Det var sånn ca rett før midt på svarte natta at en eller annen av de to eldste podene romsterte litt i stua. Vårt soverom er egentlig den gamle spisestua, kun delt fra stua med en uisolert lettvegg. (Vi fikk jo unger oftere enn vi fikk tilbake på skatten en periode, og måtte utvide soveplassene!) Uansett, vanligvis funker det fint at måsagubben og jeg sover nede, og at podene deler rommene oppe, men nå som to av dem er så store at de neste alltid er lenger våkne enn oss, hender det at de holder meg våkne med snakk og romstering, slik som i natt. Jeg ble litt irritert, men sa ikke noe. Prøver å ikke kjefte for småtteri som egentlig ikke betyr noe. Likevel kjente jeg på irritasjonen. Romstere sånn midt på natta…ungdom ass! Men så stod jeg opp nå nettopp, og så grunnen til ulydene fra i natt. Stua er ryddig, og skinnende ren. Det var den IKKE når vi la oss i går. Bordet var fullt av boller, og glass, rester med godis og potetgull. Sofaen et kaos av puter og tepper, gulvet en arena for avdratte skitne sokker, tøfler, og en bunke uleste interiørblader. Et resultat av enda en lørdag i kosekroken. Planen var å rydde i dag, orket ikke i går kveld. For mett på ostepop og polkagrisr, rett og slett.

Men så har podene kommet hjem, sett rotet til mor og far, og bestemt seg for å rydde. Og der har man et slikt fint øyeblikk. Våkne til et ryddig stuebord, tøfler som står pent ved siden av sofaen, skitne sokker i skittentøyskurven, og all oppvask stablet inn i oppvaskmaskinen. Glad jeg ikke kjefta fra sengeposten i natt likevel!

Så nå sitter jeg her, i ryddig stue. Jeg drikker fancy kaffe fra butikken til Mona, en gave fra henne og June som jeg fikk til bursdagen min, og later som om jeg kjenner forskjell fra den vanlige traktekaffen jeg vanligvis bruker. Der er jeg grønn ass! Når det gjelder kaffe og vin og sånne andre voksendrikker. Når folk snakker om aroma, og brennetid, og årgang og slikt, da bare nikker jeg bekreftende og konsenterer meg om å ikke vise “hva i huleste er det du gnåler om- blikket” mitt!  Så langt det lar seg gjøre bare nikker jeg overbevisende og sofistikert, og holder munn, for jeg har virkelig ikke peiling på den slags. Men kaffen er god da! Kaffe er alltid godt søndagsmorgener. Fint øyeblikk!

 

Det romsteres i kattekurve ved siden av meg. Blogginga går sakte, for det er vanskelig å konsentere seg om tastaturet når Bolla krafser og murrer, og vakler rundt på mer utsø ben enn Boris Jeltsin gjorde i sin “storhetstid”. Makan til lykkepille, den vesle bolla. Vi bytter på å sitte ved siden av kurven, løfte henne, snuse inn puse-unge lukta, stryke den myke pelsen. Så mange fine øyeblikk med en slik liten lodott.

Den kvelden jeg stod på kjøkkenet og bakte horn til matpakkene denne uka. Da jeg bare ble stående ved benken å høre på minsten og måsagubben som sammen laget en liten powerpoint presentasjon poden hadde i lekse. Tenk så fint å være pode, og ha en pappa som kan alt om akkurat det du har i lekser. Motorer. En felles interesse, far og sønn. Tenk så fint det er, å sitte sånn ved siden av hverandre, og gjøre noe så kjedelig som lekser artig. Snakke, dele ideer, glemme tiden. Og jeg bare stod der og tyvlyttet, og smilte for meg selv. Fint øyeblikk.

Bursdag. Poden og meg. 15 og 43. Fin dag. Virkelig fin. Startet, tradisjonen tro, med bløtkakefrokost, bare vi to. Jeg kan ikke annet enn å si FOR EN DAG!. Altså, skulle jo nesten tro at 43 var et magisk tall, for jeg kan aldri huske å noe gang ha fått mer oppmerksomhet på en bursdag.

Det var sang og klemmer fra kolleger, blomster, gaver og klemmer fra så mange herlige elever, altså, for en fantastisk gjeng ungdommer jeg tilbringer dagene med. Så var det gaver på døra fra venner og kjente, og til slutt middag med pappa, bonusmamma og svigerfar her hjemme. Fornøyd pode, lykkelig mamma, fin bursdag, og et eneste langt herlig øyeblikk. Så takknemmelig!

Ny genser. Eller, ny gammel genser egentlig. For eldste poden har rydda i kommoden, og en hel sekk skulle på gjenbruk. Men så rota jeg gjennom sekken først, og fant en av genserene fra oldefar. (min morfar da) En sånn myk genser som bare innbyr til en bitteliten powernap i sofahjørnet. Så den kvelden krøp jeg inn i en ny gammel genser fra oldefar, de varme grønne sokkene jeg fikk av bloggleser for en snaut år siden, og bare koste meg. Varme myke klær, fyr i peisen, regn ute….fint øyeblikk.

Å kose seg på en hverdag. Sånn “syndefull” kos lissom, med godteri, og kakao. Det er fint det. Det var den kvelden største poden tok med begge brødrene på Mc.Donalds, og gubben forsvant ut i garasjen. En sånn kveld hvor all jobben til neste dag var gjort, ingen ting ventet, og ikke noe hastet. Så da tente jeg levende lys i hele stua, kokte kakao, spiste polkagriser (igjen…fikk sånn ca tre kilo polkagriser av Trine i bursdagsgave!), og så to romantiske komedier på Netflix. Sløste bort tiden rett og slett, med god samvitighet. Avslappende, herlig øyeblikk.

 

Og slik gikk uka. Denne vanlige hverdagsuka, med helt vanlige hverdagsøyeblikk. Jeg gleder meg over blomstene som står så fine i vasen på hjørnebordet fremdeles, de jeg fikk etter kjerringtorget forrige lørdag. Jeg gleder meg over blomstene jeg fikk av elevene på skolen, og posen med polkagriser fra Trine, som fremdeles ikke er tom. Poden, som har sveiset gave til mammaen sin…verdens kuleste korkopptrekker!

Turen over grensa med måsagubben i går. Skulle bare handle litt på Biltema til mopeden til yngstepoden, men spiste middag ute også, før vi kjørte hjemover i rusete høstvær. Fint å kjøre sånn, mens regnet trommer mot ruta, og radioen spiller gamle slagere. Fint øyeblikk.

Rusle til jobben i øs-pøs høstvær, under en  paraply som er akkuat stor nok til å ikke bli våt noe sted. Herlig. Rusle hjem fra jobb og kjenne når man nærmer seg huset at det luter røyk, og ser at det ryker fra pipa. Vite at noen har kommet hjem før deg, og tent opp i peisen. Fint øyeblikk.

 

Sovne på sofaen etter middag med en liten pusebolle i fanget, le så man rister av en dårlig vits man får tilsendt på Snapchat, og glemme tiden mens man snakker med en gammel venn på telefonen.

Så lite, likevel så mye. En herlig, vanlig hverdagsuke.

Hva var ditt fineste øyeblikk?