jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

«Assistent ja, akkurat?Du kunne ikke tenkt deg å bli lærer istedet da? Du som er så flink med ungdom?»

Og så henger det litt i lufta. Skepsis, og kanskje et lite stikk, krydret og kamuflert med et kompliment. Kanskje er det jeg som er hårsår. Kanskje er det jeg som har et problem, og må tørre å være litt tryggere på meg selv. Eller kanskje er det hun som må endre holdning, hun som med en kort setning og et litt undrende blikk lurte på om jeg ikke bare ville bli noe mere enn det jeg allerede er. Noe litt bedre. Hun er ikke den første som har spurt heller, om jeg, som både var flink på skolen, og uredd for å ta i et tak, ikke har et ønske om å bli noe mer. Noe mer enn «bare en assistent».

 

Jeg er ikke redd for å jobbe. Tvert imot. Jeg liker det, skikkelig. Følelsen av å gjøre noe samfunnsnyttig. Bidra med noe, ha noe å gå til hver dag. Lønna, ikke minst. Vanskelig å livnære en familie på fem uten lønn.

 

Jeg har jobbet fra jeg var tolv år gammel. Tjente noen kroner på en liten vaskejobb ved siden av skolen. Stod i kiosk og var badevakt hver sommer. Jobbet på pizzeria, og sittet utallige timer barnevakt.

 

 

Så fikk jeg min første fulltidsjobb, rett etter videregående. Jeg takket nei til plassen på folkehøgskole, det føltes feil å være langt borte når hun jeg var glad i skulle kjempe sitt livs kamp. Jeg gikk inn i mamma sin stilling i en liten barnehage på Sørumsand, skulle bare være vikar for henne mens hun tok opp kampen mot sykdommen. Hun kom aldri tilbake på jobb. Jeg var omringet av flotte kollegaer, et samhold jeg i senere tid har innsett ikke finnes på alle arbeidsplasser. Jeg elsket jobben i barnehagen. Leken med ungene, følge utviklingen deres, følelsen av å kunne være et trygt anker for de små som vinket hadet til mamma og pappa hver morgen, og samarbeidet med foreldrene. Assistent i barnehage. Det var fint, virkelig fint. Startet på fagbrevet som barne-og ungdomsarbeider, og var sikker på at jeg hadde havnet på rett hylle. Trodde jeg skulle jobbe i barnehage bestandig.

Så fikk jeg barn selv, tre på rappen, og valgte noe så tradisjonelt utradisjonelt som å være hjemme med ungene. Jeg elsket det også. Å leve på en lønn i så mange år var tungt, men også en fin lærdom. Vi fikk mye ut av lite, og satte så stor pris på de små tingene. I dag tenker jeg stadig på hvor heldig jeg er, som hver eneste dag fikk være sammen med guttene mine. Være den som så de ta de første skrittene, den som fikk høre nye ord og setninger først, den som trøstet gråten, og den som var kilden til smilene,den som fikk oppleve hele barndommen, årene som gikk så inderlig fort.

 

( Den dyrebare tiden. Jeg elsket hvert sekund. )

 

For å spe på budsjettet litt jobbet jeg kvelder, netter og helger på sykehjemmet. Assistent. Jeg stortrivdes, virkelig. Uten noen formell utdannelse innenfor helsefag eller sykepleie var det likevel bruk for meg. Tenk det, bare en assistent, og likevel en ressurs.

 

Så begynte minsten i første klasse, og jeg ble tilbudt en jobb på ungdomsskolen. Assistent. Jeg, som ikke likte tenåringer den gangen jeg var en selv engang tok meg selv i å glede meg til hver arbeidsdag. Jeg bistod i barneskolen, og på ungdomstrinnet. Ingen dag var lik, jeg jobbet der det var behov. Bare en assistent, likevel arbeidsdager så lange og så fulle at kroppen verket når jeg kom hjem.

 

Nå er jeg på mitt syvende år i den videregående skolen. Fremdeles assistent. Tenk det, etter over 20 år i arbeidslivet er jeg fremdeles «bare en assistent». Bare en assistent som har skiftet bleier, og sunget nattasang midt på dagen, for flere barn enn jeg kan telle. Bare en assistent som har kysset febervarme panner mens vi venter på en travel mamma og pappa. Bare en assistent som midt på natten baker brød slik at de eldste innimellom skal få noe annet enn kjøpebrød til frokost. Bare en assistent som har massert ømme føtter, redd senger, og holdt hånden på sengekanten da livet ebber ut. Bare en assistent som i stillhet og med ydmykhet steller en død gammel kropp, og gir sørgende pårørende et håndtrykk og en klem.

Bare en assistent som geleider en sjenert skolegutt inn i leken, som time etter time pugger gangetabellen med han som synes det er så vanskelig, og som med en nesten usynlig hånd hjelper en liten tass med lopper i blodet å sitte rolig ved skolepulten, i bare fem minutter til.

 

Bare en assistent som leser seg opp i det ene faget etter det andre, for å kunne bistå en ungdom som synes læreboka er tung og uforståelig. Bare en assistent som passer på at ungdommen spiser litt i dag også, en som lytter når ting er vanskelig, en som holder på hemmeligheter, og en som kan følge deg til timen når angsten klemmer om hjertet som en skarp klo.

Bare en assistent som år etter år møter og tar imot nye mennesker med åpne armer, skaper relasjoner og tillit. Bare en assistent som med glede sier et endelig farvel til de som sprer vingene og flyr videre, og som med gråten i halsen klemmer de du aldri fikk gjort nok for.

Bare en assistent som hver eneste dag tar med seg en liten bit av jobben hjem, for hvem er det vel, av de som jobber tett med andre mennesker, som ikke fra tid til annen gjør nettopp det?

 

Det finnes så mange viktige yrker der ute. Det finnes så mange dyktige mennesker, mennesker som er gode i sitt felt. Det finnes gode leger, gode mekanikere, gode advokater, meglere, lærere, bloggere, kjøpmenn og sjåfører. Og det finnes gode assistenter.

Så om jeg kunne tenkt med å bli noe mer? Nei, jeg kunne ikke det. Ikke akkurat nå, kanskje aldri, men hvem vet. Jeg har så mye mer jeg vil lære. Jeg har masse jeg er god på, og enda mer jeg kan bli bedre på.

Kanskje vi rett og slett skal tenke mindre tittel og status, og heller fokusere på yrkesstolthet. Bli så god bare du kan i akkurat ditt felt.

 

 

Og sånn helt til slutt, bare for ordens skyld.

Jeg er ikke «bare en assistent».

Jeg er en assistent.

 

 

 

Førstkommende søndag er det både morsdag og fastelavn. Førstnevnte markerer vi sjelden, og gjør lite ut av, men de som har fulgt bloggen en stund vet at en offisiell bolledag som fastelavn blir feiret med brask og bram i måsahuset. Man kan jo ikke la slik en gyllen mulighet til litt bollebakst gå fra seg, og alle hobbykokker med respekt for seg selv prøvesmaker varene før de kan serveres. For å prøvesmakes må det prøvebakes, og tadaaaa, plutselig var det nesten offisiell bolleuke! For man må jo teste ut et par boller i forkant av de store dagen, slik at man vet hvilken som er favoritt, og dermed får hedersplassen på først fatet, og så i kjøttkverna (munnen) på søndag.

Jeg satte en søt gjærdeig til kaldheving i dag tidlig, og startet bakingen så fort jeg kom hjem fra jobb. Nå, mens kjøttkakene putrer i gryta og venter på middagssultne måsapoder, står to brett nystekte boller til avkjøling på benken. Da ble det dessert i dag også gitt…den var lei! (ironi)

Jeg har sagt det før, og sier det igjen. Gjærdeig er terapi! Å bare stå ved kjøkkenbenken og nynne til gamle slagere på radioen, elte luftig deg som oser av kardemomme, og leke seg med  boller og kranser i ulike fasonger, det kunne like gjerne vært skrevet ut på blå resept som stresslindrende medisin.

 

( Skal det være ei bille…eh, mener bolle? )

 

En gjærdeig blir fort til flere bolleslag, og plutselig har du et festfat proppet av spennende fastelavnsboller. De klassiske gode til den snerpete bestemora innrøkt i rulletobakk og faste vaner, og søte små, spennende varianter for den kresne og småspiste ungen som er midt i “jeg liker ikke”-alderen.

I dag laget jeg seks varianter av en og samme deig. Hvem som stikker av med seieren og får en ny porsjon oppkalt etter seg førstkommende søndag vites ikke før desserten er inntatt og avstemningen gjort, men at de allerede ser fine ut på brettet, og at de lukter nydelig, det er hevet over enhver tvil. Og hvem vet, så bolledilla som denne frua har er det ikke umulig vi prøvebaker enda en runde før fastelavn, men i mellomtiden deler jeg dagens bakst.

 

Starter med helt vanlige kanelknuter. Nydelige alene, enda bedre fylt med pisket krem. Enkelt, med dekorativt.

 

 

( Denne blir min nå rett etter middag. H

ar sagt “fus”, så det er alvor liksom! ) 

 

Vanlig flettebolle. Flott å se på, artig å lage.

 

 

( Så lett, sååå digg! )

 

Marihøne. En liten billebolle for de søte små.

 

Bollene dekoreres med matfarge før steking. Her kan jo selv de mest kresne små trassigtotter få være med å male sin helt egen bolle, og senere spise et lite kunstverk. Maten frister jo gjerne de små mer om de har deltatt i prosessen.

 

( Marihøne med pisket krem og jordbærsyltetøy. Uklassisk klassiker. )

 

Rosinrose med mandel.

 

 

Stekes i muffinsform for å holde fasongen bedre.

 

Dekorativ på fatet, og nydelig på smak. Denne skal testes på nytt enda en gang denne uka, da med kjerne av kransekakedeig. Ser for meg at det hadde smakt nydelig.

 

 

Vanlige boller. Kjedelige å se på, men gode! Og fyllet kan jo varieres i det uendelige. Fint for vanedyr, slik som måsagubben. Bolle skal være bolle lissom!

 

Kanelsnurr i form.

Klassisk kanelsnurr stekes i muffinsform.

 

 

( Innertier. Kanelsnurr er alltid en sikker vinner, og med pisket krem kan til og med kongen komme på uanmeldt bollevisitt! )

 

Nå skal middagen fortæres før måsagjengen skal foreta en høyst uoffisiell bollekåring.

Har du bolleplaner for helgen?

Jeg fryser. Er iskald på tærne og fingrene, men det gjør ikke noe. Det er helt greit fordi jeg også har roser i kinnene, og en litt frossen nesetipp, og rim i øyevippene. Jeg har nemlig nettopp kommet inn døren i måsahuset etter den aller første turen ute i frisk luft i hele 2018.

Det er fire uker siden foten ble operert for tredje gang, og i dag hadde jeg lov til å gå i mer enn 20 minutter.

 

(På tur med Petter`n, i gnistrende vakkert vintervær. Bjørkelangen altså, ikke den verste bygda og bo i!)

 

Foten verker. Mye mer enn den egentlig burde, og jeg frykter at disse problemene med føttene ikke er helt over på en stund enda, men akkurat nå er jeg bare glad for å kunne gå! Det var så deilig. Kuldegrader, sol fra blå himmel, lue og votter og stilongs, og selskap av den eldste poden. I snaue halvannen time har vi tuslet rundt i bygda, og ledd, og skravlet, og det var så befriende herlig. Og selv om foten er øm, og fingrene kalde, så slo det meg at akkurat nå, akkurat dette, må være mitt beste øyeblikk denne uka. Sliten, kald, og kjempeglad. Det har vært andre fine øyeblikk denne uka også, men fordi jeg liksom ikke blir helt kvitt tanken på at kroppen, eller foten da, fungerer optimalt, blir liksom humøret litt sånn …meh!!! I den store sammenhengen er det en bagatell, jeg vet jo det, men likevel kjennes det litt kjipt.

Når det er sagt, og surmulingen til side, så har det vært så mange små øyeblikk å glede seg over også. Akkurat den kvelden jeg satt på mitt mest furtne, men foten høyt, og tom stue, fordi alle i familien utenom meg hadde et sosialt liv (bitter much?), tikket den inn en melding i gruppechatten med barndomsvennene på facebook, og før jeg viste ordet av det hadde vi ikke bare avtalt, men også bestilt bord til middag og slarvings i midten av Februar. Rein og pur lykke! Noe å glede seg til, en tur ut med gode venner. Et skikkelig fint øyeblikk faktisk!

Så var det den dagen det var så kaldt at kulda bet i kinnene da jeg gikk i postkassa, og kattene kom inn med istapper på potene etter en bitteliten luftetur i hagen. Så vakkert var da sola skinte på alt det iskalde, at jeg tredde kroppen inn i varmedressen til gubben, og tuslet rundt i hagen med fotoapparatet bare for å forevige litt av det aller vakreste med vinteren. Det var ikke mange minuttene jeg hinket rundt der ute i snøen, men du verden så deilig det var. Og det beste med det hele, var å komme inn og varme føtter og fingre foran en varm peis, tenne et par lys, og bare nyte stillheten i ei varm stue. Det var et fint øyeblikk det. Levende lys og varm peis er hverdagsmagi på sitt beste, jeg må bare huske å sette pris på det, virkelig nyte det.

 

 

( Selv det iskalde og fargeløse er vakkert, bare man tar seg tid til å virkelig se etter. )

 

Det var så herlig å sitte et par timer på en helt vanlig torsdag, og spise rykende fersk kringle med naboen, og le!!! Virkelig le! Av oss selv, av andre, av dårlige vitser, og kroppslig forfall. Et kjærkomment avbrekk i en uke hvor jeg egentlig har vært mye alene. (Selv om ofte snakker med meg selv som en annen tomsing også!) Et sånt fint øyeblikk, sånn som etterlater deg med ømme kinn etter brede smil.

 

( Levende lys, små gleder i hverdagen. )

 

Og når vi snakker om kringle! På torsdag bakte jeg kringle, live, på Snapchat etter oppfordring fra fineste Stine, og maken til respons fra så mange som titter innom bloggen. Jeg er helt rørt over tilbakemeldingene, og senest i formiddag fikk jeg tilsendt et bilde med en kringle til helving! Så herlige dere er! Jeg kjenner jeg blir oppriktig glad, og ikke så rent lite overrasket, når det tikker inn slike fine meldinger! Et av ukas høydepunkter, helt klart! Det er mange som har spist kringle denne uka, og det gleder meg!

 

( Livebaking på Snapchat. Skummelt å teste noe nytt, men du verden så gøy! Kanskje ukas høydepunkt, hvertfall med så mange fine tilbakemeldinger fra flotte folk. )

 

I går var måsahuset stappfullt. Av mennesker jeg er glad i, latter og kaker. Vi feiret 17 årsdagen til eldste poden som hadde bursdag på mandag, og 1 årsdagen til den fineste lille tantejenta. Jeg elsker å samle familien, og kjenner hver gang de kommer hvor inderlig glad jeg er for hver og en av dem. Vi er enebarn, både måsagubben og jeg, og derfor setter vi ekstra stor pris på at våre tanter, onkler, besteforeldre og søskenbarn stiller opp. Det blir så brått stille når de drar, men trøsten er tonnevis med restemat og kaker 😉 Et av ukas små øyeblikk, familie samlet under samme tak. Det er herlig det.

 

( Marsipankake til en liten prinsesse. Så herlig å kunne leke seg med litt rosa kakepynt. )

 

Jeg er fremdeles frossen, og knotting på tastaturet hjalp ikke stort på kalde fingre. Jeg logger av her, og hopper i badekaret. Varmt vann, og en kald Pepsi Max, det blir et av ukas siste øyeblikk tenker jeg. Det blir bra. Deretter blir det hjemmebakt pizza, og en gitarkonsert på gutterommet. Den minste poden har lært ei ny låt, og jeg er invitert til livekonsert. Gleder meg!

 

( Den minste poden, som plutselig er lengst av alle, og selvlært på gitar. Nå blir det konsert på a mor. )

 

Minner om den lille gaven du kan vinne til noen du er glad i. innlegget finner du HER, og vinneren trekkes i kveld kl 21, og kunngjøres på Facebook kort tid etter det.

 

( Siste sjans til å vinne en gave til noen du er glad i. Fristen går ut kl 21 i kveld. )

 

Ønsker alle som titter innom en riktig god søndag, og en flott ny uke. Måtte den bli proppfull av fine små øyeblikk. (og kringle.)

 

 

 

 

Tekst og bilder som omhandler ungene er gjennomlest og godkjent.

“Visste du at det snart er morsdag?” Den yngste poden hadde plukket opp posten i postkassa etter skolen, og viftet med et reklameblad mens han sparket av skoene, og hang skolesekken på knaggen.

“Ja!” svarte jeg. “Det visste jeg. Jeg tror det er neste søndag!”

Til “tøffe” gutter å være, med utpreget stor sans for motoriserte kjøretøy som går altfor fort, til å være pjokker som digger alt som potensielt kan ende i skrubbsår, hjernerystelse, punkterte lunger og bristet halebein, og med en forkjærlighet for bråkete heavy metal og skikkelig 80talls puddelrock, er de ganske så myke unge menn, alle sammen.

“Blir du lei deg på sånne dager, du vet, fordi du ikke har noen mamma lenger?” spør han, og gjemmer reklamebladet litt bak ryggen, mens han ser spørrende på meg.

“Nei.” svarer jeg, og kjenner at det faktisk er helt sant.

“Kors på halsen?” sier han.

“Kors på halsen og ti kniver i hjertet!”, svarer jeg, også ler vi litt, for det er jo ingen som sier sånt lenger.

 

( Mamma. 20 år med morsdager rakk vi, men minnene varer evig. )

“Men helt serr mamma? Er det ikke litt trist engang, å ikke ha en mamma på morsdagen?” Han vil liksom ikke helt tro på det. Enda vi har snakket om det mange ganger. At etter noen år går sorgen over i savn, og savn trenger ikke være noe trist. Det kan bare bety at du en gang hadde noen i livet ditt, noen så snille og gode, at de er verdt å savne. Savn betyr rett og slett at du har elsket.

Selvfølgelig har det tatt tid å komme dit. Det er aldri riktig at unge mennesker blir syke, og dør. Men det skjer, og det skjedde oss. Og jeg lovet henne, den kloke mammaen min som visste at det ikke var mange dager igjen av hennes liv, å virkelig leve mitt!

Så om jeg savner å ha en mamma?

Nei, og ja. Jeg savner henne! Jeg savner min mamma, fordi hun var henne, med alt det fine det innebar. Og om jeg kunne velge, ja så ville det vært fantastisk om hun var hos oss fremdeles. Om guttene fikk bli kjent med henne. Om Ronny virkelig hadde fått lært henne å kjenne. Om vi kunne spart mormor og morfar for den store sorgen det er å miste et barn. Men om jeg savner å “ha en mamma”?.

Nei, det går fint, og det forklarte jeg minsten. Enda en gang.

Det går fint, fordi jeg har så mange andre flotte, sterke, vakre kvinner i livet mitt. Noen som passer på meg når jeg trenger det.

Lenge fikk jeg beholde verdens beste mormor. En nydelig gammel dame som var redd for ulv, influensabakterier og kald trekk. Som ringte nesten hver dag bare for å høre stemmen min, og som karret seg på bussen med rullatoren full av skoleboller og sjokolademelk, slik at hun kunne tilbringe noen timer på Bjørkelangen hver uke, mens gutta var små.

 

( Et levd liv. Slitne, gamle hender. Forbilde. )

 

Jeg har bestemor på Sørumsand. Hun som oppdro fire barn mens hun jobbet fullt. Hun som arbeidet til hun var langt over 80. Hun som er tøff, og real, og nesten brutalt ærlig. Hun som lærte meg å bake smultringer, og stoppe sokker, og å jobbe for det jeg tror på.

 

( En farmor og en mormor. Fantastisk flotte rollemodeller, begge to. )

 

Jeg har en bonusmamma som steppet inn, og ble mormor for gutta mine. Hun som elsker de bare slik en mormor kan, med hele hjertet. En som ikke er redd for å ta de litt tøffe samtalene, eller å vise sinsårbare side. En som kan snakke både på inn og ut-pust. En som lytter når jeg snakker, virkelig lytter.

Jeg har tante Mariann, mammas søster. Hun som bare gjør. Hun som er sterk, arbeidsom, kreativ og raus. Hun som ordner opp, tar affære, og viser vei. Hun som er så raus med komplimenter, og når hun sier “Så flink du er!”, så tror jeg på det.

Jeg har venner. Sterke kvinner. Sårbare kvinner. Rause kvinner. Venner jeg lærer av, og som lærer av meg. Som jeg kan le sammen med, til jeg nesten knekker og tårene triller. Som jeg kan gråte sammen med, og som trøster, om ting er vanskelig.

 

( Vakreste mormor. Som jeg savner varmen hennes. )

 

Så nei. Morsdag er verken trist eller vanskelig. Den er ingen stor merkedag her i måsahuset, men ikke fordi den er trist. Og om jeg hadde villet feire, ja så hadde jeg gjort det. For jeg har mange kvinner i livet mitt som fortjener oppmerksomhet, som fortjener en feiring.

Så lurer jeg på da, om du kjenner en slik kvinne. En mamma, eller en morsfigur. En dame som gjør deg glad, bare ved å være seg selv. En kvinne som fortjener en oppmerksomhet i forbindelse med morsdagen. En flott dame som du og jeg kan glede litt, med en liten oppmerksomhet.

Gjør du det kan du bli med på en liten giveaway, og glede nettopp den du har kjær.

 

Pakken du kan bli med å gi bort inneholder stort og smått en real kvinne verdig. Hva kan du se på bildene under.

 

 

 

 

 

 

Du kan legge igjen en kommentar her på bloggen, eller på bloggens facebookside under innlegget som linker til dette innlegget. Tagg gjerne den du er glad i, og om du vil, si gjerne noen gode ord om akkurat henne. Bli med å spre litt glede.

En vinner trekkes mandag 5 Februar, og sendes så fort jeg har et navn og en adresse.

 

 

Jeg håper livet ditt er fullt av sterke, flotte kvinner.

Vi blogges.

 

 

Jeg prøver desperat å få de siste dagene før jeg begynner på jobb igjen (ENDELIG!) til uka til å gå. Selv om ingen av føttene er like bra som jeg skulle ønske er jeg mer enn klar for jobb igjen. Bena får heller hvile høyt om kvelden, for nå er jeg mektig lei av å gå hjemme. Når det skal sies har jeg likevel klart å fylle dagene litt de siste par ukene. Enkelte dager har det blitt malt litt diverse av vegger og interiør i måsahuset. Noen dager har jeg sydd litt, alle skap og skuffer har fått en real opprydding, og jeg har bakt. Masse! Fryseren er full, det samme er magene til måsagutta.

 

 

I går bakte jeg en diger, safting og knallgod kringle, og som seg hør og bør la jeg ut bilde av den på Snapchat. For det første blir jeg like overrasket hver gang jeg oppdager en og annen ny følger på Snap, og for det andre blir jeg skikkelig glad når noen virkelig ser ut til å like bildene av den baksten jeg legger ut. I går var det mange som spurte etter oppskrift, og søteste Stine etterspurte til og med en sånn steg for steg forklaring på Snap.

Akkurat den etterspørselen var lett å etterfølge da alternativet var gulvvask, bretting av klær og vask av sengetøy…Takke meg til baking lissom.

Da Bente, som alltid titter innom bloggen og dens facebooksider med hyggelige kommentarer og gode ord også spurte etter oppskrift slo jeg like greit to fluer i en smekk, og blogger derfor bare alle bildene av hele kringleprosessen. Enklere kan det ikke gjøres! (Og bloggere sier det er tøft å blogge…hah!)

 

 

Så om du, som meg, til stadighet skulle finne deg selv med et stort behov for overivrig inntak av fersk gjærbakst kan du bare skrolle videre nedover. Hvis ikke foreslår jeg at du logger deg ut og heller kommer tilbake i morgen. Da kjører vi en bitteliten “gjør noen glad-giveaway” på bloggen igjen. Men frem til da:

Snurr snap!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ferdig stekt, bare å få på et lite lak melis, så er kringlen klar for å nytes.

 

Ønsker alle som titter innom en riktig god torsdag. Mvh hobbyblogger i selvforskyldt kringle-koma!

 

 

 

Du var bare minutter gammel da du lå i armene til pappa, og han og jeg så på hverandre, og tenkte: “Hva pokker er det vi har begitt oss ut på?” For du var så inderlig ønsket og velkommen, likevel ble det brått så skummelt å skulle ha ansvaret for et lite menneske. Du tittet forundret opp på oss før du lukket øynene og sovnet, og brått ble det ikke skummelt lenger. Vi var mamma og pappa til en liten, vakker pode, og ingen ting annet betydde noe. Med ett ble vi bare så ufattelig stolte over den lille gutten vår, og der og da viste vi at livet vårt for alltid ville være forandret til det bedre, nettopp fordi du nå var en del av det.

Enda kan vi kjenne på den følelsen, både pappa og jeg, selv om det i dag er hele 17 år siden du kom til verden. Fremdeles kikker vi på deg med stolthet, og tenker med forundring på hvordan vi fikk det til. Hvordan to helt vanlige mennesker kunne være så veldig heldig, å bli foreldre til akkurat deg.

 

( Verdens aller fineste 17 åring. )

 

Tidlig viste du en omsorg og godhet for andre mennesker, som mange andre bruker årevis på å lære. Så empatisk og god. Oppveksten var preget av det, hvordan du kunne glede andre, om det så betydde å sette deg selv sist. Noen ganger gav deg glede, og noen ganger ble din godhet tatt for gitt, og gav sorg og frustrasjon. Slik er det å vokse opp, og du tok lærdom av det.

I dag er du en sympatisk og likandes ung mann. Høflig og hjelpsom. Lun. En som ikke tar mye plass, men likevel blir lagt merke til. Du setter fremdeles oftest andre foran deg selv, og har en helt egen evne til å finne det gode i andre mennesker. Likevel er du klokere, og har lært deg å lese andre. Oftere enn før går du dine egne veier. Du tar ansvar for deg selv, for egen læring. Du tråkker ingen på føttene, men du er flinkere enn før til å tørre. Til å våge, til å gjøre det som kjennes rett for deg, og ikke bare alle andre.

 

 

( Kanskje visste du allerede da, som treåring, at du skulle bli snekker. Interessen var i alle fall tilstede. )

 

Du har vokst så uendelig mye det siste året. Du blomstrer, og du stråler. Du viser en trygghet og en selvtillit vi beundrer stort, både pappa og jeg. Du har funnet din greie, og heldige er vi som står deg nær, og får se fremgangen på nært hold. Du gløder.

Du deler sorger og gleder. Du er åpen og du er hemmelighetsfull. Du smiler lurt, og du ler høyt. Du er lat, og du er arbeidsom. Du er usikker og selvsikker. Du er flott! Sammensatt og grom, på alle mulige måter. Du gir meg en klem når du ser jeg trenger det, du gir meg en klem når du deler min glede, og når du kjenner min frustrasjon. Du gir meg en klem når du drar på skolen, og når du legger deg om kvelden.

Det vil gå deg godt i livet. Det vet jeg, for vi ser allerede at du er på rett vei. Du er på full fart inn i voksenlivet, med alt det måtte bringe med seg, og jeg gleder meg på dine vegne, for jeg vet at du er klar. Og akkurat i dag skal vi feire nettopp det, og 17 årsdagen din. Og når du blåser ut lysene på kaken, og gleder deg over at du er enda et år eldre, skal jeg glede meg med deg, men også smile av tanken på at enda er du “bare” 17, og enten du liker det eller ikke, mamma sin fine lille gutt.

 

 

Gratulerer med dagen Petter. Jeg er så stolt av deg, og så inderlig glad i deg.

Måtte dagen din bli akkurat slik du ønsker den skal være. Det fortjener du.

Klem fra mamma og pappa.

 

 

 

Tekst og bilder er godkjent av Petter`n.

Vi kvinner er kompliserte individer. Vanskelige å forstå seg på, komplekse. Vi bærer følelsene utenpå den ene dagen, og gjemmer det vi kanskje burde dele inne i hjertet den neste. Felles for de fleste av oss er vel to ting. Vi jakter på kjærligheten, og evig ungdom. I hvert fall er det det media vil ha oss til å tro. At den komplette lykke kommer i form av ungdommelighet og “den eneste ene”!

I ungdommen er man ikke så opptatt av evig ungdom, men kjærligheten, eller jakten på den sådan, den starter tidlig.

Sent fredag kveld tikket det inn en melding på facebook. Cesilie, min bestevenninne fra barndommen hadde lett i gamle esker, og funnet en hemmelighet gjemt inne i en porselensdukke. Cesilie var en av 8 jenter i klasse 4B på Sørumsand barneskole, som en dag i Desember 1986 tok imot en innflytter fra Lillestrøm, og gjorde overgangen til ny skole lekende lett og spennende. Det skulle bli Cesilie og meg i mange år. Vi jublet når vi fikk sitte sammen i klasserommet, vi tok følge til og fra skolen, vi delte hemmeligheter og uante mengder melkerull stjålet fra hennes foreldres hemmelige godelager, og pomfrittes med grillkrydder fra Grillen på Sørumsand.

 

( Når du bare rocka den hockeysveisen, og litt røffe hettegenser looken, men likevel ikke hadde draget på gutta. Kanskje fordi jeg så ut som en av dem. Cesilie (i rosa genser) var alltid litt bedre kledd, men akkurat like kjæreste-løs som meg. )

 

( Selv de ukule jentene kunne føne kul 17.mai sveis. )

 

Men tilbake til hemmeligheten. Godt gjemt i den gamle dukken lå et brev. Et ekte kjærlighetsbrev. Fra meg, til Kjetil. Et brev, som uvisst av hvilken grunn, aldri ble sendt. Mulig var det Cesilie, min sidekick og bestevenn, som tok brevet, og hindret meg i å begå enda en tabbe. For så vidt jeg husker skrev jeg mer enn et kjærlighetsbrev til Kjetil.

Husker du sommerfuglene som fulgte med din aller første forelskelse?

Jeg husker enda de små sommerfuglene i magen som kom den første gangen jeg ble valgt inn på “guttelaget” i storefri i 3 klasse, stikkball i skolegården, også valgte tvillingene meg. De to kjekkeste gutta i hele 3 klasse på Vigernes skole i Lillestrøm, og jeg var eneste jente på laget. Jeg var smigret fordi tvillingene valgte meg, de var fornøyd fordi jeg var større enn de fleste gutta, og kastet ball som en dopet russisk kulestøter. Vi ble aldri noe mer en stikkball kamerater.

Og så var det Kjetil. Det ser ut til at brevet mitt var tilegnet Kjetil W, en av to Kjetiler i klasse 4B. Jeg var forelsket i begge.  Det var litt sånn som den Norvegia reklamen. Du vet, “samma det vel, ost er ost!”. For meg var det lissom “Samma det vel, Kjetil er Kjetil!” De var så fine begge to. En var dødsgod i fotballmålet, og hadde så fine fregner på nesa. Den andre hadde egen kasettspiller med opptaks-knapp, og viskelær som luktet vannmelon i pennalet. Heldige var de jentene som fikk lukte på viskelæret til Kjetil.

 

( Et lite kjærlighetsbrev, en godt bevart hemmelighet som har ligget gjemt i 30 år. )

 

Kjærligheten var så komplisert på den tiden. Man kunne være dødsforelsket og lykkelig den ene dagen. Kongen på haugen i friminuttene, den som ble valgt først i innebandy i gymmen, og den som fikk lukte på viskelæret. Den neste kunne du bli dumpet til fordel for den søteste jenta i klassen. Hun med det lange håret og den fine boblejakken i pastellfarger, hun som nettopp var blitt singel etter en uke som kjæresten til den kuleste gutten i 5. klasse.

Bare de aller modigste kjæresteparene gikk hånd i hånd. Vi andre “spurte” hverandre via små lapper og hemmelige brev, og skulle den du var forelsket i mot alle odds svare ja, måtte man for all del unngå å se på hverandre fra da av, slik at ingen fikk vite at dere var sammen. Jeg fikk min uke med Kjetil, og om ikke hukommelsen min spiller meg et puss, er jeg ganske sikker på at det var Kjetil W. Men kjærligheten varte ikke, slik kjærlighet i 4. klasse sjelden gjør. Nå skal de sies, at ut i fra brevet var det jeg, og ikke han som satt igjen med kjærlighetssorg, for jeg var tydeligvis ute på frierføtter mer enn en gang, til ingen nytte.

Kjetil var mitt aller første møte med ubesvart kjærlighet, sett bort i fra tvillingene i Lillestrøm.

 

( Cesilie(foran) og meg. En sånn venn som alle burde ha i oppveksten. Like lang, klumsete og guttegal som deg selv, bare bittelitt klokere! )

 

Vi havnet i samme klasse på ungdomsskolen, og selv om jeg nok fremdeles var betatt, både av Kjetil med de søte fregnene, og Kjetil med viskelæret, spurte jeg aldri mer om “sjangs”. Cesilie var langt klokere enn alderen skulle tilsi på den tiden, og snakket meg fra det som garantert ville endt i offentlig ydmykelse og enda en kjærlighetssorg. Jeg forelsket meg på nytt, to ganger, i to fine gutter, på ungdomsskolen. Nok en gang ubesvart kjærlighet. De er begge to i dag lykkelige i et forhold med hver sin mann.

 

( Rykende fersk og  kjæreste-løs tenåring, med sommerfugler i magen og en delvis spart ut hockey-sveis. )

 

På videregående holdt jeg meg unna gutter. Jeg var pysete, ikke klar for enda mer ubesvart kjærlighet. Jeg var lang. Klumsete. Jeg var trygg utenpå, og utrygg inni. Jeg fortapte meg i teater, i humor, i skole og jobb.

 

( Når du er SÅ gøyal, men enda ikke har draget på gutta! Hallo??? Altså, skinnvest, kjøpekrøller og serviett på hodet! What`s not to love, lissom? )

 

Også, plutselig en dag dukket det opp en like usikker kar. En røslig og hårete, litt møkkete mann, med store mokasiner, og varmt smil, og resten er historie.

( Du kan lese mer om hvordan jeg møtte min “velutstyrte mann HER)

Fra Januar 1998 ble det aldri mer ubesvart kjærlighet. Det ble latter og glede, hus og tre barn, det ble pusekatter, og epletrær, og late søndagsmorgener. Det ble tacofredager, det ble hånd i hånd så alle kunne se, det ble små kjærlighetsbrev og en rekke helt vanlige hverdager. Det ble så langt 20 år med sommerfugler i magen, det ble kjærlighet.

 

( To unge, og like kjedelige mennesker som fant lykken og sommerfuglene sammen. )

Og nå sitter jeg her en søndag morgen, og tenker at evig ungdom ikke er noe å strebe etter. For uansett hvor mange sommerfugler jeg hadde i magen, er det godt å endelig være voksen og avslappet, og fullstendig trygg på kjærligheten, og på seg selv. Og her jeg sitter, og knotter i vei på tastaturet, i armkroken til min første største kjærlighet, sender jeg en tanke til Cesilie, hun som visste hva det var å være en ekte venn, en som holdt på hemmeligheten i alle disse årene, til tvillingene fra Lillestrøm, og til Kjetilene fra klasse 4B. Jeg håper dere har det fint. At livet er fullt av hverdagslige gleder og magiske små øyeblikk. Jeg håper dere tilbringer denne dagen med noen som gir dere sommerfugler i magen.

 

( 20 år med sommerfugler i magen, og gjensidig kjærlighet. Det er fint det.)

God søndag.

 

 

 

 

 

 

 

 

I går satte jeg nok en gjærdeig, litt sånn på slump. Jeg gjør ofte det. Romsterer litt i kjøkkenskapene når jeg kjeder meg, leker meg litt med det som finnes der og i kjøleskapet, kanskje i fruktfatet, og mekker sammen noen snadder. Noen ganger blir det spiselig, til og med kjempegodt, andre ganger havner ikke oppskriften på bloggen…for å si det sånn!

I går ble det brød. Et brød stekt i gryte, med appelsin og søtpotet. Og dette var en av de gangene hvor ting bare klaffet skikkelig. Luftig brød med sødme og masse smak, og en skorpe så tynn, og sprø at bare lyden av den når jeg skar opp brødet får tennene til å løpe i vann bare jeg tenker på det.

 

 

( Sjekk den skorpa der da!!! Sprøere enn Donald Trump!! )

 

Vellykket, rett og slett. Så vellykket at da jeg skulle snike til meg enda en skive til kveldsmaten får en liten halvtime siden var det bare noen skarve smuler igjen i brødboksen. Pokker ta de evig sultne tenåringene altså 😉 Egentlig hadde jeg ikke tenkt til å blogge dette brødet, tenkte vel at en brødoppskrift kanskje ikke er noe å rope høyt for, men som ei midlivskrisekjærring med litt i overkant stor interesse for sosiale medier postet jeg et bilde av brødet på Instagram, og der spurte Gunn Merethe etter oppskrift. Så her kommer den da.

Ingredienser:

 

50 gr gjær

6 dl lunkent vann

1 dl olje (jeg brukte raps)

2 ts salt

En halv revet søtpotet

Saften av en appelsin

6 dl hvetemel (mulig man må spe på litt til utbaking og elting)

3 dl speltmel

2 dl havregryn

 

 

( En halv middels stor søtpotet gir akkurat nok fuktighet, og søtlig smak. )

 

Bland ut gjæren i væsken, og tilsett det tørre. Eltes i mist ti min. Heves under plast i en time.

Sett jerngrytene (Gjerne to små da det er hendigere å skjære i små brødskiver. Jeg har kun en stor gryte, og det gikk også fint.) i ovnen på 250 grader, og la den bli skikkelig varm.

Ta ut gryten, elt lett sammen to små, eller et stort rundt brød, og slipp det i gryta. Sett på lokk, og stek i ovnen på 250 grader i 20 minutter, nederste rille.

Ta av lokket, senk gradene til 200 og stek videre i 25-30 minutter.

Avkjøles på rist, og nytes!

 

( Tok egentlig ikke på så masse smør altså. Det bare liksom datt ned på skiva. Hater når det skjer! )

 

PS: Enkel forskning viser at smør smelter på varme brødskiver og setter fort flekker i sofaen. Det kan være lurt å ikke, jeg gjentar IKKE spise liggende. Mulig noen dreit seg ut litt der tidligere i dag, og har vaskemaskinen full av sofatrekk akkurat nå.

Vi blogges.

For snaut to år siden fikk jeg nok av hvite kjøkkenskap som stadig måtte skures på grunn av fingerflekker og sause-sprut. Jeg kikket litt rundt på sånne fancy-scmansy interiørsider på facebook, falt for et kjøkken med grå skaper, og kjørte på med et par strøk maling. Det var det året alle skulle ha grått, på absolutt alt, og jeg var knakandes fornøyd i ca fire dager. Så følte jeg at kjøkkenet ble trangere og trangere, og at overskapene kom faretruende nærmere med for hver gang jeg kokkelerte. For grått kjøkken er flott det, hos alle andre. Ofte er det sånn. Jeg liker noe hos andre, tester det ut her hjemme, og så kommer svetteperlene på nesa, og angeren smygende.

Kjøkkenet i måsahuset er lite. Her er det ikke plass til noen spisekrok. Linoliumen på gulvet er gammel og sliten, og kjøkkeninnredningen består av to ulike kjøkken i malt furu. Den ene delen var her da vi kjøpte huset, den andre er arvet fra onkel Benny den gangen han pusset opp kåken sin. På den tiden var rett og slett ikke like profiler i skapdørene viktigst. Vi var en familie på fem, som levde på en inntekt (av egen fri vilje for at jeg skulle være hjemme med gutta, klager ikke altså!), og som rett og slett trengte mer skap og benkplass.

 

( Lite, litt mørkt og kjedelig.)

 

Drømmen er et stort kjøkken. Stort, med plass til skikkelig langbord, og kanskje en liten åpen peis i hjørnet. Det kommer ikke til å skje, og fordi en skikkelig oppussing av kjøkkenet er helt utelukket i lang tid fremover, tyr vi til nest beste løsning. Før det kommer ny kjøkkeninnredning i måsahuset skal tre poder ta lappen på bil, og aller helst ha et trygt fremkomstmiddel også, så da vet vi jo hva som vil bli prioritert de neste fem årene, minst!

 

( Maling på en fot er litt utfordrende, men funker helt fett med innlagte kaffepauser…og nei, jeg drakk ikke vin altså. Selv om det garantert hadde gjort jobben litt mer spennende!)

Men!!! Det blir liksom litt midlertidig nytt med et strøk maling også, og jeg er jo, som de som har fulgt bloggen en stund vet, i overkant glad i et malingsstrøk. Fint lite gjør meg lykkeligere enn en bitteliten forandring i måsahuset. Et spann fylt til randen av fine farger. Åh, jeg digger det. Maling er en så rask og enkel måte å fornye ting litt på.

Jeg hadde et spann med hvit maling stående. Gulvmaling. Jeg har alltid malt flater som får litt røff behandling med gulvmaling. Den tåler mye, og har en fin glans som gjør overflatene greie å holde rene.

Så i to dager har jeg hinket runt på kjøkkenet, skuret skap og vegger, og svingt penselen. Litt ugreit å ikke kunne belaste det ene benet stort, og malingen har tatt litt lenger tid enn vanlig, men nå er det ferdig. Og jeg er fornøyd, så gjenstår det å se da, om det varer lenger enn en par døgn denne gangen.

 

(Hokus poskus, plutselig litt lysere.)

 

Skapene ble nok en gang hvite. Jeg må nok bare innse at jeg har stagnert i en sånn shabby-chik-norsk-bonderomantisk-gammeldags-stil. Jeg havner alltid tilbake i de banene, til tross for at jeg har testet både minimalisme og fargeløst. Som sagt, fint hos alle andre, passer ikke her. Kanskje er det fordi huset er gammelt, eller så er jeg rett og slett for glad i ting. Fine ting, gamle ting. Ting med historie.

 

(Mangler bare list under skapene. Den jobben får snekkerpoden ta til helgen.)

 

Så gikk det slik da, som det som regel går når man pusser opp litt. Man ønsker seg noe nytt. Noe stæsj, noe å pynte opp litt med. Feire det nye malingsstrøket liksom. Jeg ønsket meg en lampe til vinduet, noe som kunne gi et mørkt vindu bare et hint av svakt lys på mørke kvelder. Og da begynte tanke-kverna å gå. Jeg hadde jo dette melkespannet stående. Det som har sprekk i bunnen, og som alltid lekker hver gang jeg prøver å sette en bunt blomster i det. Det som bare har stått til pynt oppe på hylla fordi det er stilig (og gammelt) men ganske ubrukelig. Og sim-sala-bim, litt boring, en ledning og en matt lyspære senere, så henger det nå et melkespann opp-ned i kjøkkenvinduet, og lyser.

 

( Gjenbruk er fett. Fra lekk blomstervase til lampe. )

 

 

 

Kjøkkenveggene fikk et strøk blå maling. En malingsskvett fra den gang stuen var blå, før den ble grønn etter et midlertidig innfall i november. Jeg digger jo blått, har alltid gjort det, og nå passer endelig at det fine blå porselenet jeg rett og slett ikke klarer å motstå, enten det er gammelt eller flunkende nytt, inn på kjøkkenhylla.

 

( Blått porselen. Finnes det noe vakrere? Jeg klarer liksom ikke la være å spare på det. Merke og kvalitet er helt uvesentlig, bare det er blått og hvitt. Dilla!)

Så nuh, etter to dager hinkende runt med en pensel i den ene hånden, og ei rulle i den andre, med innlagte kaffepauser og litt massasje av motvillig fot, kunne gutteflokken i går ettermiddag komme hjem til et nymalt kjøkken. Innen de kom hjem hadde jeg til og med rukket å bake en kringle. Måtte jo teste ut det “nye” kjøkkenet lissom!

 

( Den blei farlig god gitt, og svær nok til å fylle et rom i matboksene i dag og.)

Og mens gutteflokken stod skolerett på kjøkkenet og gomlet hvert sitt stykke kringle etter skoletid fikk jeg beviset på at en lysere innredning er riktig for det lille kjøkkenet mitt, for med munnen full av kanel og sukker smalt det fra mellomste poden (som riktig nok aldri kommer til å bli noen interiørkonsulent i hvert fall!) :

“Har du bygd på her eller no eller?”

( Like god på å se forandringer som pappaen sin han der gitt!)

Nå skal jeg hinke ut på det “nye” kjøkkenet mitt å sette en bolledeig. Vi blogges.

 

Jeg overrasket gutteflokken min med dessert etter middagen i går. Dessert er egentlig forbeholdt spesielle dager i måsahuset, slik som bursdager, jul osv. Men i går stod det en fløteskvett igjen etter helgen i kjøleskapet, og det lå en siste overlevende marsipanrull i skapet etter jul, og plutselig følte jeg meg nesten forpliktet til å bake noe godt. Rart at den pliktfølelsen alltid kommer samtidig som man er skrekkelig fysen, og egentlig på sukker-avvenning eter helgens små og store utskeielser.

Uansett, i går juksa jeg! For vanligvis, når fruen baker marsipankake tar hun den helt ut. Da snakker vi høyt sukkerbrød, tre lag fyll, masser av krem og marsipanroser så langt øyet kan se, og ender opp med en kake nok til å mette om lag 20 gjester. I går trengte jeg jo ikke en sånn gedigen kake. (selv om den også sikkert hadde gått ned på høykant her i ulveflokken)

 

Marsipankake på 1-2-3! Husk å spise en rose. Den er jo omtrent bare mandler!

 

Derfor laget jeg en sånn skrekkelig enkel versjon, på 1-2-3! Like god, bare raskere å smekke sammen, og veldig enkel å dele i passende dessertporsjoner. Så fryktelig usunt er det heller ikke. Marsipan er jo i all hovedsak bestående av mandler, og mandler er sunt! Det har Grethe Roede sagt. Legger du godvilja til er dette rett og slett en sånn slankekake, og Nutrilett kan bare gå og legge seg!

Vil du bake en enkel marsipankake til dessert, eller til jentekvelden, eller til…lunsj, da kommer oppskriften her.

Bunnen bakes som en rullekake.

Fra boken til frokost-tv Wenche. En favoritt her i huset, signert og greier. Stas!

 

3 egg

1,5 dl sukker

1,5 dl hvetemel

1 ts bakepulver

 

Pisk egg og sukker til eggedosis. Sikt inn hvetemel og bakepulver, skjær melet forsiktig inn med slikkepott.

 

Fordel røren på et bakepapir smurt med margarin. Stekes midt i ovnen i 6-8 minutter, på 225 grader.

 

Bunnen er ferdig når den ser ut som en 97 år gammel dames hånd full av leverflekker.

 

Vend kaken på et rent og lofritt kjøkkenhåndkle. Skrell av bakepapiret.

 

Du velger selvsagt selv hva du vil fylle din slankekake med. Jeg startet tradisjonelt, med et tynt lag jordbærsyltetøy.

 

Så kjørte jeg på med krem, ristede valnøtter og banan. Rett og slett fordi det var dette jeg hadde tilgjengelig. Altså, mandler, nøtter, banan…blir de noe sunnere enn det? Kjenner kiloene renner av meg bare jeg ser på kaka!

 

 

Rull sammen.

 

Et raust lag pisket krem. Ingen grunn til å være gnien på kremen. Vi vil vel nødig unngå en stor dose kalsium, og nærmest be om benskjørhet, vil vi vel?

 

Rull ut et marsipanlokk i ønsket tykkelse. Jo tjukkere lag, jo mere mandler. Husk det!

 

 

Pynt kaken med hva du måtte ønske, skjær et stort stykke, og prøvesmak før du slipper ulveflokken til. Bananer, jordbær, nøtter…rene salaten detta!

 

Da gjenstår det bare å ønske deg en nydelig tirsdag, med eller uten kake. Tror jeg lister meg en tur ut på kjøkkenet og ser om det er en liten bit igjen. Fruktsalat med marsipanlokk til frokost, det er vel innafor. Er jo snart helg!

Vi blogges!