Så skriver vi lille julaften. Jeg har nettopp åpnet den nest siste pakken i adventskalenderen fra “julenissen”. Fortsatt aner jeg ikke hvem han eller henne er, men om du leser her, så vit at jeg har kost meg stort med kalenderen hele Desember! Dagen pakke ligger det bilde av på både instagram stories, og snapchat. Hvor ble det av Desember? Plutselig gikk tiden liksom så fort, og den siste adventsuka er over.  Og når man sitter sånn og tenker at tiden gikk så fort at du nesten ikke rakk å henge med, da er det fint å kunne sitte ved siden av julegrana, fylle koppen med varm kaffe, og ta et lite tilbakeblikk på ukas små øyeblikk. Det har vært mange av dem denne uka også. At foten er på bedringens vei er definitivt noe av det beste ved uka. Jeg får på meg vanlige sko, det går greit å tråkke ned, og jeg kan rusle litt rundt uten å kjenne at det gjør vondt. Det er herlig! Derfor er et av de fineste øyeblikkene denne uka den dagen jeg kunne ta på sko, kle på en varm jakke, og gå en tur ned til sentrum. Skulle bare handle litt sukker og meierismør til krumkakene, og sende avgårde to pakker. Så innmari deilig å gå igjen! Ute. I frisk luft! Stoppet opp og snakket med kjentfolk på butikken, tok en kopp kaffe med ei venninne, og ruslet hjem igjen. Deilig!!! Slike ting man egentlig tar for gitt, likevel er det så herlig.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Julekortene. Fine øyeblikk hver dag, når man henter opp julekortene fra postkassen. Små skrevne gleder, og nå er snora under trappen full av julehilsner fra fjern og nær. Tusen hjertelig takk for alle julekort. En av mine favoritter med julen er jo nettopp julekortene.

Rause, hjertevarme mennesker! Blogglesere! Herlighet så mange snille folk det finnes der ute, jeg skulle ønske jeg kunne reise rundt til samtlige av dere og dele ut skikkelige juleklemmer. Julekort og pakker i posten. Jeg har ikke ord! Denne uka har jeg hentet flere pakker på posten. To svære stabler med bøker, og ingen av dem har jeg lest før. Gjett om jeg skal kose meg i romjulen. Jeg bare elsker ideen med gjenbruk, og når jeg er ferdig å fortape meg i eventyrene lover jeg å gi bøkene videre.

Pakken fra Heidi. Herlighet!!! Den svære julepakka, og jeg ble liksom fire år i hodet igjen. Klåfingra som fy, og hadde sååå lyst til å åpne, enda det ikke var julaften. Heldigvis sendte Heidi meg melding på instagram på kvelden og sa jeg bare kunne åpne….og da hadde jeg allerede åpnet, for flere timer siden. Et nydelig fat!!! Det er allerede i bruk. Et av ukas høydepunkter!

(Sjekk det fine fatet!!!! )

Turen til bestemor på Sørumsand i går, det var et fint øyeblikk. Skravle litt, grave langt ned i twistskålen hennes.  Selv om bestemor flyttet til ny leilighet for noen år siden er det fremdeles som “å komme hjem til jul” når vi stikker innom der sent i adventstiden. Tingene hennes, luktene, alt! Det gir skikkelig julestemning!

Alle fine meldinger fra blogglesere både her på bloggen, på facebook, instagram og snap.  Det er så herlig å få lov å ta en liten titt inn til dere, og ekstra stas de gangene noen deler bakverk eller ideer de har hentet fra bloggen. Det er stas det! Skikkelig stas faktisk!

( Når folk sender bilder av egne “gjærte2-kranser!!! Blir så glad!!! Skikkelig! )

Også tante Mariann da, som leste bloggen om ønskelista mi, ringte meg og sa hun hadde et salongteppe til overs eter flyttingen, og at det bare var å komme innom og hente. Så da gubben kjørte innom etter jobb for å levere julegavene til tantegullene, fikk han med seg et mykt og deilig teppe hjem, så nå sitter jeg her og graver bare tær ned i et mykt og varmt teppe, og bare koser meg.  Tante Mariann ass, alle sku hatt ei sånn tante!

( Tadaaaa! Sofateppe!!! )

At andre har hatt fine øyeblikk denne uka, det har gledet meg. Poden som smilte fra øre til øre de ettermiddagen juleferien startet, fordi karakterkortet var helt ok, og fordi læreren hadde ønsket han en god jul, og gitt han en skikkelig god bamseklem.  Og da ble jeg så glad, for at det finnes sånne lærere, som evner å se hver enkelt elev, og få de til å føle seg spesielle, om så bare for et lite øyeblikk. Når poden smiler, da smiler jeg. En fin start på juleferien.

Hver eneste gang jeg går forbi juletreet og kjenner lukten av gran. Det gir fine øyeblikk, hver eneste gang, flere ganger om dagen. Julestemning, sånn skikkelig!

Tanken på at “nissen” legger pakkene under treet så fort podene er i seng i kveld, det gleder meg. På en sånn barnslig måte.

Alle de kveldene jeg har plyndret kakeboksene, og tatt en kake eller to, eller rett og slett alle de beste bitene fra en konfekteske til kaffen. Fine øyeblikk!

Tenne lys på gravene til mamma og svigermor. Kjenne på savnet, men ikke være overveldet av sorgen. Det er også fint. Kjenne en intens glede over det som er, og ren takknemlighet over det som en gang var.

Være sammen med gutta. Sitte og snakke til langt på natt. Fine øyeblikk.

Og her tror jeg at jeg setter strek for i dag. Jeg vil nyte søndagen. Gå forbi juletreet mange ganger, og snuse inn lukten. Drikke gløgg, se gubben imponere minsten ved å knekke nøtter med bare nevene…matcho-nissen min! Lage spor i snøen ute, fylle opp kassa med ved, klappe katta og flate ut på sofaen med en bok. Jeg har jo så mange å velge mellom 🙂

Håper uken din har vært full av fine små øyeblikk, og at du går fine juledager i møte.

Gutta har tatt juleferie. Minste poden allerede på torsdag, de største i går. Gubben har litt romjulsfri frem til torsdag, og med det har juleroen inntatt måsahuset. Enda er vi ikke helt ferdige, men det lille som står igjen er kun slike ting som skaper god stemning. Stress er vi ferdig med, ikke at denne førjulstiden har bydd på mye stress i utgangspunktet. Ribba ligger i kjøleskapet, saltet og pepret. Vi har kaker i alle kakebokser, julegavene er pakket inn, treet er pyntet, og mor sjøl sitter her en tidlig lørdagsmorgen og nipper til en kopp gløgg.

Det som ikke er gjort til nå, det blir sikkert ikke gjort i det hele tatt, og det er helt i orden. Jul blir det likevel.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nå skal vi kose oss. Vi trenger det nå. En av gutta trenger litt flere klemmer enn vanlig, og alle har de godt av noen dager borte fra skole og lekser. Vi skal sove lenge, spise lange frokoster og sene middager. Vi skal rusle rundt i pyjamaser fra morgen til kveld, gå et par turer rundt på vinterglatte stier, og vi skal krype sammen opp i sofakroken og se julefilmer vi har sett mange ganger før. Er vi skikkelig vågale skal vi tilogmed ikke gå til sengs før klokka er langt over elleve. Gærninger lissom!

Vi skal få besøk, og vi skal på besøk, men aller mest skal vi være sammen bare oss fem, her i måsahuset. Vi liker det sånn. Få planer, lite stress, mye ro.

Kriker og kroker en pyntet til jul. Litt nisser og røde gardiner, men aller mest granbar og kongler. Slike ting som ikke glitrer, men som lukter jul. Vi tenner stearinlysene hver morgen, og blåser de ikke ut før på kvelden. I peisen knitrer det varmt stort sett hele dagen. Skuffer, skap, gulv og vinduer skinner ikke, men de er rene nok. Synes uansett det er enklere å vaske ut jula på nyåret, enn å skure jula inn.

I dag setter vi snuta mot gamlebygda en liten stund. Det blir ikke skikkelig jul før vi har vært innom bestemor på Sørumsand, levert en flaske med no julegodt, og smakt på oldemors småkaker.  Vi stikker nok en tur innom kirkegården også. Fremdeles kjennes det rart at vi i år skal feire julen uten hun vi mistet i sommer, men vi kommer til å få det fint likevel. Selvsagt gjør vi det. Vi har de jo med oss, de som ikke er blant oss lenger.

Men enn så lenge skal jeg sitte her litt til, alene i stua. Kjenne på stillheten og roen før gutta og gubben våkner. Kjenne at skuldrene senker seg. Kjenne at jula har kommet.

Det er ganske så fint det.

Lag deg en nydelig lørdag.

Da er de ferdige. Alle syv slagene, en liten drøss gjærbakst og litt hjemmelaget julegodteri. Og så fort alt var i boks, bokstavelig talt, da begynte jeg å kjede meg. Ville bake mer, smake mer. Tok meg i å savne da guttene var små, og vi var skikkelig kreative med julegodteriet. Vi laget snømann og juletrær marengser, bløtkaker med snølandskap, og julenisseboller. Bare for gøy.

Men så kom jeg på at tenåringsgutter, og mannfolk på firogførr for den saks skyld, også lett lar seg begeistre av små kreative søtsaker, så da raidet jeg skapet og endte opp med snømannkonfekt, laget av kun tre ingredienser. Ideen er ikke min, tror jeg lagret denne ideen fra Pinterest for flere år siden, men de er jo litt morsomme da, og de gir en sånn barnslig, herlig julestemning. Perfekte i en kopp varm kakao, eller som små konfektbiter på kakefatet i julen.

Lett er det også. Latterlig lett egentlig!

Du trenger: Hvit sjokolade, saltstenger, og marsmallows.

Bryt sjokoladen i små biter, og legg de i en bolle.

Stikk saltstenger i marsmallowsen. En liten til nese, to litt lengre til armer.

Lag øyne med matfarge. Jeg bruker en sort fra Panduro, og lager øyne og munn med den butte enden av en grillpinne. Du kan også lage munn og øyne med mørk sjokolade, smaker jo enda bedre da.

Legg alle snømannhodene til side, og overse det faktum at det ser ut som en halvskummel Netflix dokumentar om snømannmasakre, massegrav og uoppklarte drap.

Smelt sjokoladen over vannbad eller i mikro-ovnen.

Fordel en spiseskje sjokolade på bakepapir, og legg et snømannhode på hver sjokoladeruke. ( I mangel på et bedre ord. ) Avkjøles i kjøleskapet til sjokoladen stivner, og tadaaaa!!! Fiks ferdig smeltede snømenn, klare til servering!

Og er du skikkelig heldig, da klarer du å koke en kopp kakao med krem, legge snømannen til smelting i koppen, finne frem kamera og knipse et skrytebilde til blogg eller andre sosiale medier før…..

…før kattekreket sniffer seg frem til pisket krem, varm sjokolade, og innhalerer en halvsmeltet snømann før du i det hele tatt rekker å reagere!!!

Delikatessen er godkjent i det minste, av en hårball av et husdyr….og nei, jeg mener ikke måsagubben!

Får mekke meg en ny kopp da, og kaste ut pelsballen!

Vi blogges!

Først: Om du hadde sett hvordan jeg lo av meg selv når jeg skrev overskriften til dette innlegget, da hadde du trodd det hadde klikka for meg. Noen ganger synes jeg at jeg selv er så himla festlig.

Også: Må bare få takke for overveldende god respons på innlegget i går. Jeg skriver jo egentlig aldri for andre enn meg selv, og tenker ikke over at et innlegg potensielt kan nå ut til veldig mange, og når det skjer, at et innlegg går viralt, slik som i går…ja da blir det rett og slett overveldende. Veldig gøy da, så tusen takk til alle som har delt, og for all den hyggelige responsen. Det gledes! Virkelig.

Og nå…hahahahaaa! Ler fortsatt av overskriften ass, men den var liksom bare så innmari treffende. (også har jeg litt dårlig humor!)

Hjertekrans- gjærtekrans…dævver!!!

De tørre kakene er i boks, ikke syv slag, men akkurat nok. Mangler bare krumkaker, og de skal stekes i dag. Vi er jo som tidligere nevnt en sånn gjærdeigelskende familie, og det finnes lite som slår fersk gjærbakst. Derfor overrasket jeg tre slitne gutter med kanelboller etter skoledagen i går. Det er jo så kos å komme hjem fra skolen i det tussemørket siver innover måsan, særlig når lukten av fersk bakst møter deg i døren. Hadde ingen planer om å blogge om akkurat det, men da mellomste poden entrer kjøkkenet smeller det fra ungdommen at den kransen var “syyykt bloggbar da”! Og fordi jeg stort sett tar bilder av alt jeg gjør, så blir det et lite innlegg om fersk “gjærte-krans” i dag. Hvem vet, kanskje finnes det noen der ute som har lyst til å imponere på en av julens sammenkomster, med et stilig og smakfullt innslag på kakebordet. Gjærbakst er jo alltid en innertier i alle sammenhenger. (bortsett fra årsmøte i landsforeningen for glutenintoleranse da! )

Grunnoppskriften er som følger:

1 liter melk
300 margarin
250 gr melis
1 pk gjær
1 ts kardemomme

1 egg (kan sløyfes)
ca 1,5 kg hvetemel

Eltetid: 10-15 minutter

Forheving: 1 time

Etterheving: 30 min

Fyll: Smør, sukker og kanel, en raus porsjon!

Stekes midt i ovnen på 220 grader i 10-15 minutter.

Fremgangsmåten finner du i det kommende bilderaset.

Kjevle ut deigen til et rektangel.

Fyll med smør, sukker og kanel, rull så hver ende innover mot midten.

Deigen er stor, og gir mange hjerter, så her kan du steke både krans, og vanlige hjerteboller.

Legg hjertene etter hverandre, formet til en stor hjertekrans på stekebrettet.

Ha litt mellomrom mellom hjertene, de hever sammen både under etterheving, og under stekingen. Pensle med egg og dryss over perlesukker. Selvsagt ingen nødvendighet, men det ser pent ut, og sukker smaker alltid godt. ALLTID!

Og tadaaaa! Gjærtekrans, rykende fersk, og imponerende stilig. Fryktelig god på smak også! Så enkelt kan det gjøres!

Og bare fordi det er 20. Desember skal jeg nå åpne dagens adventskalenderpakke, mens jeg drikker kaffe og spiser en enslig hjertegjærtebolle til frokost. ( Hahaha, fortsatt morsomt. Skulle nesten vært komiker vøtt. )

Om du er nysgjerrig på hva jeg får i dagens kalenderpakke finner du ut det på instagram eller snapchat.

Vi blogges. “Gjærtelig” hilsen Janne, wannabe komiker og matblogger!

Folk er rare.  Er det salg kan vi stå timevis i kø for å handle ting vi ikke trenger, og er det ekstra gode tilbud handler vi gjerne ting vi ikke liker engang. Alt dette for å spare penger vi i utgangspunktet ikke har.

Vi overanalyserer alt og alle, og står gjerne frem i mediene med det ene syltynne argumentet   etter det andre, argumenter som skal rettferdiggjøre personlig pessimisme og overdrevent eksponeringsbehov. Bare denne uka har jeg lest om folk som mener unger kan få traumer av julenisser som humrer i skjegget, og spør om “Er det noen snille barn her?”,  for da legges det press på ungene som ikke har vært “snille”!!! Seriøst?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

( Skjermbilde fra VG )

Og senest i går skrollet jeg meg gjennom en artikkel om hvorvidt barn på Vestlandet får mindreverdighetskomplekser, samt føler seg DISKRIMINERT av TV program og reklamer som snakker om “En hvit jul”. Har det rabla helt for folk eller? Diskriminert???? (Sistnevnte artikkel kan du lese i sin helhet HER)

( Ja, neida, så…. )

Vi smiler utad og banner inni oss, takker ja til ting vi egentlig ikke har lyst til, sier nei til ting vi burde på trass, og klager mer enn gjerne på ting ingen kan kontrollere, slik som været. Uff, dette været.  Og sånn starta det i går. Etter noen dager med en litt uggen greie i kroppen var jeg klar for litt luft, og tidlig på formiddagen rusla jeg bort til sentrum for å poste et par pakker. Følte meg glad, og følte meg frisk. Skulle glede noen, og det gledet meg. Bak meg i køen ved postluka stod to eldre kvinner. Tilsynelatende søte damer, sånne som lukter kamferdrops og traktekaffe, og som aldri går med lue fordi det ødelegger de lysegrå krøllene. Jeg fikk assosiasjoner til eventyrstunder i armkroken til mormor bare ved synet av damene, helt til de begynte å klage på været.

“Uff, all denne snøen!” sa den ene. “Hva er det godt for, all denne snøen?”

“Nja!” sa den andre, og dro litt på det. ” Det er bedre enn holke ihvertfall!”

Den andre nikket velvillig! Joda, snøen var bedre enn holke. Og det kan jeg forstå, gamle, sprø hofteskåler og prolaps og alt det der.

“Men mot helga skal det vist bli varmere!” sier den første, hun som ikke skjønte hva vi skulle med all denne snøen. ” Og da blir det bare slapseføre! Verste som er!”

“Ja!” nikker den andre. ” Men litt varmere vær får`n tåle, bare det ikke blir like varmt som i sommer! Da var det grusomt varmt! “

Den andre er enig. Kjempe enig! ” Ja, nei, det…. Grusomt varmt. Kjente flere som hadde helseplager i varmen!”

Så ville de altså ikke ha snø, ikke holke, ikke litt varmere, ikke mye varmere.

“Men alt er bedre enn regn da!”, sier den ene, og drar kragen på jakka opp mot ørene.

“Ja!” svarer den andre. “Alt er bedre enn regn. Bortsett fra denne snøen da!”

Enige ble de ihvertfall. Tror jeg da. Enige i at været er dårlig, alt været, hele året.

( Snø. Pent å se på. Litt kaldt. Verre er det ikke! )

Etter at portoen var betalt på pakkene satte jeg snuta mot polet. Vi konsumerer fint lite alkohol, gubben og jeg, og aldri i jula, likevel synes jeg det er fint å kunne by gjestene på et glass vin på julaften. Humøret som hadde vært så bra den morran var fremdeles ok, selv om jeg også, i likhet med kamferdropsdamen på posten synes det var nok med snø på gangveien. Rart det der, hvordan holdninger smitter kjappere enn et par flatlus en halvdårlig bygdefest!

På polet stod en kar i dress og slips og fektet med armene mot en ansatt som var på vei ut av lageret med to flasker akevitt i armene. “Har du leita godt nå a?” sier han med rungende stemme! En sånn dyp røst som bærer langt utenfor polet og inn i frisørsalongen! “Åssen er det mulig å gå tom for akevitt! Dere veit da vel for pokker at det jul eller? Er det mulig å drive så uprofft!!!?”

” Vi får inn mer denne uka, men det har gått usedvanlig mye mer enn på denne tiden i fjor.” svarer damen forsiktig, og rekker de to siste flaskene mot mannen. Han tar de med en brå bevegelse. “Jaha!” svarer han, snur ryggen til og marsjerer demonstrativt mot kassa. “Håper ikke du skal ha akevitt!” sier han og kaster et blikk mot meg. “For det har de pokker ikke vett på å ta inn i denne butikken!” Så betaler han, og går.

Og så fort han er ute av døra smiler damen i kassa mot meg,  og spør om det er noe hun kan hjelpe meg med. Hun er helproff, tenker jeg, som kan riste av seg en skjennepreken fra slipsmannen, og smile mot meg på den måten. Jeg kjøper med to flasker rødvin hun anbefaler til ribbekjøtt, og går. Forbanner snølaget på brosteinen utenfor senteret, irriterer meg over sure mannfolk som bruker utestemmen inne, og fordi foten verker hopper jeg på bussen for å kjøre tre stopper, og halvere veien hjem.

( Folk ass…denne bloggern inkludert. Snåle skapninger! )

Bussen er full av skoleungdom. Friske, glade, litt høylytte. Alle i juleferiemodus. Sikkert slutta tidlig på skolen, glade for å kunne reise hjem et par timer tidligere enn vanlig. En ung gutt, kanskje 16-17 år reiser seg og tilbyr plassen sin til en dame med bukser med press og handleposer herfra til evigheten. Gutten har ring i øret, litt halvlangt hår under hetta på en mørk collegenser, tung ryggsekk og gymbag, og han smiler da damen setter seg på plassen han reiste seg fra.

“Ah!” tenker jeg! “Endelig litt positive folk!”, og uten å tenke over det smiler jeg til damen med alle handleposene, og tenker at hun sikkert er glad for å kunne sitte. Hun møter blikket mitt,  skuler på meg med smale øyne og snurpemunn, vurderer meg opp og ned i mente, og ser på meg slik en vestlending ser på billig pinnekjøtt fra den lugubre kjøttsjappa rett over grensa til Charlottenberg. Hun tar tydeligvis mitt smil som en invitasjon til samtale, for hun åpner brødsaksa og sier: “Så mange ungdommer, også var det bare EN som tilbød meg plass!”

Hva pokker!? Takk, heter det! TAKK! Ikke “Det var bare EN!” Og da klarer jeg ikke holde meg lenger.

” Men du trengte vel strengt tatt ikke mer enn ETT sete heller???” svarer jeg, før jeg snur meg mot gutten med hette på hodet og tung sekk på ryggen. “God jul da!” sier jeg. “Nissen kommer til snille barn vet du!”. Så drar jeg i snora, og hopper av bussen akkurat i det den ungen mannen roper et høyt “God jul!” tilbake.

Og på gangveien de siste 200 meterne hjem stopper jeg opp noen sekunder, vender nesa mot himmelen og nyter følelsen av de kalde små snøfnuggene som lander i ansiktet. Det ER digg med snø! Og skulle den bli borte mot slutten av uka skal jeg jammen meg klare å nyte jula med sludd og holke utenfor stuevinduene også. Ikke pokker om all verdens surpædder skal få ødelegge den gode julestemninga, for vet du hva?

Istedet for å klage høylytt til de butikkansatte som jobber rævva av seg hele Desember, fra mandag til SØNDAG, som stabler varer, sitter i kassa, og finner frem alt du både trenger og ikke trenger, så vær heller takknemlig for at du i det hele tatt har råd til å handle både rødvin og akevitt! Akkurat de to tingene står vel ikke høyest på lista for overlevelse uansett?

Vær glad for at EN ung mann ga deg setet sitt, slik at du og handleposene dine kunne få hvilt litt på bussturen hjem etter all den slitsomme shoppinga!

Liker du ikke snøen, synd! For det er vinter, og av og til snør det på vinter`n! Burde ikke komme som noe sjokk på folk flest!

Hvis ungen din blir traumatisert av at nissen spør om det er noen snille barn her, eller får mindreverdighetskomplekser av at noen på TV gleder seg over hvit jul, da har du fanden meg å ta deg sammen, ta deg sjøl i nakken og gjør noe med oppdragelsen på unga dine istedet.

For med alt det andre som foregår her i verden, du vet, de VIRKELIGE problemene, så er det kanskje på tide å senke skuldrene litt, smile litt til hverandre, vise litt takknemlighet, og glede seg over det man har. Og hvis det blir for vanskelig…. jaja, god jul a, din surpædd!

Han spør hvert år, denne minste poden. Ikke tjener han penger selv, ukelønna er relativt lav og ganske sporadisk, og sparekontoen sin har han ikke engang tilgang til. Likevel spør han, hvert år. “Hva ønsker du deg til jul, mamma?” 

Og jeg svarer det samme som i fjor, og året før der, og årene før der igjen. “Jeg ønsker meg ingenting, gutten min. Jeg har alt jeg trenger!”

Det er liksom sånn man skal si, nå som man er voksen. Poden tuslet opp på rommet sitt igjen, lukket døren, og nede i fra stua kunne jeg høre han sitte der oppe og spille på kassegitaren. Han gjør alltid det. Sitter der oppe, spiller gitar, lytter til musikk. Hver eneste dag.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg ble sittende på sofaen og sveipe innom ulike nettsider på mobilen. Kikket på Zalando, Ellos og Skeidar og Ikea sine nettbutikker.  Da jeg sa jeg ikke ønsket meg noe, at jeg hadde alt jeg trengte, da løy jeg egentlig litt. For jeg har ting på ønskelista. Men det blir liksom sjelden mulighet til å handle inn stort til seg selv. Man skulle nesten tro at i en alder av litt over førr skulle man hatt mer på konto, at man kunne unne seg både det ene og det andre, men den gang ei. Det er en ærlig sak, rett og slett. For når Desemberlønna kommer er det ikke til å komme bort i fra, at selv med halv skatt og fornuftige innkjøp, så får pengene ben å gå på, og selv om ikke kontoen viser røde tall, så er det heller ikke særlig rom for de store utskeielsene.

“Hva ønsker du deg til jul, mamma?” Om jeg kunne velge, tenkte jeg, sånn helt uten å bry meg om kostnadene, jo da ville jeg hatt mer enn nok på ønskelista.

Et salongteppe. Et varmt salongteppe, fordi det er så gulvkaldt i dette gamle huset. En bluse jeg har siklet på ei stund. En altfor dyr silkebluse som jeg sikkert ikke engang hadde hatt samvittighet til å bruke. Den ønsker jeg meg. Varme vintersko, skikkelig varme og gode vintersko! Vitrineskap til den korte veggen i stua. Et med både hyller og skuffer. Frisørtime! Burde ha vært hos frisøren. Det ønsker jeg meg. Ny lommebok. Den jeg har duger. Den har mistet glidelåsen, men den duger. Likevel ønsker jeg meg en ny. Lusekofte og ullundertøy, selv om ullundertøyet jeg fikk for tre år siden er like fint. Ny sofa. En hvor putene ikke er nedsittet og slitne. En diger hjørnesofa som rommer en haug med tenåringer og et sett foreldre. Burde ikke være så vanskelig for nissen å stappe en sånn ned gjennom pipa…jeg er villig til å være behjelpelig med akkurat det altså! Levis olabukse, for det har jeg aldri hatt før. Slike overfladiske ting står på ønskelisten min, ting som kanskje er en selvfølge for hvermansen. Og jo mer jeg tenkte på det, jo mer kjipt ble det, å vite at ingen ting av dette er ting jeg kommer til å kjøpe meg med det aller første.

( Salongteppe, og ny sofa? Jo takk, men jammen har jeg mer enn nok likevel. )

Så joda, til å “ønske meg ingenting” var ønskelista jammen meg ganske lang likevel. Deprimerende? Njah, kanskje litt. Ærlig sak det også. Jeg logget ut av nettbutikken til Skeidar, la fra meg mobilen og lente hodet bakover mot sofaputene akkurat i det lukten av nytraktet kaffe nesten slo mot meg fra kjøkkenet.

Det er noe eget med lukten av nytraktet kaffe altså! Hverdagsluksus nesten. Det lukter hjemmekoselig. Og med en kopp kaffe i hånda og en litt irriterende kjelen pusekatt som ville varme kalde poter på fanget ble jeg sittende å tenke over alt jeg har. Ikke alt jeg ikke har. For tenk på alle de små gledene jeg tar for gitt, hver eneste dag. Slik som en kaffekopp, i en sofa. Gammel sofa vel og merke, men kjøpt og betalt!

Det å kunne tre føttene inn i varme ullsokker. Du vet den følelsen, når kalde tær varmes opp av deilig ull, og hvordan hele kroppen liksom blir varm i det føttene får på tykke, gode sokker.

Julegavene til gutta er kjøpt og pakket inn. Ikke de dyreste gavene, men likevel vet jeg at de kommer til å bli glade. Fryseren er full av deilig julemat. Masse mat som kommer til å vare hele jula, og sikkert lengre enn det. Varme middager som kommer til å samle hele familien rundt bordet, hver eneste dag. Ikke alle har det!

Julekjolen min er ikke ny i år heller, men jeg føler meg fin i den. Fin, og den strammer ikke over magen når jeg velter meg ned på sofaen i ribbe-koma etter julemiddagen.

( Tak og fire vegger, rommer alt jeg trenger og mer til. Heldig! )

Jeg har arvet en vinterjakke etter svigermor. Den er noen år gammel, men man kan knapt se den er brukt. Den er varm, virkelig god og varm. I banken står det nok penger til å betale regningene som kommer i Januar, og på under fire år skal tre gutter få førerkort på bil. Også det klarer vi. Bil har gutta selv spart til, spleiset på, og kjøpt.

Og jo mer jeg tenker på ting som dette, jo mer uviktig blir den ønskelista. For ingen silkebluse i hele verden, ei heller en ny lommebok, eller et salongteppe kan måle seg med fyr i peisen, mat på bordet, følelsen av tykke ullsokker på bare føtter, eller kaffe i koppen, og det å kunne feire jul i et hus jeg eier sammen med de jeg elsker høyest her i verden.

Og mens roen senker seg i sofakroken, mens jeg legger den ønskelista til side, og det nesten er på tide å fylle opp kaffekoppen igjen kommer minste poden ned igjen, med gitaren under armen.

” Jeg fant ut hva du kan få i julegave, mamma!” sier han, og setter seg ned på stolen foran meg.

Først stemmer han gitaren, så ser han på meg. “Er du klar?” spør han, og jeg nikker.  “Jeg har lært meg oldefar sin sang.” sier han, og så begynner han å spille. En liten uklar tone her og der, men jeg kjenner sangen. ” Livet er langt, lykken er kort”. Oldefar sin sang.

Og mens minsten spiller sangen som fremkaller både dypt savn og noen av de fineste minnene jeg har, svelger jeg noen kameler, skjuler noen tårer, og tenker at stort bedre julegave enn denne kunne jeg vel knapt ha fått, og den stod ikke engang på ønskelista.

Jeg tror aldri jeg har følt meg rikere.

Man blir nesten svimmel om man stirrer for lenge på de, og de er svimlende gode- derav navnet, karusell-cookies. Snedig, ikke sant? Fy flate, noen ganger blir jeg så imponert over min egen fantasi at jeg nesten tror jeg er bakeblogger! Neida, tulla! Men kakene ble kjempegode, og det er helt sant. Også ble de kule å se på, litt sånn juleaktig. Kommer til å gjøre seg godt på julens kakebord, om de da overlever så lenge. For de ble nemlig mer enn godkjent av gutteflokken i måsahuset, og alle tre er tatt på fersken mer enn en gang med lange fingre langt nede i kakeboksen.

Om vi går tomme de kommende dagene skal jeg alltids få laget noen flere, for oppskrift og fremgangsmåte er veldig enkelt. Om du er i bakemodus, er fysen på noe søtt og godt, eller vil imponere julebukkene med noe som ser mer avansert ut enn det egentlig er, da kan du bare skrolle videre, for her kommer oppskriften.

Grunndeig:

500 gr hvetemel

2 ts bakepulver

2 ts vaniljesukker

300 gr smør

2 egg + ett egg til pensling

Perlesukker til dekor

En neve polkagriser, litt kokesjokolade, og rød matfarge.

Steketid ca 10 min, midt i ovnen, 175 grader

Smuldre smør i mel, bakepulver og vaniljesukker. Tilsett sukker og egg, og elt deigen sammen.

Del deigen i to. Tilsett hakket sjokolade i den ene delen.  Tilsett rød matfarge og knuste polkagriser i den andre.

Legg deigen i kjøleskapet en halvtimes tid. Da blir den lettere å arbeide med.

Kjevle deigene ut til to like store rektangler. Jo tynnere du kjevler, jo mer snurrer får kakene.

Legg deigene opp på hverandre, og rull de sammen. Skjær tynne skiver på ca 5 mm tykkelse.

Noen av mine kaker ble tredd på pinner. Spennende for ungene å spise kaker på pinne, dessuten ser de dekorative ut samlet i en bunt i en vase på kakebordet. Resten ble stekt uten pinner, som vanlige cookies. Måtte jo fylle kakeboksene også. Penslet med egg, og drysset over perlesukker før steking. Smør på flesk, og alt det der, men perlesukker er dekorativt da.

Aldeles nydelige lunkne, til et glass kald melk. (Jepp, jeg har testa! )

Og enklere får det neppe blitt! Så fine, så gode. Tror nesten det må bli en runde til med disse, uansett om det blir tomt eller ei. Ser for meg en karusell-cookie variant med peanøtter og salt karamell også. Fy flate, skulle vært bakeblogger ass!

Vi tygges blogges!

Nytraktet kaffe, lukten av røkelse, og blogg. Søndag, og oppsummering av ukas små øyeblikk. Begynner nesten å bli en vane det her nå, en sånn ukesoppsummering hver søndag. Litt vanskeligere akkurat nå i Desember kjenner jeg. Mest fordi jeg jo titter innom bloggen hver dag, oppdaterer med noen setninger og et par bilder, og de fleste av ukas små øyeblikk havner jo på bloggen nesten umiddelbart etter at de hender. Da blir de jo få øyeblikk igjen å oppsummere på en søndag morgen. Det er helt greit, jeg har masse annet jeg vil gjøre i dag enn å sitte her og hamre løs på tastaturet.  Jeg har bestemt meg for å lage litt julepynt i formiddag, fikk en tanke i hodet fredag kveld, skisset og drodlet  litt i notatblokka i går, og har noen ideer for et par girlandere jeg kunne tenke meg å lage. Fint å være litt kreativ en søndags formiddag, før vi setter kursen mot gamlebygda med  julemiddag og gavebytting med hele bonusfamilien i regi av pappa og fruen.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Uka har vært full av fine små øyeblikk. Sammen laget de en fin adventsuke, og nå sitter jeg egentlig bare her og gleder meg til innspurten før julaften. Foten er på bedringens vei. Endelig. Sakte men sikkert forsvinner hevelsen, og jeg har så smått begynt å bevege meg sakte rundt. En skikkelig opptur var en tur ute blant folk, i frisk vinterluft. Endelig se litt kjente ansikter, få noen nye impulser, istedet for å hinke rundt i stua, alene. En kopp kaffe i butikken til Mona, og jeg fikk handlet inn de aller siste julegavene til gutta. Herlig å være helt ferdig.

( Når det ser ut som du har slakta katta og tredd den på hue, men egentlig bare er livredd for å fryse på øra! )

Hver eneste morgen står jeg opp, trer føttene ned i gubbens tøfler, tusler bort til kalenderen, og åpner dagens gave. Det er vanskelig å beskrive hvor mye denne kalenderen betyr for meg.  Jeg vet jeg gjentar meg selv her, men gurimalla så gøy det er med egen pakkekalender, og gavene er så innmari fine. Midt i blinken faktisk. Enten lukter de godt, eller så smaker de godt, eller så er de nyttige, eller som i går, rett og slett bare kjempefine! Heldig er jeg, rett og slett.

( Små gleder, hver eneste dag! )

Den dagen jeg fikk julekort og pakke i posten av Beate.  Herlighet så rørt jeg ble. To fine snøkuler, sånne gammeldagse, fine. To små gleder! Nå står de på hylla i vinduet til pryd og glede sammen med de andre, og endelig begynner det å likne en samling! Målet er å kjøpe meg en selv  år også. Tenkte det ville være en fin ting, spare på slike snøkuler. Fint øyeblikk. Tusen takk, Beate!

( Julestemning i vinduet. )

Skolen min har verdens triveligste vaktmester. En sånn raus og blid fyr som alltid løfter armen og vinker. Snart pensjonist, og det er litt trist egentlig! På fredag ringte han på døra her hjemme, og på trappa, i sprengkulda stod han og smilte med en blomst i hånda. Vi vekslet ikke mer enn noen korte setninger, litt sånn ” Hvordan står det til?”, og “God jul!” Det varte ikke lenge. Han hutret tilbake til bilen som stod og gikk, jeg tok med meg blomsten fra snille kolleger inn i varmen. Men det var fint. Utrolig hva et blidt ansikt kan gjøre med dagen din!

( Juleblomst på døra fra verdens beste vaktmester. Slå den a!!! )

Kvelden vi pyntet juletreet. Åh, det må ha vært et av ukas aller fineste øyeblikk. Det er noe spesielt fint med å hente frem esken full av gode minner, for så å henge dem på treet. Lukten av gran som sprer seg i stua, lillebror som fikk æren av å sette stjerna i toppen, katta som går inn i akutt jaktmodus hver gang de blankeste julekulene blinker fristene ytterst på grenene.  Slenge seg ned på sofaen når treet er ferdig, beundre det fra avstand. Fint, fint og atter fint!

Den kvelden søvnen liksom aldri kom. Ville normalt ha vridd meg i sengen, irritert meg, men ikke denne gangen. Jeg skulle jo uansett ikke på jobb dagen etter, så jeg stod like gjerne opp. Så en klissete juleromantisk film på TV, og hoppet i seng da øynene begynte å gli igjen. All verdens tid dagen etter til å hvile ut mens guttene var på skolen.

Så ble gutta syke, på tur, og tilogmed det var fint. Ikke for gutta selvsagt, men for mora som har lenget etter litt alene tid med hver og en av de. Så fikk jeg stulle og stelle litt rundt disse ungdommene denne uka. Servere varm te, bake boller, stryke på ryggen. Ligge sånn på hver vår sofa midt på dagen, snakke sammen. Fine øyeblikk, kjærkomne øyeblikk. De blir så store, og tiden med dem kjennes noen ganger så knapp. Her er det bare for a mor å suge til seg alle de øyeblikkene hun får, så får det så være om det er i forbindelse med tette neser og såre halser. Jeg tar det jeg kan få!

Ukas spontane jubel kom den kvelden jeg fant ut at bakedronning nr 1 følger meg på instagram. Herlighet! Da dævva jeg nesten, og så fikk jeg brått et realt magasjau og prestasjonsangst, og fant ut at nå er det slutt på å legge ut egne bakebilder. Men sånn seriøst, er du på instagram, men ikke allerede følger Elin, så bør du endre på det! Flotte oppskrifter, hyggelig ansikt, fast fredagspolka på stories, og vanvittig fristende bilder av nydelig bakverk. Verdt å følge. Lurer veldig på om jeg bør sende henne et julekort, nå som vi er bestevenner  og greier. Hun har blogg også, seriøs bakeblogg, og den finner du HER. 

( Og jeg bare : “Wrææææææl!” )

Pepperkakebaking med podene. Alltid fint, et sikkert tegn på jul. Julemusikk på radioen, mel på benken, og lattermilde poder som liksom ikke får skikkelig julestemning før minst en av dem har laget et realt sett brøster på en pepperkakedame.

Og alt dette, ispedd en god del lodne pusekatter, en solid dose kaffekopper, smultringkoking, julekort, varme bad og rolige kvelder, utgjør altså ukas små øyeblikk. Kort oppsummert.

Og da er det på tide å logge av, finne frem papir og lim, og lage det som kanskje blir en del av borddekkingen på julekvelden. Håper din adventssøndag blir fin, og at uka har bydd på drøssevis av små, verdifulle øyeblikk. Vi blogges.

Vi pyntet alltid juletreet lille julaften. Pappa var nøye med akkurat det. Lille julaften, kvelden, og ikke et sekund før! Jeg elsket juletreet. Det var selve symbolet på jula. Helt magisk faktisk.  Lysene, de samme julekulene år etter år. De fire skjøre konglene av tynt glass, med glitter, de som bare pappa fikk henge opp fordi han var så redd for akkurat dem.

( En gave fra en god venn. Liker denne så godt. Ganske så ny, likevel så nostalgisk. )

Lukten av gran som spredte seg i stua, den intense gode julefølelsen som kom når juletrelysene glitret i den mørke stua på kvelden før kvelden. Ah, magisk! Jeg husker jeg tviholdt på den følelsen hele romjulen, for jeg viste at så fort det nye året startet ville magien bli borte, ihvertfall for min del. For selv om mamma og pappa holdt på den gamle tradisjonen om å la treet stå til 13. dag jul var julemagien over for min del etter nyttårsaften.

( Billig, slitt, men alltid på treet. Kjøpt for en tier det året vi måtte handle både kjøleskap og vaskemaskin i Desember, og  snudde på hver krone for å få endene til å møtes. )

Sånn er det fremdeles. Jula for meg er Desember. Hele Desember. Så fort nyåret kommer pakkes julen bort, og slik har det vært siden jeg flyttet for meg selv. Jeg bestemte meg derfor tidlig at den dagen jeg fikk egne barn skulle juletreet på plass i stua noe tidligere enn lille julaften.  Ikke første uka i Desember, da tror jeg kanskje juletreet hadde mistet noe av glansen for min del, lenge før julen ringes inn, men sånn ei drøy uke før julaften, det kjentes akkurat passe. Og sånn har det blitt. Et par-tre uker ut i Desember starter jakten på juletre, og så fort det er i hus pynter vi sammen.

( Fra mitt barndoms juletre. Kun tre slike igjen av en nissefamilie på ti. )

Vi har ingen store krav til treet, annet enn at det skal være ekte. Lukten av treet er jo halve jula for meg, og kombinerer du lukten av buske med lukten av ribbe, ja da er måsafruen lykkelig som en toppblogger på rød løper.

( En håndlaget engel, en julegave fra min superflinke og kreative kusine. En favoritt på treet hvert år. )

( Englevinger, kjøpt det året mormor døde. )

Hva pynten angår har vi også vært innom det aller meste. Et år var det spekket av kuler i gull og rødt, et annet år nesten helt hvitt. Men med tiden forsvant behovet for et stilrent tre, for det lar seg rett og slett ikke kombinere med tre små poder som ikke rakk høyere enn den midterste kvisten, og som stadig kom hjem fra skolen med hjemmemekket juletrepynt så fulle av lim og glitter at treet til slutt så ut som en scene i Las Vegas etter et heidundranes drag-queen show. At daværende kunst og håndverkslærer var ihugga LSK- fan og oppfordret alle ungene til å flette julekurver av gult og sort glanspapir gjorde også sitt til at juletreet sånn rent interiørmessig ikke akkurat stod i stil til resten av jula.

( Det aller første julekortbildet vi sendte ut da gutteflokken var komplett. Alltid på plass på juletreet. Fine nisseflokken min. )

( Gave fra en stolt førsteklassing. Minner. )

I dag, som i fjor, og som årene før der, er treet pyntet med en salig blanding av minner, og på mange måter kjennes nesten ut som å få en varm klem av gammel kjenning, hver gang vi pynter treet. For hver lille julekule eller papirkurv som henges på grenene kan det høres små “Åhhh, husker du denne?”, eller “Denne er fra den jula da…”, og “Som jeg savner oldefar!”.

( Oldefar. Tatt den dagen han han kom til Norge fra Danmark og møtte sitt livs kjærlighet. Savn. )

( Minner fra en jul, for lenge, lenge siden. )

Og i dag sitter jeg her, en tidlig og kald vintermorgen, i stua i måsahuset, og skriver dette i lyset fra årets juletre. Litt skjevt i toppen, fyldigere på den ene siden enn den andre, men helt perfekt likevel. Og alle minner fra barndommens juler kommer sigende på, blandet med fine tanker om høytider i nærmere tid. Eimen av gran slår mot meg med jevne mellomrom, og atter en gang kjenner jeg på den gode julegleden. Enda skal jeg nyte den noen uker til. En katt har funnet seg soveplass nederst i juletrefoten, en annen er godt plassert i stolen tett inntil treet, klar for å jakte litt på den skinnende julekula bare matmor snur seg litt uoppmerksomt vekk.

( Neida, jeg skal ikke røre. Jeg bare ligger her og er slett ikke fristet til å klinke til den blanke kula! )

( Åssen den kvasten kom dit? Neihh…det er ikke godt å si… )

Og for bare noen minutter siden åpnet jeg dagens adventskalender-gave fra den hemmelige julenissen, ( dere som følger meg på snap og instagram vet jo allerede hva pakken inneholdt ) og aldri har vel en pakke truffet mer perfekt. For inne i pakke nr 15 lå en vakker liten engel, og nå skal den få plass på treet. Under har jeg skrevet “fra julenissen 2018”, så vil den alltid minne oss på den jula mammaen i måsahuset hadde egen julekalender fra en fremdeles ukjent, men hjertevarm, og raus person. Tusen takk!

En kvast av minner midt i stua. Det er fint det. Ekte juleglede.

Hva er din fineste juletrepynt?

Det var med klump i magen vi kjørte fra Sørumsand med det aller siste flyttelasset for snart 20 år siden. Ikke fordi vi ikke gledet oss til å starte på voksenlivet i vårt eget hus, men fordi det var noe vemodig å flytte fra stedet vi begge var oppvokst, hvor vi møttes, og hvor familiene våre fremdeles bodde.

Måsahuset skulle bare være startgropa. Det var ikke noe impulskjøp, det var nøye planlagt og overveid. Vi ønsket noe eget, ville ikke kaste penger bort på leie, og når vi fant et lite hus i en prisklasse to unge lovende kunne klare var vi lykkelige. Etter noen år skulle vi selge, planen var å flytte tilbake til Sørum. Det var jo der vi hørte hjemme, både han og jeg. Den første sommeren malte vi huset rødt, kjøpte kulegrill, og plantet en avlegger av villvin fra morfars hage i solveggen. Den første julen vagget jeg rundt i stuen, høygravid, og gledet meg sånn til å snart få møte lillegutt i magen. Den andre sommeren  støpte vil gulvet til garasjen, og til jul vagget jeg rundt igjen mens jeg pyntet til jul med lillegutt på armen og lillebror i magen.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Den fjerde julen fant to små gutter nissens fotspor i snøen utenfor kjøkkenvinduet, vi hentet juletre fra skogen rett bak huset, og spiste julemiddag mens den tredje lille gutten tok middagshvil i vogga.

Det var trangt om plassen. Huset som som skulle være vår start på boligmarkedet hadde ikke soverom nok til hele gutteflokken, ei heller vaskerom, og med tre små aktive poder i hus lå det farlig nære veien. Folk spurte stadig om vi ikke ønsket oss noe større, noe nyere, kanskje tilbake til Sørum. Vi begynte å dra litt på det. Joda, og jada, noe større hadde vært fint, om noen år kanskje, når vi begge var ute i jobb igjen. Det fine med et lite hus og ikke altfor høy gjeld var jo at jeg kunne være hjemme med ungene. Ikke merket vi så mye til at det var trangt heller. Selvsagt kunne vi snuble i sko og støvler i en overfylt gang, men kun fordi stua rommet så mange barn. ikke bare våre, men alle andre små jenter og gutter som stadig tilbrakte dagene her.

Den syvende julen satt ni unger rundt det lille kjøkkenbordet og bakte pepperkaker, og ikke en eneste en klaget på plassen. Og uten at vi helt kunne sette ord på akkurat når det skjedde, hadde vi slått rot. Her, i det lille røde huset, nære veien, på måsan, på Bjørkelangen.

Og her sitter jeg, i stua som bare skulle være midlertidig, startgropa vår,  jeg har ikke kommet et skritt lengre på den planlagte ferden, og det gjør meg ingen verdens ting. Jeg har grodd fast. Hjemme er ikke nødvendigvis der du har plass til mange ting, men der du deler dagene med de som betyr aller mest, uavhengiig av plassen. Det er jul igjen, i det lille røde huset på måsan, og det er ingen andre steder jeg heller kunne tenke meg å feire jul. Det er her, utenfor kjøkkenvinduet at nissen laget spor mens han tittet inn for å se etter snille barn. Det er her ute på måsan man finner de litt skjeve grantrærne som likevel blir glitrende vakre med julelys og stjerne i toppen. Det er her dørkarmen inn til stua har hakk som viser hvor mye guttene har vokst, fra jul til jul. Det er her vi aldri har fått julestjerna i vinduet i gangen til å henge skikkelig rett, og det er her vi kan høre det knirke i den gamle slitte tretrappa hver julemorgen når guttene lister se ned tidlig for å finne julestrømpene.

For Bjørkelangen ble hjemme. Det er her ungene har gått i 17 mai tog og sunget “Ja, Vi elsker” foran sykehjemmet hver vår. Det er damen i kassa på Coop kjenner gutta ved navn, smiler når vi handler og ber oss hilse hjem. Det er på Bjørkelangen vi kan rusle rundt i gågata og se kjente ansikter hver eneste dag. Det er på senteret de arrangerer “Damenes aften”, og serverer sprudlevann i stetteglass, og det er på skolen de kreative lærerne inviterer til julemarked og nostalgisk underholdning på utescenen.

( Eidsdammen på Bjørkelangen. Like vakkert alle årstider. )

På Bjørkelangen finnes slarvekjerringer og sære gamle gubber, det finnes solstråler av mennesker, og bygdeorginaler med bart og alpelue. På bjørkelangen finnes det folk som knapt nok får bosatt seg høyt nok oppe i Festningsåsen, og det finnes de som sikkert aldri får flytta bort fra myra her på måsan. Det finnes frivillige som jobber for svømmehall, fotball, motorsport og alpinanlegg, og det finnes latsabber som aldri løfter en finger for lokalsamfunnet. Det finnes forfalne asfaltveier, og vakre turstier og små badevann. Her har vi vinmonopol, rulletrapp som kun rller oppover, store matkjeder og små nisjebutikker drevet av lokale arbidsfolk med en visjon og hjerte for egen bedrift. Og midt oppe i alt dette trives jeg, og kunne ikke tenkt meg å bo noe annet sted, om det så tilsier at jeg kommer til å bli gammel og grå her i startgropa mi.

Så i år har jeg slått et slag for lokalmiljøet, handlet hver eneste julegave i hjembygda,  og pakket de inn her i stua som er julepyntet i år, slik som alle år før. Og selv om jeg ikke tok mine første skritt her i bygda, og fremdeles ikke helt har forstått om jeg er “høllenning” eller “urskævving”, så har jeg blitt glad i bygda. Da holder det lenge med å “bare” være måsafrue, i det lille røde huset, her i “startgropa”. Jula er tross alt ganske fin, her på bygda!