Når jeg finner gode sko til disse “deilige” føttene mine, da brukes de til det nesten ikke er mer igjen enn bare skolissene. For jeg har skrevet om det mange ganger før, hvor vanskelig det kan være å finne gode sko til en plattfot kjerring, hvis føtter er operert i fire omganger, og flere skal det bli, når størrelsen er en “nett” liten 42,5, og de er neste like brede som lange. Hallo Donald Duck lissom.. Om bare reklamebransjen hadde fått opp øya hadde jeg vært en sikker inntektskilde som en sånn type “før-pike”! Du vet, “før-bildene” i reklamer for fotsopp, inngrodde tånegler og fotformsåler. Jeg hadde seriøst vært steinrik!
Uansett…for lang tid tilbake fikk jeg tak i et par joggesko i en spenstig oransje- rosa-ish farge. Sånne sko som synes på mils avstand, som ville blendet selv en blind mann med labrador. For første gang i mitt liv hadde jeg joggesko som ikke var sorte eller grå, og som bare oste plattfot arbeidskar og testosteron. Og de har blitt brukt, flittig brukt, alle sesonger, i lang tid. For som sagt, finner jeg noe jeg liker, og ikke minst noe som passer, ja da brukes det ikke bare, det brukes opp.
Nå synger grom-skoa på siste verset. Nå er de så fulle av hull at du risikerer å bli smitta av fotsopp bare du står ved siden av. Fint med luftige sko altså, men det finnes jo ei grense, og den er egentlig nådd når du jogger gjennom bygda med storetærne på utsiden av skoa. Litt sånn sandal-aktig, åpen tå løsning…greit nok nå på den varmeste tiden, men upraktisk utover høsten, og ikke så rent lite ubehagelig heller.
Så forrige kvelden kom jeg heit og svett, (og like rosa som skoa) etter en liten joggis inn i garasjen, og fortalte gubben at det var på tide å parkere skoa…
“Du skulle ikke bare vært en snupp, og spandert et par nye joggesko på frua da?” spurte jeg, og dro bh stroppen litt nedover skuldra mens jeg laget trutemunn og blafret med øyevippene.
Men gubben er immun mot all sjarme som ikke spytter grus eller lager motordur, så han bare kastet ikke engang et blikk i min retning før han svarte.
“Har ikke råd. Drevet på løpssykker`n er ødellagt. Koster flesk å kjøpe nytt!”
“Jammen…” svarte jeg, litt mer furtent denne gangen. “Jeg trenger skikkelig nye sko!!!” Får du ikke bare reparert drevet da? Så er de penga spart?”
Og gubben bare: “Kan`ke du bare reparere de skoa da, så sparer vi de penga i stedet!!!??”
“Får ikke reparert et par sko da veit du, ditt naut!”, svarte jeg oppgitt, og anså diskusjonen som tapt idet jeg forlater garasjen, og hører måsagubben humre inne i verkstedet.
Og før dagens første kaffe, på morgenkvisten dagen etter, snubler jeg i et par (i følge gubben ), så godt som nye joggesko…
For han som har fikset alt fra stasjonsvogner til kloakkrør med strips, tyggegummi og gaffatape hadde tatt seg den frihet og “reparere” skoa til a mor, slik at det ikke gikk ut over cross-budsjettet….denne gangen heller…
Vanntette skal de plutselig ha blitt og…oppgradering der altså…nesten GoreTex.
Så får vi se da, Ronny…hvor mange ruller gaffa som må til for å fikse et ekteskap som er i ferd med å revne like mye som joggeskoa 😛
Rik ektemann med bedre humor enn den forrige byttes i et par “vanntette”, godt brukte, joggesko i str 42… og en halv…
Helt siden jeg ble voksen, siden jeg flytta for meg selv, har jeg ønsket meg kjøkkenmaskin. En sånn som elter luftige gjærdeiger og rører sammen de smootheste sjokoladekakerørene. Flere ganger har jeg spart opp til den, men så kom liksom livet i veien og knuste sparegrisen. Og med livet så mener jeg unger, hus, og alt det der som koster penger. Senest i våres hadde jeg spart opp til omtrent halvparten, men så vokste minsten to skostørrelser på en måned…og jeg kunne jo ikke la guttungen gå barbeint en hel sesong heller, så kjøkkenmaskinsparegrisen ble tømt, enda en gang.
I flere år har jeg saumfart butikker og kataloger, siklet på blanke bakeboller og googlet eltekroker. Når venner har skrytt av sine rykende ferske pastellfargede kjøkkenmaskiner med motorer sterkere enn overarma til en gjennomsnittlig bodybuilder har jeg grått bitre tårer bar ryggen deres, og når diverse bakebloggere har postet det ene bildet etter det andre av sponsede maskiner med marengsgaranti har jeg nesten vært grønn av misunnelse.
Men så, forrige dagen, da jeg stod med røven i været og henda i blomsterpotta ute, og førsøkte meg på førstehjelp på en potte stemorsbloster som har blitt levende kremert i tørken, vrengte plutselig svigerfar inn på tomta, og i det han åpnet døra på førersiden steg det ut en bolle så stor og så blank at det sved i øynene da sola gjenspeilte seg i den, og folket på måsan nesten fikk sveiseblink, alle som en.
( Så blank at selv måsafruen blir med på bildet! )
Da det fra bollen også kunne skimtes en eltekrok av massivt metall hørte jeg englene synge, og i et lite øyeblikk var jeg sikker på at jeg stod ved perleporten, klar til å hente billetten inn til himmelen! ( Selv om jeg tidvis er ganske sikker på at jeg blir sendt andre veien, når min tid kommer!)
“Jeg fant denne under senga, når jeg dreiv å rydda”, sa han. “Er det noe du har bruk for?” Og før jeg viste ordet av det, like overraskende som en jomfrufødsel, eller Kronprins Haakons giftemål med en partyløve fra Sørlandet, hadde måsafruen fått kjøkkenmaskin.
Ikke ny, men ikke nevneverdig mye brukt heller. ikke pastellfarget, men hvit, kraftig, vakker og tidløs…litt sånn som måsagubben. Jeg klemte maskina så tett inntil meg og så lenge at hadde den hatt eggløsning hadde den ratt blitt befrukta, men aldri før har jeg fått en presang jeg har ønsket meg mer. Jada, jada, unger er en gave, jeg vet det…men dette er en KJØKKENMASKIN!!! Den skal elte deigen for meg, stå rolig på kjøkkenbenken, og den kommer ALDRI til å trenge nye sko!!!
Så i går morges vrengte jeg bort på butikken, og handlet inn en sånn pose jeg har sagt jeg aldri skal bruke penger på…boller på 1-2-3. For hvem trenger vel prinsipper når man har kjøkkenmaskin??? Og her handlet det om å bare få testa, snarest mulig! Hive alt av ingredienser i en bolle, og la Bodil gjøre susen! Ja, for jeg har kalt maskina Bodil, etter a bestemor. Reidun Bodil som i sin tid var helt sjef på vertshuset på Sørumsand, og som kokkelerte for en hel hær med bare en hånd, proff til fingerspissene.
Og mens Bodil eltet bolledeig stod jeg og bare nøt synet. Slappet av i armene som etter snart 30 år med manuell elting er like store og sterke som hos en russisk kulestøter på anabole steroider.
Så i går ble det klippekrans, på en helt vanlig onsdag, av en helt vanlig juksedeig fra Møller`ns, og Bodil gjorde det meste av jobben. Og selv om Bodil er ei godt voksen dame, arv etter måsagubbens bestemor, og som de fem siste årene har vært på ferie under ei seng i Sørum, gjør hun jobben sim mer enn tilfredsstillende, og snille damer på Snapchat har fortalt meg at det fremdeles er deler å få kjøpt til frua fra Kenwood, så i dag blir det shopping på nett. For Bodil trenger en ballongvisp, og måsafruen trenger marengs.
Hvem viste vel at lykke kom i form av ei gammal og brukt kjøkkenmaskin? Vi skal ha det mye moro sammen, blanke Bodil og jeg.
Nå er livet endelig på stell, og i skrivende stund er vi bare en liten jerngryte og en stavmikser unna å være et skikkelig hushold… Livet leker!
( Dagens bloggfrokost. )
Ønsker alle som titter innom en fin dag, med eller uten boller og Bodil!
Jeg har nok aldri vært sånn typisk jente-jente, om du skjønner hva jeg mener. Mamma, som var min rake motsetning der, og som var en racer ved symaskinen, sydde bestandig matchende skjørt og kjoler til meg og henne. Elsket å kle meg opp. Jeg ville aller helst ha blå joggesko med borrelås, olabukser med lapper på knærne, og var oftere møkkete enn jeg var ren og pen. Jeg elsket å sykle det forteste jeg kunne, konkurrere mot de tøffeste gutta i breisladd på grusen. Mamma kunne gre håret mitt i timevis, og pynte museflettene med sløyfer. Jeg klippet av museflettene med sløv kjøkkensaks.
Selv om jeg definitivt er dame ( gynekologen har bekrefta det assa! ) er jeg fremdeles ikke spesielt jålete. Jeg trives aller beste i olabukser, flate sko og en varm genser. Noen ganger er jeg skrekkelig vågal, og tar på kjole. Som oftest vrenger jeg den av meg så fort jeg kommer hjem igjen. Sveisen er fremdeles praktisk kort, og sminkepungen er slunken. Her finnes det verken løsvipper, foundation eller påsatte negler, og de få gangene jeg prøver å være litt dame, ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil, kjennes det bare ut som om jeg feiler. Jeg er ganske sikker på at jeg er Jan Thomas sitt verste mareritt!
Nå snakker (skriver) jeg meg bort her… Greia er, at da mamma døde hadde jeg det nesten litt travelt med å “rydde henne bort”. Rydde klesskapet, kaste, gi bort. Som om jeg, ved å fjerne tingene hennes lettere kunne forstå at hun ikke fantes mere, og som om savnet ville bli mindre, om ikke alt hjemme minnet meg om henne. For selv om jeg kanskje ikke var så lik mamma, når det gjaldt jålerier, så var vi så like på mange andre måter, og det å se henne syk, det å miste henne, det kjentes så uendelig vondt.
Senere har jeg angret, mange ganger. Skulle så gjerne beholdt et av skoparene med høye heler. Kanskje den røde leppestiften, den hun aldri forlot huset uten. Og parfymen. Som jeg har angret på at jeg kastet parfymen. Jeg har skrevet om akkurat det før, her på bloggen. For selv er jeg mer enn nok fornøyd med en dusjsåpe som lukter friskt, men mamma, hun brukte parfyme. En jeg synes var “tung”. En som luktet jålete, damete, alt jeg ikke var. Så den kastet jeg. Og så angret jeg. For den parfymen var så henne, og når tiden gikk, og sporene etter henne, de fysiske sakte men sikkert ble borte, så ønsket jeg så inderlig at jeg bare kunne skrudd av korken på parfymen hennes, og kjent lukten av henne. For ingenting trigger jo minnene våre mer enn sansene.
Nå er det svigerfar som rydder. Han som sorterer etter en som ikke er her mer. Noe kastes, noe beholdes, og noe gis videre. En sår prosess, men likevel viktig. I går var han innom med en kasse med litt smått han ville jeg skulle se igjennom, og jeg synes det er fint å kunne ha noen minner etter guttas bestemor i huset også.
I esken lå en hel liten bærepose full av dekorative små parfymeflasker. For også mammaen til måsagubben var mer dame enn meg. En sånn som likte og pynte seg, stæsje litt. Og mens vi gikk igjennom parfymeflaskene, gutta og jeg, snakket om bestemor, og kjente på lukten av henne, fant minsten en skinnende rød flaske i bunnen av posen. “Denne var fin da!” sa han, og når jeg kikket bort på han kjente jeg at tårene presset på. For der stod han, og holdt et minne av mamma i hånden.
En rød liten flaske, med lukten av henne. Og i det jeg skrudde av korken var det som om hun var i rommet med oss. Det var som om jeg kunne høre latteren, og den rolige stemmen. Det var som om jeg kunne se det røde korte håret, og smilet med den knallrøde leppestiften.
“Sånn luktet hun!”, sa jeg til gutta, “Sånn luktet mormor Elin!” Og endelig, endelig, kunne jeg dele et fysisk minne med gutta, av mormoren de aldri fikk møte, og det var så fint. Nesten høytidelig sniffet de på tur, og alle var skjønt enige om det det var akkurat slik de hadde trodd at mormor Elin luktet. Snill, litt jålete dame.
Vi fant lukten til bestemor også. Den hun brukte aller mest. Vi beholdt begge flaskene, og så fant jeg en parfyme jeg selv likte. En lett blomsterduft. Hvem vet, kanskje det blir min lukt, den noen vil huske når jeg ikke er her mer. ( For det er jo neppe mye minner i å sniffe på et par brukte, flate sko heller… )
Og i dag, bare fordi jeg vil, skal jeg bruke kjole hele dagen. Jeg skal lukte på parfymen til mamma, en dæsj av minner, og jeg skal ta meg en tur bort på senteret, og kjøpe meg en knallrød leppestift. En som ville gjort mamma (og selveste Jan Thomas ) stolt.
Ønsker alle som titter innom en nydelig sommerdag. Håper du henter frem, og gleder deg over et fint minne.
“Tror du det kommer hit, mamma?” sa minsten, og niholdt på ei skralle. Det aller grommeste han eier av verktøy, en gave fra pappaen. Som om han tenker at det er det viktigste å ta med seg, dersom flammene kommer til oss. “Nei!” sa jeg, så overbevisende at selv den ungen som nesten alltid kan se tvers igjennom meg trodde på det jeg sa. Over oss fløy helikopteret frem og tilbake. Hentet vann i en stor beholder, slapp det over skogen og myra, så samme runde om og om igjen. På veien foran huset kjørte brannbilene skytteltrafikk. Det brant ute på torva, ikke mange hundre meterne fra måsahuset i går, slik det brant flere steder både i og utenfor bygda. Og der og da sendte jeg en takk til alle i brannvesenet, alle frivillige, som kjempet mot flammene i tørken, og tenkte at det jammen er mye å være takknemlig for denne uka, en uke som har vært full av fine øyeblikk.
( På vei hjem, se at himmelen gråner, og at skyene mørkner og tykner til. Magisk sommerregn. Hverdagsøyeblikk. )
Alle de små stundene da det plutselig ble mørkt både i og rundt måsahuset. Da skyene ble regntunge og grå, og tordenskrallene så kraftige at vi måtte dra ledningene ut fra veggen. Vi nyter slike stunder her hjemme. Når alle mobiler liksom MÅ legges bort, og vi ikke kan se på tv. Da kryper vi inn i koseklærne, tenner levende lys, og snakker sammen. Ingen sitter med snuta ned i en skjerm. En dro med seg gitaren ned og klimpret litt på den mens to av oss spilte vri åtter, og to leste i verktøyskataloger og skrev ønskelister. Vi stekte vafler og drakk rød saft, lo av den ene katten som ikke fikk gravd seg langt nok ned i fanget, og den andre som plutselig glemte at den var redd for tordenvær da den kjente lukten av rå kylling.
( Måsahuset. Å rekke hjem før himmelen åpner seg. Bare være sammen. Hverdagsøyeblikk. )
Har du noen gang stått i døra, varm og tørr, og sett regnet plaske ned utenfor. Kjent på lukten av sommerregn? Det er lite annet enn juleribba som slår den lukten. Folk ønsker seg mer regn, det lille som har kommet er langt fra nok for å mette jorda. Jeg skjønner det, men jammen er jeg god på å nyte varmen også. Fremdeles kjennes det ikke helt ut som skikkelig ferie i måsahuset, for gubben skal jo jobbe enda en uke, men jeg nyter late dager på plattingen. Dupper tærne i bassenget , dupper hele kroppen når sola gjør meg enda heitere enn jeg vanligvis er! (Snart fagbrev i ironi og sarkasme!) Sånne øyeblikk hvor man nesten sovner på flytemadrassen, og bråvåkner i det man er i ferd med å rulle av og treffe vannskorpa, de har det vært mange av. Fine øyeblikk, sommerøyeblikk.
( Sommer hjemme…ikke dumt det heller. )
Kunsten å kunne se positivt på mangel av søvn…når man lærer seg det byr det faktisk på mange små øyeblikk. Det ble tre søvnløse netter denne uka, sånn er det innimellom. Årsaken vet jeg ikke, sikkert en kombinasjon av mye. Det kjennes ikke viktig egentlig. Jeg valgte heller å kreativt våken, nyte sommernattene, i stedet for å ligge sur og irritert i senga, og vente på søvnen som aldri kom. Jeg fikk et gjensyn med noen av filmene som var så store i ungdomstiden, og ble ikke rent lite nostalgisk da helten i trange bukser og skinnjakke strakk armen ut og sa “Nobody puts Baby in a corner!”…sukk…
Jeg har gått og jogget meg gjennom tre av bygdas mange små skoger og turstier lenge før resten av verden våkner, sett sola stå opp over stille tjern, og kjent lukta av markblomstene med morgenduggen fremdeles dryppende fra kronbladene. Magiske små øyeblikk jeg neppe ville opplevd i senga! (om jeg hadde sovet altså..ikke begynn å få bilder i hodet her!)
( Lukten av dugg på prestekrager. Ikke natt, ikke dag, men noe midt imellom, og jeg var der og opplevde det. Hvem trenger vel søvn i slike stunder? )
Markjordbær, villbringebær og blåbær. Heldigvis er jeg så utrent at jeg ikke jogger fort nok til å ikke se naturens eget godislager. Fordelen med å puste som en hval, og at bena er tunge som bly, er jo at tempoet på treningen tillater meg mer enn en lite pitstop nå og da, for å plukke en neve godsaker. Fine små øyeblikk, smaken av sommer. Det er bare å nyte det!
( Smaken av sommer, i en grøftekant før sola står opp. Øyeblikk! )
Hele fire små treningsøkter har det blitt rom for denne uka. Jeg løper verken langt eller fort, men JEG GJØR DET! Bare det er en seier for meg. Om jeg liker det? NEI! Jeg kjenner progresjonen, merker at formen blir litt og litt bedre, men jeg hater det fremdeles! De som sa at “Du kommer til å digge det bare du kommer i gang!” må ha vært fulle… Jeg liker følelsen av å ha trent, ikke av å trene! Jeg liker best følelsen av å spise fersk gjærbakst! Og følelsen av å hoppe ut i vannet etter en joggetur. Den digger jeg! Selv om det ikke alltid er lett å dukke under med hele kroppen, sår man enda har masse såkalte “problemområder” som tydeligvis er vanskelig å få trent bort…
( Når du tror du dukker under, men problemområdene flyter sikrere enn en Kontiki! )
Gårdsplassen er full av sagflis og plank. Gangen er stappet av krakker, hyller, serveringsbrett og fjøler. Og i dag, når jeg stod opp, da var jaggu kjøkkenbenken full av halvmalte små krakkestoler også… Gutta tar brødrebedriften på alvor, og snekrer til alle døgnets tider. Tusen takk til alle som har vært innom, handlet litt med småsnekkerne, og slått av en prat. Det har bydd på mange fine små øyeblikk denne uka.Dere gleder ikke bare et stolt mammahjertet, men tre unge gutter med en snekkerdrøm, og mer motivasjon til fremtidig yrke enn jeg noen gang kan huske å ha hatt. “Rekanes på ei fjøl” tror jeg har kommet for å bli, i hvert fall som en slags sommerbedrift i mange år fremover. Så får mor heller bare innfinne seg med at huset blir lager for småsløydvarer, og jeg innimellom vil komme til å tråkke på en spiker heller to.
( Når minsten har inntatt kjøkkenet, og laget snekkerverksted på benken. )
( “Medisin-skap”..lett å låse opp 😛 Laget av største snekkerpoden. )
Det ser ut til å bli enda en fin sommerdag . Sola henger allerede over deler av hagen, og om jeg finner kaffetrakteren bak malingsspann og krakker på kjøkkenbenken, tor jeg det fint skal la seg gjøre å nyte denne dagen også. I kjøleskapet ligger resten av lørdagsgodteriet fra i går, så nå blir det “frokost”! Håper uke din har vært full av fine små øyeblikk, og at uka som kommer blir full av fremtidige fine minner.
Bare for å avkrefte det noen kanskje trodde med en gang de leste overskriften, dagens “lille Ronny” handler om et litt sleivkjefta gullkorn, og ikke noe som helst annet.( Han er helt innafor normalen, sånn rent kroppslig! ) Som nevnt med jevne mellomrom tidligere er ikke måsagubben spesielt stor med verken kjærlighetserklæringer eller noen som helst annen form for romantikk i grunn… Egentlig burde “Dages “lille Ronny” være en daglig spalte her på bloggen, for til å ha vært lykkelig gift i over 16 år så balanserer han jammen på kanten ganske ofte, og hadde jeg vært ei hårsår dame, eller ei som ikke var like rapp i kjeften tilbake, kunne jeg både titt og ofte vridd meg i bitre tårer og selvmedlidenhet.
Anyway, for å gjøre en kort historie enda kortere, sånn på tampen av dagen… Jeg kjeda meg litt i dag. Overtrøtt etter et par døgn med lite søvn, ensom og forlatt i måsahuset. Og når slikt skjer hender det jo jeg kjeder meg litt. De som følger meg på SnapChat har kanskje fått med seg det akkurat i dag, med tanke på den lille filmsnutten jeg la ut…i det kreative hjørnet der altså..
Uansett, jeg drev og fløt rundt på cellulitter og en oppblåsbar fisk i barnebassenget på plattingen da jeg sendte det jeg selv anså som et litt festlig bilde til gubben som satt i verktøyburet på Bertel O. Steen. Her gjenskapte jeg en av kanskje filmhistoriens mest kjente scener, og ble ikke bare mektig imponert over egen kreativitet, men også en smule nostalgisk, fir “Slipp Willy Fri”, eller “Free Willy” som er originaltittelen var den aller første filmen jeg og måsagubben så sammen, og det ante meg at det kanskje ville fremkalle noen romantiske minner for gubben også.
Jeg sendte derfor dette bildet, og skrev ” Spiller inn Free Willy 3″.
Dagens “lille Ronny”, altså svaret som kom tilbake var:
“Og hvem av dere skal spille hvalen?”
Hverdagsromantikk, my ass!!!
Men den som ler sist ler best…jeg kunne flyte rundt i bassenget i fire timer til, mens gubben fremdeles sorterte verktøy på verkstedet!
“Man skal ikke sove bort sommernatta”, sies det, men en time på øyet, sånn i løpet av nattetimene, hadde det vært for mye forlangt? Jeg har slitt litt med søvnen siste halvdelen av vinteren, og i våres, og av flere årsaker var jeg sikker på at alt dette skulle endre seg når “skruballen” var funnet. Vel, den er funnet, det er ikke mer vi kan gjøre, verden har roet seg, og likevel sover jeg dårlig. Derfor klaget jeg slik bare et kvinnfolk kan klage til gubben og unger. Sutret over madrassene som gikk ut på dato for mange år siden, hodeputa som bare er en ball av skumgummi, og som burde vært bytta for lengst. Gnålte om ømme ledd, hovne øyne og altfor varme tropenetter. Så fikk jeg dårlig samvittighet.
( Passelig trøtt og svett hobbyblogger på morgentur, iført (i følge gubben) prevensjon… Andre kaller det bare fotballdrakt. )
For når alt kommer til alt er det ikke så ille gæli, faktisk. Gubben stakkar, han vrir og vender på seg gjennom natten han og, men han har ikke ferie enda, og uansett hvor lite søvn det blir. må han tidlig opp og på jobb, i halvannen uke til.
Jeg, eller “syteren” som jeg kalles på folkemunne (her i huset, mest av meg selv) har ferie. Jeg trenger ikke stå opp når klokka ringer. Klokka kan ta ferie den og. Om jeg vil sove en time midt på dagen, så er det ikke noe som stopper meg. Små barn har jeg heller ikke, ungdommene er da bare glad til om mutter`n fiser av et kvarter eller fem, og ikke fotfølger de rundt hele ferien. Så i de siste dagene har jeg prøvd å snu det.
( Når skoa har vært med på noen søvnløse døgn tidligere… Var ikke mor som fikk nye sko denne sommeren heller.)
Om søvnen uteblir, så gjør det beste ut av det. Og enkel forskning viser at livet kan nytes i sene nattetimer, eller tidlig på morgenkvisten også. Lenge før humla suser og den første direktebussen mot Oslo kjører fra Eidslia og gjennom Bjørkelangen. To dager på rad, lenge før kl runder tidlig har jeg trett tette føtter ned i gamle joggesko, og gått og småløpt meg gjennom et par skoger, bortover still stier, og hvilt ved blikkstille bortgjemte skogstjern.
( Stigtjern, blikkstille, og lite vann etter sommertørken. Så fint å sitte her mens resten av bygda våkner. )
Ikke noe stress, ikke om og gjøre å svette mest mulig, men likevel presse kroppen litt, kjenne at bena blir litt gele før man unner seg en pause. Og skal man først miste litt søvn er sommeren helt klart rette årstiden å gjøre det på, for til tross for den lange tørken er bygda full av sommerlukter og sommerfarger, og slikt henter man energi fra, i hvert fall for en liten stund. Hjemme kan jeg unne meg et langt bad, og enda er huset stille noen timer før podene våkner og starter sine snekkerier som skaper lyd og liv i alle kroker på tomta rundt måsahuset.
( Rekanes på ei fjøl, guttas lille snekkerbedrift, provisorisk arbeidsstasjon rett utenfor stuevinduet. )
Jeg kan bake fersk brød, og kanelsnurrer, og nye det på solsenga ved “luksus” bassenget på plattingen nede i hagen.
Og om søvnen ikke kommer til kvelden heller, da er det bare å gjøre det beste ut av det også. Åpne vinduene, kjenne sommerlukta sive in i huset med gjennomtrekken, kle seg i en myk flanellspysj som er neste like gammel som meg selv, arvet av en oldefar som også ofte tuslet oppe og var kreativ om nettene. I går leste jeg litt i en bok, drakk en kopp te, og så en litt langtekkelig film på tv. Klokken fire i natt satte jeg en grov deig til fylte horn, og før klokken var syv nøt jeg noen stille minutter langt inne i skogen.
( I morfars/oldefars gamle pysjamas…litt merkelig å tenke på at den lille mannen med de korte beina tuslet rundt i denne lange flanellsaken 🙂 )
Så får vi se hva kvelden bringer. Jeg vurderer å kjøpe meg en flaske vin i dag, kanskje ta et glass i kveld…jeg, som ikke har drukket på flere år. Og om søvnen ikke kommer i kveld heller, da er det fremdeles ikke krise, for jeg har fortsatt ferie, og det er ikke noe som haster. Sommeren kan faktisk være ganske så fin på natterstid også, og heldig er den som får med seg både soloppgang, og solnedgang.
Enkel forskning viser at mannfolk og kjerringer ofte har en ulik oppfatning av moro! Hva som er gøy, hva som er spennende, hva som er avslappende. Ta måsagubben for eksempel. Han viser en enorm entusiasme for blankpolerte dupeditter av rustfritt stål som kan henge til både stas og nytte på ei verktøytavle fra Biltema. Det er sånne dupeditter som både kan skru fra hverandre, og sette sammen diverse motorer, og bare det å holde på dem, se på dem, og av og til sniffe på dem gir dette til dels enkle mannfolket en indre sinnsro bare en munk i sølibat kan ha. Fruen derimot deler ikke samme oppfatning av utvalgte duppeditter da de minner for mye om verktøytavla til gynekologen, og dermed ikke gir like stor ønsket effekt av sinnsro.
Det er flere andre oppfatninger vi heller ikke ser likt på. George Clooney for eksempel. Jeg sklir nesten av sofaen bare ved tanken på dette vidunderet av en mann, mens måsagubben ikke viser interesse av noe slag.
Jeg synes promping i bassenget på plattingen er høyst unødvendig og lite morsomt, måsagubben ler så han triller hver gang det brygger til storm i mageregionen, og fyrer mer enn gjerne av ei kruttsalve av en fis mens han flyter rundt i en litt for trang badering med enhjørninghode, og roper “BOBLEBAAAD!”
( Noen mener sola nytes best fra innsiden av en kjølig garasje, andre mener skal nytes horisontalt på en flytemadrass i lunkent vann. Ekteskapelige utfordringer 😉 )
Men i går morges, da hadde vi en av disse sjeldne stundene hvor jeg trodde vi endelig var enige, og for en gangs skyld spilte på lag. For i ly av den senere tidens mange utfordringer, og det å miste enda et menneske så altfor tidlig, er vi samstemte i tanken på hvor viktig det er å leve enda litt mer. Gjøre enda mer ut av hverdagen, nyte nuet. Og da vi våknet i går, og så at sola allerede hang høyt på himmelen, ble vi enige om en liten utflukt. Pakke sammen nistemat, badetøy og gutteflokk, og rømme bittelitt fra måsahuset. Et par timers kjøretur unna ligger ferieparadiset Hvaler. Der hvor de har verdens beste pizza på brygga i Skjærhalden, og hvor den nydelige hvite sandstranda og den salte sjøen bare er et steinkast unna.
Jeg hadde for anledningen klemt den tidligere omtalte bloggkroppen inn i en bikini med litt uheldige striper på tvers, en sånn sak som var stilig i butikken, men ikke akkurat gjør underverker for litt allerede brede hofter og lange pupper, og dekket den til med et maritimt, kort skjørt fra 1999. Måsafruen var klar for en pustepause ved havet, menge seg litt med fintfolket i matroshatter, båtfolket på Hvaler. Jeg nynnet til gamle sommerslagere fra radioen og ante fred og ingen fare da bilen plutselig gjorde en u-sving som sendte hengepupper og blindtarmen på en reise rundt sin egen akse, og midt i forvirringen over den plutselige endringen av reiseruta hørte jeg applaus og jubel fra gutteflokken i baksetet. Det var først da nesa til måsagubben begynte å rykke, som en narkohund når den får ferten av heroin, at jeg lukta lunta. For det finnes bare en grunn til å vrenge bilen mot venstre etter Borgenhaugen i rundkjøringa i Sarpsborg, og det er butikken til Lene!
( Godis-sjappa, motormekka for folk med overdreven stor interesse for duppeditter og turtall. )
For midt mellom måsahuset og det åpne havet ligger godtebutikken av alle godtebutikker for motoridioter som måsagubben og avkommet. Jeg burde ha skjønt det, for det blir verken pizza på brygga, saltvann i håret, eller menging med fiffen av båtfolket før flokken har vært innom Alf Graarud Motor og kjent litt på noen holker, kikka litt på sesongens nyheter, og sniffa inn lukta av nye dekk, med og uten pigg!
Og her har du forskjellen på gubbe og kjerring, for mens jeg kikker meg rundt og er metta på motor på et par minutter, kan gubben bruke timer på å dasse rundt og kikke, og enda ikke ha fått metta si. Så i en snau time fotfulgte jeg ivrige poder og et mannfolk rundt i et mekka av motor, og jo mer skuldrene mine hang, jo bredere ble smilene deres. Og ikke helt uten grunn heller, for det var Lene, daglig leder av denne godis-sjappa som for en tid siden gjorde lillebror til verdens lykkeligste idrettsutøver med ei forundringspakke vi aldri hadde sett maken til.( Kan leses HER ) Vi dro ikke tomhendte fra motor-mekka denne dagen heller, for mellomste poden som har kjørt rundt med hullete, arvede støvler en hel sesong nå fikk velge seg ut et drømmepar av noen kjørestøvler til super pris, og med på lasset hjem fulgte også både bukse og trøyer. Det skal de ha, disse innehaverne av “godis-sjappa”, de er vanvittig gode på service! For det er ikke til å komme bort i fra at det frister til gjentagelse å handle med folk som setter idrettsgleden så høyt, som vet hva de driver med, og som behandler proffer og amatører likt! Så Lene, om du leser blogg, skal du vite at vi setter så stor pris på deg og butikken, og det du har gjort for gutta betyr så mye! Tusen takk.
( Gutta og motordronninga. Hverdagshelter er de som gleder andre, uten å forvente noe igjen. Dagens absolutte høydepunkt for gubbe og gutter. )
Når gutta hadde fått sin dose av det de betegner som moro, da var det endelig frua sin tur! Med bagasjen full av motor-relaterte godsaker, og forsetet fult av horisontal-stripete bikinikledd kvinnfolk satte vi endelig snuta mot Skjærhalden. Og akkurat her var vi på bølgelengde igjen, både frua, gutta og gubbe. For er det noe vi virkelig er enige om, så er det at pizzaen på brygga er en skikkelig høydare, og når sola stekte i nakken, og maten kom på bordet, da kom den herlige feriefølelsen over oss alle sammen, og det til tross for at ferien ikke egentlig starter før om to uker.
( Du vet du er turist når du sitter inne med solbriller. Pizza på brygga! )
Men det var jo dette vi hadde lovet hverandre. Ta tilbake hverdagene, leve litt mer, elske litt tydeligere, le litt høyere. Og i går gjorde vi det. Pizza på brygga, softis i skyggen, sand mellom tærne, og saltvann i håret. Gubben, gutta og jeg. Vi satt der og titta på hverandre over solbrilleglassene, gubben og jeg, og jeg vet at vi tenkte det samme. Gutta våre har aldri vært på en skikkelig ferie. Aldri kjørt fly, eller vært i det store utland. Det har ikke vært midler til det. Likevel er de så strålende fornøyd med slike små utflukter, bare noen timer hjemmefra, og det varmer å se både samholdet mellom dem, og evnen de har til å finne glede i det andre tar som en selvfølge. Det skal så lite til for å glede dem at det nesten gjør vondt i mammahjertet, og jeg kjenner et stikk av dårlig samvittighet.
( Gutter og mutter, som til tross for ulike oppfatninger av hva som er gøy, er veldig enige i at en strand og litt saltvann er helt innafor. )
( Noen kan lissom ikke bare gå ut i vannet slik som alle oss andre… )
Og mens store gutter ble smågutter igjen, tok salto på stranda, og svømte om kapp i sjøen, ble jeg sittende å tenke på hvor mange flere slike dager jeg får med dem alle sammen, før de blir så store at de forlater redet, og ikke lenger blir mer på spontane utflukter som dette. Fast bestemt på å nyte nuet ble jeg med på alt. Stupte kråke i vannet, lå langstrakt på et håndkle på stranden og nøt sola, gravde poden ned i sanda, kysset måsagubben under vann, og drakk eplejuice fra fancy glass på svabergene, helt til sola lå lavt på himmelen og kastet glitter utover vannskorpa.
( Gjengen min. )
Det ble en sånn dag da vi levde livet, bare fordi vi fremdeles kan. Om du spør gubben og avkommet hva som var dagens høydepunkt vil de antagelig ikke svare det samme som meg, men det er greit. For kort oppsummert var det moro for unga, moro for far, og moro for frua.
( Dagens høydare for podene…nytt kjøreutstyr. )
( Dagens høydare for mor…flate ut i varm sand. )
Ønsker alle som vrenger innom en nydelig søndag. Håper du tilbringer dem med noe eller noen som gjør deg glad. Vi blogges.
Den første dagen i ferien våknet både gubben og jeg til det vi trodde var et jordskjelv. Med et “KABLANG!” og “DUNK” våknet han opp fra dyps søvn til et mindre hjerteinfarkt, og jeg til et vått laken…. ( litt slarkete knipemuskler her altså! ) Vi var sikre på at hele måsahuset raste ned rundt oss, men etter en kort oppsummering kom vi frem til at det bare var den yngste poden som fremdeles ikke hadde stilt klokka til feriemodus, og derfor spilte Iron Maiden på full guffe på anlegget på gutterommet, kl 08.30.
Da jeg hang opp nyvaska laken og ei underbukse på snora den formiddagen la jeg inn forbud om høy musikk og enhver bruk av høyttaler og bass før kl 10.00 hver morgen i ferien, og frem til for to dager siden gikk det aldeles strålende.
Jeg var akkurat midt i en etterlengtet skjønnhetssøvn, og i ferd med å kysse George Clooney så dypt at jeg nesten kunne fjerne mandlene hans med tunga da en hvesende høy lyd dro meg brått ut av drømmeland. Et raskt blikk på klokka viste at den på langt nær hadde rundet 10.00, så musikk fra podens rom var det neppe. Jeg skulle ikke lenger ut i gangen før jeg fant “problemet”. For man trengte ikke være Sherlock Holmes for å følge den sorte ledningen fra kontakta i gangen for å finne poden som stod rett utenfor inngangsdøra med et lite lass planker og ei gedigen bordsag han arvet av bestefar rett før helgen!
( Bordsag, kappsag, håndsag, you name it, han har det! )
“Hva i svarte er du driver med??” roper jeg irritert og peker overdrevent ned på klokka! “Nå så inn i granskauen til bråk, og klokka er ikke 10.00 engang!”
“Men mamma, du sa ingen ting om hamring!” sier poden og trekker på skuldrene, før han sender en spiker gjennom en planke med et hammerslag!
Og om man først skal drive med slik flisespikkeri, så hadde poden rett, for så vidt. Det var jo bare musikk vi hadde lagt ned forbud mot!
( Når en lang planke er et helt hav av muligheter. )
Den mellomste poden tjener noen lommepenger denne sommeren på å klippe plener, stusse hekker, tømmes søppel, og grave grøfter, sammen med en kompis. Fin jobb. Den eldste poden, og lillebror, de har ikke klart å finne seg sommerjobb, og tok i stedet opp tråden fra forrige sommer, da eldstemann startet egen snekkerbedrift, og solgte varer av småsløyd han selv produserte. Og storebror er uten tvil, og med god grunn, lillebrors store forbilde, og selv om poden enda har to år igjen på ungdomsskolen, er han også, i likhet med de to eldste, fast bestemt på å bli snekker.
( Lillebrors fjølproduksjon. )
Og selv om det går ut over både skjønnhetssøvnen og lakenet til mor (burde jo sove med bleier!), kan jeg ikke annet enn å stå på sidelinja og heie litt. For mange kronene blir det nok ikke i kassa, og mye blir satt unna til julegaver til venner og familie, men det er så fint at de finner noe å bedrive tiden med i sommer. Det snekres, pusses og males.
Serveringsbrett, aldringsmalt i grått, med blondetrykk.
Serveringsbrett i aldringsmalt, grønt.
Serveringsbrett, i beiset Valnøtt. Håndtak av oldemors gamle linduk……..ikke egentlig helt godkjent av moder`n…
En storebror og en lillebror, side om side ute i verkstedet. Det sages, måles, hamres og skrus. Latteren sitter løst, og han som allerede har fullført første året på tømrerlinja deler villig av tips og erfaring til en lærevillig 13 åring. Noe småfeil og noen glipper blir det, ikke alt ser like proft ut, men hver eneste lille ting som produseres er unik, og full av hjemmelaget sjarme, og erfaringen han får med seg er ubetalelig.
( Og storebror snekrer krakker. )
Med jevne mellomrom fyller moder`n på med saft og vafler, og nystekte boller med brunost. Arbeidskara må jo ha mat, og i da har jeg latt meg overtale til å betale 150 kroner for ei serveringsfjøl, slik at gutta kan stikke på “Grillen” og dele en pomfrittes mens de har styremøte. Fint skal det væra! På vei hjem skal de innom Maxbo og spørre etter mer avkapp og resteplank, og plyndre haugen med gammel plank bak uthuset. Gjenbruk er tingen.
Så mens gutta nok en gang okkuperer store deler av tomta til snekkerier skal jeg rusle ut i boden og fille hørselvernet til gubben. Deretter skal jeg lempe kroppen ned på solsenga, og prøve å ta igjen litt søvn mens hammer, sag og drill lever sine egne liv. Akkurat nå angrer jeg litt på at jeg ikke utvida forbudet til mer enn bare musikk, og sa noe om hamring. Sommerjobb er fint det, for sprek ungdom med mer pågangsmot en vett, men JEG, gamla, vil ha ferie.
“Vi bloggere” er jo som kjent ytterst opptatt av å se dødsdigge ut til enhver tid. En ubetalt hobbyblogger midt i midtlivskrisa er intet unntak. Det er bare det at når pengene øremerket akrylnegler, Botox til sinnarynka og sånne fillers til leppene i stedet ble brukt til ormkur til kattene, ringeklokke til sykkelstyret og ei telefonregning, da er det begrensa hvor mye man får pynta på en noe sliten og forfallen kropp.
Ja, for det er ikke til å komme bort i fra at de siste ukene, til og med månedene har vært noe tøffe for måsafolket, og sånt tærer på et allerede forfallent ytre. Men denne uka skjer det fint lite, bortsett fra en tradisjonell 4.Juli tur til Lillestrøm i kveld, og fruen tenkte faktisk at hun skulle piffe opp denne litt slitne bloggkroppen bare bittelitt. Altså, det er jo en kjent sak at dersom man føler seg vel, så kjennes hverdagen unektelig også litt lettere ut.
Men så begrenser det seg da, hvor mye man får gjort med forfallet på budsjett. Sminke bruker jeg sjelden, og er derfor så dårlig på sparkel og glitter, at den muligheten uteblir. Sist jeg skulle bruke maskara stakk jeg meg i øyet med kosten og endte på legevakten med betent øye…Blir ikke lange blafrende vipper av sånt serrù, blir mer sånn rødsprengt øye-eple og salve!
Så kom jeg på den strålende ideen om å pønte litt på håret i stedet. Trenger jo ikke koste flesk å fikse litt på topplokket, freshe opp sveisen litt, om man kan gjøre det selv, her hjemme på badet. Så med hodet fullt av pågangsmot og gode ideer spradet jeg bort på Europris og handlet med meg en pakke en pakke sånn “Poly Blonde” sripesett. Ei sånn pakke med blekemiddel og snasen hette med hull, og så for meg at litt blonde striper i hanekammen ville være et sprekt tilskudd på bloggkroppen nå om sommeren! Inne på badet blanda jeg sammen det som lukta som en luguber Russisk forskningslab fra tidlig 80 tallet.
( Når man ikke har blogget lenge nok til å forstå forskjellen på realitet og ønsket resultat! )
I ei skål ved vasken etset et blekemiddel nesten hull i servanten, og jeg fikk et akutt flashback til 1992 da jeg og venninna satte fyr på naturfagrommet på Lillestrøm Videregående fordi vi leste litt feil i boka og ikke helt viste forskjell på dl. og liter…
Men når noe lukter strammere enn blomsterbeddet til Tante Randi der nabokattene sloss om å markere reviret, da er det jo nødt til å virke. Fordi jeg ikke har trent blogg-overarmene mye i vinter er styrken i armene relativt dårlig, og jeg forstod tidlig at det å bruke tid på å få hårtuster ut av den plasthetta som fulgte med ble for slitsomt. Jeg duppa derfor en hårbørste i blekemiddelet i stedet, og gredde det lett inn i hanekammen. Kunne jo like gjerne stripe manken litt skikkelig, når jeg først var i gang. Kanskje burde jeg bli urolig da taggene på børsten nesten smeltet vekk, og hodebunnen svei, men neida. “Yes!! Det funker!” tenkte jeg. ” Om bare 20 minutter er jeg nesten blondine!”
( Hobbyblogger, med akkurat nok styrke i overarmene til fire striper i håret! )
Fordi jeg ikke liker å sløse mer eller mindre tvang jeg eldste poden til å gre resten av kjemisettet inn i luggen. “Du kommer til å bli dritfin assa!” sa jeg! “Kommer bare til å se ut som om luggen din er solkyssa!”, og ungen gikk fem på!
Akkurat i det det svei så mye at det kjentes ut som om den Nordkoreanske presidenten hadde fyrt av ei atombombe i hodebunnene våre skylte vi faenskapen ut, både poden og jeg. Så tørka vi håret, og avduket “mesterverket”!
Men enkel forskning viser at billig ikke alltid er best, og at bloggkropp på budsjett ikke alltid funker. For undertegnede var slett ikke brunette med blonde striper, og podens lugg var i hvert fall ikke bare “solkysset”! Neida! For hanekammen min så ut som en opptygget og spytta ut gulrotkake, og poden…ja, han så ut som en narkolanger hvis storhetstid var over på 90 tallet da han solgte extacy på Eminem konserter og dyrket egne hasjplanter til “medisinsk bruk” i en bakgård i Drammen.
( Når man bare skal bli bittelitt dødsdigge, men blir seende ut som to småkriminelle hasjdyrkere fra 1998… )
Tidlig neste morgen tuslet vi krumrygget bort på Europris, godt gjemt under hver vår caps, og kjøpte hårfarge tilnærmet vår egen. Nå er håret tilbake der det var før “oppussingen”, og bloggkroppen er ikke engang tilbake på “scratch”…neida, den er enda verre! For når burota blomstrer, så gjør allergien det også, og mens håret får en sårt tiltrengt hårkur, sitter jeg her og nyser riskaker med ost og agurk, mens øynene er så hovne og såre at posene under dem legger seg i folder nedover kinnene, og lager skiller når jeg dupper av litt i sola!
( Host, nys, klø- repeat! )
Så nå sitter jeg her og blogger, ved bassengkanten som er så billig at den ikke engang er bloggbar, med den ubloggbare kroppen, med de ubloggbare neglene, med de ubloggbare hovne øynene og den spesielt ikke bloggbare og i hvertfall ikke stripete og blonde hanekammen min, men er passelig lykkelig likevel.
( Poseskille fra øya og ned til puppa…neidaså…bloggkropp detta her! )
For om litt ligger jeg uti det bassenget og dupper, for om det er noe en ubloggbar kropp kan bedre enn noe annet, så er det å flyte rundt i vannskorpa, og nyte det å være totalt ubloggbar og ganske forfallen.
Ikke akkurat dødsdigg, men ganske fornøyd likevel!
( Satser på å virke dødsdigg om man zoomer inn på Måsan fra Google Earth Map!)
Ønsker alle som titter innom en passelig bloggbar og dødsdigg onsdag!
På mandag satt jeg bare å gledet meg til denne uka var over. Så frem mot søndag kveld slik at vi kunne krysse uka ut av kalenderen, og starte helt på nytt. Visste at denne uka ikke ville bli særlig god, ville bare ha den unnagjort. Men nå sitter jeg her, og tenker at det er ingenting med denne uka som verken kan eller vil gå i glemmeboka likevel. For selvsagt har det vært tunge stunder, for alle fem her i måsahuset. Vi sørger forskjellig, alle på sin måte, ut i fra sine relasjoner til hun vi har mistet, likevel har vi alle også hatt gode dager, og det er mye med denne uka, mange små øyeblikk jeg ikke ville ha vært foruten. Midt oppe i sorg finnes det også glede.
Vi fant solmodne jordbær i grøftekanten denne uka også. Jeg og minsten skulle rusle oss en liten runde mandag kveld. En 13 åring har mange tanker rundt det å miste noen, og selv om dette er en prosess gutta har vært med på flere ganger før, er minsten enda ikke så gammel, og han har mange spørsmål. Da er det fint å sette på seg joggeskoene, og rusle rundt på de gamle traktorstiene, se på elgene som beiter borte i skogkanten, og bare snakke. Og midt mellom dype samtaler om jord og himmel fant vi jordbær. Små, røde, og smaken av skikkelig sommer. Mye mer enn en neve, og fordi vi ikke har for vane å traske rundt med ei bøtte i lomma fant vi strå. Hele veien hjem snakket vi om bestemor, og spiste jordbær. Trist og fint på en gang, et øyeblikk verdt å huske. Terapi på strå.
Stikke fra alt. Det var fint. Den dagen alle gutta var opptatt med sitt. Noen skulle snekre, noen jobbe, og noen bade og trene. Hele dagen. Så da stakk vi fra alt, gubben og jeg. Fartet over grensa for å finne pensko til minsten. Han vokser jo fortere enn ugress om dagen, og kunne jo ikke stille i joggesko i begravelse. Selv ikke det fineste slipset i butikken ville matche joggesko. Og det var fint å sitte i bilen en times tid hver vei, titte på tett skog, lange sletter, og blikkstille vann. Snakke om alt og ingenting, le av hvor store sko minsten måtte ha, fundere over hvor tiden ble av, og tenke tilbake på den gang vi handlet pensko til gutta som vi fikk plass til i håndflaten. Vi kjøpte basseng også. Hadde jo lovet gutta det når feriepengene kom, og selv om det ble en uke senere en planlagt ble det likevel godt mottatt.
Det bassenget vi skulle ha var utsolgt, men det vi fikk er mer enn stort nok likevel. Den kvelden avsluttet vi med middag ute, bare gubben og jeg. Gutta drev fremdeles med sitt, hadde allerede spist, og det var fint å bare være to, få maten servert. Vi gjør så sjelden sånn, altfor sjelden.
( Lokal sjappe, god mat, fin date. )
Frokost ved bassenget ute flere dager på rad. Fine øyeblikk. Varmt nok til å dukke under midt på formiddagen. Tygge knekkebrød, drikke kaffe, og krysse fingrene for at den litt dumdristige katta ikke mister balansen og detter uti. ( noen kryssa fingra for det motsatte, bare for underholdningsverdien i det! )
( Når man lever litt på kanten… )
Dagen vi fulgte båren til kapellet. De fine gutta som var ekstra snille med hverandre, snille med pappaen sin. Timene på Sørumsand mens ventet. Rart å tenke på at jeg vokste opp der, og hvordan det ikke kjennes ut som hjemme lenger. Fint, men ikke hjemme. Satt nede ved Glomma, på stenene jeg har sittet på så mange ganger i barne og ungdomsårene, nå sammen med gutta mine. Duppe tærne i iskaldt Glommavann, og bare være sammen på en dag som inneholdt flere inntrykk og følelser enn hva jeg klarer å formidle.
( Fineste gutta. )
Skogturer helt alene. Komme seg ut av huset, løpe og gå om hverandre, kjenne lukten av tørr skogbunn, og bare være en liten stund, sånn ca midt på dagen. Ikke møte på noen. Kunne gråte bare bittelitt, få ut litt frustrasjon uten at noen ser. Fint.
Blomsten! Den flotte og fargerike blomsten. Den kommer hvert eneste år, helt alene. Rett bak søplekassene, der det bare er ugress, spretter hver eneste sommer en blomst så stor og fin. Jeg lar den stå en liten uke, nyter synet av den hver gang jeg går inn porten. Så plukker jeg den inn, nyter den litt i en vase inne også. Som et symbol på noe nytt og fint i alt som ikke betegnes som vakkert.
Begravelsen. Alltid tungt.
Fint også. En fin ramme, en verdig og fin avslutning på noe som både var vondt og vakker samtidig. Noe endelig. Gutta som bar kisten. Så modige, store og små på en gang. Alle menneskene som kom, som var med oss etterpå. Tusen takk til hver og en, ord strekker ikke til i en slik sammenheng, men tusen takk.
Salmesang og Rock` Roll på samme dag. Vi skulle bare hjem, sitte i sofaen resten av kvelden, fordøye inntrykkene, slappe av. Men jeg hadde vunnet billetter i lokalavisen til konsert på Skansen den kvelden. To billetter til konsert med barndommens helter, og plutselig kjentes det riktig å dra likevel. Gjøre noe helt annet. Se folk, koble av, leve!! Så da gjorde vi det! Levde! Den dagen vi hadde tatt farvel med en kjær feiret vi livet.
( Når fruen rocker til pikedrømmen, sammen med nåværende ektemann, stesøster og stesvoger. Fine folk. PS: Glenn! Skylder deg en hundrings! Har du vipps???)
Vi sang med til sanger som i sin tid ljomet fra pikerommet på Sørumsand. På scenen stod han so i sin tid var nummer tre på lista over potensielle fremtidige ektemenn for undertegnede, sammen med Glenn Mederios, Jason Donovan og Mc.Gyver. Ved siden av meg stod den røslige, hårete og hjertevarme Lørenfallingen som vant hjertet mitt, over alle disse idolene. Fint! Vi traff gamle kjente, skolekamerater, gamle naboer, nåværende sambygdinger, og blogglesere!
( Slitne, likevel lykkelige. Første konsert sammen, 20 år som oss to. Vi har lovet oss selv å leve enda mer! Det virker som riktig tid nå! Livet er for kort til å sitte inne. )
Så mange blogglesere! Og jeg ble like sjokkert og overrasket hver gang en kom bort, gav en klem og slo av en prat. Er det mulig å treffe på så mange fine folk? Jeg var så sliten den kvelden, både fysisk og følelsesmessig, men alle jeg møtte, dere skal vite at jeg satte så pris på det. Takk for alle klemmer og fine ord! Fantastiske folk. Jentene som kom løpende etter meg da vi skulle dra hjem. Gamle elever det var fint å se igjen, de som fikk meg til å føle meg ung og steingammal på samme tid! De som smilende roper “Du ser dødsmye yngre ut i virkeligheten! Serr lissom, Hvor gammel er du??? Hæh?? 41?? Da ser du ut som 35! Serr sant da!!!”
Og da følte man seg ung og fresh, før de hever glasset, skåler og roper: “Mamma bare digger bloggen din!!!”
( Uklart bilde av herlig hendelse. Takk jenter, for en flott avslutning på en tung dag. You made my day!!! God sommer, fininger! )
Mamma lissom. Så da ble jeg steingammal igjen, og fikk føttene greit kjapt ned igjen på jorda! Nå skal det sies at disse mammaene har oppdratt flotte døtre, så, så altfor gæli er det jo ikke!
Avsluttet uka med en joggetur, og følte meg riktig så sprek, helt til jeg foran et titalls biler snubla i mine egne åreknuter, tryna så lang jeg var i veirenna, tygde ugress og grus, og ødela den eneste hele treningsbuksa jeg eier!!! Det finnes neppe et plaster nok for min sårede stolthet, og nå bare krysser jeg fingrene for at det ikke var kjentfolk i noen av bilene, og at ingen av de hadde dashbordkamera!!! Da snakker vi i såfall en YouTube- hit av dimensjoner.
( Når du snubler i egne åreknuter, og stoltheten blør!!! )
( Jah, da er det bare å vente på lønning da, så`n får handla seg ei hel treningsbukse. #Kløne )
Og det oppsummerer uka! Sol og regn, sorg og glede, knall og fall, samler og Rock`n Roll. Jeg er glad den går mot slutten, likevel glad for at det gode og alle de fine øyeblikkene den brakte med seg!
Håper du har hatt en fin uke, og at den neste blir full av fine øyeblikk!
