Det har ikke blitt mange blogginnlegg denne uka. Helt greit, på mange måter, men litt kjipt også. For jeg slapper av med bloggen, senker skuldrene når jeg skriver. Likevel kjennes det av og til litt rart, nesten litt flaut, å skulle dokumenter stort og smått, i det vide og det brede, om dette helt vanlige A¤ livet. Noen ganger starter jeg på et innlegg, også tar jeg meg i å tenke “Hvem vil vel egentlig lese dette?”, og så sletter jeg igjen. Derfor ble det lite blogging denne uka, lite skriverier, selv om det sikkert er mye jeg kunne fortalt.

Om jeg skulle dele alle de små øyeblikkene akkurat når de skjedde, da kunne jeg fortalt om mandagskvelden. Da vi alle fem her i måsahuset lå som slakt på hver vår sofa, med hver vår mobil , og med hvert vårt sett ørepropper. Den kvelden vi var deilig usosiale etter en lang og varm dag, men også passelig kjedelige. Jeg kunne fortalt om gubben som skifta til badeshorts, stelte seg i døråpningen mens han dinglet med bilnøklene og ropte “Sistemann inn i badeshortsen er ei sinke!”

Og fordi konkurranseinstinktet er relativt stort blant brødrene her, tok det ikke mer enn 20 minutter før vi alle lå og fløt i vannskorpa på Kirkevika, helt til kveldsola ble borte.

 

( Å bade i tjernet, helt til sola går ned. )

Jeg kunne fortalt om pakken som lå i postkassen på tirsdag. En sånn hverdagsglede, en overraskelse. For noen har fått med seg at denne dama er over snitet begeistret for både polkagriser og lakris, og hadde funnet de to smakskombinasjonene i et og samme godteri. Oh lykke, sier jeg bare. Så da ble det godis, på en helt vanlig tirsdag. Jeg kunne fortalt at jeg gjemte det for gutta, så jeg slapp å dele, men da ville jeg fremstått som en skikkelig dårlig mamma, en egoist, så det velger jeg å ikke fortelle noen 😉

 

( Pakke i posten, bare fordi. Heldige meg! )

 

Jeg kunne fortalt om mellomste poden som trakk sitt verst tenkelige tema til Norsk muntlig eksamen, og om mora som stresset mer enn poden. For poden selv var bemerkelsesverdig rolig og fattet, og hadde ikke engang vett på å være nervøs, mens mora fløy rundt i måsahuset som ei hodeløs høne, og kaklet m øving, og skriving, og Ivar Aasen i hode og ræ….  Men han som skulle ha eksamen, han var rolig som skjæra på tunet, og bare liksom” Mutter, chill a, serr!!” Og poden fikk rett han, for det gikk da så fint atte, og mens han feiret med gutta på “grillen” borte i gata, satt mora med skjegget i postkassa, og tenkte at eksamensnerver er jammen ikke for pyser, ikke engang de pysene som slett ikke skulle ha eksamen.

 

( Eksamen, det er chill… )

Jeg kunne fortalt om latterkrampa som tok meg og måsagubben da vi dro for et kveldsbad alene midt i uka. Da vi satt på krakken i strandkanten for å tørke, og egentlig skulle være påtatt romantiske, men lo så tårene trilla da gubben blenda både småfisk og tilfeldig forbipasserende badegjester med bygdas hviteste ben. Hvis ikke han kvalifiserer til en sponsa sydentur, så vet ikke jeg.

 

( Når sola ikke når inn i garasjen! )

 

Jeg kunne fortalt om den dagen jeg endelig turte å bruke kjolen jeg kjøpte for snart tre år siden. De som var for vågal i mønsteret, den som viste for mye kløft, den so ropte “se på meg!” Så ble den liggende i skapet, for jeg er jo ikke noe kjolemenneske, har ikke kjolekropp. Men denne uka brukte jeg kjolen. Vågale kvinnemenneske. Jeg rocket det mønsteret, og den kløfta, og jeg følte meg fin. Jeg var på jobb i kjole, på butikken i kjole, på møte i kjole, og jeg plukket prestekrager i kjole.

 

( plukke prestekrager i kjole. )

Jeg kunne fortalt at jeg har jogget nesten hver kveld denne uka, og at det gjør underverker for nattesøvnen. Jeg jogger verken langt eller fort, men det er en liten seier hver gang likevel. Minsten og mutter`n trener stort sett sammen. Vi trasker opp den bratteste og lengste bakken i skogen, så sykler han ned, mens jeg løper. Vi har funnet en greie, noe vi gjør sammen, og det er så fint. Det var fint helt til han stupte over sturet, og jeg snubla i ei diger trerot. Vi måtte kjøpe plaster på vei hjem… Kaler oss vågale, og føler oss kule. Ganske fint egentlig, tøffe med blåmerker, skrubbsår og plaster!

 

( Må skryte uhemmet av seg selv på alle sosiale medier! )

Jeg kunne fortalt om katten som har lært seg å kjenne igjen lyden på guttas mopeder, og som løper til porten og speider mot veien hver gang de kommer hjem. Jeg kunne fortalt om hjerteformede stener på stranda, og middager ute i solskinnet på terrassen, om en skolegård som er full av musikk og våryre elever, klare for en etterlengtet sommerferie. Jeg kunne fortalt om telefonsamtalen med tante Mariann, at jeg nesten begynte å gråte bare fordi hun vet å bry seg akkurat nok om de små tingene, og alltid er på tilbudssiden. Jeg kunne fortalt om alle små bilder og videoer jeg fr på snapchat av vesle tantejenta, so jeg ikke klarer la være å smile av. Lille skjønningen til tante. Jeg kunne fortalt om den tidligere kollegaen som stoppet innom på vei hjem fra butikken, og hvor fint det var å snakke litt om alt og ingenting, en halvtimes tid i sola.

 

( Nå menneskene dine ikke er langt unna, og du øyner håpet om å bli klødd på magen. )

Jeg kunne fortalt om fredagen, da bilen var full av tenåringer som ville bade, og som synes det var helt greit at vi gamlingene ble med. Gutta og kompisene, kule som bare tenåringer kan være, men lekne som småunger i vann. Stuping, svømming, lekeslossing og latter, og gubben og jeg, vi bare satt der og opplevde det hele på nært hold. Lykken det er å vite at gutta har hverandre, og gode venner. Det kunne jeg fortalt om.

 

( Skulle ønske alle hadde en slik fin gjeng. )

Så kunne jeg fortalt om kanelsnurrene som akkurat er tatt ut av ovnen, og om lydene i andre etasje som vitner om at syvsoverne er i ferd med å våkne. Det blir snurrer til frokost, søndag er kosedag. Så bærer et ut is solen, nye den før regnet som er spådd i natt. Jeg kunne fortalt at jeg gleder meg til å sovne med regndråper trommende på vinduet, og lukten av sommer-regn midt på natten.

Alt dette unne jeg fortalt om, i små blogger hele uka, men så ble de samlet opp til et søndagsinnlegg istedet. Kanskje ikke så spennende for deg som leser, men jeg synes det er fint å se tilbake på alle små hverdagsgledene.

 

( Markblomster på stuebordet. Sommerlykke! )

Håper uken din var full av fine ting du kunne fortalt om, og at uken som kommer blir full av fine øyeblikk, og hverdagskjerlighet.

Vi blogges.