Jeg skulle egentlig bare smelle sammen noen kanelsnurrer forleden. Hele stua var full av ungdom, og da er det så greit å ha noe å servere, noe som går raskt å lage, og som det blir mye av. Kanelsnurrer er perfekt, alltid en sikker vinner. Og mens snurrene hevet på benken kom jeg på noe jeg hadde sett på en sånn liten videosnutt på Facebook. En av disse korte oppskriftsideene som dukker opp i feeden fra tid til annen, stort sett amerikansk kliss. Halvfabrikata, mye fett og sukker, mat i pastellfarger og det greiene der. Mente å huske jeg hadde sett noe sånn som cookies og brownies, i en og samme kake, og inspirert av kanelsnurrene som lå til heving begynte hodet å koke over av nye ideer.

Hva med snurra browniekjeks?

 

 

Sånn er det stadig vekk. Nye ideer til matlaging og baking dukker opp i topplokket. Noen lagres, de fleste glemmes, og noen må bare testes ut.

Fant frem mamma sin gamle oppskrift på julekjeks, tilsatte noen sjokoladebiter, og rørte sammen en pose med fiks ferdig brownies-mix som lå i skapet (yep, halvfabrikata. Hjemmelaget brownies er kjempegodt det, men som regel har jeg en slik pose stående i skapet, fordi gutta digger den og baker den ofte selv om de får kompiser på besøk. Er ingen bakeblogger, gidder ikke late som heller! ).

Så prøvde jeg meg litt frem, og plutselig hadde ungdommen i måsahuset fått en ny favoritt. For sjelden har noe bakst fått ben å gå på raskere enn disse browniekjeksene. Sånn utseendemessig kan de med fordel finjusteres enda mer før de blir skikkelig bloggbare, men da jeg la ut bilde på Snapchat haglet det inn med spørsmål om oppskrift og fremgangsmåte, og fordi det i hvert fall ikke er noe å si på smaken slenger jeg ut, som lovet,  oppskrift og fremgangsmåte før jeg lager en enda litt mer billedvennlig versjon.

Så om du liker sjokoladekjeks, og brownies, og ikke har en innebygget frykt for kalorier og stramme bukseliv, da burde du bake disse!

 

 

Oppskriften på sjokoladekjeks:

500 gr hvetemel

2 ts bakepulver

2 ts vaniljesukker

150 gr brunt sukker

300 gr smør

2 egg

1 stk hakket kokesjokolade

Rør sammen smør, mel, vaniljeukker og bakepulver. Tilsett sukker, egg og hakket sjokolade.

 

Sett kjeksdeigen kjølig mens du slenger sammen brownierøren. PS: Denne kakedeigen er farlig god…holder liksom ikke bare å slikke vispen!

 

For den som vil, lag gjerne din egen brownierøre. For den som er lat, sånn som meg, bruk gjerne en sånn pose ferdigmix. Funker fett!

 

 

 

Trykk eller kjevle ut kjeksdeigen til et ca 5 mm tykt rektangel på et bakepapir.

 

Fordel brownierøren utover kjeksdeigen med en slikkepott.

 

Rull deigen sammen ved å løfte på bakepapiret- Lettere enn å bruke fingrene, da deigen lett kan bli litt klissete.

Pakk rullen i  bakepapiret, og legg den i fryseren en halvtimes tid. Da blir den lettere å dele i skiver.

 

Del rullen i skiver med skarp kniv. Mine ble ca 5 mm tykke.

 

Plasseres på stekebrett med bakepapir, ca 1,5 cm mellomrom mellom skivene.

 

Stekes midt i ovnen på ca 170 grader i 10-15 minutter. avkjøles på rist, og serveres.

 

Som sagt, smaken var det ingen ting å si på. Aldeles nydelig. Myk, seig og herlig sprø, alt i en og amme kakebit. Neste gang vil jeg prøve å legge et tynnere lag med brownierøre for å få enda mer snurremønster, bare fordi det ser enda finere ut. Man spiser jo litt med øynene også, ikke sant? Instagramvennlig mat heter det vel. Men smaken…nevnte jeg smaken? Oh-la-la! En innertier!

 

Oversiden av kakene ble vel heller ikke helt instagram eller bloggervennlige, like greit å være ærlig på det. Dette fordi browniene hever noe mer enn kjeksen. Men så er jeg jo ingen bakeblogger heller, bare en mamma med sultne unger, og en trang til å teste nye ideer på kjøkkenet.

 

Men baksiden ser nesten like bra ut som smaken! Oppbevares i tett kakeboks på benken eller i kjøleskapet. Om det blir noen igjen da. Det ble det ikke her, for å si det sånn. Har lovet gutta en ny porsjon denne uka, og om gribbene ikke kommer til fatet før mor, så har jeg tenkt til å legge noen unna til min egen matpakke også. Må jo ha noe til kaffepausa på jobben.

 

Den fornøyde sniken som snappet den siste rett ut av hånda på storerbroren sin. Kvalitetssikret er kakene i alle fall, av et meget engasjert testpanel.

Skal du bake noe godt denne uka?

 

Avslutta forrige uke med litt blanke øyne og litt røde feberkinn, starta denne uka med et snev av både ørebetennelse og blærekatar. Blei litt slækk i strikken, for å si det sånn. Måtte tisse omtrent hele tida, og hver gang jeg forsøkte å trøkke ut en skvett sprengte det i øra. Prøvde å finne noe positivt med akkurat den situasjonen, men det satt jaggu langt inne! Vanskelig å finne et sånn fint lite øyeblikk når det verker både i over og underetasjen, men mens jeg satt der og surmula og syntes synd på meg selv kom gubben inn på badet for å vaske fingra, og mens han tittet bort på meg flirte han litt og sa, “Godt og varmt innpå her da, når tørketrommelen står på!”

Ok da, så var det kanskje en mager trøst, men med tanke på at badet er omtrent like gammelt som grunnloven, og det ikke finnes en eneste varmekabel der inne, så var det egentlig ganske deilig at tørketrommelen dura og gikk, og blåste litt varm luft rundt i rommet…siden jeg likevel måtte tilbringe det meste av starten på uka der inne.

 

( Motsetninger tiltrekker hverandre sies det, men det er i grunn litt urettferdig at den som endte med sviende underliv og verkende ører er den motsetningen som hadde pakka seg inn! )

Når kroppen først kom til hektene dukket også de små øyeblikkene opp, som perler på ei snor. Ingen store, magiske “wow” øyeblikk, men mange små fine som gjorde en helt vanlig uke betydningsfull likevel.

Fyr i peisen på kvelden, når mørket kommer. Ikke at det er så kaldt ute, men det er liksom noe med stemninga i stua når det knitrer i peisen. Poder som nesten sloss om det andre stolen foran ilden, tær som varmes og den fine samtalen når vi pakker oss sammen foran varmen. Elsker det. Slike fine øyeblikk får man aldri for mye av.

 

( Når skrullinger vinner den beste plassen foran varmen! )

Høstfargene som stadig blir sterkere. Det er noe magisk med høsten altså, og jeg vet jeg gjentar meg selv når jeg sier det. Men hallo? Fargene, lukten, den friske lufta og den sterke sola. Det er jo rene godteposen. Naturen er på sitt aller vakreste nå om dagen, og jeg nyter det!

 

( Høsten. Vakker på alle mulige måter! )

Øyeblikket som egentlig var litt overfladisk og dumt, men ganske så fint likevel. For første gang på mange år har jeg kjøpt meg olabukser. Det er og blir et mareritt å handle bukser. For lang i beina, for tjukke legger, brede hofter, flat rumpe og rund mage. MARERITT! Men denne uka trakk jeg pusten, strente inn på Lindex på Strømmen storsenter og ble møtt av den blideste dama jeg noen sinne har truffet i en klesbutikk. En som tilbød hjelp uten å være påtrengene, en som viste hva hun snakket om, og som målte meg med blikket uten å være hånlig. Hun fant frem den ene buksa etter den andre, alle passa, og jeg endte med å handle med meg tre stykker hjem. Det har ALDRI skjedd før. Som jeg sa, overfladisk lykke, men akk, så deilig. All ære til dama på Lindex for god og helproff hjelp!

 

( Og der forsvant den lønna! )

Gjærbakst! Alltid med i ukas høydepunkter. Smeller sammen en deig etter frokost, setter den i kjøleskapet, og baker ut før middag slik at vi kan kose oss med fersk bakst på kvelden. Tenne lys, se gamle episoder av Friends, le av de samme scenene om og om igjen. Gjøre leksene sammen ved bordet, ta en bit av ei bolle eller en kringle, kose oss. Lure en liten bit gjærbakst i morgendagens matpakker. Herlig!

 

( Fersk bakst, klar for ovnen. Hverdagslykke! )

Følelsen av å ha tråkket en liten runde, enda man egentlig ikke ville. Gode råd hagler inn, for jeg har jo mer enn en gang snakket om mangelen på treningslyst. Flere har foreslått å laste ned en trenings-app, sier det hjelper på motivasjonen. FEIL! For etter å ha sliti og pest og brukt i overkant lang tid på ei pinglerunde fant jeg ut at jeg ikke hadde forbrent mer kalorier enn det finnes i ei middels stor brun bønne. Men, og det er et stort men. Følelsen av å være ferdig trent, den er digg! Og akkurat det gir gode øyeblikk, selv om motivasjonen er laber, dørstokkmila uendelig lang og løpestilen er langt fra bloggbar!

 

 

En kaffekopp i butikken til Mona. Jepp, denne uka også. Svinge innom etter jobb, ta en kopp kaffe bak disken, sikle litt på høstens interiørnyheter, og slarve litt skikkelig. Det er fint det! Le så tårene triller, løse et verdensproblem eller to. Fine øyeblikk. Ha sånne venner som ut av det blå og helt uten grunn finner noe de tror du liker, pakker det inn, og gir bort en sånn herlig glede i hverdagen. Lykke.

 

( Fineste lykta, fra flotteste dama, med den grommeste sjappa! )

Tusle bort på butikken i kveldssol. Handle noe skikkelig flaut, noe som bare oser desperat kvinne utsultet på romantikk, hoppe opp i sofakroken når man kommer hjem og bare koooose seg. Du vet man koser seg når man skriver kose med tre o`er!

 

( Ja, neida så…burde jo latt vær å blogge husmorporno`n min men… )

Høye heler, bare fordi det er fredag. Det er fint. Hadde glemt at jeg egentlig ikke liker høye heler. Er jo så fryktelig lang i utgangspunktet, så innen lunsjtider var jeg både svimmel og uvel av den tynne lufta der oppe i skyene, og høydeskrekken satte inn. Men i et kort øyeblikk var det fint, når jeg satt gikk det ok. Høye heler, og helg. Fint øyeblikk.

 

( Tynn luft her opp!

Huset fullt av tenåringer hele lørdagen. Hjemmelaget pizza over hele bordet, sofaen full av latter. Da kjente jeg meg heldig!

Planlegging av jentekvelder, opptil flere faktisk. Regn mot soveromsvinduet om natten, sovne på en varm skulder. Tusle rundt i skogen bak huset, samle mose og kongler, så smått begynne å glede seg til å lage julepynt. Poden som våget noe helt nytt. Gutta som trives så godt med valg av skole og linje på videregående. Vite at ungene har det bra. Sånne små ting som er så lett å ta for gitt, de har gledet meg denne uka. Ukas siste dag ligger foran meg, og jeg gleder meg til å hente ut noen små øyeblikk i dag også. Men aller først skal jeg koke kaffe, og nyte en rolig stund i go`hjørnet av sofaen. Det er jo ingen ting som haster!

 

( Musejakt busejakt. )

Ønsker alle som titter innom en nydelig søndag.

 

 

Man vil så gjerne bare ta det bort, det som er vondt, og det som er vanskelig. Som mamma vil man så gjerne bare fikse. Gjøre om på, rette opp, ta vekk, gjøre ting trygt.

Tenk deg at du møter din største frykt. Tenk deg at den frykten verken er spesielt rasjonell eller lett for andre å forstå. Har du kjent på det noen gang? At det som gjør deg utrygg og redd er noe andre rundt deg tilsynelatende ikke engang ofrer en tanke. At det du er redd for virker dagligdags og enkelt for andre. Så du biter deg i det, sier ikke noe, for det er bedre sånn. Litt flaut egentlig.

Bare noen vet, de aller nærmeste. Jeg har vist det fra han var bitteliten. At akkurat dette, den ene tingen, det er utrygt. Han blir nesten syk om man trigger det. Så urolig i kroppen, så mange tanker at hodet til slutt verker og magen gjør vondt. Ikke ordentlig syk, men nesten.

“Han vokser det av seg“, sa folk, fagfolk til og med. “Han må dyttes litt, pushes! Det er ikke farlig å være redd.” Neida, det er ikke farlig. Det er vondt! Og jeg klarte ikke, ville ikke, at gutten min skulle ha det vondt. Hvem ønsker vel det, å se sitt eget barn redd, når det strengt tatt ikke er nødvendig. Å utsette noen for frykt, rasjonell eller ikke, bare fordi en sosial norm tilsier at det er “slik alle gjør!”

Han var, og han er så god på så mye annet. Å være utrygg på en liten ting forandrer ikke på det. Da fokuserer man heller på det man er god på. Bygger opp selvtilliten, løfter frem, i håp om at kanskje en dag vil man mestre selv det utrygge.

 

Frykten ligger alltid og ulmer i kulissene. Det er ikke et daglig tema, var aldri det. Men av og til dukket det opp situasjoner som gjorde den trygge, gode hverdagen skummel. Så snakket vi om det. Hver gang det dukket opp en situasjon som gjorde det nødvendig, og innimellom, når det bare falt seg naturlig. Med årene ble han tøffere. Ikke så tøff at han hoppet i det, men så tøff at tanken på å skulle det, en gang i fremtiden, ikke lenger var så uvirkelig. Som mamma og pappa følte vi at vi så smått kunne begynne å dytte litt bak. Pushe litt. Men fremdeles turte han ikke. Nå nesten av gammel vane, for det er som de sier, den som intet våger-intet vinner.

Så plutselig, nesten helt ute av det blå, befant han seg midt i sitt eget største mareritt. Ble utfordret på en arena hvor han ellers føler seg så trygg. Skolen. Der hvor han  blomster, er i ferd med å bli noe, der hvor han følger en drøm, der ble det plutselig brått utrygt, og jeg som mamma fikk gjort så lite. All verdens snakking kunne ikke ta bort utfordringen, og gjøre det trygt igjen. Han begynner jo å bli så stor, ikke sant? Så da sank hjertet mitt ned i magen, følte meg rådløs for første gang på mange år, kjente at jeg kom til kort som mamma.

Men gutten, som i alle år har gått store omveier rundt problemet, unngått enhver situasjon som leder til det utrygge, han ble plutselig så stor, og så modig. Rolig hadde han prikket læreren litt på skulderen, og sagt, “Du, kan jeg snakke litt med deg om noe?”, og så hadde han lettet hjertet. Og læreren hadde lyttet. I over en time hadde han fått snakke, fortalt om det utrygge, om det flaue som alle andre våger, bare ikke han. Og selv om læreren kanskje ikke forstod, så godtok han. Bare sånn uten videre. Et lite trekk på skuldrene, et klapp på ryggen, en forsikring om at alle har vi et eller annet vi sliter med, og at det faktisk er helt greit. En tekstmelding på ettermiddagen, som en forsikring om at jeg hørte hva du sa. Jeg er her om du trenger noe. Lærer og medmenneske. Tenk så fint!  Og så hoppet gutten i det. Utfordret seg selv, trosset frykten, gjennomførte!

 

Det jeg  har jobbet for å få til i alle år klarte denne mannen, en jeg ikke kjenner, en jeg knapt har hilst på, i løpet av en time. Bare ved å godta. Ikke dømme, ikke prøve å forstå, eller overtale. Bare godta. “Prøv! Går det ikke, så går det ikke. Da fikser vi det sammen!”

Men det gikk! Det gikk helt strålende. Selvsagt gjorde det det, for det er ingen stor greie, det er noe nesten alle våger, hver eneste dag. Men for gutten er det en seier! En kjempestor seier, et langt skritt videre på veien til voksenlivet, og det takket være et voksent menneske, på rett tid og rett sted. En som har opparbeidet seg tillit ved å la ungdommene lære og våge i eget tempo. En som bare godtok en ung manns utfordringer uten å rynke på nesa.

Og jeg som mamma er takknemmelig! Så takknemmelig at jeg skulle ønske jeg kunne fortelle han hva dette betydde for gutten. Men det skal gutten få si selv, for det våger han!

 

 

 

Innlegget er lest og godkjent av gutten.

 

 

Sitter her og tenker at akkurat nå kunne helgen gjerne vart et par dager til, eller rett og slett bare starta på nytt i kveld. Fredag på en søndag, det hadde vært noe. Sjelden har jeg vel våknet på en søndag, og vært mer sliten, til tross for at det var fridag i går.

Det har vært en lang uke. Bare syv dager selvsagt, slik som alle andre uker, men med så masse innhold, så mye vandring, jobbing og tenking er kroppen tung og hodet mer slitent enn vanlig akkurat nå. Øynene er blanke, kinnene røde og panna kjennes litt sånn febervarm ut. Krysser fingrene på at det bare er kroppen som sier ifra om at søndagen bør foregå sakte og rolig, og ikke at jeg brygger på noe. Det passer ikke nå. Og tadaaa! Der var jeg ferdig klaget! For uka har vært god også, med alle tanker, all jobbing, og all vandring. Litt nye utfordringer, noen spennende, noen gøyale, noen kjedelige. Men om man blander alt oppe i ei diger ukesgryte, koker det i hop en hel masse fine små øyeblikk som er verdt å huske. En ting er i hvert fall helt sikkert, og det er at når hverdagene er hektiske, og gjøremålene mange, da setter man pris på de små pausene, de små pusterommene. til og med en helt ordinær, på grena til kjedelig matpakke  settes pris på, og skaper et sånt fint lite øyeblikk i hverdagen.

 

 

På vei til jobben mandags morgen var himmelen delt i to. På venstre side skinte sola fra skyfri himmel, og på høyre side var himmelen så mørkegrå at deler av Bjørkelangen så magisk trollsk ut. I midten gikk jeg, med solskinn på det ene kinnet, og sur vind på andre. Helt merkelig følelse, men kjempefint. Gikk der og tenkte at høsten har så innmari mye å by på. Trærne langs gangveien på vei til jobb bytter farge fra dag til dag. Jeg pakker meg inn i skjerf og vindjakke på vei til jobb, men rusler hjem om ettermiddagen i t-skjorte. Like fint begge deler.

 

 

Tenk å tusle hjem fra jobb med sola i ryggen, så varm og klar at man kaster en lang skygge på asfalten. Følelsen av endt arbeidsdag, glede seg til å komme hjem til gutta. Det er så fint. Å kunne rusle hjem fra jobb, et kort stykke. Kjenner meg heldig som slipper å pendle.

Overtid. Sjelden jeg jobber overtid. Denne uka var jeg så heldig å få være med på elevrådsseminar, som kjøkkenhjelp. Kokkelere og servere over 60 elever og et knippe av skolens engasjerte personale. Skikkelig artig var det, å steke halvannen ku med tex-mex krydder, på ei stekeplate større enn dobbeltsenga hjemme. Nye utfordringer. Sen kveld, vondt i føttene etter mange timer på bena, men så artig. Ungdommer er en undervurdert rase. De har så masse bra å komme med, så mange flotte, engasjerte unge mennesker. og heldig er jeg, som fikk være sammen med dem den kvelden!

 

Solnedgang over den lille innsjøen på Fosser. Ha tid til å sette seg ned på stenene, puste ut litt, kjenne lukten av høst, og bare “være” en halvtimes tid. Kanskje mitt favorittøyeblikk denne uka. Alene uten å være ensom. Kjenne at alle de jeg er glad i har det godt, at de er bare et drøyt steinkast unna, kunne nyte avstanden med god samvittighet. Knipse bilder av blikkstille vann og begynnende høstfarger, ikke klare å velge seg ut et favorittbilde, fordi naturen er så vakker på denne tiden av året. Det er duket for flere magiske øyeblikk ute i ukene som kommer. Jeg gleder meg.

 

 

Som vanlig, tusle til jobb og høre at det plinger i ei  ringeklokke fra en sykkel bak meg. Minsten som roper “Hallo mamma”, også tar vi følge resten av veien til jobb og skole. Jeg til fots og han på sykkel. Skravle litt om hva vi skal ha til middag, diskutere om det er for kaldt uten jakke eller ikke, og pugge på glosene en siste gang før skoledagen starter. Sånne fine øyeblikk betyr så masse.

 

 

Tenne oppi peisen når kvelden og mørket kommer. Ikke fordi det er kaldt, men for kosen sin skyld. Krype inn i en varm pysj, varme føttene foran varmen fra peisen, og lese en bok. Den lyden, den knitringen fra flammene, den er så herlig. Nesten så man bare vil legge bort boka, bytte den ut med kaffekoppen, se inn i flammene i stedet, og bare nyte nuet. Det var et fint øyeblikk det. Når pusekattene flatet ut sammen på fanget, og nøt knitringen og varmen sammen med matmor.

 

Gå rundt å vente på en ny liten verdensborger. Det er fint. Glede seg over dette nye lille menneske man enda ikke kjenner. Tenke på hvordan verden går videre, de man har mistet, og de som kommer til. Ikke mange dagene igjen nå før slekten blir enda litt større. Det er fint å går rundt slik å glede seg, både på de kommende foreldrene sine vegne, og på egne.

 

Den barnslige gleden av å bli valgt til noe. Husker du følelsen av å bli valgt sist til leken eller i gymmen når du var liten? Jeg var verken god i ballspill eller kjapp til å løpe, og satt ofte på innbytterbenker. OK det altså, var vel ikke akkurat så gira på å bli svett i friminuttene den gangen heller, men i går ble jeg valgt noe…sånn ca for første gang. Bare en liten greie, bagatell egentlig, men fy så gøy det var. Et av mine bakebilder på instagram er valgt ut som et av fire på Jernia Norge sin instagram-konto. Har du lyst til å gi meg din stemme, så hadde jeg blitt skikkelig glad! Uansett om jeg vinner kakepynt eller ikke var dette et av ukas små øyeblikk for min del. Den gode følelsen av å bli valgt ut. Sterkt undervurdert altså!

 

( Klikk på bildet for å komme til instagram, slik at du kan avgi din stemme. Tror du må ha egen instagram-konto. )

 

Gultvedt Grand Prix. Årets høydare for crossgjengen min. Det store løpet på Gultvedt gård i Ås, møte igjen gamle kjente, og treffe nye bekjentskaper. Bryne seg på løyper  og konkurrenter i gjørmehavet, utfordre seg selv. Nervepirrende selv for en stakkars tilskuer. Regnvått, litt surt, ikke optimale værforhold, men artig likevel. To av guttene deltok i år, begge med ulike forventninger og helt ulike mål. Store poden hadde til tross for få timer på sykkelen i år, og ei knekt storetå, som mål å nå topp 10 i årets største startfelt. Det klarte han med glans, og havnet til slutt på en meget respektabel 4 plass sammenlagt. Det er hans beste resultat i GGP noen sinne, og det i et felt fullt av dyktige førere. Minsten, også han med brukket storetå, hadde som mål og fullføre da han for aller første gang kjørte i samme heat som de store gutta, og etter å ha havnet midt i en klynge-kræsj på startsletta måtte han stoppe midt i løypa for å rette opp styre og forgafler, men kastet seg på sykkelen igjen og fullførte til en fin plassering, og det med glans! Er vel innafor å si at denne mammaen var passelig rørt der hun stod og tørka tårer midt ute i leirehavet! Det beste med hele dagen? Å komme hjem. ( i hvert fall synes mammaen det!)  Kjøre inn på gårdsplassen sent på kvelden, låse seg inn hjemme, ta en lang, varm dusj, og plante rumpa  sofaen, i god tro om at der kan den fint få slå rot resten av helgen.

 

Jo, det har vært massevis av fine øyeblikk denne uka. Middagene med flokken min, se at alle trives og gjør det greit på skolen. Varm kakao med krem i store kommer når kveldsmørket kommer. Finne frem papir og blyant, tegne litt for noen som ønsker seg en spesiell tegning. Oppdage hjerter blant hundrevis av små blader som har skiftet farge og falt mot bakken.

 

 

Jeg skal lage meg noen fine øyeblikk i dag, nyte siste rest av en fullstappet uke, prøve å slappe helt av. Det frister med store mengder varm te, tykke sokker, et langt bad, nystekt eplekake, pusekatt i armkroken, og kanskje skrible ned noen av minnene fra crossløpet i helgen. Og etter det er jeg rimelig sikker på at jeg er klar for enda en uke.

Håper din uke har bydd på mange gode øyeblikk.

Vi blogges.

 

 

 

 

Så var vi her igjen. Årets høydepunkt for små og store motocrossentusiaster. Motormekka, eksoslukt, utedasser, gjørmete støvler og glede. Rein og skjær idrettsglede. Gultvedt Grand Prix 2018.

På et digert jorde, på en svær gård, i et lite tettsted en eller annen plass på Østlandet, under regntunge skyer og glimt av sol, samles store og små fra hele landet for å konkurrere mot hverandre og med seg selv, i et gjørmehav av en crossbane.

Vi var oppe lenge før fugger`n feis i dag tidlig, pakket unger og crossere inn i en litt sliten varebil, og var fremme i motormekka akkurat i det resten av verden våknet til liv. Gutta, bare to av dem som deltar denne gangen, hvisket nesten ærbødig i det vi trillet inn i depoet: “Ah, det er som å komme til himmelen!”

 

( Ja, neida, så…blir vel pappaen som får vaske utstyret denne gangen! #MammaErForFinForSånnMøkk )

Mora er kanskje ikke helt enig…for hvis himmelen er full av leire, ullgensere som klør, motorstøy, utedasser med manglende køordning og pisslunka kaffe, så frister det ikke akkurat å ringe på ved perleporten riktig enda. Likevel skjønner jeg hva gutta (og gubben) mener. For det er noe ganske magisk med Gultvedt Grand Prix. Tradisjonen, først og fremst. Reise hit, som vi har gjort hvert eneste år siden podene var så små at det kjørte cross med smokk og bleie. Treffe gamle kjente, og smile til nye ansikter. For her samles alle. De aller minste, de som knapt rekker ned til bakken, og de aller eldste…de som kjører med ekstra batteri til pacemakeren i innerlomma. De som akkurat har mistet sin første tann, og de som legger hele tanngarden i et glass vann på nattbordet om kvelden.

Her kjøres det så leira spruter det ene øyeblikket, for så å drikke kaffe og spise vaffel på en krakk ved siden av banen det neste.

 

( Og det var bare oppvarminga lissom! )

Gultvedt er hele spekteret av motocross-Norge. Det er små jyplinger med mer mot enn vett, og gamle travere med mer vett enn mot. Det er nybegynnere og veteraner. Det er bortskjemte unger som griner om støvlene blir møkkete, og det er tenåringer som aldri har hatt nytt crossutstyr, som kjører med gjenlimte og lappete arvestøvler. Det er gode tapere, og dårlige tapere, gode vinnere, og dårlige vinnere.

Det er mammaer som heier til de mister pusten, og mammaer som er mer opptatt av å poste morsomme pusekattvideoer på facebook.

 

( Smilende folk i kiosken. Gjørme på støvla, kake i hånden. Da går det liksom opp i opp 😉 )

Det er handlegate med pølser, brus og kaffe. Du kan betale med kort, midt ute på et jordet i ingenmannsland. Her finner du overprisede hjelmer hos de som vil tjene en ekstra slant hos kjøpesterke kunder, og du finner gode tilbud, og gi-bort glede i butikkene som gladelig støtter opp om mannen i gata. Både han som kjører inn sist, og han som står på seierspallen.

 

( Lene, fra Alf Graarud motor. Med hjerte for de som står på pallen, og de som ligger igjen i grøfta. Idrettsglede! )

 

Gultvedt er høy musikk på diger høyttaler, og engasjert speaker med massivt ordforråd og smittende humør, både med og uten briller!

Gultvedt er frivillige mennesker i selvlysende vester, og helsepersonell med bandasjer, plaster og gratis skyss til legevakta!

Gultvedt er idrettsglede! En arena for alle, for de store og de små, de unge og de gamle, de trege og de kjappe, de som kjører med livet som innsats, og de som tøffer rundt som gamle tanter på sykkel med kurv.

 

( Blideste speaker`n i Norge! Hører`n på mange mils avstand! )

Gultvedt er pappaer som er midt ute på banen og snuser på konkurrentene. Gultvedt er to gutter med hver sin brukne storetå, begge med ulike mål for dagen. En vil bli topp ti, en har som mål og fullføre. Gultvedt er mammaer som sitter i bilen og blogger, men som straks skal logge av, rusle ut på jordet og ta del i idrettsgleden.

Tusen takk til alle dere som støtter Nordvang Motorsport med grasrotandelen når dere tipper. Vi kan ta del i alt her i dag, nettopp på grunn av dere.

Kryss fingrene for oss i dag! Her skal møkkspruten stå, og utedassen unngås!

 

Det hang en litt sånn sur stemning i lufta i måsahuset. Eller altså…sur, blandet med oppgitt latter, og noe sarkasme.

«Du sa jo at jeg skulle lese gjennom!» sa gubben. «Er ikke min feil at du er helt sporadisk  analfabet heller vel?»

Og jeg hisser meg opp, egentlig uten god grunn, men likevel! For når jeg skriver hender det jeg ber gubben lese igjennom tekstene før jeg publiserer på bloggen. Noen ganger fordi jeg synes det er viktig at han tar del i det som legges ut, men like mye fordi at jeg i min lille skriveboble hamrer løs på tastaturet som en ti-tomlet apekatt med ADHD, og overser både grammatiske feil og tredoble dobbeltkonsonanter. Det er lett å se seg blind på egne skriverier, fordi man liksom vet hva det skal stå, sånn inne i hodet sitt. Nå havner det likevel mye rart sånt rent skrivemessig på denne bloggen, men det hadde vært enda mer om gubben ikke hadde lest igjennom. Til tross for at det er jeg selv som ber gubben rette skrivefeil og annet vås, er jeg ikke spesielt mottakelig for velmenende råd og korrigering, spesielt ikke om det er mange av dem. Derfor blir jeg fort spydig tilbake, slik jeg ble da han forleden kalte meg en «sporadisk analfabet»!

«So what?» svarte jeg furtent. «Bedre å væra dum og deilig, enn bare dum i hvert fall!»

Men måsagubben har vært gift med detta spetakkelet i så mange år nå, at han ikke så lett lar seg vippe av pinnen, og er tidvis irriterende rask med like sarkastiske comeback av ulikt sortiment, så mens han titter bort på meg der jeg sitter og klør meg på den midtre haka, og prøver å grave et valmuefrø og litt tre dager gammel oregano ut fra hjørnetanna, bare fnyser han og sier: «Jah, enda godt du er så innmari deilig!»

Stemmen oser av ironi og dårlig skjult sarkasme, mens han retter opp i enda en skrivefeil.

Det var en av disse dagene da sommeren egentlig var over, men temperaturene likevel var høye nok til å kunne sole seg i le av terrasseveggene ute på plattingen. Med litt lute skuldre, vel vitende om at gubben akkurat da så på meg som verken spesielt smart eller sexy, fant jeg frem spillelista på mobilen, ørepropper, og satte meg ut i solveggen for å koble ut litt.

 

( Når du vet du ikke er den skarpeste kniven i skuffen, så du velger å satse på utseendet i stedet! )

 

Og sommeren hadde ikke sluppet taket, for etter bare noen minutter, og et par strofer ute i «Fångat av en stormvind» av Carola (ja, jeg trenger å oppdatere spillelista mi), rant svetten fra panna, og ryggen var klam og våt. Jeg så mitt snitt til å friske opp litt av den falmende brunfargen fra sommerens slaraffenliv ved bassengkanten, og tok ut øreproppene for å vrenge av meg genseren. Innenfor døra hører jeg latter og en litt sånn hovmodig stemme rope «Det er ikke tre n`r i Janne!!!!»

«Jeg veit da vel for pokker hvordan jeg skriver navnet mitt, ditt naut!» roper jeg tilbake! «Det hender bare at fingrene sklir litt på tastaturet hvis de er seige av ostepop, eller smør, eller noe!»

Irritert på meg selv fordi jeg hadde skrevet enda en slurvefeil, og enda mer irritert på gubben fordi han påpekte det vrenger jeg av meg buksene også, plugger musikken tilbake i ørene og lener meg tilbake i solstolen med ansiktet mot sola. Tenker i mitt stille sinn at om jeg ikke alltid er så dritgod på grammatikk, så skal jeg i hvert fall blir brun og deilig! For det er ikke til å stikke under en stol at med litt gylne legger og solroser i kinnene føler man seg raskt litt mer lekker.

Å si at jeg følte meg lekker akkurat der og da er vel å ta i, men man skal jo lide litt for skjønnheten. Og godt skjult bak høye terrassevegger og en tettvokst klatreplante gjorde det ikke så mye at den hvite bomullstrusa var både utvaska og slapp i strikken, eller at jeg løsnet hempa bak på BH`n fordi spilene gnagde seg inn i ribbena og nesten punkterte lungene. Og med sliten bomullstruse og en slapp BH bare hvilende over bysten lente jeg meg tilbake og fant roen i sola sammen med Carola.

 

( Når du innser at den sviende kløen der nede kommer fra gubben… )

 

Litt sånn i det fjerne, et sted utenfor øreproppene hører jeg en mannstemme, som et litt forstyrrende element i solingen min. Jeg antar at det bare er gubben som har kommet ut på plattingen med PC`n for å påvise enda flere skrivefeil, og velger å overse det. Later som om jeg sover, fortapt i musikken på øret. Men da jeg kjenner en lett kiling i lysken, rett ved trusestrikken blir jeg irritert!

 Han kan ikke bare tro at han kan le av skriveriene mine, kalle meg sporadisk analfabet, for så å beføle meg under åpen himmel, og håpe på bot og bedring! Jeg løfter på hånda for å klaske den klåfingra gubben på lanken, men kjenner straks at det ikke er noen hånd jeg fiker bort i. Før jeg i det hele tatt rekker å finne ut hva det er jeg slår vekk kjenner jeg et stikk, så en ilende smerte, og en sviende, brennende kløe i lysken, akkurat i den skrukken der trusekanten går, og «buskas vulgaris» møter låret! I ren refleksjon hopper jeg ut av stolen akkurat i det jeg ser en susete veps høy på gammel pollen surre vekk fra trusa, og over hekken. Stikket i lysken brenner og svir, som syre som etser seg inn i huden. BH`n som jeg hektet av tidligere faller mot bakken i det jeg danser rundt og hamrer, slår og gnir meg ved høna med den ene hånden, som en fortids huleboer full av løpetid og parringshormoner på jakt etter en forplantningsdyktig og parringsvillig mann!

 

( Når man prøver å holde flaksende hengepupper på plass med den ene hånda, og hamrer løs på høna med den andre. Da er det ikke sikkert du får posten levert på døra no mer! )

Det er da jeg ser han i øyekroken. Han som for bare noen sekunder siden forstyrret roen med en spørrende stemme. Det er ikke gubben! Der på plattingen, bare en snau halvmeter bak meg står en ung kjekk mann i post-uniform, med ei diger pakke under den ene armen, og en sånn digital dings for signatur under den andre. Øynene hans er som klinkekuler, trillende fra side til side inne i hodet, desperat etter å fokusere blikket på alt annet enn den parringsklare dansende huleboerkvinnen med flagrende hengepupper og vepsestikk i lysken.

«Jeg trenger bare en signatur her!» sier han og vrenger pupillene så langt bakover at kun det hvite synes i øynene hans, mens han setter pakken ned på plattingen og rekker meg signaturdingsen.

Fremdeles med en intens og stikkende svie i lysken prøver jeg å signere mens han holder. Jeg tripper og gnur lårene mot hverandre for å lindre smerten, mens jeg desperat holder en arm foran puppene og sjonglerer den digitale pennen med den andre hånda.

Ikke treffer jeg skrivefeltet, og jeg er knapt i stand til å huske mitt eget navn, langt mindre skrive det riktig!

 

( Når du bare skal levere ei pakke, men blir angrepet av et sett lange flaksende pupper og en doven veps, og mest sannsynlig er ødelagt for livet!)

 

Til slutt er stakkaren i post-uniform så desperat etter å komme seg vekk, og så nær ved å få nakkesleng av å unngå å se på meg at han desperat roper «Bare skriv X!!! Det holder med X!!!»

Og idet den kjekke unge, nå akk så forskremte og sannsynligvis seksuelt ødelagte mannen spoler av gårdsplassen så grusen skvetter innser jeg sørgmodig at gubben har rett.

For ikke bare finnes det noe mer usexy og mindre tiltrekkende enn en høstbleik, småfeit middelaldrende dame med flagrende hengepupper, utvasket truse, og et vepsestikk i lysken så stort at det kan forveksles med en middels stor verdensdel, som danser rundt foran et stakkars intetanende postbud, som en parringsklar huleboer, men nå er det jammen meg vitenskapelig bevist at hun er sporadisk analfabet også.

For nei, det er så visst ikke tre n`r i Janne, men sist jeg sjekket var det ingen X eller.

 

( Mrs. X. parrings-syk uleboerkvinne, og sporadisk anafabet )

 

Så er det kanskje like greit da, at denne dama verken ble solbrun eler deilig likevel, for da ville kanskje bloggen hatt enda flere lesere, og folk ville begynt å etterspørre autografer.

Vi vet jo alle hvordan det ville gått.

Mvh Fru. X, hobbyblogger med smerter i lysken.

Det var den uka gubben trodde det hadde bikka for fruen. For det så unektelig småteit ut der jeg tuslet rundt i stua og småpratet med plantene, som ei skrulle på vei til å miste all forstand. Det var mormor som lærte meg at plantene vokser fortere og trives bedre om man snakker til dem. Mormor sa aldri noe om at det ikke nyttet å vanne plastikkblomster, så jeg har testet ut det denne uka også. Tusla rundt i min egen boble, godsnakka med grønne planter, og vanna en kaktus av plast. Skjønte ingenting før kaktusen fløt over kanten på potta, for så å gå under som Titanic, og jeg ble våt på sokkene. Det verste var vel egentlig at det er jeg selv som har kjøpt denne kaktusen…vel vitende om at den er “totally fake”!

 

( Plastic-fantastic…trengte ikke vann i hvert fall! )

Det var også denne uka jeg fikk vepsestikk i lysken, og spratt halvnaken rundt som en huleboer med løpetid foran postbudet (burde jo nesten skrevet et eget innlegg om akkurat den episoden), så joda, det var på sin plass at gubben begynte å tvile på fruens evne til å ivareta seg selv.

Men til tross for noen sånne mentalt utfordrende øyeblikk har det for all del vært fine øyeblikk denne uka også. Sånne små stunder som er verdt å legge på minnet, og ta frem en regnværsdag om noen år.

Solskinn på mandagsmorgen, på vei til jobb. Værmeldingen sa det ikke ville vare ut dagen, men det var helt greit. Det gir en helt egen energi når uka starter med sol, og man ikke trenger å kneppe igjen jakken. Ikke akkurat sommer fremdeles, men ikke helt høst heller.

Klubbløp for guttene mandag kveld. Fint med disse klubbløpene. Konkurranseinstinktet er stort, men resultatene er liksom ikke så viktig! Det er jo bare klubbløp, og super trening.

 

( Bare et klubbløp, men full satsing likevel. )

 

Den kvelden tåka kom sammen med duskeregnet, og jeg bestemte meg for å droppe trening. Var sliten etter jobb, stiv som en gammal stokk i leggene etter trappeløp et par dager tidligere, og tenkte den fuktige lufta var gyldig grunn til å droppe trening. Men så spilte den minste poden på den dårlige samvittigheten min, for han ville på død og liv ha med modern på en løpetur i skogen, så da dro jeg røven ut av sofaen likevel. Og så fort vi kom ut, til tross for fuktig luft og yr, så var det ganske så fint likevel. Hadde noen sagt til med før sommeren at jeg skulle løpe intervaller i skogen hadde jeg ledd av dem. Jeg ikte det ikke, der og da, men den følelsen når man er ferdig med ei fin økt, den er en høydare! Nå håper jeg bare at lysten til å trene kommer også, for der er jeg ikke helt enda! Å stoppe opp og trekke pusten midt ute i skogen, en litt kjølig kveld på sensommeren, sammen med poden, det var et fint øyeblikk!

 

( Slite seg ut her. Bedre enn å slite ut sofaen. Sa folk. )

 

Sol og regn. Får ikke helt bestemt meg for hva jeg liker best om dagen. Digger de dagene sola skinner gjennom vinduene på skolen, og lover tørre sko og lyse ettermiddager. Får liksom energi av det. En morgen tok jeg en omvei til jobb, gikk langs jordene, bare for å trekke inn lukten av nyslåtte åkrer og solvarmt høstløv på morgenen. Men jeg elsker regnet også. Den gyldige unnskyldningen regnet gir til å pakke seg inn i varme jakker og ullsokker, krype under pleddet og lese en god bok. Tenne levende lys, og bake noe til kveldskaffen. Den dagen vi hadde sol på formiddagen, og regn på ettermiddagen, den var fin. Tusle til jobb i solskinn, lufte hodet i en regnskur på vei hjem. Joggesko på føttene, omvei både til og fra jobb, for å nyte det beste av alt. Fine øyeblikk.

 

( Når slutten av August minner om tidlig vår. )

 

Jeg kjenner på en litt ny energi om dagen. Som om sommerens mange ubesvarte spørsmål og bearbeiding av sorg og uvitenhet er i ferd med å slippe taket. Turene ut på kveldene har gitt ny energi. Jeg har trengt tiden alene, eller tiden i tospann med de som har hengt seg på de små rusle og løperundene. Godt å være i gang med jobb igjen. Slitsomt på en helt annen måte. Jeg har enda ikke bestemt meg for hva jeg skal bruke gavene jeg fikk i forrige uke på. Det er fint å kunne vente litt, før jeg bestemmer meg. Vil at det skal være riktig.

Alle meldinger og kommentarer etter blogginnlegget hvor jeg spurte om råd tidlig i uka! Herlighet for en flott gjeng det er som leser denne bloggen!!! Det finnes så mange store, godt betalte og godt etablerte bloggere der ute, men jeg tror helt ærlig at ingen av dem har så mange gode, snille og flotte lesere som jeg har. Tusen takk for alle gode råd! Dere er gode som gull, og jeg tar med meg alt dere har sagt og skrevet når jeg om noen uker tar et langt skritt ut av komfortsonen min! Takk.

En melding fra en relativt ny bloggleser gjorde meg så glad. Tenk at noen tar seg tid til å skrive noen ord, bare for å være hyggelige. Det varmer. Et fint øyeblikk, et sånt jeg vil huske lenge.

Bli bedt med på hyttetur med en liten gjeng flotte damer. Herlig. Det passet ikke denne gangen, skulle være cross-mamma hele helgen, men å bli inkludert betyr så mye. Takk June, du er gull!

Han som holdt døren åpen i korridoren for meg og en kollega. Dagens smil. ( og en aldri så liten diskusjon om hvem av oss han smilte bredest til!) En galant liten greie man kanskje ikke opplever så ofte lenger. Hyggelig, rett og slett.

Sovne på sofaen en sen ettermiddag, og våkne med to pusekatter i fanget. Herlig.

 

( Fineste lille poten. )

Varm suppe på kjølige kvelder, store kopper med te eller kakako, kortspill med hele gutteflokken, spille om kronestykkene i vekslepenge-krukka. Kaffedaten med ei venninne som varte i hele fire timer.

Senke skuldrene på kjøkkenet, og slenge sammen ei kanelknute-kringle. Kose oss litt ekstra en ettermiddag bare fordi. Bakegleden kommer alltid kasta på meg når vi trekker inn om høsten, og akkurat denne kringla ble så himla god!!! Har en helt lik liggende i fryseren…spørs om ikke den må til pers i løpet av dagen.

 

Men først, slik som resten av helgen, blir det motocross. Bare å smøre ei matpakke eller fem, snøre på seg skoa, og komme seg ut og spytte grus.

Håper uken din har vært full av fine øyeblikk, og at uka som kommer vil inneholde morgendagens vakreste minner. Vi blogges.

 

 

Regnværsdag igjen.

 

Sommeren var fin, sol, varme, frokost på trappa, alt det der. Men det er noe magisk med de første litt sure regnværsdagene når høsten kommer også. Litt trøttere når klokka ringte i dag enn jeg har vært tidligere i uka. Ble liggende en stund etter at alarmen var skrudd av. Hørte litt på regnet utenfor vinduet, og skrollet litt på instagram. Det føltes ut som en sånn stressedag, uten at noe tilsa at det kom til å bli stress. Tror egentlig kanskje bare det var den dårlige samvittigheten min som boblet litt. Jeg sendte poden på skolen i går. Sa bare sånn “Det fikser du! Da får du bare hinke litt rundt, det går så bra så!”

Han ville på skolen selv også, for de skulle ta klassebilde til skolekatalogen, men han kunne fått slippe hel skoledag. Det gjorde han ikke. Og når røntgenbildene senere på kvelden viste brudd i storetåa, da fikk jeg dårlig samvittighet. Litt fordi jeg sa “Dette fikser du, det går så fint så!”, og litt fordi jeg ble irritert fordi han hadde slått hull på den siste hele olabuksa da han trente i terreng med sykkelen. Også var tåa knekt. Årets mor…neppe.

 

 

Men i dag fikk han sove lenge, og før jeg dro på jobb var jeg oppe og rettet på puta under foten. Kysset han på panna og hvisket at han bare kunne sove videre. “Jeg sender mail til læreren og sier du er hjemme i dag!” Hentet inn litt mammapoeng, og gikk på jobb med litt bedre samvittighet.

Regnværsdag igjen. Fint å tusle til jobb, litt gjemt under en paraply som har sett bedre dager. Burde kjøpe ny, men bør vel prioritere ny olabukse til poden først. Små sølepytter bortover hele gangveien, og jeg unngikk dem alle. Ble ikke våt på tærne i det hele tatt. Da gjør det ikke noe om det regner. Ble møtt av smilende elever i korridoren, og latter på kontoret. Skjenket meg en kopp varm te og sendte en tanke til de to eldste podene som jobbet ute i dag. Yrkesfag er ikke for pyser, det er sikkert og vist.

 

 

Innom butikken på vei hjem. Grønnsaksuppe er perfekt på regnværsdager, og det bugner av flotte grønnsaker i butikken nå. Billig og god mat. Det frister med noe lett å lage, noe som bare kan putre i gryta, og spises av akkurat når det passer. Fersk suppe, og hjemmelaget brød. Passelig på en regnværsdag. Varm kakao til han med vond storetå, og til podene som har jobbet ute hele dagen. Pakke seg inn i alt som er varmt. Den slitne grå strikkejakka, ullsokker, varme pledd, og tøflene til gubben.

 

 

Regnværsdag igjen. Pusene uler ved vinduet så fort man har sluppet de ut. Tisser under granhekken, og vil inn igjen. Smyger seg rundt bena våre med fuktig pels før de flater ut i sofaen og durer i søvne. Som to små pelskledde motorer. Skroller litt på instagram igjen før jeg skrur av nettet litt, og krøller meg sammen ved siden av pusen. Stryker på den lodne magen (til katta altså), helt til jeg hører måsagubben kjøre inn på gården.

 

 

Middag. Samles rundt bordet. Ingen har gjort avtaler eller har planer utenfor huset, fordi det er regnværsdag. Fint å sitte inne. Det er tidlig på kvelden enda. Jeg har rukket en liten joggetur. Ble fuktig på bena av det lange gresset på stien denne gangen. Den dårlige samvittigheten har sluppet taket.

 

 

Oppvaskmaskinen  durer og går på kjøkkenet. I morgen kommer den gode fredagsfølelsen igjen, men frem til da skal jeg krølle meg sammen med den pelskledde motoren igjen, både katta og måsagubben, finne frem boka mi og nyte resten av regnværsdagen. (Enda det ikke har regnet på mange timer, og sola nettopp tittet frem mellom skyene.)

Noen ganger må man bare bake noe, bare fordi. Ikke fordi man er sulten, eller fysen, men bare fordi man er lyst til å bake. Jeg er i alle fall sånn. Baker for bakegleden sin skyld. Skuldrene mine senker seg når jeg holder på på kjøkkenet. Blander litt, slumper litt, elter litt og synger falskt til radioen.

Forleden ble det brødbakst, selv om fryseren var full av brød allerede, og brødboksen bugnet. Fint lite er herligere enn lukten av nystekt brød, og fint lite smaker bedre en brød så nystekt at smøret smelter og renner nedover skorpa. Ah, digg! Bare for forandringens skyld bakte jeg brødene denne gangen i noe annet enn de vanlige brødformene. Et stort brød ble bakt i en porselensbolle, og resten av deigen ble brukt til små kuvertbrød bakt i store kaffekopper.

 

Jeg digger slike små kuvertbrød. Fine å servere til en lun salat, eller til et påleggsfat under venninnelunsjen, eller som porsjonsbrød til suppa en kjølig høstkveld. Bare fantasien setter grenser.

 

Da jeg la ut bilder av de nystekte brødene på Snapchat den ettermiddagen haglet det inn med spørsmål om oppskrift, og jeg lovet at det skulle jeg dele. Egentlig synes jeg det er skummelt å dele oppskrifter. Jeg er på ingen måte noen kokk eller baker, bare skikkelig hobbykokk-entusiast. Nå er uansett ikke slike kuvertbrød vanskelig å lage for noen, da alle fint kan velge den brødoppskriften de selv liker best. Loff og grovbrød, samme det. Stek det i porsjoner, og du har et kuvertbrød etter egen smak.

 

Jeg bruker som regel en grunnoppskrift med ca riktige tilmålte mengder av vått og tørt, men bruker ulike typer mel. Alt ettersom ha jeg har i skapet, og hvor grovt vi har lyst til å spise akkurat den dagen.

Grunnoppskrift:

50 gr gjær

6 dl væske (vann eller melk)

4 ss smør eller 2 ts nøytral olje

1 kg mel. (Jeg bruker alltid en par dl ekstra, synes deigen er lettere å jobbe med da. )

 

 

I mine brød brukte jeg vann, hvetemel, spelt, havremel, linfrø og solsikkekjerner. En salig blanding.

Elt deigen i ca 10 min, dekk med plast, og la heve en time.

Fordel deigen i ønskede former, dekk med plast, og etterhev i ca en time.

Stekes på 200 grader, nederste rille i ca 45 minutter.

 

 

Nytes mens skorpa er så sprø at det knaser i kjeven, og så varmt at smøret renner nedover skjorteermet når du tar en bit. Off…nå ble jeg sulten. Igjen.

 

 

Vi blogges 🙂

 

 

 

 

 

 

Før sommeren fikk jeg spørsmål om å gjøre noe langt utenfor komfortsonen min. Min første tanke var, som vanlig, å si et blankt nei! Muligens godt kamuflert som et slags “Skulle ønske jeg kunne, men er skikkelig opptatt med noe annet innmari viktig akkurat da!”  For å si blankt nei til noe er også langt utenfor komfortsonen min, i frykt for å tråkke noen på tærne. “Flink pike-syndrom”, til tross for at jeg er så langt fra flink pike som et skrømt av et kvinnfolk kan være.

Men så er det nå slik da, at denne skrotten fyller intet mindre enn 42 år denne høsten, og jeg er lei av å være redd for alt som er nytt. Lei av å sitte på bakerste rekke bare fordi det er trygt, når jeg egentlig vet at jeg sikkert kan bidra med i hvert fall noe. Og med måsagubben i ryggen, og en litt ru og møkkete arbeidsneve som dytter meg frem, har jeg denne gangen sagt ja.

Ja, til å holde et bittelite foredrag på årsmøtet til FAU, på en skole litt lenger borte i bygda!

“Men hva i all verden skal jeg snakke om da?” spurte jeg! “Hva er det dere tror jeg kan bidra med? Jeg er ingen!”

Og svaret var som følger. “Kan du ikke bare snakke litt om livet og sånn? Hvordan ting egentlig er!”

Og der satt jeg med mobilen i hånda, leste meldingen, og ble ikke det grann klokere!

 

( Når egoet blir for stort for eget speilbilde…Lurer på om det ikke blir noen timer øving foran speilet de neste ukene. )

“Livet og sånn? Det er det vel ikke et oppegående menneske som vil sitte der og høre på “ingen” snakke om “livet og sånn!!???”

Men den overbevisende dama bak tekstmeldingene hadde motsvar! “Joda det er det helt sikkert. For det ser du på de som kommenterer på bloggen din! Der er det en haug oppegående mennesker, som mer enn gjerne leser om “livet og sånn!” “

Og da ble jeg glad, og litt lettere til sinns. For det er jammen meg sant! For de som kommenterer på denne bloggen, og det er jammen meg blitt ganske mange, det er ikke en gjeng smådamer med trutmunn som ser på livet med stjerner i blikket, som vandrer rundt på rosa skyer i høye heler, eller tror at hverdagen er fine bilder og store overskrifter på glanset papir! Nei, det er oppegående kvinnfolk og staute arbeidskarer. Det er folk som har noe fornuftig å komme med. Folk som ler av grove vitser, og viser medfølelse når noen har det tungt. Det er rett og slett helt normale folk, med helt vanlige A4 liv, akkurat slik som meg og de foreldrene som snart skal på årsmøte i FAU, og bli tvunget til å høre meg snakke om noe jeg enda ikke helt vet hva er!

Så derfor spør jeg deg, som leser denne bloggen akkurat nå, om du kan hjelpe meg litt.

For hvis du skulle på et foreldremøte på skolen, og midt innimellom budsjett og lærerplaner plutselig måtte høre på meg snakke i noen minutter, hva ville du hørt om da? Fra en helt vanlig mamma til en annen. Fra en helt vanlig arbeider til en annen. Hva hadde vært interessant å høre om? Hvis jeg skulle holde foredrag for deg, hva hadde du forventet? Humor? Tårer? Realitet eller fantasi? Litt av alt? Eller ville du helst ikke hatt meg der i det hele tatt?

Og har du tid til å svare, så hadde jeg blitt så innmari glad, for det hadde hjulpet meg stort.  For det er ikke lenger snakk om jeg skal gjennomføre eller ikke. Jeg skal det. Og selv om det er kjempeskummelt, og langt utenfor komfortsonen, (og altfor liten tid til en akutt slankekur med mål om å nå matchvekt før jeg skal på scenen) så vil jeg jo ikke drite meg loddrett ut. (selv om jeg sikkert hadde overlevd det også. ) 

Mvh, hverdagsblogger med scenekrekk som blir takknemlig for ditt innspill!