Folk er rare.  Er det salg kan vi stå timevis i kø for å handle ting vi ikke trenger, og er det ekstra gode tilbud handler vi gjerne ting vi ikke liker engang. Alt dette for å spare penger vi i utgangspunktet ikke har.

Vi overanalyserer alt og alle, og står gjerne frem i mediene med det ene syltynne argumentet   etter det andre, argumenter som skal rettferdiggjøre personlig pessimisme og overdrevent eksponeringsbehov. Bare denne uka har jeg lest om folk som mener unger kan få traumer av julenisser som humrer i skjegget, og spør om “Er det noen snille barn her?”,  for da legges det press på ungene som ikke har vært “snille”!!! Seriøst?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

( Skjermbilde fra VG )

Og senest i går skrollet jeg meg gjennom en artikkel om hvorvidt barn på Vestlandet får mindreverdighetskomplekser, samt føler seg DISKRIMINERT av TV program og reklamer som snakker om “En hvit jul”. Har det rabla helt for folk eller? Diskriminert???? (Sistnevnte artikkel kan du lese i sin helhet HER)

( Ja, neida, så…. )

Vi smiler utad og banner inni oss, takker ja til ting vi egentlig ikke har lyst til, sier nei til ting vi burde på trass, og klager mer enn gjerne på ting ingen kan kontrollere, slik som været. Uff, dette været.  Og sånn starta det i går. Etter noen dager med en litt uggen greie i kroppen var jeg klar for litt luft, og tidlig på formiddagen rusla jeg bort til sentrum for å poste et par pakker. Følte meg glad, og følte meg frisk. Skulle glede noen, og det gledet meg. Bak meg i køen ved postluka stod to eldre kvinner. Tilsynelatende søte damer, sånne som lukter kamferdrops og traktekaffe, og som aldri går med lue fordi det ødelegger de lysegrå krøllene. Jeg fikk assosiasjoner til eventyrstunder i armkroken til mormor bare ved synet av damene, helt til de begynte å klage på været.

“Uff, all denne snøen!” sa den ene. “Hva er det godt for, all denne snøen?”

“Nja!” sa den andre, og dro litt på det. ” Det er bedre enn holke ihvertfall!”

Den andre nikket velvillig! Joda, snøen var bedre enn holke. Og det kan jeg forstå, gamle, sprø hofteskåler og prolaps og alt det der.

“Men mot helga skal det vist bli varmere!” sier den første, hun som ikke skjønte hva vi skulle med all denne snøen. ” Og da blir det bare slapseføre! Verste som er!”

“Ja!” nikker den andre. ” Men litt varmere vær får`n tåle, bare det ikke blir like varmt som i sommer! Da var det grusomt varmt! “

Den andre er enig. Kjempe enig! ” Ja, nei, det…. Grusomt varmt. Kjente flere som hadde helseplager i varmen!”

Så ville de altså ikke ha snø, ikke holke, ikke litt varmere, ikke mye varmere.

“Men alt er bedre enn regn da!”, sier den ene, og drar kragen på jakka opp mot ørene.

“Ja!” svarer den andre. “Alt er bedre enn regn. Bortsett fra denne snøen da!”

Enige ble de ihvertfall. Tror jeg da. Enige i at været er dårlig, alt været, hele året.

( Snø. Pent å se på. Litt kaldt. Verre er det ikke! )

Etter at portoen var betalt på pakkene satte jeg snuta mot polet. Vi konsumerer fint lite alkohol, gubben og jeg, og aldri i jula, likevel synes jeg det er fint å kunne by gjestene på et glass vin på julaften. Humøret som hadde vært så bra den morran var fremdeles ok, selv om jeg også, i likhet med kamferdropsdamen på posten synes det var nok med snø på gangveien. Rart det der, hvordan holdninger smitter kjappere enn et par flatlus en halvdårlig bygdefest!

På polet stod en kar i dress og slips og fektet med armene mot en ansatt som var på vei ut av lageret med to flasker akevitt i armene. “Har du leita godt nå a?” sier han med rungende stemme! En sånn dyp røst som bærer langt utenfor polet og inn i frisørsalongen! “Åssen er det mulig å gå tom for akevitt! Dere veit da vel for pokker at det jul eller? Er det mulig å drive så uprofft!!!?”

” Vi får inn mer denne uka, men det har gått usedvanlig mye mer enn på denne tiden i fjor.” svarer damen forsiktig, og rekker de to siste flaskene mot mannen. Han tar de med en brå bevegelse. “Jaha!” svarer han, snur ryggen til og marsjerer demonstrativt mot kassa. “Håper ikke du skal ha akevitt!” sier han og kaster et blikk mot meg. “For det har de pokker ikke vett på å ta inn i denne butikken!” Så betaler han, og går.

Og så fort han er ute av døra smiler damen i kassa mot meg,  og spør om det er noe hun kan hjelpe meg med. Hun er helproff, tenker jeg, som kan riste av seg en skjennepreken fra slipsmannen, og smile mot meg på den måten. Jeg kjøper med to flasker rødvin hun anbefaler til ribbekjøtt, og går. Forbanner snølaget på brosteinen utenfor senteret, irriterer meg over sure mannfolk som bruker utestemmen inne, og fordi foten verker hopper jeg på bussen for å kjøre tre stopper, og halvere veien hjem.

( Folk ass…denne bloggern inkludert. Snåle skapninger! )

Bussen er full av skoleungdom. Friske, glade, litt høylytte. Alle i juleferiemodus. Sikkert slutta tidlig på skolen, glade for å kunne reise hjem et par timer tidligere enn vanlig. En ung gutt, kanskje 16-17 år reiser seg og tilbyr plassen sin til en dame med bukser med press og handleposer herfra til evigheten. Gutten har ring i øret, litt halvlangt hår under hetta på en mørk collegenser, tung ryggsekk og gymbag, og han smiler da damen setter seg på plassen han reiste seg fra.

“Ah!” tenker jeg! “Endelig litt positive folk!”, og uten å tenke over det smiler jeg til damen med alle handleposene, og tenker at hun sikkert er glad for å kunne sitte. Hun møter blikket mitt,  skuler på meg med smale øyne og snurpemunn, vurderer meg opp og ned i mente, og ser på meg slik en vestlending ser på billig pinnekjøtt fra den lugubre kjøttsjappa rett over grensa til Charlottenberg. Hun tar tydeligvis mitt smil som en invitasjon til samtale, for hun åpner brødsaksa og sier: “Så mange ungdommer, også var det bare EN som tilbød meg plass!”

Hva pokker!? Takk, heter det! TAKK! Ikke “Det var bare EN!” Og da klarer jeg ikke holde meg lenger.

” Men du trengte vel strengt tatt ikke mer enn ETT sete heller???” svarer jeg, før jeg snur meg mot gutten med hette på hodet og tung sekk på ryggen. “God jul da!” sier jeg. “Nissen kommer til snille barn vet du!”. Så drar jeg i snora, og hopper av bussen akkurat i det den ungen mannen roper et høyt “God jul!” tilbake.

Og på gangveien de siste 200 meterne hjem stopper jeg opp noen sekunder, vender nesa mot himmelen og nyter følelsen av de kalde små snøfnuggene som lander i ansiktet. Det ER digg med snø! Og skulle den bli borte mot slutten av uka skal jeg jammen meg klare å nyte jula med sludd og holke utenfor stuevinduene også. Ikke pokker om all verdens surpædder skal få ødelegge den gode julestemninga, for vet du hva?

Istedet for å klage høylytt til de butikkansatte som jobber rævva av seg hele Desember, fra mandag til SØNDAG, som stabler varer, sitter i kassa, og finner frem alt du både trenger og ikke trenger, så vær heller takknemlig for at du i det hele tatt har råd til å handle både rødvin og akevitt! Akkurat de to tingene står vel ikke høyest på lista for overlevelse uansett?

Vær glad for at EN ung mann ga deg setet sitt, slik at du og handleposene dine kunne få hvilt litt på bussturen hjem etter all den slitsomme shoppinga!

Liker du ikke snøen, synd! For det er vinter, og av og til snør det på vinter`n! Burde ikke komme som noe sjokk på folk flest!

Hvis ungen din blir traumatisert av at nissen spør om det er noen snille barn her, eller får mindreverdighetskomplekser av at noen på TV gleder seg over hvit jul, da har du fanden meg å ta deg sammen, ta deg sjøl i nakken og gjør noe med oppdragelsen på unga dine istedet.

For med alt det andre som foregår her i verden, du vet, de VIRKELIGE problemene, så er det kanskje på tide å senke skuldrene litt, smile litt til hverandre, vise litt takknemlighet, og glede seg over det man har. Og hvis det blir for vanskelig…. jaja, god jul a, din surpædd!