I går satte jeg nok en gjærdeig, litt sånn på slump. Jeg gjør ofte det. Romsterer litt i kjøkkenskapene når jeg kjeder meg, leker meg litt med det som finnes der og i kjøleskapet, kanskje i fruktfatet, og mekker sammen noen snadder. Noen ganger blir det spiselig, til og med kjempegodt, andre ganger havner ikke oppskriften på bloggen…for å si det sånn!
I går ble det brød. Et brød stekt i gryte, med appelsin og søtpotet. Og dette var en av de gangene hvor ting bare klaffet skikkelig. Luftig brød med sødme og masse smak, og en skorpe så tynn, og sprø at bare lyden av den når jeg skar opp brødet får tennene til å løpe i vann bare jeg tenker på det.
( Sjekk den skorpa der da!!! Sprøere enn Donald Trump!! )
Vellykket, rett og slett. Så vellykket at da jeg skulle snike til meg enda en skive til kveldsmaten får en liten halvtime siden var det bare noen skarve smuler igjen i brødboksen. Pokker ta de evig sultne tenåringene altså 😉 Egentlig hadde jeg ikke tenkt til å blogge dette brødet, tenkte vel at en brødoppskrift kanskje ikke er noe å rope høyt for, men som ei midlivskrisekjærring med litt i overkant stor interesse for sosiale medier postet jeg et bilde av brødet på Instagram, og der spurte Gunn Merethe etter oppskrift. Så her kommer den da.
Ingredienser:
50 gr gjær
6 dl lunkent vann
1 dl olje (jeg brukte raps)
2 ts salt
En halv revet søtpotet
Saften av en appelsin
6 dl hvetemel (mulig man må spe på litt til utbaking og elting)
3 dl speltmel
2 dl havregryn
( En halv middels stor søtpotet gir akkurat nok fuktighet, og søtlig smak. )
Bland ut gjæren i væsken, og tilsett det tørre. Eltes i mist ti min. Heves under plast i en time.
Sett jerngrytene (Gjerne to små da det er hendigere å skjære i små brødskiver. Jeg har kun en stor gryte, og det gikk også fint.) i ovnen på 250 grader, og la den bli skikkelig varm.
Ta ut gryten, elt lett sammen to små, eller et stort rundt brød, og slipp det i gryta. Sett på lokk, og stek i ovnen på 250 grader i 20 minutter, nederste rille.
Ta av lokket, senk gradene til 200 og stek videre i 25-30 minutter.
Avkjøles på rist, og nytes!
( Tok egentlig ikke på så masse smør altså. Det bare liksom datt ned på skiva. Hater når det skjer! )
PS: Enkel forskning viser at smør smelter på varme brødskiver og setter fort flekker i sofaen. Det kan være lurt å ikke, jeg gjentar IKKE spise liggende. Mulig noen dreit seg ut litt der tidligere i dag, og har vaskemaskinen full av sofatrekk akkurat nå.
For snaut to år siden fikk jeg nok av hvite kjøkkenskap som stadig måtte skures på grunn av fingerflekker og sause-sprut. Jeg kikket litt rundt på sånne fancy-scmansy interiørsider på facebook, falt for et kjøkken med grå skaper, og kjørte på med et par strøk maling. Det var det året alle skulle ha grått, på absolutt alt, og jeg var knakandes fornøyd i ca fire dager. Så følte jeg at kjøkkenet ble trangere og trangere, og at overskapene kom faretruende nærmere med for hver gang jeg kokkelerte. For grått kjøkken er flott det, hos alle andre. Ofte er det sånn. Jeg liker noe hos andre, tester det ut her hjemme, og så kommer svetteperlene på nesa, og angeren smygende.
Kjøkkenet i måsahuset er lite. Her er det ikke plass til noen spisekrok. Linoliumen på gulvet er gammel og sliten, og kjøkkeninnredningen består av to ulike kjøkken i malt furu. Den ene delen var her da vi kjøpte huset, den andre er arvet fra onkel Benny den gangen han pusset opp kåken sin. På den tiden var rett og slett ikke like profiler i skapdørene viktigst. Vi var en familie på fem, som levde på en inntekt (av egen fri vilje for at jeg skulle være hjemme med gutta, klager ikke altså!), og som rett og slett trengte mer skap og benkplass.
( Lite, litt mørkt og kjedelig.)
Drømmen er et stort kjøkken. Stort, med plass til skikkelig langbord, og kanskje en liten åpen peis i hjørnet. Det kommer ikke til å skje, og fordi en skikkelig oppussing av kjøkkenet er helt utelukket i lang tid fremover, tyr vi til nest beste løsning. Før det kommer ny kjøkkeninnredning i måsahuset skal tre poder ta lappen på bil, og aller helst ha et trygt fremkomstmiddel også, så da vet vi jo hva som vil bli prioritert de neste fem årene, minst!
( Maling på en fot er litt utfordrende, men funker helt fett med innlagte kaffepauser…og nei, jeg drakk ikke vin altså. Selv om det garantert hadde gjort jobben litt mer spennende!)
Men!!! Det blir liksom litt midlertidig nytt med et strøk maling også, og jeg er jo, som de som har fulgt bloggen en stund vet, i overkant glad i et malingsstrøk. Fint lite gjør meg lykkeligere enn en bitteliten forandring i måsahuset. Et spann fylt til randen av fine farger. Åh, jeg digger det. Maling er en så rask og enkel måte å fornye ting litt på.
Jeg hadde et spann med hvit maling stående. Gulvmaling. Jeg har alltid malt flater som får litt røff behandling med gulvmaling. Den tåler mye, og har en fin glans som gjør overflatene greie å holde rene.
Så i to dager har jeg hinket runt på kjøkkenet, skuret skap og vegger, og svingt penselen. Litt ugreit å ikke kunne belaste det ene benet stort, og malingen har tatt litt lenger tid enn vanlig, men nå er det ferdig. Og jeg er fornøyd, så gjenstår det å se da, om det varer lenger enn en par døgn denne gangen.
(Hokus poskus, plutselig litt lysere.)
Skapene ble nok en gang hvite. Jeg må nok bare innse at jeg har stagnert i en sånn shabby-chik-norsk-bonderomantisk-gammeldags-stil. Jeg havner alltid tilbake i de banene, til tross for at jeg har testet både minimalisme og fargeløst. Som sagt, fint hos alle andre, passer ikke her. Kanskje er det fordi huset er gammelt, eller så er jeg rett og slett for glad i ting. Fine ting, gamle ting. Ting med historie.
(Mangler bare list under skapene. Den jobben får snekkerpoden ta til helgen.)
Så gikk det slik da, som det som regel går når man pusser opp litt. Man ønsker seg noe nytt. Noe stæsj, noe å pynte opp litt med. Feire det nye malingsstrøket liksom. Jeg ønsket meg en lampe til vinduet, noe som kunne gi et mørkt vindu bare et hint av svakt lys på mørke kvelder. Og da begynte tanke-kverna å gå. Jeg hadde jo dette melkespannet stående. Det som har sprekk i bunnen, og som alltid lekker hver gang jeg prøver å sette en bunt blomster i det. Det som bare har stått til pynt oppe på hylla fordi det er stilig (og gammelt) men ganske ubrukelig. Og sim-sala-bim, litt boring, en ledning og en matt lyspære senere, så henger det nå et melkespann opp-ned i kjøkkenvinduet, og lyser.
( Gjenbruk er fett. Fra lekk blomstervase til lampe. )
Kjøkkenveggene fikk et strøk blå maling. En malingsskvett fra den gang stuen var blå, før den ble grønn etter et midlertidig innfall i november. Jeg digger jo blått, har alltid gjort det, og nå passer endelig at det fine blå porselenet jeg rett og slett ikke klarer å motstå, enten det er gammelt eller flunkende nytt, inn på kjøkkenhylla.
( Blått porselen. Finnes det noe vakrere? Jeg klarer liksom ikke la være å spare på det. Merke og kvalitet er helt uvesentlig, bare det er blått og hvitt. Dilla!)
Så nuh, etter to dager hinkende runt med en pensel i den ene hånden, og ei rulle i den andre, med innlagte kaffepauser og litt massasje av motvillig fot, kunne gutteflokken i går ettermiddag komme hjem til et nymalt kjøkken. Innen de kom hjem hadde jeg til og med rukket å bake en kringle. Måtte jo teste ut det “nye” kjøkkenet lissom!
( Den blei farlig god gitt, og svær nok til å fylle et rom i matboksene i dag og.)
Og mens gutteflokken stod skolerett på kjøkkenet og gomlet hvert sitt stykke kringle etter skoletid fikk jeg beviset på at en lysere innredning er riktig for det lille kjøkkenet mitt, for med munnen full av kanel og sukker smalt det fra mellomste poden (som riktig nok aldri kommer til å bli noen interiørkonsulent i hvert fall!) :
“Har du bygd på her eller no eller?”
( Like god på å se forandringer som pappaen sin han der gitt!)
Nå skal jeg hinke ut på det “nye” kjøkkenet mitt å sette en bolledeig. Vi blogges.
Jeg overrasket gutteflokken min med dessert etter middagen i går. Dessert er egentlig forbeholdt spesielle dager i måsahuset, slik som bursdager, jul osv. Men i går stod det en fløteskvett igjen etter helgen i kjøleskapet, og det lå en siste overlevende marsipanrull i skapet etter jul, og plutselig følte jeg meg nesten forpliktet til å bake noe godt. Rart at den pliktfølelsen alltid kommer samtidig som man er skrekkelig fysen, og egentlig på sukker-avvenning eter helgens små og store utskeielser.
Uansett, i går juksa jeg! For vanligvis, når fruen baker marsipankake tar hun den helt ut. Da snakker vi høyt sukkerbrød, tre lag fyll, masser av krem og marsipanroser så langt øyet kan se, og ender opp med en kake nok til å mette om lag 20 gjester. I går trengte jeg jo ikke en sånn gedigen kake. (selv om den også sikkert hadde gått ned på høykant her i ulveflokken)
Marsipankake på 1-2-3! Husk å spise en rose. Den er jo omtrent bare mandler!
Derfor laget jeg en sånn skrekkelig enkel versjon, på 1-2-3! Like god, bare raskere å smekke sammen, og veldig enkel å dele i passende dessertporsjoner. Så fryktelig usunt er det heller ikke. Marsipan er jo i all hovedsak bestående av mandler, og mandler er sunt! Det har Grethe Roede sagt. Legger du godvilja til er dette rett og slett en sånn slankekake, og Nutrilett kan bare gå og legge seg!
Vil du bake en enkel marsipankake til dessert, eller til jentekvelden, eller til…lunsj, da kommer oppskriften her.
Bunnen bakes som en rullekake.
Fra boken til frokost-tv Wenche. En favoritt her i huset, signert og greier. Stas!
3 egg
1,5 dl sukker
1,5 dl hvetemel
1 ts bakepulver
Pisk egg og sukker til eggedosis. Sikt inn hvetemel og bakepulver, skjær melet forsiktig inn med slikkepott.
Fordel røren på et bakepapir smurt med margarin. Stekes midt i ovnen i 6-8 minutter, på 225 grader.
Bunnen er ferdig når den ser ut som en 97 år gammel dames hånd full av leverflekker.
Vend kaken på et rent og lofritt kjøkkenhåndkle. Skrell av bakepapiret.
Du velger selvsagt selv hva du vil fylle din slankekake med. Jeg startet tradisjonelt, med et tynt lag jordbærsyltetøy.
Så kjørte jeg på med krem, ristede valnøtter og banan. Rett og slett fordi det var dette jeg hadde tilgjengelig. Altså, mandler, nøtter, banan…blir de noe sunnere enn det? Kjenner kiloene renner av meg bare jeg ser på kaka!
Rull sammen.
Et raust lag pisket krem. Ingen grunn til å være gnien på kremen. Vi vil vel nødig unngå en stor dose kalsium, og nærmest be om benskjørhet, vil vi vel?
Rull ut et marsipanlokk i ønsket tykkelse. Jo tjukkere lag, jo mere mandler. Husk det!
Pynt kaken med hva du måtte ønske, skjær et stort stykke, og prøvesmak før du slipper ulveflokken til. Bananer, jordbær, nøtter…rene salaten detta!
Da gjenstår det bare å ønske deg en nydelig tirsdag, med eller uten kake. Tror jeg lister meg en tur ut på kjøkkenet og ser om det er en liten bit igjen. Fruktsalat med marsipanlokk til frokost, det er vel innafor. Er jo snart helg!
Noen ganger, når jeg har tid og mulighet, synes jeg det er fint å ha en liten matbit klar til guttene kommer hjem fra skolen. Gutter i tenårene spiser MYE!!! Vanligvis kaster de seg over brødboksen når de kommer hjem, eller fyller en skål til randen med havregryn og melk. Derfor er det ikke så farlig at de innimellom, slik som i dag, får noe som ikke er fullt så sunt og fiberrikt. I dag har nemlig mor sjøl kjedet seg litt, og lekt seg litt på kjøkkenet. Fordi kjøkkenskapene er litt slunkne etter helgen, handlet det i grunn mest om å bruke opp restene før kveldens ukeshandel, og selv om man slumper litt, og leker seg med mottoet “man tager hva man haver”, kan man likevel trylle frem de deiligste små godsakene.
I dag ble det lapper. Skikkelige luftige lapper, alà Liermåsans hobbyblogger. Og gode ble de!! Det vet jeg, for alle hobbykokker med respekt for seg selv prøvesmaker minst to ganger for å være sikker.
Vil du lage deg noen skikkelige luftige lapper til kvelds, eller overraske noen du er glad i med noe godt i ettermiddag, kan du prøve disse. Og skulle det bli noen igjen, ja da kan du fylle opp matboksen i morgen med lapper. Hva smaker vel bedre i lunsjen enn lapper med smør og brunost?
Oppskriften gir ca 12 store lapper, og er som følger:
3 egg
6 dl melk
7 dl hvetemel
1 dl sukker
1 ts kardemomme
1 ts natron
( Lapper, rykende ferske, bokstavelig talt. )
Fremgangsmåte:
Skill eggene, og stivpisk eggehviten.
Rør sammen melk og eggeplommer, og rør inn det tørre.
Fordel eggehviten inn i røren med slikkepott.
Stekes i stekepanne eller på takke (for de som er så heldige å ha det) på svak varme.
(Rør forsiktig inn stivpiskede eggehviter for en ekstra luftig og god røre.)
(Lappen er klar for å “flippes” når det bobler lett på den øvre siden.)
(Er du skikkelig vågal kan du trylle litt med lappene, og fylle de med godsaker. Jeg brukte ristede valnøtter i mine, fordi det var det jeg hadde i skapet. Slipp fantasien løs. Eplebiter, bær, sjokolade…ah, himmelsk!)
Lappene er gode rykende ferske og varme, men smaker også nydelig avkjølte.
(En stabel av Liermåsans luftige lapper.)
(Kokken må jo prøvesmake. Lapper med vispet krem og blåbærsyltetøy.)
( Og et dryss av ristede valnøtter…se så luftige da!)
(En munnfull eller tre til kokken er påbudt!)
Ønsker du en sunnere variant til nistematen kan du sløyfe sukkeret. Annet søtningsmiddel, slik som honning er en super erstatning, om du liker at de er litt søte. For en grovere og mer mettende variant bytter du ut halvparten av melet med grovt mel. Tilsett gjerne også noen spiseskjeer med havregryn.
Sånn, da er det bare å nyte. Jeg vet ihvertfall at denne stabelen får ben å gå på når ulveflokken gutteflokken min kommer hjem fra skolen. Så er det bare å vente på den “årets mamma” pokalen. For hvis ikke den er så godt som min nå, da vet ikke jeg 😉
Så sitter jeg her igjen, sånn helt på tampen av nok en uke, og lurer på om det egentlig er så mye og oppsummere. Jeg har jo, tross alt, vært mer eller mindre ufrivillig hjemmeværende denne uken også, og i mitt hode er det vanligvis ganske ensbetydende med kjedelig. Men så sitter jeg her da, men en kopp kaffe i hånda, pc`n i fanget, og tenker at jammen har denne uka gått overraskende fort. Og til tross for en uke mer eller mindre “låst” til huset, så finnes det noen sånne fine små øyeblikk, slike små hverdagsgleder å se tilbake på.
Det startet jo på mandag, som jeg nevnte tidligere denne uka, med sånn skikkelig koselig besøk. For gleden var virkelig stor, når jeg kunne sette meg ned i måsahuset, og kose meg i flere timer med besøk fra både tante, kusine, og den fineste vesle tante-jenta jeg vet om. Jo, mandagen var helt klart en eneste lang opptur, full av kaffe, smultringer, og myke barnekinn å kose og nusse på i mange timer. Det er lykke det, å få lov til å være sammen med sånne fine små..ja, og de store og da, så klart!
( Veslesnupp og Baghera, like fasinert av snøen de utenfor vinduet, og hverandre. )
På tirsdag kom nok en lykke. Altså, kanskje ikke for alle de som måtte ut og måke, eller kjøre i kø på grunn av vei-kaos, for meg var det lykke. Å kunne sitte inne , og se snøen lave ned utenfor huset. Se de store grantrærne som omkranser dette lille røde huset bli tunge av snø. Enda bedre ble det jo da en nabo borti veien, med egen traktor måkte unna på gårdsplassen slik at måsagubben ikke bare kom seg inn på gården etter jobb, men også slapp å måke på seg svette, hetetokter og hjerteinfarkt. Han er som du sikkert skjønner, ikke like imponert over det gedigne snøfallet som jeg er. Men pent er det altså, dette hvite teppet som legger seg over naturen, og når man kan nyte snøen innen fra, med varm kakao i koppen, da er det rett og slett litt hverdagsmagi.
( Måsahuset i snøvær. Mareritt for noen, lykke for meg. )
På onsdagen kom endelig litt av den kreative gløden snikende, og med en for i været og en på sy-pedalen, fikk jeg tråklet sammen et forkle. Og mens blonder og knapper og restestoff skapte litt hverdagslykke i sta, skapte lukten av ferske kanelsnurrer litt lykke på kjøkkenet. Da en stor flokk ungdom, både mine, og andre sine inntok stua etter skolen ble jeg bare sittende og smile. Jeg kjente skikkelig på hverdagsøyeblikket da skravling og latter fylte huset. En stor flokk flott ungdom, som gladelig tilbringer litt tid med en midlivskrise-dame sånn midt i uka, som forsyner seg av boller og kaffe, og som rett og slett bare “er” en times tid. Heldig er jeg, rett og slett.
( Luftige kanelsnurrer, ren og skjær hverdagslykke. )
( Et lite bakeforkle. Nå ligger det i måsahuset, og bare venter på en liten bakemester. )
Torsdagen tråklet jeg i gang symaskinen enda en gang, og på noen formiddagstimer ble det til ikke bare et, men fire forklær. Tre små, og et stort, og ikke før de var ferdig, tikket det inn en bestilling på like forklær til en bakeglad bestemor og en bitteliten kokkelærling. Og akkurat det gjorde meg så glad. At det finnes noen der ute som liker det jeg gjør, og som ønsker seg noe jeg har laget. Herlig hverdagsøyeblikk, og en liten bakemester og en raus bestemor får pakken sin i starten av neste uke. Håper det faller i smak. Og akkurat i det skuldrene begynner å verke etter mange timer foran symaskinen ringer det på døra, og der står to kollegaer med hver sin favn full av blomster og herlig blåbærsyltetøy. En måtte tilbake på jobb, den andre hadde tid til litt skravlings med en pratesjuk husbundet kollega, og plutselig gikk ettermiddagen så mye fortere. Hverdagslykke, rett og slett.
( To blomster på samme dag. Snakk om hverdagsmagi. )
På fredag forsvant stingene i foten, og endelig kan jeg bevege tærne igjen. Om ikke det er et øyeblikk en blogg verdig, så vet ikke jeg. Og som om ikke det var nok forsvant alle tre gutta på klubb på kvelden, og igjen i måsahuset satt en gubbe og ei kjerring, og plutselig var det duket for en romantisk aften med kinesisk take away, og film på TV.
Det gikk greit frem til vi satte på TV`n, og gubben feis av på sofaen hvor han snorket seg gjennom en romantisk komedie og to nyhets-sendinger. Kanskje ikke akkurat et øyeblikk verdt å huske, men så er det noe godt over et stille hus også. Muligheten til å tulle seg inn i et sofahjørne, lese en bok, mens en sånn passe god film surrer stille i bakgrunnen. pusekatt på fanget, snorkende gubbe, og tre gutter du akkurat rekker å savne en halvtimes tid før de dukker opp igjen.
( Skal vi ta en romantisk aften, bare du og jeg?, sa gubben, og feis av på tre-seter`n. )
( Når gubben ikke vil kose, da er det greit at katta vil. Hverdagslykke er en lodden pus på fanget. )
Så ble det søndag. og med den kom malelysten, og plutselig fikk gangen to strøk maling, og er så god nom ny…litt mørk kanskje, men dog, noe nytt. I ovnen står det kylling og taco-snurrer, og snart samles vi rundt bordet til ukas siste middag. Det kjennes fint, et øyeblikk jeg gleder meg til. Så gjenstår det å se hva slags hverdagsmagi neste uke vil by på. Noen øyeblikk har jeg planlagt, noen vil overraske meg, men jeg skal prøve å kjenne skikkelig godt på alle.
( Nymalt gang, og mormors gamle blondegardiner. )
Håper uken din har vært full av hverdagsmagi, og at den neste blir enda bedre.
Ønsker deg en riktig god søndag, og en fin ny uke.
“Jeg skal i hvert fall bruke tiden fornuftig” tenkte jeg da jeg sendte avgårde sykemeldingen til jobben, også satte jeg meg med stjerten godt plassert i sofakroken. og der ble jeg! Neida. Joda.
Eller, jeg føler liksom at tiden har gått passe fort frem til nå, for innimellom besøk på dagtid, baking på en fot for å fylle opp fryseren, og hverdagslig sofafilosofering har det faktisk vært godt å slappe helt av innimellom. Det er tydelig at kroppen har trengt det, selv om hodet mitt ikke vil innrømme det.
Men i går ble det kjedelig. Ikke ventet jeg kaffebesøk, ikke var jeg trøtt, og boka jeg leser er bittelitt langtekkelig. Derfor hinket jeg inn i boden, hentet frem symaskinen, og esken med stoffrester. At det fremdeles er sting i venstrefoten, hindrer jo ikke høyrefoten å tråkle sammen noen sting med pedalen. (fiffig)
( Man trenger bare en frisk fot for å gasse litt på sy-pedalen. )
Nå er det flere måneder siden sist jeg sydde noe særlig, og esken med stoffrester var egentlig skuffende slunken. Derfor fantes det ikke akkurat all verdens av muligheter for store prosjekter, men for en utålmodig sjel som meg, som helst vil se enden på visa før musikken starter, passet slike smårester meg ganske bra.
( Slunkent, men nok til bittelitt tidsfordriv. )
Lenge har jeg tenkt at det er på høy tid å bytte ut det slitte bakeforkle mitt. Det er så gammelt og velbrukt at det aldri liksom blir helt rent lenger, uansett hvor mye det vaskes. Praktisk, men litt udelikat, og slett ikke gøy å ha surret rundt seg om man kokkelerer, og middagsgjestene ankommer mens man fremdeles subber rundt og ser ut som en suglete kokk. Derfor klippet jeg til, monterte, og tråklet sammen to nye kjøkken forklær. Helt like, nesten. Jeg slår alltid et slag for masseproduksjon. (om man kan kalle to stk for en masseproduksjon da)
( Legge dobbelt, og klippe til. Frihånd er fint. )
Nå trengte jeg jo ikke to nye forklær, men det er jo kjekt å ha et liggende i gave-esken inne i boden også. Hvem vet når man får lys til å gi noen et forkle lissom. Hvem vet, kanskje det blir en liten “gi bort” på bloggen igjen snart. I verste fall blir det liggende der til jul, og pakket inn som julegave til en eller annen hobbybaker. “Kjekt å ha”- mentaliteten ruler som du sikkert har skjønt her i måsahuset.
( Litt stæsj må til. Det er jo detaljene som gjør det morsomt. )
( Mormors gable heklede duk får nytt liv. )
Forklær er så lett å sy. På under en time har man laget seg noe flunkende nytt, og så er det bare fantasien som setter grenser for hvor mange detaljer og tekniske finesser man vi tilføye, for å gjøre noe litt ekstra ut av det. Ikke er man avhengig av mønster heller. Bare legg stoffet dobbelt, og klipp etter et forkle du allerede har liggende.
Nå tok det litt lenger tid enn en time å sy to forklær akkurat i går, for med litt sånn mangel på balanse grunnet høyre fot som stadig skal ligge rett ut, hinket jeg mellom sybordet og kjøkkenet for å slenge sammen noen kanelsnurrer til flokken min, slik at de skulle få noe godt å bite i etter skolen, og etter å ha trasket hjem i snøværet.
( Når du slumper sammen en deig, og den bare bobler av glede på hevebrettet. Oooo-lykke!!! )
Og med en fot på sy-pedalen, som jeg gasset verre enn Martin Schanke gasset i sine glansdager, og med en bakearm på kjøkkenet, multitasket denne midlivskrisedama seg som en proff gjennom to husmorlige aktiviteter, og formiddagstimene rant unna fortere enn glansdagene mine.
Innen gutta, deres venner og kjærester igjen inntok heimen var to brett luftige kanelboller klare til å spises, og to lyseblå bakeforklær klare til bruk.
Den mellomste poden sa seg villig til å være forklemodell for moren sin mens en liten horve tenåringer gasset seg med ferske boller og noe varmt i koppen rundt stuebordet. Symaskinen ble satt på vent i et hjørne av bordet, for så fort huset fylles opp igjen hver ettermiddag renner tiden fra oss, og det er hyggeligere å være sosial med ungeflokken, enn sosial med sy-pedalen.
( Når kidden gladelig stiller opp som forklemodell for “wanna be blogger” moren sin! )
( Han er nå litt søt da, dulledutten til mammaen sin. )
( Details. )
( Lange bånd som kan knyttes foran. Husk at forklær alltid skal knyttes foran. På den måten er forkle lett å få av seg om det skulle ta fyr. Damer med hengepupper har lett for å få en pupp i smultgrya! PS: Snakker av erfaring! )
( Når kidden står modell for et relativt feminint forkle, men selv får velge “pose”. Vi “leker” ikke modell i måsahuset ass!!! )
Men nå har gutta nok en gang forlatt åstedet, og fartet avgårde til en ny skoledag, og jeg, jeg skal dykke litt lenger ned i restekassen, og se om jeg kan få noen morgentimer til å fly avgårde foran symaskinen i dag også. Hvilke ferdige produkter jeg ender opp med i løpet av dagen vites ikke. Hjerter? Vimpelrekke? Barneforkle til en liten mesterkokk kanskje? Og sveler. Ikke på symaskinen da, men i stekepanna. Tror det blir en bra dag jeg. Det kjennes i hvert fall befriende herlig for en midlertidig stillesittende, å kunne leke seg litt kreativt igjen.
Lite fengende overskrift, lite spennende hverdag. Ofte tenker jeg at jeg vil skrive enda mer, men så blir det med tanken. Hva skal jeg skrive om liksom? Når man sitter inne, fremdeles med foten høyt, og det tilsynelatende ikke skjer noen verdens ting. Men så tenker jeg tilbake på hvorfor jeg i det hele tatt startet denne bloggen, og det var jo nettopp for å dokumentere akkurat dette. Hverdagen, den som er full av tilsynelatende ingen ting, men som viser seg å være så innholdsrik likevel, bare man tar seg tid til å virkelig kjenne etter.
Det er jo disse dagene jeg vil huske en gang i fremtiden, det er dette jeg vil skrive om. En helt enkel hverdagsblogg.
I dag kjenner jeg meg glad. Det er ingen spesiell anledning, eller noen spesiell grunn. Det er bare en hel masse små ting som gjør at jeg i dag, på en helt vanlig tirsdag morgen i Januar, føler meg glad.
( Om det er snø rundt måsahuset? Tja, litt kanskje 😉 )
Jeg kjente det da jeg våknet. Kjente at jeg hadde sovet godt. At madrassen var myk, dyna var varm, og at katten som snek se inn på soverommet og stjal plassen til måsagubben i senga da han dro på jobb kurret fornøyd ved siden av meg. Jeg våknet før klokka. Trafikken fra veien var ikke like tett som vanlig, og det det er slett ikke rart. Nattens snøfall er det største på lenge. Hver eneste dag forrige uke savnet jeg å gå på jobb, men akkurat i dag tidlig så jeg ut av vinduet, trakk morgenkåpa godt rundt meg, og tenkte at i dag, i dag er det jammen meg helt ok å måtte bli inne.
Jeg vet ikke hvorfor ting kjennes så fint akkurat i dag.
Kanskje skyldes det tulipanene den eldste poden kom hjem med. To fine buketter med det som engang var mammas favorittblomst. Kanskje er det fargene som gjør meg glad, eller at de lukter friskt, og liksom lover at det snart blir vår, enda en liten titt ut av vinduet beviser det motsatte.
( Et hint av vår, midt på vinteren. Blomster på en hverdag, det er skikkelig glede! )
Kanskje skyldes det den varme pusekatten som nekter å gå ut i snøen, og som krøller seg sammen i fanget mitt og maler, og aller helst ligger der hele dagen og holder meg med selskap, helt til gutteflokken kommer hjem fra skolen.
( Når katta egentlig ikke får lov til å være på bordet, men du lar det gå fordi det kan bli et skikkelig fin bilde lissom…da er man nesten proffblogger! )
( Når du bare skulle smake en ørliten bit av den blomsten som dingla…også smakte de dritt!! )
Kanskje skyldes glede alle de timene jeg fikk sammen med verdens fineste lille Elin i går. Tantejenta som kom på besøk sammen med mammaen og mormoren sin. For hva gir vel større glede en sånne lyserosa, runde og myke barnekinn som tante kan nusse og kose på så masse hun bare klarer. Små fingre som peker og forteller, og to blå store øyne som smiler og følger med når tante synger. ( Enda tante har så stygg sangstemme at teaterinstruktøren på Blaker i sin tid sa det var helt ok at hun bare mimte mens resten av teatergruppa sang!)
( Når eieren av denne lille hånden kommer for å kose med tante en hel dag, da har man all grunn til å smile. )
Tenk så heldig få snakke i timevis med en kusine og en tante, mimre, le, og bare være, over en kopp te. Kanskje det er grunnen til gleden.
( Liten lykke på kjøkkengulvet, vesla som utforsker en liten verden. )
Kanskje skyldes den gode følelsen vaffel og kaffe til frokost. Å kunne vekke tre friske, fine gutter i god til før skolebussen kommer, og ha tid til en god frokost sammen. Jeg burde glemme å ta ut brød fra fryseren flere kvelder, for en rykende fersk havrevaffel med brunost til frokost, det gir en god start på dagen.
Kanskje er det den barnslige gleden til gutta mine over det store snøfallet som smitter over på meg. For mens snøen skaper kaos, vrede og sinne for omtrent halve Norges befolkning er det likevel ingen ting jeg får gjort med det her jeg sitter med benet rett til værs. Jeg bare ser ut av vinduet, og synes det er fantastisk vakkert. Jeg skal jo ikke ut, hadde ikke kommet meg noen steder likevel.
( Havrevaffel og svart kaffe. Må jo bli en bra dag da! )
Kanskje kommer gleden av muligheten til å gå med pysjbukse og tykke sokker hele dagen. At jeg ikke trenger å gre håret. At jeg kan lese den boken jeg fikk av Ingrid for over en måned siden, men enda ikke har startet på.
Kanskje smiler jeg fordi Torunn sendte en sånn fin melding fra kontoret i går morges, og gjorde at jeg følte meg som en del av fellesskapet, enda jeg ikke er på jobb.
Kanskje jeg gleder meg til en varm middag i kveld, når gjengen min kommer hjem, og måsahuset plutselig våkner litt til liv igjen.
Kanskje jeg er glad, nettopp fordi akkurat nå sitter jeg her, og tenker at klarer å sette pris på tingene jeg så ofte tar for gitt. De helt vanlige, kjedelige, kjempefine hverdagene.
Det startet riktig så lovende forrige fredag, da undertegnede hinket ut av operasjonssalen, inn i en rusten Vito, og ble kjørt til døren i måsahuset av en bekymret og omsorgsfull måsagubbe.
Hjemme ventet en sofakrok med ristede dunputer, varmt ullpledd og glass med iskald Pepsi Max og kopper med varm te så langt øyet kunne se. Det manglet verken sjokolade, varme klemmer og oppmuntrende ord de første dagene.
Men så kom hverdagen, og måsagubben skulle ikke lenger være hjemme å ta seg av sin kone, til tross for at hun fremdeles var låst til sofaen. Det skulle vise seg for måsagubben å være vanskelig å holde den medfølende tonen og gentlemann taktene utover uka. For mens han på jobben forventes å være ikke bare effektiv, men også en av kara, som så mandig rydder opp i en bedrift full av andre vel så møkkete mannfolk, ønsket jo jeg fremdeles å få hjem en pusekatt av en mann som med like stor iver etter en lang arbeidsdag, tok seg av sin midlertidig litt krøplete kone. Ikke bare fysisk, men også mentalt.
( Når den matcho testosteronbomba går utenfor komfort-sonen for å tilfredsstille en kravstor kjerring med verkende fot. )
Å skulle legge lokk på en mannsalder med overdrevent høyt testosteron-nivå og matcho fremtoning et par ukers tid, til fordel for blondeforkle, klesvask og generelt stell av hjem, det er ikke kjempelett.
Og i tillegg skulle ta oppgaver man vanligvis skyr som pesten på strak arm, samtidig som man hele tiden skal levere med et tilnærmet ekte smil og påtvunget høflighet, det viser seg å være en så godt som umulig oppgave for mannen i huset. Nå skal det sies at husfruen heller ikke gjør det lettere ved å sitte rett ut i sofaen med venstre ben rett ut og opp i stabilt sideleie, mens hun hytter med pekefingeren, og høylytt klager forklarer hvordan HUN pleier å utføre de huslige oppgavene.
Nå er det ikke sånn at det irriterer meg grenseløst at han ser ut til å nærmest med viten og vilje provosere meg fordi han vet jeg hater å miste kontrollen over måsahuset, jeg bare kan ikke klare å fatte hvor vanskelig det er for en mann som tross alt er ganske teknisk smart, å bomme så til de grader på helt enkle huslige sysler.
At støv helt konsekvent blir feid under teppet kunne jeg til nød ha tolerert fra «tronen» min i sofakroken, men ikke når holdningene er så til de grader dårlige.
Sakte men sikkert forsvant måsagubbens glede om å tilfredsstille sin «dronning», og jeg aner virkelig ikke hvorfor.
Jeg har jo bare pekt med jevne mellomrom på ting som må gjøres, og om han har misset en flekk på laminaten med moppen må det da være innafor å påpeke det med litt hevet stemme?
Hvis jeg mener at pastaen er overkokt, og brusen lunken, så må det da vel være innafor å surmule litt for det? Og skulle jeg, som tross alt har litt vondt i foten, være så uheldig å søle kaffe på bordet sånn ca tre-fire ganger på relativt kort tid, så må jeg da kunne forvente at han kommer ilende med fuktig klut, ikke at han venter til han har snakket ferdig i telefonen? Hvordan forventer han ellers å lære hvordan jeg liker å ha det?
Ok da, så kan det hende at denne ufrivillige stillesittingen har gjort fruen både i overkant kontaktsøkende og bitchy, for plutselig var denne omsorgsfulle gentlemannen med de varme klemmene og rause komplimentene borte, og hver gang jeg på gnagende kvinnelig vis klaget poengterte ting som ble gjort feil annerledes ble han plutselig like sleivkjefta som undertegnede, og da fruen trengte litt hjelp og omsorg på badet forleden kveld ble det nesten utpsykingskonkurranse mellom de to ellers så trauste, dog elskverdige ektefellene.
( Når dusjing blir mer utfordrende enn vanlig )
Å kun ha en fot tilgjengelig er vanskelig når man skal ta en etterlengtet og særdeles nødvendig dusj, og når man fremdeles betaler Blaker Sparebank månedlige avdrag på et bad hvis gulv oser av magsisk brunspettet 80-tallsmagi, og all kroppsvask må foregå i et litt ustødig badekar med skjevt dusjforheng, da sier det seg selv at en assistent er nødvendig.
Å ta en dusj sittende i badekaret med en fot utenfor dusjforhenget er en utfordrende oppgave, og med et allerede frynsete temperament startet gneldringen allerede i det vi entret badet, og jeg så haugen med rene klær i hjørnet som ennå ikke var brettet.
«Hvor vanskelig er det å få bretta sammen noen håndklær da??» spurte jeg og så oppgitt på måsagubben.
«Slapp av nå kjeftesmella, jeg tar det bare jeg har fått tredd kroppen din oppi badekaret, så bretter jeg mens du dusjer!»
Greit nok tenkte jeg surt, og satt meg på do lokket for å kle av joggebuksa som har fulgt meg trofast den siste uka.
Jeg myser på gubben som utbryter et stille: «Å faen??» i det han drar ut ulltrøya mi fra Kari Traa ut av tørketrommelen.
( Sleivkjefta gentlemann og hårete husmor oppfordrer diskret ti slankekur for kona! )
«Hva har du gjort????» freser jeg i det jeg ser han rulle sammen en turkis rosemønstret trøye til en ball han febrilsk prøver å gjemme bak ryggen.
«Eeeh, atte?eeeh?det er mulig denne har krympet litt!» svarer han, og drar frem en tovet liten sak, en ulltrøye i tidligere størrelse XL, nå passende til en Barbie-dukke!
«Men i helvete da!!! Hva er det du har gjort?» freser jeg, og gubben trekker på skuldrene.
« Det er mulig denne havnet sammen med de håndklærne jeg vaska på 60 grader, også i tørketrommelen etter det! Jaja, nå har du jo noe å slanke deg inn i da!!!”
Jeg er for sint til å snakke, og peker på badekaret. Gubben iler til med en hjelpende hånd, og etter litt vrikking og åling klarer denne overvektige, illsinte og svette kroppen å trøkke seg ned i badekaret.
Gubben prøver seg litt kjeitete på en halvdårlig spøk: « Hehe?kanskje greit med en kald dusj…du blei jo så sint at du kokte…he-he!»
Jeg skrur på dusjen, og lar meg roes av varmt vann og lukten av lavendel sjampo. Jeg har så vidt begynt å gi slipp på sinnet da jeg nok en gang hører bak dusjforhenget:
«Men det var da som faen da!!»
«HVA NÅ?» roper jeg, og kaster dusjforhenget til side. Der står gubben med en bitteliten og tovet Kari Traa ullbukse i hendene, og gjør alt han kan for å unngå blikkontakt.
«Eh, du må jo innrømme at det er litt artig da, at jeg klarte å krympe begge delene!»
Jeg trekker pusten dypt, og teller til ti. Så skrur jeg av vannet. Jeg ser beroligende lavendelsåpe forsvinne ned i sluket mens jeg blir sittende i badekaret, før jeg motvillig strekker en arm mot gubben, for å få hjelp opp.
Gubben tar tak i begge armene og begynner å dra.
En blanding av sinne, og motløshet, og sorgen over tapt favoritt ulltøy gjør ikke bare sinnet, men også kroppen ekstra tung. Gubben haler og drar, men med bare en fot å ta i med kommer jeg meg søren ikke opp fra badekaret. Det er som om jeg sitter limt fast, og i det jeg har mest lyst til å ta til tårene smeller det fra gubbekjeften:
«Men det var da som faen a kjerring! Har hele glufsa di sugd deg fast i sluket heller?”
( Når glufsa løsner fra badekarbunnen og 100 kilo kvinnfolk flyr gjennom lufta som en nyttårsrakett. Da er det greit å lande mykt. )
I rent drittsinne tar jeg i alt jeg kan, og med et høylytt «ssshvooopp» sklir glufsa opp langs badekarkanten, treffer gubben som mister balansen, og lander på ryggen i haugen med ubretta klær, med ei naken, frustrert og illsint en-benet vinterbleik kjerring over seg!
Nok en gang prøver han å roe dampveivalsen av et kvinnfolk med en dårlig spøk.
«Hehe?se der ja. Landa mjukt da! Flaks jeg ikke hadde bretta de klærne enda»!
«Klapp igjen den kjøttkverna!» smeller jeg, mens jeg ligger på ryggen i en haug av sokker og håndklær, mens hengepupper og glufser flyter utover 80-tall vinylen.
«Jaja!» sier gubben, og kikker ned på ei «høne» som kanskje har vært litt nedprioriter den siste uka måneden. «Hehe?ser ut til at du ihverfall fikk rensa sluket på vei opp!»
Normalt ville jeg ledd av en slik dum grovis, men jeg sørger fremdeles over tapet av ulltøy, foten verker, og jeg er sur!
« Det der er pokker ikke noe lo fra sluket!» sier jeg, og veiver med armene for å karre meg opp i stående stilling. «Det der er faktisk bare ei skikkelig ustelt og overgrodd høne, og sier du et ord til om det kommer det aldri til å bli mer «hvitt kjøtt» på deg igjen!!!!”
( Slukrensende glufse brettet ut på baderomsgulvet. Hvem trenger Plumbo? )
Gubben titter på meg. Like kald og rolig som han alltid er. Ser fra høna, til øynene, og ned til høna igjen.
«Jaja.» svarer han rolig. «Men en bever som det der mellom bena er det vel strengt tatt ikke nødvendig med ulltøy alikevel!»
Måsagubben 1- Hissig hobbyblogger med ustelt glufse 0.
Du vet når du våkner fordi du skvetter av din egen snork? Når du bare skulle ta en bitteliten høneblund på sofaen, våkner opp tre timer senere og ikke er helt sikker på om det fortsatt er 2018. Når du har putetrykk i panna, og sofaputa er så våt av sikkel at du er sekunder unna drukning! Når du har ligget på sofaen så lenge at en flokk gribber flyr i ring over hustaket, og fluer surrer rundt i armhulene dine. Når dagens høydepunkt er et litt lite velformulert brev fra overlegen på dagkirurgisk, og en kopp pisslunken sur traktekaffe og litt lodden ostepop du fant under salongbordet.
( Når legen bruker fagbegrep selv en hobbyblogger forstår! )
Fyttekatta så møkk kjedelig det er å sitte i ro. Altså, for en som er så følelsesmessig knyttet til sofaen som det jeg er, og i tillegg er overdrevent glad i latskap er det kanskje rart at jeg finner dette tråkkeforbudet så kjedelig, men slik er det altså. Etter fire dager med stjerten godt plassert i en tre-seter med sjeselong, og foten i stabilt sideleie er jeg i ferd med å fly på veggen.
( Utsikt, dag fem… intet nytt å melde. )
Jeg tar meg selv i å starte lengre samtaler med to katter som verken ofrer matmor så mye som et blikk eller annerkjennende “mjau!” Jeg sjekker Instagram, Facebook og Snapchat-storien til venner og bekjente oftere enn glutenallergiker fiser etter ufrivillig inntak av frøloff, og jeg har sett mer ræva reality program enn jeg noen gang kommer til å innrømme.
( Når katta drømmende ser ut av vinduet og elegant overser både deg og ditt forsøk på å føre en samtale med den. )
Jeg har lest ut to husmor-romaner fra Narvesen og gubben nekter å kjøpe en ny til meg fra Rema. Han sier det blir for flaut at en voksen mann med bred ryggtavle og kraftig skjeggvekst skal kjøpe husmorporno i dagligvarebutikk, og påstår at menn som gjør det mister både troverdighet og testosteron. Gutta smyger seg rundt veggene i måsahuset og gjemmer seg på rommene sine fordi moren deres er så snakkesjuk og kontaktsøkende, at de påstår det er nummeret før jeg trøkker de tilbake opp i livmora.
( Når du tar deg selv i å se på bilder av familien med savn og lengsel i blikket, fordi de har forlatt deg i ditt eget kjedelige selskap til fordel for jobb og skole. Det er takka for å ofre livmor og knipemuskler lissom! )
Plutselig er alt i skapet trøstemat! Av ren kjedsomhet tar jeg meg selv i å spise minimais dyppet i nugatti. Det finnes stadig unnskyldninger for å spise sjokolade. Jeg feirer bursdagen til onkelen til en av statistene i den andre Star Wars filmen. Jeg sørger over tapet av tanten til tremenningen til vaskedamen på Esso. Isbjørnene sulter. Det er hull i den ensete nylonstrømpebuksa som er høy nok i livet, og den hadde jeg tenkt til å bruke i konfirmasjonen til minstepoden om halvannet år.
( Og katta bare…”Get over it you dumbass maddafakka!” )
Redningen kom i dag kl 11, i form av en venninne like skravlesjuk som meg, utstyrt med strikkepinner, salat fra baker`n på senteret og et par timer til rådighet. Plutselig hadde jeg en grunn til å gre håret. En grunn til å pusse tennene som de siste dagene har kjentes ut som semskede mokkasiner, og endelig en grunn til å kle på noe annet en flannelspysjen. Det er så masse medisin i et par timer med sladder, latter og reinspikka vås, og plutselig ble dagen så mye kortere, foten litt mindre verkende, og tiltakslysten litt større. Kaffen foran peisen smakte bedre, og sola som skinte gjennom litt møkkete vinduer gjorde både stua og sinnet litt lysere.
( Når livet som midlertidig sofasliter slett ikke er så galt likevel, og du innser at du har i overkant mye selvmedlidenhet og tilløp til hypokonderi! Skammer seg! )
I morgen skal formiddagsluren erstattes av kreativ glede, uten at jeg helt vet riktig hvordan enda. Gubben har vært i boden og funnet frem symaskinen min, og på bordet står en kasse med restestoff. Kanskje jeg syr litt. Kanskje jeg skal finne frem ark og blyant og tegne litt. Kanskje jeg skal tenke ut noen nye bakeoppskrifter, og kanskje jeg skal lage et julekort. Alt annet enn å snakke med tåpelig still kattepuser, eller se støvet danse parringsdans over parketten , mens Svenske Hollywoodfruer krangler om paljetter på TV`n!
( Har til og med dusja. Morgendagen ser lys ut..og den lukter ikke like intenst sure armhuler. )
Frem til da ønsker jeg alle en god kveld, og heftige bok og Netflix serie- forslag tas i mot med takk.
Mvh Janne, hobbyblogger og midlertidig selvmedlidende!
Jeg sier det alltid på søndager. “Uka har jo nettopp begynt!”, men i dag er det jo for så vidt sant. For i hodet mitt startet jo uka den første arbeidaagen, og siden den var på onsdag, og hodet egentlig ikke våknet og fulgte med skikkelig før på torsdag, så ble denne uka rimelig kort. At store deler av fredagen i tillegg forsvant i en salig rus av narkose, smertestillende tabletter og pomfrittes gjorde jo ikke akkurat uka noe særlig lengre. Derfor tok det litt tid å friske opp hukommelsen for å finne denne ukas små øyeblikk, men nå er det gjort, og her kommer de.
20 års kjærestedag kunne feires denne uka. Ikke det at gubben husket det i år heller, men det betyr ikke noe. Det er bare godt å tenke på at selv om vi nå har vært oss to halve livet, så gleder jeg meg likevel hver eneste dag til å dele tiden min med akkurat han. Det er trygt, godt og riktig. Kjedelig kjærlighet kan være ekte hverdagsmagi.
Mandag og første nyttårsdag ble julen ryddet ut av måsahuset. Det kjennes alltid litt rart, og huset virker så tomt og fargeløst med en gang, men det er godt også. Det faste interiøret bytter igjen plass med nissene, og hverdagen innhenter oss. Det kjennes helt ok etter mange uker med masse kos. Hverdagen er fin den også.
( Når du rydder ut juletreet so kjenner at det stikker i hengepuppen…lite viste jeg at disse muggene er utmerkede nåleputer. )
Jeg startet det nye året med en lang og frisk spasertur på glattisen sammen med Ida. Planen var å forbrenne julas ribbemiddager, men på speilblanke veier var det begrenset hvor fort to kjerringer i sin beste alder kunne gå. Men snakketøyet, det fikk kjørt seg, for er det noe damer midt i livet kan, så er det å skravle. Og selv om ikke svetten rant etter stort tempo, så var det godt å lufte hodet i blåtimen, den aller første dagen av 2018. Absolutt et av ukas små øyeblikk, verdt å legge på minnet.
( Rusletur i blåtimen, den aller første dagen av et nytt år. Hverdagsmagi. )
Mandagen toppet seg jo da lokalavisen skrev en artikkel om årets mest leste saker, og undertegnede stakk av med “seieren”. Det er faktisk skikkelig kult! Det som kanskje ikke var like stilig var overskriften avisen valgte. “Pornostjerneblogger”!!!! Takk for den lissom. Men, det skal jo sies, at for en som i 2017 ikke klarte å bli jevnt solbrun grunnet valker, og aldri fant seg e passende bikini, er kanskje ikke den tittelen å frakte likevel. Heldigvis har hele måsafamilien rikelig med humor, og lo godt da vi leste artikkelen. Om du vil kan du lese den HER, og klikker du deg videre inn via avisen kommer du også til blogginnlegget som gikk viralt.
Onsdagen var sikkert full av små øyeblikk, jeg var bare for trøtt til å få de med meg. For onsdagen var virkelig en sånn koma dag. Jeg våkna aldri skikkelig, og arbeidsdagen var relativt tung. På vei hjem fa jobben ringte de fra sykehuset og spurte om det var ok å fremskynde operasjonen som var planlagt den 19 Januar, til førstkommende fredag. Plutselig hadde jeg kun et døgn på å organisere jobb, hus og andre planer før foten igjen skulle under kniven, og timene gikk liksom bare fra meg.
( Første dag på jobb etter ferie er alltid litt sånn….off! )
Jeg rakk ikke å gjøre halvparten av planene engang, og det eneste jeg husker fra torsdagen var følelsen av ro da jeg gikk til jobb torsdag morgen. Jeg var ekstra tidlig ute, og møtte verken folk til fots eller til bil, og jeg kunne bare gå og nyte stillheten, nysnøen på nesetippen, og lysene fra de som enda ikke har høstet juletrærne ute. Det var nesten et sånn magisk hverdagsøyeblikk, hvor jeg plutselig oppe i alt stresset bare kjente på en skikkelig innvendig ro. Herlig.
( Når alle andre sover, og mørket pakker deg inn i en sånn herlig og stressfri ro. Det er godt det! En bra start på dagen! )
Fredag ble som sagt litt annerledes en først antatt, og klokken 05.00 var jeg og måsagubben på vei til Sandvika, og mor var klar for operasjon nr tre på venstre fot. Etter to kanskje ikke fullt så vellykkede forsøk ble det en lenger økt for kirurgen denne gangen. Nå venter fire uker uten noen form for belastning for foten, og akkurat det skal bli en utfordring. Dette vil ta lenger tid enn tidligere antatt, og jeg er ikke veldig god på uplanlagt stillesitting. Helgen har gått med til horisontal hvile med foten høyt på sofaen, og formen er litt sånn …meeh…
( Våken, nyreparert, og klar for fire uker omtrent sånn her…klar for, og klar for, fru Blom! )
Jeg blir alltid uggen av narkose, og det sitter i noen dager. Det har likevel ikke manglet på små øyeblikk, for å være bittelitt redusert kvinnfolk i en bolig med fire menn er slett ingen sak, og i skrivende stund blir jeg bortskjemt etter alle kunstners regler. Jeg mangler ingenting her jeg sitter med foten til værs, og den ene pjokken etter den andre holder meg med selskap, fyller asjetten med snadder, og koppen med varm te og kaffe. Gubben gjør sitt beste med de huslige oppgavene han har fått tildelt, men rømte nettopp ut i verkstedet etter å ha krympet en hel vaskemaskin full av ulltøy… Burde vel egentlig skrive et helt eget innlegg om hvordan det er å være gentlemann og husmor, forkledd i stor, hårete mannskropp…
( Kakekrigen på tv, foten rett ut, og kald brus i hånda. Mangler i hvert fall ikke på bevertning! )
Resten av søndagen tilbringes, akkurat som resten av helgen, på sofaen. Dette blir fire laaaange uker!!! Jeg er nødt til å finne meg en hobby, en stillesittende en. Og sånn helt på tampen av dagen må jeg bare få takke fr alle gode ord og fine tilbakemeldinger på torsdagens innlegg. Avgjørelsen kjennes bare mer og mer riktig.
Ønsker alle som titter innom en riktig fin ny uke. Måtte den bli full av hverdagsmagi, og mange fine små øyeblikk.
