Forrige søndag satt jeg egentlig bare å gledet meg til fredag. Gledet meg til alle ukas gjøremål skulle være forbi, og til at jeg kunne innta helgeantrekket, altså joggebukse og hettegenser og ullsokker, og bare ligge som et frivillig slakt på sofaen. I tillegg til at kroppen fremdeles kjenner litt på at den fremdeles blir fortere sliten etter uka med Covid, så har den inneholdt mange gjøremål jeg føler at jeg “måtte igjennom”, gjøremål jeg ikke nødvendigvis har valgt selv. Slikt tar litt på en introvert.
Da fredagskvelden kom var jeg så sliten at jeg ikke orket å nyte den skikkelig engang. Faktisk så sliten at jeg havnet i sofaen med både BH og olabukse på, og ikke orket å skifte til noe komfortabelt før seint på kvelden. Og nå sitter jeg her igjen, søndag morgen, og lurer på om uka egentlig hoppet over lørdagen, for denne skrotten har ihvertfall knapt rukket å få med seg at det er helg…
Nå klager jeg voldsomt, ikke det som er meninga altså. Det er vel bare det at jeg ikke helt har rukket å senke skuldrene før mandagen står der og banker på igjen. Uka har vært god da, det skal den ha, og akkurat nå er et av disse fine øyeblikkene som fortjener en plass i søndagsbloggen. Kaffen er nytrukket, og fløten så fersk at den nesten luter litt ku enda. Jeg har lempet brunosten på sånne trekanta knekkebrød fra Sverige, og mer skal det ikke til før jeg føler meg uanstendig eksotisk her jeg sitter. Knekkebrød fra Charlottenberg lissom…fintfolk!
Jeg har ledd mye denne uka også. I overkant mye kanskje. Å ha kontorplass på C12 er jo nesten som å sitte midt i en komedie hvor det ene festlige poenget etter det andre blir servert på gullfat. Digger det! Årsakene, eller forhistoriene til disse øyeblikkene er vanskelige å gjenfortelle, de er som oftest av en sånn “du måtte ha vært der” kaliber. Likevel er det vel en bestemt greie som har gått igjen litt denne uka…elevene på vg1 har nemlig ønsket seg seksualundervisning med undertegnede.
Det som ble sagt var noe i retning av: “Hvis Janne tar den undervisninga så blir det litt gøy, ikke så flaut lissom!” Lite visste vel ungdommene at når undertegnede kommer i besittelse av en pose med intet mindre en 15 “bordmodeller”, altså dildoer, så jobber hjernen på høygir, og det er helt ufattelig hvor mye moro det blir ut av slikt. I fem dager har den posen stått på pulten min. Hver dag har tre pauser. Det gir mange pusterom for underbuksehumor det! Jeg skal ikke gjenfortelle alle vitsene her, noen deler jo garantert ikke den type humor, men jeg kan ihvertfall fortelle at med en “bordmodel”l i panna ser man ut som en enhjørning, og når du lager en hinderløype bestående av mannlige kjønnsorgan av latex, og plasserer de møysommelig bortover linoleumen på kontoret, så øker det trenings lysten betraktelig. Knebøy for eksempel, er svært motiverende. I say no more….Festlig øyeblikk.
Premiere. Torsdag kveld hadde Albatross Films premiere på prosjektet vi har jobbet med nå i et års tid. Representanter fra det lokale næringslivet, sparebankene, og medvirkende var invitert. Selv om det var rart, rett og slett på grensa til ubehagelig å se ansiktet sitt på kinolerretet, enda verre å høre sin egen stemme på høyttalere i kulturarenaen, så er jeg stolt av prosjektet så langt. Kenneth og Javier, produsenten, og kamaermagikerne har lagt igjen et imponerende stykke arbeid, og det var flott å se hvor mye de har fått med av den fine bygda vår disse sommermånedene. Nå håper vi å få litt lokale instanser med på laget, slik at dette kan bli et helårsprosjekt. Tosdagskvelden var et fint øyeblikk!
Vårværet. Den dagen det var så varmt i luften at jakken måtte av! I mange år har jeg tatt med meg elever som trenger å snakke ut for å gå en tur. Erfaring viser at det løsner litt da. At det er lettere å være åpen, lettere å snakke når man går side om side ute, istedenfor å sitte ansikt til ansikt på et lite grupperom. Denne uka har jeg gått mange turer, med mange ungdommer, og ikke noe slår følelsen av vår. Vår i lufta, vår i vinden. En dag denne uka måtte jakka av, og jeg trasket rundt i bare skjorta, og enda var det overraskende varmt. Sola varmet i ansiktet, og brant litt i nakke da vi snudde og gikk tilbake til skolen.Enda er det ikke grønt på bakken eller på trærne, men å kjenne at det nærmer seg, det er fine øyeblikk det.
Fredagen. Den timen etter middag, før alle podene hopper i dusjen, farter ut i bilen, ut i garasjen, ut til venner, og forsvinner hvert til sitt…den timen når alle enda er samlet her hjemme, senker skuldrene, og bare er sammen. Det er så fine øyeblikk. Gubben og jeg satt henslengt i hver vår sofa, podene samlet seg i andre enden av stua, og podekjæresten krøllet seg sammen i stolen foran peisen. Gutta spilte gitar, sang litt, lo litt, snakka litt. Liv og latter og familie. Jeg satt bare der, sa ikke noe, nesten redd for å gå glipp av øyeblikket. Det var en fin stund det! Så veldig hverdagslig, likevel så spesielt fint.
Treningsøkta før jobb mandag morgen. Jeg trente alene, uten kollega Martin denne gangen. Og når han ikke er der for å gnåle om at jeg slækker litt, da blir ofte treninga litt sånn halvveis, og full av juks. Men på mandagen trente jeg så godt at jeg overrasket meg selv litt. Gjennomførte hele den oppsatte økta uten å somle eller jukse, blei skikkelig svett, og passe støl dagen etter. Nå har jeg vondt i armen, sånn vondt at jeg faktisk vurderer å bestille en legetime til uka, men om den kan armen kan forklares som en idrettsskade, da er det egentlig bare kult. Uansett, klapper meg selv på skuldra (den som ikke har idrettsskade), og tenker at treninga, tross alt, var et fint øyeblikk.
Og med det skal tastaturet få hvile, akkurat slik som denne skrotten. Jeg skal nyte det som er igjen av enda en litt for kort helg, og forberede meg mentalt på ei ny uke, denne gangen uten altfor mange “må” ting, heldigvis. Oh, også skal jeg sette ei diger ribbe i ovnen. God jul til meg i dag, lissom! Det gledes! Håper uken din har vært full av fine små øyeblikk, og at søndagen blir strålende.
Vær snill med deg selv, hilsen enhjørningen.
Vi blogges.
