Grasiøst kvinnfolk på glattisen.

Du vet når du ikke helt har kommet ut av pysjamasen, for det er romjul, du har all verdens tid, og du har uansett satt av morgentimene til litt rydding og husvask etter mange av julens utskeielser? Når du ikke helt, på flere uker, har sett dine egne tær fordi magen er så full av ribbefett og rifla potetgull og riskrem at den henger som en slapp ballong over venusgrotta, og rumpa fyller ut den pysjen litt mer enn du hadde tenkt den skulle?

Når du trer på skoa til gubben i størrelse 47, for du skal jo bare noen meter bort i søppelkassa? Ikke sant? Og ingen kommer til å se deg, og langt mindre bry seg om hvordan du går kledd, eller hvordan du ser ut?

Du vet når det har fryst på skikkelig i løpet av natten, etter noen timer med mildvær og regn, og det som engang var et skue av nasjonalromantisk snøfall på trappen til det lille røde huset i skogkanten har blitt til speilblankt holkeføre? Du veit når du ikke har en arm ledig, fordi de er fulle av søppelposer og matrester og papiravfall, og du verdensvant tråkker ned trappa du har tråkket i de siste 20 årene, en så kjenner du skoa i størrelse 47 forsvinne under deg?

Når livet passerer i revy foran øynene dine, ostepop for ostepop, og det kjennes ut som om to sekunder varer i timevis, fordi du har sklidd på speilblank holke, og vet at den landinga blir alt annet enn mjuk?

Når tung, utrent kvinnekropp treffer holka, og hengepuppene som har fått permisjon fra BH `n i jula flyr til hver sin side, fiker til deg i haka, så navelen, og du lander så hardt på røven at det kjennes ut som om halebenet skytes som en rakett opp i indre organer og stopper oppe ved skulderbladene.

Også karrer man seg opp som best lar seg gjøre, rister av seg snøen og smiler, later som ingenting, for det er umåtelig flaut at man bor så nære veien, og samtlige sambygdinger potensielt har sett deg på ditt mest ugrasiøse.

Du vet når du tror du har redda deg inn, ingen så deg, og at det tross alt ikke så så ille ut likevel, og det bare var halebeinet som ble såret, ikke egoet?

Når du er ganske tilfreds med deg selv, gnir deg litt på stjerten, tøyer såre muskler, er glad du beholdt verdigheten, tross alt. også får du melding av gubben….

For mobilen hans får varsel fra overvåkingkameraene  på mobilen ved uvanlig bevegelse, og han sitter på jobben, hikster av latter, og sender deg disse bildene.

 

 

Du vet den følelsen, når du innser at du ikke er så himla grasiøs likevel?

Tar meg litt mer riskrem jeg. Fortsatt god jul a!

 

 

7 kommentarer
    1. Ja, ja og sånn går no dagan. De fleste av oss har vel opplevd dette, men dog uten overvåkingskamera 😂😂😂 fortsatt god romjul og et godt nytt år💖

    2. Hahaha, jeg ler så tårene triller her jeg nå Janne 🤣🤣 er bare du som klarer og beskrive dette så herlig 👍 Akkurat samme trynings skjedde med meg i fjor vinter, bortsett fra at jeg endte opp med benet i gips i seks uker….. Men heldigvis ikke fanget på film! En liten trøst oppe i det hele ser jeg nå 🤣 Ha en strålende dag Janne 💕

    3. Obligatorisk med pledd, godbok og sjokolade på sofaen nå!
      Kjenner meg så godt igjen i “skal bare”-mentaliteten som fører oss til settinger hvor vi tar straffa for å ikke ta på egne sko.. 😉

      Håper du føler deg bedre snart!!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg