Det har ikke blitt mange blogginnlegg denne uka. Helt greit, på mange måter, men litt kjipt også. For jeg slapper av med bloggen, senker skuldrene når jeg skriver. Likevel kjennes det av og til litt rart, nesten litt flaut, å skulle dokumenter stort og smått, i det vide og det brede, om dette helt vanlige A¤ livet. Noen ganger starter jeg på et innlegg, også tar jeg meg i å tenke “Hvem vil vel egentlig lese dette?”, og så sletter jeg igjen. Derfor ble det lite blogging denne uka, lite skriverier, selv om det sikkert er mye jeg kunne fortalt.

Om jeg skulle dele alle de små øyeblikkene akkurat når de skjedde, da kunne jeg fortalt om mandagskvelden. Da vi alle fem her i måsahuset lå som slakt på hver vår sofa, med hver vår mobil , og med hvert vårt sett ørepropper. Den kvelden vi var deilig usosiale etter en lang og varm dag, men også passelig kjedelige. Jeg kunne fortalt om gubben som skifta til badeshorts, stelte seg i døråpningen mens han dinglet med bilnøklene og ropte “Sistemann inn i badeshortsen er ei sinke!”

Og fordi konkurranseinstinktet er relativt stort blant brødrene her, tok det ikke mer enn 20 minutter før vi alle lå og fløt i vannskorpa på Kirkevika, helt til kveldsola ble borte.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

( Å bade i tjernet, helt til sola går ned. )

Jeg kunne fortalt om pakken som lå i postkassen på tirsdag. En sånn hverdagsglede, en overraskelse. For noen har fått med seg at denne dama er over snitet begeistret for både polkagriser og lakris, og hadde funnet de to smakskombinasjonene i et og samme godteri. Oh lykke, sier jeg bare. Så da ble det godis, på en helt vanlig tirsdag. Jeg kunne fortalt at jeg gjemte det for gutta, så jeg slapp å dele, men da ville jeg fremstått som en skikkelig dårlig mamma, en egoist, så det velger jeg å ikke fortelle noen 😉

( Pakke i posten, bare fordi. Heldige meg! )

Jeg kunne fortalt om mellomste poden som trakk sitt verst tenkelige tema til Norsk muntlig eksamen, og om mora som stresset mer enn poden. For poden selv var bemerkelsesverdig rolig og fattet, og hadde ikke engang vett på å være nervøs, mens mora fløy rundt i måsahuset som ei hodeløs høne, og kaklet m øving, og skriving, og Ivar Aasen i hode og ræ….  Men han som skulle ha eksamen, han var rolig som skjæra på tunet, og bare liksom” Mutter, chill a, serr!!” Og poden fikk rett han, for det gikk da så fint atte, og mens han feiret med gutta på “grillen” borte i gata, satt mora med skjegget i postkassa, og tenkte at eksamensnerver er jammen ikke for pyser, ikke engang de pysene som slett ikke skulle ha eksamen.

( Eksamen, det er chill… )

Jeg kunne fortalt om latterkrampa som tok meg og måsagubben da vi dro for et kveldsbad alene midt i uka. Da vi satt på krakken i strandkanten for å tørke, og egentlig skulle være påtatt romantiske, men lo så tårene trilla da gubben blenda både småfisk og tilfeldig forbipasserende badegjester med bygdas hviteste ben. Hvis ikke han kvalifiserer til en sponsa sydentur, så vet ikke jeg.

( Når sola ikke når inn i garasjen! )

Jeg kunne fortalt om den dagen jeg endelig turte å bruke kjolen jeg kjøpte for snart tre år siden. De som var for vågal i mønsteret, den som viste for mye kløft, den so ropte “se på meg!” Så ble den liggende i skapet, for jeg er jo ikke noe kjolemenneske, har ikke kjolekropp. Men denne uka brukte jeg kjolen. Vågale kvinnemenneske. Jeg rocket det mønsteret, og den kløfta, og jeg følte meg fin. Jeg var på jobb i kjole, på butikken i kjole, på møte i kjole, og jeg plukket prestekrager i kjole.

( plukke prestekrager i kjole. )

Jeg kunne fortalt at jeg har jogget nesten hver kveld denne uka, og at det gjør underverker for nattesøvnen. Jeg jogger verken langt eller fort, men det er en liten seier hver gang likevel. Minsten og mutter`n trener stort sett sammen. Vi trasker opp den bratteste og lengste bakken i skogen, så sykler han ned, mens jeg løper. Vi har funnet en greie, noe vi gjør sammen, og det er så fint. Det var fint helt til han stupte over sturet, og jeg snubla i ei diger trerot. Vi måtte kjøpe plaster på vei hjem… Kaler oss vågale, og føler oss kule. Ganske fint egentlig, tøffe med blåmerker, skrubbsår og plaster!

( Må skryte uhemmet av seg selv på alle sosiale medier! )

Jeg kunne fortalt om katten som har lært seg å kjenne igjen lyden på guttas mopeder, og som løper til porten og speider mot veien hver gang de kommer hjem. Jeg kunne fortalt om hjerteformede stener på stranda, og middager ute i solskinnet på terrassen, om en skolegård som er full av musikk og våryre elever, klare for en etterlengtet sommerferie. Jeg kunne fortalt om telefonsamtalen med tante Mariann, at jeg nesten begynte å gråte bare fordi hun vet å bry seg akkurat nok om de små tingene, og alltid er på tilbudssiden. Jeg kunne fortalt om alle små bilder og videoer jeg fr på snapchat av vesle tantejenta, so jeg ikke klarer la være å smile av. Lille skjønningen til tante. Jeg kunne fortalt om den tidligere kollegaen som stoppet innom på vei hjem fra butikken, og hvor fint det var å snakke litt om alt og ingenting, en halvtimes tid i sola.

( Nå menneskene dine ikke er langt unna, og du øyner håpet om å bli klødd på magen. )

Jeg kunne fortalt om fredagen, da bilen var full av tenåringer som ville bade, og som synes det var helt greit at vi gamlingene ble med. Gutta og kompisene, kule som bare tenåringer kan være, men lekne som småunger i vann. Stuping, svømming, lekeslossing og latter, og gubben og jeg, vi bare satt der og opplevde det hele på nært hold. Lykken det er å vite at gutta har hverandre, og gode venner. Det kunne jeg fortalt om.

( Skulle ønske alle hadde en slik fin gjeng. )

Så kunne jeg fortalt om kanelsnurrene som akkurat er tatt ut av ovnen, og om lydene i andre etasje som vitner om at syvsoverne er i ferd med å våkne. Det blir snurrer til frokost, søndag er kosedag. Så bærer et ut is solen, nye den før regnet som er spådd i natt. Jeg kunne fortalt at jeg gleder meg til å sovne med regndråper trommende på vinduet, og lukten av sommer-regn midt på natten.

Alt dette unne jeg fortalt om, i små blogger hele uka, men så ble de samlet opp til et søndagsinnlegg istedet. Kanskje ikke så spennende for deg som leser, men jeg synes det er fint å se tilbake på alle små hverdagsgledene.

( Markblomster på stuebordet. Sommerlykke! )

Håper uken din var full av fine ting du kunne fortalt om, og at uken som kommer blir full av fine øyeblikk, og hverdagskjerlighet.

Vi blogges.

Skulle bare være venner, passet ikke å være kjærester akkurat da. Var så mye annet som skjedde i livet, måtte være tilgjengelig på andre arenaer. Følte meg egoistisk da jeg ble forelsket likevel, fikk dårlig samvittighet for å bestandig tenke på deg, når tankene burde være et helt annet sted. Men mamma, som var den tankene burde vær hos var klok, og glad på mine vegne. For jeg hadde aldri vært skikkelig forelsket før, ikke før jeg møtte deg.

Det lå aldri i kortene at jeg skulle falle for akkurat deg heller, for du var egentlig aldri “prinsen i drømmene” mine. Ikke høy, mørk og romantisk. Høy, ja, men lys, litt sjenert, og alle forsøk på romantikk ble litt sånn halvhjerta.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så fort jeg åpnet hjertet var det ingen vei tilbake. Å være to var så veldig mye bedre enn å være en. Trygt. Spennende, lekende, men aller mest trygt. Jeg forstod tidlig at dette var riktig, ikke bare en flyktig forelskelse, men noe godt og varig. Og sånn ble det.

( Når du finner den rette gubben er det bare å “bure han inne!” )

Det tok ikke mange årene før vi var “etablert”. Flyttet fra hjembygda, kjøpte hus på “måsan”. Det skulle bare være en start. Kjøpe noe billig, komme inn på boligmarkedet, kanskje oppgradere etter hvert. Den første sommeren malte vi huset rødt, og plantet et epletre, følte oss voksne. Den andre sommeren ventet vi vårt første barn, følte oss ikke voksne lenger, bare usikre. Men det ble så fint. Så fint at vi ventet barn den andre sommeren også, og den tredje.

Følte oss voksne igjen, og trygge. For ingenting er mer sikkert, enn at det å velge deg som pappa til mine barn var riktig. Så rolig, bestandig, akkurat passe streng, men mest leken. Og så inderlig stolt av guttene vi har skapt sammen. Jeg ser det på deg, hver gang du er sammen med dem. Kjenner jeg smiler så det nesten gjør vondt, når du titter bort på dem, dulter meg litt i siden, og hvisker ” Tenk at de er våre!”.

( Disse fine. Tenk at de er våre. )

Giftemål var aldri viktig, likevel kjentes det riktig å gjøre det. Det var jo oss to likevel, så hvorfor ikke formalisere det. Vi giftet oss på kanskje den varmeste junidagen det året. Åpne sandaler, en billig sommerkjole, i hagen til sorenskriveren, og det var det. Enkelt, fint og riktig.

Jeg tror ikke du har husket bryllupsdagen en eneste gang etter det. Er fremdeles ikke kongen av romantikk. Det er greit. For det finnes så mye kjærlighet i hverdagen, at ingen blomsterbukett i hele verden teller mer. Når du tar hånden min rett før vi sovner. At du holder rundt meg når vi våkner. At du alltid låser døra om kvelden, fordi jeg glemmer det. Når du skifter dekk på bilen i regn og sludd, når vi ser på hverandre og smiler av det samme, uten å si noe. Når du kjører og henter guttene våre, uansett sted og tid. Når du sagde ned epletreet vi plantet fordi det forstyrret tv-signalene under Håndball VM. Alt dette. Alle disse årene. Det er kjærlighet. Hvem trenger vel de store ordene, når handlingene taler for seg.

Vi bor fremdeles i det lille rødmalte huset, det som bare skulle være en start. Vi kom ikke videre. Det er verken stort eller flott, men vi har landet her likevel. Gutta begynner å bli store, vi er eldre. Likevel sitter jeg her og kjenner at jeg i dag, som den gangen, gleder meg til å holde deg i hånden når vi sovner i kveld. 20 år som deg og meg, og i dag, 16 år som Herr og Fru.

Elsker deg, måsagubben.

Fikk ikke sove lenge i dag heller. Kan skylde litt på varmen, men kanskje aller mest på hodet. Tusen tanker som svirrer, mange følelser å kjenne på. Mest av alt glede, og det er jeg så takknemlig for akkurat nå. For også denne uka har jeg kjent på frustrasjonen, delvis også sorgen over ting som er ute av min kontroll. Hva jeg sier, hva jeg eventuelt gjør, vil ikke ha noe utfall enten den ene eller den andre veien. For en som er vant til å ha ganske så kontroll på de fleste situasjoner, da særlig på følelseslivet, er det vont, for man blir så hjelpeløs.

Likevel kan det ofte gjøre godt å bare holde hender en stund, være stille sammen. Stryke litt på ryggen. Ligge litt på et teppe i gresset sammen og ikke si stort, bare være. Mer enn noen gang kjenner jeg på en enorm takknemlighet for den lille familien min. Oss fem, her hjemme i måsahuset, her er takhøyden stor, og vi har det godt. Her er alle følelser lov å vise, og stemningen er bare varm og god. Her hjemme, sammen, glemmes liksom alt som skjer utenfor. Og akkurat det har gjort også denne uka til en god uke, for det har ikke bare vært et fint, men flere fine øyeblikk hver dag. Alle verdt å ta vare på, gjemme inne i hjertet, og ta frem når man trenger noe å smile av. Jeg har smilt hver dag denne uka!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Kveldsbad ved tjernet på Mangen, med disse fire. Skrudde av telefonene, pakket med oss håndklær, og dro. Svette og slitne etter en lang dag. Det stolte gliset til pappaen som for første gang noensinne “hæla” før gutta. Småfisken som svømmer rundt bena, masse å oppdage, selv om alle har sett det før. Varmt vann i vannskorpa, iskaldt på bunnen. Latter og lek, selv med store barn. Det fikk meg til å smile.

Markblomster i grøftekanten. Skulle egentlig bare sykle bort på butikken for å kjøpe epler. Fikk så lyst til å bake noe nytt, eplebrød. Matlei i varmen. Stoppet og parkerte sykkelen inntil en lyktestolpe på vei hjem. Stod med stjerten i været ute i det lange gresset og plukket markblomster. Ikke en liten bukett heller, men nok til å fylle en hel bøtte. Fargene, luktene, det fikk meg til å smile.

Vente på bussen til Oslo. Ville egentlig ikke. Hvem vil vel forlate bygda en varm sommerdag for å forville seg ned i folkekaoset og varmen i Oslo sentrum. Glad det ble gjort likevel, for nå er endelig en ny MR tatt av begge føttene, og det er bare å vente på resultatene og krysse fingrene for at begge føttene er ferdig reparert. På bussholdeplassen var det en ledig plass i skyggen, og jeg hadde på kjole og hvite tøysko. Det fikk meg til å smile.

Ble hentet i Lillestrøm av gubben den dagen, slapp å ta bussen helt tilbake til Bjørkelangen. I bilen luktet det mat. Kjørte med vinduene helt nede gjennom Lillestrøm, og stoppet på Fetsund lenser for å spise medbrakt middag, bare gubben og jeg. En fin overraskelse, et bittelite avbrekk i hverdagen. En time alene nede på brygga, god mat, sol og hverandre. Smil!

Sliten etter å ha trasket rundt i Oslo, og på jobb. Kom hjem til nyvasket hus, og klippet gressplen. Gutta hadde ordna, bare fordi. Sånne gleder, de gleder nesten mer enn noe annet. Tok en kald dusj, flatet ut på sofaen i den kjølige stua, leste i boka helt til øyelokkene var tunge og klokka mye. Smilte nesten i søvne den kvelden!

Kveldstur med eldstemann, midt i uka. Bare bråbestemte oss for å ta på joggeskoa, og rusle rundt på Bjørkelangen. Skravle om skolen, hammer og spiker, alt som opptar den fine unge mannen han har blitt. Stoppet på Coop, kjøpte iste og boller, og satte oss på en krakk i skyggen i gågata. Nesten ikke folk ute, kun noen få kjente ansikter. Kvalitetstid, sånt man kan smile av.

Å komme hjem fra jobb, og klatre over et fjell av kjente og ukjente sko. Hele hagen, og huset fult av ungdommer, gutter og jenter. Bare blide ansikter. Volleyballturnering i hagen, pølser på grillen, akkurat nok til alle. Og jeg trengte ikke løfte en finger, annet enn å blande flere saftmugger en jeg kunne telle. Åpent hus, akkurat slik vi en gang ønsket det for de den gang små gutta våre, slik har det blitt. De er heldige, og det er jammen meg fint å tenke på. Smilte lenge denne dagen.

Fikk en liten jobb av lokalavisa, skrev en blogg om helgens rally. Alltid artig å se egen tekst og egen tegninger på trykk. Hadde aldri, for noen få år tilbake, i mine villeste fantasier, sett for meg at det skulle skje. Så gøy, og bitte litt stolt. Så da smilte jeg.

Den kvelden minsten spurte om vi ikke kunne, bare han og jeg, dra å bade på Langvannet etter skolen dagen etter. Så da gjorde vi det. Kom hjem fra jobb og skole, hoppet inn i badetøy, pakket med mat og drikke og syklet til Lierfoss. Tråkket i bratte oppoverbakker gjennom skogen, og var helt alene ved Langvannet, bare han og jeg, helt til kvelden. Kanskje den fineste dagen denne uka. Bare minsten og mutter`n . Svømte ut til flytebrygga, og ble liggende der i over en time, helt til sola svidde på ryggen, og vi svømte inn til land igjen. Skravlet, spiste matpakker, og jordbær, skravlet mer, og badet enda litt til. Hoppet fra brygga, øvde på å stupe. Fine lillegutten min og jeg. Bredt smil hele dagen.

Hoppe fra brygga, uten å tenke på sommerkropp, matchende bikinideler og eleganse. Kan jo ikke annet enn å smile litt av det og. Ugrasiøs, men ganske så lykkelig.

Pusekatten som er helt slått ut av varmen, og som flater ut i skyggen, i hjørnet på sofaen ute på verandaen hver eneste ettermiddag. Orker ikke engang å tigge til seg grillmat selv om lukten av kylling garantert river litt i kattesnuta. En sånn utslått pus, på fange i skyggen, det lokker frem smilet!

Så mye solkrem, svette, iskaffe, grus, skogsvann og vind i håret at man trasker rundt i bygda som om man heter Lillbabs, synger svenske poplåter, og året er 1987. Gliser og smiler. Sommersveis, orker ikke prøve engang.

Orke og jogge sånn litt utpå kvelden, akkurat i det sola går ned, det klarner hodet. Da legger man lokket på alt man ikke kan kontrollere, også smiler man likevel. Og sånn var uka. Varme, fine barn, fin mann, trette pusekatter, bading i stille tjern, joggeturer, visne løvetann, og fine markblomster. Smaken av sommer i måndeskiftet. Tanker , tårer og aller mest smil. Tror jeg skal si meg fornøyd med det.

Håper du har smilt denne uka, og at de blir mye å glede seg over i uka som kommer. Vi blogges.

En av tingene jeg kanskje husker aller best fra egen barndom, er alle de små timene vi hadde sammen som familie. Bare mamma, pappa og jeg. På vinterstid var det skiturene, grille pølser på bål, og lukten av sterk kokekaffe fra en gammel kjele. Sommerkvelder ved stille tjern. Kano på Varsjøen, finne en liten bukt, bade. Disse små utfluktene på varme kvelder, når kroppen var seig av solkrem, og alt luktet sol. Sovne utslitt i bilen på vei hjem, bli båret i seng. Minner.

Og her om dagen kom disse minnene bare kastet over meg igjen. En helt vanlig hverdag, og ikke er det skikkelig sommerferie enda engang. For midt i guttas tentamen og eksamenstress, midt oppe i alle gjøremål, i husvask og innleveringsfrister, bare stoppet vi opp.

“Vi stikker og bader!”

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så skrudde vi mobilene på lydløs,  stappet det som var av gutter, håndklær og solkrem inn i den litt slitne varebilen, og kjørte gjennom skogen på jakt etter et stille tjern å duppe tærne i. Og mens vi satt der, litt trangt og sammenklemt i den gule kassebilen, kom aller minnene fra fortidens somrer tilbake. Lukten av solkrem, myggstikkene som klør, bare tær i åpne sandaler, en flagrende sommerkjole, og håndklær som er litt stive, men lukter vaskemiddel og frisk luft etter å ha tørket på snora hele dagen.

Og plutselig, midt ute i skogen, og likevel bare noen minutters kjøretur hjemmefra, finner vi en av bygdas mange små perler, parkerer bilen og tusler ned til vannkanten. Helt alene, bare vi. Ingen andre familier ute i samme ærend. En liten stund blir vi bare stående å se på det blikkstille tjernet. Høre humla suse, og ser at den eneste skyen på kveldshimmelen er så tynn at den nesten er gjennomsiktig. Nydelig.

Det er så rart å stå slik å kjenne på barndomsminnene, huske så godt somrene som var for så mange år siden, så tydelig. Som om det var i fjor. Og nå står jeg her med min egen lille familie. Jeg er mamma, det er nå vi skaper våre minner, sommerminner som gutta en gang, forhåpentligvis, vil huske når de er ute å bader med sine barn. Rart.

Vannet er nydelig. Tenk det, så varmt vann, og fremdeles er det bare Mai. Fra steinknausene og stupebrettet ser vi små fisker som leter etter mat i vannskorpa, og øyenstikkere i imponerende farger svirrer rundt rett over sivet. Vi er nesten bare noen steinkast hjemmefra, likevel kjennes det ut som om vi er på ferie.

Gutta er fulle av dumdristig ungdommelig mot og hopper uti uten å kjenne på vannet først. Ler litt av oss “gamlisene” som trenger noen minutter til å “manne oss opp!” Ved et stille tjern blåser jeg i om sommerkroppen ikke ble klar i år heller, og stuper fra brettet så bikinitrusa nærmest ruller helt ned til helene. Den hvite rumpa gir gjenskinn i vannskorpa og blender både småfugl og fisk. Gutta ler, gubben ler. Gjør ikke noe. Svømmer til midten av tjernet og tilbake igjen, stuper flere ganger. Det konkurreres i bomba, hvem får det største plasket. Pappa vinner alltid, litt rått parti det der egentlig. Sitter på samme stein under samme badehåndkle og kjenner kveldssola varme i ansiktet. Spiser brødskiver med Nugatti. Rart hvordan all mat smaker nydelig ute.

Minsten vil ikke ut av vannet, protesterer litt når det er på tide å dra hjem. Kjører hjem med vinduene åpne, og hele bilen lukter sol og sommer, enda det ikke er sommerferie enda.

I dag henger håndklær og badetøy på snora. Hverdag igjen. Men i kveld, litt før sola går ned, tror jeg jammen meg vi skal finne igjen feriefølelsen en gang til, og skape enda flere minner,  midt ute i skogen, ved et stille tjern.

Håper du skaper deg noen minner i dag.

Måsagubben klager aldri. Der hvor jeg fort kan syte og “offe” meg litt når dagene går trått, er han den rake motsetningen. Sier ikke stort, bare trekker litt på skuldrene, og fortsetter med sitt. Aldri sier han nei heller. Det er sjelden det bare er egne og familiens prosjekter som mekkes sammen i garasjen. Som regel er arbeidsbenken fylt opp av småting andre gjerne skulle hatt hjelp til å fikse, og måsagubben fikser. Det er fint med sånne mannfolk. Sånne som jobber, står på for andre, sånne som på tross av en helt vanlig, travel hverdag, likevel finner tid til andre. Tid til å mekke, tid til å lytte, tid til å bidra!  Men sånne mannfolk kan også bli slitne, selv om de ikke sier det. De som kjenner dem godt kan se det. Måsagubben har vært litt sliten i det siste.

Derfor har jeg lenge hintet i hytt og pine, om at vi burde bli flinkere til å ta litt ekstra vare på hverandre, kanskje finne på noe innimellom, bare han og jeg. Jeg snakker ikke om weekender i utlandet eller på høyfjellshotell, eller middager på dyre restauranter. Vi burde bare bli enda flinkere til å være oss to, noen timer nå og da. Helt siden sola begynte å varme for alvor i midten av denne måneden har jeg for eksempel hintet daglig om en liten softis date, men måsagubben er ikke en sånn som tar hint så innmari kjapt, og ikke er han spesielt romantisk heller. Selv ikke da jeg i helgen jogget en runde på Bjørkelangen, og fant ut at de faktisk selger softis her i bygda, fikk jeg med gubben ut på date.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

( Når du innser at du kanskje ikke giftet deg med en sånn cassanova… )

Men i går, på en helt vanlig mandag, klarte vi endelig å  hoppe av hverdagen et par timer, og det var så herlig. Kanskje ikke noe stort å blogge om, ikke spesielt spennende for andre å lese, men jeg vil notere det ned, slik at jeg om en stund, når dagene enda en gang går litt i surr og gjøremålene er mange, vil kunne logge meg inn her, og se tilbake på en spontan date, på en helt vanlig mandag.

For selv om måsagubben stort sett bestandig kommer senere enn meg hjem fra jobb, ble de ikke sånn denne dagen, og da hadde vi plutselig noen timer til rådighet. Ingen planer. Gutta var ute og drev med sitt, hadde allerede ordnet seg middag selv. Så vi vrengte innom butikken, handlet med oss litt av alt som fristet, og kjørte opp til tjernet.

Vi fikk hele brygga for oss selv. Og selv om romantikken kanskje ikke akkurat blomstret da vi var mer opptatt av den eldre bygdeorginalen som badet naken fra den andre brygga, og gjorde tøyeøvelser slik at solen skinte på steder hvor solen egentlig aldri burde skinne, så var det så godt å bare sitte der ved siden av hverandre på brygga. Plaske med bena i vannskorpa, holde hender, knise litt av han som aldri ble ferdig med å tøye ut, og spise jordbær rett fra boksen.

Vi satt der lenge. Hadde mobilene på lydløs, snakket om alt og ingenting, strøk hverandre på ryggen, og bare var tilstede. Pakket sammen akkurat i det sola hadde rukket å gjøre oss røde på skuldrene, for solkremen lå igjen hjemme. Det ble ingen softis denne dagen heller, men det gjør ikke noe. Så får vi heller ha den til gode.

Hjemme igjen var alt ved det gamle. Fremdeles små jobber i hagen, vedlikehold på huset, prosjekter i garasjen, og mennesker å ta vare på. Forskjellen er jo kanskje at alle disse hverdagslige gjøremålene, disse små stressfaktorene, blir enda lettere å takle, når man innimellom unner seg små avbrekk i hverdagen. Det skal ikke alltid så mye til.

Ønsker deg en nydelig dag. Håper du senker skuldrene litt denne uka.

Dreiv og titta igjennom noen blogger forleden. Man kan si hva man vil om bloggere av ymse sorter, om eksponering av barn, promotering av kosmetisk kirurgi og alt dette som folk diskuterer om dagen. Men en ting skal de ha, disse såkalte influenserene, og det er , at uansett hva du måtte mene og tenke om alt de legger ut, så er de aller fleste av dem ikke bare fotogene, men de tar fantastisk flotte bilder. OK, så er kanskje noe retusjert og photoshoppa litt her og der. En mage, ei kvise, ei høne på snei, men det hadde jo ikke vært så lett å “fikse på” bildene, om utgangspunktet ikke var nogelunde bra!

Så var jeg da altså ute og trimma litt her forleden, jobbet litt med egen bloggkropp, kjenner jo tross alt litt på presset og greier. Og mens jeg hadde en sånn bitteliten pause i jogginga, så slentra jeg litt langs grøftekantene, og tittet på blåklokkene som blomstra og løvetannen som avblomstra, og blogger som jeg er tenkte jeg jo at her måtte jeg benytte muligheten for å ta et sånn litt snedig, sukkersøtt bloggilde. Et som kan brukes i den nesten faste søndagsbloggen min, om ukas høydepunkter.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det verste er jo, at i det jeg litt sånn småflau drar frem mobilen for å knipse bilder ( Er så innmari redd for at noen skal se meg ta en selfie. Toppen av flaut! ), så tenker jeg inne i dette litt rotete hodet mitt, at dette bildet kommer sikkert til å bli ganske fint. Jeg har fått litt farge i ansiktet, hadde på trøye i den lillafargen folk sier jeg kler, bakgrunnen var sommergrønn og fin. Joda, alt lå til rette for en ganske så bloggbar selfie.

Fru Nordvang, med halvannet års erfaring som hobbyblogger satte rutinert mobilen på selvutløser, stilte inn på intet mindre enn fem bilder, sånn at jeg bare kunne holde mobilen, og la den gjøre resten av jobben. Nå var det duket for bloggerselfier!

Men så…

Bildet som liksom skulle hete “Make a wish” eller noe annet sukkersøtt bloggeraktig ble langt fra så vellykket i virkeligheten som det var inne i mitt hode. For ikke nok med at vinkelen på kameraet, altså sånn nedenfra og opp, avslører absolutt alle kroppslige mangler og skavanker i form av skrukker, trippelhaker, og porer på størrelser med rumpehull… Neida, dette uerfarne, ufotogene kjøtthue av en blogger klarte å blåse løvetann i motvind også!

Så etter å ha både sniffet og  svelget en halv løvetann, hosta opp en pollenball som ei gressende ku med en høyball i vranga, har jeg bare fått enda mer respekt for alle disse “perfekte” bloggerene vi elsker å “hate”! Ja, for det finnes folk, sånne som meg, som ikke engang all verdens retusjering og photoshop kan redde!

Logger av, og tar ei allergipille! Vi blogges. (kanskje)

På plattingen nedenfor verandaen, den vi bygget i fjor, skulle det nå etter planen ha stått et passelig stort basseng med stålkanter, slik at kattekreket ikke kunne punktere topp-ringen, slik som i fjor. Sånn ble det ikke, i hvert fall ikke enda. I likhet med rekkverket rundt, og porten vi har planlagt, må også stort basseng vente til feriepengene kommer. Kjedelige prioriteringer nå i varmen selvsagt, men nødvendige. Nå hadde vi jo heller ikke regnet med bassengtemperatur før i midten av Juni, men fyttikatta som denne måneden har levert varene. Denne uka ble bare en gjentakelse av den forrige. Egentlig kunne jeg kopiert forrige søndagsblogg om “ukas øyeblikk”, og postet det i reprise i dag. Sol, varme, familie, pusekatter, blomstrende syrin og jobb. Akkurat som i forrige uke, samme gamle leksa 😉

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

( Hobbyblogger flyter i barnebasseng en søndag morgen. Livet er fint det! )

I mangel på millioninntekt trasket denne frua bort på Europris med minstepoden på fredag. Skulle bare sjekke prisen på bassenget vi egentlig ønsker oss. De hadde ett igjen.  1299 kroner. For mye akkurat nå. Men siden plattingen bare er halvferdig fant vi ut at vi like gjerne kunne ta med oss et midlertidig basseng også. Raska med oss et sånt barnebasseng til 249 kr, kjøpte med oss en is, og rusla ganske så lykkelige hjemover. Blir da vel nedkjølt i et mindre basseng også!

( Trenger ikke stort basseng for å kjøle seg ned. )

( Når bassenget til og med kommer med “digg og deilig”- garanti. Det ser du på den “Blir lagt merke til i råflott basseng” tegningen på bassengkanten. )

Nå har jeg pakket bagen, og reist på ferie. Dro med meg et håndkle, ei bok og en iskaffe. En sånn type som alltid gir meg rennesjau, men som  er så god at jeg likevel ikke klarer å la vær. Gjør ikkenoe, for jeg dro ikke langt. Bare til den nedre plattingen. Sitter ca 6 meter fra doen. Trygg avstand.

Og her sitter jeg og nyter livet. Jeg har merker midt på leggen etter en litt for trang treningstights, myggstikk som klør, og jeg elsker livet akkurat nå. Har trent litt på morningen. Ikke hardt, løp ikke langt, løp ikke engang hele veien, men det er en start.

( En kartong løs mage på bassengkanten. Paraplydrink er oppskrytt! Finfolket har det herlig! )

Nå sitter jeg her og kjenner hvilepulsen komme. Nyter morgentimene av den siste dagen av enda ei fin uke, og gleder meg til den neste. Sola har enda ikke helt nådd plattingen, men om få strakser strekker den seg over bjørketrærne og skal få jobbe iherdig med bikiniskillet mitt. Alle bloggere med respekt for seg selv må ha bikiniskille. Bloggerne med mest respekt for seg selv føler ikke for å vise det frem.

Uka som gikk var fin, samme som sist. Varme dager på jobb, travle dager, slappe kvelder. Grillmat omtrent hver kveld, har tatt litt ekstra vare på hverandre. Mange gode samtaler. Mellomste poden har hatt skriftlig eksamen. Merker så godt at gutta ikke er små lenger. Stadig sprer de vingene, og flakser rundt uten oss. Fint og trist på samme tid. Kjenner at jeg verdsetter nattaklemmene enda mer nå om dagen. “God natt, sov godt, glad i deg”. Vi sier det hver kveld, kanskje litt av gammel vane, men det er jo sant. Og det betyr så mye. For selv om de løsriver seg, blir større, får lov til mer, og våger mer, så kommer de hjem hver kveld. De bor her enda noen år til, fyller måsahuset med lyd og tilstedeværelse, og nattaklemmer. Hver eneste dag. Elsker det.

Jogget opp til Ida i går, ble bedt på kaffe på terrassen hennes. Fikk et glass vann også, et som holdt seg kaldt med et kjøle-element hun hadde kjøpt. Flott i matpakka også, sa Ida, så osten ikke svetter. Passer supert i ei drikkeflaske og. Jeg fikk assosiasjoner til så mye annet hun kunne nedkjøle med den, og lo så jeg svetta mer enn jeg gjorde på joggeturen opp. Blei litt varm og rød i kinna og. Lurer nesten på om jeg må skaffe meg sånn genialt kjøle-element sjøl…ukas latterkrampe ass. Herreminhatt så gøy det er å le sånn skikkelig!

( Når venninna di legger et høne kjøle-element i vannglasset ditt… )

Jeg har brukt skjørt og kjoler denne uka. Pleier ikke det, føler liksom alltid at jeg ikke har kjolekropp. For mye bulker og rusk både her og der. Men denne uka bare bestemte jeg meg. “Mannet” meg opp, og tredde på kjoler flere dager på rad. Ingen store øyeblikk for resten av verden selvsagt, men for meg var det i grunn det. Jobbe litt med hodet. Klart jeg også kan ha på kjole! Kjole, og hjemmelaget iste i termokopp på vei til jobb. Fint. Da kjentes det skikkelig ut som sommer, og en aldri liten personlig seier.

( Skjørt og iste. Prøver å væra litt dame. )

Crosstrening med gutta. Det var fint. Varmt som pokker der oppe i grushagen, løp gjennom sprederen med klærne på når vi kom hjem, som en gjeng tullinger. Gutta begynner å bli store ja, men litt barnslige er de og. Skal kanskje ikke snakke så høyt om det jeg, som løp gjennom selv, fult påkledd, som en hvilken som helst tulling. De små tingene, sånne spontane, “dumme” ting, det er fint. Små øyeblikk som huskes lenge.

( En gærning på to hjul, i et grustak i varmen. )

Clematisen min som blomstrer. ( Er usikker på hvordan det skrives. Orker ikke Google ) En avlegger etter mormor og morfar sin hage. Den har ikke blomstret på flere år, og jeg trodde mine anti-grønne fingre hadde ødelagt den. Men nå blomstrer den igjen. Fint øyeblikk. Mimra litt, vannet litt.

Moreller på trammen, og kjempestore blåbær som smelter på tunga. Smaken av sommer. Fint, fint, fint. Det er så mye å nyte, så mye å være glad for. Sitter her på krakken og plasker med bena i bassenget. Sola har nådd bjørketoppeene mens jeg har sittet her og blogga, kjenner at den slitne sportstoppen er i ferd med å tørke allerede. Kjenner at iskaffen begynner å virke også. Tror jeg logger av, løper på do,  og når det er unnagjort skal jeg jobbe litt til med bikinikillet, her ved bassengkanten på Costa Del Måsan. “Fattigfolk” kan også ha det riktig så fint 😉

 Ønsker deg en aldeles nydelig søndag, og tusen takk for følge denne uka. Håper øyeblikkene dine har vært mange, og gode.

( Bloggen er skrevet i samarbeid med Indre Akershus Blad, og Rally-Avisa. )

«Finn deg en fotballgutt!», sa pappa bestandig, men alle fotballguttene var brukt opp, så denne dama fant seg en litt røslig, hårete bilmekaniker i stedet.  Den dag i dag er jeg fremdeles usikker på hva det var med akkurat denne karen som fanget min interesse. Kanskje lot jeg meg først blende av den enorme kulen på arbeidsbuksa, som ganske raskt viste seg å ikke være annet enn et halvannet kilos multiverktøy han alltid gikk med i lomma. Et sånn maxi-multiverktøy fra Wurth med mer overlevelsesutstyr enn Agent 007 hadde i sine glansdager. Et gedigent nøkleknippe med nødvendigheter som pipenøkler, spikkekniv, q-tips, muttertrekker, drill, gummibåt og lommelerke.

Kanskje var det avgjørende at jeg i en alder av 21 fremdeles var ukyssa, og så inntørka og desperat at det støvet fra høna bare jeg nøys, eller så var det den såkalte «idrettskarrieren» han snakket så overbevisende om som virket så forlokkende.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For vi møttes på den tiden da Petter Solberg var på vei opp og frem. Den gangen da Rally var en eksotisk sport, en glamorøs idrett der pengene vitterlig flommet om man var skikkelig god. Og naiv som jeg var, lot jeg meg lokke. For en mann med et slikt overdimensjonert og blankpolert multiverktøy i buksa var jo nesten nødt til å være en potensiell verdensmester i rally, og jeg så for meg en fremtid der jeg kunne bade i luksus og kontanter, i en toppleilighet i Monaco,  mens gubben kjørte inn den ene pengepremien etter den andre.

«Til helsike med fotballgutta!», tenkte jeg. Det er i bilsporten pengene ligger.

( Det er ganske enkelt å bevise at man har latt seg “tukle” med av en sprengkåt mekaniker og bilentusiast.. )

I et snaut halvår datet vi, gubben med multiverktøyet og jeg. Ikke en eneste gang så jeg han trene, til tross for at han var slik en påstått idrettsmann.  I nyforelskelsens rus glemte vi nok litt de hverdagslige rutiner begge to, og når vi ikke var sugd fast i hverandre på bakerste rad på Strømmen kino, satt vi som regel på Bilkroa på Bjørkelangen og gomlet hver vår 190 grams hamburger med tilbehør. Så kom våren, og med våren kom panikken. For med årets høydepunkt rett rundt hjørnet hadde gubben gravd sin egen smøregrav, og pomfrittet seg opp en størrelse eller to, og uka før Aurskog-Høland Rally satt kjøredressen som et pølseskinn. 

Som en diger, blå, rifla ballong  stod han midt i stua og svetta verre enn ei overvektig overgangsalderkjerring midt i de verste hetetoktene. Som ei stappa, røkt julepølse uten mulighet til å bøye seg den ene eller andre veien, eller til å røre på armene.

«Neida! Det går helt fint!» sa han anpustent mens han tredde pottehjelmen nedover hodet. «Vi kartlesere skal ikke røre mye på oss uansett!»

Og det var da jeg skjønte at denne idrettskarrieren han tidlig i forholdet hadde skrytt så fælt av, kanskje ikke gjorde han til noen toppidrettsutøver. Likevel var det for sent å snu, for faktum var, at jeg allerede var oppover ørene forelsket i en helt vanlig, litt møkkete, hårete bilmekaniker, med større drømmer enn vett hva rally angår.

( Når du finner kjærligheten på ei fartsprøve i Aurskog-Høland rally, og ender opp med bremsespor både på landeveien og i bomullstrusa! )

To dager før motorentusiaster, bygdeorginaler og ildsjeler satte hele kommunen på hodet med bremsespor og sperrebånd, gjorde jeg noe jeg alltid sa jeg aldri skulle, og ble med gubben på en gjennomgang av løypene. I en blodtrimma,  todørs Volvo 240 med revehale og startnummer på dørene kjørte vi fartsetappene, en etter en, gjennom hele bygda. Fulgte noter på gresk, over gupp og bak hopp, gjennom hårnålssvinger, krapp slakk venstre og skarp høyre, og forbi SS 4 hvor vi kjørte gjennom en flueskvadron, og endte opp med et hundretalls insekts-kadavre på frontruta . Vi så bygda på kryss og tvers. Tutet gjennom Fosser og Løken, vrengte innom «Ingenmannsland» og «Gudveithvor» et sted i Høland, sladda forbi Aurskog, og parkerte på en måsaflekk langt utpå Mangenskævven. 

Og der, Midt imellom SS 6 og SS 7, langt uti stedet Gud glemte, satt vi i forsetet på en gammal rallybil, to dager før Aurskog-Høland rallyet. Fulle av adrenalin, og yre som to vårkåte elger hoppet vi på hverandre som kaniner, og det gikk som det måtte går når den eneste beskyttelsen man bruker under sex er et litt dårlig sveiset rallybur og en seks punks sele fra Sparco.

 Så da gubben to dager senere, i en litt for trang kjøredress, i kartleserstolen på en gammel todørs Volvo 240, endte sitt siste rally i ei grøft bak Coop Prix, hadde fruktene fra pungen vært sine egne kartlesere, og funnet vei frem til ei kraftig eggløsning gjennom hårnålssvinger og en krapp venstre.

Det gikk som det ofte går når rallyentusiaster befrukter noen, og ni måneder senere målte mekanikeren åpningen på fødestua med eget skyvelære , og en ny liten morfrelst pode så dagens lys. Og slik gikk det, tre år på rappen, helt til gubben hadde garasjen full av sitt helt egne rallyteam. En liten Petter, oppkalt etter Petter Solberg, en farstgal Martin, oppkalt etter Martin Schanche, og toppen på kranskekaka, (eller topplokket på motoren, som man sier her i huset) Mattis, en liten mekanikerspire oppkalt etter bygdas store sønn og stolthet, Holm Jacob Matheson.

( “Nordmenn er født med ski på beina”, sa folk. Men ikke mine unger. Her kom skiftenøkker`n først, også sveisa dem sammen riftet i høna sjøl med et apparat fra Kemppi når dem hadde amma ferdig! )

20 år senere sitter jeg her og lurer på om det ville vært mer lukurativt  å velge en fotballgutt, slik som pappa foreslo. For her finnes det hverken badekar fylt med penger eller en toppleilighet i Monaco. Her finnes kun et trangt dusjkabinett, i et lite rødt hus på Liermåsan. Men hva gjør vel det?

Så ble heller rally og bil interessen mer et pengesluk enn en inntektskilde. Garasjen er full av Volvodeler, som en gang var kjekt å ha. Bak skuret ligger et bur i deler, og et lass med dekk som kanskje engang kan brukes til noe. Kjøredressen i boden er mer enn et par størrelser for liten, og burde vært kastet for lengst. Likevel lar vi den henge der, som en påminner om hva som var, og hvordan ting ble som de ble.  For det er fint tross alt, å være forelsket i en avdanket kartleser, og rallyentusiast, og den dag i dag kan jeg fremdeles kjenne sommerfuglene i magen, og føle eggstokkene rasle, når vår blir til sommer, og bygdeoriginaler og motorfrelste kryper ut av garasjene for å tromme i sammen enda et nytt Aurskog-Høland rally.

Og mens sommerens vakreste (og kanskje mest bråkete) eventyr og dugnad utspiller seg i hele kommunen, sitter jeg på trammen til huset langs Kompveien, og sender en varm tanke til alle våryre unge sjåfører og kartlesere på transportetappen på vei mot SS 6. For jeg vet, at i en gammel todørs Volvo 240, på en måsaflekk mellom SS 6 og SS 7, kan man finne langvarig lykke.

Vi har alle slike dager hvor det kjennes ekstra tungt å krype ut av sengen, og dager da hodet og kroppen ikke helt ser ut til å fungere. Jeg er heldig. De aller, aller fleste dagene er gode. Riktig gode. Jeg finner glede i ting jeg ikke trenger lete etter. Det finnes ingen overflod av verken det ene eller det andre, bare akkurat nok av alt til at livet er godt. Det går lenge mellom hver gang ting kjennes ugreit.

Når mennesker du bryr deg om har det vanskelig, kan man fort bruke mye energi på tanker og tiltak rundt disse, på godt og vondt.

I dag var det tungt å gå ut av sengen. Natten var mer eller mindre søvnløs, og hodet fult av tanker. Poser under øynene, ble liksom aldri nok kaffe i koppen, og bena var blytunge da de gikk ut av porten på vei mot jobb. Så kom jeg til å tenke på en kommentar jeg fikk her på bloggen for en god stund tilbake. En kommentar som virkelig gjorde noe med meg. En som delte litt av sin historie, så sårt, som fikk meg til å kjenne meg så heldig. En som virkelig satte ting i perspektiv. Folk, kanskje særlig bloggere, bruker ofte store ord for å forklare ting, dramatisere noe. Jeg vet ikke helt hvordan jeg best kan beskrive hva denne kommentaren gjorde med meg. Jeg tror vi ganske enkelt kan si den fikk meg til å tenke. På hvor heldig jeg er, hvor heldige vi er, som kan beskrive “våre tunge dager” med et snev av humor og glimt i øyet. For mine tunge dager er ingen ting sammenliknet med mange andres. Og akkurat i dag, med tankene der de ikke burde være, fordi situasjonen er ute av min kontroll uansett, tenkte jeg på denne kommentaren som gjorde så inntrykk for en stund siden, og begynte å lete bevisst etter alt det gode, allerede på vei til jobb.

( Blås, og ønsk deg noe. )

Vi burde bli flinkere til det, se etter gledene på dårlige dager, snu tankegangen.

Sola! Den varmet. Varmet skikkelig, før klokken 8 om morgenen. Den første gleden jeg kjente på var sola som varmet i nakken. Så ringer det i ei sykkelklokke bak meg, og på en skranglete kjerringsykkel fra 1967 har en morgenblid minstemann tatt meg igjen, og spør om vi skal ta følge resten av veien til skolen. Og sånn snudde dagen. Med et smil, et vink, og et “Ha en fin dag, sees etterpå!”

Kontoret. Tre blide kollegaer, fullstendig druknet i eget arbeid, likevel tid til en kopp kaffe og en snakkis før skoledagen starter. Elevene som trasker over skolegården i kortbukser og lette sommersko. Den gode stemningen som alltid hersker når sommerferien nærmer seg. Lærere som sier ja til undervisning ute på gresset.

Hjemme en time tidligere enn vanlig. Ren bonus, rett og slett. Strekke seg ut i solstolen på verandaen, iste med isbiter i høyt glass. Spise moreller på trammen med den mellomste poden som spoler opp gårdsplassen med mopeden etter skolen. Han har eksamen i morgen, men er overraskende rolig. ” Det går nok helt fint mamma, jeg har trua!” Kjenne at holdningene hans smitter litt. “Det går nok bra, jeg har trua!” Digger det.

Lettvin middag, slenger bare noen pølser og burgere på grillen, storepoden griller, de yngste gutta mekker salat og poteter, spise ute alle sammen når gubben kommer hjem, kjenne på luktene av sommer. Varm grill, nyklippet gress, blomstrende syrin. Og skuldrene senker seg. Gutta henger nyvaska hvite tøysko på snora. Hvite tøysko er liksom sommer. Kattene leker med en syrinkvist, jager insekter og småfugler, slapper av i gresset, og jeg tar en middagshvil i sofaen på terrassen. Leser litt, sovner litt i skyggen, og våkner til latter og lek. Storebror og lillebror spiller badminton i hagen. “Vil du være med mamma?”

Holder på å si nei av gammel vane, men tar meg i det. “Ja, jeg blir med!” Tusle inn og lukke døra akkurat i det myggen begynner å bite. Dusje, pakke seg inn i myk pysj, svare på noen mail, spise litt flere moreller, og blogge litt om ingenting mens man klør på et myggstikk på leggen.

( Å våkne etter en hvil i skyggen. Fint! )

Jeg er solbrent i nakken og på nesa, mett, passelig sliten. Det ble en god torsdag, en riktig så fin en. Både på tross av og fordi.

Det er fremdeles noen timer av den igjen som skal nytes. Håper du har hatt en fin dag!

Å være lillebror i brødreflokk på tre, det kan være riktig fint. Det er mange fordeler ved å være minstemann. Alltid noen å strekke seg etter, noen å se opp til. Tryggheten i å ha to brødre som passer på deg i skolegården, bruser litt med fjæra når noen slenger med leppa, og alltid en trygg venn å sitte ved siden av på skolebussen hjem. Jo, å være lillebror i en brødreflokk på tre kan helt klart være riktig så fint.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

( Lillebror i midten, på fillete sykkel, i sliten og arvet kjøretøy, og gammel hjem. Men lykkelig, det var han! )

Men å være minstemann betyr også at man som regel er den som stiller i bakerste rekke, i mer enn en sammenheng. Sistemann som begynner på skolen. Sistemann til å få prøve de nye lekene, sistemann som lærer seg å sykle. Han som måtte stå på krakken når de stod på rad og rekke for å pusse tennene om kvelden, og han som løp aller bakerst når mamma ropte inn til middag, og han som nesten aldri fikk stå i mål på fotballbanen, bare fordi han var minst.

Men lillebroren vår klaget aldri! ALDRI! For når han stod på krakken og pusset tennene var han like stor som de andre, og når de andre satt på skolebussen stod han i grøfta og vinket og smilte, og gledet seg til de kom hjem igjen.

At han alltid var den som måtte arve klær betød ingenting. Tvert imot var han kjempeglad når slitne gensere og olabukser med lapper på knærne endelig nådde den tredje kommodeskuffen, og han kunne bruke klærne brødrene nærmest hadde slitt ut.

( I flunkende ny kjøretrøye fra Alf Graarud Motor. Ikke rukket å bli støvete engang. )

Lillebror klaget aldri. Stillferdig og snill, tidvis nesten usynlig. Var med, men gjorde lite ut av seg, stod ofte i bakgrunnen og observerte. Idretten har alltid vært en stor del av brødreflokkens liv, hele familiens egentlig. Men også her var lillebror synlig minst, og selv om han verket etter å kunne kjøre selv, stod han likevel tålmodig på sidelinjen og heiet på alle andre , helt til den dagen han endelig var gammel nok til å delta. Og sjelden har vel en pode vist mer idrettsglede enn lillebror. Så bredt var smilet hver gang vi kom på crossbane, at hjelmen var vanskelig å få på. Den gamle hjelmen, brukt av to storebrødre før han. Og i en nesten utslitt, fillete kjøredress følte han seg som kongen, på en liten crosser som nesten ikke hang sammen lenger.

( Kjøreglede, bare ren skjær kjøreglede! )

Men poden kjørte tanken tom, gang på gang, runde på runde. Lusket rundt pappaen som skrudde og mekket, plukket opp og lærte. Ingen store konkurranse instinkter slik som brødrene, ikke så nøye at det gikk fort, ikke viktig hvem som vant, bare han fikk være med, og derfor, uten at det er noen unnskyldning, ble det heller ikke til at han på banen, på idrettsarenaen var den som fikk mest oppmerksomhet. Men lillebror brydde seg ikke. Om han kom først eller sist var helt uvesentlig. Så oppriktig glad på brødrenes vegne, når de gjorde det godt, og så oppriktig stolt av seg selv, uansett hvilken plassering. Han krevde aldri noe, bare viste bestandig en ren skjær idrettsglede.

( Flunkende ny, fra topp til tå! Og bare bittelitt støv. Fotografen tygger grus enda! )

Og slik gikk årene. Aldri noe “kan jeg få”, eller noe høylytt “se på meg”! Bare lykkelig over å få være med, glede seg over nye prestasjoner, og egne mål. Og det er så fint. For selvsagt er det artig når ungene setter seg høye mål, og visst er vi stolte når den mellomste poden satser alt på NM og oppnår resultater. Men vi er minst like stolte når lillebror slår egne rekorder! Når han smiler fordi han ikke kom sist, og når han viser med hele seg at han blir så oppriktig glad på brødrenes vegne. For det er jo det ekte idrettsglede handler om. Ikke nødvendigvis de store resultatene, men kjærligheten til idretten din.

( Når storebror hopper forbi deg, men du storkoser deg likevel! )

Og plutselig en dag var lillebror ikke minstemann lenger. Yngst i brødreflokken selvsagt, men ikke minst lenger. Ingen å arve fra. Men lillebror ber fremdeles aldri om noe. I stedet finner han glede i å lappe slitte kjørebukser, og tape ødelagte støvelsåler. “Så gode som nye” flirer han, og kjører seg en runde til. Heier på brødrene som har satt seg mål om NM titler og nye banerekorder, mens han selv putrer inn til plasseringer midt på treet, og er strålende fornøyd med det! Bruker alt han har lært ved å tusle rundt bena til fatter`n i alle år, er plutselig den storebrødrene kommer til når motoren fusker, eller slitte dekk på byttes. Og lillebror fikser. Og det, det er ekte idrettsglede. ikke å være best, men å elske det du gjør, uavhengig av resultater.

( Skrur selv mellom heatene. Har lært av fatter`n. )

Og i forrige uke ble hele familien nesten rørt til tårer da en fantastisk raus dame, og eier av en av landets ledende motorsykkelbutikker sendte gutta en forundringspakke i posten. For denne pakken var proppfull av nytt kjøreutstyr som gutta skulle dele på, og det eneste kriterie var “Behold idrettsgleden!” Og mens brødreflokken kastet seg over gaven, fordelte utstyr, prøvde hansker, briller og kjøretrøyer,  trakk lillebror seg litt unna og tittet rolig på fra avstand. “Du må jo se hva dere har fått” sa pappaen, men lillebror bare smilte. ” De andre gutta kan velge først sa han”, som om han snakket av gammel vane. ” Jeg kan ta det som blir til overs.”

( Selv lillebrødre kan fly høyt. )

Men lillebror har blitt stor, større enn brødrene, og gjett hvem som passet aller best inn i det nye kjøretøyet? Lillebror! Og med tårer i øynene, og et smil som nesten gikk rundt, stod han foran speilet og strålte om kapp med sola. For aldri før har poden som har arvet alt, vært flunkende ny fra topp til tå. Vi har aldri hatt råd til det, og fornuften sier jo at det er riktig, selv om hjertet sier noe annet. Bak han stod to storebrødre, nå noen cm mindre på sokkelesten, og diskuterte hvem som skulle arve utstyret når lillebror har vokst ut av det. Og lillebror bare flirte. “Dere får vel dele på det da!”

( Når man har fått sitt aller første sprett nye hanskepar, som ikke er arvet, eller kjøpt på salg. Da er gleden stor! )

Så i helgen har det blitt kjøring, masse kjøring. Alle tre gutta i nytt utstyr fra Alf Graarud motor, men det var lillebror som kjørte mest. For på sidelinja stod to brødre som la satsingen litt på vent, og to foreldre som så lillebror, og kun lillebror, og heiet og ropte. Og akkurat der og da kjente vi også på denne herlige og ekte idrettsgleden lillebror alltid viser oss.

( Lene, og resten av Graarud Motor. Tusen takk! Denne gesten, denne gaven vil vi huske bestandig! For en glede! )

Lillebror selv var diplomatisk som alltid, der han høstet komplimenter for den fine nye kjøredressen. “Takk, men det er ikke så viktig med fint utstyr da!” sa han. Men på gutterommet, på knaggen bak døra, der henger det en ny men støvete kjørebukse med press i buksebena, og to nye trøyer er sirlig brettet sammen. De ligger på toppen av kommoden, ved siden av sprett nye kjørehansker, og flunkende nye kjørebriller. Så at det finnes bare litt idrettsglede i skinnende nytt utstyr også, det er jeg ganske sikker på!

(Innlegg og bilder, gjennomlest og godkjent av lillebror. )