Jeg kjente det med en gang jeg stod opp i går, at alle følelsene liksom lå litt sånn utenpå. Gruet meg til kvelden, og gledet meg til kvelden, om hverandre. Mellomste poden skulle avslutte ti års skolegang. Burde jo vært en smal sak i grunn, for dette var vi jo gjennom i fjor også, med eldste poden. Har jo tross alt bred erfaring med å slippe taket i det gamle, og hoppe i det nye.

Men nei da, det ble like ille, om enn ikke enda litt verre i går, og nå sitter jeg her alene i sofakroken med en kaffekopp, og prøver å gjenoppleve gårsdagen, bit for bit. Memorere alle inntrykkene. Det er ikke så lett , til tross for at det er under et døgn siden, for det er så mange andre minner som dukker opp samtidig. Det er vel bare sånn det er, når en liten æra slutter, og en ny epoke skal til å begynne.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

( Se opp verden, denne gutten er klar for å erobre deg!) )

Rektor`n på skolen, en dreven og dyktig dame som har fulgt alle gutta mine fra de var små (ikke fordi de har vært flittige gjester på rektors kontor altså, men fordi hun er en synlig dame i skolemiljøet, slik flinke rektorer skal være), kom bort til meg på starten av kvelden i går, og sa det var så rart å tenke på at jeg har så store unger. Det er bare liksom så kort tid siden jeg hentet ungene på skolen, og det myldret rundt bena mine av gutter i småskolealder. Den tiden er over, og i går kveld var altså mellomste poden ferdig med sine ti år i grunnskolen.

Martin, som i et langt år fulgte storebror til skolebussen, og bare lengtet etter å bli et år eldre, slik at han også kunne bli skolegutt. Klar som et egg, første skoledag, liten pjokk med stor skolesekk, og store ambisjoner. Lærte fort og jobbet flittig, men synes leken og vennene var enda viktigere enn A-B-C, og det faktum at 2+2= 4. Det først så ryddige pennalet ble raskt et lite katastrofeområde av blyanter og viskelær, og system i meldemappa var det sjelden å finne. Fikk likevel gjort akkurat det han skulle, og smilte seg unna flere glemmekryss enn noen andre.

( Første dag i første klasse! Tenk så fort de årene skulle gå. Jah, da griner jeg litt igjen da! )

Han som gråt stille og modige tårer når de store gutta var slemme på bussen, han som modig tok et skritt frem når noen ville være ugreie med kameratene. Han som fylte måsahuset med venner hver eneste dag. Han som gikk inn med leirete støvler, som fikk snakkeforbud av legen da han hadde skravlet på seg knute på stemmebåndet, han som spurte om hvordan og hvorfor hver eneste dag, han som fylte huset med venner, latter, og fugler med brukne vinger.

( Kompiser i 1. klasse, kompiser i 10. klasse. Klare for en siste kveld sammen. Bilde godkjent av både ungdom, og ungdommens foreldre. )

Han som drømte seg til crossbanen hver eneste mattetime, og som blomstret i de kreative fagene. Kongen av skippertak. Han som tok skolen på alvor det aller siste året, som satte seg mål, og som nådde dem, helt på egenhånd. Han som vil bli tømrer, akkurat slik som storebror, og lillebror. Han som er , og som kommer til å bli en ressurs for så mange, bare fordi han er han.

Den lille fine gutten, han som utfordret meg, som fikk meg til å gå et par runder med meg selv, han som stilte krav, og som ga så enormt mye tilbake, han er nå ferdig med ti års skolegang, og jeg er så stolt at jeg nesten sprekker!

( Klar for avslutning, og utdeling av vitnemål. )

Så i går hadde jeg på kjole, og gubben hadde på finskjorta. Det skjer bare når noe stort skal skje. Jeg satt på fjerde rad i den store salen, og kløp meg selv litt i hånden. Prøvde å holde tilbake. “Ikke grin, ikke grin, ikke grin!” Delte kvelden, og delte minner med en mamma som var like følelsesmessig vrak som meg. Lo og tørket tårer om hverandre, synes jeg klarte meg riktig så bra gjennom både underholdning og taler, helt til poden selv inntok scenen sammen med en klassekompis og tre sangglade jenter. Og med en selvsikkerhet og med et musikalsk talent han i hvert fall ikke har arvet av verken meg eller pappaen spilte han gitar foran fullsatt sal, og da rant tårene. Derfra var det ingen vei tilbake. Jeg gråt og lo meg gjennom lærernes taler, gjennom elevens taler, og da poden fikk vitnemålet, og selv var tydelig rørt, da måtte jeg vri opp lommetørklet. “Ikke grin, ikke grin, ikke gr…HULK!”

( Når mammagenerasjonen har mobilt nettverk og tilgang på sosiale medier… )

Og selv om det var vondt å se en tårevåt gutt som rørt og trist sa hadet til lærere som har betydd så mye, og som klemte klassekamerater mens de gråt så kroppene ristet, så var det på en måte fint også. For når avskjeden er tung betyr det jo bare at man skal forlate noe som har vært godt. Og skolen har vært god. Lærerne har vært gode. Vennskapene det viktigste av alt. De ti siste årene har lagt et godt grunnlag for den neste epoken, og poden er klar. Han gleder seg til sommerferie, og han gleder seg til videregående, til nye erfaringer, og nye vennskap, og jeg bare vet at han kommer til å mestre det. For Martin er klar for verden, og verden trenger en gitarspillende, glad, omsorgsfull, dyrekjær, rettferdig, litt morgentrøtt, treningsglad, kreativ, rotete, morsom, surrete, kjekk og snill ung mann som han.

( Sløyfa ligger i lomma, gitaren henger på ryggen, med vitnemål i hånda, og øynene fulle av tårer. En rørt, og veldig, veldig fin gutt. Er det rart jeg er stolt mamma? )

Og i dag skal jeg sortere minnene fra i går, og kanskje enda lenger tilbake i tid, og jeg skal smile masse. Det er umulig å la være. Jeg er så stolt av deg gutten min! Mer enn jeg klarer å forklare deg, mer enn du noen gang vil forstå! Fine, fine, Martin!

Innlegget er lest og godkjent fra poden som har tatt en velfortjent sommerferie.