jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

Jeg sitter bare her og nyter stillheten. Den beste tiden av søndagen er akkurat nå. Når resten av måsahuset sover. Når varmen fra peisen endelig begynner å spre seg i i stua, og det eneste lyset kommer fra et par blafrende stearinlys på bordet. Det lukter kaffe. Satte på trakteren og kokte vann til te istedet. Samma det, blir straks kaffetørst alikevel…

Planene for denne søndagen er som for de fleste andre søndager. Mest mulig hviletid, minst mulig BH! Kroppen er fremdeles ikke helt i vater etter dose nummer 3 på torsdag, men det kommer seg. Litt mindre hodepine i dag, og helt feberfri.

Fredagen derimot var en litt annen historie. Natt til fredag kom feberen, og alle andre synlige tegn på en sånn litta vaksine-reaksjon. Jeg skylte ned et par paracet på morgenkvisten likevel, og ruslet mot jobben. Var et par elevsaker jeg ikke ville overlate til noen andre. Fikk unna det aller viktigste, og kastet inn håndkle i andre økt. Tredde på boblekåpa, og ruslet hjemover. Stivfrossen, men innmari godt med luft likevel. Så ble det sofatjeneste, fra tidlig formiddag til sen ettermiddag. Og minstepoden ruslet bort på butikken, med mitt kort, og handlet inn smågodt, for jeg har hørt det skal være bra for sånn vaksine-greier… Så ble den litt kjipe fredagen et ganske fint øyeblikk likevel. Pakket inn i tykke pledd, horisontalt på sofaen, med formiddagshvil, ettermiddagshvil, og nok godteri til en gedigen barnebursdag… Kunne vært verre!

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Og nå, men jeg skriver dette, flirer jeg. For nå har jeg fått tatt bilder av gaven jeg fikk av Cecilia A, som jeg fortalte om forrige søndag. Tadddaaaaa…. Helfigur, i papp, av helten over alle helter fra de grusomt flaue men herlige ungdomsårene. Stefan Dennis, eller Paul Robinson, fra såpeserien Neighbours. Hvor hun har kjøp den, eller fått laget den aner jeg ikke, men FOR  en gave!!! Hadde jeg fått denne i hus som 14 åring hadde jeg aldri forlatt rommet mitt! Denne karen derimot, har fått lov til å bli på jobben inntil videre. Jeg er stygt redd for at en noe umoden måsagubbe vil tegne bart på han, eller noe annet teit, dersom han får bli med hjem. Tenk å få dele arbeidsdagene med den kjekkasen…heldige meg. Elevene var litt uenige…mente han var i overkant “sykt gammel lizzom”…ungdommen nå til dags!!! Gjenkjenner ikke kvalitet når de ser det!!!

Den dagen jeg ikke falt på isen. Ja, for enkel forskning tilsier at jeg i senere år er bedre på det motsatte… Skulle bare ut i kontieineren på jobb med en pappeske ull av søppel, og oppdaget at hele den delen av skolegården lå ustrødd og speilblank foran meg. Å sjonglere en pappeske over holke uten å falle er seier nok i seg selv for en uten medfødt balanse, så da esken var kastet to jeg noen seiersrunder over isen på vei tilbake mot klasserommene. Ble litt revet med, tok fart, sklei, prøvde meg på et par piruetter…var i grunn helt dronning på isen, ihvertfall i mitt eget hode, helt til jeg kom på at bak alle de 21 vinduene med persienner satt hele skoleklasser med fritt utsyn til min nye lekeplass, også ble jeg akutt flau over egen skøyteoppvisning, og ruslet med hode bøyd mot c-blokka. Men før det, før jeg skjønte at jeg var iakttatt, hadde jeg et sabla fint øyeblikk. Dronning på isen….skulle vært ballerina!

Den dagen jeg ble sittende på kontoret og se alle som gikk forbi vinduet skvette fordi de følte seg beglodd av en pappfigur av Stefan Dennis! Gøyale øyeblikk!!!

Jeg er ikke kjent for å være standhaftig med slankekurer, verken i Januar eller de resterende andre 11 månedene, og godt er det, for denne uka har skrivebordet på kontoret, til stadighet blitt fylt opp av kioskfavoritter fra rause kolleger. Fy flate for en herlig gjeng jeg jobber sammen med. Rause, gærne, fine, snille…og alle vet hva jeg liker aller best. (kan jo hende jeg har nevnt det en gang eller fler)

I tillegg til alt snopet fulgte det med en bukett tulipaner. Mammas favorittblomst. Hver gang jeg har tulipaner i hus tenker jeg på mamma, fine øyeblikk. Knitrende tulipaner, lovnader om vår og lysere tider. Også Tine da, fine kollega Tine som er så raus med ord. Så derfor, snop, tulipaner og håndskrevne ord på kort, så fine øyeblikk.

Helfigur i papp av Stefan Dennis…Lurer på om jeg har nevnt det tidligere i dette blogginnlegget… Uansett, verdt å nevne igjen. Fiiine øyeblikk!!!

Mosaikken. Altså, reint kunstverk på parkeringsplassen. Det var en sånn iskald, tidlig morgen mens jeg prøvde å holde balansen over holka på parkeringsplassen på vei til jobb. Dypt konsentrert, armene rett ut, blikket festet rett ned…også, på enden av parkeringa måtte jeg bare stoppe opp og ta innover med et sånt nydelig mosaikkmønster i isen. Smeltet, sprukket, og fryst, fuget av virvlende nysnø, og fantastisk vakkert. Meter på meter med kunstverk. Fint øyeblikk.

Nevnte jeg at jeg har fått helfigur i papp av Stefan Dennis? Jeg gjorde det ja?? Okei!

Da vi pakket termosen, en pose deig til pinnebrød, og ruslet bak i skogen til bålplassen vår for å bare sitte på et saueskinn og se inn i flammen, grille pinnebrød, og drikke kaffe. Ikke for kaldt, men ikke akkurat varmt heller. Trær tunge av snø fra nattens snøfall, snødryss som ble liggende i bare et snaut døgn. Nytes det som nytes kan, mens man kan det. Enkel filosofi, enkle gleder. Fine øyeblikk.

Hverdagsuka. Slektstreff på fuglebrettet rett utenfor kjøkkenvinduet, kvitring og solsikkefrø! Den fremmede katta som ruslet overlegent over gårdsplassen, og minte meg på hvor mye jeg savner en pus i huset. Ti minutter med øving på gitar mens spagettien koker, eleven som spurte om en samtale bare fordi det var lenge siden vi hadde “chatta irl” (jeg tror jeg vet hva det betyr…), latterkrampe på det nye kontoret da strømmen gikk fordi vi kokte kaffe og te samtidig, og jeg datt av stolen…ikke spør meg hvordan jeg fikk det til!!!

Luft i hodet når hodet er litt fult, og to netter med søvn mellom flere søvnfattige. Små gleder, små fine hverdagsgleder. Nå skal jeg brette opp ermene, bake litt rundstykker og fylte horn til ukas matpakker, og klippe stilken på tulipanene mine så de holder i enda noen dager. Tipper søndagen blir fin!

Håper din uke også har slengt til det et og annet fint øyeblikk, og at uken som kommer byr på enda flere. Vær snill med deg selv! Vi blogges

God morgen, og riktig fin søndag alle innomtittere.

Her er vanedyret i gang med de faste søndagsrutinene. Frokost på blå asjett, fløte med kaffeskvett, kalde tær er tredd inn i tovet steindau sau, og det knitrer fra peisen borte i hjørnet. Synd det ikke går an å ommøblere en peis, for da hadde jeg flyttet den nærmere sofaen… Kanskje ikke informasjon du trengte, men samme det.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det har vært en sånn type standard hverdagsuke, med alle de typiske standard hverdagshendelsene. Du vet, frokost, jobb, middag, litt mer jobb, høgge ved, lese litt, bake litt… Og innimellom alt det der vanlige har verden glimtet til med ett og annet lite øyeblikk som har gitt rom for å stoppe opp litt, puste, le eller tenke. Ukas små øyeblikk.

Skal vi starte med det flaueste øyeblikket da kanskje? Jeg trodde jo jeg hadde toppa den der «herregud så teit jeg var i tenåra» greia forrige uke da ei venninne sendte bilder fra en pyamasfest i 1990, men neida. Kreppetang og lyserosa leppestift var bare barnemat i forhold til denne ukas påminnelse. For Gry, bestevenn fra gammelt av, hun er ei sånn som tar vare på ALT!!! Og nå hadde hun vært i boden, rydda litt, og kommet over kassetter vi spilte inn på den tiden.  Så kan man jo vri litt på det, og si at vi var i overkant tidlig ute med sånn podkast og greier, banebrytende lissom, men fytterakker`n så glad jeg er vi ikke hadde sosiale medier på den tiden. For på lydklippene synger vi egendiktede saner om såpeoperastjerner og forelskelser, og det er så kleint at nakkehårene mine reiste seg, jeg hadde totalt latterkrampe sammenhengende i 53 minutter, og minsten, som hadde hørt det hele spurte om jeg hadde en liten hjerneskade på den tiden…. For noen minner. Flaut, men hysterisk morsomt, og fantastisk herlige øyeblikk å gjenoppleve.

Snøbading. Tre dager denne uka har jeg, før kveldsdusjen, vrengt av det aller meste av klær som befant seg på skrotten, og løp ut i hagen for å rulle noen runder i snøen. Hvorfor? Tja , si det… Mest for å våkne, for å få et sånt lite kickstart på ny energi, kjenne at man lever. Isende kaldt, men veldig oppkvikkende, og så ekstra digg med en varm dusj etterpå, etterfulgt av pyamas, varmes sokker, og havregrøt med kanel og sukker. Nå er det meste av snøen i hagen smeltet bort og blitt til speilblank holke, men jeg fikk i hvert fall utnyttet den snøen som var. Kalde, men herlige øyeblikk.

Jeg har fått tidenes gøyeste gave. Skulle så gjerne ha vist den her i dag, men mobilen min synger på siste verset, og bilde jeg tok av den på fredag, på jobb, ble ikke noe av. Den skal foreviges med kamera på mandag morgen. Gaven er stor, herlig ubrukelig, og jeg har aldri før fått, ei eller kommer jeg til å få, noe liknende. Kjære Cecilia Agnethe, takk for ukas latterkick! Gaven står nå, foreløpig på kontoret på jobb, og jeg gleder meg til å “treffe” den igjen på mandag. Om den blir med hjem med det første er usikkert, men jeg lover at den skal nytes, daglig! Pakke i posten fra en av verdens fineste blogglesere, fantastisk fint øyeblikk!

Jeg hadde allerede sovet en god stund natt til lørdag, da størstepoden vekket meg. Han stod i fotenden av senga, og hvisket for å ikke vekke pappaen. “Mamma, bli med ut å se på nordlyset!”

For vi har snakket om det lenge, storepoden og jeg, hvor herlig det hadde vært å se, og nå hadde vi sjansen, sammen. Så midt på natten ruslet vi ut på stien, Petter`n og jeg, i tøfler og morgenkåpe, og ble stående å stirre opp på himmelen. Stirre på dansende grønt, magisk nordlys. Hvor lenge vi stod der aner jeg ikke, og vi var for oppslukt av øyeblikket til å verken si stort, eller kjenne etter at vi ble kalde. Ut i natten, vakkert øyeblikk, og jeg er så glad for at jeg fikk dele øyeblikket med poden.

Den dagen jeg satt i lunsjen og snakket om løst og fast med en kollega, og samtalen plutselig kom inn på dette med ekteskap, det å holde flammen varm, eller hva det nå heter, bevare spenningen og romantikken når man har holdt sammen i mange år. Jeg hørte kolleger dele historier om ektefeller og kjærester som overrasket med kino, teater, restaurantbesøk, blomster på fredager, og alt dette andre “kjærleikeriet”… Og akkurat i det sidemannen fortalte om lørdagskveld med barnefri og biff og rødvin, tikket det in en Snapchat fra min gubbe. Og da satte jeg knekkebrødet i halsen, og lo til jeg mistet pusten…For hva sier vel livslang kjærlighet bedre enn skyggeteater fra doen på Bertel O. Steen????? Nei, noen stor romantiker er nok ikke måsagubben, men han kan det med å gi fruen gode hverdagsøyeblikk likevel, og det er godt nok.

Og slik var hverdagsuka. Verken storslått eller spektakulær, men fin likevel. Masse latter, mer enn vanlig. Den litt ugne følelsen fra forrige uke har slippet taket noe, og det kjennes godt. I morgen er vi tilbake på grønt nivå på skolen, det kjennes feil, og det kjennes riktig. Rart det der, hvordan vi ikke lenger har helt kontroll på hverdagen. Hvem vet, kanskje vi har godt av det også, noen av oss, slippe opp litt, ta det som det kommer.

Jeg har gledet meg over varmegrader og kuldegrader, gode samtaler, smil og latter. Jeg har spist godteri og grovbrød, slept meg til jobb mandag morgen, og gått med lette skritt hjem fra jobb fredag ettermiddag. Jeg har tegnet, skisset til nye prosjekter, sendt avgårde en artikkel til print, og fundert på om jeg skal lage en kalender med egne tegninger for 2023…begynne så smått med det snart kanskje. Jeg har handlet noen julegaver, tilogmed pakket inn noen.

Nå skal søndagen nytes, BH`n skal få hvile, neste ukes matpakkerasjon skal bakes, og sofaen virker farlig innbydende.

Hva var ditt fineste lille øyeblikk i uka som gikk?

Vi blogges

Enkel forskning viser at dersom man omplasserer en mann, fra ett hjem til et annet, vil det by på generelle utfordringer. I likhet med andre omplasseringsdyr vil det ta tid å venne av med uvaner de har plukket opp i tidligere hjem. Noe trening i forhold til det å bli renslig vil være nødvendig, samt en tilpassing i endring tillagte vaner når det gjelder for eksempel plassering av skittentøy, oppvask, brukt verktøy, gamle bildeler som kanskje vil komme til nytte, samt plassering av skotøy i yttergang og egen kropp når det gjelder tilfeldige middagslurer i tide og utide.

Mitt eksemplar av arten ektemann er intet unntak. Jeg overtok prosjektet i 1997, av et sett høyst oppegående foreldre som på den tiden var i midten av 40 årene, og bosatt i det man på godt norsk kaller et «møblert hjem». At han ikke var tidligere omplassert så jeg på som en fordel, da all faglitteraturen jeg hadde lest om overtagelse av denne typen «prosjekter» fortalte at dess færre tidligere eiere, dess færre uvaner ville han ha lagt til seg, og derfor ville han være enklere å oppdra.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Som førstegangs-eier av mann så jeg selvsagt på dette som en fordel, og jeg innser i ettertid at jeg undervurderte sterkt utfordringene det ligger i å overta et enebarn, en såkalt «gullunge», rett fra barndomshjemmet. De lider nemlig ofte av en liten miljøskade som på folkemunne kalles «grådig bortskjemt!», og oppdragelsen skulle vise seg å ikke være like enkel som først antatt.

I begynnelsen gjorde jeg, som så mange andre kvinner, slike klassiske nybegynnerfeil. Som rykende fersk eier av egen mann, viste jeg han stolt frem til de som var villige til å se, og tok han stadig med ut for sosial trening. Dette innebar romantiske middager for to, tilvenning av større kjøpesentre, leie hånd i det offentlige, og fargekoordinering av antrekk i festlige lag. Fordi eksemplaret mitt kunne smelte et pikehjerte med himmelblått dådyrblikk og myk pels på ryggen, gikk jeg gladelig rundt og plukket opp det mannen fant det for godt å legge fra seg akkurat der det falt han inn, helt uavhengig av hvor han hadde funnet det i utgangspunktet, og om det tilsynelatende hadde fast og fornuftig plass et annet sted i hjemmet. Dette være seg ting som eksempelvis skitne sokker og våte håndklær. De var ofte å finne under salongbord, eller på et tilfeldig baderomsgulv, en meter til halvannen bortenfor skittentøysdunken. Å sette et sko-par fra seg i sko-hylla synes å være en uoverkommelig oppgave å lære, og skitten oppvask ble som oftest plasser på kjøkkenbenk, over oppvaskmaskinen. I treningsperioden, som varte i et drøyt ti-år, viste jeg stadig mannen hvordan en oppvaskmaskin-dør kunne både åpnes og lukkes, uten at denne treningen synes å gi særlige resultater.

Det samme kan sies om hvor man klemmer på en kaviar eller tannkrems-tube, om man skal sette tomme melkekartonger tilbake i kjøleskapet eller ei, og i hvilke sosiale sammenhenger det er akseptabelt å klø seg i ørene med en bilnøkkel.

Drøyt 20 år etter omplasseringen av min mann hadde jeg kommet til den beslutning om at jeg rett og slett bare hadde fått et litt tunglært eksemplar av arten, og valgte av hensyn til husfreden, og egen mental helse, å fokusere på at han i det minste var husrein, holdt senga varm om natten, hadde et godt lynne som var velegnet for avl, brukbar stamtavle uten kjente sykdommer, og sjelden trengte verken ormkur eller avlusing.

Tanken på å oppdra en gentleman hadde jeg for lengst gitt opp!

Men…. Så inntok bobilen sin plass i familien. En sånn skinnende liten sak med sengeplass til to, en miniatyrhytte på hjul, og plutselig ble den omplasserte mannen med skittentøyskurv-vegring forvandlet til gammeldags husmor med støv på hjernen og fagbrev i pirk!!!

Fra det øyeblikket kjerra ble parkert ute på tunet virket det som om mannehjernen var en svamp som i tjue år oppmerksomt hadde suget til seg ALT av informasjon formidlet av denne til tider hissige og oppgitte kona, en svamp som ble vridd opp og rant over av folkeskikk, stablekunst, skurefiller, støvtørk og tellekanter. Og ikke bare ble bobilen innredet med omtanke og en teknisk presisjon misunnelsesverdig for folk flest, samt vasket, pusset og polert etter alle kunstens regler, men han gjorde alt dette i tillegg i en så belærende tone og med en ovenfra og ned holdning som fascinerte meg så mye at jeg ikke engang klarte å hisse meg opp. Det til tross for at gubben til tider beskylder meg for å være halvt kjerring, halvt lemmen…

Om jeg pusser tenna før leggetid når vi er på tur står han bak meg med en mikrofiberklut dinglende i hånda, klar til å polere speil , spring, vask og kjerring, dersom det skulle vise seg at en dråpe vann forviller seg utenfor sluket.

Smører jeg så mye som ei loffskive ved benken henger han over skuldrene mine med en slik fiffi liten håndstøvsuger, klar til støvsuge alle flater før klutvask, og skulle jeg, Gud forby, finne på å entre bobilen uten å skifte til «innesko» med filtsåle på dørmatta, trues det med husarrest og bøter!!!!

Bilen vaskes før, etter og under bruk. Campingbordet dekkes med strykefri teflonduk for komfort og hygge, mygglys tennes mellom 17.45, og 20.00 på hverdager, og etter avtale i helger, før de avkjøles og av-askes før de blir lagt i lydtett, overisolert boks med lokk, og stablet i fjerde hylle, til venstre for plastikkbestikk med og uten PVC,

I sokkeskuffen under senga ligger sokker brettet etter fargekoder, merket med ukedager, fest og fritid. Skittentøyskurven har lokk med bruksanvisning, gjennomlest og testet i plenum før avreise, og dersom ei truse skulle dukke opp på avveie stanser vi bilen på nærmeste rasteplass og gjennomgår obligatorisk skittentøysøvelse som blåses i gang med dommerfløyte og avsluttes med 20 situps, og 10-20 armhevinger, avhengig av dagsform.

Utesko bankes to ganger mot hverandre, såle mot såle, før de børstes med børste av villsvinpels, fra helene mot skotupp, tørkes med parfymefrie våtservietter, og henges i sko-poser av impregnert marokkansk bomull med flosset innside på knaggrekken i langskapet.

All form for inntak av drikke eller flytende matvarer som saus, suppe, og yoghurt inntas kun utendørs. Det samme gjelder hosting, nysing og annen form for utslipp av kroppslyder og/eller gasser.

I passasjersetet sitter jeg og kjenner på en salig blanding av både mestring og overgivelse.  Mestring fordi det etter så mange år med iherdige forsøk på å oppdra denne omplasserte mannen, faktisk viser seg at han, til tross for mislykkede lydighetskurs, er vel så mye bruksmann som en selskapsmann.

Overgivelse fordi det tok meg 25 år å innse at mas, gnag og fandens oldemor ikke var annet enn rein skjær bortkastet energi. Det er ikke kvinnfolka som oppdrar menn, det er det kjøretøyene som gjør!

God morgen, god søndag. Copy-paste fra måsahuset, vanedyr som jeg er. Pysj (med kaffeflekker), tøfler, knitring i peisen, og knekkebrød med brunost. Også lukter det maling og interiørbeis. Det er vel det eneste som ikke er sånn helt typisk søndag, selv om det ikke er helt utypisk heller. Fikk et innfall i går, malte tv-benken, og snekret og beiset ny toppflate. Tadaaa, nytt møbel, og det kosta meg ikke ei krone, for alt er gjenbruksmaterialer. Det er litt typisk meg egentlig… Når ting er litt døllt, når hodet trenger en avkobling fra alt annet av tanker det drasser rundt på, så hopper jeg inn i små prosjekter. Herlig avkobling, fine øyeblikk.

Har du noen gang kjent på følelsen av at noe ikke er helt riktig, uten at noe egentlig er galt? (spør for en venn…) En sånn murrende greie i bakhodet som ikke slipper taket. Når du vet at verden egentlig er ok, likevel kjennes det ikke helt slik ut. Som en fornemmelse av noe du ikke helt kan sette fingeren på, noe ikke-eksisterende, likevel irriterende nære. (ok da, spør for meg selv)

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Jeg er litt der om dagen. Det er vanskelig å forklare, og det er ihvertfall ikke meningen å syte, men den følelsen er ganske tung. Jeg har kun gode folk rundt meg, bestandig. Folk som gir energi, kilder til latter og gode samtaler, rein kjærleik, likevel er jeg helt ferdig når jeg kommer fra jobb. Som om lufta går ut av skrotten klokka fire om ettermiddagen, og all energien går til å lade opp til neste dag. Jeg skylder på mørketia (som jeg egentlig elsker alt ved!!!), covid restriksjoner og rødt nivå, ja, og mangel på sammenhengende søvn. Greia er da, at når verden kjennes sånn, så er disse små hverdagslige øyeblikkene så innmari betydningsfulle. Og denne uka har vært full av dem, heldigvis. Ikke alltid store nok, eller synlige nok til å dokumentere med et bilde, likevel veldig tilstede.

Sånn som den ene kvelde denne uka hvor hodet synes synd på seg selv, jeg lå der i horisontalt sideleie på tre-seteren og øvet til VM i selvmedlidenhet, og var nær ved å bestå fagprøven i surmuling. Da tikket det inn en melding fra en av disse fine barndomsvenninnene som aldri gav opp vennskapet, og som fremdeles plager deg med smått og stort, slik som minner fra fortiden som helst burde vært begravet eller tilintetgjort. Og da lo jeg, rått og høyt, for bildene var en påminner om at uansett hvor dritt man kjenner seg innimellom, så var tidlig 90-tallet verre!!! Jepp, for det blir aldri igjen så gæli at man prøver å imponere gutta med middelmådige kreppetang-ferdigheter!!!

Og som om ikke påminnelsen om det var øyeblikk nok tikket det inn en melding fra tante Mariann som gjorde meg så glad, og da flere hang seg på og sa seg enig begynte jeg å tro på det selv. At det kanskje er noen likheter mellom meg og mamma likevel, som jeg ikke klarer å se selv, men likevel ønsker at skal være der.  Latter og tårer den kvelden altså, i skjønn harmoni. Fine øyeblikk.

Eller den kvelden da jeg lå på sofaen (igjen), og var småsur fordi jeg hadde sjukt lyst på sjokolade som vi ikke hadde, og minste poden slenger seg ned vet fotenden min, drar frem gitaren, og tar en sånn runde med “husker du denne mamma?”. Så satt han der og spilte intro og refreng på en rekke klassikere fra tidenes beste rockeband, mens vi sang sammen med passelig sure sangstemmer, rotet til tekstene, og lo av det vi diktet opp da hukommelsen svikta. Fineste minstemann, han med et gehør han ihvertfall ikke har arvet fra mora si! Slike øyeblikk er gull verdt!

Lukta av nystekt brød. På fredag hadde gubben avspasering, og det beste med slike dager er at han blir litt huslig, særlig når konemor er på jobb. Så torsdag kveld satte jeg en brøddeig til heving i kjøleskapet over natta, og fredag, på jobb, sendte jeg melding med instrukser om når deigen skulle opp i jerngryta og inn i ovnen, og når jeg kom hjem lukta det nystekt brød i hele måsahuset. Lurer på om det er sånn det er for dere som bor i nybygget smart hus med Google i veggene, og Alexa i boksen på kommoden som gjør alt dere ber om… Måsagubben er min Google…på fri-fredagene. Uansett, å komme hjem til nystekt brød, slenge bena opp på bordet, og spise seg mett på fersk gjærbakst, det var herlig øyeblikk det!

Den ettermiddagen sola malte himmelen rosa før mørket overtok. Jeg var på vei hjem fra jobb, armene lange av tunge bæreposer, og hodet litt frustrert over såpeglatte veier, og sko uten brodder. Så stoppet jeg opp for å skifte grep på bæreposene, strakk litt på ryggen, myste opp mot himmelen, og forstod hva man går glipp av når man går med nesa ned mot bakke istedet for å se opp og frem. For et skue, og for noen farger. Og plutselig med verden liksom litt magisk, selv om posene fremdeles var unødvendig tunge, og veien en potensiell lårhals-brudd-felle. Slike øyeblikk, når man bare blir stående å se, fordi rosa skyer flyter over deg og gjør ettermiddagen fin, det er fine øyeblikk det!

Pipp-pippene til måsagubben. Det kryr at småfugl ute på brettene, og gubben har tegnet planene for en hel pipp-pipp landsby som han har planer om å lage i sommer. Et sikkert alderdomstegn egentlig. Men fine er de, der de flyr til og fra brettene, gasser seg med solsikkefrø og meiseboller, og titter på oss med skråblikk før de fråtser videre, når de ser oss i kjøkkenvinduet. Egentlig ganske fint tidsfordriv, det å sitte sånn med kaffekoppen og kikke ut. Herremin skaper, jeg hører sjøl hvor gammal jeg høres ut nå. Noen, anyone, gi meg en rosa g-streng, en energidrikk, eller noe annet ungdommelig, litt brennkvikt. Småfugl, fine øyeblikk!

Og dett var dett. Hverdagsuka. Ugne følelser uten grunn, men for mange fine øyeblikk til å dvele for lenge ved akkurat det. Julemarsipan på halv pris, godt å se de flotte ungdommene tilbake i klasserommene etter juleferien, ut på tur med størstepoden, pakke i posten, fløte i kaffen, og masse tid til å ikke bli bedre på gitaren til tross for intens øving i tre minutter….

Nå skal søndagen nytes, helt uten stress, mas og irriterende BH. Det skal bakes, leses, og hviles. Håper den første uka av året har bydd på fine øyeblikk for deg som titter innom, og at søndagen blir god. Vi blogges.

God morgen, og godt nytt år.

Om noen hadde trodd at 2022 skulle bli banebrytende nytt på søndagsblogg-fronten, så tok de alvorlig feil- Her er alt ved det samme gamle. Knekkebrød med brunost, kaffe med fløte, fyr i peisen, pyjamas og tøfler, og sofakrok. Man tuller ikke med ting som funker, og søndagsrutiner funker! Ihvertfall akkurat disse. Frokost og ukas små øyeblikk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Julen er på vei ut av måsahuset. Den er alltid det sånn rett over nyttår. Ut med juletre, granbar, julekuler. Vanligvis er det godt å få det ut, fresh start liksom, men i år føles det litt tomt. Tror jeg må bruke søndagen på litt “nesting”. Pynte litt i kriker og kroker, få bort den tomheten, fylle på med litt stearinlys og annet dilldall. Minimalistisk har det aldri vært i måsahuset, ingen grunn til å endre på det i 2022 heller.

Jeg laget meg noen trær av leire denne romjula. Fikk en ide, laget først ett, også gikk det slik det alltid går når jeg prøver noe. Akutt dilla, og noen timer senere er kåken full av leire, formet som trær. De er egentlig juletrær, ment som julepynt, men jeg har ikke ryddet dem bort med resten av pynten enda. Så nå kaller jeg de vintertrær, og derfor kan jeg med god samvittighet la de stå fremme ei stønn til. Tror ikke jeg har laget noe som helst av leire sine jeg mekket askebeger til pappa på juleverkstedet i 2.klasse. Artig å prøve igjen, gøyalt tidsfordriv, være litt kreativ sånn på tampen av jula. Fine øyeblikk.

Jeg aner ikke hva som har skjedd med meg denne jula, men noe rart er det. Jeg, som knapt har hatt en hel natts søvn siden i sommer kunne ha sovet døgnet rundt. Jeg er trøtt hele tiden! Konstant søvnig, og om jeg hadde tillatt meg selv det kunne jeg sovet bort hele juleferien tror jeg. Det blir grådig tungt med jobbstart igjen i morgen tidlig… Og når trøtten ikke slipper taket, og det kjennes feil å gi etter, da er det bare å komme seg ut. Ut å gå. Ut å lufte hodet. Ut i snøen og kulde, gå til svetten renner på ryggen. En times vandring rundt i bygda, hjemme akkurat tidsnok til at tærne ikke er iskalde. Det har blitt noen slike helt nødvendige rusleturer denne uka, alle fine øyeblikk!

Rusleturen bort på senteret, minsten og jeg. Det var den dagen det var så kaldt at neseborene frøs sammen når vi trakk pusten, og ingen av oss var helt forberedt på kulda. Derfor kjøpte vi oss luer på senteret, noe godt å spise, og gjorde ferdig handleturen før vi ruslet hjemover igjen, varme på øra men kalde i kinnene. Godt med en sånn tur ut, for all del, men enda bedre å komme hjem igjen igjen. Poden tente opp i peisen, jeg fikset kakao, også spiste vi snadder fra butikken foran varmen, og lot neseborene tine igjen. Nydelig øyeblikk.

Gubben gikk fra 47 til 85 denne romjula, og har stort sett vært å finne på en krakk ved kjøkkenvinduet der han speider etter pipp-pipp. Vi har fylt opp ei gammel tre kiste i gangen med alskens fuglefrø og meiseboller, og hver morgen er han ute og fyller opp. Og fuglebrettene bugner av sultne pipp-pipper, og når kvelden kommer tripper rådyrene frem for å spise solsikkefrø og brødsmuler fra bakken. Så nå mater han de også…med epler, salat og gulrøtter, og i går fikk ekornene egen kurv med nøtter av ymse slag. Der er jo som å bo i en disneyfilm dette her, mangler bare Snehvit… Egentlig har vi mer enn nok med å betale strømregninga denne måneden, om vi ikke skulle fore hele skauen på budsjettet vårt også…Men koselig er det, for all del, alle disse små fuglene som bruser med fjæra, og spiser som om fuglebrettet er dekket for kongelig galla. Herlige små skapninger, herlige øyeblikk.

Da pappa hadde fått med seg at gubben mata småfugl, og fikk det for seg at han skulle berike livet mitt med litt kunnskap om de ulike sortene…og som vanlig når pappa skal fortelle om noe tar det litt av! Så da fortalte han om utryddende arter også, og tradisjonen tro følger det ofte tegninger med detaljerte forklaringer. Og hvis noen lurer på hvorfor jeg er litt i overkant snål, så finner du sikkert svaret på bildet nedenunder…for kunstneren har oppdratt meg! Så da kan du jo bare se for deg alle de lett forstyrrende god-natt-eventyrene jeg har blitt presentert for gjennom barndommen! Traumer til tross, festlig øyeblikk!

Kveldslyset. Eller, egentlig heter det vel ettermiddagslyset, for selv om mørket kommer klokka fire er det strengt tatt ikke kvelden. Men det var ikke poenget her heller. Poenget er det nydelige lyset som hagen badet i en kveld denne uka. Sånn rolig, svalt vinterlys, rett før blåtimen, rett før mørket. Så nydelig at jeg gikk ut i hagen for å se bedre. Fint øyeblikk.

Og slik var uka. Romjulsuka. Rolige, late, trøtte dager. Et stille måsahus, til tross for at det har vært fullt. Fullt av poder, podekjæreste, julemat og julepynt. Det har vært kortspill og yatzy, potetgull og sjokolade. Restemat, og taco, sofadupp og rusleturer. Verden har bydd på isblå himmel, og dager så fargeløse at verden så ut som et sort-hvitt bilde.

Uken som kommer blir ei hverdagsuke. Jobb, middag, jobb, middag, jobb….og alle de små øyeblikkene som venter imellom det hverdagslige. Jeg gruer meg til å stå opp tidlig, har blitt så vant til late dager, men gleder meg til å møte folk igjen. Jeg har noen gavekort i butikken til Mona som brenner i lomma, og brenner etter å skogg-le sammen med gode kolleger av ting vi egentlig ikke burde le av.

Så da sier jeg nok en gang godt nyttår, og starter på den aller siste feriedagen. Brød skal bakes, kropp skal luftes, og resten av jula skal bakes ut. Ønsker deg som titter innom en riktig fin søndag. Vi blogges

God jul

Det er årets siste søndag, årets siste “ukas små øyeblikk”. Bloggen i dag blir kort. Ikke fordi det ikke har vært fine øyeblikk i uka som gikk, men fordi jeg i likhet med de andre juledagene har aller mest lyst til å logge av , i stor grad, Hodet og kroppen har trengt, og trenger enda denne pausen. Fri fra jobb, fri fra skrolling, fri fra alle “burde ha gjort”. Det er så godt å bare være, og dette er den aller første juledagen hvor det ikke skjer noe. Ikke noe som helst. I dag skal det soves på sofaen, spises kalde rester rett fra kjøleskapet, jeg skal gå tur i kulda, drikke gløgg med rosiner og mandler, se på TV, og spille Yatzy og vri åtter med minsten.

Jeg håper du som titter innom har hatt, og fremdeles får gode juledager. Her har julen så langt vært slik vi håpet, og ville.

Mandag og tirsdag ble digitale. Jobbe hjemmefra, kun se elever og kolleger på Teams. Det var rart, men greit. Rødt nivå på skolen gir både utfordringer og fordeler, og heldigvis hadde vi en skikkelig koselig avslutning med elever og kolleger forrige fredag, med juleverksted, grøt og latter.

Jeg sitter så tett inntil juletreet som jeg kan komme uten å bli utsatt for ufrivillig barnål-akupunktur. Det lyser gyllent fra treet, og lufta rundt meg lukter gran. Barndomsminner, den lukta der. Treet er fult av minner også. Bilder av folk som ikke er iblandt oss lengere. Nostalgisk og fint, en herlig tradisjon. Hver eneste gang jeg rusler forbi treet vender jeg på et av bildene, tar en ekstra till, smiler litt. Fine øyeblikk. Savn og gode minner.

Podene har endelig tatt juleferie de også, og vi har en hel uke fri foran oss. Måsagubben er ikke like heldig, for han er det jobb igjen i morgen. Slik har det vært hver jul de ti siste årene,. Om et par dager blir det to ekstra fridager på han også, det blir godt for oss alle. Fri for podene betyr sene kvelder i sofakroken. Det betyr julefilmer, og boller fulle av nypoppa popcorn, pyjamas og lodne tøfler. Enda en juletradisjon, enda flere gode små øyeblikk.

Vi flira så godt forleden da gutta gjenskapte det aller første julebildet vi har av alle tre gutta. Jeg tar meg i å kjenne på savnet av småunger, men elsker at de har blitt så store også. Store flotte, glade, arbeidsomme, snille karer. Til tross for alderen kryper de stadig, nå i juledagene især, nært opptil mammaen sim. Jeg får rufse i håret, kose på føtter, og kile på rygger. Så er de kanskje ikke for gamle til mammatid likevel Så heldig kan altså en mamma være.

Den siste krumkaka ble spist i går, men fremdeles finnes det litt småkaker fordelt i diverse gamle kakebokser. Egentlig er kroppen så full av søtsaker at det frister aller mest med ei skikkelig grønnsakssuppe. Tror jammen det blir middagen i dag. Passer godt etter en rusletur ute i kulda.

Julaften feiret vi alene, bare vi fem her i måsahuset, og det er mange år siden sist. Litt uvant, men veldig fint også. Slapp dag. En tur på kirkegården for å tenne lys hos våre kjære, Disneys jul på TV, julestrømper fulle av godterier ,julepysjer og lego, og til slutt ribbemiddag og julegava-kalas. En svært fornøyd gjeng satt slakke i sofahjørner og godstoler da kvelden rundet midnatt, og var skjønt enige om at julekvelden ble god i år også

Første juledag hadde vi svigerfar til middag. Eller, det vil si, svigerfar var her til middag. Vi spiste han ikke, vi spiste ribbe… Så ble det Flåklypa på TV, riskrem til kveldsmat, og tidlig kvelden. Det er som om kroppen forstår at det er ferie, og tar igjen for alle søvnløse netter denne høsten. Godt det også.

Ellers surrer vi rundt i julebobla, glemmer bort klokka og klesvask, vi sørger for jevn strøm av tørr ved inn i peisen,  fyller frø og brødskalker på fuglebrettet, og kan sitte lenge i kjøkkenvinduet og kikke på svermen av småspurver som gasser seg med måltidene der ute i vinterkulda. Slike små, nesten ubetydelige øyeblikk, men så fine likevel.

Og slik går juledagene. Stearinlys som blafrer i hvert hjørne av måsahuset, og peis som knitrer og varmer, fra morgen til kveld. Spill og lek, desserter og kaker, filmer og julesanger. Gran som fremdeles ikke drysser all verden, glitrende julepynt, en snor full av julekort, og tid til å bare være. Akkurat slik ei jul skal være.

Jeg håper du som titter innom denne siste søndagen dette året har funnet noen gode øyeblikk i uka som gikk, og at juleroen gir deg rom til å puste med magen. Ta vare på deg selv, og fortsatt riktig god jul

God søndag, og riktig god 4. søndag i advent. Hit gikk det jammen fort! Burde vel ikke komme som noen overraskelse akkurat det derre med julekvelden på kjerringa og slikt, for det samme skjer jo hvert år. Svooossj, så var det jul, eller nesten da. Og uansett hvor mye du tror du har tatt deg tid til å nyte desemberkvelden, så gikk tiden litt fra deg likevel.

Jeg sitter her, som vanlig, foran peisen og lytter til knitringa. Høres ut som et lite fyrverkeri der inne i flammene akkurat nå, for jeg heiv på et par små grankvister som lå igjen i haugen etter kransen jeg bandt i går kveld. Herlig lyd, beroligende liksom. Det trengs nå. Noe beroligende. For selv om uka har hatt mer enn nok av disse små fine øyeblikkene, så er skuldrene høye og kroppen sliten akkurat nå. En ting er nettene uten søvn, selv om det skal nevnes at det har blitt en del timer i drømmeland i helgen, en annen ting er nytt rødt nivå på skolen, og annerledes dager på jobb. Igjen. Rart at man skal bruke tid på å omstille seg, nå som man allerede har gjort dette så mange ganger, men jeg kjenner på stresset. Hjemmetesting, smitte, nærkontakter, teamsmøter, slitne ungdommer, nye regler, avstand, munnbind, og lærere som snart ikke vet sine arme råd. Og ikke kan jeg klage heller, for om få dager venter en ukes juleferie, og det finnes å mange overarbeidede arbeidsgrupper som ikke har det engang. Men sliten blir man, og det må jo være lov å kjenne på, selv om andre har det verre. Derfor var fredagen et godt øyeblikk, da jeg låste meg ut av klaserommet, hentet eska på kontoret, sa et skikkelig hadet til ungdommene, og trasket hjemover, vel vitende om at de neste arbeidsdagene blir digitale, før jeg tar ferie. Så går jeg halvannen uke i møte, uten ca 100 nærkontakter. Det var et fint øyeblikk.

Skumringstimen. Den ettermiddagen vi var ute og kjørte, gubben og jeg. Hadde vært på Riis for å levere julegavene til små tantegull og Tante Mariann, og kjørte en liten omvei hjem, bare for å høre musikk, snakke og kikke litt på gamle trakter. Over slettene mellom Blaker og Aurskog sakket vi farten for å bare nyte stunden da sola, som så vidt hadde kranglet seg til en liten sprekk i skyene, var i ferd med å gå ned. Alle jordene badet i sånn disig vinterlys, og alle slettene så trolske ut. Har ikke noe annet ord for det egentlig. Trolsk, det var det det var. Nydelig! Og kjempefint øyeblikk.

I mål med alle julegavene. Innkjøpt har de vært lenge. Pakket inn også, selv om enkel forskning viser at man stadig kommer på at man skulle gjerne gitt bort bare “en liten ting” til. Men nå er det jammen delt ut også! God følelse, når den siste pakken bytter eier. Julegaver, check! Fint øyeblikk.

Kontor-humor… Jeg har jo nevnt disse kollegene på c15 før. Stadig vekk, faktisk. Denne uka kom jeg med en bemerkning om at øye-modellen på hylla ved døra var litt sånn ekkel, at den stadig var vendt mot min pult. Det tok ikke mer enn under ei økt før det fordømte øyet stod på skrivebordet mitt, og uansett hvor mange ganger jeg i løpet av uka satte det øyet tilbake på plass, så dukket det opp på plassen min hver eneste gang jeg forlot kontoret. Har aldri følt meg mer beglodd, og aldri har flere kolleger klart å holde maska sålenge av gangen heller! De små tingene som krydrer arbeidsdagen. Gøyale øyeblikk!

Pakken på trammen. Plutselig en kveld lå det pakke på trammen. En pakke, med pakke. Gaven spares til under treet på julaften, men julekortet som fulgte med er lest, og tårene satt løst. Kjære M. Hvert år gleder du meg med en julehilsen, og for hvert år lurer jeg mer og mer på hvem du er. Tusen takk for gode ord, kortet ditt henger på snora sammen med de andre julekortene. For noen fantastisk fine øyeblikk du gir meg.

Den ettermiddagen jeg kom hjem fra jobb, og minsten allerede var hjemme fordi han hadde hatt hjemmeundervisning hele dagen. Så da jeg kom hjem fra lysa i juletreet på, det knitret varmt fra peisen, og en kjele med gløgg stod klar på ovnen på kjøkkenet. Så da var det bare å tre føttene inn i tøflene, skjenke seg en kopp gløgg, legge bena høyt, og holde minsten med selskap mens han pakket inn julegavene han hadde kjøpt til storebrødrene. I over en måned nå har formen hans hanglet, men nå er den sakte men sikkert stigende, og det er så godt å se. Gode, gode øyeblikk.

Ny julekort-tradisjon. Kollega Tine har videreført en tradisjon fra forrige arbeidsplass, og i år har alle på kontoret skrevet julekort til hverandre. Gjennom Desember har konvoluttene våre blitt fylt av ord, og siste arbeidsdagen ble konvolutten med hjem. Fredag koste jeg meg med å lese alle. For en fantastisk fin greie! Jeg har ledd, og jeg har grini, og insett at jeg jobber med en liten drøss helt unike mennesker. Nå henger alle kortene på snora i tappegangen, og jeg stopper opp når jeg går forbi og leser de om og om igjen. Gode øyeblikk, hver eneste gang.

Og det var uka. Stive skuldre, søvnløse netter og ettermiddagsdupper på sofaen. Gode meldinger fra elever, nye og gamle, julekaker til frokost, og gløgg hele dagen lang. Jeg har sklidd på isen, sånn skikkelig “fytti helv…så vondt” type skliing, og jeg har sittet omtrent inne i julegrana for å kjenne lukten av jula. En god hverdagsuke, full av store og små øyeblikk, akkurat slik ei uke skal være.

Nå venter et par dager til med jobb, også er det ferie!!! Bare tanken på fridagen gjør hodet lettere. Håper du har funnet noen fine øyeblikk i uka som gikk, og at innspurten mot jula blir god. Vi blogges.

Håper du som titter innom har hatt ei fin uke, full av slike små øyeblikk som har gjort deg godt.

Et tynt lite snølag over bygda som dekker alt det mørke underlaget. Akkurat nok til at det lyser opp når kveldsmørket senker seg, ikke nok til at man trenger å dra frem snøskuffa. Vinn-vinn med andre ord. Det er herlig med et lite snødekke, gjør noe med stemningen ute rett og slett. Rusle rundt sånn mens snøen virvler rundt føttene, det er fine øyeblikk.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mandagen. Den var fin. Da vi gjorde om deler av avdelingsmøte til et juleverksted. Først litt faglig, så et lite kransemekkings-verksted, slik at alle fikk laget sin egen bar-krans til veggen eller døra, og deretter middag sammen med gode kolleger. Nydelig syrisk mat, bestilt av en svært dyktig dame her på Bjørkelangen. Så hyggelig å gjøre noe samme litt utenom jobb, snakke om litt annet enn fargfornyelse og elever, spise, le, senke skuldrene. Fin førjulsaktivitet, fint øyeblikk.

Disse kollegene mine. Jeg har snakket om dem før, denne gjengen kvinnfolk og mann som deler kontor i C blokka. Et kontor der både tårer og latter sitter løst, et kontor hvor gode råd hagler om man trenger det, og hvor omsorgen for hverandre nesten sitter i veggene. Og vi ler. Mye! I fjor var jeg jo så «heldig» å få adventskalender av denne gjengen, en kalender hvor alle hadde laget dorullnisser til meg…Jeg har jo som kjent et litt anstrengt forhold til dorullnisser, eller annen julepynt av det slaget. Derfor var jeg glad da siste uke var åpnet i fjor, og antok at jeg slapp unna den slags i år…men neida! For nå har de lagt kloke hoder sammen, ledd høyt av egen kreativitet, og med jevne mellomrom nå havner det alternativ julepynt laget av bind og tamponger på pulten min. Det verste er jo at de faktisk har lagt sjela si i det, og gjort en innsats!!! Her snakker vi lim og glitter, og ja… intimprodukter. Masse latter, masse herlige øyeblikk. Om de til slutt havner på juletreet gjenstår å se!

Vi er så vidt igang med julebaksten. Det er liksom ikke noe som haster i år. Jeg vet ikke om det er den litt slitne formen i hodet til måsafrua, eller om det er alder og erfaring som bare tenker at “jul blir det likevel”, men det er veldig lite hektisk her i måsahuset denne førjulstia. Men, som sagt, denne uka har vi startet litt med julebaksten. Vi baker kun det vi liker, det vi spiser mest av, men så ble det snakk om et slag jeg ikke hadde hørt om før på kontoret her om dagen, en kakesort bestående av kun tre ingredienser, så da røyk jeg på ei litta kakesmell. For forskninga sin del, kan du si da…og fordi jeg var fysen. Mest fordi jeg var fysen. Greit, bare fordi jeg var fysen. Men for å komme til saken, kakene var overraskende gode, og i skrivende stund ligger to av tre igjen på asjetten foran meg, som en del av søndagsfrokosten. Tenkte det var bedre å kvele sukkersuget før det kommer. Om det virker blir det fast regel her i huset. Start dagen med sukkerkick! Bakedag, fint øyeblikk.

Omvei! Det er fint noen ganger det. De ettermiddagene man kjenner at det slett ikke har noen hast med å komme seg hjem, rett og slett fordi det er så deilig å være ute. Jeg hadde en sånn ettermiddag denne uka. Ferdig på jobb kvart på fire, ikke helt mørkt ute enda, bare sånn lett skumring, og deilig temperatur. Etter flere dager med opptil 17 minus, er fem-seks kuldegrader som våren å regne. Så da tok jeg omveien hjem, gjennom Bjørkelangen, og den gamle Tertitt-linna helt opp til hagen til måsahuset. Litt ekstra tid til å samle tankene etter jobb, litt ekstra tid til å bli litt kald på nesa, til å være alene, før man møter flokken hjemme. Herlig øyeblikk.

Juletre! Tidlig? Njah, litt, men det gjør da ikkeno. Etter avtale med skogeier stakk podene og podekjæresten ut på juletrejakt lørdag ettermiddag, og for første gang siden de ble født var ikke jeg og gubben med på hogsten. Derfor var jeg sånn litt over snittet spent på om det blei ei sånn skranten julebuske med minimalt av barnåler, eller i værste fall ei bjørk som de ville komme hjem med, men frykten var ubegrunnet. For etter en drøy time i skogen kom flokken hjem med ei flott julebuske, og plutselig slo julestemningen min ut på Richters skalaen… Så da var det ingen grunn til å drøye med pyntinga. Lørdag kveld fikk buska både lys og kuler, og julemusikken ljomet ut av høyttalerne i stua. I dag tidlig luket det gran da jeg kom ut i stua. Lykke!!! Derfor sier vi at juletreet inn, det var et fint øyeblikk!

Det aller første julekortet.  Har sagt det før, og sier det igjen, den aler fineste juletradisjonen er julekort. Det blir færre og færre på snora hvert år, kortene erstattes med tekstmeldinger eller en chat, derfor setter jeg så ekstra pris på de som dumper ned i postkassa. Nå ble riktig nok årets først kort levert på døra da, med tilhørende pakke, men gleden er like stor. Håndskrevet hilsen, opp på snora, hverdagsglede.

Også, til slutt, de små julesyslene. Litt hver kveld, eller annenhver kveld da, når jeg får ånden over meg. En kveld denne uka laget jeg lysestaker av juleepler. De knallrøde, og mistenkelig blanke juleeplene. Det har blitt en tradisjon. De får stå til eplene takker for seg, og er så stemningsfulle. Nå står det epler med lys i nesten alle rom.

Nå skal det logges av, for søndagen har mange gjøremål. Krumkaker skal stekes, smultringer skal kokes, pepperkaker skal pyntes (det er det podene som skal gjøre da), og jeg har kjøpt leire, og tenkte jeg skulle lage meg noe juletrær…Har en plan inne i hodet, men er usikker på om det blir fint i realiteten. Tiden vil vise.

Håper uken din var god, full av julestemning og fine små hverdagsøyeblikk. Ønsker deg en nydelig 3. søndag i advent.

Vi blogges

Så var desember i gang, og endelig er det liksom litt lovlig å kjenne skikkelig på at man gleder seg over førjulstiden. Det lukter røkelse i måsahuset denne søndagsmorgenen, og det lukter gløgg. Jepp, bytta ut kaffekoppen med ei litta slurk med gløgg nå på morrakvisten. Gløgg er snadder til knekkebrød med brunost! To lys står og brenner bortpå bordet, og jeg varmer tærne mot glassdøra i peisen. Livet kjennes godt akkurat nå. Så godt at jeg krøller tærne litt ekstra, og pakker meg inn i pleddet bare for å tviholde på følelsen. Min absolutte favoritt tid av søndagen dette her. Stille hus, sovende poder i alle rom, og en sånn kjapp oppsummering av ukas små øyeblikk. Et lite dykk inn i den mentale minneboka, hente frem igjen de små øyeblikkene som fikk meg til å dra på smilebåndet.

Vi kan jo bare begynne med den idiotiske adventskalenderen jeg fikk av gubben. Aldri før har jeg sett eller hørt gubben være så til de grader fornøyd med seg selv og egen innsats, og sjelden har vel gubben og podene ledd lengre, eller høyere enn da jeg oppdaget 23 oppvasktabletter og en oppvaskbørste, hengende og nummerert på oppvaskmaskina på kjøkkenet. Rødstrømpene vil riste på hodet og forbanne mannfolkpakket, men artig ble det i heimen lell, mest fordi latteren til idiotene var så smittende. Gøyalt øyeblikk! Så kan jeg jo legge til at tre av oppvasktablettene er brukt, og at det ikke er meg som har brukt noen av dem…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Årets julekopp. Eller kanskje livets julekopp. På mandag morgen havnet en julegave på pulten min på jobb. En liten stund kjente jeg et snev av panikk fordi jeg har sånn pakkvegring, i den grad at jeg har vegring mot å la de ligge…u-åpna. Men så sa den snille nissekollegaen at dette egentlig ikke var en julegave, men en slags “takk for kransen” gave  istedet, så da kunne jeg åpne med en gang.

Og jeg fikk kopp. Skikkelig fin og stor julekopp! Så nå vet jeg hva je skal drikke te, kakao, kaffe og gløgg av hele Desember. For en med koppe-dilla fikk den liksom ikke vært mer midt i blinken. Og med matchende godteriskål, og to svære sjokoladeplater kvalifiserer gaven til et av ukas aller fineste øyeblikk!

Julemagasinet. I år som i fjor, og som året før der har jeg vært så heldig å få bidra med historie og illustrasjoner til bygdas julemagasin. Og selv om jeg jo vet nøyaktig hva jeg har både skrevet, og tegnet, så er det likevel stas å se det på trykk. Rart det der, hvordan man liksom kjenner på en liten stolthet i det man kan rusle inn fra postkassa med julebladet i hånden. Fint øyeblikk.

Iskaldt! Sånn fryser gjennom marg og bein, bikkjekaldt. Et bittelite mareritt å sykle til jobb, for nesa blir så rød at det kjennes ut som om den skal dette av, men likevel så fint. For når sola skinner ned på et tynt lag nysnø, og det er så sprengkaldt at det ser ut som om det ligger glitrende diamanter strødd over gresset, over grantrærne, og over kvistene på bjørka, da er det vakkert ute da! Så vakkert at man like gjerne piner seg gjennom noen minutter til ute før man går inn, bare for å få med seg lyset, og stemningen. Kulda gjør det vakkert! Slike øyeblikk er så fine. Iskalde, vakre, fine øyeblikk!

Julestemninga som smyger seg sakte men sikkert inn i måsahuset, litt for litt. Ei julekule og en liten grankvist av gangen. Så fylles krokene og krikene opp, og stua blir så lun å være i. Det er fine øyeblikk det. Pusle litt rundt, pynte litt her og litt der, nyte det duse lyset av stjernene i vinduene, og de levende lysene som brenner på borda. Juletia er fin den.

Den kvelden kveldsmaten bestod av gløgg, og pepperkaker med blåmuggost. En sånn liten dille jeg har tatt opp igjen fra i fjor. Need I say more? Fint øyeblikk. Så fint at det jammen ble samme menyen til frokost dagen etterpå.

Minsten har fått streng beskjed av muttern om å ta det med ro, for nå har han jobbet omtrent hver ettermiddag etter skolen, og hver eneste helg i mer enn et halvt år., og nå er han sliten. Skikkelig sliten. Nok flink gutt for en ukes tid. Slikt går fort utover formen, så mor har satt ned foten, og bedt han om å bremse. En kveld denne uka da kroppen var tung, og hodet verket ble han pakket inn i pledd og dullet med til han sovnet på sofaen, og mens han sov fartet mor og far på butikken og kjøpte lego. Joda, han er 17 og ikke syv, men det virket. En kveld i selskap med oss to gamle, pepperkaker, lego, popcorn…slike øyeblikk må man bare ta vare på.

Storepoden. Ingen store hendelser, det er bare det at han har blitt en så grom ung mann. Det slår meg plutselig innimellom, når vi sitter og prater. Tenk at den lille gutten som knapt turte å se fremmede i øynene, han som var så redd for å gjøre feil, har blitt en så trygg, fin arbeidskar. Snill og god. Denne lærdagen skulle han på julebord med firmaet, og før han dro ble vi sittende å snakke igjen. Sånne øyeblikk varmer et mammahjerte. Store unger er tross alt også barna våre.

Kveldstur rundt på Bjørkelangen, bare for å lufte hodet. Det er så fint å rusle rundt sånn i mørket, for julelysene i vinduene i alle hus lager så god stemning. Lukten av kulde, og røyk fra pipene, kjenne at man blir akkurat passe kald nok på tærne til å glede seg til å komme hjem igjen, få varmen i kroppen. Sånne kveldsturer er gode øyeblikk.

Nå skal jeg skrive på julekortene mine, slik at de om noen dager kan sendes og leveres. En fin tradisjon synes jeg, en av de jeg skulle ønske enda flere hold på. Noe av det koseligste med jula er jo ei snor full av julehilsner fra fjern og nær. Kanskje det blir litt bakst i dag også, det hører liksom med til søndagene. Håper du har hatt noen øyeblikk denne uka som er verdt å legge i minneboka, også håper jeg du får en riktig så fin andre søndag i advent.

Vi blogges.

«Og det var fysssste gåången at julestjææærna brann, og sia hara brønniiii….»

Den mellomste poden stod nærmest andektig foran juletreet og kikket opp på stjerna i toppen mens han øvde på en av tre juleklassikere som skulle sitte innen juleavslutningen i gymsalen senere den kvelden. Jeg stod litt gjemt bak kjøkkendøra og smugkikket på avkommet, for ikke å forstyrre sangen, og for ikke å gjøre 8 åringen forlegen ved å briste ut i overdrevent stolte mammatårer. Kontrastene var store til skolens juleavslutning året før, da han ikledd pappas hvite dress-skjorte og med glitter i håret hadde entret scenen i gymsalen som nummer fire i Luciatoget, og sunget av full hals den versjonen av Lucia sangen hans far hadde lært han. «Saaanta Lucia- dreit oppi lia!!!» Ikke mitt stolteste øyeblikk som mor til tre gutter, det heller. Men i år var det annerledes. I år var poden staselig antrukket i bukser med press, og rødt slips til nystrøket skjorte, og sangteksten var terpet til det kjedsommelige, uten noen som helst improvisert input fra en pappa på 38, med den mentale kreativiteten til en umoden 12 åring.

Joda, nå var jula på stell. For ikke bare hadde jeg tatt ansvaret for å lære en tonedøv 8 åring korrekte sangtekster, jeg hadde i tillegg, hele tre dager før julekvelden, allerede pynta treet, kokt grøten til riskremen, knekket ut en dobbel hasselnøtt fra nøttefatet sammen med størstepoden, og fortalt alt om min barndoms store nøtte-julelek kalt fillipine, der målet var å vinne en marsipangris ved å være den første som ropte «FILLIPNE!!!» neste gang man møttes, og ribba som var nettopp satt på midterste rille til forhåndssteking, slik at julaften formiddag ikke skulle forsvinne i en sky av stress og svor.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Alt, hele julefeiringa, hele julestria, planlagt og tilrettelagt i klassisk Egon Olsen stil, og mens jeg stod der og tyvlyttet til en tonedøv 8 åring synge julekveldsvisa på inn og ut-pust mellom to løse fortenner, kjente jeg at julefreden sakte, men sikkert senket seg, og muskelknuta mellom skuldrene løste seg sakte opp. Endelig en jul med alt på stell, et hittil ukjent fenomen for en litt sliten trebarnsmamma med fetish for stramme tidsskjemaer og en doktorgrad i uorganisert planlegging.

Klokken litt på hæla stappet vi familien på fem inn i bilen og duret bort på barneskolen for halvannen times julefeiring i en svett gymsal med defekte ribbevegger, sammen med andre foreldre og et drøyt tyvetalls andreklassinger høye på sukker og høytids-forventninger.  Med fjorårets Lucia- bommert friskt i minne holdt jeg pusten under konserten og den tonedøve podens solofremføring av «Så tenner vi et lys i kveld», og kunne puste lettet ut da underholdningen var over, og vi kunne gyve løs på kakebordet, og lytte til klassekontaktenes lovprisende tale om kontaktlærerne, og overvære den offisielle utdelingen av halvvissen juleoppsats fra Plantasjen, og gavekort fra lokale leverandører.

Juleavslutning, check!

Vel hjemme, og ved godt mot, låste vi opp døren og ble møtt av lukten av ribbe og risgrøt og overpriset edelgran. Julestemningen slo meg som en uplanlagt hetetokt, og jeg klappet meg selv mentalt på skulderen for godt planlagt organisering, og gjennomføring av relativt stressfrie juleforberedelser.

Siden alt var på stell og stemningen på topp, tillot jeg meg selv en halvtime i horisontalt sideleie i en treseter fra Ikea, i godt selskap av myke saueskinnstøfler, en kopp gløgg, og en malende pusekatt. Lykke på jord for en trebarnsmor.

Enkel forskning viser at barn værer en mors humør slik en sporhund værer dop, og en noe utspekulert og svært oppfinnsom gutteflokk så sitt snitt til å be om ting de normalt ikke fikk lov til. Slik som for eksempel bruk av fyrstikker….

For inspirert av storebrors solofremføring av adventsvers på juleavslutningen, ville gjerne lillebror på 5 imponere med sine pyro-ferdigheter, og ba så pent som bare en utspekulert femåring kan, om å få tenne adventslysene på bordet.

Som erfaren mor burde jeg ant ugler i mosen, men jeg var så inn i julemagien at jeg lot tvilen komme de tre tiltalte til gode. Uerfarent! For mens minsten stolt tente fyrstikk etter fyrstikk, og leste opp alle fire adventsversene, hørtes rabalder fra kjøkkenet.

Og der satt han på kjøkkengulvet foran ovnen, åtte åringen med løse fortenner, med favnen full av risgrøt, og stirret ned i det som fremdeles var igjen av grøt i kjelen før han titter opp på meg, og gliser bredt, men en tann mindre!!!

«Jeg mista tanna mamma!!! Oppi kjelen!!!!» For den mellomste poden hadde benyttet tiden mor var opptatt med å kontrollere en lillebrors evner til håndtering av brennbart materiale, til å småsmake litt på risgrøten, men mistet balansen på krakken han hadde klatret på, dratt kjelen med seg i fallet, og slått ut tanna. Og med ett var julestresset tilbake.

For om man så hadde klart å lokalisere ei fortann i grøten, ville det likevel være høyst uaktuelt å servere den som dessert på julekvelden. Her i huset setter vi grensa ved uskrelt mandel, vi er da dannede folk, tross alt. Etter noen minutters intens jobbing for å få oversikt over skadeomfanget, fikk jeg sendt poden ut av kjøkkenet og i dusjen for å bli kvitt et lag graut, og da gulvet endelig var relativt fritt for matrester tørket jeg svetten av panna, pustet sakte ut og inn, telte til ti, og kjente så vidt at stresset lettet, da jeg skrur av lyset over benken, og rusler ut av kjøkkendøra.

Det er da jeg runder hjørnet til stua at en middels høy skikkelse hopper frem fra bak julegrana, og skriker: «FILLIPINE!!!!»

Denne mammaen, som allerede ligger på en sterk tier på den indre stress-skalaen, skvetter så til de grader at hun går i akutt forsvarsmodus, henter frem sin indre ninja, og langer ut armene til siden i et slags karategrep som får Jackie Chan til å se ut som en nuddel-strikkende  amatør av en bestemor. Jeg vræler ut et banneord som kan skremme fanden på flatmark, og kjenner en ilende smerte i håndleddet da armen treffer juletreet, som sakte, men sikkert velter mot gulvet.

Katta, som hele tiden har tatt oppstyret med knusende ro fra sofakroken, spretter opp med beundringsverdig raske overlevelses-reflekser, og i sin iver etter å unngå å bli overfalt av overpriset edelgran i fritt fall, spretter katta over bordet, og river ned fire tente adventslys i en gjennomsnittsfart på fryktelig mange kilometer i timen.

Kombinasjonen tente lys og tørr gran viser seg å være heller ugunstig, for innen denne forskremte hobby-ninjaen har fått registrert hva som har hendt, og lokalisert katta, tar det fyr i pappstjerna i toppen av grana, og bare sekunder senere høres et smell i juletrebelysningen, etterfulgt av et hest hves fra stikkontakten, før hele førsteetasjen blir mørklagt!

En snarrådig minstemann slukker flammene i juletresjterna med en lunken kopp julegløgg. Takk og pris jeg droppa den skvetten med himbrent i gløggen!

Det hersker totalt kaos og et snev av fortvilelse i stua, og mens jeg sitter på gulvet og samler tanker og leter etter fornuftige løsninger, på nippet til å ta til tårene som en hormonell pre-pubertal jentunge, høres en barnestemme litt undrende fra dusjen på badet.

«Mamma??? Finner tannfeen frem i mørket?»

Og med ett ler jeg så jeg rister. For midt oppe i alt dette tragikomiske kaoset, er det den største bekymringen for ungene. Oppe i alt stresset med å få stresset mindre til jul, stilles det spørsmål fra ivrige barnesinn, om hvorvidt tannfeen har lommelykt eller ikke.

Det tok et iherdig døgn å få jula på plass igjen. Innen strømmen var tilbake hadde vi glemt ribba som stod i ovnen, og som dermed ble like overstekt som en britisk turist på Gran Canaria i fellesferien, men vi kjøpte riskrem fra frysedisken på Rema, hugget ned, tok inn og pyntet den litt slitne furua fra hagen, og satte ut en skål med risgrøt skrapet opp fra gulvet til nissen, og en til tannfeen.

Det er mange år siden podene var små, i huset finnes det ikke lenger ei melketann å oppdrive, og det eneste minnet vi har igjen fra den jula er et lite svimerke i parketten der edelgrana falt.

For det var fysste (og siste)  gongen, at julestjerna brann.