Hele huset stinker egg og bacon. Herremin som jeg angrer på at vi handla en sånn six-pack med bacon i Sverige på fredag. Digger smaken, hater lukta, og podene har fått dilla. Står frivillig tidlig opp i helgene for å steke bacon lissom… Vinduer står oppe, og ytterdøra står oppe, prøver å lufte ut lukta av svidd gris med en god gammeldags gjennomtrekk. Det er fint da. Gjennomtrekken. For akkurat nå sitter jeg her, og kan ikke engang kjenne at hele huset er åpent. Temperaturen er nydelig, og sola skinner. Et sånt herlig vårøyeblikk, når det plutselig går opp for deg at årstidene har skiftet, og at du kan ta morgenkaffen ute i sola. Bare nye fuglekvitter, sval vind og ikke den intense lukten av bacon. Fint hverdagsøyeblikk, på en helt vanlig søndag.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

( Slapp dame i spenstig tights, på toppen av bygda, en søndagsmorgen. Hverdagsmagi. )

Uka har, som i likhet med de fleste andre uker, vært både ravel og lat, innholdsrik og kjedelig. En god mix av alt som til lutt utgjør hverdagen. Mandagen startet så bra. Tuslet til jobb sammen med minste poden som syklet sakte ved siden av meg. Så hyggelig å ta følge halve veien, bare snakke om løst og fast, rekke å ønske hverandre en fin dag før vi går hvert til vårt. Sånne ting jeg bare vet jeg kommer til å savne om kort tid. Bare to år igjen før også minsten starter på videregående. Klarer ikke helt å fatte hvor tiden ble av. Kjenner meg fryktelig gammel når jeg sier det, men det er sant. Noen ganger vil jeg bare stoppe opp hele greia, hoppe av verden litt og nyte nuet. Ikke la ungene bli så himla store så himla fort.

( Skulle ønske det var sånn bestandig. Alle tre, sammen, her hjemme hos meg. At tiden bare kunne stoppe opp litt. )

På pulten mandag morgen lå en pakke og ventet på meg. Først fikk jeg litt sånn småpanikk, lurte på om vi hadde enda et sånn “hemmelig venn” opplegg som jeg ikke hadde fått med meg. Men neida, jeg hadde fått pakke av en kollega, en sånn dame som bare gjør sånne ting, kun fordi, og akkurat denne mandagen gjorde denne damen meg ekstra glad. Tenk å få starte uka med en sånn fin overraskelse. Hverdagsøyeblikk på sitt aller beste.

( June altså. Alle skule hatt en sånn kollega! )

Tirsdagen husker jeg ikke stort av. Gikk vel på jobb, jobba, gikk hjem igjen, lagde middag, leste bok, og sovna på sofaen med en pus i fanget. Fint det og. Hverdager man ikke husker er ikke nødvendigvis kjedelige, de er bare vanlige. Vanlig er bra det! Da har man tid til å sette litt ekstra pris på det litt ubetydelige, likevel fine. Sola for eksempel. For akkurat nå på våren er sola spesielt magisk. På vei til jobb stoppet jeg på innfartsparkeringen ved bussholdeplassen for å plukke med meg en liten gul blomst, tenkte å pynte kontorpulten litt, bare fordi. En liten gul sak som fremdeles var lukket etter natten. På vei hjem, i strålende sol var blomstene sprunget ut, og dannet et gult teppe langs hele parkeringsplassen. Sånne små ubetydelige ting, som plutselig blir fine hverdagsøyeblikk, bare fordi man har tid til å se etter. Det er ganske fint.

( Nå sola er magisk. )

Onsdagen, da jeg våknet sliten, følte at jeg mistet bittelitt av meg selv i morgentimene, og hadde bare en sånn passelig fin dag. Når man kjemper litt mot det store systemet, ikke på vegne av seg selv, men på vegne av andre, og ikke føler at man kommer noen vei. Da var jeg sliten. Det resulterte i et lite blogginnlegg om å “gripe den fordømte dagen” (kan leses HER). Og på sånne dager, når man føler seg litt liten i en voksen verden, og ikke helt vet om man ønsker å hoppe i nye utfordringer med begge bena, da er det jammen meg fint å ha en blogg. Det finnes altså så mange gode mennesker der ute, og jeg er så glad for hver og en av dere som tar dere tid til å legge igjen en kommentar eller en tilbakemelding enter her på bloggen, på facebook, eller på snap og instagram. Det er tydelig at jeg ikke er alene om å kjenne på det å ikke alltid strekke til. Dere er gode, virkelig gode, alle som en. Tusen takk! Måsagubben hadde en lang og trasig onsdag han også. Vi løste det rett og slett med en spontan date på Shell stasjonen rett borti gata. Burger og rifla poteter, bare han og jeg. Spise ute, snakke, kjenne kveldssola varme litt i nakken, tusle sakte hjem, hånd i hånd, og glede oss over alt vi har, i stedet for å legge vekt på det vi tror vi mangler. Vi har mye å være takknemlige for, og vi vet det.

( Når fintfolk er på spontan date midt i uka. )

Mellomste poden fikk, som mange har fått med seg, en respektabel 2.plass i NM forrige uke, og treningsgleden her hjemme er større enn noen gang. Jeg vet jeg gjentar meg selv når jeg sier at vi er takknemlige for alle som støtter Nordvang Motorsport med grasrotandelen sin, men dere aner virkelig ikke hvilken stor forskjell dere utgjør. Nå satser vi mot nye løp, og så fort jeg er ferdig å skrive denne ukesbloggen farter jeg sammen med resten av gjengen opp på banen for litt teknikk og utholdenhetstrening. Drømmesøndag for a mor? Neppe. Sand mellom tenna, og grus i øya er ikke akkurat festlig for middelaldrende kjerringer, men det er så verdt det. For den idrettsgleden de viser, og det samholdet gutta har, den vil jeg ikke gå glipp av for alt i verden. Den skaper så mange fine og minneverdige hverdagsøyeblikk.

( Foto: Indre Akershus Blad. )

Torsdagen var hodet fullt etter jobb, og skuldrene verket. Løsningen fant jeg ved Stigtjern. Et bittelite vann inne i skogen, helt alene, i lett vår-regn. Stille og rolig, helt alene. Balsam for sjelen, magisk hverdagsøyeblikk.

( Et stille skogstjern, helt alene, i vårregn. Balsam for sjelen. )

Fredagen bød på ukas beste, kanskje verdens beste øyeblikk. Fortelleren i meg vil dele, mammaen i meg velger å ikke gjøre det. Men det var fint, noe jeg alltid vil huske. Vi feiret med en tur på Mc.Donalds…fintfolk vet hvordan man feirer si 😉

Lørdagen var jeg lat, flatet ut i sola helt til minsten fikk ånden over seg og ba med mora si på “trappeløp” i hoppbakken. Møkkaunge…der lå jeg og ante fred og ingen fare, og før jeg viste ordet av det lå jeg langflat på toppen av hoppbakken og heiv etter pusten som en blåhval på land. Fy flate så tungt! Og poden, han bare jogget lett og ledig i forveien! Tror aldri jeg har følt meg eldre. Hjemturen tok vi gjennom skogen, i strålende sol. Nøt både lydene av bekken som sildret, rådyrene som skvatt da de så oss, og solstrålene son fant veien gjennom tett skog. Det var hverdagsøyeblikket sitt det!

( En litt mer sliten enn den andre, men fint for det. )

Mere kan nevnes. Det er nok ikke engang alle øyeblikk jeg husker, her og nå. Årets første grillings, på en billig kulegrill fra Europris. Blåveisene bak huset. Turen innom bestemor på Sørumsand for å hente rånersykkel til minste poden. Noen minutter på mammas grav, bare for å luke litt, klargjøre til planting der før 17 mai. Slike ting som gir en indre ro. Fine øyeblikk.

( En liten tur innom graven. Kjenne litt på savnet, grave litt i jorda..men ikke så langt ned at det blir makabert altså! )

Men nå, nå skal a mor ut i solen. På med joggeskoa og hørselvern, opp på en eller annen avsidesliggende crossbane. Heie litt på sidelinja, ta noen bilder, kanskje jogge hjem gjennom skogen, og fyre opp grillen en siste gang denne uka. Nyte alle de små øyeblikkene søndagen er villig til å gi. Tipper det blir mange, bare jeg legger merke til dem.

Takk for at du titter innom. Håper uken din har vært full av små fine øyeblikk, og at neste uke blir super. Vi blogges.

Man har noen dager hvor man liksom er kulheten selv. Hvor man har stålkontroll på livet, synger som en stjerne, beveger seg som en catwalkmodell- en grasiøs gaselle, og klarer å le en litt sånn yndig trillende feminin latter og blafre lett med akkurat passe sminkede øyevipper når en kar med akkurat passe store biseps og bred brystkasse smiler til deg.

Også har man sånne dager hvor man vasker hendene med ketchup, nyser med mat i munnen, og smiler bredt på passbildet med to valmuerfrø og en persilledusk mellom tenna!  

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Jeg har mest av sånne dager som sistnevnte.

Det går fint det altså. Jeg har blitt så gammel, og kommet til det punktet i livet, at jeg ikke alltid trenger å være sånn snasen gaselle for å komme gjennom hverdagen, men innimellom, bare av og til, skulle jeg ønske jeg hadde bittelitt mer stålkontroll i livet.

Sånn som i går, for eksempel. Hadde jeg bare hatt et snev av dannelse i går, en liten feminin snert, bittelitt bedre ordforråd og en anelse klasse, så hadde jeg ikke sitti her akkurat nå, og skrevet blogg mens jeg mentalt gravde min egen grav.

For vanligvis er jeg ganske så munnrapp. For munnrapp, vi mange si. Snakker før jeg tenker, angrer etterpå. Drar en grovis i upassende lag, selv om jeg er klin edru. Flere ganger har den store kjeften min fått meg i «trøbbel», og vi skal ikke mer enn et år tilbake før sleivkjeften min nådde store deler av Norge med DETTE innlegget.

( Fra riktig vinkel kan selv den største sugga se fattet og polert ut. Sånn delvis i hvert fall. )

Men så har du de dagene hvor jeg virkelig kunne ha bruk for den rappe kjeften, men så stopper bare hjernen helt opp. Total kortslutning. Som i går.

For lenge har jeg gått rundt med smerter i nakken og skuldre, antageligvis forårsaket av en salig blanding av lite trening, vond nakkepute og gammel madrass. Så vondt har det vært over tid, at jeg nå hver dag går rundt med stive skuldre, vond nakke og murrende hodepine. Plagsomt, rett og slett. Så plagsomt at jeg ble henvist til fysioterapeut. I går ettermiddag skulle jeg ha min første time. Egentlig bare en samtale. Litt sånn: «Hva er problemet, og hva gjør vi med det?» type opplegg.

Og jeg hadde en «sånn dag!» Glidelåsen i buksesmekken hadde røket, og var provisorisk fiksa med binders. Sola varmet gjennom vinduene på venteværelset, og jeg svettet som en gris i nakken. Måtte likevel beholde skjerfet på, for på den mørkeblå genseren kunne man fra mils avstand skimte en flekk tannkrem på den ene puppen, og en flekk Go`morgen Yoghurt på den andre.

Det eneste som talte til min fordel denne ettermiddagen var kjeftamentet mitt. Om jeg så ut som ei skikkelig sugge kunne jeg i hvert fall skli gjennom møtet på munnrapp sjarme og rask konversasjon.

Trodde jeg.

For plutselig, i døra inn til venterommet åpenbarer det seg en skapning som ville fått selv en død kvinne til å stønne i grava. En sånn solbrun gresk gud, med hår som bølgete sjokolade, og øyne, dyp brune som en kopp lunken kaffe mocca. Med andre ord, et skikkelig måltid, og jeg ble akutt sulten. Jeg rakk akkurat å reise meg før jeg sklei av stolen, tørket svette håndflater på låret, og inne i hodet mitt forberedte jeg meg på et litt hest og sexy «Hallooo?»

( Sannheten finner man oftest når man tar bildene underfra og opp…. Nei, det er ikke melkespreng! Det er tannkrem og Go`morgen yoghurt. )

Men akkurat i det han strakk frem en solbrun og senete, sterk arm, så meg dypt inn i øynene og sa «Hei!», gikk hele planen om en avslappet, sexy hilsen til helvete.

Han sa «Hei», jeg hadde planlagt et «Hallo». Skulle jeg holde meg til planen? Si «Hallo» selv om han hadde sagt «Hei», eller skulle jeg også svare bare «Hei», holde det vennlig og løst????  Og hva skjer, når hjernen koker og tunga krøller seg bak fortanna med det popcornskallet fra forrige lørdag?

Joda, da blander man sammen det han sa, og det jeg skulle si, og ender opp med et usexy og spontant «Heiloo!»

Faen!!! Driti ut, med en gang du åpner kjeften! Bra Janne, skikkelig smooth! Oste ikke akkurat kul og avslappet sexy eller???

Den greske guden kastet et kjapt, skrått blikk på meg, men var profesjonell nok til å ikke vise tegn på det han helt sikkert tenkte?at denne dama trenger mer enn litt fysio?litt psykolog også kanskje, og muligens en logoped.

Resten av samtalen holdt jeg, klok av skade, mest mulig kjeft. Jeg gikk helt og holdent inn for å lytte, ikke snakke. Svarte kort og konsist på spørsmål om smerter, og trening. Fokuserte på bindersen i glidelåsen på buksa som stakk meg litt i bilringen hver hang jeg lente meg fremover, en kjærkommen påminnelse om å ikke miste fatningen. Planla hva jeg skulle si når timen var over. Måtte ikke drite meg ut enda en gang.

«Hadet!»  Hadet, hadet, hadet!»  «HADET!». Et ord. Enkelt og greit! «Hadet!»

Men rett før timen var over reiste den bronsebrune fysioguden seg, stelte seg bak meg og la to store hender med velstelte negler på skuldrene mine. Met en kjapp håndvending dro han av skjerfet, en bevegelse som på en annen tid, i en parallell Hollywood-verden ville være begynnelsen på noe intimt og sexy, men som i stedet bare blottla to pupper fulle av tannkrem og Go`morgen yoghurt.

Flau, og spent på samme tid, knadde han på knuter jeg ikke viste jeg hadde. Så henrivende var det at jeg et øyeblikk tok meg i å stønne høyt, og sikle på min egen skulder, og da jeg hevet blikket og tittet i speilet på veggen foran meg, så det ut som om en sexgud i hvit piket-trøye med logo på brystkassa desperat prøvde å gjenopplive en slagrammet neandertaler.

Igjen stakk bindersen i buksesmekken meg, og brakte meg tilbake til virkeligheten, akkurat i det barskingen med mirakelhendene satte opp neste time, og viste meg til døren.

Inne i hodet mitt fløy tankene. «Vær kul. Vær rolig. Si hadet! HADET!»

Og så setter han to dyp brune øyne av mocca latte i mine, tar meg forsiktig i hånden og sier «Mårna!»

Kortslutning!!!

«Mårna???? MÅRNA??? Jeg skulle jo si hadet!!!???»

Hva gjør jeg nå? Holder jeg meg til planen? Sier jeg hadet? Eller skal jeg være like kul og fattet som Mr. Mocca Latte, og si mårna?

Og mens han står der, men min hånd i sin, og en sjokoladebrun hårkrøll faller lekent ned i panna hans, gjør jeg som jeg gjorde innledningsvis, og blander de to ordene.

«Mårna» og «Hadet». Så med flekker på puppene, svette i nakken, og sikkel på skuldrene klemmer jeg han litt ekstra i den sterke hånden, og sier:  «MåHaDet!»

( Bare låser meg inne litt jeg, og kommer aldri ut igjen lissom. Passer fint. )

Og nå sitter jeg her, og lurer på om ikke nakken kjennes mye bedre ut i dag. Så bra at jeg ikke trenger de fysiotimene likevel. For ikke pokker om jeg kan dukke opp på kontoret der igjen, kjent som den litt suggete kjerringa med flekker på puppene, popcorn bak tenna, åpen buksesmekk, og som sikler mens hun ser på fysioterapeuten og sier med hes stemme: MåHaDet!»

Glem det, og mårna! Ha en fin helg!

(Og for de som måtte lure…JA, jeg er fremdeles lykkelig gift med måsagubben, og JA, han vet at jeg skriver dette. )

Noen ganger er det skikkelig gøy å lage middag. Kokkelere ved grytene, prøve noe nytt. Andre ganger er det bare kjipt. Ingen har lyst på det samme, alt tar for lang tid. På sånne dager pleier jeg å ende opp med en diger salat, pasta med saus eller ovnsbakte rotgrønnsaker. Slike retter som mer eller mindre lager seg selv i ovnen, bobler i gryta, eller som bare kan kuttes og blandes, mens tankene er et helt annet sted.

Men slike retter er kjedelige alene, og smaker aller best med skikkelig godt brød til. Varmt, nystekt brød. Og fordi jeg egentlig aldri blir lei baking, slik som jeg fort kan bli med middags-kokkelering, snekret jeg i dag sammen et lite middagsbrød til hver og en av oss i familien.

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Fast bestemt på å bli enda bedre til å spise opp rester ble middagen en pastasalat, mekket sammen av nykokt pasta og alt av salatrester i kjøleskapet. Men salat i seg selv er ikke alltid mettende nok, i hvert fall ikke for at par av gutta her hjemme. De trener jo hver eneste dag, trenger masse påfyll og energi til lange skoledager, OG de vokser jo pokker meg raskere enn ugresset i grøftekanten. Derfor ble det fylte pottebrød til salaten. Halvgrov gjærdeig, fylt med ønskelig fyll, fordi alle har hver sine favoritter, og stekt i små terrakotta-potter.

Deigen holdt til ca seks passe store kuvertbrød, men fordi et par av gutta i stedet ønsket seg vanlige grove rundstykker ble halve deigen brukt til det i stedet.

Oppskriften er superenkel:

50 gr gjær

7 dl vann

3 dl grovmel

11 dl hvetemel

1 ts havsalt

2 ss nøytral olje.

Alt eltes sammen i ti min eller mer, og heves under plast i ca en time.

Fremgangssmåte kommer som vanlig i påfølgende bilderaid.

Halvgrov gjærdeig. Kan også heves over natten, i kjøleskap.

Del deigen i like store emner, og trykk ut til flate leiver med hånden.

Fordel ønsket fyll på leivene. Jeg har brukt rester fra kjøleskapet. Spinat, ost, feta, tomat og paprika.

Snurp sammen leivene med fyll til en rund ball.

Legg opp ned i pottene (eller andre ønskelige former), og etterhev under håndkle i ca en time.

Stekes på nederste rille i stekeovnene. 200 grader i 45-50 minutter.

Brødet kan deles på midten, eller i skiver.

Supergodt tilbehør til enkle middager som pasta, salat eller enkle gryter. Også gode alene som et lunsjbrød, eller som en litt lun kveldsmat.

Fine på bordet når man har middagsgjester også, eller rett og slett som en vertinnegave til verten som allerede har alt. Spiselige gaver er ofte veldig populære.

Rundstykkene av samme deig stekes midt i ovnen. 200 grader, i 10-15 minutter.

Helt supre til kveldsmat, eller til matboksen de også.

Nå skal jeg dusje av meg vårregn og gjørme, etter en sårt tiltrengt, og nydelig tur inn til Stigtjern. Godt å kjenne litt på stillheten i i naturen før kveldingen.

Ønsker alle som vrenger innom en smakfull kveld.

Har du noen gang gjemt deg godt inne i folkemengden, tittet opp på menneskene rundt deg, og tenkt at de alle er bedre enn deg? At de kan noe du ikke kan, tør noe du ikke tør?

Akkurat det jeg skal skrive nå kjennes litt vondt. Litt skummelt å dele, kanskje til og med litt flaut. Men så stopper jeg opp litt, trekker pusten og hever hodet, og tenker at av alle mennesker i hele verden, så kan det umulig være bare jeg som av og til kjenner det slik. Jeg sier av og til, for denne følelsen er ikke konstant. Den er mer som en følgesvenn, en som har kjent meg siden barndommen, og som av og til stikker innom. Ikke så ofte. Mer og mer sjelden de senere årene, men som like fult, når den stikker innom, slår meg litt ned i støvlene.  Stemmen som forteller deg at du ikke er bra nok. Bra, men ikke bra nok. Stemmen som får deg til å kjenne deg liten i voksenverden.

De som har blitt kjent med meg i godt voksen alder tror ikke på meg når jeg forteller at jeg var sjenert som liten. Jeg var det. Så sjenert at det til tiden nesten gjorde fysisk vondt. Jeg gruet meg lenge i forkant til ting jeg ikke hadde noen kontroll over. Trivdes best i den lille leiligheten i Jernbanegata i Lillestrøm, hjemme sammen med mamma. Var tryggest når jeg kunne sitte på steinhellene ute ved smijernsporten om ettermiddagene, og vente på pappa når han kom hjem fra jobb. Livet var best når vi var sammen, den lille familien. Jeg elsket de stille og rolige hverdagene, og kjente på en uvelkommen uro i nye situasjoner. Ting andre synes var spennende, synes jeg var en utfordring. Jeg vet ikke engang om mamma og pappa var klar over det, kan ikke huske at jeg noen gang sa det med klare ord.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

( Førsteklassing, og lykkelig uvitende om alle voksenlivets utfordringer. )

Barneskolen var fin. Jeg fikk alltid rom til å bare være meg. Fikk lov til å være stille, ble likevel sett. Hadde en fantastisk flink lærer. En dreven og godt voksen dame som evnet å se hver elev for den de var, og som hentet frem det beste i oss alle. Den dag i dag vet jeg at hun så noe i meg som jeg selv ikke hadde oppdaget enda.

( Når man i ettertid ser at “frøken” så mer potensiale i deg, enn du selv gjorde. )

Ungdomstiden var også fin. Utfordrende, slik som de fleste tenåringer føler det, men likevel fin. Jeg var fremdeles sjenert, snakket sjelden høyt i skoletimene, rakk ikke opp hånden i frykt for å svare feil. Likevel var jeg lykkelig i min lille gruppe med gode, og nære venner. Var virkelig heldig sånn, og fant min plass i en fin liten gjeng med jenter, en gjeng hvor ulikhetene våre gjorde oss både sårbare og spennende på samme tid. Vi fant ekte vennskap tidlig, og det vet jeg, for de er fremdeles mine beste venner, den dag i dag.

Det var ikke før jeg begynte på videregående jeg kjente at ting løsnet litt. En norsklærer som ga gode tilbakemeldinger på tekster, en som pushet meg til å lese høyt i timen. Teatergruppa på Blaker. Et sted der vi fikk blomstre, vi ungdommene som satt inne med en trang til å dele. Jeg var ikke bedre enn alle de andre, ei heller dårligere. Jeg var bare endelig bra nok, og det kjentes så fint.

Og så blir man voksen, tar voksne valg. Det gjorde jeg også. Følte at det å kjøpe hus, betale ned gjeld, jobbe, lage middag, være kjæreste, få barn, være mamma, det var veldig voksne ting. Likevel, oppe i alt dette her, kom stadig tankene om at selv om jeg gjorde det bra, var det alltid noen som gjorde det bedre. Det er så vanskelig å forklare, for det er jo ikke sånn at alle andre var bedre fordi de betalte mer gjeld, hadde større hus, var en bedre kjæreste eller hadde flere barn. Jeg vet jo det. Så hvorfor følte jeg det slik da?

Så fort ungene begynte på skolen tok jeg et bevisst valg på å “være synlig”!. Ikke for min egen del, men for ungenes. Jeg takket ja til så mange verv jeg kunne. Jeg har vært klassekontakt så godt som alle år jeg har hatt unger i grunnskolen. Har sittet min periode i FAU, tatt på meg ansvar for grupper i 17 Mai komiteen, og takket ja til å holde taler på avslutninger. Alle disse tingene jeg gjør med glede, og skrekkblandet fryd. For her hjemme er jeg trygg. Trygg på meg selv. Vet at jeg duger som mamma, som kone. Vet at selv om huset er trangt, så er det et hjem. Mitt hjem. Vet at jeg gjør en god jobb på arbeidsplassen. Vet at jeg har gode venner som bare er en tekstmelding unna, og at jeg har familie som heier på sidelinja.

( Når man er voksen, men likevel leter etter selvtilliten i et filter på instagram… )

Men ute blant folk, i den store mengden, kan jeg altså fremdeles kjenne meg så innmari liten i den voksne verden. En sånn indre uro, den litt leie følgesvennen som plutselig dukker opp og rister litt i selvtilliten. En litt sleivkjefta kommentar fra mennesker som ikke burde ha noen som helst betydning for meg kan få meg til å stille spørsmål ved meg selv som mamma. Få meg til skamme meg over et bad som roper etter oppussing, være flau over å ikke ha tatt enda høyere utdanning. Være enda mer voksen, med stålkontroll på voksenlivet.

Den siste tiden har jeg fått en del tilbud, noen muligheter jeg ikke har hatt tidligere. Små ting altså, ubetydelige for alle andre enn meg. Muligheten til å bidra med noe, snakke i litt større forsamlinger. Når det første tilbudet kom ristet jeg på hodet. Tenkte av gammel vane at dette var tøys, at jeg var det desperate sistevalget. Hva kunne jeg bidra med liksom? Så kom det enda et tilbud. Noe liknende. Snakke foran en liten gruppe mennesker, by litt på meg selv. Fremdeles skummelt. Hvorfor meg, liksom?

Så tikket det inn enda to liknende tilbud i går ettermiddag, og jeg brukte kvelden til å snu litt på egen tankegang, riste av meg den følgesvennen som sier jeg ikke burde. For pokker heller. Jeg er 41 år gammel. Midtveis i livet, (forhåpentligvis) og jeg har ikke lyst til å sitte her og tenke at jeg ikke burde, fordi alle andre sikkert er litt bedre. Så i dag, sånn litt utpå morraskvisten, tok jeg enda et lite skritt ut i voksenverden, og takket ja til noe jeg egentlig ikke tør. For hvis andre har trua på meg, hvorfor skal ikke jeg ha det da? Jeg er da voksen, for pokker!

( Voksen, tross alt. )

Carpe Diem lissom, grip (den fordømte) dagen!

Da jeg kom hjem fra jobben i går var humøret akkurat like fint som vårsola som skinte inn gjennom stuevinduene, og kastet lekne skygger på alle veggene i stua. Vårsola gjør noe med tiltakslysten og kreativiteten, det er helt klart. Og med vissheten om at ettermiddagen enda var ung, at en ubrukt fridag var i vente, og at sola laget dansende skygger og fargespill hjertet av huset tok jeg frem skurefille og støvkost, og vrikket stive hofter rundt i kåken til smektende rytmer av Tina Turner, mens jeg san “Simply the best” av full hals, og rengjorde kriker og kroker, helt frivillig.

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

( Når vårsola danner dansende skygger i hjertet av måsahuset, og livet leker. )

Fint lite gleder meg mer enn vissheten om at huset er rent. Da slapper jeg virkelig av. Lukten av grønnsåpe er like avslappende som et stykke napoleonskake. Eller en brownie med salt karamell og ristede nøtter. Eller en fotmassasje. Eller iskald Pepsi Max. Eller George Clooney. Eller en bukse med strikk i livet. Ok da, så er det flere ting som er avslappende, men et rent hus er i alle fall høyt på lista.

Og i det rom for rom ble rent og relativt støvfritt, kom lysten til å rydde litt ekstra også. Stæsje litt, flytte om litt på saker og ting. Bare fornye litt med det man allerede har fra før. For selv om måsahuset er i overkant lite, og mulighetene ikke er mange, er det likevel lett for en interiørfrelst å la seg lokke av mulighetene for små ommøbleringer i ny og ne, om enn bare på et par kommoder, eller på et pyntefat på benken.

Og slik gikk det til at småmøbler og litt inventar av ymse slag en mandag ettermiddag byttet litt plass i måsahuset, til undertegnedes store glede.

Men en kvinnes glede kan fort bli en manns sorg, og med intet mindre enn fire testosteroninfiserte mannfolk i huset er det vanskelig å glede seg lenge over små forandringer, for enkel forskning tyder på at mannehjerner ikke like enkelt takler forandringer, selv ikke de som kun innebærer forflytning av en og annen lysestake, og redebyggingen jeg var så fornøyd med i går ettermiddag, er under et døgn senere alt annet enn instagram-vennlig. Godt jeg ikke er interiørblogger, si!

I går. En relativt støvfri kommodetopp. En liten samling av nytt, gammelt og enda eldre. Oldemor og oldefar fra Danmark, i en ramme mormor fikk i konfirmasjonsgave. Vakreste lille hånden til vesle tantejenta, favorittlampen, lykter fra den fine butikken til Mona, og en plante det er vanskelig å ta livet av.

I dag. Et musikkstudio for “wannabe” rappere med fancy oppheng til øreplugger og headset.

I går. Et hjemmesnekret fat med favoritter fra alle verdensdeler.

I dag. Et garderobeskap for en gjennomsnittlig møkkete mekaniker med lyssky øyne.

I går. En trappegang som trenger et strøk maling, men som likevel var ren og fri for sko, tøfler, skolebøker, gymbagger og alt annet som vanligvis samler seg på trinnene.

Det tok ikke lenger enn et halvminutt før bevissanking i form av fotografering ble ødelagt, før en røytende pusekatt saboterte fotoshooten, og gnei den møkkete katteræva over tregulvet.

Så kom minstepoden i litt for stor fart fordi han hadde stjålet en ferdigsmurt lefse fra kjøkkenbenken, og prøvde å skjule bevismateriale ved å løpe opp trappene for ikke å bli oppdaget, i det han snublet i katta som gnei den møkkete puseræva over tregulvet. I hjørnet nederst til venstre skimtes crosshjelmen som den mellomste poden på daværende tidspunkt var i ferd med å slenge fra seg på en hvilken som helst ledig plass.

I dag. Alle tre podene og pappaen har glemt hvor knaggrekkene befinner seg, og har vilkårlig slengt fra seg det aller viktigste arbeids og kjøreutstyret der det måtte passe.

I går. Kommoden i gangen trenger og et strøk maling, men har sin naturlig slitte sjarme etter år med bruk, og favorittenglene, en gave fra en god venn i USA pryder tippoldefars gamle verktøykasse, som kommer til sin rett under speilet.

I dag. Det var tydeligvis ikke mer plass på gulvet til diverse arbeidsklær og kjøreutstyr.

Og selv om jeg sitter her, og rister på hodet av hvordan jeg har feilet totalt som mor, som ikke engang har klart å oppdra gutter og gubbe nok til å sette pris på et ryddig og rent interiør, må jeg jo bare le litt også…..

For hvordan skal jeg klare på oppdra gutteflokken, når jeg ikke engang kan oppdra katta?

Og jeg vet jo at det er sant, som folk sier, at om noen år, når gutta har forlatt redet, og huset kjennes altfor stille, så vil jeg savne det.  Savne støvet, og savne rotet. I mellomtiden sitter jeg her i sofaen og blogger, mens jeg hytter med pekefingeren og beordrer den ene testosteronbomba etter den andre rundt i måsahuset med hver sin støvklut, og peker på hva som skal hvor. En gang i fremtiden skal jeg nok kose meg med rent og ryddig interiør, men i mellomtiden, og akkurat i dag, nøyer jeg meg med fire mannfolk som gjør sitt beste. Jeg kaller det testoseriør.

Alt som kunne gå galt, gikk galt. Motorstopp, søvnløs natt, og en liten arbeidsulykke som endte med delvis avrevet muskelfibre i armen på måsagubben. Sent fredag kveld, etter en tur innom legevakta, måtte vi ha et aldri så lite familieråd i måsahuset, og en liten stund vurderte vi å avlyse NM runden som skulle gå dagen etter. Med en pappa som ikke kunne bevege armen, en sykkel fremdeles trengte små justeringer, og en storebror som måtte bruke dagen til jobb, så det ganske så dystert ut.

Men så er det noe med denne guttegjengen min, noe som er så innmari rørende for en mamma å se. For de er mer enn brødre. De er bestevenner, og de er lagkamerater. De heier på hverandre, selv når de konkurrerer. Og akkurat på fredag, når det stormet som verst, da stod de aller tettest. Lillebror på 13 ble med pappa i skuret, og mens måsagubben , med armen i fatle, pekte og fortalte, skrudde minsten fra hverandre, reparerte, og satte sammen løpssykkelen. Storebror fikset matpakker og klargjorde sekken, mor sjøl pakket bilen og hengeren, og rett før sengetid kom vi i mål. Klokken 05.00 lørdag morgen ringte vekkerklokka, og klokken 06.00 satte fire av fem snuta mot Rømskog, og NM i etappe-enduro.

( Nyvasket, nyskrudd, og klar til løp. )

Eldste poden måtte bli hjemme, hadde jobb han ikke kunne skulke unna. Likevel ble bilen full, for litt lenger oppe i høgget plukket vi opp kompisen til poden. På bussholdeplassen stod han og ventet, i teamklær, med sekken på ryggen. Når storebror ikke kan bli med, da stiller kompisene opp.

( Når man har kompiser som gladelig stiller opp. Tusen takk til “teamsjef” Trym. )

For å avlyse noe en meget målrettet og standhaftig 16 åring har jobbet for helt siden fjorårets sesong sluttet, det ville ikke brødrene ha noe av, og tidlig lørdag morgen, mens tåka var i ferd med å lette, ankom vi Rømskog i god tid før innsjekk og teknisk kontroll.

Og heretter gikk det slag i slag. For selv om kvelden i forveien var aldri så tung og vanskelig, så forgikk samarbeidet lørdag morgen som et velsmurt maskineri. En nervøs pode jogget rundt i kjøredressen og varmet opp, kompis fikset sykkel ut av henger, lillebror ordnet opp med teknisk kontroll mens pappaen tok innsjekk og førermøter, og moder`n sørget for litt inntak riktig mat og drikke.

( Når ikke noe er råflott, men likevel mer enn nok. Heldige er vi, virkelig! )

NM runden på Rømskog må være et av de aller beste arrangementene vi noen gang har vært med på. Fantastisk flinke arrangører, fine løyper, trivelige hjelpsomme frivillige, nøye planlagt tidsskjema, OG do! Skikkelig do. Med dopapir, såpe og rennende vann. Bedre blir det ikke. Rundt oss, på alle kanter, stod unge og gamle enduro-førere, nervøse for dagens ritt. For en idrett, og for en arena. Sjelden tror jeg at man på en og samme idrettasrena finner så mange ulike mennesker. Her er det småbarn, og besteforeldre. Her er det bortskjemte pappagutter med polerte støvler, og folk som lever fra hånd til munn. Her finner man de tøffeste jentene, og de reddeste mammaene. De som roper høyest og elsker rampelyset, og de som liker seg i bakgrunnen. Felles for alle er at de deler gleden over samme idrett, og at de i løpet av de neste timene skal gjennomføre akkurat de samme etappene, hver i sin gruppe, i sin klasse, og at alle, helt garanert, på slutten av dagen, er slitne, og veldig, veldig møkkete.

 Og mens depoet våknet til liv, mens motorer ruset og duret, og frivillige fra hele Rømskog tuslet ut i løypene, slo det meg hvor heldig jeg er. Hvor heldige vi er, som familie. For til tross for et relativt lite nettverk, til tross for en liten familie, så stiller vi altså likevel med et fullt team. I hengeren finnes det ikke sprett nye crossere, kjøredressen er lappet sammen med nål og tråd, og støvlene er arvet, godt brukt og limt i sålene. Men det gjør ingenting, for vi, til tross noe begrensede midler, er en  liten sammensveiset gjeng, med et felles mål. Idrettsglede.

( Det betyr så lite at utstyret er gammelt, når heiagjengen er verdens fineste. )

Og da startskuddet gikk, og poden gasset ut på første etappe satt en storebror hjemme og snakket med lillebror i telefonen. Lillebror som er ikledd ei arbeidsbukse med lommene fulle av verktøy, klar for å trå til om noe skulle skje. Potte tett av forkjølelse satt morfar hjemme på Sørumsand og fulgte rundetidene på nettet, mens han rapporterte til en noe nervøs mamma som befant seg midt ute på et jorde, med gjørme opp til øra. I depoet sto pappaen med verkende arm og krysset fingrene, langs løypa stod en smånervøs og stolt bestefar, og en stor kameratgjeng og heiet, og der ute, i det ene gjørmehullet etter den andre, over jorder, stein, skog og kratt, gjorde poden det han hadde kommet for å gjøre, det han har trent til i hele vinter. Han kjørte så leirspruten stod, og krøllene flagra. Gjennom til sammen 13 fartsetapper kjempet han med hud og hår, med knall og fall. Han satt fast i leira, og mistet tid. Kjørte seg inn, for så å miste festet, og ligge paddeflat under sykkelen midt i skogen. Hofta var skrubbet og blå, albuen klemt og hoven, og fingrene kalde.

( Når kroppen er øm, og crosseren er mer leirete enn en gjennomsnittlig potetåker, da er det godt gjort å hente frem de siste kreftene. )

Førsteplassen glapp med bare noen sekunder. Det gjør ikke noe. For etter mange timer med slit og strev, kjørte han inn til en meget respektabel 2. plass, av totalt 34 førere i hans klasse, og selv om han så veldig gjerne skulle stått øverst på pallen, var det en veldig glad og fornøyd pode som kunne ta imot årets første pokal, på premiepallen.

Og akkurat da, da han stod der og smilte med pokalen i hånda, i det sola endelig tittet frem mellom skyene, da kjente jammen meg denne mammaen et par gledestårer på bollekjakan. For den andreplassen, den er så fortjent. Her ligger det mange timer med iherdig egeninnsats bak. Utholdenhets og styrketrening, taktikk og teknikk. Bak denne andreplassen står et bittelite team. En mamma og en pappa, noen fine hjelpsomme kompiser, og en brødregjeng som heier hverandre frem, og som virkelig gleder seg på hverandres vegne.

Og helt til slutt, nå som jeg likevel sitter her og tørker litt snørr og stolte gledestårer, så må jeg, på vegne av hele denne familien, bare nok en gang få takke alle som velger å støtte Nordvang motorsport. Alle som har vippset, og alle som har valgt å gi akkurat Nordvang Motorsport sin grasrot andel. Det betyr så uendelig mye. En dråpe i havet for de store lagene og foreningene, men for oss utgjør det forskjellen, og det er takket være dere at poden kunne stille til start i akkurat denne NM runden. Det gledes! Virkelig! Tusen, tusen takk.

En bedre start på sesongen kunne vi ikke ønsket, og nå gleder vi oss bare til fortsettelsen.

Tusen takk!

Mopedligaen. Et like sikkert vårtegn som hestehoven i grøfta, og linerla på tunet. De poppet frem som perler på ei snor (mopedistene altså), flere og flere for hver vårdag som gikk. Først kom de mest etablerte pøblene, de som tok lappen i fjor og allerede hadde en sesong med breisladd og bensinforbruk bak seg. Så kom årets kull. En etter en, nye for hver dag, etter hvert som de fylte 16 og bestod teoriprøven.

Som jeg fryktet dem! Mopedligaen. De tøffeste av de tøffe. Det ene øyeblikket var de som alle andre. Vanlige tenåringer med steinvaska Levis bukser med høy brettekant, stripete Ball genser i blasse pastellfarger, nok hårspray i den høye panneluggen til å alene forårsake hull i ozonlaget, og en felles frykt for gymlærer Brubak. Men så fikk de mopedlappen, og alt ble forandret. Det var som om de en etter en “joinet” en hemmelig klubb, og ble fryktløse over natta. For med blodtrimma Suzuki TS 50x fulgte en ny æra. Plutselig skulle Levis buksene klippes og rives i alle bauer og kanter, til de knapt hang sammen i restene av en buksesmekk og en innersøm. Pastellfargede Ball-gensere skulle dekkes av sorte skinnjakker med nagler, eller ei litt posete olajakke med lommer store nok til å romme ei feit lommebok med midlertidig kjørebevis, passbilder av alle vennene dine, Pusur skoledagbok, ei pakke Hubba Bubba, og en diger pumpeflaske Clynol hårspray, for å rette opp i hjelmsveisen og rottehalen ved eventuelle kjørepauser. Frykten for gymlærer Brubak forsvant som dugg for solen så fort de fikk lappen.

Igjen satt jeg. En kvistete, hengslete tenåring med nyføna kjøpekrøller. Hun som enda ikke på langt nær var komfortabel med de stadige forandringene i den hormonelle tenåringskroppen, og som i et forsøk på å få en 180 cm lang hengslete kropp til å fremstå som liten og nett gikk foroverbøyd som en skadeskutt elg. Hun som ikke hadde råd til pastellfarget Ball-genser, og som fikk kjeft da hun i et desperat forsøk på å være som “alle andre”, klippet opp ei sprett ny olabukse til det ugjenkjennelige med ei sløv kjøkkensaks. Hun som fremdeles fryktet gymlærer Brubak, og som var livredd for den fryktløse mopedligaen.

( Når du er 15 år, en meter lenger enn alle vennene dine, og den eneste uten stripete pastellfarget Ball-genser. 90 tallet altså…savner det ikke så veldig! )

Åh, som jeg fryktet dem. Disse tøffingene, de kuleste av de kule. De som stod på “Grillen” kveld etter kveld, med mopedene parkert på rad og rekke. Noen dro på bakhjulet nedover Jentoft-parken, andre stod på stasjonen og holdt utkikk etter lensmann Hestvik. Han som var kjent for å hytte med pekefingeren, og heve stemmen om han oppdaget en breisladd for mye. De erfarne fjorårsmopedistene kjørte ned til Kuskerudnebben for å kline med hverandre. De bytta på litt. I April klina Rånåsfossgutta med Blakerjentene. I Mai var det gutta fra Lørenfallet sin tur, mens gutta fra Rånåsfoss sjekket smårips fra Sørumsand. Og sånn gikk sommern, og innen høsten hadde alle klina med alle på rundgang, bortsett fra meg.

Hun som ikke hadde lappen, hun uten pastellfarget Ball-genser, og med ei bukse som mamma hadde lappet sammen med stoffrester fra gardinene Tante Mariann hadde på hytta, fordi “snille piker” ikke hadde fillete bukser, hun satt fremdeles ukyssa hjemme på jenterommet og ønsket seg snø i september, så mopedligaen skulle parkere doningene, og den trygge verden skulle vende tilbake.

( Når det stod en slik skummel doning på annenhver gårdsplass til hver fryktløse fjortis i hele bygda. Da var det vår. )

Jeg unngikk den skumle mopedligaen så godt jeg kunne hver vår, og senket skuldrene hver høst. Ble kanskje litt mer avslappet til de fryktløse jo eldre jeg ble, men fremdeles, i godt voksen alder kunne jeg titte bort på ungdommen med hullete olabukser og mopeder, og tenke at der, der står de fryktløse. De respektløse, unge lovbrytere med lite respekt for trafikkregler og gymlærere.

Og sånn gikk årene, med en litt hoven holdning til de unge bråkmakerne, helt til jeg en dag befant meg i sofaen på venteværelset på biltilsynet, med nervøs mage og fingrene krysset, for at mine egne poder skulle bestå teoriprøven, og endelig få lov til å kjøre moped. Og slik var det jeg møtte meg selv i døren. For i skrivende stund har jeg to fine gutter med hvert sitt flunkende nye førerkort, som til stadighet prutter rundt på bygda på hver sin “pill råtne” doning av en moped. De lakker og mekker. Garasjen og gårdsplassen fylles opp av den ene mopedisten etter den andre. Ungdommer, unge voksne jeg har kjent siden de var søte små førsteklassinger med dinosaurer og enhjørninger på genserne, og mistet melketenner oftere enn de byttet underbukser.. Sammen med kameratflokken, barndomsvennene, stiller de opp syklene på rad og rekke borte på “Grillen”. De ruser motoren, og legger inn en og annen breisladd da de kjører inn på gården om kvelden. I stuevinduet står pappaen og hytter med fingeren, akkurat slik som lensmann Hestvik i sin tid gjorde da han selv spolte opp grusveien inn på feltet i Lørenfallet.

( Når du vrenger livmora tre år på rappen, og 16 år senere innser at dine egne avkom er bygdas største rånere. #DenFølelsen )

Jepp, for måsamannen, mitt livs store kjærlighet, kanskje den mykeste, stilleste og snilleste mannen i verden, var i sin tid en av de fryktløse jeg så desperat prøvde å unngå, og alle mine fordommer har regelrett hoppet opp og tatt et kraftig jafs av min egen bakdel. (Metafor for “biti meg i ræva!” ) For jeg ser det jo nå, alle disse mopedistene jeg i alle år var så redd, de jeg har antatt å være fryktløse villmenn og villkvinner, de er kun en gjeng flotte ungdommer helt i startgropa av livet, som endelig får kjenne litt på frihetsfølelse og uavhengighet. Og uansett hvor kule de måtte være, hvor hullete buksene er, eller hvor mye eksospotta bråker og ryker, så er de fine folk. Fine ungdommer, alle med sine utfordringer, og sine styrker. Unger som takker for maten, gruer seg til matteprøver, og som motvillig tømmer søpla bare du maser lenge nok. Ikke fryktløse eller skumle i det hele tatt. Bare unge mennesker som tar små, forsiktige steg, og en liten breisladd, ut i voksenlivet.

( Tenk at jeg var dødsredd denne fryktløse mopedisten… Lite visste vel jeg at han et snaut tiår senere skulle befrukte meg i hytt og pine! )

Det tok meg syv sett kjøpekrøller, en oppklippet olabukse, og bare 41 og et halvt år å finne ut av det lissom…

“Hva driver du med nå da?” ropte gubben, og kikket bort på kjerringa som stod midt ute i skauen, med stjerten i været, og plukket kvist og pinner fra bakken. Så rister han oppgitt på hodet. “Vi har ikke plass bak i bilen til å ta med hele fordømte skauen hjem altså!” fortsetter han, men han aner ikke hvor flink jeg er til å pakke, hvor god jeg er til å finne plass der plass ikke eksisterer, når jeg har fått ferten av noe som helt sikkert kan brukes til noe lurt en eller annen gang, og som helt klart burde bli med hjem til måsahuset.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

( Rett fra skogen, og inn på kjøkkenet. )

Så der stod jeg, langt uti ingenmannsland, med stjerten i været og sanket nedfalne skatter fra skogen, mens gutta gasset som villdyr på crosser`ne rundt ørene på meg, siste skikkelige trening, og oppkjøring til NM kommende helg.

For egentlig stod jeg der mellom trærne, med et kamera i den ene hånden, og ei stoppeklokke i den andre, og prøvde å være en sånn sportsmamma som lever ut drømmen om sin egen tapte idrettskarriere gjennom ungene. Men så er ikke alltid hjernen min innstilt på motordur og høyt turtall, og ikke har jeg egentlig skjønt åssen stoppeklokka virker heller. Jeg bare later som. Trykker litt på noen knapper, gir tommel opp og roper ut tilfeldige rundetider, bare for å få fred. Fred til å tenke kreativt, og se et eller annet hobbyprosjekt i hver eneste lille mosedott og furukvist.

( Når kidden tror du følger stolt med på progresjon og rundetider, men du egentlig står og sikler på den pinnen midt i løypa. #IkkeAkkuratÅretsMor )

For mens gutta giret opp og ned, og la inn en og annen breisladd i løypa som fylte øynene mine med myr og jord så jeg potensiell julepynt i hver kvist og kongle, la stoppeklokka i lomma, og gikk på skattejakt. Og akkurat i det treninga var over, hadde jeg favnen full av godsaker som møysommelig ble stablet i bagasjen på en rusten kassebil, sammen med svette treningssokker.

( Dagens fangst. Her lukter det juledekorasjoner lang vei, sånn ca midt i April. Helt normalt! )

Mosedotter og kongler ble lagt i boden, og jeg har masser av planer og ideer for årets juledekorasjoner. Det haster ikke, bare kjekt å ha liggende. Pinnene derimot, tørre, fine, solide og værbitte pinner med fin patina, de måtte jeg bruke med en gang. Så mens podene, vel hjemme igjen, vasket crossere og treningsutstyr, satte jeg meg godt til rette på terrassen, og mekket et par pyntestiger.

( Når “Huldra” har sommerfrissert bikinisonen, og hele “hønedotten” ligger igjen… Kan bli stilig julepynt, si. )

Noen pinner, litt hyssing eller naturtråd, og litt gøyal musikk på radioen er alt som skal til for en liten, vellykket hobbyøkt ute i solskinnet, og en kaffekopp, en kokosbolle og en halvtime senere var to pyntestiger klare til å tas i bruk. Nå brukes vel ikke egentlig mine til pynt, mer som oppbevaring. En på kjøkkenet til oppheng av kjøkkenhåndklær og kluter. Kjekk å ha stående på benken da kjøkkenet i måsahuset er bittelite og veggplassen minimal. Den andre henger på den gamle stigen i gangen, for oppheng til favorittskjerfet, og de fine selbuvottene jeg har ått av en vassekte trønder. Stige på stige, kanskje litt smør på flesk, men jeg synes det ble stilig.

Vil du lage din egen pyntestige til dill-dall og annet gøy, men ikke riktig vet hvordan, kan du bare bla deg igjennom det kommende bilderaidet med en enkel forklaring.

Sank sammen en raus bunt værbitte pinner eller drivved.

Finn frem hyssing, saks, kaffe og kokosbolle. Bløtkake går også greit.

( Hvordan kan man skille toppbloggere fra amatørbloggere? Se på neglene. Ikke akkurat sponsa… )

Surr hvert “stigetrinn” på med hyssing eller naturråd, og knyt godt fast.

Du velger selv hvor lang og bred stigen skal være, og hvor mange trinn den skal ha.

Klar til bruk.

Tadaaa. Enkel stige på kjøkkenet, til oppbevaring av kluter og koppehåndklær.

Og en i gangen, til skjerf og votter. Stige på stige, smør på flesk.

Ønsker alle som titter innom en kreativ onsdag, med eller uten pinner og mosedott.

Vi blogges.

“Til sommeren!” tenkte jeg. “Til sommeren har den verste sorgen lagt seg.” Jeg var overbevist om det, der jeg satt og holdt henne i hånden den dagen i April, at til sommeren, da var jeg sikkert glad igjen. Da skulle livet være som før. Jeg skulle le akkurat som før, feste til langt på natt slik som før, være bekymringsløs slik som før. Ta ungdomstida litt tilbake. Til sommeren. I mitt hode, akkurat der og da, skulle sorgen altså vare et par måneder, og så skulle livet kjennes normalt igjen.

Hun var jo tross alt en voksen dame, tenkte jeg. 41. Hadde rukket å leve, oppleve verden. Hadde tross alt vært på Mallorca. Trøstet meg litt med det. Lovet henne å leve mitt liv. Ta vare på de vi begge var glade i. Oppføre meg pent, bli noe. Få barn, være en god mamma. Og alt dette skulle jeg selvsagt, tenkte å starte så fort det ble sommer, når sorgen hadde lagt seg.

Men mitt første møte med virkelig sorg skulle vise seg å slå meg litt i bakken. Ikke fordi jeg ikke taklet det å miste noen, for det gjorde jeg, slik de aller fleste av oss gjør når vi må. Men fordi jeg bare antok at livet uten henne skulle bli omtrent slik som livet var med, og fordi jeg satte et tidspunkt for når sorgen skulle slutte. Jeg som ikke engang enda hadde fått erfare hva sorg var. Man tror man vet så mye når man er 21. Føler seg voksen, nesten litt ovenpå. Det er først nå, to tiår, og det som kjennes ut som et helt liv senere at jeg forstår hvor ung jeg egentlig var, og hvor lite jeg egentlig visste. Hvor ung hun var, ikke minst.

I dag er det 20 år siden hun sovnet inn. Hun, er mamma. En livsglad, positiv dame på 41, med flammende rødt kort hår. Farget slik fordi friserdamen sa hun var en “klassisk høst”. Hun som alltid smilte, hun som alltid hadde en sånn indre ro, og en positiv utstråling som smittet over på alle rundt. Hun som var kreativ, og så inderlig snill. Hun som var redusert til en skygge av seg selv etter snaue to år med sykdom, og som sovnet stille inn på et sterilt sykehusrom, mens verden våknet til liv av våren utenfor.

Og der satt jeg, bare timer før hun døde, holdt henne i hånden, studerte det sovende ansiktet, hørte den korte, rolige pusten, og tenkte at jeg gledet meg til sommeren, for da ville sorgen ha sluppet taket.

Og så var hun borte. Litt utpå kvelden, denne vårdagen i April. Det første jeg kjente på var den enorme lettelsen. Endelig. Ikke mer smerte, ikke mer sykdom, ikke mer sykehus. Umiddelbart etter kom den dårlige samvittigheten. Hadde jeg virkelig kjent på lettelse? Så kom tårene. Sorgen. Det å erkjenne at hun virkelig var borte. Aldri mer skulle snakke med. Ikke kjenne varmen i klemmene, eller høre latteren. Ostekaka. Jeg hadde jo ikke fått oppskriften på ostekaka. Sånne ting, helt vanlige ting. Ting man trodde man hadde all verdens tid til senere. Plutselig blir de kjempeviktige, og så er det for sent.

Så kom sommeren, da jeg skulle være ferdig å sørge. Men jeg var ikke det. Ikke det at sorgen var altoppslukende og tung hver eneste dag, men den var der. Den forsvant ikke med sommeren slik jeg hadde planlagt. For morgensola på trappa minnet meg om henne. Det kalde vannet fra Glomma, steinknausene og sanden på Bingsfoss-stranda minnet om henne. Jeg savnet lukten av henne, angret på at jeg hadde kastet parfymen hennes. Den jeg synes var altfor sterk og overveldende når hun brukte. Nå vurderte jeg å kjøpe en flaske, livredd for å glemme hvordan hun luktet. Bakte utallige ostekaker, men ingen smakte som hennes.

Sorgen la seg til slutt. Jeg husker ikke helt når, men det var i hvert fall ikke den sommeren. Innimellom savnet jeg henne. Særlig de gangene jeg følte at jeg hadde oppnådd noe, og ville dele det med henne. Når vi kjøpte huset, og når jeg plantet tulipanløk i blomsterbedene. Da jeg ble gravid, fikk guttene. Da savnet jeg henne, fordi jeg ville dele gledene.

Men som med sorgen, avtar også savnet, og til slutt sitter man igjen og gleder seg over minnene. Og slik har det vært i mange år nå. Det kan gå hele dager uten at jeg tenker på henne, og når jeg gjør det er det ikke med overveldende sorg eller savn. Det er med glede. Jeg holder minnene levende ved å tenke på henne, deler henne med gutta hun aldri fikk møte. Noen ganger snakker jeg med henne og. For noen år siden gikk naboen gjennom sin samling av parfymer. Jeg fikk “lukte mamma igjen”. Red Door fra Elizabeth Arden. Parfymen kjentes ikke lenger overveldende og tung ut. Den bare minnet om henne, og jeg kunne se ansiktet, det røde håret og smilet så klart for meg. Tante Mariann sin ostekake smaker akkurat som mamma sin. Det er så fint å kunne kjenne på at livet er godt, også uten henne, og jeg kjenner bevisst på det hver eneste dag, men akkurat i dag har jeg kjent litt på sorgen igjen. Om enn bare for en liten stund.

For akkurat nå, på dagen 20 år etter at hun døde, er jeg akkurat like gammel som det hun rakk å bli. 41. Og tenk at jeg tenkte hun var voksen, at hun hadde levd livet. For her sitter jeg, og føler at livet akkurat har begynt. (Og jeg har ikke vært på Mallorca engang!) Og det får meg til å tenke på hvordan hun må ha hatt det. Da legene gav opp, og da livet skulle slutte. Så akkurat i dag, kom sorgen litt tilbake, men det her helt greit. For den er ikke overveldende og altoppslukende, bare en påminner om hva som har vært. Og sorg betyr jo at man har elsket, at noen har vært elsket. Og det var mamma. Elsket nok til at historiene om henne blir fortalt daglig. Nok til at folk som kjente henne smiler når de tenker på henne. Nok til at en liten jente med de samme lyseblå øyene som henne, en liten skatt av et menneske, nå bærer hennes navn. Nok til at jeg, to tiår, og det som kjennes ut som et helt liv senere, fremdeles kan kjenne litt på sorgen som bare skulle vare over sommeren.

I dag savner jeg deg mamma, og jeg skulle ønske jeg kunne fortalt deg det.

Det er rart det der, hvordan hjernen er på sitt aller mest kreative når det egentlig ikke passer. Når kroppen er sliten, og hodet verker, når resten av verden sover, da skrur denne hjernen seg på, og jobber som en dampveivals gjennom natta. Innredning, maling og fargevalg, hagemøbler, tegning, små syprosjekter, og oppskrifter. Særlig oppskrifter. Ideene kverner rundt i hodet som en karusell på et omstreifende tivoli. Natt til i går, mens gubben snorket på venstre side av dobbeltsenga, og siklet litt på hodeputa med ansiktet vendt mot meg, fikk jeg plutselig lyst på en sånn god gammeldags hvetestang. Sånne som mormor brukte å lage i det gamle kjøkkenet på Riis. Også fikk jeg lyst på nystekt brød med smør og bringebærsyltetøy. Og på softis med tuttifruttistrø.

Er det rart det er vanskelig å gå ned noe kilo sier jeg bare, når til og med tankene midt på natta også i all hovedsak består av hva jeg vil dytte i kjeften så fort jeg står opp om morran.

Men så er det sånn med baking da, og med matlaging for øvrig, at jeg finner det avslappende. Så da passer det jo ganske så bra, å sette en gjærdeig på morningen, etter en sånn over snittet kreativ og tidvis søvnløs natt. For mens man står der og elter og kjevler, former og smaker, så vandrer tankene, skuldrene senkes, og lukten av bakverk som sprer seg i huset minner om glade dager i mormorhuset, bare føtter i nyklippet gress, og varme klemmer som luktet rulletobakk og kamferdrops.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I går ble det to hvetestenger av en og samme deig. En salig smaksblanding av alt jeg hadde lyst på den natten jeg var så fysen at jeg ikke fikk sove.

Grunndeigen er som alltid en vanlig søt gjærdeig, og oppskriften er som følger:

• 6 dl melk
• 150 gr smør
• 2 ss honning
• 1 pk fersk gjær
• 2 dl sukker
• 2 ts kardemomme
• 1 kg hvetemel (pluss litt til utbaking)
• heves under plast til dobbel størrelse, ca en time.
• etterheves i ca 40-60 min under et håndkle.

Stekes midt i ovnen på ca 220 grader, i 10-15 min. Avkjøles på rist.  

Deigen heves til dobbelt størrelse, og er klar til å bakes ut. Deles i to like store emner.

Til “bringebær-drømmen” kjevles det ene emnet ut til en firkantet leiv, ca en halv cm tykk.

Smør bringebærsyltetøy langs kantene. Vær gjerne litt raus med syltetøyet, om du ønsker rikelig med smak av sommer.

Rull hver fylte ende innover mot midten.

Legg opp ned på bakepapir kledd stekebrett.

Gå inn i akutt karate-kid modus og gi rullen et par heftige karateslag på midten, slik at det danner seg en smal grop langs hele rullen.

Fyll karate-søkket med vaniljekrem. Jeg er lat, og bruker ferdig vaniljekrem. Smaker digg fordet!

Den andre halvdelen av deigen kjevles ut til en 1cm tykk lang leiv. Legg rikelig med vaniljekrem på midten. Heves under plast på et lunt sted i ca en time.

Stekes på ca 220 grader midt i ovnen, i ca 10-15 minutter. Avkjøles på rist.

Den klassiske varianten får et raust lag melisglasur. Fordi måsagubben ikke er spesielt glad i kokos, som er ganske vanlig å ha på slike hvetestenger, gikk vi for tuttifrutti strø. Smaker godt, knaser herlig mellom tenna, og er dekorativt. Hadde jo passet bra på kakebordet til 17 Mai.

Fersk hvetestang…oh lord lissom!

Bringebær-drømmen ble min, og guttas favoritt denne gangen. Toppet med melisglasur og friske bringebær. Enkelt, og kjempegodt 🙂

Når du ikke har gått bakeblogger-skolen, og får med hånda til den grådige 17 åringen på bildet!  #NybegynnerFeilAss

Og sånn kan det gå. Mens gubben snorker og sikler på puta midt på svarte natta, blir en ny bake-ide til i et overtrett kjerringhode. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. OK da, så gagner det kanskje ikke bikinikroppen, men det var godt for ganen.

Skal du bake noe snadder denne uka?