1. Desember. Jul til ettertanke.

For et par uker siden var jeg stresset med tanke på denne dagen. Måtte ha det meste i orden. Visste det kom til å bli en stillesittende jul, og det gjorde meg urolig, ironisk nok. Tanken på å ikke ha det rent nok, ikke få bakt nok, sånne ting jeg forbinder med jul, det gjorde meg stresset. Ikke fordi jeg vanligvis styrer og steller så voldsomt i Desember, men det er jo noe med disse tradisjonene da. Ting må være som de alltid har vært.

 

Så snudde det. Jeg vet akkurat når. Det snudde torsdag kveld. Ikke fordi det verket i foten, og jeg innså begrensningene mine for de neste ukene. Ikke fordi tiden begynte å renne fra meg.
Fordi den kvelden kom budskapet om at en av de aller vakreste, sterkeste, fineste jentene jeg vet om, ikke er blant oss lenger.
Det var uvirkelig. Sårt, vanskelig, og helt uvirkelig.
Så rant tårene. For hun som ikke er her lengre, for familien hennes, og alle som stod henne nær.
Fant trøst i bilder, minner, og samtaler med andre som var så glad i henne, og mens jeg lente hodet mot puta den kvelden slo det meg. Hva er det vi egentlig driver med? Hva er det JEG driver med? Sutrer og klager over vinduer som ikke er pusset, og bøsset fra peisen som fremdeles ikke er sopet opp. Som om det ikke blir jul om huset ikke skinner, eller det ikke er syv slag i kakeboksen. Hva betyr det egentlig, i det lange løp?
Hvilke minner har jeg fra julen, da jeg selv var liten? Er det hvordan jeg kunne speile meg i blankpolerte vinduer, eller er det tiden med familien?
Det er selvsagt det siste.

 

Jeg husker lukten av julebakst i kjøkkenet til bestemor. Smultringer og krumkaker fulle av kardemomme. Jeg husker lange skiturer med mamma og pappa, pølser på bål og kaffe på en sortbrent kanne. Jeg husker julegaveverksted ved kjøkkenbordet til mormor og morfar, lim, filt og glitter over alt, og ikke en eneste gang stoppet mormor oss barnebarna for å sope og vaske rundt oss. Jeg husker «Snekker Andersen», fortape seg i eventyret og bildene i boka, i armkroken til mamma.

Og sånn blir jula i år. Enkelt og greit. Julestjerna henger i vinduet. Vi har røde gardiner i hele stua, for første gang. Ikke fordi jeg synes det er lekkert, sånn rent interiørmessig, men fordi ungene ønsket seg det. Litt her og der, rundt om i måsahuset finnes tuster av granbar, en og annen nisse, og levende lys som skal tennes hver ettermiddag når mørket senker seg over bygda. På kveldene skal jeg sitte i sofakroken med varm kaffe, kjenne lukten av kongerøkelse, og glede meg over at jeg finnes. At jeg enda en gang får oppleve Desember, med de som betyr aller mest. For jeg er heldig som kan det, i år også.

 

Dagene skal fylles med akkurat det jeg orker, og det jeg vil. Jeg skal gå for lette løsninger med god samvittighet, og jeg skal holde på akkurat de tradisjonene jeg vil. Om vinduene skinner på julaften eller ikke er uviktig, rett og slett, for jul blir det uansett.

Jeg skal nyte adventstiden uten å irritere meg over bedrevitere og snusfornuftige synsere som går i fakkeltog mot gavekalendere og kjøpepress, og jeg skal overse og ikke la meg imponere av plettfrie instagramkontoer fulle av perfekte glansede julebilder. Jeg skal feire min jul, sånn det passer meg, fordi jeg vil. Jeg skal se dårlige julefilmer på Netflix, tørke støv bare der det syntes mest, og sope bøss under teppet.

 

Også skal jeg blogge, så mye jeg vil, bare fordi jeg har tid nå som jeg uansett må surre hjemme, og fordi jeg har lyst.

Jeg skal kose meg med kalenderen jeg fikk av “julenissen” i forrige uke, og jeg har lovet å dele pakkene jeg får med dere. Altså, dele slik at dere får se…beholde dem gjør jeg selv ass! Om jeg ikke legger ut bilde av presangene her på bloggen hver dag, så lover jeg å poste bilder i My Story på Instagram og på Snapchat hver eneste dag frem til jul. Følg meg gjerne der om du er en litt nysgjerrig sjel 😉

 

( Dagens kalendergave. Perfekt frokost! )

Jeg skal dele oppskrifter på lettvinte løsninger, bilder av hjemmelagede små juleprosjekter, og er jeg ekstra heldig vil kanskje du som titter innom dele dine førjulsdager med meg også.

Så i dag går tankene til den tapre, vakre jenta som for alltid vil ha en spesiell plass i hjertet mitt. Desemberhimmelen har fått en ny stjerne, og den minner meg på det som virkelig betyr noe.

Ønsker alle som titter innom en nydelig 1. Desember. Stress ned, gled deg over det du har.
Vi blogges.

    1. God 1.desember, Janne

      Så godt at det er flere som tenker som meg, som ikke lar meg stresse av andres stress
      Nei, her koser vi oss og gjør det vi har lyst til, når det passer oss 🙂
      Kos dere og nyt!
      God bedring til deg

      – alltid så trist å miste noen nære og kjære –

      Klem fra nord

    2. Kondolerer med tap av en kjær venn. Alltid tungt, men minner mister man ikke. Kos deg videre med julekalenderen din 🙂 og slapp av…julevasken tas ved å støvesuge, rydde det verste og så avslutte med å sette skåler med grønnsåpe under sofaen og da lukter det så rent så 😀 God Adventstid til deg og familien, og god bedring med foten.

    3. Så trist å høre om tapet ditt Janne, hjertet mitt blør for deg 🌸 dette setter virkelig alt i perspektiv, og alt annet blir liksom ikke så viktig, akkurat som du sier… Nå er jo du superverdensmester til og se de små ting og være positiv, så din beskrivelse av barndommens jul varmet skikkelig💕 jeg tenker også at det blir jul uansett, her jeg skuer utover kaos i stua… Vi skal ha ny stor garderobe i gangen, så nå ligger enmillionogsøtten flatpakka IKEA esker i stua, sammen med advent/julepynten min! Hvor skal jeg begynne?!?! Det er nok bare og brette opp ermene og begynne i den ene enden…. Det blir jo bra til slutt👍 ønsker deg en strålende dag og masse god bedring med foten din Janne 😘klem

    4. Hei Janne. Trist å miste ein go venn.Kondolerer. Er så triveleg å lesa bloggen din.
      Har ikkje twitter å ikkje deg på snapchat så da får eg ikkje sett dine spennende kalendergaver.
      Håper du legg dei ut på bloggen din eg.
      Ha ei fin adventshelg og go bedring.

    5. Hei Janne. Først – en varm klem og gode tanker til deg. Takk for at du deler – både det tunge og vanskelige, men også det tankevekkende som følger. Her sitter jeg – i natten mellom 1. og 2. desember – og kjenner at du rørte ved noe i meg. Noe veldig viktig. Tusen takk <3 God bedring. Og varm nattehilsen fra Viola.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg