Vi pyntet alltid juletreet lille julaften. Pappa var nøye med akkurat det. Lille julaften, kvelden, og ikke et sekund før! Jeg elsket juletreet. Det var selve symbolet på jula. Helt magisk faktisk. Lysene, de samme julekulene år etter år. De fire skjøre konglene av tynt glass, med glitter, de som bare pappa fikk henge opp fordi han var så redd for akkurat dem.
( En gave fra en god venn. Liker denne så godt. Ganske så ny, likevel så nostalgisk. )
Lukten av gran som spredte seg i stua, den intense gode julefølelsen som kom når juletrelysene glitret i den mørke stua på kvelden før kvelden. Ah, magisk! Jeg husker jeg tviholdt på den følelsen hele romjulen, for jeg viste at så fort det nye året startet ville magien bli borte, ihvertfall for min del. For selv om mamma og pappa holdt på den gamle tradisjonen om å la treet stå til 13. dag jul var julemagien over for min del etter nyttårsaften.
( Billig, slitt, men alltid på treet. Kjøpt for en tier det året vi måtte handle både kjøleskap og vaskemaskin i Desember, og snudde på hver krone for å få endene til å møtes. )
Sånn er det fremdeles. Jula for meg er Desember. Hele Desember. Så fort nyåret kommer pakkes julen bort, og slik har det vært siden jeg flyttet for meg selv. Jeg bestemte meg derfor tidlig at den dagen jeg fikk egne barn skulle juletreet på plass i stua noe tidligere enn lille julaften. Ikke første uka i Desember, da tror jeg kanskje juletreet hadde mistet noe av glansen for min del, lenge før julen ringes inn, men sånn ei drøy uke før julaften, det kjentes akkurat passe. Og sånn har det blitt. Et par-tre uker ut i Desember starter jakten på juletre, og så fort det er i hus pynter vi sammen.
( Fra mitt barndoms juletre. Kun tre slike igjen av en nissefamilie på ti. )
Vi har ingen store krav til treet, annet enn at det skal være ekte. Lukten av treet er jo halve jula for meg, og kombinerer du lukten av buske med lukten av ribbe, ja da er måsafruen lykkelig som en toppblogger på rød løper.
( En håndlaget engel, en julegave fra min superflinke og kreative kusine. En favoritt på treet hvert år. )
( Englevinger, kjøpt det året mormor døde. )
Hva pynten angår har vi også vært innom det aller meste. Et år var det spekket av kuler i gull og rødt, et annet år nesten helt hvitt. Men med tiden forsvant behovet for et stilrent tre, for det lar seg rett og slett ikke kombinere med tre små poder som ikke rakk høyere enn den midterste kvisten, og som stadig kom hjem fra skolen med hjemmemekket juletrepynt så fulle av lim og glitter at treet til slutt så ut som en scene i Las Vegas etter et heidundranes drag-queen show. At daværende kunst og håndverkslærer var ihugga LSK- fan og oppfordret alle ungene til å flette julekurver av gult og sort glanspapir gjorde også sitt til at juletreet sånn rent interiørmessig ikke akkurat stod i stil til resten av jula.
( Det aller første julekortbildet vi sendte ut da gutteflokken var komplett. Alltid på plass på juletreet. Fine nisseflokken min. )
( Gave fra en stolt førsteklassing. Minner. )
I dag, som i fjor, og som årene før der, er treet pyntet med en salig blanding av minner, og på mange måter kjennes nesten ut som å få en varm klem av gammel kjenning, hver gang vi pynter treet. For hver lille julekule eller papirkurv som henges på grenene kan det høres små “Åhhh, husker du denne?”, eller “Denne er fra den jula da…”, og “Som jeg savner oldefar!”.
( Oldefar. Tatt den dagen han han kom til Norge fra Danmark og møtte sitt livs kjærlighet. Savn. )
( Minner fra en jul, for lenge, lenge siden. )
Og i dag sitter jeg her, en tidlig og kald vintermorgen, i stua i måsahuset, og skriver dette i lyset fra årets juletre. Litt skjevt i toppen, fyldigere på den ene siden enn den andre, men helt perfekt likevel. Og alle minner fra barndommens juler kommer sigende på, blandet med fine tanker om høytider i nærmere tid. Eimen av gran slår mot meg med jevne mellomrom, og atter en gang kjenner jeg på den gode julegleden. Enda skal jeg nyte den noen uker til. En katt har funnet seg soveplass nederst i juletrefoten, en annen er godt plassert i stolen tett inntil treet, klar for å jakte litt på den skinnende julekula bare matmor snur seg litt uoppmerksomt vekk.
( Neida, jeg skal ikke røre. Jeg bare ligger her og er slett ikke fristet til å klinke til den blanke kula! )
( Åssen den kvasten kom dit? Neihh…det er ikke godt å si… )
Og for bare noen minutter siden åpnet jeg dagens adventskalender-gave fra den hemmelige julenissen, ( dere som følger meg på snap og instagram vet jo allerede hva pakken inneholdt ) og aldri har vel en pakke truffet mer perfekt. For inne i pakke nr 15 lå en vakker liten engel, og nå skal den få plass på treet. Under har jeg skrevet “fra julenissen 2018”, så vil den alltid minne oss på den jula mammaen i måsahuset hadde egen julekalender fra en fremdeles ukjent, men hjertevarm, og raus person. Tusen takk!
En kvast av minner midt i stua. Det er fint det. Ekte juleglede.
Hva er din fineste juletrepynt?