Jeg skal være den første til å innrømme at det kanskje ikke har vært helt min uke, hva klokskap angår. Jeg vet ikke helt hva det er , eller hvorfor det er sånn, men jeg har gjort et par ting denne uka som kvalifiserer meg til finalist i kategorien forvirra middelaldrende kvinnfolk. Jeg brukte en hel dag på å lete etter mobilen min, som jeg til sutt fant oppe på brunosten i kjøleskapet. Jeg underviste to hele skoletimer, OG hadde møte med en kollega, mens jeg hele tiden hadde en kvadratmeter spinat mellom fortennene, uten at noen sa fra. Jeg vannet nok en gang den kunstige kaktusen, satte på g-strengen bak frem og brukte ca en halvtime på å lure på hvorfor undertøyet prøvde å hekte seg fast i eggstokkene, gikk rett inn i en glassdør jeg trodde var åpen, OG hadde hårgele på tannbørsten, og pusset tennene!

Og enda er ikke uka over. Igjen er det sånn ca 12 potensielle ulykkestimer å dumme seg ut på før jeg tar kvelden. Til tross for dette har det vært ei god uke altså, sånn egentlig. Jeg har ledd mye, og jeg har kost meg mye. Nytt dagene, og de små øyeblikkene. Virkelig! Så var det det å skulle samle alle de små øyeblikkene til ett innlegg da…ikke alltid lett og fatte seg i korthet når uka har bydd på så mange.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Liljekonvall. Skogen bak huset bugner av dem. En liten bukett ble med meg inn, og nå står de i en liten mugge på stuebordet og sprer sommerlukt i måsahuset. Våkne om morgenen, komme ut i stua til lukten av liljekonvall. Herlige øyeblikk, hver morgen!

Den dagen jeg sluttet tidlig, og kunne dra fra jobb en time tidligere enn vanlig. Rakk og sette en gjærdeig på morgenen, bakte den ut når jeg kom hjem, og kunne overraske podene med rykende ferske horn etter skolen. Det var et fint øyeblikk. Ingen som skulle på jobb etter skolen, ingen som skulle flakse videre på trening. Bare gutta og meg, med all verdens tid til å sitte rundt spisebordet, snakke og spise. Hverdagslykke!

Peonene! De rosa peonene. De jeg fikk etter konferansierjobben forrige uke, og som enda står så fint i det gamle melkespannet, i kroken innerst i stua. Hver gang jeg går forbi dem kommer en eim av sommer, og gamle minner, og jeg klarer ikke la vær å stoppe opp, og snuse inn lukten av barndommens somre. De lukter mursteinshus, bestevennen i etasjen over, solkrem, bare føtter i varmt gress, full fart på huska, plommetrær og mammas peoner i blomsterbeddet. Så mye minner, i en liten blomst. Rosa lykke, fine øyeblikk!

Den dagen stua var ren. Eller dagen er vel å ta i, for fem mennesker og to pusekatter sørger for at ingen flekk i måsahuset er ren lenge av gangen, men akkurat i det jeg fikk satt nyvaskede trekk på sofaen, og laminaten var relativt støvfri og blankskurt, da bare stod jeg i åpningen inn til stua, og nøt øyeblikket! Det er noe merkelig tilfredsstillende med rene gulv altså, på kanten til opphissende faktisk! Er det et alderdomstegn tro??? Uansett, fint øyeblikk!

Den kvelden jeg bakte lavkarbobrød. Skikkelig digg lavkarbobrød. Helt på slump, også ble det så innmari godt. Også tenkte jeg inne i det mindre kloke hodet mitt at “Nei nå Janne, nå kommer du til å bli både syltynn og veltrent, for dette brødet er så sunt at selv Grete Roede hadde applaudert deg!” 

Så åt jeg først et stykke med salat og kokt skinke, og kunne nesten kjenne kiloene rase av rundt midjen. Men en time senere var jeg fysen igjen, og før jeg viste ordet av det satt jeg der og tygget på lavkarbobrød med et så tykt lag av smør og Nugatti at brødskiva under knapt syntes… Jommen sa jeg lavkarbo! Men vet du, det ga jeg blanke i! For det var godt! Skikkelig godt, og jeg er gammel nok til å spise Nugatti og smør på brødskiva om det er det jeg fyser på! Så da bare koste jeg meg glugg, og tenkte at akkurat det, det var et fint øyeblikk! Syltynn og veltrent kan jeg bli en annen gang!

Og når vi først er inne på sånne fine små øyeblikk med store utskeielser…. Brownies med salt karamell og peanøtter! OMG!!! Enda en oppskrift på slump, en kveld midt i uka, bare fordi vi hadde lyst på noe til kaffen! Fyttigrisen så godt! Det var et fint øyeblikk det. Alle fem samlet i sofaen, ferske brownies, film på TV, og kaffe. Herlig!

Treningsturen rundt Stigtjern med Mona! Fint øyeblikk. Særlig pausen! En lang pause på krakken ved vannet, sitte sånn og dingle med bena, kjenne sola varme i ansiktet, preike om livet og sånn. Hmmm, lavkarbobrød med Nugatti, brownies med salt karamell, og treningstur med pause….kanskje ikke den mest helsebringende uka…Jaja, samma det. Trivsel er også helse!

Den kvelden de eldste podene ble sittende og mimre ved middagsbordet. Snakket om oldemor og oldefar, hvordan de savnet å kunne reise på besøk til oldemorhuset på Riis, spise fyrstekake, og leke med togbanen til oldefar. Der og da føltes minnene så gamle, som om de gamle har vært borte en evighet allerede. Så forsvant podene ut en tur, og en time senere fikk jeg en Snap. De hadde kjørt en tur til kirkegården på skedsmo, satt ned noen blomster på graven til oldemor og oldefar, og kjørt forbi huset på Riis. Og plutselig bare rant tårene mine, helt ukontrollert. Av savn, og av glede. For guttene blir så store, og det er så altfor lenge siden jeg lo så jeg ristet av morfars vinnende vesen, eller strøk den myke hånden til mormor. Men å vite at de satte så sterke spor i de unge podenes liv, det gjør godt. Å innse det, bli minnet på det, det var et fint øyeblikk.

Morgenen etter regnet det. Som bestilt egentlig. For da kunne jeg finne frem mormor sin paraply, gjemme meg for regnet under den på vei til jobb, og la tankene vandre til den gamle damen som var så redd for å få regn i de nyrullede krøllene. På vei hjem kjøpte jeg med fyrstekake, bare fordi. Fint øyeblikk!

Røde bukser. Jeg kjøpte de for snart tre år siden, og de har bare ligget i skapet. Ble for vågalt for et vanedyr som meg. 42 år og røde bukser lissom…utenkelig. Dessuten fikk jeg bulkete knær i buksa! Jepp, har man ikke nok komplekser fra før, da finner man på nye! Men så tenkte jeg, at kan jeg spise lavkarbobrød med smør og nugatti, så kan jeg jammen bruke røde bukser også! Så da gjorde jeg det! Ute blant folk! Og akkurat det øyeblikket, på vei til jobb, rusle på gangveien, lukte på nyslått gress og løvetann i grøftekanten, spise et eple søtere enn et sukkertøy, i røde bukser! Det var fint! Små gleder!

Male stua til Mona. Tilbringe lørdagen med kost i hånda, flire og le, male litt, mens måsagubben og podene var på rally! Fint øyeblikk!

Løpetur i regnet! Kjenne at kroppen blir gjennomvåt av svette og varmt sommerregn, kjenne seg sliten, slik at man nesten hiver etter pusten, for så å komme hjem til en varm dusj og tørre klær! Nydelig øyeblikk!

Og sånn var uka, hverdagsøyeblikk på rekke og rad. Våte tær, og møkkete joggesko. Varme bad og tørre ullsokker, sol på trappa, og fyr i peisen. Tårer og latter, nugattibart, og hårgele på tannbørsten. Ren stue, og rotete kjøkkenbenk, høylytte diskusjoner og gode klemmer, popcorn og spinat…ikke samtidig da! Hele spekteret, små øyeblikk som skaper livet. Ganske fint egentlig! Alt dette, alle disse øyeblikkene, i en liten uke.

Ønsker deg en nydelig søndag!

Hva var ditt beste øyeblikk denne uka?

Har du noen gang tenkt på sånn reinkarnasjon? Om du har vært noen andre, eller noe annet i et tidligere liv? Eller om det er noe spesielt du ønsker å komme tilbake som? Du vet, dersom St. Peter nekter å åpne perleporten den dagen du banker på, og sender deg i retur tilbake til jorda?

Jeg har aldri vært spesielt spirituell av meg, ikke sånn egentlig! Jeg tror på livet, her og nå, og alt annet, hva enn det måtte være, det får komme som en gledelig overraskelse. Ihvertfall er det sånn jeg har tenkt, frem til i dag. De som har fulgt bloggen en stund vet jo at jeg ikke akkurat er en sånn blogger som klarer å prestere optimalt hva bilder og perfeksjon angår, og de aller mest våkne leserne vil også huske innlegget jeg delte for noen uker siden, da jeg i strekt medlys og med skjeve hornhinner trodde jeg knipset bilder av kattene, men endte opp med en serie særs uflatterende bilder av meg selv istedet, da kameraet på mobilen var stilt inn på slikt moderne selfiemodus…

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

I dag gjorde jeg samme blemma. Skulle bare ta et bilde til instagram av gjærdeigen som hevet over alle støvleskaft… ( et uttrykk bare, slapp av…den hevet selvsagt over bakebollekanten! ) Men nok en gang hadde jeg glemt å snu mobilkameraet vekk fra selfie-mode, og knipset en liten bildeserie av meg selv. Når man i utgangspunktet ikke er en sånn stjerneblogger med feilfri hud, smilehull, og blenda-hvite tenner, hjelper det iallefall ikke at man i tillegg tar bilder når man tygger på et ostesmørbrød så full av smeltet cheddar at det fester seg i ganen.

( Gjærdeigen ser du ikke…men dobbelthaka, den har jaggu hevet godt den og… )

Bildene hadde jeg selvsagt tenkt til å slette, da de slett ikke var brukandes hverken på blogg, Snapchat eller instagram, men ved nøyere ettersyn blei denne dama nesten brå-religiøs. Eller sånn akutt spirituell! Fikk en sånn indre trang til å finne frem en batikk-farget poncho, lage løvetannsaft, og danse naken rundt et sangthansbål mens måsagubben spilte indianer-trommer! For aldri har livet kastet på meg en klarere åpenbaring! Selvsagt finnes det reinkarnasjon, og jeg vet akkurat hva jeg var i mitt forrige liv!

Ei ku!!!! Herregud! Finnes det et sikrere tegn! Bare se på bildene. De taler for seg selv! Jeg kan jo ikke ha vært noe annet enn en diger melkeku…passer i grunn godt med de mye omtalte jurene jeg har i sports- BH`n i skrivende stund også! Intet mindre enn en simpel drøvtygger!!!

Eller så er det bare universet som prøver å fortelle meg at jeg burde slutte å blogge…sånn siden jeg ikke klarer å ta et simpelt bilde av en enkel gjærdeig engang.  Hmmm, kanskje det bare er sånn det henger sammen! At høyere makter rett og slett prøver å fortelle meg at jeg er dum som ei ku!

God himmelsprett da dere…vi blogges!

( Dersom jeg får tatt noen bedre bilder snart! )

En uke så full av nerver at det tidvis kjentes som om evnen til å puste hang i en tynn tråd. Likevel så full av spenning at sommerfuglene i magen hadde ADHD, alle som en, og til tross for at kroppen stod i konstant “giv akt”, var det også noe spesielt tilfredsstillende ved å bare stå i det. Stå i alt sammen, gjennomføre, overleve! Jepp, det har vært ei bra uke, virkelig, selv om jeg sikkert hadde svart noe ganske annet i en særdeles sarkastisk og ironisk undertone sånn ca tirsdag ettermiddag.

Og oppe i alt dette kaoset av menneskelig virrvarr, så har det bugnet av de små øyeblikkene som du bare vet er verdt å ta vare på. Noen ganger har øyeblikkene bare vart noen sekunder, andre ganger minutter, og et par ganger, noen timer i strekk.

Den lille lappen på matpakken i kjøleskapet, mandag morgen. Den var et sånt øyeblikk. En eller annen pode, fremdeles ikke sikker på hvem av dem, hadde kvelden i forveien lagt en lapp på matpakken jeg skulle ha med på jobb, vel vitende om at i tillegg til kalde føtter og nerver, skulle opp lenge før podenes vekkerklokker skulle ringe, og ville likevel ønske den gamle mora si lykke til på eksamen.Jeg pleide å gjøre sånn, da podene var mindre. Skrive små beskjeder på mellomleggspapiret i matpakkene. Ønske de en god dag, en liten personlig hilsen, eller en litt teit vits. Det er lenge siden jeg gjorde det sist, men en av podene har tydeligvis husket det, og denne morgenen gjengjeldt “gesten”. Uansett, fint øyeblikk.

( Når poden glimter til! Små gleder! )

Mandagen bestod av en eneste lang skriveøkt, den første dele av eksamen. Jeg hadde ikke akkurat ventet at den dagen skulle bestå av så mange fine øyeblikk, men når jeg tenker tilbake gjorde den det! De fine kollegaene fra kontoret som titten innom meg med jevne mellomrom, alltid med et smil, eller et oppmuntrende klapp på ryggen. Avdelingslederen som kom med godtepose full av godsaker. Bibliotekaren som steppet inn da printeren ikke ville samarbeide med personalkortet mitt. Regnet utenfor vinduet  som trommet på takplatene over inngangspartiet og laget en herlig beroligende lyd, slik at jeg kunne lene meg tilbake i stolen med jevne mellomrom, og puste med magen! Følelsen av å ha levert! Levert den første skriftlige eksamen på 20 år! DET var et herlig øyeblikk det!

( Jeg liker ikke dette bildet. Ikke egentlig. Bollekjaker, trette øyne, ustrukturert hår, grevinneheng fra albuen og opp til skulderen! Jeg liker det litt også. Sånn egentlig! For det pynter ikke på noe. Sånn var det, sånn kjentes det, og denne dama fikk det til! Akkurat sånn hun er! Foto: June, hobbyoptimist, kollega og venn. )

Den ettermiddagen verden var blitt grønn! Ok, så har det blitt stadig grønnere over id de siste uken, jeg vet det, men det var som om jeg tråkket over hovedveien og inn til måsahuset etter jobb akkurat denne ettermiddagen, også hadde det skjedd så mye på bare få timer. Som om hele måsan hadde sprunget fult ut i løpet av arbeidsdagen. Trærne og hekken hadde fult utsprungne blader, og gresset som egentlig ikke skal vokse midt i grusen i innkjøringen hadde bare eksplodert! Som jeg sa, verden hadde blitt grønn. Det luktet tilogmed grønt! Så da traktet jeg en kopp kaffe, satt meg på trammen, og nøt lukten og synet av grønt før jeg tok fatt på ettermiddagens planer. Og grønne øyeblikk, de er fine de!

( Den dagen det var så grønt! )

Tirsdagen, og den praktiske gjennomføringsdelen av eksamen. De tre jentene, de flotte skole elevene som som bidro på best mulig måte, bare ved å være seg selv, slik at jeg kunne gjennomføre eksamen. Jeg har retningslinjer jeg må forholde meg til, taushetsplikt. Det er viktig for meg å ikke blande jobb og blogg, det ville være uetisk, rett og slett. Men jeg må bare si at disse jentene, de er gull verdt, og jenter, om dere leser bloggen i dag, vit at jeg er uendelig takknemlig for hva dere gjorde for meg på tirsdag. Takk for at dere er dere, takk for tilliten dere viser meg, ikke bare på tirsdag, men i hverdagen! Og jeg mener det deg sa til dere på torsdag. Slutt aldri å være akkurat slik dere er, for dere er bra nok. Alltid! Ungdom altså! De vet å lage gode øyeblikk for sentimentale hobbybloggere.

Tirsdag kveld, da tordenskrallene braket over bygda, og himmelen åpnet seg. Da resten av bygdefolket trakk seg inn under tak, men Mona hadde vært på sporten og kjøpt magebelte med plass til vannflaske, og overtalte meg og June til en trimtur i skogen, slik at hun kunne få innviet magebeltet….

( Motivert og mindre motivert, godt utstyrt med lettere treningsmotvilje og sprett nytt magebelte med plass til vannflaske! )

Så da ble det tur, i skogen, i regnvær og torden, og det ble så fint! For jeg trengte det akkurat da, ut å lufte hodet etter to dager med eksamen, sortere tankene før den tredje og siste eksamensdagen. Og latteren sitter løst når June ikke har den helt store dagen og går bakerst i troppen og kjefter på Mona som av en eller annen grunn fikk superkrefter av magebeltet med plass til vannflaske, og løper opp bakkene mot utsiktsposten. Og jeg kunne gå i midten og bare nyte. Nyte energien fra Mona i ledelsen, og le av glosene den mindre engasjerte kjeftesmella June klarte å lire av seg noen meter bak. Og på toppen, der ble vi bare sittende, dingle med bena i oppholdsværet, puste ut, snakke. Senke skuldrene helt før vi tok fatt på hjemveien. Og det var et fint øyeblikk det!

( Dingle med bena, puste tungt, strekke ut, se utover bygda! En tur i regnet! Undervurdert!)

Stenge verden ute en kveld midt i uka. Putte propper i ørene, pakke seg inn i et mykt sofateppe, spise sjokolade med god samvittighet, se hele Sound of Music fra begynnelse til slutt, og synge surt og høyt med på alle sangene uten å kunne høre sin egen stemme! Fint øyeblikk!!!

( Yodelei-yodelei-yodelei-hi-hooooo! )

Forsvare ekamensoppgaven på onsdag, og bestå! Ferdig fagarbeider! Fint øyeblikk!!!! Kjempefint! Kjenne at det man har gjort er bra nok! Få anerkjennelse og bekreftelse på at jobben du har lagt ned er god. At noen ser hva du kan, at jobben du gjør er viktig! Fint øyeblikk. Jeg har tenk på det i ettertid, sagt det til et par kolleger også, at alle mennesker burde hatt en slik sensor på skulderen sin. En miniutgave av akkurat denne sensoren. En som så det gode du gjorde, som hvisket deg i øret at dette er fint, dette får du til! Du er god! Jeg ønsker meg det til jul. En skuldersensor, med hjertevarme og myk stemme. En karamell frappe på vei hjem, bare for å feire! Det var et fint øyeblikk!

( Løs mage, waiting to happen, men verdt det! Fy flate så godt!!! )

Bli stoppet på Coop på Aurskog på vei hjem eksamensdagen. Et sted mellom kjøledisken med melk og youghurt og brøddisken, av en fargerik damen med handlekurv, som også bare ville si at “du er så god”! Der og da ble jeg akutt rød i kinnene, og lettere forfjamset og forlegen, slik jeg normalt blir av spontane komplimenter, men du verden for et fint øyeblikk! Et sånt jeg hadde med meg resten av uka, et sånt øyeblikk jeg kan hente frem igjen og igjen, som får meg til å smile. Tusen takk.

Ladies evening på Sørumsand på torsdag. Et kjempefint øyeblikk! Et langt øyeblikk! Tråkke ut av komfortsonen igjen. Møte gamle kjente, hilse på nye mennesker. God mat, latter, varme klemmer, sommerens moter, og fornuftig bruk av dårlig nettkjøp. For en kveld.

( Gloheit konferansier avkjøler seg i vårlig bris mellom slagene! ( Fader ass, jeg burde jobbet som overskrift-ansvarlig i landets største avis eller noe!) )

Å komme hjem fra Trines med en pose rykende ferske kanelsnurrer! Et fint øyeblikk! Sent en torsdag kveld, legge seg lenge etter resten av huset, bare fordi energien i kroppen ingen ende vil ta, og den første arbeidsøkten på fredag ikke starter før til midttimen. Kaffe med fløte, og kanelsnurrer, alene i sofaen. Bare sitte slik og nyte stillheten, alenetiden, og vite at alt man har stresset med denne uka er over! Nydelig øyeblikk!

( Kanelsnurrene smaker alltid best når man ikke har laget de selv! Disse var GODE!!! )

Og slik gikk uka. Trøtt som en dupp, våken som en …hmm…jaja, våken! Sur og blid, nervøs og lettet. Velkledd og avkledd, gjennomvåt og tørrskodd, skravlesjuk, og introvert. Hele spekteret, akkurat slik en god hverdagsuke skal være. Helt til slutt må jeg bare sende en ekstra stor takk til alle de som gratulerte meg på instagram denne uken, etter bestått fagprøve. Overveldende, rett og slett! Tusen takk! Og da trer jeg av, logger ut, og nyter søndagen, slik søndager er til!

( Tre dager med dårlig nattesøvn og stress har ikke gjort a noe vakrere, men eksamen, den har a bestått!!! )

Lag deg noen fine øyeblikk i dag, sett standarden for uka som kommer. Det er verdt det! Vi blogges!

Jeg skal ikke skrive langt. Ei heller detaljert og utbroderende. Jeg skal bare notere kort, her på bloggen, for ikke å glemme denne følelsen jeg sitter med akkurat nå. Får når helgen er over, og vi tar fatt på hverdagen igjen, da svinner denne følelsen. Følelsen av innvendig boblende glede over å enda en gang ha tråkket et skritt utenfor komfortsonen, og kommet ut av det nogelunde helskinnet.

For i går turet vi til Sørumsand, Mona og jeg. Jeg som småskjelvende hobbyblogger med en litt spontan  konferansierjobb foran meg, Mona som moralsk støtte og kamera-ansvarlig!

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Spontan konferansierjobb er å ta vel hardt i… For det er noen uker siden jeg sa ja. Det er bare det at jeg, av gammel vane, sa spontant ja, også angret jeg etterpå. Jeg er sånn…litt personlighetsforstyrra på den måten. Tenker først at “Å fyttikatta, det blir sikkert gøy”, for så å snakke meg selv ned til mentalt sammenbrudd, og angre som pokker! For det er ikke til å komme bort i fra at sofaen hjemme, og en king size pose ostepop fra Coop er langt mer fristende enn å stå foran 70 damer i gamlebygda, og prøve å si noe fornuftig!

( Hobbyblogger og personlig pessimist, klar for å tråkke enda et langt skritt utenfor komfortsonen! )

Men så er det nå engang sånn da, at verden, den er proppfull av fine folk, og dem treffer man ikke hjemme på sofaen med ostepop-gule fingertupper. Nei de treffer man der folk samles. Akkurat slik som i går. Da over 70 damer samlet seg i de trivelige lokalene til Trines Go`kaker i kuskerudgården på Sørumsand, for å overvære et knakandes godt moteshow i regi av klesbutikken Fru Z, ledet av ingen mindre enn…tadaaaa! Meg!

( Nett liten butikkeier, og skrekkelig lang konferansier…i slåbrok! Håret var betraktelig høyere en selvtilliten! )

Og i det øyeblikket dørene åpnet forsvant all (vel, nesten all ) tvil som dugg for solen, for så mange blide ansikter på en og samme plass har vel gamlebygda aldri opplevd før. Her tråkket de inn, 70 kvinnfolk i ulik alder, alle like blide. Jeg så nye ansikter, og gamle kjente. Fikk klemme litt på gamlesjefen fra tiden i Sletta Barnehage, mimre litt med mødrene til noen av barna jeg jeg fikk tilbringe mine aller først arbeidsår sammen med. Jeg fikk le litt sammen med Bente, mammaen til Gry som var der i alle de merkelig flaue og kleine ungdomsårene, slå av en prat med den fine mammaen til Marit, hilse på Inger som alltid legger igjen så koselige kommentarer på bloggen, og snakke med vennene til bonussøster Silje.

( Når du har Mona som moralsk støtte i salen, men hun er litt ustødig på hånda… Bildet representerer egentlig godt hvordan det var inne i hodet mitt i går. Relativt tåkete! )

Og foran alle disse fantastiske damene, og med Mona trygt plassert midt i rommet hoppet jeg like gjerne i det, sammen med et knippe strålende vakre og helproffe modeller, og fikk en aldeles herlig opplevelse…sånn på en helt vanlig torsdag kveld!

( Limte på meg omslagskjolen uten omslag…merkelig nok var det liten respons da jeg tilbød meg å gi den bort… )

Og når man er trygg på publikumet, da blir man trygg på seg selv. Ihvertfall trygg nok til å dele litt av de innerste tankene om en kropp som egentlig aldri har sett sine glansdager. Dele litt om å leve i nuet, litt om åreknuter, lut holdning, ufrivillig hårvekst, hengepupper, hengemage, og uheldige nettkjøp av omslagskjoler uten omslag.

( Den nakne sannhet… Halvgammelt kvinnfolk med nok av skavanker å skjule bak noen lag moteklær fra Fru Z! )

Og nå sitter jeg her, rød i kjakan, sliten i kroppen etter en av de travleste, og mest nervepirrende ukene jeg noen gang har hatt, og kjenner på en indre ro, og en boblende glede over å enda en gang ha våget. Våget noe, kun for min egen del, og kommet helskinnet igjennom. Den følelsen skal man ikke kimse av! Måtte den vare lenge! Og hvis ikke, ja da kan jeg bare logge inn på bloggen, lese dette innlegget, og mimre litt!

Kjære Fru Z, kjære Trine og hennes team fra Trines Go`kaker, kjære Mona, og kjære alle dere som tok turen i går! Tusen takk! Dette kommer jeg til å leve lenge på!

Klem fra konferansier Nordvang, i dag betraktelig mer påkledd enn jeg var i store deler av i går aften 😉

Enda en firedagers arbeidsuke. Sånne uker liker jeg! Den politikeren som innfører det fast har min stemme ved neste valg, garantert! Skulle gjerne startet denne søndagsbloggen med en sånn “Åh, her sitter jeg og er så rolig og avslappet, og bare nyyyyter fridagen!”, men det er løgn! Reinspikka løgn! Skuldrene er himmelhøye, og jeg er så stressa at kroppen dirrer. Starter uka med en tredagers eksamen, og har rett og slett ikke trua på meg selv. Tenk det! 42 og et halvt år, og stressa for en  eksamen. Onsdag ettermiddag, da skal jeg enten trøstespise store mengder ostepop, eller juble, avhengig av hvordan det går, men da er jeg ihvertfall ferdig, og kan senke skuldrene litt. Tror jeg må en tur ut i skogen senere i dag, løpe fra meg litt. Det pleier å roe kroppen.

Så da passer det like gjerne å fortelle om et av ukas fineste øyeblikk, som foregikk nettopp der. I skogen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

( June, kollega, venn og treningskompis. Og denne gangen kunne vi veien! )

Tror det var torsdagen. En sånn “litt overalt” dag egentlig. Først jobb, kaffe med ei venninne, busse innover til Lillestrøm, totalt folkekaos! (Et øyeblikk vurderte jeg om jeg faktisk er litt allergisk mot kjøpesentre og store folkemengder…takke meg til bygda! ) øte gubben, kjøre innom kirkegården, sjekke gravene til svigermor og mamma før 17. Mai, møte med damen som står for neste ukes store happening, også til slutt, en tur i skogen, med June og “marsvinet”, helt spontant! Og det var så deilig! Nydelig sol, varmt i været, trivelig selskap. Fant heldigvis veien denne gangen, en helt ukjent sti for meg, selv om jeg har tråkket rundt i den samme skogen i snart 20 år. Vakkert altså, skikkelig! Akkurat passe tempo, akkurat passelig med alvorsprat, og akkurat rikelig mengde latterkuler. Jeg har sagt det før, og jeg gjentar det gjerne, skogen er medisin! Absolutt et av ukas fineste øyeblikk!

( Tenk at dette vakre tjernet har vært her hele tiden, og at jeg ikke har oppdaget perlen før denne uka! )

Så var det dette møtet på torsdagen, angående neste torsdag. For torsdag til uken skal jeg være konferansier på Sørumsand, for en kundekveld i regi av butikken Fru Z! Og for første gang, kanskje, så gleder jeg meg til noe jeg har sagt litt impulsivt ja til. Nå er jeg jo en sånn personlig pessimist, og har ingen tru på at gleden blir langvarig, for du kan banne på at i det torsdagen kommer vil jeg atter en gang ha svettetokter, nervøs mage og, angrende tendenser, men akkurat nå gleder jeg meg. Gleder meg over et trivelig møte med en sprudlende innehaver av en spennende butikk, gleder meg til en tur til gamlebygda, og gleder meg til å se et kjent ansikt eller to. Uansett, møtet på torsdagen var et fint øyeblikk!

Det renner litt inn med tilbud på bloggen om dagen. Spørsmål om jeg kan reklamere for det ene eller det andre. Som jeg har nevnt tidligere var det aldri meningen at denne bloggen skulle brukes til det, og aldri hadde jeg trodd noen skulle anse denne bloggen som en brukanes kanal for den slags heller. Men bare denne uken har det kommet tre tilbud alene, og jeg er i tenkeboksen. Føler at jeg selger sjela mi litt. Et tilbud har jeg takket ja til, rett og slett fordi samarbeidet er superspennende, og fordi jeg heier på kvinnelige norske grundere. Jeg er full av beundring for de som våger, og denne dama satser både så viktig, så riktig, så kreativt, og vågalt at det er en glede å henge seg med på lasset. Jeg gleder meg til å dele mer om akkurat dette prosjektet senere!

( Tenk at noen i det hele tatt vurderer å bruke denne slitne ostepopkroppen til reklame…I am not worthy my queen!! )

Det andre tilbudet vurderer jeg å takke ja til, rett og slett av rein nysgjerrighet på produktet. Tiden vil vise, spennende er det ihvertfall. Det siste tilbudet lo jeg av. At noen i det hele tatt velger å inngå samarbeid med firmaer så til de grader useriøse at selv Google lo av meg da jeg søkte de opp, er utenfor min fatteevne. Uansett, de to første tilbudene, og særlig samarbeidet med Makeløst, det gleder meg! Et av ukas fine øyeblikk, helt klart! Damer som våger, det digger jeg!

Den dagen jeg brukte olajakken min for første gang siden sensommeren i fjor, og fant en 50-lapp i jakkelomma!!! Lykke! Etter en sparsommelig vinter og vår med utlegg til førekort, konfirmasjon og den feiteste bunken regninger i manns minne var det å finne uventede penger, selv en sånn liten sum, en fantastisk fint øyeblikk. Store kvinner, små gleder…bare fiksa litt på det ellers så kjente ordtaket der altså! Og hva gjorde jeg med pengene? Svidde dem av i kantina så klart! For det kunne ikke skjedd på et bedre tidspunkt. For hjemme på benken hadde jeg lagt igjen både matpakka og lommeboka, og sånn flaks i uflaksen er ikke hverdagskost for denne personlige pessimisten. Så mens jeg gikk der gjennom korridorene på skolen, med en ferdigsmurt baguette i hånden, og smuler i munnviken, tenkte jeg at dette…dette var et fint øyeblikk!

( Så lykkelig over lunsjen at jeg ikke klarte å holde kameraet rolig lenge nok til å få tatt et tydelig bilde engang… MAT lissom! )

Sove lenge på 17 mai! Det var et fint øyeblikk. Ingen unger som skulle tidlig opp, eller som trengte hjelp til å få på finstasen. Ingen som gnålte etter pølser eller store mengder is. Bare sove lenge, spise en god frokost, rusle litt rundt blant bygdefolket, rusle hjem igjen, sovne litt i solen, og spise enda litt til. En aldeles nydelig, rolig 17.Mai. Det var et fint øyeblikk! Å være tenåringsmamma, det er egentlig helt ok!

( Store unger = avslappende 17. Mai! )

Den ettermiddagen svetten rant oppover ryggraden og jeg bannet som en nordlandsk bryggesjauer fordi den fordømte trehjuls landssvikeren av en møkka-gressklipper ikke ville starte. Du vet det er ille når selv katta skyr deg som pesten, gjemmer seg under verandaen, og du selv blir overrasket over hvor mange banneord du egentlig kan. ( Mamma må ha vridd seg i graven akkurat da! )Tror kanskje jeg fant opp noen nye også! Sint som bare ei middelaldrende kjerring kan bli forbannet jeg verden, gressklippervraket og ugresset som vokste seg lenger enn Leif Juster over hele hagen! Men så satt jeg meg ned på plattingen, pustet inn og ut nok ganger til å unngå frivillig høyt blodtrykk, telte til ti, og så kom katta smygende frem igjen, la seg i fanget mitt, og malte høyere en den fordømte gressklippermotoren noen gang har gjort! Også var livet plutselig fint igjen. I akkurat det øyeblikket. For sola varmet i ansiktet, pusen malte, og når jeg la godvilja til var selv ugresset ganske vakkert. Hvorfor bli sint over ting man ikke får gjort noe med lissom. For ugresset går ingen steder…faktisk står det der enda. Klipperen er i garasjen, måsagubben får snart nok fiksa den skiten, og jeg når jeg fikk roet overgangsalder-hjernen noen hakk, ja så fikk jeg faktisk et ganske fint øyeblikk ut av det hele!

( Baghera og ugresset. Fint øyeblikk, egentlig! )

( Solvarme poter fulle av pollen. Liten lodden lykke! )

Og vår, det byr på det ene fine øyeblikket etter det andre. Solvarme poter fulle av pollen, fine å kose med! Se mauerne som forsyner seg grådig av kokos-smulene som falt av skolebollen min, også maueren full av pollen. Ganske fint øyeblikk det også!

Knoppene på trærne, og blomstene som er i ferd med å springe ut. Se det blomstre litt mer, for hver dag som går. Fine øyeblikk. Kald Pepsi Max med lime, nydelig og vanedannende. Eleven som spurte om jeg ville ha en klem, også gav meg en uten å samtidig feste en “spark meg ” lapp på ryggen min. Fint øyeblikk. Gliset til  minste poden som kjøpte mopeden til broren sin for slikk og ingenting. Gliset til broren som synes slikk og ingenting var en helt grei pengesum. Fint øyeblikk.

( Når det våres litt mer, for hver dag som går. )

Og slik gikk uka, firedagers uka. Svette og banning, stress og indre ro, glemte matpakker, og gjenfunnet 50-lapp, barbent lykke og uønsket ugress, sol og regn. Hverdagen på sitt beste, full av de små fine øyeblikkene.

Håper din uke har bydd på en liten drøss med små gleder, og at uka som kommer vil by på enda flere. Vi blogges!

Jeg ønsket meg alltid søsken da jeg var yngre. Ikke det at jeg ikke ønsker meg det nå, selvsagt hadde det vært fint med søsken nå også, men nå er vi så voksne både jeg, og særlig pappa, at jeg med sikkerhet kan si at det “toget har gått”! At jeg fant meg en måsagubbe som også var enebarn betyr jo at familien vår, selv tilsammen, ikke ble spesielt stor. Nå har vi i ettertid sammen fått både bonusfamilie vi setter stor pris på, altså mine ste-søsken, og vi har våre tanter og onkler som bestandig har vært der for våre barn, slik de var der for oss da vi var mindre. Dessuten har vi jo den familien vi har valgt selv, altså vennene våre, som vi setter stor pris på. Vi har et godt nettverk rundt oss, tross alt, med mennesker vi er så veldig glad i , og som vi vet er glade i oss. Men søsken, det er noe helt spesielt. Jeg ser det på guttene mine, hvor mye glede de har i hverandre, og slik har det vært fra dag en.

De deler hemmeligheter, sorger og gleder.

Og selv om du som leser sikkert nå har fått helgens konfirmasjon av vår minste pode langt opp i halsen, så skal jeg bare dele bittelittegranne til fra dagen. For de eldste podene, storebrødrene, og de selvutnevnte “arveprinsene” i familien skrev sin egen tale til lillebrutter`n , og den har jeg fått lov til å dele på bloggen. Den viser så mye av samholdet i denne lille gutteflokken, så mye glede og så mye alvor. For om du, slik som meg og alle gjestene som fikk oppleve talen i helgen som var, leser litt mellom linjene, så vil du lett forstå hvor mye kjærlighet som kan formidles med en humoristisk vri. Jeg var ihvertfall mektig stolt av trekløveret mitt denne helgen.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

KONFTALE TIL LILLEBRUTTER`N

Martin: Først vil jeg bare få si Gratulerer med dagen til den nest kjekkeste gutten i brødreflokken.

Petter: Ja, og gratulerer med dagen til den eneste broren jeg har. Prinsesse Martin her er jo mer som en søster egentlig!

Martin: Den største fordelen med å ha en lillebror er jo å alltid ha noen å skylde på, uansett om man har gjort noe galt eller ikke.

Petter: Ikke det at vi har lagt skylda på deg for så mye da… Kanskje bare den gangen Martin og jeg sparka fotball inne og kuste den hvite vasen med blomster.

Martin: Eller den gangen vi harva opp tulipanene i blomsterbeddet med tråsyklene.

Petter: Eller da vi spolte opp hagen med firhjulinger.

Martin: Eller da vi spolte opp hagen med crossere.

Petter: Eller da vi spolte opp hagen med moped.

Martin: Eller da vi spolte opp grusen med Skodan!

Petter: Så joda, det å ha en lillebror er egentlig ganske greit!

Martin: Ja, for av en eller annen grunn slipper du unna med mye mer enn Petter, og i hvert fall mye mer enn meg. Noe som egentlig er ganske rart, siden vi, og særlig jeg, er et englebarn.

Petter: Uansett, som liten var du lett til å overtale til det aller meste. Ikke det at vi gikk inn for å få deg til å gjøre ting vi ikke hadde lov til altså…

Martin: Sånn som å snike deg inn i godteskapet og hente sjokolade til oss.

Petter: Eller til å stjele kakebokser fulle av julekaker.

Martin: Eller spise maur.

Petter: Eller helle såpe utover badegulvet og lage skøytebane der inne.

Martin: Eller pisse på strømgjerdet….

Petter: Ja sorry, for det siste.

Martin: Jah, sorry!

Petter: Vi veit jo at det ikke alltid har vært like lett å være lillebror.

Martin: Særlig ikke når du har så kjekke og digge storebrødre å sammenlikne deg med!

Petter: Nemlig! Men det har ikke alltid vært lett å være storebror heller. Særlig ikke når du har hatt det tøft! Heldigvis for meg og Martin har vi vært to om å ha oppgaven som storebrødre, og sammen var vi litt tøffere når vi så det som vår oppgave å passe på deg i skolegården når noen av gutta i klassen din ble litt slemme.

Martin: Ja, for ingen tørte å yppe mer med deg når vi eldre muskelbuntene tok en tur ned på mellomtrinnet og  fortalte gutta hvor skapet skulle stå!

Petter: Nemlig!

Martin: Jeg gikk foran og kjefta. Petter stod bak og knyttet nevene. Han er jo litt pinglete vet du! Uansett! INGEN skulle kødde med lillebruttern!

Petter: Nei! Bortsett fra oss da!

Martin: I dag er det ingen som tør å plukke deg på nesa lenger, for i løpet av et kvarter blei du jo helt giganorm, og vokste over hue på oss begge.

Petter: Jepp. Du er jo ikke sønn av Ronny-Ponny Gorilla-king for ingenting!

Martin: Du er ikke lenger bare en lillebror, du er en god kompis også!

Petter: Du er rolig, og fin og snakke med. Du er mer voksen enn noen annen fjortis jeg kjenner, og nå om dagen kan vi snakke sammen om alt. Det er fint å ha med deg på raggen i Skodan, kjøre en tur til Sverige, spille musikk, og snakke om alt mulig rart.

Martin: Vi kan snakke om damer!

Petter: Om biler.

Martin: Om damer.

Petter: Om cross.

Martin: Om damer.

Petter: Om skole og snekring.

Martin: Om damer.

Petter: Om musikk!

Martin: Om damer.

Petter: Om ting vi synes er leit, eller mennesker vi savner.

Martin: Og om damer!

Petter: Det vi vil frem til er at du er en sabla fin lillebror Mattis, og verdens beste kamerat!

Og selv om vi vet at du har gleda deg masse til denne dagen, så har nok Martin og jeg gleda oss mer!

Martin: Ja, for med lomma full av rykende ferske konfpenger regner vi jo med at du har skikkelig lyst til å spandere litt av hvert på storebrødrene dine som du jo er så glad i!!!???

Petter: Ja, for Skodan trenger bensin!

Martin: Og jeg trener en milkshake og en 12 pakk med Mc.Nuggets!

Petter: Uansett. Gratulerer med dagen Mattis! Jeg er skikkelig glad i deg kompis!

Martin: Det Petter sa!

Hvor begynner man liksom? Når uka har vært full av fine øyeblikk, og fremdeles står søndagen så godt som urørt foran meg, og jeg vet at også den kommer til å by på det ene lille øyeblikket etter det andre. Jeg ble liggende litt i senga i dag tidlig å høre gubben snorke rolig, men jeg kjente en mild bris og frisk vårluft fra det åpne soveromsvinduet. Så fint, å starte dagen med et slikt lite øyeblikk.

( Når det blåser svalt fra et soveromsvindu på gløtt. )

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det blir ikke tid for det lange og oppsummerende søndagsinnlegget i dag, for når kaffekoppen er tom, og jeg har fått trøtten ut av øynene skal jeg stryke et par skjorter, også skal måsafamilien farte avgårde for å feire enda en ung herremann på hans konfirmasjonsdag, og nå gleder vi oss til å være gjester. Gleder oss til å gratulere, til å høre på talene, til å spise god mat.

( Er det konf, så er det konf! Synnøve Finden, gå og legg deg! Det er ei ny budeie i “by`n”! )

I går var det Mattis sin dag, og for en dag det ble. En sånn dag hvor det ene fine øyeblikket avbrøt det andre. Må jo være lov å være stolt over den minste poden på en slik dag. De største podene også selvsagt, i det hele tatt, stolt over å få være en del av hele den fine gjengen som var med på feiringen. Det er ikke alle forunt å ha slik en flott, oppegående gjeng rundt seg, familie og venner. I går kjente vi oss heldige alle mann.  Heldige med konfirmanten, med feiringen, og med alle de som feiret sammen med oss. Talen fra storebrødrene, talene fra mormor og morfar. Maten, kakene og stemningen! Hele lørdagen var et eneste langt, fint øyeblikk, rett og slett.

( Flotteste konfirmanten, fineste poden! )

Akkurat nå sitter jeg pakket inn i dyna på sofaen, med to asjetter fulle av restemat på hver side av pc`n. Ganske greit øyeblikk akkurat dette også, om jeg skal være ærlig. Litt matvrak må det være lov å bli dagen derpå, dessuten smaker maten alltid bedre dagen etter, uten festklær som strammer nevneverdig over bringa. Jo, pysj, dyne og restemat. Fint øyeblikk!

Turen i skogen med June og Mona, og marsvinet Stella på onsdagen. Jeg stressa mer enn planlagt etter jobb. Snakket med flere enn jeg kan telle i telefonen, mistet nøklene, fant igjen nøklene, snubla i egne føtter på trappa, og satte fast popcorn- skall mellom tenna! Skuldrene var høye, og jeg var irritert. Mer enn jeg har vært på lenge. Du vet sånn stress-irritert, når selv den minste bagatellen får deg til å flekke tenner. Sånn var jeg da, og trodde ikke jeg skulle verken rekke eller orke noen treningstur heller. Men jeg rakk det, akkurat, og skogen er magisk! Og som liksom bare for å toppe det hele gikk vi på stier vi aldri har gått før! Altså, sånn i teorien gikk vi oss litt bort, så den planlagte runde på fem kilometer ble til halvannen mil, og nærmere tre timer i frisk luft og nydelig terreng, men det gjorde ikke noe. Snarere tvert imot! Det var balsam for sjela, og selskapet var selvsagt fabelaktig! Natur og godt selskap, verdens beste stress medisin. Fint øyeblikk!

Den dagen jeg ble ferdig med bordkortene. Du vet den følelsen du får når du endelig blir ferdig med gjøremål du har hatt hengende over deg en stund. Det var et fint øyeblikk det. Kunne krysse av en av de tidkrevende forberedelsesjobbene på lista. Det var digg det. Da samlet jeg alle bordkortene i ei klynge, skjenket meg en kopp kaffe, og feiret med to never tortilla chips. (i mangel på noe annet som var godt i skapet!) Fint øyeblikk!

Mattelekser! Off, jeg er egentlig motstander a hjemmelekser i utgangspunktet, men om minsten har mattelekser han trenger hjelp til, da blir jeg rett og slett mannevond. Jeg SUGER i matte, og har alltid gjort det. Kommer alltid til kort når poden har trengt hjelp med mattelekser. Men nå…nå har to av podene kommet seg på viderergående, og det har liksom knekt mattekoden grunnet fantastiske lærere og alternative læringsmetoder, så når minsten denne uka trengte hjelp til lekser g pugging til tentamen, da spurte han like godt brødrene istedet for meg. ( klok unge!!) Og mens to storebrødre utover kvelden byttet på å være leksehjelp slo det meg hvor heldige de er som har hverandre, og hvor heldig jeg er som har dem. Å sitte sånn på sidelinen, bare lytte til dem, observere litt på avstand, det var et skikkelig fint øyeblikk. Søsken! Det må være så fint å være en del av en liten søskenflokk. Jeg har alltid savnet det selv, og der og da, og akkurat nå, er jeg så glad for at gutta har hverandre. Så fint å kjenne litt på det, på det øyeblikket.

Gå trappene til toppen av hoppbakken, for så å klatre videre opp til Høgåsen, kjenne at syra fester seg i bena, og at kulda biter i nesa. Høres kanskje ikke ut som et minneverdig øyeblikk, men å nå toppen når musklene svir, i skikkelig drittvær, og vite at det er bare nedoverbakker hele veien hjem til en varm dusj og fyr i peisen, det var et helt greit øyeblikk!

Den dagen eldste poden ringte hjem i skoletiden og lykkelig kunne fortelle at lærlingplassen fra høsten av er sikret! For en lykke!!! Etter snart to år på yrkesfag, og kun tre dager i praksis hos et veletablert og lokalt firma er han godtatt som lærling, og vi kunne ikke vært gladere på hans vegne. Han fortjener det, så veldig, og jeg vet han vil være en styrke for de han skal jobbe med. Det finnes ikke noe bedre, enn å se at ungene lykkes. Ja, det var et fint øyeblikk. Virkelig fint øyeblikk! Et slikt man ikke glemmer med det første…kanskje aldri!

Så kom sola igjen, omtrent like raskt som den ble borte. Og med sola kom ugresset som driver folk flest til vannvidd, men som egentlig lyser opp de kjedelige grøftekantene og minner om sommer, gule neser, og flekker på klærne som mamma aldri fikk vekk i vask. Løvetann, en liten lykke! Og sånn var det den dagen jeg gikk hjem fra jobb, og bare måtte stoppe opp ved grøftekanten, plukke en av disse gule små, og mimre litt. For løvetann lukter barndom.  Fine barneår i Jernbanegata i Lillestrøm, med bestevenninnen i leiligheten over. Plukke løvetann på vei hjem fra skolen, småsko på bar asfalt, blomsterkrans i håret, flekker av løvetannmelk på hendene og på t-skjorta. Løvetann er minner, og løvetann er vår. Fint øyeblikk.

Og slik var uka. Fulle av små og store øyeblikk. Full av fine mennesker, sunne og usunne matvalg, trening og latskap, pusekatter som omtrent kryper opp i nakken på deg for en ettermiddagshvil, og unger som sovner av utmattelse etter skoledagen på sofaen i stua. En uke med familie, venner, kolleger, elever, “marsvin” som tror de er vaktbikkjer, muskler som verker fordi ingen i trimgruppa eier stedssans, fotspor i nysnø, og fregner på nesa av varm vårsol. Fest og hverdag. Hele spekteret av livet, klemt inn i en liten uke. Hverdagsgleder på rekke og rad.

Og nå må jeg avslutte. Bør vel slutte og spise restemat også, om jeg skal ha plass i magen til en ny forsyning på ny fest senere i dag. Håper din uka har vært full av fine øyeblikk, og at den kommende uka vil by på mange små og store gleder. Vi blogges.

Kjære Mattis.

Du er verdens beste overraskelse. Ja, for vi er jo ikke akkurat kjente for å gå rundt grøten i vår familie, her er vi rimelig frittalende og ganske så ærlige med hverandre, så du vet godt at du slett ikke var helt planlagt. Pappa og jeg var enige om at vi hadde fått de barna vi skulle da Martin ble født. Du vet jo godt hvordan Martin er, og forstår derfor sikkert hvorfor vi ikke helt tok sjansen på en til.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Men sånn ble det ikke, og plutselig en dag i oktober 2004 ble fire til fem, og med det var familien komplett. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen, du var, og er fremdeles verdens beste bursdagsgave!

I dag er det helt umulig å skulle forestille seg en verden og en hverdag uten deg! Med deg er livet enda litt rikere, enda litt morsommere, enda litt dyrere, og definitivt så mye, mye bedre!

Klar for seremoni i Lillestrøm kultursenter. En fantastisk flott konfirmasjon med humanetisk forbund!

Det var komplett kaos den dagen du ble født. Bare hold ut vennen, alle vet jo at enhver konfirmasjonstale ikke er fullstendig før vi har utbrodert fødselen skikkelig! Det ble panikk i korridorene på sykehuset da det viste seg at den lille gutten i magen slett ikke hadde det bra, og en liten stund var pappa og jeg sikre på at vi skulle miste deg før vi fikk møtt deg. Sånn ble det heldigvis ikke, for du var, og er fremdeles en fighter.

Du fant din plass i familien med en gang. Forgudet av den eldste storebroren din som bysset, og dullet, koste og klemte, lekte og sang for deg. Passelig godt likt av den andre broren din også, mest fordi en baby var den perfekte fartsdumpen på leketeppet når det skulle kjøres rally med lekebiler.

Petter pleide å si: Mamma, kan jeg få kose med babyen nå?

Martin sa bestandig: Kan du legge ned den ungen så jeg kan kjøre litt over han?

Poden gjør seg klar til å ta imot gjester.

Den blideste lille klumpen i familien, det var deg! Lykkelig i vogga, lykkelig i vippestolen, lykkelig i bilsetet, lykkelig på stellebordet, i badekaret, på gulvet, og lykkelig i fanget. Og som minstemann i en familie på fem var det alltid nok fang å sitte på.

Tidlig løsningsorientert. Reparerte egne leker, smurte seg egne brødskiver, lærte seg selv å knyte skoa, tørket snørra med genserermet, og henta seg egne pokaler på premieutdelinger selv om du ikke hadde kjørt løp!

Stille og rolig. Du trivdes godt i eget selskap, og du koste deg som midtpunkt i leken. Måsahuset, pappa, mamma, Martin og Petter var din trygge sone. Her kunne du tulle og le, danse og synge, og bare være deg selv.

De som kjenner deg slik du er i dag vil kanskje tro at for en gutt som deg har livet alltid vært enkelt. At solen alltid skinner for snille gutter, og at hverdagen er en lek. Men sånn er det ikke. Du snakker ikke mye om det i dag, og det er nok fordi du ikke enger kjenner behov for det lenger, for akkurat nå smiler livet. Men vi, du og jeg, dine aller nærmeste, vi vet at du stille har kjempet for å komme dit du er i dag. Kjempet for å bli trygg på deg selv, trygg på at du er god nok. Ja, for det er ikke alltid lett å bestandig skulle være «Den snille gutten». Den som bare godtar, den som ønsker andre godt, og setter egne behov til side for å få det til. Den som ikke roper ut når verden er urettferdig mot en selv, men som alltid stiller opp for andre.

Brødregjengen. Herlighet så stolt jeg er av dette sammensveisede trekløveret.

Nå skal ikke denne talen brukes opp på de minnene som fortjener å bli i fortiden, men jeg må bare si at jeg er så stolt av deg, og det har jeg alltid vært. For det krever mot, stort mot faktisk, å tørre å være sårbar. Å tørre å la tårene strømme fritt foran mamma, pappa og lærer`n, legge alle kortene på bordet, og innrømme at hverdagen kjennes tøff når de du aller helst vil leke med i friminuttene er de som gjør det vondt å være på skolen. Å tørre å stå utenfor, uten å vise frykt for å være alene.

Å tørre å snakke om at det kjennes vondt, å være den som blir valgt sist, den som blir ledd av fordi man hører dårlig og snakker annerledes, fordi man ikke er den som løper fortest, eller scorer mest mål på fotballbanen. For barn, de kan være fryktelig leie med hverandre, og det fikk du kjenne på. I lang, lang tid.

Konfirmanten og oldemor.

Men vi snakket sammen. Du snakket, delte åpent, lot oss andre få ta del i det vonde, lot oss ta vekk noe av byrden. Og med to storebrødre som bruste litt med fjøra i skolegården da gutta i klassen var leie, med en mamma som alltid krevde svar, og med verdens mest tålmodige pappa som lot deg jobbe ut frustrasjonen i garasjen, eller kjøre ut aggresjonen på crossbanen, har du sakte men sikkert blomstret til den du er i dag. En gutt svært så moden for alderen. En gutt med en helt spesiell omsorg for alle rundt deg, også de som ikke alltid viser det samme for deg, og med en trygghet og ro som er beundringsverdig, selv for mennesker mye, mye eldre enn deg!

Det koster deg ingen ting å sende melding til en venn som går gjennom sin aller tøffeste kamp. For deg er det en selvfølge å sette pris på en god lærer, eller å skrive «jeg er glad i deg» på en melding til bestefar. Ingen har så varme nattaklemmer som deg!

Mor og sønn.

Og her har jeg kommet til den delen av talen hvor jeg snudde meg mot pappa og sa : «Her ble det mye sentimentalt positivt kliss pappa!! Det må da være noe litt mer negativt vi kan komme med også, sånn at det ikke høres ut som om vi juger lissom!»

Og pappa dro lenge på det før han svarte. «Du kan si at han er bedre på å skru fra hverandre sykkelen sin enn han er på å sette den sammen, også kan du si at han ikke må få noe større føtter nå, for det er snart ikke plass til skoa hans i gangen!»

Morfar holder tale for konfirmanten.

Og det var det vi kom på. Slett ikke verst for en gutt som etter hva enkel forskning viser egentlig skulle vært midt i de trassige og litt småvrange tenårene.

Nei, vi feirer slett ingen småvrang tenåring her i dag. Vi feirer em super gitarist, en crosskjører, en lillebror som har vokst over hodene på oss alle, en sønn, et barnebarn, et ullhode, en villmarksentusiast, en mekaniker, en snekker, en venn, en Wunderbaum-samler, en råner, en solstråle, en humorist,  en konfirmant, og en knakandes kjekk ung mann!

Vi er så glad i deg og så stolte av deg Mattis, i dag, og alle andre dager.

Gratulerer med dagen!

Jeg burde egentlig droppe denne søndagsbloggen i dag. La meg bare si det sånn, om du leser blogger for inspirasjon til livsstil, mote, interiør, mat og fine bilder kan du bare logge deg ut herfra sporenstreks, for denne søndagen vil du ikke finne så mye som et snev av inspirasjon her inne. Det har virkelig ikke vært uka for hverken det ene eller det andre. Ikke at uka har vært direkte dårlig, sånn egentlig. Det er bare det at det jammen ikke har vært særlig mye som har gått riktig veien heller. Så gjenstår det å se da, her jeg sitter og trøstespiser ukas siste mislykkede øyeblikk, om det går an å få noe positivt ut av alle de litt mindre vellykkede øyeblikkene uka har bydd på, og se om det finnes grunner til å være hverdagslykkelig likevel.

Hva spiser jeg, spør du? Franske makroner vel….

Likner ikke særlig på makroner, mener du? Hva så?? Hvem gjorde deg til besserwisser over fransk bakverk a??? Ja, neida, så. Greia er den at jeg tenkte at jeg skulle bake noen makroner, putte i fryseren og ha til kakebordet i konfirmasjonen neste helg. Og siden jeg har bakt makroner to ganger før var jeg selvutnevnt ekspert, og trengte ikke oppskrift, for den hadde jeg jo i hue…trodde jeg! Men der tok jeg feil gitt, for i stedet for marengs med mandler og melis mekket jeg visst mandelsuppe, og et brett med 24 makroner fløt ut over langpanna, og ble til en svær kvadrat av mandelmasse istedet. Profft gitt. Aldri så gæli at det ikke er godt for noe da. For brett nummer en bare rullet jeg sammen med karamell og sjokoladekrem til ei ganske så snasen marengsrullekake, og puttet i frysern. Om ei uke skal den få et lag moccakrem og et marsipantrekk, og om noen i konfirmasjonen spør hva slags kake det er skal jeg med hevet hode kalle den “Det kan du bare drite i å spørre om-rullekake med marsipantrekk!” Fengende navn da, blir sikkert en slager, og det beste av alt. Brett nummer to, det bare brøt jeg opp i biter, og nå har jeg fysemat i flere dager. Smaker godt her jeg sitter og blogger da! Fint øyeblikk, tross alt!

Også var det århundrets bomkjøp da….

Det gikk ikke altfor bra den dagen jeg fikk pakka fra Zalando heller, med omslagskjolen jeg hadde bestilt til konfirmasjonen. For en lur dame sa til meg at “Er du usikker, bruk omslagskjole. Det passer til ALLE fasonger!”  Men dama tok feil, så innmari feil! For i denne kjolen var det ikke omslag nok til å dekke noe som helst, ihvertfall ikke på denne kroppen. Her manglet det minst tre meter stoff. Splitten gikk fra låra og opp til haken, og skjulte hverken bever`n, eller mammapuppen. Du vet det er imponerende utringning, når den ender helt nede ved høna. Nei, jeg tror kanskje ikke dette blir kjolen jeg bruker til lørdagen, og ikke var det noen ukas høydepunkt heller. Men vi lo godt da…hele hurven i måsahuset, og det er jo fint. Man skal ikke undervurdere en god latter. Greit øyeblikk, tross alt!

Det hjalp litt på humøret den dagen klesstilen ikke satt helt for måsagubben heller.Skulle bare en kjapp tur på butikken litt sent på eftan, og jeg prøvde på min egen diskret måte å si noe om at sokker i slippersene er skrekkelig “harry”, og at han kanskje burde revurdere det før jeg tok han med ut blant lokalbefolkningen.

Og måsagubben, veldressert som han er, hørte på konemor, og brukte joggesko istedet. Ikke stort bedre, men ihvertfall representabel nok til en kjapp tur på Kiwi, noe jeg presiserte fornøyd i bilen. Men det viser seg at måsagubben slett ikke er så åpen for kritikk moteråd som jeg trodde, for på pur faenskap dro han shortsen så langt opp i anus at jeg kunne telle hemoroidene der jeg gikk bak han mellom hermetikkhyllene, og skal jeg være helt ærlig så det ikke stort bedre ut forfra…. Nå var jeg så opptatt av å å ikke vedkjenne meg slektskapet til gubben mens vi var på butikken at jeg fikk tatt noe bilde der og da, men måsagubbben demonstrerte gladelig hjemme foran ungene hvordan han hadde stoppet kjeften på måsakjerringa…. Igjen, ingen ukas høydare, men nok en god latter…i ettertid. Greit øyeblikk, tross alt.

Og da kunne jo ikke mer gå galt eller? Joda, det kunne det. For da jeg bladde gjennom kamerarullen på mobilen for å poste bilde av pusekattene på instagram, fant jeg ut at jeg slett ikke hadde tatt bilde av pusekattene likevel. For som tidligere fortalt, med lys i ryggen, møkkete mobilskjerm, og hornhinner som krangler om plassen hadde jeg klart å knipse en hel serie bilder av meg selv istedet, og jeg fikk for første gang se hvordan jeg ser ut når jeg konsentrerer meg. Og DET VAR IKKE NOE VAKKERT SYN!!!

Så hvis det er dette trynet alle mine kollegaer eller elever ser hver gang jeg konsentrer meg om jobben, ja da er det bare å beklage. Mer uintelligent ansikt skal du lete lenge etter. Men atter en gang, en god latter forlenger livet…og etter denne uka er det bare å innse at jeg kommer til å bli steingammal! Greit øyeblikk, tross alt.

Men oppe i alt dette virrvarret av et liv har uka bydd på noen overkommelige øyeblikk også! Mange turer i skogen, og opp til Høgåsen, og nesten hver eneste dag har jeg møtt Oddveig, som var lærer`n til eldste poden de første barneskoleårene. Og da smiler jeg, for jeg minnes alt det hun betydde for poden. Hun han snakket om med stjerner i blikket. Læreren som alltid var snill og glad, og som luktet blomster og spaghetti. Og det var fine øyeblikk, hver gang jeg møtte Oddveig, for slike minner er gull verdt.

Så var det treningsrunden med June, og marsvinet hennes, Stella!

June påstår fremdeles at Stella er en hund, men jeg er fortsatt usikker!!! Uansett, det var fint å svette litt, skravle litt, le litt, trene litt, og få litt kjeft for at jeg skravlet for mye når jeg egentlig skulle vært andpusten. Det må jo bare bety at formen er stigende, når jeg kan skravle mer enn jeg peser. Fin tur, fint marsvin, fint øyeblikk!

Den kvelden jeg ble sittende i sofaen og skravle med mellomste poden. Han er alltid så opptatt. Ute og flyr, ute og trener, henger med venner, trener enda mer. Men denne kvelden hadde han endelig tid, helt uoppfordret til å “henge” litt med moder`n, og det var herlig. Så ble vi sittende slik, han med hodet i faget mitt, og jeg kunne pjuske han i håret, bare nyte litt tid med denne fine poden. Fint øyeblikk, sånn skikkelig fint.

( kvalitetstid! )

Den dagen jeg nesten blåste bort. Etter mange uker med skikkelig vår, nesten sommervarme, kom en kald vind nesten kastet over oss denne uka. På vei til jobb frøs jeg så mye at det tok lang tid å få tilbake varmen, og det samme skjedde på vei hjem. Men det var litt deilig likevel. Tråkke hjem i så sterk motvind at jeg nesten mistet balansen. Da var det ekstra digg å komme hjem til måsahuset, det å vite at så fort jeg fikk låst opp den døra ventet lodne tøfler, matpakken jeg hadde glemt i kjøleskapet, og en kopp varm bringebær-te! Og det var et fint øyeblikk. Glede seg til å komme innendørs, glede seg til å finne varmen. Herlig!

( Når du nesten tipper over i vindkastene, men varme tøfler bare er noen meter unna! Fint øyeblikk!)

Og flere øyeblikk kunne vært utdypet mer. Nyte sola i ansiktet og en kopp kaffe på knausen inne i skogen, helt alene en kveld midt i uka, pusekattene som synes marihøna i vinduskarmen var kjempeskummel, stekt sopp og squash til kveldsmat istedet for knekkebrød.

Podene som setter nye banerekorder med gamle crossere, og som gleder seg over våren og cross-sesongen, buketten med hvitveis som står i vinduet på kjøkkenet, lukten av sengetøy som har tørket ute på snora, sjokoladekake og kald melk, eller skikkelig høy musikk på høytaleren mens jeg moppet stuegulvet.

( Flink gutt, for all del. Men, sokker i slippers??? Trengs ingen DNA test for å vite at han er sønnen til måsagubben ihvertfall!)

Bilde av poden delt med tillatelse!

Joda, til tross for en solid mengde tabber har uka bydd på fine øyeblikk også. Nå skal talen til konfirmanten finpusses før jeg skal lete i skapet etter en kjole som overlater litt mer til fantasien enn bomkjøpet tidligere i uka. Håper du får en strålende søndag, og at uka som kommer blir full av gode øyeblikk.

Vi blogges!

Har du noen gang sett på et menneske og tenkt:

“Virkelig??? Var det den spermen som vant???”

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

I dag tenkte jeg sånn, når jeg tittet i speilet. La meg forklare, veldig kort.

Kattene lå krøllet sammen på teppet i sofaen i går. To lodne pusekatter, krøllet sammen i en ball. Kjempesøte, og “viktigst” av alt, skikkelig instagramvennlige! Og jeg bare: “Åååååhhh, nå var dere vel søøøøte. Ligg sånn, så skal mamma ta et bilde av dere!” Ja, for jeg liker ikke å innrømme det, men noen ganger, av og til, hele tiden, snakker jeg til kattene med sånn silkemyk babystemme!

Også fisket jeg opp mobilen fra treningstightsen (hadde akkurat tatt to situps), lente meg forover, og knipset bilder av de to pelskledde vennene. Zoomet ikke inn skikkelig, for jeg hadde så mye lys i ryggen at mobilskjermen ga gjenskinn, og motivet var vanskelig å se. Derfor knipset jeg like gjerne tre bilder på rappen, bare sånn for å være sikker på at minst et av bildene ville bli bra, og instagramvennlig.

Deretter la jeg fra meg mobilen igjen, tok tre situps til, og glemte hele greia, helt til i dag tidlig da jeg bladde gjennom albumet på mobilen for å poste bildet av pusekattene på insta.

Men fantes det noe pusebilder på mobilen? Niks! For med lys i ryggen, møkkete mobilskjerm, skjeve hornhinner og – 1,5 i styrke på det øyet som stadig sklir inn mot nesa har jeg ikke oppdaget at kameraet stod på selfie-modus.

Resultatet av pusekattbildene ble derfor som følger….

Der ja….holde mobilen stille, knipse et bilde av kattene!

Sånn, konsentrere skikkelig! Søte pusekatter, tunga rett i munn, dette blir nok bra!

Ooooog, der! Siste bildet! Naila det!!!

Jada så, neida, så! Skulle gjerne vist dere et skikkelig fint bilde av to innmari søte katter i dag, men det kan jeg ikke…fordi at for 42 og et halv år siden kom denne cella først frem til egget! Utrolig nok var denne spermen som vant!

Vi blogges!