jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

Jeg fnyser av nesa på folk som på død og liv skal ha det så travelt. Har sagt det før. Å ha det travelt er nesten som høy status å regne. Være med på ditt, rekke datt, verv her og verv der, opptatt i hue og ræ…hele tiden! Jeg hater å ha det travelt. Er ikke bygget sammen sånn, flere baller i lufta er ikke min greie. Ikke for det, jeg ser jo at jeg får til, når jeg må, men det betyr ikke at jeg vil.

Og nå sitter jeg her og kjenner at hodet nesten spinner og kroppen dirrer, også er vi ikke halvveis ute i uka engang. For noen dager er skikkelig travle, enten man vil eller ikke, og det er ingen ting med denne dagen, og alle gjøremål og tanker som vitner om status ihvertfall!

For måsagubben har hanglet en stund, og enda gubben har runda noenogførr er det jammen meg litt vanskelig å sende han på jobb når jeg vet han ikke er helt hundre. Sende melding, “Går et bra med deg?”

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Får svar, joda, ting er ok, roer meg litt.

Jobb, nye elever, gamle elever. Gøy! Digger det! Skolestart er spennende. Å holde oren på skolestarten til podene derimot, litt mer utfordrende. To ulike skoler, tre ulike klasser, to starter med noe helt nytt, en med det samme gamle. Underskrifter på papirer, søknader om utstyrsstipend. Hvor pokker hadde vi lagt de MinID kodebrevene hen?

“Nå må vi bare få system i dette arkivet altså!” Arkivet består av en skuff i en reol et eller annet sted i huset.

“Hvem trenger penger til kantina???” “HÆ???? Så mye? Hva pokker, skal du ha en tre-retters til lunsj eller?”

Kjøpe kalkulator, 7mm bred ringperm, meldemappe, blå kulepenn, trykkblyant med 5 mm bly, og passer. En trenger ny hammer, ikke for tung, ikke for lett heller. Og kniv. Kniv??? På skolen? Jahah, ok….

En skal på tur, en har omgangssyke.

Fraværsprosenten, filler`n! Ringe legen, smitta av pappa? Flere som blir syke hjemme nå? Orker ikke det!

Middag. Tar noe enkelt. Svir middagen som liksom skulle være så enkel. Lager ny enkel middag. Prøver å skrubbe svidd hermetikk ut av kjelebunnen. Bedre å kaste kjelen eller?

Bokbind på et ti-talls bøker. Setter på et nattbind med vinger, et som har ligget i skuffen siden overlegen røsket vekk livmora for 9 år siden. Føler meg skikkelig morsom. Poden er ikke enig. Pappaen kniser som en småflau tiåring.

Tar med minsten som ikke er minst lenger og jogger en tur. MÅ HA LUFT! Glemte at jeg har på sånn truse som kryper opp i blindtarmen når jeg løper. Bruker 90 % av løpeturen på å grave oppe i egen rumpe på leit etter ei litt sliten truse. Poden er ikke imponert nå heller.

Sette vekkerklokka på ekstra tidlig. Må huske toalettsaker til poden som skal på tur. Glemmer egen matpakke, men husker endelig navnet på den eldste sønnen til Angelina Jolie og Brad Pitt. Husker ikke hvorfor jeg lurte på det. Blir sulten, fordi jeg glemte matpakka. Sende melding til han med omgangssyken. Litt bedre i dag.

Svelger to tygges. Hjelper ikke på sulten.

Sender melding til han som skal på tur. “Kom du deg avgårde? Husket du bagen?” Ikke noe svar. Da er alt normalt. Han svarer aldri. Puh!

Har på to forskjellige sokker. Litt overraskende. Om noen spør sier jeg bare at det var planlagt. Kald på fingrene, svett under armene. Stresskvise mellom øya. 41 år og kvise. Festlig!

Husket jeg å ta av det bindet på boka til poden? La jeg det bare i sekken? Gruer meg til første foreldresamtale i år, håper jeg husket å ta det av!

Møte med sjefen, møte med elever, lappe den olabuksa jeg lovet å lappe før sommerferien. Kjøpe pålegg til matpakkene, og kattemat. Gi katta P-pille og ta en paracet selv. Ikke omvendt, sånn som sist. Jeg får ihvertfall ikke kattunger denne uka. Er det skadelig for mennesker å spise P-pillene til katta? Googler.

Hjem fra jobb, prøve å ikke svi en enkel middag til.. Satse på at kvelden og resten av uka blir litt roligere. HATER å ha det travelt. Trenger kaffe, for pokker. Så full av melk og sukker at den er tykk som en milkshake og seig som sirup!

Kaffe, for pokker!

Vi blogges! ( Når kaffen er fortært, og verden roer seg! )

Ønskeuka. Uka jeg brukte alt for mye tid på å ønske ting annerledes. Skulle ønske de jeg var glad i  hadde det lettere. Skulle ønske jeg unne dempe eller bremse sorg. Skulle ønske jeg satt med flere svar på ubesvarte spørsmål. Skulle ønske alle jeg brydde meg om var friske, at jeg kunne fjerne bekymringer. Blåse på, ta bort. At alt var like enkelt som å fikse et lite skrubbsår på et barns kne. Blåse på, og ta bort, leke videre.

Og så, et sted midt i uka, og oppe i all ønskingen, bare stoppet jeg opp, tenkte på ukas øyeblikk, og fant ut at om jeg i det hele tatt skulle ha noe å skrive om på søndag morgen, var det bare å brette opp ermene, og finne de små øyeblikkene.

Og nå sitter jeg her, slik jeg har gjort siden sånn omtrent denne bloggen så dagens lys, med en kopp te, knekkebrød, en pode under et teppe på sofaen bak meg, måsagubben tvers over bordet, en pus over føttene, og noterer ned ukas små øyeblikk. For midt oppe i “skulle ønske ditt og datt”, så finnes det drøssevis av små øyeblikk verdt å ta med seg videre. Ikke alle er lette å ta bilde av heller, og noen er vanskelige å beskrive, likevel fester de seg som en slags liten lykkepille på netthinnen. Fester seg nok til at jeg ubevisst smiler når jeg tenker på dem. Lukten av morgen. Hvordan kan man beskrive, eller ta bilde av en lukt?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når søvnen uteblir, og man er våken før resten av bygda. Når man tusler barbeint ut på gresset i hagen, for å kjenne på klesvasken på snora, den man glemte å ta inn kvelden før. Når de bare føttene graver seg ned i vått og kaldt gress, og blir kalde, mens fingrene holdt rundt en kopp varm te. Ser sola stige sakte oppover bar trærne på myra. Lukten av vått, kaldt gress, bjørkeblader med vanndråper, fuktig nyvasket tøy, morgensol, og te med en liten overdose honning. Den lukten, det øyeblikket.

Tilbake på jobb, og kjenne at man gleder seg etter en lang ferie. Rutiner igjen. Litt tid på morgenen til å skravle med gode kollegaer på kontoret, oppdatere hverandre på sommerens sysler og hendelser. Møte flere blide kollegaer i korridorene, og så endelig kunne ta imot nye og gamle elever. Fint! Fint, fint, FINT! Kjenne at man har savnet jobben, ungdommene. Sitte her en søndag morgen, og tenke at det er helt ok at det er mandag i morgen. De første ukene er alltid ekstra travle, dagen går ekstra fort, kroppen blir ekstra sliten. Det er helt ok.

Å kunne “rømme” litt fra all “ønskingen”.  Tre føttene ned i et par joggesko, og sette opp farten bare bittelitt på en runde rundt på Bjørkelangen. Jogge og gå om hverandre på små stier og smale skogsveier. Bli akkurat passe sliten i kroppen, nok til at hodet hviler også. Møte på beitende elg på jordet rett før man kommer til porten hjemme. Være tett på naturen, det er meditasjon. Fint øyeblikk.

( Skogens konger forsyner seg av naboens avlinger. )

Male stua, fornye litt. Elsker å male, se rommet forandre seg litt, bli litt nytt. Mangler et tredje strøk i taket, og gulvlister, men det sparer jeg til en annen søvnløs natt. Fint å ha noe å glede seg til.

Skolestart for guttene. Rutiner for hele familien, og en helt ny start. Hvert skoleår er liksom det. Begge de to eldste podene har fått plass på akkurat den linja, og den videregående skolen de ønsket seg. Det hersker en helt annen ro over måsahuset nå, enn på denne tiden i fjor. Alle er sikre på sine valg, og er akkurat der de ønsker å være. Jeg har en god følelse for dette året, og det kjennes fint. Samles rundt middagsbordet på ettermiddagen, høre om nye venner, nye erfaringer, nye begynnelser. Fint øyeblikk.

“Henge” litt med “Bodil” etter jobb. Det lå en pen liten bukett epler på kjøkkenbenken og luktet herlig høst, og plutselig fikk jeg så lyst på eplekake. Samlet alt av ingredienser i bollen til Bodil, og lot henne røre sammen smørja mens jeg kuttet epler. Fint å ha en ikke så snakkesalig bakekompis på kjøkkenet. Lukten av nystekt eplekake som sprer seg i huset er herlig. Det er skikkelig høst liksom. Unne seg et digert kakestykke med rause kuler av vaniljeis til dessert. Det er fint!

Tid med måsagubben. Bli hentet på jobb fredag ettermiddag. Kjøre til tjernet og sitte på brygga. Snakke litt, lene seg bakover og lukke øynene litt. Starte helgen sånn, med en matpakke og litt varmt i koppen. Nyte stillheten, han og jeg. Kjenne kjølig vind og varmen fra sola om hverandre. Herlig. Starte en helg uten store planer på den måten, det er fint.

( Å starte helgen her, bare vi to. Fint øyeblikk. )

Crosstrening på Magnor. Pakke bilen full av gutter og utstyr, stå midt i sandtaket og heie, ta rundetider, og plastre gnagsår helt til sur vind og regn hjelper oss å avslutte økten. Kjøre hjemover mens regnet pisker mot bilvinduene, litt frossen, men fornøyd likevel. For hjemme venter et varmt bad, og en pose litt ufortjent smågodt. Bena høyt en hel lørdagskveld, så lenge at det nesten blir kjedelig. Det er ganske fint det og. Kjenne at man har det så godt at man faktisk kjeder seg litt. Da skal man ikke klage på livet, eller ønske at ting var annerledes.

( Å sitte i bilen mens regnet plasker mot ruta, vel vitende om at man skal hjem til varme klær, og varm stue. Fint. )

I dag skinner sola. Det er nesten som om sommeren viste at jeg kjenner litt på separasjonsangst, og kommer tilbake for å være sammen med meg litt til. Tekoppen er tom. knekkebrødet spist opp, og de to siste podene er våkne. På tide å logge av og starte dagen, fylle den med ukas siste små øyeblikk. Håper din uke har vært full av små grunner til å smile. Vi blogges.

“Nå skinner sola i vinduskarmen, og katta maler som aldri før…”

Om man bytter ut sola med månen, og katta med kona, så har man måsafruen i et nøtteskall. Det er ikke lang tid siden stua i måsahuset gikk fra blå til grønn, ( Det forrige innfallet kan du lese om HER )bare fordi det dumpet ned en reklame i postkasse fra Kid, og jeg liksom bare ble akutt møkklei den blå fargen på veggene i stua, og bare MÅTTE ha grønne vegger. Gubben sier jeg har sånn interiør-tourettes. Det er nok ikke helt usant. Sikre kilder skal ha det til at jeg bytter farge på veggen oftere enn andre bytter underbukser. Det er gøy å bytte på litt, og når huset er så trangt, og gulvplassen så liten at nesten ikke noe lar seg flytte på, så er et malingsstrøk en enkel form for forandring. Og forandring fryder.

Jeg digget den grønnfargen. Fin var den, lun og varm. Passa til alt. Helt til forrige dagen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For forrige dagen kastet livet nok en skruball. Jeg synes vi har fått mer enn vår dose av de i det siste. Sånne skruballer du ser kastes, men som ikke lar seg fange opp. Man må lete litt i grøfta før man finner den, og ting settes på plass. Jeg ville ikke ha noen skruball i livet akkurat nå, men den kom likevel, og da ble jeg liggende å tenke. Nattevåken. Og når søvnen uteblir, da kommer kreativiteten. Bakeoppskrifter og små snekkerprosjekter om hverandre. Og maling av vegger. Og sånn ca kl tre om natten ble jeg drittlei den kjempefine grønnfargen i stua. Den jeg synes var dødsfin når jeg gikk og la meg tidligere på kvelden.

Så når sola stod opp, eller litt før det egentlig, tredde jeg føttene ned i gubben sine støvler, og tråkket over hagen og inn på Maxbo. Handlet inn et par bøtter med mørkegrå maling, og et spann med hvit. For nå skulle stua bli todelt, ha en helt hvit vegg. Litt kontraster, og for at ikke stua, som mangler dagslys skal bli for mørk og dyster. Så stakk jeg på jobb, og innen jeg kom hjem var jeg sliten, sulten, og klar for en tur ut i den milde brisen. Hastet jo ikke så mye med forandringen lissom.

Men så kom natten, og nok en gang tok tankene mer plass enn søvnen, og etter å ha stirret i taket i et par timer stod jeg like gjerne opp, jekket opp ei bøtte mørk grå maling, hoppet inn i den gamle joggebuksa som har vært med på alle forandringer i hele kåken, og skrudde bilder ned fra veggen. Her skulle det males.

Så mens resten av måsahuset sov, bortsett fra de to pusekattene som var kjempeglad for litt selskap om natten, ble de grønne veggene sakte men sikkert forvandlet. Med Michael Bolton på øret, grovbrød til heving på kjøkkenbenken, og noen malingsflekker i håret lot jeg penselen spise opp nattetimene, og akkurat i det sola tok over for månen hadde jeg ny stue, og et litt klarere hode. Kanskje litt trøtt, men sove kan jeg alltids gjøre senere. Forandring fryder, og pense og maling er terapi, for nå er kroppen sliten, men hodet lettere, og skruballen virker ikke lenger like umulig å fange opp og kaste videre.

Og gubben, han så det denne gangen. For første gang på ca 15 år kunne han se forandring på fargene i stua. (og nei, han er ikke fargeblind, bare passelig likegyldig!) Etter jobb kom bilder på plass på veggene igjen, og møbler ble satt tilbake. Og akkurat nå, slik som alltid, når jeg har malt, tenker jeg at jeg er fornøyd. Så gjenstår det å se da, hvor mange måneder det tar før jeg ikke fatter hva jeg tenkte på, og igjen er klar for en forandring. Time will show.

Når katta maler like mye som matmora, og bare så til de grader matcher fargene i interiøret. IKKE tilfeldig, for å si det sånn 😉

Jeg var tidlig våken i dag, til tross for at det var søndag. Hele hurven er hjemme var slitne etter å ha tilbragt gårsdagen på crossløp, så vi var i grunn i seng ganske tidlig til at det var lørdag. Og tidlig i seng, tidlig oppe, eller noe i den duren. Jeg ble likevel liggende i senga en lang stund i dag morges. Ble liggende å tenke at der og da var akkurat et sånn øyeblikk jeg driver og messer om til det kjedsommelige på bloggen på søndagene. Disse hverdagsøyeblikkene mine. For dyna var god og varm, vinduet halvt åpent, mild vind blafret litt i gardinene, og utenfor kunne jeg høre regndråpene slå lett mot ruta, mens lukten av vått gress seg inn i soverommet. Søndag morgen, ikke noe som haster, helt stille i huset. Herlig øyeblikk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg tror jeg har leita litt ekstra etter øyeblikkene denne uka, mye fordi det var den aller siste ferieuka, ville få mest mulig ut av den, men det virker som om de små øyeblikkene man setter mest pris på er de som ikke er planlagt i det hele tatt, de som bare skjer. De man stopper opp og nyter litt ekstra, bare fordi du kan.

En melding fra Ida tidlig i uka. “Blir du med og trener litt?” Og svette ble vi, både av skogsturen og skravlingen. Og selv om svetten rant, og sportsBH`n var full av ekkel hjortelus, så er det sånne øyeblikk man etter pris på. Når skravla går kjappere enn bena, og en lang tur føles kort, bare fordi man har hatt det hyggelig. Fint øyeblikk.

Vennskap. Jeg har kjent på det i det siste. Viktigheten av det. Jeg har alltid hatt flere bekjente enn jeg har hatt venner, altså sånne virkelig nære venner. Utadvendt og introvert på samme tid, lett for å snakke, ikke like lett for å knytte meg til. Men så finnes det sånne smilende, fine mennesker som bare kommer under huden på deg, bare fordi. Mona er sånn. Ei dame så sprudlende at humøret smitter i mil omkrets. Ta en kaffe med Mona i butikkene hennes, når man er innom senteret en tur, det gir så mange fine stunder. Øyeblikk fulle av samtaler, latter, og et og annet røverkjøp. For Mona driver en sånn butikk jeg fint kunne ha satt opp et telt, og flyttet inn i!

Små ting. Som å komme hjem til nyvasket hus. Det er herlig det. å komme inn døra, svett på ryggen og med armene fulle av handleposer, bare for å se at det skinner av gulvet, at det lukter grønnsåpe og at putene i sofaen er fluffet som om de står på utstilling. Det er herlig det. Unger som bare gjør det, digger det!

Små gaver fra en ung snekkerspire. Minsten som roter i plankehaugen bak uthuset, og i all hemmelighet snekrer gave til mamsen. “Sånn fat som du kan ha ting på vet du, mamma. Det tenkte jeg du ville like. ” Og jeg liker. Liker at det er litt skjeft, tungt som bly, og laget av en 13 åring som finner glede i å glede noen andre. Se hvor stolt han er når gaven blir tatt i bruk, satt på utstilling på kommoden i gangen, så alle som titter innom får se. Fint øyeblikk.

En løpetur forbi Eidsdammen. Kjenne at sommeren ikke lenger er så altfor tørr og varm, men at høsten ikke helt har gjort sin entre heller. Denne tiden midt imellom. Slutten på noe fint, starten på noe spennende. Lett regn på nesa. Kjenne at man orker å løpe enda litt til, og glede seg over et badekar fult av herlig varmt vann når man kommer hjem. Hverdagslykke.

Poden som bare bråmeldte seg på et løp, og vant sin klasse. Som jeg skrev på bloggen i går ( kan leses HER ), idrettsgleden, og støtten fra Alf Graarud og alle som gir grasrotandelen sin til Nordvang Motorsport gjorde det mulig. Tusen takk. Det var definitivt et av ukas aller fineste øyeblikk.

En spontan tur rundt omkring i nabobygdene, slik at podene får øvelseskjørt. Stoppe på butikken, kjøpe litt mat, og spise lunsj på brygga på Årnes. Lene seg tilbake, se utover Glomma, og bare ha all verdens tid. La sola lage fregner på nesa, og bare være. Det er fine øyeblikk det.

Når tilfeldighetene for en gangs skyld er på vår side, og strømmen går akkurat i det siste brett med bakverk er tatt ut av ovnen. LYKKE! Å være uten strøm en kveld, spise rykende ferske boller, tenne stearinlys og spille kort. Øyeblikk som gleder!

Blåsebort dagen. Da vinden herjet over deler av landet, også her på Måsan. Da det blåste så selv undertegnedes hår med en god dose hårprodukter levde sitt eget liv på toppen av hodet. Litt for voldsomt for min smak, men de to eldste podene storkoste seg, og utnyttet situasjonen, og den sterke vinden, og prøvde seg på en billig flytur til sydligere strøk. Det gikk nesten også, da vinden tok tak i presseningen, og sendte de over hele hagen før de havnet midt i hver sin tuja-buske. Unger ass…kan liksom ikke la sjansen på en mulighet til å utøve ekstremsport gå fra seg. Godt vi hadde en sprett ny rull med plaster.

Muligheten til å være litt spontant kreativ, det var fint. Ønske seg en hylle til trappegangen, gjøre som gutta, og bare mekke en selv. Stå ute i plankehaugen med sag, drill, skruer og en visjon. Det var fint. Gøy å lage noe selv.

Og til slutt, alle de fine tilbakemeldingen fra alle dere som er innom bloggen. Jeg har aldri før på ei uke, mottatt så mange fine meldinger på SnapChat, instagram og Facebook, som jeg har dene uka. Jeg prøver så godt det lar seg gjøre å svare alle, og om du ikke har fått svar, så send meg gjerne ei melding til. Når det hagler inn er det vanskelig å holde styr, men jeg prøver, jeg lover.

Ønsker alle som titter innom en nydelig søndag. om du sitter inne i regnet, eller leker deg ute i sola håper jeg du stopper pp og finner litt glede i de små øyeblikkene. Vi blogges.

Jeg pleier vanligvis ikke å stikke snuta innom bloggen så sent en lørdagskveld, pleier jo å late som jeg har et passelig normalt sosialt liv omtrent på denne tida, men akkurat i dag ville vi bare, hele måsafamilien, si tusen takk! Tusen takk til alle som har valgt å støtte Nordvang Motorsport med grasrotandelen, eller på Vipps. I tidligere år har vi spinket og spart, og enda ikke kunne sendt guttene ut på banen i hvert løp de måtte ønske. Vi har måttet prioritere de store løpene, gutta måtte velge det løpet de synes betydde aller mest, og begrense treningene deretter, nettopp på grunn av kostnadene.

Men i år, på grunn av dere som har valgt å støtte Nordvang Motorsport men sin grasrotandel stiller ting seg litt annerledes. Selv om antallet treninger har vært noe redusert har det vært av årsaker vi ikke kunne kontrollere, vi har måttet være tilstede på andre arenaer i vår og sommer, så har vi likevel hatt mulighet til å kunne kjøre både lange og intense treningsøkter når vi har funnet tid.

I dag, på grunn av dere, har den mellomste poden kjørt et løp vi normalt ikke kunne ha meldt han på. I dag kunne vi si ja, på grunn av støtten fra dere. Vi kunne betale løpsavgifen, fylle på med bensin, gjøre sykkelen løpsklar, på grunn av dere, og fordi Lene fra Alf Graarud Motor har støttet gutta med helt og sikkert kjøreutstyr var det ingen ting som stoppet poden. I dag klaffet alt! (Bortsett fra mangelen av dopapir på utedoen.)

Og med hele familien rundt seg, og med venner plassert rundt omkring i løypa, fikk Martin boltre seg sammen med en liten drøss andre deltakere. Med ikke så rent lite sommerfugler i magen, og med en god porsjon stolthet, og ikke minst takknemlighet kunne måsagubben og jeg heie til stemmen ble hes, og senke skuldrene, fordi at for første gang ville ikke et løp bety en slunken lommebok, og sparemiddager resten av måneden. På grunn av dere.

Og Martin skuffet ikke, selv om den eneste som ville blitt skuffet over dårlig resultat er poden selv. For med nervene i høyspenn, nesa full av grus og armpump som verket i armene kjørte han inn til  seier i begge heat, og vant sin klasse, med god margin. Det er så gøy å stå på sidelinjen når alt klaffer, når idrettsgleden lyser av poden, og støtteapparatet rundt, venner og familie heier til de er like svette som føreren av sykkelen. Lagkamerater og konkurrenter som deler erfaringer i pausene, og gruser hverandre ned på banen, for så å gi en “high five” over målstreken, det er fint. Motordur og øresus, skrubbsår, og svette. Herlig. Og i dag kan vi takke dere, for uten dere ingen løp, og ingen løp, ingen seier.

I dag klaffet alt, på grunn av dere. Et stort, ruvende, og hjertelig takk!

Fra Martin med sprett ny og blank pokal, og fra resten av måsafamilien. God lørdag!

“Mamma, kan vi snakke litt? Har du tid?”  For ikke så altfor lang tid tilbake ville jeg sluttet og puste et sekund eller to, om han sa det. Jeg ville blitt iskald, for så å bli varm. Klam i hendene. Stålsatt meg får “å snakke”, nå igjen. Det er ingen hemmelig metafor for noe annet. Å snakke betyr nettopp det. Å snakke. Om alt som var vanskelig, skummelt, uforståelig. Han trengte tid til å sortere tankene sine, hjelp til å sette ting i perspektiv. Dele opp problemene litt, se løsninger. Ofte var problemene små i mitt hode. Men ikke i hans. For han var det helt avgjørende å snakke, slik at både hodet og kroppen fikk ro til å hvile, før det dukket opp enda en ting som måtte snakkes om.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

“Så snill han er” sa andre bestandig. Som om et lite barn kunne vært noe annet.

Han var ikke store karen den første gangen vi så han sette andre foran seg selv. Han var den som høflig tok et skritt frem for å gi gamle slektninger som maste etter en kos, en klem. Brødrene kunne skøyeraktig løpe unna, si “Nei, ikke i dag!”, men ikke han. Mennesker han knapt kjente, som spurte etter en klem, de fikk det.  Jeg skal aldri be et lite barn om å få en klem, men gladelig kose det barnet som strekker seg etter en.

Han ryddet etter de andre barna for at voksne ikke skulle bli sinte. Ro og harmoni var helt avgjørende for om han hadde det godt. Om det betydde å rydde etter alle andre, ja så gjorde han det. Stille, helt uten protester.

Ville ikke sove borte, eller søke trøst hos andre voksne enn mammaen og pappaen. Mammadalt, sa folk. Du må tvinge han til litt, hvis ikke blir det bare verre. Men mammahjertet sa noe annet, for når poden er tryggest hos mamma, så blir poden hos mamma.

Nesten et helt skoleår kjørte jeg skolebussen sammen med han. Først da var han trygg nok til å kjøre selv.

“Han er en flott gutt å ha i klassen” sa lærerne bestandig. “Stille og rolig, jobber selvstendig.” Det er fint det, men stille og rolige barn trenger også å bli sett. Det kaoset urolige barn skaper på utsiden kan være mindre en kaoset et stille barn kjenner på innsiden.

“Så snill med andre!” sa lærerne også. “Det er fint å ha en gutt i klassen som kan ta seg litt av de som ikke har så mangevenner!”. Og jeg var stolt mamma, helt til gutten skalv og gråt på sengekanten fordi han aldri fikk lekt med de han ville. Han måtte være snill med alle. Også de som ikke var alltid var snille med han.

Det var da vi begynte å snakke. Vi snakket om å kunne velge hvem vi ville leke med. At vi ikke alltid måtte bli med noen hjem etter skolen, bare fordi de spurte. At det var greit å rekke opp hånda i timen, selv om svaret du satt med kanskje var feil.

Så sluttet vi liksom aldri å snakke, for den stille og rolige, den snille gutten, hadde så mange spørsmål. Så mye uro på innsiden, og det eneste som hjalp var å prate om det. Få det ut, helt til hodet var tomt og kroppen sliten. Og jeg lyttet. Det så ikke ut til å avta heller, og mer enn en gang var jeg bekymret. Var han for følsom? Var det vanlig at små gutter, senere ungdommer satt inne med så mange bekymringer, følte på et så stort ansvar?

På et tidspunkt følte jeg at jeg knapt hadde mer å gi, da søkte jeg råd på helsestasjonen. Det var da oldefar lå for døden, og gutten for førte gang kjente på det å skulle miste noen. Han sov ikke, fikk nesten ikke i seg mat. Gråt ofte, og ville så inderlig gjerne vite akkurat hva døden var, hva som skjedde etterpå. Det er den eneste gangen ikke har kunne gitt et klart svar. Gutten var knust. “Men du vet jo alt mamma!” Helsestasjonen ville utrede, men jeg sa nei.

Å være følsom, ha spørsmål, være redd for døden, det er da ikke nødvendigvis en diagnose? Så vi fortsatte å snakke, fra tidlig morgen, til sent på kveld. Døden kom og ble ufarliggjort. Gutten fikk kjenne på hånden til oldefar, stryke på det kalde kinnet. Se han i kisten. Den dagen var ikke døden lenger farlig, bare trist, og i en liten periode snakket vi mindre.

Så kom tenårene. Skole, venner, kjærester, karakterer. Og vi snakket igjen. Om livet, hva betyr vi for hverandre, hvem vil huske oss når vi er borte. Om familie. De vi velger, og de vi er “stuck med”. Om alkohol, narkotika, sex.

“Kan vi snakke litt, mamma?” Og vi har snakket. Om det fine og om det vanskelige. Snakket her hjemme, på tur i skogen, på vei til butikken, om natten når de andre sover. Snakket, snakket og snakket.

Og i går spurte han igjen. “Mamma, kan vi snakke litt?”, og plutselig slo det meg hvor lenge siden det er siden sist han spurte. Jeg kan ikke helt huske når. Jeg ble ikke kald på ryggen, eller varm i håndflatene, for stemmen, roen i gutten sa meg at denne gangen skulle vi bare snakke. Snakke fordi vi ville, ikke fordi vi måtte, fordi ting var vanskelig, eller tanker måtte sorteres. Vi skulle snakke fordi vi ikke har sett hverandre på to dager. For den lille gutten som ikke ville sove borte har vært på tur med venner et par dager. Venner han har valgt selv. Han har ledd, slappet av, og knapt savnet mammaen sin.

Så lagde vi ostesmørbrød, og kokte te, akkurat som vi har gjort så mange ganger før. Vi krøllet oss sammen i hver vår ende av sofaen, og så snakket vi. Om skolevalg, og fremtidig jobb. Om katta som er redd for torden, om biler og gode løpesko. Vi snakket om oldefar. Om hun vi mistet i starten av sommerferien og om hvor mye vi gleder oss til det lille barnet som snart blir født. Et nytt lite tilskudd i en gren av familien.

Og da slo det meg, mens vi satt der og snakket om alt og ingenting. At i alle de årene, alle de gangene vi har sittet sånn, snakket og sortert tanker, løst små og store problemer, alle de gangene jeg har tenkt at jeg er sliten, at jeg som mamma ikke har mer å tilby, det er for dette. For dette øyeblikket. For der satt jeg og snakket med en selvstendig ung mann, mitt barn, min gutt. Han som har en fot ute i den store verden, og en fot i armkroken til mamma. Han som fremdeles er snill. Stille og rolig, men som også er trygg, utadvendt og glad. Og alle vanskelige samtaler, all sortering av tanker, det har vært så verdt det. Og om det er behov eller ei, så skal jeg fortsette å snakke til jeg er tørr i munnen og tung i pusten, og aldri, aldri, skal jeg undervurdere en god samtale. For jammen er det fint å snakke litt.

Innlegget er selvsagt lest og godkjent av poden.

Jeg har aldri sett noen grunn til å pynte på sannheten.

I måsahuset bor det fem mennesker. Nå har gutta blitt så store at vi regner fem voksne i husholdet, sånn i form av forbruk av mat, klær, strøm osv. De faste utgiftene. Det koster. Da gutta var små, helt frem til skolealder var jeg hjemmeværende, da levde vi på en inntekt, sett bort fra det lille jeg fikk spedd på med ved å ta på meg natt og helgevakter på sykehjemmet, samt en og annen vaskejobb. Når alle gutta nådde skolealder var jeg ute i fast jobb igjen, og har vært det siden. Vi har nå et hushold med to middels gode inntekter. Vi klarer oss. Vi har eget hus, og om ikke så altfor mange år er huslånet nedbetalt. Vi har nok biler. Alle er rustne, ikke en eneste bil har kostet mer enn at vi har kunnet betale kontant.

På lønningsdagen spiser vi god middag, flesker oss med biff og fløtesaus. I slutten av måneden spiser vi spaghetti med kjøttsaus. Vi koser oss like mye rundt middagsbordet uansett hva som står på menyen. Måsahuset er litt lite. To av gutta deler rom, har bestandig måttet det. Kjøkkenet består av to ulike kjøkkeninnredninger, malt i samme farge. Vi legger ikke merke til det lenger, tenker bare over det når noen påpeker det. Det er sannheten.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

( Alle fire gutta mine, i salt sjø og varm sol. )

Garderobene fornyes sjelden. Gutta får det de trenger, og fordi de vokser som ugress har de selvsagt oftere nye klær enn måsagubben og meg. Likevel arver de av hverandre, og finner det helt naturlig å låne litt klær av hverandre nå og da, fordi alle nå bruker samme størrelse.

Vi kunne hatt større hus. Et hus med hel kjøkkeninnredning, og to bad. Et soverom til hver av ungene. Vi kunne spist biff hver dag, og kjørt rundt i skinnende blank bil. Da måtte vi ha gitt opp idretten gutta elsker, og som de har drevet med fra de var små. Motocross koster. ikke litt heller, det koster mye! Virkelig mye. Alt som blir til overs går til idretten, og til tross for at gutta her arver hverandres utstyr, og pappaen  vedlikeholder alt av sykler og utstyr selv, så er og blir idretten et pengesluk. Vi har valgt det selv, og det er slettes ikke synd på oss. Vi har så vi klarer oss, og selv om økonomien tidvis er trang, har vi det vi trenger. Tak over hodet, ei kjerre som tar oss fra A til B, ma på bordet, og alle regninger betales i tide. Det er slett ikke synd på oss, i hvert fall synes vi ikke det selv. Men hver sommer synes vis folk at det er det likevel.

( Bloggkjerringa og måsagubben. Lykkelige på ferie, lykkelige i hverdagen. )

Synd på ungene våre, fordi de nok en gang ikke fikk reise på ferie. Gutta har aldri kjørt fly til sydligere strøk, sovet på hotell, eller prutet i boder langs spanskekysten. Og for noen mennesker er det ensbetydende med å aldri ha fått oppleve noe. Det er synd på dem.

( Beste gutteflokken i verden, sånn rent objektivt sett selvsagt. )

I år er det 13 år siden sist vi var på sommerferie. Da tilbragte vi en uke på Sørlandet. En flott uke, en fin ferie. Minsten var bare noen måneder den gangen, og husker det selvsagt ikke. Måsagubben lengter til Danmark, ønsker seg en uke på kysten der nede. Jeg kunne dratt hvor som helst. Gutta, som ikke har vært på ferie på 13 år, det hadde bare blitt med på lasset, uansett hvor ferden gikk.

( Sommerkvelder som dette. )

Men det skulle ikke bli rom for ferietur i år heller. For når regningene var betalt, oppgradering av alt som trengtes til idretten var i hus, og sparepenger satt av til høstens utgifter var på bok, da var det ikke midler til å reise på noen langtur i år heller. Ulykkelige av den grunn? Absolutt ikke. I stedet gleder vi oss over å ha spart nok til å kunne koste på eldste poden kjøretimer og førerkort denne høsten. Vi gleder oss over bilen de to eldste gutta har spart opp penger til, og kjøpt sammen. Vi bruker feriepengene på å gjøre bilen deres sikker, på løpssesongen i motocross og enduro denne høsten, og vi spanderer på oss en kinotur, en bedre middag, og en og annen dagsutflukt.

( Baksete-gjengen. )

Men så, forrige dagen, surfet måsagubben litt på nettet. For selv om det ikke er så synd på guttene som folk flest gjerne vil tro, er det ikke til å komme bort  i fra at selv et mamma og et pappahjerte kjenner det litt ekstra på sommeren, når feriebilder og familieidyll popper opp på alle sosiale medier. Om ikke annet ville vi at gutta bare skulle komme seg bort, for en liten stund. Få feriefølelsen, de som alle andre. Og med få tastetrykk var det gjort, vi skulle også på ferie. Ikke langt, og ikke lenge, men vi skulle bort. Sove en annen plass.

( Bena på bordet, da er det ferietid. Denne hytta var så lik måsahuset at vi i hvert fall ikke fikk hjemlengsel… )

Og i løpet av 24 timer skulle vi klemme inn 13 års tapt ferie. Høres litt desperat ut kanskje? Joda, men når man først er på tur kan man like gjerne gå inn for å oppleve mest mulig. Og selv om vi ikke dro spesielt langt, bodde på råflott hotell, eller svidde av hele feriekontoen, så koste vi oss, virkelig.

For det er noe magisk i det å pakke bilen full av familie og bagasje, og sette snuta mot ukjent strøk. Vi havnet på en hytte, ved en campingplass i Sverige. Pakket ut bagasjen, og fartet til standen. Vi nøt varm sand, salt sjø, og måkeskrik.

( Ferieidyll! )

Vi fikk sand mellom tørne, og sand i rumpesprekken. idyll på sitt beste. Vi spiste middag på brygga, og gikk turer langs svaberg varmet av solen. Vi spiste oss kvalme på smågodt, og drakk altfor mye brus. Vi satt oppe til langt på natt, spilte bort lakrisstenger i poker, og lo så vi fikk vondt i magen av han som alltid blir så sur når han taper. Vi spilte minigolf, og brukte unødvendig mye penger på spilleautomater. Vi byttet på å sitte i baksetet, og sang av full hals til reiseradioen. Vi hadde tissepauser i grøftekanter, og stoppet flere ganger enn vi kunne telle for å se på utsikten. Vi klemte inn 13 år med tapt ferie på 24 timer, og vi var lykkelige. Familieidyll, og alt det der.

( Baksete-gjengen, del 2. )

Vel hjemme igjen ventet to pusekatter, i et gammelt hus med ulik kjøkkeninnredning, og litt for få soverom. Vi hadde ikke før pakket ut av bilen før en pode var på telefonen med kjæresten for å planlegge bursdagsfest. Den andre rakk akkurat å skifte før han løp ut på en joggetur i skogen sammen med en kompis, og den tredje forsvant ut i garasjen for å sette sammen ei girkasse. “Digg å komme hjem da!” hørte jeg, fortsatt usikker på hvem som sa det.

( Når du skal klemme inn 13 år med tapt moro på 24 timer. Gøy dag, men en av disse er en fryktelig dårlig taper. Ekstra gøy for oss andre! )

Også satt vi der, måsagubben og jeg, og bladde igjennom bildene fra turen. Bilder som viser familieidyll og ferielykke. Glade voksne, og glade ungdommer, men det er en ting som slår meg. Lykken og idyllen er den samme, det er bare bakgrunnen som er forskjellig. Smilet til ungene er helt likt, uansett om bildet er tatt foran sjøen, eller foran den rødmalte husveggen her hjemme.

( Sånn man vanligvis sier nei til, men alt er lov på ferie. )

Ferie er flott det, og jeg unner alle som har råd, og alle som ønsker det, flotte turer hver eneste sommer. En dag, om ikke så altfor mange år blir det kanskje vår tur også. Men enn så lenge nyter vi feriedager her hjemme også, og ikke en eneste gang på alle disse årene har jeg tenkt at det er synd på oss! Og det er sannheten!

( Obligatorisk bilde av blogger i bikini…bare for å trekke lesere. #ironi )

Ukene går fort nå som ferien nærmer seg slutten. Til fredag er det jobb igjen. Kjenner at det skal bli fint å komme i gang, likevel har jeg planer om å få mest mulig fine små øyeblikk ut av de siste feriedagene.

Vi gjorde ingen ting spesielt i uka som gikk. Faktisk satt jeg her med kaffekoppen og lurte på om det i det hele tatt var mange små øyeblikk å se tilbake på. Hodet  var kanskje ikke helt våkent enda, for til slutt måtte jeg fiske mobilen opp av veska og bla gjennom bildene for å i det hele tatt huske hva vi har bedrevet tiden med de siste dagene. Og øyeblikk har det vært nok av, jeg ser jo det. Kanskje er det bare hodet som er innstilt på feriemodus, og jobber litt tregere enn vanlig.

Det er fremdeles varmt, men ikke sånn at man svetter oppover bare man løfter en finger. Temperaturen er litt mer tilnærmet normal sommer, og det er godt. Herlig å bevege seg utendørs, og kjenne en sval vind i håret, selv om sola fremdeles varmer.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

( Kvelder som dette. Varmt nok til å bade i elven, kaldt nok til å tre føttene inn i tykke sokker når an kommer hjem. )

Det har til og med vært et par dager med enkelte skyer på himmelen, og fordi kroppen har vært sliten har jeg benyttet en hel dag til sofasitting, iskaffe og Netflix. Jeg har kommet meg igjennom siste sesong av Modern Family, og sett fire sesonger av Grace and Frankie. Herlig avslappende tidsfordriv, en hel dag ful av øyeblikk bare for meg selv. Egoistisk og deilig.

Frokostene har kanskje vært det beste med hele uka. Lange frokoster, sene frokoster, med hele familien. Så mange fine øyeblikk det blir når det lukter sommer utenfor døra som står åpen, når vi har tid til å snakke og le, varme rundstykker og koke egg. Vi har tatt hver vår dag med ansvar for mat og borddekking, slik at alle får nyte det å komme til dekket bord. Herlige øyeblikk, hver eneste morgen.

( Når man har tid til dette, slike frokoster, hver eneste morgen. Det er sommerlykke! )

Lange ettermiddager på terrassen, i skyggen i sofakroken. Lettlest bok, kaffe og polkagriser. Sitte med føttene rett ut, klø litt på et myggstikk, drømme seg bort i en billig legeroman, og høre bassen dundre fra bilen til gutta på den andre siden av huset, og katta hoste opp en hårball i enden av blomsterbeddet… Fine, avslappende øyeblikk.

( Når du prøver å drømme deg bort i en legeroman, men hårballen til katta, og lyden av den på vei opp trekker deg tilbake til virkeligheten. )

Bake med “Bodil”, den gamle kjøkkenmaskinen jeg arvet av svigerfar. Nå skjønner jeg hva folk har preket om i alle år, alle disse som forguder kjøkkenmaskinene sine. Herlighet så deilig det er å slenge alt i en bolle og la “Bodil” stå for eltinga. Tror jammen det har blitt fersk gjærbakst her i huset hver eneste dag, og ikke en gang har jeg hatt deig på fingrene. Hverdagslykke! Rene hender og lukten av rykende ferske kanelsnurrer, det er fint det!

( Fersk gjærbakst, nesten hver eneste dag, og helt uten klissete hender! )

Lukten av sommer-regn. Det har ikke kommet mye. En bitteliten skur, bare akkurat nok til at man kjenner lukten av vått gress. Da er det godt å sitte inne da, tørr, varm og lykkelig. Fint øyeblikk, sånne øyeblikk som får meg til å glede meg til høsten.

( Å sitte varm og tørr inne, mens regnet slår mot ruta. )

Dagen jeg kunne finne frem papir og blyant, og tegne litt igjen. Det er lenge siden nå. Tusjene mine er tørre, men litt for dyre til å kjøpe inn nye akkurat nå. Da gubben overrasket med å komme hjem med et par nye farger han hadde handlet på nettet kunne jeg ikke annet enn å tegne. Godt var det, for å bruke virkelige bilder til blogginnlegget om vifta og den sure Taco-prompen var helt uaktuelt! Tegning er terapi. Med en blyant i hånden og en bunke blanke ark på bordet senker jeg skuldrene og slapper av. Herlig øyeblikk!

( Terapi! Blyant, ark og promarkers er rein terapi! )

Den dagen jeg bikka 1000 følgere på instagram. Selv hadde jeg ikke tellinga, og har aldri tenkt over antall følgere, men minsten har stålkontroll og var mektig imponert. Rart hvor lite som skal til for å få en midlertidig heltestaus hos tenåringer. Det varte ikke lenge, men det var ganske fint, det lille øyeblikket jeg var litt kulere mamma enn ellers.

En kopp kaffe alene om morgenen, nyte en stille stund mens gubbe og unger fremdeles sover. Det er fint. Lese gamle ukeblader, stryke en trøtt pus som har vært på musejakt hele natten over ryggen, og høre at den maler. Ro i huset, ro i kroppen, ro i sjelen. Fint øyeblikk.

( Slapp musejeger nyter en stille morgen med matmor. Fint øyeblikk. )

Jo, mye tyder på at den stille uka hadde nok av innhold likevel. Fine små stunder jeg ikke tenkte over der og da, men som likevel gav meg noe, og nok små øyeblikk å minnes fremover. Nå skal jeg vekke resten av folket. Vi har beveget oss ut av huset for en liten stund, og nyter et lite avbrekk. På tide at flokken står opp, slik at vi kan stemple inn en rekke fine øyeblikk før vi setter snuta hjemover igjen. Gripe dagen, enkelt og greit.

( God morgen fra ei hytte ved kysten)

Håper din uka har vært full av små, fine øyeblikk, og at uka som kommer blir full av nye. Grip dagen, god søndag, vi blogges.

Selv om det koster litt å innrømme, så er det et faktum at det tar på å bli eldre. Stort sett går det fint, altså, jeg har jo forhåpentligvis ikke kommet lenger enn sånn ca halvveis i livet, men årevis med litt frivillig kroppslig forfall i form av relativt lite trening og hyppig inntak av ostepop har satt sine spor, både på meg og gubben. Det er ikke til å komme bort i fra at små ting som det å reise seg opp er vanskeligere enn det å sette seg ned, og fordi vi begge har ostepoppet på oss en relativt rund fasong og laber kondis, er aktiviteter som krever presisjon og utholdenhet blitt en større utfordring enn de var i ungdommen.

Nå er det jo også en kjent sak at i tillegg til vekt og utholdenhet er alderen alene også med på å redusere forplantingsevne og lyst, for selv om vi kvinnfolka sånn ca midt i livet svetter som  griser og er konstant fuktig på utsiden, så er vi rimelig tørre på innsia. Det tar lenger tid å kjøre varm en dieselmotor på en gammal Chevy enn det tar å fyre opp en Tesla, for å si det sånn. (prøver å bruke metaforer da jeg vet at pappaen min tidvis leser bloggen, og vi gjerne skåne mannen som til tross for at har tre barnebarn, fremdeles er hellig overbevist om at dattera er ei snart 42 år gammel jomfru!) Du vet du har kommet til et veiskille når stønningen fra soverommet i all hovedsak kommer av stive ledd, skiveprolaps og muskelsmerter.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

( Når du har nådd den alderen hvor kroppen trenger et løft, bokstavelig talt. )

At vi også har hatt tidenes varmeste og tørreste sommer gjør heller ikke underverker for sexlivet til to småtjukke ektefeller fra Måsan, og selv om kjærligheten blomstrer har varme tropenetter, tørke og ostepop satt en midlertidig brems på nattlige aktiviteter.

Men her en dag kom gubben hjem med et sånn mistenkelig stort, fårete og litt utspekulert smil om munnen. Et sånt smil som enten betyr at han har brukt penger fra felles sparekonto på ubrukelig ræl fra Biltema, eller at han er litt fysen på ei småsvett, halvgammal kjerring. Mye tydet på det sistnevnte da han opp fra bæreposen fra Coop drar en bukett roser, og en halvspist Snickers. Sjokolade og blomster, jo, her var det helt klart at gubben hadde forhåpninger.

Men til tross for at jeg både har vært på kino og sikla på Pierce Brosnan denne uka, samt at jeg har svelget unna Omega 3 tabletter i halvannen uke for å kunne knirke litt mindre i knær og skuldre, ville det være en løgn å si at lysta var på topp.

«Off!» sa jeg! «Altså, det er hyggelig med blomster og sånn, men ikke har jeg barbert noe som helst på minst 14 dager, og det er fortsatt dritvarmt og klamt, så om du ikke har lyst å tukle med en klam og muggen overgrodd bever, foreslår jeg at vi heller venter til det blitt litt kjøligere i lufta før vi frisker opp gamle kunster!»

Men gubbens smil blir om mulig enda bredere før han drar fram ei sprett ny gulvifte fra Clas Olson, og roper «Tadaaa!» Og der inne på Clas Olson hadde  gubben funnet svaret på tørken?(og den kan du tolke som du vil!)

( Nå gubben har vært på Clas Olson og handla “sex-leketøy” for folk i midtlivskrise med ostepoptillegg og overgangsalder. )

Så har vi altså kommet så langt i både alder og ekteskap at ei gulvifte fra Clas Olson kan betraktes som et sex-leketøy? Og fordi gubben har kjørt tur-retur Strømmen Storsenter, og spandert på fruen både vifte, sjokolade og blomster kjenner jeg at det for første gang på lenge kiler litt i magen, og med tanke på en litt kjørligere atmosfære på soverommet (fysisk altså, i form av den vifta), begynner jeg å glede meg litt til natta. Nå skal nysmurte Omega 3 ledd testes ut, og kroppen skal forhåpentligvis, for første gang på mange år være mer klam på innsiden enn utenpå. For å oppnå den ultimate romantiske stemningen fyrer jeg opp komfyren og mekker taco til en intim middag for to, før jeg setter av en drøy time til trimming av bever, fjerning av flass på tørre legger, og napping av ufrivillig anlagt bart. En annen ulempe med å bli eldre er jo at fire dager uten pinsett gir kjerringa æresmedlemskap i trønderbart-klubben.

Da klokka endelig nærmet seg sengetid, og vi hadde hevet glassene i en siste skål (drakk melk i stedet for vin da vi begge får halsbrann av tacokrydder), trasket vi inn på soverommet, skrudde av lyset, og kledde av oss. Ingen grunn til å elske i lyset når man har bikka 40?

 Det var akkurat i det jeg traff madrassen, og kjente den kjølige brisen fra vifta i nakken, kraftig vind på høy styrke, jeg hørte det. Motorduren, hakkete og ustemt. «Fader! Er det noe galt med vifta, den lagde sånn ugrei lyd!» sa jeg.

«Eh, neida.» sier gubben. «Det var nok bare magen min. Du veit åssen den blir noen ganger etter taco!»

( Når folk over 40 har spist sterkt krydret mat før leggetid… )

Gudsjelov ikke noe galt med vifta. For ikke på veldig lenge har soverommet føltes svalere, eller stemningen vært bedre. Gubben henter frem gamle kunster, og stryker meg sakte over armen. Vi ligger i skje, rygg mot mage, da jeg kjenner myke lepper, og opphissende skjeggstubb kysse meg lett i nakken. Svalt, og deilig. Så smeller det igjen. Så kraftig denne gangen at jeg kjenner det dure i ryggen fra magen hans, og fingrene hans klemmer litt hardt i armen der de kilte lett, som flagrende sommerfugler, for noen sekunder siden. Så en svak stønning, før det smeller og rumler igjen.

«Å, fy, fae?.!» hører jeg bak meg. «Hva hadde du i den taco`n a? Brukte du hele påsan med krydder eller??? Du veit jeg ikke tåler sterk mat!»

 Det buldrer i magen som ligger inntil ryggen min en siste gang før jeg kjenner kroppen hans spenner seg. Og akkurat i det han krøller seg sammen i fosterstilling, nærmest piper han et stakkarslig «Unnskyld!!!» før han fyrer av ei kruttsalve av en taco-fis som smeller, og får veggene til å vibrere, før den treffer vifta på full styrke, og blir kastet rett tilbake til meg.

Som en knyttneve, som et slag fra Mike Tyson, treffer lukta meg midt i ansiktet, før den i rasende fart sprer seg i resten av rommet.

( Når en vifte med orkan-styrke sprer lukten av skitten tarm og taco. )

Det er en sånn fis som umiddelbart svir i øynene og brenner i lungene. En sånn så stram en at nesehårene krøller seg på innpust, og lungene kollapser på kommando. Så stram og høylytt at katta som har krøllet seg sammen med oss i senga foran brisen fra vifta plutselig utøver akutt overlevelsesmodus, skyter rygg og får ståpels som et skremt pinnsvin før den spinner på frotte` lakenet og klatrer opp stående panel på spisse klør, i et desperat forsøk på å redde se selv fra gasskammeret.

Jeg hopper desperat ut av sengen og blir hengende med hele overkroppen ut av vinduet og røven i været mens jeg hiver etter pusten. Peser etter luft som en desperat astmatiker fanget inne i en støvsuger, mens luften bak meg fyller rommet med en stram eim surere enn Hillary Clinton var da hun innså at Donald Trump hadde vunnet valget! En blanding av taco, en halv snickers, melk, og møkk, rein skjær MØKK!

 Så til tross for nysmurte ledd proppet av Omega 3, nyfrissert bever, og romantisk middag for to, ble det fint lite romantikk denne tropenatten også. For det finnes ikke mye som er sexy med middelaldrende mann som ikke tåler krydret mat, som hinker sidelengs inn på doen med en hånd forran forplantningsorganet, og en hånd foran rumpesprekken, livredd for å ikke rekke frem i tide, og i ei naken smådvask overgangsalder-kjerring som løper rundt huset på desperat jakt etter frisk luft og  gjennomtrekk!

( Romantikken lenge leve! )

Det er bare å stikke fingeren i jorda og innse sine begrensninger. Her blir det tørke, både metaforisk og ikke, helt til den kjølige høsten kommer!

Og om noen skulle ha behov for ei så godt som ubrukt gulv-vifte fra Clas Olson er det bare å ta kontakt. Selges til høystbydende med stødig tarm og sporadisk sexliv.

Når jeg digger noe, så digger jeg noe! Det er en medfødt feil tror jeg, en slags forbannelse kastet over deg ved fødsel, dømt til å gjøre deg ukul resten av livet. Musikaler er min greie, min lidelse. Det startet da jeg var fem år og så Grease for første gang. Jeg forstod ikke engelsk, men musikk er et universalt språk, og fra første strofe var jeg solgt. Den sommeren klippet jeg av meg museflettene med sløv kjøkkensaks, og ønsket meg skinnjakke til bursdagen, fast bestemt på å bli John Travolta når jeg ble stor….kan neppe ha vært lett for mamma som ønsket seg en sånn liten snuppelure med folder i skjørtet og sløyfer i flettene.

Så kom ungdomstiden, og selv om jeg fremdeles kunne hele Grease utenat, utviklet jeg i likhet med de fleste andre jenter på min alder en kraftig og ektefølt kjærlighet for Patrick Swayze, og danset meg gjennom ungdomsskolen til tonene fra alle sangene i Dirty Dancing, en film jeg også, per dags dato kan helt utenat.

Og akkurat i det jeg hadde satt rekord i antall sette scener av “Nobody puts Baby in a corner” spiltes Mamma Mia på alle landets kinoer, og nok en gang var jeg solgt. For hva er bedre enn Meryl Streep, gudinnen av Hollywood, i duett med han som i et tiår tronet som nummer fire på listen av potensielle ektemenn, Pierce Brosnan. At han er et par år eldre en pappaen min, og at brystkassa rommer mer pels enn en gjennomsnittlig stor Cocker Spaniel er ingen hindring. Rå seksualitet hele veien, dype blå øyne og den ursexye irske dialekten,,,herremin, enhver kvinne med respekt for seg selv ville jo sklidd av stolen. Det faktum at det ser ut, og høres ut som om han lider av akutt forstoppelse når han synger hindret ikke denne dama i å bli blodfan av nok en musikal, og i snart ti år har Mamma Mia vært en favoritt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

( Når en irsk sexgud danser på kinolerrettet til gamle slagere, da er det duket for fest! )

Jeg kan alt utenat. Dialogen, sangene, alt. Min lille “feelgood” film, som alltid får meg i godt humør. Gleden var derfor stor når det ble klart at det skulle lages en oppfølger, og i over et år har jeg sett frem til den dagen jeg kunne sette meg i et kinosete, og la meg forføre av potensiell ektemann nummer fire, samt Colin Firth, og nok ABBA sanger til å smile hele veien hjem. For Mamma Mia er en sånn film som får det til å rykke i rockefoten, og smilet til å gå rundt, og da vi endelig skulle på date, måsagubben og jeg, for å se oppfølgeren, var jeg klar for halvannen time med rein moro.

( Før filmen, glad i livet, og helt uforberedt på den nært forestående følelsesmessige berg og dal banen. Og fremdeles urovekkende lik John Travolta på håret…)

Men så gikk det gæli! Og ikke vet jeg om det er overgangsalderen, eller sånne premenstruelle liksomhormoner for oss uten livmor som gjorde utslaget, men fra to minutter uti filmen skrudde jeg på sippekrana, og så var det gjort. For ingen hadde fortalt meg at Meryl Streep var død. Altså, ikke i virkeligheten, men på filmen, og at hele handlingen var basert på å ære hennes minne. Hva pokker??? Og fra det øyeblikket jeg skjønte det gikk jeg fra “lykkelig husmor på date” til “følelsesmessig vrak uten hemninger”, for tårene tok aldri slutt! Hva feiler det meg?

Jeg burde ha Googla, eller leste en filmanmeldelse, for slik kunne jeg kanskje unngått å bli både følelsesmessig og fysisk dehydrert på en drøy halvannen time. For når tårekrana først var skrudd på fikk jeg aldri skrudd den av, og tro meg, når du kombinerer snørr og tårer meg en utpreget tvang til å synge med av full hals, så blir det ikke pent. “My, my. At Waterloo, Napoleon did…wræææææl!”

( Meryl bare…my queen! Og jeg bare…HULK! )

Og ikke engang synet av en vrikkende og dansende Pierce Potensiell Ektemann Brosnan var nok til å stoppe sippinga. Så da satt jeg der da, i en full kinosal, hoven og sår i øynene av gråt, hes av å ha sunget med, svett av dansing i eget sete, og fremdeles urovekkende kraftig tent på en aldrende mann med hårete brystkasse og sur sangstemme, og tenkte at hele mine dager som musikal-fan var talte. At “feelgood” filmen var ødelagt for alltid, og for at jeg aldri noensinne vil kunne nyte ABBA igjen.

( Når du har venta et år på denne kinodaten, og du liksom bare koser deg skikkelig…)

Så sliten, og dehydrert var jeg at da filmen var slutt måtte vi avslutte daten. Det ble verken påfølgende middag eller  romantisk spasertur i måneskinn, for denne dama hadde grini på seg hodepine, og måtte innom nærmeste Kiwi for å kjøpe en pakke Ibux og en melkerull! (sistnevnte har ingen dokumentert virkning på hodepine, men hjelper på følelsesmessig ustabilitet!)

Etter et døgn  til å fordøye sjokket og væsketapet har jeg kommet frem til at jeg likte filmen likevel, til tross for noe uventet handling. Om jeg har lært en ting av dette må det være at god musikk overgår alt, og at jeg har en slags fetisj for hårete menn med dårlig sangstemme…jeg er jo tross alt godt gift med en, selv om han ikke stod på den lista over potensielle ektemenn.

Jada så, neida så…fin film!

Vi blogges!