Ukas små øyeblikk.

Jeg er støl. I kjeven. Av all tygginga. For er det noe jeg har trent denne uka så er det kjeven. Herlighet, hvor mye snop er det egentlig mulig å dytte innpå i løpet av ei uke? Jeg burde egentlig hatt litt dårlig samvittighet, men jeg eier jo ikke skam, så det blåser jeg i. Det blir bedre når hverdagen starter igjen, jeg trøster meg med det. ( og sier jeg det ofte nok blir det kanskje en viss sannhet i det også! )

Det er helt merkelig hvor fort en slik ferieuke kan gå. Jeg som hadde gledet meg sånn til lange og late dager, også sitter jeg plutselig her på tampen av påskeferien og planlegger ei ny arbeidsuke. Det er nå kjøret virkelig starter på jobb. Elever med eksamensnerver, litt panikk i korridorene, tidsfrister for lærere, siste innspurt. Men før det skal jeg nyte enda to fridager, og unne meg et kjapt tilbakeblikk på noen av ukas små øyeblikk.

Det har vært mange av dem denne uka. Skikkelig mange, og jeg har dratt frem mobilen og knipset det ene øyeblikket eter det andre. Har liksom hatt så god tid til det denne uka. Knipse, se, lukte, nyte!

 

( Blogger på rot! Med påskemarsipan i lomma! )

Ut på tur. Det er nok litt gjengangeren denne uka. Ut på tur. Skog, knaus, skogsvann, strand, sjø, og bare en tur ned på senteret på Bjørkelangen. De har jo vært knallvær hele uka, og da sitter man ikke inne. Ikke denne skrotten ihvertfall. Så har jeg erfart det også, at det går an å spise påskemarsipan mens man går. For det har jeg gjort! Hatt med kaffe på termos, og sjokolade i lomma, og kost meg nesten over alt. Turene ut handler sjelden om destinasjonen lengre, men om de små gledene på veien, uansett hvor langt man går eller hvor man ender opp. Formen er litt skrall om dagen, uten at jeg kan sette fingeren på akkurat hva. Mye hjerteflimmer, dårlig med søvn, fort andpusten og sliten, men jeg må liksom ut likevel! Og det er deilig. Naturen (og marsipan) er verdens beste medisin!

 

Havet. Herlighet for en dag. Øyeblikkene stod i kø! Det ene etter det andre. Det fineste øyeblikket var kanskje akkurat her. Måsagubben lå i en campingstol bak meg og duppet av. Magen var full av søte jordbær, hodet fullt av gode tanker, og hjertet var bare lykkelig. Jeg tror jeg stod slik i minst tyve minutter. Her nede ved vannkanten, med buksene brettet opp, og bare lot bølgene skylde over føttene helt til tærne var nesten forsvunnet ned i den våte sanden. Sola varmet, og glitret i vannskorpa, og det fantes ikke en eneste ting i hele verden som ikke kunne vente. Hvaler altså! Leverer alltid.

 

Om jeg kunne velge meg et sted i hele verden, så måtte det bli her. Vandre rundt ved vannkanten, hvit og varm sand under føttene, solvarme svaberg. Kanskje det er fint å ikke bo her. Kanskje opplevelsen bare blir enda mer spesiell av å komme hit bare av og til. Som et lite tilfluktssted innimellom, et herlig hverdagsavbrekk nå og da. Uansett, nydelig øyeblikk!

 

Den dagen jeg ble stående utenfor prøverommene i butikken og vente på podene. Fint øyeblikk, hvor merkelig det enn høres ut. Rart også, for frem til nå har ikke denne guttegjengen vært særlig opptatt av hva de kler seg i. De kunne ikke brydd seg mindre om mote og merkevare, og jeg har stort sett handlet, brettet, lagt i skuffen, og det var det. Men nå tjener de to eldste penger selv, på jobber de har etter skoletid, og denne uka ble mor bedt med på shopping. Ikke skulle jeg betale, ikke skulle jeg ha en mening, jeg skulle bare være med. En ny epoke, det er helt klart. Mamma til snart voksne karer. Uvant, men ganske så fint!

 

Litt tid alene med minsten mens de største gutta jobber. Fint øyeblikk. Som så mange ganger før, koke kaffe på bålpanna, spise grillet ostesmørbrød i folie, og spille gitar sammen. Jeg spiller enda så himla surt, og begynner å innse at musikk slett ikke ligger for meg, men poden burde hatt kongens fortjenestemedalje for sin tålmodighet når det gjelder å lære mora si gitargrepene. Jeg ga til slutt opp, la fra meg gitaren, gnagde på svidde skorper av ostesmørbrød, drakk kruttsterk kaffe, og nøt heller tonene fra poden. Metallica denne gangen. Poden har ihvertfall sansen for skikkelig musikk. Tilogmed puddelrock-sveisen er “on fleek”! (aner ikke hva on fleek betyr, men har lest det på andre blogger…vil jo ikke være noe kjipere enn dem lissom! )

 

Litt kvalitetstid med største poden også! Enda et av ukas små og fine øyeblikk. Kjøre en tur, stoppe et sted, spise litt mat, kjøre videre, skravle, le og spille ufornuftig høy 80 talls musikk mens vi korer på de feteste refrengene ( til sanger ingen andre enn oss husker, fordi jeg hørte på den ukuleste musikken på den tiden og smaken har gått i arv )  og er skjønt enige om at vi er undervurderte sangere ass! (En sannhet med modifikasjoner selvsagt!)

 

Et par turer opp til Høgåsen. Kjenne at svetten renner nedover ryggen, og at det svir litt i leggene i det aller bratteste terrenget, for så å ta en pust i bakken helt på toppen. Tenk at det finnes så mange flotte turstier, nesten rett utenfor døra, og denne uka har det vært mulig å bruke dem på dagtid fordi det har vært ferie. Luksus, rett og slett, og absolutt et fint øyeblikk! Og jada, jeg hadde sjokolade i lomma når jeg kom opp hit også. Er det påske, så er det påske!

 

Den dagen vi fikk kjøpt dress til den kommende konfirmanten! Det var fint! Nå er vi liksom enda et skritt nærmere den store dagen, enda en ting vi kan krysse av lista. Jeg tror jeg burde vært mer stresset enn det jeg er akkurat nå, for i skrivende stund er jeg overraskende rolig med tanke på hvor lite tid som gjenstår før den store dagen, og hvor mange ting som gjenstår, men det retter seg vel. Om ei drøy uke får jeg vel smått panikk, slik som alltid, og ting er tilbake til normalen. Men akkurat nå er jeg bare glad for at poden har funnet dress, og at antrekket for dagen er i hus. Fin dress, fin konfirmant, fint øyeblikk!

 

 

Det øyeblikket jeg ble stående mitt i skauen oppe ved Eksismoa og sniffe inn lukta av nyhugget tømmer.  Er i grunn ganske glad jeg var dønn alene i skogen, for jeg må jo ha sett ut som en sporhund på snerten av heroin der jeg stod med snyteskaftet tredd innimellom en drøss tømmertstokker, og dro inn pusten, før jeg salig stønnet “Aaaaaahhhh!” Så til den det måtte angå, skogbrukeren som snart skal hente tømmeret sitt, er det bare å beklage. Om det dingler en buse eller to fra stokkene dine er den nok min. Men seriøst! Har du noen gang kjent lukten av nyhugget tømmer? Nyyyydeliiiig! Fint øyeblikk, uansett hvor dumt det må ha sett ut! ( Det skal være tittelen på selvbiografien min, om jeg noen gang skriver en sånn. “Ut å sniffe tømmer!” )

 

Blåveis! Den dagen det plutselig var blått over hele bakken ute ved bålplassen bak måsahuset. Det aller sikreste vårtegnet. Det var et fint øyeblikk det!  Jeg lot de stå, enda hvor fristet jeg var til å plukke noen til innebruk.

 

Pakker på døra (i posten) den aller siste dagen før ferien startet. Jeg vet at jeg gjentar meg selv til det kjedsommelige her, men gurimalla for noen snille folk som titter innom denne bloggen. Jeg blir helt rørt. Tenk at det finnes mennesker der ute som av rein godhet tar seg tid til å sende en påskehilsen, bare fordi! Godis, lys, håndskrevet kort! For en glede! Rørt, og glad! Ukas fineste øyeblikk! Tusen, tusen takk!!!

 

Og sånn gikk uka. Det ene øyeblikket etter det andre. Mange flere kunne vært nevnt, helt sikkert. Enda en kaffekopp bak disken i Mona sin butikk, chatten med barndomsvennene på facebook, små filmsnutter av tantegullene på snapchat, to pusekatter som ligger paddeflate i gresset og nyter solsteken, eller jager fjorårets blader som virvler i den varme vinden. Sengetøyet som tørker på stativet ute, lukten av grillmat fra en eller annen nabo som har startet grillsesongen, påske-egg, sand mellom tærne, ferske kanelsnurrer, røde kinn etter timer i solen, og alle de flotte bildene og meldingene både her, på snapchat og på instagram. Jepp, jeg elsker at dere også deler av deres hverdag, at jeg får bli litt bedre kjent med noen av de som leser her inne. Tusen takk for alt dere byr på!

Jeg avslutter her. På tide å nyte siste rest av en rolig hjemmepåske, spise opp de siste marsipan eggene, og innkassere den fotmassasjen gubben lovet meg i går kveld, men sovnet fra før han fikk begynt!

Ønsker alle som titter innom en nydelig søndag. Håper den byr på mange små, fine øyeblikk!

Du og jeg, pizza, og sand i skoene.

Vi er flinke til å ta vare på hverandre, han og jeg. Her hjemme. Pleie kjærligheten ute, kjærestetid med fult tilbehør derimot, det hører sjeldenhetene til. Vi burde vært bedre, helt sikkert, men det kommer alltid noe i veien. Penger som regel. Ærlig sak egentlig. Det er bare sånn. Sånn at det er alltid er noe som er viktigere enn kino, blomster og middag på restaurant. Podene vokser, hele tiden, og har stadig behov for noe nytt. Idretten, selvvalgt, men herlighet for et pengesluk. Så er det regningene selvsagt, alt det kostbare hverdagslige, og oppe i alt dette nedprioriterer vi oss selv.

 

Likevel kjennes det ikke ut som vi hverken mangler noe, eller går glipp av noe. Sånn er livet, ihvertfall for oss, og vi ville ikke byttet det bort med noe, eller noen. Her hjemme er vi flinke til å se hverandre. Romantikk kan like gjerne være andføttes i sofaen, men en bolle popcorn imellom oss, og en gammel film på TV. Romantikk kan være å ligge på armen tidlig på morgenen, slumre litt sammen før vekkerklokka ringer, lage middag sammen på et trangt kjøkken,  eller rusle en tur rundt Bjørkelangen, hånd i hånd, en helt vanlig kveld midt i uka. En vakker dag, når podene forlater redet, når alle kjøretimer og utdannelse er betalt, når ingen lenger vokser ut av buksebena eller skoene sine, da spiser vi kanskje på restaurant vi også, eller overnatter på hotell, bare fordi, men enn så lenge pleies kjærligheten her hjemme på måsan, med litt lavere terskel for trivsel enn hva folk ofte vifter med i sosiale medier.

 

 

Men så hender det innimellom, helt plutselig, at ting bare klaffer, og at det som starter som en helt vanlig dag plutselig blir en kjøretur langs kysten med middag, musikk og sand mellom tærne. Og sånn ble det i går. For vi hadde påskefri og ingen andre planer enn å tilbringe litt tid med podene. Men podene har blitt store, og hadde ingen planer om å tilbringe tid med oss. Enkelt og greit. For brødrene ville sove lenge, grille pølser på bålpanna i hagen, trene litt sammen, for så å kjøre seg en tur til Sverige for å kjøpe smågodt og blodharry neonlys til den den gamme kjerra de har spleiset på, og selv om det å henge med ungene er flott, er det enda flottere å oppleve at de tre vil henge sammen. At de er så gode venner at de vil tilbringe dagen sammen, bare de.

Så da stod vi der, vi to gamlingene, uten en eneste plan, og det eneste vi visste var at vi begge var litt fysne på pizza. Og med det som utgangspunkt fyrte vi opp Volvo`n, vinket til podene, og freste ut fra gårdsplassen til måsahuset.

 

Og når man først har en helt blank dag fremfor seg kan man like gjerne utnytte den. En mil ble til to, to til tre, osv, osv. Og med gamle slagere på radioen, og løst småsnakk om alt og ikke noe styrte gubben kjerra mot kysten. For ute var det sol og varmegrader, og vi følte for en forsmak på sommer.

 

På brygga i Skjærhalden myldret det av påskeferieglade mennesker med utepils, solbriller og solbrente nesetipper, og vi fant oss et bord i hjørnet av restauranten, og bestilte hver vår pizza. Og plutselig var vi på date, måsagubben og jeg. Langt hjemmefra, borte fra ungene, regningene og den kurven med voksende klesvask.

 

Og bare fordi vi gjorde noe helt annet enn hva vi pleier fikk vi kjenne litt på forelskelsen igjen. Ja, for sånn er det faktisk. Mer enn halve livet har vi nå vært sammen, og enda kan jeg, sånn helt ut av det blå, kjenne litt sommerfugler i magen. Når han tar hånden min mens vi rusler nede i havna, eller når vi sitter sammen på brygga, spiser is, og dingler med føttene over sjøen.

 

Og vel vitende om at podene hjemme storkoser seg med å ha huset for seg selv noen timer, handle vi inn jordbær, og ruslet ned på stranden. Enda er det lenge til sommeren, likevel var det varmt nok til å vasse i vannet.

 

Tenk så herlig, å sitte der med bare føtter i varm sand, snakke og le, spise jordbær, lene seg tilbake, lytte til bølgene som slår inn mot svabergene, og sovne i den varme sola. Være bare to, være helt stille, sammen. Ikke våkne igjen før solen har har gjort nesa rød, og magen igjen rumler.

 

Så kjørte vi hjemover igjen, sang til flere gamle slagere på radioen, snakket om ungene, om hvor heldige vi er som har de, har hverandre, før vi igjen stoppet på et gatekjøkken i Rakkestad, og bestilte hver vår burger til kveldsmat. Vi kjørte inn på gården rett før sola gikk ned. På gårdsplassen stod tre poder og vasket bil mens de gomlet svenskegodis, og lo av interne vitser vi gamlingene ikke skjønte.

 

I dag er alt ved det samme gamle. Måsagubben er ute i skuret og skrur på crossykler, jeg bretter klesvask etter klesvask, og har skrelt ei bøtte poteter som skal kokes ved middagstider. Samma gamle visa, ingen romantikk å spore. Det gjør ikke noe. For skoene jeg hadde på i går er fulle av sand, en påminner om et herlig avbrekk. Det går fint. Vi klarer å være lykkelige i de kjedelige hverdagene også. Og dessuten, om hver dag var fulle av slike “utenom-det-vanlige-facebookstaus-verdige-kliss-klass-romantiske hendelser”, hva skulle jeg ha blogget om da?

 

Næh, lykken er kokte poteter, regninger, klesvask, et pizzastykke, gamle slagere på radioen, og av og til litt rester av sand i skoene.

 

Vi blogges.

Ukas små øyeblikk.

Det ble en helt bloggfri uke. Hvorfor vet jeg egentlig ikke, det bare ble sånn. Lange arbeidsdager, travle kvelder, likevel akkurat nok avslapning og gode kvelder. Heller ikke denne uka markerer seg som spesiell på noen som helst måte, ingen store hendelser som fortjente en egen facebookstatus, bare mange små øyeblikk som tilsammen utgjorde enda en alminnelig, men fin hverdagsuke.

Så hvilke øyeblikk skal man velge seg da? Når man skal oppsummere uka her på bloggen, og prøve å begrense ukas små øyeblikk til et kortfattet og leselig innlegg?

Ut i skogen, opp i trærne. Bokstavelig talt!

 

Tror nesten det er greit å begynne med den såkalte maraton-trimmen. Som mange av dere vet har jo hobby-torturisten Mona tatt ansvar for jentegjengens mentale og fysiske helse, og meldt oss på Hvalerløpet den 22 Juni, og hver uke trener vi sammen. Denne uka var intet unntak, og vi testa ei ny løype tirsdag kveld. Flott natur, herlig mykt skogsunderlag, og masse frisk luft. Det kjentes herlig befriende å spasere runden rundt Eidsdammen helt til June fikk det for seg at vi skulle ta en liten “pit-stopp”, og gjennomføre noen “enkle” styrkeøvelser ved bålplassen oppe ved vannet. Flott det altså, for de som vet hva de driver med, men det gjorde ikke vi. Så midt i skauen lå fire damer og peste som inntørka flodhester på savannen, mens June spilte “motiverende” treningsmusikk på mobilen, og ropte ut ordre om planken, og pull-ups og squats i hytt og gevær. Så sliten ble jeg at da det ble min tur til å “lede” gjengen gjennom Eksismoa på gjengrodde stier jeg trodde jeg kjente like godt som min egen bukselomme, guidet jeg damene innom mosebelagte hårnålssvinger, bever-demninger og kvasse steinrøyser, helt til vi endte opp langt nede på en hittil ukjent grusvei bak Eidsverket. Så med retningssans som en overarbeidet snurrebass (og da tenker jeg ikke på kroppsdelen mannfolka drasser rundt på, men den litt gammeldagse populære barneleken som snurrer rundt), ble det avgjort at ihvertfall ikke jeg løper først i gruppa på Hvaler. Men alt i alt, et fint øyeblikk, og effektiv treningsøkt ble det ihvertfall, for det fantes ikke en kroppsdel på denne skrotten som ikke var støl dagen etterpå!

 

“Bare heng sånn litt til da, Janne. Sånn at vi kan ta ca 370 bilder!” Hallo!!! Problemet er jo ikke å henge der, men å komme ned igjen. 180 cm daukjøtt lander sjelden mykt og grasiøst…

 

Når jeg tenker etter har jammen meg mange av de beste øyeblikkene denne uka vært i forbindelse med turer ute i naturen. Som den morgenen jeg satte på joggeskoene og rakk en runde rundt vannet før jeg skulle på jobb. For selv om dagene er fulle av sommerlige løfter, med varm vårsol, hestehov, og myke gåsunger på kvistene, så er de tidlige morgentimene fremdeles isende kalde, og slikt byr på helt magisk vakre øyeblikk. Som da denne morgenen, hvor jeg ble stående ved vannet, og det var så stille rundt meg at jeg kunne høre den tynne hinnen av is på vannet knitre og smelte i morgensolen. Nydelig øyeblikk! Stå slik, senke skuldrene, bare være!

 

Når vinter møter vår.

 

Den natten jeg ikke fikk sove, fordi hjertet igjen jobbet mot resten av kroppen. Slike våkennetter frustrerte meg tidligere, men ikke nå lenger. Jeg bare aksepterer de, tenker at slik er det nå, også nyter jeg heller egentiden slike våkennetter gir meg. Det er egentlig ganske fint, faktisk, å sitte i stuen, pakket inn i dynen, drikke en kopp varm te, tenne et stearinlys og lese en bok, eller som jeg gjorde denne natten, ble sittende å se på gamle episoder av Will & Grace på YouTube. Så får man heller akseptere at dagen derpå tilbringes litt i tåkehavet, særlig hva konsentrasjonen angår, men natten i seg selv, jo, den var et ganske fint øyeblikk.

 

Hvem trenger vel søvn, når natten kan by på de fineste små øyeblikk.

 

En annen bra ting. Å kunne tilbringe en halvtime bak kassa i butikken hos Mona etter en slik våkennatt. Hente seg litt inn med en av Mona sine kopper med kaffe, før man rusler hjem for dagen. Fint øyeblikk.

 

Medisin for sjela! Kaffe bak kassa!

 

Den ettermiddagen vi stekte sveler på takka inne, men kokte kaffe over bålpanna ute. Det var fint det. Jeg og gutta, etter skolen, mens gubben jobbet overtid. Bål som knitrer, sveler med rørte blåbær, kaffe i trekopp, og tre poder som spiller kassegitar, synger og flirer. Fint hverdagsavbrekk, skikkelig kvalitetstid, helt spontant. Det er slike øyeblikk som får meg til å reflektere over hvor heldig jeg er som får være mamma til akkurat disse gutta. Dypt men sant. Fint er det ihvertfall.

 

Jeg har takket ja til enda et tilbud om et morsomt konferansieroppdrag, og det gledes. Fremdeles kjennes det litt uvirkelig at folk spør, at de ønsker akkurat meg til disse tingene, men det er så gøy! Fint øyeblikk, gledelig øyeblikk! Den 23 mai blir jeg å finne på Sørumsand, på kundekveld for butikken Fru Z! Kjempeartig med oppdrag i gamlebygda, og jeg håper å se masse kjente ansikter!

 

Små øyeblikk som skaper minner for livet!

 

Brevet som lå i postkassen denne uka. Herlighet for en glede. Et brev, fra den andre siden av verden. Jeg har kun fortalt hvem det var fra til tre mennesker, og slik vil det nok forbli. Nå blei jeg plutselig en sånn blogger som sier A. og ikke B, men akkurat denne historien, og bakgrunnen for det hele er rett og slett litt for “pinlig”, selv for meg, denne litt sleivkjefta kjerringa, å skulle dele med resten av verden. Kanskje ved en senere anledning, når jeg har fått landa litt. Men akkurat dette brevet…djiiises kraist, lissom. Den nedete, upopulære, og keitete 14 åringen i meg danser av glede. Den litt mer voksne og fornuftige 42 åringen rister på hodet, flirer litt, oser av selvironi, og bare koser seg med minnene. Fint øyeblikk! FINT!!!!!

 

Ukas aller fineste overraskelse. Flashback til de kleine ungdomstiden, og minner som både gleder og varmer.

 

Harry-turen over svenskegrensa med June. Det var fint. Mål for dagen, være sånn god gammeldags “kvote-unge”. Funka fint.  Vi fikk skravlet, handlet mer enn vi egentlig skulle, spist litt, og løst noe små og store verdensproblemer! Det er så lett å bli glad i June altså! Så fikk jeg shoppet mer godis enn noen av oss har godt av, og påske-eggene til podene er allerede fulle, enda det er ei uke igjen til påskeaften. Godt med alt som er gjort, godt med godteri. Fint øyeblikk, bra start på påskeferien.

 

Lørdagen, da jeg våknet skikkelig uthvilt, og med mer energi på lenge. Kanskje nettopp fordi det er påskeferie, og en herlig ubrukt uke med fridager ligger foran meg. Og slik energi er det bare å utnytte, særlig for en som trener til ufrivillig maraton, så jeg knøt på meg de slitne skoene jeg har hatt siden første verdenskrig, sånn ca, og løp noen runder på friidrettsbanen. Tenkte at det å løpe i ring på merket underlag midt i sentrum var tryggest nå som vi har fastslått at jeg har stedsans som en forvirra snurrebass. ( Jeg tenker fremdeles på leken, og ikke kroppsdelen! ) Så i stekende påskesol løp jeg akkurat nok runder til at bena ble møre, og pusten ble tung, før jeg rundet av med litt styrketrening på Avancia, og avsluttet hele økta med å innta en solid mengde kaffe og smågodt fra Sverige i solveggen på terrassen hjemme. Balanse er viktig for oss maratonløpere nemlig 😉

 

Bloggere har jo alltids siste skrik i sånn fancy sportsutstyr…det ser man på skoa 😉

 

Og nå sitter jeg her. Jeg har tent lysene på peisen, enda det er lyst ute, og sola skinner inn gjennom vinduene. Senere i dag skal jeg mekke taco, selv om det er søndag. Taco på søndag strider jo nesten imot norsk lov…Vi har bedt svigerfar på middag, skal feire bursdagen han hadde tidligere denne uken. Jeg skal finne frem symaskinen og se om jeg kan fikse litt på det som engang var favorittskjorta, men som nå får meg til å se ut som en arabisk oljesjeik…Satser på at noen sømmer og knapper gjør underverker for et gammelt favorittplagg. Ellers er søndagen like uplanlagt og åpen som den kommende påskeuka. Jeg skal ta ting som de kommer. Slappe av, sove lenge, drikke kaffe i solveggen, spille høy musikk, rake løv i hagen, bake masse deilige kanelsnurrer og en og annen kake, kanskje kose litt med tante-gullene mine, traske litt i skogen, spise mer marsipan og sjokolade enn jeg burde, og antagelig lese brevet mitt noen ganger til. Din egen hverdagslykke skaper du tross alt selv, ikke sant?

 

Søndagsmorgen. Brukbart!

 

Ønsker alle som titter innom en nydelig søndag, også håper jeg at uken som ligger foran deg blir full av de fine små øyeblikkene. Vi blogges.

 

 

Ukas små øyeblikk.

Marsipankaka står i kjøleskapet, en skogsbærpai står på benken og avkjøler seg, og lassagnen steker i ovnen. Om noen få timer er huset fult av familie, klare for å feire poden som ble 17 på torsdag. Slike dager er så fine, de dagene familien kan samles, drikke kaffe, spise litt, skravle litt. Oftere og oftere tenker jeg på det, hvor heldig jeg er som har mine tanter og onkler, som bare to rollen som tanter og onkler for podene våre, da vi ikke har søsken selv, hverken måsagubben eller jeg. Joda, en familiebursdag blir en fin avslutning på en uke med mange fine øyeblikk.

 

Finest før den ble stekt, men smaker nok desidert bedre etter 😉

 

Jeg lever enda på fredagskvelden. Middag med jentene, barndomsvennene, vi fire ukule fjortisene som nå er sånn passelig småkule førtiser. Jentene som kanskje var de dårligste på håndballaget, men likevel hadde det mest gøy på både trening og kamp. Jentene som kunne snakke om alt, kaste stjålne blikk på de kjekkeste gutta i niende, drømme seg bort i Beverly Hills 90210 og Austraske såpeoperastjerner, og likevel ende opp som brukandes kvinnfolk. Så fint å kunne ta på seg den oransje blusen, bedre kjent som “gå-bort-blusen”, den som egentlig er for fin for vanlige kvinnfolk som meg, ta på lipgloss, hyre største poden som privatsjaffør, og sette snuta mot barndomsbygda for en aften.

Skamløs selfie med trutmunn i gammel Volvo. Jepp, sånn har det blitt, når kvinnfolk over førr skal på “by`n”!

 

Vi møttes på Sørumsand, i de koselige lokalene til Trine, spiste nydelig mat og delte en flaske bobler mens skravla gikk og latteren satt løst. Det er en rein vitamininnsprøytning de gangene Marit er hjemme fra jobboppdrag ute i den store verden, og vi kan samles til sånne kvelder. Jeg digger disse damene, alt de var, og alt de har blitt. Heldig er jeg, rett og slett, som fremdeles har de i livet mitt.

 

Når baren stenger snart men du fortsatt har penger igjen å bruke… Neida! Gry, Marit og Tove. Ukule fjortiser, men dødskule førtiser! Og maten hos Trines på Sørumsand kan anbefales!!! Mett enda!

 

Torsdagen var også fin. ( Hmmm, litt usikker på hvordan det ble sånn, men det ser ut til at jeg gjennomgår uka baklengs her!) Å kunne vekke den mellomste poden, klype han litt i kinnene og rufse han i krøllene, og si med sånn påtatt koselig mammastemme at “Tenk at det er 17 år siden du kom til verden!”  Og han bare “Off, ikke et ord om sånn vaginal fødsel og pyntesting, og navlestreng a! Pleaaaase!!!” Kake til frokost, egen kake til å ha med på skolen, et lite lass pakker, kyss, klapp og klem. Fin dag, fine øyeblikk. Vemodig at han blir så stor, men fint også. Gromme poden min.

 

Når du ikke er sponsa av ballongfabrikken, OG du pakker inn bursdagsgavene i julepapir fordi du har glemt å handle noe annet…Årets mor!

 

Den dagen jeg var full av energi, selv etter jobb, og la ut på en treningstur i skogen før middag. Men halvveis på runden rundt Eidsdammen gikk plutselig lufta ut av ballongen, og tunga hang som et slips langs bakken, og ALT jeg klarte å tenke på var den halve sjokoladekaka som stod i kjøleskapet hjemme. Og akkurat da jeg sleit som mest ble det bråstopp på stien, for to trær hadde veltet i kryss, og plutselig ble jeg sånn brått “finne seg sjæl” menneske som tror på skjebnen og karma og alt det der. For det måtte jo bare være et tegn på at det ikke var meningen at jeg skulle trene mer den dagen. Så når skogen prøvde å stoppe treningen min bare ga jeg opp, snudde og gikk hjem, og spiste kake i badekaret! Og det synes jeg var et fint øyeblikk. Du kødder ikke med naturen lissom!!

 

Hindre er til for å hindre. Når naturen ber deg stoppe, snu, løpe hjem og spise kake. Da gjør du det! Du kødder ikke med naturen ass!

 

Den dagen hoppet over frokost, fordi jeg somla så fælt på morgenen at jeg ikke rakk det, og etter to økter på jobb hadde jeg så mye å gjøre at jeg måtte ta igjen litt pc arbeid i midttimen, også var jeg dødssulten, men hadde glemt lommeboka hjemme, så både kantina og en tur på butikken var uaktuelt. MEN, så kom jeg på at jeg var surrete dagen før også, for da hadde jeg husket å smøre matpakke, men glemt å spise den, så den lå i kjøleskapet på kontoret, og aldri før har seige knekkebrød med gulost og paprika smakt bedre. Og det var et fint øyeblikk, faktisk! Matpakker er undervurdert! Helt sant, selv de som er en dag gamle!

 

Når du er helt utsultet, men likevel poserer på sånn sexy fotoshoot med matpakka før du spiser, bare fordi du vet du kommer til å skrive om det på bloggen…

Kvelden jeg og June stakk bort i kultursalen for å se noen av elevene våre i en teaterforestilling basert på gammel bygdehistorikk. Det var et fint øyeblikk. Den nye kultursalen på skolen er bare så fantastisk flott, og for en gammel amatørteater-entusiast var dette et kjærkommet hverdagsavbrekk. Fin kveld, fint øyeblikk! Det er nesten så det frister å gjenoppta gamle kunster, og bli med i en lokal teatergruppe igjen.

 

Litt kulturelt påfyll en hverdagskveld.

 

De gule krokusene (tror det er det de heter), blomstene som popper opp i skråningen ved bussholdeplassen. De har gitt meg fine øyeblikk hver eneste dag denne uka. Vårfølelsen kommer kastet over meg når jeg går forbi, både til og fra jobb. Tenk at noe så lite kan bety så mye, bare fordi man stopper opp og ser etter. Det er fristende å plukke med en, sette i et glass på bordet hjemme, men ennå har jeg motstått fristelsen, bare fordi de er så flotte der det står i grøftekanten.

Små, gule, gleder.

 

Å våkne opp tidlig, men bare bli liggende i sengen, på armen til gubben. Det er fint. En fridag, all verdens tid, ikke noe som haster. Småprate litt, sovne litt igjen, småprate litt til før vi tar fatt på dagen. Fint øyeblikk.

 

Ikke akkurat nyforelska lenger, men fint likevel.

 

Gjøre om litt i stua. Arvet et par hyller og et gammelt speil av tante Mariann. Små skatter hun ikke lenger har plass til, men som skal glede meg i lang tid fremover. Gleden av å kunne fornye litt hjemme uten at det koster noe. Det er litt herlig!

 

Godt brukt, men fult brukbart.

 

Men nå må jeg logge av, selv om det sikkert er flust med andre små øyeblikk jeg kunne klemt tur meg en søndags morgen. Kaffen skal kokes, salaten skal skylles, potetene skal gratineres og spekematen skal danderes på fat. Vi leker ikke familiebursdag lissom. Her skal folk reise mette hjem i ettermiddag, og da må måsafruen få ut finger`n før gjestene inntar måsahuset.

Håper du har hat en nydelig uke full av hverdagsøyeblikk. Ønsker deg en riktig god søndag.

Vi blogges.

That Friday Feeling

Følelsen av å våkne opp, og bare glede seg til hele dagen. Det er herlig det. Fredager er de beste dagene. Nå skal jeg ikke klage på hverdagene altså, for de er i grunnen ganske snille med meg, men jeg kjenner at jeg har litt ekstra futt i kroppen i dag. Fredags-futt. Tror kanskje jeg nettopp fant opp et nytt ord som er ordboka verdig.

( Nyvasket hus, støv tørket sånn passelig nøye, da er det fredag! )

 

Futt i kroppen fordi jeg var våken før vekkeklokka ringte i dag tidlig, og kunne lese nyheter på senga før jeg stod opp.

Futt i kroppen fordi gubben har fri i dag, og vi ble sittende oppe litt lenger i går kveld å bare skravle.

Futt i kroppen fordi jeg hadde gooood tid før jeg skulle vekke podene i dag tidlig, og kunne nyte en kopp kaffe med fløte foran peisen. En halvtime for meg selv, før resten av måsahuset våknet til liv.

( Å ha en halvtime for seg selv før resten av huset våkner. )

Futt i kroppen fordi jeg spiste banan og en neve popcorn til frokost, bare fordi jeg er voksen og bestemmer selv! Den dårlige samvittigheten over inntak av snop før klokken 08.00 skyver vi til side, fordi det er fredag.

Futt i kroppen fordi det ikke ligger igjen en eneste snøflekk i grøftekantene på strekningen mellom måsahuset og jobben.

Futt i koppen fordi de hvite tøyskoene fortsatt er hvite, og ikke fulle av sølevann.

Futt i kroppen fordi sola varmer i ryggen når jeg er ute og går, fordi jeg rakk en lang omvei gjennom skogen på vei til jobb, og fordi det er innafor å finne frem solbrillene.

Futt i kroppen fordi den mellomste poden var så fornøyd med bursdagen i går.

Futt i kroppen fordi skråningen ved busstoppen er full av gule vårblomster.

( Når hele skråningen er full av disse vakre små! )

Futt i kroppen fordi glade elever vinker, smiler og sier god helg før de løper til skolebussen.

Futt i kroppen fordi den eldre mannen med den lille, hårete og litt forvirra bikkja borte i svingen smilte og nikket når vi møttes, for femte dag på rad, før han sa, “Samme tid, samme sted i morgen frøken?” Også lo vi høyt begge to, mens bikkja forgjeves prøvde å fange sin egen skygge.

Futt i kroppen fordi Marit endelig er kommet hjem fra New York, og i kveld samles jentene igjen. Farte til Sørumsand for å møte barndomsvennene, de som gjorde de småkleine ungdomsårene holdbare, og spise middag sammen. Som jeg gleder meg til en kveld med noen av de flotteste damene jeg vet om.

Futt i kroppen fordi jeg vet det blir latter, mimring og gode samtaler utover kvelden.

Futt i kroppen fordi gulvene er vasket, støvet er skjøvet under teppet, og fordi sengetøyet henger nyvasket og til tørk på snora ute. Det er lite som slår følelsen av å legge seg i nyvasket og lufttørket sengetøy.

 

Og til slutt, futt i kroppen fordi hele helgen ligger blank og urørt foran meg.

 

That Friday Feeling!!! Elsker det.

Ønsker alle som titter innom en riktig god helg!

 

 

 

Fineste mellomste poden.

“Det er på unga man merker det!” sa mormor bestandig. “At man blir eldre selv!” 

Og jeg flira for meg selv. Tenkte at hun var så typisk gammelomodig, som sa slike ting. Og nå sitter jeg her og tenker akkurat det. At det er på unga man merker det, at man blir gammel selv. For inne i hodet mitt er jeg ung som bare det, men den mellomste poden, den vesle pjokken min, han blir 17 år i dag! 17!!!! Og sånn helt ut av det blå ble jeg plutselig gammel. For litt voksen må man faktisk være, når man er mamma til en 17 åring!

 

Jeg skal fatte meg i korthet i dag. Poden hadde ikke noe imot en sånn liten bursdagshilsen på blogg, men var ganske klar i talen. “Ikke no sånn kliss-klass, ikke no sånn sentimental grineblogg! Du kan si gratulerer med dagen, fortelle at jeg  kul og greier! Hahaha, be folk følge meg på insta…det er chill! Bare ikke no kliss-klass, og ikke no kleine bilder!”

 

Så da blir det sånn, for store gutter bestemmer selv! Ikke noen kleine bilder, og ikke noe kliss-klass. Bare en liten bursdagshilsen, og noen ord om hvor fantastisk jeg synes du er.

For du, gutten min, er “one of a kind”! Din kjærlighet til livet, og til de rundt deg er intet annet enn beundringsverdig. Måten du omfavner hverdagene på, gleder deg over de små tingene, og hvordan du med den største selvfølge viser din kjærlighet til brødrene dine , pappa og meg,  gleder meg mer enn jeg klarer å sette ord på.

 

Jeg beundrer hvordan du tar enhver utfordring på strak arm, og hvordan du ber om hjelp når du kjenner at fallhøyden er stor. Jeg er stolt av hvordan du stiller opp for andre, helt uoppfordret. Hvordan du så tydelig, bare ved å være deg selv, markerer grensen mellom rett og galt.

Jeg beundrer pågangsmotet ditt, staheten, og evnen til å gjennomføre selv det som slett ikke frister.

Du har vokst så mye dette året. Jeg så det så tydelig i sommer. Da pappa og jeg ville beskytte deg mot det vonde og triste, men du likevel tok et gjennomtenkt og bevisst valg. Da du ville se bestemor i kisten, ta et endelig farvel, finne din egen avslutning. Så bestemt, så voksen. Vi så det da du valgte din egen vei i utdanningen, og hvordan du hver dag beviser for oss hvordan du valgte rett.

 

Så målbevisst, i alt du foretar deg. Så talentfull. Så musikalsk. Så mye tid og energi du bruker på idretten din. Med mål om å bli så god som bare du kan, selv med begrensede midler. Er det lov å sole seg i glansen av sine egne barns prestasjoner? I så fall gjør jeg det! For du er god. Så mye bedre enn jeg noen gang har vært, i det aller meste.

Jeg elsker hvordan du utfordrer meg, hvordan du setter meg på plass når jeg trenger det. Ja, for mammaer gjør også feil! Mange av dem faktisk. Jeg elsker hvordan du alltid vil ha siste ord i saken, men likevel evner å gi deg når du vet du tar feil. Jeg elsker latteren din, humoren din, de usaklige kommentarene, de dårlige vitsene, hvordan du med bare fakter kan få meg til å le til jeg rister.

 

Jeg elsker krøllene dine, de små dansetrinnene du tar når du står ved ovnen og steker pannekaker. Hvordan du flekser muskler i speilet mens du blunker til meg og flirer. Jeg elsker at vi kan sitte sammen en hel kveld og bare skravle. Jeg elsker musikken du tryller frem på gitaren. Ja, jeg elsker tilogmed all oppvasken din som står stablet rundt om kring i huset, bare fordi alt dette er en del av deg. En del av denne morsomme, omtenksomme, rotete, kjekke, bustete, snille, rettferdige, morragretne, sporty, late, surrete og fantastisk flotte gutten min.

Jeg elsker deg!

Gratulerer med 17 års dagen Martin!

 

Ukas små øyeblikk.

Sitter her under ei diger dyne i sofaen. En av kattene ligger paddeflat på ryggen, strukket ut over bena mine, og maler høyere enn en poengsmotor. Alle andre i måsahuset sover enda. De står ei kanne nytraktet kaffe på kjøkkenbenken, men jeg orker ikke reise meg for å hente. Litt for bedagelig anlagt akkurat nå, så enn så lenge nyter jeg bare kaffelukta. I skuffen under salongbordet rett ved siden av meg ligger restene av smågodtposen jeg kjøpte i går. Tror jeg ryker på en aldri så liten godtesmell hvert øyeblikk.

Har du hatt en fin uke? Noen øyeblikk som stikker seg ut? Jeg har ihvertfall hatt mange. Kanskje ikke de helt store øyeblikkene, ingen som stikker seg ut eller satte merker på Richter skalaen, men mange fine små, slike som sammenlagt utgjør en helt alminnelig god hverdagsuke.

 

Jeg trodde mandagen skulle bli i tøffeste laget, for å skulle starte en arbeidsuke når man ikke har sovet på 36 timer burde være blytungt, men det gikk faktisk overraskende bra. Jeg vet ikke om det var det vårlige været, sola som varmet ansiktet på vei til jobb, om det var det at latteren satt ekstra løst på kontoret den morgenen, eller om det var musikken på øret og den bøtta med kaffe jeg helte i meg, men mandagen ble god. Og da kvelden kom banket søvnen endelig på døra, slo meg rett ut klokken ti, også våknet jeg helt uthvilt rett før klokken ringte tirsdag morgen. Fint øyeblikk!

 

( Elvis ringte og ville ha sveisen sin tilbake… Poser under øynene, mandagshår, mandagsmusikk, og mandagskaffe. Bra mandag likevel! )

 

Treningsøkta med jentene på tirsdag. Herlighet for et øyeblikk. Det er lenge siden jeg har ledd så mye! Vi går nå inn i den femte treningsuka med opptrening til Hvalerløpet. Vi har i utgangspunktet ingen forutsetninger for å klare å fullføre. Det skorter både på kondis, innsats og viljestyrke, men det gjør liksom ikke noe. Den sosiale biten er vel så viktig, og akkurat den er vi fryktelig gode på. Men en viss bedring fra første treningsrunde er det jo. Denne gangen jogget vi et par meter i det minste, vi klatret opp trappa i hoppbakken, og lo til hun jeg ikke får lov til å si navnet på,( fordi hun er singel og ikke vil at en fremtidig frier skal vite at hun er litt potensielt slarkete i underlivet ) tisset på seg! Herlighet, det er nesten så det er verdt å vurdere en ukentlig treningsoppdatering på bloggen.

 

( Mona, June, Tine og måsafruen, på toppen av trappene! Snart løpsklare, hele flokken. )

 

Mobilskjermen min er flekkete. Må være etter smøret jeg hadde på fingrene i går. Nystekte havrekjeks med masse smør og brunost. Det var godt det. Spiste i godstolen foran peisen. Rakk akkurat å komme inn fra en trimtur i Høgåsen før det plutselig begynte å regne. Varm dusj, varm ovn, varme havrekjeks, og regn som hamret mot ruta. Fint øyeblikk.

( Klatre til toppen, bli skikkelig sliten, også nyte det etterpå. Fine øyeblikk! Selv om jeg egentlig ikke er begeistret for å bli sliten! )

Off… Den morgenen jeg lot puppene lufttørke eter en dusj, og pupperingte tannlegen og Randi. Å gå inn på detaljene trengs vel ikke, da jeg allerede har skrevet et eget innlegg om det HER, men det må jo nesten nevnes som et av ukas små øyeblikk. Ikke fordi det var så himla gøy der og da, snarere tvert imot, men all latteren situasjonen har bragt med seg i ettertid har bydd på mange artige øyeblikk resten av uka. Brukt kvinnekropp altså…tenk så masse utfordringer, men likevel så mye moro de kan by på.

( Multitasking for viderekommende! )

Den kvelden jeg ikke var trøtt, og ble sittende i stua og tegne og høre musikk mens resten ha måsahuset sov. Det var et fint øyeblikk. Litt kreativ egentid, det er så godt innimellom. Tegne litt, farge litt, synge litt. Fint øyeblikk.

 

 

Den ettermiddagen sola varmet så godt. Tror det var onsdagen. Møtte minste poden på parkeringsplassen utenfor skolen etter jobb, skulle ta følge hjem. Så stoppet vi på butikken, kjøpte med oss grillpølser og lomper, og da vi kom hjem gikk vi ut til bålplassen vår ute i skogen bak måsahuset, tente bål, og tok middagen ute, bare han og jeg. Og det var et fint øyeblikk det. Sitte sånn under trærne og kjenne at nesa nesten ble rød av solstrålene. Drikke kaffe fra termokoppen, høre småfuglene kvitre høyt oppe i trærne, og grille pølser på pinne. I over en time ble vi sittende slik, kjenne varmen fra sola, og nyte knitringen av bålet, bare snakke om de små tingene, minsten og mutter`n. Et liten miniferie nesten, et herlig avbrekk, midt i uka.

 

( Pølser, kaffe, knitrende bål og sol. Hverdagslykke! )

 

Rusle hjem fra butikken og se det lyse gult i alle grøftekanter. Den litt barnslige gleden over årets første hestehov. Litt teit egentlig, å glede seg over noe så elementært, noe så smått, men det er vanskelig å la vær. Så da måtte jeg plukke en. Så sikkert fryktelig rart ut for alle bilistene, at ei middelaldrende dame med armene fulle av handleposer stod midt i grøfta med nesa i gresset og røven i været, men jeg bare måtte plukke en. Har du luktet på årets første hestehov enda? Virkelig sniffet inn lukten av vår? Det burde du! Det er ren glede, herlig øyeblikk!

 

( Lukten av vår! )

Den ettermiddagen minste poden skulle på klubben, og vi ruslet sammen ned til sentrum slik at jeg kunne ta ut litt penger han kunne bruke der. Så gikk vi på gangveien, side om side, og med hvert vindkast kom en litt sånn mandig, søtlig eim av parfyme, ulik noe jeg hadde kjent det luktet av poden før. Så da fleipa jeg litt, slik bare vi irriterende nysgjerrige mammaer kan, og sa noe sånn som: “Jasså, har du spraya deg med parfyme? Prøver du å imponere jentene nå eller?”

Men poden bare så på meg som om jeg skulle vært stokk dum, ristet på hodet og svarte at han ikke hadde på parfyme i det hele tatt. Så åpner han brystlomma på jakka og slenger ut en Wunderbaum…

“Billigste parfymen som finnes dette mutter`n. 19 kroner på Biltema!”

“Men herregud da mini! Noe så blodharry!! Det blir jo aldri noe damemagnet av deg om du skal drasse rundt på den der!” svarte jeg oppgitt, men poden bare flira og sa : “Når det blei kvinnfolk på fatter`n, så er det håp for alle!”

( Blodharry, og kjempeherlig! )

 

Og da lo jeg, høyt og lenge. For til tross for at poden ikke eier et snev av motesans så har han en herlig avslappet holdning til livet, og jeg kan jo ikke annet enn å beundre at han er så trygg på seg selv. Herlig øyeblikk, herlig type!

 

Og sånn har uka vært. Vanlig, kald, varm, våt, tørr, travel, rolig…alt sammen. Jeg gleder meg over pusen som nektet å gå ut da det var elg i hagen, men som knurret høyt fra sjefsplassen på innsiden av vinduet!

( Når du er tøff i trynet, på innsiden… )

Jeg drømmer meg tilbake til den salte kringla som smakte så ekstra godt på vei hjem fra jobb, og iskaffen jeg nøt i solveggen på terrassen.

 

Jeg tenker på telefonsamtalen med tante Mariann, og siste nytt  og bilder fra de to små tantegullene på Gol. Jeg ler når jeg tenker på hvor “turn-on” det er når mannfolk griner på tv, selv i en sånn smårar Australsk såpeopera. Herlighet, jeg burde noen ganger beskyttes mot meg sev! Jeg flirer av puppen som ville bestille tannlegetime, og gliser bredt når jeg tenker på den kaffepausen i butikken til Mona.

( Altså…mannfolk som griner!!! Det er nesten så det skrangler i eggstokkene! Helt serr! )

Og med det tror jeg jammen meg det er på tide å brette dyna til side, og hoppe ut av sofaen. Smågodtrestene fra i går er spist opp, og det er på tide å hente seg kaffe på kjøkkenet! Jeg har ingen planer i hele dag, det kjennes ganske fint egentlig!

Ønsker deg en riktig fin søndag, og jeg håper at den kommende uka byr på mange fine øyeblikk!

Vi blogges!

Legg igjen en beskjed etter puppetonen!

Det har tatt meg 42 år å bli fortrolig med denne kroppen. Glad i, til og med. For jeg er det nå. Glad i denne skrotten. Ikke fordi jeg våknet opp en dag og innså at jeg plutselig på mirakuløst vis var blitt dødsdigg liksom, neida, her er det nok av skavanker å ta av. Nok forfall til at noen form for oppussing ville være nærmest uoverkommelig, både økonomisk for min del, og faglig for den mest fagkyndige byggmester sånn rent profesjonelt. Jeg har rett og slett blitt glad i den fordi den virker sånn tålelig bra.

Altså, av og til skulle jeg ønske kroppen kunne innta lassevis med gluten og store mengder melkeprodukter uten at tarmen kjentes ut som ei tikkende bombe, og selvsagt hadde det vært kult å kunne tre på seg en smal liten kjolesak uten å føle seg som en blåhval i en gullfiskbolle, eller at bikinisonen brukte litt mer enn tre kvarter på å gå fra veltrimmet hageflekk til Sør Amerikansk jungel, men alt i alt har denne kroppen vært ganske grei med meg.

Den har båret frem tre friske gutter. Og til tross for at underlivet så ut som en herjet krigssone etter første fødsel, og at keisersnittarret etter minsten gir assosiasjoner til Frankensteins brud, så sitter jeg igjen med det største av alt. En familie. Og det har denne kroppen gitt meg! Det er neimen meg ikke gæli det. Slett ikke gæli i det hele tatt.

 

( 42 år, og endelig bra nok! Faktisk! )

Nei, skal jeg være ærlig er det kun en kroppsdel som har skapt særlige utfordringer de senere årene, og det er brystene. Ja, for det er ikke til å komme bort i fra at etter flere år med amming og svart belte i jo-jo slanking har det som i sin storhetstid var et sett knakandes flotte, særdeles velformede ungdommelige bryster, som uoppfordret og helt uten assistanse gladelig strakk seg mot sola og struttet mot nord, nå har degradert seg til et sett heller slappe, litt rynkete og nesten urovekkende lange skinnfiller. Omlag 2×25 cm daukjøtt, rett og slett. To rynkete, tomme filler som går fra øvre del av brystkassen og ned til bukselinningen.

( Bare fordi struttpuppens storhetstid er over betyr det ikke at de fortsatt kan brukes til mye fornuftig. Ørevarmere for eksempel… )

Ikke det at denne drastiske forandringen i utseende på puppestellet plager meg nevneverdig sånn i hverdagen, og en god BH holder jo orden på «jentene» på dagtid, men det faktum at de har en tendens til å leve sitt eget liv når undertegnede frigjør de på kvelden og i helgene skaper til tider litt frustrasjon.

Som for eksempel da jeg i November satte av en hel dag til produksjon av julekort, og hadde rigget meg til ved stuebordet med papir, saks, glitter og lim, og jeg plutselig kjente en brennende svi under høyre bryst, for så å oppdaget at puppen hadde havnet i en liten dam av smeltet lim fra limpistolen. Ikke bare var det ufattelig varmt, men lim fra limpistolen tørker så hurtig at innen jeg rakk å reagere satt puppen bom fast i bordet. Ja, for forskning viser at smeltet lim raskt trenger igjennom tynne bluser, og etterlater seg store blemmer. Dyrt blir det også, for når man skal smøre reseptfri brannsalve på en halv kvadratmeter pupp, tre ganger daglig i en uke, da svir det nesten like mye i lommeboka som i puppen.

Litt ugreit er det også de gangene jeg snur meg brått i sengen, og puppene liksom kommer etter i seneste laget. Som om det for dem tar noen sekunder lenger enn resten av kroppen og følge etter, slik at de lager en litt hul klaskelyd da de sent men godt faller på plass, og vekker måsagubben som ligger ved siden av.

For ikke å snakke om de gangene jeg våkner, mens jeg ligger på ryggen, av at venstre pupp har falt ned og forvillet seg over på måsagubben sin side av sengen, og har blitt liggende i klem under den særdeles muskuløse, dog ekstremt hårete ryggen hans.

 

Men her om dagen nådde hengepuppene nye høyder. For da klokken var drøyt kvart over syv om morgenen, og jeg stod på badet for å gjøre overgangsalderkroppen presentabel for en ny arbeidsdag ringte tannlegen.

 

 

«Ja, hallo, det er fra tannlegekontoret her. Vi ser du har prøvd å ringe. Var det vi kunne hjelpe deg med?»

Og jeg skjønte ikke et plukk, for jeg hadde da slett ikke ringt tannlegen, så det fikk jeg høflig forklart, og de beklaget bryderiet. Men akkurat i det jeg la på ringte Randi. En kollega fra skolen. En sånn godt voksen dame med stålkontroll på livet, som mest sannsynlig, og i hvert fall i følge henne selv aldri har tatt feil av noe i hele sitt liv.

«Ja hei, Janne. Du ringte! Nå ble jeg plutselig litt engstelig. Kommer du ikke på jobb i dag? Er du syk?»

Og på dette tidspunktet begynte jeg virkelig å lure. Hadde jeg ringt i søvne. Hadde mobilen rett og slett tippa, og levde sitt eget liv. Teknologiske fandenskap!

 

Men så slo det meg!!!

For i det jeg gikk ut av dusjen la jeg mobilen på hyllen under speilet over vasken, rett og slett fordi jeg er livredd for å gå glipp av et eneste varsel på sosiale medier, og når jeg var ferdig med å pusse tennene, lente jeg meg inn mot speilet, fremdeles splitter naken, for å plukke vekk en liten jungel av viltvoksende øyebryn over nesa.

Og mens jeg plukket og nappet uønsket hårvekst midt i fjeset har venstre pupp levd sitt eget liv, og ringt både til tannlegen og Randi. Og ikke stod de øverst på noen anropsliste heller. Neida, hengepuppen har disset og slengt, hoppet og veivet så til de grader, at den egenhendig scrollet seg nedover telefonlisten, helt ned til T og R.

 

(Når du er opptatt med nødvendig “hagestell” i ansiktet, og resten av kroppen bestiller tannlegetime… )

En liten stund var jeg faktisk litt lei meg. Ikke bare vil telefonregningene bli fryktelig høye fremover dersom de ulike kroppsdelene skal ringe Gud og hvermann i tide og u-tide, men å måtte forklare respektable mennesker at det ikke var meg, men puppen som ringte, er jo på grensa til flaut, selv for meg.

 

På den andre siden…. Jeg har som sagt, til tross for noen kroppslige utfordringer, en ganske velfungerende hverdagskropp, og vil man se ekstra positiv på det kan man jo tenke følgende:

Hvor mange der ute kan skryte av å ha et sett personlige sekretærer og personlig assistent  gjemt inne i BH`n?

Altså, det er jo kjekt å vite at man for eksempel kan slå nødnummeret dersom ulykken først er ute, og fingrene for eksempel er fulle av ostepop eller fett fra grillet kylling! ( Eller bare opptatt med å plukke monobrynet! ) Hvem vet, om jeg legger meg i hardtrening kan jeg kanskje nær fremtid strikke, eller drikke champagne med begge hendene, mens puppene tar seg av bloggingen! Sånt må det jo bli penger av!

 

( Middelaldrende hobbyblogger med løse kroppsdeler tar multitasking til nye høyder! )

 

Så i dag har jeg valgt å bruke skavankene til min fordel, og lagt inn følgende beskjed på mobilsvar:

«Du har nå kommet til puppene til Janne Nordvang. Vi er for tiden rullet opp og stramt pakket inn i en godt polstret push-up, og kan dessverre ikke ta telefonen akkurat nå. Vennligst legg igjen en beskjed etter puppetonen. Puuuuuupp!»

 

 

Vi blogges!

Ukas små øyeblikk.

Følelsen av å gå rundt og glede seg til noe, uten at man egentlig har noe å glede seg til. Litt spesielt egentlig, men kjempefint! For det er ingen ting i umiddelbar fremtid som skulle tilsi at jeg burde trave rund med sommerfugler i magen, likevel kjenner jeg på en sånn herlig indre glede om dagen. Jeg tror rett og slett det kommer av at livet er godt. Ikke spennende, ikke spesielt innholdsrikt heller, bare godt. Kjedelig godt, om du skjønner. Gutta har det bra, måsagubben har det bra, jeg har det bra. Rolige hverdager, gode samtaler, blide fjes.

Hvis hverdagslykke hadde kunne kjøpes på sprayflaske ville den ha luktet Softlan tøymykner, den blå, og nystekt brød. Sånn lukter det her nå. Et grytebrød er nettopp tatt ut av ovnen, og midt i stua, foran peisen står et stativ klær til tørk.

 

( Nystekt brød til søndagsfrokosten. Herlig! )

Bak meg i sofaen sitter minstepoden og spiller gitar. Jeg har et av ukas fine små øyeblikk akkurat her og nå. En liten “unplugged” minikonsert i egen stue mens jeg blogger og drikker kaffe. Tror kanskje det er mer fløte i koppen enn kaffe, men pytt sann. Det er så GODT!

 

( Min helt egen mini-Bon Jovi. Begynner virkelig å få dreisen på gitaren…og sveisen! Bilde delt med tillatelse fra poden! )

Bar asfalt under føttene, og musikk fra rosa ørepropper. Det var et fint øyeblikk det. Den ettermiddagen veien, hele veien, hjem fra jobb var snøfri og tørr. Fikk nesten lyst til å løpe, hinke og hoppe hjemover. Nesten sånn flashback til 80-tallet, når alle ungene i gata byttet ut langstøvler og “snowjoggere” med “småsko”. Når vi hoppet strikk og paradis på den første flekken med bar asfalt, og håret luktet vårsol når vi la oss om kvelden. Deilig øyeblikk! Bar asfalt og tøysko.

 

( Blir du med å danse hjemover? )

Den morran latteren satt ekstra løst på kontoret fordi jeg og Kine helt tilfeldig hadde kledd oss likt, og var hellig overbevist om at ikke en eneste elev eller lærer på hele skolen kom til å se forskjell på oss. Til tross for at det skiller ti år, ti cm, og ca ti nummer i skostørrelser var vi overbevist om at folk trodde de så dobbelt. Merkelig nok klarte alle å se forskjell, men vi fikk i det minste en elev til å knipse et bilde, bare sånn vi en gang i fremtiden skal starte et band. Da måtte jo dette være det perfekte coveret på debut albumet.

!

( Når to tullinger har kledd på seg selv, og kollegaen i midten har tatt den lavkarbokuren til nye høyder! )

Ukas treningsrunde til det kommende Hvalerløpet med June og Mona. Det var et sånt fint øyeblikk. Det til tross for at en hadde astma, en hadde gnagsår, og en var umotivert for all form for trening. Men så gikk vi likevel, i strålende vårvær, og det var kjempehyggelig, og selv om det gikk relativt smått danket vi i det minste ut alle som satt i sofaen. Det er fint å ha noen å rusle rundt i bygda med. Flotte damer, og jeg kjenner meg heldig. Rett og slett!

 

( To flotte damer i solnedgang, med blogger på slep! Bjørkelangen altså, ganske vakkert egentlig! )

De bittesmå tingene, hendelsene. Sånn som den morgenen denne uka hvor jeg fikk frokosten servert av poden. Noe annet enn et kjedelig knekkebrød. Det var fint. “Jeg lagde litt mye mamma, så det står en skål med frokost til deg i kjøleskapet også!” Bra start på dagen, fint øyeblikk!

 

( Blir det sunnere nå så vet ikke jeg! )

Denne bloggen! Herlighet så heldig jeg er om dagen. Så mange flotte mennesker tar kontakt, enten her på bloggen, på Snapchat eller på Instagram og facebook. Noen legger igjen kommentarer under innleggene, noen sender en liten melding i innboksen. Bare hyggelige folk, som har masse godt å si. Jeg får muligheter jeg aldri engang hadde drømt om for et år siden, bare på grunn av alle de flotte menneskene som tar seg tid til å lese mine skriblerier. Sånn som på onsdagen, når jeg fikk lov å komme til Årnes, og butikken til Camilla for å være med på moteoppvisning, en sånn jeansaften. Skikkelig prisfest, kjempegøyalt!

 

( De flotte jentene på Stil&Sjarm! )

Om noen for en tid tilbake hadde fortalt meg at den kvadratmeteren av to flate rumpeballer som jeg daglig drasser rundt på skulle brukes i reklame for salg av jeans hadde jeg ledd på meg brokk. Men denne uka var det en realitet. Å samtidig kunne få støtte opp om en kvinnelig grunder, ei knakandes flott dame med egen butikk, det var bare helt konge dronning! Så til alle dere som gjør det mulig, en stort TUSEN TAKK!!!

 

( “blogger” Janne Nordvang lissom! Dævver!!! )

 

Den kvelden jeg endelig hadde tid og ork til å sette meg ned og tegne litt igjen. Som jeg digger å tegne. Musikk på stereo`n, sjokolade, kaffe og papir og blyant. Sånne kvelder er gull verdt, da slapper jeg av, og koser meg samtidig. Fine øyeblikk!

 

( Når sjokoladen er så full av nøtter og bringebær at den nesten er en fruktsalat! )

Den kvelden jeg hadde huset for meg selv. Noen ganger er det så herlig, bare en time alene i stua liksom. Fant frem en drøss videosnutter fra Broadway på YouTube, og sang av full hals. Min “guilty pleasure” altså, musikaler. Men så var jeg vist ikke helt alene hjemme likevel, for midt i en strofe av Løvenes Konge, mens jeg sang den aller sureste tonen, skvatt katta opp bak pc skjermen og så på meg som om jeg skulle være gal!  Litt sånn: “Hva fanden er det du driver med kvinnfolk???”. Og da lo jeg til jeg nesten ikke hadde pust igjen, for aldri har vel katta sett mer forskrekka ut! Og det var et fint øyeblikk. Sang, latter, og møkkskremt pelsdott!

 

( Og katta bare ” WTF???? Hold kjeft a kjerring! )

Og sånn går no dagan. Våryr, småsko, bar asfalt, gitarkonserter i egen stue, skremte katter, slappe treningsøkter og store mengder fløte med kaffe. Et helt vanlig, på grensen til kjedelig, men likevel så uendelig deilig A4 liv, og jeg elsker det. Ble fortalt at denne bloggen ble nevnt på P4 tidligere denne uka. Hørte det ikke selv, men litt gøy var det jo. Enda et lite øyeblikk å notere seg bak øret.

Tror jeg avslutter her. Jeg skal skjære meg en tykk skive med nystekt brød, smøre på et drøyt lag smør, og fylle litt mer fløte i kaffekoppen. Må jo opprettholde husmorstandarden på denne baken dersom jeg plutselig skal ut og være vandrende reklameplakat for flere jeansbutikker 😉 Så skal jeg logge av, og synge med på refrenget sammen med gitaristen. Må bare advare katta først 😉

 

Jeg håper din uka har bydd på mange fine små øyeblikk, også vil jeg rett og slett bare ønske deg en knakandes flott ny uke!

Vi blogges.

Hverdagsvitamin.

Jeg er dårlig på disse små hverdagsinnleggene. Det å skrive uten å ha noe å skrive om. Noe spesifikt lissom. Men så sitter jeg her, mens podene spiser nystekte rundstykker til frokost, gjør seg klare for skole, ser på at dagens første solstråler danser på bordet gjennom vinduet. Støvet synes ekstra godt i sola. Støvet danser egentlig det også. Også sitter jeg her og kjenner at det ikke kunne brydd meg mindre. Støvet, haugen med skittentøy på badet, skoene son gutta har sparket av seg og som ligger i en haug og sperrer inngangspartiet i gangen. Hvem bryr seg? Rotet går ingen steder.Det er fredag!

( Kaffe i sofakroken, solstråler som titter inn gjennom vinduet, og hverdagsblogging uten mål og mening. )

Jeg begynner en økt senere på jobb i dag, har sovet nesten hele natten igjennom for første gang på lenge. Hverdagsvitamin! Når jeg tenker etter har store deler av uka vært proppet av slik hverdagsvitamin, psykisk påfyll om du vil. Sånne små ting som gir glede og energi.

Treningsrunden med damene, da vi egentlig ikke trenet i det hele tatt. En ny ulltrøye i postkassa. Altfor sent på året å kjøpe seg ullundertøy egentlig, men det var nå det var salg, nå jeg hadde råd, så hvorfor ikke. Le skikkelig i klasserommet, en intern spøk med en elev. Barnslig, fryktelig barnslig, likevel morsomt. Hverdagsvitamin!

Turen til Årnes i går kveld, moteoppvisning for Camilla sin fine butikk, Stil&Sjarm. Hvem hadde vel i sine villeste fantasier trodd at denne kvadratmeteren av ei flat og slapp rumpe skulle ta turen til nabobygda for å selge jeans??? Vet du hva som er skikkelig kult? At det gikk! Fullt av folk i butikken, masse salg! Tenk det, at en midlivskriseblogger med en 42 år gammel velbrukt kropp full av skavanker skulle få oppleve det, å motbevise myten om at salg er for de med ferdig retusjerte minikropper. For på scenen stod damer i alle aldre og fasonger, og alle hadde de jeans som satt som støpt på kroppen! Hverdagsvitamin.

( De flotte jentene på Stil&Sjarm som stelte istand til en heidundrandes kundekveld i går. Så gøy å få være en del av! Tusen takk Camilla! )

( Min nye BF Ane, og meg selv, på catwalken, på Årnes! Hverdagsrumper, godt plassert i fantastisk fine jeans! Da er det håp for alle stjerter altså! )

Å bli stoppet på senteret, slå av en prat med flotte damer som bare ville si at de liker bloggen. Flaut, men du verden så herlig. Så rødmet jeg litt, snakket sikkert på inn og utpust, men gurimalla så mye positiv energi man kan hente i møte med flotte folk.

Snuste på hodet til en aldeles nydelig baby! Hverdagsvitamin!

Latterkrampe på sofaen i går kveld. Mellomste poden som nok en gang sa noe så inni granskauen teit, at jeg lo til tårene trillet og jeg måtte hive etter pusten. JA! Jeg er en av de upedagogiske mammaene som ler av, og ikke alltid med ungene sine. Så herlig det er å le skikkelig, så skikkelig at jeg er litt støl i magen i dag! Det er mentalt påfyll det!

 

( Hverdagsblogger en fredag morgen. Ugredd, usminket, dårlig ånde, men ulltrøya er rykende fersk! )

 

Og nå sitter jeg her. Fredags morgen. Straks jobb. Støl i magen etter gårsdagens latterkrampe, lett i kroppen etter gårsdagens utflukt over kommunegrensa, rumpa godt plassert i ei ny olabukse fra Stil&Sjarm, ny ulltrøye, selv om alt tilsier at det blir en varm og solfylt vårdag. Sånt fortjener et lite hverdagsinnlegg. Hverdagsinnlegg om verdens beste medisin. Hverdagsvitamin. Håper du får deg en real dose av det i dag du også!

God helg!