“Herregud mamma, det ser ut som en blogg-eksamen her inne!” Og jeg lo! Høyt og lenge! For den mellomste poden har en sånn lett sarkastisk tone, og poeng som ikke får blitt mer treffende, og om det er noen som matcher meg sånn rent humormessig, så er det den ungen.

Og han hadde helt rett. Jeg fikk en ny ide i hodet, surret meg rund på kjøkkenet, og i løpet av en times tid så hele kjøkkenet ut som et eksplodert  blogg-eksamens område. For det er jo ikke til å komme bort i fra at enhver blogger med respekt for seg selv, ikke kan kalle seg blogger før han eller hun har servert minst ett innlegg om pastellfargede bakverk, da spesielt franske makroner.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Jeg har jo bestemt meg for at denne julen vil jeg bake det jeg har lyst til, og ting som faktisk kommer til å bli spist opp. Tørre kaker hører liksom julen til, sånn rent tradisjonsmessig, og noen av de tradisjonelle syv slagene skal i boks i måsahuset også, men jeg vil også fylle skapene med ting vi virkelig liker.

Jeg bakte makroner for første gang denne høsten. Har vært litt skeptisk, nesten litt redd egentlig, for å begi meg ut på noe jeg trodde skulle være kjempevanskelig. Men det var ikke det! Det var superlett, og kjempegodt. Jeg har bakt makroner med suksessterte-krem, snickerskrem (Holly crap de var gode), og med bringebærkrem, men nå hadde jeg så lyst til å bake noen med peppermyntesmak, en klar julefavoritt for en polkagrisfanatiker som meg selv.

Hver jul handler jeg inn bøttevis av slike Candycanes. Europris sine er skrekkelig gode, passe store, og fungerer fint i bakverk, som belønning til meg selv etter husvask eller formiddagshvil på sofaen, og de er fine på juletreet eller som dekor på julegavene. Noe så anvennelig måtte jo være perfekte som fyll til makroner også tenkte jeg, og når jeg får en tanke i hodet etser den seg fast, slik som introsangen til “Fresh Prince of BelAir”, og blir der til jeg har gjort noe med det.

Derfor kan jeg i dag (som en del av blogg-eksamen) presentere Jannes franske makroner med peppermyntekrem. En kaloribonanza, en sikker snarvei til hjerte og karsykdommer.

Oppskriften på makronene er som følger:

200 gr mandelmel

350 gr melis

6 egg (kun eggehvitene)

50 gr sukker

Pisk eggehviter og sukker stive, rør inn siktet melis, og mandelmel til en jevn masse, sprøyt ut passelig store sirkler på bakepapirkledd stekebrett. La tørke på benken i ca 20 min. Skekes midt i ovnen.  140 grader, 10-15 minutter, avhengig av størrelse.

Peppermyntekrem:

1,5 dl kremfløte

50 gr meierismør

3 plater hvit sjokolade

to dråper rom essens

Rød matfarge

5-6 candycanes, eller en neve polkagriser

Varm fløten i kjele, til kokepunktet. Rør inn tre plater hvit sjokolade. Rør inn biter av meierismør. Sett til ønsket mengde matfarge. ( Kan sløyfes, men ser jo pent ut. ) Rør inn knyste candycanes, og sett til avkjøling.

Kremen piskes lett opp med mixmaster i ca 20 sekunder før den sprøytes inn i makronene.

Og så enkelt kan det gjøres. På mitt kjøkken finnes ingen fancy sprøytetipper, ei heller slike makronark med tilmålte sirkler, og sånn rent erfaringsmessig er jeg en amatør å regne når det kommer til dette bakverket, så utseendemessig er de ingen høydare. Men smaken!! Oh-la-la! ( det er fransk og betyr dæven døtte!)

Små, mektige munfuller av fransk lykke og billig julegodis er lagt i en boks i fryseren, og jeg gleder meg til å snikspise mange av disse i julen. Ulempen? De er sabla mektige! Man orker liksom bare en av gangen. Fordelen? Sier seg jo selv. Så lenge man kun orker å spise en av gangen regnes de som slankemat. Gleder meg til å spise meg syltynn!

Og med det sier jeg meg fornøyd med betsått blogg-eksamen, del 1, pastellfarget bakverk.  Del to og tre er vel flashing av struttpupp, og fremming av kosmetiske inngrep på allerede velfungerende kropp. Det får jeg heller komme tilbake til..

Vi blogges!

Dagens kalenderluke, for de som ville følge med på hva “julenissen” hadde pakket inn til meg. Åpnes hver dag både på snapchat og instagram, om du er av det nysgjerrige slaget og vil følge med der 🙂

Hvert år henger vi opp snora. Den begynner egentlig å bli litt sliten den snora, litt flisete i tuppene og sånn, kunne fint vært byttet ut. Tror den holder et år til. Den henges opp den første adventshelgen, samtidig som vi pynter resten av huset. Snora har fast plass, under trappen opp til andre easje. Ingen spesiell grunn til det, den bare liksom passer der. Har bestandig hengt akkurat der, og for ungdommen i hus er enkelte juletradisjoner hellige. Snora er det, snora og pepperkakebaking.

På snora henges julekortene etterhvert som de dumper ned i postkassen. Der får de henge på rad og rekke, til stas og pryd, helt til julen er over. Noen er hjemmelaget av kyndige kunstnerhender. Av mennesker som gjennom hele året lager julekort med omtanke og kjærlighet, og det ligger timer, mange timer bak et enkelt kort.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

( Årets julekortfangst så langet, men har et håp om at snora blir full innen julaften. )

Noen er laget av små barnehender som for første gang i livet har fått fritt spillerom med lim og glitter. De drysser så mye at vi knapt tør å puste i nærheten av de, og er ene og alene årsaken til at parketten glitrer til langt utpå sommeren.

Noen kort er kjøpt med omhu og omtanke, valgt ut spesielt for akkurat vår familie, gjerne med et passende motiv eller en tekst som treffer oss midt i hjertet.

Noen er slike gratiskort som sendes ut til alle husstander fra organisasjoner som ønsker en liten donasjon i julestria, og noen er skrevet på ark, helt uten en eneste dekorasjon. Et julebrev som oppsummerer en annen families hendelser dette året.

Alle er de like betydningsfulle. Absolutt alle. Jeg elsker tradisjonen med julekort. Husker så godt spenningen fra den tiden man selv var så stutt i bena at man måtte stå på tærne for så vidt å nå opp til postkassen. Det var min oppgave å hente posten i Desember. På med lue og votter, for mamma sa det var viktig å ikke bli forkjølet i julen, stikke føttene ned i varme støvler, og tusle de snaue 20 meterene fra inngangsdøra og ut til postkassestativet. En bitteliten oppdagelsesreise. hver dag. Lage spor i snøen, og gå i de samme sporene, baklengs, på vei inn igjen, for å lure pappa. Han gikk fem på hver gang. Lettlurte gubben 😉

( Litt av årets produksjon av julekort. I dag skal de skrives på, og snart skal de sendes. )

Skuffelsen var stor de dagene postbudet bare hadde dumpet regninger i kassa, gleden desto større da den inneholdt julekort. Jeg drømte meg bort i nostalgiske juletegninger. Bilder av pyntede juletrær, tente lys, og dompapper. Det var grådig mye dompapper på julekortene før i tiden.

Så leste vi kortene sammen, mamma og jeg. Stort sett ikke mer enn et “God jul og godt nyttår”, likevel en hyggelig påminnelse om at julen nærmet seg, og at noen hadde tenkt på akkurat oss.

Hvert år tar vi vare på minst et kort, et som er ekstra vakkert, eller hvor det står skrevet noe helt spesielt. Å ta de frem hver jul er som en liten reise i minner.

Da podene her var små startet jeg tidllig hvert år med fotograferingen til julekortene.  Bilde på julekort er jo nesten obligatorisk når man har små barn. Det var jo sånn vi skrøt av ungene våre, før det fantes blogg 😛

Men tre små gutter med lopper i blodet er neimen ikke lette å samle på et og samme bilde, langt mindre å få de til å smile og se noelunde oppegående ut samtidig. Kjære vene så mye tid jeg brukte på akkurat det, få de til å se inn i kamera samtidig. Tenk om jeg kunne vært like avslappet den gangen, som jeg er nå, og heller sett sjarmen i det uperfekte. For en raskt gjennomgang av bildene fra den gangen viser jo bare en lykkelig, herlig og helt perfekt gutteflokk, i flere herlige uperfekte kaotiske bilder.

Første forsøk, ikke helt julekortmateriale…

Andre forsøk, noen synes det lukter godt av nisselua til lillebror…eller så tørker han snørr der. Litt usikker, husker ikke, er jo noen år siden.

Tredje forsøk….han uten tenner får latterkrampe.

Siste forsøk, tror jeg sa meg fornøyd med dette. Når jeg ser tilbake synes jeg alle bildene er helt perfekte, skikkelig julekortmateriale. Fineste rønnerpodene.

Gutta er så store nå, snart voksne, og det er noen år siden vi samlet alle til julekortbilder.  Vi sender julekort likevel. Hvert eneste år. Det er en tradisjon jeg ikke vi gi slipp på, og selv om tekstmeldinger og sosiale medier har gjort sitt inntog i julestria også, og tatt over for tradisjonen med håndskrevne kort, lager jeg hvert eneste år rundt 40 kort som sendes venner og kjente .

( Det er alltid en “tulling” i hver ungeflokk! )

Og hver Desember gleder jeg meg like mye til turen til postkassa som jeg gjorde den gangen bena var stutte og museflettene lange, for det finnes lite som slår et julekort, en liten håndskrevet skatt, sendt av noen som vil ønske akkurat oss en riktig god jul. Tror jammen jeg skal gå baklengs tilbake fra postkassa i dag 😉

Sender du julekort?

Det knitret varmt i peisen, det putret en gryterett på ovnen på kjøkkenet, og denne litt småsløve, halvtrøtte husmora tuslet rundt i pysjen. Midt på dagen. Det var gufsent utevær, perfekt innevær, og jeg var fysen. Sånn skikkelig fysen. Ikke på sjokolade eller napoleonskake, noe som forøvrig var ganske uvanlig, men fysen på en skikkelig dessert. Noe digg som kunne avrunde en heller lettvint middag. Det måtte gå fort å lage, for podene og gubben var i ferd med å avslutte mekkinga i garasjen. Så da vred jeg hodet litt frem og tilbake, og med munnen full av ferdigkjøpte pepperkaker fra Europris kom jeg på noe lurt. Eller, jeg synes det var lurt da.  For hos mormor fikk vi alltid dessert. Aldri noe storveis, ingen gastronomiske fem-stjerners opplevelser, men likevel alltid så smakfulle, og med tankene langt tilbake i tid, inne i mormors kjøkken nærmest siklet jeg til barndomsminnene om tilslørte bondepiker. En klar barndomsfavoritt, en hverdagsdessert, en liten glede i stetteglass.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Og mens jeg skylte ned en munfull ferdigkjøpte pepperkaker kom jeg på at jeg kunne lage en liknende dessert, med det jeg allerede hadde stående på kjøkkenbenken. Litt sånn på måfå, litt på sparket, litt sånn “man tager hva man haver”! For denne jula skulle jo uansett være stressfri, ikke sant. Raske løsninger, snarveier, mer tid til kos.  Dagens dessert fikk derfor navnet “Avslørte juksepiker”, et fiffig ordspill, en avart av barndommes favoritt, Tilslørte bondepiker.

Og godt ble det, så absolutt.

Få ingredienser. Tradisjonelt, med smak av jul. Til fem store desserter brukte jeg fire epler, to ss sukker, en dl vann, litt kremfløte, kanel, og en raus neve pepperkaker.

Karamellsaus må til. Eller må, og må…jeg ville ihvertfall ha det, og laget kjapt en salt karamellsaus etter DENNE oppskriften. Mens den stod til avkjøling slang jeg raskt sammen resten av desserten.

 Del eplene i små terninger, og legg i en kaserolle. La de putre seg møre sammen med 1 dl vann, to ts sukker, og en ts kanel. Avkjøl.

Knus pepperkakene, og pisk krem av fløten .

Så kan dessertglassene fylles. Jeg startet med karamellsausen, for liksom å dynke et nederste lag med epler i karamell. Nyyydelig! Deretter legges pepperkaker, krem, og igjen epler lagvis over hverandre, før man til slutt topper med krem.

Og bare sånn for å liksom toppe hele festen kjørte jeg på med litt karamellsaus på toppen, rett før servering. Så lett at det er reint latterlig, så raskt at selv ikke lynvingen kunne gjort det bedre, og så godt at det er fullt mulig denne desserten blir å finne på dessertbordet på selveste julaften også, sammen med riskremen.

Og dermed er jukseversjonen av barndommes favoritt avslørt, og tilført et hint av jul.

Avslørte juksepiker, fy flate jeg er genial! (sånn helt objektivt sett lissom!)

Blogges! ( Så fort jeg får igjen bukseknappen. #mett )

Noen ganger er det nok å bare synke ned i sofaen, nyte at huset er tomt og stille, lene hodet tilbake mot ryggputene, og kjenne at man er i ferd med å døse av litt. Midt på dagen. Så er man lykkelig. Tenker at dette øyeblikket er fint. Helt alene, helt stille, og så fint. For av og til blir man minnet på hvor skjørt livet er. Minnet på at det å leve ikke alltid er lett for alle.

Å duppe i sofaen var et fint øyeblikk. Fullstendig ro, trygghet i eget hjem, vel vitende om at stillheten senere på dagen ville erstattes av noe enda bedre. Lydene av tre poder som kommer hjem fra skolen, bilen til gubben som kjører inn på gårdsplassen, ringeklokka som durer når det kommer besøk, katter som mjauer utenfor vinduet, leie av kalde poter, klare for å krølle seg sammen i kurven foran peisen. Fint øyeblikk, til ettertanke.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

( Når du er litt høy på høytiden… ser jo ut som om katta har røyka julekuler! )

Mandagen ble tilbragt på sykehuset, i narkoserus, bleik og groggy. Fint likevel, å vite at man er i trygge hender, blir tatt hånd om av dyktig fagpersonell. Det fineste øyeblikket? Det må ha vært da den eldre mannen som lå i sengen bak forhenget ved siden av meg på oppvåkningen begynte å synge. Han hadde fått servert kaffe, et par brødskiver, kviknet til og begynte å synge. “Ligger du her og synger du da?” spurte en sykepleier, en sånn blid ung dame med varme og ro i stemmen. “Ja!”, svarte mannen. “Jeg fikk plutselig en melodi i hodet, også måtte den bare ut!” Tenk så fint. Å være i så trygge hender på et sykehus, at melodiene i hodet bare må få komme ut, mens man drikker kaffe, og kvikner til. Herlig!

Tirsdagen var bra også. Tenk å ha en sånn gubbe som avspaserer, bare for å skjemme deg bort litt. Sjokolade og ostepop, kaffe og brus, servert i sofaen. Var kun en liten tur på apoteket for å lufte hodet den ettermiddagen, før jeg var tilbake i pysj og hvilemodus. Det kjentes fint.

Slike lettvinte middagsløsninger, smaken av jul. Fine øyeblikk.

Å finne frem eskene med julepynt. Ikke det at det hastet, men det er alltid herlig å finne frem gamle skatter. Sette nisser på faste steder, supplere med de nye julekulene jeg bare måtte ha sist jeg var på senteret. Se at måsahuset sakte men sikkert pyntes til jul, tenne lys under en skål kongerøkelse, og kjenne julelukten over alle julelukter spre seg i stua. Det var fint det. Har fuset på gløgg hele uka, men har enda ikke handlet inn. Til uka tror jeg at jeg ganske sikkert ryker på en flaske tomtegløgg, noe å glede seg til!

Å kjenne på at man allerede savner jobben. Elevene, kollegaene. Det er ganske fint. Da vet man på en måte at man er på rett plass til vanlig, sånn for sin egen del. Likevel kjennes det fint å kunne senke skuldrene hjemme akkurat nå, rusle rundt i ulltøy hele dagen, puste med magen, legge foten høyt og bare koble av litt. Ganske så fint å ha huset for seg selv noen timer hver dag, spise frokost mens man ser på “God Morgen Norge”, stryke en varm pusekatt på magen, vite at man ikke trenger å gå ut i snøkaoset utenfor vinduet. Planlegge et par venninnebesøk neste uke, fine øyeblikk, virkelig.

En tur ut på bygda fredag formiddag. Hadde planlagt en kaffekopp med Mona på cafeen. Rakk akkurat å sette gaffelen i et digert sjokoladekakestykke vi delte da flere kom, og til slutt var det fullt rundt det lille cafebordet midt i senteret. Deilig å se folk igjen, skravle litt, le litt. Fikk kyssa Pappa Vangen på panna, handlet en  liten juleblomst, og ble kjørt hjem av gubben forkledd som privatsjaffør, samtidig som vi hentet minste poden på skolen. Fint øyeblikk ute på bygda før flokken samlet seg rundt middagsbordet hjemme. Fredager er fine altså. Selv om man ikke har vært på jobb hele uka.

Den barnslige gleden til tre ganske så store poder da de endelig kunne gå ned lørdag morgen, og åpne den første pakken i kalenderen. Blir man noen gang for gammel til julekalender? Neppe! Jeg er ihvertfall minst like gira over min, som gutta er over sine. Bare kalenderen i seg selv vil gi meg fine øyeblikk hver enenste dag frem til julaften.

( Dagens kalendergave til Janne fra “Julenissen”. Matfarge og sjokolade. Helt perfekt. Lover som sagt å legge ut bilde av alle pakkene hver dag på Snapchat og Instagram, så om du vil kan du følge med der. )

Så ble det søndag. Vi har ingen planer, ihvertfall ingen store. Jeg vil bake noe, litt usikker på hva. Kanskje loff til kveldens lassagne. Jeg har på følelsen av at vi blir mange rundt middagsbordet i ettermiddag også. Først skal jeg drikke opp kaffen, og slippe inn den våte katta som uler utenfor stuevinduet. Håper uken din har vært full av fine øyeblikk. Ønsker deg en riktig fin adventssøndag, og en flott ny uke.

For et par uker siden var jeg stresset med tanke på denne dagen. Måtte ha det meste i orden. Visste det kom til å bli en stillesittende jul, og det gjorde meg urolig, ironisk nok. Tanken på å ikke ha det rent nok, ikke få bakt nok, sånne ting jeg forbinder med jul, det gjorde meg stresset. Ikke fordi jeg vanligvis styrer og steller så voldsomt i Desember, men det er jo noe med disse tradisjonene da. Ting må være som de alltid har vært.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så snudde det. Jeg vet akkurat når. Det snudde torsdag kveld. Ikke fordi det verket i foten, og jeg innså begrensningene mine for de neste ukene. Ikke fordi tiden begynte å renne fra meg.
Fordi den kvelden kom budskapet om at en av de aller vakreste, sterkeste, fineste jentene jeg vet om, ikke er blant oss lenger.
Det var uvirkelig. Sårt, vanskelig, og helt uvirkelig.
Så rant tårene. For hun som ikke er her lengre, for familien hennes, og alle som stod henne nær.
Fant trøst i bilder, minner, og samtaler med andre som var så glad i henne, og mens jeg lente hodet mot puta den kvelden slo det meg. Hva er det vi egentlig driver med? Hva er det JEG driver med? Sutrer og klager over vinduer som ikke er pusset, og bøsset fra peisen som fremdeles ikke er sopet opp. Som om det ikke blir jul om huset ikke skinner, eller det ikke er syv slag i kakeboksen. Hva betyr det egentlig, i det lange løp?
Hvilke minner har jeg fra julen, da jeg selv var liten? Er det hvordan jeg kunne speile meg i blankpolerte vinduer, eller er det tiden med familien?
Det er selvsagt det siste.

Jeg husker lukten av julebakst i kjøkkenet til bestemor. Smultringer og krumkaker fulle av kardemomme. Jeg husker lange skiturer med mamma og pappa, pølser på bål og kaffe på en sortbrent kanne. Jeg husker julegaveverksted ved kjøkkenbordet til mormor og morfar, lim, filt og glitter over alt, og ikke en eneste gang stoppet mormor oss barnebarna for å sope og vaske rundt oss. Jeg husker «Snekker Andersen», fortape seg i eventyret og bildene i boka, i armkroken til mamma.

Og sånn blir jula i år. Enkelt og greit. Julestjerna henger i vinduet. Vi har røde gardiner i hele stua, for første gang. Ikke fordi jeg synes det er lekkert, sånn rent interiørmessig, men fordi ungene ønsket seg det. Litt her og der, rundt om i måsahuset finnes tuster av granbar, en og annen nisse, og levende lys som skal tennes hver ettermiddag når mørket senker seg over bygda. På kveldene skal jeg sitte i sofakroken med varm kaffe, kjenne lukten av kongerøkelse, og glede meg over at jeg finnes. At jeg enda en gang får oppleve Desember, med de som betyr aller mest. For jeg er heldig som kan det, i år også.

Dagene skal fylles med akkurat det jeg orker, og det jeg vil. Jeg skal gå for lette løsninger med god samvittighet, og jeg skal holde på akkurat de tradisjonene jeg vil. Om vinduene skinner på julaften eller ikke er uviktig, rett og slett, for jul blir det uansett.

Jeg skal nyte adventstiden uten å irritere meg over bedrevitere og snusfornuftige synsere som går i fakkeltog mot gavekalendere og kjøpepress, og jeg skal overse og ikke la meg imponere av plettfrie instagramkontoer fulle av perfekte glansede julebilder. Jeg skal feire min jul, sånn det passer meg, fordi jeg vil. Jeg skal se dårlige julefilmer på Netflix, tørke støv bare der det syntes mest, og sope bøss under teppet.

Også skal jeg blogge, så mye jeg vil, bare fordi jeg har tid nå som jeg uansett må surre hjemme, og fordi jeg har lyst.

Jeg skal kose meg med kalenderen jeg fikk av “julenissen” i forrige uke, og jeg har lovet å dele pakkene jeg får med dere. Altså, dele slik at dere får se…beholde dem gjør jeg selv ass! Om jeg ikke legger ut bilde av presangene her på bloggen hver dag, så lover jeg å poste bilder i My Story på Instagram og på Snapchat hver eneste dag frem til jul. Følg meg gjerne der om du er en litt nysgjerrig sjel 😉

( Dagens kalendergave. Perfekt frokost! )

Jeg skal dele oppskrifter på lettvinte løsninger, bilder av hjemmelagede små juleprosjekter, og er jeg ekstra heldig vil kanskje du som titter innom dele dine førjulsdager med meg også.

Så i dag går tankene til den tapre, vakre jenta som for alltid vil ha en spesiell plass i hjertet mitt. Desemberhimmelen har fått en ny stjerne, og den minner meg på det som virkelig betyr noe.

Ønsker alle som titter innom en nydelig 1. Desember. Stress ned, gled deg over det du har.
Vi blogges.