jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

Jeg har brukt mange å på å lære meg å nyte søndager. I lang tid var denne dagen for meg bare brukt til opprydding av forrige uke, og en oppkjøring til den kommende uka. Jeg tok meg aldri tid til å virkelig nyte søndagene som en del av helgen, men det var før jeg oppdaget det som i de senere årene har vært min skitne lille hemmelighet… Jeg var lenge i tvil om det var noe jeg i det hele tatt skulle dele med noen, og i hvert fall ikke på en blogg, men skitt samma og la gå!!! Skal man først ha en hverdagsblogg som er helt ekte, og bare meg, kan man like gjerne dele det som er litt flaut også.

Hver søndag pakker jeg kroppen godt inn i en god, gammel og slitt flanellpysj, trer føttene nedi et par av ullsokkene fra oldemor Reidun, skjenker meg selv en diger kopp Pepsi Max……

…og fordyper meg i den man på folkemunne kaller en feit bok med “god gammeldags husmorporno!”

 

Sånn, da er det sagt. Hemmeligheten er ute, og har jeg sagt A, kan jeg like godt si B, og dele resten av historien også.

Hver fredag etter jobb tar jeg turen innom en lokal matbutikk for å lete etter det som skal bli søndagens virkelighetsflukt for undertegnede. Bare det at denne type litteratur ikke finnes å oppdrive på bokhandelen, men i matbutikkene sier vel sitt om det litterære innholdet, og til tross for at hemmeligheten min nå er ute skal jeg godt innrømme at det å handle denne typen bok er litt flaut.

På hylla mi finner du sonetter av Shakespare, Henrik Ibsen…du vet, alt det kultiverte preiket jeg vil folk skal tro jeg er smart nok til å lese, og som tar seg godt ut på hylla. Men sannheten er en ganske annen, for i skuffene gjemmer det seg flere titalls pocketbøker fra Harlequin med syndefulle tekster og enda mer syndefulle cover

.

 

Det finnes tre matbutikker her på Bjørkelangen, og jeg går aldri innom samme butikk for å handle to fredager på rad, i frykt for å bli gjenkjent som hu dama som alltid leser sånne bøker. I tillegg har jeg innarbeidet meg en rutine når jeg kommer til kassa.

Jeg legger først på andre varer av ulikt sortiment, og lar kassaopperatøren pipe inn varene, før jeg legger på en av disse “neste kunde” pinnene på rullebåndet , plasserer boka og en pakke Mokkabønner bak, og sier – ” Denne boka og disse Mokkabønnene skal betales separat, og jeg vil gjerne ha med kvittering. Mormor skal ha litt lesestoff og sjokolade på sykehjemmet, skjønner du!”

Jepp, du leste riktig. I frykt for å bli omtalt som “Hu husmorporno-dama som handler på fredager”, bruker jeg min avdøde mormor som unnskyldning når jeg handler inn helgens flukt fra virkeligheten. Jeg, som ikke liker Mokkabønner engang, og bare handler det inn for å gjøre hele “gammel dame på sykehjem”-løgnen mer troverdig, har i skrivende stund 7 pakker Mokkabønner liggende i kjøkkenskapet…

 

Uansett… På søndag synder altså fruen foran peisen med nesa godt plassert i side 191, hvor “Roberto” er klar til å gjøre kur til “Jessie”.

Jeg dømmer meg bort i en verden der heltene har brede brystkasser med et lett dryss av mørke krøller, markante kjever men myke lepper, og millioner av dollar på konto som de bruker på barnehjemsbarn eller forlatte valper, mens jeg tar meg i å sammenlikne historiene med det virkelige livet her på Måsan!

Ja, for det er faktisk nesten umulig å ikke sammenlikne hvordan heltinnen med noe samme utgangspunkt som meg kan ende opp i en verden av glitter og glamour, og jeg ende opp her…i et gammelt trekkfullt trehus med en møkkete mekaniker og en kurv full av uplanlagte kattunger.

 

La meg forklare nærmere, sånn bare til sammenlikning.

1.

 I boken: Roberto kremtet forsiktig, nesten lydløst for ikke å vekke henne….

I virkeligheten: Ronny åpnet kjøkkenvinduet, holdt for det høyre neseboret, og skjøt ut busen som hadde pepet irriterende og holdt Janne våken hele natten.

 

2.

I boken: Roberto lot tungespissen gli sakte over munnviken hennes, og slikket i seg den siste dråpen vin.

I virkeligheten: Ronny trer underleppa opp i barten, suger inn siste rest av peppersaus  før han tørker resten av munnen på t-skjorta!

 

3.

I boken: Roberto lot de lange fingrene sine gli lett over den markante litt harde kjeven med en skygge av skjeggstubber, før man smilte til henne fra den andre siden av rommet.

I virkeligheten: Ronny klør seg i øret med en gammel tannpirker.

 

4.

I boken: Roberto kysser henne ømt mens de tar farvel. ” Jeg tar privatflyet tilbake i kveld så fort møtet i Roma er over”, sier han. “Jeg blir glad hvis du har på deg silkenattkjolen når jeg kommer tilbake.”

I virkeligheten: Ronny er halvveis ut døra i det han roper -” Jeg stikker i garasjen og legger på vinterdekk, og gidder du å la vær å bruke boksershortsen min eller!!!”

 

5.

I boken: Roberto åpnet for roomservice i bare morgenkåpen, og satte et brett med champagne og jordbær foran henne i sengen før han foreslo at de kunne drikke champagne av hverandres navler.

I virkeligheten: Janne står på kjøkkenet og bare grove rundstykker som Ronny skal ha med på jobben i morgen, fordi han får så mye luft i magen av de fine hornene med ost og skinke fra kantina!

 

Så der har du det. Det er langt mellom “Roberto og Jessie”, og Ronny og Janne!

Når det er sagt må jeg jo bare understreke at jeg trives der jeg er, selv om Ronny hverken er halvt italiensk, multimillionær eller har lemmer av stål og et dryss mørke krøller på brystet.

Han har derimot en litt sexy dialekt fra Sørum, nok penger i lommeboka til å bestille pizza i ettermiddag, tett pels på så godt som hele kroppen, og sist men ikke minst, et hjerte av gull!

 

Så selv om vi ikke har for vane å drikke sjampis av kroppens diverse hulrom, ligger det mye kjærlighet i en søndag på sofaen sammen også. Med eller uten bok. Dessuten ville nok aldri “Roberto” massert “Jessies” ustelte føtter med antydning til pannelugg på stortåa , mens hun leste skitne hemmeligheter om andre vellykkede menn rett foran nesen hans. 

Det er det bare Ronny som gjør!

God søndag.
 

 

 

Planleggingsdag på hele huset, bortsett fra gubben. Jeg hadde en kort time på kontoret i dag tidlig mens gutta fremdeles sov, og så kunne jeg dra hjem for å ta helgen. Jeg har jo som mål å nyte hverdagene mer, men en langhelg nå og da er slett ikke å forakte det heller.

Faktisk har vi gledet oss sånn til å ha fri på fredag at vi har hatt nedtelling på tavleskapet hele uka.

Jeg er for øvrig på jakt etter bevismateriale til å felle “kunstneren” som har tatt seg friheten med å besudle kunstverket mitt med sannheter som aller helst skulle vært usagt…

 

Vel hjemme hoppet jeg i joggebuksene og tok turen til Høgåsen i deilig høstsol. Det er tross alt bare å nyte de siste fine dagene før snø, sludd og kuldegrader kommer og lager rim i barten.

 

Til tross for røde kinn og svette kroppsdeler liker jeg å “løpe” i skogen, og å rusle rundt alene gir rom for å tenke. Jeg liker å tråkke alene innimellom, liker å slippe å snakke, og under slike turer bobler gjerne kreativiteten, og ideene kommer som perler på ei snor. Det må bli en slik tur til i løpet av helgen, denne gangen med poser til å samle materialer i. Skogen bugner for tiden av flotte materialer av ulike sorter og farger, og jeg gleder meg til å lage litt julepynt i form av kranser og liknende.

Vel hjemme, og med hodet fullt av ideer kunne jeg roe ned med kaffe (egentlig er det Pepsi Max, men det er så mye mere voksent å late som det er kaffe) og dagens utgave av Indre Akershus Blad, de lokaleste lokalavisa av dem alle.

 

På mandag var en av deres journalister i måsahuset for å spise frokost og gjøre et lite intervju med denne ferske bloggeren. Det var kleint! Superkleint! (og litt kult) Anne, som journalisten het, var supertrivelig, noe som gjorde det hele litt mindre skummelt, og “Fredags-praten” som spalten hennes heter var (om man ser bort fra det kleine) i grunn ganske hyggelig.

Morsomt var det også at blogginnlegget om ludderet vårt, altså pusekatten Nelly som ble smelt på tjukka av en småkåt landstryker, fikk så stor oppmerksomhet at hun på mandag ble midtsidepike i en annen lokalavis.

 

Ludderet selv tar den nye kjendisblogger statusen med stor ro, og bruker det meste av tiden sin på å amme de fem søte små.

Og søte er de!!! Bare sjekk bildet under lissom!

 

I dag er det to uker siden de krabbet ut av ludderet og så dagens lys i ei trekasse fra Felleskjøpet. I dag ble de fotografert i verdens fineste kopper fra  verdens koseligste butikk, “Hos Mona”, på senteret.

Det beste med slike fridager man vanligvis ikke har er at de er helt stressfrie, og vi tar oss tid til å være sammen. Tidligere i høst gikk vi til innkjøp av ei bålpanne, og den har blitt guttas absolutte favoritt. de has selv laget bålplassen, montert panna , snekret krakker og stablet ved. I dag samlet de seg rund bålet ved lunsjtider , sammen med noen kamerater, og grillet lunsj på åpne flammer.

Det er kos det!

Skal man først kose seg ute hører det med en enkel desser også. Man legger jo ikke på seg når man spiser ute, fordi hjernen registrerer den friske luften, og tror dermed den er i aktivitet utendørs. Som tidligere nevnt, det hjernen ikke vet ar den ikke vondt av.

Nå har måsagubben nettopp kommet hjem etter å ha hentet gutta på klubben. De gjør seg klare for senga, og jeg skal tvinge med gjennom enda en film med Arnold Swartzenegger for å klede gubben…

Det kan forresten virke som en angrende “kunstner” har gjort bot for sine synder innimellom tannpuss og kveldsmat.

 

 

God helg ønskes fra hun som er avbildet i lokalavisa!

 

Et av målene jeg har satt meg er å glede meg mer over hverdagene.

Jeg tar meg selv så ofte i å glede meg til helgene, også glemmer jeg liksom litt å nyte de dagene det er aller flest av, nemlig hverdagene. Det er jo de det er flest av. De burde nytes enda mer. Livet er jo hverdagene, det er da de fleste minnene skapes.

Hverdagene her i huset er egentlig ganske lette å nyte. Til tross for at dagene er travle og aktive med tre store gutter i hus finnes det så mye glede å hente. Vi er så heldig å ha tre glade gutter som fyller huset med masse later, dårlige vitser, mye aftershave, og masse venner.

I dag ble hverdagen litt annerledes da vi startet med en tur på sykehuset med minsten. Ren rutine for han som til stadig er til kontroll med øre, nese og hals, men sånne dager gir jo også rom for litt ekstra hverdagskos.

Vel hjemme fikk pjokken hvile, og mor kunne også slappe av litt med en av favorittsyslene. Tegning og fargelegging. 

 

Det er nok ikke alle damer som vokser fra det å farge nøye innenfor strekene. Jeg koser meg så veldig, og senker virkelig skuldrene når jeg kan ta frem penn, papir og tusjer. I dag har jeg også kunne tegne noen av mine absolutt favorittmennesker, og det gjør det jo ekstra gøy. Ekstra høy kosefaktor blir det når man legger til sjokolade og kaffe.

Med en pus i fanget, sjokoladebart på overleppa og tusj i hånda ble det skapt en liten karikatur av alle damene på Helse og Oppvekst kontoret på skolen. Mulig det blir et lite dørskilt av det til slutt. Så herlig det er å kunne lage noe, skape noe kun fordi man vil, og ikke fordi man må.

 

Pjokken som var innom sykehuset i dag ønsket julebrus og hjemmebakt brød til kvelds, og skal man først nyte hverdagen, finnes det ikke noe bedre enn å nyte den med brød så ferskt at smøret smelter og brunosten renner av. DET er kos det. Ekstra kos er det å spise brødskiver og drikke te av fint porselen, så da tok vi like godt turen innom min absolutte favorittbutikk her på Bjørkelangen. “Hos Mona” på senteret er enn sånn butikk det er helt umulig å gå forbi uten å sikle eller stønne høylytt. Det er SÅ mye fint hos Mona, og hun er superkoselig å handle med. Man er liksom ikke bare kunde i butikken, man er litt gjest også, og blir behandlet deretter. Alltid tid til en liten prat, og sikler du for mye over fine putetrekk, saueskinn, eller blått porselen får du sikkert en serviett å tørke deg med og. I dag ble det med to nye asjetter hjem til måsahuset. Vi måtte jo ha noe å ha brødskivene på lissom…

 

Det ble som poden ville. Innimellom kattekos og tegning bakte vi flettebrød av speltmel og laget eget smør av fløte og havsalt. Snakk om hverdagslykke. Finnes det noe bedre enn når lukten av nystekt brød sprer seg i huset, og står klart på benken til et lite inntog av tenåringer kommer hjem fra skolen?

Åh, hverdagslykke.

Og det aller beste….

Man legger ikke på seg når man spiser av fint, blått porselen fra fine butikker på senteret.

En god hverdag ønskes deg og dine.
 

Hver søndag morgen får jeg et sånt akutt “OMG-nå er jeg feit”-kompleks. Dette komplekset dukker også til stadighet opp i diverse prøverom i ulike klesforretninger, i svømmehaller og om jeg tar meg tid til å bla igjennom Ellos katalogen. Men altså, søndagsmorgener er verst, mest fordi angeren etter lørdagens inntak av kalorier treffer meg som et mageplask i stille sjø…

Nå, etter at førtiårskrisa for alvor satte inn, har jeg lovet meg selv to ting.

1. Sette av mer tid til trening.

2. Ikke drøye så lenge mellom hver gang jeg shaver leggene at sluket på badet tettes.

(mer om dette i et senere innlegg)

Med friskt mot, og en treningspartner på 12 år startet jeg derfor denne hviledagen med en frokost som ville fått personlige trenere over hele landet til å krangle om meg som kunde. Havregrøt med frø og fiber nok til å mette hele landets spurvebestand, og nok langsomme karbohydrater til å holde liv i denne slunkne skrotten en stakkarslig økt på treningssenteret.

 

Et godt slanketips er å la øynene venne seg til synet av en skål havregrøt før du begynner å spise. Når man stirrer lenge nok på denne fibermølja vil hjernen etter hvert slå seg til ro med at dette er det kroppen skal jobbe med de neste timene, og kaloriene fra det egentlige måltidet vil skli gjennom tarmen som ei sliten husmor i tømmerenna på Tusenfryd.

Det egentlige måltidet er ikke så veldig ulikt originalen, men tilsatt et par ingredienser for å glede ganen.

 

Jeg tenker at kroppen er jo liksom mitt hotell, og jeg vil at de ulike gjestene skal ha like stor glede av oppholdet. At både tarmen og ganen skal sitte igjen med samme gode opplevelse den dagen de sjekker ut. Derfor tilsetter jeg alltid litt godsaker etter at øynene har vendt seg til originalmåltidet, og lukker øynene mens jeg spiser. Som sagt, det hjernen ikke vet har du ikke vondt av.

 

Ulempen med slike solide frokoster er jo at vel fremme på treningssenteret skal det ikke mer enn ti minutter på tredemølla til før tarmen som er vant til Pepsi Max og Sørlands ships protesterer høylytt på overdosen av havre og solsikkefrø, og kroppen må avbryte økta for å ta en ti minutters pause på toalettene i garderoben. (hvem er det forresten som har bestemt at det skal være 20 cm åpning under dodøra i slike do-båser, slik at andre søndagsmosjonister ikke bare kan høre tarmens opprør, men også ufrivillig kjenne eimen av fiber og Bremykt der det sendes via kloakken og ut til de evige jaktmarker???)

Et kjapt blikk i speilet (akkurat langt nok til en obligatorisk “Jeg er så sprek at jeg er på treningssenteret på en søndag-selfie) bekrefter at kroppen fremdeles ikke er en høydare, og at noen minutter til på mølla absolutt er på sin plass…

 

Når magen allerede er i ulage hjelper det ikke akkurat på motivasjonen at apparatene på gymmen håner deg med ironi og sarkasme når man slakker av litt med intensiteten heller. I et svakt øyeblikk tråkket jeg litt saktere på den føkkings mølla mens jeg fisket opp en lakristwist fra bukselomma. Jeg har nemlig lest på diverse treningsblogger at for å yte max på trening må man passe på blodsukkeret.

“Are you there?”

“Ja for pokker, jeg er her!!! Jeg skal bare putte en liten lakris i munnen og bytte sang på I-poden!”

Motivasjon my ass lissom!

 

Uansett…Etter en time med intens svette i godt selskap av en motiverende 12 åring tok jeg en siste dotur innom garderoben, og da slo det meg idet jeg gikk forbi speilet, (gikk betyr i denne anledningen stod…stod lenge nok til enda en “jeg er en treningsfreak på søndag-selfie…) at herregud liksom…jeg er jo egentlig ikke tjukk, jeg har bare hatt feil holdning!

Når jeg legger vekk den litt lute og kromme “gammel dame med benskjørhet”-holdningen, trekker inn magen, løfter brystkassa og skyer ut haka, da blir jeg jo ti kilo tynnere!!! Det er ikke kostholdet eller treningsinnsatsen det er no gæli med!

Det er holdninga!

 

Jeg tillater meg å legge ved et før og etter bilde. Snakk om åpenbaring! Og det bare på en snau time!

Det blir jo litt tungt å trekke inn, løfte opp og skyve frem ulike kroppsdeler hele dagen, men se det positive i det!

Det er jo trening i det og!

 

 Tenk så mye godt det er plass til bare man strekker ut ryggen!

En ting er i alle fall helt sikkert. Her skal det spises!

Bare det slutter å koke i tarmen!

God søndag.
 

 

 

Man prøver og prøver, så godt man kan, å oppdra ungene til å bli ansvarlige unge individer.

Man gjentar til det kjedsommelige samtalen om blomster og bier, og kjøper inn bøttevis av prevensjon i håp om å unngå å bli den litt innrøyka barnevogntrillende nesten usynlige bestemora i bakgrunnsbildet på TV Norges storsatsing “Unge mødre”! Men hva hjelper vel det, når katta di er nabolagets største  ludder, og blir smelt på tjukka likevel, til tross for ei p-pille hver mandag morgen kl 08.05, påminnet gjennom alarmen på husfruens Sony X-peria z5. (for øvrig vanntett og med strålende bildekvalitet)

Er det rart hun er populær blant nabolagets mannepuser? Sjekk den holdninga!

Lenge var vi veldig sikre på at pillende funka for pusefrøkna. Ikke var hun spesielt tykk, enda de horisontale sorte stripene i pelsen er alt annet enn slankende. Vi begynte først å ane ugler i mosen (eller krapyl i livmora) da hun for tre uker siden ble noe rundere over hoftene til tross for mindre inntak av mat! Men helt ærlig, det samme problemet sliter jeg med, og jeg kan garantere at denne dama ALDRI kan la seg befruktes hverken  av det ene eller andre noen gang igjen. Det er rett og slett alderen og tyngdekraften som ikke lenger spiller på mitt lag, og noe i meg sa at det kunne jo gjelde katta og!

 

Meg: “Værsågod pusen, her har du x antall matskåler med diverse delikatesser fra Bjørkelangens tre matbutikker, dyrebutikk, Lofoten torsk fra fiskebilen, og litt importert laks fra Strømmen Storsenter!”

Katta: “Meh!! Ellers takk….”

 

Så for to uker siden ble de horisontale pelsstripene bare bredere og bredere, og det ble voldsomt til liv i magen. I et døgn eller to prøvde jeg å fortelle meg selv at det antageligvis bare var en urolig mage grunnet for stort utvalg av havets delikatesser ( jeg vet jo hvor ugrei jeg blir i tarmregionen av sjømat som har stått lenge på gulvet ved siden av tørrfor) eller en usedvanlig stor bendelorm….

Men den gang ei… Så da, fredag for en uke siden, mens gutta var på klubben og gubben i garasjen, og jeg fant frem jakka for å handle inn til helgens bursdagsfeiring, satte katta seg på huk og lot vannet gå på raggsokkene fra oldemor Reidun!

 

Forsiktig løftet jeg katta opp i kassa vi hadde gjort klar, og satte meg ved siden av da det var helt tydelig at pus vill ha oss i nærheten.

Så, sakte men sikkert, mens jeg rolig fortalte katta alt jeg husket om pusteteknikker, press rier og 10 cm åpning skvatt den ende lille pusen etter de andre ut av nabolagets største ludder som varm såpe i våte hender, til kassa til slutt var fylt opp av fem søte små nøster som så til de grader matchet både mammaen sin og det eksklusive saueskinnet hun valgte å føde på…. Det betyr sikkert ikke så mye for deg som leser dette, men for oss interiørfrelste er det faktisk ganske viktig, og jeg blir ikke overrasket om interiør kongen Halvard Bakke snart kommer innom for å gjøre en tv reportasje om katteeiere som bevisst har kattunger som matcher sofaen! Bare vent!

 

Jeg sov på sofaen ved siden av fødestua den første natten, men pusemammaen er helt fantastisk, og jeg var vel strengt tatt overflødig. På bildet over er de 12 timer gamle, har allerede runde gode melke mager, og mammaen lar hele familien samles rundt kassen for kos og fotografering. Time til sterilisering av kattemammaen venter så fort ungene spiser fast føde.

 

Gutteflokken er helt forelsket i de nye familiemedlemmene, og vi gleder oss til masse kos (og en del jobb) i mange uker fremover, før de flytter inn i det vi håper vil bli gode og kjærlige hjem. En av nøstene blir boende her hos oss, men det er fremdeles litt usikkert hvilken det blir.

 

Mulig det blir denne, som foreløpig har fått navnet Lillegrå. En liten pusejente med vakker rosa snute.

Og så, helt til slutt…det er jo blitt så populært blant bloggere som nylig har fått barn å posere på bloggen med et slikt “sånn ser magen ut etter fødsel” bilde.

Til tross for at jeg fremdeles er helt fersk i dette blogg greiene har jeg bestemt meg for å ikke være noe dårligere enn diverse toppbloggere , så her kommer det!

Jeg må si meg fornøyd med magen, til tross for et aldri så lite slapt og løst fettheng over trusekant og bukselinning. Det kan jo også nevnes at jeg før bildet ble tatt tok helgen litt på forskudd og feiret med to pizzasnurrer, en halv liter Pepsi Max og ni lakrisbåter. Før det var magen helt flat.

Helt sant.

. Antydning til six pack faktisk.

God fredag!

 

 

Å skulle ordne til bursdagsfeiring for 15 små og store familiemedlemmer er i seg selv en utfordring stor nok. Å skulle bake og kokkelere en hel fredag kveld blir en enda større utfordring når katta setter seg på huk og lar vannet gå på raggsokkene dine. Jepp, mor ordner til familieselskap, katta føder. Mer om det i neste innlegg. Vil på forhånd advare om bilder av ekstremt nyfødte og søte pusekatter.

For 12 år siden var det ikke katta som lot vannet gå midt i selskapsforberedelsene. Det var meg. På 28 års dagen kom verdens fineste lillebror til verden, og siden har vi delt bursdag. Riktignok skapte den minste måsagutten noe drama da han valgte å sende navlesnoren ned “tunellen” først, men historien endte godt, og på søndag kunne Mattis feire sine etterlengtede 12 år sammen med mine ikke fult så etterlengtede 40. Mattis er for øvrig den aller fineste bursdagsgaven jeg noen gang har fått, noe selvfølgelig den noe uromantiske måsagubben vet å utnytte.

“Får jo ikke toppa den gaven snuppa, så det er ikke no vits i å prøve! Her har du en pose popcorn og en rimelig sjampoflaske!” (Det skal sies at i år ble det et kraftig gavekort i stedet for popcorn, noe midtlivsfruen satte stor pris på!)

Bursdag på Facebook er hyggelig. Takk til alle som tok seg tid til å skrive en hilsen. Den mest kreative av dem var nok fra naboen…

Hun har Googlet seg gjennom internett på leting etter bilder av han som en gang midt på 80 tallet var min store kjærlighet og som etter planen i dag skulle vært min ektemann og far til mine to døtre… Det var før jeg fant ut at australske såpeoperastjerner har større ego enn en gjennomsnitts fotballspiller i den engelske tippeligaen, for ikke å nevne at min den gang, akk, så store kjærlighet var fire år eldre enn pappa. Nedtur!

Takke meg til en litt møkkete, hårete kar fra Lørenfallet!

 

Å fylle 40 var helt ok. Helt innafor. Noen hadde glemt det, noen hadde gjort mye ut av det, og pakker og blomster kom fra nære naboer og fjerne land. Jeg setter umåtelig stor pris på alt og alle.

Å bli et år eldre er ikke til å unngå, til tross for iherdige forsøk på å bremse aldringsprosessen. Her kan neven en liten midlivskrise-hårklipp med høy pannelugg, hvite Converse på en regnværsdag, napping av øyenbryn, store doser “anti-rynke-krem, og en bikiniwax som dro med seg alt bortsett fra eggstokker! Alderen lar seg ikke stoppe. It`s the circle of life. Dessverre!

 

Etter familiebursdag, kattefødsel og nabobesøk ble det tid til et ettermiddagsbesøk i hovedstaden med en god venninne. Fineste Ida skålte med meg i flere timer på Fridays i Karl Johan, før hun introduserte meg for røsslige mannfolk og kultur.
 

 I hovedstaden har de egne plakater for damer som er 40 og totalt ribbet for kroppshår.

 

Å ha kultiverte venner byr også på muligheter til sightseeing i tigerstaden, til tross for at jubilanten ikke er overbegeistret for hverken italiensk marmor eller opera.

Og akkurat i det man tror festen er over blir man rørt til tårer av fantastiske kollegaer som kommer med taler og gaver. Det er så ufattelig kleint å være midtpunkt for en sånn liten tilstelning. Likevel er jeg så glad, og så ydmyk, og så takknemlig for alle gode ord, all tid og alle klemmer jeg fikk. At jeg midt i livet har landet på verdens beste arbeidsplass, det er iallefall helt sikkert, og det er damene og kontoret sin fortjeneste. Makan til gjeng, og makan til samhold. Heldige meg!

 

 

Så nå, noen dager etter overgangen kan jeg resonere meg frem til følgende status:

Alder: Den får man ikke gjort noe med uansett!

Tilstand: Akkurat like rynkete, hårete og mentalt forstyrret som i forrige uke.

 

Den eldste måsagutten vår er et herlig menneske!

Så god med andre at han ofte setter seg selv i bakerste rekke. Til tider kan det resultere til usikkerhet. Ikke alle tenåringer er opptatt sitt eget speilbilde og ikke alle setter seg selv først. Denne gutten har bestandig vært litt stille, ikke den som har ropt høyest i klasserommet, eller hengt høyest i tapetet  i barnebursdager. Venner har han nok av, og i de senere årene har han virkelig funnet “sin gjeng”. En gruppe gutter og jenter på samme alder, alle flotte og reflekterte ungdommer med stor respekt for hverandre.

Det er kun en ting som ikke helt har falt på plass enda, frem til nå nylig.

Usikkerheten rundt hva man skal bli, og valg av linje på videregående skole har vært en  bør på skuldrene til den unge herremannen. Vi voksne har jo prøvd å forklare at slett ikke alle vet hva de vil bli i en alder av 15, men presset har likevel vært stort på den unge mannen, og tankene mange.

Så skjedde det noe på vårparten i år. Observante lærere og rådgivere på ungdomsskolen sendte gutten på videregåendebesøk til en super skole i nærmiljøet. I to dager fikk han møte potensielle lærere, og utforske linjer og utdannelse han ikke hadde ofret en tanke. Etter første dag av utplasseringen hadde den unge mannen stjerner i øynene når han snakket om snekkerfaget, og der og da begynte drømmen om å bli tømrer å spire.

Gutten har fortsatt et snaut år igjen på ungdomsskolen, men du verden så godt det er å se  den roen han har fått med det å velge seg sin linje, og foreløpig sin vei videre.( Selv om han jo stresser litt med “Hva hvis jeg ikke kommer inn på førstevalget”-spørsmålet.) Mye kan selvsagt forandre seg i årene fremover, og det må være lov, men i mellomtiden prøver han seg så smått som hobbysnekker her hjemme. Hele høstferien har gått med til gjenbruk av gammel plank fra en revet veranda, og til første forsøk å være synes jeg gutten har jobbet godt. (nå ser jo jeg riktignok på resultatet med “mammabriller”, men jeg synes han har vært riktig så kreativ. Det startet med hylla på bildet over, en hylle til å ha ved inngangspartiet til måsahuset. Innvendig er det skjult rom til støvler, blomsterpotter og litt hageredskap.

Så laget den unge snekkeren en matchende hylle som skulle henges på veggen, også miljøvennlig gjenbruk fra gammel plank, pusset ned og lakkert for å tåle vind og vær.

Begge møbler er selvfølgelig innviet med lyng, tyttebær og mose fra måsaskogen bak huset. Her kjører vi skikkelig lokalt!

-“Pyntelistene ble ikke helt like ,mamma!. Enten måtte jeg kutte av meg tommelen, eller så måtte lista bli litt skjev!”

Perfekt uperfekt tenker kjærringa med mammabrillene, og slår et slag for engasjerte lærere, for fine tenåringer, yrkesfaglinjene på videregående, og for fagarbeidere generelt! Jeg kunne hvertfall ikke vært stoltere av deg Petter`n min!

Åh, som jeg elsker søndager.

Søndag er hviledagen, også for kroppen. Det er jo en kjent sak for oss såkalte jo-jo slankere at man ikke legger på seg på søndager, nettopp fordi kroppen hviler, og ikke tar seg bryet med å ta til seg eventuelle kalorier kroppens innehaver måtte finne på å fylle den med! Nettopp derfor har jeg gledet meg til dagens frokost siden i går ettermiddag. Den skulle bestå av et solid stykke saftig sjokoladekake med tutti-frutti strø, og et stort glass skummet melk.

Det kan jo også nevnes at kalorier fra kake skylles lettere ut av kroppen når man drikker skummet melk i stedet for en litt fetere melketype.

Men…nå er det nå engang sånn at i måsahuset bor det også to tenåringer. De er som tenåringer flest. De bruker lang tid på badet, de har høyere underbuksekant en bukselinning, de tror at man automatisk blir damemagnet av å dra på bakhjulet på tråsykkelen…OG, de eter som ulver!!!!

Ikke bare hadde de spist opp sjokoladekaken før jeg stod opp, de hadde også satt den tomme langpanna tilbake i kjøleskapet for å slippe unna unødvendig husarbeid som oppvask og søppeltømming!

Hva pokker lissom????

 

 

De skyldige “satt” i sofaen med fårete pubertetsblikk mens de sendte bilder av neseborene sine til hverandre på SnapChat, og lot seg ikke skremme  bemerkelsesverdig av den noe hissige og sjokoladefysne moren. Etter en kraftsalve av ei kjefteregle hørte jeg i det jeg snudde ryggen til, en noe rusten stemmeskifte-stemme som halvveis hvisket til broren sin- “Fy flate, alt det maset for et sjokoladekake stykke! God hun ikke så det tomme skokoladepapiret ass!”

 

Som en slankeninja kastet jeg meg på nytt inn i kjøleskapet på jakt etter flere grunner til å kjefte på fjortisene, og joda, der i kjøleskapsdøra, blant diverse smørepålegg og siste rest av en gammel blåmuggost lå et tomt sjokoladepapir. HVA SKJER MED Å IKKE KVITTE SEG MED BEVISENE??? 

Fast bestemt på å utnytte hviledagen til kroppens fordel tok jeg en liten hvit løgn og fortalte gubbe og unger at jeg skulle en tur på Avancia for å løfte litt vekter. Jeg nyter å se det litt slørete nyforelska blikket til gubben hver gang jeg sier at jeg stikker på trening. Blikket som vitner om håp om en strammere kone med enda mer overskudd til ekteskaplige gleder…som baking av kromkaker eller parring av sorte arbeidssokker.

Sannheten var at jeg satte kursen mot treningssenteret med lommene fulle av mynter og fire kokostwist, med kun ett mål for øyet.

Solarium!

Trene på en søndag? Seriøst. Det er hviledagen, og det eneste som bør trenes er kjevemusklene når man setter tennene i et realt kjøttstykke etterfulgt av valgfri dessert!

Så, mens fire kokostwist sakte fikk smelte på tunga lot jeg kroppen horisontalt flyte utover på en plastseng av ultrafiolette stråler, mens jeg lot meg rive med i fantasien om at jeg sakte men sikkert ble forvandlet til en mellomgyllen utgave a J-Lo.

 

Etter soling kunne et noe for ærlig speilbilde fortelle at til tross for hviledagen var kanskje ikke de fire Twistene den beste ideen jeg har hatt. Uansett, er det en teori som faktisk stemmer, så er det at brunt flesk er finere enn hvitt flesk, og om man ikke blir fager og blond innen neste søndag så kan jeg i alle fall brife litt med et kjøpt og betalt polett-skille under trusa fra Pierre-Robert, som min urnorske gubbe totalt fritt for språkøre, insisterer på å kalle Per-Robert!

Følgende Snap ble sent til gubben (se bilde under), bare sånn for å blåse litt ekstra  liv i ekteskapet. Blir`n ikke tent nå, så vet ikke jeg!

 

 

Uansett, med en kake mindre i kjøleskapet, og i mangel på ribbe med svor har jeg slengt sammen en pai bestående av brokkoli ( kjempesunt), skinke, paprika og store mengder ost av ulike slag.

 

Det som er så fint er at om du legger litt salat på toppen av et stykke pai, så legger man ikke på seg. Kroppen ser nemlig ikke all osten under all den salaten!

 

En god søndag ønskes alle, både de med og uten “bikini”-skille!

 

 

 

 

 

 

 

Stemoren min ringte i dag tidlig. Kl 09.00. På en lørdag. “Har du stått opp” spurte hun. “Jada, selvfølgelig!” sa jeg og løy så det rant av meg. Ingen normale mennesker står opp klokken ni i helgene MaryAnn!!! Ingen! Til tross for at det fremdeles var midt på svarte natta (i alle fall ifølge min innebygde helgeklokke) hadde vi en hyggelig prat på rundt en time. “Vi gleder oss til bursdag neste helg”, sa hun, og lurte på om det var noe hun kunne bidra med i den forbindelsen. “Neh”, svarte jeg, “Jeg har alt under kontroll!”, og løy for andre gang i løpet av samtalen.

Da vi la på var gutta og gubben ferdig med frokost og allerede i gang med dagens gjøremål, hvorav ingen av planene deres inkluderte meg. Så, for en gangs skyld, tenkte jeg å være tidlig ute før neste helgs familiebursdag, og fant frem støvsuger og mopp. Jeg er litt usikker på hvor lenge det er siden sist jeg vasket under sofaen, men at det er en stund siden, det er helt sikkert!!!

 

Tre og et halvt sekund uti støvsugingen sa det SCHWOPP! Du vet, den litt ekle lyden støvsugeren lager i det den suger inn ting den absolutt ikke skulle. Først trodde jeg det var katta, hun pleier jo som regel å forsvinne innunder sofaen når støvsugeren kommer frem. Så slo det meg at det kunne være den rosa sokken fra Kari Traa, den jeg rakk å bruke kun en gang før den på mystisk vis forsvant. En kort periode gjettet jeg også på at det var gubben jeg hadde ufrivillig sugd tak i , ettersom han også på mirakuløst vis, i likhet med katta, har en tendens til å forsvinne når støvsugeren kommer frem…Men neida!!!!

Ut fra sofaen kommer selve symbolet på norsk landbruk!

En potet.

Jeg vet jo hvem som har lagt de der! Joda, jeg har en tendens til å la vær å plukke opp ting som faller på gulvet, av og til får jeg også slike ufriville spasmer i det gamle frispark-beinet fra fotballdagene som sparker ting litt under teppet hvor de overlever under den kjente teorien “Ute av synet-ute av sinn” frem til neste storrengjøring, men denne gangen var det altså ikke meg. Katta i måsahuset er nemlig  en kleptoman, og en samler av særklasse. Ikke la deg lure av det uskyldige blikket på bildet over!

En rask titt under sofaen resulterte i flere funn. Deriblant 4 ostepopp av ukjent dato, en epleskrott med pelskrave, 2 garnnøster, en blyant, og altså, denne poteten.

 

Man trenger jo ikke være biolog for å skjønne at denne poteten har ligget en stund… Hvor lenge er det egentlig siden jeg vasket under sofaen? Hvor lang tid bruker en potet på å bli sitt eget lille økosystem. Hva skulle egentlig katta med denne knollen? Og hvorfor kan ikke jeg som alle andre miste matlysten av fire støvete ostepop, i stedet for å bli skikkelig fysen i stedet? Hva feiler det meg lissom??? Det er jo ikke rart jeg ikke når midjemål-målet mitt til avsatt tid!

Anyway, når man er fysen er det bare en ting å gjøre! Lage mat! Og potet hadde vi jo allerede, så da ble det fersk suppe. Støvsuging og husvask kunne vente.

Til fersk suppe må man ha brød. En skikkelig karbo-bombe full av cherrytomater, havsalt, diverse urter og olivenolje!

Så en skikkelig god gammeldags fersk kjøtt og grønnsakssuppe som fikk godgjøre seg i flere timer mens undertegnede slappet av i sofaen. Det kommer jo ikke gjester før neste lørdag, husarbeidet haster jo ikke så mye!

 

Også var det det midjemål-målet da. Jeg har utviklet en ny teori jeg har skikkelig trua på. Jeg har i grunn mange slike slanketeorier jeg har prøvd ut i en årrekke, men vil jo ikke avsløre alle på en gang.

Uansett, det er helt greit å spise godteri etter kl 17 dersom man har spist noe sunt tidligere på dagen. Da er nemlig kroppen så vant til langsomme karbohydrater og vitaminer, at den helt glemmer å ta til seg kaloriene fra innholdet i godteskålen! Helt sant!

Så derfor, med god samvittighet til det motsatte er bevist, og til badevekten løper i motsatt retning når den ser meg neste gang…god lørdag! 

Jeg har en sånn sjekkliste. Jeg har den inne i hodet. En sånn “What to do” liste over ting jeg skulle gjort før jeg ble ordentlig voksen. Den lista har liksom bare ligget der bak i hodet i mange år. Den har med jevne mellomrom blitt oppdatert for så å bli stuet tilbake i bakhodet mellom kakeoppskrifter, små midtlivskriser og hverdagssysler. Om litt over en uke fyller jeg 40. Jeg er i skrivende stund like gamme som min mamma var da hun fikk vite at livet gikk mot slutten. Jeg lovet meg den gangen, for snart 20 år siden, at jeg skulle leve. Virkelig leve. Oppfylle drømmer, både mine og andres. I dag har jeg lest dagboken til mamma. Den er naturlig nok fylt med mer sykdom og drømmer enn med opplevelser og hverdagsgleder.  Min dagbok skal bli annerledes. For det første er den ikke i papirform, men på blogg. (Sjekk midtlivskrisa setter inn for alvor a!!!) For det andre skal den fylles av opplevelser, hverdagsgleder og forhåpentligvis en god del kaker og ribbe med skikkelig sprø svor! Hver morgen skal jeg titte bort på bildet av mamma (som henger på den obligatoriske “stige av drivved i stua” stigen),og love henne og meg selv å gjøre det beste ut av hver eneste dag.

 

Denne sjekklisten jeg har i hodet er full av ting jeg skulle gjøre før jeg fylte 40.

1. Bli skikkelig slank og stram i kroppen.

2.Ha langt, blondt hår.

3. Gift med australsk såpeoperastjerne med 80 talls heltestatus.

4. Ha minst to barn.

5.Egen bolig.

Nå skal det sies at denne listen ble påbegynt i en alder av 14. En tid da høy pannelugg, permanent og australske såpeoperaer hadde sin glanstid. Uansett…jeg har i skrivende stund ni dager på meg til å trene vekk 20 kg, stramme opp 17 år med kroppslig forfall forårsaket av svangerskap, barnefødsler, og en forkjærlighet for sprø svor utenom julesesongen.

Jeg har ni dager på å mirakuløst gro 30 cm fyldige blonde lokker med volum og naturlig fall. (dette kan bli et problem med tanke på klippetimen jeg har hos Karianne neste uke….)

Og sist men ikke minst, jeg har ni dager på å forvandle denne noe firkantede utgaven av kvinne til en fristerinne med yppig timeglassfigur. Jeg skal Google “Hvordan forvandle Svampe Bob til Cindy Crawford på en uke”, og dersom ingen ting dukker opp tar jeg et lynkurs i Photoshop i stedet! Det må da være mulig å jukse deg frem til en midje!

Gift ble jeg ihvertfall. Riktig nok ikke med en såpestjerne/popsanger, men med en grom, hårete, møkkete mekaniker fra Lørenfallet, og selv om han nok også hadde sine glansdager mot slutten av 80 tallet, duger han mer en godt nok fremdeles. Samlivet med mekaniker`n er trygt, rolig og fullt av humor, ukontrollerte kroppslyder og latter.

 

Minst to unger ble det også. Tre faktisk. Tre kjekke gutter. To av dem tenåringer med alt det måtte medbringe, og en på snart tolv som daglig sjekker etter tegn på den etterlengtede puberteten.

Så gjenstår det å se da, om denne ikke fullt så blonde og yppige utgaven av en “soon to be 40 åring” finner nok bloggmateriale for å holde denne nettbaserte  dagboken levende inn i den kommende midtlivskrisen.

Takk for at du leste.