Det var forleden da jeg skrev om minner fra tidligere høytider jeg fikk ideen. I kommentarfeltet både her på bloggen og på facebook delte folk sine egne minner om julen, og nostalgien tok rett og slett tak i meg.  Hva er det med minner, da særlig minner om julen som gjør at de fester seg, og at de hver høytid dukker opp som perler på ei snor. For meg kan det være en spesiell julesang på radioen.  “Vi tenner våre lykter når det mørkner” fremkaller alltid minnene om juleavslutning i gymsalen på Vigernes skole i Lillestrøm. Minner om spente klassekamerater, snaue 7 år gamle, stående på rekke og rad bak det tunge sceneteppet. Luer på hodene, votter på hendene, og med lykter i hånden. Mørk gymsal spekkfull av foreldre og besteforeldre, læreren bak pianoet. Spenning, sceneskrekk og juleglede, alt i et. Akkurat den sangen.

Lukten av skog, kongler, gran, og kald snø bringer frem minner om henting av juletre i skogen. Bli dratt på akebrett innover gjenngrodde stier, komme hjem med det aller, aller fineste treet, og glede seg til å pynte det.

• Så kom jeg til å tenke på Kaspara. En beboer på sykehjemmet hvor jeg jobbet helger og netter da gutta var små. En nydelig dame. Rolig og lungn. Hun så dårlig. Så dårlig at hun trengte armen min hver gang hun skulle ut av rommet. Jeg husker den natten tidlig i Desember da hun og jeg ble sittende å snakke. Hvorfor vi ble sittende slik husker jeg ikke lenger, men jeg husker samtalen. Husker at hun fortalte hvordan sansene hennes minnet henne om barndommens jul, og hvordan hun savnet slike ting som lukten av nystekte kaker, ekte julegran, og svovelen fra fysrikkene som tente adventslysene. For slike ting er i dag mangelvare på de fleste sykehjem.  Batterilys tar over for vanlige stearinlys, julekakene fraktes i bokser til hver avdeling, fra et kjøkken langt unna, og kunstige juletrær står på stas i flerbruksstuene på de ulike avdelingene. Julestemning i alle disse tingene,for all del,  men de gjør ingen ting for sansene dine.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Og med dette i tankene, sansene, og den flotte damen jeg en gang fikk lære å kjenne, tok kreativiteten overhånd, og jeg laget meg et lite sansetre. Et som skal få stå i stuen denne julen, og minne meg på alt jeg elsker ved denne høytiden.

Jeg fant frem et par av kjeglene jeg laget i fjor på denne tiden, men som ikke fikk plass blandt årets julepynt. Her kan alt brukses. Kjegler av isopor, eller noen enkle man kan lage selv av papp eller tykt papir. Gjenbruk er tingen,  og nå kom de til nytte likevel, fjorårets julepynt. Deretter rotet jeg frem litt smått som skulle få “pryde” treet. Alle ting jeg har et forhold til, og som minner meg om jul.

Krydderurter, som laubær, kanel og stjerneannis. Kongler og granbar, og for dekoren sin skyld, gamle boksider og små garnnøster. De to siste heller ikke helt uten grunn, for selv om de ikke lukter så godt minner boksidene meg om eventyrstundene i mormorhuset i romjulen, og garnnøstene minner meg om alle de flotte strikkeriene bestemor pakket inn hver eneste jul.

Og nå står treet her på kommoden i stua og lukter aldeles nydelig. Det vekker juleminner hver gang jeg ser på det, kjenner på det, og ja, tilogmed sniffer på det. Ikke tar det stor plass, men jammen gir det meg en god del juleglede. Og så enkelt kan det altså gjøres. Mange fine små juleminner, samlet i et bitte lite sansetre.

Hvilke lukter forbinder du med jul?