Det er som om hodet er over alt om dagen. At tankene hopper fra det ene til det andre, og jeg blir andpusten bare av å prøve å sortere de. Innerst inne skulle jeg ønske at Mai allerede var over. Ikke fordi jeg gruer meg til noe, bare fordi det er så himla mye som skjer fremover, og jeg er jo som kjent tilhenger av faste rammer og rutiner. Ting jeg har lite kontroll over stresser meg, selv om det er ting jeg gleder meg til. Bagateller egentlig, og jeg har ikke lov til å klage! Jeg er bare laget sånn… liker det aller best når jeg har stålkontroll, og det har jeg ikke akkurat nå.

Men så er det måsagubben da. Han som bare stryker meg på ryggen med en diger, ru arbeidshånd, ber meg puste med magen, stille forsikrer meg om og om igjen at vi er to om alt, og at en dag og en ting av gangen er mer enn bra nok. Også pakker han måsafruen inn i bilen sammen med en kanne kaffe og kjører opp til tjernet for en pustepause, midt i hverdagen. Og sånn startet uka, med et stille og fint øyeblikk på ei brygge nede ved vannet. Puste inn og puste ut. Drikke kaffe. Fint øyeblikk!

 

( Måsagubben, stødig som fjell…selv på ei gyngende brygge! )

Og så startet arbeidsuka. På en tirsdag. Firedagers arbeidsuker kunne jeg seriøst fort blitt vant til altså! Mandag på en tirsdag. Møte glade og ferie-uthvilte elever i korridorene, myse mot sola bak billige solbriller når jeg tråkket over skolegården på vei mot C-blokka om morgenen, og se det myldre av avgangselever i røde og blå russedresser over hele plassen. Et sikkert vårtegn, en fin start på arbeidsuka. Fint øyeblikk, og fremdeles pustet jeg med magen.

 

( Når sola varmer, selv før arbeidsdagen er i gang! Fint øyeblikk! )

Turen med Mona opp til Høgåsen tirsdags kveld. Den gjorde noe med meg. For plutselig kom treningsgleden tilbake, den som har ligget litt på vent i vinter. Frem til nå har jeg tvunget meg selv ut, men tirsdags kveld kjentes det godt. Godt å gå, godt å løpe. Endelig! Og selv om, eller kanskje rett og slett fordi vi fremdeles kanskje skravler mer enn vi svetter, så blir man glad i hele kroppen av en slik tur. Fint øyeblikk.

 

 

Og ingen ting klarner hodet og tankene mer enn gjengrodde stier i skogen, så slik fortsatte jeg hver eneste kveld denne uka. Jobb, middag, inn i treningsklærne og ut i skogen. Og for noen fine små øyeblikk det har bydd på. For i år bare hoppet vi liksom over våren, gikk rett fra kald vinter til 19 varmegrader og stekende sol.DEILIG! For hver tur i skogen ble bladene på trærne litt større, gresset litt grønnere. Tenk så herlig, å se forskjell på naturen fra dag til dag, nesten tilogmed fra morgen til kveld! Det er jo nesten avhengighetsskapene, å komme seg ut slik.

 

 

Da jeg løp opp de bratte bakkene, og ikke stoppet før syra svei i leggene på toppen av slalombakken. Da jeg satte meg på stenene der oppe, hev etter pusten, og så utover Bjørkelangen som blir grønnere for hver dag som går. Nydelig øyeblikk!

 

( Fine lille bygda, sett fra toppen! )

 

Den kvelden jeg leste gjennom dagbøkene til mamma og ble minnet på hverdagen for 21 år siden. Så drio jeg frem albumene, og ble enda mer nostalgisk. Ikke bare fordi det var 21 år siden hun døde denne uken, men alle minnene. De gode også. Ble sittende å flire av slengbuksene jeg brukte hver eneste dag, de jeg følte meg SÅ himla kul i. Tror akkurat de buksene ligge rinnerst i skapet enda. Har aldri klart å kvitte meg med de. Musikken jeg hørte på. Så da googlet jeg, fant musikken på YouTube, og lastet inn på spillelista på mobilen. Og musikk er minner altså!! Fine minner. Gjenoppdage ungdommen via en sang og et par slengbukser, det var et fint øyeblikk.

Da jeg løp så fort nedover stien igjen at jeg flere ganger nesten snublet i egen bein, inspirert av av musikken på øret. Å stoppe opp i bunnen av bakken, sjekke stoppeklokka, konstantere ny rekord, gjøre en liten seiersdans helt alene i buskaset, og ta en helt ufiltrert selfie av et blodrødt og svett ansikt, og gi en lang f**n i hvordan man ser ut! Fint øyeblikk!

 

( Alt er ekte. Rødfargen, svetten, posene under øynene, vannkopparret midt i panna…tilogmed det selvtilfredse gliset! Tror det kalles akutt treningsglede. )

Å ikke få sove natt til lørdag. Da jeg ble liggende våken og bare lytte til det etterlengtede vårregnet som trommet lett mot vinduet. Åpnet vinduet helt. Hørte på pusten til gubben at han heller ikke sov, enda klokken var halv fire. Det var et fint øyeblikk. Bare lå der, fant hånden hans under dyna, holdt den, sa ikke et ord, lyttet til regnet, og kjente lukten av fuktig gress og våt jord sive inn gjennom vinduet. Og sånn fant vi roen, også kom søvnen, til slutt. Fint øyeblikk.

 

Kanelsnurrer, kaffe og gitar. Den ettermiddagen minste poden kom hjem og sa :”Åh, digg! Det lukter besøk her!” Men vi hadde ikke besøk. Jeg hadde bare tid til å bake, mellom jobb og middag. Så da drakk vi kaffe og  rød saft fra Roma, spiste kanelboller og spilte gitar. Utsatte leksene, utsatte middagen, og bare koste oss! Fint øyeblikk.

 

( Åt to snurrer på rappen. Fordi jeg hadde lyst på! Og som trøst fordi jeg fremdeles spiller skikkelig surt! )

Den morgenen jeg hadde fri i første økt, og kunne ta en kopp kaffe sammen med den fine bonusmammaen min før jobb, mens måsagubben byttet bremser på bilen hennes. Det var et fint øyeblikk. Dele litt tanker, dele litt bekymringer, le litt sammen. Se at den spreke dama rocket rockeringen som en proff på verandaen. Fin start på dagen, rolig start. Slike så hverdagsavbrekk, de er gull verdt. Pustet fortsatt med magen.

 

Sånne små nesten helt ubetydelige ting. Lete i skuffer, finne frem litt bilder man ikke har hatt fremme på en stund, og sette de frem igjen. Finne ut av den avleggeren fra bestemor sin plante, den du trodde du hadde tatt livet av med de anti-grønne fingrene plutselig har fått nye skudd og kanskje ser ut til å overleve likevel. Sette ramme på brevet fra den andre siden av verden, det som var ukas fineste øyeblikk for et par uker siden, og glede seg over sollyset som kommer inn gjennom vinduet og kaster dansende skygger i hjørnet mellom stua og soverommet. Fine øyeblikk.

 

( Når det ikke bare var Jesus som stod opp fra de døde i påsken, men avleggeren fra bestemor også! Halleluja! )

 

Når en elev fra skolen ropte på meg fra toppen av bakken lørdag formiddag. Høres sikkert rart ut, men slike ting gjør meg glad. Når ungdommen smiler og ler, hilser og snakker, selv når det ikke er skole. Aurora, you made my day! (og nå er du endelig nevnt på bloggen også 😉 )

 

Største poden. Denne uka har jeg knapt sett han. Litt sært at akkurat det skal komme med som ukas øyeblikk lissom, men det gjør noe med meg. Å se at denne poden som en gang var så stille og rolig, forsiktig og engstelig, bare blomstrer. Går på skole, jobber på ettermiddagene, mekker på egen bil, knapt har tid til å veksle noen ord i forbifarten før han gir meg en klem og sier “Jeg stikker ut en tur jeg, sender melding om jeg blir sen. Ring hvis det er noe!” Tenk at den lille forsiktige gutten min har blitt en så flott og selvstendig ung mann. Akkurat det har jeg tatt meg i å tenke på mye denne uka. Fine øyeblikk.

 

 

Nå skal det bakes. Måsagubben tar med seg to poder og stikker på crossløp, som publikum denne gangen. Jeg skal sette en gjærdeig og lage noe digg..usikker på hva det blir. Så skal jeg lage bordkort. 13 dager til konfirmasjon. Langt fra i mål med forberedelsene, men det kommer seg. Først skal jeg logge av, prøve å lempe vekk katta som har flatet ut over føttene mine, kanskje ta enda en tur ut i skogen, og sist men ikke minst, jeg skal fortsette å puste med magen. Ting ordner seg!

 

 

En riktig god søndag til alle!