint og skummelt på samme tid, for selv om det er en glede i det å dele, så blottlegger man jo både seg selv og familien samtidig, med alt det medfører. Jeg har vært heldig. Det er så mange fantastisk flotte mennesker innom denne bloggen fra uke til uke, og mange av dere legger igjen spor etter dere som gleder meg stort. Responsen fra dere er nesten utelukkende positiv, og det er ikke noe jeg tar for gitt. Det kunne så fort vært motsatt, og man er sårbar på nettet, når man tillater det, og slipper ukjente inn i sin verden.

Lite ante jeg da jeg skrev innlegget om hvordan jeg flirtet med den kjekke legen i medisinrus, hvor mange som skulle lese om om flausen. For omtrent før jeg var kommet ut av narkosen hadde flere av landets aviser plukket opp og delt historien, og med sovesveis, poser under øynene og bandasje på foten ble jeg plutselig toppblogger for en dag. I løpet av 24 timer var det ikke bare et knippe nær familie og gode venner som leste de små hverdagshistoriene mine. Rart hvordan ting kan gå viralt, sånn helt uventet.

Det samme skjedde den dagen jeg våknet opp oransje av en aldri så liten brunkremtabbe, og endte dagen med et katteklor på skinka som jeg fremdeles har arr etter.

 

Faktisk har flere innlegg tatt meg til toppen av lista, og selv om det er like artig hver gang er jeg glad for at bloggen ikke er jobben min. Å skrive for å tjene penger, generere klikk for å få mat på bordet, måtte prestere hver dag, da hadde jeg fort mistet meg selv, og skrivegleden hadde blitt borte. Selv liker jeg best de innleggene jeg kan se tilbake på og gledes over. De innleggene som kommer rett fra hjertet…eller leveren, som skrives der og da uten noen plan, bare fordi det finnes en historie å dele. Kunne beskrive de små øyelikkene, finne tilbake til et fint øyeblikk ved å se på et middels godt bilde tatt på en solskinndag, sammen med de jeg er aller mest glad i.

Jeg elsker å skrive solskinnshistoriene, og jeg synes det er godt og skrive ut det som gjør vondt.

Det ville være så lett å skrive om bare det fine, de glade dagene, latteren og det gode familielivet, men da ville jeg malt et bilde som ikke stemmer, og det kjennes feil. For et helt vanlig A4 liv på bygda, med en helt vanlig A4 familie er ikke bare latter og glede, og det er da ikke vanskelig i det hele tatt å erkjenne. Hvordan skulle man kunne glede seg over de små tingene om man ikke måtte gjennom noen hinder i ny og ne?  Mitt favorittinnlegg her på bloggen skrev vi sammen, gutta, gubben og jeg, på en dag som var både sår og fin samtidig. En milepæl for familien vår egentlig, en dag vi som familie la noe vanskelig bak oss, og gikk videre med hevet hode og lettet hjerte. Disse historiene betyr mer for meg enn gjenfortellinger av “livets glade dager”, selv om jeg virkelig setter pris på de også.

 

 

Jeg skal ikke bruke dagens innlegg på å messe om en skarve 2 årsdag for en relativt liten blogg. Ja, for bloggen er slett ikke stor i den store sammenhengen. Skrveriene mine har ikke høstet meg ei eneste krone, og ikke en eneste fet sponsoravtale, men jeg har fått noe som er mer verdt en det. Jeg har fått julekort fra kreative mennesker, varme sullsokker og et nydelig sjal fra strikkeglade damer, en spenstig treningstights fra en supertøff grunder, gratulasjoner og kondolanser, gamle blonder til syprosjektene mine, to poser kattemat fra Felleskjøpet, en lindret skrivekløe, og en drøss nye bekjentskaper på nett. Det finnes så mange gode mennesker der ute med noe på hjertet, og jeg blir like glad hver eneste gang dere deler med meg.

Jeg gleder meg til å skrive mer, dele mer av livet, både på godt og vondt. 

I dag vil jeg bare takke for følget. Takk til deg som har vært med på lasset i to år, og takk til deg som leser for første gang i dag. Takk til deg som legger igjen kommentarer, oppskrifter, gode råd og saklig kritikk, både her på bloggen, på facebook, og på instagram. Takk for at du gir meg skriveglede, og uansett hvem du er , eller hvilken grunn nettopp du har til å titte innom denne bloggen, så skal du vite at jeg setter virkelig pris på det! Tusen takk.

Vi blogges.

 

 

 

Gubben kaller det kjerringlogikk. De tingene som tilsynelatende er totalt ulogisk, men som i mitt hode ikke kan bli mer logisk. Vi har diskutert det litt denne uka. Jeg ser hans side av saken. Jeg gjør virkelig det, jeg bare nekter å innrømme det. Så nå lurer jeg på da, om det kanskje er noe i det gubben sier. At denne logikken ofte er forbeholdt kvinner. La meg kort bruke denne ukas hendelser som eksempel.

Startet mandag morgen med å ligge i sengen og tenke at jammen skulle det bli godt med en uke høstferie. Helt fri. Skulle ikke gjøre noe som helst, bare sløve og late meg, dagen lang. Klarte det i nøyaktig tre minutter før jeg satte på en klesvask, brettet rene klær, bakte rundstykker, snudde om på to og treseteren, pusset glassene i peisen, satte på ei oppvask, gredde pelsen til en katte som slett ikke følte for å bli gredd, og pantet flasker på butikken. Man har jo ikke samvittighet til å gjøre ingenting før alt er gjort! Kjerringlogikk.

 

( Høstferie ja, det blir ikke slitsomt i det hele tatt! )

 

Var skikkelig glad den morgenen det regna, og vinden ulte rundt husveggene, for da kunne jeg bli inne med god samvittighet hele dagen. Kom på at jeg fikk dårlig samvittighet av å sitte inne en hel dag, så jeg kledde på meg, gikk ut, hutra og frøys i en drøy time, for å ha opparbeidet nok samvittighet til å sitte inne resten av dagen. Kjerringlogikk.

 

( Er ikke så glad i å trene, men det er kult å poste bilder fra toppen, i dødskule treningstights, på sosiale medier. )

Løp opp trappene til hoppbakken i alpintanlegget den dagen det regnet skikkelig. Fornøyd med egen innsats tok jeg sats og hoppet ned fra det siste trinnet i bunnen av trappa, skled på våt gress og sleip leire, datt så lang jeg var, og slo hodet i bakken og trappekanten så det smalt! Et kort øyeblikk svartnet det, og da jeg kom til meg selv sprengte det så til de grader i hodet at det kjentes ut som om kjeven, nesa og øynene var på vei ut av hodet. Burde blitt liggende noen sekunder ekstra, bare for å komme til hektene, men spratt opp likevel, og børstet lekent av meg mer lag med leire enn det finnes på en middels sor potetåker. For det viktigste her var jo ikke å kjenne etter om kroppen var vond eller ikke, det viktigste var å sprette opp bare sånn i tilfelle noen skulle ha sett meg falle. Flaut vet du. Kjerringlogikk.

 

( Når sporet av bakhodet ditt fortsatt sitter i leira, tre dager senere! )

 

På vei hjemover stivnet hode, nakke, skudre, rygg og halebein. For hvert skritt kjentes det ut som om noen gikk bak meg og skøt med spikerpistol inn i ryggraden. Jeg sjanglet svimmel nedover bakken med tåkesyn og lettere kvalme da en bil stoppet opp ved siden av meg, og et snilt, kjent ansiket rullet ned bilvinduet, og spurte om jeg ville ha skyss hjem i drittværet, for hun skulle den veien uansett.

“Jaaaaa!” skrek hjernen min, men da jeg åpnet munnen  hørte jeg meg selv si: ” Åneida, ellers takk, er så deilig å gå litt atte!” Også angret jeg hele veien hjem.  Kjerringlogikk.

“Ta deg en tur til legen!” maste gubben da jeg dagen etter fremdeles var svimmel, og stiv som en stokk! Men fastlegen min er sånn passelig småbarsk, og ikke pokker om jeg skal komme dit mens jeg går som en 90 åring med hoftekule av metall og overutviklet pukkelrygg, samt så forslått haleben at jeg vegrer meg for å bæsje, i frykt for å måtte trykke. Nei takk, skal jeg til den legen skal jeg være, fisk, opplagt og lekker! Kjerringlogikk.

 

( Men trappa er verdt utsikten da! På en god dag ihvertfall. )

 

Lovet gubben å ta det helt med ro dagen etter, så da gikk jeg trappene en gang til. Kjerringlogikk.

Og siden jeg var så godt igang, og egentlig ikke skulle gjøre noe som helst hele uka gikk jeg likså godt opp de trappene hver dag, i håp om å få sånn fast, rund bloggrumpe, og dødstynne legger som gjør seg godt i korte skjørt. Jeg har ikke eid et kort skjørt siden 1997. Kjerringlogikk.

Og sånn helt på tampen av uka, etter tur nr fem opp og ned de fordømte trappene, var je så fornøyd med egen innsats at jeg feiret mine potensielle tynne nye legger med å steke vafler. Skulle ikke ha mye altså, bare unne meg e smak av noe digg lissom. Så da la jeg fire halve vafler oppe på hverandre, med et greit lag smør, rømme og syltetøy imellom, og koste meg skikkelig. Med god samvittighet. For når man legger fire halve vafler oppe på hverandre registrerer ikke hjernen mer enn en halv vaffel, og teller kalorier deretter. Helt sant. Kjerringlogikk.

 

( En eller flere vafler? Det kommer an på øyet som ser. )

 

( Kom nærmere med den kattebørsten, og du er død kvinne. DØD! )

 

Så nå sitter jeg her etter en uke med total avslapning, i ei ommøblert stue, mett av et aldri så lite tårn av halve vafler, med opptil flere nybretta klesvasker, stiv nakke, kul i bakhodet, forstoppelse fordi jeg ikke tør å bæsje på grunn av ømt halebein, leirete treningsklær, såret stolthet, fersk gjerbakst, nygredd pusekatt og støle lår og legger, og tenker at jammen har det vært deilig med ei uke fri. Kjerringlogikk!

Men jeg har hatt tid til å være litt lat også altså!

 

 

Nå ville det være veldig politisk korrekt av meg og si noe sånn som, “Åh, ferie er fint det, men nå skal det bli godt å komme tilbake på jobb!”

Jeg mener jo det, litt. Men er det innafor å si at en uke med fri sånn ca midt på høsten er chill eller? For her sitter jeg og nyter den nest siste offisielle feriedagen, (helg er liksom ikke ferie) og tenker at jammen har det vært skrekkelig digg å ikke ha gjort en dr**t hele uka!

Her tusler jeg rundt i ullundertøy og tykke sokker fordi det er litt kjølig inne. Det brenner i peisen, jeg drikker meg mett på kaffe med sukker og fløte, og jeg har lyst til å gjøre absolutt ingenting i noen timer til, og det med god samvittighet.

I stad ble jeg liggende tissetrengt på sofaen i over to timer. Blæra sprengte så jeg nesten var gul i øynene, men jeg lå liksom litt for godt til å gidde å reise meg opp, før jeg ikke lenger hadde noe valg! Tre fødsler på under fire år gjør det å være tissetrengt til en risikosport! Når magen begynte å romle sprøytet jeg sjokoladekrem rett i munnen, direkte fra sprøytepose, restene etter to dager med baking av franske makroner. Jeg kjørte på med feit sjokoladekrem til jeg ble lettere kvalm, også la jeg meg under teppet på sofaen igjen, og så på gamle episoder av Dynastiet på YouTube.

 

( Den dobbelthaka kommer ikke av seg selv, for å si det sånn! )

Så joda, for den sosiale delen av livet holder det nok med en uke borte fra jobb for denne dama, men sofasliteren i meg nyter denne siste dagen av høstferien altså, det skal jeg ærlig innrømme.

Litt sånn småfornuftig har jeg fått til denne uka da. Ikke store greiene, men noen turer er gått i nydelig høstsol, masse tid med ungdommen i huset er jo aldri feil, litt bakst hver eneste dag, kom gjennom haugen av single sokker, kaffe på baker`n med en god venn, og malte salongbordet etter et akutt interiørinfall. Men bortsett fra det, kun en uke med deilig latskap, og det med god samvittighet.

 

Som bare for å understreke latskapen, og trekke det aller siste av feriefølelse ut av uka tor jeg rett og slett jeg logger av, legger meg på sofaen, skviser det siste av sjokoladekremen rett i “brødsaksa”, og Googler meg frem til den episoden hvor Crystal med de fluffy skulderputene vinner tilbake Blake fra den hurpa Alexis!

Ferie er ferie, tross alt! Verden kan vente noen timer til! Latskapen lenge leve.

Blogges da!

 

Jeg kjenner det igjen med en gang. Den litt rastløse gangen frem og tilbake i stua. Finner ikke helt roen. Mekker seg en brødskive, spiser bare halve. Lusker litt rundt meg slik han har gjort så mange ganger før, når tankene hoper seg opp.

Han er ikke liten lenger. Sjelden han vandrer frem og tilbake nå, jeg kan knapt huske sist. Han har akkurat ringt et tømrerfima. Et lokalt og veletablert firma han har fått anbefalt av dyktige lærere. Han har bedt om plass til å lære der noen uker i vinter, en del av utdannelsen på veien mot drømmen. Av og til synes jeg det er vanskelig å forstå at på denne tiden, om et år, da er han i arbeid, som lærling, om alt går etter planen. Det tror jeg helt sikkert at det gjør, for denne gutten har så mye å bidra med. Så dyktig, så lærevillig. Så løsningsorientert og dedikert.

Men han er ikke like sikker som meg. Ikke så rart. Hvem er det som er skråsikker på seg selv helt i starten av voksenlivet? Da jeg var på hans alder ante jeg ikke engang hva jeg ville bli. Han har kommet langt synes seg, som allerede vet akkurat hva han vil, og har planen klar for hvordan han skal nå målet. Jo, det kommer til å gå bra, han må bare tro det selv.

Firmaet kunne ikke umiddelbart si ja til utplasseringsplass. “Har du ikke hørt fra oss innen 14 dager, så ta kontakt med oss igjen!” Ingen lovnad om praksisplass, men ikke blankt avslag heller. Likevel nok til å trigge usikkerheten. Skulle så gjerne hatt et endelig svar, begynt å legge planer, sortere gjøremål og tanker. Han liker aller best å være forberedt denne unge mannen. En fin egenskap synes jeg. Forutsigbarhet er viktig.

 

“Er det mye akkurat nå?” spør jeg, som for å liksom starte en samtale, selv om jeg allerede vet svaret.

Han nikker. “Jah, litt. Kjøretimer, skole, praksisplass, kveldsjobb. Blir jo en del!” svarer han.

Jeg nikker. “Skal vi gå en tur?” spør jeg, som så mange ganger før. Gå tur er liksom vår greie, har vært det helt fra han var småpjokk.

Så tar vi på oss joggesko, og trasker ut i sola. Lufta er kald, men sola varmer i nakken når vi tråkker på kjente stier innover mot vannet.

 

Vi skravler som to gamle kjerringer, denne unge fine mannen, og jeg. Igjen tar jeg meg selv i å tenke på hvor stor han har blitt. Myndig, om få strakser. Tenk at jeg ikke har små barn lenger. Han kan knapt kalles ungdom engang. Ung voksen, det er det han er.

Vi snakker om kjøretimer og førerkortet. Turene vi skal ta til Sverige når han får lappen. Handle og spise hamburger ved grensa, han og jeg. Vi snakker om skolen. Alt han mestrer om dagen. Tenk at han som pugget i dagevis for en karakter midt på treet nå får toppkarakterer, og det kommer liksom så naturlig. Vi snakker om hvor heldig han er, som fant “sin greie” så tidlig. Vi snakker om praksisplassen. Blir det et nei derfra, er den neste han spør heldige som får akkurat han. Det ordner seg.

Og så løsner det. Et sted midt i skogen, på stedet hvor bakken er grønn av tykk mose, og solen finner veien mellom høye grantrær, der løsner det. Som så mange ganger før.

 

Lufta, sola, samtalene, det hjelper alltid. Selvsagt gjør det det. Å dele tankene med noen gjør at flere kan se løsninger, og at man ikke er alene om å se hindringene.

Vi er slitne i føttene når vi går inn døra hjemme. Lillebror har laget kakao, og vi sjenker oss hver vår kopp før vi hviler føttene på hver vår skammel.

Så sitter han rolig igjen, og skuldrene er senket. Går ikke lenger urolig frem og tilbake. Kjenner seg sulten, og setter til livs to store ostesmørbrød, med stor appetitt.

Vi trekker pusten og ser på hverandre. Er det ikke rart hva en tur ute kan gjøre? Gå litt, snakke litt, få litt nye perspektiv på ting. “Så stor han er blitt!”, tenker jeg igjen. Snart uavhengig og voksen, snart er mamma så godt som overflødig. Fint og vemodig på samme tid, men enn så lenge gleder jeg meg over enda en tur, og håper at vi rekker mange flere før han tar et langt skritt ut i voksenlivet.

“Det ordner seg!” sier han og smiler, og jeg smiler tilbake.

“Klart det gjør!”, svarer jeg. Og vi vet begge at det er sant.

 

 

Innlegget er lest og godkjent av en ung voken pode.

Den litt “barnslige” gleden over Oktober sitter igjen etter barndommen. Sommerfuglene i magen når det nærmet seg busdag. I dag er ikke lenger bursdagen viktig. Å ha runda førr er ikke like spennende som å bli seks, å skulle starte på skolen, eller bli 13, å være tenåring. Men Oktober er fremdeles den måneden jeg kanskje setter alle høyest, om jeg måtte velge. Du vet, dersom månedspolitiet la kniven på stupen, og sa “Velg, eller dø!”, lissom.

Ikke for det…Desember er herlig! Et julemenneske som meg kan knapt vente! Og Juli…som lukter varmt gress og salt sjø, og grillmat…sukk!

Men akkurat nå er det Oktober, og Oktober er herlig. Hadde jeg vært en sånn skikkelig karrierekvinne med livet på stel nå, hadde måneden vært fullbooket av gjøremål og aktiviteter, for høsten er utvilsomt en travel tid for de aller fleste. Men jeg er i grunn en enkel trebarnsmor fra Måsan, og ser frem til en måned omtrent helt uten planer, slik at jeg kan ta ting på sparket, og nyte den aller siste, og flotteste høstmåneden.

 

Okober starter med en ukes høstferie fra jobb og skole. Bedre blir det neppe. I dag stod jeg opp sammen med måsagubben, kysset han på kinnet, så bilen kjøre ut av porten, og så la jeg meg igjen!  Latmannslivet! Herlig. Fikk ikke sove, men det var greit. For dyna var fremdeles varm, og så kunne jeg bare krølle meg sammen under den, og høre på fuglekvitter, trafikken etter de som kjører til jobb, og den sprengkåte nabokatta som har ult utenfor soveromsvinduet vårt hver morgen i havannen uke. Jeg kunne ligge der å planlegge en dag, en hel uke, med absolutt ingenting. Må ikke noe, skal bare gjøre ting jeg vil.

Med Oktober kommer også en legetime på sykehuset jeg har gruet meg til. Om noen uker vet jeg om føttene er så bra som de kan bli, eller om det blir enda en runde på sykehuset. Blandede følelser. Vet ikke hva jeg håper. Skulle selvsagt bare ønske at føttene var reparert, at jeg ikke kjente noe ubehag lenger, men sånn er det ikke. Så da er spørsmålet om de skal oppereres en gang til, og kanskje bli bedre, eller om de skal væe som de er. Som sagt, jeg aner egentlig ikke hva jeg håper. Tiden vil vise.

 

Vi skal feire tre bursdager i måahuset også. Ingen storslåtte feiringer, ingen runde tall, men jeg gleder meg til å spise bløtkake med jordbær til frokost den dagen minsten og modern fyller år, og jeg gleder meg til å spise ute med måsagubben på hans dag. Og familieselskap. Det er alltid fint. Samle familien, spise, le, og drikke bøttevis med kaffe sammen den fineste gjengen jeg vet om.  Snart på tide å handle gave til minsten, men ønskene forandrer seg fra dag til dag. Like greit å vente til siste liten, når den kommende fjortisen sliter med beslutningsvegring.

 

 

( Tenk at denne lille moroklumpen snart er en vassekte fjortis, og at det er 11 år siden dette bursdagsbildet ble tatt. )

Jeg vil ut i skogen og opp i bakkene. Se bygda fra toppen av slalombakken på en fargerik høstdag , når Bjørkelangen bader i sol. Det hører med til Oktober. Jeg vil glede meg over fargene på nedfalne bjørkeblader, og kaste konger i blikkstille skogstjern. Jeg vil puste inn kald luft helt til det svir litt i lungene, og blåse ut frotsrøyk, slik vi gjorde som barn. Jeg vil knuse islagte sølepytter med føttene, og kjenne kaldt høstregn på nesa. Jeg vil varme tærne foran flammene i peisen, og krangle med gubben om det er kaldt nok til å fyre eller ikke. Jeg vinner alltid. Det er alltid kaldt nok til å fyre.

Jeg vil ligge på sofaen med en lodden pus i fanget, og spise fersk gjærbakst med god samvittighet. Bikinisesongen er så langt unna likevel. Jeg vil ta lange, varme bad, og la legghårene gro. Her blir det ikke korte skjørt før til våren 😉

Så velkommen skal du være, Oktober. Jeg har ventet på deg!

Har du noen planer for høsten?

Vi blogges!

 

Det er knallfint vær ute. Sånn drømmehøst vær. Sola skinner fra skyfri himmel. Egentlig burde jeg tredd på ,eg joggeskoene og trasket opp i skogen. Svetta litt og dratt inn den friske lufta. Men aller helst vil jeg bare sitte her i stua, drikke varm te med honning, krype opp i sofaen og se “Skal vi danse” på reprisen. Går det i reprise i dag? Så det ikke i går kveld, for da spiste jeg fårikål og drakk vin sammen med en flott gjeng glade damer, og koblet rett og slett helt av hverdagen. Et av ukas aller fineste øyeblikk. Skravle, og le av de mest absurde ideer. Lærte at det faktisk ligger mobilnummere til salgs på Finn.no. Viste du det? At folk betaler mye penger for mobilnummere som fenger, eller som er lette å huske? Jeg har et sånn mobilnummer som folk bare ler av, og sier “Hah, ja et sånnt nummer glemmer man ikke så lett!” , så nå håper jeg at jeg snart er millionær. Eller ihvertfall har råd til en ny sofa fra IKEA!

Uansett, til tross for været vurderer jeg sterkt å bli inne i dag. Gubben skal ta med de eldste podene på øvelseskjøring i Lillestrøm. Finnes jo ikke et eneste lyskryss å øve i her på bygda. Minste poden skal i skogen med en kompis, og jeg får huset for meg selv.

 

Når jeg tenker meg om har de aller flese av ukas små og fine øyeblikk vært forbundet med noen timer alene hjemme. Har aldri vært så glad for en uke med høstferie som jeg er akkurat nå. Virker som om gjøremålene har stått i kø i flere uker på rad. Ikke er jeg misunnelig på de som legger ut flotte bilder av høstfjellet, og hytta heller. Kjenner at jeg bare gleder meg til å være hjemme. Surre rundt, endelig få rydda i sokkehaugen for enslige sokker, malt den kommoden, og taket i den inneste delen av stua. Jeg vil bake også, masse! Gleder meg til å gjenne lukta av gjærdeig hele dagen, og drikke kaffe med masse fløte ute ved bålpanna i hagen. Gleder meg.

 

Det har blitt lite trening denne uka. Litt rart egentlig, med tanke på hvor vakkert det er ute som dagen, men dørstokkmila er så fryktelig lang når det er kaldt. Og jeg er en skikkelig fryspinne. Hutrer bare sola gjemmer seg bak skyene. Men når man først kommer seg ut er det nydelig. Alenetid. Ikke musikk på ørene engang, bare traske rundt på rått gress, skli litt på sleipe stener og røtter, speile seg i stille vann og kjenne den kalde, skarpe lukta av høsten, det var skikkelig fint. Rusle rundt sånn et par timers tid, og rekke hjem rett før det blir mørkt. Skikkelig påfyll av energi midt i uka.

 

Rart hvordan man kan klage på kulda, men digge den samtidig. For jeg var møkksur den morran jeg kom ut og måtte skrape is av sykkelsetet. Herremin! Innen jeg kom fram på jobb var eggstokkene fryst, og jeg var sikker på at jeg kom til å få sånn kraftig fugleinfluensa igjen. (At “høna” ble forkjøla lissom!) Men når det skrangler i frossent underliv og fingrene er blå av kulde, da er de så deilig å kommen inn på kontoret, bli tilbudt en kopp kaffe, kaste over seg kofta som henger over stolen, og ha god tid til å finne varmen igjen før skoletimene starter. Fint øyeblikk likevel.

 

Den dagen jeg kom hjem litt senere enn alle gutta. Da gutta hadde vasket gulvet (eller bare sprayet grønnsåpe ut i lufta). Da det luktet rene gulv og pannekaker, da alle lekser allerede var gjort, og stearinlysene var tent. Ah, den følelsen. Komme hjem, tråkke ut av støvlettene og inn i de slitne tøflene, få middagen servert. Hverdagsluksus. Fint øyeblikk.

 

Da Baghera kom hjem, etter å ha vært på rømmen i nesten to døgn. Vi bor så nære veien at det å ha katt er en risikosport, og hver gang en er litt på vandring er vi redde. Derfor var geden stor da han etter nesten to dager hamret på stuevinduene med baklabbene, og endelig var hjemme. Som om ingenting hadde skjedd slukte han halvannen pose våtfor, og krøllet seg sammen i en stol fran peisen for å tørke regnvåt pels, før han krøp opp i fanget og ble der noen timer. Fint øyeblikk.

 

Da jeg tok et skritt langt ut av komfortsonen, og holdt foredrag. Riktig nok for et ikke fryktelig stort publikum, og fremdeles er jeg usikker på hvor matnyttig det var for de fremmøtte, men JEG GJORDE DET! Det var et fint øyeblikk. Et stolt øyeblikk.

 

Det er så masse å være takknemmelig for denne uka. Blomstene som skaper et herlig og friskt blikkfang midt på spisebordet.

 

Saueskinnet jeg kjøpte i butikken til Mona for et gavekort jeg fikk. Jeg skulle bli sånn minimalist i sommer. Rydda vekk omtrent alt av dilldall, og nøt åpne og romslige flater i omtrent tre uker. Nå pakker jeg inn huset igjen. Kjenner at med høsten kommer trangen til å fylle sofaen med myke puter og tepper, og stable lyslykter på alle rette flater. Minimalist i hodet, men ikke i hjertet.

 

Brevet i posten fra venninne Marit som bare var hjemmom i gamlelandet en snartur før jobben nok en gang sendte henne over halve verden. Et aldeles nydelig armbånd i skikkelige Janne-farger. Fraktet til Måsahuset fra en helt annen kant av verden. Jeg elsker det. Ny favoritt, helt klart.

 

Og det var uka, i helt korte trekk. Slitsom, og fin. Kald og solrik. Akkurat slik en uke skal være. Så gjenstår det å se da, om søndagen blir tilbragt ute i finværet med turbukse på, eller om jeg flater ut foran TV`n og finner reprisen av gårsdagens glamour og dans.

Ønsker deg som titter innom er flott søndag, og en strålende ny høstuke. Skap deg et fint minne!

 

Nå hadde det vært skikkelig gøy å komme med et overdrevent positivt blogginnlegg, et sånn skikkelig motivasjonsinnlegg om å møte sin egen frykt, kjempe og seire. Jeg hadde fått til et slikt innlegg, om jeg virkelig la meg i selen, men å komme med usannheter for å gjøre seg selv enda mer spennende hører ikke hjemme på noen arenaer, bortsett fra Tinder kanskje, og der er jeg ikke.

For noen uker siden fikk jeg forespørsel om å holde et lite foredrag i regi av FAU på en barne og ungdomsskole i bygda. Min første reaksjon var et stort og rungende NEI! Men så er det sånn da, at denne skrotten fyller intet mindre enn 42 år en gang i midten av Oktober, og jeg er så møkk lei av ikke våge.

Skal jeg gå gjennom resten av mitt voksne liv å si nei til ting jeg egentlig synes er litt spennende, bare fordi jeg er redd for å feile? Skal ungene mine om mange år vanne blomster foran en gravstein hvor det står « Her hviler Janne Nordvang, hun som alltid feiga ut!» ?

 

( Et skritt, laaaaangt ut av komfortsonen. Men så artig likevel. )

Så med sommerfugler i magen sa jeg ja. Faktisk er det flere som har spurt om jeg reiser rundt og holder foredrag. Hvorfor vet jeg faktisk ikke, men på et eller annet tidspunkt har noen funnet noe de liker ved akkurat denne bloggen, og kommet med en forespørsel, og det er så hyggelig!

Derfor tenkte jeg at et lite foredrag på en skole i bygda var en trygg start. Enten så ville det bli med den ene gangen, så kunne jeg stikke fingeren i jorda, og si meg ferdig med det, eller så kunne det bli en start på noe nytt. Jeg valgte det siste.

Jeg spurte Trine som sendte meg forespørselen, om hva de ville jeg skulle snakke om. Trine er ei skikkelig likandes dame med stålkontroll på det aller meste, men her var hun pokker ikke mye il hjelp, for hun svarte bare «Tja, du kan jo si noe om livet eller noe sånn!»

«Livet eller noe sånn»  Jeg? Skal jeg snakke om livet eller noe sånn, jeg som kanskje er den mest kjedelige personen i hele kommunen. Ikke bereist og verdensvant, ikke blendende vakker og instragramvennlig, ikke rik og ambisiøs. Seriøst, jeg har jo ikke engang hatt kontroll på eget liv siden før jeg fikk unger, også skal jeg stå der oppe på podiet og snakke om livet og sånn til en gruppe foreldre som sikkert har mye mer fornuftig å komme med enn meg?

 

( Holde foredrag? Pøh, piece of cake! ) Foto: Trine Hage.

 

Så da snudde jeg på det! Tenkte at det var like greit å være ærlig, og snekret sammen et foredrag om hvordan det IKKE er å ha kontroll på livet. At livet med mann og barn og hus med rehabiliteringsbehov byr på absolutt alt annet en stålkontroll på livet, men at det også er greit.

At det er greit at ikke middagen bestandig er en delikatesse med fem stjerner. At det er greit at man som mamma eller pappa ikke alltid strekker til. At du noen ganger blir rundlurt av ditt eget avkom, at det noen ganger er ok å slippe opp litt, stresse ned og senke skuldrene, og at det er lov.

Med tillatelse fra de tre snart ganske så store guttene mine blandet jeg inn noen små historier fra eget liv, ispedd en håndfull bilder som for å understreke et par poenger, og underveis fant jeg liksom hele poenget med mitt eget foredrag.

For hvorfor stiller vi foreldre opp på et FAU møte? Er det for kaffen og twistposen sin del? Er det for å komme ut fra huset og egne masete unger en times tid, eller er det for å møte opp på en arena der ungene våre, det fineste vi har, befinner seg nesten hver eneste dag? Det er jo det siste, ikke sant.

Vi går på FAU møter for å treffe mammaene og pappaene til de barna våre tilbringer dagene sine sammen med, all den tiden de ikke er med oss. Vi stiller opp for å bygge relasjoner, slik at den dagen ditt barn sliter, eller den dagen ditt barn er ansvarlig for at en annet barn har det vondt, da er det lettere å ta den telefonen, ordne opp i det ugreie. Vi er der for å se, og for å bli sett, for å vise våre barn at de er de viktigste i våre liv. Derfor stiller vi opp, fordi vi tar ungene våre på alvor.

 

(Horfor stille opp på FAU møter? Fordi du har ansvar for ban vel! Så enkelt er det! )

Men sluttpoenget mitt kokte litt bort. Ikke fordi jeg glemte det. Ikke fordi jeg i forkant av foredraget hadde tråkket så langt utenfor egen komfortsone at nervøsiteten tok overhånd, og jeg stotret frem med alt annet enn det jeg hadde øvet på. Ikke fordi jeg hadde spist agurk og spinat i to dager i håp om å se sylslank og digg ut på podiet, og hjernen var utsultet og tom.

 

Nei, poenget om å stille opp fordi FAU er en viktig møteplass, og et bindeledd mellom foreldregruppa ble liksom borte fordi foreldrene uteble.

På en skole med flere hundre elever, og tilsvarende mange foreldre møtte kun et par håndfuller engasjerte foreldre. Og da jeg fikk vite at dette var omtrent det dobbelte av hvor mange som vanligvis møtte fikk jeg nesten hakeslepp.

Jeg skal være den første til å innrømme at det å sitte på et årsmøte i FAU ikke står like høyt på lista som en venninnekveld med vinsmaking og reker, og ikke alltid har det passet å møte når egen skole har arrangert møte. Noen ganger er fotballkampen, eller turnoppvisningen, eller Greys Anatomy viktigere, men når så godt som alle foreldre på en hel skole uteblir, da har vi et problem.

 

Først tenkte jeg at jeg like godt kunne klappe sammen powepointen, og reise hjem. Skulle jeg stå der foran scenen og belemre de få oppmøtte en snau halvtime med mitt pjatt om det uperfekte mammalivet? Det virket nesten for dumt.

Men på den annen side, hvorfor ikke? For min egen del ville det jo være fin trening likevel, ikke sant? En gylden mulighet til å hoppe i det, før jeg om noen uker blir en steingammal 42 åring som alltid velger den letteste løsningen. Så foredrag ble det, om enn for en heller liten forsamling. Likevel hadde jeg det så gøy.

 

( Perfekt uperfekt, hele fine gjengen. Og det er godt nok! )

 

Jeg droppet manuset, valgte heller å kaste ball med de i salen. Fordelen med et lite publikum er jo at man får god kontakt med alle. Noe glemte jeg å si, noe snakket jeg nok for lenge om, men når alt kommer til at ble det en veldig så positiv erfaring for min del.

For i mitt noe kaotiske, kanskje litt kjedelige, og ganske så uperfekte liv, fikk jeg i går utfordret meg selv, og jeg tok et laaangt skritt ut av egen komfortsone, og akkurat i dag kjenner jeg meg kanskje litt, bare bittelitt, mindre uperfekt! Og hvem vet, kanskje er det starten på noe spennende, noe nytt.

 

Vi blogges!

Sitter her og lurer på om jeg skal bake noen julekaker. For tidlig? Fader ass, jeg pakket inn enda noen julekalenderpakker før jeg la meg i går kveld, og fikk sånn akutt julestemning. Begynte å nynne Bjelleklang og fikk skrekkelig lyst på gløgg. Og vi har ikke engang rydda bort bassenget enda! Bare demontert det lissom. Mulig jeg bare må droppe julekaker i dag for ikke å ødelegge stemninga og den gode følelsen når jula endelig kommer, men en eller annen form for bakst, det blir det garantert. Er liksom ikke søndag uten. Grovbrød med brunost, det høres ut som en plan.

Sitter her og tenker igjennom uka som gikk. I alt maset og stresset er det fort gjort å glemme de små øyeblikkene. Kjenner meg sliten egentlig, ikke like motivert for mandag som jeg var forrige uke. Har et par ting jeg gruer meg til kommende uke også, sikkert derfor jeg tviholder på helgen akkurat nå.

Mandags morgen var fin. Våknet en halv time før vekkerklokka og ble liggende på armen til måsagubben å høre på vinden utenfor vinduene. Så fint å våkne sånn mens det fremdeles er tussemørkt ute, vite at man bare kan slappe av enda en stund før uka begynner. Stekte egg til frokost og hadde all verdens tid før jeg vekte guttene, og tuslet bort til jobb. Fin start, fin morgen, fint øyeblikk.

 

( En sånn morgen. Slike skulle man hatt så mange flere av! )

 

Ukas aller fineste øyeblikk? Den morgenen jeg jeg fikk et bilde av verdens vakreste lille skatt på mobilen, og jeg for andre gang kunne kalle meg tante. Ikke helt riktig tittel, sånn rent biologisk, men hva gjør vel det. Tante i hjertet. På tide egentlig, for nå har jeg venta grådig lenge, og har hatt sympatirier i over ei uke. Tenk det, hvordan enda et lite menneske gjør sin entre i verden, og plutselig finnes det enda mer glede, enda flere smil, og enda mer kjærlighet. Jeg gleder meg sånn til å snuse på det lille hodet, og kose det lille gullet.

En tur i skogen på onsdag kveld med en venn. Møtes på halvveien, traske innover grusveien og rundt vannet. Svette litt, og blåse ut litt frustrasjon. Le litt. Snakke og gå, akkurat fort nok til å bli andpusten, bli akkurat sliten  nok til å synke ned i sofaen med dovne føtter og god samvittighet på kvelden. Fint øyeblikk.

 

Browniekjeksene jeg bakte. Herremin for en tilbakemelding, og så mange som har testet oppskriften allerede. Det er skikkelig gøy. For en som ihvertfall ikke er noen bakeblogger er det så himla artig at folk likevel tester ut oppskrifter jeg legger ut. Ekstra stas når folk sender bilder av ferdig produkt, med tilbakemelding om at det bare er smuler igjen i kakeboksene etter servering. Det har blitt intet mindre enn tre porsjoner til med disse småkakene her hjemme denne uka. Alle er borte vekk! Snadder. Off, nå ble jeg fysen igjen!

 

( Når Marit sender bilde fordi mammaen hennes leser bloggen og har bakt browniekjeks. Da blir man fort litt høy på seg selv, også kjent som bloggersyken. )

Den kvelden jeg kjedet meg, og malte soveromsdøra. Altså, noe sånt svært og magisk øyeblikk var det vei kanskje ikke, men jeg har tenkt på det ei stund, og det er så godt med alt som er gjort.  Jeg så på et interiørprogram for en tid tilbake at noen malte dør og vegg i samme farge, for å gi et lite rom litt mer romfølelse og helhet. Så da testa jeg da, og foreløpig angrer jeg ikke. Måsahuset er så trangt, og romløsningen heller gammeldags, men det hjalp litt å bli “kvitt” den hvite døra som leder inn til soverommet, og som liksom delte opp en allerede liten vegg.

 

( Og jeg lissom bare “OMG, hvor blei det av døra?” )

Koble av på kjøkkenet. Den dagen vi var våte i luggen av regnet da vi kom hjem fra jobb og skole. Gutta forsvant opp på rommene sine, jeg hoppet inn i pysj og kjøkkenforkle og lekte meg med mørdeig, og massevis av epler. Noen ganger er det så herlig å være litt kreativ med mat. Gøy å servere noe som ser morsomt ut, selv om sultne tenåringer ikke alltid tar seg tid til å begeistre av hvordan maten ser ut, så lenge den metter. Men pai til dessert er aldri feil, enten den er dekorativ eller ikke.

 

( Eplepai. Aldri undervurder frukt i dessert. Det er sykt sankende lissom! )

Kveldstur med gubben den dagen alt gikk litt skeis, det var godt. Kle på seg og traske ut i høstmørket. Rusle rundt en liten time, kjenne vinden bite litt i nesa, og varme tærne foran peisen når man kommer hjem. Det er fint.

Da stormen kom og blåste rundt husveggene. Ikke nok til å gjøre store ødeleggelser, men nok til å ta strømmen. Det er litt herlig når strømmen går egentlig. Vi tente lys, drakk brus av rødvinsglass, spiste kald eplepai med masse vaniljesaus,  og alle gutta tok med gitarene ned. Sitte sånn og høre på gitarspill i skinnet fra stearinlysene, bare være sammen, det var skikkelig herlig! Fint øyeblikk, sånne man vil skal vare. Sånne man ønsker seg flere av.

 

( Når strømmen går, og kosen kommer! )

 

Rusle en tur ned til sentrum en lørdag formiddag. Treffe kjentfolk som har tatt turen til “Stuttreist og himlaga” festival. Kjenne lukten av bål og grillet elg i gågata, kjøpe honning av lokale birøktere, ta en kaffe med gode venner, og se eldstepoden jobbe på stand for skolen. Fin dag, mange fine øyeblikk. Stalke en kjendis, miste totalt mangelen på forstand, bli starstruck så det holder, og få signert ei gammel kokebok av blomsterkongen Finn Schjøll. Herlig!

 

( Verdensvant blomsterkonge møter lokalt ugress! )

Nå skal jeg bake. Jepp, tror jeg har bestemt meg for brød, og ikke julekaker. Så skal jeg jobbe litt med et foredrag jeg skal ha på Aurskog på onsdag. Fyttekatta som jeg gruer meg.  Og gleder meg. Gruer meg mest tror jeg…redd for å feile skikkelig, men spent på å teste egne grenser. Kryss fingrene for meg, jeg er på skikkelig dyp og ukjent grunn her! Jaja, det er som minsten sier. Enten så går det bra, eller så går det over. Krysser fingrene for at onsdagens foredrag går inn i rekka som et av neste ukes små, fine øyeblikk!

Ha en skikkelig fin søndag! Vi blogges!