I fjor sommer var jeg stadig rundt og titta etter et par nette, sommerlige, lave, blå tøysko. Jeg er jo som tidligere nevnt utstyrt med et sett realt usexy pailabber i str 42, og nett og snasent skotøy har vist seg å være tilnærmet umulig å finne. Har du vært med denne bloggen fra starten husker du kanskje min frustrasjon og aldri så lille utbrudd som nærmest blåste manken av den stakkars selgeren på “sporten”, den gangen jeg ønsket meg rosa joggesko. ( Hvis ikke kan du lese det HER )
Uansett, jeg fant aldri noe sko i fjor. Egentlig kunne jeg tenkt meg et par sånne “Toms” som alle trasker rundt med, men de er så sabla dyre, og når man har tre tenåringer som vokser raskere en gjødsla ugress, og som alle trenger både joggesko og sommersko, ja da ble det ikke sko til a mor på denne månedens budsjett heller. Og hva gjorde mor da? Jo, hun gikk i den samme fordømte “Kina-fella” som hun har gått i flere ganger før. For jeg har handla på nett fra Asia med jevne mellomrom i over et år nå, og har snart svart belte i bomkjøp. Jeg har endt opp med et sånn pølseskinn av en selskapskjole, og ei vattert truse med rumpeinnlegg som aldri kom lenger opp en knæra. Men hindrer det meg i å gå i den samme fella igjen? Neida! For denne dama er uredd og evig optimist (gubben kaller det dum), og da hun fant et par nette, fine mørkeblå ballerinasko til den nette sum av 18 kroner inkludert porto på Wish, da gnei a seg i hendene og tenkte at penger spart er penger tjent. Her skulle det bestilles. Endelig skulle det bli sko som matcher sommerkjolene til a mor.
( Stort mer usexy blir det ikke, enn en bleik plattfot str 42 med nok åreknuter til å fortøye Stena Line, og misfarging fra billige ankelsokker fra Europris. )
Klok av skade sendte jeg denne gangen mail til butikken, for å forhøre meg om størrelsene, da tidligere erfaring viser at en kineser i XL er betraktelig mindre enn ei måsakjerring i samme str.
De svarte overraskende raskt på mail, og selv om butikkeieren av firmaet kalt “Very nice shoes” ikke var så himla stiv i engelsk, fikk vi likevel kommunisert rikelig.
Meg: Hi. I was just wondering if these shoes (photo included) come in regular European sizes. I wish to order a pair in size 43, and I`m wondering if they will be large enough for me?
Mr.Chong: Wow. Very big nice lady you are?
Meg: (og her lo jeg litt) Yes, I`have large feet. Do you think they will fit me, or does the sizes run a bit small.
Mr.Chong: No, no! Very very big shoe for very big lady. We send?
Meg: Yes please. I will order a pair i navy, size 43.
Mr.Chong: Very big nice lady. Dinosaur feet. Wow. Yes, shoes will be nice for you. Thank you.
Så mens jeg la inn en ordre på et par svinbillig ballerinasko fra Kina satt en kineser på den andre siden av kloden og gnei seg i henda, mens han fant frem det han selv mente var et part enormt store damesko til ei kjerring på måsan med “dinosaurføtter”. På dette tidspunktet kunne egoet mitt vært såra, men den gang ei, for på vei over hav og land var et par sommersko som ikke ville ruinere meg, og selgeren selv hadde forsikret meg om at de var normale i størrelsen. I tillegg hadde jeg bestilt en str større enn jeg bruker, bare for å være på den sikre siden. Dette lovet godt.
( Når du endelig får klemt åreknutene inn i noe nett og yndig, men gleden er like kortvarig ekteskapene til en hvilken som helst Kardashian. )
Allerede ni dager senere lå det pakke i postkassa, en pakke så stor at det knapt var rom for å lukke lokket. Det lovet bra. Store sko, stor pakke. Enda mer lovende ble det da jeg åpnet pakken. Slett ikke verst for 18 kroner! Slett ikke verst. Semska, flate, mørkeblå, og akkurat passe jentete. Så var det generalprøven. Passet de?
Spent tredde jeg på meg den høyre skoen. YES!!!! Ikke akkurat store, ikke mye rom til å bevege tærne, men en som er født og oppvokst med flytebrygger i sokkene har lært seg å ikke være kravstor. Joda, dette lovet godt. Myke fine såler, kommer til å bli helt supre til den mørkeblå kjolen på 17 Mai.
I nærmest ekstase over å endelig ha funnet greit skotøy til en billig penge bøyde jeg meg fremover for å prøve den venstre skoen også. Greit å tusle litt rundt med de inne, tenkte jeg. Gå de inn litt liksom. Men den venstre var merkelig trang, og vanskelig å få på. Fader ass, tenkte jeg. Ofte er jo bena litt sånn ulike, men så til de grader??? I et par minutter krangla jeg med venstre fot. Banna og svetta, til jeg endelig fikk trett pailabben nedi. Noe kjentes feil. Skikkelig feil. For hvert skritt jeg tok gikk høyrefoten rett frem, mens venstrefoten svingte mot venstre. Hva pokker. Jo flere skritt jeg tok jo verre ble det, og plutselig stod jeg med med det ene benet rett frem, og det andre helt motsatt vei, og akkurat i det hoftekula skulle til å poppe, knærne frontkolliderte med hverandre og hele fordømte underlivet omtrent hoppa ut av ledd skjønte jeg det.
( Hmmm, her er det no alvorlig gæli!!! )
( Rett før det knepper i hofteskåla, og jeg får livmora ut av ledd! )
( Et skritt til, og eggstokkene tvinner seg sammen som et hampetau! )
Very big nice lady with dinosaur feet, hadde fått to høyresko!
Så nå sitter jeg her, og tenker at om jeg skal få blitt med i årets 17.Mai tog, så må det være et sånt bittelite tog, som bare går rundt og rundt, mot venstre, i ei lita rundkjøring nede i sentrum, for med sko som svinger av seg selv kommer jeg neppe særlig fremover. Jeg kommer til å gå så mye i sirkel og ta så mange ufrivillige piruetter at jeg antageligvis havner svimmel og uvel i grøfta, sammen med en gjeng bakfulle rødruss!
( Sko for de som liker å ta spontane ufrivillige piruetter i tide og utide selges svinbillig! )
Og om du tilfeldigvis skulle befinne deg på Bjørkelangen 17 Mai, og kjenne en eim av tåfis, så må jeg bare på forhånd få beklage. Det er bare jeg som tusler rundt barbeint, sur og bitter.
Very big nice lady, my ass!