Tidlig oppe en søndagsmorgen. Ikke akkurat vanlig kost for en sofagris av et B-menneske som normalt kan sove døgnet rundt om døgnet hadde tillat det. Men ikke i dag. Småfuglene kvitret i tretoppene utenfor soveromsvinduet, og ertet katta som jamret i  vinduet i stua, sulten på en tur ut, og en liten indrefilet av spurv til frokost. ( At det dyret fremdeles er sulten etter det beistet av en jordrotte den fortærte til kveldsmat i går kveld er et under! )  Også var det sola. Det kjennes feil å sove når sola allerede har stått opp og skinner. Da føler jeg liksom at jeg går glipp av noe.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

( Når det sitter både forrett, hovedrett og dessert i toppen av furua, men du ikke klarer å åpne døra og komme deg ut! )

Vårsola er så skarp om dagen at den svir litt i øynene, og den avslører skitne vinduer og flyvende husstøv. Likevel kan jeg akkurat nå kjenne at våren er velkommen, og at denne uka har vært så innmari mye lettere enn den forrige. For der forrige uka var lite munter, særdeles travel, og skapte en sånn konstant indre uro, har denne uka, til tross for at den også har vært travel, bydd på så veldig masse fint. Så mye fint at jeg egentlig ikke hadde spesielt lyst til å sette meg ned med en PC for å knotte en blogg akkurat i dag, jeg ville bare nyte siste rest av uka. Bare være! Kjenne litt på sola, selv om den fremdeles er i skarpeste laget, og fortsatt avslører skitne vinduer.

Men så er det nå slik da, at om noen år fra nå vil disse små hverdagsøyeblikkene gå litt i glemmeboka, om jeg ikke skriver de ned, og akkurat denne uka har bydd på smått og stort jeg ønsker å huske. Så da blogger man litt likevel, om enn ikke så lenge, slik at resten av dagen kan settes av til litt herlig latmannsliv.

Tegne. Et av favorittøyeblikkene denne uka. Rigge seg til med blyant, tusj og papir. Få litt kreativt utløp. En kopp te, en bitteliten salat sjokoladebit, og “The Nanny” på YouTube. ( For det er egentlig Charlie, fyren på bildet, som fikk meg på dette tegnekjøret, da jeg for noen år siden ble hyret til å tegne for hans talkshow.) DA koser jeg meg da! Hverdagsmagi, rett og slett. Total avkobling fra alt annet.

( Når man virkelig skal slappe av. Sitcom fra de glade 90 årene, tusj og papir! )

Hver eneste dag denne uka har den minste poden tatt meg igjen når jeg har vært halvveis til jobb. Jeg til fots, han på sykkel. Rett borte i krysset har jeg hørt det hvine i usmurte sykkelbremser rett bak meg, og stemmen til en blid pode som skrenser opp ved siden av meg og sier: “Hei mamma, skal vi ta følge?” Så har han syklet sakte ved siden av meg hele veien til jobb. Hver eneste morgen har vi snakket om alt som opptar minsten. Rånersykler, skateboard, drømmebilen, Nils Christian-den kuleste læreren på ungdomsskolen, og verktøy! Litt alenetid med minsten, hver morgen hele uka. Ikke lenge, bare akkurat nok til at det har gledet denne mammaen stort. God start, på gode dager.

Så var det den dagen vi skulle på sykehuset, nesten tre timers kjøretur hjemmefra. Det som så ut til å bli en pill råtten dag da sykehuset ringte og avlyste timen akkurat i de vi kjørte inn i Elverum sentrum. Tre stykker i bilen, skuffa, sure og irriterte. Snudde bilen, kjørte hjemover, i sånn litt trykkende stillhet, helt til vi bestemte oss for å gjøre det beste ut av situasjonen. Akkurat i det sola endelig brøyt gjennom skylaget vrengte vi over grensa til Sverige. Plutselig litt ekstra tid til rådighet, fikk handlet de skoene eldstemann trengte, og spiste burger og drakk milkshake på en helt vanlig hverdag. Kunne kaste jakka, og spise ute, og plutselig var ikke bomturen helt krise likevel. Kjedelig, men ikke krise.

( Når en karamell frappe redder dagen. )

Moteshowet på det lokale kjøpesenteret. Så kult at de fikk Tina med “treningsbloggen” til å lede et moteshow så langt utpå bygda at kjøpesenteret kun har rulletrapp som går en vei. Jeg hadde jo spist salat i 17 timer i forkant av showet, og klippet håret. Gikk lissom fra bygdekjerring til snasen modell-babe på null komma nix, og til tross for litt dobbelthake, et bar bilringer og legger som suger mer vann enn Titanic hadde jeg det skikkelig artig! Mange av de som leste torsdagens blogg om det å være trekkplaster og tjukkas-alibi ønsket å se bilder, så jeg legger ved et par. Kanskje ikke tidenes diggeste catwalk modell, men samma det vel. I en alder av litt mer enn 40 er det befriende å kjenne at man rett og slett gir litt faen i normene, og heller rister litt på det man har. Livet er for kort til å bare være deilig…selv om de deilige bloggerene har gjort store penger på å være nettopp det 😉

( 17 timer med salat og en hårklipp. Skal ikke mye til for å bli modell og dødsdigg deilig-blogger gitt! Merkelig at sponsorer og Blogg.no ikke bare hiver penga etter meg! )

( Når du bare eier catwalken under rulletrappa, selv om du nesten snubler i dine egne åreknuter! )

( To bloggere på samma kjøpesenter. Denne bygda er ikke stor nok til oss begge!!! )

( Tina med “treningsbloggen” og undertegnede i sånn hippiekjole fra butikken til Mona. Foto: Indre Akershus Blad )

( Når du flirter litt med gubben, og han bare foreviger minnet om ei kjerring som er nybarbert på legga for første gang siden Oktober. )

Goodiebagen fra Mona og den fine butikken hennes har gledet meg halve uka. Proppet av godsaker jeg aldri kjøper, eller unner meg selv. Slike små overraskelser, de gjør store hverdagsøyeblikk!

( Pusekatt som synes boblene kilte litt guffent i snuta, men som likevel gjentok feilen og snuste på glasset tre ganger. )

Den mellomste poden som på Torsdag fikk mopedlappen. Lykke for han, bekymring for a mor. For selv om jeg helt klart ser hvor fint det er for han å endelig kunne prutte rundt på den gamle hjemmemekka peden, er det vanskelig å ikke være bekymret når enda en av måsagutta entrer trafikken. Men at jeg er glad på hans vegne, det er klart. 

Lørdagen som nok en gang ble tilbragt i et grustak midt i ingenmannsland. Ganske fint egentlig. For gutta fikk kjørt ut litt energi, og testet syklene før NM neste helg. Vi begynner å bli klare. Poden som skal delta trener og trener, vi andre heier, pappaen mekker og skrur, pusser og gnikker. Jeg må bare nok en gang få takke alle som støtter Nordvang Motorsport med sin grasrotandel. Vi er så takknemlige for at dere gjør denne sesongen mulig for gutta! Skulle så gjerne ha takket hver og en av dere, men siden både vipps og grasrot går rett inn på bedriftskonto lar det seg ikke gjøre med meldinger. Vit at vi er takknemlige, virkelig! Dere bidrar alle til at en drøm, for hver og en av gutta, går i oppfyllelse!

( Når du har motorsykkel men tror den er et helikopter…Martin i fritt svev! )

( Mattis i Enduroløypa, utholdenhets og teknikktrening. )

Mange flere hverdagsgleder og små øyeblikk denne uka burde både vært nevnt og dokumentert. Pusekattenes glede over ytterdøra som står åpen noen timer hver dag, slik at de kan tusle ut og inn som de vil, strekke seg ut i sola på verandaen, og sikle etter spurvene på fuglebrettet. De gule sneglene som alltid kommer frem i innkjørselen etter regnet. Snegler er ekle, men de gule sneglehusene fasinerer meg. Hestehoven og hvitveisen bak huset. Elgen som trasker gjennom hagen hver kveld for å skite foran bålpanna. OK da, kanskje ikke den største gleden akkurat det, men å ha dyrene tett på, det er egentlig ganske fint.

Sommersko på bar asfalt, grønne spirer i blomsterbedet, 22 ostesmørbrød i ovnen samtidig fordi gårdsplassen er full av ungdom, kaffe på cafeen etter jobb på fredag sammen med Ida, takeaway kinamat lørdag kveld fordi ingen orket å lage middag, og sist men ikke minst, ALLE de fine meldingene fra alle de som i løpet av uka er innom og leser litt på akkurat denne bloggen. Disse meldingene gjør noe med meg, det finnes så mange fine folk der ute, og jeg setter så stor pris på hver eneste tilbakemelding som kommer, enten de er her på bloggen, på facebook, på instagram eller på Snapchat!  Dere er rause! Tusen takk!

( På cafe med Ida. Bildet er ikke godkjent av fruen selv…noen ganger er det enklere med tilgivelse enn tillatelse 😉 )

Nå skal det bakes. Det skal leses. Kaffe skal kokes, og dagen skal nytes. Helgen er tross alt ikke over helt enda.

Håper uken din har vært full av fine øyeblikk, og at uka som kommer blir proppet av hverdagsmagi. Skal du gjøre noe du gleder deg til?

Ønsker alle som titter innom, en riktig god ny uke, og en nydelig søndag!

For et snaut halvår siden gikk jeg modell for ei venninne med egen butikk på det lokale kjøpesenteret her i bygda, og etter å ha svinsa og svansa rundt på scenen etter beste evne på to tømmerstokker av noen legger, med et par bilringer godt stappa ned i en sånn blondesak av ei bluse, bestemte jeg meg for at dersom Mona skulle be meg om den samme tjenesten en gang til, da skulle jeg stille forberedt.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

( Når du egentlig skulle slanket deg inn i en snasen liten størrelse, men det er konstant tilbud på jule og påskemarsipan! )

Her skulle det slankes vekk både haker og lår, men så kom jula med sprø svor, hverdagen med marsipan på salg, og mens kjeven jobba seg gjennom det ene måltidet etter det andre gikk lissom hele skiten i glemmeboka…helt til Mona nok en gang sendte melding.

«Hei du! Det er sånn damens aften på senteret igjen om et par uker! Gidder du å gå modell igjen da?»

( Når du har et sånt rivjern av ei venninne, en selverklært modellmamma, med egen sjappe, og hun ber om en tjeneste…da stiller du opp! )

Og jeg lissom bare: «Pokker!!!» For man sier ikke nei til Mona. Ikke bare er hun lissom verdens søteste dame med en sånn over snittet sprudlende personlighet, men hun inviterer raust inn til herlige jentekvelder, jobber dag og natt i verdens herligste lille interiørbutikk som bugner av ting du ikke viste du trengte men bare må ha, OG hun selger klær som sitter godt på en kropp som for lengst har sett sine glansdager. Slikt må man bare støtte opp om. Man sier ikke nei til Mona, selv om tanken på å sprade rundt på ei provisorisk scene på det lokale kjøpesenteret i sommerklær på en kropp som i hvert fall ikke er sommerklar, ikke frister så innmari.

Jeg hadde fjorten dager på meg fra å slanke meg ned fra en raus størrelse 46 til en nett liten størrelse 38, men så var det påskemarsipan på tilbud på Coop, restekake i kjøleskapet, og når man i tillegg har mindre viljestyrke enn fornuft er det ganske innlysende at akuttslankingen også denne gangen gikk til helvete.

Jeg trøstet meg med at siden Mona selger klær til sånne litt forvokste og smådvaske middelaldrende kvinnfolk som meg, hadde hun sikkert fått et lite knippe tilsvarende dvaske kjerringer til å stille på podiet sammen med meg, men neida!!!

For også invitert til å sprade rundt på scenen i lette sommerklær var Inger Marie. Ei sånn nesten irriterende nett lita snelle med blondt hår og tøffe tatoveringer på anklene.  Selve symbolet på sexy kvinnfolk over 40. Ei sånn dame som kan kle på seg en striesekk, og enda få mannfolka til å tilbe jorden hun går på. At dama i tillegg er tvers igjennom trivelig bare ødelegger alt. Tynn OG trevlig lissom, sånne kombinasjoner som ikke skulle vært lov.

( Når du heter Inger Marie, har runda 40 men fremdeles er sykt digg, slank OG trevlig…)

I tillegg hadde Mona hyra inn Merethe. Ei sånn dame som bare sklir inn i en hvilken som helst størrelse «snasen», fordi leggene er slanke, låra irriterende faste, med rak og elegant holdning, høye pupper, og håret sånn naturlig rødlig som en varm høstbris, med naturlig fall, som liksom bare blafrer elegant i vinden, selv når det ikke blåser engang!

( Merethe. Ei veldreid snelle med hår som en varm høstbris og høye pupper. )

Og som om ikke alt dette var ydmykende nok denna «æljen» av ei dame, hvis pupper henger godt nedfor navlen, og maken halvveis over høna, så hadde Mona hyra inn Jane Karin også!

Jane Karin. Til og med navnet er yndig! Jane er liksom bygdas svar på Crystal fra Dynastiet. Blond og fager, beveger seg lydløst og elegant som en gaselle. Klassisk timeglassfigur, og med et ansikt som aldri noen sinne har tatt et eneste dårlig profilbilde på Facebook. Ei sånn dame som får alle andre kvinnfolk til å se ut som…Labbetuss! ( Hårete, klønete, tjukk kjøter )

( Når navnet liksom bare kan synges, og du ser ut som en veldreid amerikansk såpeoperastjerne. Jane Karin…. )

Og med nok en mislykka spontan slankekur bak meg, og vissheten om at jeg liksom skulle være den stygge andungen i en dam av svaner, elgkua blant gasellene på moteshowet, fikk selvtilliten en aldri så liten knekk, og mens jeg trøstesutta på et wienerbrød slo det meg. Herregud! Mona har jo sikkert valgt meg til å representere sjappa fordi jeg er kjendis! Altså, kjendis og kjendis, men hallo!!! Bloggen min har vært referert i lokalavisa mer enn en gang, og for et snaut år siden ble jeg faktisk kjent igjen av mora til hu ene frisørdama, i ostedisken på Coop! Og jo mer jeg tenkte på det, jo sikrere ble jeg! JEG skulle lissom væra trekkplasteret!!! Og med nyvunnen selvtillit gaflet jeg innpå en agurkbit i håp om å bli bittelitt tynnere på et par dager, og smilte bredt da det tikket inn en ny melding fra Mona! «Se her ja!» tenkte jeg eplekjekt. «Nå tar a kontakt med stjerna i moteshowet!» Men jeg hadde ikke før lest ferdig meldinga før jeg fikk beina så tredd ned på jorda igjen at minisken spruta og hofteskåla skvatt, for Mona var i fyr og flamme!

«Herregud!!! Vi har fått en kjendis til å lede moteshowet!!! Tinas treningsblogg kommer!!! Snakk om trekkplaster!»

Tina liksom, som ble rikskjendis over natta med å være svær i kjeften, bokstavelig talt, på sosiale medier. Ei sånn jovial dame med snert i vitsen, og glimt i øyet. Hu som har småsnakka med Vår Staude en tidlig morra på TV2 mer enn en gang, og som har 67 000 følgere på facebook. Det er bare 64 000 mer enn meg det.

Nederlaget var et faktum. Jeg var verken lokalkjendis eller trekkplaster. Jeg var tjukkas-alebiet. Hun som skulle sprade rundt på scenen med en bodymasseindex som kunne skremme faen på flatmark, og vise at det finnes sommerkjoler selv til ei dundre på hundre.

Men jeg liker Mona. Nok til å bite i det sure eplet. Hadde jeg sagt ja, så skulle jeg pokker meg stå for det, og skulle jeg ikke stille som syltynn og deilig, så skulle jeg ihvertfall være nydusja og velstelt. Derfor brukte jeg det siste døgnet før damens aften på å møysommelig barbere leggene med nyinnkjøpte engangshøvler fra Europris, smøre inn de bleke bena med selvbruningskrem, klemme låra og magen inn i ei åletrang hold-in-truse, nappe barten og monobrynet med pinsett til tårene spratt, og frisere bittelitt nedentil, bare sånn i tilfelle man skulle snuble i sine egne åreknuter oppe på scena, falle bakover med bena til værs i kort skjørt, og blottlegge hele understellet for deler av lokalbefolkningen. Greit å væra på den sikre siden.

( Når du jobber litt skikkelig med fasaden, uten å oppnå de helt store resultatene. )

( Relativt nyfrisert, letter oppkutta, og bittelitt orasje av selvbruningskremen. Det er ikke bare bare å væra modell, si! )

Nyfrisert og blankpolert møtte jeg opp på senteret med enveiskjørt rulletrapp, og fikk slått av en prat med Tina som viste seg å være irriterende søt til kjendis å være. Bittert det der, når man egentlig har lyst til at hun skulle være bare litt bitchy, sånn at det var innafor å være bittelitt sjalu på kjendisstatusen og vennskapet med Vår Staude.

Ingen ting gikk min vei. Men så skjer det noe når musikken begynner å spille, og lysene slås på. Når den innleide kjendisen er blid som ei sol, og inkluderende som pokker. Når Mona styrer og steller, Og Kristin og Marie pynter og stæsjer i kulissene. Når Jane Karin, Merethe, og Inger Marie er akkurat like nervevrak som meg, enda de er riktig så snanse og veldreide. Når senter-lederen vinker og sier det der din tur til å entre scenen.

( Når valker får væra valker, og skavanker må vike for minimalt med sceneskrekk. Vi er da folk alle sammen, okke som! )

Da gir man plutselig litt faen likevel. Glemmer at man er litt småfeit og dvask. Glemmer at leggene svir etter litt uvøren håndtering av sløve barberhøvler. For midt oppe på scenen, midt i spotlighten får jeg øye på måsagubben som smiler bredt med litt sultent blikk, bare fordi jeg sprader rundt i kort sommerskjørt fra butikken til Mona, og han er fullstendig klar over at det som befinner seg under er både nydusja og nyfrisert, og for han er det revnende likegyldig om jeg er lokalkjendis eller sofa-drog. For i kveld får han drømmen om å gå til sengs med en modell oppfylt. Tjukk eller tynn, blond eller brunette, veldreid eller ei!

Om du er trekkplaster eller tjukkas-alibi. Samma det vel!

Modell er modell!

Det enkle er ofte det beste.  Jeg er født litt makelig og lat, liker kjappe løsninger, og synes det er stilig å kunne imponere med noe som virker litt storslått uten at det ligger så himla mye arbeid bak. Jeg er en juksemaker, rett og slett, særlig når det kommer til gjærbakst. Jeg har en grunnoppskrift jeg alltid går ut i fra, så lar jeg heller fyllet og litt sånn fiffig utførelse stå for “wow” faktoren. For deigen er enkel nok i seg selv, men god på smak, og resultatet blir alltid ganske bra. Kjappe løsninger med god smak er alltid innafor i “mammas bakeri”.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Før jobb i dag satte jeg en slik søt gjærdeig til heving i kjøleskapet. Da kunne den stå slik i mange timer mens jeg var på jobb, også kunne jeg bake ut med en gang jeg kom hjem. Den mellomste poden jobber med siste innspurt på filmoppgave de har fått på skolen, og enkel forskning viser at mat får bein å gå på når gutta drar inn huset fult av kompiser, og da særlig rett etter skolen når de både er slitne og sultne. Og ungdom er jo som folk flest, de jobber best på full mage.

Så med gangen full av guttesko, og myra bak måsahuset full av ungdom i kostymer, med manus og kamera under armen bakte jeg ut to ganske store kranser av en enkel deig, og fordi folk ofte spør etter oppskrift hver gang jeg poster noe på Snapchat eller instagram, er jeg like gjerne tidlig ute denne gangen, og deler oppskrift og fremgangsmåte på bloggen med det samme 🙂

Oppskriften er som følger :

• 150 gr smør
• 6 dl melk
• 2 ss honning
• 1 pk fersk gjær
• 2 dl sukker
• 2 ts kardemomme
• 1 kg hvetemel (pluss litt til utbaking)
• Heves under plast til dobbel størrelse, ca en time.
• Kransene etterheves i ca 40-60 min under et håndkle.
• Stekes midt i ovnen på ca 220 grader, i 10-15 min. Avkjøles på rist, og nyyytes!                                                                                                                

Gjærdeigen skal heve til dobbelt størrelse.

Del deigen i to like store emner, en til hver krans.

Fyllet velger man selv. Her hos oss blir det litt sånn “man tager hva man haver” mentalitet. Vi fyller med det vi har liggende i kjøkkenskapene, og er sjelden redd for å blande ulike smaker. I dag fylte jeg den ene kransen med smør, sukker, kanel og blåbærsyltetøy, og den andre med karamellsaus (hjemmelaget) og valnøtter.  Fremgangsmåte kommer som vanlig i et bilderaid. ( Sa jo at jeg var makelig og lat…hvorfor skrive på seg strekk i pekefingeren, når man heller kan knipse bilder lissom! )

Hjemmelaget karamellsaus, ALLTID innertier!

Rull ut emnene til to avlange leiver.

Fyll leivene med ønskelig fyll. I min ene har jeg karamellsaus og valnøtter, i den andre sukker, kanel, smør og blåbærsyltetøy.

Rull leivene sammen til “pølser”, og del de på midten med en skarp kniv.

Tvinn de to dele sammen.

Form de tvinnede pølsene til runde kranser og legg på stekebrettet for heving, deretter steking.

Ferdig stekt, avkjøles på rist. Det er lov å prøvesmake fyllet som har rent ut! Kvalitetskontroll er viktig, selv ved slurvearbeid!

Rustikk blåbærkrans. (Egentlig bare et fancy ord for bakverk som ser litt ut som takras! )

Et lag melis og et lite dryss ristede valnøtter. Søtt, sprøtt, og godt.

Smakstest er som sagt pålagt! Man serverer jo ikke ungeflokken noe man ikke har kvalitetssikret!

Et lag melis og et dryss friske blåbær. Søtt, syrlig, og skikkelig snadder. Min favoritt i dag! Slankende og, blåbær er jo salat!!! Genialt for meg som skal ned fra str 46, til en petit str 38 innen i morgen kveld. Skal gå modell på Torget serru, og trenger å bli syltynn og deilig på et døgn!

Ønsker alle som titter innom en nydelig og smakfull tirsdag. Skal du bake noe denne uka?

Jeg bruker å være riktig så god på å finne de små øyeblikkene. Notere meg små gleder bak øret, og hente de frem på en regnværsdag. Det har blitt en vane. Likevel har denne uka vært preget av stress og litt indre uro, og fokuset har vært på alt annet enn å nyte de små øyeblikkene. Jeg vet jo at de har vært der, jeg har bare ikke stoppet opp lenge nok til å nye de. Stoppe opp og fylle lungene med luft, ta et bilde. Den “hemmelige vennen” på kontoret i regi av en kreativ avdelingsleder, har lagt igjen både kjærlighet på pinne og kald Pepsi Max på pulten min. DET var en glede. Den første hestehoven i grøfta. Traske hjem fra jobben i strålende solskinn, på veier som nettopp var feid, det var herlig. Kjøpte meg et par billige solbriller på Nille, bare fordi jeg hadde sola i øynene på veien hjem. Herlig. Følelsen av vår generelt, det har vært nydelig.

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

( Når feiebilen har fiksa veiene, du har solen i ryggen, og den første hestehoven titter opp i grøfta. Hverdagsglede. )

Men innimellom jobb og nattesøvn har uka vært pakket av alt mulig annet som får topplokket til å koke over. Gutter som frustrerte pugger til tentamen, og ikke har go`følelsen når de kommer hjem. Frykten deres for å ikke strekke til, ikke være gode nok for den ønskelige skoleplassen på videregående neste år. Lange samtaler, pugge sammen, lese sammen, overbevise de unge om at de er BRA NOK. Slikt krever sitt. Vi er snart over keika, noen uker til med jobbing sammen, og ting vil roe seg for en stund, men akkurat denne uka har skuldrene vært høye, og under”stellet” ømt, stølt og sårt etter vårens første sykkeltur. Kan leses HER. (Ingen ting gikk som planlagt, rett og slett.)

( Når underlivet kjennes ut som ei krigssone, da er det vår 😉 )

Men så kom fredagen. En skikkelig fin dag på jobb. Være tett på elevene, gjøre det jeg føler jeg kan aller best, og kjenne at man i hvert fall strekker til på noe. Se skolegården myldre av elever i røde og blå snekkerbukser, russen er helt klart vårens sikreste tegn. En god klem fra en kollega rett før skoleslutt, elever som vinker og roper god helg. Møte gubben som venter på parkeringsplassen, og sammen handle inn alt av mat og bakevarer til helgen, for endelig skulle poden som fylte 16 i forrige uke feires med familien. Resten av fredagen gikk som den alltid gjør før en familiebursdag, med til vasking og litt lett vask av måsahuset. Og gleden kom krypende, for det er på sånne dager jeg ser hvordan den lille familien min jobber sammen med den største selvfølge, selv om dagene har vært preget av stress. Kveldssola skinte inn gjennom kjøkkenvinduet. Jeg slang i hop den ene kaken etter den andre, og gutter og gubbe lurte til seg visper og sleiver, for å prøvesmake krem og kakerøre. Guttas stereo fra gutterommet hentes ned, og det spilles gamle slagere for full guffe, mens en vasker baket, en bretter klær, en svinger moppen over laminaten, og en tørker støv. Ingen ting blir gjort nøye, bare akkurat bra nok til å ta imot folk dagen etterpå, og når klokka blir to på lørdags formiddag, og måsahuset fylles opp av alle de jeg er aller mest glad i, da kjennes ikke uka riktig så tung ut likevel. For selv om vi er enebarn, både gubben og jeg, finnes det så mange fine mennesker som alltid stiller opp, og det er jeg så glad for. Mine tanter og onkler, kusiner, og guttas besteforeldre og oldemor. Måsahuset våkner til liv. Det er lekekasser på gulvet, og kaffe på kanna. Alle blir mette, noen litt for mette. Latteren sitter løst, verdensproblemer løses. Vesle tantejenta sjarmerer folket i senk, og de store tenåringsgutta mine smelter som varmt smør hver gang hun smiler, og lar seg gladelig snurres rundt lillefingeren av bollekinn og store blå øyne. Det koses og klemmes, og det gledes, og bursdagsgutten som endelig ble feiret er strålende fornøyd.

( Når du nettopp har fylt ett år, men likevel snurrer de største gutta rundt lillefingeren som en dreven prinsesse. Lykke! )

Og så kommer søndagen. Vi nyter å våkne til fuglekvitter og solstråler gjennom vinduet, blir liggende å snakke og alt og ingenting. Bare glemmer hverdagen litt, unngår å snakke om mandagen som er rett rundt hjørnet. Kjøleskapet er fult av restemat fra gårsdagens familieselskap, og det er vanskelig å velge knekkebrød til frokost når det er igjen over en halv marsipankake. Jeg som egentlig skulle slanke meg i hele dag, og på mandag og tirsdag, bare fordi jeg har sagt ja til å gå “modell” for Mona som driver butikk på senteret på onsdag, ryker på et brutalt stykke marsipankake. Gubben som har fyst på pizza hele uka foreslår en svensketur, siden den forrige ble avlyst på grunn av tælahiv og renneræv, og før gutteflokken i det hele tatt har våknet, er gubbe og jeg på kjærestetur over grensa i en rusten holk av en varebil.

( Kamuflerte et “lite” kakestykke under litt ruccola salat…da vet ikke hjernen at at jeg spiser kake, og teller ikke kalorier. Syltynn, helt plutselig, og klar for modelloppdrag til uka! )

Og midt i en by rett over landegrensa, som ser ut til å sove en søndags formiddag ,nyter vi solen og en pizza med ekstra ost, før vi går til innkjøp av nye joggesko, litt tøymykner og en pose med polkagriser.

Og nå sitter jeg her. Knotter på tastaturet, og tygger svenskegodis. To pusekatter ligger paddeflate på kjøkkengulvet, og nyter ei stripe med varmt solskinn.

( Når nabokatta er på frierføtter, og du bare vil gjøre deg litt ekstra flid med intimvasken før du smetter ut døra… #IkkeAkkuratSjenert )

Ute på terrassen sitter en liten gjeng tenåringer og gleder seg over sola, et glass brus, helgeroen og hverandre. I garasjen står måsagubben og minstepoden og mekker på crosseren som skal få mellomste poden gjennom årets første NM runde i etappe-enduro om to uker, og jeg kjenner at det er så mye å glede seg over. Masse, selv om jeg ikke var flink nok til å se det i uka som gikk.

( Når du endelig har vært på Harryhandel, og fått med deg det aller viktigste!!! )

Midt oppe i hverdagskaos og høye skuldre er det latter, liv og røre. Neste uke skal jeg være flinkere til å stoppe opp og se det, for det er det verdt! Helt klart.

Ønsker alle som titter innom en strålende uke. Måtte den fylles av sol, glede og mange små hverdagsøyeblikk.

Det begynner å bli en stund siden jeg klaget (på bloggen, utenom bloggen klager jeg nesten kontinuerlig) på lite energi og dårlig søvn, og ei sånn nesten irriterende vågal og nytenkende venninne kom på døra med to poser Trollmatcha, og sa det var løsningen på mine “problemer”.  Jeg er et skikkelig vanedyr, gammeldags og kjedelig, skeptisk til alt som er nytt og har aldri trua på klappe løsninger. (Bortsett fra de fire dagene i 2016 jeg trodde jeg skulle bli syltynn av fire poser Nutrilett med sjokoladesmak!)

Men som den alternative “hippie-venninna” sa, “Hva har du å tape?”. Så brukte jeg grønn te noen uker, synes jeg kjente antydning til bedre nattesøvn og litt mindre “vondt i vil ikke”, også ommøblerte jeg kjøkkenskapene, og glemte hele greia. Nå er jeg “på kjøret” igjen, og blander Trollmatcha i så godt som alt av mat og kaker. Mitt lille “Hippie-prosjekt” fortsetter og jeg har trua.

Fordi denne bloggen bare er en sånn fin liten hobby, og et spennende tidsfordriv er det selvsagt ikke alt fra hverdagen som havner her, derfor blir jeg like overrasket hver gang jeg legger ut bilder av bakverk og mat på de andre sosiale mediene, og det tikker inn spørsmål om oppskrifter fra folk rundtomkring, både på Instagram, og Snapchat.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kjempekoselig, og jeg skal prøve å bli flinkere. Kjersti, en sånn sprudlende nordnorsk dame med vokabular som en full bryggesjauer spurte forleden etter oppskrifta på en eplekake jeg la ut bilde av, og fordi Kjersti tar kjempefine bilder av fjellene i Lofoten, og fordi jeg ikke tør å trosse ei kjerring som kan flere stygge ord enn meg, og ikke er redd for å bruke dem, deler jeg oppskrifta i dag.

Kaken smaker aldeles nydelig. Søtt av epler, kanel og sukker, syrlig av granateple og havsalt. (Og bare fordi jeg er på grønn te kjøret igjen tilsatte jeg litt Trollmatcha, også ble kaka plutselig dødssunn også. En energibombe for middelaldrende kjerringer med søstsug. ) Den holder seg også godt i kjøleskapet i flere dager, og kan fint fryses.

Oppskriften er som følger:

250 gr smør

250 gr sukker

(røres hvitt)

Rør inn:

1 ts bakepulver

2 egg

250 gr hvetemel

4 ss kaldt vann

Fremgangsmåten ser du under ispedd et aldri så lite bilderaid.

En ts Matcha-te i røren gir en herlig grønn farge, og skal i følge helsekost-freaker over hele verden tilføre kroppen en hel masse energi, og en stor dose antioksidanter. Jeg er åpen for det meste, til tross for at jeg er et selverklært vanedyr, og liker fargen den tilfører maten. Litt spenstig liksom. Den setter ikke mye smak på kaken, og du kan selvsagt fint lage kaken uten grønn te også.

Røres raskt sammen med mikser, mest fordi det gir gyldig grunn til å slikke røre av vispene etterpå. enkelte ting blir man aldri for gammel til.

Fordel røren i en langpanne. Min er 25x 35 cm. Akkurat passe, og gir en stor, høy og luftig kake.

Ta ut frøene av et granateple, og dryss over kaken. Disse vil under steking trekke seg litt ned i røren og tilføre fuktighet og nydelig smak. Godt med noe litt syrlig som bryter i alt det søte.

Fordel skiver fra to epler i ønsket mønster over kaken, og dryss på ønsket mengde kale, sukker, og et knippe flaksalt. Jeg drysser også over litt ekstra med hvitt perlesukker, bare fordi det ser pent ut.

Kaken stekes på nederste rille i ovnen. 180 grader, i 35-35 minutter. Bruk en tynn pinne for å kjenne etter om kaken er ferdig stekt.

Så er det bare å nyte. Smaker garantert bedre enn Nutrilett, og kaken er jo som salat å regne, med all den frukten. Kan ikke tenke meg at den inneholder en eneste kalori!!!

Ønsker alle som titter innom en nydelig Torsdag, med eller uten kake.

Det begynner å bli en stund siden jeg klaget (på bloggen, utenom bloggen klager jeg nesten kontinuerlig) på lite energi og dårlig søvn, og ei sånn nesten irriterende vågal og nytenkende venninne kom på døra med to poser Trollmatcha, og sa det var løsningen på mine “problemer”.  Jeg er et skikkelig vanedyr, gammeldags og kjedelig, skeptisk til alt som er nytt og har aldri trua på klappe løsninger. (Bortsett fra de fire dagene i 2016 jeg trodde jeg skulle bli syltynn av fire poser Nutrilett med sjokoladesmak!)

Men som den alternative “hippie-venninna” sa, “Hva har du å tape?”. Så brukte jeg grønn te noen uker, synes jeg kjente antydning til bedre nattesøvn og litt mindre “vondt i vil ikke”, også ommøblerte jeg kjøkkenskapene, og glemte hele greia. Nå er jeg “på kjøret” igjen, og blander Trollmatcha i så godt som alt av mat og kaker. Mitt lille “Hippie-prosjekt” fortsetter og jeg har trua.

Fordi denne bloggen bare er en sånn fin liten hobby, og et spennende tidsfordriv er det selvsagt ikke alt fra hverdagen som havner her, derfor blir jeg like overrasket hver gang jeg legger ut bilder av bakverk og mat på de andre sosiale mediene, og det tikker inn spørsmål om oppskrifter fra folk rundtomkring, både på Instagram, og Snapchat.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Kjempekoselig, og jeg skal prøve å bli flinkere. Kjersti, en sånn sprudlende nordnorsk dame med vokabular som en full bryggesjauer spurte forleden etter oppskrifta på en eplekake jeg la ut bilde av, og fordi Kjersti tar kjempefine bilder av fjellene i Lofoten, og fordi jeg ikke tør å trosse ei kjerring som kan flere stygge ord enn meg, og ikke er redd for å bruke dem, deler jeg oppskrifta i dag.

Kaken smaker aldeles nydelig. Søtt av epler, kanel og sukker, syrlig av granateple og havsalt. (Og bare fordi jeg er på grønn te kjøret igjen tilsatte jeg litt Trollmatcha, også ble kaka plutselig dødssunn også. En energibombe for middelaldrende kjerringer med søstsug. ) Den holder seg også godt i kjøleskapet i flere dager, og kan fint fryses.

Oppskriften er som følger:

250 gr smør

250 gr sukker

(røres hvitt)

Rør inn:

1 ts bakepulver

2 egg

250 gr hvetemel

4 ss kaldt vann

Fremgangsmåten ser du under ispedd et aldri så lite bilderaid.

En ts Matcha-te i røren gir en herlig grønn farge, og skal i følge helsekost-freaker over hele verden tilføre kroppen en hel masse energi, og en stor dose antioksidanter. Jeg er åpen for det meste, til tross for at jeg er et selverklært vanedyr, og liker fargen den tilfører maten. Litt spenstig liksom. Den setter ikke mye smak på kaken, og du kan selvsagt fint lage kaken uten grønn te også.

Røres raskt sammen med mikser, mest fordi det gir gyldig grunn til å slikke røre av vispene etterpå. enkelte ting blir man aldri for gammel til.

Fordel røren i en langpanne. Min er 25x 35 cm. Akkurat passe, og gir en stor, høy og luftig kake.

Ta ut frøene av et granateple, og dryss over kaken. Disse vil under steking trekke seg litt ned i røren og tilføre fuktighet og nydelig smak. Godt med noe litt syrlig som bryter i alt det søte.

Fordel skiver fra to epler i ønsket mønster over kaken, og dryss på ønsket mengde kale, sukker, og et knippe flaksalt. Jeg drysser også over litt ekstra med hvitt perlesukker, bare fordi det ser pent ut.

Kaken stekes på nederste rille i ovnen. 180 grader, i 35-35 minutter. Bruk en tynn pinne for å kjenne etter om kaken er ferdig stekt.

Så er det bare å nyte. Smaker garantert bedre enn Nutrilett, og kaken er jo som salat å regne, med all den frukten. Kan ikke tenke meg at den inneholder en eneste kalori!!!

Ønsker alle som titter innom en nydelig Torsdag, med eller uten kake.

Jeg har tenkt på det i hele vinter. Helt siden snøen kom og la seg som et hvitt teppe over verden, og den speilblanke holka gjorde veien til og fra jobb til et hverdagslig mareritt og ei treningsøkt i kroppsbeherskelse. Hele denne tiden har jeg tenkt hvor deilig det skal bli når våren kommer, når veiene blir bare, og jeg igjen kan sykle til og fra jobb. Når arbeidsplassen bare er et pedaltråkk unna.

For selv om jobben ligger kun en 10-15 minutters spasertur fra måsahuset, er det unektelig herlig å kunne sette seg på en sykkel, tråkke avgårde, og være fremme på tre minutter.

Derfor var gleden stor da jeg mot slutten av forrige uke registrerte at snøen var så godt som borte fra gangveien, og temperaturene var stadig økende. Det var sykkelvær! Nå har det seg sånn at denne frua ikke har hatt egen sykkel på mange år, da det var guttas behov som måtte prioriteres, og da tjuvradder i tillegg forsynte seg grovt av sykkelstativet bak huset en vårdag i fjor, ble selvsagt utvalget av ting på to hjul særdeles begrenset her hjemme. Men måsagubben er liksom Bjørkelangens svar på Reodor Felgen, og som profesjonell skrotnisse med fagbrev i «Bruk og ikke kast», var han skråsikker på at han skulle klare å mekke sammen en fungerende sykkel av gammelt skrapmetall.

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Gjennom et halvt liv som kona til en møkkete mekaniker  med forkjærlighet for ting ingen andre vil ha, og med to inntekter som bare er sånn midt på treet har jeg lært meg å ikke være for kravstor, og selv om jeg går rundt med en hemmelig og nesten litt vår drøm om å en dag eie en egen kjerringsykkel med tre gir og kurv foran på styret, kan jeg lett si meg fornøyd med en sykkel av gammelt skrapmetall enn så lenge?bare den virker!

Og etter flere dager med utilslørt hinting og litt godt gammeldags mas og gnag, ble endelig måsagubben lei nok, og tuslet ut bak skuret, til haugen av gammelt skrot.

Her samlet han sammen jern og gummi, felger og dekk, bremseskiver og holker. Ei trillebår full av gamle deler fra diverse sykler som ikke har vært kjørbare på flere tiår, kjetting fra den rustne snøfreseren, samt en og annen dynamo og gasswire fra en gammal gressklipper. Her skulle det bli sykkel!

( Når fattigfolk blir kreative og mekker konesykkel )

Flere timer, to plastrede fingre, og en real sveiseblink senere kom gubben baklengs ut døra på skuret, drassende på en doning bygda aldri har sett maken til. (Og Aurskog-Høland er ikke akkurat ukjent med merkelige doninger!)

«Nett liten sak» kalte gubben det, men fordi han ofte kaller meg det samme vet jeg at han ikke er spesielt kjent med hva uttrykkene «nett» og «liten» egentlig innebærer. For midt ute på gårdsplassen stod det som best kan beskrives som selveste Frankenstein av alle sykler. Et lappeteppe av skrapmetall tatt fra diverse rustne gamle tråkkere, snøfresere og gressklippere, nå satt sammen til en rusten doning av et fremkomstmiddel for ei småtjukk kjerring med dårlig balanse.

Kanskje ikke Rolls Roysens svar på sykler, men så lenge den kunne få meg til jobben på tre minutter sa jeg meg fornøyd. Gubben på sin side var mer enn litt begeistret for sitt nyeste mesterverk, og stolt som en hane pekte han ut detaljer som selvkomponert skivebrems, holker med innebygget batteridrevet blinklys og sladrespeil. Alle unødvendige finesser som satte et særpreg på doningen som regelrett ropte «fattigfolk» og «hjemmemekk»!

«Og hva er lissom dette da?» spurte jeg, og henviste til et digert skilt festet til bakskjermen med fire strips og en halv rull pakketape.

Gubben humret litt i skjegget slik han ofte gjør når han selv synes han er rasende festlig.

«Hehe…Satte på en varseltrekant jeg!» sa han. «Vurderte sånn «Bred Last» skilt, men så hadde jeg ikke det liggende!!!»

( Når røven er så bred og balansen så dårlig at du får eget skilt på bakskjermen. )

Selv om en varseltrekant i utgangspunktet ikke er så dumt med tanke på denne fruas ufrivillige hjerteflimmer og stadige spontane blodtrykksfall, sendte jeg gubben et sånt ublidt «kjøss meg i kjerringræva»-blikk, og gubben humret mens jeg fjernet varseltrekanten.

Den natten gledet jeg meg sånn til å sykle på jobb dagen etter at det nesten var vanskelig å sovne. Jeg kunne kjenne litt på den ekte og barnlige gleden man hadde som liten, da bar asfalt, «småsko» og sykkel liksom var selve tegnet på vår.

Tirsdagen ble jeg liggende i senga i over ti minutter etter at klokken hadde ringt. Hadde jo all verdens av tid, kom jo til spare drøssevis av verdifull tid på å sykle til jobb, i stedet  for å spasere. Ti over halv skolestart tredde jeg en litt for trang hjelm på hodet, kløp dobbelthaka i låsen på sykkelhjelmen, fyrte av et par gloser som ikke egner seg på blogg, og trasket ut til metallhaugen på to hjul.

Til tross for et par startvansker og noen feilspark med halvannen meter lange bein i løse lufta kom jeg meg omsider opp på sykkelen. For en kropp som ikke akkurat har blitt mykere med åra var det ikke lett å skulle slenge en tømmerstokk av et lår over ei sykkelramme ment for unge, spreke mannfolk på rundt to meter, men tålmodighet er en dyd, og et par tøyeøvelser senere kunne jeg endelig tre stjerten ned på et sånn avlangt og smalt sykkelsete ment for sykkelryttere med polstring fra nedre del av ryggen , rundt bekkenet og opp til navelen. Slike sykkelseter er ihverfall ikke laget for rause overgangsalder-rumper, for til tross for et uvisst antall kilo med naturlig polstring av cellulitter og et drøyt lag ostepopp-isolasjon gnagde setet inn i  rumpesprekken og opp i hemoroidene slik en bever gnager på gamle trestubber. For hver hump og hvert hull i gangveien skvatt det spinkle, harde setet lenger og lenger opp i «skroget», og det var bare buksa som hindret hele sykkelsetet fra å forsvinne opp i den litt slarkete, velbrukte glufsa.

Det hjalp heller ikke at pedalene hoppet ut av sporet hver gang kranken nådde en runde, og kjedet var så usmurt og rustent at pedalene bråstoppet på hvert femte tråkk, slik at jeg fikk venstre hofte ut av ledd, prolaps i kneskåla, pupp i øyet, og kjørte dobbelthaka med hjelmstropp ned i ringelokka på sykkelstyret, så det plinga og dinga så voldsomt at alle ungene i gata ropte og jublet fordi de trodde det var isbilen som kom!

( “Det er som å sykle!” sier folk, “Du glemmer det aldri!” Men folk tok feil. Folk tok veldig feil! )

Men den som gir seg er en dritt, og fast bestemt på at min tid som fotgjenger var over for denne vinteren tråkket jeg som en gal over fartsdumper og fortauskanter, mens svetten rant og hemoroidene svei. Jeg forbannet mekanikeren som hadde laget denne potensielle dødsfellen av en sykkel til kona si, men vel fremme på jobben kunne jeg likevel ganske så fornøyd med tiden jeg hadde spart, og forlate sykkelparkeringa mens jeg klappet meg selv på skulderen for å ha overlevd årets første sykkeltur.

Etter en passelig grei hjemtur på samme doning kunne jeg endelig slappe av, og etter å ha forlangt et par oppjusteringer som litt smøring og tilpassing av diverse løse muttere kunne jeg, til tross for et par småskader, si meg godt fornøyd med årets første sykkeltur. Faktisk var jeg såpass fornøyd med ny doning og egen innsats at jeg allerede på kvelden begynte å glede meg til ny sykkeltur dagen etter.

Men så er det en liten detalj da, som jeg på merkelig vis ser ut til å glemme fra år til år, og det er det forferdelige smertehelvetet som medfølger årets første sykkeltur. HVERT FORBANNA ÅR!!!

For man aner fred og ingen fare, kjenner seg våryr og lett til beins, gleder seg over hestehov og varme solstråler, trer hjelmen på hode uten å klype haka, klok av gårsdagens skade. Slenger benet elegant over sykkelen, tråkker i gang, setter seg ned på setet…og vil bare DØ!!!

For så støl blir man i bekkenet etter en årets første sykkeltur, at det dagen derpå kjennes ut som om hele høna revner i det skrotten treffer setet! Hvert tråkk er ren tortur, som om man har tredd en landmine opp i livmora, som detoneres og sprenger eggstokker og bekkenbein i filler. Sykkelsetet blir din verste fiende, og det hjelper ikke hvor forsiktig man prøver å sette seg ned, for om så setet er laget av dun fra flådde frittgående andunger skjærer det i underlivet som en rusten vedkløyver, og i de neste par dagene blir man gående som en breibeint cowboy, en nykalvet ku eller ei sur gammal jomfru med sansen for sprangridning.

( Når hele understellet kjennes ut som ei krigssone, da vet du at det er vår! )

Det høgger i høna når man nyser, og enhver form for aktivitet som innebærer å røre på bekkenet er så godt som utelukket. I flere dager etter den første sykkelturen hver år, blir man gående med sig i knærne og fall i understellet, som om man er i konstant aktiv fødsel, eller som om man bærer en uplugga granat fra andre verdenskrig over grensa til Tyskland, med glufsa.

Gubben humret i skjegget da jeg forsiktig satte meg foran i bilen for å reise på butikken senere den kvelden, for omtrent liggende, men stumpen så vidt plassert på kanten av forsetet, bannet jeg i smerte hver gang bånnpanna på kjerra traff asfalten. «Jaja!» flirte gubben. «Åssen skal du forklare detta brede ganglaget da, om du treffer kjentfolk ved ostedisken?»

«Får vel bare håpe at folk har vett på å ikke spørre da!» svarer jeg, og sklir sidelengs ut av bilen på parkeringa utenfor Kiwi, irritert fordi gubben blir stående å somle med ett eller annet ved bakluka på bilen. «Kom da din sinke!» roper jeg, akkurat i det gubben lattermildt runder hjørnet med hevet hode og fremskutt brystkasse.

«Fant en løsning på problemet jeg!» sier han. «Bare sånn om noen skulle lure på hvorfor du går som ei pensjonert pornostjerne med betennelse i spettakkelfjæra lissom! Jeg tar mer enn gjerne på meg skylda for det ganglaget der!», også peker han ned på varseltrekanten jeg klippet av sykkelen, og som nå henger i beltestroppen over snoppen.

( Når noen ser muligheten til å skryte på seg faretruende digert understell! )

Jeg hadde ledd, hadde det ikke vært for at latter fremkaller falske rier i sykkelsete-brokket i underlivet. Men det skal han ha, denne skrotnissen av en sykkelmekaniker, at uansett hvor mye man vrir og vender på det, eller hvordan han velger å «pynte på sannheten»,  så er det hans feil at denne høna har sykkelforbud, og er dønn ubrukelig ut uka!

Har du tatt årets første sykkeltur enda?

Vi blogges.

Mandagen kom som julekvelden på kjerringa. Ikke med pakker og stas, men overraskende fort. Det var liksom en sånn mandag som bare tynget fra vi stod opp. Gubben og minsten var i dårlig form, og måtte rett og slett bli hjemme fra jobb og skole, Den som sist hadde spist kveldsmat kvelden før (trenger ikke nevne navn,RONNY) hadde glemt å lukke brødposen, slik at matpakkebrødet hadde rukket å bli sånn udelikat tørt i kantene. På badet stod vi i tissekø, og morgenstell og tannpuss ble det så som så med der vi trippet rundt hverandre, vi tre som skulle gjøre oss klare til jobb og skole. Vi snublet i haugen med rene klær ingen hadde rukket giddet å brette, og utenfor stuevinduet stod to gjennomblaute katter og ulte fordi de ville inn, og unnslippe regnet som høljet ned utenfor måsahuset.

( Når mandagen setter sine spor. )

Sykkelturen til jobb ble en historie for seg selv, for kjededrevet hostet som et gammelt damplokomotiv, og dobbelthaka kom i klem i låsen på hjelmen. På ettermiddagen måtte gubben med sur mage og fruen ut på et ærende vi helst ville unngå, minsten snorket seg igjennom diverse symptomer i andre etasje, mellomste poden rev seg frustrert i håret over enda en uke full av tentamener og pugging, og kattekrekene som nektet å bli våte på labbene raserte heller stua i et forsøk på å få ut litt innestengt energi!

( Når du legger deg på bordet selv om det ikke er lov, for folka i huset er for late til å oppdra deg. )

I sofaen tidlig på kvelden satt vi bare i hvert vårt hjørne og skulte på hverandre under lave, bustete øyebryn, mens magene rumlet. For alle var vi sultne, men for sure til å lage middag, og sendte hverandre slike blikk som uten et ord fortalte at “Ikke pokker om jeg rikker meg fra denne flekken, og starter på middagen først!”

Det var med andre ord en skikkelig møkkamandag.

Men så spinner det i grusen ute på gårdsplassen, slik det ofte gjør når en motorfrelst pode i tenårene kommer kjørende hjem med en gammal moped. En breisladd og et bremsespor senere kommer en lykkelig 17 åring inn i stua. Skolesekken slenger han lekent fra seg på gulvet i gangen, jakka like så. Gudene vet hvorfor vi i det hele tatt har knagger i dette huset. Og selv ikke de sureste trynene får poden i dårlig humør, for han har hatt elevsamtaler med flere lærere, fått bare positive tilbakemeldinger, og er strålende fornøyd.

Og sånt smitter. Det skal ikke mer enn en “blidfis” til før hele stemningen begynner å snu. Måsagubben er den første som letter på droget, og tar med seg et par tomflasker og litt oppvask på vei inn mot kjøkkenet. Jeg finner frem en diger kjele, og sammen med den minste poden som har hanglet seg ut av senga koker vi e diger kjele risgrøt. Enkelt, men godt, og nok til alle. Matlukta gjør noe med humøret til den mellomste poden som rydder vegg alle bøkene i hoved og sidemål, og begynner å dekke bordet. Eldstemann drar moppen raskt over gulvene, og tenner noen stearinlys mens gubben blander to mugger fulle av rød saft.

( Når tenåringene kapitulerer etter skolen, i en sliten sofa fra IKEA! )

Så blir det middag på alle, samlet rundt spisebordet, ikke så innmari sure lenger. Ute bøtter det fremdeles ned.

“Kjedelig vær da!” sier jeg!

“Øvelseskjørevær!” sier de to eldste gutta i kor.

“Vri åtter vær!” sier minstemann.

Så sånn blir det.

(Kanelbolle-foccachia. Ikke dårlig å en litt råtten regnværsmandag. )

Gubben og de største gutta kjører en tur rundt i en våt og regntung bygd, mens minsten og jeg spiller kort i blafringen fra stearinlysene, mens favoritt tv-programmet durer og summer i bakgrunnen. Vi varmer restene av bolle-foccachian vi bakte i går, og bunkrer oss sammen under to ullpledd. Unger og katter, og to ikke lenger så slitne og sure foreldre avslutter dagen i sofaen, mens Ylvis rapper om Mette Marit på tittekassa. Det skulle altså ikke mer enn en “blidfis” til, en 17 åring med godt humør, til å redde restene av en slik regnværsdag, og selv om sola skinner i dag vet jeg at mange år fra nå, når jeg er gammel og grå (gråere) er det slike mandager, slike regnværsdager jeg aller helst vil huske. De er nemlig ikke så aller verst likevel.

For et halvt liv siden hadde jeg et puppestell som mer eller mindre snudde livet til gubben på hodet. En sjenert og litt røslig unggutt som tidligere ikke hadde justert stort annet en forstillinga på en gammel rustrød Opel Ascona, fikk plutselig justere litt på «hyllene» til en desperat jomfru fra Sørumsand, og omtrent før vi rakk å få sukk for oss hadde vi gjeld til banken, hus med hage og en liten skokk med smågutter flygende rundt i huset.

Han var ikke akkurat vanskelig å lokke med seg, denne litt unnselige gutten fra Lørenfallet, med ungdommelig nysgjerrighet på det motsatte kjønn, og denne frua hadde i sin tid mer enn nok å lokke med. Ikke mange centimter`ne nedenfor skuldrene hang nemlig et knakandes fint sett med puppestell i en raus størrelse 75 C. Omtrent en håndfull hver seg, faste som to solmodne tomater, med lyserøde knopper som stolt struttet nordover, og strakk seg opp mot solen.

Det var på den tiden jeg bare kunne gå inn i en hvilken som helst butikk, raske med meg undertøy i en bestemt størrelse fra restekasser og salgsstativ, og velge og vrake fra en velfylt undertøysskuff hver eneste dag. Det var da jeg kunne danse rundt på pikerommet til en LP plate med Madonna, med formfult og fast puppestell tredd inn i to små kjegler av sort lær med dusk på tuppen, akkurat som mitt store idol, mens jeg sang «Like A Virgin» til halsen var sår og naboen klaget.

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

( Når du er 19 år, fast i fisken, og digger Madonna. )

Det var på den tiden av nittitallet da undertegnede, i sko med brede, høye såler danset rundt til tecnomusikk på alle nattklubber, puber og diskoteker på hele nedre Romerike. Da jeg fremdeles hadde minimalt med uønsket hårvekst strategisk plassert på ulike steder av kroppen, og det ikke fantes spor av rynker. Da jeg kunne hoppe og danse BH-løs i en kort magetopp uten av puppene fløy veggimellom, og åle slanke lår inn i en sånn litt trang slengbukse av myk trikot, og sprade rundt foran en fortvilt og litt gammeldags pappa som dro seg i håret og ropte: «Du kan da ikke finne på å vise deg ute blant folk i de «PÅMALTE BOLLEMMUS-BUKSENE» der!!!»

Men det kunne jeg, og det gjorde jeg, og en kald Januarkveld i 1998, på datidens kanskje mest blodharry pub på Strømmen, ei lita bule kalt Roots, danset jeg vågalt rundt på dansegulvet med en rusbrus i hånden, og jeg, og det strøkne puppestellet mitt snudde opp ned på livet til måsagubben.

( Når du danser rundt med rusbrus, platåsko, magetopp med blonder, trikotbukser, og hele livet ligger foran deg. )

Men da nittitallet tok slutt gjorde puppestellet det samme, for med et fast forhold kommer også et realt forfall. Det startet for alvor da den tidligere så forsiktige og sjenerte ung-gutten plutselig ble modigere, og befruktet frøkna lenge før hun blei frue. Og under svangerskapet ble det ene vågale undertøysettet etter det andre for lite. Det var slutt på små trekanter av delikate blonder og kjegler av frynser og lær. Skulle jeg danse som Madonna måtte jeg tre to trafikk-kjegler utenpå to melkesprengte jur, og hekte de fast med jekkestropp!  Jeg hoppet fra en snerten 75 C til en 90 D på ni måneder, og gubben gned seg frydefult i hendene over «utviklingen» og godsakene som ville fått en hvilken som helst midtsidepike i Vi Menn til å dø av misunnelse. To dager etter fødselen nådde forstillinga nye høyder med en melkesprengt størrelse 95 dobbel F, og innen en seks måneders periode var vi tilbake i en litt slapp og noe lengre str 85 C med strekkmerker.

 Det var på den tiden vi fikk oftere unger enn vi fikk tilbake på skatten, og etter å ha gjentatt prosessen tre ganger på mindre enn fire år hadde de engang, akk så jomfruelig spretne brystene, forvandlet seg til et sett utsugde vrengte baklommer. De solmodne tomatene med lyserosa knopper som strakk seg nordover og opp mot solen hang nå som to slitne saccosekker fra Jysk sengetøyslager betraktelig lengre ned på brystkassa. De kom ofte i klem i bukselinningen, og de tidligere lyserosa nordgående knoppene var nå to møkkbrune sølepytter dryppende mot parketten. De solmodne tomatene var intet annet enn billig tomatpure på boks.

Forfallet skjedde gradvis, og godt kamuflert av min hjemmeværende mamma-uniform, som i all hovedsak bestod av bukser med elastikk i livet og måsagubbens slitne og romslige hettegensere. Det var ikke før jeg etter mange år senere fant frem magetoppen og den mye omdiskuterte «påmalte bollemus-buksa» jeg forstod hvor ille det virkelig stod til. Det antrekket som en gang i tiden lokket til seg en våryr unggutt slik tisper med løpetid lokker til seg lausbikkjer, ville ikke engang lenger kunne lokke til seg en blind mann med lommene fulle av Viagra. For magetoppen var morken og mange størrelser for liten, og buksa så trang at den kom med egen underlivssopp-garanti. Her var det bare å bytte ut rusbrusen med en irriterende svie og en tube Canesten.

( Når antrekket er det samme, men kroppen ikke er det, og rusbrusen må byttes ut med en tube Canesten. )

På daværende tidspunkt fantes det ikke lenger håp for det engang så heftige puppestellet, og i stedet for å friste et og annet stakkars mannfolk ble de nå brukt som ren underholdning i en og annen festlig sammenkomst, uten videre hell. Onkel Øyvind for eksempel, var sykemeldt i fire uker med traumer, og har fremdeles et anstrengt forhold til brus etter at jeg på en liten familiesammenkomst viste hvordan hengepupper fint kan brukes til å bære to fulle halvannen liters flasker med Pepsi Max uten hjelp av hendene. Med klar beskjed om å aldri melde meg på Norske Talenter med det jeg trodde var et skuddsikkert partytriks dalte selvtilliten bare ytterligere, og siden den gangen har jeg kviet meg for å kjøpe undertøy, da særlig BH. Lite passer, ingenting sitter pent, og det meste gnager på steder jeg ikke engang viste jeg hadde.

( Når du kan tidenes feteste partytriks, men ingen lar seg imponere, og Onkel Øyvind utvikler en personlig angst for leskedrikk med kullsyre. )

Det har gått flere år uten så mye som et eneste BH innkjøp, men forleden måtte jeg bite i det sure eplet, og ta en tur innom den lokale klesbutikken, da den aller siste BH`n var så morken i stroppen at den røyk midt i kontortiden og sendte venstre pupp ut på tur på egenhånd slik at den veltet kaffekoppen og kortsluttet tastaturet på PC `n.

Krom i ryggen og lut i skuldrene gikk jeg flau rundt i undertøysavdelingen mens jeg desperat prøvde å unngå de unge ekspeditrisene med fremdeles intakte struttepupper og feilfri eyeliner. Sånne små snertne sneller med livet foran seg, som sender deg medlidende blikk når du tusler ut av prøverommet med enda en bukse som er for trang, og trøster deg med fraser som: «Passet den ikke? Så shiiipt da! Men du ser ikke så shjukk assa, helt serr!»

Inn i prøverommet hvor speilet avslører hver eneste skavank under sylskarpt  neonlys, kledde jeg av meg på overkroppen for å prøve et titalls BH`er med og uten blonder og vatterte skåler. Jeg hadde ikke engang pløyd meg gjennom en brøkdel av dem før jeg svetta mer en pappa  gjorde det året han skulle til Malorca med ferskenfarget badebukse i blank sateng, og trimma aerobic hjemme i stua til Jane Fonda på VHS, hele forsommeren!

For finner jeg en BH med mer vatt i skålene enn en overmadrass til dobbeltseng, en som klarer å holde puppestellet oppe i riktig høyde kan du banne på at stroppen bak gnager seg inn i ryggflesket, lager dobbelt valk over og under, resulterer i en såkalt trekkspill-rygg , så fremtredende at du får plutselig tilbud om sommerjobb som omreisende torader for et dansebænd fra Gjøvik.

( Når du bare skal prøve en BH, men ender opp som vikar-torader i et dænsebænd fra Gjøvik. )

 Finner jeg en med nok elastikk og regulerbar ryggjustering kan du banne på at skålene er for små slik at det danner seg en ekstra pupp under hver arm foran, og jeg blir spradende rundt som en Engelsk Setter med nok jur til å fore et helt valpekull av små fuglehunder.

Jeg testet en BH uten stropper, men den rullet seg sammen som et av disse refleksbåndene man slår rundt ermet, sa svopp og smakk, og ble sittende som en sammenrullet elastisk pølse rundt bringa! En rød liten sak i dristig og moteriktig blonde fikk det til å se ut som om puppene var dekket av kløende eksem, og etter det som kjentes ut som en hel evighet og ei real treningsøkt samlet jeg undertøyet, hang det tilbake på stativene og listet meg ut av butikken, mens jeg sterkt vurderte å kjøpe meg en lilla poncho, pannebånd, og bli hippie på heltid, med «fri puppene» som kampsak.

( Når du finner en BH som passer bak, men som lager ekstrapupper under armene foran. )

I mangel på pågangsmot og bedre alternativer tuslet jeg inn på Rema 1000, og dro med meg den største trenings BH`en fra Pierre Robert. Ikke løfter den, og ikke former den, men den holder i det minste «hyllene» sånn delvis samlet og på plass, og hindrer de fra å gå i klem i bukselinningen. Ei heller vil stroppen ryke og sende en og annen pupp på avveie i kontortiden, og forårsake  ytterligere skade på Fylkeskommunes eiendeler.

Forfallet er et faktum. Surt, men sant, og nesten ikke til å unngå. Det er bare å innfinne seg med at struttpuppen som i sin tid snudde livet til gubben på hodet er borte for alltid, med mindre jeg ikke bare velger å snu mitt eget liv på hodet fra nå av, og heller la tyngdekraften jobbe for meg…

( Når du vil tilbake til den struttende puppe-perioden men tyngdekraften ikke lenger er på din side. Da må man finne alternative løsninger. Gå på henda for eksempel! )

Tror kanskje det blir slitsomt i lengden!

Ønsker alle som titter innom en riktig god helg, enten du fremdeles er sprek eller under forfall.

«Hva ønsker du deg til bursdagen din da, Martin?» spurte jeg.

«Ny crosshjem, og et blogginnlegg om hvor kul jeg er!» svarte ungen!

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Greit gutten min, her kommer det. Du er kul! Kjempekul faktisk, og som vanlig, hver gang en av dere gutta har bursdag, så sitter jeg her og mimrer som ei gammal oldemor, og gråter nesa sår og rød over tiden som gikk alt for fort. For det kjennes ikke lenge ut siden i det hele tatt, at du kom som ei kule den vårdagen det var så varmt i været at både bjørka og hestehoven spratt omtrent samtidig.

Så satt vi der, en tidlig formiddag en herlig vårdag, og beundret den nye fine gutten vår, både pappa og jeg.

Fatter`n var stolt som en hane, og kalte opp sønn nummer to etter Martin Schanche, og mutter`n gikk bare rundt og var helt og holdent stormforelsket i de myke kinnene, det bløte håret, og den lille oppstoppernesa.

Makan til mammadalt hadde verden knapt sett maken til, men sakte men sikkert våget du deg litt rundt omkring på egenhånd, og i dag er du kanskje den mest selvstendige av alle gutta i måsahuset. Din evne til å se positivt på livet, til å ha trua på at det meste ordner seg, og din viljestyrke er beundringsverdig. Jeg har enda til gode å se deg feile på noe du har bestemt deg for! Du får til ALT du vil, og det meste av det du ikke vil.

Med en selvironi andre bare kan lete lenge etter, og med humor og stå-på-vilje, ligger verden for dine føtter. Det er bare å erobre!

Du har ventet lenge på denne dagen, og var kanskje ikke helt fornøyd da den måtte tilbringes med en litt uønsket Engelsk tentamen, men kjenner jeg deg rett klarer du å gjøre det beste ut av nettopp det også.

16 år, selvstendig og stor, men fortsatt mammas «lille» gutt. Måtte du aldri forandre deg Martin. Måtte du fortsatt dele ut varme klemmer, og spre smil og latter til alle rundt deg. Måtte du alltid elske åpenlyst av hele ditt hjerte, slik du gjør nå, og for alltid verdsette familie og venner i like stor grad som du gjør i dag. Måtte du fortsette å finne glede i alle de små tingene, trene hardt for å nå målene dine, og unne deg selv smaken av seier.

Snill, morsom og raus. Min Martin. Min aller fineste Martin. I dag skal det koses og klemmes, mimres og snufses over årene som har gått, og det skal gledes over dagen, og alt det fine du har foran deg.

Gratulerer med dagen gutten min, måtte alle dine ønsker for dagen gå i oppfyllelse. Vi fikset ihverfall et blogginnlegg om hvor kul du er!

Elsker deg!

Klem fra mamma.

Tekst og bilder i innlegget er som alltid godkjent av en rykende fersk ( og skikkelig kul ) 16 åring.