jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

Har du noen gang gjemt deg godt inne i folkemengden, tittet opp på menneskene rundt deg, og tenkt at de alle er bedre enn deg? At de kan noe du ikke kan, tør noe du ikke tør?

Akkurat det jeg skal skrive nå kjennes litt vondt. Litt skummelt å dele, kanskje til og med litt flaut. Men så stopper jeg opp litt, trekker pusten og hever hodet, og tenker at av alle mennesker i hele verden, så kan det umulig være bare jeg som av og til kjenner det slik. Jeg sier av og til, for denne følelsen er ikke konstant. Den er mer som en følgesvenn, en som har kjent meg siden barndommen, og som av og til stikker innom. Ikke så ofte. Mer og mer sjelden de senere årene, men som like fult, når den stikker innom, slår meg litt ned i støvlene.  Stemmen som forteller deg at du ikke er bra nok. Bra, men ikke bra nok. Stemmen som får deg til å kjenne deg liten i voksenverden.

De som har blitt kjent med meg i godt voksen alder tror ikke på meg når jeg forteller at jeg var sjenert som liten. Jeg var det. Så sjenert at det til tiden nesten gjorde fysisk vondt. Jeg gruet meg lenge i forkant til ting jeg ikke hadde noen kontroll over. Trivdes best i den lille leiligheten i Jernbanegata i Lillestrøm, hjemme sammen med mamma. Var tryggest når jeg kunne sitte på steinhellene ute ved smijernsporten om ettermiddagene, og vente på pappa når han kom hjem fra jobb. Livet var best når vi var sammen, den lille familien. Jeg elsket de stille og rolige hverdagene, og kjente på en uvelkommen uro i nye situasjoner. Ting andre synes var spennende, synes jeg var en utfordring. Jeg vet ikke engang om mamma og pappa var klar over det, kan ikke huske at jeg noen gang sa det med klare ord.

( Førsteklassing, og lykkelig uvitende om alle voksenlivets utfordringer. )

Barneskolen var fin. Jeg fikk alltid rom til å bare være meg. Fikk lov til å være stille, ble likevel sett. Hadde en fantastisk flink lærer. En dreven og godt voksen dame som evnet å se hver elev for den de var, og som hentet frem det beste i oss alle. Den dag i dag vet jeg at hun så noe i meg som jeg selv ikke hadde oppdaget enda.

( Når man i ettertid ser at “frøken” så mer potensiale i deg, enn du selv gjorde. )

Ungdomstiden var også fin. Utfordrende, slik som de fleste tenåringer føler det, men likevel fin. Jeg var fremdeles sjenert, snakket sjelden høyt i skoletimene, rakk ikke opp hånden i frykt for å svare feil. Likevel var jeg lykkelig i min lille gruppe med gode, og nære venner. Var virkelig heldig sånn, og fant min plass i en fin liten gjeng med jenter, en gjeng hvor ulikhetene våre gjorde oss både sårbare og spennende på samme tid. Vi fant ekte vennskap tidlig, og det vet jeg, for de er fremdeles mine beste venner, den dag i dag.

Det var ikke før jeg begynte på videregående jeg kjente at ting løsnet litt. En norsklærer som ga gode tilbakemeldinger på tekster, en som pushet meg til å lese høyt i timen. Teatergruppa på Blaker. Et sted der vi fikk blomstre, vi ungdommene som satt inne med en trang til å dele. Jeg var ikke bedre enn alle de andre, ei heller dårligere. Jeg var bare endelig bra nok, og det kjentes så fint.

Og så blir man voksen, tar voksne valg. Det gjorde jeg også. Følte at det å kjøpe hus, betale ned gjeld, jobbe, lage middag, være kjæreste, få barn, være mamma, det var veldig voksne ting. Likevel, oppe i alt dette her, kom stadig tankene om at selv om jeg gjorde det bra, var det alltid noen som gjorde det bedre. Det er så vanskelig å forklare, for det er jo ikke sånn at alle andre var bedre fordi de betalte mer gjeld, hadde større hus, var en bedre kjæreste eller hadde flere barn. Jeg vet jo det. Så hvorfor følte jeg det slik da?

Så fort ungene begynte på skolen tok jeg et bevisst valg på å “være synlig”!. Ikke for min egen del, men for ungenes. Jeg takket ja til så mange verv jeg kunne. Jeg har vært klassekontakt så godt som alle år jeg har hatt unger i grunnskolen. Har sittet min periode i FAU, tatt på meg ansvar for grupper i 17 Mai komiteen, og takket ja til å holde taler på avslutninger. Alle disse tingene jeg gjør med glede, og skrekkblandet fryd. For her hjemme er jeg trygg. Trygg på meg selv. Vet at jeg duger som mamma, som kone. Vet at selv om huset er trangt, så er det et hjem. Mitt hjem. Vet at jeg gjør en god jobb på arbeidsplassen. Vet at jeg har gode venner som bare er en tekstmelding unna, og at jeg har familie som heier på sidelinja.

( Når man er voksen, men likevel leter etter selvtilliten i et filter på instagram… )

Men ute blant folk, i den store mengden, kan jeg altså fremdeles kjenne meg så innmari liten i den voksne verden. En sånn indre uro, den litt leie følgesvennen som plutselig dukker opp og rister litt i selvtilliten. En litt sleivkjefta kommentar fra mennesker som ikke burde ha noen som helst betydning for meg kan få meg til å stille spørsmål ved meg selv som mamma. Få meg til skamme meg over et bad som roper etter oppussing, være flau over å ikke ha tatt enda høyere utdanning. Være enda mer voksen, med stålkontroll på voksenlivet.

Den siste tiden har jeg fått en del tilbud, noen muligheter jeg ikke har hatt tidligere. Små ting altså, ubetydelige for alle andre enn meg. Muligheten til å bidra med noe, snakke i litt større forsamlinger. Når det første tilbudet kom ristet jeg på hodet. Tenkte av gammel vane at dette var tøys, at jeg var det desperate sistevalget. Hva kunne jeg bidra med liksom? Så kom det enda et tilbud. Noe liknende. Snakke foran en liten gruppe mennesker, by litt på meg selv. Fremdeles skummelt. Hvorfor meg, liksom?

Så tikket det inn enda to liknende tilbud i går ettermiddag, og jeg brukte kvelden til å snu litt på egen tankegang, riste av meg den følgesvennen som sier jeg ikke burde. For pokker heller. Jeg er 41 år gammel. Midtveis i livet, (forhåpentligvis) og jeg har ikke lyst til å sitte her og tenke at jeg ikke burde, fordi alle andre sikkert er litt bedre. Så i dag, sånn litt utpå morraskvisten, tok jeg enda et lite skritt ut i voksenverden, og takket ja til noe jeg egentlig ikke tør. For hvis andre har trua på meg, hvorfor skal ikke jeg ha det da? Jeg er da voksen, for pokker!

( Voksen, tross alt. )

Carpe Diem lissom, grip (den fordømte) dagen!

Da jeg kom hjem fra jobben i går var humøret akkurat like fint som vårsola som skinte inn gjennom stuevinduene, og kastet lekne skygger på alle veggene i stua. Vårsola gjør noe med tiltakslysten og kreativiteten, det er helt klart. Og med vissheten om at ettermiddagen enda var ung, at en ubrukt fridag var i vente, og at sola laget dansende skygger og fargespill hjertet av huset tok jeg frem skurefille og støvkost, og vrikket stive hofter rundt i kåken til smektende rytmer av Tina Turner, mens jeg san “Simply the best” av full hals, og rengjorde kriker og kroker, helt frivillig.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

( Når vårsola danner dansende skygger i hjertet av måsahuset, og livet leker. )

Fint lite gleder meg mer enn vissheten om at huset er rent. Da slapper jeg virkelig av. Lukten av grønnsåpe er like avslappende som et stykke napoleonskake. Eller en brownie med salt karamell og ristede nøtter. Eller en fotmassasje. Eller iskald Pepsi Max. Eller George Clooney. Eller en bukse med strikk i livet. Ok da, så er det flere ting som er avslappende, men et rent hus er i alle fall høyt på lista.

Og i det rom for rom ble rent og relativt støvfritt, kom lysten til å rydde litt ekstra også. Stæsje litt, flytte om litt på saker og ting. Bare fornye litt med det man allerede har fra før. For selv om måsahuset er i overkant lite, og mulighetene ikke er mange, er det likevel lett for en interiørfrelst å la seg lokke av mulighetene for små ommøbleringer i ny og ne, om enn bare på et par kommoder, eller på et pyntefat på benken.

Og slik gikk det til at småmøbler og litt inventar av ymse slag en mandag ettermiddag byttet litt plass i måsahuset, til undertegnedes store glede.

Men en kvinnes glede kan fort bli en manns sorg, og med intet mindre enn fire testosteroninfiserte mannfolk i huset er det vanskelig å glede seg lenge over små forandringer, for enkel forskning tyder på at mannehjerner ikke like enkelt takler forandringer, selv ikke de som kun innebærer forflytning av en og annen lysestake, og redebyggingen jeg var så fornøyd med i går ettermiddag, er under et døgn senere alt annet enn instagram-vennlig. Godt jeg ikke er interiørblogger, si!

I går. En relativt støvfri kommodetopp. En liten samling av nytt, gammelt og enda eldre. Oldemor og oldefar fra Danmark, i en ramme mormor fikk i konfirmasjonsgave. Vakreste lille hånden til vesle tantejenta, favorittlampen, lykter fra den fine butikken til Mona, og en plante det er vanskelig å ta livet av.

I dag. Et musikkstudio for “wannabe” rappere med fancy oppheng til øreplugger og headset.

I går. Et hjemmesnekret fat med favoritter fra alle verdensdeler.

I dag. Et garderobeskap for en gjennomsnittlig møkkete mekaniker med lyssky øyne.

I går. En trappegang som trenger et strøk maling, men som likevel var ren og fri for sko, tøfler, skolebøker, gymbagger og alt annet som vanligvis samler seg på trinnene.

Det tok ikke lenger enn et halvminutt før bevissanking i form av fotografering ble ødelagt, før en røytende pusekatt saboterte fotoshooten, og gnei den møkkete katteræva over tregulvet.

Så kom minstepoden i litt for stor fart fordi han hadde stjålet en ferdigsmurt lefse fra kjøkkenbenken, og prøvde å skjule bevismateriale ved å løpe opp trappene for ikke å bli oppdaget, i det han snublet i katta som gnei den møkkete puseræva over tregulvet. I hjørnet nederst til venstre skimtes crosshjelmen som den mellomste poden på daværende tidspunkt var i ferd med å slenge fra seg på en hvilken som helst ledig plass.

I dag. Alle tre podene og pappaen har glemt hvor knaggrekkene befinner seg, og har vilkårlig slengt fra seg det aller viktigste arbeids og kjøreutstyret der det måtte passe.

I går. Kommoden i gangen trenger og et strøk maling, men har sin naturlig slitte sjarme etter år med bruk, og favorittenglene, en gave fra en god venn i USA pryder tippoldefars gamle verktøykasse, som kommer til sin rett under speilet.

I dag. Det var tydeligvis ikke mer plass på gulvet til diverse arbeidsklær og kjøreutstyr.

Og selv om jeg sitter her, og rister på hodet av hvordan jeg har feilet totalt som mor, som ikke engang har klart å oppdra gutter og gubbe nok til å sette pris på et ryddig og rent interiør, må jeg jo bare le litt også…..

For hvordan skal jeg klare på oppdra gutteflokken, når jeg ikke engang kan oppdra katta?

Og jeg vet jo at det er sant, som folk sier, at om noen år, når gutta har forlatt redet, og huset kjennes altfor stille, så vil jeg savne det.  Savne støvet, og savne rotet. I mellomtiden sitter jeg her i sofaen og blogger, mens jeg hytter med pekefingeren og beordrer den ene testosteronbomba etter den andre rundt i måsahuset med hver sin støvklut, og peker på hva som skal hvor. En gang i fremtiden skal jeg nok kose meg med rent og ryddig interiør, men i mellomtiden, og akkurat i dag, nøyer jeg meg med fire mannfolk som gjør sitt beste. Jeg kaller det testoseriør.

Alt som kunne gå galt, gikk galt. Motorstopp, søvnløs natt, og en liten arbeidsulykke som endte med delvis avrevet muskelfibre i armen på måsagubben. Sent fredag kveld, etter en tur innom legevakta, måtte vi ha et aldri så lite familieråd i måsahuset, og en liten stund vurderte vi å avlyse NM runden som skulle gå dagen etter. Med en pappa som ikke kunne bevege armen, en sykkel fremdeles trengte små justeringer, og en storebror som måtte bruke dagen til jobb, så det ganske så dystert ut.

Men så er det noe med denne guttegjengen min, noe som er så innmari rørende for en mamma å se. For de er mer enn brødre. De er bestevenner, og de er lagkamerater. De heier på hverandre, selv når de konkurrerer. Og akkurat på fredag, når det stormet som verst, da stod de aller tettest. Lillebror på 13 ble med pappa i skuret, og mens måsagubben , med armen i fatle, pekte og fortalte, skrudde minsten fra hverandre, reparerte, og satte sammen løpssykkelen. Storebror fikset matpakker og klargjorde sekken, mor sjøl pakket bilen og hengeren, og rett før sengetid kom vi i mål. Klokken 05.00 lørdag morgen ringte vekkerklokka, og klokken 06.00 satte fire av fem snuta mot Rømskog, og NM i etappe-enduro.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

( Nyvasket, nyskrudd, og klar til løp. )

Eldste poden måtte bli hjemme, hadde jobb han ikke kunne skulke unna. Likevel ble bilen full, for litt lenger oppe i høgget plukket vi opp kompisen til poden. På bussholdeplassen stod han og ventet, i teamklær, med sekken på ryggen. Når storebror ikke kan bli med, da stiller kompisene opp.

( Når man har kompiser som gladelig stiller opp. Tusen takk til “teamsjef” Trym. )

For å avlyse noe en meget målrettet og standhaftig 16 åring har jobbet for helt siden fjorårets sesong sluttet, det ville ikke brødrene ha noe av, og tidlig lørdag morgen, mens tåka var i ferd med å lette, ankom vi Rømskog i god tid før innsjekk og teknisk kontroll.

Og heretter gikk det slag i slag. For selv om kvelden i forveien var aldri så tung og vanskelig, så forgikk samarbeidet lørdag morgen som et velsmurt maskineri. En nervøs pode jogget rundt i kjøredressen og varmet opp, kompis fikset sykkel ut av henger, lillebror ordnet opp med teknisk kontroll mens pappaen tok innsjekk og førermøter, og moder`n sørget for litt inntak riktig mat og drikke.

( Når ikke noe er råflott, men likevel mer enn nok. Heldige er vi, virkelig! )

NM runden på Rømskog må være et av de aller beste arrangementene vi noen gang har vært med på. Fantastisk flinke arrangører, fine løyper, trivelige hjelpsomme frivillige, nøye planlagt tidsskjema, OG do! Skikkelig do. Med dopapir, såpe og rennende vann. Bedre blir det ikke. Rundt oss, på alle kanter, stod unge og gamle enduro-førere, nervøse for dagens ritt. For en idrett, og for en arena. Sjelden tror jeg at man på en og samme idrettasrena finner så mange ulike mennesker. Her er det småbarn, og besteforeldre. Her er det bortskjemte pappagutter med polerte støvler, og folk som lever fra hånd til munn. Her finner man de tøffeste jentene, og de reddeste mammaene. De som roper høyest og elsker rampelyset, og de som liker seg i bakgrunnen. Felles for alle er at de deler gleden over samme idrett, og at de i løpet av de neste timene skal gjennomføre akkurat de samme etappene, hver i sin gruppe, i sin klasse, og at alle, helt garanert, på slutten av dagen, er slitne, og veldig, veldig møkkete.

 Og mens depoet våknet til liv, mens motorer ruset og duret, og frivillige fra hele Rømskog tuslet ut i løypene, slo det meg hvor heldig jeg er. Hvor heldige vi er, som familie. For til tross for et relativt lite nettverk, til tross for en liten familie, så stiller vi altså likevel med et fullt team. I hengeren finnes det ikke sprett nye crossere, kjøredressen er lappet sammen med nål og tråd, og støvlene er arvet, godt brukt og limt i sålene. Men det gjør ingenting, for vi, til tross noe begrensede midler, er en  liten sammensveiset gjeng, med et felles mål. Idrettsglede.

( Det betyr så lite at utstyret er gammelt, når heiagjengen er verdens fineste. )

Og da startskuddet gikk, og poden gasset ut på første etappe satt en storebror hjemme og snakket med lillebror i telefonen. Lillebror som er ikledd ei arbeidsbukse med lommene fulle av verktøy, klar for å trå til om noe skulle skje. Potte tett av forkjølelse satt morfar hjemme på Sørumsand og fulgte rundetidene på nettet, mens han rapporterte til en noe nervøs mamma som befant seg midt ute på et jorde, med gjørme opp til øra. I depoet sto pappaen med verkende arm og krysset fingrene, langs løypa stod en smånervøs og stolt bestefar, og en stor kameratgjeng og heiet, og der ute, i det ene gjørmehullet etter den andre, over jorder, stein, skog og kratt, gjorde poden det han hadde kommet for å gjøre, det han har trent til i hele vinter. Han kjørte så leirspruten stod, og krøllene flagra. Gjennom til sammen 13 fartsetapper kjempet han med hud og hår, med knall og fall. Han satt fast i leira, og mistet tid. Kjørte seg inn, for så å miste festet, og ligge paddeflat under sykkelen midt i skogen. Hofta var skrubbet og blå, albuen klemt og hoven, og fingrene kalde.

( Når kroppen er øm, og crosseren er mer leirete enn en gjennomsnittlig potetåker, da er det godt gjort å hente frem de siste kreftene. )

Førsteplassen glapp med bare noen sekunder. Det gjør ikke noe. For etter mange timer med slit og strev, kjørte han inn til en meget respektabel 2. plass, av totalt 34 førere i hans klasse, og selv om han så veldig gjerne skulle stått øverst på pallen, var det en veldig glad og fornøyd pode som kunne ta imot årets første pokal, på premiepallen.

Og akkurat da, da han stod der og smilte med pokalen i hånda, i det sola endelig tittet frem mellom skyene, da kjente jammen meg denne mammaen et par gledestårer på bollekjakan. For den andreplassen, den er så fortjent. Her ligger det mange timer med iherdig egeninnsats bak. Utholdenhets og styrketrening, taktikk og teknikk. Bak denne andreplassen står et bittelite team. En mamma og en pappa, noen fine hjelpsomme kompiser, og en brødregjeng som heier hverandre frem, og som virkelig gleder seg på hverandres vegne.

Og helt til slutt, nå som jeg likevel sitter her og tørker litt snørr og stolte gledestårer, så må jeg, på vegne av hele denne familien, bare nok en gang få takke alle som velger å støtte Nordvang motorsport. Alle som har vippset, og alle som har valgt å gi akkurat Nordvang Motorsport sin grasrot andel. Det betyr så uendelig mye. En dråpe i havet for de store lagene og foreningene, men for oss utgjør det forskjellen, og det er takket være dere at poden kunne stille til start i akkurat denne NM runden. Det gledes! Virkelig! Tusen, tusen takk.

En bedre start på sesongen kunne vi ikke ønsket, og nå gleder vi oss bare til fortsettelsen.

Tusen takk!

Mopedligaen. Et like sikkert vårtegn som hestehoven i grøfta, og linerla på tunet. De poppet frem som perler på ei snor (mopedistene altså), flere og flere for hver vårdag som gikk. Først kom de mest etablerte pøblene, de som tok lappen i fjor og allerede hadde en sesong med breisladd og bensinforbruk bak seg. Så kom årets kull. En etter en, nye for hver dag, etter hvert som de fylte 16 og bestod teoriprøven.

Som jeg fryktet dem! Mopedligaen. De tøffeste av de tøffe. Det ene øyeblikket var de som alle andre. Vanlige tenåringer med steinvaska Levis bukser med høy brettekant, stripete Ball genser i blasse pastellfarger, nok hårspray i den høye panneluggen til å alene forårsake hull i ozonlaget, og en felles frykt for gymlærer Brubak. Men så fikk de mopedlappen, og alt ble forandret. Det var som om de en etter en “joinet” en hemmelig klubb, og ble fryktløse over natta. For med blodtrimma Suzuki TS 50x fulgte en ny æra. Plutselig skulle Levis buksene klippes og rives i alle bauer og kanter, til de knapt hang sammen i restene av en buksesmekk og en innersøm. Pastellfargede Ball-gensere skulle dekkes av sorte skinnjakker med nagler, eller ei litt posete olajakke med lommer store nok til å romme ei feit lommebok med midlertidig kjørebevis, passbilder av alle vennene dine, Pusur skoledagbok, ei pakke Hubba Bubba, og en diger pumpeflaske Clynol hårspray, for å rette opp i hjelmsveisen og rottehalen ved eventuelle kjørepauser. Frykten for gymlærer Brubak forsvant som dugg for solen så fort de fikk lappen.

Igjen satt jeg. En kvistete, hengslete tenåring med nyføna kjøpekrøller. Hun som enda ikke på langt nær var komfortabel med de stadige forandringene i den hormonelle tenåringskroppen, og som i et forsøk på å få en 180 cm lang hengslete kropp til å fremstå som liten og nett gikk foroverbøyd som en skadeskutt elg. Hun som ikke hadde råd til pastellfarget Ball-genser, og som fikk kjeft da hun i et desperat forsøk på å være som “alle andre”, klippet opp ei sprett ny olabukse til det ugjenkjennelige med ei sløv kjøkkensaks. Hun som fremdeles fryktet gymlærer Brubak, og som var livredd for den fryktløse mopedligaen.

( Når du er 15 år, en meter lenger enn alle vennene dine, og den eneste uten stripete pastellfarget Ball-genser. 90 tallet altså…savner det ikke så veldig! )

Åh, som jeg fryktet dem. Disse tøffingene, de kuleste av de kule. De som stod på “Grillen” kveld etter kveld, med mopedene parkert på rad og rekke. Noen dro på bakhjulet nedover Jentoft-parken, andre stod på stasjonen og holdt utkikk etter lensmann Hestvik. Han som var kjent for å hytte med pekefingeren, og heve stemmen om han oppdaget en breisladd for mye. De erfarne fjorårsmopedistene kjørte ned til Kuskerudnebben for å kline med hverandre. De bytta på litt. I April klina Rånåsfossgutta med Blakerjentene. I Mai var det gutta fra Lørenfallet sin tur, mens gutta fra Rånåsfoss sjekket smårips fra Sørumsand. Og sånn gikk sommern, og innen høsten hadde alle klina med alle på rundgang, bortsett fra meg.

Hun som ikke hadde lappen, hun uten pastellfarget Ball-genser, og med ei bukse som mamma hadde lappet sammen med stoffrester fra gardinene Tante Mariann hadde på hytta, fordi “snille piker” ikke hadde fillete bukser, hun satt fremdeles ukyssa hjemme på jenterommet og ønsket seg snø i september, så mopedligaen skulle parkere doningene, og den trygge verden skulle vende tilbake.

( Når det stod en slik skummel doning på annenhver gårdsplass til hver fryktløse fjortis i hele bygda. Da var det vår. )

Jeg unngikk den skumle mopedligaen så godt jeg kunne hver vår, og senket skuldrene hver høst. Ble kanskje litt mer avslappet til de fryktløse jo eldre jeg ble, men fremdeles, i godt voksen alder kunne jeg titte bort på ungdommen med hullete olabukser og mopeder, og tenke at der, der står de fryktløse. De respektløse, unge lovbrytere med lite respekt for trafikkregler og gymlærere.

Og sånn gikk årene, med en litt hoven holdning til de unge bråkmakerne, helt til jeg en dag befant meg i sofaen på venteværelset på biltilsynet, med nervøs mage og fingrene krysset, for at mine egne poder skulle bestå teoriprøven, og endelig få lov til å kjøre moped. Og slik var det jeg møtte meg selv i døren. For i skrivende stund har jeg to fine gutter med hvert sitt flunkende nye førerkort, som til stadighet prutter rundt på bygda på hver sin “pill råtne” doning av en moped. De lakker og mekker. Garasjen og gårdsplassen fylles opp av den ene mopedisten etter den andre. Ungdommer, unge voksne jeg har kjent siden de var søte små førsteklassinger med dinosaurer og enhjørninger på genserne, og mistet melketenner oftere enn de byttet underbukser.. Sammen med kameratflokken, barndomsvennene, stiller de opp syklene på rad og rekke borte på “Grillen”. De ruser motoren, og legger inn en og annen breisladd da de kjører inn på gården om kvelden. I stuevinduet står pappaen og hytter med fingeren, akkurat slik som lensmann Hestvik i sin tid gjorde da han selv spolte opp grusveien inn på feltet i Lørenfallet.

( Når du vrenger livmora tre år på rappen, og 16 år senere innser at dine egne avkom er bygdas største rånere. #DenFølelsen )

Jepp, for måsamannen, mitt livs store kjærlighet, kanskje den mykeste, stilleste og snilleste mannen i verden, var i sin tid en av de fryktløse jeg så desperat prøvde å unngå, og alle mine fordommer har regelrett hoppet opp og tatt et kraftig jafs av min egen bakdel. (Metafor for “biti meg i ræva!” ) For jeg ser det jo nå, alle disse mopedistene jeg i alle år var så redd, de jeg har antatt å være fryktløse villmenn og villkvinner, de er kun en gjeng flotte ungdommer helt i startgropa av livet, som endelig får kjenne litt på frihetsfølelse og uavhengighet. Og uansett hvor kule de måtte være, hvor hullete buksene er, eller hvor mye eksospotta bråker og ryker, så er de fine folk. Fine ungdommer, alle med sine utfordringer, og sine styrker. Unger som takker for maten, gruer seg til matteprøver, og som motvillig tømmer søpla bare du maser lenge nok. Ikke fryktløse eller skumle i det hele tatt. Bare unge mennesker som tar små, forsiktige steg, og en liten breisladd, ut i voksenlivet.

( Tenk at jeg var dødsredd denne fryktløse mopedisten… Lite visste vel jeg at han et snaut tiår senere skulle befrukte meg i hytt og pine! )

Det tok meg syv sett kjøpekrøller, en oppklippet olabukse, og bare 41 og et halvt år å finne ut av det lissom…

“Hva driver du med nå da?” ropte gubben, og kikket bort på kjerringa som stod midt ute i skauen, med stjerten i været, og plukket kvist og pinner fra bakken. Så rister han oppgitt på hodet. “Vi har ikke plass bak i bilen til å ta med hele fordømte skauen hjem altså!” fortsetter han, men han aner ikke hvor flink jeg er til å pakke, hvor god jeg er til å finne plass der plass ikke eksisterer, når jeg har fått ferten av noe som helt sikkert kan brukes til noe lurt en eller annen gang, og som helt klart burde bli med hjem til måsahuset.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

( Rett fra skogen, og inn på kjøkkenet. )

Så der stod jeg, langt uti ingenmannsland, med stjerten i været og sanket nedfalne skatter fra skogen, mens gutta gasset som villdyr på crosser`ne rundt ørene på meg, siste skikkelige trening, og oppkjøring til NM kommende helg.

For egentlig stod jeg der mellom trærne, med et kamera i den ene hånden, og ei stoppeklokke i den andre, og prøvde å være en sånn sportsmamma som lever ut drømmen om sin egen tapte idrettskarriere gjennom ungene. Men så er ikke alltid hjernen min innstilt på motordur og høyt turtall, og ikke har jeg egentlig skjønt åssen stoppeklokka virker heller. Jeg bare later som. Trykker litt på noen knapper, gir tommel opp og roper ut tilfeldige rundetider, bare for å få fred. Fred til å tenke kreativt, og se et eller annet hobbyprosjekt i hver eneste lille mosedott og furukvist.

( Når kidden tror du følger stolt med på progresjon og rundetider, men du egentlig står og sikler på den pinnen midt i løypa. #IkkeAkkuratÅretsMor )

For mens gutta giret opp og ned, og la inn en og annen breisladd i løypa som fylte øynene mine med myr og jord så jeg potensiell julepynt i hver kvist og kongle, la stoppeklokka i lomma, og gikk på skattejakt. Og akkurat i det treninga var over, hadde jeg favnen full av godsaker som møysommelig ble stablet i bagasjen på en rusten kassebil, sammen med svette treningssokker.

( Dagens fangst. Her lukter det juledekorasjoner lang vei, sånn ca midt i April. Helt normalt! )

Mosedotter og kongler ble lagt i boden, og jeg har masser av planer og ideer for årets juledekorasjoner. Det haster ikke, bare kjekt å ha liggende. Pinnene derimot, tørre, fine, solide og værbitte pinner med fin patina, de måtte jeg bruke med en gang. Så mens podene, vel hjemme igjen, vasket crossere og treningsutstyr, satte jeg meg godt til rette på terrassen, og mekket et par pyntestiger.

( Når “Huldra” har sommerfrissert bikinisonen, og hele “hønedotten” ligger igjen… Kan bli stilig julepynt, si. )

Noen pinner, litt hyssing eller naturtråd, og litt gøyal musikk på radioen er alt som skal til for en liten, vellykket hobbyøkt ute i solskinnet, og en kaffekopp, en kokosbolle og en halvtime senere var to pyntestiger klare til å tas i bruk. Nå brukes vel ikke egentlig mine til pynt, mer som oppbevaring. En på kjøkkenet til oppheng av kjøkkenhåndklær og kluter. Kjekk å ha stående på benken da kjøkkenet i måsahuset er bittelite og veggplassen minimal. Den andre henger på den gamle stigen i gangen, for oppheng til favorittskjerfet, og de fine selbuvottene jeg har ått av en vassekte trønder. Stige på stige, kanskje litt smør på flesk, men jeg synes det ble stilig.

Vil du lage din egen pyntestige til dill-dall og annet gøy, men ikke riktig vet hvordan, kan du bare bla deg igjennom det kommende bilderaidet med en enkel forklaring.

Sank sammen en raus bunt værbitte pinner eller drivved.

Finn frem hyssing, saks, kaffe og kokosbolle. Bløtkake går også greit.

( Hvordan kan man skille toppbloggere fra amatørbloggere? Se på neglene. Ikke akkurat sponsa… )

Surr hvert “stigetrinn” på med hyssing eller naturråd, og knyt godt fast.

Du velger selv hvor lang og bred stigen skal være, og hvor mange trinn den skal ha.

Klar til bruk.

Tadaaa. Enkel stige på kjøkkenet, til oppbevaring av kluter og koppehåndklær.

Og en i gangen, til skjerf og votter. Stige på stige, smør på flesk.

Ønsker alle som titter innom en kreativ onsdag, med eller uten pinner og mosedott.

Vi blogges.

“Til sommeren!” tenkte jeg. “Til sommeren har den verste sorgen lagt seg.” Jeg var overbevist om det, der jeg satt og holdt henne i hånden den dagen i April, at til sommeren, da var jeg sikkert glad igjen. Da skulle livet være som før. Jeg skulle le akkurat som før, feste til langt på natt slik som før, være bekymringsløs slik som før. Ta ungdomstida litt tilbake. Til sommeren. I mitt hode, akkurat der og da, skulle sorgen altså vare et par måneder, og så skulle livet kjennes normalt igjen.

Hun var jo tross alt en voksen dame, tenkte jeg. 41. Hadde rukket å leve, oppleve verden. Hadde tross alt vært på Mallorca. Trøstet meg litt med det. Lovet henne å leve mitt liv. Ta vare på de vi begge var glade i. Oppføre meg pent, bli noe. Få barn, være en god mamma. Og alt dette skulle jeg selvsagt, tenkte å starte så fort det ble sommer, når sorgen hadde lagt seg.

Men mitt første møte med virkelig sorg skulle vise seg å slå meg litt i bakken. Ikke fordi jeg ikke taklet det å miste noen, for det gjorde jeg, slik de aller fleste av oss gjør når vi må. Men fordi jeg bare antok at livet uten henne skulle bli omtrent slik som livet var med, og fordi jeg satte et tidspunkt for når sorgen skulle slutte. Jeg som ikke engang enda hadde fått erfare hva sorg var. Man tror man vet så mye når man er 21. Føler seg voksen, nesten litt ovenpå. Det er først nå, to tiår, og det som kjennes ut som et helt liv senere at jeg forstår hvor ung jeg egentlig var, og hvor lite jeg egentlig visste. Hvor ung hun var, ikke minst.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I dag er det 20 år siden hun sovnet inn. Hun, er mamma. En livsglad, positiv dame på 41, med flammende rødt kort hår. Farget slik fordi friserdamen sa hun var en “klassisk høst”. Hun som alltid smilte, hun som alltid hadde en sånn indre ro, og en positiv utstråling som smittet over på alle rundt. Hun som var kreativ, og så inderlig snill. Hun som var redusert til en skygge av seg selv etter snaue to år med sykdom, og som sovnet stille inn på et sterilt sykehusrom, mens verden våknet til liv av våren utenfor.

Og der satt jeg, bare timer før hun døde, holdt henne i hånden, studerte det sovende ansiktet, hørte den korte, rolige pusten, og tenkte at jeg gledet meg til sommeren, for da ville sorgen ha sluppet taket.

Og så var hun borte. Litt utpå kvelden, denne vårdagen i April. Det første jeg kjente på var den enorme lettelsen. Endelig. Ikke mer smerte, ikke mer sykdom, ikke mer sykehus. Umiddelbart etter kom den dårlige samvittigheten. Hadde jeg virkelig kjent på lettelse? Så kom tårene. Sorgen. Det å erkjenne at hun virkelig var borte. Aldri mer skulle snakke med. Ikke kjenne varmen i klemmene, eller høre latteren. Ostekaka. Jeg hadde jo ikke fått oppskriften på ostekaka. Sånne ting, helt vanlige ting. Ting man trodde man hadde all verdens tid til senere. Plutselig blir de kjempeviktige, og så er det for sent.

Så kom sommeren, da jeg skulle være ferdig å sørge. Men jeg var ikke det. Ikke det at sorgen var altoppslukende og tung hver eneste dag, men den var der. Den forsvant ikke med sommeren slik jeg hadde planlagt. For morgensola på trappa minnet meg om henne. Det kalde vannet fra Glomma, steinknausene og sanden på Bingsfoss-stranda minnet om henne. Jeg savnet lukten av henne, angret på at jeg hadde kastet parfymen hennes. Den jeg synes var altfor sterk og overveldende når hun brukte. Nå vurderte jeg å kjøpe en flaske, livredd for å glemme hvordan hun luktet. Bakte utallige ostekaker, men ingen smakte som hennes.

Sorgen la seg til slutt. Jeg husker ikke helt når, men det var i hvert fall ikke den sommeren. Innimellom savnet jeg henne. Særlig de gangene jeg følte at jeg hadde oppnådd noe, og ville dele det med henne. Når vi kjøpte huset, og når jeg plantet tulipanløk i blomsterbedene. Da jeg ble gravid, fikk guttene. Da savnet jeg henne, fordi jeg ville dele gledene.

Men som med sorgen, avtar også savnet, og til slutt sitter man igjen og gleder seg over minnene. Og slik har det vært i mange år nå. Det kan gå hele dager uten at jeg tenker på henne, og når jeg gjør det er det ikke med overveldende sorg eller savn. Det er med glede. Jeg holder minnene levende ved å tenke på henne, deler henne med gutta hun aldri fikk møte. Noen ganger snakker jeg med henne og. For noen år siden gikk naboen gjennom sin samling av parfymer. Jeg fikk “lukte mamma igjen”. Red Door fra Elizabeth Arden. Parfymen kjentes ikke lenger overveldende og tung ut. Den bare minnet om henne, og jeg kunne se ansiktet, det røde håret og smilet så klart for meg. Tante Mariann sin ostekake smaker akkurat som mamma sin. Det er så fint å kunne kjenne på at livet er godt, også uten henne, og jeg kjenner bevisst på det hver eneste dag, men akkurat i dag har jeg kjent litt på sorgen igjen. Om enn bare for en liten stund.

For akkurat nå, på dagen 20 år etter at hun døde, er jeg akkurat like gammel som det hun rakk å bli. 41. Og tenk at jeg tenkte hun var voksen, at hun hadde levd livet. For her sitter jeg, og føler at livet akkurat har begynt. (Og jeg har ikke vært på Mallorca engang!) Og det får meg til å tenke på hvordan hun må ha hatt det. Da legene gav opp, og da livet skulle slutte. Så akkurat i dag, kom sorgen litt tilbake, men det her helt greit. For den er ikke overveldende og altoppslukende, bare en påminner om hva som har vært. Og sorg betyr jo at man har elsket, at noen har vært elsket. Og det var mamma. Elsket nok til at historiene om henne blir fortalt daglig. Nok til at folk som kjente henne smiler når de tenker på henne. Nok til at en liten jente med de samme lyseblå øyene som henne, en liten skatt av et menneske, nå bærer hennes navn. Nok til at jeg, to tiår, og det som kjennes ut som et helt liv senere, fremdeles kan kjenne litt på sorgen som bare skulle vare over sommeren.

I dag savner jeg deg mamma, og jeg skulle ønske jeg kunne fortalt deg det.

Det er rart det der, hvordan hjernen er på sitt aller mest kreative når det egentlig ikke passer. Når kroppen er sliten, og hodet verker, når resten av verden sover, da skrur denne hjernen seg på, og jobber som en dampveivals gjennom natta. Innredning, maling og fargevalg, hagemøbler, tegning, små syprosjekter, og oppskrifter. Særlig oppskrifter. Ideene kverner rundt i hodet som en karusell på et omstreifende tivoli. Natt til i går, mens gubben snorket på venstre side av dobbeltsenga, og siklet litt på hodeputa med ansiktet vendt mot meg, fikk jeg plutselig lyst på en sånn god gammeldags hvetestang. Sånne som mormor brukte å lage i det gamle kjøkkenet på Riis. Også fikk jeg lyst på nystekt brød med smør og bringebærsyltetøy. Og på softis med tuttifruttistrø.

Er det rart det er vanskelig å gå ned noe kilo sier jeg bare, når til og med tankene midt på natta også i all hovedsak består av hva jeg vil dytte i kjeften så fort jeg står opp om morran.

Men så er det sånn med baking da, og med matlaging for øvrig, at jeg finner det avslappende. Så da passer det jo ganske så bra, å sette en gjærdeig på morningen, etter en sånn over snittet kreativ og tidvis søvnløs natt. For mens man står der og elter og kjevler, former og smaker, så vandrer tankene, skuldrene senkes, og lukten av bakverk som sprer seg i huset minner om glade dager i mormorhuset, bare føtter i nyklippet gress, og varme klemmer som luktet rulletobakk og kamferdrops.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I går ble det to hvetestenger av en og samme deig. En salig smaksblanding av alt jeg hadde lyst på den natten jeg var så fysen at jeg ikke fikk sove.

Grunndeigen er som alltid en vanlig søt gjærdeig, og oppskriften er som følger:

• 6 dl melk
• 150 gr smør
• 2 ss honning
• 1 pk fersk gjær
• 2 dl sukker
• 2 ts kardemomme
• 1 kg hvetemel (pluss litt til utbaking)
• heves under plast til dobbel størrelse, ca en time.
• etterheves i ca 40-60 min under et håndkle.

Stekes midt i ovnen på ca 220 grader, i 10-15 min. Avkjøles på rist.  

Deigen heves til dobbelt størrelse, og er klar til å bakes ut. Deles i to like store emner.

Til “bringebær-drømmen” kjevles det ene emnet ut til en firkantet leiv, ca en halv cm tykk.

Smør bringebærsyltetøy langs kantene. Vær gjerne litt raus med syltetøyet, om du ønsker rikelig med smak av sommer.

Rull hver fylte ende innover mot midten.

Legg opp ned på bakepapir kledd stekebrett.

Gå inn i akutt karate-kid modus og gi rullen et par heftige karateslag på midten, slik at det danner seg en smal grop langs hele rullen.

Fyll karate-søkket med vaniljekrem. Jeg er lat, og bruker ferdig vaniljekrem. Smaker digg fordet!

Den andre halvdelen av deigen kjevles ut til en 1cm tykk lang leiv. Legg rikelig med vaniljekrem på midten. Heves under plast på et lunt sted i ca en time.

Stekes på ca 220 grader midt i ovnen, i ca 10-15 minutter. Avkjøles på rist.

Den klassiske varianten får et raust lag melisglasur. Fordi måsagubben ikke er spesielt glad i kokos, som er ganske vanlig å ha på slike hvetestenger, gikk vi for tuttifrutti strø. Smaker godt, knaser herlig mellom tenna, og er dekorativt. Hadde jo passet bra på kakebordet til 17 Mai.

Fersk hvetestang…oh lord lissom!

Bringebær-drømmen ble min, og guttas favoritt denne gangen. Toppet med melisglasur og friske bringebær. Enkelt, og kjempegodt 🙂

Når du ikke har gått bakeblogger-skolen, og får med hånda til den grådige 17 åringen på bildet!  #NybegynnerFeilAss

Og sånn kan det gå. Mens gubben snorker og sikler på puta midt på svarte natta, blir en ny bake-ide til i et overtrett kjerringhode. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. OK da, så gagner det kanskje ikke bikinikroppen, men det var godt for ganen.

Skal du bake noe snadder denne uka?

 Tidlig oppe en søndagsmorgen. Ikke akkurat vanlig kost for en sofagris av et B-menneske som normalt kan sove døgnet rundt om døgnet hadde tillat det. Men ikke i dag. Småfuglene kvitret i tretoppene utenfor soveromsvinduet, og ertet katta som jamret i  vinduet i stua, sulten på en tur ut, og en liten indrefilet av spurv til frokost. ( At det dyret fremdeles er sulten etter det beistet av en jordrotte den fortærte til kveldsmat i går kveld er et under! )  Også var det sola. Det kjennes feil å sove når sola allerede har stått opp og skinner. Da føler jeg liksom at jeg går glipp av noe.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

( Når det sitter både forrett, hovedrett og dessert i toppen av furua, men du ikke klarer å åpne døra og komme deg ut! )

Vårsola er så skarp om dagen at den svir litt i øynene, og den avslører skitne vinduer og flyvende husstøv. Likevel kan jeg akkurat nå kjenne at våren er velkommen, og at denne uka har vært så innmari mye lettere enn den forrige. For der forrige uka var lite munter, særdeles travel, og skapte en sånn konstant indre uro, har denne uka, til tross for at den også har vært travel, bydd på så veldig masse fint. Så mye fint at jeg egentlig ikke hadde spesielt lyst til å sette meg ned med en PC for å knotte en blogg akkurat i dag, jeg ville bare nyte siste rest av uka. Bare være! Kjenne litt på sola, selv om den fremdeles er i skarpeste laget, og fortsatt avslører skitne vinduer.

Men så er det nå slik da, at om noen år fra nå vil disse små hverdagsøyeblikkene gå litt i glemmeboka, om jeg ikke skriver de ned, og akkurat denne uka har bydd på smått og stort jeg ønsker å huske. Så da blogger man litt likevel, om enn ikke så lenge, slik at resten av dagen kan settes av til litt herlig latmannsliv.

Tegne. Et av favorittøyeblikkene denne uka. Rigge seg til med blyant, tusj og papir. Få litt kreativt utløp. En kopp te, en bitteliten salat sjokoladebit, og “The Nanny” på YouTube. ( For det er egentlig Charlie, fyren på bildet, som fikk meg på dette tegnekjøret, da jeg for noen år siden ble hyret til å tegne for hans talkshow.) DA koser jeg meg da! Hverdagsmagi, rett og slett. Total avkobling fra alt annet.

( Når man virkelig skal slappe av. Sitcom fra de glade 90 årene, tusj og papir! )

Hver eneste dag denne uka har den minste poden tatt meg igjen når jeg har vært halvveis til jobb. Jeg til fots, han på sykkel. Rett borte i krysset har jeg hørt det hvine i usmurte sykkelbremser rett bak meg, og stemmen til en blid pode som skrenser opp ved siden av meg og sier: “Hei mamma, skal vi ta følge?” Så har han syklet sakte ved siden av meg hele veien til jobb. Hver eneste morgen har vi snakket om alt som opptar minsten. Rånersykler, skateboard, drømmebilen, Nils Christian-den kuleste læreren på ungdomsskolen, og verktøy! Litt alenetid med minsten, hver morgen hele uka. Ikke lenge, bare akkurat nok til at det har gledet denne mammaen stort. God start, på gode dager.

Så var det den dagen vi skulle på sykehuset, nesten tre timers kjøretur hjemmefra. Det som så ut til å bli en pill råtten dag da sykehuset ringte og avlyste timen akkurat i de vi kjørte inn i Elverum sentrum. Tre stykker i bilen, skuffa, sure og irriterte. Snudde bilen, kjørte hjemover, i sånn litt trykkende stillhet, helt til vi bestemte oss for å gjøre det beste ut av situasjonen. Akkurat i det sola endelig brøyt gjennom skylaget vrengte vi over grensa til Sverige. Plutselig litt ekstra tid til rådighet, fikk handlet de skoene eldstemann trengte, og spiste burger og drakk milkshake på en helt vanlig hverdag. Kunne kaste jakka, og spise ute, og plutselig var ikke bomturen helt krise likevel. Kjedelig, men ikke krise.

( Når en karamell frappe redder dagen. )

Moteshowet på det lokale kjøpesenteret. Så kult at de fikk Tina med “treningsbloggen” til å lede et moteshow så langt utpå bygda at kjøpesenteret kun har rulletrapp som går en vei. Jeg hadde jo spist salat i 17 timer i forkant av showet, og klippet håret. Gikk lissom fra bygdekjerring til snasen modell-babe på null komma nix, og til tross for litt dobbelthake, et bar bilringer og legger som suger mer vann enn Titanic hadde jeg det skikkelig artig! Mange av de som leste torsdagens blogg om det å være trekkplaster og tjukkas-alibi ønsket å se bilder, så jeg legger ved et par. Kanskje ikke tidenes diggeste catwalk modell, men samma det vel. I en alder av litt mer enn 40 er det befriende å kjenne at man rett og slett gir litt faen i normene, og heller rister litt på det man har. Livet er for kort til å bare være deilig…selv om de deilige bloggerene har gjort store penger på å være nettopp det 😉

( 17 timer med salat og en hårklipp. Skal ikke mye til for å bli modell og dødsdigg deilig-blogger gitt! Merkelig at sponsorer og Blogg.no ikke bare hiver penga etter meg! )

( Når du bare eier catwalken under rulletrappa, selv om du nesten snubler i dine egne åreknuter! )

( To bloggere på samma kjøpesenter. Denne bygda er ikke stor nok til oss begge!!! )

( Tina med “treningsbloggen” og undertegnede i sånn hippiekjole fra butikken til Mona. Foto: Indre Akershus Blad )

( Når du flirter litt med gubben, og han bare foreviger minnet om ei kjerring som er nybarbert på legga for første gang siden Oktober. )

Goodiebagen fra Mona og den fine butikken hennes har gledet meg halve uka. Proppet av godsaker jeg aldri kjøper, eller unner meg selv. Slike små overraskelser, de gjør store hverdagsøyeblikk!

( Pusekatt som synes boblene kilte litt guffent i snuta, men som likevel gjentok feilen og snuste på glasset tre ganger. )

Den mellomste poden som på Torsdag fikk mopedlappen. Lykke for han, bekymring for a mor. For selv om jeg helt klart ser hvor fint det er for han å endelig kunne prutte rundt på den gamle hjemmemekka peden, er det vanskelig å ikke være bekymret når enda en av måsagutta entrer trafikken. Men at jeg er glad på hans vegne, det er klart. 

Lørdagen som nok en gang ble tilbragt i et grustak midt i ingenmannsland. Ganske fint egentlig. For gutta fikk kjørt ut litt energi, og testet syklene før NM neste helg. Vi begynner å bli klare. Poden som skal delta trener og trener, vi andre heier, pappaen mekker og skrur, pusser og gnikker. Jeg må bare nok en gang få takke alle som støtter Nordvang Motorsport med sin grasrotandel. Vi er så takknemlige for at dere gjør denne sesongen mulig for gutta! Skulle så gjerne ha takket hver og en av dere, men siden både vipps og grasrot går rett inn på bedriftskonto lar det seg ikke gjøre med meldinger. Vit at vi er takknemlige, virkelig! Dere bidrar alle til at en drøm, for hver og en av gutta, går i oppfyllelse!

( Når du har motorsykkel men tror den er et helikopter…Martin i fritt svev! )

( Mattis i Enduroløypa, utholdenhets og teknikktrening. )

Mange flere hverdagsgleder og små øyeblikk denne uka burde både vært nevnt og dokumentert. Pusekattenes glede over ytterdøra som står åpen noen timer hver dag, slik at de kan tusle ut og inn som de vil, strekke seg ut i sola på verandaen, og sikle etter spurvene på fuglebrettet. De gule sneglene som alltid kommer frem i innkjørselen etter regnet. Snegler er ekle, men de gule sneglehusene fasinerer meg. Hestehoven og hvitveisen bak huset. Elgen som trasker gjennom hagen hver kveld for å skite foran bålpanna. OK da, kanskje ikke den største gleden akkurat det, men å ha dyrene tett på, det er egentlig ganske fint.

Sommersko på bar asfalt, grønne spirer i blomsterbedet, 22 ostesmørbrød i ovnen samtidig fordi gårdsplassen er full av ungdom, kaffe på cafeen etter jobb på fredag sammen med Ida, takeaway kinamat lørdag kveld fordi ingen orket å lage middag, og sist men ikke minst, ALLE de fine meldingene fra alle de som i løpet av uka er innom og leser litt på akkurat denne bloggen. Disse meldingene gjør noe med meg, det finnes så mange fine folk der ute, og jeg setter så stor pris på hver eneste tilbakemelding som kommer, enten de er her på bloggen, på facebook, på instagram eller på Snapchat!  Dere er rause! Tusen takk!

( På cafe med Ida. Bildet er ikke godkjent av fruen selv…noen ganger er det enklere med tilgivelse enn tillatelse 😉 )

Nå skal det bakes. Det skal leses. Kaffe skal kokes, og dagen skal nytes. Helgen er tross alt ikke over helt enda.

Håper uken din har vært full av fine øyeblikk, og at uka som kommer blir proppet av hverdagsmagi. Skal du gjøre noe du gleder deg til?

Ønsker alle som titter innom, en riktig god ny uke, og en nydelig søndag!

For et snaut halvår siden gikk jeg modell for ei venninne med egen butikk på det lokale kjøpesenteret her i bygda, og etter å ha svinsa og svansa rundt på scenen etter beste evne på to tømmerstokker av noen legger, med et par bilringer godt stappa ned i en sånn blondesak av ei bluse, bestemte jeg meg for at dersom Mona skulle be meg om den samme tjenesten en gang til, da skulle jeg stille forberedt.

( Når du egentlig skulle slanket deg inn i en snasen liten størrelse, men det er konstant tilbud på jule og påskemarsipan! )

Her skulle det slankes vekk både haker og lår, men så kom jula med sprø svor, hverdagen med marsipan på salg, og mens kjeven jobba seg gjennom det ene måltidet etter det andre gikk lissom hele skiten i glemmeboka…helt til Mona nok en gang sendte melding.

«Hei du! Det er sånn damens aften på senteret igjen om et par uker! Gidder du å gå modell igjen da?»

( Når du har et sånt rivjern av ei venninne, en selverklært modellmamma, med egen sjappe, og hun ber om en tjeneste…da stiller du opp! )

Og jeg lissom bare: «Pokker!!!» For man sier ikke nei til Mona. Ikke bare er hun lissom verdens søteste dame med en sånn over snittet sprudlende personlighet, men hun inviterer raust inn til herlige jentekvelder, jobber dag og natt i verdens herligste lille interiørbutikk som bugner av ting du ikke viste du trengte men bare må ha, OG hun selger klær som sitter godt på en kropp som for lengst har sett sine glansdager. Slikt må man bare støtte opp om. Man sier ikke nei til Mona, selv om tanken på å sprade rundt på ei provisorisk scene på det lokale kjøpesenteret i sommerklær på en kropp som i hvert fall ikke er sommerklar, ikke frister så innmari.

Jeg hadde fjorten dager på meg fra å slanke meg ned fra en raus størrelse 46 til en nett liten størrelse 38, men så var det påskemarsipan på tilbud på Coop, restekake i kjøleskapet, og når man i tillegg har mindre viljestyrke enn fornuft er det ganske innlysende at akuttslankingen også denne gangen gikk til helvete.

Jeg trøstet meg med at siden Mona selger klær til sånne litt forvokste og smådvaske middelaldrende kvinnfolk som meg, hadde hun sikkert fått et lite knippe tilsvarende dvaske kjerringer til å stille på podiet sammen med meg, men neida!!!

For også invitert til å sprade rundt på scenen i lette sommerklær var Inger Marie. Ei sånn nesten irriterende nett lita snelle med blondt hår og tøffe tatoveringer på anklene.  Selve symbolet på sexy kvinnfolk over 40. Ei sånn dame som kan kle på seg en striesekk, og enda få mannfolka til å tilbe jorden hun går på. At dama i tillegg er tvers igjennom trivelig bare ødelegger alt. Tynn OG trevlig lissom, sånne kombinasjoner som ikke skulle vært lov.

( Når du heter Inger Marie, har runda 40 men fremdeles er sykt digg, slank OG trevlig…)

I tillegg hadde Mona hyra inn Merethe. Ei sånn dame som bare sklir inn i en hvilken som helst størrelse «snasen», fordi leggene er slanke, låra irriterende faste, med rak og elegant holdning, høye pupper, og håret sånn naturlig rødlig som en varm høstbris, med naturlig fall, som liksom bare blafrer elegant i vinden, selv når det ikke blåser engang!

( Merethe. Ei veldreid snelle med hår som en varm høstbris og høye pupper. )

Og som om ikke alt dette var ydmykende nok denna «æljen» av ei dame, hvis pupper henger godt nedfor navlen, og maken halvveis over høna, så hadde Mona hyra inn Jane Karin også!

Jane Karin. Til og med navnet er yndig! Jane er liksom bygdas svar på Crystal fra Dynastiet. Blond og fager, beveger seg lydløst og elegant som en gaselle. Klassisk timeglassfigur, og med et ansikt som aldri noen sinne har tatt et eneste dårlig profilbilde på Facebook. Ei sånn dame som får alle andre kvinnfolk til å se ut som…Labbetuss! ( Hårete, klønete, tjukk kjøter )

( Når navnet liksom bare kan synges, og du ser ut som en veldreid amerikansk såpeoperastjerne. Jane Karin…. )

Og med nok en mislykka spontan slankekur bak meg, og vissheten om at jeg liksom skulle være den stygge andungen i en dam av svaner, elgkua blant gasellene på moteshowet, fikk selvtilliten en aldri så liten knekk, og mens jeg trøstesutta på et wienerbrød slo det meg. Herregud! Mona har jo sikkert valgt meg til å representere sjappa fordi jeg er kjendis! Altså, kjendis og kjendis, men hallo!!! Bloggen min har vært referert i lokalavisa mer enn en gang, og for et snaut år siden ble jeg faktisk kjent igjen av mora til hu ene frisørdama, i ostedisken på Coop! Og jo mer jeg tenkte på det, jo sikrere ble jeg! JEG skulle lissom væra trekkplasteret!!! Og med nyvunnen selvtillit gaflet jeg innpå en agurkbit i håp om å bli bittelitt tynnere på et par dager, og smilte bredt da det tikket inn en ny melding fra Mona! «Se her ja!» tenkte jeg eplekjekt. «Nå tar a kontakt med stjerna i moteshowet!» Men jeg hadde ikke før lest ferdig meldinga før jeg fikk beina så tredd ned på jorda igjen at minisken spruta og hofteskåla skvatt, for Mona var i fyr og flamme!

«Herregud!!! Vi har fått en kjendis til å lede moteshowet!!! Tinas treningsblogg kommer!!! Snakk om trekkplaster!»

Tina liksom, som ble rikskjendis over natta med å være svær i kjeften, bokstavelig talt, på sosiale medier. Ei sånn jovial dame med snert i vitsen, og glimt i øyet. Hu som har småsnakka med Vår Staude en tidlig morra på TV2 mer enn en gang, og som har 67 000 følgere på facebook. Det er bare 64 000 mer enn meg det.

Nederlaget var et faktum. Jeg var verken lokalkjendis eller trekkplaster. Jeg var tjukkas-alebiet. Hun som skulle sprade rundt på scenen med en bodymasseindex som kunne skremme faen på flatmark, og vise at det finnes sommerkjoler selv til ei dundre på hundre.

Men jeg liker Mona. Nok til å bite i det sure eplet. Hadde jeg sagt ja, så skulle jeg pokker meg stå for det, og skulle jeg ikke stille som syltynn og deilig, så skulle jeg ihvertfall være nydusja og velstelt. Derfor brukte jeg det siste døgnet før damens aften på å møysommelig barbere leggene med nyinnkjøpte engangshøvler fra Europris, smøre inn de bleke bena med selvbruningskrem, klemme låra og magen inn i ei åletrang hold-in-truse, nappe barten og monobrynet med pinsett til tårene spratt, og frisere bittelitt nedentil, bare sånn i tilfelle man skulle snuble i sine egne åreknuter oppe på scena, falle bakover med bena til værs i kort skjørt, og blottlegge hele understellet for deler av lokalbefolkningen. Greit å væra på den sikre siden.

( Når du jobber litt skikkelig med fasaden, uten å oppnå de helt store resultatene. )

( Relativt nyfrisert, letter oppkutta, og bittelitt orasje av selvbruningskremen. Det er ikke bare bare å væra modell, si! )

Nyfrisert og blankpolert møtte jeg opp på senteret med enveiskjørt rulletrapp, og fikk slått av en prat med Tina som viste seg å være irriterende søt til kjendis å være. Bittert det der, når man egentlig har lyst til at hun skulle være bare litt bitchy, sånn at det var innafor å være bittelitt sjalu på kjendisstatusen og vennskapet med Vår Staude.

Ingen ting gikk min vei. Men så skjer det noe når musikken begynner å spille, og lysene slås på. Når den innleide kjendisen er blid som ei sol, og inkluderende som pokker. Når Mona styrer og steller, Og Kristin og Marie pynter og stæsjer i kulissene. Når Jane Karin, Merethe, og Inger Marie er akkurat like nervevrak som meg, enda de er riktig så snanse og veldreide. Når senter-lederen vinker og sier det der din tur til å entre scenen.

( Når valker får væra valker, og skavanker må vike for minimalt med sceneskrekk. Vi er da folk alle sammen, okke som! )

Da gir man plutselig litt faen likevel. Glemmer at man er litt småfeit og dvask. Glemmer at leggene svir etter litt uvøren håndtering av sløve barberhøvler. For midt oppe på scenen, midt i spotlighten får jeg øye på måsagubben som smiler bredt med litt sultent blikk, bare fordi jeg sprader rundt i kort sommerskjørt fra butikken til Mona, og han er fullstendig klar over at det som befinner seg under er både nydusja og nyfrisert, og for han er det revnende likegyldig om jeg er lokalkjendis eller sofa-drog. For i kveld får han drømmen om å gå til sengs med en modell oppfylt. Tjukk eller tynn, blond eller brunette, veldreid eller ei!

Om du er trekkplaster eller tjukkas-alibi. Samma det vel!

Modell er modell!

Det enkle er ofte det beste.  Jeg er født litt makelig og lat, liker kjappe løsninger, og synes det er stilig å kunne imponere med noe som virker litt storslått uten at det ligger så himla mye arbeid bak. Jeg er en juksemaker, rett og slett, særlig når det kommer til gjærbakst. Jeg har en grunnoppskrift jeg alltid går ut i fra, så lar jeg heller fyllet og litt sånn fiffig utførelse stå for “wow” faktoren. For deigen er enkel nok i seg selv, men god på smak, og resultatet blir alltid ganske bra. Kjappe løsninger med god smak er alltid innafor i “mammas bakeri”.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Før jobb i dag satte jeg en slik søt gjærdeig til heving i kjøleskapet. Da kunne den stå slik i mange timer mens jeg var på jobb, også kunne jeg bake ut med en gang jeg kom hjem. Den mellomste poden jobber med siste innspurt på filmoppgave de har fått på skolen, og enkel forskning viser at mat får bein å gå på når gutta drar inn huset fult av kompiser, og da særlig rett etter skolen når de både er slitne og sultne. Og ungdom er jo som folk flest, de jobber best på full mage.

Så med gangen full av guttesko, og myra bak måsahuset full av ungdom i kostymer, med manus og kamera under armen bakte jeg ut to ganske store kranser av en enkel deig, og fordi folk ofte spør etter oppskrift hver gang jeg poster noe på Snapchat eller instagram, er jeg like gjerne tidlig ute denne gangen, og deler oppskrift og fremgangsmåte på bloggen med det samme 🙂

Oppskriften er som følger :

• 150 gr smør
• 6 dl melk
• 2 ss honning
• 1 pk fersk gjær
• 2 dl sukker
• 2 ts kardemomme
• 1 kg hvetemel (pluss litt til utbaking)
• Heves under plast til dobbel størrelse, ca en time.
• Kransene etterheves i ca 40-60 min under et håndkle.
• Stekes midt i ovnen på ca 220 grader, i 10-15 min. Avkjøles på rist, og nyyytes!                                                                                                                

Gjærdeigen skal heve til dobbelt størrelse.

Del deigen i to like store emner, en til hver krans.

Fyllet velger man selv. Her hos oss blir det litt sånn “man tager hva man haver” mentalitet. Vi fyller med det vi har liggende i kjøkkenskapene, og er sjelden redd for å blande ulike smaker. I dag fylte jeg den ene kransen med smør, sukker, kanel og blåbærsyltetøy, og den andre med karamellsaus (hjemmelaget) og valnøtter.  Fremgangsmåte kommer som vanlig i et bilderaid. ( Sa jo at jeg var makelig og lat…hvorfor skrive på seg strekk i pekefingeren, når man heller kan knipse bilder lissom! )

Hjemmelaget karamellsaus, ALLTID innertier!

Rull ut emnene til to avlange leiver.

Fyll leivene med ønskelig fyll. I min ene har jeg karamellsaus og valnøtter, i den andre sukker, kanel, smør og blåbærsyltetøy.

Rull leivene sammen til “pølser”, og del de på midten med en skarp kniv.

Tvinn de to dele sammen.

Form de tvinnede pølsene til runde kranser og legg på stekebrettet for heving, deretter steking.

Ferdig stekt, avkjøles på rist. Det er lov å prøvesmake fyllet som har rent ut! Kvalitetskontroll er viktig, selv ved slurvearbeid!

Rustikk blåbærkrans. (Egentlig bare et fancy ord for bakverk som ser litt ut som takras! )

Et lag melis og et lite dryss ristede valnøtter. Søtt, sprøtt, og godt.

Smakstest er som sagt pålagt! Man serverer jo ikke ungeflokken noe man ikke har kvalitetssikret!

Et lag melis og et dryss friske blåbær. Søtt, syrlig, og skikkelig snadder. Min favoritt i dag! Slankende og, blåbær er jo salat!!! Genialt for meg som skal ned fra str 46, til en petit str 38 innen i morgen kveld. Skal gå modell på Torget serru, og trenger å bli syltynn og deilig på et døgn!

Ønsker alle som titter innom en nydelig og smakfull tirsdag. Skal du bake noe denne uka?