Den største gleden du kan ha, er å gjøre andre glad. Mormor sa alltid sånne kloke ting, for mormor var en sånn klok dame. Stillferdig, full av integritet, lugn, snill og god. Og mormor hadde rett. Det finnes knapt en større glede, enn det å glede noen. Smil er til for å deles, latter er best flerstemt, og en julekalender full av små overraskelser gleder aller mest når du kan gi den bort til en som fortjener det!
Bolla følger selvsagt ikke med kalenderen, men har som du ser kvalitetssjekket alle pakkene 😉
I to år på rad har jeg pakket inn, og gitt bort en kalender til en som fortjener det, rett og slett fordi det gleder meg. Jeg bestemmer ikke hvem som får kalenderen, jeg bare trekker ut en av de påmeldte, og hvem som er påmeldt, det er det du som bestemmer.
Jeg har pakket inn 24 små pakker. De inneholder gaver av ulik art som vil kunne glede et skikkelig brukanes kvinnfolk i alderen 20-99. Så er spørsmålet da, om du kjenner et brukanes kvinnfolk, ei bra dame, ei grom kjæring, ei som fortjener en helt egen adventskalender i år?
Da synes jeg du skal melde henne på. Om hun blir trukket som vinner er hun ekstra heldig, om hun ikke blir det vil hun likevel vite at akkurat du unnet henne denne gleden, og det i seg selv vil kanskje være en glede stor nok! For det koster ingeneting, men betyr likevel så innmari mye, å vite at noen tenker på deg, at noen unner deg noe, at noen vil glede akkurat deg!
Du kan melde henne på ved å legge igjen en kommetar under dette innlegget her på bloggen, eller i en kommentar under linken til akkurat dette innlegget på facebooksiden til JanneNordvangBlogg. Det er selvsagt hyggelig om du skriver noen ord om hvorfor akkurat hun fortjener det, men det er slettes ikke et krav, og husk at ikke alle liker all oppmerksomhet på nett 😉 Vær gjerne raus, men også diskret, om det kjennes rett.
Om du vil kan du selvsagt melde på fler enn en.
Vinneren av adventskalenderen vil bli trukket i kveldingen fredag 22 Novemer, offentliggjort i et innlegg på facebook samme kveld, slik at kalenderen kan bli sendt i god tid før 1. Desember.
Vil du bli med å glede en du er glad i? En som fortjener det? Meld henne på da vel.
Uka jeg lot meg distrahere…AV ALT! Tror det er en lidelse egentlig, en uoppdaget diagnose av noe slag. Sånn seriøst, i alle samtaler, enten med andre eller meg selv (ja, jeg snakker med meg selv!) Har jeg avbrutt egne setninger og begynt på nye, eller hoppet fra den ene tanken til den andre, uten å fullføre noe. Litt sånn: “Åh, rød velour julestjerne, den vil jeg kjøpe, men da må jeg ha rosiner til gløggen, for det er tomt for kaffe, men skoa er våte, så jeg henger opp den paraplyen, hvis jeg husker koden til låsen på, oi, den lua har jeg leita etter, men i dag er det for varmt til lue, fy flate så kaldt det er, shit nå er jeg sulten!, og hvor pokker er paraplyen min?”
Skjønner du? Jeg skylder på øyeblikkene jeg. At det har vært mange av dem lissom. Det høres bedre ut enn en diagnose. Jeg er sliten, men godt sliten. Det er hektiske dager på jobb, det er godt å komme hjem hver ettermiddag, og jeg tilbringer de aller fleste kveldene hjemme, fordi jeg vil det. Det kjennes godt.
Tidlig i uken fikk jeg endelig somlet meg til å tegne lit igjen, til en histore jeg har skrevet for det lokale næringslivet, og et julemagasin som kommer ut i Desember. Det er gøy å bli spurt, fint å få være med å gjøre noe for bygda, og ikke minst var det herlig å svinge blyanten og tusjene litt igjen. Kaffe, ei litta sjokoladebit, den morsomste episoden av “Neighbours” jeg har sett på lenge, og en date med alle de nye tusjene jeg fikk av Anita i sommer. Fint øyeblikk!
Nå snakker vi verdens beste tidsfordriv!
Så kom frosten! Jeg elsker frosten!
Frosthjerte!
Den morgenen frosten beit skikkelig i nesa. Uansett hvor jeg gikk klaget folk. “Nei, nå er det kaldt dere!!!” Men hallo!!??? Det er November, det skal være kaldt. Hvilken fantastisk unnskydning til å kle seg i uformelige store ullgensere, tykke sokker og votter, rusle til jobb som en overkledd slabbedask, og bare nyte det! Kulda altså. Den gjør det jo pent over alt. Frost, eller rim da, og snø- det er liksom naturens hold-in underbukser! De skjuler skavankene, og dekker over alt vi ikke her helt fornøyd med. Fint er det, slett og rett. Likte øyeblikket!
Når frosten pakker inn naturen.
Jeg kommer aldri til å bli ei sånn smellvakker dame, det har jeg innfunnet meg med for lenge siden, og det kjennes helt greit! (og nei, jeg fisker ikke etter komplimenter, jeg bare realitetsorienterer meg selg selv!), og jeg er på mitt aller verste på morningene. MEN, jeg har funet ut at når jeg er på mitt verste, da er jeg skrekkelig lik ei dame, som faktisk er ganske vakker, da hun kanskje var på sitt aller beste, og det er i det minste noe. Uansett, de dagene jeg ler skikkelig av meg selv på morgenkvisten, bare fordi jeg synes jeg sev er ustyrtelig gøyal, det er fine øyeblikk! Jgg og Lindfors lissom, skilt ved fødselen. Må ta en prat med pappa om dette, mulig jeg ikke er enenbarn likevel!
Fy flate, som to dråper i havet. Klin like!
De aller minste tingene…. Når du går i dine egene tanker, frossen på fingrene etter å ha løpt mellom to blokker over skolegården i kulda i flere økter, ser ned i bakken, og plutselig hører bak deg: “Høiii, Janne!!! Du matcher dørene i c-blokka ass! Skills!!! Ha en bra dag a!” Også snur man seg og ser så vidt ryggen på en av elevene som sjelden snakker, som stort sett bare smiler, også vinker vi til hverandre, roper “Takk, du og!”, også var øyeblikket over. Et lite delt sekund. Han så meg, jeg så han, og det holder til et fint øyeblikk!
Den dagen jeg kanskje var den eneste i verden som ikke hadde fått med meg værmeldinga, og ruslet til jobb i tøysko da det begynte å snø. Det gikk fint, snøen lå enda ikke på bakken da jeg gikk til jobb, den fløt liksom bare sakte rundt i lufta. På vei hjem derimot…kliss-klass, og våte tær. Men hjemme var det fyr i ovnen, og det luktet nype-te fra kjøkkenet. Jeg digger det når en av podene kommer hjem før meg og steller litt! Skal ratt se det blir brukanes mannfolk av disse gutta til slutt. Jeg puttet føttene inn i nye varme sokker, skjenket en kopp te, skrelte to mandariner og holdt føttene så nære ovnsdøren av det luktet svidd fotsopp over hele myra! Herlig øyeblikk!
Ettermiddagskos på sitt aller beste!
Og jada, folk klager enda mer over snøen enn kulda, selv om snøen strengt tatt heller ikke burde komme som noe sjokk på den gjennomsnittelige nordmannen, men jeg liker det! Kun ett tynt lag nysnø enn så lenge, men som jeg sa…naturens hold-in undebukse, og selv denne slitne tomta og dette gamle huset på måsan ser idyllisk ut i nysnøen. Jeg liker det! Fint øyeblikk!
Måsahuset i vinterdrakt, en sånn fin og kald ettermiddag.
Den kvelden måsagubben kokte te, fylte to stetteglass med Pepsi Max, dempet lysene i stua og hvisket hest inn i øret mitt: “Skal vi se en klein julefilm fra Netflix på TV`n?” Å herregud…akkurat når du tror du ikke kan elske en mann høyere lissom, så gjør han sånt. Nesten så jeg sklei av sofaen og hoppa på`n! Neida, eller joda, for mer skal ikke til før denne gamle sklia smelter som smør på rista loff. Så da ble det kjærestetid i sofakroken, med bjelleklang og nissefar og romantikk i nysnøen, pakket inn i en litt halvdårlig B-film av ymste kvalitet hva både rekvisitter og skulespillerprestasjoner angår, men hvem bryr seg? Jeg elsker sånne kvelder! Kjenne at førjuls-julefølelsen kommer sigende, bare chille helt, det er herlig det. Fint øyeblikk!
Bolla er over alt, og da mener jeg OVER ALT! Hun er søt og alt det der, men det går jo ikke an å ta et skritt rundt i måsahset uten at hun er hakk i hel. Men for all del, denne hypre, lodne, nysgjerrige, og fantastisk søte lille pusekatten, sammen med mor og onkel, skaper så mange øyeblikk at jeg knapt rekker å absorbere alle. De som følger meg på Instagram og SnapChat må være bra lei meg nå! Eller ihvertfall lei den katta. Det blåser jeg i! Hun er og blir enda ei lodden liten lykkepille!
Lille Bolla, skogens kongle.
Den dagen Mona hadde pyntet julehjørnet i butikken, og jeg satt bak disken og drakk kaffe, og bare tenkte at “Filler`n!!! Jeg skulle jo ikke handle noe ny julepynt i år!” , og likevel fikk jeg lyst på ALT!!! Har fortsatt ikke handlet noe, med fy flate så mye fint det er Hos Mona akkurat nå. Uansett, det koster ingen ting å drømme seg bort, så da regner jeg det som et fint øyeblikk også. Og kjære julenissen, om du leser blogger, jeg tror jeg ønsker meg en eller annen sånn her nøtteknekker til jul i år!
Så var det lørdagskvelden. Janne gjør ting hun ikke kan…jadda, for Janne (ja, jeg omtaler meg selv i tredje person når jeg har gjort noe dumt…det tar liksom litt brodden av dumskapen!) hadde sagt ja til å gjøre et lite stand-up nummer på restaurant SYD i Lillestrøm, på damenes aften…angret som en hund, men hey, koste meg litt likevel! For rundt bordet satt en drøss flotte damer som allerede var i strålende humør etter et par timer intensiv boblesmakings-fest, så da var det bare for meg å ta over stafettpinnen. Jeg fortalte om det jeg kan best, livet på måsan, med måsagutta, måsaubben, pg denne litt velbrukte halvgamle måsakroppen, alt den kan, og alt den ikke kan. Og det ble en kjempefin kveld! Jeg kom, jeg turte, og det er jeg skikkelig glad for!
Det finnes egentlig ingen god unnskyldning for bilder som dette…jeg er bare sånn, og noen ganger gjør jeg sånne ting. Sånn er det med den saken! Foto: Ida Ø. Evjemo
Og that`s it, det var den uka. Proppet av enda fler øyeblikk enn dette, men noen lagres kun i hjertet også. Har du lagret noen fine små hverdagsøyeblikk i hjertet ditt denne uken?
“Halla mamma!!!!! Bra dag eller? Ta følge resten av veien?” Det forundrer meg stadig hvordan tenåringer kan stille spørsmål helt uten bruk av spørreord. Jeg lo da jeg hørte stemmen hans rope noen meter bak meg. Denne lange, snåle, snille poden som tok meg igjen med slike “syv-mils-skritt” slik som kompisen til Askeladden. Han gliste og laget grimaser, gjorde seg til for kameraet. Skikkelig typisk tenåringspode, snakker med korte setninger, for kul til å legge vekt på konsonanter, mumler mer enn han snakker, likevel så grom! Så innmari grom! Også hadde han småløpt bak meg i noen hundre meter, bare så vi kunne ta følge den siste biten hjem etter jobb og skole. Fra postkassa, over veien, og inn døra. Så fint øyeblikk! Så lite, men så innmari fint! Og slik startet uka!
“Halla mamma!”
Lukten av klementiner. Det ga meg plutselig en sånn litt akutt lykkefølelse forleden. For nå begynner de å bli søte som sukkertøy, disse små appelsinene. Det er jo nå de er skikkelig gode, nå i tiden før jul. Og butikkene er så greie (eller egentlig mest lure) for de fikser i stand slike ferdige poser med klementiner, og legger de passe strategisk ved kassa, slik at man lissom bare må ta med seg en pose før man betaler. Og den dagen jeg skrelte den første, og i det lukta bare sprer seg i rommet, og pirret neseborene, det var herlig! Barndomsminner, lukten av jul, den lille ekstra skatten i matboksen. Herlig. Fint øyeblikk.
Den dagen det var kaldt nok til å bruke de nye fine vottene jeg fikk av Evelyn. Da var jeg glad da, og det var et fint øyeblikk. Frostrøyk når jeg pustet, iskald på nesetippen, men god og varm på hendene. Jeg gikk hjem fra jobben den dagen, skulle rett på et møte, og gikk liksom å bare tittet ned på vottene, beundret de fordi de er så fine, og kjente enda en gang på hvor heldig jeg er som fikk en slik overraskelse i postkassa. Så tenkte jeg at “Hey, nå skal jeg ta bilde av vottene i bruk”, og i det jeg knipsa så jeg at kringla jeg gikk og gnaget på matchet både skoene og jakka, OG veska. Så da begynte jeg å le høyt fordi jeg følte meg som en sånn “wanna-be moteblogger”, også tok jeg bilde av det også! Jada, skikkelig teit, men helt min type humor. Altså, hvorfor ikke jeg er toppblogger, når jeg er så himla gjennomført i stilen, det er vanskelig å forstå!
Snakk om å matche da! Skulle vært moteblogger vel!
Eller forresten, kanskje ikke så vanskelig likevel, for slik så jeg ut da jeg ruslet til jobb dagen etterpå!
Skjønner ikke hvorfor folk stirra så veldig når jeg ruslet til jobb…har dem ikke sett folk før lissom???
Halloween på jobb, fint øyeblikk. Eller, kanskje ikke fint, men ganske gøy, til tross for at det bare var jeg og Elin som møtte opp i kostymer. Ja, og noen elever selvsagt, men bare jeg og Elin av de ansatte. Samma det, vi hadde det artig vi. Skremte vannet av et par i ledelsen og et knippe tenåringer, og endte opp med jakkelomma full av karameller og nutrilettbarer. Dessuten var jeg dødsstolt av kostymet mitt, selv om ingen klarte å gjette hva jeg var… PMS-ditt verste mareritt. Synes jeg var genial jeg, rett og slett!
Elin og jeg, Zombie-brud og PMS! Team galskap.
Den dagen jeg liksom skulle være litt sånn voksen huseier, og bestemte meg for å rake litt løv i hagen. Det er så kjedelig, og akkurat i sånne tilfeller er jeg glad jeg ikke bor på byggefelt og kaster skam over naboene med rotete hage. Uansett, jeg kvinnet meg opp, fant frem hageriva, raket fire blader før jeg ble opptatt med et hjerteformet blad. ( Herregud, jeg er jo lettere å distrahere en Bill Clinton i det ovale rommet!) Så da løp jeg inn og hentet mobilen istedet for å rake, for jeg måtte jo ha bilde av hjertebladet, og når gubben spurte om jeg ikke hadde raket løv svarte jeg “Nei, jeg har raket løøøøv!” (liksom sånn på engelsk, som i LOVE), også lo jeg høyt og lenge av egen vits. Fint øyeblikk. Har fortsatt ikke raket mer i hagen da….
Løv me tender!
Skapet fra Tante Mariann. Det har stått i boden lenge nå, i mange måneder. Det er så fint, det var liksom bare helt feil farge i forhold til måsahuset, så det har ikke kommet opp på veggen. Før nå! For plutselig fikk jeg ånden over meg, svingte penselen, malte hvitt, pusset og skrapte litt, og vipps, nytt skap i stua. Eller, hylle kanskje. Uansett, litt gammelt nytt gjør meg glad, for all forandring fryder, selv om den er aldri så liten. Tante Mariann altså, huset hennes er ei sånn levende skattekiste, og nesten alt i måsahuset har en gang vært hennes. Jeg digger gjenbruk. Også digger jeg tante Mariann! Om du leser bloggen i dag, tante…Jeg er glad i deg, så vet du det! Og takk for skapet.
Enda en skatt fra tante.
Bolla! Aldri en “ukas øyeblikk” uten Bolla vår. Den katta blir bare herligere og herligere for hver dag som går. Intensiv tvangskosing fra dag 1 har gitt resultater, og jeg tror vi kanskje har fått verdens mest hengivende lille loball i huset. Vi har knapt kommet inn døra før hun klatrer opp langs bena våre, og finner en plass i armkroken. Gjensynsglede på sitt aller vakreste. Når hun ikke ligger i potekroken til Lillegrå fotfølger hun oss, på jakt etter nye eventyr. Skikkelig selskapspus. Fem uker liten, og så innmari elsket. Bolla altså, fine øyeblikk, hver eneste dag!
Ja, jeg klemte inn to bilder av Bolla, bare fordi hun er søt!
Å kle seg i kjole. Jeg utfordrer meg selv stadig vekk. Jeg er jo liksom litt sånn dronningen av gamle jeans, pysj og joggesko, selv om jeg synes kjoler er stilig…men mest på andre damer og ikke meg selv. Jeg har ei venninne som går med skjørt hver fredag. Trine er kul. Tenkte jeg skulle bli litt mer som Trine, så på fredag hadde jeg på kjole. En skikkelig kosekjole i varm ull, en gave fra Grete-Marie og Makeløs. Og for første gang på lenge følte jeg meg fin. Altså, ikke sånn sykt digg og deilig, men akkurat passe fin. (Må vel være lov å si det?) Og det var et fint øyeblikk, faktisk.
Myk kosekjole i herlig varm ullblandng. Digger det! Fredag er herved kjoledag…tror jeg.
Også er det jo disse dumme tingene som får meg til å le. Sånn som den dagen jeg låste opp et klasserom, og fant denne skrøplingen foran vasken. Litt sånn typ “Sulte foran brødboksen”, eller i dette tilfellet “Tørste foran springen”. Til mitt forsvar var jeg skikkelig sliten den dagen, og da er alt morsomt! Så da tok jeg bilde, og sendte til den ene veninna mi som alltid sverger til lavkarbodiett før julebordsesongen! Jeg lo ihvertfall. Har i grunn ledd mye av meg selv denne uka….
Når du tar lavkarbodietten til nye høyder!
Det har vært flust av fine øyeblikk denne uka, virkelig!
Kort oppsummert…tja…her kan nevnes den timen høstlyset fikk alt på måsan til å glitre som diamanter. Da jeg bare måtte rusle rundt i hagen, puste inn kald luft, og forevige hvordan lyset kastet glans over plantene som egentlig har gått i hi. Nydelig øyeblikk.
Dette vakre kalde lyset.
Å sette tennene i en ny kreasjon, bare fordi jeg ville bake noe, og brukte restene jeg fant liggende på kjøkkenbenken. Søtt mango og eplebrød, innertier. Skulle vært kokk jeg. Eller moteblogger. Eller komiker….herlighet så allsidig jeg er, verden er full av muligheter ass! (tulla!)
Mango og eplebrød. Fy fader, jeg skulle vært baker altså! Dødsgodt!
Tacokveld med svigerfar, gubben og podene, fint øyeblikk! Levende lys på mørke kvelder, fyr i peisen, og fersk kjøttsuppe og flatbrød til middag. Herlig! Poden som handlet Toblerone i Sverige, på en hverdag. Å kjenne det romle i magen, være skikkelig sulten etter noen dager uten matlyst. Nydelig!
Sitte her på en søndag, og kjenne at det er helt ok at det er mandag i morgen, bare fordi jeg gleder meg til en ny helt vanlig uke, ganske fint øyeblikk!
Det var under en lunsj på personalrommet til Helse og Oppvekst-avdelingen forrige uke at ideen begynte å ta form. Noen (eller meg da) foreslo at vi skulle være litt gøyale i år, og kle oss ut på Halloween. “Alle” var enige i at det var en god ide. Selv om vi jobber med såkalt stor ungdom ville det jo være artig å ta den litt ut lissom. Altså, jeg vet jo det at de aller fleste godt voksne skrotter i dagens Norge er i mot Halloween, og hvert eneste år skrikes det høyt på sosiale medier fra de som vil ha tilbake julebukkene, og mener skumle kostymer og knask eller knep er rein fandenskap, men greia er dere…Halloween har kommet for å bli! Det er dette ungene våre har vokst opp med, det er dette barnebarna våre vil glede seg til, så det er like greit å resignere, og heller bli med på moroa.
PMS- ditt verste mareritt!
Joda, et titall lærere tente på ideen, og det ble snakket om kostymer i det vide og det brede.
Noe kostymebudsjedd hadde jeg ikke, for å bruke penger på moroa, det gidder jeg ikke…jada, så er jeg kanskje en av disse kjerringene som savner julebukken bittelitt jeg og. Men man kommer langt med litt fantasi!!!
Pysj, sjokoladepapir, en ugredd parykk, en dårlig kioskroman, ei gedigen strikkejakke, tøfler, pusekatt i plysj, og et par damebind av den brede sorten med vinger!
Og hokus pokus, og tadaaaaa….Den ellers så rolige og fattede Janne ble forvandlet til ditt verste mareritt!!! PMS!
Ja, for det finnes vel knapt noe skumlere enn enn ei middelaldrende premenstruell kjerring.
Det er vel innafor å si at det var et par folk i forbipasserende biler som kanskje ikke helt holdt blikket mot horisonten da de møtte dette PMS monsteret på vei til jobben i dag tidlig, men hva gjorde vel det. Jeg var superklar for å komme på jobb sammen med likesinnede, og finne ut hva resten av staben hadde kledd seg ut som…
Det var bare det at 99 prosent av de andre anatte på skolen hadde FEIGA UT!!! WTF??? Elin kom tuslende inn med krum rygg, utkledd som en Zombie-brud, mens resten av lærerne bare “Åh, er det Halloween i dag…det hadde vi glemt!”, eller “ÆÆÆH, jeg fant ikke kostymet mitt!”
Pokkers svikere!!!!!
Så der stod vi da, Elin og jeg, utkledd som idioter, blandt alle andre ansatte på skolen. Vi kunne resignert, skiftet, blitt som resten av de kjedelige, men istedet trasket vi rundt på skolen og skremte vannet av morgentrøtte tenåringer. Vi tagg godis på kontoret til alle i ledelsen, og fikk både smørbukk og gammel sjokolade hos rektor, et par proteinbarer inne hos leder for HO- avdelingen, og så kunne vi meske oss med godsaker og kaffe i lunsjen.
PMS og Zombie-brud. Jaja… mer godis på oss…
Aldri så gæli at det ikke er godt for noe.
Jeg har allerede fått en ide for hva jeg skal kle meg ut som neste år. Kjedelig lærer som svikter kolleger på det grøvste og ikke kler seg ut til Halloween selv om de avtalte det i lunsjen forrige uke. Finnes ikke noe skumlere enn det!
Happy Halloween folkens, fra PMS, ditt verste mareritt!
Skal du eller dine skremme noen i kveld, og har du lyst til å vise frem kostymet?
Vesle Bolla tripper rundt på teppet, klatrer litt i ullsokkene mine, og gnager litt på tærne mine om jeg vifter med dem.Bra start på dagen, herlig øyeblikk.
I dag skal jeg ta fatt på en ny bok, og jeg gleder meg. Jeg har ingen andre planer for søndagen foreløpig. Altså, kjenner jeg meg selv rett blir det både litt baking og en eller annen form for kreativ utfoldelse, eller en tur ut, men store deler av dagen skal jeg bare være skikkelig lat. Jeg skal drikke te, og lese bok. Boken kom i posten på mandag. En sånn herlig overraskelse som rett og slett satte meg ut litt. En gave fra snilleste Heidi, sammen med et hyggelig bursdagskort. Det finnes altså så mange rause, gode mennesker der ute, og flere av de leser bloggen min. På mandag kjente jeg meg ekstra heldig, så tusen takk Heidi. Du gav meg ukas første fine øyeblikk!
Så heldig kan man altså være på en mandag. For noen fantastisk rause mennesker som leser denne bloggen.
Så tenker jeg tilbake på den morgenen jeg gikk ut døra for å traske til jobb, og tråkket ut i et sånn enhjørning og sukkerspinn-univers av noe slag. Hele Bjørkelangen var rosa, og badet i et magisk varmt lys som liksom farget hele bygda. Ikke bare himmelen, men gresset, trærne, og refleksjonen i alle vinduene jeg passerte på vei til jobb. Jeg ble så fasinert at jeg stoppet opp bare for å nyte synet opptil flere ganger, og rakk så vidt innom kontoret før det ringte inn til første økt på skolen. Det øyeblikket var ikke bare fint, det var vakkert! Naturen altså, snakk om kunstner!
Den morgenen bygda var farget!
Rosa den ene dagen, gult den andre. For morgenen etter lyste bygda opp igjen, i enda en farge. Det var da jeg skulle ned på Rema på morgenkvisten for å handle til skolekjøkkenet at hele miljøgata skiftet farge akkurat i det regn skiftet til sol. Helt merkelig, og så innmari fasinerende for denne enkle sjelen av et kvinnfolk. Gule blader, gul himmel, og gult lys i alle vinduene fra rådhuset. Så da stoppet jeg opp igjen, midt på fortauet, og knipset bilder med mobilen som om jeg aldri skulle ha sett gule blader på trærne før. Skrullete kjerring, men fint øyeblikk!
Når miljøgata ble gul!
Og når vi først gnåler opp og ned i mente om natur og sånn, så kan jeg like gjerne nevne høstlufta. Jeg hadde sovet så dårlig igjen den natta, og allerede før lunsj kjente jeg en sånn murrende hodepine komme snikende. Den ble bare værre og værre utover arbeidsdagen, og det samme ble humøret. Men så tikker det inn en melding på mobilen fra minste poden, med spørsmål om vi skal ta følge hjem. Og utenfor skolegården stod poden og ventet, og plutselig var det ikke noe som hastet mer. Vi kunne rusle sakte hjemover, kjenne mild hstluft i ansiktet, sparke opp gule blader langs veien, og bare la den herlige høstlufta lette hodepinen. Fint øyeblikk!
Å gå sakte hjem fra skolen, skravle, trekke pusten ned i magen, og sparke opp høstløv. Nesten som å være barn igjen!
Den litt søtlige blomsterlukta som slår mot meg hver gang jeg går inn eller ut av soverommet. Lukten fra rosene jeg fikk av de herlige elevne mine i forrige uke som enda ikke har visnet, og som står på kommoden innerst i stua fremdeles, og minner meg på hvor heldig jeg er, hver eneste gang jeg går forbi. Fne øyeblikk! Tenk at blomster kan glede så masse!
Også Bolla da! Vesle bolla som har skjønt hvordan man kommer seg ut av kattekurven, men som ikke klarer å katre oppi igjen. Så nå stabber hun like ustødig rundt som Eli Hagen i i bil i slottstrappa, og klatrer inn i, og opp i alt som virker spennende, helt til hun blir bråsliten slik bare små pusekatter kan og sovner i det første ledige fanget hun finner. Makan til lodden liten lykkepille skal man lete lenge etter, og jeg har ikke tall på hvor mange fine øyeblikk den loballen gir!
Når mora di sier du skal ta deg en høneblund, men det lukter stekt kylling fra kjøkkenet. Bolla bryter seg ut!
På fredag kom enda en pakke i posten, og for andre gang på ei uke ble jeg helt satt ut over gavemildheten til folk. Evelyn har laget de herligste vottene jeg noen gang har fått, og jeg ble så glad og så rørt at jeg tok til tårene, og mellomste poden trodde det hadde tippa for mora! Jeg gleder meg sånn til å ta de i bruk, og satser på kalde morgenkvister hver eneste dag kommende uke. Tusen hjertelig takk Evelyn! Jeg ELSKER dem!!!
Ha du sett noe så flott? Herlighet så heldig jeg er! Takknemmelig, så innmari takknemmelig!
Den dagen det endelig var nok energi i kroppen til trening etter jobb. Kom inn døra, skiftet til treningstøy, og tk fatt på trappene i hoppbakken. To runder, opp og ned. Blytungt! Langt fra den farten og formen jeg hadde i våres, men jeg gjorde det, og det var et fint øyeblikk. Dagen etter derimot…ikke like gøy. Har aldri vært stølere, og det kjentes ut sm om jeg hadde født en elefant!!! Fyttihelsike!!!
Ser liksom ikke så ille gæli ut herfra, men to runder opp og ned, og jeg dævver! Nesten!
Ligge på sofaen i egne tanker, og smuglytte til gutteflokken som har samlet seg ved spisebordet. Høre brødregjengen skravle, legge planer, vitse og le, snakke om jobb og skole og jenter. Da er det godt å være guttemamma da, når man uten å være delaktig likevel får ta del i den fortrolige samtalen. Sånne øyeblikk jeg bare suger til meg og legger på minnet, fordi jeg vet at en dag, om ikke så altfor lenge fra nå, vil de en etter en forlate redet. Fint øyeblikk, og fine poder.
Når de bare sitter sånn, legger inn felles planer på kalenderen, snakker, ler og bare er sammen. Det er de beste øyeblikkene for mammaen. Bildet er tatt og delt med tillatelse fra podeflokken.
Rykende ferskt nystekt brød. Det var et fnt øyeblikk! Sette deigen kvelden før, også tadaaa, nystekt brød tl frokost. Ikke så vanskelig å samle flokken til frokost når man våkner til lukten av det. Mammatriks ass, burde skrevet bok om slikt!
Nystekt brød til lørdagsfrokosten. Love it!
Så finnes det en hel liten drøss øyeblikk som ikke ble tatt bilde av også. Latterkula i lunsjen med Elin. Sånn skikkelig laterkula av noe så inmari teit, men likevel fryktelig gøyalt. Det var et fint øyeblikk! Snakke med bestemor på telefonen, vite at hun til tross for at hun er sliten har det ok, og at hun er hjemme, der hun vil være. Flotte damen!
Spille vri åtter med minste poden etter kveldsmat. Snakke, spippe kort, drikke kakao. Fine øyeblikk. Tilbud på favoritt yoghurten på Kiwi, og når den tøymykneren som lukter såååå godt kommer i sånn stor flaske. Hverdagslykke!
Favoritten, og tilbud. Da hamstres det!
Se Notting Hill på TV for n`te gang, og le av de samme kleine situasjonene og dialogene. Sette vekkeklokka på slumring og ligge ti minutter ekstra på skulderen til måsagubben bare fordi dyna er varm, og kroppen enda ikke er riktig våken. Knipse et blinkskudd av måsapusene og le av alle de idiotiske bildetekstene som popper opp i hodet mit når jeg ser et slikt bilde.
Når dattera di spør hvem pappaen hennes er, og du innser at du ikke har peiling og er et skikkelig ludder…
Små ubetydelige øyeblikk der og da, men som sammen lager en sammensatt, fin hverdagsuke. Jepp, livet på Måsan har vært ganske så ok denne uken også. Har du noen fine øyeblikk du vil dele denne søndagen?
Så har vi altså da kommet dit igjen, at vi alle fem her i måsahuset er lei brødskiver i matpakka. Brødskiver er fint det altså, man skal slett ikke kimse av den tradisjonelle matpakka, for grovbrød og god pålegg gir akkurat den energien du trener for å gjennomføre en skole eller arbeidsdag, men…. Dag ut og dag inn uten særlig mer variasjon en svartpølse og ost, og man blir matlei!
Minste poden lar heller vær å spise matpakka, mellomste vil helst handle i kantina på skolen, og største poden kjøper pizzabolle i lunsjpausen. Sånn vil vi ikke ha det, ikke egentlig. Det blir for det første dyrt i lengden, om alle fem skal handle at hver dag, og det å la vær å spise, det er ihvertfall ikke et alternativ!
Så nå har jeg hatt et par bakedager på rappen, og fylt opp fryseren med litt alternativ matpakkemat, og noen sånne litt gøyale alternativer til brødmaten, sånne som kan lages kvelden før og legges klart i kjøleskapet står på ideblokka. Det er jo ingen ting i veien for å ha med seg en omelett eller kyllingsalat i matboksen heller.
Forrige dagen bakte jeg en sånn prøveporsjon med grove eplemuffins. Helt på slump, slik jeg alltid gjør når jeg tar husmortimen på kjøkkenet. Da koser eg meg da! Musikk fra radioen i vinduskarmen, raide kjøkkenskapene for slumper og rester, mixe og blande og røre og søle, og tatdaaaa…snadder.
Og denne gangen ble det skikkelig matpakkesnadder også, for muffinsene slo an hos alle podene, fruen og gubben, OG den ene katta!!! Og som alltid, når jeg poster bilde av bakst på instagram og Snap så renner det inn noen spørsmål om oppskrift. Jeg har vist tungt for å lære, for jeg er så dårlig på å notere mengder når jeg slumper, men nå har jeg bakt de på nytt (fordi den første porsjonen forsvant raskere enn selvbryningskremen til Donald Trump), så til alle dere som spurte, her kommer den! Oppskriften altså…ikke brunkremen til DT!
2 egg
4 dl melk
1 dl flytende margarin eller olje
2 dl grovmel
2,5 dl hvetemel
2 dl havregryn
2 dl valnøtter
1 dl solsikkekjerner
1 ts bakepulver
2 store epler
kanel
perlesukker (eller vanlig sukker)
Bakepulver fikk ikke være tilstede da bildet ble tatt fordi han stadig forsøkte å heve seg over de andre…. Hahahahahaaa!!! Skjønte du`n?
Rør sammen egg, melk og margarin.(eller olje)
Bland inn mel,bakepulver, nøtter og frø. Rør inn et eple oppskjært i små terninger. La røren svelle i ca 20 minutter.
Fordel i former. (ca 18-20 stk) Dryss over terninger av eple nr 2, kanel og sukker.
Stekes midt i ovnen på 200 grader, i ca 20 min.
Grove, søte , mettende og gode!
Luftige og smakfulle. Perfekt matpakkemat!
Akkurat passelig sunt, rikelig med energi, og skikkelig god matpakkemat.
Tar meg en nå også jeg…de går nemlig knakandes godt til en kopp te i sofakroken også.
Meg: “Likte du muffinsene Baghera?” Baghera: “Jaaaaaa!!!”
Er det ikke rart, hvor glad man blir i alle disse firbente? De gjør noe med oss, disse dyra.
Bolla utforsker verden.
Måsafamilien en en helt vanlig familie. Det finnes ingenting ekstaordinært eller spesielt spennende med oss. Vi er fem helt vanlige mennesker som lever litt trangt i et gammelt, lite rødt hus utpå Måsan. Vi jobber, går på skole, og spiser middag klokken fem. Ser du, helt vanlig.
Stopp, og lukt på rosene.
Podene begynner å bli store. Alt fra midt i, til sent i tenårene. Vanlige poder. Morsomme, snille, travle, rotete, som poder i den alderen flest. Måsagubben er røslig, hårete og nesten alltid møkkete på fingrene. En helt allminnelig arbeidskar med en stor forkjærlighet for alt med motor, og familien sin. En sånn pappa jeg skulle ønske alle poder i verden hadde. Han treffer sjelden skittentøyskurven når han skal legge klær på vask, kan svi en kjele wienerpølser så måsahuset blir røyklagt, og han kan fikse så godt som ALT.
Smil til kamera sa jeg…men Bolla er vist i trassalderen..
Måsafruen vet du allerede det meste om, dersom du ikke er førstegangsleser av denne bloggen. Hun er litt lang, litt klønete, litt kreativ, og ganske lat, men liker å gi inntrykk av noe annet.
Nettopp våknet da…
Ser du? En helt vanlig familie. Men så kom Bolla! En bitteliten loball som er sort som kull midt fjeset, og koksgrå på stumpen. Nå har levd i drøye tre uker, og den ganske normale familien på fem har blitt til en gruppe tussete tullinger som stort sett krabber rundt på alle fire og snakker babyspråk med det som muligens vil bli tidenes mest bortskjemte lille loball!
En kurv med blader….den må utforskes!
Måsagubben har knapt kommet inn døren etter endt arbeidsdag før han ligger på alle fire foran kattekrurven og sier “Dikke-dikke-dikk!!! Åssen har godjenta til pappa hatt det i dag da?”, og jeg har ikke hjerte til å fortelle han at det garantert ikke er han som er faren…for det virker da vitterlig som om han er overbevist om akkurat det.
Den runde, lodne stumpen der altså…naaaah!!!
Tre poder sitter på rad og rekke bak måsagubben, som i en slags kø-ordning, for å overta staffettpinnen i dulling, og en etter en løfter og stryker de, koser og godsnakker med den lille Bolla.
Tre ukers trening å være nusselig! Snart ferdig utlært!
Gutta dropper trening, eller det å henge med kompiser, i frykt for å gå glipp av enhver milepæl i loballens liv.
Tre svære poder, som til daglig flekser muskler i speilet, promper om kapp, mekker bil, og snekrer garasjer er jevnt å finne på gulvet med en pelsdott på armen, mens de sier slik som: ” Næmmen lille vennen, nøys du litt du da?”, eller “Jaaaa, er du prinsessa til onkel du daaaaa???”
Svart belte i sjarmering!
Og jeg? Om jeg er tussete etter Bolla? La oss bare si det slik at jeg har vært inne på tanken med å ta ut et par måneder fødselspermisjon…
Martin og Bolla. Se den herlige kontakten mellom pode og bolle da!
Er det ikke rart? Hvor glad man blir i disse firbente? De gjør noe med oss disse dyra altså!
Det var sånn ca rett før midt på svarte natta at en eller annen av de to eldste podene romsterte litt i stua. Vårt soverom er egentlig den gamle spisestua, kun delt fra stua med en uisolert lettvegg. (Vi fikk jo unger oftere enn vi fikk tilbake på skatten en periode, og måtte utvide soveplassene!) Uansett, vanligvis funker det fint at måsagubben og jeg sover nede, og at podene deler rommene oppe, men nå som to av dem er så store at de neste alltid er lenger våkne enn oss, hender det at de holder meg våkne med snakk og romstering, slik som i natt. Jeg ble litt irritert, men sa ikke noe. Prøver å ikke kjefte for småtteri som egentlig ikke betyr noe. Likevel kjente jeg på irritasjonen. Romstere sånn midt på natta…ungdom ass! Men så stod jeg opp nå nettopp, og så grunnen til ulydene fra i natt. Stua er ryddig, og skinnende ren. Det var den IKKE når vi la oss i går. Bordet var fullt av boller, og glass, rester med godis og potetgull. Sofaen et kaos av puter og tepper, gulvet en arena for avdratte skitne sokker, tøfler, og en bunke uleste interiørblader. Et resultat av enda en lørdag i kosekroken. Planen var å rydde i dag, orket ikke i går kveld. For mett på ostepop og polkagrisr, rett og slett.
Våkne opp, og komme inn i ryddig stue. Herlig!
Men så har podene kommet hjem, sett rotet til mor og far, og bestemt seg for å rydde. Og der har man et slikt fint øyeblikk. Våkne til et ryddig stuebord, tøfler som står pent ved siden av sofaen, skitne sokker i skittentøyskurven, og all oppvask stablet inn i oppvaskmaskinen. Glad jeg ikke kjefta fra sengeposten i natt likevel!
Når andre rydder rotet ditt! I love it!
Så nå sitter jeg her, i ryddig stue. Jeg drikker fancy kaffe fra butikken til Mona, en gave fra henne og June som jeg fikk til bursdagen min, og later som om jeg kjenner forskjell fra den vanlige traktekaffen jeg vanligvis bruker. Der er jeg grønn ass! Når det gjelder kaffe og vin og sånne andre voksendrikker. Når folk snakker om aroma, og brennetid, og årgang og slikt, da bare nikker jeg bekreftende og konsenterer meg om å ikke vise “hva i huleste er det du gnåler om- blikket” mitt! Så langt det lar seg gjøre bare nikker jeg overbevisende og sofistikert, og holder munn, for jeg har virkelig ikke peiling på den slags. Men kaffen er god da! Kaffe er alltid godt søndagsmorgener. Fint øyeblikk!
Det romsteres i kattekurve ved siden av meg. Blogginga går sakte, for det er vanskelig å konsentere seg om tastaturet når Bolla krafser og murrer, og vakler rundt på mer utsø ben enn Boris Jeltsin gjorde i sin “storhetstid”. Makan til lykkepille, den vesle bolla. Vi bytter på å sitte ved siden av kurven, løfte henne, snuse inn puse-unge lukta, stryke den myke pelsen. Så mange fine øyeblikk med en slik liten lodott.
Bolla og Lillegrå.
Den kvelden jeg stod på kjøkkenet og bakte horn til matpakkene denne uka. Da jeg bare ble stående ved benken å høre på minsten og måsagubben som sammen laget en liten powerpoint presentasjon poden hadde i lekse. Tenk så fint å være pode, og ha en pappa som kan alt om akkurat det du har i lekser. Motorer. En felles interesse, far og sønn. Tenk så fint det er, å sitte sånn ved siden av hverandre, og gjøre noe så kjedelig som lekser artig. Snakke, dele ideer, glemme tiden. Og jeg bare stod der og tyvlyttet, og smilte for meg selv. Fint øyeblikk.
Far og sønn. Kompiser. Min familie.
Bursdag. Poden og meg. 15 og 43. Fin dag. Virkelig fin. Startet, tradisjonen tro, med bløtkakefrokost, bare vi to. Jeg kan ikke annet enn å si FOR EN DAG!. Altså, skulle jo nesten tro at 43 var et magisk tall, for jeg kan aldri huske å noe gang ha fått mer oppmerksomhet på en bursdag.
Hallo. Jeg heter Janne og er 43 år.
Det var sang og klemmer fra kolleger, blomster, gaver og klemmer fra så mange herlige elever, altså, for en fantastisk gjeng ungdommer jeg tilbringer dagene med. Så var det gaver på døra fra venner og kjente, og til slutt middag med pappa, bonusmamma og svigerfar her hjemme. Fornøyd pode, lykkelig mamma, fin bursdag, og et eneste langt herlig øyeblikk. Så takknemmelig!
Når man blir skjemt bort, fra ende til annen.
Ny genser. Eller, ny gammel genser egentlig. For eldste poden har rydda i kommoden, og en hel sekk skulle på gjenbruk. Men så rota jeg gjennom sekken først, og fant en av genserene fra oldefar. (min morfar da) En sånn myk genser som bare innbyr til en bitteliten powernap i sofahjørnet. Så den kvelden krøp jeg inn i en ny gammel genser fra oldefar, de varme grønne sokkene jeg fikk av bloggleser for en snaut år siden, og bare koste meg. Varme myke klær, fyr i peisen, regn ute….fint øyeblikk.
Myke, varme koseklær. Det er hverdagslykke det.
Å kose seg på en hverdag. Sånn “syndefull” kos lissom, med godteri, og kakao. Det er fint det. Det var den kvelden største poden tok med begge brødrene på Mc.Donalds, og gubben forsvant ut i garasjen. En sånn kveld hvor all jobben til neste dag var gjort, ingen ting ventet, og ikke noe hastet. Så da tente jeg levende lys i hele stua, kokte kakao, spiste polkagriser (igjen…fikk sånn ca tre kilo polkagriser av Trine i bursdagsgave!), og så to romantiske komedier på Netflix. Sløste bort tiden rett og slett, med god samvitighet. Avslappende, herlig øyeblikk.
Kosemose.
Og slik gikk uka. Denne vanlige hverdagsuka, med helt vanlige hverdagsøyeblikk. Jeg gleder meg over blomstene som står så fine i vasen på hjørnebordet fremdeles, de jeg fikk etter kjerringtorget forrige lørdag. Jeg gleder meg over blomstene jeg fikk av elevene på skolen, og posen med polkagriser fra Trine, som fremdeles ikke er tom. Poden, som har sveiset gave til mammaen sin…verdens kuleste korkopptrekker!
“Mamma! Sjekk her a! Jeg har laga en døsdkul korkoopptrekker til deg!”
Turen over grensa med måsagubben i går. Skulle bare handle litt på Biltema til mopeden til yngstepoden, men spiste middag ute også, før vi kjørte hjemover i rusete høstvær. Fint å kjøre sånn, mens regnet trommer mot ruta, og radioen spiller gamle slagere. Fint øyeblikk.
Rusle til jobben i øs-pøs høstvær, under en paraply som er akkuat stor nok til å ikke bli våt noe sted. Herlig. Rusle hjem fra jobb og kjenne når man nærmer seg huset at det luter røyk, og ser at det ryker fra pipa. Vite at noen har kommet hjem før deg, og tent opp i peisen. Fint øyeblikk.
Lille lykkepilla!
Sovne på sofaen etter middag med en liten pusebolle i fanget, le så man rister av en dårlig vits man får tilsendt på Snapchat, og glemme tiden mens man snakker med en gammel venn på telefonen.
Så lite, likevel så mye. En herlig, vanlig hverdagsuke.
Hælja ja…nei, den har jeg ikke sett noe til! Fler som sitter med den følelsen eller?
Jeg vet at det har vært helg altså, og teknisk sett er det jo det fremdeles, men jeg føler likevel at den ble borte før jeg rakk å henge meg på. Det får så være. Jeg er klar for en ny uke jeg, men aller først skal jeg unne meg et lite tilbakeblikk på noe av ukas små øyeblikk.
Mandagen. Åh, den mandagen. Da jeg skulle til Sætre og besøke Hurum Husflidslag, og snakke litt om det å være et brukanes kvinnfolk. For en dag. Først noen fine timer på jobb, så noen fine timer i bil, så noen fine timer ved sjøen sammen med gubben, og så en fin stund sammen med en gjeng blide, brukanes og svært kreative kvinnfolk. Hele dagen var absolutt en eneste lang høydare. Men favoritten, det beste øyeblikket? Sjøen, og tiden der sammen med måsagubben. Til å være så udelikat i badedrakt er jeg likevel overraskende glad i salt sjø altså, selv på kjørlige høstkvelder. Rusle rundt på brygga, kjenne sanden mellom fingrene, og lukten av sjø pirre neseborene. Herlig!
Vakre Sætre!
Hverdagspopcorn! Ingen stor greie selvsagt, men har du noen gang poppet popcorn i kjele på komfyren, slik vi gjorde i “gamle dager”, før micro-ovnene inntok kjøkkenet? Det gjør jeg så sjelden, men forleden satt jeg og leste noen jobbmailer, var trøtt i øya, og stiv i skuldrene, og tankene var et helt annet sted enn de burde være. Så da satte jeg bare alt på vent, poppet popcorn i kjele, pakket meg inn i den gamle, gule sommerdyna, og koste meg. Virkelig kooooste meg. Tygget poppet mais til kjeven var støl, og koblet av med retro musikkvideoer på YouTube. Avkobling, og popcorn. Fint øyeblikk.
En bolle popcorn er en bolle hverdagslykke.
Bolla! I mangel på et bedre navn foreløpig, og rett og slett fordi hun er trill rund som ei bolle. Makan til koseklump, og er det mulig at en bitteliten pusekatt kan gjøre en hel måsafamilie så tussete? Den dagen øynene åpnet seg, og et noe slørete katteblikk tok inn en ny verden for første gang. Ålte seg rundt i den trygge kurven, ble liggende på ryggen og gnage litt på egne bakben, før hun til slutt sovnet i hånden min. Lille klumpen, lille Bolla, lille lykkepilla! Så mange fine, små øyeblikk med loballen!
2 uker liten, og måsafamilien er fortapt.
De fine, fine elevene mine! De som klarer å ta det meste av det jeg sier med en klype salt. De som forstår humoren og ironien, de som velger meg som en fortrolig hver dag. Fine øyeblikk på rad og rekke, hver dag. De elevene som neste uke ikke skal være på skolen, og derfor hadde ordnet med en tildlig bursdagsgave til måsafruen. Herreminfnatt som jeg digger jobben min, og elevene.
Den første eleven hadde kjøpt en flaske nydelig parfyme. Herlig tenkte jeg, supert, fin gave.
Når elevene treffer innertier med gavene!
Den neste hadde tatt i bruk en litt uheldig kommentar jeg kom med forrige skoleår ( en av ganske mange faktisk… ), en kommentar som tok av litt, ble en gjenganger i klasserommet, og grunnlaget for mang en latter, og snekret sammen en t-skjorte til meg med sitatet.
Ja, neida så…måtte jo prøve!
Disse to gavene sammen skapte igjen mye latter, for mer treffende kunne kombinasjonen neppe ha blitt! Lurer på om jeg kanskje burde ta et hint…eller en dusj! Også bare for å toppe det hele…et passelig stort, relativt uheldig, men veldig ærlig bilde av meg selv , sirlig pakket inn, som nå henger under skiltet ved arbeidsplassen min. Litt sjølironi får`n ha. Uansett, fyttikatta så glad man blir i disse ungdomme, og heldig er jeg som får tilbringe dagene med et knippe av de aller beste fra neste generasjon.
Hva? Har du ikke bilde av deg selv på arbeidsplassen din? Vanlig det da!
Kjerringtorget. Det var artig! Jeg har fått vært med på så mye gøy dette året, og det bare fordi alle dere der ute som stadig titter innom bloggen legger igjen kommentarer, deler og liker. Det har åpnet muligheter jeg aldri kunne drømt om, muligheter jeg ikke viste fantes, og muligheter jeg slett ikke ville hoppet i tidligere. Og lørdag var det Kjerringtorget, på Aurskog. Av kjerringer, for kjerringer, med moteshow og greier, og jeg fikk kapre scenen foran et knippe av Aurskogs flotteste kjerringer, og snakke og fleipe litt om nettopp det å være kjerring! Fint øyeblikk, fine folk!
“Tok du for mye Møllers Tran, Fru Nordvang???” Foto, Tine Victoria Buberg, Indre Akershus Blad
Etter torget ble det bråbestemt asiatisk lunsj på det lokale spisestedet sammen med Trine og June. Fine damer som jeg er så glad i. Det er så herlig når man kan ta ting litt sånn på sparket, også blir det så koselig. Spise, skravle,le, slik som bare vi damer kan. Kjempefint øyeblikk.
Blomster. Det må jo være et alderstegn, for jeg har blitt så glad i blomster. Inne liksom, i vaser og potter. Samme hva slags egentlig, samme hvilke farger. Jeg brydde meg ikke nevneverdig om blomster tidligere, men nå blir jeg så innmari glad hver gang jeg får det. Og denne uka fikk jeg blomster. Fine blomster i farger av høst. Så da tenker jeg at blomster, det var et fint øyeblikk, og hvis jeg ikke klarer å ta livet av de med en gang, vil de gi meg mange øyeblikk i uka som kommer også.
En liten bukett hverdagsglede.
Og slik har dagene gått. Ikke noe utenom det vanlige, ingen store høydare, bare helt vanlige hverdagsøyeblikk, og det er mer enn bra nok. Jeg kjenner på frykten for å miste en jeg er veldig glad i, og skulle ønske hjertet var like forberedt som hodet, men slik funker det desverre ikke. Jeg har ledd hjertelig av og med noen av de aller fineste menneskene jeg vet om. Jeg har spist tørre knekkebrød, og jeg har spist sjokoladekake. Jeg har gått en lang tur i iskaldt regn, og jeg har sittet under et varmt teppe og sett tradisjonell familieunderholdning på tittekassa, uten å løfte en finger. Jeg har buttet lilletåa i det fordømt harde bordbenet, og strøket kinnet mot den mykeste lille pusekatten.
Latskap. Deilig, befriende latskap!
Alt i alt, hverdagen på sitt aller kjedeligste, og på sitt aller beste. Slett igen dårlig kombinasjon spør du meg. Så skal kaffekoppen tømmes, kroppen skal trimmes litt, også skal jeg lage en sånn skikkelig god, gammeldags søndagsmiddag som skal samle flokken min rundt bordet sånn helt på tampen av uka. Det gledes!
Legger ved et bilde til jeg…bare fordi hun er litt søt!
Håper du har hatt en suveren uke, og at du har funnet drøssevis av hverdagsglede i mange små øyeblikk.
Jeg bare lurer på noe. Hva er jula for deg? Om du er en av de som liker, og en av de som feirer jul da. Hva er det beste med jula, og hvor finner du den gode julefølelsen?
Hva gleder du deg mest til med høytiden?
Jeg pleier ikke å hamre løs på tatstaturet i kommentarfeltene rundt omkring på sosiale medier med meninger om mangt i hytt og gevær. Det går lang tid mellom hver småhissige statusoppdatering på facebook, og ei heller engasjerer jeg meg stort i diverse debatter på nett, bortsett fra den gangen jeg hadde fått nok av hjerter og sultkatastrofe-bananer i innboksen på facebook. ( Fikk du ikke med deg utbruddet mitt finnes det HER )
Men nå har jeg tenkt på noe en stund. Faktisk har jeg tenkt på det hvert år, omtrent på denne tiden, for det er da det starter. Det er da folk roper og synser og river seg i håret over julevarer som inntar butikkhyllene, og reklamekataloger i posten som kjører tilbud på nisser og dverger og dyprøde fløyelsgardiner til stua.
“Vrææææl!!! Det er altfor tidlig!”
“Snakk om å ødelegge julestemninga!”
“Skjerp dere, handelsstanden! La folk få bli ferdig med sommer`n!”
Og folk henger seg på! Det er ”likes” og gråtefjes-emojier, knuste hjerter og mer drama enn på midten av 80-tallet, da Alexis rulla i høyet med Blake Carrington, og stakkars, fagre Crystal satt gråtende i vindeltrappa på godset, med høy pannelugg og kjøpekrøller, og hulket til pajjettene raste av puffermene på trikotkjolen raskere enn barnålene faller fra julegrana etter nyttår!
Så himla mye drama for noen tørre pepperkaker på en pall på Europris, eller ei glassflaske med julebrus i hylla på Rema, som om det var verdens undergang!
Sånn seriøst! Hva er det med folk? De snubler over en boks pepperkaker i Oktober, og verden raser. Ihvertfall nok til at vi, i år igjen, må hamre løs på tastaturet så knottene spretter, forbanne handelsstanden, og beskylde Nidar og marsipangrisene deres for å ødelegge julestemningen vår.
Hvis du tenker deg om, hva er jula for deg? Hvor finner du den gode julefølelsen?
For meg er det lukten av surkål i bestemor sitt kjøkken. Det er når jeg tenner røde kubbelys på peisen og varmer føttene i tykke ullsokker opp mot flammene fra ovnen. Jula kommer snikende når jeg pakker inn de siste kalendergavene til gutta, og når jeg tenner den aller første kongerøkelsen på kommoden i stua. Godfølelsen kommer snikende sammen med stjerna i vinduet, og den syvarmede adventsstaken fra mormorhuset, den hvor pæra alltid går på lys nummer to når vi plugger inn kontakten.
Den lune stemningen kommer når jeg finner frem albumene og ser gjennom bilder fra barndommes julefeiringer i Lillestrøm, sammen med mamma og pappa. Når gubben og jeg deler en marsipangris på midten og krangler om hvem som skal få rumpa. ( den er større enn snuta!) Julesteminga kommer med lukten av pepperkaker og klementiner, julesanger på radioen, knitrende snø under skoene, rim på vinduene i morgentimene, når familien samles rundt bordet, når gavene deles ut til tanter og onkler, når jeg skriver julekortene, hugger grana, finner frem nissene på kubbestolene fra “pappa Vangen”, og når jeg spruter litt grønnsåpe i hjørnene av stua og later som om huset er nyvasket!
Julefølesen, julestemninga, den kommer når jeg vil, når jeg henter den frem, når jeg bestemmer meg for at det er på tide. Enten det er i midten av Oktober, eller sent i Desember, og jeg er ganske sikker på at det samme gjelder deg, sånn egentlig! Jeg mener…kjøper du kremfløta til bursdgagskaken din i Januar, om du har bursdag i Juni? Eller klarer du å motstå det, uten å ødegge bursdagsfeiringen din?
Så ro ned, slapp av! Ikke vær så sinna da! Ingen tvinger deg til å kjøpe den flaska med julebrus eller nissegløgg, og verden går ikke under om du tripper lett forbi den boksen med pepperkaker i butikken i noen uker til.
Jula kommer ikke for tidlig, for det er det jo du selv som bestemmer? Hvorfor?
Fordi jula sitter i hjertet ditt, og i sansene dine, ikke i butikkhylla!
