Han spør hvert år, denne minste poden. Ikke tjener han penger selv, ukelønna er relativt lav og ganske sporadisk, og sparekontoen sin har han ikke engang tilgang til. Likevel spør han, hvert år. “Hva ønsker du deg til jul, mamma?” 

Og jeg svarer det samme som i fjor, og året før der, og årene før der igjen. “Jeg ønsker meg ingenting, gutten min. Jeg har alt jeg trenger!”

Det er liksom sånn man skal si, nå som man er voksen. Poden tuslet opp på rommet sitt igjen, lukket døren, og nede i fra stua kunne jeg høre han sitte der oppe og spille på kassegitaren. Han gjør alltid det. Sitter der oppe, spiller gitar, lytter til musikk. Hver eneste dag.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg ble sittende på sofaen og sveipe innom ulike nettsider på mobilen. Kikket på Zalando, Ellos og Skeidar og Ikea sine nettbutikker.  Da jeg sa jeg ikke ønsket meg noe, at jeg hadde alt jeg trengte, da løy jeg egentlig litt. For jeg har ting på ønskelista. Men det blir liksom sjelden mulighet til å handle inn stort til seg selv. Man skulle nesten tro at i en alder av litt over førr skulle man hatt mer på konto, at man kunne unne seg både det ene og det andre, men den gang ei. Det er en ærlig sak, rett og slett. For når Desemberlønna kommer er det ikke til å komme bort i fra, at selv med halv skatt og fornuftige innkjøp, så får pengene ben å gå på, og selv om ikke kontoen viser røde tall, så er det heller ikke særlig rom for de store utskeielsene.

“Hva ønsker du deg til jul, mamma?” Om jeg kunne velge, tenkte jeg, sånn helt uten å bry meg om kostnadene, jo da ville jeg hatt mer enn nok på ønskelista.

Et salongteppe. Et varmt salongteppe, fordi det er så gulvkaldt i dette gamle huset. En bluse jeg har siklet på ei stund. En altfor dyr silkebluse som jeg sikkert ikke engang hadde hatt samvittighet til å bruke. Den ønsker jeg meg. Varme vintersko, skikkelig varme og gode vintersko! Vitrineskap til den korte veggen i stua. Et med både hyller og skuffer. Frisørtime! Burde ha vært hos frisøren. Det ønsker jeg meg. Ny lommebok. Den jeg har duger. Den har mistet glidelåsen, men den duger. Likevel ønsker jeg meg en ny. Lusekofte og ullundertøy, selv om ullundertøyet jeg fikk for tre år siden er like fint. Ny sofa. En hvor putene ikke er nedsittet og slitne. En diger hjørnesofa som rommer en haug med tenåringer og et sett foreldre. Burde ikke være så vanskelig for nissen å stappe en sånn ned gjennom pipa…jeg er villig til å være behjelpelig med akkurat det altså! Levis olabukse, for det har jeg aldri hatt før. Slike overfladiske ting står på ønskelisten min, ting som kanskje er en selvfølge for hvermansen. Og jo mer jeg tenkte på det, jo mer kjipt ble det, å vite at ingen ting av dette er ting jeg kommer til å kjøpe meg med det aller første.

( Salongteppe, og ny sofa? Jo takk, men jammen har jeg mer enn nok likevel. )

Så joda, til å “ønske meg ingenting” var ønskelista jammen meg ganske lang likevel. Deprimerende? Njah, kanskje litt. Ærlig sak det også. Jeg logget ut av nettbutikken til Skeidar, la fra meg mobilen og lente hodet bakover mot sofaputene akkurat i det lukten av nytraktet kaffe nesten slo mot meg fra kjøkkenet.

Det er noe eget med lukten av nytraktet kaffe altså! Hverdagsluksus nesten. Det lukter hjemmekoselig. Og med en kopp kaffe i hånda og en litt irriterende kjelen pusekatt som ville varme kalde poter på fanget ble jeg sittende å tenke over alt jeg har. Ikke alt jeg ikke har. For tenk på alle de små gledene jeg tar for gitt, hver eneste dag. Slik som en kaffekopp, i en sofa. Gammel sofa vel og merke, men kjøpt og betalt!

Det å kunne tre føttene inn i varme ullsokker. Du vet den følelsen, når kalde tær varmes opp av deilig ull, og hvordan hele kroppen liksom blir varm i det føttene får på tykke, gode sokker.

Julegavene til gutta er kjøpt og pakket inn. Ikke de dyreste gavene, men likevel vet jeg at de kommer til å bli glade. Fryseren er full av deilig julemat. Masse mat som kommer til å vare hele jula, og sikkert lengre enn det. Varme middager som kommer til å samle hele familien rundt bordet, hver eneste dag. Ikke alle har det!

Julekjolen min er ikke ny i år heller, men jeg føler meg fin i den. Fin, og den strammer ikke over magen når jeg velter meg ned på sofaen i ribbe-koma etter julemiddagen.

( Tak og fire vegger, rommer alt jeg trenger og mer til. Heldig! )

Jeg har arvet en vinterjakke etter svigermor. Den er noen år gammel, men man kan knapt se den er brukt. Den er varm, virkelig god og varm. I banken står det nok penger til å betale regningene som kommer i Januar, og på under fire år skal tre gutter få førerkort på bil. Også det klarer vi. Bil har gutta selv spart til, spleiset på, og kjøpt.

Og jo mer jeg tenker på ting som dette, jo mer uviktig blir den ønskelista. For ingen silkebluse i hele verden, ei heller en ny lommebok, eller et salongteppe kan måle seg med fyr i peisen, mat på bordet, følelsen av tykke ullsokker på bare føtter, eller kaffe i koppen, og det å kunne feire jul i et hus jeg eier sammen med de jeg elsker høyest her i verden.

Og mens roen senker seg i sofakroken, mens jeg legger den ønskelista til side, og det nesten er på tide å fylle opp kaffekoppen igjen kommer minste poden ned igjen, med gitaren under armen.

” Jeg fant ut hva du kan få i julegave, mamma!” sier han, og setter seg ned på stolen foran meg.

Først stemmer han gitaren, så ser han på meg. “Er du klar?” spør han, og jeg nikker.  “Jeg har lært meg oldefar sin sang.” sier han, og så begynner han å spille. En liten uklar tone her og der, men jeg kjenner sangen. ” Livet er langt, lykken er kort”. Oldefar sin sang.

Og mens minsten spiller sangen som fremkaller både dypt savn og noen av de fineste minnene jeg har, svelger jeg noen kameler, skjuler noen tårer, og tenker at stort bedre julegave enn denne kunne jeg vel knapt ha fått, og den stod ikke engang på ønskelista.

Jeg tror aldri jeg har følt meg rikere.