Jeg slumpet sammen noen små havrekaker på kjøkkenet i dag tidlig, og som den sosiale-medie-avhengige to-og-førtiåringen jeg er knipset jeg et bilde og la ut på både snapchat og instagram. Aldri før har det haglet inn så mange forespørsler om oppskrift, senest for en halv time siden da jeg stod midt ute på Kjelle-jordet og knipset bilder av en solnedgang vakrere enn George Clooney!!! Derfor gjør jeg noe jeg nesten aldri har gjort før, og poster to blogger på samme dag. Like geit å dele oppskriften her, så slipper jeg å skrive den om og om igjen til alle som spør.
Målet var egentlig å lage noen små havrekaker som kunne puttes i matboksen og brukes som mellommåltider ut uka, et litt sunnere alternativ, og ikke minst billigere en hva de kan tilby i kantina, men da podene fikk teften av nybakt ble alt borte til frokost, så nå har jeg akkurat satt igang med runde nr 2. Kan trygt si de ble populære ihvertfall!
Jeg brukte den der “man tar hva man har” metoden, sik jeg oftest gjør når jeg baker noe på sparket, så her kan du selv fint bytte ut litt korn med rosiner, eller hva annet som måtte befinne seg i dine skap.
Min oppskrift ble som følger:
3 egg
2 bananer
1 ts kanel
1/2 kopp solsikkefrø
1/2 kopp hakkede hasselnøtter
1/2 kopp knuste linfrø
1/2 kopp kokosmasse
1 kopp havregryn.
Steketid: 200 grader, 10 min. (midt i ovnen)
Mos bananene og rør inn eggene.
Tilsett en kopp havregryn, og en halv kopp av alt annet.
Fordel “røren” på stekebrett med en spiseskje.
Trykk de litt ned. De hever ikke, så du velger selv hvor store og hvilken form de skal være.
Stekes som angitt i oppskriften, og nytes! Kjempegode alene, smaker jo søtt av både bananer, kokos og nøtter, men også kjempegode med smør og brunost eller syltetøy.
Lillegrå er spinnvill etter bananer, så tilogmed katta snoket rundt på kjøkkenet!
Matvrak …
Oppbevares i pose eller tett boks…. dersom du ikke har sånne poder som mine da, totalt matvrak alle sammen, og ingen ting rekker å oppbevares i det hele tatt.
Gode ble de ihvertfall, det kan jeg skrive under på.
Det kjennes som om det var en sånn fire-dagers uke. Starta på torsdag, slutta på søndag. Nesten så jeg må grave langt bak i hjernen for å forstå at nyttårsaften var en del av uka. Den var jo det. Mandagen, siste dagen av 2018, første dagen av ny uke.
Nyttårsaften var rar egentlig. Rolig og fin, slik nyttårsaften alltid er her, men uvant. De største podene er gamle nok til å reise på fest. De skulle bare feire med en liten gruppe gode venner, rett borte i gata her, men det føltes liksom som begynnelsen på slutten…bare for å høres ut som en overdramatisk og hormonell mamma…
Neida, men da middagen var spist, og to av gutta gjorde seg klare for å dra ut kjente jeg nesten på en slags sorg, vel vitende om at den siste nyttårsaften vi feiret sammen alle fem, som en familie, den feiret vi for et år siden. De blir jo bare større og større disse ungene, får mer og mer frihet. Litt sårt og litt fint på en gang. Men minsten var hjemme. Vi holdt på tradisjonene. Middag, mange desserter, spill, film, kos. Og det var fint, kjempefint. Og i det klokken slo tolv, og vi stod sammen i hagen, minsten, måsagubben og jeg, og speidet etter fyrverkeri og klemte hverandre, så kjente jeg at forandringer er helt ok. Det var et fint øyeblikk, og meldinger på mobilen, ved midnatt, med ønske om Godt Nytt År fra gutta som feiret litt lenger borte i gata, det var også fint.
Tirsdagen ryddet og vasket jeg ut julen, før jeg tredde føttene ned i joggeskoene og trasket innover i skogen. Deilig! Frisk luft, kald luft, blå himmel og sol. Møtte ikke et eneste menneske, og det var så herlig. Stoppet opp inne ved stigtjern, satt akkurat lenge nok på stenene ved vannet til å bli kald på stjerten, og nøt stillheten. Det var et fint øyeblikk!
Onsdagen var gubben tilbake på jobb, og jeg og podene nøt siste fridagen av juleferien. Vi sov lenge, spiste nystekte horn til frokost, trente sammen og fyrte i peisen. Det er ikke lett å omstille seg til hverdag etter ferie, spesielt vanskelig når man har sittet hjemme med foten høyt en hel måned, men da onsdagskvelden kom kjente jeg på en glede over å skulle tilbake på jobb, og tilbake til rutinene. Det var et fint øyeblikk. Kjenne at man gleder seg til det faste og det vante. Hverdagen er best, sånn egentlig!
( Vekk med all julepynten, bortsett fra engelen jeg fikk i kalenderen på julaften. Den tror jeg skal få stå fremme hele året. )
Pysjbukser og ullsokker. Den kombinasjonen byr på fine øyeblikk hver dag. Finnes det noe bedre enn å slippe ut magen, og hoppe inn i ei myk bukse som ikke strammer et eneste sted? Varme kalde tær i myke sokker, befri hengepuppene fra det torturkammeret av en BH, lande i sofaen og ikke reise seg før blæra er på nippet til sprenge etter altfor stort inntak av restegløgg og kaffe? Så totalt uglamorøst som det kan få blitt, men herlighet som jeg elsker den delen av livet. Jeg tror jeg er på mitt aller mest lykkelige når jeg er udelikat og lat! Blir ikke toppblogger av sånt, men fine øyeblikk, det får man! Utvilsomt!
Torsdagen. Husker fint lite egentlig. De fineste øyeblikkene var da jeg ruslet gjennom korridorene og møtte smilende elever. Jeg kjente at jeg hadde savnet dem skikkelig. Klemmer, masse klemmer! Superherlig! Men første arbeidsdag etter ferien er ikke en dans på roser altså, for pokker så gammel jeg kjente meg på kvelden da jeg sovna på skulderen til gubben omtrent før Dagsrevyen. Våknet av et kjempesnork, og fant ut at den skjærende lyden heldigvis ikke kom fra meg, eller et jordskjelv, men at gubben tydeligvis synes det var like hardt som meg å starte det nye arbeidsåret. Vi følte oss gamle akkurat da, men til vårt forsvar lå det tre tenåringer spredd utover hele måsahuset, akkurat like slitne som oss. Tilogmed katta var helt ferdig! Joda, hverdagen er fortsatt best, men jaggu kan den slå lufta ut av deg også, når den kommer så brått på!
( Når du ikke vet om gubben sover, eller rett og slett er terminal! )
At ukas andre arbeidsdag var en fredag var derfor helt innafor! Myk start, og det trengtes, for hodet var seriøst helt ferdig enge før lunsj den dagen. Det fineste øyeblikket da? Må jo være når det går opp for deg at det er fredag, og det bare er to timer igjen av arbeidsdagen!
Etter en liten tur i frisk luft på vei hjem stoppet jeg faktisk innom Avancia og forbrente sånn ca fire ruter med sprøstekt svor. Passe stolt av meg selv da. Målet er å finne tilbake til treningsgleden fra høsten, før foten ble reparert, men jeg innrømmer glatt at det er litt tungt å komme igang, og marsipan på halv pris hjelper ikke akkurat på målet om sunt fokus, særlig ikke når søtsuget treffer meg som et godstog! Men, nå har jeg fått muligheten til å teste ut litt sukkerfritt snop fra Sukkerfritt.no, og har lagt inn en bestilling der. Frem til det kommer eter jeg rester av julegodis, og tar trappa en ekstra gang. Babysteps! Godt å være igang igjen ihvertfall, sånn ca.
Så kom helgen, og den bød på en rekke små fine øyeblikk den også. En tur til gamlebygda, og et besøk hos svigers. Kjøre gjennom gamle trakter, forbi den første leiligheten vi leide sammen, over Bingsfoss broen og se solen kaste magisk vinterlys over Glomma. Stille i bilen sammen, bare gubben og jeg. Fint. Et lite arveklenodie ble med hjem, og svigerfars gamle lekehest står nå på pryd i stua i måsahuset. Jeg synes den er så fin at den fortjente et eget bilde på bloggen.
Jeg har hengt opp hyllen minste poden har snekret til meg. Kjenner at jeg blir glad av å se på den. Han har smidd hylleknektene selv også, denne kreative poden. Uperfekt, røff i kantene, men jeg elsker den, fordi han har laget den. Sånne ting gjør meg glad, og stoltheten i øynene hans da den endelig kom opp på veggen, den ga ukas aller fineste øyeblikk!
Nå sitter katta og maler i vinduskarmen, spionerer på småfuglene utenfor som sloss om en brødskalk, varmer seg i morgenlyset som trenger seg igjennom de gamle grantrærne ute på myra. Kaffekoppen er snart tom, og til tross for at jeg sov lenge dag er huset fremdeles helt stille. Jeg skal kogge av. Sette et par grove gjærdeiger og bake brød til ukas mange matpakker. Så skal jeg ut i skogen igjen. Gå til svetten renner på ryggen og pusten er tung, slik at jeg har litt bedre samvittighet når jeg setter til pers de siste krumkakene i bunnen av kakeboksen. Man kaster jo ikke mat lissom 😉
Håper du har hatt en strålende første uke dette året, og at de neste dagen byr på mange fine små øyeblikk. Vi blogges.
Jeg liker egentlig ikke nyttårsforsetter. Mest fordi jeg ikke aldri klarer å holde dem, avslutter som oftest før jeg har starta. Ikke det at jeg tidligere har satt meg sånne hårreisende mål heller, det er nok bare det at å leve etter planer ikke helt passer for meg. Jeg er litt mer glad i “å gripe dagen”, selv om jeg selvsagt også har rutiner.
Likevel har jeg et par ønsker for 2019, kan gjerne kalle det mål, selv om det ikke er noen krise om jeg ikke når alle.
Skogen! Jeg skal ut i skogen. Minst like mye som jeg var i 2018, forhåpentligvis enda mer. For skogen er rein rekreasjon for meg. På dårlige dager, gode dager, varme dager og kalde dager. Bare en liten runde på sånne myke, litt gjengrodde stier, suse rundt i lyngen, bli svimmel av å se opp mot toppen av høye trekroner, og lytte til stillheten. Det er så herlig! Mer av det, helt klart, og jeg starter allerede etterpå!
Sette av mer tid til hobby. All slags hobby. Sånn småsyssel er nesten like avslappende som en tur i skogen, men det har blitt altfor lite av det i det siste. Det vil jeg endre på. Jeg vil sy mer, lage flere kort, leke meg med naturmaterialer, binde kranser, og tegne mer. I morgen er det siste dag av juleferien, og jeg har planer om å lage årets aller første julegave. Like greit å starte tidlig, så kan jeg i det minste krysse en ting av lista 😉
( Mer tid til kreativitet. Står på lista! )
Farger. Høres sikkert teit ut, men jeg vil bruke mer farger. Være litt mer vågal, bruke sterkere og flere farger, både på klær og på interiør. Jeg ender alltid opp med sorte klær, fordi en eller annen sa for mange herrens år siden at svart var slankende! Så tadaaa!!! Janne kjøpte svarte klær, og sluttet aldri med det. Hva interiør angår tror jeg vel egentlig at jeg har havna på en sånn middelklassestil som tilsier at man bruker det man har, fornyer bare det man må, og maler der det trengs eller når man har lyst. Noen interiørarkitekt blir jeg neppe, men tanken på litt mer farger i huset, særlig på tekstiler, den appellerer veldig til meg akkurat nå.
( Du vet du har toppa alle interiørkonsulenter når julekulene matcher rumpehullet til katta!!! Burde vært interiørblogger ass! )
Push-ups. Jeg har så innmari lyst til å svare 10! Om noen spør hvor mange push-ups jeg klarer. Ikke det at veldig mange spør om akkurat det altså, men jeg vil kunne svare 10. Uten å lyve. Så da mangler jeg bare 9 og en halv da…. Om jeg noen gang når dette målet er heller usikkert, med tanke på at jeg på nåværende tidspunkt skylder styrke i overarmene, men det hadde vært innmari kult å få det til.
( Meg, etter en push-up! )
Drikke mer vann, og mindre Pepsi Max. Like usannsynlig som å inngå giftemål med George Clooney, men hey… det skader ikke å prøve. Noen hårete mål må man jo også kunne sette seg!
1500 følgere på instagram. Ikke viktig i det hele tatt, ikke godt for noe. Men det hadde imponert mellomste poden, og han er ikke spesielt lett å imponere. Så det hadde vært kult.
Familietid. Ikke det at vi har for lite av det nå, men jeg kjenner på en indre uro om dagen. Gutta blir større, og tiden går så fort. De to eldste er midt i utdanningen sin, har satt seg klare mål, og er i ferd med å nå dem. Om ikke så lenge er en av dem myndig, og den andre kommer like bak. Minsten har bare halvannet år igjen på ungdomsskolen, og også han har planene for fremtiden klare. Jeg føler at jeg mister dem. Ikke akkurat nå, men sakte men sikkert. Jeg vet jo at det er slik det skal være, at man har gjort noe riktig når ungdommen løsriver seg, er trygge på seg selv, og våger seg med lange skritt ut i voksenlivet, men akkurat nå føler jeg for å niholde på ungene mine, bare litt til. Ta all den tiden de er villige til å gi mammaen sin. Skape enda flere minner. Enda mer familietid.
( Disse fine tre. Tid med dem, det ønsker jeg meg, og jeg tar alt jeg kan få! )
Sunt fokus. Det handler egentlig bare om å finne tilbake til treningsgleden jeg fant i 2018. Nyttårsforsettet har alltid vært “ned 10 kg”, også skulle jeg liksom være fornøyd. Bli lykkelig. Tullball, rett og slett. Det har ikke vært noe stort fokus på akkurat dette på bloggen, men i 2018 gikk jeg ned 17 kg. Jeg er akkurat like happy som jeg var da jeg var 17 kg tyngre…eller 15 da…har spist en del i jula si! Men nå som foten er bedre, og ribba er fortært gleder jeg meg til å bevege meg igjen. Jeg fant tidlig ut at antall kilo ikke betyr en dritt, men å kjenne at formen stiger, betyr sabla mye. Hodet blir pokker så mye klarere når man beveger seg! Så sunt fokus, bevegelse, det vil jeg få til mer av.
(2017 og 2018. Ingen hokus-pokus, ingen magisk pillekur. Bare masse frisk luft, og masse god mat. )
De gode samtalene. Ja takk til enda flere. De dype, der man løser all verdens problemer. Og rein slarv! Sånn god gammeldags kjerringslarv, og masse latter! Det ønsker jeg mer av! Ja takk, begge deler!
Jeg skal lære meg å bake wienerbrød. Sånne luftige, som smuldrer mellom fingrene og smelter på tunga. Fulle av smør og sukker! Og der røyk allerede målet om sunt fokus lissom. Kanskje jeg burde legge til standhaftighet og viljestyrke på lista…
Ta en synstest. I speilet ser jeg gammel ut. Må være no alvorlig gæli med øya!
Glede noen. Det største målet. Gjøre noe fint for et annet menneske, hver dag. Trenger ikke å være mye, trenger ikke koste noe. Sånne små ting som å skjenke noen en kopp kaffe, eller le av en vits jeg egentlig ikke synes er morsom. Smile til en ukjent, gi noe videre, noe man selv ikke lenger har bruk for, men som kan komme andre til nytte. Gjøre noe, uten å forvente noe igjen. Tenk om alle hadde hatt det som mål, et helt år. Det hadde vært fett, skikkelig fett.
Og til slutt, egentlig noe litt teit, men så gir det så mye mening likevel. Jeg fikk et lys av gutta til jul. Jeg tror egentlig ikke de selv la så mye tanke i selve teksten på lyset, men den traff liksom meg skikkelig likevel. “If you stumble, make it part of the dance!” Enkelt og greit. Det er ok å ikke nå alle målene man setter seg. Helt innafor å drite seg ut litt, ha dårlige dager, eller rett og slett bare være litt lei. Men stopp opp litt innimellom, kjenn litt på alle de små hverdagsøyeblikkene. Faller du, så børst av deg støvet, og reis deg igjen.
Det ser ut til at det har blitt en greie blant bloggere å gjøre en slags årskavalkade på bloggen. Tilbakeblikk på hver måned, bilderas, favorittøyeblikk og mest leste innlegg. Jeg vurderte å slenge meg på trenden, men jeg kom ikke lenger en Januar før jeg kastet inn håndkle. Jeg fatter meg heller i korthet, nå på årets siste dag, for jeg vil heller bruke den. Bruke den skikkelig. Avslutte 2018 med noe som gjør meg glad. Litt skriverier på bloggen, varme rundstykker til frokost, den siste slumpen av gløgg i koppen som nettopp ankom måsahuset fra JoAnn i New Jersey 🙂
Jeg skal ut på myra, sitte i snøen foran bålet med gutta, grille pølser på pinne, drikke kaffe fra termosen, og se etter elg og rådyr.
Når solen går ned skal jeg knyte slips på de som skal feire nyttårsaften med gode venner, og lage middag til meg selv, minsten, og gubben som er pjusk og febervarm. Jeg skal spille kort med minsten, poker, kanskje robbe han for en tjuekroning. Når klokken blir tolv skal jeg stå midt i hagen, se opp på himmelen og speide etter fyrverkeri. Så skal jeg klemme alle mine, ønske de et riktig godt nytt år, og si et endelig farvel til 2018.
Noe fra året som gikk vil jeg med glede ta med meg videre, noe håper jeg vil forbli historie. For 2018 var et år med både godt og vondt, og selv om vi brukte lang tid, for mye tid, på å lete i grøfta etter skruballer som ble kastet mot oss, så kom vi oss helskinnet igjennom. Sterkere til og med, på mange måter.
Vi har nusset på myke barnekinn og holdt i bittesmå hender. Ønsket velkommen en ny liten glede i denne store verden.
Vi har sittet ved sykesengen til mennesker vi er glad i. Vi har tatt endelig farvel med kjente og kjære, både de som ikke lenger kunne leve, og de som ikke lenger klarte livet. Savnet er til stede hver eneste dag, likevel har det ikke overskygget alle gledene, de små øyeblikkene, og latteren. For 2018 har vært fullt av det også. Små øyeblikk, gleder og latter.
2018 var sykdom og død, uro og savn, og mange ubesvarte spørsmål. 2018 var hvit vinter, og varme sommerdager. Det var sand mellom tærne, vind i håret, sol på kroppen og regn på nesetippen. 2018 var sommerfugler i magen, kjærlighetssorg og bunnsolide forhold. Svakhet og styrke, tårer og smil. Mål er nådd, noen var utenfor rekkevidde. 2018 var gammelt vennskap og nye bekjentskaper. Kalde tær i ullsokker, og svett kropp på flytemadrass i salt sjø.
Jeg satt hjemme alene på rolige kvelder, og jeg var på konsert med halve gamlebygda.
Det var løpeturer i skogen, og burger på Shell`n! Lange vinkvelder med gode venner, og en kjapp kopp kaffe alene i lunsjen. Kort og godt, akkurat slik et år skal være. Egentlig bare enda et fullført kapittel i boken om livet. ( se der ja, ble vist litt dyp også dette året 😉 )
Og nå er det snart over, om noen timer trer vi inn i 2019, og jeg er klar. Jeg krysser fingrene for friske venner og familie, og alt annet enn det, smilene, de små øyeblikkene, de skal jeg skape selv!
Du vet når du ikke helt har kommet ut av pysjamasen, for det er romjul, du har all verdens tid, og du har uansett satt av morgentimene til litt rydding og husvask etter mange av julens utskeielser? Når du ikke helt, på flere uker, har sett dine egne tær fordi magen er så full av ribbefett og rifla potetgull og riskrem at den henger som en slapp ballong over venusgrotta, og rumpa fyller ut den pysjen litt mer enn du hadde tenkt den skulle?
Når du trer på skoa til gubben i størrelse 47, for du skal jo bare noen meter bort i søppelkassa? Ikke sant? Og ingen kommer til å se deg, og langt mindre bry seg om hvordan du går kledd, eller hvordan du ser ut?
Du vet når det har fryst på skikkelig i løpet av natten, etter noen timer med mildvær og regn, og det som engang var et skue av nasjonalromantisk snøfall på trappen til det lille røde huset i skogkanten har blitt til speilblankt holkeføre? Du veit når du ikke har en arm ledig, fordi de er fulle av søppelposer og matrester og papiravfall, og du verdensvant tråkker ned trappa du har tråkket i de siste 20 årene, en så kjenner du skoa i størrelse 47 forsvinne under deg?
Når livet passerer i revy foran øynene dine, ostepop for ostepop, og det kjennes ut som om to sekunder varer i timevis, fordi du har sklidd på speilblank holke, og vet at den landinga blir alt annet enn mjuk?
Når tung, utrent kvinnekropp treffer holka, og hengepuppene som har fått permisjon fra BH `n i jula flyr til hver sin side, fiker til deg i haka, så navelen, og du lander så hardt på røven at det kjennes ut som om halebenet skytes som en rakett opp i indre organer og stopper oppe ved skulderbladene.
Også karrer man seg opp som best lar seg gjøre, rister av seg snøen og smiler, later som ingenting, for det er umåtelig flaut at man bor så nære veien, og samtlige sambygdinger potensielt har sett deg på ditt mest ugrasiøse.
Du vet når du tror du har redda deg inn, ingen så deg, og at det tross alt ikke så så ille ut likevel, og det bare var halebeinet som ble såret, ikke egoet?
Når du er ganske tilfreds med deg selv, gnir deg litt på stjerten, tøyer såre muskler, er glad du beholdt verdigheten, tross alt. også får du melding av gubben….
For mobilen hans får varsel fra overvåkingkameraene på mobilen ved uvanlig bevegelse, og han sitter på jobben, hikster av latter, og sender deg disse bildene.
Du vet den følelsen, når du innser at du ikke er så himla grasiøs likevel?
Så skriver vi lille julaften. Jeg har nettopp åpnet den nest siste pakken i adventskalenderen fra “julenissen”. Fortsatt aner jeg ikke hvem han eller henne er, men om du leser her, så vit at jeg har kost meg stort med kalenderen hele Desember! Dagen pakke ligger det bilde av på både instagram stories, og snapchat. Hvor ble det av Desember? Plutselig gikk tiden liksom så fort, og den siste adventsuka er over. Og når man sitter sånn og tenker at tiden gikk så fort at du nesten ikke rakk å henge med, da er det fint å kunne sitte ved siden av julegrana, fylle koppen med varm kaffe, og ta et lite tilbakeblikk på ukas små øyeblikk. Det har vært mange av dem denne uka også. At foten er på bedringens vei er definitivt noe av det beste ved uka. Jeg får på meg vanlige sko, det går greit å tråkke ned, og jeg kan rusle litt rundt uten å kjenne at det gjør vondt. Det er herlig! Derfor er et av de fineste øyeblikkene denne uka den dagen jeg kunne ta på sko, kle på en varm jakke, og gå en tur ned til sentrum. Skulle bare handle litt sukker og meierismør til krumkakene, og sende avgårde to pakker. Så innmari deilig å gå igjen! Ute. I frisk luft! Stoppet opp og snakket med kjentfolk på butikken, tok en kopp kaffe med ei venninne, og ruslet hjem igjen. Deilig!!! Slike ting man egentlig tar for gitt, likevel er det så herlig.
Julekortene. Fine øyeblikk hver dag, når man henter opp julekortene fra postkassen. Små skrevne gleder, og nå er snora under trappen full av julehilsner fra fjern og nær. Tusen hjertelig takk for alle julekort. En av mine favoritter med julen er jo nettopp julekortene.
Rause, hjertevarme mennesker! Blogglesere! Herlighet så mange snille folk det finnes der ute, jeg skulle ønske jeg kunne reise rundt til samtlige av dere og dele ut skikkelige juleklemmer. Julekort og pakker i posten. Jeg har ikke ord! Denne uka har jeg hentet flere pakker på posten. To svære stabler med bøker, og ingen av dem har jeg lest før. Gjett om jeg skal kose meg i romjulen. Jeg bare elsker ideen med gjenbruk, og når jeg er ferdig å fortape meg i eventyrene lover jeg å gi bøkene videre.
Pakken fra Heidi. Herlighet!!! Den svære julepakka, og jeg ble liksom fire år i hodet igjen. Klåfingra som fy, og hadde sååå lyst til å åpne, enda det ikke var julaften. Heldigvis sendte Heidi meg melding på instagram på kvelden og sa jeg bare kunne åpne….og da hadde jeg allerede åpnet, for flere timer siden. Et nydelig fat!!! Det er allerede i bruk. Et av ukas høydepunkter!
(Sjekk det fine fatet!!!! )
Turen til bestemor på Sørumsand i går, det var et fint øyeblikk. Skravle litt, grave langt ned i twistskålen hennes. Selv om bestemor flyttet til ny leilighet for noen år siden er det fremdeles som “å komme hjem til jul” når vi stikker innom der sent i adventstiden. Tingene hennes, luktene, alt! Det gir skikkelig julestemning!
Alle fine meldinger fra blogglesere både her på bloggen, på facebook, instagram og snap. Det er så herlig å få lov å ta en liten titt inn til dere, og ekstra stas de gangene noen deler bakverk eller ideer de har hentet fra bloggen. Det er stas det! Skikkelig stas faktisk!
( Når folk sender bilder av egne “gjærte2-kranser!!! Blir så glad!!! Skikkelig! )
Også tante Mariann da, som leste bloggen om ønskelista mi, ringte meg og sa hun hadde et salongteppe til overs eter flyttingen, og at det bare var å komme innom og hente. Så da gubben kjørte innom etter jobb for å levere julegavene til tantegullene, fikk han med seg et mykt og deilig teppe hjem, så nå sitter jeg her og graver bare tær ned i et mykt og varmt teppe, og bare koser meg. Tante Mariann ass, alle sku hatt ei sånn tante!
( Tadaaaa! Sofateppe!!! )
At andre har hatt fine øyeblikk denne uka, det har gledet meg. Poden som smilte fra øre til øre de ettermiddagen juleferien startet, fordi karakterkortet var helt ok, og fordi læreren hadde ønsket han en god jul, og gitt han en skikkelig god bamseklem. Og da ble jeg så glad, for at det finnes sånne lærere, som evner å se hver enkelt elev, og få de til å føle seg spesielle, om så bare for et lite øyeblikk. Når poden smiler, da smiler jeg. En fin start på juleferien.
Hver eneste gang jeg går forbi juletreet og kjenner lukten av gran. Det gir fine øyeblikk, hver eneste gang, flere ganger om dagen. Julestemning, sånn skikkelig!
Tanken på at “nissen” legger pakkene under treet så fort podene er i seng i kveld, det gleder meg. På en sånn barnslig måte.
Alle de kveldene jeg har plyndret kakeboksene, og tatt en kake eller to, eller rett og slett alle de beste bitene fra en konfekteske til kaffen. Fine øyeblikk!
Tenne lys på gravene til mamma og svigermor. Kjenne på savnet, men ikke være overveldet av sorgen. Det er også fint. Kjenne en intens glede over det som er, og ren takknemlighet over det som en gang var.
Være sammen med gutta. Sitte og snakke til langt på natt. Fine øyeblikk.
Og her tror jeg at jeg setter strek for i dag. Jeg vil nyte søndagen. Gå forbi juletreet mange ganger, og snuse inn lukten. Drikke gløgg, se gubben imponere minsten ved å knekke nøtter med bare nevene…matcho-nissen min! Lage spor i snøen ute, fylle opp kassa med ved, klappe katta og flate ut på sofaen med en bok. Jeg har jo så mange å velge mellom 🙂
Håper uken din har vært full av fine små øyeblikk, og at du går fine juledager i møte.
Gutta har tatt juleferie. Minste poden allerede på torsdag, de største i går. Gubben har litt romjulsfri frem til torsdag, og med det har juleroen inntatt måsahuset. Enda er vi ikke helt ferdige, men det lille som står igjen er kun slike ting som skaper god stemning. Stress er vi ferdig med, ikke at denne førjulstiden har bydd på mye stress i utgangspunktet. Ribba ligger i kjøleskapet, saltet og pepret. Vi har kaker i alle kakebokser, julegavene er pakket inn, treet er pyntet, og mor sjøl sitter her en tidlig lørdagsmorgen og nipper til en kopp gløgg.
Det som ikke er gjort til nå, det blir sikkert ikke gjort i det hele tatt, og det er helt i orden. Jul blir det likevel.
Nå skal vi kose oss. Vi trenger det nå. En av gutta trenger litt flere klemmer enn vanlig, og alle har de godt av noen dager borte fra skole og lekser. Vi skal sove lenge, spise lange frokoster og sene middager. Vi skal rusle rundt i pyjamaser fra morgen til kveld, gå et par turer rundt på vinterglatte stier, og vi skal krype sammen opp i sofakroken og se julefilmer vi har sett mange ganger før. Er vi skikkelig vågale skal vi tilogmed ikke gå til sengs før klokka er langt over elleve. Gærninger lissom!
Vi skal få besøk, og vi skal på besøk, men aller mest skal vi være sammen bare oss fem, her i måsahuset. Vi liker det sånn. Få planer, lite stress, mye ro.
Kriker og kroker en pyntet til jul. Litt nisser og røde gardiner, men aller mest granbar og kongler. Slike ting som ikke glitrer, men som lukter jul. Vi tenner stearinlysene hver morgen, og blåser de ikke ut før på kvelden. I peisen knitrer det varmt stort sett hele dagen. Skuffer, skap, gulv og vinduer skinner ikke, men de er rene nok. Synes uansett det er enklere å vaske ut jula på nyåret, enn å skure jula inn.
I dag setter vi snuta mot gamlebygda en liten stund. Det blir ikke skikkelig jul før vi har vært innom bestemor på Sørumsand, levert en flaske med no julegodt, og smakt på oldemors småkaker. Vi stikker nok en tur innom kirkegården også. Fremdeles kjennes det rart at vi i år skal feire julen uten hun vi mistet i sommer, men vi kommer til å få det fint likevel. Selvsagt gjør vi det. Vi har de jo med oss, de som ikke er blant oss lenger.
Men enn så lenge skal jeg sitte her litt til, alene i stua. Kjenne på stillheten og roen før gutta og gubben våkner. Kjenne at skuldrene senker seg. Kjenne at jula har kommet.
Da er de ferdige. Alle syv slagene, en liten drøss gjærbakst og litt hjemmelaget julegodteri. Og så fort alt var i boks, bokstavelig talt, da begynte jeg å kjede meg. Ville bake mer, smake mer. Tok meg i å savne da guttene var små, og vi var skikkelig kreative med julegodteriet. Vi laget snømann og juletrær marengser, bløtkaker med snølandskap, og julenisseboller. Bare for gøy.
Men så kom jeg på at tenåringsgutter, og mannfolk på firogførr for den saks skyld, også lett lar seg begeistre av små kreative søtsaker, så da raidet jeg skapet og endte opp med snømannkonfekt, laget av kun tre ingredienser. Ideen er ikke min, tror jeg lagret denne ideen fra Pinterest for flere år siden, men de er jo litt morsomme da, og de gir en sånn barnslig, herlig julestemning. Perfekte i en kopp varm kakao, eller som små konfektbiter på kakefatet i julen.
Du trenger: Hvit sjokolade, saltstenger, og marsmallows.
Bryt sjokoladen i små biter, og legg de i en bolle.
Stikk saltstenger i marsmallowsen. En liten til nese, to litt lengre til armer.
Lag øyne med matfarge. Jeg bruker en sort fra Panduro, og lager øyne og munn med den butte enden av en grillpinne. Du kan også lage munn og øyne med mørk sjokolade, smaker jo enda bedre da.
Legg alle snømannhodene til side, og overse det faktum at det ser ut som en halvskummel Netflix dokumentar om snømannmasakre, massegrav og uoppklarte drap.
Smelt sjokoladen over vannbad eller i mikro-ovnen.
Fordel en spiseskje sjokolade på bakepapir, og legg et snømannhode på hver sjokoladeruke. ( I mangel på et bedre ord. ) Avkjøles i kjøleskapet til sjokoladen stivner, og tadaaaa!!! Fiks ferdig smeltede snømenn, klare til servering!
Og er du skikkelig heldig, da klarer du å koke en kopp kakao med krem, legge snømannen til smelting i koppen, finne frem kamera og knipse et skrytebilde til blogg eller andre sosiale medier før…..
…før kattekreket sniffer seg frem til pisket krem, varm sjokolade, og innhalerer en halvsmeltet snømann før du i det hele tatt rekker å reagere!!!
Delikatessen er godkjent i det minste, av en hårball av et husdyr….og nei, jeg mener ikke måsagubben!
Får mekke meg en ny kopp da, og kaste ut pelsballen!
Først: Om du hadde sett hvordan jeg lo av meg selv når jeg skrev overskriften til dette innlegget, da hadde du trodd det hadde klikka for meg. Noen ganger synes jeg at jeg selv er så himla festlig.
Også: Må bare få takke for overveldende god respons på innlegget i går. Jeg skriver jo egentlig aldri for andre enn meg selv, og tenker ikke over at et innlegg potensielt kan nå ut til veldig mange, og når det skjer, at et innlegg går viralt, slik som i går…ja da blir det rett og slett overveldende. Veldig gøy da, så tusen takk til alle som har delt, og for all den hyggelige responsen. Det gledes! Virkelig.
Og nå…hahahahaaa! Ler fortsatt av overskriften ass, men den var liksom bare så innmari treffende. (også har jeg litt dårlig humor!)
De tørre kakene er i boks, ikke syv slag, men akkurat nok. Mangler bare krumkaker, og de skal stekes i dag. Vi er jo som tidligere nevnt en sånn gjærdeigelskende familie, og det finnes lite som slår fersk gjærbakst. Derfor overrasket jeg tre slitne gutter med kanelboller etter skoledagen i går. Det er jo så kos å komme hjem fra skolen i det tussemørket siver innover måsan, særlig når lukten av fersk bakst møter deg i døren. Hadde ingen planer om å blogge om akkurat det, men da mellomste poden entrer kjøkkenet smeller det fra ungdommen at den kransen var “syyykt bloggbar da”! Og fordi jeg stort sett tar bilder av alt jeg gjør, så blir det et lite innlegg om fersk “gjærte-krans” i dag. Hvem vet, kanskje finnes det noen der ute som har lyst til å imponere på en av julens sammenkomster, med et stilig og smakfullt innslag på kakebordet. Gjærbakst er jo alltid en innertier i alle sammenhenger. (bortsett fra årsmøte i landsforeningen for glutenintoleranse da! )
Stekes midt i ovnen på 220 grader i 10-15 minutter.
Fremgangsmåten finner du i det kommende bilderaset.
Kjevle ut deigen til et rektangel.
Fyll med smør, sukker og kanel, rull så hver ende innover mot midten.
Deigen er stor, og gir mange hjerter, så her kan du steke både krans, og vanlige hjerteboller.
Legg hjertene etter hverandre, formet til en stor hjertekrans på stekebrettet.
Ha litt mellomrom mellom hjertene, de hever sammen både under etterheving, og under stekingen. Pensle med egg og dryss over perlesukker. Selvsagt ingen nødvendighet, men det ser pent ut, og sukker smaker alltid godt. ALLTID!
Og tadaaaa! Gjærtekrans, rykende fersk, og imponerende stilig. Fryktelig god på smak også! Så enkelt kan det gjøres!
Og bare fordi det er 20. Desember skal jeg nå åpne dagens adventskalenderpakke, mens jeg drikker kaffe og spiser en enslig hjertegjærtebolle til frokost. ( Hahaha, fortsatt morsomt. Skulle nesten vært komiker vøtt. )
Om du er nysgjerrig på hva jeg får i dagens kalenderpakke finner du ut det på instagram eller snapchat.
Vi blogges. “Gjærtelig” hilsen Janne, wannabe komiker og matblogger!
Folk er rare. Er det salg kan vi stå timevis i kø for å handle ting vi ikke trenger, og er det ekstra gode tilbud handler vi gjerne ting vi ikke liker engang. Alt dette for å spare penger vi i utgangspunktet ikke har.
Vi overanalyserer alt og alle, og står gjerne frem i mediene med det ene syltynne argumentet etter det andre, argumenter som skal rettferdiggjøre personlig pessimisme og overdrevent eksponeringsbehov. Bare denne uka har jeg lest om folk som mener unger kan få traumer av julenisser som humrer i skjegget, og spør om “Er det noen snille barn her?”, for da legges det press på ungene som ikke har vært “snille”!!! Seriøst?
Og senest i går skrollet jeg meg gjennom en artikkel om hvorvidt barn på Vestlandet får mindreverdighetskomplekser, samt føler seg DISKRIMINERT av TV program og reklamer som snakker om “En hvit jul”. Har det rabla helt for folk eller? Diskriminert???? (Sistnevnte artikkel kan du lese i sin helhet HER)
( Ja, neida, så…. )
Vi smiler utad og banner inni oss, takker ja til ting vi egentlig ikke har lyst til, sier nei til ting vi burde på trass, og klager mer enn gjerne på ting ingen kan kontrollere, slik som været. Uff, dette været. Og sånn starta det i går. Etter noen dager med en litt uggen greie i kroppen var jeg klar for litt luft, og tidlig på formiddagen rusla jeg bort til sentrum for å poste et par pakker. Følte meg glad, og følte meg frisk. Skulle glede noen, og det gledet meg. Bak meg i køen ved postluka stod to eldre kvinner. Tilsynelatende søte damer, sånne som lukter kamferdrops og traktekaffe, og som aldri går med lue fordi det ødelegger de lysegrå krøllene. Jeg fikk assosiasjoner til eventyrstunder i armkroken til mormor bare ved synet av damene, helt til de begynte å klage på været.
“Uff, all denne snøen!” sa den ene. “Hva er det godt for, all denne snøen?”
“Nja!” sa den andre, og dro litt på det. ” Det er bedre enn holke ihvertfall!”
Den andre nikket velvillig! Joda, snøen var bedre enn holke. Og det kan jeg forstå, gamle, sprø hofteskåler og prolaps og alt det der.
“Men mot helga skal det vist bli varmere!” sier den første, hun som ikke skjønte hva vi skulle med all denne snøen. ” Og da blir det bare slapseføre! Verste som er!”
“Ja!” nikker den andre. ” Men litt varmere vær får`n tåle, bare det ikke blir like varmt som i sommer! Da var det grusomt varmt! “
Den andre er enig. Kjempe enig! ” Ja, nei, det…. Grusomt varmt. Kjente flere som hadde helseplager i varmen!”
Så ville de altså ikke ha snø, ikke holke, ikke litt varmere, ikke mye varmere.
“Men alt er bedre enn regn da!”, sier den ene, og drar kragen på jakka opp mot ørene.
“Ja!” svarer den andre. “Alt er bedre enn regn. Bortsett fra denne snøen da!”
Enige ble de ihvertfall. Tror jeg da. Enige i at været er dårlig, alt været, hele året.
( Snø. Pent å se på. Litt kaldt. Verre er det ikke! )
Etter at portoen var betalt på pakkene satte jeg snuta mot polet. Vi konsumerer fint lite alkohol, gubben og jeg, og aldri i jula, likevel synes jeg det er fint å kunne by gjestene på et glass vin på julaften. Humøret som hadde vært så bra den morran var fremdeles ok, selv om jeg også, i likhet med kamferdropsdamen på posten synes det var nok med snø på gangveien. Rart det der, hvordan holdninger smitter kjappere enn et par flatlus en halvdårlig bygdefest!
På polet stod en kar i dress og slips og fektet med armene mot en ansatt som var på vei ut av lageret med to flasker akevitt i armene. “Har du leita godt nå a?” sier han med rungende stemme! En sånn dyp røst som bærer langt utenfor polet og inn i frisørsalongen! “Åssen er det mulig å gå tom for akevitt! Dere veit da vel for pokker at det jul eller? Er det mulig å drive så uprofft!!!?”
” Vi får inn mer denne uka, men det har gått usedvanlig mye mer enn på denne tiden i fjor.” svarer damen forsiktig, og rekker de to siste flaskene mot mannen. Han tar de med en brå bevegelse. “Jaha!” svarer han, snur ryggen til og marsjerer demonstrativt mot kassa. “Håper ikke du skal ha akevitt!” sier han og kaster et blikk mot meg. “For det har de pokker ikke vett på å ta inn i denne butikken!” Så betaler han, og går.
Og så fort han er ute av døra smiler damen i kassa mot meg, og spør om det er noe hun kan hjelpe meg med. Hun er helproff, tenker jeg, som kan riste av seg en skjennepreken fra slipsmannen, og smile mot meg på den måten. Jeg kjøper med to flasker rødvin hun anbefaler til ribbekjøtt, og går. Forbanner snølaget på brosteinen utenfor senteret, irriterer meg over sure mannfolk som bruker utestemmen inne, og fordi foten verker hopper jeg på bussen for å kjøre tre stopper, og halvere veien hjem.
( Folk ass…denne bloggern inkludert. Snåle skapninger! )
Bussen er full av skoleungdom. Friske, glade, litt høylytte. Alle i juleferiemodus. Sikkert slutta tidlig på skolen, glade for å kunne reise hjem et par timer tidligere enn vanlig. En ung gutt, kanskje 16-17 år reiser seg og tilbyr plassen sin til en dame med bukser med press og handleposer herfra til evigheten. Gutten har ring i øret, litt halvlangt hår under hetta på en mørk collegenser, tung ryggsekk og gymbag, og han smiler da damen setter seg på plassen han reiste seg fra.
“Ah!” tenker jeg! “Endelig litt positive folk!”, og uten å tenke over det smiler jeg til damen med alle handleposene, og tenker at hun sikkert er glad for å kunne sitte. Hun møter blikket mitt, skuler på meg med smale øyne og snurpemunn, vurderer meg opp og ned i mente, og ser på meg slik en vestlending ser på billig pinnekjøtt fra den lugubre kjøttsjappa rett over grensa til Charlottenberg. Hun tar tydeligvis mitt smil som en invitasjon til samtale, for hun åpner brødsaksa og sier: “Så mange ungdommer, også var det bare EN som tilbød meg plass!”
Hva pokker!? Takk, heter det! TAKK! Ikke “Det var bare EN!” Og da klarer jeg ikke holde meg lenger.
” Men du trengte vel strengt tatt ikke mer enn ETT sete heller???” svarer jeg, før jeg snur meg mot gutten med hette på hodet og tung sekk på ryggen. “God jul da!” sier jeg. “Nissen kommer til snille barn vet du!”. Så drar jeg i snora, og hopper av bussen akkurat i det den ungen mannen roper et høyt “God jul!” tilbake.
Og på gangveien de siste 200 meterne hjem stopper jeg opp noen sekunder, vender nesa mot himmelen og nyter følelsen av de kalde små snøfnuggene som lander i ansiktet. Det ER digg med snø! Og skulle den bli borte mot slutten av uka skal jeg jammen meg klare å nyte jula med sludd og holke utenfor stuevinduene også. Ikke pokker om all verdens surpædder skal få ødelegge den gode julestemninga, for vet du hva?
Istedet for å klage høylytt til de butikkansatte som jobber rævva av seg hele Desember, fra mandag til SØNDAG, som stabler varer, sitter i kassa, og finner frem alt du både trenger og ikke trenger, så vær heller takknemlig for at du i det hele tatt har råd til å handle både rødvin og akevitt! Akkurat de to tingene står vel ikke høyest på lista for overlevelse uansett?
Vær glad for at EN ung mann ga deg setet sitt, slik at du og handleposene dine kunne få hvilt litt på bussturen hjem etter all den slitsomme shoppinga!
Liker du ikke snøen, synd! For det er vinter, og av og til snør det på vinter`n! Burde ikke komme som noe sjokk på folk flest!
Hvis ungen din blir traumatisert av at nissen spør om det er noen snille barn her, eller får mindreverdighetskomplekser av at noen på TV gleder seg over hvit jul, da har du fanden meg å ta deg sammen, ta deg sjøl i nakken og gjør noe med oppdragelsen på unga dine istedet.
For med alt det andre som foregår her i verden, du vet, de VIRKELIGE problemene, så er det kanskje på tide å senke skuldrene litt, smile litt til hverandre, vise litt takknemlighet, og glede seg over det man har. Og hvis det blir for vanskelig…. jaja, god jul a, din surpædd!
