jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

I fjor sommer var jeg stadig rundt og titta etter et par nette, sommerlige, lave, blå tøysko. Jeg er jo som tidligere nevnt utstyrt med et sett realt usexy pailabber i str 42, og nett og snasent skotøy har vist seg å være tilnærmet umulig å finne. Har du vært med denne bloggen fra starten husker du kanskje min frustrasjon og aldri så lille utbrudd som nærmest blåste manken av den stakkars selgeren på “sporten”, den gangen jeg ønsket meg rosa joggesko. ( Hvis ikke kan du lese det HER )

Uansett, jeg fant aldri noe sko i fjor. Egentlig kunne jeg tenkt meg et par sånne “Toms” som alle trasker rundt med, men de er så sabla dyre, og når man har tre tenåringer som vokser raskere en gjødsla ugress, og som alle trenger både joggesko og sommersko, ja da ble det ikke sko til a mor på denne månedens budsjett heller. Og hva gjorde mor da? Jo, hun gikk i den samme fordømte “Kina-fella” som hun har gått i flere ganger før. For jeg har handla på nett fra Asia med jevne mellomrom i over et år nå, og har snart svart belte i bomkjøp. Jeg har endt opp med et sånn pølseskinn av en selskapskjole, og ei vattert truse med rumpeinnlegg som aldri kom lenger opp en knæra. Men hindrer det meg i å gå i den samme fella igjen? Neida! For denne dama er uredd og evig optimist (gubben kaller det dum), og da hun fant et par nette, fine mørkeblå ballerinasko til den nette sum av 18 kroner inkludert porto på Wish, da gnei a seg i hendene og tenkte at penger spart er penger tjent. Her skulle det bestilles. Endelig skulle det bli sko som matcher sommerkjolene til a mor.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

( Stort mer usexy blir det ikke, enn en bleik plattfot str 42 med nok åreknuter til å fortøye Stena Line, og misfarging fra billige ankelsokker fra Europris. )

Klok av skade sendte jeg denne gangen mail til butikken, for å forhøre meg om størrelsene, da tidligere erfaring viser at en kineser i XL er betraktelig mindre enn ei måsakjerring i samme str.

De svarte overraskende raskt på mail, og selv om butikkeieren av firmaet kalt “Very nice shoes” ikke var så himla stiv i engelsk, fikk vi likevel kommunisert rikelig.

Meg: Hi. I was just wondering if these shoes (photo included) come in regular European sizes. I wish to order a pair in size 43, and I`m wondering if they will be large enough for me?

Mr.Chong: Wow. Very big nice lady you are?

Meg: (og her lo jeg litt) Yes, I`have large feet. Do you think they will fit me, or does the sizes run a bit small.

Mr.Chong: No, no! Very very big shoe for very big lady. We send?

Meg: Yes please. I will order a pair i navy, size 43.

Mr.Chong: Very big nice lady. Dinosaur feet. Wow. Yes, shoes will be nice for you. Thank you.

Så mens jeg la inn en ordre på et par svinbillig ballerinasko fra Kina satt en kineser på den andre siden av kloden og gnei seg i henda, mens han fant frem det han selv mente var et part enormt store damesko til ei kjerring på måsan med “dinosaurføtter”.  På dette tidspunktet kunne egoet mitt vært såra, men den gang ei, for på vei over hav og land var et par sommersko som ikke ville ruinere meg, og selgeren selv hadde forsikret meg om at de var normale i størrelsen. I tillegg hadde jeg bestilt en str større enn jeg bruker, bare for å være på den sikre siden. Dette lovet godt.

( Når du endelig får klemt åreknutene inn i noe nett og yndig, men gleden er like kortvarig ekteskapene til en hvilken som helst Kardashian. )

Allerede ni dager senere lå det pakke i postkassa, en pakke så stor at det knapt var rom for å lukke lokket. Det lovet bra. Store sko, stor pakke. Enda mer lovende ble det da jeg åpnet pakken. Slett ikke verst for 18 kroner! Slett ikke verst. Semska, flate, mørkeblå, og akkurat passe jentete. Så var det generalprøven. Passet de?

Spent tredde jeg på meg den høyre skoen. YES!!!! Ikke akkurat store, ikke mye rom til å bevege tærne, men en som er født og oppvokst med flytebrygger i sokkene har lært seg å ikke være kravstor. Joda, dette lovet godt. Myke fine såler, kommer til å bli helt supre til den mørkeblå kjolen på 17 Mai.

I nærmest ekstase over å endelig ha funnet greit skotøy til en billig penge bøyde jeg meg fremover for å prøve den venstre skoen også. Greit å tusle litt rundt med de inne, tenkte jeg. Gå de inn litt liksom. Men den venstre var merkelig trang, og vanskelig å få på. Fader ass, tenkte jeg. Ofte er jo bena litt sånn ulike, men så til de grader??? I et par minutter krangla jeg med venstre fot. Banna og svetta, til jeg endelig fikk trett pailabben nedi. Noe kjentes feil. Skikkelig feil. For hvert skritt jeg tok gikk høyrefoten rett frem, mens venstrefoten svingte mot venstre. Hva pokker. Jo flere skritt jeg tok jo verre ble det, og plutselig stod jeg med med det ene benet rett frem, og det andre helt motsatt vei, og akkurat i det hoftekula skulle til å poppe, knærne frontkolliderte med hverandre og hele fordømte underlivet omtrent hoppa ut av ledd skjønte jeg det.

( Hmmm, her er det no alvorlig gæli!!! )

( Rett før det knepper i hofteskåla, og jeg får livmora ut av ledd! )

( Et skritt til, og eggstokkene tvinner seg sammen som et hampetau! )

Very big nice lady with dinosaur feet, hadde fått to høyresko!

Så nå sitter jeg her, og tenker at om jeg skal få blitt med i årets 17.Mai tog, så må det være et sånt bittelite tog, som bare går rundt og rundt, mot venstre, i ei lita rundkjøring nede i sentrum, for med sko som svinger av seg selv kommer jeg neppe særlig fremover. Jeg kommer til å gå så mye i sirkel og ta så mange ufrivillige piruetter at jeg antageligvis havner svimmel og uvel i grøfta, sammen med en gjeng bakfulle rødruss!

( Sko for de som liker å ta spontane ufrivillige piruetter i tide og utide selges svinbillig! )

Og om du tilfeldigvis skulle befinne deg på Bjørkelangen 17 Mai, og kjenne en eim av tåfis, så må jeg bare på forhånd få beklage. Det er bare jeg som tusler rundt barbeint, sur og bitter.

Very big nice lady, my ass!

Jeg skulle aldri bli en sånn som kastet meg inn i offentlige pågående diskusjoner. Skulle bare blogge bittelitt om meg, mitt og mine. Ønsket ikke å være en såkalt synser med sporadiske meninger om dagsaktuelle temaer, plumpe ut med en og annen uttalelse, snakke ned de med andre holdninger og meninger enn meg.  Jeg lot meg fascinere av bloggere som tjente til livets opphold ved å by på kropp og egenpleie, sleivsparkene de til tider ga hverandre, og hvordan de bemerkelsesverdig ofte kunne si en ting, for så å gjøre det motsatte. Bet meg merke i at de ofte inntok offerrollen, når kritiske røster ble høye. Jeg observerte de på avstand. Ristet ofte oppgitt på hodet av, men beundret de nesten litt også, fant det på en måte fasinerende, hvordan de gang på gang, nesten bevisst, gjorde seg til offentlig hoggestabb for lesertall og penger.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

En ung bloggers uttalelser i eget kommentarfelt forrige uke fikk meg til å riste på hodet. På spørsmål fra det jeg bare kan anta er en ung leser, om hvorvidt man kan operere inn silikon i brystene før de er ferdige utviklet, svarte bloggeren med umoden selvsikkerhet, at det slett ikke var noe problem. Denne bloggerens uttalelser eller holdninger til det å fikse på kroppen er langt fra enestående, hverken blant norske bloggere, eller det norske folk generelt. Det kan virke som om det er blitt en slags felles oppfatning, at dersom du ikke liker noe ved deg selv, er det bare å legge seg under kniven. At influensere, både de veldig unge, og de noe eldre og mer etablerte bloggerne, mennesker med store lesertall daglig, og med mulighet til å påvirke mange, da særlig unge mennesker, fremmer et nærmest umulig, og delvis uekte kroppsideal, det er intet annet enn urovekkende.  Likevel må vi som leser, forbrukerne, ta vår del av ansvaret. Så lenge vi lar oss inspirere, eller provosere, nok til å gi klikk og omsetning, vil markedet for fremming av denne typen innlegg, og inngrep, bestå.

Jeg skulle aldri ta opp den kampen. Har aldri hatt troen på plastisk kirurgi, om det ikke er av høyst nødvendig medisinske årsaker, men det falt meg heller aldri inn å fremme min side av saken på noen som helst måte. Deg om ditt, meg om mitt, og ferdig med det. Når alt kommer til alt er det jo spennende at folk er forskjellige. Vi trenger jo mangfoldet. Likevel sitter jeg nå her og skriver et innlegg, på en liten blogg med relativt få lesere, om mine tanker rundt dette unge mennesker spesielt, og holdninger til egen kropp og  eget utseende.

( En av disse småbloggera. Litt tjukk, litt gammel, litt lat, helt usminket, men mer enn bra nok. Foto: Lisbeth Nilsen, Romerikes Blad )

Historien vår, ja for den eies ikke av meg, men av oss som familie, begynner noen år tilbake i tid. Tre gutter fikk vi, på nesten tilsvarende mange år, måsagubben og jeg. Tre fantastisk fine gutter. Alle støpt i samme form, med søskenlikheter som søsken flest, men også så ulike på mange måter, både av utseende og sinn. En mørk og blåøyd, to lyse og grønnøyde. To med krøller, en med stri manke. En rolig og undrende, en aktiv og spørrende, en som var begge deler. En kunstnerisk, en sportslig, en teknisk. Så ulike, men så like. Brødre, uvenner og bestevenner.

Vi så det tidlig, det som senere skulle vise seg å bli et problem for poden. Du trenger ikke vite hverken hvem, eller hva, for det er ikke viktig for historien. For oss var han helt perfekt. Det som skulle vise seg å bli hans store utfordring så vi bare på som noe positivt. Ikke ulik alle andre, likevel akkurat nok til at var spesiell. Spesielt perfekt. En mamma og en pappa må ha lov til å si slikt om sine små. Han var blid, aktiv, morsom og glad. Så seg i speilet, sammenliknet seg med brødrene. «Du ser sånn ut, og jeg ser sånn ut.» Godtatt, slik barn alltid godtar, om noen ikke forteller de noe annet.

Den fine, glade gutten begynte på skolen. Fikk venner, masse fine venner. Elsket livet, lekte seg gjennom dagene, helt til han plutselig, en ettermiddag, nesten helt ut av det blå kom gråtende hjem. De store gutta på skolebussen hadde vært slemme, sagt ting, pekt og ledd. Vi trøstet. Det skjedde igjen. Og ganske snart var det som aldri hadde vært et tema, den lille tingen som gjorde akkurat han til han, ikke ulik de andre, men ikke helt lik heller, blitt til noe vondt.

( Brødre, støpt i samme form. Like og ulike. Ikke perfekte. Mer enn bra nok. )

De store guttene sa ikke noe mer, voksne ansvarlige og flotte mennesker ordnet raskt opp i det, men de hadde allerede plantet en usikkerhet, en spire av noe vondt, som vokste seg større jo eldre han ble. Noen dager var det aldri et tema, noen måneder glemte vi det litt bort, så ble det vanskelig igjen.

En dag var det ikke lenger synlig. Jeg kan ikke si akkurat når, for jeg har jo aldri egentlig sett det, altså virkelig SETT det. Han var jo, for meg, bare den fine gutten min. Men en dag kunne man altså ikke lenger se det med det blåtte øyet. Barn vokser, forandrer seg, blir unge voksne, kroppen er i endring.

Men poden selv, han så det, hver eneste dag. Det de hadde sagt, disse store guttene. Det de hadde ledd av den gangen for alle disse årene siden, det så han fremdeles. Tenkte på det hele tiden. Spiste han opp innvendig. Ville fikse det! En dag kom han bare og sa, «Mamma, nå vil jeg gjøre noe med det!».

Diskusjonen var lang. Den varte og varte. Jeg ville ta han på alvor, men klarte ikke være enig i at han trengte å fikse på noe som helst. Likevel bestilte jeg time hos legen.

Ventetiden var lang. Et brev fra sykehuset fortalte oss at vi kunne forvente time til utredning om 12-14 måneder. Jeg jublet stille, tenkte at innen den tid ville jeg ha fått gutten på andre tanker. Men poden selv var fortvilet. Han, som endelig, etter alle disse årene hadde opparbeidet mot nok til å be om hjelp, orket ikke tanken på enda et år i uvitenhet, enda et år med stadig synkende selvtillit, og jeg kjente meg egoistisk. Hvem trodde jeg at jeg var, som kunne sitte her å juble når gutten min var fortvilet? Så gjorde jeg det mammaer gjør, når barna ikke har det bra. Jeg kjempet. Ringte, skrev brev, og plutselig en dag satt vi på venteværelset på sykehuset på Elverum. Lang vei å kjøre, slitne, men verdt det. Satte mine egne meninger og følelser til side, prøvde etter beste evne å være der kun for han. Jeg preppet poden. «Husk å være ærlig. Si det som det er!» Poden bare lo, for det var da vel ikke noe annet alternativ. Han var glad, hadde liksom en ny glød over seg, snart skulle «problemet» fikses.

( Brødre. Finnes det noe finere? Ubetinget kjærlighet. )

Vi håndhilste på legen. Jeg ble henvist til en stol på siden av rommet, han rett foran henne. En voksen, direkte dame. Hun satt rett ovenfor han, ansikt til ansikt. Øyekontakt, jeg tror ikke den ble brutt en eneste gang mens vi satt der. Jeg var som luft. Uten at det ble sagt med ord kjente jeg at her skulle poden snakke, ikke mamma.

Hun spurte, han fortalte.

Og så, da poden var ferdig snakket, lente legen seg bakover og snakket med rolig, men bestemt stemme.

«Du er akkurat sånn du skal være! Det er ingen ting feil med deg. Du er ikke perfekt. Det er det ingen som er. Hva er perfekt? Forandringen du ønsker deg vil ikke gjøre deg lykkelig. Ikke i lengden. En slik kirurgisk forandring vil aldri se 100 % ekte ut. Stemmene inne i hodet ditt som sier du ikke er bra nok, de tar feil. Du er bra nok! Du er akkurat sånn du skal være»

Hun sa mer, mye mer. I samme rolige stemmeleie, brøt aldri øyekontakten. Fortalte om komplikasjoner, prosedyren i sin helhet. Tok han på alvor, hele tiden. Han lyttet, virkelig lyttet.

«Dra hjem, og tenk på det en gang til!» sa hun til slutt. «Om noen dager, om du fremdeles ønsker det, ringer du meg. Da er det greit!»

«Hva tenker du?» spurte jeg da vi vandret gjennom sykehuskorridorene og ut i våren. Han var så stille, virket ikke så oppglødd lenger. Bare trakk litt på skuldrene og sa, «Jeg tror jeg dropper det!»

«Jaha.» svarte jeg. Usikker på om jeg skulle spørre så mye mer akkurat da. «Er det komplikasjonene hun snakket om som bekymrer deg? For de skjer veldig sjelden altså, det er bare sånn legene må opplyse om!»

«Neida, men hun sa jo at jeg er helt fin. Helt normal. Akkurat sånn jeg skal være!»

«Ja, men det har jo pappa og jeg sagt til deg bestandig!», sa jeg.

«Ja, men hun legen, hun er proff! Hun vet hva hun snakker om. Og hun kjenner meg ikke, er ikke glad i meg, så da vet jeg jo at det er sant! Jeg har bare liksom alltid tenkt at jeg er annerledes, fordi de gutta sa det den gangen! Akkurat som om det sitter inne i hodet mitt, at jeg ikke er bra nok. Men jeg er jo det. Hun sa jo det!»

Kjøreturen hjem fra sykehuset var lang, men fin. Aldri har vi snakket så mye på en gang, poden, pappaen og jeg. Snakket åpent om hva vi ikke liker ved oss selv, lo litt av hverandre. For ofte er det jo slik at det vi liker minst ved oss selv er akkurat det som gjør oss spennende, og unike, i andres øyne. Vi stoppet på en bensinstasjon, og spiste is i sola. Strakk litt på bena. Kjørte videre. Snakket om hvor mye ord kan såre, hvor mye en liten kommentar kan henge ved deg i så mange år, og spise deg opp innefra. Hvor mye vi lærer mens vi vokser og eldes, hvordan store ting blir små bagateller, med tiden til hjelp.

Vi ringte aldri legen tilbake, men hver eneste dag sender jeg varme tanker til en voksen, direkte og faglig dyktig dame som tok en ung manns tanker på alvor. Hun som aldri pakket inn sannheten, og som ikke var redd for å være ærlig. En som ikke skodde seg på en annens usikkerhet, men som heller med klare ord ba han jobbe med seg selv, si til seg selv at han var bra nok.

For gutten min er det! Bra nok. Mer enn bra nok, og endelig begynner han å tro på det selv. Jeg er ikke i tvil om at de dystre tankene fra tid til annen vil komme, men det er greit. Hvem er det av oss, som ikke innimellom snakker oss selv ned? Sånn er det å være menneske, og all verdenes kirurgi fikser ikke det.

Så til den unge kvinnen som  nylig søkte råd hos en ung blogger. Vent. Vær så snill. Oppsøk riktige mennesker, snakk med de som er glad i deg, men også fagpersoner som tør å være brutalt ærlige. De som ikke tjener seg rike på din usikkerhet. For jeg er helt sikker på at du er mer enn bra nok, og med tiden, om en stund, vil du med en moden selvsikkerhet kunne si det til deg selv også.

( Innlegget er skrevet sammen med, gjennomlest, og godkjent av hele familien. )

Søndag svooossj søndag, og sånn “går no dagan”. Jeg vet ikke om det er sola og varmen, eller at jeg har kommet litt i gang med treninga, som gjør at jeg føler jeg har fått litt ny og etterlengtet energi, men godt er det i hvert fall. Kanskje det er den Trollmatchaen. Det lille “hippie-prosjektet” mitt som jeg startet på, glemte bort, og startet på igjen. Grønn te på omtrent alt jeg spiser. Jeg har trua i hvert fall. Kanskje er det en kombinasjon av alt. Ikke viktig egentlig, så lenge man kjenner at kroppen og hodet jobber på lag. Det er nemlig ikke alltid sånn. Jeg som alltid, ALLTID har vært et utprega B-menneske har begynt å sprette tidlig opp i helgene. (I den grad denna stive kroppen kan sprette). Egentlig ganske fint, jeg merker jo at jeg får mer ut av helgene. (sa hun, som ironisk nok “spratt” opp, og dumpa kroppen foran PC`n for å blogge…kanskje ikke akkurat tidenes mest krevende aktivitet. )

Det har vært en fin uke. Mange tanker, ikke en eneste negativ, i hvert fall ikke som jeg husker. Det har ikke skjedd stort heller, det er bare det at dagene liksom har vært lange, lyse, varme og fine. Jeg har alltid sagt at jeg er et høstmenneske. Elsker den kjølige lufta, de fine fargene, og å kunne tenne levende lys om kvelden, men jammen er denne tiden fin også.

Med en sånn herlig fridag midt i uka har dagene nesten gått litt i surr, og fordi sola på trammen fremdeles varmer når jeg kommer hjem fra jobb om ettermiddagene har jeg tilbragt det meste av fritiden ute. Jeg har tatt så mange bilder denne uka, bare fordi at hver eneste lille glede har kjentes viktig å dokumentere. Ukas øyeblikk kommer derfor denne søndagen i bildeform, fremfor en hel masse tekst.

Gleden over å kunne plukke hvitveis i grøftekanten, på veien hjem fra jobb. Stå med stjerten i været mens bilene kjører forbi, men gi litt faen i hvor dumt det måtte se ut, for det er vår, og skråningen langs veien er som et herlig duftende, hvitt og vakkert teppe. Fylle opp en liten mugge med en av vårens skatter, sette den i kjøkkenvinduet, og bare nyte synet av sol ( og møkkete vinduer) og lukten av blomster mens man tusler rundt på kjøkkenet, og snoker i skapene etter noe gjenglemt lørdagsgodis. Det er hverdagslykke det.

Den dagen jeg tok en fem-minutter som plutselig ble en time i sola etter jobb, og våknet opp som en fordømt stripete polkagris, bare fordi dobbelthakene henger nedover bringa når jeg sover, og lager et sånn tragikomisk skille. Burde jo skamme meg, og løpe bort på butikken og hamstre Nutrilett, men så er det så herlig å ha kommet dit i livet at jeg egentlig gir litt faen, ser humoren i det, og heller snur det til noe positivt. Et par striper på halsen matcher jo bare strekkmerkene på lårene. Ikke alle som har matchende kroppsdeler si!

Øyeblikket da morgenen er så varm at man kan ta kaffekoppen med seg ut på trammen akkurat i det sola kommer frem bak trærne på måsan. Et stort pluss at minste poden nå er så godt trent med å ha en sånn blogg-mamma, at han også ser potensielle blogginnlegg i de små tingene. “Mamma!!! Kaffekoppen din matcher pysjen din! skal jeg ta bilde???”  Senere den dagen dro han den litt lenger, da vi begge løp i skogen, jeg snubla i ei rot på stien og blødde neseblod så jeg nesten tiltrakk meg vampyrer fra fjern og nær! “Shit mamma, du blør skikkelig. Ser helt ødelagt ut! Fett! Skal jeg ta bilde???” Tror ikke det nei…går det an å bli litt for blogg-prega lissom? Hvor ble det av sympatien?

Noen øyeblikk helt alene midt inne i skogen ved tjernet. Bare meg, noen skikkelig ekle frosker, og matpakka mi. Tror kanskje det var favorittøyeblikket mitt denne uka. Det er skikkelig fint å være helt alene noen ganger.

Når stien er full av kjærlighet. Hjerter i alle fasonger, og du finner det ene fine øyeblikket etter det andre bare fordi stenene gir deg en “gyldig” grunn til å stoppe opp flere ganger underveis. Trekke pusten, hvile litt, ta bilder, og samle hjerter. Naturen er fin den!

Den dagen vi sminket øyebryn på måsagubben, bare for å se om den mellomste poden, som er kjent for å være litt sånn “hæh, skjer a?”, ville oppdage det da han kom hjem. Sånne små ting, dumme ting, som gir sånne morsomme øyeblikk. Teit, men vi lo hele bunten. Så vi lå i vinkel, hev etter pusten, og fikk mageknip. Sånne øyeblikk er gull verdt, uansett hvor dumme de er.

Frokost på terrassen, på en fridag, midt i uka. Kjenne sola varme i nakken, kaste brødsmuler til småfuglene, tusle litt barbeint i gresset som fremdeles er fuktig av natteduggen. Sånne øyeblikk. Åh, skulle ønske de varte lenge.

Den minste poden. Den eneste av gutta uten mopedlappen. Han som aldri krever noe. Han jeg så gjerne skulle kjøpt en ny, fet sykkel til, men så ble det ikke noe denne måneden heller. Telefonregning, strømregning…samma gamle visa. Men denne poden…for en fyr. Råner opp oldemor sin gamle sykkel, mekker og skrur, fikser og ordner, og er rett og slett strålende fornøyd. Mammahjertet bare hopper av kjærlighet og glede når han sender sånne snapper, sier fra at han tråkker en tur til bygda for å pante. Spare penger. Fin fyr, slett ikke kravstor. Jeg er heldig! Å innse det, det gir de fineste øyeblikk.

Å stoppe opp litt, midt i skogen, bare for å høre bekken som sildrer. Det er fint det. Blir liksom kasta rett tilbake til barndommen. Den hemmelige bekken i Texasdalen på Sørumsand, der hvor markblomstene luktet sommer selv om det var vår. Fin lyd, fine minner, fint øyeblikk.

Blåveisene bak huset, som har stått i flere uker, og enda ikke har visnet. Fine! Fint å bare tusle rundt huset, og se på dem.

Lillegrå, som har lært seg både å sitte pent, og å gi labb. Smart pusekatt, alt som skal til for å lære er en godbit eller to. Ikke så ulik matmor den katta der altså!

Å kunne bake. Bare fordi man vil, ikke fordi man må. Leke seg med smak og farger, kjenne lukta av nystekt bakverk i hele huset. Det er hverdagslykke.

Å vite at det er skikkelig støvete under sofaen, for katta kom nettopp ut derfra, og har hele ansiktet fullt av lo og skit, men likevel ikke kjenne panikken og trangen til å vaske og støvsuge. Bare tenke at støvet ikke går noe sted, og tillate seg selv å være vidunderlig lat noen øyeblikk til. Det er topp.

Minstepoden som finner plank bak huset, og snekrer sammen ei blomsterkasse til mammaen sin.  Hvem trenger vel å kjøpe, når man kan få så fine hjemmelagede gaver? Riktig så fin ble den også. Radio i skuret, en pode som snekrer, en pappa som mekker sykkel. Side om side, sier ikke noe, bare henger sammen. Sånt gjør meg så glad.

Og til slutt. Å komme hjem fra et møte på kvelden, og finne alle tre gutta på et kjøkken som egentlig burde vært rydda. De hadde kokt pølser, og nå hang de der på det trange kjøkkenet. Snakka om skolen, jenter, cross…alt gutter snakker om. Tre fine brødre som alle hadde drevet hvert med sitt hele dagen, og som bare flokket seg sammen for en matbit, og en snakkis. Så heldige de er som har hverandre, og så heldig jeg er som har dem. Fint øyeblikk.

Jeg skal nyte den siste dagen av en fin uke. Strekke litt på bena, bake litt, og skrive litt. I flere dager har jeg skrevet på et innlegg jeg ikke helt vet om jeg skal publisere. Skriver litt, sletter litt, skriver litt mer. En liten prosess, en familiegreie. Så får tiden vise om det blir et innlegg som vil publiseres, eller om det havner i arkivet.

Ønsker alle som titter innom en nydelig søndag, og jeg håper at uken din har vært full av fine små øyeblikk.

Enda en nydelig dag. Akkurat passe med sol, akkurat passe varmt, akkurat passe lat. Vi har brukt dagen ute, stort sett. Gutta har klippet gresset, snekret blomsterkasse og mekket moped. Jeg og gubben har handlet inn litt blomster og jord, og gjort terrassen og gården sånn delvis klar for 17. Mai. I hvert fall så klar som plassen rundt måsahuset får blitt. Godt nok. Og med 17.Mai rett rundt hjørnet, og mens gutta klippet og luket og snekret og plantet, fikk jeg lyst til å bake boller. Belønne de litt for “strevet”, kose oss litt ute. En velfortjent pause etter en liten familiedugnad. Bollene ble også inspirert av den kommende feiringen, og jeg slengte sammen noen skikkelige 17.Mai knuter. 

Jeg tror aldri jeg har hatt maken til pågang på Snapchat noen gang. Folk som vil ha oppskriften, fremgangsmåte og noen som vil smake. Skikkelig artig, kjempegøy faktisk. En kusine, fine Susanne som nylig tok med mann og barn og flyttet til Texas ønsket seg oppskriften på bloggen, og det skal du selvfølgelig få Susanne. Funker jo like fint til 4.Juli “over there”, samme fargetema i hvert fall.

Oppskriften og fremgangsmåte kommer som alltid i disse små bakeinnleggene, i form av et kraftig bilderaid.

Oppskriften er som følger:

6 dl melk

• 150 gr smør
• 2 ss honning
• 1 pk fersk gjær
• 2 dl sukker
• 2 ts kardemomme
• 1 kg hvetemel (pluss litt til utbaking)
• heves under plast til dobbel størrelse, ca en time.
• etterheves i ca 40-60 min under et håndkle.

Stekes midt i ovnen på ca 220 grader, i 10-15 min. Avkjøles på rist.  

Fordel blandingen av smeltet smør, melk og gjær i tre like mengder, i ulike boller. Ha rød matfarge i en bolle, blå i en annen, og tilsett det tørre. Elt tre ulike, like store deiger, og sett de til heving.

Kjevle ut like store, rektangulære leiver av alle deigene.

Strø perlesukker på to av de, ikke den som skal ligge på toppen.

Legg de over hverandre, og kjevle lett ut et par ganger, slik at de ulike lagene fester seg lett til hverandre.

Skjær strimler.

Tvinn hver strimmel godt.

Form knuter av strimlene, plaser på stekebrett med bakepapir, og etterhev i 40-60 min under plast eller håndduk.

Stekes som angitt, og avkjøles på rist.

Knutene er gode i seg selv, og kan fint fryses. Her i huset er gutteflokken som nå er store tenåringer, fremdeles 4 år i hodet når det kommer til snadder, og får liksom ikke nok av melis og strø. Derfor….

Vi kjører på med en grei mengde melisglasur…

…og topper med tuttifruttistrø i riktige farger. Man har liksom ikke kosa seg skikkelig før sukkerkikket river i kroppen, og det knaser deilig mellom tenna av sukker og strø.

Ønsker alle som titter innom en riktig fin lørdagskveld, og en fortsatt god helg. Skal du bake noe til 17.Mai?

“Ha en fin fridag!”, sa folk. “Sees på fredag!”. Også dro vi, hvert til vårt, lykkelig vitende om at vi skulle ha en sånn herlig velkommen fritorsdag. Skravla hadde gått jevnt og trutt over hele skolen, hele dagen. Hvor godt det skulle bli med en fridag, nå midt oppe i eksamenstiden, alle vurderingene, karakterene. Det slo meg på vei hjemover fra jobb, hvor travle alle er til enhver tid. Hvor hektiske liv vi lever.

I hvert fall er det slik vi liker å fremstille oss selv, mange av oss. At vi er så travle. At hverdagen er så travel. “Alt er liksom så hektisk på dene sia av året!”. Og akkurat det samme sier vi hele året. Jula er hektisk, Januar er så travel, våren er full av gjøremål, skal rekke så mye på sommer`n, høsten er omtrent den travleste tida av dem alle, også “svosjjj!”, så er det den travle julestria igjen.

Jeg er sånn jeg og. Eller egentlig ikke. Men jeg sier at jeg er det. Travel. Skjer så mye, rekker ikke alt. Ting er så hektisk. For det er nesten som om det er forventa at vi skal være så travle hele tiden. Som om det å være travel, ha mange gjøremål, og det å leve et hektisk liv er forbundet med en slags status. Som om man har oppnådd noe viktig når man er litt stressa, og skuldrene har hengt seg opp under øra!  Også blir vi slitne. Dønn slitne. Orker ikke det vi skal, men gjør det likevel. Og du har ikke gjort det skikkelig, om du ikke har dokumentert det på sosiale medier! (sa hu med blogg ironisk!)

( Rett ut av senga. Trøtt, men ikke travel. )

Vi skal ha hektiske dager på jobb. Vi skal travelt løpe fra den ene aktiviteten etter den andre med unga, klemme inn en hektisk treningsøkt selv. Være tilstede på alle kveldsmøter, gladelig ta på seg det ene vervet etter det andre. Haste i oss middag, skynde oss overalt, og rekke festligheter i helgene. Travel er populær, hektisk er status.

Og på vei hjem fra jobben i går tenkte jeg litt på hva alle andre skulle bruke fridagen på, og mye på hvordan  min dag burde se ut. Burde rydda boden. Skulle ha plante litt i krukkene på terrassen og på kirkegården. Burde bretta klær, og retta den prøven. Skulle ha lest litt Engelsk med mellomste poden, og sydd sammen den olabuksa til minsten. Burde hjulpet størsten med den loggen, gravd ut den grusen foran porten. Alt det jeg ikke rekker ellers, når jeg sier at jeg er så travel, bare fordi det er akkurat det verden forventer.

( På toppen av bygda. Akkurat herfra ser ikke våren særlig hektisk ut. )

Men sannheten er ganske enkelt at jeg slett ikke er travel i det hele tatt. At det skjer mye, med hus, mann og tre unger? Ja! Seff! Men jeg velger jo helt selv hva jeg vil bruke tiden på, og er man egentlig så travel, og er livet virkelig så hektisk hele tiden? Nei. Ikke hvis du ikke vil!

Noen dager ja, men livet generelt? Ikke så veldig. Mest fordi jeg har kommet til et punkt hvor jeg gjør det jeg syntes gir meg glede, og glede gir energi. Jeg jobber med det jeg elsker, og føler at jeg mestrer. Jeg tar på meg de vervene jeg selv ønsker, ikke fordi andre forventer det av meg. Jeg oppdrar mine unger slik jeg ønsker de skal bli oppdratt, og huset mitt er reint og ryddig de dagene jeg har overskudd til slike høyst nødvendige skippertak.

Og alle planene for i dag, alle de “burde” og skulle ha gjort” greiene, de som hadde tatt seg bra ut i en status på facebook, de droppa jeg. Trengte ikke den “statusen”!

( Svett, sliten, og like rød som skjorta, men ikke travel. )

For i dag var det sol, og fri. I dag ble det frokost på trammen, og morgenkaffe i solveggen ute i bare nattskjorta. Det ble en lang tur oppe i åsen, og gjennom skogen. Det ble svett og tomatrødt ansikt, og sure sokker. Det ble nistepakke ved tjernet, og kroppen horisontalt flata ut i en solstol på gresset. Det ble hjemmebakte rundstykker til en Toro-lassagene, og dessert på terrassen mens lukta av nyvasket sengetøy fulgte vinden over hagen fra tørkestativet.

( Spiser matpakka her. Ikke spesielt hektisk. )

Og resten av kvelden? Aner ikke. Ingen planer, men den blir i hvert fall ikke hektisk og travel. Den blir skikkelig lat! For det kan godt være at det å ha det travelt, og det å leve hektisk for mange er ensbetydende med status, men det å kunne være skikkelig lat, det er rein luksus!

( Heller lat og lykkelig, en travel og stressa. )

Ønsker deg en nydelig himmelsprett. Håper du slapper av litt.

I løpet av 20 korte sekunder fikk jeg i går tidenes selvtillitsknekk, da jeg skulle sende avgårde en sånn digg og deilig i sola snap til alle på vennelista. ( Kan leses HER ) For i det jeg satte meg opp for å trykke avgårde et sånt litt misvisende , dog passelig smådeilig bilde av meg selv, hoppet tyngdekraften ut av skapet og bare: “Tadaaaaa!!”, og kødda til hele selvtilliten.

Fordelen med å ha blogg da, er at kommentarfeltet nesten renner over av kjerringer i alle aldre med samme problem, og vips, så føler man seg ikke dønn alene om slike uheldige vinkler, og fleskemarkise over høna. Godt å vite at vi er flere i samma båt, si. Og med gårsdagens sympati og støtte friskt i minne startet jeg denne dagen med nyvunnen selvtillit og et bredt smil. Hva magen angår er det jo bare å bli liggende på rygg hele sommer`n, slik at ting flyter og flater ut, dersom det skulle være behov for å sende bilder.

Nei, kanskje ikke denne blogg sommer-kroppen er så ikke likevel. Kanskje jeg for en gang skyld skulle gå sommeren i møte, med hevet hode, og tenke at denne kroppen fremdeles er brukandes til en ting eller to. Fin nok lissom!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men nå sitter jeg plutselig her, og tror ganske sikkert jeg har endret mening igjen. Denne blogg sommer-kroppen er det neppe håp for likevel.

La meg kort forklare i et aldri så lite bilderaid.

Hobbyblogger. Greit fornøyd med dagens innsats på jobb. Nettopp hengt opp ei klesvask på tørkestativet. Lukter litt sånn kokos og sommer av en dæsj av fjorårets solfaktor 6. Fuglene synger, sola varmer. Tar en velfortjent fem-minutter i solstolen.

Blir litt døsen etter en sånn dag på ærbe, og litt husarbeid, si…. Innafor meg en bitteliten cowboystrekk før a skal starte på middan? Jah, tror det gitt!

Feis av midt i solsteika. Skjønn når a sover da! Som en skjør liten engel lissom.

Oisann, se der ja. Våken alt? Kjennes uthvilt !  Godt for kropp og sjel da. Får vel ta opp mobilen og sjekke hva klokka er. Svir litt i kjakan, mulig det blei litt mer enn en fem-minutters dupp gitt.

Og tadaaaaa!!! Selvtilliten knekt, nok en gang. For andre gang på to dager. Drit i hengemage og åreknuter, for nå har a sola på seg dobbelthakeskille. Og ikke bare ett! Neida! TO!!! Så kom ikke her og fortell meg at “Du er så fin som du er!”, og “Kropp er topp!”, for det er pokker ikke du som skal gå rundt med et føkkings trekkspill fra øra og ned til puppa i ei ukes tid fremover. Her lukter det pologenser og skjerf!

Hengemagen i går var bare barnemat! Verre sku`det bli!

Klar for ukas korteste blogginnlegg? Har ikke tid til å skrive no særlig. Må bake noe digg litt brennkvikt. Noe med smør og sukker et tonn av karbohydrater. Hjernen bare roper etter trøstemat nemlig.

Hvorfor?

Kroppen var sånn rimelig støl og mørbanka etter intet mindre en to treningsturer, to dager på rad. Har klatra opp til Høgåsen begge dagene denne helgen med minstepoden, og kjørte på med enda en tur etter jobb i dag. Peste som en strandet hval på vei mot toppen, melkesyra svei rundt åreknutene, og ansiktet var blodrødt og kroppen våt av svette. Vrengte av meg alt bortsett fra undertøyet når jeg kom hjem, og flata andpusten ut på to stolputer på den nederste plattingen. Skulle bare ligge der og la den varme vinden blåse meg tørr mens jeg fikk igjen pusten og normal ansiktsfarge.

Ble liggende å kjenne sola varme, overraskende deilig temperatur altså. Sjekka Snapchat. Tantejenta hadde lært å gå, Trine var tentamensvakt, og Ida hadde fått støttebandasje på hånda. Tenkte å svare alle med en felles Snap og tok et sånt bilde av meg selv der jeg lå paddeflat i sola.

Fyyy flate!!! Ikke for å skryte, men tre dagers intensiv klatre og løpetrening har virkelig gjort underverker for kroppen! Her var det duket for skrytesnapper til alle på hele vennelista!

Altså…passelig flat mage, lange bein, nett liten navel, og pur flaks at den tre-for-to bomullstrusa fra Cubus matcha sports BH`n fra Rema 1000.  Tre dager med trening, og plutselig Blogg-kropp!! Her er det duket for full innboks på mailen og greier, sponsorene kommer til å stå i kø.

Så jeg satte meg opp for å krysse meg nedover navnelista for hvem som skulle få bilde av blogg-kroppen 2018…

…og da forsvant selvtilliten! For så fort kroppen kom opp i 90 graders vinkel hang magen over bomullstrusa som ei slapp markise, navlen blei like lang og djup som Mjøsa, cellulittene på låra klistret seg sammen som et puslespill, og hadde åreknutene blitt større hadde jeg snubla i dem når jeg reiste meg.

Sendte ikkeno skrytesnap jeg… Tror kanskje ikke innboksen bugner av sponsorer som vil fronte akkurat denne blogg-kroppen heller!

Hvordan knekke egen selvtillit på under 20 sekunder? Sett deg opp! Pokker ass!!!

Vi blogges.

Hele huset stinker egg og bacon. Herremin som jeg angrer på at vi handla en sånn six-pack med bacon i Sverige på fredag. Digger smaken, hater lukta, og podene har fått dilla. Står frivillig tidlig opp i helgene for å steke bacon lissom… Vinduer står oppe, og ytterdøra står oppe, prøver å lufte ut lukta av svidd gris med en god gammeldags gjennomtrekk. Det er fint da. Gjennomtrekken. For akkurat nå sitter jeg her, og kan ikke engang kjenne at hele huset er åpent. Temperaturen er nydelig, og sola skinner. Et sånt herlig vårøyeblikk, når det plutselig går opp for deg at årstidene har skiftet, og at du kan ta morgenkaffen ute i sola. Bare nye fuglekvitter, sval vind og ikke den intense lukten av bacon. Fint hverdagsøyeblikk, på en helt vanlig søndag.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

( Slapp dame i spenstig tights, på toppen av bygda, en søndagsmorgen. Hverdagsmagi. )

Uka har, som i likhet med de fleste andre uker, vært både ravel og lat, innholdsrik og kjedelig. En god mix av alt som til lutt utgjør hverdagen. Mandagen startet så bra. Tuslet til jobb sammen med minste poden som syklet sakte ved siden av meg. Så hyggelig å ta følge halve veien, bare snakke om løst og fast, rekke å ønske hverandre en fin dag før vi går hvert til vårt. Sånne ting jeg bare vet jeg kommer til å savne om kort tid. Bare to år igjen før også minsten starter på videregående. Klarer ikke helt å fatte hvor tiden ble av. Kjenner meg fryktelig gammel når jeg sier det, men det er sant. Noen ganger vil jeg bare stoppe opp hele greia, hoppe av verden litt og nyte nuet. Ikke la ungene bli så himla store så himla fort.

( Skulle ønske det var sånn bestandig. Alle tre, sammen, her hjemme hos meg. At tiden bare kunne stoppe opp litt. )

På pulten mandag morgen lå en pakke og ventet på meg. Først fikk jeg litt sånn småpanikk, lurte på om vi hadde enda et sånn “hemmelig venn” opplegg som jeg ikke hadde fått med meg. Men neida, jeg hadde fått pakke av en kollega, en sånn dame som bare gjør sånne ting, kun fordi, og akkurat denne mandagen gjorde denne damen meg ekstra glad. Tenk å få starte uka med en sånn fin overraskelse. Hverdagsøyeblikk på sitt aller beste.

( June altså. Alle skule hatt en sånn kollega! )

Tirsdagen husker jeg ikke stort av. Gikk vel på jobb, jobba, gikk hjem igjen, lagde middag, leste bok, og sovna på sofaen med en pus i fanget. Fint det og. Hverdager man ikke husker er ikke nødvendigvis kjedelige, de er bare vanlige. Vanlig er bra det! Da har man tid til å sette litt ekstra pris på det litt ubetydelige, likevel fine. Sola for eksempel. For akkurat nå på våren er sola spesielt magisk. På vei til jobb stoppet jeg på innfartsparkeringen ved bussholdeplassen for å plukke med meg en liten gul blomst, tenkte å pynte kontorpulten litt, bare fordi. En liten gul sak som fremdeles var lukket etter natten. På vei hjem, i strålende sol var blomstene sprunget ut, og dannet et gult teppe langs hele parkeringsplassen. Sånne små ubetydelige ting, som plutselig blir fine hverdagsøyeblikk, bare fordi man har tid til å se etter. Det er ganske fint.

( Nå sola er magisk. )

Onsdagen, da jeg våknet sliten, følte at jeg mistet bittelitt av meg selv i morgentimene, og hadde bare en sånn passelig fin dag. Når man kjemper litt mot det store systemet, ikke på vegne av seg selv, men på vegne av andre, og ikke føler at man kommer noen vei. Da var jeg sliten. Det resulterte i et lite blogginnlegg om å “gripe den fordømte dagen” (kan leses HER). Og på sånne dager, når man føler seg litt liten i en voksen verden, og ikke helt vet om man ønsker å hoppe i nye utfordringer med begge bena, da er det jammen meg fint å ha en blogg. Det finnes altså så mange gode mennesker der ute, og jeg er så glad for hver og en av dere som tar dere tid til å legge igjen en kommentar eller en tilbakemelding enter her på bloggen, på facebook, eller på snap og instagram. Det er tydelig at jeg ikke er alene om å kjenne på det å ikke alltid strekke til. Dere er gode, virkelig gode, alle som en. Tusen takk! Måsagubben hadde en lang og trasig onsdag han også. Vi løste det rett og slett med en spontan date på Shell stasjonen rett borti gata. Burger og rifla poteter, bare han og jeg. Spise ute, snakke, kjenne kveldssola varme litt i nakken, tusle sakte hjem, hånd i hånd, og glede oss over alt vi har, i stedet for å legge vekt på det vi tror vi mangler. Vi har mye å være takknemlige for, og vi vet det.

( Når fintfolk er på spontan date midt i uka. )

Mellomste poden fikk, som mange har fått med seg, en respektabel 2.plass i NM forrige uke, og treningsgleden her hjemme er større enn noen gang. Jeg vet jeg gjentar meg selv når jeg sier at vi er takknemlige for alle som støtter Nordvang Motorsport med grasrotandelen sin, men dere aner virkelig ikke hvilken stor forskjell dere utgjør. Nå satser vi mot nye løp, og så fort jeg er ferdig å skrive denne ukesbloggen farter jeg sammen med resten av gjengen opp på banen for litt teknikk og utholdenhetstrening. Drømmesøndag for a mor? Neppe. Sand mellom tenna, og grus i øya er ikke akkurat festlig for middelaldrende kjerringer, men det er så verdt det. For den idrettsgleden de viser, og det samholdet gutta har, den vil jeg ikke gå glipp av for alt i verden. Den skaper så mange fine og minneverdige hverdagsøyeblikk.

( Foto: Indre Akershus Blad. )

Torsdagen var hodet fullt etter jobb, og skuldrene verket. Løsningen fant jeg ved Stigtjern. Et bittelite vann inne i skogen, helt alene, i lett vår-regn. Stille og rolig, helt alene. Balsam for sjelen, magisk hverdagsøyeblikk.

( Et stille skogstjern, helt alene, i vårregn. Balsam for sjelen. )

Fredagen bød på ukas beste, kanskje verdens beste øyeblikk. Fortelleren i meg vil dele, mammaen i meg velger å ikke gjøre det. Men det var fint, noe jeg alltid vil huske. Vi feiret med en tur på Mc.Donalds…fintfolk vet hvordan man feirer si 😉

Lørdagen var jeg lat, flatet ut i sola helt til minsten fikk ånden over seg og ba med mora si på “trappeløp” i hoppbakken. Møkkaunge…der lå jeg og ante fred og ingen fare, og før jeg viste ordet av det lå jeg langflat på toppen av hoppbakken og heiv etter pusten som en blåhval på land. Fy flate så tungt! Og poden, han bare jogget lett og ledig i forveien! Tror aldri jeg har følt meg eldre. Hjemturen tok vi gjennom skogen, i strålende sol. Nøt både lydene av bekken som sildret, rådyrene som skvatt da de så oss, og solstrålene son fant veien gjennom tett skog. Det var hverdagsøyeblikket sitt det!

( En litt mer sliten enn den andre, men fint for det. )

Mere kan nevnes. Det er nok ikke engang alle øyeblikk jeg husker, her og nå. Årets første grillings, på en billig kulegrill fra Europris. Blåveisene bak huset. Turen innom bestemor på Sørumsand for å hente rånersykkel til minste poden. Noen minutter på mammas grav, bare for å luke litt, klargjøre til planting der før 17 mai. Slike ting som gir en indre ro. Fine øyeblikk.

( En liten tur innom graven. Kjenne litt på savnet, grave litt i jorda..men ikke så langt ned at det blir makabert altså! )

Men nå, nå skal a mor ut i solen. På med joggeskoa og hørselvern, opp på en eller annen avsidesliggende crossbane. Heie litt på sidelinja, ta noen bilder, kanskje jogge hjem gjennom skogen, og fyre opp grillen en siste gang denne uka. Nyte alle de små øyeblikkene søndagen er villig til å gi. Tipper det blir mange, bare jeg legger merke til dem.

Takk for at du titter innom. Håper uken din har vært full av små fine øyeblikk, og at neste uke blir super. Vi blogges.

Man har noen dager hvor man liksom er kulheten selv. Hvor man har stålkontroll på livet, synger som en stjerne, beveger seg som en catwalkmodell- en grasiøs gaselle, og klarer å le en litt sånn yndig trillende feminin latter og blafre lett med akkurat passe sminkede øyevipper når en kar med akkurat passe store biseps og bred brystkasse smiler til deg.

Også har man sånne dager hvor man vasker hendene med ketchup, nyser med mat i munnen, og smiler bredt på passbildet med to valmuerfrø og en persilledusk mellom tenna!  

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har mest av sånne dager som sistnevnte.

Det går fint det altså. Jeg har blitt så gammel, og kommet til det punktet i livet, at jeg ikke alltid trenger å være sånn snasen gaselle for å komme gjennom hverdagen, men innimellom, bare av og til, skulle jeg ønske jeg hadde bittelitt mer stålkontroll i livet.

Sånn som i går, for eksempel. Hadde jeg bare hatt et snev av dannelse i går, en liten feminin snert, bittelitt bedre ordforråd og en anelse klasse, så hadde jeg ikke sitti her akkurat nå, og skrevet blogg mens jeg mentalt gravde min egen grav.

For vanligvis er jeg ganske så munnrapp. For munnrapp, vi mange si. Snakker før jeg tenker, angrer etterpå. Drar en grovis i upassende lag, selv om jeg er klin edru. Flere ganger har den store kjeften min fått meg i «trøbbel», og vi skal ikke mer enn et år tilbake før sleivkjeften min nådde store deler av Norge med DETTE innlegget.

( Fra riktig vinkel kan selv den største sugga se fattet og polert ut. Sånn delvis i hvert fall. )

Men så har du de dagene hvor jeg virkelig kunne ha bruk for den rappe kjeften, men så stopper bare hjernen helt opp. Total kortslutning. Som i går.

For lenge har jeg gått rundt med smerter i nakken og skuldre, antageligvis forårsaket av en salig blanding av lite trening, vond nakkepute og gammel madrass. Så vondt har det vært over tid, at jeg nå hver dag går rundt med stive skuldre, vond nakke og murrende hodepine. Plagsomt, rett og slett. Så plagsomt at jeg ble henvist til fysioterapeut. I går ettermiddag skulle jeg ha min første time. Egentlig bare en samtale. Litt sånn: «Hva er problemet, og hva gjør vi med det?» type opplegg.

Og jeg hadde en «sånn dag!» Glidelåsen i buksesmekken hadde røket, og var provisorisk fiksa med binders. Sola varmet gjennom vinduene på venteværelset, og jeg svettet som en gris i nakken. Måtte likevel beholde skjerfet på, for på den mørkeblå genseren kunne man fra mils avstand skimte en flekk tannkrem på den ene puppen, og en flekk Go`morgen Yoghurt på den andre.

Det eneste som talte til min fordel denne ettermiddagen var kjeftamentet mitt. Om jeg så ut som ei skikkelig sugge kunne jeg i hvert fall skli gjennom møtet på munnrapp sjarme og rask konversasjon.

Trodde jeg.

For plutselig, i døra inn til venterommet åpenbarer det seg en skapning som ville fått selv en død kvinne til å stønne i grava. En sånn solbrun gresk gud, med hår som bølgete sjokolade, og øyne, dyp brune som en kopp lunken kaffe mocca. Med andre ord, et skikkelig måltid, og jeg ble akutt sulten. Jeg rakk akkurat å reise meg før jeg sklei av stolen, tørket svette håndflater på låret, og inne i hodet mitt forberedte jeg meg på et litt hest og sexy «Hallooo?»

( Sannheten finner man oftest når man tar bildene underfra og opp…. Nei, det er ikke melkespreng! Det er tannkrem og Go`morgen yoghurt. )

Men akkurat i det han strakk frem en solbrun og senete, sterk arm, så meg dypt inn i øynene og sa «Hei!», gikk hele planen om en avslappet, sexy hilsen til helvete.

Han sa «Hei», jeg hadde planlagt et «Hallo». Skulle jeg holde meg til planen? Si «Hallo» selv om han hadde sagt «Hei», eller skulle jeg også svare bare «Hei», holde det vennlig og løst????  Og hva skjer, når hjernen koker og tunga krøller seg bak fortanna med det popcornskallet fra forrige lørdag?

Joda, da blander man sammen det han sa, og det jeg skulle si, og ender opp med et usexy og spontant «Heiloo!»

Faen!!! Driti ut, med en gang du åpner kjeften! Bra Janne, skikkelig smooth! Oste ikke akkurat kul og avslappet sexy eller???

Den greske guden kastet et kjapt, skrått blikk på meg, men var profesjonell nok til å ikke vise tegn på det han helt sikkert tenkte?at denne dama trenger mer enn litt fysio?litt psykolog også kanskje, og muligens en logoped.

Resten av samtalen holdt jeg, klok av skade, mest mulig kjeft. Jeg gikk helt og holdent inn for å lytte, ikke snakke. Svarte kort og konsist på spørsmål om smerter, og trening. Fokuserte på bindersen i glidelåsen på buksa som stakk meg litt i bilringen hver hang jeg lente meg fremover, en kjærkommen påminnelse om å ikke miste fatningen. Planla hva jeg skulle si når timen var over. Måtte ikke drite meg ut enda en gang.

«Hadet!»  Hadet, hadet, hadet!»  «HADET!». Et ord. Enkelt og greit! «Hadet!»

Men rett før timen var over reiste den bronsebrune fysioguden seg, stelte seg bak meg og la to store hender med velstelte negler på skuldrene mine. Met en kjapp håndvending dro han av skjerfet, en bevegelse som på en annen tid, i en parallell Hollywood-verden ville være begynnelsen på noe intimt og sexy, men som i stedet bare blottla to pupper fulle av tannkrem og Go`morgen yoghurt.

Flau, og spent på samme tid, knadde han på knuter jeg ikke viste jeg hadde. Så henrivende var det at jeg et øyeblikk tok meg i å stønne høyt, og sikle på min egen skulder, og da jeg hevet blikket og tittet i speilet på veggen foran meg, så det ut som om en sexgud i hvit piket-trøye med logo på brystkassa desperat prøvde å gjenopplive en slagrammet neandertaler.

Igjen stakk bindersen i buksesmekken meg, og brakte meg tilbake til virkeligheten, akkurat i det barskingen med mirakelhendene satte opp neste time, og viste meg til døren.

Inne i hodet mitt fløy tankene. «Vær kul. Vær rolig. Si hadet! HADET!»

Og så setter han to dyp brune øyne av mocca latte i mine, tar meg forsiktig i hånden og sier «Mårna!»

Kortslutning!!!

«Mårna???? MÅRNA??? Jeg skulle jo si hadet!!!???»

Hva gjør jeg nå? Holder jeg meg til planen? Sier jeg hadet? Eller skal jeg være like kul og fattet som Mr. Mocca Latte, og si mårna?

Og mens han står der, men min hånd i sin, og en sjokoladebrun hårkrøll faller lekent ned i panna hans, gjør jeg som jeg gjorde innledningsvis, og blander de to ordene.

«Mårna» og «Hadet». Så med flekker på puppene, svette i nakken, og sikkel på skuldrene klemmer jeg han litt ekstra i den sterke hånden, og sier:  «MåHaDet!»

( Bare låser meg inne litt jeg, og kommer aldri ut igjen lissom. Passer fint. )

Og nå sitter jeg her, og lurer på om ikke nakken kjennes mye bedre ut i dag. Så bra at jeg ikke trenger de fysiotimene likevel. For ikke pokker om jeg kan dukke opp på kontoret der igjen, kjent som den litt suggete kjerringa med flekker på puppene, popcorn bak tenna, åpen buksesmekk, og som sikler mens hun ser på fysioterapeuten og sier med hes stemme: MåHaDet!»

Glem det, og mårna! Ha en fin helg!

(Og for de som måtte lure…JA, jeg er fremdeles lykkelig gift med måsagubben, og JA, han vet at jeg skriver dette. )

Noen ganger er det skikkelig gøy å lage middag. Kokkelere ved grytene, prøve noe nytt. Andre ganger er det bare kjipt. Ingen har lyst på det samme, alt tar for lang tid. På sånne dager pleier jeg å ende opp med en diger salat, pasta med saus eller ovnsbakte rotgrønnsaker. Slike retter som mer eller mindre lager seg selv i ovnen, bobler i gryta, eller som bare kan kuttes og blandes, mens tankene er et helt annet sted.

Men slike retter er kjedelige alene, og smaker aller best med skikkelig godt brød til. Varmt, nystekt brød. Og fordi jeg egentlig aldri blir lei baking, slik som jeg fort kan bli med middags-kokkelering, snekret jeg i dag sammen et lite middagsbrød til hver og en av oss i familien.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Fast bestemt på å bli enda bedre til å spise opp rester ble middagen en pastasalat, mekket sammen av nykokt pasta og alt av salatrester i kjøleskapet. Men salat i seg selv er ikke alltid mettende nok, i hvert fall ikke for at par av gutta her hjemme. De trener jo hver eneste dag, trenger masse påfyll og energi til lange skoledager, OG de vokser jo pokker meg raskere enn ugresset i grøftekanten. Derfor ble det fylte pottebrød til salaten. Halvgrov gjærdeig, fylt med ønskelig fyll, fordi alle har hver sine favoritter, og stekt i små terrakotta-potter.

Deigen holdt til ca seks passe store kuvertbrød, men fordi et par av gutta i stedet ønsket seg vanlige grove rundstykker ble halve deigen brukt til det i stedet.

Oppskriften er superenkel:

50 gr gjær

7 dl vann

3 dl grovmel

11 dl hvetemel

1 ts havsalt

2 ss nøytral olje.

Alt eltes sammen i ti min eller mer, og heves under plast i ca en time.

Fremgangssmåte kommer som vanlig i påfølgende bilderaid.

Halvgrov gjærdeig. Kan også heves over natten, i kjøleskap.

Del deigen i like store emner, og trykk ut til flate leiver med hånden.

Fordel ønsket fyll på leivene. Jeg har brukt rester fra kjøleskapet. Spinat, ost, feta, tomat og paprika.

Snurp sammen leivene med fyll til en rund ball.

Legg opp ned i pottene (eller andre ønskelige former), og etterhev under håndkle i ca en time.

Stekes på nederste rille i stekeovnene. 200 grader i 45-50 minutter.

Brødet kan deles på midten, eller i skiver.

Supergodt tilbehør til enkle middager som pasta, salat eller enkle gryter. Også gode alene som et lunsjbrød, eller som en litt lun kveldsmat.

Fine på bordet når man har middagsgjester også, eller rett og slett som en vertinnegave til verten som allerede har alt. Spiselige gaver er ofte veldig populære.

Rundstykkene av samme deig stekes midt i ovnen. 200 grader, i 10-15 minutter.

Helt supre til kveldsmat, eller til matboksen de også.

Nå skal jeg dusje av meg vårregn og gjørme, etter en sårt tiltrengt, og nydelig tur inn til Stigtjern. Godt å kjenne litt på stillheten i i naturen før kveldingen.

Ønsker alle som vrenger innom en smakfull kveld.