Enkel forskning viser at dersom man omplasserer en mann, fra ett hjem til et annet, vil det by på generelle utfordringer. I likhet med andre omplasseringsdyr vil det ta tid å venne av med uvaner de har plukket opp i tidligere hjem. Noe trening i forhold til det å bli renslig vil være nødvendig, samt en tilpassing i endring tillagte vaner når det gjelder for eksempel plassering av skittentøy, oppvask, brukt verktøy, gamle bildeler som kanskje vil komme til nytte, samt plassering av skotøy i yttergang og egen kropp når det gjelder tilfeldige middagslurer i tide og utide.
Mitt eksemplar av arten ektemann er intet unntak. Jeg overtok prosjektet i 1997, av et sett høyst oppegående foreldre som på den tiden var i midten av 40 årene, og bosatt i det man på godt norsk kaller et «møblert hjem». At han ikke var tidligere omplassert så jeg på som en fordel, da all faglitteraturen jeg hadde lest om overtagelse av denne typen «prosjekter» fortalte at dess færre tidligere eiere, dess færre uvaner ville han ha lagt til seg, og derfor ville han være enklere å oppdra.
Som førstegangs-eier av mann så jeg selvsagt på dette som en fordel, og jeg innser i ettertid at jeg undervurderte sterkt utfordringene det ligger i å overta et enebarn, en såkalt «gullunge», rett fra barndomshjemmet. De lider nemlig ofte av en liten miljøskade som på folkemunne kalles «grådig bortskjemt!», og oppdragelsen skulle vise seg å ikke være like enkel som først antatt.
I begynnelsen gjorde jeg, som så mange andre kvinner, slike klassiske nybegynnerfeil. Som rykende fersk eier av egen mann, viste jeg han stolt frem til de som var villige til å se, og tok han stadig med ut for sosial trening. Dette innebar romantiske middager for to, tilvenning av større kjøpesentre, leie hånd i det offentlige, og fargekoordinering av antrekk i festlige lag. Fordi eksemplaret mitt kunne smelte et pikehjerte med himmelblått dådyrblikk og myk pels på ryggen, gikk jeg gladelig rundt og plukket opp det mannen fant det for godt å legge fra seg akkurat der det falt han inn, helt uavhengig av hvor han hadde funnet det i utgangspunktet, og om det tilsynelatende hadde fast og fornuftig plass et annet sted i hjemmet. Dette være seg ting som eksempelvis skitne sokker og våte håndklær. De var ofte å finne under salongbord, eller på et tilfeldig baderomsgulv, en meter til halvannen bortenfor skittentøysdunken. Å sette et sko-par fra seg i sko-hylla synes å være en uoverkommelig oppgave å lære, og skitten oppvask ble som oftest plasser på kjøkkenbenk, over oppvaskmaskinen. I treningsperioden, som varte i et drøyt ti-år, viste jeg stadig mannen hvordan en oppvaskmaskin-dør kunne både åpnes og lukkes, uten at denne treningen synes å gi særlige resultater.
Det samme kan sies om hvor man klemmer på en kaviar eller tannkrems-tube, om man skal sette tomme melkekartonger tilbake i kjøleskapet eller ei, og i hvilke sosiale sammenhenger det er akseptabelt å klø seg i ørene med en bilnøkkel.
Drøyt 20 år etter omplasseringen av min mann hadde jeg kommet til den beslutning om at jeg rett og slett bare hadde fått et litt tunglært eksemplar av arten, og valgte av hensyn til husfreden, og egen mental helse, å fokusere på at han i det minste var husrein, holdt senga varm om natten, hadde et godt lynne som var velegnet for avl, brukbar stamtavle uten kjente sykdommer, og sjelden trengte verken ormkur eller avlusing.
Tanken på å oppdra en gentleman hadde jeg for lengst gitt opp!
Men…. Så inntok bobilen sin plass i familien. En sånn skinnende liten sak med sengeplass til to, en miniatyrhytte på hjul, og plutselig ble den omplasserte mannen med skittentøyskurv-vegring forvandlet til gammeldags husmor med støv på hjernen og fagbrev i pirk!!!
Fra det øyeblikket kjerra ble parkert ute på tunet virket det som om mannehjernen var en svamp som i tjue år oppmerksomt hadde suget til seg ALT av informasjon formidlet av denne til tider hissige og oppgitte kona, en svamp som ble vridd opp og rant over av folkeskikk, stablekunst, skurefiller, støvtørk og tellekanter. Og ikke bare ble bobilen innredet med omtanke og en teknisk presisjon misunnelsesverdig for folk flest, samt vasket, pusset og polert etter alle kunstens regler, men han gjorde alt dette i tillegg i en så belærende tone og med en ovenfra og ned holdning som fascinerte meg så mye at jeg ikke engang klarte å hisse meg opp. Det til tross for at gubben til tider beskylder meg for å være halvt kjerring, halvt lemmen…
Om jeg pusser tenna før leggetid når vi er på tur står han bak meg med en mikrofiberklut dinglende i hånda, klar til å polere speil , spring, vask og kjerring, dersom det skulle vise seg at en dråpe vann forviller seg utenfor sluket.
Smører jeg så mye som ei loffskive ved benken henger han over skuldrene mine med en slik fiffi liten håndstøvsuger, klar til støvsuge alle flater før klutvask, og skulle jeg, Gud forby, finne på å entre bobilen uten å skifte til «innesko» med filtsåle på dørmatta, trues det med husarrest og bøter!!!!
Bilen vaskes før, etter og under bruk. Campingbordet dekkes med strykefri teflonduk for komfort og hygge, mygglys tennes mellom 17.45, og 20.00 på hverdager, og etter avtale i helger, før de avkjøles og av-askes før de blir lagt i lydtett, overisolert boks med lokk, og stablet i fjerde hylle, til venstre for plastikkbestikk med og uten PVC,
I sokkeskuffen under senga ligger sokker brettet etter fargekoder, merket med ukedager, fest og fritid. Skittentøyskurven har lokk med bruksanvisning, gjennomlest og testet i plenum før avreise, og dersom ei truse skulle dukke opp på avveie stanser vi bilen på nærmeste rasteplass og gjennomgår obligatorisk skittentøysøvelse som blåses i gang med dommerfløyte og avsluttes med 20 situps, og 10-20 armhevinger, avhengig av dagsform.
Utesko bankes to ganger mot hverandre, såle mot såle, før de børstes med børste av villsvinpels, fra helene mot skotupp, tørkes med parfymefrie våtservietter, og henges i sko-poser av impregnert marokkansk bomull med flosset innside på knaggrekken i langskapet.
All form for inntak av drikke eller flytende matvarer som saus, suppe, og yoghurt inntas kun utendørs. Det samme gjelder hosting, nysing og annen form for utslipp av kroppslyder og/eller gasser.
I passasjersetet sitter jeg og kjenner på en salig blanding av både mestring og overgivelse. Mestring fordi det etter så mange år med iherdige forsøk på å oppdra denne omplasserte mannen, faktisk viser seg at han, til tross for mislykkede lydighetskurs, er vel så mye bruksmann som en selskapsmann.
Overgivelse fordi det tok meg 25 år å innse at mas, gnag og fandens oldemor ikke var annet enn rein skjær bortkastet energi. Det er ikke kvinnfolka som oppdrar menn, det er det kjøretøyene som gjør!
