Skulle bare være venner, passet ikke å være kjærester akkurat da. Var så mye annet som skjedde i livet, måtte være tilgjengelig på andre arenaer. Følte meg egoistisk da jeg ble forelsket likevel, fikk dårlig samvittighet for å bestandig tenke på deg, når tankene burde være et helt annet sted. Men mamma, som var den tankene burde vær hos var klok, og glad på mine vegne. For jeg hadde aldri vært skikkelig forelsket før, ikke før jeg møtte deg.

Det lå aldri i kortene at jeg skulle falle for akkurat deg heller, for du var egentlig aldri “prinsen i drømmene” mine. Ikke høy, mørk og romantisk. Høy, ja, men lys, litt sjenert, og alle forsøk på romantikk ble litt sånn halvhjerta.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så fort jeg åpnet hjertet var det ingen vei tilbake. Å være to var så veldig mye bedre enn å være en. Trygt. Spennende, lekende, men aller mest trygt. Jeg forstod tidlig at dette var riktig, ikke bare en flyktig forelskelse, men noe godt og varig. Og sånn ble det.

( Når du finner den rette gubben er det bare å “bure han inne!” )

Det tok ikke mange årene før vi var “etablert”. Flyttet fra hjembygda, kjøpte hus på “måsan”. Det skulle bare være en start. Kjøpe noe billig, komme inn på boligmarkedet, kanskje oppgradere etter hvert. Den første sommeren malte vi huset rødt, og plantet et epletre, følte oss voksne. Den andre sommeren ventet vi vårt første barn, følte oss ikke voksne lenger, bare usikre. Men det ble så fint. Så fint at vi ventet barn den andre sommeren også, og den tredje.

Følte oss voksne igjen, og trygge. For ingenting er mer sikkert, enn at det å velge deg som pappa til mine barn var riktig. Så rolig, bestandig, akkurat passe streng, men mest leken. Og så inderlig stolt av guttene vi har skapt sammen. Jeg ser det på deg, hver gang du er sammen med dem. Kjenner jeg smiler så det nesten gjør vondt, når du titter bort på dem, dulter meg litt i siden, og hvisker ” Tenk at de er våre!”.

( Disse fine. Tenk at de er våre. )

Giftemål var aldri viktig, likevel kjentes det riktig å gjøre det. Det var jo oss to likevel, så hvorfor ikke formalisere det. Vi giftet oss på kanskje den varmeste junidagen det året. Åpne sandaler, en billig sommerkjole, i hagen til sorenskriveren, og det var det. Enkelt, fint og riktig.

Jeg tror ikke du har husket bryllupsdagen en eneste gang etter det. Er fremdeles ikke kongen av romantikk. Det er greit. For det finnes så mye kjærlighet i hverdagen, at ingen blomsterbukett i hele verden teller mer. Når du tar hånden min rett før vi sovner. At du holder rundt meg når vi våkner. At du alltid låser døra om kvelden, fordi jeg glemmer det. Når du skifter dekk på bilen i regn og sludd, når vi ser på hverandre og smiler av det samme, uten å si noe. Når du kjører og henter guttene våre, uansett sted og tid. Når du sagde ned epletreet vi plantet fordi det forstyrret tv-signalene under Håndball VM. Alt dette. Alle disse årene. Det er kjærlighet. Hvem trenger vel de store ordene, når handlingene taler for seg.

Vi bor fremdeles i det lille rødmalte huset, det som bare skulle være en start. Vi kom ikke videre. Det er verken stort eller flott, men vi har landet her likevel. Gutta begynner å bli store, vi er eldre. Likevel sitter jeg her og kjenner at jeg i dag, som den gangen, gleder meg til å holde deg i hånden når vi sovner i kveld. 20 år som deg og meg, og i dag, 16 år som Herr og Fru.

Elsker deg, måsagubben.