Det kjennes som om det var en sånn fire-dagers uke. Starta på torsdag, slutta på søndag. Nesten så jeg må grave langt bak i hjernen for å forstå at nyttårsaften var en del av uka. Den var jo det. Mandagen, siste dagen av 2018, første dagen av ny uke.

Nyttårsaften var rar egentlig. Rolig og fin, slik nyttårsaften alltid er her, men uvant. De største podene er gamle nok til å reise på fest. De skulle bare feire med en liten gruppe gode venner, rett borte i gata her, men det føltes liksom som begynnelsen på slutten…bare for å høres ut som en overdramatisk og hormonell mamma…

Neida, men da middagen var spist, og to av gutta gjorde seg klare for å dra ut kjente jeg nesten på en slags sorg, vel vitende om at den siste nyttårsaften vi feiret sammen alle fem, som en familie, den feiret vi for et år siden. De blir jo bare større og større disse ungene, får mer og mer frihet. Litt sårt og litt fint på en gang. Men minsten var hjemme. Vi holdt på tradisjonene. Middag, mange desserter, spill, film, kos. Og det var fint, kjempefint. Og i det klokken slo tolv, og vi stod sammen i hagen, minsten, måsagubben og jeg, og speidet etter fyrverkeri og klemte hverandre, så kjente jeg at forandringer er helt ok. Det var et fint øyeblikk, og meldinger på mobilen, ved midnatt, med ønske om Godt Nytt År fra gutta som feiret litt lenger borte i gata, det var også fint.

Tirsdagen ryddet og vasket jeg ut julen, før jeg tredde føttene ned i joggeskoene og trasket innover i skogen. Deilig! Frisk luft, kald luft, blå himmel og sol. Møtte ikke et eneste menneske, og det var så herlig. Stoppet opp inne ved stigtjern, satt akkurat lenge nok på stenene ved vannet til å bli kald på stjerten, og nøt stillheten. Det var et fint øyeblikk!

Onsdagen var gubben tilbake på jobb, og jeg og podene nøt siste fridagen av juleferien. Vi sov lenge, spiste nystekte horn til frokost, trente sammen og fyrte i peisen. Det er ikke lett å omstille seg til hverdag etter ferie, spesielt vanskelig når man har sittet hjemme med foten høyt en hel måned, men da onsdagskvelden kom kjente jeg på en glede over å skulle tilbake på jobb, og tilbake til rutinene. Det var et fint øyeblikk. Kjenne at man gleder seg til det faste og det vante. Hverdagen er best, sånn egentlig!

( Vekk med all julepynten, bortsett fra engelen jeg fikk i kalenderen på julaften. Den tror jeg skal få stå fremme hele året. )

Pysjbukser og ullsokker. Den kombinasjonen byr på fine øyeblikk hver dag. Finnes det noe bedre enn å slippe ut magen, og hoppe inn i ei myk bukse som ikke strammer et eneste sted? Varme kalde tær i myke sokker, befri hengepuppene fra det torturkammeret av en BH, lande i sofaen og ikke reise seg før blæra er på nippet til  sprenge etter altfor stort inntak av restegløgg og kaffe? Så totalt uglamorøst som det kan få blitt, men herlighet som jeg elsker den delen av livet. Jeg tror jeg er på mitt aller mest lykkelige når jeg er udelikat og lat! Blir ikke toppblogger av sånt, men fine øyeblikk, det får man! Utvilsomt!

Torsdagen. Husker fint lite egentlig. De fineste øyeblikkene var da jeg ruslet gjennom korridorene og møtte smilende elever. Jeg kjente at jeg hadde savnet dem skikkelig. Klemmer, masse klemmer! Superherlig! Men første arbeidsdag etter ferien er ikke en dans på roser altså, for pokker så gammel jeg kjente meg på kvelden da jeg sovna på skulderen til gubben omtrent før Dagsrevyen. Våknet av et kjempesnork, og fant ut at den skjærende lyden heldigvis ikke kom fra meg, eller et jordskjelv, men at gubben tydeligvis synes det var like hardt som meg å starte det nye arbeidsåret. Vi følte oss gamle akkurat da, men til vårt forsvar lå det tre tenåringer spredd utover hele måsahuset, akkurat like slitne som oss. Tilogmed katta var helt ferdig! Joda, hverdagen er fortsatt best, men jaggu kan den slå lufta ut av deg også, når den kommer så brått på!

( Når du ikke vet om gubben sover, eller rett og slett er terminal! )

At ukas andre arbeidsdag var en fredag var derfor helt innafor! Myk start, og det trengtes, for hodet var seriøst helt ferdig enge før lunsj den dagen. Det fineste øyeblikket da? Må jo være når det går opp for deg at det er fredag, og det bare er to timer igjen av arbeidsdagen!

Etter en liten tur i frisk luft på vei hjem stoppet jeg faktisk innom Avancia og forbrente sånn ca fire ruter med sprøstekt svor. Passe stolt av meg selv da. Målet er å finne tilbake til treningsgleden fra høsten, før foten ble reparert, men jeg innrømmer glatt at det er litt tungt å komme igang, og marsipan på halv pris hjelper ikke akkurat på målet om sunt fokus, særlig ikke når søtsuget treffer meg som et godstog! Men, nå har jeg fått muligheten til å teste ut litt sukkerfritt snop fra Sukkerfritt.no, og har lagt inn en bestilling der. Frem til det kommer eter jeg rester av julegodis, og tar trappa en ekstra gang. Babysteps! Godt å være igang igjen ihvertfall, sånn ca.

Så kom helgen, og den bød på en rekke små fine øyeblikk den også. En tur til gamlebygda, og et besøk hos svigers. Kjøre gjennom gamle trakter, forbi den første leiligheten vi leide sammen, over Bingsfoss broen og se solen kaste magisk vinterlys over Glomma. Stille i bilen sammen, bare gubben og jeg. Fint. Et lite arveklenodie ble med hjem, og svigerfars gamle lekehest står nå på pryd i stua i måsahuset. Jeg synes den er så fin at den fortjente et eget bilde på bloggen.

Jeg har hengt opp hyllen minste poden har snekret til meg. Kjenner at jeg blir glad av å se på den. Han har smidd hylleknektene selv også, denne kreative poden. Uperfekt, røff i kantene, men jeg elsker den, fordi han har laget den. Sånne ting gjør meg glad, og stoltheten i øynene hans da den endelig kom opp på veggen, den ga ukas aller fineste øyeblikk!

Nå sitter katta og maler i vinduskarmen, spionerer på småfuglene utenfor som sloss om en brødskalk, varmer seg i morgenlyset som trenger seg igjennom de gamle grantrærne ute på myra. Kaffekoppen er snart tom, og til tross for at jeg sov lenge  dag er huset fremdeles helt stille. Jeg skal kogge av. Sette et par grove gjærdeiger og bake brød til ukas mange matpakker. Så skal jeg ut i skogen igjen. Gå til svetten renner på ryggen og pusten er tung, slik at jeg har litt bedre samvittighet når jeg setter til pers de siste krumkakene i bunnen av kakeboksen. Man kaster jo ikke mat lissom 😉

Håper du har hatt en strålende første uke dette året, og at de neste dagen byr på mange fine små øyeblikk. Vi blogges.