Meg: ” Vennen miiiin??? Nå kan du stå opp. Jeg har laget romantisk frokost for to!!! “
Måsagubben: ” Romantisk? Pannekaker? Egg, hvetemel og melk. Nei takk, da kommer jeg til å drite på meg i hele dag!”
“Men, hahahaha, sjekk dette da…fiksa pannekakene dine. Hvis ikke detta er romantisk så veit ikke jeg! Hahahaa! KONGE!”
Meg:
God helg da. Håper den byr på mer romantikk en gubben min gjør!
Vi ble liggende helt til nå. Til langt på dag, ihvertfall til oss å være. Det fantes en tid da vi kunne bli i senga nesten hele søndagen, snorke og sove, lade batteriene. i dag ble vi liggende til halv ti, våkne fra halv åtte, og enda synes vi at vi hadde ligget lenge. Må jo være et sikkert alderdomstegn eller?
Det er godt å ligge sånn, kjenne at dyna er varm, og puste inn litt ren morgenluft, den som gjør at det blafrer lett i gardina foran vinduet. Ingen planer, ikke en eneste en. Aner ikke engang hva vi skal ha til middag etterpå. Gubben skal pusle litt i garasjen, slik han gjør her søndag…eller hver dag egentlig. Jeg og gutta, vi har gått i vinterferiemodus. Podene kommer til å sove lenge, både i dag, og hele den kommende uka. Snu døgnet i løpet av brøkdelen av et sekund, slik bare tenåringer kan. Ingen planer for ferieuka heller. Vi skal bare slappe av.
Uka som gikk ble en slik innspurtsuke. Det blir ofte slik før man skal ha en uke fri. Nøste opp løse tråder på jobb, fikse et par småting, handle litt. Jeg sitter her og skroller på mobilen bare for å lete frem øyeblikkene. Det er liksom ingen som bare faller ned i hodet mitt mens jeg skriver akkurat nå, selv om jeg jo vet at det sikkert finnes en drøss av dem.
En etterlengtet hårklipp! DET var digg. Dette hodet har ikke hilst på frisøren siden September, for hver måned det siste halve året har alt ekstra av penger gått med til kjøretimer for poden. Tror nesten jeg må få innrømme at en omgang med saksa var et fint øyeblikk denne uka. Nå har jeg ikke akkurat tatt så masse selfier i anledning den nye sveisen, men det er deilig å få stusset litt ved ørene, og når håret står rett til værs, ja da føler jeg meg som meg igjen. Det er ganske digg faktisk.
Den dagen jeg hadde så masse kreativ energi etter jobb. Må være dagslyset som gjør noe med meg. Den ekstra timen med lys på ettermiddagene. Jeg hadde så mange duker liggende, slike små blondeduker jeg fikk i posten av Bente for en stund siden. Jeg har planer for alle sammen. Egentlig skulle de fleste brukes til et sømprosjekt, men jeg har liksom ikke kommet helt igang med akkurat det enda. Så fikk jeg det for meg at jeg skulle bruke de i en ramme, sammen med et par gamle aviser, og et bilde av morfar som liten. Fort gjort. Og nå henger duker, aviser og morfar på veggen. Litt nostalgisk, artig å kunne bruke noe av det man har liggende, og samtidig lage seg noe “nytt”. Den eftan ble det grønnsakspai, kanelkringle og sokkestopping også. Fader ass, noen ganger er jeg så himla brukbart husmoremne.
Også var det den dagen jeg var litt oppgitt over verden. For stadig tikker det inn meldinger i innboksen, med spørsmål om å reklamere for det ene og det andre. Ikke for penger, men i bytte av varer. Hyggelig å bli spurt, for all del. Og misforstå meg rett, hadde det vært varer jeg kunne stå inne for hadde jeg sagt ja. Men å ble “gamle” kvinnfolk som meg om å reklamere for kaffepulver som skal virke slankende, eller tabletter som gir deg renere, eller gyllen sommerbrun hud, det blir liksom for dumt. Jeg trenger ikke tenke lenge på slike forespørsler heller. Hadde jeg kjøpt et tilsvarende produkt om jeg ikke hadde fått tilbud om å prøve? Nei!!! Så da blir det ingen reklameinnlegg heller.
Men samme dagen tikket det inn en melding om å holde et foredrag for et bygdekvinnelag i Nes, nå i Mars. Profittfritt, i anledning “Krafttak mot kreft”. Og da fikk jeg plutselig tilbake humøret, for sånne tiltak liker jeg, og om jeg klarer å rydde kalenderen, ja da skal jammen denne frua holde foredrag i nabokommunene om noen uker. Det var et fint øyeblikk.
Latterkrampen den ettermiddagen den ene katta hadde klatret etter et ekorn i granhekken uke, og kom inn med halen full av små kogler og granbar. Denne katta er redd sin egen skygge, så da hun skvatt veggimellom da halen begynte å drysse av skogens sorter fikk vi ei real latterkule alle sammen. Ok da, så var det kanskje et sånt øyeblikk hvor du “må ha vært der” for at det skulle være morsomt…vi ler ihvertfall av det enda. Modig nok til å dingle 12 meter opp i et grantre på jakt etter ekorn, livrett for sin egen hale!
Den ettermiddagen det ikke fantes en eneste elev i korridoren! Denne dagen hadde jeg av en eler annen grunn “Fame” på hjernen. Altså musikalen fra 80 tallet, musikken. Og den lange korridoren bare fristet så fælt! Har du noen gang kjent på trangen til å løpe, danse og synge samtidig? Bare fordi??? Jeg ga etter for fristelsen! Ble ferska av to elever som kom ut etter å ha fullført engelskprøve, men pokker heller. Noen ganger MÅ man bare danse litt i korridorene. Fin øyeblikk. Litt flaut, men fint!
Oh, den dagen jeg gikk hjem fra jobb på speilblankt holkeføre, uten brodder, og UTEN å forstue så mye som en eggstokk! Det var digg det, særlig etter forrige ukes ufrivillige vaginastrekk på glattisen. Har hatt slarkete livmorsyndrom i ei drøy uke nå, derfor var det fantastisk å holde balansen på isen, for en gangs skyld! Opptur, og sabla fint øyeblikk.
Runda 1500 følgere på instagram. Det var liksom målet for 2019. Ikke viktig i det hele tatt, bare skikkelig kult. Det er ikke mye som imponerer tenåringspodene ved denne mora om dagen, men DA var de imponert. Fett! Så tusen takk til ale som gjorde meg til en litt chillere mamma denne uka! You made my day!
Hun som sendte melding og fortalte at hun hadde byttet grasrotandel til Nordvang motorsport! Fint øyeblikk for hele familien. Tusen takk. Crossseongen er straks i gang, og gutta ligger i hardtrening. Denne støtten betyr så uendelig mye, og er helt avgjørende for at det i det hele tatt blir en ny sesong for gutta!
Da den mellomste poden gjorde sin TV debut, og kunne meddele at min nye svigerdatter mest sannsynelig blir Linn Skåber. Familieselskapene blir aldri som før, den dama er et fyrverkeri av et kvinnfolk!
Svensketur med gubben. Det nærmeste vi kom date og kvalitetstid denne uka ble altså en snartur over grensa, en burger på Burger King, og en runde på Biltema i Charlottenberg for å kjøpe oljefiler til bilen til podene. Romantisk? Nei! ikke i det hele tatt, men fint likevel. Rusle litt rundt i nabolandet, bare være sammen. Noen ganger er det ikke mer som skal til.
Og her tror jeg rett og slett jeg må avslutte. På snapchat hagler det inn meldinger fra andre halvgamle damer som lurer på hvor søndagsbloggen blir av. Dævver av dere altså, fint å være savnet da! Men hallo??? Det tar på å være mamma til en tv-kjendis og svigermora til Linn Skåber. Ikke rart det går litt tregt i dag.
Uansett, opp og hopp, kanskje sette en brøddeig, rusle en tur, og muligens finne en film å se i kveldingen. Lage noen små fine øyeblikk sånn helt på tampen av uka.
Vi blogges.
Det var sånn ca midt i uka at den mellomste poden ringte meg midt i skoledagen. Poden er nesten alltid blid, men denne gangen virket han nesten litt bekymringsfullt høy på livet til tenåring å være. De setter jo gjerne sin lit i det å være så avslappet og chill at de er sporadisk vanskelige å få i tale, der de gjemmer sen under en grå lue og svære hettegensere.
“Halla mutter, skjer a? Døh, bare lurte på om du synes det er chill å få ei svigerdatter på din egen alder ass?”
Jeg rakk heldigvis ikke å overdramatisere det han akkurat hadde sagt før han fortsatte.
“Fy fader, nå sku du vært her ass mutter. Dem åpna døra til verkstedet her vet du, også bare valser det inn den fine dama da, med fult kamerateam og greier. Også hadde hun sjokoladeboller, og jeg fikk klem og greier da. Fy fader, hu er enda kulere i virkeligheten da!!!”
“Men hold tunga rett i munnen nå da!” sier jeg. “Hvem er det du snakker om?”
Poden skravler på inn og ut-pust.
“LINN SKÅBER vel!!! Jeg sa jo det. Hun blonde, fine, morsomme! Og hu bare lissom, “Halla, skjer a?” og vi bare SHIT; det er hu fra TV, og Lasse bare kasta seg rundt halsen på a, så da gjorde jeg det samme. Fy fader, hu var lett å snakke med ass. Nei, så nå blir det svigerdatter på deg mutter`n!”
Også la han på, uten å si hadet engang, og jeg stod der, midt i et klasserom og var svett i øra, uten å være det grann klokere.
Så sendte han bilde på snap. Og utpå eftan, når flokken i måsahuset endelig kunne sette seg ned rundt middagsbordet og snakke sammen i relativt normalt tempo, da kom historien.
For på skolen til de to eldste podene har de denne uken hatt det de kaller kreativ uke, noe Kjelle VGS har hvert år. Spennende med et avbrekk fra ordinær undervisning , og elevene får jobbe litt på vers av linjene. Flott tiltak for ungdommene våre, flott skole faktisk. Og fordi noen elever jobbet litt med boken til Linn Skåber, ringte skolen henne, spurte om hun ville komme på besøk, og hun sa ja. Kort og greit. og akkurat det står det så respekt av. Folkelig, rett og slett, akkurat slik en svigerdatter skal være.
Senere den kvelden delte jeg bildet til poden på instagram, og ønsket Linn velkommen inn i familien. Såpass bør det være synes jeg. Jeg er jo så raus av meg sånn 😉 Og en eller annen gang i løpet av kvelden svarte min nye svigerdatter med en kommentar til bildet, så nå kan jeg ikke annet enn å tenke meg at det er offisielt.
Heretter blir det ferier og høytider med den morsomste dama i Norge, til glede for denne svigermora, poden og måsagubben…han er nemlig ganske så betatt av dette fyrverkeriet av en blondine han også…spørs om jeg ikke må sette noen klare grenser akkurat for han.
Uansett, om du vil se moren til mine kommende barnebarn, og poden og hans klasse på TV, da må du skru på Dagsrevyen på NRK i kveld kl 19.
En riktig god helg ønskes alle, fra svigermora til LINN SKÅBER!!!!
Vi blogges.
Vi hadde så vidt fått somlet oss til å kaste råtne gresskar og annen halloweenpynt, før butikkene rant over av gratulasjonskort og kaffekopper med teksten “Verdens beste mor”. Forrige søndag kom poden hjem med en bukett overprisede røde roser fra bensinstasjonen, og gratulerte meg med morsdagen. Jeg klistret på meg et smil og takket lettere rørt, mens den dårlige samvittigheten over at han hadde brukt så masse penger på moren sin svei litt i hjertet. Det skal sies at den samvittigheten gikk over da den mellomste poden konstanterte at pengene til blomstene kom fra bensinpengene jeg hadde vippset over til podens konto kvelden før. Om det er en ting den mellomste poden er god på, så er det å få beina til mor si fort ned på jorda igjen.
Og lenge før de røde rosene fra bensinstasjonen har visnet flyter handelsstanden over av hjerteformede sjokolader, fluffy bamser og annet krimskrams som oser av instens kjærlighet og ungdommelig forelskelse. Og jeg, jeg blir sånn passelig småsentimental til å være en godt gift og passelig satt middelaldrende måsakjærring med hus, gubbe, unger og katt. For det er ikke til å stikke under en stol at selv i denne halvgamle husmora med snusfornuftige tanker og hverdagslivet, bor det en liten romantiker. For når hverdagens mas og kjas dabber av, og dagen går mot kveld kryper jeg gjerne opp i sofaen, pakker meg inn i myke pledd og fortaper meg i en romantisk komedie på Netflix, eller drømmer meg bort i en real husmorroman fra kioskseksjonen på Rema 1000. Du vet, en sånn bok hvor mennene heter Romeo, Carlos eller Juan, har italienske aner, mørke krøller, smilehull, overkropper som greske statuer, og lemmer av fløyelsovertrukket stål.
Og der var jeg i går. Midt i kapittel syv. Men munnen full av kokosboller fra Europris nøt jeg selskapet til til en ung italiensk multimiliardær som var i ferd med å drukne edle deler av kroppen i venusgrotten til en ung fristerinne, akkurat i det jeg hørte et høyt “Aaaatshjooo!”, etterfullt av “Å fy flate, æsj, den var jaggu grønn!”, fra gubben i den andre enden av sofaen! Og så var magien brutt…
For denne frua fant seg aldri noen Don Juan. Ingen italiensk hingst med mørke krøller og smilehull. Neida, hun fant seg en ganske så røslig og hårete bilmekaniker med svære møkkete arbeidsnever, og en imponerdende samlig verktøyskataloger fra Wurth og Biltema.
Så la jeg boken ned i fanget og ble sittende å kikke bort på denne måsagubben som prøvde å sjonglere mobiltelefonen og et glass sjokolademelk, mens han prøvde å lokalisere den grønne busen som nylig hadde skutt ut av en småforkjølet nese som en en turbojet, og funnet veien til den midterste siden i et reklameblad fra Clas Olson.
Måsagubben. Han som på denne Valentinsdagen ikke kommer til å kjøpe en eneste rose, eller en hjerteformet sjokolade. Han som ikke eier et eneste romantisk bein i kroppen, og som synes kommersielle merkedager er reinspikka vås. Han som likevel kan få hjertet mitt til å hoppe over et slag nå og da, selv etter mer enn et halvt liv som tospann. Nå sier jeg ikke at blomster og sjokolade ikke er fint. Selvsagt er det det. Det er bare det at det er så innmari mye annet som teller mer.
For tenk så heldig man er som får være to. Så heldig jeg er, som får være med han. Så heldig som får leve med hverdagskjærligheten. For det er ufattelig mye kjærlighet i det som for mange av oss bare er en vane, eller kanskje tilogmed en selvfølge. Den type kjærlighet som lett overgår en dag med kommersiell romantikk.
Det er kjærlighet når man bytter på å bysse barnet sitt i søvn hver kveld. Det er kjærlighet å komme hjem til nyklippet gress eller måket gårdsplass og nystrødd innkjørsel. Det er kjærlighet å sitte oppe til langt på natt og bare snakke sammen, og det er kjærlighet å sitte i samme rom uten å si et eneste ord.
Det er kjærlighet å kunne krype tett inntil en naken kropp om natten, selv når man har hoppet over de fire siste intimbarberingene, og deler av kroppen kan forveksles med en godt voksen bever. Det er kjærlighet når man kan tisse på doen mens den andre pusser tenner, og når man kan synge i dusjen mens den andre bretter klær og korer.
Å sovne rygg mot rygg, og å våkne med en arm rundt seg. Å se på hverandre og le av det samme, noe vi synes er vittig, noe ingen andre har oppfattet. Det er mye kjærlighet i en god biffmiddag for to, og det er kjærlighet i den tredje dagen med pasta og tomatsaus i påvente av lønning. Det er trygghet i betalte regninger og nedbetaling av det gamle røde måsahuset, det er kjærlighet i lange sommerkvelder oppe ved Røytjern, og i kalde vinterkvelder krøllet sammen foran peisen. Det er kjærlighet i å holde hender på kino, og i det å kunne si “Unnskyld, nå var jeg skikkelig teit!” Det er kjærlighet i å tørre å prompe foran hverandre!
Så i dag slår jeg et slag for hverdagskjærligheten, et slag for alle oss om er lykkelige med en passelig uromantisk hverdagsfyr eller hverdagskvinne. I kveld skal kysse litt på en røslig, hårete og halvgammel mekaniker, gjerne foran ungene. Det er nemlig mye kjærlighet i å gjære podene skikkelig flaue også. Ekte hverdagskjærlighet.
Til alle dere som feirer kjærligheten i dag, med og uten blomster og sjokolade. Happy Valentinesday!
Jeg tror jammen meg jeg er synsk. Burde hatt fast jobb i det derre “Åndenes makt” eller noe. Forrige søndag sa jeg at siden forrige uke hadde vært en eneste lang opptur ville øyeblikkene være vanskeligere å finne denne gangen. Gjett hvem som hadde rett!
Jeg har tryna på holka. Ikke sånn bakoverfall, heldigvis, og ingen ben er brukket, men jeg sklei, skikkelig. Det ene benet forover, det andre bakover, rett ned i ufrivilig spagat, og tadaaa, skikkelig hønestrekk, i mangel på et bedre ord. Sånn helt seriøst, jeg tror jeg har forstuet glufsa!!! Å nyse nå for eksempel, er rein tortur, for å si det sånn! Har jo pressrier bare jeg går ned et trappertrinn.
( Bilde tatt da vi snøbadet forrige søndag. Måsakroppen i fritt fall, ikke helt ulikt fallet dagen etter, dog med mye mindre skadeomfang. )
I går skulle jeg bake kake for en venninne, og klarte å tre to fingre inn i vispene på mixmasteren. Både fingrene og vispene har sett sine bedre dager! Er det mulig? Aner ikke hvordan jeg fikk det til engang, men en ting er sikkert, multitasking ligger ikke for meg.
Lørdagen, som skulle tilbringes med en god venninne ble istedet tilbragt på sofaen med hjerteflimmer og ustabilt blodtrykk. Det skjer av og til, og når det skjer stopper kroppen rett og slett opp. Kjennes ut som om jeg har løpt maraton, baklengs, gjennom en ørken. Kjedelig, men slett ikke dødelig. Tilbrakte istedet lørdagskvelden horisontalt med pc, YouTube og popcorn. Aldri så gæli at det ikke er godt for noe.
Så var det den dagen jeg feilet så totalt som mamma og motivator. Skulle hjelpe minste poden med KRLE og Mat og helse leksene, men var rett og slett så dårlig på å lære fra meg at poden sovnet over bøkene…MENS JEG SNAKKET! Og jeg jobber på en videregående skole. Om sjefen leser dette får jeg vel ratt sparken… Kan like gjerne levere oppsigelsen og bli blogger på heltid. Det virker mye mer glamorøst enn noe av det jeg kan vise til denne uka ihverfall!
( Ja, neida, så… Kan vel bare se langt etter den der “Årets mamma”- pokalen ihvertfall! Og ja, poden er selvsagt spurt om tillatelse av bildebruk. )
Så nå sitter jeg her, en søndags formiddag, og googler hvor jeg kan finne fatle og plaster til stivpiskede fingre og hønestrekk, mens jeg pleier et såret ego, og desperat leter etter ukas små øyeblikk, bare for å muntre meg selv opp.
Greit da, så var mandagen vakker. Snø, blåtime, og alt det der. Om man ser bort fra den lille spagaten ved postkassestativet på vei hjem fra jobb lissom. Det beste med mandager generelt er å komme hjem til måsahuset på ettermiddagen. Fyre i peisen, lage middag, spise sammen og roe ned. Da kjenner man at man er over kneika på en måte, mandagskneika. Så jo, komme hjem på mandag, selv med forstuet eggstokk, det var et fint øyeblikk.
( Måsahuset, en mandag ettermiddag. )
Den dagen Baghera kom hjem. Etter fire dager uten å se snurten av svartpusen vår var vi sikre på at vi hadde mistet han. Han har jo aldri vært borte så lenge før, og vi hadde lett over alt. Med tanke på at vi bor helt inntil veien var vi sikre på at han rett og slett var død. Men så, plutselig, tikker det inn en melding på facebook med bilder av pusegutten vår. Funnet og ivaretatt av nærmeste nabo på måsan. Rett over veien. Ukjent nabo forøvrig, husene ligger jo ikke så tett her, men herlighet for en lykke. Baghera har knapt vært nede fra fangene våre siden han kom hjem. Ut og tisse, så rett inn igjen. Fine pusegutten vår. Fint øyeblikk.
( Lykke! )
En elev. Kanskje ukas fineste øyeblikk. Tidligere elev, vel og merke, en som har holdt kontakten. Møttes tilfeldig, tok en kopp kaffe på cafeen. Det er så godt å kjenne på den gleden, når det går noen vel. Noen man har tilbragt så mange timer sammen med. Sånne øyeblikk gjør jobben så ekstra betydningsfull. Fint øyeblikk, sånn skikkelig.
Den dagen jeg klarte å klemme inn en liten styrkeøkt på Avancia før jobb. Det var fint. Svette, dusje, så på jobb. Får overraskende mye energi av sånt. Burde gjort det oftere, men tviler på at det skjer. Får heller velge å glede meg over de få gangene jeg faktisk får det til. Litt er tross alt bedre en ingenting, ikke sant? Forresten …prøvd å tråkke på elipsemaskin med hønestrekk? Ikke? Det har jeg. Ikke å anbefale!
Sola i ryggen på vei hjem fra jobb. Det var fint. Kaldt ute, likevel kjente jeg at sola varmet i nakken. Fikk litt fornemmelse av vår nesten, til tross for at kulda bet godt i nesetippen. Bare det at sola er oppe lenge nok til å slå følge på veien hjem om ettermiddagen er godt. Fint øyeblikk.
( Sola i ryggen og deeee lange beina. Burde vært modell ass! )
Oooooh…kom på noe. Den dagen vi handlet på Coop på Aurskog, og jeg fant igjen yoghurten over alle yoghurter! Den fra Skyr, men kaffe og vanilje. Synes den er så innmari god, og jeg finner den nesten aldri i noen butikker lenger, ihvertfall ikke her på Bjørkelangen. Da ble jeg glad. Kjøpte to, burde ha kjøpt fler! Det var nesten litt sånn hverdagslykke. Rart egentlig, hvor lite som skal til. Ønsker meg en hel kasse av denne! Nesten dessert lissom. Love it!
Kakeoppdrag. Det var gøy. Artig å bli spurt, herlig å kunne koble av på kjøkkenet, leke meg med sukkerbrød, krem og marsipan. Altså, gøy, helt til jeg kjørte to fingre på høy hastighet inn i en mixmaster. Burde vel bare prise meg lykkelig for at det ikke var en food-prossesor… Uansett, baking er avslappende, og det var hyggelig å bli spurt. Skulle gjerne hatt et stykke selv av den kaka akkurat nå.
Se der ja. Så klarte denne skadeskutte husmora og lire av seg noen positive små øyeblikk denne uka likevel, til tross for et ganske realt og litt småflaut skadeomfang. Kan vel like gjerne konkludere med at jeg ikke akkurat har vært på mitt mest grasiøse denne uka. Det gjør ikke noe. Fine små øyeblikk har funnet sted likevel, og jeg vil tippe at denne dagen vil by på noen flere. Det blir middag, med mange til bords. I ovnen står en snart ferdig stekt eplekake og lukter aldeles nydelig! Jeg skal kose og klemme litt ekstra på podene, en av privelegiene ved morsdag. Så skal føttene på bordet, og hvilepulsen finnes frem, mens jeg klargjør den noe reduserte middelaldrende skrotten for ei ny uke. Forhåpentligvis uten de helt store uhellene.
En fin morsdag ønskes de som feirer, og en flott søndag ønskes alle.
Vi blogges.
Poden: “Hahaha! Du veit det kaldt, når mutter`n banner høyt!”
Meg: “Jeg??? Jeg banna da ikke!”
Poden: “Æh, jo ass! Du banna! HØYT! Dem hørte deg garantert over hele Høland lissom! “
Så gjennom bildene. Zoomet litt. Innser at poden mest sannsynlig har rett.
Fy F**n!!! Greit da, så er det mye som tyder på at jeg banna høyt, men årets snøbad i måsahagen er herved gjennomført, for tradisjoner bryter man bare ikke, selv om det var pokker så kaldt!
Men jeg frøs ikke på ørene ihvertfall….og du…lykke til med å telle de dobbelthakene 😛
Ha en strålende mandag!
I dag vil jeg hvile. Ligge rett ut på sofaen, spise rester horisontalt, ha sugerør i brusen for å slippe å løfte hodet når jeg drikker. Ikke fordi jeg er syk eller noe altså, men fordi jeg fortjener det. Dette har liksom vært litt min uke. Det føles sånn, uten at jeg egentlig kan sette fingeren på akkurat hvorfor. De små øyeblikkene har på en måte stått litt i kø, det ene har avløst det andre. Nesten så man kan bli litt høy på selve livet av slikt. Fallhøyden blir rimelig stor om ikke neste uke blir like bra. Ikke for det, fine små hverdagsøyeblikk finnes det mange av selv i de mørkeste ukene, bare man ser godt nok etter.
Så hvorfor ble akkurat denne uka så bra da? Er ikke helt sikker faktisk. Det startet jo, som jeg har skrevet om tidligere, knallbra på mandag. Tråkket enda en gang utenfor komfortsonen, utfordret meg selv litt, og holdt foredrag i Aremark for en rekke brukanes kvinnfolk. Akkurat den følelsen lever jeg på enda, har gjort det hele uka. SÅ HIMLA GØY! Mestre noe som egentlig gir deg skjelvinger i buksene, og da tenker jeg ikke skjelvinger på den positive måten lissom!
Den oransje silkeblusen. Den jeg egentlig ikke hadde råd il, den som egentlig var for fin for et hverdagskvinnfolk som meg. For fargerik, for blank, alt det der. Fy fader som jeg digger den blusen. Ta på seg noe som får deg til å rette ut ryggen, strekke på nakken og bare lissom: “Halla verden, her kommer jeg, og jeg rocker så sykt denna skjorta!” Det var kult det! Nå henger blusen i skapet igjen, pent pakket bort til neste gang jeg trenger en selvtillitsboost!
Tirsdagen. FOR en dag!!!! Plutselig mamma til en 18 åring, starte dagen med pakker og kake. Toppe dagen med en melding fra poden om at oppkjøringen hans er bestått. Jeg tror jeg grein hele dagen! Fra jeg stod opp, og til jeg la meg. Mer sentimental kjerring har Liermåsan knapt sett , og gladere pode har vel aldri finnes i måsahuset heller. Siden tirsdagen har vi knapt sett snurten av den unge herremannen. Innom for påfyll av frossenpizza og rene klær, ut på raggen igjen. Vemodig å se størstegutten pakke to brødre inn i en gammel Skoda og spinne av gårdsplassen, men fy flate så fint også. Disse tre brødrene, bestekompiser, sammen på tur, hver dag. Så heldige som har hverandre, og så heldige, måsagubben og jeg, som har dem. Uff, nå sipper jeg igjen!
( Først passasjer, så sjaffør. Tida gikk fort ass! )
Onsdagen. Bli hentet på jobb av den unge herremannen, nå utnevnt som privatsjaffør for all fremtid, av undertegnede. Neida! Men poden selv sendte melding, spurte om han skulle hente meg. Jeg takket ja, og før jeg viste ordet av det satt vi på Mc. Donalds på Kjeller og gaflet i oss hver vår kyllingburger og fritterte potetstrimler. Date, rett og slett, mor og sønn. Og det var så fint! Han og jeg, kjøre, spise, skravle, le. Stoppet på Fetsund lenser på vei hjem, ruslet litt rundt i sprengkulda den stunden blåtimen kaster magisk lys over verden. Fint øyeblikk, bare ett av mange.
( På tur med “Lillegutt”. Fintfolk vet å velge riktig restaurant! )
Torsdagen. Blomstene jeg fikk av den hittil ukjente avsenderen bare stod på kommoden som en flora av en fargebonanza, og det finnes vel lite her i verden som får en i bedre humør en knitrende tulipaner som er en fryd for alle sansene. Vakre å se på, lukter vår, til tross for snøen som laver ned utenfor vinduene. Herlighet som jeg elsker de blomstene, herlighet så glad jeg blir hver gang jeg titter bort på dem.
Og på fredagen var energien så høy at jeg rett og slett stakk innom Avancia og trente styrke en time før jobb. Makan til opptur! Støl som et uvær i bryst og armer i dag, kjennes ut som om jeg har vært i krigen, eller blitt påkjørt av en bulldoser, men akkurat nå kunne jeg ikke brydd meg mindre. Kjenner at jeg har trent lissom, hvor ofte kan jeg skryte av det? Nesten aldri! Trening etter jobb på torsdag, og før jobb på fredag. Fy flate jeg er god!
Takket ja til et glass vin hos Ida på fredagskvelden, enda en hyggelig ting som liksom bare for å toppe ei knakandes god uke. Ble brisen, for første gang på Gud veit hvor lenge. Nå var vel egentlig ikke det målet med kvelden, men det viser seg at Ida sine vinglass egentlig bare er skurebøtter med fancy stett. Altså svære! Skrekkelig svære, og jeg vil jo ikke være en sånn gjest som ikke tar imot det hun får servert. Og da holder det med et par glass da, for en som er utpå en gang hvert skuddår. Uansett, veldig trevlig. Latter og fjas, potetgull og dipp. Innafor for en som hadde trent på morran det, si!
Også kom lørdagen. Den deilige lørdagen, helt fri for alt av planer og forpiktelser. Tømte i meg den ene kaffekoppen etter den andre, runda et minutt med planken på stuegulvet og jublet litt for det. Bakte skoleboller og grove pizzasnurrer, drakk mer kaffe, og spiste ostepop mens jeg leste en husmorroman fra Rema 1000. Hele lørdagen var et eneste stort fint øyeblikk.
Og nå er det søndag. Her ligger jeg, horisontalt i påtatt stabilt sideleie på en litt sliten tre-seter fra Ikea, og vurderer å varme en skolebolle fra i går til frokost. Jeg har ingen planer i dag heller. Jeg skal bare ligge her og glede meg over alle de fine øyeblikkene denne uka. Kjøreturen gjennom skauen med måsagubben på mandag. Han og jeg. Den lille gutten min som plutselig ble voksen, på en helt vanlig tirsdag. En super arbeidsuke hvor jeg har utfordret både meg selv og en liten drøss elever, har lært masse. Snø på nesetippen, fyr i peisen, varme ullsokker.
( Når du blir etterlyst av kolleger på kontoret. Hva skulle vi gjort uten sosiale medier;) )
Kaffe med Mona bak disken i butikken, chatten med barndomsvennen på Facebook, drømme meg bort i bildene til Marit som er på jobb i New York. Musikk på full guffe mens jeg mopper støvet under salongteppet, katta som stakk av med en hel pakke kokt skinke og gjemte den under dyna i senga til den mellomste poden. Tulipanene jeg fikk….glede!
Jo, uka har vært fin, nesten for fin. Greit det da, for om neste uke skulle være litt hard på pedalen har jeg ihvertfall masse fine øyeblikk å se tilbake på. Men først, nyte en nesten ubrukt søndag!
Vi blogges!
Jeg følte bare for å skrive noen ord om mandagen. En sånn dag jeg egentlig hadde gruet meg til, men som likevel ble en kjempefin og positiv opplevelse. Nå, tre dager etterpå sitter jeg her og kjenner på en sånn enorm lettelse, og ikke minst en stor glede, ved tanke på mandagen som var. Akkurat det er verdt noen ord, en liten bloggnotis, sånn for min egen del, slik at jeg om en stund fra nå kan se tilbake på den mandagen som ble så bra.
( Lykkelig hobbyblogger, godt innafor komfortsonen! )
For noen måneder siden fikk jeg en forespørsel på facebook fra Sissel, om å holde foredrag for Aremark Bygdekvinnelag. Min umiddelbare reaksjon var som vanlig, på alt som høres nytt og spennende ut, YES! Og så angret jeg, nesten umiddelbart etterpå, slik som jeg også alltid gjør. For det er så himla skummelt, sev for meg som egentlig er veldig glad i å snakke, å skule stå foran en gruppe mennesker, være den som er i fokus, og si noe, aller helst noe fornuftig.
Men som nevnt tidligere er jeg lei av kalde føtter. Lei av å gå glipp av muligheter kun fordi jeg ikke våger. Lei av å si nei, når jeg egentlig ønsker å si ja. Lei den gamle, kjedelige komfortsonen jeg alltid tråkker rundt i!
“Hva vil du jeg skal snakke om da?” spurte jeg, og fikk til svar at det var helt valgfritt. Da ble det enda vanskeligere, uten noe som helt å holde fast i, uten noen spesielle forventninger. Prestere noe, presentere noe, fritt fra eget hode…shitt, så skummelt!
Etter noen runder i tenkeboksen, og noen runder på do (nervøs mage og alt det der)falt valget på et foredrag om “Brukanes kvinnfolk”. Litt fordi et bygdekvinnelag bestandig er bestående av akkurat det, og litt fordi om det er en ting de fleste kvinner har felles, så må det være å føle seg tidvis utilstrekkelig i hverdagen. Noen ganger må vi rett og slett senke egne forventninger til oss selv, det holder i massevis å være et brukanes kvinnfolk.
Hele mandagen gikk jeg rundt på jobb og var nervøs. Ikke litt heller, men sånn typ -skjelve på hendene, sitte på do, skulle egentlig ønske jeg ble akutt forkjøla og mistet stemmen-nervøs! Men så, mitt oppe i alt dette “fyttekatta som jeg angrer på at jeg sa ja”-greiene kom liksom slike små gleder som perler på ei snor.
Først en beroligende melding fra Sissel som ba meg senke skuldrene, for hun skulle lede møtet for første gang og var skikkelig nervøs selv. Det er litt fint, to middelaldrende kjerringer i samme bås. Ukjente for hverandre, men med en avslappet og fin tone mellom oss på meldinger.
Lykkeønskninger og gode råd fra Bente og Kine, to av disse fantastisk fine kollegene jeg får lov til å jobbe med hver eneste dag.
Jeg hadde knapt kommet inn døra hjemme da det plutselig ringte på. Poden åpnet, mumlet noe, og kom gående inn med favnen full av blomster. Altså, vi snakker en diger bukett med tulipaner i alle regnbuens farger. Tulipaner, de fineste blomstene jeg vet, mammas favoritt. En diger bukett, sendt til meg, fra en jeg ikke aner hvem kan være. På kortet stod det “Bare fordi, klem B”. Midt i blomsterbuketten lå også et kremmerhus fult av lakriskuler med sjokoladetrekk. OMG!!! Sjukt gode!!! Til helsikke med alle nyttårsforsetter, jeg åt dem alle sammen! Enda aner jeg ikke hvem B er…holder en knapp på Bradley Cooper. Tulla! Uansett, for en overraskelse, for en GLEDE!!!
( Har du sett noe vakrere? )
Så tikket det inn en melding fra Mona, et sånn lite “lykke til i kveld”, og selv om jeg fremdeles var nervøs begynte jeg for alvor å glede meg også.
Måsagubben kom tidlig hjem for å være med på den halvannen times lange kjøreturen gjennom skauen. På bordet da jeg dro stod den fantastiske buketten tulipaner, og under jakka hadde jeg på den oransje silkeblusen som egentlig var altfor dyr og altfor fin for en helt vanlig måsafrue, men så tok jeg den frem fra skapet for første gang, og tenkte hvorfor ikke. Skal jeg først drite meg ut kan jeg likevel gjøre det med verdens kuleste og mest fargeglade bluse.
( Når man skal tråkke utenfor komfortsonen, og har nervøs mage på en 8 mil lang strekning gjennom skauen, uten tilgang på do… )
På vei til Aremark tikket det inn melding fra minste poden. Et lite “lykke til” fra han og pusen. Enda en liten glede. Og vel fremme ble jeg møtt av Sissel, verdens triveligste dame, og det var så fint å få en klem fra hun som tidligere på dagen fremdeles bare var en melding på en skjerm.
Og i Aremark bor det mange brukanes kvinnfolk! For inn i lokalet møtte de opp, den ene etter den andre. Varme håndtrykk, og smilende ansikter, og plutselig stod jeg der, foran et helt lite bygdekvinnelag, og snakket til jeg ble tørr i halsen og hes i stemmen. Langt utenfor egen komfortsone, likevel så befriende moro!
Så da det hele var over kunne jeg senke skuldrene, ta det hele innover meg, og bare glede meg over å ha fått til noe jeg egentlig synes var skrekkelig skummelt. Og det på en helt vanlig mandag! Og nå som det har gått et par dager sitter jeg her og skriver, en sånn liten bloggnotis til meg selv, slik at jeg kan huske at det slett ikke er dumt å si ja til noe man vanligvis sier nei til. Slett ikke dumt å tørre og våge. På bordet foran meg står en aldeles nydelig bukett tulipaner, og i sofaen sitter en lettere lykkelig hobbyblogger, med en fot langt utenfor komfortsonen.
(Måsagubben og fruen, foto: Sissel Nilsen Bråthen)
Så til alle brukanes kvinnfolk i Aremark Bygdekvinnelag, dere er supre. Tusen takk for at jeg fikk komme!
Du var vel en snau halvtime gammel da jeg sa det til deg, for aller første gang. Studerte den lille hånden som hadde grepet tommelen min, snuste inn den herlige lukten av baby, kysset hodet ditt og hvisket, jeg er glad i deg. Jeg bestemte det der og da. De ordene, de skulle du alltid få høre. De skulle komme naturlig, for ingen ord i hele verden var mer sanne enn akkurat de.
Jeg husker at vi gråt pappa og jeg, da du entret denne verden. Gråt av glede. Jeg husker at vi var livredde den første dagen vi kunne ta deg med hjem. Plutselig slo det oss hvilket ansvar vi hadde tatt på oss. En sånn bitteliten gutt i denne store verden, også lå ansvaret på våre skuldre. Kjempeskummelt, men bare fordi vi var så glad i deg at det å feile ikke var et alternativ.
Jeg husker at du stabbet over gulvet , så opptatt av bilene du hadde i hendene at du ikke engang viste at du gikk på egenhånd. Hvordan du fikk viljen din ved å smile bredt og myse med øynene. Du var lett å skjemme bort, bare fordi vi var så glad i deg.
Jeg husker sangene du lærte deg, de små hendene som klappet til musikken. Jeg husker snekkerbuksene med grønske på knærne og med lommene fulle av småstein og pinner. Små skatter fra bakken. Jeg husker de smilende blå øynene og de lyse lokkene på hodet. Jeg husker fingermerker fulle av leverpostei på vinduene fordi du stod der og speidet etter pappa hver ettermiddag. Jeg husker lukten av barnesjampo, ren pysj, og søvnig liten pode som sovnet i armene mine, og jeg husker hvor glad jeg var i deg.
Jeg husker spenningen fra første skoledag, ny skolesekk og iveren over gjøre den første leksa. Jeg husker tårene over de store gutta som ikke var snille på bussen, og fortvilelsen over leksene du ikke forstod. Jeg husker vi sammen senket skuldrene, gjorde det vi fikk til, og sa oss fornøyd med det. Fordi vi var glad i deg.
Jeg husker prestasjoner på idrettarenaen, talentet ditt, det du aldri skrøt av, men bare eide. Jeg husker sorgen din da du for første gang måtte si et endelig farvel til en du var så inderlig glad i, en som var glad i deg. Jeg husker alle kveldene og nettene vi satt oppe, snakket oss igjennom spørsmål du undret deg over, snakket oss igjennom utfordringer og prestasjoner, sorger og gleder. Jeg husker hvordan du klemte meg og sa, “Jeg er glad i deg”. Disse fine ordene, som om det var den naturligste ting i verden.
Jeg husker mestringsfølelsen, stoltheten i blikket ditt, da du fant din vei. Jeg husker hvor stolt jeg var, da du rak i ryggen tok et langt skritt inn i voksenlivet, som om du aldri skulle ha gjort noe annet. Jeg husker hvordan du gjorde det DU ville, ikke det du trodde alle andre forventet av deg. Jeg husker hvordan du bar kisten til bestemor ut til graven, foran brødrene dine, de som ser opp til deg og har deg som sitt forbilde, og jeg husker jeg tenkte, “Hvem er den unge mannen, og hvor har den lille gutten min blitt av?”
Jeg husker vi stod og så på deg da du sov i vogga, pappa og jeg, og hvordan vi tenkte at vi hadde all verdens tid med deg. At du alltid skulle være den lille gutten vår. Så våknet jeg i dag, og var mamma til en 18 åring, og nå sitter jeg her og lurer på hvor tiden ble av.
Alle vårene, da vi lette etter hestehov, alle somrene med sand mellom tærne, da vi lå i gresset og spiste is. Alle høstene, da vi samlet på de fargerike bladene, og alle vintrene med bål i skogen og engler i snøen. De gikk så fort, så altfor fort, slik tiden alltid gjør når du tilbringer den med noen du er glad i.
Og mer enn dette klarer jeg rett og slett ikke å formidle i dag, for jeg går rundt som en tikkende hormonbombe, så sentimental at jeg tar til tårene for ikkenoe. Sitter bare her å kjenner at jeg er så glad i deg at det nesten gjør vondt, og at mammahjertet ikke i det hele tatt er klar for at du skal bli voksen.
Så i dag, lille venn, store gutten min, vil jeg bare si at jeg er så innmari stolt av deg. Du, og brødrene dine selvsagt, er min aller største prestasjon. Jeg er så glad for den du var, den du har blitt. En ung mann med føttene godt plassert på jorda. En ung mann med visjoner og mål, med pågangsmot og arbeidsglede, og med en ubetinget og grenseløs kjærlighet til alle som står deg nær. Du fortjener alt godt, og heldige er de som får være en del av din hverdag.
Og du, sånn helt på tampen. Gratulerer med rykende fersk førerkort. Jeg viste du ville klare det. Kjør pent da, du vet, vi er mange som er glad i deg!
Et lite (ganske stort) stykke marsipankake, en kopp te, og oppsummering av ukas små øyeblikk. Det er søndagen sin det tenker jeg. Alle søndager burde starte med kake! Et av ukas fine øyeblikk, akkurat nå. En forlengelse av gårsdagens fineste øyeblikk, familieselskap for poden som fyller år neste uke. Jeg elsker familieselskap. Samle gjengen til litt mat, kaker og kaffe. Skravle, le, alt det der. Det er kjempefint.
Vi er blitt så få igjen. Jeg tenkte på det i går også, når vi satt her i stua, samlet. Da podene var små var huset fult hver bursdag, en drøss oldeforeldre, besteforeldre, og tanter og onkler. Altså, mine tanter og onkler, som liksom ble podene sine også. Nå er det bare en oldemor igjen. En bestemor er også borte. Det er romsligere rundt bordene nå, bedre plass i sofaen. Selv om jeg savner alle de som vi har mistet med årene er jeg bare så innmari takknemlig for den familien vi har. Vi er jo enebarn, måsagubben og jeg, og at mine tanter og onkler alltid stiller betyr så masse. Jeg er så glad for at guttene har fått vokse opp med dem, akkurat slik jeg fik. Fine folk, så lette å være glad i, alle sammen. Så ja, ukas fineste øyeblikk var nok i går, et ganske vanlig familieselskap.
Også kake da! Masse kake. Kake gir alltid fine øyeblikk!
( Helgens selvkomponerte Troika-kake. Skikkelig digg, må bakes flere ganger. )
Den milde tirsdagsmorgenen. En litt andreledes start på arbeidsdagen sørget for en litt annen rute enn den jeg vanligvis går på vei til jobb. Det var egentlig fint. Tusle gjennom sentrum i tidlige morgentimer, snøfnugg på nesa, litt tåke som ga et litt nesten andektig dunkelt lys over de høye trærne nede i sentrum. Gå gjennom Bjørkelangen akkurat i det bygda våknet til liv. Ha god tid, glede seg til arbeidsdagen. Det var fint.
( Tidlig morgen, rett før bygda våkner til liv. Vakkert. )
De øyeblikkene man slett ikke gjør noen ting fornuftig, og ingenting minneverdig, men kobler helt ut og bare ER, det er fint. Vi hadde en sånn kveld denne uka. Ingen skulle noe, ingen hadde jobb, ingen hadde lekser. Så da poppet vi popcorn, drakk brus av stetteglass, hoppet inn i slitne joggebukser og myke pysjamaser, og sløvet i sofaen foran tv`n. Jeg husker ikke hva som gikk, for vi så egentlig ikke på. Ble bare sittende å snakke, med hverandre, over hodene på hverandre. Snakke, le, spise popcorn. På en helt vanlig kveld, helt til det var leggetid. Det var skikkelig fint. Avslappende og fint!
Den ettermiddagen pusegutt satt på trammen utenfor døren og ventet da jeg kom hjem fra jobb. Vi hadde vært litt bekymret, for han hadde vært borte i over et døgn. Trodde liksom ikke at sånne pusegutter skulle dra på loffen når de så ubarmhjertig hadde fått snittet bjellene, og vanligvis orker han knapt å tisse ferdig bak skuret når i vinterkulda før han hamrer på vinduet med forlabbene, men nå hadde han altså vært ute lenge, og vi hadde vært bekymret. Men pelsballen selv var overlegent og uforskammet likegyldig til forsvinningsnummeret, gaflet i seg en bolle tørrfor og sovnet foran peisen hvor han ble liggende til neste dag. Uansett, fint å få lodotten hjem.
Sveler til middag. Ah, helt greit øyeblikk. Finne frem steketakken, slenge sammen to tårn med sveler, og spise seg mett på karbohydrater. Sukker, smør, syltetøy og rømme. Ofret ikke grønnsaker og grove kornprodukter en tanke, men åt til vi nesten ble kvalme, og måtte strekke ut på gulvet med buksesmekken åpne, hele gjengen.
Progresjon er fint og. Har hatt som mål å klare planken et helt minutt innen Januar er over, og denne uka klarte jeg det nesten. Hadde fiksa det og, hadde det ikke vært for at gubben kom løpende bort og løfta meg over i stabilt sideleie da det vare var ti sekunder igjen. Han påstår at jeg peste og stønnet så fælt at han trudde jeg hadde gått på snørra midt på laminaten, og var relativt hardt skada. På en måte er det fint å vite at det bor en liten gentlemann og en aldri så liten superhelt i måsagubben, men på den andre siden er det litt kjipt å vite at jeg høres ut som en skadeskutt hvalross med astma når jeg trener…Uansett, snart et minutt med planken, og det er fremdeles noen dager igjen av Januar. Jeg har trua!
( Planken, nesten et minutt før gubben trudde jeg var døden nær… )
Blomstene jeg kjøpte til meg selv lever enda. Faktisk er de enda finere nå, enn de var da jeg kjøpte dem. Hverdagslykke! Tror nesten Janne må kjøpe blomster til Janne litt oftere!
Den kvelden jeg satt med lommeboken til mamma i hendene og bare lot tårene renne. Ikke det at å grine på seg rød nese og hovne øyne er noen høydare, eller at akkurat det kvalifiserer til et fint øyeblikk, men i det man kjenner at sorgen og det intense savnet igjen sliper taket, det er fint. For noen ganger er det rett og slett godt å grine litt skikkelig, selv om det denne gangen kom helt uforberedt. Dagen derpå var alt som normalt igjen, og også det er fint å kjenne på. At man kan være trist det ene øyeblikket, men at hverdagen igjen er god i det neste.
Og det bringer meg til det jeg har hatt lyst til å si en stund. Dere! Dere som leser her inne, og som av og til legger igjen noen ord her på bloggen eller på facebook. Tusen takk! Jeg prøver å svare på kommentarer så ofte jeg kan, men noen dager er rett og slett for travle, og jeg rekker det ikke. Dere skal likevel vite at eg leser alt, og at jeg setter på pris på alt dere deler, og alle kommentarer dere legger igjen. Fy flate så mange fine folk det finnes der ute, og så mange som tit og ofte titter innom denne bloggen! Denne uka har det eksplodert en ny følgerskare på Snapchat og instagram, uten at jeg vet hvorfor, men du verden så hyggelig det er! Tusen takk for alt dere deler med meg! Det er så gøy å bli kjent med dere!
På tide å logge av. Kaken er spist opp, og jeg skal ut å gå en tur før jeg skal forberede morgendagens foredrag. Jeg tar nemlig enda et skritt ut av komfortsonen og har sagt ja til å snakke foran Aremark Bygdekvinnelag i morgen kveld. Sommerfugler i magen, gru-gleder meg. Wish me luck!
Håper uken din har vært full av fine øyeblikk, og at uka som kommer vil by på enda flere.
Vi blogges!
