For en middelaldrende småtjukk dame med overutviklet sans for trøstemat og medfødt treningsvegring var det en velsignelse å motta følgebrevet etter fotopperasjonen i Januar. Der stod det nemlig at all form for løping og hopping måtte utgå i fire måneder. Selvsagt gjorde jeg et stort nummer ut av det til venner og kjente, klasket meg teateralsk med flat hånd på panna, offet og stønnet, og la til med gråtkvalt stemme :» Åneiii?også jeg som eeelsker og både løpe og hoppe lissom!» Sannheten var jo at jeg lykkelig og med god samvittighet satte meg godt til rette på nærmere en hel kvadratmeter stor fleskeræv i en treseter fra IKEA, gnagde meg gjennom den ene Troikaen etter den andre, og nøt det pålagte treningsforbudet.
Så skjedde da det som ofte skjer når middelaldrende damer setter seg til i sofaen i romslige joggebukser. Klærne man vanligvis bruker, de krymper!
Så stod jeg der da, slukkøret og småforbanna, foran speilet den dagen måsagubben og jeg skulle feire 20 år som kjærester på bygdas eneste restaurant som ikke serverer ketchup fra beholdere som likner på jura til en melkesprengt ku, hengende over disken, og forbannet den olabuksa som hadde krympet så mye at den kortsluttet all blodtilførsel fra toppen av høna og ned til bena.
( Når du skal på date med gubben, men sakte men sikkert, Troika for Troika, har spist deg ut av alle bukser med knapp! )
«Fader altså!», klaget jeg høylytt! «Dette hadde jo ALDRI skjedd om jeg ikke hadde treningsforbud!», sutret jeg, og kikket over skulderen på gubben som stod der som en handlingslammet neandertaler mens han med skremt blikk tittet på knappen i olabuksa, som om han var redd den skulle fyre av som ei revolverkule, og utslette deler av familien.
«Nå fikk du vel kanskje ikke egentlig treningsforbud da!?» svarte neandertaleren, og kastet seg ned på gulvet med armene over hodet da jeg bråsnudde meg, i frykt for å få en bukseknapp i panna.
«Kaller du meg feit?», freste jeg, vel vitende om at det egentlig ikke var det han hadde sagt, men vi damer uten livmor og antydning til svettetokter flere ganger om dagen er som kjent vandrende udetonerte østrogen-bomber, klare til å gå av når som helst.
( Småredd ektemann med bukseknappfobi og nedsatt sympatievne! )
«Neida, neida, pusen min!», stammet gubben mens han karret seg opp i knestående, fremdeles med blikket vaktsomt plassert på bukseknappen min, før han stotret videre med skjelvende stemme: « Det er bare det at selv om du ikke akkurat skulle hoppe på ei stund, og jeg VET jo hvor glad du er i hopping og sånn, så har du jo lov å bevege deg LITT!»
( I det øyeblikket du innser at Troika og ostepop ikke er lavkarbo…)
Dagen etter var jeg tilbake i joggebuksa med strikk i livet, men hjernen hadde ligget i hardtrening hele natten. Jeg hadde vridd hodet i flere omganger, og prøvd å komme på diverse treningsmetoder jeg kunne utføre hjemme i egen stue, noe som hverken innebar nevneverdig hopping (som jeg jo elsker!) eller bruk av treningssko som fremdeles klemmer på hovne føtter. I de sene nattetimer slo det meg. Rockering!
Herrgud lissom, skru klokka 25-30 år tilbake i tid, og jeg var dødsgod på rockering.
De som har fulgt bloggen en stund husker kanskje at jeg i fjor sommer fortalte om ting jeg var god på i ungdommen, men som hadde gått i glemmeboken, og som jeg plutselig slett ikke var god på lenger. ( Du finner historiene HER, og HER ) Med flere punkterte nakkevirvler, en nær døden opplevelse og nesten drukningsulykke friskt i minne, gikk jeg raskt igjennom mulige farlige scenoarer i hodet mitt, men kunne ikke på noe tidspunkt klare å koble noe som helst av potensiell fare forbundet med rockering!
Full av pågangsmot og Troika stappet jeg kvadratmeter`n av en hengeræv inn en sånn snasen treningstights med kryss på låret. Bare å komme inn i en slik treningstights med mindre elastikk enn en lekablokk, og ben så trange at blodtilførselen stopper før den når knærne var trening nok i seg selv, og jeg var gjennomsvett og rød i pæra lenge før jeg fant frem rockeringen. Og vi snakker ikke en hvilken som helst rockering heller! Neida, for jeg har arvet en sånn svær treningsrockering av Randi på jobben. En sånn som er omtrent halvannen meter i diameter, har masserende harde gummikuler rundt hele innsiden, og veier et tonn. En sånn rockering som garanterer vektreduksjon bare du ofrer den et blikk, og som ved korte treningsøkter av og til smelter bilringer og gir en sånn timeglassfigur Marilyn Monroe i sin tid bare kunne drømme om. Bare å løfte monsteret ut av boden fikk det til å gå rundt for meg, og gav tilløp til skiveutglidning og prolaps. Men den som gir seg er en dritt, og etter en aldri så liten pustepause og en shot med Pepsi Max var det på tide å rocke den ringen!
( Den følelsen, når du har tatt på deg treningstights med kryss på låret for første gang på tre måneder, og føler deg utslitt og ferdigtrent fordi du faktisk klarte å rulle den oppover lårene! )
Genialt, ikke sant. Stå rolig midt på stuegulvet, la ringen svinge om midjen slik som en dødsfet hjulkapsel spinner på dekket til en senka Volvo 240, og bare la kiloene renne av mens bikinikroppen strider frem som en ridder i rustning på hvit hest.
Men samma hvor hardt jeg tok i og slengte den fordømte ringen rundt midja gikk den omtrent bare ei halv runde før den først hektet seg fast i en valk for deretter å falle i gulvet. Samme hvor mye jeg snurra og vrikket på hoftene gikk ikke driten rundt. Jeg prøvde igjen og igjen, slang rockeringen mot høyre rundt bringa alt det armene maktet, skøyt hoftene frem og tilbake til hofteskålene skvatt inn og ut av ledd, men rockeringen kom seg pokker ikke en halv runde rundt engang! Midt på stuegulvet stod jeg og luftjokka ut i intet, som en parringskåt blandingsbikkje som har fått snusen på ei tispe med løpetid, med rockeringen liggende rolig rundt bena mine på parketten!
Til slutt måtte jeg la faenskapen ligge på gulvet mens jeg småflau og slukøret, men ei hofte ut av ledd, dro meg på albuene bort til PC`n for å Google «Hvordan rocke med rockering!»
Hva skjedde med talentet fra barndommen? Jeg rocka jo ringer som en proff på så nær som alle kroppsdeler gjennom hele 80-tallet, og nå klarte jeg knapt å rotere underlivet engang???!!!
For jeg var virkelig kjempegod! Helt sant.
( Når du slenger rockeringen mot høyre så grevinnehengene rister til de slår ut på Richters skala, og du luftjokker som en gal, men rockeringen ikke snurrer en halv runde engang!)
Det tok meg to timer, enda en Troika og tre «How to hoolahoop» videoer på YouTube før jeg endelig så smått begynte å få teken på det igjen.
Det viser seg at det stemmer som det blir sagt, at øvelse gjør mester, og idet dag ble til kveld klarte jeg hele femten og seksten runder med ringen av gangen. En knust vase og et par nedrevne lysestaker fra nærliggende hyller og salongbord var en liten pris å betale for gjenvunnet rockering-talent! Så rå, og så selvsikker ble jeg, at da gubben kom inn i stua etter endt arbeidsdag satte jeg opp tempoet på den blytunge rockeringen med massasjekuler, for å virkelig brife litt!
Herregud, jeg var jo dødsgod!!!
Litt lut i ryggen og foroverlent av utmattelse luftjokket jeg den rockeringen som en proff, en grasiøs turner, med armene i været, mens jeg smilte flirtende til den over snittet imponerte måsagubben som tittet beundrende på imponerende hofterulling i profftempo.
«Blir du ikke tent nå, så veit ikke jeg!», rakk jeg akkurat å lire av meg idet 25 kilo roterende massasjekuler satte rakkettfart, steg fem cm oppover, kjørte over og klemte i filler et sett hengepupper!
Det var som å ta mammografi hos en sadistisk radiograf med seriøse mammakomplekser, som å få puppene i klem i heisdøra! For etter alt slitet med å få på tightsen med kryss på låret droppet jeg alt som het trenings-BH. Hadde ikke overskudd til å tre overkroppen inn i utvasket spandex med smale stropper og vattering. Trengte jo ikke den når jeg hadde hoppeforbud. Tenkte at de hengejura ikke kom til å slå mot haka ettersom jeg likevel ikke skulle riste nevneverdig på overkroppen. Men så fikk jeg de altså i klem istedet, og ikke bare en gang, men tre!!!
( Når du skal imponere gubben, og ruller hoftene som en 70-talls tysk pornostjerne, men blir litt for lut i skroget og får oppbrukte, helslappe mammapupper i klem!
Så nå sitter jeg her da, og trøstetygger en dobbel Troika, i en sliten treseter fra IKEA, i en olabukse så trang at bilringen som henger over ene og alene kan fungere som rockering, og med to mørkeblå og lilla godt mørbankede hengepupper tapet fast i hver sin ispose.
Så skulle det vise seg at rockeringen ikke skulle være redningen for sommerkroppen 2018 likevel, men jeg VAR kjempegod!
Helt sant!