Hælja ja…nei, den har jeg ikke sett noe til! Fler som sitter med den følelsen eller?

Jeg vet at det har vært helg altså, og teknisk sett er det jo det fremdeles, men jeg føler likevel at den ble borte før jeg rakk å henge meg på. Det får så være. Jeg er klar for en ny uke jeg, men aller først skal jeg unne meg et lite tilbakeblikk på noe av ukas små øyeblikk.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Mandagen. Åh, den mandagen. Da jeg skulle til Sætre og besøke Hurum Husflidslag, og snakke litt om det å være et brukanes kvinnfolk. For en dag. Først noen fine timer på jobb, så noen fine timer i bil, så noen fine timer ved sjøen sammen med gubben, og så en fin stund sammen med en gjeng blide, brukanes og svært kreative kvinnfolk. Hele dagen var absolutt en eneste lang høydare. Men favoritten, det beste øyeblikket? Sjøen, og tiden der sammen med måsagubben. Til å være så udelikat i badedrakt er jeg likevel overraskende glad i salt sjø altså, selv på kjørlige høstkvelder. Rusle rundt på brygga, kjenne sanden mellom fingrene, og lukten av sjø pirre neseborene. Herlig!

Hverdagspopcorn! Ingen stor greie selvsagt, men har du noen gang poppet popcorn i kjele på komfyren, slik vi gjorde i “gamle dager”, før micro-ovnene inntok kjøkkenet? Det gjør jeg så sjelden, men forleden satt jeg og leste noen jobbmailer, var trøtt i øya, og stiv i skuldrene, og tankene var et helt annet sted enn de burde være. Så da satte jeg bare alt på vent, poppet popcorn i kjele, pakket meg inn i den gamle, gule sommerdyna, og koste meg. Virkelig kooooste meg. Tygget poppet mais til kjeven var støl, og koblet av med retro musikkvideoer på YouTube. Avkobling, og popcorn. Fint øyeblikk.

Bolla! I mangel på et bedre navn foreløpig, og rett og slett fordi hun er trill rund som ei bolle. Makan til koseklump, og er det mulig at en bitteliten pusekatt kan gjøre en hel måsafamilie så tussete? Den dagen øynene åpnet seg, og et noe slørete katteblikk tok inn en ny verden for første gang. Ålte seg rundt i den trygge kurven, ble liggende på ryggen og gnage litt på egne bakben, før hun til slutt sovnet i hånden min. Lille klumpen, lille Bolla, lille lykkepilla! Så mange fine, små øyeblikk med loballen!

De fine, fine elevene mine! De som klarer å ta det meste av det jeg sier med en klype salt. De som forstår humoren og ironien, de som velger meg som en fortrolig hver dag. Fine øyeblikk på rad og rekke, hver dag. De elevene som neste uke ikke skal være på skolen, og derfor hadde ordnet med en tildlig bursdagsgave til måsafruen. Herreminfnatt som jeg digger jobben min, og elevene.

Den første eleven hadde kjøpt en flaske nydelig parfyme. Herlig tenkte jeg, supert, fin gave.

Den neste hadde tatt i bruk en litt uheldig kommentar jeg kom med forrige skoleår ( en av ganske mange faktisk… ), en kommentar som tok av litt, ble en gjenganger i klasserommet, og grunnlaget for mang en latter, og snekret sammen en t-skjorte til meg med sitatet.

Disse to gavene sammen skapte igjen mye latter, for mer treffende kunne kombinasjonen neppe ha blitt! Lurer på om jeg kanskje burde ta et hint…eller en dusj! Også bare for å toppe det hele…et passelig stort, relativt uheldig, men veldig ærlig bilde av meg selv , sirlig pakket inn, som nå henger under skiltet ved arbeidsplassen min. Litt sjølironi får`n ha. Uansett, fyttikatta så glad man blir i disse ungdomme, og heldig er jeg som får tilbringe dagene med et knippe av de aller beste fra neste generasjon.

Kjerringtorget. Det var artig! Jeg har fått vært med på så mye gøy dette året, og det bare fordi alle dere der ute som stadig titter innom bloggen legger igjen kommentarer, deler og liker. Det har åpnet muligheter jeg aldri kunne drømt om, muligheter jeg ikke viste fantes, og muligheter jeg slett ikke ville hoppet i tidligere. Og lørdag var det Kjerringtorget, på Aurskog. Av kjerringer, for kjerringer, med moteshow og greier, og jeg fikk kapre scenen foran et knippe av Aurskogs flotteste kjerringer, og snakke og fleipe litt om nettopp det å være kjerring! Fint øyeblikk, fine folk!

Etter torget ble det bråbestemt asiatisk lunsj på det lokale spisestedet sammen med Trine og June. Fine damer som jeg er så glad i. Det er så herlig når man kan ta ting litt sånn på sparket, også blir det så koselig. Spise, skravle,le, slik som bare vi damer kan. Kjempefint øyeblikk.

Blomster. Det må jo være et alderstegn, for jeg har blitt så glad i blomster. Inne liksom, i vaser og potter. Samme hva slags egentlig, samme hvilke farger. Jeg brydde meg ikke nevneverdig om blomster tidligere, men nå blir jeg så innmari glad hver gang jeg får det. Og denne uka fikk jeg blomster. Fine blomster i farger av høst. Så da tenker jeg at blomster, det var et fint øyeblikk, og hvis jeg ikke klarer å ta livet av de med en gang, vil de gi meg mange øyeblikk i uka som kommer også.

Og slik har dagene gått. Ikke noe utenom det vanlige, ingen store høydare, bare helt vanlige hverdagsøyeblikk, og det er mer enn bra nok. Jeg kjenner på frykten for å miste en jeg er veldig glad i, og skulle ønske hjertet var like forberedt som hodet, men slik funker det desverre ikke. Jeg har ledd hjertelig av og med noen av de aller fineste menneskene jeg vet om. Jeg har spist tørre knekkebrød, og jeg har spist sjokoladekake. Jeg har gått en lang tur i iskaldt regn, og jeg har sittet under et varmt teppe og sett tradisjonell familieunderholdning på tittekassa, uten å løfte en finger. Jeg har buttet lilletåa i det fordømt harde bordbenet, og strøket kinnet mot den mykeste lille pusekatten.

Alt i alt, hverdagen på sitt aller kjedeligste, og på sitt aller beste. Slett igen dårlig kombinasjon spør du meg. Så skal kaffekoppen tømmes, kroppen skal trimmes litt, også skal jeg lage en sånn skikkelig god, gammeldags søndagsmiddag som skal samle flokken min rundt bordet sånn helt på tampen av uka. Det gledes!

Håper du har hatt en suveren uke, og at du har funnet drøssevis av hverdagsglede i mange små øyeblikk.

Vi blogges.