jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

“Vi bloggere” er jo som kjent ytterst opptatt av å se dødsdigge ut til enhver tid. En ubetalt hobbyblogger midt i midtlivskrisa er intet unntak. Det er bare det at når pengene øremerket akrylnegler, Botox til sinnarynka og sånne fillers til leppene i stedet ble brukt til ormkur til kattene, ringeklokke til sykkelstyret og ei telefonregning, da er det begrensa hvor mye man får pynta på en noe sliten og forfallen kropp.

Ja, for det er ikke til å komme bort i fra at de siste ukene, til og med månedene har vært noe tøffe for måsafolket, og sånt tærer på et allerede forfallent ytre. Men denne uka skjer det fint lite, bortsett fra en tradisjonell 4.Juli tur til Lillestrøm i kveld, og fruen tenkte faktisk at hun skulle piffe opp denne litt slitne bloggkroppen bare bittelitt. Altså, det er jo en kjent sak at dersom man føler seg vel, så kjennes hverdagen unektelig også litt lettere ut.

Men så begrenser det seg da, hvor mye man får gjort med forfallet på budsjett. Sminke bruker jeg sjelden, og er derfor så dårlig på sparkel og glitter, at den muligheten uteblir. Sist jeg skulle bruke maskara stakk jeg meg i øyet med kosten og endte på legevakten med betent øye…Blir ikke lange blafrende vipper av sånt serrù, blir mer sånn rødsprengt øye-eple og salve!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så kom jeg på den strålende ideen om å pønte litt på håret i stedet. Trenger jo ikke koste flesk å fikse litt på topplokket, freshe opp sveisen litt, om man kan gjøre det selv, her hjemme på badet. Så med hodet fullt av pågangsmot og gode ideer spradet jeg bort på Europris og handlet med meg en pakke en pakke sånn “Poly Blonde” sripesett. Ei sånn pakke med blekemiddel og snasen hette med hull, og så for meg at litt blonde striper i hanekammen ville være et sprekt tilskudd på bloggkroppen nå om sommeren! Inne på badet blanda jeg sammen det som lukta som en luguber Russisk forskningslab fra tidlig 80 tallet.

( Når man ikke har blogget lenge nok til å forstå forskjellen på realitet og ønsket resultat! )

I ei skål ved vasken etset et blekemiddel nesten hull i servanten, og jeg fikk et akutt flashback til 1992 da jeg og venninna satte fyr på naturfagrommet på Lillestrøm Videregående fordi vi leste litt feil i boka og ikke helt viste forskjell på dl. og liter…

Men når noe lukter strammere enn blomsterbeddet til Tante Randi der nabokattene sloss om å markere reviret, da er det jo nødt til å virke. Fordi jeg ikke har trent blogg-overarmene mye i vinter er styrken i armene relativt dårlig, og jeg forstod tidlig at det å bruke tid på å få hårtuster ut av den plasthetta som fulgte med ble for slitsomt. Jeg duppa derfor en hårbørste i blekemiddelet i stedet, og gredde det lett inn i hanekammen. Kunne jo like gjerne stripe manken litt skikkelig, når jeg først var i gang. Kanskje burde jeg bli urolig da taggene på børsten nesten smeltet vekk, og hodebunnen svei, men neida. “Yes!! Det funker!” tenkte jeg. ” Om bare 20 minutter er jeg nesten blondine!”

( Hobbyblogger, med akkurat nok styrke i overarmene til fire striper i håret! )

Fordi jeg ikke liker å sløse mer eller mindre tvang jeg eldste poden til å gre resten av kjemisettet inn i luggen. “Du kommer til å bli dritfin assa!” sa jeg! “Kommer bare til å se ut som om luggen din er solkyssa!”, og ungen gikk fem på!

Akkurat i det det svei så mye at det kjentes ut som om den Nordkoreanske presidenten hadde fyrt av ei atombombe i hodebunnene våre skylte vi faenskapen ut, både poden og jeg. Så tørka vi håret, og avduket “mesterverket”!

Men enkel forskning viser at billig ikke alltid er best, og at bloggkropp på budsjett ikke alltid funker. For undertegnede var slett ikke brunette med blonde striper, og podens lugg var i hvert fall ikke bare “solkysset”! Neida! For hanekammen min så ut som en opptygget og spytta ut gulrotkake, og poden…ja, han så ut som en narkolanger hvis storhetstid var over på 90 tallet da han solgte extacy på Eminem konserter og dyrket egne hasjplanter til “medisinsk bruk” i en bakgård i Drammen.

( Når man bare skal bli bittelitt dødsdigge, men blir seende ut som to småkriminelle hasjdyrkere fra 1998… )

Tidlig neste morgen tuslet vi krumrygget bort på Europris, godt gjemt under hver vår caps, og kjøpte hårfarge tilnærmet vår egen. Nå er håret tilbake der det var før “oppussingen”, og bloggkroppen er ikke engang tilbake på “scratch”…neida, den er enda verre! For når burota blomstrer, så gjør allergien det også, og mens håret får en sårt tiltrengt hårkur, sitter jeg her og nyser riskaker med ost og agurk, mens øynene er så hovne og såre at posene under dem legger seg i folder nedover kinnene, og lager skiller når jeg dupper av litt i sola!

( Host, nys, klø- repeat! )

Så nå sitter jeg her og blogger, ved bassengkanten som er så billig at den ikke engang er bloggbar, med den ubloggbare kroppen, med de ubloggbare neglene, med de ubloggbare  hovne øynene og den spesielt ikke bloggbare og i hvertfall ikke stripete og blonde hanekammen min, men er passelig lykkelig likevel.

( Poseskille fra øya og ned til puppa…neidaså…bloggkropp detta her! )

For om litt ligger jeg uti det bassenget og dupper, for om det er noe en ubloggbar kropp kan bedre enn noe annet, så er det å flyte rundt i vannskorpa, og nyte det å være totalt ubloggbar og ganske forfallen.

Ikke akkurat dødsdigg, men ganske fornøyd likevel!

( Satser på å virke dødsdigg om man zoomer inn på Måsan fra Google Earth Map!)

Ønsker alle som titter innom en passelig bloggbar og dødsdigg onsdag!

På mandag satt jeg bare å gledet meg til denne uka var over. Så frem mot søndag kveld slik at vi kunne krysse uka ut av kalenderen, og starte helt på nytt. Visste at denne uka ikke ville bli særlig god, ville bare ha den unnagjort. Men nå sitter jeg her, og tenker at det er ingenting med denne uka som verken kan eller vil gå i glemmeboka likevel. For selvsagt har det vært tunge stunder, for alle fem her i måsahuset. Vi sørger forskjellig, alle på sin måte, ut i fra sine relasjoner til hun vi har mistet, likevel har vi alle også hatt gode dager, og det er mye med denne uka, mange små øyeblikk jeg ikke ville ha vært foruten. Midt oppe i sorg finnes det også glede.

Vi fant solmodne jordbær i grøftekanten denne uka også. Jeg og minsten skulle rusle oss en liten runde mandag kveld. En 13 åring har mange tanker rundt det å miste noen, og selv om dette er en prosess gutta har vært med på flere ganger før, er minsten enda ikke så gammel, og han har mange spørsmål. Da er det fint å sette på seg joggeskoene, og rusle rundt på de gamle traktorstiene, se på elgene som beiter borte i skogkanten, og bare snakke. Og midt mellom dype samtaler om jord og himmel fant vi jordbær. Små, røde, og smaken av skikkelig sommer. Mye mer enn en neve, og fordi vi ikke har for vane å traske rundt med ei bøtte i lomma fant vi strå. Hele veien hjem snakket vi om bestemor, og spiste jordbær. Trist og fint på en gang, et øyeblikk verdt å huske. Terapi på strå.

Stikke fra alt. Det var fint. Den dagen alle gutta var opptatt med sitt. Noen skulle snekre, noen jobbe, og noen bade og trene. Hele dagen. Så da stakk vi fra alt, gubben og jeg. Fartet over grensa for å finne pensko til minsten. Han vokser jo fortere enn ugress om dagen, og kunne jo ikke stille i joggesko i begravelse. Selv ikke det fineste slipset i butikken ville matche joggesko. Og det var fint å sitte i bilen en times tid hver vei, titte på tett skog, lange sletter, og blikkstille vann. Snakke om alt og ingenting, le av hvor store sko minsten måtte ha, fundere over hvor tiden ble av, og tenke tilbake på den gang vi handlet pensko til gutta som vi fikk plass til i håndflaten. Vi kjøpte basseng også. Hadde jo lovet gutta det når feriepengene kom, og selv om det ble en uke senere en planlagt ble det likevel godt mottatt.

Det bassenget vi skulle ha var utsolgt, men det vi fikk er mer enn stort nok likevel. Den kvelden avsluttet vi med middag ute, bare gubben og jeg. Gutta drev fremdeles med sitt, hadde allerede spist, og det var fint å bare være to, få maten servert. Vi gjør så sjelden sånn, altfor sjelden.

( Lokal sjappe, god mat, fin date. )

Frokost ved bassenget ute flere dager på rad. Fine øyeblikk. Varmt nok til å dukke under midt på formiddagen. Tygge knekkebrød, drikke kaffe, og krysse fingrene for at den litt dumdristige katta ikke mister balansen og detter uti. ( noen kryssa fingra for det motsatte, bare for underholdningsverdien i det! )

( Når man lever litt på kanten… )

Dagen vi fulgte båren til kapellet. De fine gutta som var ekstra snille med hverandre, snille med pappaen sin. Timene på Sørumsand mens ventet. Rart å tenke på at jeg vokste opp der, og hvordan det ikke kjennes ut som hjemme lenger. Fint, men ikke hjemme. Satt nede ved Glomma, på stenene jeg har sittet på så mange ganger i barne og ungdomsårene, nå sammen med gutta mine. Duppe tærne i iskaldt Glommavann, og bare være sammen på en dag som inneholdt flere inntrykk og følelser enn hva jeg klarer å formidle.

( Fineste gutta. )

Skogturer helt alene. Komme seg ut av huset, løpe og gå om hverandre, kjenne lukten av tørr skogbunn, og bare være en liten stund, sånn ca midt på dagen. Ikke møte på noen. Kunne gråte bare bittelitt, få ut litt frustrasjon uten at noen ser. Fint.

Blomsten! Den flotte og fargerike blomsten. Den kommer hvert eneste år, helt alene. Rett bak søplekassene, der det bare er ugress, spretter hver eneste sommer en blomst så stor og fin. Jeg lar den stå en liten uke, nyter synet av den hver gang jeg går inn porten. Så plukker jeg den inn, nyter den litt i en vase inne også. Som et symbol på noe nytt og fint i alt som ikke betegnes som vakkert.

Begravelsen. Alltid tungt.

Fint også. En fin ramme, en verdig og fin avslutning på noe som både var vondt og vakker samtidig. Noe endelig. Gutta som bar kisten. Så modige, store og små på en gang. Alle menneskene som kom, som var med oss etterpå. Tusen takk til hver og en, ord strekker ikke til i en slik sammenheng, men tusen takk.

Salmesang og Rock` Roll på samme dag. Vi skulle bare hjem, sitte i sofaen resten av kvelden, fordøye inntrykkene, slappe av. Men jeg hadde vunnet billetter i lokalavisen til konsert på Skansen den kvelden. To billetter til konsert med barndommens helter, og plutselig kjentes det riktig å dra likevel. Gjøre noe helt annet. Se folk, koble av, leve!! Så da gjorde vi det! Levde! Den dagen vi hadde tatt farvel med en kjær feiret vi livet.

( Når fruen rocker til pikedrømmen, sammen med nåværende ektemann, stesøster og stesvoger. Fine folk. PS: Glenn! Skylder deg en hundrings! Har du vipps???)

Vi sang med til sanger som i sin tid ljomet fra pikerommet på Sørumsand. På scenen stod han so i sin tid var nummer tre på lista over potensielle fremtidige ektemenn for undertegnede, sammen med Glenn Mederios, Jason Donovan og Mc.Gyver. Ved siden av meg stod den røslige, hårete og hjertevarme Lørenfallingen som vant hjertet mitt, over alle disse idolene. Fint! Vi traff gamle kjente, skolekamerater, gamle naboer, nåværende sambygdinger, og blogglesere!

( Slitne, likevel lykkelige. Første konsert sammen, 20 år som oss to. Vi har lovet oss selv å leve enda mer! Det virker som riktig tid nå! Livet er for kort til å sitte inne. )

Så mange blogglesere! Og jeg ble like sjokkert og overrasket hver gang en kom bort, gav en klem og slo av en prat. Er det mulig å treffe på så mange fine folk? Jeg var så sliten den kvelden, både fysisk og følelsesmessig, men alle jeg møtte, dere skal vite at jeg satte så pris på det. Takk for alle klemmer og fine ord! Fantastiske folk. Jentene som kom løpende etter meg da vi skulle dra hjem. Gamle elever det var fint å se igjen, de som fikk meg til å føle meg ung og steingammal på samme tid! De som smilende roper “Du ser dødsmye yngre ut i virkeligheten! Serr lissom, Hvor gammel er du??? Hæh?? 41?? Da ser du ut som 35! Serr sant da!!!”

Og da følte man seg ung og fresh, før de hever glasset, skåler og roper: “Mamma bare digger bloggen din!!!”

( Uklart bilde av herlig hendelse. Takk jenter, for en flott avslutning på en tung dag. You made my day!!! God sommer, fininger! )

Mamma lissom. Så da ble jeg steingammal igjen, og fikk føttene greit kjapt ned igjen på jorda! Nå skal det sies at disse mammaene har oppdratt flotte døtre, så, så altfor gæli er det jo ikke!

Avsluttet uka med en joggetur, og følte meg riktig så sprek, helt til jeg foran et titalls biler snubla i mine egne åreknuter, tryna så lang jeg var i veirenna, tygde ugress og grus, og ødela den eneste hele treningsbuksa jeg eier!!! Det finnes neppe et plaster nok for min sårede stolthet, og nå bare krysser jeg fingrene for at det ikke var kjentfolk i noen av bilene, og at ingen av de hadde dashbordkamera!!! Da snakker vi i såfall en YouTube- hit av dimensjoner.

( Når du snubler i egne åreknuter, og stoltheten blør!!! )

( Jah, da er det bare å vente på lønning da, så`n får handla seg ei hel treningsbukse. #Kløne )

Og det oppsummerer uka! Sol og regn, sorg og glede, knall og fall, samler og Rock`n Roll. Jeg er glad den går mot slutten, likevel glad for at det gode og alle de fine øyeblikkene den brakte med seg!

Håper du har hatt en fin uke, og at den neste blir full av fine øyeblikk!

Vi blogges!

I dag tidlig lo vi høyt. Alle fem, gubbe, kjerring og unger. Gliste til det nesten gjorde vondt i kjakan. Vi dukket under i iskaldt nytappet vann, i nytt basseng på plattingen. Hutret og frøys, men ble fort varme igjen i sola. En liten stund senket vi skuldrene, og kjente bare på sommerlig glede. Så fikk vi nesten dårlig samvittighet.

For vi står midt oppe i den aller tøffeste delen av livet. Den uka mellom et dødsfall og en begravelse. Den uka alle følelser ligger utenpå. Det er nå tankene jevnt og trutt gjennom hele dagen går til den som ikke er her lenger. Det er nå vi graver frem alle gode minner, det er nå vi leter etter svar, og det er nå tårene renner bare av en sang på radioen.

Og midt oppe i alt dette smiler vi også.  Ler, til og med.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

“Har vi lov å le nå da?” spør minsten. Selvsagt har vi lov til det. For alle oss andre går jo livet videre. Vi skal være her, og vi skal være sammen i lang tid fremover. Vi kan le og smile så mye vi vil, akkurat når det passer oss, for sorgen har mange ansikter.

( En time etter lek og latter, en time før tårer og sorg. Tre fine gutter med en omsorg for hverandre jeg er full av beundring for. )

Vi har blitt kjent med mange av dem denne uka.  Sjokket. Når man sitter der nummen. Når det kjennes ut som om hver nerve i hele kroppen sover. Når armene er tunge som bly, og kroppen ikke lystrer hodet.

Lettelsen. Den som kommer når man innser at en vond ventetid er over. Ikke bare for oss, men for den som var syk.

Sinne. Når man har lyst til å sparke en stein, eller slå så hardt i veggen at alt det vonde bare blir fysisk. Når man ønsker en fysisk smerte i hånden, noe som vil døyve tankene bare for en liten stund. Sint på verden som noen ganger er så brutalt urettferdig. Et menneske som var alt for ungt til å dø, likevel for syk til å leve. Så fordømt urettferdig!

Omsorgen. Når alle tråkker litt varsomt rundt hverandre. Lukker dørene stille. Når ingen trenger å be om noe, for ting blir bare gjort. Når man sitter enda litt tettere enn vanlig i sofaen om kvelden. Noen som stryker hverandre på ryggen, rufser hverandre litt i luggen. Spør om det går bra. Sender en ekstra melding, eller byr på en uvanlig lang nattaklem. Omsorgen utenfra. Alle de som sender melding, ringer og slår av en prat. Blomstene. Medfølelsen.

Og latteren. For latter og glede er og et av sorgens mange ansikter. Vi lever, og vi er glade for det. Man lærer seg å sette pris på det, når noen blir borte, når man innser hvor skjørt livet er.

I dag startet vi med latter, og lek. Det var godt å kjenne sola og gleden. Midt på dagen fulgte vi båren til kapellet, og de som ønsket fikk ta et aller siste farvel, før begravelsen på fredag. Midt på dagen gråt vi. Gråt over det som var, det som kunne ha vært. Tre flotte gutter bar sin bestemors båre inn i kapellet, om to dager bærer de henne til graven. Så unge, så modige, og jeg kjenner at mammahjertet verker. Skulle så gjerne ha skjermet de fra alle de såre følelsene, men er likevel så glad for at de hele veien er med på denne prosessen. Sorg er også en del av livet.

Nå er vi slitne. De to neste dagene blir også tøffe, men det er greit. Det skal være tøft. Sorg er et tegn på at vi har elsket. Gutta har dratt for å bade, jeg skriver ned tanker på blogg, og gubben slapper av i skyggen.

Tusen takk for alle kondolanser og gode tanker. Ønsker alle som titter innom en fin sommerkveld, og så håper jeg du gir en ekstra lang klem til en du er glad i.

Det ble en uke full av kontraster. En uke der hvor toppene var himmelhøye, øyeblikk hvor livet smilte, og gledestårene sprengte i øynene. Det ble også uken for ettertanke, og for sorg. En annen type tårer.

Det har vært kjølige sommerdager, lett sommer regn, til og med en skikkelig haggelskur. Det har vært sol, lett, varm vind og fregner på nesa. Vi har gledet oss over blåbærene som plutselig var modne, og som lå utover skogbunnene som et illgrønt og blått teppe. En treningstur som i stedet ble en to timers lang rolig rusletur med blåbærpauser, blå fingre og blå tunger. Vi har stoppet opp på vei hjem fra butikken for å plukke solmodne markjordbær i veikanten. Tredd de på strå, kjent smaken av sommer. Norsk sommer.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi har vært på klubbløp på hjemmebane. Sett den minste poden fullføre med smittende idrettsglede, og den mellomste poden nesten rive av seg håret i fortvilelse etter motorhavari.

De eldste poden har fullført sitt første år videregående, og gjort det godt. Virkelig godt. Han har all grunn til å være stolt av seg selv, og vi er så inderlig stolte av han. Den mellomste poden har rørt og ydmyk mottatt vitnemål for ti års skolegang, etter en uforglemmelig kveld på skolen, for både elever og foresatte. Jeg har vært så stolt av guttene mine at det blir vanskelig å formidle, uten å høres ut som en typisk mammablogger med behov for å eksponere avkommet i hytt og gevær.

Det har vært en god uke. Latter, smaken av sommer, og mange gleder.

I dag er det stille i måsahuset. Her hvor lydene alltid er mange. Her hvor det løpes i trappene, smelles litt med dørene når vi er travle eller ivrige. Her hvor latteren vanligvis ljomer mellom veggene. I dag er det stille.

Vi holder litt rundt hverandre, passer ekstra godt på hverandre. Guttene vet ikke hva godt de kan gjøre for pappaen sin. Det stilles spørsmål, det tas hensyn til. Vi stryker hverandre litt ekstra på ryggen. Noen holder hånda litt lenger enn vanlig. Ingen løping i trappene, og alle dører lukkes stille.

I går mistet vi en vi er glad i. Familien er mindre. Skruballen som ble kastet for en tid tilbake, er fanget og funnet. Vi har famlet litt rundt i mørket lenge nå. Ventet på det vi visste kom til å skje.

Ventetiden har kjentes så uforutsigbar, og så lang, selv om man i ettertid, allerede nå, synes tiden har gått fort. Vi er slitne, følelsesmessig og fysisk. Å vente på døden er alltid vanskelig, og man blir liksom aldri helt forberedt, uansett hvor lang tid man har til å vende seg til tanken. Det er tungt i dag, både følelsesmessig, og fysisk. Den kommende uka blir spesiell på mange måter.

Vi mistet en kjær på den lyseste dagen i året, på en kveld der blomstene strakk seg mot himmelen i en flora av farger og lukt, på en kveld hvor skyene danset på himmelen og lot seg farge av sommersolen. Symbolsk, og vakkert. Vemodig. Riktig, likevel så vanskelig.

Om en stund, ikke lenge fra nå vil hverdagene igjen kjennes vanlige. Latteren vil runge i stua, høy musikk vil spilles på gutterommene. Men akkurat i dag lukkes dørene stille.

Jeg kjente det med en gang jeg stod opp i går, at alle følelsene liksom lå litt sånn utenpå. Gruet meg til kvelden, og gledet meg til kvelden, om hverandre. Mellomste poden skulle avslutte ti års skolegang. Burde jo vært en smal sak i grunn, for dette var vi jo gjennom i fjor også, med eldste poden. Har jo tross alt bred erfaring med å slippe taket i det gamle, og hoppe i det nye.

Men nei da, det ble like ille, om enn ikke enda litt verre i går, og nå sitter jeg her alene i sofakroken med en kaffekopp, og prøver å gjenoppleve gårsdagen, bit for bit. Memorere alle inntrykkene. Det er ikke så lett , til tross for at det er under et døgn siden, for det er så mange andre minner som dukker opp samtidig. Det er vel bare sånn det er, når en liten æra slutter, og en ny epoke skal til å begynne.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

( Se opp verden, denne gutten er klar for å erobre deg!) )

Rektor`n på skolen, en dreven og dyktig dame som har fulgt alle gutta mine fra de var små (ikke fordi de har vært flittige gjester på rektors kontor altså, men fordi hun er en synlig dame i skolemiljøet, slik flinke rektorer skal være), kom bort til meg på starten av kvelden i går, og sa det var så rart å tenke på at jeg har så store unger. Det er bare liksom så kort tid siden jeg hentet ungene på skolen, og det myldret rundt bena mine av gutter i småskolealder. Den tiden er over, og i går kveld var altså mellomste poden ferdig med sine ti år i grunnskolen.

Martin, som i et langt år fulgte storebror til skolebussen, og bare lengtet etter å bli et år eldre, slik at han også kunne bli skolegutt. Klar som et egg, første skoledag, liten pjokk med stor skolesekk, og store ambisjoner. Lærte fort og jobbet flittig, men synes leken og vennene var enda viktigere enn A-B-C, og det faktum at 2+2= 4. Det først så ryddige pennalet ble raskt et lite katastrofeområde av blyanter og viskelær, og system i meldemappa var det sjelden å finne. Fikk likevel gjort akkurat det han skulle, og smilte seg unna flere glemmekryss enn noen andre.

( Første dag i første klasse! Tenk så fort de årene skulle gå. Jah, da griner jeg litt igjen da! )

Han som gråt stille og modige tårer når de store gutta var slemme på bussen, han som modig tok et skritt frem når noen ville være ugreie med kameratene. Han som fylte måsahuset med venner hver eneste dag. Han som gikk inn med leirete støvler, som fikk snakkeforbud av legen da han hadde skravlet på seg knute på stemmebåndet, han som spurte om hvordan og hvorfor hver eneste dag, han som fylte huset med venner, latter, og fugler med brukne vinger.

( Kompiser i 1. klasse, kompiser i 10. klasse. Klare for en siste kveld sammen. Bilde godkjent av både ungdom, og ungdommens foreldre. )

Han som drømte seg til crossbanen hver eneste mattetime, og som blomstret i de kreative fagene. Kongen av skippertak. Han som tok skolen på alvor det aller siste året, som satte seg mål, og som nådde dem, helt på egenhånd. Han som vil bli tømrer, akkurat slik som storebror, og lillebror. Han som er , og som kommer til å bli en ressurs for så mange, bare fordi han er han.

Den lille fine gutten, han som utfordret meg, som fikk meg til å gå et par runder med meg selv, han som stilte krav, og som ga så enormt mye tilbake, han er nå ferdig med ti års skolegang, og jeg er så stolt at jeg nesten sprekker!

( Klar for avslutning, og utdeling av vitnemål. )

Så i går hadde jeg på kjole, og gubben hadde på finskjorta. Det skjer bare når noe stort skal skje. Jeg satt på fjerde rad i den store salen, og kløp meg selv litt i hånden. Prøvde å holde tilbake. “Ikke grin, ikke grin, ikke grin!” Delte kvelden, og delte minner med en mamma som var like følelsesmessig vrak som meg. Lo og tørket tårer om hverandre, synes jeg klarte meg riktig så bra gjennom både underholdning og taler, helt til poden selv inntok scenen sammen med en klassekompis og tre sangglade jenter. Og med en selvsikkerhet og med et musikalsk talent han i hvert fall ikke har arvet av verken meg eller pappaen spilte han gitar foran fullsatt sal, og da rant tårene. Derfra var det ingen vei tilbake. Jeg gråt og lo meg gjennom lærernes taler, gjennom elevens taler, og da poden fikk vitnemålet, og selv var tydelig rørt, da måtte jeg vri opp lommetørklet. “Ikke grin, ikke grin, ikke gr…HULK!”

( Når mammagenerasjonen har mobilt nettverk og tilgang på sosiale medier… )

Og selv om det var vondt å se en tårevåt gutt som rørt og trist sa hadet til lærere som har betydd så mye, og som klemte klassekamerater mens de gråt så kroppene ristet, så var det på en måte fint også. For når avskjeden er tung betyr det jo bare at man skal forlate noe som har vært godt. Og skolen har vært god. Lærerne har vært gode. Vennskapene det viktigste av alt. De ti siste årene har lagt et godt grunnlag for den neste epoken, og poden er klar. Han gleder seg til sommerferie, og han gleder seg til videregående, til nye erfaringer, og nye vennskap, og jeg bare vet at han kommer til å mestre det. For Martin er klar for verden, og verden trenger en gitarspillende, glad, omsorgsfull, dyrekjær, rettferdig, litt morgentrøtt, treningsglad, kreativ, rotete, morsom, surrete, kjekk og snill ung mann som han.

( Sløyfa ligger i lomma, gitaren henger på ryggen, med vitnemål i hånda, og øynene fulle av tårer. En rørt, og veldig, veldig fin gutt. Er det rart jeg er stolt mamma? )

Og i dag skal jeg sortere minnene fra i går, og kanskje enda lenger tilbake i tid, og jeg skal smile masse. Det er umulig å la være. Jeg er så stolt av deg gutten min! Mer enn jeg klarer å forklare deg, mer enn du noen gang vil forstå! Fine, fine, Martin!

Innlegget er lest og godkjent fra poden som har tatt en velfortjent sommerferie.

Note to self:  Dette blir en bra dag!

Sitter fremdeles i pysjen. Sa god sommer til kollegaene i går, klemte et par elever som var ferdige med eksamen, rakk det akkurat før de skulle ta bussen hjem. Så tok jeg ferie. To dager før tiden, sånn egentlig, men alle mine arbeidsoppgaver for i år er fullført.

Nå sitter jeg her og er kjempesliten, og dagen har så vidt startet.  Ikke på grunn av jobben, men fordi det kjennes som om jeg i en lang periode har hatt 100 baller i lufta, og ingen av dem vil lande. Det er selvsagt ikke slik, det bare kjennes slik. Fire ganger i dag tidlig satte jeg alarmen på vent, dormet litt til, helt til je så vidt rakk å smøre matpakker, vekke gutta, og gni søvnen ut av øya. Det siste funka ikke. Har tatt en allergipille, og satser på at de kløende øynene og posene under dem forsvinner snart. Har kokt kaffe, trenger et kick føler jeg. Fremdeles vanskelig å ikke ha kontroll på det ukontrollerbare. Det er jeg skrekkelig dårlig på, kjenner jeg!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kikker ned på føttene og ser at jeg ikke engang har klart å finne to like sokker!!! Savner varmen som var i forrige uke. Nå er det så gulvkaldt at oldemors strikkesokker er på føttene igjen. Ingen av de to mopedene ville starte i dag tidlig, og mellomste poden kom for sent til skolen. Ikke noen stor krise, bare enda en ting som måtte fikses, ringe skole og gi beskjed, enda en ting som ikke bare gikk som det skulle, og skuldrene ble enda høyere.

Så da satte jeg meg ned, i sofaen som frista mer enn veden der ute, med to ulike sokker, og en kopp kaffe, og tenkte at her kan jeg sitte å synes litt synd på meg selv en liten stund til. (Og det er ikke synd på meg i det hele tatt!)

Fant mobilen, og skrollet gjennom alt som var av sosiale medier. Tikket inn en snap fra en tidligere elev, bilde av en pult, en PC, og med teksten ” Eksamen, CHECK!”, også smilefjes. En elev som flere ganger ville kaste inn håndkle på videregående, som i dag tidlig ble ferdig utdannet. Også husket jeg hva vi gjentok den gangen det var bare hun og meg i et lite klasserom, når frustrasjonen rant over og tårene kom. ” Ikke fokuser på at du ikke får til, gled deg over alt du klarer!”

Og i dag trenger jeg faktisk ikke å gjøre så mye. Trenger ikke klare noe faktisk, jeg kan gjøre akkurat det jeg vil. Så nå skal jeg kle på meg. Jeg skal finne to like sokker, og kle på meg. Så skal jeg gå på butikken og kjøpe moreller. De er dyre, jeg unner meg det sjelden, men i dag skal jeg rusle sakte, og spise moreller på vei hjem fra butikken. Jeg skal stryke to skjorter, og Google hvordan jeg knyter sånn tversoversløyfe som James Bond har. Jeg skal bake en kake jeg har hatt i hodet lenge, en skikkelig juksekake. Så skal jeg spise et stort stykke av den, og nyte det! I kveld skal jeg hoppe inn i kjolen jeg egentlig synes er for vågal i mønsteret, og gråte i strie strømmer mens mellomste poden mottar et godt og velfortjent vitnemål på 10. klasse avslutningen.

Note to self: Dette blir en bra dag! Det har jeg bestemt! I dag holder det å være tilstrekkelig utilstrekkelig. Det er godt nok.

Vi blogges.

Sånn rent poetisk kan man si at denne uka har vært omtrent like innholdsrik og variert som været. Sol, skyer, regn og torden. Hele skalaen, på godt og vondt. Ting ser mørkt ut når det skyer til, kjennes trist når det regner, men sola varmer og gleder. Været og livet, ganske likt.

Det er greit at det varierer. Livet er jo sånn i perioder. Og til tross for tidvis tett skylag og litt vandring i tåka har uka vært proppet av fine små øyeblikk som nesten var over i det de startet, likevel så betydningsfulle at de er verdt å huske.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

( Den dagen vi ruslet til butikken i solskinn, men måtte søke ly under trærne for regnet på vei hjem. Kontraster. )

Stemningen på kontoret som har vært travel i det siste, og kollegaer som bærer preg av en travel vår, alt det begynner å løsne. Nå er karakterer satt, de aller fleste eksamener over, og folk er klarer for ferie. Bare en uke igjen nå. De fleste har senket skuldrene, tusler rundt på skolen i sommersko, og har solfregner på nesa. Latteren sitter løsere, og det kjennes fint. Den siste uka på jobb før sommerferien blir bra!

Også her i måsahuset merkes det at skoledagene snart er over for i år. Bare den eldste poden har enda et opptrekk til munlig eksamen igjen. Mandag får han vite om han kommer opp eller ei. Han er spent, håper jo han slipper, men er forberedt på det meste, og positiv til begge fagene han kan komme opp i. Jeg tar meg stadig i å tenke på hvor mye som har skjedd med den pjokken dette året. På denne tiden i fjor var tankene mange og vanskelige, og han var så usikker på fremtiden, og spent på om han kom inn på ønske linje på videregående. I år gleder han seg til ferie, men gleder seg nesten enda mer til en ny oppstart til høsten. Som han mestrer dette året, denne kommende tømrer`n, og mammahjertet bare gleder seg!

( Ingen usikker liten gutt lenger, men en flott og selvsikker, ung mann. (som må skru på mopeden hver gang det regner fordi motoren surner…) )

Plutselig denne uka gikk det fra varmt til “kaldt”, og fra tørt til vått. Vi stod i døra da de første regndråpene på flere uken begynte å falle. Alle fem klemt sammen i utgangsdøra som en gjeng tullinger som aldri hadde sett regn før. Lukten av sommer-regn, er det noe som slår det eller? Lukten av kanelsnurrer kanskje? Vi kombinerte like gjerne de to, så mens regnet trommet mot ruta, mekket jeg og minstepoden sprett ferske bakevarer på kjøkkenet. Den kvelden tente vi lys på bordet, hoppet inn i pysjen alle fem, spiste kanelsnurrer med åpent stuevindu, slik at vi både kunne lukte og høre regnet. Herlig øyeblikk. Sov ekstra godt den natten og, i kjølig luft, til lyden av regndråper trommende på ruta.

( Å skeie ut med hjemmebakst midt i uka, bare fordi det regner. Det er hverdagsmagi det! )

Hadde en sånn skikkelig energidag denne uka. Tredde på meg joggeskoa og jogga den faste runden min, og kjente at det gikk så innmari lett. Kunne glatt ha fortsatt å jogge da jeg kom hjem, for jeg var nesten ikke andpusten engang. Tenkte at jeg endelig, ENDELIG, begynte å få litt kondisjon, og at dette var starten på treningsglede. Skrøt vilt og uhemmet til gubben, fortalte at jeg kun var et par joggeturer unna å bli “denn reima”! Et øyeblikk verdt å huske, sånn for å kunne skrye av det i fremtiden. Tredde ivrig på meg joggeskoa dagen etter for å briljere på den samme runden rundt Felleskjøpet og kornsiloen, men kom omtrent ikke til postkassa før beina var stive som to tømmerstokker, og jeg pusta som en innrøkt astmatiker på 100. Hva pokker????

( Jogging på torsdag. Lett som en lek! Høy på livet! )

( Jogging på fredag. Ble liggende i ei grøft til gribbene sirklerte i lufta over meg, og lokapolitiet krittet opp en strek rundt kroppen min. Jogging suger! )

Hvordan kan formen være så til de grader forskjellig fra dag til dag? Trøstespiste potetgull og dip når jeg kom hjem. Trening ass, visste det ikke var noe for meg!!

Den kvelden vi dro og bada, bare gubben og jeg. Ikke fordi været var så grådig varmt, eller sola stekte så voldsomt. Neida, vi dukket under i lettskyet vær, bare fordi det var fint å komme seg litt ut av huset, og bare være to. Hakka tenner hele veien hjem, tok en varm dusj, og delte ei dyne på sofaen resten av kvelden! Det var fint. Sånt øyeblikk jeg smilte av da, og fremdeles smiler når jeg tenker på.

( Kjærlighet i alle fasonger, på en vanlig hverdagskveld. )

Latterkula på cafeen da jeg og Ida bare skulle ta en kopp kaffe, og skravle litt, og gubben hennes kom innom før han skulle dra på kles-shopping, helt alene. Risikosport det der, å sende en litt hårfager trønder opp rulletrappa helt alene, og bare håpe at han kommer tilbake med noe brukandes, og passelig moteriktig.  Trønderen fikk shoppa han, kanskje ikke akkurat den litt stilige klassiske sommerskjorta frua hans hadde sett for seg, men han kommer i hvert fall ikke til å fryse. Jeg lo så tårene trilla da jeg leste på t-skjorta han så stolt viste frem. Min type humor ass!

( Hårfager trønder i tresko har handla klær helt på egenhånd, og er mektig fornøyd med egen innsats. “Hipstær”. Dævver ass!! )

Jeg lo den dagen mellomste poden hoppet inn i finstasen, og gjorde seg klar for Oscar utdeling på skolen. Det var liksom noe blodharry og i overkant rånete over poden som kjørte smoking på bygdas kanskje mest råtne moped. Men han er kul da, den ungen. Og fin var`n. Tenk at han bare har fire dager igjen av grunnskolen, også er det videregående for han og. Hvor blir tiden av? Mektig stolt over denne poden også!

( Fra morrasveis, til James Bond, til Fritjof fra ytre Enebakk, på under 15 minutter… )

Og minsten da, som fikk kjøpt gave til læreren som betyr så mye, og ble belønnet med både smil og klem. Han var så stolt, og så glad når han kom hjem. “Han ble skikkelig glad for gaven mamma!” Det er så fint, når gleden ved å gi er større enn gleden ved å få. Sånt liker jeg. Fint øyeblikk.

Mye mer kunne vært nevnt denne uka. Hvordan markblomstene lukter etter en regnskyll. Hvor rosa himmelen er på en varm kveld. Våkne klokken fire om natten, og kjenne at gubben enda ikke har sluppet taket i hånda han tok før vi sovnet. Podenes glede over nye sommersko. Elgen med kalv som hver kveld drikker av bassenget på plattingen, og katta som er dødsredd for elgen med kalv.

Sol, skyer, regn og torden, kort oppsummert. Ganske så fin uke, egentlig.

( Katta som tapte kampen om oralt inntak av ormkur, og som i ettertid har furtet høylytt ved alle mulige anledninger… )

Håper uken din var full av fine øyeblikk, og at uken som kommer er full av fremtidige minner.

Her ventes det besøk av venner og kjærester, og på ovnen sår en langpanne full av boller til heving. Dette blir en fin søndag, det kjenner jeg.

Vi blogges.

Fint med alenetid sa folk…ha tid til å tenke, filosofere litt… Fint? Er det bare meg det er noe gæli med eller. For jeg har enda ikke vært alene jeg, og hatt tid til å tenke, og kun fått noe positivt ut av det.

Satt alene en drøy halvtime på et kritthvitt venterom i dag. Ikke noe radio, ikke no folk, bare fire hvite vegger, et langt rektangulært speil, og meg. Lente hodet bakover mot veggen og strakk på føttene. Lukket øynene litt, prøvde å tenke, filosofere, alt dette som skal være så sundt for sjela.

Tanke nr 1: Sulten jeg…skal jeg ryke på en skolebolle i kiosken når vi er ferdig her eller?

Tanke nr 2: Hvor lenge kan jeg henge over disken for å finne den skolebolla med mest melis uten at det virker teit?

Tanke nr 4: Hvor tjukk blir man av ei skolebolle?

Tanke nr 5: Kanskje jeg skal bake skoleboller selv etterpå.

Tanke nr 6: Har jeg melis hjemme, eller må jeg kjøpe med?

Tanke nr 7: Jeg har melis!

Tanke nr 8: Eller brukte jeg opp den pakka forrige uke?

Tanke nr 9: Dette tenkegreiene er oppskrytt! Jeg fisker opp mobilen og sjekker snapchat!

Ikke akkurat noen stor filosof denne dama her. Bestemte meg for å slå i hjel litt tid på sosiale medier i stedet. Nok tenking. Logget inn på snapchat, og BANG!

Selfiekameraet stod på og den nede delen av skjermen dekkes umiddelbart av tre haker, den øvre delen av to svarte hull!

“Hva er de hullene?” Noe galt med skjermen eller?” Gnir litt på skjermen. Niks, fortsatt hull, to svære sorte, avlange flater.

“Fader!! Det er jo nesebora mine!”

Holder mobilen enda tettere ansiktet, underifra og opp, verst tenkelig vinkel. Fyttihelsike!!! Kan jo se hjernen min herfra jo!!!

De svære nesebora. Fader ass, i hvert fall ikke særlig flatterende!

“Jeg er over gjennomsnittet høy! Herregud, er det dette de ser, de jeg snakker med som er lavere enn meg, og som må se opp når vi diskuterer?”

“Er de noen gang redde for å bli dratt med i dragsuget når jeg lukter på dem?”

“Kunne jeg smugla narkotika i denne nesa?”

Måler nesa! “Er den sååå lang? Herrefred, vi snakker drøye 8 cm her, minst!”

Stikker en finger inn i nesa. Romslig…til og med tommelen har god plass.

Stikker to fingre i nesa, i samme nesebor. Fikk plass gitt.

“Lurer på om jeg får puste om jeg putter t fingre i hvert nesebor!!!”

Legger mobilen i fanget og prøver. Joda! Vist pokker. Med fire fingre opp i nesa lukker jeg munnen og blåser alt jeg kan ut av nesa. Kjennes ut som om jeg skyter ut øya, men jeg får puste. Litt!

Tar en rekke selfier med diverse ting i nesa. Må jo dokumentere gæligheta! Ler av egne bilder, litt selvironi må`n ha!

Ser plutselig ei dame i det avlange speilet på veggen? Ei blondine. Ikke mitt eget speilbilde.

Faen!!! Var vist ikke et speil! Var sånn skyvevindu, sånn luke til resepsjonen!

“Trenger du lommetørkle?” spør a!!!

Jeg bare rister på hodet. “Nei takk.” sier jeg, og lener meg tilbake inn mot veggen.

Sku`kke vært lov å være alene med tankene sine ass!

Det var disse skruballene da, som livet av og til kaster oss, og som glipper ut av hendene våre. og mens man famler i grøfta etter ballen (for man vet den er der, og at man kommer til å finne den) er man liksom litt sånn “uttafor seg sjæl”! I dag var en sånn dag, igjen. Dette vil ta slutt, og ting vil stabilisere seg, men en så lenge settes ting litt på vent, tankene er mange, og dagene kanskje litt annerledes. Vi har det bra alle sammen, vi tar vare på hverandre. Det er viktigst.

Men akkurat i dag var det litt tungt. Jeg måtte droppe jobben, være tilgjengelig på andre plan, og nattesøvnen uteble. Satt på terrassen og drakk varm te klokken fire i morges. Ganske fint egentlig. Grei temperatur, regn i lufta, men ikke vått enda. Bare disig, og fint. Hadde matpakker klare til resten av huset våknet til liv, hadde masser av tid til en lang frokost, fine samtaler og litt kos og klem før gutteflokken dro på skolen. Godt å tenke på at om en uke er det ferie på oss alle, til og med måsagubben. Det blir fint.

En sånn “uttafor seg sjæl” dag blir ikke bedre av lite nattesøvn, men jeg kjenner denne gamle skrotten min så godt nå, at jeg vet at dersom jeg hadde fist av på sofaen midt på dagen, ville natten som kommer bli vel så rastløs, og å sette seg ned og furte over ting man ikke har kontroll over uansett, det gagner ingen. Så da gjør man det kvinnfolk gjør aller best når ting skal bearbeides! Man bretter opp ermene, og ommøblerer!

Nå er dette måsahuset så lite at bare det å tørke støv av TV`n kan regnes for ommøblering, og gubben får jo panikk om ting er så omrokkert at han ikke finner den nedsatte, inn-fiste sofaputa si på rett plass, i riktig vinkel foran TV`n (aner vi en liten diagnose her?), men litt flytting på møbler måtte da la seg gjøre.

Om med ommøblering kommer vasking, for under sofaen har det ikke vært skikkelig rengjort siden før jul, noe et lite antall marsipangris-embalasjer beviste. “Noen” smugspiste mye marsipan i jula, og gjemte papiret under sofaen, for så å glemme det bort. Kan ha vært hvem som helst det assa…tviler på at det var meg…eh, så da så…

Og med flytting av sofa, mopping av gulv, og oppheng av et par bilder avkrysset på “to do” lista, gjenstod bare en ting. Shopping! For man kan ikke ommøblere uten å sette friske blomster på bordet, og man kan ikke ha friske blomster på bordet uten en vase fra butikken til Mona, så da så… Og med ny gammel stue, en tråkketur til bygda og tilbake igjen, og med blomster på bordet, smågodt i skåla, regn utenfor vinduene, og levende lys i hele stua kjentes dagen plutselig ikke like tung. Aktivitet hjelper!

Og nå sitter jeg her, svett, litt lettere til sinns, sulten og relativt blodig etter en liten uoverenstemmelse med katta. ( Vi var vist ikke like enig om hvorvidt det var chill å svelge en sånn ormkur-tablett, og katta ble overraskende sta og sterk! )

Nå lukter det sommerregn fra de åpne vinduene, og lassagne fra kjøkkenet. Snart finner vi den skruballen også, og i mellomtiden står vi sterkt samlet, i en ommøblert stue med friske blomster i ny vase.

Ønsker alle en riktig god torsdag.

“Dæven, det ble mye penger ass!” smiler poden, og står med ukas tredje pantelapp i hånda. Han har jobbet, spart lommepenger, pantet flasker. Sparer penger til en helt spesiell gave. For to dager siden ble den handlet inn, for egne oppsparte penger, og med litt hjelp fra pappa. Gaven er nøye planlagt, og valgt med omhu.

Jeg var egentlig litt sånn tilbakeholden, og har mer enn en gang sagt noe slikt som- “Det hadde jo sikkert holdt med et hyggelig kort, en liten sommerhilsen bare.” Men poden ristet på hodet. For denne læreren har gjort inntrykk, og poden vil vise at han setter pris på det. På sin måte.

Pakken skal leveres på skolen i dag, for de siste to ukene er så travle, og skoledagene er ikke akkurat slik de har vært gjennom hele året. Timer flyttes, aktiviteter skal gjennomføres, avslutninger og kos. Da han pakket inn gaven i går kveld gikk skravla. Han gleder seg til å gi fra seg pakken, har dårlig samvittighet for at han ikke har pakke til alle lærerne sine.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

“For alle lærerne jeg har i år fortjener det mamma!” Tenk å være 13 år, ha fullført sitt aller første år på ungdomsskolen, og bare ha møtt flotte lærere. Han har vært heldig bestandig. Var betatt av læreren i førsteklasse, hun som luktet blomster og hadde fint gult prinsessehår. Læreren på mellomtrinnet, den kreative mannen som alltid fikk frem det beste i alle, som gjorde det så enkelt å være seg selv, hele tiden.

Han ramser opp lærerne han har hatt i år, som har gitt han en trygg start på ungdomsskolen. Kontaktlærerne som er så snille, som er flinke til å undervise, som gir rom for pauser, spanderer is på varme vårdager, og som viser tillit ved å gi akkurat nok ansvar. Naturfaglæreren som forstår at noen presterer bedre muntlig enn skriftlig, som alltid er rolig i prøvesammenheng, og som alltid legger til rette for at man skal yte det beste man kan, uansett hvor man legger lista. Gymlæreren som er kul! Avslappa, chill og kul.

Og den helt spesielle læreren som skal få pakke i morgen. Læreren som får hver elev til å føle seg spesiell. Han som viser interesse for alt du vil dele, en som løfter deg opp, som sitter på så mye faglig og sosial kompetanse, og som vet å sette pris på det kreative, like mye som de akademiske.  ” Han fokuserer på alt jeg kan skjønner du mamma, ikke alt jeg ikke kan!”

Jo mer poden skravler, jo mer forstår jeg. Selvsagt fortjener læreren en pakke, noe som vil være litt spesielt. Ikke svindyrt og flott, men en liten greie, en sånn felles ting, noe de begge liker, noe de har snakket om. Et kort holder jo ikke, jeg ser jo det.

For enda kan jeg huske de lærerne som gjorde inntrykk på meg, og hvor avgjørende det var å ha trygge voksne rundt meg, ikke bare på barneskolen, men også på ungdomsskolen, og helt opp i videregående. Rollemodeller, faglig sterke, men også medmennesker.  Frøken, fineste “frøken”, som kom i begravelsen til mamma, og som fremdeles sender julekort hvert eneste år. Den fine damen jeg ble, og som jeg fremdeles er, så veldig glad i. Så hvem er jeg til å sitte her å kimse av podens ønske om å glede et menneske som betyr noe, til tross for at jeg som mamma knapt kjenner personen. Selvsagt unner jeg vedkommende mer enn et håndskrevet kort, for i alle ukedagene, da jeg og poden ikke har vært sammen, da jeg på en måte ikke har kontrollen, så har et annet, flere andre, flotte, voksne mennesker gjort hverdagene til mitt barn gode og trygge.

At det finnes barn og ungdom der ute som gjennom hele skolegangen aldri finner et voksent menneske de har gode relasjoner til, det gjør vondt å tenke på. Det er så avgjørende for en god skolehverdag. Derfor hjelper jeg poden, holder fingeren på knuta på sløyfebåndet, og lytter gladelig mens han forteller videre om alle de fine lærerne på skolen. De snille, de morsomme, de distre` , de kule og han som skal få en pakke i morgen, og mens jeg er skikkelig glad på podens vegne, som er spent på om pakken faller i smak, og som gleder seg til å glede noen, sender jeg en liten tanke, og en stor takk til alle lærere rundt omkring, som også i år har betydd noe helt spesielt for noen.

Takk.