Det knitret varmt i peisen, det putret en gryterett på ovnen på kjøkkenet, og denne litt småsløve, halvtrøtte husmora tuslet rundt i pysjen. Midt på dagen. Det var gufsent utevær, perfekt innevær, og jeg var fysen. Sånn skikkelig fysen. Ikke på sjokolade eller napoleonskake, noe som forøvrig var ganske uvanlig, men fysen på en skikkelig dessert. Noe digg som kunne avrunde en heller lettvint middag. Det måtte gå fort å lage, for podene og gubben var i ferd med å avslutte mekkinga i garasjen. Så da vred jeg hodet litt frem og tilbake, og med munnen full av ferdigkjøpte pepperkaker fra Europris kom jeg på noe lurt. Eller, jeg synes det var lurt da. For hos mormor fikk vi alltid dessert. Aldri noe storveis, ingen gastronomiske fem-stjerners opplevelser, men likevel alltid så smakfulle, og med tankene langt tilbake i tid, inne i mormors kjøkken nærmest siklet jeg til barndomsminnene om tilslørte bondepiker. En klar barndomsfavoritt, en hverdagsdessert, en liten glede i stetteglass.
Og mens jeg skylte ned en munfull ferdigkjøpte pepperkaker kom jeg på at jeg kunne lage en liknende dessert, med det jeg allerede hadde stående på kjøkkenbenken. Litt sånn på måfå, litt på sparket, litt sånn “man tager hva man haver”! For denne jula skulle jo uansett være stressfri, ikke sant. Raske løsninger, snarveier, mer tid til kos. Dagens dessert fikk derfor navnet “Avslørte juksepiker”, et fiffig ordspill, en avart av barndommes favoritt, Tilslørte bondepiker.
Og godt ble det, så absolutt.
Få ingredienser. Tradisjonelt, med smak av jul. Til fem store desserter brukte jeg fire epler, to ss sukker, en dl vann, litt kremfløte, kanel, og en raus neve pepperkaker.
Karamellsaus må til. Eller må, og må…jeg ville ihvertfall ha det, og laget kjapt en salt karamellsaus etter DENNE oppskriften. Mens den stod til avkjøling slang jeg raskt sammen resten av desserten.
Del eplene i små terninger, og legg i en kaserolle. La de putre seg møre sammen med 1 dl vann, to ts sukker, og en ts kanel. Avkjøl.
Knus pepperkakene, og pisk krem av fløten .
Så kan dessertglassene fylles. Jeg startet med karamellsausen, for liksom å dynke et nederste lag med epler i karamell. Nyyydelig! Deretter legges pepperkaker, krem, og igjen epler lagvis over hverandre, før man til slutt topper med krem.
Og bare sånn for å liksom toppe hele festen kjørte jeg på med litt karamellsaus på toppen, rett før servering. Så lett at det er reint latterlig, så raskt at selv ikke lynvingen kunne gjort det bedre, og så godt at det er fullt mulig denne desserten blir å finne på dessertbordet på selveste julaften også, sammen med riskremen.
Og dermed er jukseversjonen av barndommes favoritt avslørt, og tilført et hint av jul.
Avslørte juksepiker, fy flate jeg er genial! (sånn helt objektivt sett lissom!)
Blogges! ( Så fort jeg får igjen bukseknappen. #mett )
Noen ganger er det nok å bare synke ned i sofaen, nyte at huset er tomt og stille, lene hodet tilbake mot ryggputene, og kjenne at man er i ferd med å døse av litt. Midt på dagen. Så er man lykkelig. Tenker at dette øyeblikket er fint. Helt alene, helt stille, og så fint. For av og til blir man minnet på hvor skjørt livet er. Minnet på at det å leve ikke alltid er lett for alle.
Å duppe i sofaen var et fint øyeblikk. Fullstendig ro, trygghet i eget hjem, vel vitende om at stillheten senere på dagen ville erstattes av noe enda bedre. Lydene av tre poder som kommer hjem fra skolen, bilen til gubben som kjører inn på gårdsplassen, ringeklokka som durer når det kommer besøk, katter som mjauer utenfor vinduet, leie av kalde poter, klare for å krølle seg sammen i kurven foran peisen. Fint øyeblikk, til ettertanke.
( Når du er litt høy på høytiden… ser jo ut som om katta har røyka julekuler! )
Mandagen ble tilbragt på sykehuset, i narkoserus, bleik og groggy. Fint likevel, å vite at man er i trygge hender, blir tatt hånd om av dyktig fagpersonell. Det fineste øyeblikket? Det må ha vært da den eldre mannen som lå i sengen bak forhenget ved siden av meg på oppvåkningen begynte å synge. Han hadde fått servert kaffe, et par brødskiver, kviknet til og begynte å synge. “Ligger du her og synger du da?” spurte en sykepleier, en sånn blid ung dame med varme og ro i stemmen. “Ja!”, svarte mannen. “Jeg fikk plutselig en melodi i hodet, også måtte den bare ut!” Tenk så fint. Å være i så trygge hender på et sykehus, at melodiene i hodet bare må få komme ut, mens man drikker kaffe, og kvikner til. Herlig!
Tirsdagen var bra også. Tenk å ha en sånn gubbe som avspaserer, bare for å skjemme deg bort litt. Sjokolade og ostepop, kaffe og brus, servert i sofaen. Var kun en liten tur på apoteket for å lufte hodet den ettermiddagen, før jeg var tilbake i pysj og hvilemodus. Det kjentes fint.
Slike lettvinte middagsløsninger, smaken av jul. Fine øyeblikk.
Å finne frem eskene med julepynt. Ikke det at det hastet, men det er alltid herlig å finne frem gamle skatter. Sette nisser på faste steder, supplere med de nye julekulene jeg bare måtte ha sist jeg var på senteret. Se at måsahuset sakte men sikkert pyntes til jul, tenne lys under en skål kongerøkelse, og kjenne julelukten over alle julelukter spre seg i stua. Det var fint det. Har fuset på gløgg hele uka, men har enda ikke handlet inn. Til uka tror jeg at jeg ganske sikkert ryker på en flaske tomtegløgg, noe å glede seg til!
Å kjenne på at man allerede savner jobben. Elevene, kollegaene. Det er ganske fint. Da vet man på en måte at man er på rett plass til vanlig, sånn for sin egen del. Likevel kjennes det fint å kunne senke skuldrene hjemme akkurat nå, rusle rundt i ulltøy hele dagen, puste med magen, legge foten høyt og bare koble av litt. Ganske så fint å ha huset for seg selv noen timer hver dag, spise frokost mens man ser på “God Morgen Norge”, stryke en varm pusekatt på magen, vite at man ikke trenger å gå ut i snøkaoset utenfor vinduet. Planlegge et par venninnebesøk neste uke, fine øyeblikk, virkelig.
En tur ut på bygda fredag formiddag. Hadde planlagt en kaffekopp med Mona på cafeen. Rakk akkurat å sette gaffelen i et digert sjokoladekakestykke vi delte da flere kom, og til slutt var det fullt rundt det lille cafebordet midt i senteret. Deilig å se folk igjen, skravle litt, le litt. Fikk kyssa Pappa Vangen på panna, handlet en liten juleblomst, og ble kjørt hjem av gubben forkledd som privatsjaffør, samtidig som vi hentet minste poden på skolen. Fint øyeblikk ute på bygda før flokken samlet seg rundt middagsbordet hjemme. Fredager er fine altså. Selv om man ikke har vært på jobb hele uka.
Den barnslige gleden til tre ganske så store poder da de endelig kunne gå ned lørdag morgen, og åpne den første pakken i kalenderen. Blir man noen gang for gammel til julekalender? Neppe! Jeg er ihvertfall minst like gira over min, som gutta er over sine. Bare kalenderen i seg selv vil gi meg fine øyeblikk hver enenste dag frem til julaften.
( Dagens kalendergave til Janne fra “Julenissen”. Matfarge og sjokolade. Helt perfekt. Lover som sagt å legge ut bilde av alle pakkene hver dag på Snapchat og Instagram, så om du vil kan du følge med der. )
Så ble det søndag. Vi har ingen planer, ihvertfall ingen store. Jeg vil bake noe, litt usikker på hva. Kanskje loff til kveldens lassagne. Jeg har på følelsen av at vi blir mange rundt middagsbordet i ettermiddag også. Først skal jeg drikke opp kaffen, og slippe inn den våte katta som uler utenfor stuevinduet. Håper uken din har vært full av fine øyeblikk. Ønsker deg en riktig fin adventssøndag, og en flott ny uke.
For et par uker siden var jeg stresset med tanke på denne dagen. Måtte ha det meste i orden. Visste det kom til å bli en stillesittende jul, og det gjorde meg urolig, ironisk nok. Tanken på å ikke ha det rent nok, ikke få bakt nok, sånne ting jeg forbinder med jul, det gjorde meg stresset. Ikke fordi jeg vanligvis styrer og steller så voldsomt i Desember, men det er jo noe med disse tradisjonene da. Ting må være som de alltid har vært.
Så snudde det. Jeg vet akkurat når. Det snudde torsdag kveld. Ikke fordi det verket i foten, og jeg innså begrensningene mine for de neste ukene. Ikke fordi tiden begynte å renne fra meg.
Fordi den kvelden kom budskapet om at en av de aller vakreste, sterkeste, fineste jentene jeg vet om, ikke er blant oss lenger.
Det var uvirkelig. Sårt, vanskelig, og helt uvirkelig.
Så rant tårene. For hun som ikke er her lengre, for familien hennes, og alle som stod henne nær.
Fant trøst i bilder, minner, og samtaler med andre som var så glad i henne, og mens jeg lente hodet mot puta den kvelden slo det meg. Hva er det vi egentlig driver med? Hva er det JEG driver med? Sutrer og klager over vinduer som ikke er pusset, og bøsset fra peisen som fremdeles ikke er sopet opp. Som om det ikke blir jul om huset ikke skinner, eller det ikke er syv slag i kakeboksen. Hva betyr det egentlig, i det lange løp?
Hvilke minner har jeg fra julen, da jeg selv var liten? Er det hvordan jeg kunne speile meg i blankpolerte vinduer, eller er det tiden med familien?
Det er selvsagt det siste.
Jeg husker lukten av julebakst i kjøkkenet til bestemor. Smultringer og krumkaker fulle av kardemomme. Jeg husker lange skiturer med mamma og pappa, pølser på bål og kaffe på en sortbrent kanne. Jeg husker julegaveverksted ved kjøkkenbordet til mormor og morfar, lim, filt og glitter over alt, og ikke en eneste gang stoppet mormor oss barnebarna for å sope og vaske rundt oss. Jeg husker «Snekker Andersen», fortape seg i eventyret og bildene i boka, i armkroken til mamma.
Og sånn blir jula i år. Enkelt og greit. Julestjerna henger i vinduet. Vi har røde gardiner i hele stua, for første gang. Ikke fordi jeg synes det er lekkert, sånn rent interiørmessig, men fordi ungene ønsket seg det. Litt her og der, rundt om i måsahuset finnes tuster av granbar, en og annen nisse, og levende lys som skal tennes hver ettermiddag når mørket senker seg over bygda. På kveldene skal jeg sitte i sofakroken med varm kaffe, kjenne lukten av kongerøkelse, og glede meg over at jeg finnes. At jeg enda en gang får oppleve Desember, med de som betyr aller mest. For jeg er heldig som kan det, i år også.
Dagene skal fylles med akkurat det jeg orker, og det jeg vil. Jeg skal gå for lette løsninger med god samvittighet, og jeg skal holde på akkurat de tradisjonene jeg vil. Om vinduene skinner på julaften eller ikke er uviktig, rett og slett, for jul blir det uansett.
Jeg skal nyte adventstiden uten å irritere meg over bedrevitere og snusfornuftige synsere som går i fakkeltog mot gavekalendere og kjøpepress, og jeg skal overse og ikke la meg imponere av plettfrie instagramkontoer fulle av perfekte glansede julebilder. Jeg skal feire min jul, sånn det passer meg, fordi jeg vil. Jeg skal se dårlige julefilmer på Netflix, tørke støv bare der det syntes mest, og sope bøss under teppet.
Også skal jeg blogge, så mye jeg vil, bare fordi jeg har tid nå som jeg uansett må surre hjemme, og fordi jeg har lyst.
Jeg skal kose meg med kalenderen jeg fikk av “julenissen” i forrige uke, og jeg har lovet å dele pakkene jeg får med dere. Altså, dele slik at dere får se…beholde dem gjør jeg selv ass! Om jeg ikke legger ut bilde av presangene her på bloggen hver dag, så lover jeg å poste bilder i My Story på Instagram og på Snapchat hver eneste dag frem til jul. Følg meg gjerne der om du er en litt nysgjerrig sjel 😉
( Dagens kalendergave. Perfekt frokost! )
Jeg skal dele oppskrifter på lettvinte løsninger, bilder av hjemmelagede små juleprosjekter, og er jeg ekstra heldig vil kanskje du som titter innom dele dine førjulsdager med meg også.
Så i dag går tankene til den tapre, vakre jenta som for alltid vil ha en spesiell plass i hjertet mitt. Desemberhimmelen har fått en ny stjerne, og den minner meg på det som virkelig betyr noe.
Ønsker alle som titter innom en nydelig 1. Desember. Stress ned, gled deg over det du har.
Vi blogges.
Kjeeeedelig! Visste jeg bare burde legge vekk den holdninga med en gang, men klarte ikke helt. Kjeeedelig! Stod opp mandag morgen, sendte podene på skolen, kjørte inn til sykehuset. Kjeeedelig! Klarte ikke tenke på annet enn ukene jeg hadde foran meg. Stillesittende, og ja…kjeeeedelig!
Men pokker heller, skjerpings kvinne! Det slo meg ganske så fort hvor heldig jeg er! For på sykehuset svirrer det rundt av sykepleiere som gjør alt de kan for å legge til rette for at ting skal gå bra. En dyktig kirurg gjorde jobben sin, og tok seg tid til en prat etter narkosen. På vei hjem, med lomma full av piller og bagasjen full av krykker kjører gubben. Den snille, rause, gromme gubben som uten å blunke, og som med de største selvfølge har sittet og tvunnet tommeltotter på venteværelset i mangfoldige timer. Tålmodigheten selv, han som har sørget for nistemat og godt med drikke til veien hjem.
Vel hjemme venter den yngste poden som har redd opp sofaen, dandert putene og det varmeste pleddet. “Bare legg deg du mamma”, sier han, og brer teppet over meg. “Si fra om du trenger noe!”
Så henter han en sekk ved og tenner opp i peisen. Største poden sender melding. ” Stikker innom butikken på vei hjem. Noe du trenger?”
Mellomste poden varmer ei skål med suppe fra i går. Serverer med flatbrød. Ikke kjeeeedelig. Kjenner meg bare heldig.
Gubben tar en feriedag dagen etter også. Fint å være to den første dagen, blir med ut på en kjøretur bare for å få litt luft. Kjøper nystekte rundstyker, og spiser lunsj sammen hjemme. Heldig.
( God Morgen Norge og ostesmørbrød. Heldig! )
Alene hjemme den tredje dagen. Kjeder meg ikke. Trodde jeg skulle det, men leser litt i boka jeg startet på i høst. Sovner litt med foten høyt. Hinker ut på kjøkkenet og setter en bolledeig. Minste poden har satt en krakk og en stol der ved benken. Sitter og ser på at “Bodil” elter deigen. Tar meg selv i å lure på hva jeg gjorde før jeg fikk kjøkkenmaskin. Baker kringle, sittende ved kjøkkenbenken. Har all verdens tid. Drikker kaffe, mellomste poden traktet før han stakk på skolen, og den er fremdeles varm. Heldig.
Svigerfar kommer innom med en bunke bilder han har printet ut for meg. Var visst tomt for blekk på skriveren vår. Hva gjør vel det, når andre bare fikser. Får endelig satt bildene av minste tantegullet i rammer. Største poden fikser skruer på veggen, så henger vi de opp. Heldig.
Surfer litt på nettet. Blir stadig avbrutt av varsler fra Snapchat. Bilder av pusekatter, snødektet trær, julepynt, regnvær og gummistøvler. Mange som ønsker god bedring. Heldig.
Finner frem notatblokka, og skriver ned et par ting som må huskes før jul. Det er ikke mye, det meste er klart. Fyser på makroner. Franske makroner. Så da lager jeg det, bare fordi jeg har tid. Fryser ned de fleste, sparer en til minste poden. Drikker te og spiser makroner sammen når han kommer hjem fra skolen. Spør om tentamen gikk bra, og han nikker. “Helt ok, lissom. ” Det er bra nok. Heldig.
Pakker foten inn i plast og gaffatape, hviler den på kanten av badekaret mens resten av kroppen dupper i skummende varmt vann. Herlig! Føler meg ren, det er digg det. På med ulltøyet igjen, selv om temperaturen ute ikke er langt så kald som i går.
På bordet står en rykende fersk kransekake. Sjefen var innom i stad. Kranskekake istedet for blomst, en varm klem, ønsker om god bredring, og en liten oppdatering på kollegaer og elever. Savner dem alle allerede.
(
( Det er alltid noen som er mer sliten enn deg 😉 )
I morgen har de eldste podene, og gubben fri. Bare minsten skal på skolen. Det blir en stille morgen, og en deilig dag. Jeg skal møte ei venninne til en kopp kaffe, fraktes til døra av gubben, han henter igjen også. Jeg skal ut av joggebuksa, inn i jeans, ut og treffe folk. Til helgen starter advent. Mye å se frem til. Det er ikke kjedelig. Kjenner meg bare heldig!
Det sies at når det stormer som værst, da står man stødigst…eller noe i den duren. Er fryktelig dårlig på ordspråk, grønnere gress med ugler i mosen og ti tommeltotter på taket, og alt det der! Greia er den at jeg har vært fryktlig sliten en stund, på grensa til lei. Når skal det slutte og hope seg opp liksom? Jobben har krevd mye den siste tiden, mer enn vanlig, og når ettermiddagene kommer og dørene på skolen låses, da har jeg vært helt ferdig, både i hodet og kroppen. (ikke det at hodet kke er en del av kroppen altså! )
Men når sant skal sies har jeg vel heller aldri fått utfordre meg selv så mye som jeg har gjort den siste tiden, og når man utfordrer seg selv, så lærer man, og når man lærer, da utvikler man seg. Og litt sånn har det vært. Det har kommet så mye positivt ut av det hele, og akkurat det gikk opp for meg på fredag da jeg satt på kontoret og skrev et par meldinger til noen elever og kollegaer. Og det var et fint øyeblikk det, kjenne at man kommer styrket ut av det som noen ganger tar helt pusten fra en!
( Alene på kontoret littegrann en fredags ettermiddag. Sliten, men ganske så fornøyd likevel. Fin jobb, spennende jobb, fine øyeblikk. )
Å gå til jobben når når pusten lager frostrøyk, rådyrene spurter over veien og opp i lia, og gresset og trærne er fulle av rim. Fint øyeblikk. Fra varmegrader til kuldegrader på under et døgn, votter og skjerf den ene dagen, tøysko den andre. Ullgenseren henger fremme hele tiden, deilig å pakke seg inn i etter jobb. Vurderer å kjøpe meg kofte, på husflidene eller noe. En sånn kofte som kan henge fremme hele året, og brukes hele vinteren, og på kjølige sommerkvelder. Akkurat det drømmer jeg om nå. Koften mamma strikket til pappa for 30 år siden ligger i skapet, men er så tynnslitt at den snart detter fra hverandre. Tror jeg skal ta den frem igjen, la den henge til pynt på knaggen ved trappegangen fra nå av.
( Sånne kalde vintermorgener. Det er fint det! )
For en uke det har vært egentlig, en sånn som jeg vil tenke tilbake på som en av de fineste ukene dette året. Tror jeg har grått mer enn på mange år, men bare gledestårer. Tenk å være så heldig, være omgitt av så fine folk hele tiden. De av dere som følger bloggen fikk kanskje med dere innlegget om Pappa Vangen og nissene på kubbestolene? Da grein jeg litt. Tårene rant da en gavemild fremmed sendte meg julekalender også, signert julenissen. Herlighet, for en glede. Rause, flotte mennesker, sånne som gleder bare for å glede, ikke for å skinne eller høste ros. Tenk at de finnes, disse hverdagsenglene. Tror det er det jeg ønsker meg aller mest for 2019, at fler slår et slag for hverdagsgledene, og de små øyeblikkene. Det skal ikke så mye til å oppdage dem, ofte er de rett foran øynene dine.
( Og jeg bare, “Bring it on!”, denne har jeg sett før. Bli`kke no grining her ihvertfall! )
Jeg grein litt på onsdagskvelden og…herremin fnatt, dette må jo være den uka jeg har vært mest dehydrert, så mye snørr og tårer jeg har tømt kroppen for. Det starta egentlig bra, den ettermiddagen. Gubben skulle liksom være snill, og litt romantisk, så han stakk bort på Europris etter middag, og kom hjem med ei bøtte smågodt, og “Mamma Mia 2” på DVD, og plutselig var det duket for filmkveld i sofaen. Siden vi allerede hadde sett filmen på kino i sommer , var jeg i det minste denne gangen forberedt på at Meryl Streep hadde “tatt kvelden”, og lente meg selvsikkert tilbake i sofaen for å kunne nyte filmen og musikken skikkelig denne gangen. Men neida!!! Det MÅ jo være noe hormongreier, for jeg grein like pokker så fordømt mye denne gangen, at ansiktet ble mer rødt og hovent enn enn solbrent engelskmann på påskeferie på Mallorca! Men filmen var fortsatt fin da, for all del, og musikken like så…fint øyeblikk, egentlig!
( Jadaså, neidaså… Janne Hormonella Nordvang. Ikke akkurat sånn yndig litta snelle som er pen selv når hun griner ihvertfall! Ser ut som ei nyfødt ørkenøgle med kaktusallergi! )
Jeg gleder meg til jul. Skikkelig og, selv om Desember blir en lite aktiv måned for min del. Så mye gleder jeg meg, at jeg saumfarer instagram og pinterest for inspirasjon til kaker og dekorasjoner, og i går klarte jeg ikke å vente mer. Jeg hadde lovet podene at julegardinene skulle opp. De nye vi kjøpte i forrige måned, de som har ligget i en pose på skrivebodet under trappen. Røde julegardiner til hele stua. Har ikke hatt røde gardiner siden 1996. Det blir bra, en liten tyvstart på julepyntinga. Tidlig kanskje, men skitt au! Da gardinene var oppe hadde jeg så julestemning at jeg laget en liten krans til ytterdøren også. Gjør jo ikke noe om man tyvstarter litt med julepynten på trammen heller.
( Ei litta julekrans på døra, kjekt med epler om man har låst seg ute og har lavt blodsukker lissom… Skulle tro jeg var speider! Alltid beredt! Eller bare alltid litt fysen. )
Og etter alle de fine små øyeblikkene uka kunne by på, som hjemmelaget lassagne etterfulgt av is med varme skogsbær til dessert på en helt vanlig ukedag, lunsj på baker`n med ei venninne som også deler den oppfatninga at man blir akutt kjempeslank av å spise napoleonskake, bare man spiser litt salat først, pinnebrød på bålpanna med podene, og rusletur rundt Bjørkelangen med gubben når kveldsmørket legger seg over bygda, så ble det søndag, og her sitter jeg.
( Når du og venninda di har like stor selvtillit som dere har appetitt, men selvinnsikt er mangelvare! )
Kaffen min er blitt kald, men det gjør ikke noe, for det er mer på kanna. Vi blir mange til middag i dag, og skinkesteken er ferdig saltet og pepret. Lista over gjøremål som må være ferdig innen i kveld er nesten halvert, og selv om det er kjølig ute skal jeg logge av her, ta på meg joggesko, og gå. Gå, og gå, på stien rundt stigtjern, bare fordi jeg fremdeles kan! Travelt, men herlig likevel. Jeg tror denne søndagen vil stå i stil med resten av uka, jeg er sikker på at den vil bli full av fine øyeblikk.
Håper du har laget deg noen fine minner de siste dagene, og at uka som kommer blir full av fine øyeblikk.
Løper hit og løper dit. Skuldre så høye at ørene hviler på dem. Dårlig samvittighet for at jeg ikke har tid til, og alt jeg skulle gjort. Tårene kommer helt uanmeldt, helt ukontrollert, bare fordi ting hoper seg opp, så bjeffer jeg litt til noen som ikke fortjener det, også får jeg dårlig samvittighet.
Setter meg ned, trekker pusten, tørker tårer, starter på nytt. Alt går, må bare bruke tid, stresse litt mindre.
Setter over potetene, fyrer i peisen, putter føttene i gubbens alt for store tøfler, drar strikkejakka til bestefar godt rundt meg, og tusler over veien til postkassa. Irriterer meg over å måtte ut i kulda igjen. Herremin så susete det går an å bli, burde jo bare tatt med posten inn nåe jeg kom fra jobb, men hadde mer enn nok med å balansere handleposer, nøkleknipe og pc-veske.
Regninger og reklame. Som alltid.
Slenger posten på stuebordet, og skrur ned plata med de kokende potetene. Legger inn enda en vedkubbe, og forbanner dette gamle huset. Gulvkaldt så fort det blåser ute.
Poden blar igjennom reklamekatalogene på stuebordet, stopper opp litt, holder opp en papirlapp, myser litt, og sier : “Øøøh, du mamma? Tror du har fått post fra julenissen!”
” Morolkumpen!” svarer jeg bare, fortsatt med ryggen til, prøver å få litt futt i flammene i peisen.
“Jeg tuller ikke sier han!” og holder opp en papirlapp. “Den lå her mellom reklamene fra Coop og Mekk!”
Og han tuller ikke. I hånda har han en hentelapp ra Posten. Til Janne, fra Julenissen.
Jeg ler litt, og han ler. Julenissen, den var ny. Tror ikke det har stått til Janne fra Julenissen på noe siden 1982. “Hva tror du det er?” spør poden, men jeg aner ikke. Vi lar lappen ligge på bordet . Potetene er ferdige, og resten av flokken samler seg rundt middagsbordet. Vi blir sittende å snakke om hentelappen. Noen tror det bare er tull, at noen bare har hatt det litt moro på min bekostning. En annen er helt sikker på at det er fra Trine, ei venninne som av og til putter sånne ting i postkassa som hun vet at jeg kommer til å like, eller le av. En begynner nesten å tro på julenissen igjen!
Etter middag er selv måsagubben så nysgjerrig at han setter podene til å rydde bordet, slik at vi kan dure bort på posten og hente hva enn det er Julenissen har sendt.
Og joda, den unge mannen bak kassa har en pakke til meg gjemt bak disken. “Jasså.” sier han. “Vært snill jente i år du da?”, og jeg flirer litt. Pakka er stor, og det rasler spennende i den.
Hjemme igjen blir den stående på bordet en liten stund. Tre spente poder, snart voksne gutter, lurer fælt på om de ikke bare skal hjelpe meg å åpne… Plutselig blir liksom julemagien, og troen på Julenissen levende igjen. En liten del av meg vil egentlig bare la esken bli stående sånn en stund til. Vil nyte spenningen, og bevare magien. Det funker ikke lenge, for er det noe jeg er særdeles dårlig på å motstå, sånn bortsett fra stort sett alle kaker og George Clooney, så er det spenning! Så vi pakker opp, sammen, hele måsafamilien.
Og så plutselig senker de høye skuldrene seg. Alle tanker om stress og det å ikke strekke til bare glemmes. Tårene som renner nå kommer like ukontrollert som tidligere, men bare fordi jeg er tvers igjennom rørt, og skikkelig, skikkelig glad!
I esken ligger det 24 små pakker i pent papir, sirlig dandert. De lukter tilogmed godt. Såpe, eller parfyme. Vet ikke. Det lukter jul. Gjemt under pakkene, i bunnen av esken ligger det aller beste. Et håndskrevet kort, fra en fremmed.
“Vi har aldri møttes, vi kjenner ikke hverandre…”
I år har jeg, for føste gang siden mamma døde for 21 år siden, fått min helt egne julekalender. Det er vanskelig å skulle sette ord på hvor takknemmelig jeg er. For en fantastisk hyggelig gest, og det av en helt ukjent. Tenk at det finnes et menneske der ute, så hjertevarm og god, som har laget denne til akkurat meg. Jeg har ikke gjort noe som helst for å fortjene det, og jeg føler meg så heldig, så glad, og så veldig rørt.
Og nå bare går jeg her og gleder meg til advent, for hver eneste dag frem til julaften får jeg igjen oppleve den barnlige spenningen, og gleden av en ny overraskelse.
Det finnes engler der ute, og min er kledd i hverdagsklær. Jeg vet ikke hvem det er, hvor vedkommende kommer fra, eller hvorfor han eller hun er så snill med akkurat meg, men jeg vet en ting.
Jeg vet at et annet menneske har gjort meg gladere enn på lenge, og jeg vet at selv om vedkommende sikkert egentlig ikke er Julenissen, så brakte de julemagien tilbake til meg. Så til deg, du fantastisk rause fremmede. Jeg skulle så gjerne gitt deg en klem, men jeg håper du leser her istedet.
Pappa Vangen er en sånn mann man bare ikke kan unngå å bli umiddelbart glad i. Jeg kjenner han ikke veldig godt, lkevel vet jeg at han er raus, varm, og grom. Veldig grom.
Pappa Vangen er pensjonist. Han er pappa, og bestefar, og hobbysnekker. En sånn “altmulig-mann” som ikke skryter av seg selv, men som i det stille bare fikser og ordner, og sørger for at de han er glad i har det bra. Verden trenger sånne menn. Sånne som er grå i håret, har tid til en prat og en kopp kaffe, og som ser deg i øynene og hilser når dere møtes.
Pappa Vangen er pappaen til Mona, og Mona er min venn. Pappa Vangen og jeg møtes nå og da, som regel i forbifarten, og stort sett alltid i butikken til Mona. Han er på vei inn, når jeg er på vei ut, og omvendt. Bare av og til kommer vi omtrent samtidig, sitter bak disken noen minutter, og skravler litt. Pappa Vangen er omtrent like lett å bli kjent med som hans frue, Mamma Vangen. En perfekt match for den pensjonerte altmulig-mannen. også hun raus og hjertevarm.
Forrige uke hadde pappa Vangen bursdag. Hvor gammel han ble er uvesentlig, alder er bare et tall. Jeg viste ikke at pappa Vangen hadde bursdag akkurat denne dagen, ikke før Mona fortalte det da jeg var innom butikken for å prøve antrekk til catwalken på damenes aften. Da han plutselig dukket opp i butikken, og jeg ikke hadde verken bursdagskort eller presang, gjorde jeg det et hvilket som helst uskikkelig (og litt i overkant spontant) kvinnfolk ville gjort, og bød på et aldri så lite strippenummer i anledning dagen hans, fra prøverommet.
Altså, nå er ikke denne litt smådvaske kjerringkroppen mye å rope hurra for, og Pappa Vangen er som sagt allerede godt gift med ei snasen dame, så jeg tok den selvsagt ikke helt ut, men fra innsiden av prøverommet ropte jeg et aldri så lite gratulerer med dagen, og stakk en relativt bar, og ganske så ullent ubarbert legg med diverse åreknuter ut fra forhenget, og sang “Happy Birthday” med hes og sexy røst.
Mer skulle det altså ikke til for å glede pensjonert “altmuligmann”, og jeg trakk tilbake den småbleike, nakne leggen i god tid før Pappa Vangen led av akutt hjerteinfakt og pustevansker.
Så gikk det ei drøy uke, og jeg hadde helt glemt det lille strippeshowet jeg holdt fra prøverommet den ettermiddagen. Ei heller hadde jeg i mine villeste fantasier trodd at en ullen ankel full av åreknuter skulle ende i noe mer enn en god latter, men det var helt til å går. For mens jeg inntar lunsj på jobben får jeg en snap fra Mona, men bilde av to små nisser, sittende på hver sin lille kubbestol.
( Når man åpner en snap i lunsjen, og blir rørt til tårer! )
For pappa Vangen er en sånn mann som er enda mer glad i å gi enn å få, og som takk for strippenummeret, eller kanskje på tross av, eller en bestikkelse for å unngå flere slike spenstige “presanger” fra meg i fremtiden hadde han tatt turen ut i snekkerboden og laget to små kubbestoler av bjørk. Et herlig og kreativt stykke håndarbeide.
Og sånne små gester, slike små håndlagede presanger er det aller fineste jeg vet! Og plutselig fikk julen en real kickstart, og jeg ble helt varm langt inne i hjerterota.
( Når måsafruen gomler kake…kunne han valgt en mer treffende figur for undertegnede lissom??? )
Dette, det er ekte hverdagsglede. Fordi det er håndlaget, og fordi det er fra han. Pappa Vangen!
Sentimental som jeg er sa jeg noe slikt som at disse skulle skulle jeg ta frem hver jul, også skulle jeg tenke på han.
Kaldt og rolig trakk han på skuldrene og mumlet noe så unostalgisk som :” Jaja, jeg er jo ikke dau enda da!”
Så i dag ville jeg bare vise frem disse to små hverdagsgledene. For det er jo det jeg har denne bloggen til. Notere ned, ta bilder av disse små hendelsene, disse små tingene som er med på å gjøre hverdagen spesiell.
( Måsagubben på kubbestol. )
Så tusen takk, Pappa Vangen. Disse skal stå fremme hver eneste jul, i alle årene fremover, og jeg skal tenke på deg hver gang jeg titter bort på dem, selv om du ikke er dau enda. Om jeg kan gjengjelde tjenesten får vi avtale et møte borte ved prøverommet i butikken til Mona en dag før jul. Jeg kan by på en hvit litt lodden legg med ullsokk, eller rett og slett en real klem!
Jeg er litt slått ut om dagen kjenner jeg. Rart egentlig, for jeg har i grunn en god del energi når hver dag begynner, men så går lufta ut av ballongen så fort jeg lander i sofaen hjemme etter jobb. Det er et ork å lage middag, ork å skulle gå ut igjen av døra på kvelden, ork å skulle trene, ta seg av andre, ork å være sosial. Jeg legger meg med feber, svetter ut på vei til jobb, harker litt med sår hals, setter inn siste giret i siste arbeidsøkt, også punkterer jeg litt på kvelden.
Likevel smiler jeg denne søndagsmorgenen, for livet er skikkelig fint om dagen. Bitteliten feber, sår hals og stresshøye skuldre er bagateller egentlig. Det er ingenting i den store sammenhengen, bare en dump i veien. Hva som gjør dagene så fine likevel er det vanskelig å sette fingeren på, det er en kombinasjon av så mye. Mye små hendelser, mange små hverdagsøyeblikk. Som om hver lille begymring blir slått ned av større gleder. Det er godt.
Mandag satt Baghera i blomsterkassa under vinduet, og ventet på oss da vi kom hjem fra jobb og skole. Det passet seg sånn av jeg møtte alle gutta på parkeringsplassen etter jobb, også tok vi følge hjem. De små gledene kom som perler på ei snor. En pode hadde klart teoriprøven på biltilsynet, en hadde fått god karakter på en prøve på skolen, og en var bare skikkelig glad på brødrenes vegne. Da vi ruslet inn porten til måsahuset satt pusegutten i blomsterkassa og ventet på oss, og innafor døra landet vi alle sammen i samme sofa. Det var så fint å slumre litt i sofakroken før middag, gutta, katta og jeg. Sånne øyeblikk er så fine!
( Planta litt blomster i kassa…sånne som tåler kulde, og trenger minimalt med gjødsel. )
Tirsdag avspaserte jeg. Planen var å bruke dagen på alt jeg syntes jeg burde ha klart til jeg humper rundt på krykker, men jeg er vist skrekkelig dårlig på å følge planer. Istedet for vindusvask handlet jeg nye julegardiner, og istedet for rengjøring av badet stekte jeg ribbe! Og mens ribba stekte lå jeg rett ut på sofaen og bare nøt lukten, sånn omtrent helt til det var på tide å mekke sausen og potetene. Etter middag var jeg for mett til å gjøre noe som helst, og konkluderte egentlig med at det å avspasere fra jobb gjør meg skikkelig lat, og at det er helt greit. For den kvelden var vi mange rundt bordet, og koste oss med skikkelig juelemiddag, og det øyeblikket var verdt alt sammen. Mer skulle ikke til den dagen!
Jeg gleder meg så masse over kreativiteten til podene. At de ikke blir sittende inne på ettermiddagene og kveldene, men er ute med venner, trener, eller rett og slett er kreative. Jeg digger at de bruker kroppen, og fantasien. Minste poden har brukt uka på å snekre krakk av den store grana som blåste over ende i stormen i sommer. Digger det!!!
( Gjenbruk er tingen. Nå bli det ny krakk foran bålpanna! )
Onsdag tok jeg enda et skritt ut av komfortsonen, tredde på meg modelltrusa med sånn hold-in effekt, og rocka scenen på kjøpesenteret i regi av “Damenes aften”. Sammen med et knippe andre flotte kvinnfolk spradet jeg rundt på catwalken iført klær fra butikken til Mona, og resten av kvelden gikk med til skravling, høy føring av glass med sprudlebrus, og til å bare glede meg over disse små hendelsene som bygda byr på med jevne mellomrom. Fin kveld, proppet av fine øyeblikk, og litt shopping. Årets penbukse til alle juleselskapene jeg ikke skal i, er i boks!
( På catwalken på det lokale kjøpesenteret på onsdag, fortsatt ikke signert noen modellkontrakt…skjønner ingenting jeg! Foto: Mona Vangen, modelmamma og butikkeier. )
Når man likevel ikke får gjort alt man skulle er det like greit å gjøre noe helt annet. Lunsj med en god venninne denne uka var skikkelig fint. Et rundstykke med leverpostei ved kjøkkenbordet, en kopp varm te. Skikkelig fint øyeblikk. Bare sitte sånn og skravle litt, flire litt, lufte litt ideer og tanker, og fore bikkja hennes med leverpostei når hun ikke ser. Sånne små hverdagsavbrekk som bare gir energi, det er så godt.
( Roser og rundstykker. Hverdagsglede! )
Den kvelden jeg flata ut i sofaen og lo meg skakk av sesong ni av “Modern Family”. Jeg digger den serien! Noen ganger er det fint å se på noe som er så hjernedødt og dumt at man ikke trenger å tenke, bare le høyt noe som er så absurd teit. Det var et fint øyeblikk, et lite hverdagsavbrekk.
Eller den morran jeg og gubben sendte noen snapper frem og tilbake, og det slo meg at vi kanskje er det minst romantiske paret jeg vet om. Det er fint å kjenne på at man elsker noen så høyt, at det er greit å være skikkelig ufine med hverandre, og likevel vite at ting er bunnsolid. Sært, men fint! Lykke og kjærlighet kan definitivt være mer enn rosa skyer, enhjørninger og hjerter!
( Når kjærligheten tåler brutal ærlighet! )
Små reisebrev fra Marit som for tiden befinner seg i Afrika. Det er fine øyeblikk! Leve meg litt inn i hennes verden, se på bilder! Det er gøy det! Herlighet hva den dama ser og opplever i løpet av et år. Nytter liksom ikke å briefe med elg i hagen, og ekorn i takrenna, når venninna di har en sjiraff på skulderen! Missunnelig? Jeg? JA!!!
( Er det bare jeg som nynner introsangen til Løvenes konge inne i hodet nå eller? )
Den dagen jeg fikk være med to elever på gresset bak N-blokka på skolen, og “kjøre” drone. Dødskult! Lill læring, mest moro, og sånne ting som gjør arbeidsdagen variert og spennende! Gutta tok bilder med dronekamera, og jeg lovet å bruke et av de som profilbilde på bloggen! Burde sikkert valgt det som ble tatt rett før jeg fikk ei drone planta i panna og landa på rassen i det våte gresset, men gikk for et annet istedetfor. Uansett, spennende med noe jeg aldri har gjort før, fint øyeblikk!
( Når ei drone tar sikte på det vannkopp-arret panna di, da er du litt utsatt! )
Og der har du uken min, kort oppsummert. Stress og fine øyeblikk, i en salig og passelig fin blanding.
Mye av stresset får jeg ikke gjort noe med, det er litt utenfor min kontroll, og av og til må man bare tlpasse seg situasjoner, og gjøre det beste ut av dem. Noe av stresset er ene og alene min egen feil. Om ei drøy uke sitter jeg med foten høyt, og skal gjøre det helt ut Desember. Det passer ikke, selv om jeg har vært forberedt lenge. Det er litt kjipt å skulle akseptere at hele Desember blir stillesittende, for det er så mye jeg gjerne vil gjøre akkurat da, og før jeg blir sofasliter er det enda maer jeg gjerne skulle hatt ferdig. Kontrollfreaken i meg må rett og slett bare puste med magen, dessuten blir det jo jul selv om det ikke er skinnende rent i hver krok.
Men før den tid har jeg enda en ny og ubrukt uke forran meg, og den skal utnyttes til det maksimale. Jeg gleder meg til å finne de små øyeblikkene. I dag tenner vi et lys i måsahuset og tenker litt ekstra på henne vi mistet i sommer, hun vi skulle ha feiret i dag. Sånn ble det ikke. Vi har fine dager likevel, og det er godt.
Håper din uke har vært full av fine øyeblikk, og at dagene som kommer blir fulle av morgendagens beste minner. Nyt de små øyeblikkene, det er jo de som er selve livet.
Lukten av nystekt brød sprer seg i huset. Ikke fordi jeg er en sånn supermamma som gladelig står opp før sola for å bake til familien, men fordi jeg er en sånn litt småsløv mamma som helt har glemt å kjøpe brød, og bakst en tidlig søndagsmorgen er prisen man må betale for det. Helt greit egentlig, for lukten av bakst bare smetter seg lett inn i lista over ukens fine øyeblikk. Gleder meg til frokost. Brød så ferskt og varmt at smøret og brunosten nesten smelter på skiva. Det er digg det!
Våken tidlig var jeg uansett. Det har vært ei sånn uke igjen, med lite søvn. Mange tanker, mye planer, noen bekymringer man egentlig ikke rår over. Legg det sammen med en litt sår hals og varm panne, så blir det lett noen netter uten altfor mye søvn. Sånn på tampen av natta kjenner jeg litt på frustrasjonen over å ikke få sove, men så er det jo faktisk ikke noe værre enn at man står opp, og er våken noen timer til. Tre netter denne uka har jeg tuslet rundt i stua noen timer, bare kjent på stillheten. Det har vært litt fint egentlig. Jeg har tegnet litt, lest litt, og chattet med venner som også av en eller annen grunn ikke ligger og sover, Og plutselig blir sånne nattetimer til fine øyeblikk, også sitter man der og er takknemmelig for de ekstra timene man får istedet. (helt til man nesten sovner på kontorpulten i lunsjen dagen etterpå da!)
( Og katta bare: “Hei, fett, er du et nattedyr også? Lyst til å klø meg bak øret eller, så kan jeg røyte litt på pc`n din!?” )
Den dagen jeg fikk et brev i posten. En feit konvolutt hvor det skraglet spennende i innholdet da jeg ristet på den. Slike overraskelser. Herremin, jeg blir så glad. Et nydelig kort med herlig hilsen, og lakris-sjokolade fra Heidi og gubben. Fine folk jeg aldri har møtt, men som titter innom denne bloggen nå og da. Jeg blir helt rørt! Litt sånn satt ut egentlig, over at mennesker jeg ikke kjenner gjør slike små ting, bare for å glede. og jeg blir glad, skikkelig glad! For godteriet selvsagt, men særlig kortet, og tanken bak! Så tusen, tusen takk. Dette tror jeg lett topper alle ukas fine øyeblikk!
( Det er så mange fine folk der ute altså!!! Tusen takk Heidi, og husbonden! )
Jeg var potte sur den morran det startet å regne rett før jeg skulle på jobb. Tråkket på sykkelpedalene som om de stod om livet, og tenkte at det var skikkelig surt å skulle starte arbeidsdagen som ei søkkblaut katte, men akkurat i det jeg var i ferd med å bli skikkelig furten brøt hele kontoret ut i latter. For når ei litt bredrøvet kjærring setter seg på et vått sykkelsete, og høna suger vann som en svamp, da er det duket for opptil flere latterkuler fra kollegaer som plutselig blir standup komikere, alle som en. Og med en våt flekk på buksa , så strategisk plassert at det så ut som om jeg minutter fra fødsel, ble det liksom skikkelig stemning på kontoret der kollegaer kom med papirtørklær, håndklær og føner for å få skrevet mitt tørt før skoleklokka ringte, og sjelden har jeg vel ledd mer før klokken halv ni. Fint øyeblikk…til tross for en litt fuktig start på dagen.
Kaffe bak disken i butikken til Mona. Jepp, denne uka også! Fint øyeblikk. Bare sitte der blandt interiørskatter, når julepynten dukker opp i butikken, kjenne på stemningen og bare glede seg. Drikke varm kaffe fra cafeen på senteret, og dele en liten mandelkake med moccakrem, en liten gave fra cafe-eieren. Testet noen antrekk som nå henger klare til neste ukes moteshow på senteret. Jada, har sagt ja, med sommerfugler i magen, til å vise fram noen av klærne fra butikken til Mona på damenes aften neste ondsag. Burde bare bli modell på heltid vettu 😉
( Har lyst på alt!!! Klærne, julepynten på treet…ALT! Halvgammal catwalk modell i butikken til Mona! )
Den ettermiddagen og kvelden energien liksom aldri tok slutt. Det var fint, og ganske så uvant. For jeg var sliten etter jobb, tung i hodet. Tenkte at en rask tur rundt på Bjørkelangen ville løsne opp litt stive skuldre, og det gjorde det. Etter halvannen times tur rundt i tussemørket ville kroppen liksom enda mer, så jeg svingte innom Avancia på vei hjem, og tok en økt der også. Trente med gutteflokken i en tmes tid, og la meg i badekaret når jeg kom hjem. Fremdeles ikke skikkelig sliten, bare herlig tilfreds. Det var fint. Kjenne på energi, og ikke mangel på det! Et halvt år med trening begynner å gi resultater, og det er så herlig!
( Når energien liksom ikke vil ta slutt. Uvant, men skikkelig deilig! )
Date med gubben. Skjer ikke ofte, men fint er det. Middag ute, rusle litt rundt i gatene, snakke om gutta. Slutter foreldre noen gang å snakke om ungene sine? Fin dag, fine øyeblikk!
( Date med gubben. Jeg kaller dette bildet: Janne møter due. Gubben kaller det: Janne slipper en due. Begge deler er mer treffende enn jeg ønsker å utdype! )
Prøver å nøste opp litt gjøremål om dagen. Jeg vet at jeg blir sittende ufrivillig mye stille hele desember, og jeg kjenner at det stresser meg. Derfor er det godt med alt som er gjort, og forrige kvelden ble jeg ferdig med julekortene. Ikke bare er det herlig å være i mål, og å kunne krysse det av lista, men jeg koste meg så masse der jeg satt midt i et kaos av papir, lim, blonder og kakao. Fyr i peisen, noe godt i koppen, og blåse i rotet. Bare være kreativ i mange, mange timer, spille julemusikk (jada, jada, jeg vet det er tidlig!), og gjøre ferdig årets julekort. Nå kan de bare ligge der, klare til å skrives på, og sendes, en gang ute Desember. Fint øyeblikk!
( Årets julekort, check! )
Jeg har tenkt til å lage meg enda noen fine øyeblikk før søndagen er over og uka er slutt. Straks skal jeg ut på myra og plukke kvister og kongler til et par kranser som skal bindes. Så skal jeg opp i skogen og finne litt pinner og mose til et par små prosjekter, og i ettermiddag blir det katalogsurfing. Jeg skal kose meg med julekataloger, hente ideer, og bare glede meg til tiden fremover, selv om den blir hganske stillesittende. Men enn så lenge er jeg på bena, og det skal nytes! Men først, nystekt brød med brunost! Håper uken din har vært full av fine øyeblikk, og at du har meldt på en venn i konkurransen om en adventskalender.
I fjor på denne tiden snekret jeg sammen en liten adventskalender og ga den bort her på bloggen. Det finnes lite som gir mer glede, enn å kunne glede andre. Kanskje må det være det å kunne hjelpe en annen å glede noen de er glad i. Det var det jeg gjorde i fjor, og det er det jeg har tenkt til å gjøre nå.
Gjennom hele 2018 har jeg pakket inn til sammen 24 små adventspakker, av ymse innhold. Ingen ting er råflott eller dyrt. Her finnes alt fra egenpleieprodukter og små hverdagsgleder, til ting du aldri trodde du ville ha i hus. Felles for pakkene er at de i stor grad er myntet på en voksen dame. Jeg har ingen god forsvarstale for hvorfor det er akkurat sånn. Jeg tenker bare at det finnes så mange flotte kvinnfolk der ute med “snill pike” syndrom, damer som setter alle andre før seg selv, og stiller seg bakerst i køen når andre deler ut små og store gleder.
Kjenner du en sånn dame? Jeg kjenner mange. En av disse damene har allerede en kalender liggende her hjemme hos meg, og jeg gleder meg til å gi den til henne den første Desember. Å glede henne vil være min andre juleglede i år. Den første vil være å hjelpe deg med å glede noen andre.
Derfor, kjenner du noen, et skikkelig kvinnfolk, ei grepandes dame, en du er skikkelig glad i, som fortjener en adventskalender med 24 små julegleder?
Da vil jeg at du kort forteller meg hvorfor, enten i kommentarfeltet her på bloggen, eller under linken som omtaler dette innlegget på JanneNordvangBlogg på facebook. Tag henne gjerne, slik at hun kan se det du skriver om henne. Bare det i seg selv vil glede henne, enten hun vinner, eller ikke. Alle fortjener vi jo litt ros, og noen gode ord innimellom.
Dersom akkurat den du er glad i vinner, vil det komme en liten overraskelse i din postkasse også. De som fremsnakker andre fortjener jo også litt oppmerksomhet, ikke sant?
Og med det tyvstarter jeg jakten på årets mange julegleder, og håper at nettopp du vil være med å glede noen.
En vinner vil trekkes mandag 12 november kl 21.00, slik at adventskalenderen når frem til et realt kvinnfolk i god til før advent.
