I dag tidlig lo vi høyt. Alle fem, gubbe, kjerring og unger. Gliste til det nesten gjorde vondt i kjakan. Vi dukket under i iskaldt nytappet vann, i nytt basseng på plattingen. Hutret og frøys, men ble fort varme igjen i sola. En liten stund senket vi skuldrene, og kjente bare på sommerlig glede. Så fikk vi nesten dårlig samvittighet.

For vi står midt oppe i den aller tøffeste delen av livet. Den uka mellom et dødsfall og en begravelse. Den uka alle følelser ligger utenpå. Det er nå tankene jevnt og trutt gjennom hele dagen går til den som ikke er her lenger. Det er nå vi graver frem alle gode minner, det er nå vi leter etter svar, og det er nå tårene renner bare av en sang på radioen.

Og midt oppe i alt dette smiler vi også.  Ler, til og med.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

“Har vi lov å le nå da?” spør minsten. Selvsagt har vi lov til det. For alle oss andre går jo livet videre. Vi skal være her, og vi skal være sammen i lang tid fremover. Vi kan le og smile så mye vi vil, akkurat når det passer oss, for sorgen har mange ansikter.

( En time etter lek og latter, en time før tårer og sorg. Tre fine gutter med en omsorg for hverandre jeg er full av beundring for. )

Vi har blitt kjent med mange av dem denne uka.  Sjokket. Når man sitter der nummen. Når det kjennes ut som om hver nerve i hele kroppen sover. Når armene er tunge som bly, og kroppen ikke lystrer hodet.

Lettelsen. Den som kommer når man innser at en vond ventetid er over. Ikke bare for oss, men for den som var syk.

Sinne. Når man har lyst til å sparke en stein, eller slå så hardt i veggen at alt det vonde bare blir fysisk. Når man ønsker en fysisk smerte i hånden, noe som vil døyve tankene bare for en liten stund. Sint på verden som noen ganger er så brutalt urettferdig. Et menneske som var alt for ungt til å dø, likevel for syk til å leve. Så fordømt urettferdig!

Omsorgen. Når alle tråkker litt varsomt rundt hverandre. Lukker dørene stille. Når ingen trenger å be om noe, for ting blir bare gjort. Når man sitter enda litt tettere enn vanlig i sofaen om kvelden. Noen som stryker hverandre på ryggen, rufser hverandre litt i luggen. Spør om det går bra. Sender en ekstra melding, eller byr på en uvanlig lang nattaklem. Omsorgen utenfra. Alle de som sender melding, ringer og slår av en prat. Blomstene. Medfølelsen.

Og latteren. For latter og glede er og et av sorgens mange ansikter. Vi lever, og vi er glade for det. Man lærer seg å sette pris på det, når noen blir borte, når man innser hvor skjørt livet er.

I dag startet vi med latter, og lek. Det var godt å kjenne sola og gleden. Midt på dagen fulgte vi båren til kapellet, og de som ønsket fikk ta et aller siste farvel, før begravelsen på fredag. Midt på dagen gråt vi. Gråt over det som var, det som kunne ha vært. Tre flotte gutter bar sin bestemors båre inn i kapellet, om to dager bærer de henne til graven. Så unge, så modige, og jeg kjenner at mammahjertet verker. Skulle så gjerne ha skjermet de fra alle de såre følelsene, men er likevel så glad for at de hele veien er med på denne prosessen. Sorg er også en del av livet.

Nå er vi slitne. De to neste dagene blir også tøffe, men det er greit. Det skal være tøft. Sorg er et tegn på at vi har elsket. Gutta har dratt for å bade, jeg skriver ned tanker på blogg, og gubben slapper av i skyggen.

Tusen takk for alle kondolanser og gode tanker. Ønsker alle som titter innom en fin sommerkveld, og så håper jeg du gir en ekstra lang klem til en du er glad i.