“Krampe!!!!”
Martin ligger i grusen mellom tilhenger, rusten varebil og crossykler, vrir seg litt, og grimasene tilsier at det vondt et eller annet sted. Han gnir seg på leggen, og peker. “Krampe!”
Selvforskyldt, men selvsagt vondt for det. Vondt i armen også, men garantert ikke brudd. Det vet han, for han har brukket begge armene før. Samtidig tiliogmed. Det var seks ikke veldig kule uker, med begge armene i gips. Også er det skrubbsår på hofta, og lårhalsen begynner å få en litt sånn blålilla farge…Ferdig med en helt allminnelig treningsøkt da altså, i dag også. Det ble knall og fall, som vanlig, kombinert med høy fart, egentlig altfor høy, og krappe svinger. Men det gir resultater også. Poden begynner å bli god. Virkelig god.
Det er din fortjenste, du som leser akkurat nå, og som hver gang du tipper gir din grasrotandel til Nordvang motorsport. Og det er derfor jeg titter innom nå en helt vanlig lørdag ettermiddag, egentlig bare for å si takk. Takk til akkurat deg. For du tenker kanskje bare at du støtter en bitteliten forening, og legger ikke stort mer i det enn akkurat det. Men her sitter vi, og vet så indelig godt at sesongen i år, den hadde ikke vært foruten deg. Det er ikke stort mer enn et år siden vi hadde bestemt oss for å legge opp. Ja, for denne idretten krever så uendelig mye, både av tid, og ikke minst penger. Og tid har vi, det finnes alltid tid, bare man ønsker nok, midler derimot, det er nesten umulig å oppdrive.
Vi måtte ta et valg, for gutta begynner å bli så store. Syklene koster mer, sikkerhetsuttstyret koster mer, drivstoff og treningsavgifter koster mer. Og med tre store poder i hus måtte vi velge, idretten eller mat på bordet og førerkort til gutta. Selvsagt valgte vi det siste, men med tungt hjerte, fordi for podene i dette huset er motocoss selve livet. En idrett de har fått inn med morsmelken, selv om det jo egentlig er far i huset som er skyldig….Denne idretten har blitt en del av guttas identitet, faktisk.
Men så, nesten ut av det blå, kom hjelpen. Fra Lene Graarud på Alf Graarud Motor som sponset med kjøreutstyr og fantastiske rabatter, sponset medlemsskap på Avancia fra Linda, og fra alle de som støttet Nordvang Motorsport med sin grasrotandel.
En ny sesong startet, og vi kunne klamre oss til den også, til jubel fra tre uendelig takknemmelige poder, og et sett ydmyke foreldre. Det er vanskelig å klare å sette ord på hvor mye det betyr. Kun en sport tenker du kanskje, men det er så mye mer enn det for ungdommene her hjemme. Det er en livsstil, og som allerede nevnt, en identitet.
Tre poder, en idrett, tre forskjellige ambisjoner, og et enormt samhold. En lillebror som som er lykkelig hver gang han slår egne rekorder, som elsker å preppe eller reparere, og er den i teamet som kan ta fra hverandre og sette sammen en crosser med bind for øynene. En storebror som denne sesongen har valgt bort konkuranser, litt pga av jobb og utdannelse, men også for å la mellomste bror få de midlene som normalt ville blitt brukt på han selv. En støtte, en motivator, treningskamerat, en backup, så raus at mammahjertet bobler. Også er det mellomste poden, han som lå med krampe i leggen for noen minutter siden, og som nå rydder crosseren inn i garasjen før han skal spyle nedgrusede støvler, og vaske støvete kjøredress før en ny økt i morgen. Han som satser, med hud og hår, for å bli god. Han som har ambisjoner større enn vettet. Han som er så uredd at det er på grensa til farlig, men som likevel alltid reiser seg på bena når han faller i bakken. Han som ikke gir seg på tørre møkka, som trosser vind, snø, regn og de varmeste sommerdagene, bare han kan legge inn en økt på banen eller i skogen.
Han som alltid måtte vente på tur, eller som arvet slitent utsyr etter storebror, han som alltid var et år yngre, men som kanskje ville det aller mest. Og staheten, og viljen har gitt resultater. Rundetidene kuttes for hver trening, farten øker, hoppene blir høyere og lengre, og kjærligheten til idretten har aldri vært større. Uttallige treningstimer hver eneste uke, innimellom skole og jobb og vedlikehold av sykkel. Løpeturer, styrketrening, trappeløp…
Han ønsker seg så mye. Hjelmskjermen er limt uttallige ganger, knebeskytterne stripset sammen, og støvlene tapet til sålene med gaffa. Skulle så gjerne ha byttet sykkel, gått opp en størrelse, konkurrert med de store gutta. Det er et langsiktig mål. Enn så lenge er han bare glad for i det hele tatt å kunne kjøre, kunne trene, og å kunne ha et mål om pallplass i høstens kommende løp. Vi har trua, for maken til egeninnsats skal man lete lenge etter.
Nå er det ulyd i motoren igjen. En blanding av pannikk og spenning, men alltid tatt med et smil. Det er bare en uke til årets største løp, og under 24 timer til neste trening. Måsagubben og podene har fler timer i garasjen i år enn det er mulig å telle. To motorras på egne sykler, pengesluk. Det, i tillegg til alle som trenger hjelp med små og store crossprosjekter. Måsagubben sier alltid ja. Motorras, rådeskift, you name it. Denne idretten, alt som følger med, det har blitt en livsstil.
Så igjen, et stort og rungene takk til alle dere! Om du har tippet i dag, og grasrotandelen din går til Nordvang Motorsport, så tusen takk! Ditt bidrag betyr absolutt alt, denne sesongen kjører vi takket være dere, og det er så langt fra noen overdrivelse som man kan komme. Du støtter så mye er enn bare et bittelite idrettslag! Du støtter tre flotte gutter med en helt spesiell idrettsglede. Du støtter en hel liten familie, og vi er så ubeskrivelig takknemmelige! Om det skulle være noen som helst tvil, årets sesong er DIN fortjeneste!
Tusen, tusen takk, og riktig fin lørdag til deg!
