jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

Det er liksom ikke måte på hvor fort det går fra en søndag til den neste, og brått sitter jeg her igjen og noterer meg ukas små øyeblikk. De små hendelsene som i løpet av uka som gikk fikk meg til å stoppe opp bittelitt, om enn bare for et sekund eller to, og trekke pusten dypt inn, og bare kjenne på nuet.

Søndager er fine.

Jeg liker å sitte her i stua på søndagene, med litt for svære dameføtter tredd ned i varme ullsokker, og taste ned ditt og datt om små hverdagsøyeblikk. Ubetydelig for andre, viktige for meg.

 

( Hobbyblogger i snøen. Jeg må altså ha verdensrekord i svære nesebor! Fra denne vinkelen ser man jo hjernen min!!! Flatterende… )

 

For det betyr ingenting for noen andre enn meg, at jeg på mandagsmorgen var så mye mer våken og opplagt enn jeg noen gang kan huske å ha vært på en mandag, at jeg lenge før klokka bestemte det, tredde på meg altfor tynne sko for snøføret, og trasket på jobb lenge før de andre. Ubetydelig for andre, men hverdagsmagi for meg.  Det var så herlig akkurat i det jeg rundet hjørnet av B-blokka, og kunne se utover en foreløpig stille skolegård, akkurat i det sola trengte gjennom skyene. Det var fint det. Et sånt lite ubetydelig øyeblikk egentlig, men som likevel satte standarden for det som normalt ville vært en vanlig og litt stressende mandags morgen.

 

( En mandagsmorgen, helt uthvilt, og helt fri for stress. Skolegården før den våkner til liv, og fylles med herlige ungdommer, og fine kollegaer. Ikke mange uker som starter med en herlig indre ro, det er helt sikkert. )

 

Tirsdagen startet med hodepine og høye skuldre, og etter jobb kapitulerte jeg mer eller mindre i godstolen. Det gikk så smått med middagen at gutta selv tok ansvar, uten å måtte bli bedt om det. Og mens jeg satt der i stolen og var sånn passelig full av selvmedlidenhet, tuslet en gutteflokk på tre rundt mellom stua og kjøkkenet, mens de multitasket som et drevent kvinnfolk, og fikset middag, tente opp i peisen, og gjorde lekser. Og akkurat i det gubben kom inn døra stod tre småsvidde Grandiosa pizzaer og en stor salat på bordet. Kanskje ikke akkurat et herremåltid for den gjennomsnittlige hobbykokken, men akkurat da var det bare fint å sitte rundt bordet, snakke om dagen, tygge på en tørr pizzaskorpe, og bare “være”. Og med ketchupflekk på genseren hvilte jeg middag i armkroken til gubben på sofaen, mens gutta kjørte i gang oppvaskmaskinen, og jeg ble liggende og døse, og tenke at om resten av dagen var full av stress, så var i hvert fall akkurat det øyeblikket kjempefint!

 

( Når to tjukke mennesker får plass på samme sofa. Horisontalt til og med. Det er hverdagslykke det! )

 

Onsdagens aller fineste øyeblikk må ha vært lunsjen. Ikke bare fordi den involverte mat (selv om spising riktig nok er en av mine absolutte favorittsysler), men fordi den eldste poden jobbet på et bygg i forbindelse med min arbeidsplass akkurat denne dagen, og hadde lyst til å spise lunsj med moder`n. I 40 minutter satt vi i kantina med hver vår matpakke, og snakket om skole og jobb, og de nye benkene til spisestua vi har planer om å snekre sammen neste uke. Så hverdagslig, likevel så fint.

 

( Meg: “Se normal ut på bildet da, vennen min, sånn at mamma kan blogge om det lykkelige familielivet vårt.”

Petter`n : “Ok!” )

 

Onsdag kveld tok lesertallene av på bloggen som aldri før, og jeg trodde først det var noe galt med statistikken. For selv om et og annet innlegg tidligere har høstet greie lesertall, har jeg aldri opplevd maken til dette, og innlegget om den litt uheldige dagen resulterte til flere dager på bloggtoppen. Med dette ble pågangen stor på alle sosiale medier, og selv om det unektelig er kjempegøy når noe man skriver fenger så til de grader over hele landet, så fikk det meg til å tenke. For det må jo være så stressende å ha bloggen sin som en jobb. Ikke fordi alle som troner topplistene til enhver tid bruker å mye tid på de publiserte tekstene, men kampen om lesertallene. Det å hele tiden skulle, eller i alle fall burde, levere noe som ikke bare fenger, men som er matnyttig og oppriktig nok til at du kan stå inne for det du leverer til enhver tid, det må være så vanskelig. Når man skal leve av lesertall og jakten på betalende samarbeidspartnere. Artig å være på topp, men å kjempe for å holde seg der? Det hadde jeg ikke klart, ikke dag ut og dag inn. Derfor var det så herlig å logge av om kvelden, finne frem papir og blyant, høre på gamle slagere på radioen, og slappe av med et lite tegneoppdrag for en hyggelig dame som hadde tatt kontakt tidligere i uken.

Det var godt å kjenne på hvor artig det er å stille denne konstante skrivekløen min på bloggen, uten at jeg MÅ. En liten vekker, rett og slett. Et fint øyeblikk.

 

( Når man kan senke skuldrene og forsvinne litt inn i sin egen verden med papir og blyant. Hverdagslykke! )

 

Når det er sagt, så har denne bloggen skapt mange fine stunder, og mange små, herlige øyeblikk denne uka, som jeg har gledet meg over. Flotte, snille mennesker som har tatt kontakt, lagt igjen kommentarer både til fryd og ettertanke. Det toppet seg i går da Gunn Kristin sendte meg bilder av leirefigurer hun har laget, fritt tolket etter ukas mest leste blogginnlegg. Både måsagubben, kattefaen og meg, foreviget i leire. Så herlige er de, at måsagubben brått ble litt høy på seg selv, og nå går rundt og dagdrømmer om seg selv i helfigur i voks, på Madame Tussauds i London… Hvorfor han tenker at turister vil flomme til London for en helfigur av en halvgammel, smådvask og sliten bilmekaniker aner jeg ikke. Orker ikke spørre 😉

 

( Måsafruen i leire! Jeg dævver!!! )

 

Lørdagens høydepunkt må være timene ute med den minste poden. Helt spontant pakket vi sekken full av pølser, sjokolade og kakao, og trasket gjennom en drøy halvmeter høy snø utover myra, og bort til den lille lavoen vi har laget der. Det var så fint å sitte der i på den lille lune plassen, kjenne lukten av bål, og speide etter elg, rådyr, hare og rev. Så heldige vi er som har en sånn liten perle av plass rett utenfor stuedøra. Bare et steinkast hjemmefra, likevel unna alt og alle. Men magene mette av pølser og varm kakao skravlet vi om alt og ingenting, fulgte haresporene innover i skogen, og laget engler i snøen. Akkurat passe kaldt. Kjempefint. Hverdagsøyeblikk verdt å legge på minne.

 

( Når du er 183 cm høy, og likevel forsvinner i snøen. )

 

Mange flere øyeblikk kunne vært nevnt. Å sovne i armkroken til måsagubben etter å ha skravlet mye lenger ut i nattetimene enn vi burde. Postbudet som hilser gjennom bilvinduet hver dag, enda vi aldri har snakket sammen. En hilsen fra en dame vi ikke har sett på lenge, men som i en årrekke fraktet guttene trygt til og fra skolen hver eneste dag. Varme sokker, bortgjemt sjokolade funnet i skapet, og chatten med barndomsvennene. Det lille glimtet av vår som kranglet seg frem gjennom kuldegrader og snø. De små tingene.

 

( Et lite vårtegn midt i snøen. Hverdagsmagi. )

 

Noen øyeblikk vurderer jeg også å gjemme i glemmeboka…som da jeg gikk på snørra foran to uniformerte menn, og fremdeles kjenner at nesa er øm, og den ene fortanna bittelitt løs….pokker ta den glattisen, og min trang til å sikle på uniformerte mannfolk!

Det lukter nystekt eplekake i måsahuset. Ute i skuret skrur gubben og den mellomste poden liv i den gamle mopeden som skal brukes flittig til våren, og tvers over bordet jobbes det med arbeidstegninger til et snekkerprosjekt den kommende uka. Det er mye å glede seg over, og mer å glede seg til.

 

( Når huset lukter av nystekt eplekake og traktekaffe. Da kan man ikke annet enn å nyte en av ukas siste små øyeblikk. )

 

Ønsker deg som titter innom en avslappende søndag. Håper uken din har vært full av fine øyeblikk, og at uka som kommer blir proppet av hverdagsmagi.

Vi blogges.

 

 

 

 

 

 

Om det blir stille på denne bloggen fra nå av er det fordi jeg ligger rett ut i ei sykehusseng med blodfortynnende intravenøst tredd inn i den ene armen, og en håndbok om hvordan å stake opp tette blodkar i den andre. Det vil uansett være verdt det, for lidelsen er forårsaket av selvforskylt kakeoverdose så stor at den fikk bukseknappen til å skyte gjennom rommet.

De som har lest denne bloggen en stund vet at jeg har et spesielt nært forhold til ostepop. Disse magiske maismarkene med gyllent ostepulver i fargen av varm sommersol, som lukter som en frisk blanding av gamle reker og uvasket underliv, og som setter flekker på klærne til evig minne om kosestunder med trøstespising og brutte slankeløfter. Jeg elsker det!!!

Og her om dagen tagget den eldste poden meg i en sånn bitteliten kokkevideo det florerer så mange av på Facebook om dagen, der et eller amerikansk vindundermenneske med forkjærlighet for tette blodkar og høyt kolesterol delte oppskriften på en konfektkake med sjokoladetrukket ostepop-topping, og jeg var solgt. Hvem trenger pikante husmor-romaner fra Narvesen eller Fifty Shades of Grey filmene, når ei kake får det til å skrangle i eggstokkene så man nærmest sklir av stolen lissom??? Så fort jeg var ferdig å tørke skjermen på mobilen for sikkel fartet vi bort på Rema for å handle inn en pose magisk gull med ostepulver, og i dag ble det endelig tid til å bake. Det er en ren lykke når man kan kombinere kake med lørdagsgodteri, og når man kan mikse sjokolade og ostepop i en og samme kake, da er lykken fullkommen.

 

Resultatet var enda bedre enn forventet, og i skrivende stund er jeg kun et lite stykke unna fullstendig “foodgazm” og kakekoma, men det er så verdt det, og jeg bare vet at jeg kommer til å ryke på mer enn en kakesmell til i løpet av lørdagskvelden. Gutteflokken, som tidvis er noe skeptiske til nye smaker sitter i hver sin ende av sofaen og knasker på hvert sitt kakestykke med stor iver. Suksess hele veien denne kaken her altså, og om du er en proff ostepopper, slik som meg, og litt over snittet glad i sjokolade også, da bør du teste denne kaken.

Veldig lett å lage, mektig, og aldeles nydelig på smak.

Og om du skulle få bakelysten over deg, og plutselig får et akutt fyse-anfall på noe skrekkelig godt, da kan du teste ut denne oppskriften mens jeg staker opp blodkar tette av konfektkake, og klargjør kroppen for enda et sukkersjokk og et kakestykke i kveldinga!

 

 

Oppskriften er som følger:

4 ss kakao

2,5 dl sukker

1,5 dl hvetemel

1 ts vaniljesukker

1 ts salt

2 egg

150 gr smeltet, og avkjølt smør

Topping:

300 gr smeltet sjokolade

5 dl ostepop

 

Bland alt det tørre i en bakebolle.

 

Finn frem det du trenger til toppingen. “Datt” av et hjørne av sjokoladen. Hater når det skjer…

 

Rør inn smeltet smør og egg. Røren blir seig, og tung.

 

Fordel i rund bakeform på 24-26 cm.

 

Stekes midt i ovnen på 160-175 gr i 30 min. Kaken blir kompakt, seig i midten med litt hard skorpe.

 

Smelt sjokoladen i vannbad eller i mikrobølgeovn, og rør inn ostepop.

 

Fordel toppingen over kaken og sett den kjølig en halv times tid.

 

Så er det bare å spise til du ligger i stabilt sideleie med mageknip og sukkersjokk…om du ikke er et sånt menneske som har lært å begrense deg da…  Lurer på om det fremdeles er håp for slike som meg!

 

 

Ønsker alle som titter innom en knakandes fin, og salt, søt og sprø lørdag, enten du ligger i kakekoma eller ei.

Jeg skal klargjøre magen for en liten kakebit til, og vaske det gule “støvet” av tastaturet. (Kanskje med tunga, for enkelhets skyld. Man sløser jo ikke med maten!)

Vi blogges 🙂

 

 

 

 

I to dager har gubben spretti opp av senga, i den grad en lettere småstiv og hobbyhypokonder av en måsagubbe er i stand til å sprette, og logget seg inn på sosiale medier før sola står opp, og fugger`n fiser. For gubben som til vanlig har et relativt avslappet forhold til sosiale medier, fikk blod på tann da innlegget om selvbruningskatastrofen og tsnunamipuppen plutselig tok av på nett, og høstet lesertall jeg aldri har sett maken til, og etter all sannsynlighet heller ikke vil se igjen.

 

( Når (endelig) det siste synlige beviset av selvbrunings-katastrofen er i ferd med å forsvinne fra håndflaten. O lykke! )

 

Plutselig synes han, som fnyser hver gang jeg legger ut en matoppskrift, eller bare titter skrått på meg her jeg sitter  på kveldene og koser meg med blyant, papir og tegningene mine, at blogging plutselig er dødskult likevel. Grunnen til denne akutte interessen er litt uvisst. Kanskje var det spennende for en litt utrent og møkkete middelaldrende gubbe å se noe stige så raskt til værs, (lesertallene altså) da det slett ikke er mye som stiger spesielt fort lengre her i måsahuset, eller så har han sett litt for mye reality-tv og fått det for seg at alle bloggere tjener fett med cash, og så for seg en førtidspensjonering med påfølgende paraplydrinker og høy partyfaktor på rød løper.

 

( Når gubben nesten kan hører millionene rulle inn! )

 

“Du må jo blogge i dag også”, skrev han på melding mens jeg var på vei til jobben i dag tidlig.

“Meh, tro`kke det, ha`kke no å skrive om!”, svarte jeg, og ruslet videre mot skolen.

“Jammen!!! Du må jo smi mens hjernen er varm!” tekstet han igjen. (Her er jeg litt usikker på om det er stavekontrollen på mobilen som ikke er helt frisk, eller om måsagubben faktisk tror det er slik ordtaket går. Jeg holder begge mulighetene åpne!)

Til tross for to dager som bloggdronning på toppen av lista har det verken vært rullet ut rød løper eller flommet over av champagne på jobben, men reaksjonene har ikke latt vente på seg, og mange, overraskende mange, er av samme oppfatning som gubben. At millionene vil renne inn bare man skriver litt til, og at sponsorer vil stå i kø så fort lesertallene stiger.

Men sannheten er, at selv om man treffer blink med et og annet innlegg, selv med noe så ubetydelig som en helt vanlig hverdag med noen små “arbeidsulykker”, så er det ikke for folk flest verken enkelt, eller ønskelig å leve av blogg.

For jeg har ikke mottatt et eneste tilbud jeg! Og her skorter det ikke på talenter, for å si det sånn. Jeg, som har bred erfaring med trøstespising på inn og ut-pust, som kan spiste flytende føde i stabilt sideleie uten å søle så mye som en dråpe, og som kan klemme ned seks sjokoladepunsjeboller med kokos uten å miste en eneste smule, burde jo være et prakteksemplar og en vandrende reklameplakat for både Maarud og Freia, men jeg har ikke fått så mye som en mail engang.

 

( Når du snorter kokos som en amerikansk rapper snorter kokain, men enda ikke har millionkontrakt med Freia! #DenFølelsen ! Så mye uoppdaget talent. )

 

Og grunnen er ganske enkel. Folk utenfor boksen, de som ikke faller innafor bloggbobla, de er ikke spennende nok.

Ei litt smådvask og overvektig dame fra bygda blir ikke millionær på blogg, selv om det oppbrukte og litt slarkete underlivet alene kunne reklamert for halve intimbeholdningen til Boots apotek. For denne dama kan ikke engang nyse uten å skvette, og det trengs mer enn en tube hårfjerningskrem for å fjerne bever`n som har vokst seg over alle trusekanter nå i vintersesongen. Men står det en apotektekniker og vifter med millionkontrakter på trappa mi? NEI!

For det skal mer til enn et heldig innlegg på toppen en dag eller to, og et A4 liv formidlet fra et lite rødt hus i skogkanten fenger ikke nok i lengden. Og det er helt greit! For hva er vitsen med å pynte på livet, om man trives godt med det lille man har, kun for å fenge andre? Mister man ikke seg selv, når hverdagshistoriene blir fiktive, og sannheten stadig må krydres? Når ditt liv skal dokumenteres for å fenge andre! For selv om det er artig at et og annet innlegg tar litt av på nettet, og engasjerer folk fra fjern og nær, så er det umulig skrive noe for hvermansen, dag ut og dag inn. ( Helt utrolig at noen bloggere klarer det, og ikke minst lever av det! Kudos! )

 

( Burde malt vinduskarmen, burde vaska vinduene, burde sluppet inn katta…men blogger jo, så det er viktigst å få tatt bilder først! )

 

For livet er ikke søte små barn i matchende lyserosa kjoler. Det er ikke evig nyforelskelse og lyserosa skyer. Det er ikke bare fluffy bløtkaker og stramme rumpeballer. I hvert fall ikke i denne kåken.

Her er det katter som hyler og vil inn gjennom vinduer som trenger en vask. Det er kjedelige hverdagsmiddager, og rotete ytterganger. Det er en håpløs og litt latterlig kamp mot kaloriene. Det er husmor-romaner og hockeypulver, jobb fra åtte til fire, og bena på bordet.

 

( Når du har bikka 40, og det er duket for en spennende fredagskveld! )

 

Og jeg elsker det, og jeg kommer til å fortsette å skrive om nettopp det, helt uavhengig av lesertall. Og om noen år, når jeg er gammel og grå, vil jeg kunne lete frem minnene på bloggen, og glede meg over minnene fra et levd, og virkelig liv.

Så får heller millionene utebli, og beholdningen av hårfjerningskrem og voksenbleier kan jeg stå for selv, og  bloggen  kan forbli som den er. En litt usminket og passelig kjedelig hverdag, på godt og vondt. Humor og tegninger, og tanker om alt og ingenting, uten at det må fenge alle til enhver tid. Bilder fri for filter og redigering, som synlig bevis på et helt vanlig liv, i en helt vanlig familie, i en helt vanlig bygd, for ei helt vanlig middelaldrende kjerring.

 

( Livet, sånn det egentlig er, og det er ganske så fint! )

 

Og helt til slutt, gubbeluren, pusen min, smukkasen i møkkete arbeidsbukse, nå har jeg smidd “mens hjernen er varm”, og blogga i dag og!

PS: Det blir medisterkaker til middag, og om du leser dette er det fint om du stikker innom Kiwi på vei hjem og kjøper en pakke buljong til sausen!

Vi blogges!

 

 

 

 

 

Til deg som går først i toget, og til deg som blir sittende hjemme.

Til deg som er sterk og modig, og til deg som  fremdeles venter på motet. Til deg som griper dagen med begge hender, og deg som trenger styrke til å møte hver nye morgen. Til deg som rakrygget smiler til ditt eget speilbilde, og til deg som med hånden visker ut din egen refleksjon i vannskorpa.

Til deg som oppdrar en liten jente, slik at hun en dag blir en modig og stolt ung kvinne, og til deg som skal skape trygge og gode menn av små gutter. Til deg som har født egne barn, og deg som med en mors hjerte og kjærlighet skaper en trygg hverdag for barnet som er født av en annen kvinne.

Gratulerer med dagen.

 

( et levd liv, en gammel hånd, en av de flotteste kvinnene jeg har kjent )

Til deg som tar utfordringene på strak arm, og til deg som trives best med det kjente og vante. Til deg som danser på bordene i de sene nattetimer, og deg som passer på at dansedronningen kommer seg trygt hjem.

Til deg som lever ut drømmen, og deg som dagdrømmer.

Til deg som sier stopp, og modig forlater det farlige, det utrygge, det uriktige, og til deg som enda fremdeles står midt oppe i det. Til deg som har funnet din indre styrke, og til deg som fremdeles leter den frem.

Til deg som står oppreist, og til deg som ligger nede.

Gratulerer med dagen.

Til deg som elsker en mann, og til deg som elsker en annen kvinne. Til deg som elsker andre, og til deg som elsker deg selv.

Til deg som er midtpunkt, og til deg som er en i mengden. Til deg som stråler, og til deg som enda ikke har vist verden den flotte kvinnen du egentlig er. Til deg som ler, og til deg som gråter. Til deg som hver dag setter andre foran deg selv, til deg som tar vare på et annet menneske, til deg som alltid er noens trygge havn. Til deg som pleier deg selv!

Til deg som teller kalorier, og til deg som har mistet tellinga. Til deg som blunker, smiler og flirter, og til deg som sjenert vender blikket ned.

Til deg som kjemper en kamp ingen andre kan se, som ingen andre vet om, og til deg som kjemper åpenlyst. Til deg som kjemper for andre.

Til deg som drar i forveien, og til deg som blir igjen.

Til deg som strekker deg i solen, og til deg som elsker å kjenne regnet på nesa. Til deg som drikker kaffe på en barstol midt i byen, og til deg som nyter en kopp ved et stille skogsvann.

Gratulerer med dagen.

Til alle de modige kvinnene som har kjempet før oss, til alle som kjemper i dag, og til alle som vil kjempe i årene som kommer.

 

Til deg som er kvinne! Vær stolt!

Gratulerer med dagen.

 

Innlegget er illustrert med blyant i stedet for bilder for å ivareta eventuelle leseres mentale helse 😉

«Har du stått opp med feil fot eller?» tekstet gubben som svar, da jeg illsint og fresende som et speilegg i glovarm panne sendte en hissig tekstmelding hvor jeg fortalte hva jeg synes om mannfolk som slipper kattefaen inn på soverommet når de står opp for å dra på jobb på morran.

For jeg hadde ikke stått opp med feil fot. Vårt soverom er nemlig så trangt at dobbeltsenga står klemt inntil langveggen, og fordi jeg sover innerst må jeg enten rulle mot venstre og over gubben for å komme ut av den, eller jeg må sette meg opp, dra baken nedover mot fotenden, og sette bena i bakken på den måten.

Å rulle over gubben er uaktuelt. Det prøvde jeg tre ganger, og ble smelt på tjukka! Hver gang! Selv nå, mange år senere, og en livmor i minus, og en skrott som er så tørr på innsiden av det støver fra trusa når jeg nyser, tør jeg ikke rulle mot venstre.

Jeg aker alltid på den kvadratmeter store røven nedover lakenet som ei bikkje med blødende hemoroider og bendelorm aker seg langs gresset, før jeg setter begge bena ned på gulvet. Samtidig!

 

( Når du aker deg på stussen nedover mot fotenden av senga, så hemoroidene setter spor i overmadrassen og høna gnikker av seg vinterpelsen!)

 

Så nei, jeg stod ikke opp på feil bein, jeg stod opp på begge, og det var dumt!!!

For gubben hadde ikke lukket døra til soverommet når han dro, og soverommet, med alle sine kleshauger og små fjell av panikkryddede godsaker er et eldorado for hyperaktive nattedyr. Jeg tredde føttene ned i det som senest i går kveld var en av oldemor Reiduns vidunderlige  deilige, varme, hjemmestrikkede ullsokker, men som i morgentimene var redusert til en meter tovet ulltråd med dusk i enden. Kattefaen hadde maltraktert sokken i tidlige morgentimer, og i det jeg strakk fingrene ned mot gulvet for å redde restene av sokkeparet ble fire poter med spisse klør tredd inn i armen fra øverst i grevinnehenget, til nederst på håndleddet. Med et hyl og et kjemperykk ble både katta og ulltråden med sokkerest i enden kasta bort i sofaen og forsvant ned i mellom seteputene.

Det lå i kortene at det bare kom til å bli «en sånn dag»!

Etter å ha kastet både katt og ulltråd tvers igjennom stua tuslet jeg i tussemørket inn på badet for å gjøre det middelaldrende kjerringer gjør best i de tidlige morgentimene, tømme kroppen for gårsdagens utskeielser, og klargjøre tarmen for dagens inntog av kaffe og vaffel. Og mens jeg satt der og trykket og skvettet alt det litt slarkete underlivet maktet strøk jeg hendene over et morgentrøtt ansikt i takt med knipeøvelsene, og kjente med glede at hudpleien som ble utført kvelden i forveien faktisk så ut til å virke.

For i mange uker nå har ansiktet lidd av vintertørr hud. Kinnene har vært rødmussede og tørre, leppene sprukket, og en og annen hvit pigmentflekk har dukket opp strategisk plassert rundt omkring i fjeset, slik at jeg i perioder har vandret rundt som en flassende dalmantiner.

Kvelden i forveien tok jeg derfor endelig i bruk julegaven fra den minstepoden. En ansikts-skrubb med påfølgende fuktighetskrem. En bringebærduftende gavepakke fordelt på to små rosa flasker med glitter, som poden stolt hadde handlet selv på «sånn dærre jentebutikk». Og i går kveld satt jeg i badekaret skrubbet jeg dette tørre halvgamle og skrukkete fjeset nesten til blods med glitrende skrubbesåpe, før jeg masserte inn lyserosa fuktighetskrem og stupte i seng mens jeg ennå luktet av friske bringebær og tuttifrutti.

 

( Når du møter deg selv i speilet etter en kveld med litt uheldig hjemme-spa! )

 

Fornøyd med silkemyke babykinn reiste jeg meg fra toalettet, tørket skrotten, og gikk mot speilet for å beundre ansiktet som kjentes ti år yngre ut.

Under lysstoffrørene foran seilet bygger det seg raskt opp en panikkangst av en annen verden, for fjeset som i morgendisens tussemørke kjentes ut som en glatt barnerompe, viser seg å være lysende oransje!!!!

I ren panikk blunker jeg et par ganger før jeg skrur på springen og trer hodet panisk ned i vasken mens jeg gnukker et vått håndkle mot panna for harde livet. Fremdeles like oransje!

Og ikke litt heller! Jeg lyser. Som en redningsvest fra 70 tallet!!!

Med åndenød og tårer i øynene griper jeg den bringebærduftende, rosa og glitrende tuben fra hylla og ni-leser på etiketten. SELVBRUNINGSKREM!

FAAAAEEEN!!!

Jeg skriker så katta med den tova ulltråden skvetter ut døra raskere enn flytoget, og løper ut på kjøkkenet for å finne en sånn skuresvamp vi bruker på kjeler med fastsvidd pølsegrateng, og iler tilbake til lysstoffrøret for å skure signalfargen ut av fjeset.

Nytter ikke. Ansiktet er og blir skrikende oransje, tre ganger Donald Trump, og etiketten på kremtuben lyser mot meg. «Ultra strong tan»!

 

( Ufrivillig selvbrunings-overdose! )

 

Resten av morgentimene går med til god gammeldags kamuflering. Jeg dykker dypt ned i sminkepungen som knapt har sett dagens lys de siste årene, finner en pudderdåse og pudrer det som pudres kan. Som kronen på verket grer jeg panneluggen ned til over øynene og surrer et halvannet meter langt skjerf rundt halsen og opp over nesa. Heldigvis kan jeg skylde på kulda. Jeg trasker rundt på skolen hele arbeidsdagen med skuldrene opp etter ørene, kamuflert av pannelugg og skjerf, kun øynene synlige, som en eller annen ørkenkriger.

På et tidspunkt midt i lunsjen strekker jeg meg etter vannflasken på kontorpulten da jeg hører det snapper i BH stroppen bak på ryggen, og som en fange rømt fra fengsel tar venstre hengepupp sats og flykter fra en litt sliten, og hakket for liten, vattert BH-skål. Som en katapult spretter den ut fra kroppen, og flyter ukontrollert utover pulten som en puppe-tsunami, der den velter en kaffekopp utover fraværslister og notater. I et desperat forsøk på gjenopplivning og førstehjelp på den gamle hengekøya av en BH punkterer jeg nesten en lunge med ei sikkerhetsnål stjålet fra førstehjelpsskapet på personaldoen, men til ingen nytte. Resten av arbeidsdagen vasser jeg rundt med pannelugg, skjerf og en høydeforskjell på hengepuppene som potensielt kan forårsake skiveprolaps og hofteslitasje.

 

( Kamfuflert ørkenkriger med tsunami-pupp på ville veier! )

 

Etter jobb vrenger jeg innom apoteket og røsker med meg alt fra kosmetikkhylla, av rensekremer, og våtservitetter så fulle av alkohol og babyolje at til slutt trasker rundt i måsahuset mens jeg både ser ut, og lukter som en blankpolert, alkoholisert Boris Jeltsin.

Og med røsdskrubbet ansikt, en pupp midt på brystet og en i klem i bukselinningen, koker fiskebollesausen over på komfyren, svir seg på platetoppen, og setter i gang brannalarmen.

Jeg kapitulerer!

Som et slakt med skrått puppestell overlater jeg koking av Wienerpølser til gutteflokken mens jeg drukner mine sorger i badekaret.

En time senere, trer jeg ut av boblebadet like varm som en nytrukket tosk og skrukkete som en rosin. Fordi badet er tåkelagt av damp fra badekaret tusler jeg inn i stua med kun et lite håndkle surret rundt overkroppen, og setter meg i sofaen for å puste ut.

«Røff dag?» spør gubben , som om han ikke kan lese på kroppsspråket at jeg fremdeles er en tikkende hormonbombe, som når som helst kan eksplodere.

Jeg lener hodet bakover og puster rolig inn og ut noen minutter.

Da jeg så smått begynner å føle meg bedre reiser jeg meg opp fra sofaen. Pusen som ligger ved siden av meg glipper så vidt med øynene, og skuler hatefullt på meg for å ha ødelagt den lille kveldsduppen. Med håndkle lett surret rundt hengejura, og naken fra livet og ned tusler jeg gjennom stua mot badet for å finne undertøy.

 

( Når du bare skal kaste håndkle og friste gubben med en kvadratmeterer dissende vaffelhud…)

 

Fra øyekroken kan jeg så vidt skimte at gubben snur seg og følger meg med blikket. Som om han med sultent blikk beundrer den litt punkterte hengerumpa mi der den klasker tungt mot lårene for hvert skritt jeg tar.

Litt lettere til sinns av den åpenbare beundringen hans rister jeg litt forførerisk  på cellulittene.

Han rister febrilsk på hodet og rekker så vidt å rope «NEEEEI!», før katta spretter opp fra sofaen, og mindre enn et byks senere tar sats, og setter fire sett katteklør dypt i skinka mi!

Det er som å få 40 nåler tredd inn i rassen på en gang, som ei levende nålepute. Ei vandrende dartskive full av piler, en testkanin på nåleseminar for hobby-akupunktører!

Jeg løper et par skritt rundt i stua, skrikende med ei katte hengende fast i skinka, før jeg klarte å riste den av!

«HVA FAEN!!!, roper jeg til gubben! « Hva feiler det den katta???»

 

( Når pus jager feil mus, og du blir en ufrivillig, levende nålepute! )

 

Gubben reiser seg sakte opp fra stolen, og tusler rolig mot meg. Han skjuler et latterfullt flir mens han tar tak i skuldrene mine og sakte snur meg rundt, før jeg kjenner han nappe noe ut fra sprekken mellom rumpeballene mine.

 

Katta titter på han med forventningsfulle øyne fra gulvet, mens han holder opp og dingler lekent med den tova ulltråden fra sokkene til oldemor Reidun. Den jeg i drittsinne kastet fra meg tidlig i morgentimene, og som jeg nå har satt meg på så den limte seg fast i hårene i rumpesprekken, som borrelås!

Med fremdeles antydning til oransje ansikt, med skjev ryggrad forårsaket av BH-katastorfe, og med røven full av katteklor trøstespiser jeg en halv melkerull mens gubben skurer kokeplata med stålull, og katta tygger ivrig på en ulltråd som antagelig smaker fis.

 

 

Jeg stod ikke opp på feil bein, jeg tråkka rett ut i salaten med begge. Og mens melkerullen smelter på tunga bestemmer jeg meg for at i morgen tidlig, da får det briste eller bære! Da skal jeg rulle mot venstre!

Vi blogges.

 

 

 

 

 

 

 

 

Helgen var slapp, bare fordi vi ville det. Formen til måsagubben var sånn litt på kanten til en manneforkjølelse, og han prioriterte derfor egenpleie i form av tykke sokker, halstabletter (egentlig bare smurfepastiller, men gutten er jo ikke eldre enn 43, så vi spiller med!), og Netflix. Gutta var opptatt med egentrening  og egentid, altså gitar og overdreven bruk av forsterker og basskasse, kattene snorket seg gjennom snøværet i haugen med rent ubrettet tøy, og jeg…jeg byttet mellom frivillig stabilt sideleie på sofaen og litt sånn nødvendig husarbeid.

Innimellom sofasliting, stjeling av smurfepastiller og spontane utbrudd som “Kan du se til svingende å skru ned den hel****s  bassen før hele denna fordømte gamle kåken blåses til pinneved!!!”, fikk jeg skuret kjøkkenet, og ingenting er mer fristende enn å søle til en ren kjøkkenbenk med mel og massevis av deilig sukker.

 

Eplesnurrkake med Trollmatcha og kanel.

 

Når kjøkkenet bare skriker etter å bli rotet til litt med mel og sukker 🙂

 

I går delte jeg oppskriften på pizzasnurr pizza med Trollmatcha og chorizo, og i dag deler jeg oppskriften på kaken vi lagde av den andre halvdelen av deigen.

(Oppskriften på grunndeigen finner du i gårsdagens innlegg, HER.)

Innimellom er det fint å kunne slå to fluer i en smekk, eller lage to varer av samme oppskrift. For man trenger ikke nødvendigvis en søt gjærdeig for å lage en god dessert, eller i dette tilfellet, en eplesnurr-kake med kanel og Matcha. ( Jepp, jeg er helt i startfasen av mitt indre hippie-prosjekt, og dytter magisk grønn te i omtrent alt av mat og bakevarer om dagen. )

Om du har lyst til å lage en saftig bollekake med smak av eple og kanel kommer oppskriften her i form av et aldri så lite bilderaid.

 

Usøtet gjærdeig, ferdig hevet under plast.

 

Grønn te, også kjent som Jannes energidyrkende hippie-prosjekt.

 

Dryss en ts Matcha-te over deigen, og elt den lett slik at teen vender seg inn og lager fine, grønne marmoreringer i deigen.

 

Ser jo så lekkert ut! Får jo nesten mer energi bare av å se hippie-mønsteret i deigen.

 

Del ca to epler i små terninger.

 

Fordel utover et kjevlet rektangel, sammen med kanel og sukker. Mengde velger du selv, jeg har en tendens til å være veldig raus med fyllet. Skal man kose seg, kan man like gjerne gjøre det skikkelig!

 

Rull sammen og del opp i like store stykker. Mine er ca to cm tykke.

 

Fordel i en rund bakeform med smurte kanter og bakepapir i bunnen. Dryss over et lag med perlesukker.

 

Etterhev under plast i ca en time, og dryss over et knippe Maldon eller havsalt. (smaker nydelig med en liten kontrast til alt det søte.)

 

Stekes midt i ovnen på 200 grader i 20-25 minutter, avhengig av ovn.

 

Ta kaken ut av ovnen, og avkjøl noe på rist.

 

Så er det bare å nye. Smaker godt alene med et bitte lite melisdryss til kaffekoppen, og enda bedre med litt vaniljesaus eller en scoop med vaniljeis.

 

Så der…hipsterhippe Nordvang har tryllet magisk energi-te inn i enda et bakverk, og venter spent på energien som er lovet å komme snikende etter hvert.

Hippiestatus etter dag seks med Matcha-te: Var overraskende våken i dag tidlig til tross for mye unødvendig lyd fra to hyperaktive pusekatter sånn ca midt på svarte natten, og en mann hvis hårete arm på magisk, dog noe frustrerende vis beveget seg ivrig i søvne over bilring nummer en og to på fruen mellom kl 04.00 og 04.30 i natt.  Fremdeles ingen trang til å ta på lilla poncho med frynser eller moon-boots, men nynnet “All you need is love” i dusjen i dag tidlig. Lurer på om det er et tegn…

Ha en fortreffelig tirsdag.

Vi blogges!

Jeg er på dag tre av dette hipster-hippe prosjektet mitt. (Egentlig dag fem, men jeg glemte det litt i to dager, og nå er jeg på`n igjen.) Etter litt syting og klaging om mangel på energi på ekte kjerring i overgangsalder vis, fikk jeg en pose grønn te av en venninne som er mer alternativ enn Ari Behn, med beskjed om at dette vidundermiddelet ville hjelpe.

Det er mange som har spurt etter forrige bakeinnlegg, og etter diverse utblåsninger på Snapchat, så for de som lurer heter produktet Trollmatcha, og du kan finne det HER. Etter å ha Googlet meg ør og svimmel, mest fordi jeg er skeptisk til sånne “finn ditt indre deg selv og bli bestevenn med jeg”, kan jeg kort oppsummert fortelle at Matcha er grønt pulver, fremstilt av malte te blader, og har de senere årene tatt litt av over store deler av verden. Da ble det plutselig litt mindre skummelt å skulle bruke det i det lille måsahuset også.

For en som er over snittet glad i baking og matlaging var det jo egentlig riktig så spennende med et nytt produkt, og i helgen klinte jeg til med en Trollmatcha og chorizo pizzasnurr-pizza ( si det fort tre ganger etter hverandre uten å svelge tunga da!!!) med cheddar.

 

( Pizzasnurr-pizza. Stønn og dobbeltsukk. Denne var digg! )

Jeg laget en stor gjærdeig av hvetemel (uten sukker), delte den i to, og bakte pizza av de ene halvdelen. Hva den andre halvdelen ble brukt til år du se i morgen. En deig, en middag og en dessert. To innlegg av samme deig. Lukter jo proffblogger (og gjærbakst) lang vei.

 

( Matcha-te fra Trollmatcha. Mitt lille energihentende hipster-hippie prosjekt. )

 

Vil du gasse deg med en gastronomisk pizzaorgasme denne uka anbefaler jeg denne. Gikk ned på høykant her i måsahuset ihvertfall.

 

Grunnoppskriften er som følger:

100 gr smør

7 dl melk

ca 1 kg hvetemel (prøv deg frem, jeg ender som regel opp med litt mer)

1 dl helkorn hvete (kan droppes, men jeg synes det er godt med litt tyggemotstand)

1 pk gjær

La deigen heve til dobbel størrelse, og del i to.

Den ene halvdelen brukes til pizza.

 

Del ferdig hevet deig i to. Min hevet under plast i en time. En halv deig skal holde til en pizza. Om du vil lage en annen pizzavariant eller rundstykker av den andre halvdelen er det supert, om du ønsker et lite dessert-tips til den andre halvdelen kommer i morgen 🙂

 

Dryss 1 ts Trollmatcha på deigen som er kjevlet ut til et rektangel, og gni det utover med hendene til det dekker hele deigen.

 

 

Fordel ønskelig mengde pizzasaus eller ketchup over deigen.

 

Kjør på med ønsket fyll. Vi brukte guttas favoritter denne gangen. Chorizo, gulost og cheddar. En innertier, alltid.

 

Rull deigen sammen på langs, og del opp i like store emner. Mine er ca 2 cm tykke.

 

Legg bakepapir i bunnen av en rund form, min er 26 cm i diameter. Det funker selvsagt med alle størrelser. Smør bakepapiret og kanten rundt hele formen.

 

Fordel snurrene i formen, og la de etterheve under plast eller kjøkkenhåndkle i ca 40 minutter, på et lunt sted.

 

 

Stekes midt i ovnen på ca 200 grader i 20-25 minutter, avhengig av hvilken ovn du har. Min stod i 25 minutter.

 

Avkjøles uten form, gjerne på rist, og server. God rykende fersk, men også super matpakkemat!

 

Smaker aldeles nydelig med en liten salat eller med rømmedressing. Her i huset rakk vi knapt å avkjøle den før ulveflokken samlet seg på kjøkkenet, så denne gangen tok vi Pizzaen “bar”! Godt smakte det, okke som!

 

Tadaaa….Pizzasnurr-pizza med Matcha-te og chorizo. Digg, digg og atter digg!

Hipster-hippie status etter dag 5 på grønn te: Ingen stor forandring, har dog heller ikke gjort noe påfallende energikrevende i helgen, da stabilt sideleie på en sliten tre-seter fra IKEA ikke kvalifiserer som trening. ( Selv om ingenting riktig nok er mer energitappende enn stabilt sideleie over tid!) Føler fremdeles ingen trang til overdreven bruk av batikkfargede slengbukser, lilla ponchoer eller spontan høytlesning av spirituelle dikt om indre sjelefred og enhjørninger. So far, so good.

Fortsettelse følger!

En nydelig mandag ønskes alle, vi blogges!

 

 

En ting skal være sikkert. Det var godt å komme tilbake på jobb etter en herlig, men lat vinterferieuke. Det er rart med det, hvordan helgen og fridager føles så mye mer velfortjent, og hvordan tiden sammen med flokken i måsahuset nesten virker enda mer verdifull etter travle uker. For uka har vært travel. Ikke sånn heseblesende løpe-til-og-fra travel, men det har vært mye å gjøre, så da vi endelig kunne pakke oss inn i måsahuset uten en eneste plan for helgen på fredag kveld kjentes det ekstra godt.

 

( Når fredagskvelden ser slik ut, da kan man enkelt konkludere med at din tid som party-løve er over! )

 

Nå er frokosten nettopp inntatt. Gutta og måsagubben sitter rundt bordet og har ide-dugnad. Det jobbes med den kommende cross-sesongen, og i år som i fjor jobbes det iherdig med å få endene til å møtes. Det er et puslespill som stadig mangler brikker, for å si det sånn. I år har den mellomste poden satt seg som mål å kjøre NM i etappe-enduro, og han har potensiale til å gjøre det godt. Det står i hvert fall ikke på innsatsvilje og trening, for poden lever og ånder for idretten sin, men kostnadene, det er noe annet. Det er dyrt, pokker så dyrt, og denne uka har han etter diverse runder for å søke spons fått avslag etter avslag. Det tar som sagt litt motet fra en ung pode, men vi får slå hodene sammen og se hva vi kommer opp med. Og mens gutta siter der med litt krummet rygg og litt oppgitte leter etter løsninger ser jeg, midt i håpløsheten deres, et av ukas siste fine små øyeblikk. For mens de og gubben sitter der med hodene i bløtt og ser etter løsninger, ser jeg samhold. En storebror som trekker seg fra treninger for å frigjøre og låne bort sitt eget sikkerhetsutstyr. En lillebror som låner bort egen sykkel slik at den mellomste skal ha en reservesykkel klar dersom uhellene skulle være ute under løp, en pappa som skrur inn i de sene nattetimer for at ting skal være i orden. En gjeng som sammen ser etter løsninger i stedet for å la seg knekke av utfordringer og avslag. Og det er et fint øyeblikk det! Et sånt øyeblikk man aldri skal ta for gitt, men bare lære seg å sette pris på.

 

( Fineste gutteflokken, konkurrenter og bestevenner, akkurat slik det skal være. )

 

Det har i grunn vært mange slike øyeblikk den siste uka, og jeg kjenner at det gjør noe med meg. Ideboka mi, den som alltid ligger i vinduskarmen er full av små skisser. Jeg har en skrivekløe jeg aldri klarer å komme til bukt med føler jeg, og hadde jeg ikke hatt jobb og unger kunne jeg sikkert ha plantet meg foran tastaturet og slått rot der en uke eller to fremover. Om det hadde blitt spennende for andre enn meg å lese er jo slett ikke sikkert, men bloggen er jo først og fremt mitt lille fristed. Det skulle jo i utgangspunktet ikke bety noe hvem andre som leste, og hvorfor, men jeg tar meg stadig i å tenke på hvorfor helt ukjente mennesker klikker seg inn på nettopp denne lille bloggen, og hva de egentlig ønsker å lese. Har du svar på det vil jeg forresten gjerne vite det 🙂

 

( Når solen enda ikke har gått ned når man er ferdig på jobb, og skogen byr på iskalde, men herlige hverdagsøyeblikk. )

 

Folk har klaget på sprengkulda hele uka. Jeg tør ikke annet enn å nikke på hodet til dobbelthakene rister, men i  mitt stille sinn nyter jeg siste rest av vinteren. Tirsdag kledde jeg meg i ull fra innerst til ytterst og ruslet en diger omveg gjennom skogen på vei hjem etter jobb. Det er noe helt magisk med skogen i vinterkulda. Når frosten biter i kinnene, men resten av kroppen er varm og bare sånn godt sliten. Da er det godt å stoppe opp, se opp på trærne som knitrer i den kalde vinden, og bare “være”, et lite sekund eller to. Fint øyeblikk. Ekstra godt å komme hjem til flanellspysj, tykke sokker og varm peis. En pus i fanget mens det knitrer i vedovnen, og middagen putrer i gryta på kjøkkenet. Det er et herlig hverdagsøyeblikk det, midt på kaldeste vinteren.

 

( Når man ikke ser hva som er foran og bak på dyret, men hører at han maler, så du er ganske sikker på at det er katta, og ikke en loball fra filteret i tørketrommelen.)

 

Utfordringene på jobb har stått for mange fine øyeblikk. Kontrastene er så store i løpet av en uke, spesielt på videregående, når man er så heldig å få være med på nesten alle de ulike linjene. Jeg har tatt meg tid til å kjenne litt på det denne uka, gleden over kontrastene. Fra dikt og novelleanalyse, til engelsk innlevering og førstehjelp, for så å avslutte med fotoprosjekt av frosne såpebobler. Heldig er jeg, som får ta del i alt. Hverdagsmagi på jobben, det er ikke alle forunt. Mange fine øyeblikk.

 

( Når frosne såpebobler er et avbrekk fra novelleanalyse og engelsk fordypning, da har man havnet på rett hylle! )

 

Jeg har ledd til mageknipen har kommet og tårene trillet av en pode og hans sans for dårlige vitser- Jeg har gledet meg over nystekte sjokolademuffins fra en pode som helt spontant bakte før jeg kom hjem fra jobb, og jeg har kjent på stoltheten over en gutt som mestrer ting som før har vært vanskelig, og jeg har sklidd på isen UTEN å slå halebenet! Alle fine øyeblikk.

Jeg har tuslet rundt i matbutikken i Sverige med en mann som HATER å handle, men likevel lar seg lokke til en harryhandel om belønningen er en vanilje milkshake på Mc.Donalds. Vi, som sjelden er alene uten gutteflokken, kunne nyte en times biltur hver vei, til og fra Harryhandel, i strålende vintervær. Så fint det er, å kjøre rundt midt ute i ingenmannsland, med bagasjen full av billige bakevarer,  og Pepsi Max på boks, og snakke om alt og ingenting. Et fint hverdagsøyeblikk.

 

( Midt mellom Sverige og Måsan, bare han og jeg. Fint det. )

 

Det toppet seg da måsagubben, som kanskje er Aurskog-Hølands minst romantiske mann, i all hemmelighet hadde plukket med seg to poser polkagriser som han serverte fruen sent fredags kveld. Altså, her snakker vi magiske øyeblikk for en polkagris-elsker! Var nesten så jeg bare sklei av sofaen, kasta ulltrøya og hoppa på gubben som en kjøleskapsmagnet mot et flunkende nytt kjøleskap! Full tenning! Hverdagsmagi!

 

( OOOO-store lykke!!!! )

 

Jeg har kost meg med baking av det som så langt ble årets beste pizza (oppskrift kommer ila neste uke for de som er interessert), og jeg har så smått begynt å tenke på påskedekorasjoner. Jeg har skravlet med gode venner, drukket kaffe med en tidligere elev og fått glede meg over andres fremgang. Det kjennes godt. Hverdagsøyeblikk verdt å huske.

 

( Fiiii-flate! Pizzasnurr-pizza. DEN var digg den!!! )

 

Nå skal jeg sette meg ned sammen med gutteflokken min og se om vi sammen kan finne litt løsninger på diverse sportslige utfordringer for kommende sesong. Fem hoder tenker bedre enn fire….hvis ikke det femte hodet plutselig får noen sånne akutte gjærdeig-ideer i hodet da, og lar seg forvirre av kanel, sukker og de polkagrisene som hun har gjemt unna øverst i skapet, bak den pakka med fullkornsmakaroni. Det har skjedd før nemlig. 

Ønsker alle som titter innom en nydelig vintersøndag, enten du er lei kulda eller ikke. Håper uken var full av fine øyeblikk, og at den neste blir proppet av hverdagsmagi. Det fortjener du.

Vi blogges.

Jeg er litt skeptisk til alle enkelte nye ting. Av og til skulle jeg ønske jeg hadde et litt mer åpent sinn, at jeg turte å prøve mer, hoppe bekymringsløst og fordomsfritt ut i ting. Jeg har liten tro på kjappe løsninger, og mer tillit til hardt arbeid over tid. Nå skal det sies at jeg ikke alltid lever som jeg “preker”, for hardt arbeid over tid krever også tålmodighet og innsatsvilje, og jeg er uheldigvis født med det noe ukjente, men ikke så sjeldne, “snevert tålmodighets-syndrom”! Dette resulterer blant annet i flere korte og særdeles mislykkede slankekurer, og et heller amputert og noe anstrengt forhold til støttemedlemsskapet på treningssenteret.

Jeg har en lei tendens til å himle litt med øya og riste litt på hodet når sånne hipster-hippier med lilla poncho og batikkfarget slengbukse, de som møter seg selv i døren og slipper seg inn, de som går på “ut-av-kroppen-reise-kurs” uten returbillett, messer om helsekost og flokete auraer.

Derfor slo jeg det egentlig fra meg da ei venninne sa jeg burde teste grønn te, etter at hun hadde lest bloggen forrige søndag, og fått med seg at jeg følte meg litt slapp, og tidvis tom for energi. For mens denne dama er sånn som drikker kaffe med spøkelser og snakker dyrespråk, er jeg dritredd for “Åndenes makt”, og forstår knapt at katta må ut og tisse før den nesten har klort seg desperat gjennom utgangsdøra med blødende klør og sprengt blære.

 

 

Men da hun plutselig dukket opp på døra til denne skeptikeren med ei pakke grønn pulver-te kunne jeg jo ikke si nei, og da jeg skjønte at dette ikke var sånn vanlig grønn te man skal drikke rundt leirbålet, iført sjal med frynser fra panna og ned til knærne, mens man synger sanger om indre sjelefred og enhjørninger, fikk faktisk skeptikeren Nordvang blod på tann.

For denne teen (selv om den også kan drikkes) brukes hovedsakelig i matlaging, og da var jeg solgt. Jeg er jo over middels glad i både kokkelering og baking, og elsker å teste ut nye oppskrifter.Den smaker ikke stort annet enn ettersmaken av vanlig te, men er stappet av antioksidanter, og skal som sagt gi rikelig med energi.

 

( Matcha pulver. Sjekk den grønnfargen a! Kjempestilig, og herlig delikat. Nå blir det kokkelering på Måsan! )

 

Jeg har Googlet  oppskrifter, og anbefalinger, og innhold i det vide og det brede, og for en gangs skyld har jeg bestemt at skal jeg teste noe over tid. (Altså lenger enn 7 og en halv time, som for øvrig var varigheten på siste slankekur. ) Om det blir resultater får tiden vise, og jeg har vel kanskje ikke trua på at jeg i slutten av måneden løper halvmaraton mens jeg balanserer en kopp Matcha te i den ene hånden og strikketøy i den andre, men pokker heller. Jeg finner frem min indre hipster-hippie og slår et slag for det alternative.

I dag har jeg bakt vikingbrød i stekepanna, proppet av Matcha, og jeg har spist de med hjemme-mekket krydret Matcha smøreost med sitronpepper, paprika og lime. Det smakte aldeles nydelig. Brødene holder seg lenge, er gode til alle måltider, også som et brødalternativ ved siden av middagen, for eksempel suppe, gryterett eller lassagne, og de er kallgode i matpakken, eller som turmat.

 

 

Om du vil teste Vikingbrød er oppskriften som følger:

4 dl hvetemel

2 dl grovbakst

1 dl helkorn hvete

1 ts Matchapulver

3 dl vann.

Eltes sammen til en fast deig.

 

( Ingrediensene. Enklere blir det ikke, rene råvarer. )

 

( Korn fra gamlelandet, og litt pulviriserte teblader fra Japan. Nå blir det vikingbrød…med japansk vri! )

 

( Deigen, kort eltetid, herlig farge! )

 

 

( Kjevle ut små 2-3 mm tykke sirkler på ca 10-15 cm i diameter, avhengig av hvor store brød du ønsker.)

 

( Stekes i panne eller på takke på lav varme til de får små gylne bobler og en litt hard stekeskorpe på hver side. )

 

( Etterstekes/tørkes på rist i ovnen i ca 30 minutter. 100 grader, varmluft. Avkjøl i ovnen med døren oppe etter at varmen er skrudd av. )

Veldig tynne brød blir harde, slik som flatbrød. De litt tykkere blir stive, men litt mykere inni. Begge deler er riktig, og like godt. Oppbevares i tett boks i romtemperatur, eller pakket inn i et kjøkkenhåndkle.

 

Smøreosten lages av en pakke Philadelfia nøytral, en ts sitronpepper, en halv finskåret rød paprika, saften fra en kvart lime, og en ts Matcha.

 

 

Tadaaa. Vikingbrød med japansk energi-te på menyen i mange dager fremover.

 

So far, so good.

Dag en som alternativ wannabe hipster-hippie. Stappet av korn og grønn te.

Status: Kjenner ingen forandring hva energi angår, men er god og mett, og har fremdeles ikke funnet frem verken lilla poncho, sjal med frynser, eller utviklet en trang til å ri på enhjørninger eller gre flokete aurarer på tilfeldig forbipasserende mennesker.

Fortsettelse, og flere Matcha-oppskrifter følger.

Vi blogges-

 

 

 

 

 

 

“Vekker du meg litt tidligere i morgen, mamma? Jeg tror jeg går til skolen jeg.”

Poden har spist kveldsmat, gjort lekser, og skal til å legge seg for kvelden.

 

“Men det er meldt over 20 kuldegrader!” sier jeg, “Og jeg har fylt på busskortet ditt, så nå skal alt være i orden!”

Den ellers så glade 13 åringen ser bekymret ut.

“Men hva hvis det er den samme bussjåføren i morgen da, mamma?”

 

Storebroren bryter inn.

“Bare slapp av!”, sier han. ” Det er ikke deg det er noe galt med, og han kommer sikkert ikke til å huske deg engang. Han er jo sånn mot alle! I morgen tar vi bussen alle tre, også bare smiler du når du går på, og setter deg bak. Det kommer til å gå helt fint”!

Minsten roer seg med det. Det blir nok buss til skolen i morgen, men jeg er litt sjokkert over det jeg har hørt.

 

( Hva ser du? En opprørsk tenåring med ring i øret og dårlig holdning? Jeg ser en snill gutt med stor kjærlighet for musikk og med så mye empati for andre at han ofte glemmer å ta vare på seg selv også. Jeg ser en flott tenåring! Jeg ser fremtiden. )

 

Da den minste poden skulle ta skolebussen hjem første dagen etter vinterferien var busskortet tomt. Jeg tok det med for å fylle på etter jobb, poden fikk med seg kontanter til å betale med. 17 kr klarte vi i morgenkaoset å skrape sammen. Flaks, vi hadde akkurat det bussbilletten kostet, liggende i kontanter. Så skulle det vise seg at  prisen på en billett hadde økt med en krone siden sist. Vi hadde ikke fått det med oss. Jeg burde ha visst det, selvsagt. Mitt ansvar, som mamma.

Poden forklarte bussjåføren at mamma sikkert ikke visste at prisen hadde økt, at han hadde en krone for lite, at han fikk nytt busskort så fort han kom hjem. Han unnskyldte seg, sa han kunne gå hjem, og snudde seg for å gå av. Bak han var det selvsagt en liten kø av andre skolebarn. Bussjåføren, en godt voksen mann hever stemmen. Ikke litt, men så mye at både de i rekka bak poden, og de som allerede sitter på bussen får det med seg.

“Bare gi meg de penga du har, og pell deg bak i bussen, du lager kø!”, sier han. River nærmest til seg kronestykkene, slenger til poden billetten, og nærmest roper etter han da han beveger seg innover i bussen: “Og i morra får du sørge for å ha med deg nok!“, mens han sender han et blikk som får poden til å krympe seg sammen bak setene bakerst i bussen.

Poden sender meg melding . “Prisen har gått opp mamma, sjåføren ble skikkelig sint! Du MÅ ikke glemme å kjøpe nytt busskort! Jeg kommer litt senere hjem, for jeg går av ved stasjo`n. Tør ikke å spørre om han stopper utenfor hos oss.”

Vel hjemme varmer han litt frosne fingre og tiner en rød nesetipp. Ingen skade skjedd, ingen unger har vondt av å gå hjem fra skolen, kuldegrader eller ikke. Jeg trøster, sier at sjåføren sikkert hadde en dårlig dag, at fra i morgen av er busskortet fylt på. Ingen skade skjedd. Men inne i meg tenker jeg, “hvorfor kunne han ikke bare sagt at poden ikke hadde nok penger. Bedt han om å gå hjem i stedet for”. Hvor vanskelig er det, å si med vanlig høflig stemme og en liten dose folkeskikk, at “dessverre, sånn er reglene, slik blir det i dag!” Det hadde poden taklet helt fint. I stedet sitter han her og gruer seg til å ta skolebussen.

 

( Hva ser du? En litt innbitt tenåring med slaskete hettegenser, en som ikke hilser når du møter han, og som lukter trøbbel lang vei? Jeg ser en dedikert og skoleflink ung mann. En som hjelper eldre damer med tunge handleposer, som jobber hardere enn noen andre for å nå målet. Jeg ser et forbilde! Jeg ser en flott tenåring! Jeg ser fremtiden.)

 

“Hva mener du med at han er sånn med alle?” spør jeg den eldste poden.

“At han alltid er sur vel. Snakker til alle unga på bussen som om de er idioter. Hjelper ikke om vi hilser eller smiler eller noe, han er bare skikkelig sur!”

Så kan det altså ikke avskrives som bare en dårlig dag tenker jeg.

“Men han kjører vel ikke skolebussen hver dag?” spør jeg.

“Neida, bare innimellom. Men han er ikke den eneste som er sur han altså!”

“Så det er flere av skolebuss-sjåførene som er sånn?” spør jeg.

“Ja, mange. Men det er jo sånn over alt, da mamma! Det er nesten ingen som liker tenåringer!”

( Nå skal det også nevnes, som seg hør og bør, at det finnes en drøss fantastisk flotte sjåfører som også kjører denne ruta. Folk som tar seg tid til å snakke med ungdommen på vei hjem, har tid til å slå av en prat, stopper selv der det ikke er holdeplass for å slippe av ungdom i vinterkulda, og som spiller julemusikk og kjører med nisselue hele Desember, som alltid smiler og sier “Ha en god dag”, når ungene går av bussen. Tusen takk til alle dere, som får ungene våre både glade og trygge til og fra skolen hver eneste dag! )

Den mellomste poden er også ferdig med tannpussen, og setter seg ned sammen med oss. De forteller om ulike opplevelser, om hvordan det er å være gammel nok til å forstå når mennesker synes de er til bryderi, men for unge til å ta til motmæle.

Kjøpmannen på matbutikken som fotfølger tenåringer rundt i butikken, som skuler på dem med senkede øyebryn og med jevne mellomrom bjeffer: “Ikke no tull nå!!!”, slik at hårene reiser seg i nakken, og de føler seg som uglesette småkriminelle bare de stikker innom butikken etter skolen for å kjøpe med en liter melk til moder`n, og en pakke tygges til seg selv. Om de eldre damene som har fast bord på cafeen i senteret, som høylytt beklager seg over “den slappe ungdommen” som gasser seg med skoleboller på bordet ved siden av, uten å vite at ungdommen slapper av etter en lang skoledag, men bakevarer kjøpt for egne opptjente penger.

De forteller om blikk fra godt voksne mennesker som vitner om at de er uønsket på treningssenteret, at ungdommen kommer inn og tar opp plassen på tredemølla, som om den er forbeholdt folk i midlivskrise og panikkalder.

 

( Hva ser du? En fjortis, en slapp tenåring med lua bak-frem og skrukkete skjorte, en som suser gjennom tenårene uten mål og mening? Jeg ser et midtpunkt, en som kan holde på hemmeligheter og trøste de som trenger det. En som trener hardere enn noen andre for å oppnå resultater, en som bringer frem latteren selv på de aller mørkeste dagen. Jeg ser en flott tenåring. Jeg ser fremtiden.)

 

Jeg blir bare sittende og nikke anerkjennende. Jeg har jo sett det. Tenåringer opplever slikt hele tiden. Jeg har bare ikke tenkt over det. Litt fordi det ikke angår meg, og litt fordi, til tross for at jeg har egne barn i tenårene, ofte tar meg i å tenke liknende tanker om enkelte unge mennesker. Man ser det ikke før man tror det, er det noen som så klokt sa en gang. Og jeg kjenner at det stemmer.

Når gutta forteller, så tror jeg. Og jeg ser det jo, nå som jeg tror.

Men så er det nå slik da, at om ikke så alt for lenge, er det dagens tenåringer som overtar rollene vi voksne har i dag, og sannheten er at man høster som man sår. Ønsker du en sitteplass på en full buss den dagen du er gammel og skjør, ja, så vil jeg anbefale å smile til den tenåringen som sitter ovenfor deg på bussen i dag. Kanskje han  eller henne husker det om noen år, og smilende gir opp plassen sin til noen som trenger den mer.

Og om du tror at å sende en gruppe unge jenter eller gutter advarende blikk og krasse ord i det de kommer inn i butikken din for å unngå eventuell stjeling, da vil jeg tro det er enda mer forebyggende med et enkelt “God ettermiddag, er det noe spesielt dere ser etter, og kan jeg hjelpe dere med noe?”. For tenåringer er faktisk ikke noe annet enn helt vanlig unge mennesker, helt i starten av voksenlivet, med behov for veiledning, forståelse, og tillit, akkurat slik som alle vi voksne var, for ikke så altfor mange år tilbake.

Joda, men noen av de er vanskelige å ha med å gjøre tenker du kanskje, og selvsagt har du rett. Blant tenåringer finnes det, i likhet med godt voksne folk, et og annet råttent egg, men det gir da ingen grunn til å ta alle under en kam?

Skal tenåringene våre bli gode voksne mennesker må vi å gå foran som gode forbilder. Vi må tørre å oppdra. Finne balansen mellom det å være streng, og det å være sint. Vi må ikke være så forutinntatt, men gi de rom for å prøve og å feile. Vi må støtte, vi må lære bort, og vi må lære av. Vi må ha et åpent sinn, selv på en dårlig dag, og vi må tenke at om noen år vil de gjøre slik vi har gjort, ikke slik vi har sagt! Hvis vi som voksne ikke forventer mer av ungdommen enn slappe holdninger og dårlig oppførsel, hva gjenstår det for dem da å bevise?

Smil litt da!

For bak fasaden, bak capsen som sitter bak-frem på hodet, bak den åpne skinnjakka i minusgrader, bak de hullete olabuksene, og bak den lange slentrende kroppen med litt lut holdning, der gjemmer det seg bare en snill, god og litt usikker 13 åring som gjerne vil ta skolebussen hjem, uten å bli kjeftet på i all offentlighet.

 

Alle bilder og all tekst er gjennomlest og godkjent av de det gjelder.