Hvert år henger vi opp snora. Den begynner egentlig å bli litt sliten den snora, litt flisete i tuppene og sånn, kunne fint vært byttet ut. Tror den holder et år til. Den henges opp den første adventshelgen, samtidig som vi pynter resten av huset. Snora har fast plass, under trappen opp til andre easje. Ingen spesiell grunn til det, den bare liksom passer der. Har bestandig hengt akkurat der, og for ungdommen i hus er enkelte juletradisjoner hellige. Snora er det, snora og pepperkakebaking.

På snora henges julekortene etterhvert som de dumper ned i postkassen. Der får de henge på rad og rekke, til stas og pryd, helt til julen er over. Noen er hjemmelaget av kyndige kunstnerhender. Av mennesker som gjennom hele året lager julekort med omtanke og kjærlighet, og det ligger timer, mange timer bak et enkelt kort.

( Årets julekortfangst så langet, men har et håp om at snora blir full innen julaften. )

Noen er laget av små barnehender som for første gang i livet har fått fritt spillerom med lim og glitter. De drysser så mye at vi knapt tør å puste i nærheten av de, og er ene og alene årsaken til at parketten glitrer til langt utpå sommeren.

Noen kort er kjøpt med omhu og omtanke, valgt ut spesielt for akkurat vår familie, gjerne med et passende motiv eller en tekst som treffer oss midt i hjertet.

Noen er slike gratiskort som sendes ut til alle husstander fra organisasjoner som ønsker en liten donasjon i julestria, og noen er skrevet på ark, helt uten en eneste dekorasjon. Et julebrev som oppsummerer en annen families hendelser dette året.

Alle er de like betydningsfulle. Absolutt alle. Jeg elsker tradisjonen med julekort. Husker så godt spenningen fra den tiden man selv var så stutt i bena at man måtte stå på tærne for så vidt å nå opp til postkassen. Det var min oppgave å hente posten i Desember. På med lue og votter, for mamma sa det var viktig å ikke bli forkjølet i julen, stikke føttene ned i varme støvler, og tusle de snaue 20 meterene fra inngangsdøra og ut til postkassestativet. En bitteliten oppdagelsesreise. hver dag. Lage spor i snøen, og gå i de samme sporene, baklengs, på vei inn igjen, for å lure pappa. Han gikk fem på hver gang. Lettlurte gubben 😉

( Litt av årets produksjon av julekort. I dag skal de skrives på, og snart skal de sendes. )

Skuffelsen var stor de dagene postbudet bare hadde dumpet regninger i kassa, gleden desto større da den inneholdt julekort. Jeg drømte meg bort i nostalgiske juletegninger. Bilder av pyntede juletrær, tente lys, og dompapper. Det var grådig mye dompapper på julekortene før i tiden.

Så leste vi kortene sammen, mamma og jeg. Stort sett ikke mer enn et “God jul og godt nyttår”, likevel en hyggelig påminnelse om at julen nærmet seg, og at noen hadde tenkt på akkurat oss.

Hvert år tar vi vare på minst et kort, et som er ekstra vakkert, eller hvor det står skrevet noe helt spesielt. Å ta de frem hver jul er som en liten reise i minner.

Da podene her var små startet jeg tidllig hvert år med fotograferingen til julekortene.  Bilde på julekort er jo nesten obligatorisk når man har små barn. Det var jo sånn vi skrøt av ungene våre, før det fantes blogg 😛

Men tre små gutter med lopper i blodet er neimen ikke lette å samle på et og samme bilde, langt mindre å få de til å smile og se noelunde oppegående ut samtidig. Kjære vene så mye tid jeg brukte på akkurat det, få de til å se inn i kamera samtidig. Tenk om jeg kunne vært like avslappet den gangen, som jeg er nå, og heller sett sjarmen i det uperfekte. For en raskt gjennomgang av bildene fra den gangen viser jo bare en lykkelig, herlig og helt perfekt gutteflokk, i flere herlige uperfekte kaotiske bilder.

Første forsøk, ikke helt julekortmateriale…

Andre forsøk, noen synes det lukter godt av nisselua til lillebror…eller så tørker han snørr der. Litt usikker, husker ikke, er jo noen år siden.

Tredje forsøk….han uten tenner får latterkrampe.

Siste forsøk, tror jeg sa meg fornøyd med dette. Når jeg ser tilbake synes jeg alle bildene er helt perfekte, skikkelig julekortmateriale. Fineste rønnerpodene.

Gutta er så store nå, snart voksne, og det er noen år siden vi samlet alle til julekortbilder.  Vi sender julekort likevel. Hvert eneste år. Det er en tradisjon jeg ikke vi gi slipp på, og selv om tekstmeldinger og sosiale medier har gjort sitt inntog i julestria også, og tatt over for tradisjonen med håndskrevne kort, lager jeg hvert eneste år rundt 40 kort som sendes venner og kjente .

( Det er alltid en “tulling” i hver ungeflokk! )

Og hver Desember gleder jeg meg like mye til turen til postkassa som jeg gjorde den gangen bena var stutte og museflettene lange, for det finnes lite som slår et julekort, en liten håndskrevet skatt, sendt av noen som vil ønske akkurat oss en riktig god jul. Tror jammen jeg skal gå baklengs tilbake fra postkassa i dag 😉

Sender du julekort?