For en “anderledesuke” det skulle bli. Jeg satt i lunsjen på personalrommet mandag formiddag og kjente at feberen kom, sammen med verking i skuldrene og sår hals. Rett hjem, ingen ville jo ha meg der. Fra sofaen, med ganske så vanlige forkjølelsesymptomer (ikke corona) har jeg vært på nett med kolleger og elever. For en merkelig situasjon. Den ene etter den andre i karantene. Så stengte skolene. Først videregående, så ungdomskole og barneskole. Først på fredag var jeg sånn noelunde i form igjen, omtrent da resten av Norge stoppet opp. Det skrives i det vide og det brede om viruset i media, jeg lar det ligge. For selv om det høres snålt ut, kanskje tilogmed egoistisk, så har jeg hver eneste dag, fra dette gamle måsahuset, funnet meg små fine hverdagsøyeblikk, og i dag, som alltid på søndager, skal jeg hente de frem, og nyte de en gang til.

Fredagen. Da alt ble snudd på hodet, og de yngste podene startet med hjemmeundervisning på nett. Fra mandag er det fullt kjør, fire økter med både innleveringer, oppgaver og prøver hjemmefra, men det ble en myk start på fredag. Så myk at vi i påvente av nye beskjeder på Teams og It`s learning hadde masser av tid sammen i sofakroken. Podene dro frem hver sin gitar, sang og spilte, og jeg ble bare sittende å nyte. Det var et sånt fint øyeblikk. Ikke det at de alltid synger med rene toner, men når de sammen drar en Bon Jovi låt på kassegitaren er det faktisk ganske fint å høre på. Herlig stund i stua!

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Den dagen jeg lo til jeg omtrent kveltes av eget hosteanfall, men likevel ikke greide å slutte å flire. Regnet hamret mot ruta, og den kalde vinden ulte høyt rundt stueveggene da Baghera hamret desperat på stuevinduet med forlabbene, og ville inn. Pusene bruker alltid stuevinduet som inngang. Blaut katte lukter ille, og det beste en frossen og dryppende våt Baghera vet er å bli tørket og pakket inn i varme håndklær rett fra tørketrommelen. Minste poden tok på seg jobben, og katta var strålende fornøyd. Purret og malte, og gned seg av vellyst inntil alt og alle som befant seg i nærheten. Så da tok jeg et bilde, for jeg tenkte at dette var et sånt fint hverdagsøyeblikk, men da jeg gikk gjennom bildene etterpå datt jeg nesten av stolen. For makan til tryne på katta har jeg sjelden sett maken til. Tenk at det går an å se så misfornøyd ut, til å være så tilfreds. Jeg ler enda hver gang jeg ser på bildet. Herlig øyeblikk!

Je har sagt det før, og jeg sier det igjen. Det er bare de beste folka i verden som leser denne bloggen! Og jeg blir rørt! Som denne uka, da det plutselig lå en pakke i postkassa, som jeg visste jeg ikke hadde bestilt! Dantastisk snille Dorthe hadde vært på båttur, og funnet lørdagsgodis-favorritten min fra barndommen, i king size økonomipakke!!! OMG!!!!Gjett om jeg jubla…skulle jo tro jeg hadde vunnet i Lotto! Det kjentes jo nesten sånn ut!

Og selv om Lakrisal er noe av det beste jeg vet, sammen med polkagriser, så var det kanskje kortet som fulgte med som gledet meg aller mest. Personlig, og rasut! Så da grein jeg litt da…for hva er vel ei uke uten noen gledestårer liksom. Tusen takk Dorthe, for ukas kanskje fineste øyeblikk! Tusen, tusen takk!

Som om man ikke sover dårlig nok fra før lissom… da hjelper det jo ikke akkurat med halsbetennelse og feber. Nattesøvnen uteble noen netter denne uka også, men det er bare å omfavne det. Finne roen og glede i de små øyeblikkene selv nattemørket kan by på. Jeg la meg på sofaen under ei varm dyne, fant frem boka jeg leser denne uka, og nøt følelsen av en varm, malende liten Bolla som krøp opp i armkroken, og ble der helt til sola skinte gjennom vinduet på morgenkvisten. Fint øyeblikk!

Poder som gidder! Det er fint det! De er jo fostret opp på sjokolademelk og motorolje disse måsagutta våre, og har utviklet en genuin interesse for alt som durer og går. Frem til nå er det minste poden som har vært reparatøren i flokken, og det eldste kommer til han når mopeder, crossere og biler lager ulyd, men så fant de bare ut en dag at det var på tide å lære. Så da ble det ryddet plass i en overfylt garasje, måsagubben fant frem motorer av ulike slag, også ble de eldste podene læregutter i lillebror sitt verksted. Motorer ble plukket fra hverandre, og satt sammen igjen, deler ble skiftet, og latteren satt løst. Lass etter lass med vafler og saft ble sendt ut i verkstedet, kveld etter kveld. Og skulle jeg se podene noe denne uka, var det bare å innfinne seg med litt garasjetid. Og slik ble det fine øyeblikk av. Sitte i et hjørne, på en stabel med dekk, drikke kaffe fra thermokopp, og bare observere. Tre brødre som koste seg i hverandres selskap, lo av dårlige vitser, og mekket motorer! Poder som gidder, det gir fine øyeblikk!

Nystekt brød. Sånn rykende ferskt nystekt brød, akkurat varmt nok til at smøret smelter og brunosten blir ekstra myk. Den dagen energien var på plass, og hostekulene holdt seg unna lenge nok til en kjøkkenøkt. Da fire ungdomsskolegutter satt rundt spisebordet etter skolen, før de skulle ut å filme til et Kunst og håndtverksprosjekt, og de drakk kald melk, spiste nystekt brød med brunost, og sjokoladekake før leksejobbing. Det var et fint øyeblikk! Hverdagen på sitt beste!

Vintersol gjennom vinduene. Nydelig øyeblikk. Da jeg lå i den ene enden av sofaen, og de tre pusene lå sammenkrøllet i den andre enden. Da vi alle duppet av, og våknet en halvtime senere til varme solstråler som danset gjennom vinduet, og gjorde mine kinn røde, og myk kattepels varm. Vintersol. Nydelig øyeblikk!

Og slik gikk uka. Slakk, trøtt, varm, bekymret, men ganske så rusa på hverdagslykken likevel. Balanse heter det visst, dette “litt av alt” livet! Den dagen jeg stilte morfarkokken, bare for å høre den kime en gang, og minnes litt. Den gamle ødelagte tre-skålen etter mamma som minstepoden har pusset ned og limt sammen, som nå har fått plass i stua igjen. Lakrisal i skapet, et stort lager, takket være Dorthe. Oppdatert favorittliste på Spotify, endelig å kunne se bunnen av skittentøyskurven, herlige bilder av tantegullene på Snapchat, og knekkebrød og varm te midt på natten. De små gledene, de små øyeblikkene.

Ta vare på hverandre i ukene som kommer, og ha en riktig god søndag.

Kopi-Lim inn-Enter. Sånn kunne jeg ha gjort nå, fra samtlige andre søndagsblogger. For denne søndagen starter så likt at det nesten er skremmende.Kald på tærne, to lag uflatterende flanell på 90 % av kroppen, knitring i peisen, knekkebrød og te, pusekatt i armkroken, og bloggen.

Men øyeblikket er fint likevel, selv om det er gjentakende og forutsigbart. Ja, for det er noe med disse hverdagsøyeblikkene som er så herlige, selv om man opplever de gang på gang. Gjenkjennende og trygt. Fine øyeblikk.

Så  var det resten av uka da. Resten av uka, og alle de små øyeblikkene. Det har vært, nok en gang, mange av dem. Vi kan jo starte med fredagen, da tårene rant fritt, og jeg var så rørt at gråten liksom ikke lot seg stoppe. Det er et helt spesielt år i år, på skolen. Vanskelig å forklare, og ikke alt skal forklares eller selvfølgelig. Jeg har så mange fine ungdommer rundt meg, hver eneste dag, og hver og en av de er så unike, og gjør så enormt inntrykk på meg. Følelsen av å se noen mestre, utfordre seg selv, vokse opp nærmest foran øynene mine, bli noe…det er ganske enestående. Også har jeg selvsagt de dagene jeg føler at jeg slett ikke strekker til. At jeg ikke får sett alle, at jeg ikke har tilstrekkelig med klemmer å dele ut, følelsen av å feile.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Men så kommer det da, plutselig på fredag, en sånn tvers igjennom flott ungdom, men den nydeligste gaven noensinne. Et armbånd med en tekst som treffer meg rett i hjerterota, og et langt notat jeg ikke skal dele med dere, men et slikt skriv jeg unner alle å få minst en gang i livet. Ord som bare løfter og varmer. Og da grein jeg. Grein når jeg fikk klemme, grein når jeg leste, og grein når jeg kom hjem. Sånne øyeblikk er ikke hverdagslige, men desto viktigere å ta vare på. Heldig er jeg, som får oppleve det! Heldig og takknemlig for det fine øyeblikket!

Den dagen jeg liksom skulle være litt sånn grei mamma, og handlet med en sekspakning kokosboller hjem til meg og gutta. En til hver av dem, tre til mamma. Rettferdig fordeling. Hele ettermiddagen lå de i veska og fristet meg gjennom de siste øktene på jobb, men jeg var sterk!! Bare se, ikke røre. Når arbeidsdagen var slutt gikk jeg så fort hjemover at jeg ble svett på ryggen, bare fordi jeg gledet meg sånn til kokosboller! Det burde jeg ikke ha gjort. Gått fort altså! For veska med pc og kokosboller må ha klasket så kraftig mot den kvadratmeteren med kjerringrumpe mens jeg gikk, at da jeg kom hjem var hver eneste kokosbolle knust, og det som var igjen var en kartong kokosbolle-mos! Først ble jeg skikkelig irritert, men det snudde fort! For gutta ville jo selvsagt ikke ha en neve kliss å kose seg med…og jeg tenkte at smaken er jo den samme, selv om bollene nesten kom ferdig tygget! Så da fikk jeg hele gugga for meg selv! Så satt jeg der da, etter middag, og spiste knuste kokosboller med skje, rett fra kartongen, og tenkte at seks kokosboller helt for meg selv, det er et ganske fint øyeblikk!!! Tror jammen jeg skal sette meg på neste kartong også! Mer til mor!

Et hjerte på parkeringsplassen. Hvordan og hvorfor aner jeg ikke, det er ikke viktig heller, det bare fikk meg til å smile. Et hjerte i det tynne laget av nysnø, ved siden av fotsporene til han eller henne som gikk forbi det før meg. Sånne ting gjør meg så glad. Sånne bittesmå, helt ubetydelige ting. Asfalthjerte. Fint øyeblikk.

Den morgenen jeg pakket veska, kledde på meg, lukket veska, gikk ut, låste døra, hørte det mjaue fra veska, skvatt så jeg nesten tissa på meg, låste opp døra, gikk inn igjen, pakket ut Bolla av veska, og så gikk på jobb. Litt ugreit med en katt som fremdeles er liten nok til å få plass i veska, og dum nok til å ikke forstå at det kan få konsekvenser… Men for all del, jeg måtte jo le, og kose på den blanke pelsen noen ekstra ganger, og sånne øyeblikk er jo fine, tross alt.

LØpetur. For første gang på gudene vet hvor lenge. Jeg gikk mer enn jeg løp, for legen har jo uansett gitt meg løpeforbud, men det var skikkelig godt å bli ordentlig gjennomsvett. Digg å bli andpusten tilogmed. Eller, egentlig var det mest digg når jeg var ferdig, kom hjem, og kunne hoppe i dusjen. Men det var godt å trosse den berømte dørstokkmila, bare gjøre det! Og selv om det var vått, og grått og tussemørkt, så var det ganske så fint. Herlig øyeblikk!

Minnene. Skuffen med rot, skrot og minner. Den natten jeg ikke sov, men ryddet i minnene istedet, og ble sittende sånn i nattemørket alene og mimre og kose meg. Det var et fint øyeblikk. Starte dagen grytidlig, med kaffe og spillet til tippoldefar. Fint øyeblikk!

Så var det den der klistre-på-BH`n da. Følger du bloggen leste du kanskje hele innlegget om hengepuppene tidligere i uka. Følger du meg på instagram fikk du også sikkert se mye mer enn du egentlig ville. Herlighet som jeg har flira av den gaven. Anne, en av mange flotte lærere på Helse og Oppvekst hadde med seg denne svært bruksnyttige gaven til meg en morgen denne uka, og jeg klarte jo ikke la vær å prøve. Ingen høydare akkurat, hva hengepupp-problemet angår, men for all del, denne gjenstanden er jo brukanes til så mye annet! Blant annet sånn slankeskål for oss med en medfødt kjærlighet for kalorier. Nå står det to slike slankeskåler på bordet på lunsjrommet på jobben, og ikke en eneste lærer har spist en eneste karamell. Jeg slår et slag for helsa! Skulle nesten vært sånn livsstilblogger jeg!

Møtet med Beate. Beate er grafisk designer, og så dyktig i jobben at jeg bare blir sittende å lytte, og beundre. Beate er også pådriver for at jeg skal ta et skritt til ut i verden, og mekke bok. Jeg kjemper en indre kamp mot janteloven (og økonomien) men er fristet. Særlig etter å ha sett hva Beate får til med mine tekster og tegninger. Jeg har tygget på saken, og skal tygge litt mer, kanskje også dele mer av prosessen i et eget innlegg. Det er skummet å hoppe i noe nytt, særlig noe som er så stort, ihvertfall for min egen del. Men møtet med Beate ga blod på tann! Spennende øyeblikk!

Og der har du mine fineste små øyeblikk fra uka som gikk. Kort oppsummert. Jeg kunne selvsagt også skrevet om Bolla som sitter i vinduet og kurrer som en due hver gang pappamennesket går ut i garasjen. Hvordan hun så tydelig savner den store, hårete lekekameraten sin, og hvordan hun stirrer på døra inn til uthuset helt til han lukker den opp og kommer inn igjen.

Jeg kunne skrevet om sola som varmet i nakken på vei hjem fra jobb, om bittelille vakre Lukas som jeg fikk stjele noen øyeblikk med denne uka. De bittesmå fingrene rundt mine, og det tannløse smilet som bare smeltet meg helt. Jeg kunne skrevet om den natten jeg våknet hånd i hånd med en sovende måsagubbe, om kaffekoppen med Mona, om nystekt brød med rørte jordbær, og om rådyrene som rusler gjennom hagen hver kveld. Alle sånne fine små hverdagsøyeblikk som danner en helt alminnelig herlig hverdagsuke. Men jeg avslutter her, nyter den siste timen alene før gutteflokken våkner, og fortsetter å varme tærne foran flammene i peisen.

Ha en nydelig søndag, og husk å lete frem de gode øyeblikkene!

Det sies at det jobbe i et kvinnedominert yrke kan by på mange utfordringer. Det er mye sant i det, men det kommer jo helt an på hvilken gruppe kvinner man jobber sammen med, og hva man ser på som utfordringer.

På helse og oppvekst kontoret på skolen jobber det et titalls kvinner i sin beste alder. En gruppe kvinner som løfter hverandre opp (noen tar den jobben litt mer alvorlig enn andre, derav dette innlegget en helt vanlig fredag), som sammen går igjennom “gørra” når det måtte trenges, og som tidvis ler så mye i fellesskap at vi hver fjortende dag spleiser på en dobbel pakke ekstra absorberende truseinnlegg, da samtlige av kvinnene har vært igjennom diverse barnefødsler med noe ulik erfaring hva latterkramper og knipeøvelser etter svangerskap angår.

Vi snakker om løst og fast i pausene. Alt fra hesteoppdrett til barnebarn, koronavirus, it-problemer, interiør, politikk, og kvinnekroppen. Forleden gikk diskusjonen om flerbrukspuppen sin seiergang over langbordet i lunsjen, og med tanke på at jeg har et premie-eksemplar av arten, vant jeg selvsagt den diskusjonen. Vi var inne på tema BH, hva som funker og ikke, jeg fortalte at jeg var fristet til å prøve en av disse nymotens silikon-brystholderene med tape for å løfte puppestellet litt, også lo vi, takket for maten, noterste truseinnlegg på handlelisten, og gikk tilbake til undervisning, rett inn i akutt pedagog og lærermodus der altså. Vi er da profesjonelle skal du vite. Helt til dagen derpå, og første pause.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

(Gode kollegaer bjudar på!)

Anne, en sånn dame som er så dreven i gamet, skolen og sykepleierfaget at hun blir en slags guru for resten av tuppene på kontoret, gliste bredt da hun ankom jobb på morgenkvisten.

“Jeg har noe til deg!” sa hun, også smilte hun. Litt sånn skjevt, som en unge som blir tatt på fersken med hånden i kakeboksen. Uskyldig og utspekulert på samme tid. Og opp fra veska drar hun to beige håndfuller av formsydd silikon og polyester, med kraftig dobbeltsidig tape på innsiden. Et sett stroppeløse ekstrapupper laget for løft, kløft, og komfort! Jeg postet dette selvsagt, som den iherdige bloggeren jeg er, historien i story på instagram, og spørsmålene fra diverse kvinner i alle aldre lot ikke vente på seg.

Først lo jeg, høyt og lenge, så lo resten av damene på kontoret, for dette er jo slett ikke et produkt laget for en flerbrukskropp med fagbrev i jojo-slanking, og doktorgrad i selvforskyldt forfall.  Likevel klarte ikke den delen av hjernen min som fremdeles tror kroppen er 17 år gammel, den delen som ikke har glemt hvordan brystpartiet i sin tid pekte nordover, å stagge nysgjerrigheten. Kine, en kollega som er vel så gal som undertegnede gjenkjente straks tegnene… “Skal vi se om den funker eller?” Og mer oppmuntring enn det skulle ikke til, og så fort anledningen bød seg måtte hverdags-BH`n, de polstrede jekkestroppene fra Cubus, vike for den denne nye trendy gummivarianten med tape! Her følte jeg jo selvsagt en slags forpliktelse for samtlige 1991 følgere på instagram…. Bildet på forpakningen var ikke til å ta feil av, det lovet både løft, kløft og høy partyfaktor. Her var det bare å glede seg!

Men… det gikk som det ofte går når kroppen har vært igjennom noen tiår av et hverdagsliv proppet av barnefødsler, melkespreng og ostepop! DET FINNES INGEN MIRAKELKUR for flerbrukskroppen!

(Ikke akkurat det store løftet jeg håpet på!!! )

Til tross for kraftige latteranfall sammen med Kine, og et økende behov for kraftigere truseinnlegg og repetisjon på knipeøvelser, gjorde ikke denne vidunder-BH`n særlig lykke, ihvertfall ikke for puppene. Men her gjelder det å tenke kreativt, og særlig nå i disse miljøvennlige gjenbrukstider.

Deler du BH`n på midten har du for eksempel to selvklebende skulderputer som passer under ethvert plagg. Hvem trenger vel ikke den selvtillitsboosten man får av de brede, høye skuldrene som i sin storhetstid på 80-tallet gledet en hel generasjon pastellfargede tenåringer med kjøpekrøller og boble-tyggis!

( Akutt pop-idol fra 1982!)

Om ikke unaturlig skulderhøyde skulle være av interesse kan jeg melde om et tape så sterk på innsiden av skålene at de nesten rev av puppene, og derfor antagelig vil være et utmerket hårfjerningsprodukt for utvalgte deler av kroppen. Hvilken kroppsdel velger du selv!

Dersom det heller ikke er aktuelt kan brystholderen i sin helhet henges opp i taket eller på veggen, og vil fungere aldeles utmerket på sommerstid som en insekts-fanger.

( Bare å vente på fluene!)

Og den beste ideen er spart til slutt, for her snakker vi copyright og potensielt fremtidig salgsprodukt som vil gjøre undertegnede til mangemillionær på kort tid! SLANKESKÅL!!!!

(Pokker så genialt!)

Det er så himla genialt! Fyll BH`n med godteri, sett den på bordet, og du blir syltynn på rekordtid! Hvorfor? Jo, fordi tapen på innsiden av skålene er bygget for å holde selv den lengste mammapuppen på plass, og du har ikke sjans i havet til å plukke opp så mye som en karamell om den først har landet i skåla. Du kan prøve å dra den opp, og får dermed en real styrkeøkt på kjøpet, men ikke pokker om du får den løs. Syltynn og akutt biceps på en gang! Genialt!

( Plutselig syltynn!)

Og med alle disse gode tipsene ønsker jeg deg en riktig god fredag, Husk å løfte hverandre opp, om du velger å gjøre det med en BH, slik som Anne, eller på annen måte.

( Jeg har trua…)

God helg!

Det finnes en slik skuff i de aller fleste hjem. Den skuffen som rommer ting du har tatt vare på, i den hensikt å ta det frem igjen ganske snart. Skatter som ikke ble tatt frem ganske snart likevel, fordi at dersom det først har havnet i skuffen, så blir det liggende der. Ute av syne, ute av sinn. Og slik gjentar det seg. Hver gang man panikkrydder i forkant av overraskende kaffebesøk, hver gang man skal legge en ting man egentlig trenger på et lurt sted til man trenger det neste gang, men likevel aldri finner igjen, fordi man vet man har lagt det på et lurt sted, men ikke husker hvor det lure stedet er… (fyttirakker`n, blir jo sliten bare av å skrive det!)

Og til slutt ligger skattene man skulle ta vare på i bunnen av en skuff så full av andre skatter, og lure ting, og panikkrydde-rot, at man vegrer seg for å åpne skuffen, i frykt for å ikke klare å lukke den igjen.

Helt til nattesøvnen uteblir på tredje døgnet, og man blir sittende under et pledd i god avstand fra kommoden, og skule bort på skuffen, i mangel av annet å finne på mens resten av huset sover.

Og forleden natt tok nysgjerrigheten overhånd. “Hva skjuler det seg egentlig i den skuffen? Når kikket jeg i den sist? Er det egentlig noe jeg savner oppi der, eller skal jeg finne frem en søplesekk, og bare rydde på mannfolkvis… “(lukke øynene og hive alt!)

Midt på natten trasket jeg bort til kommoden, dro ut hele skuffen, satte meg på gulvet, og i det svake lyset fra en enkelt bordlampe gikk jeg igjennom innholdet. Det blir jo nesten som å ta en tidsreise tilbake i tid, minne for minne. Enkelte ting er ubetydelige. En gammel hårstrikk uten strekk, en nøkkel jeg ikke aner hvor hører til, brille-etui uten briller, et par klesklyper, en bøyd spiker og fire øyeskruer, lokket til en boks brente mandler som for lengst er spist opp og en kulepenn uten blekk. Søppel. Alt sammen et klart resultat av en panikkrydding eller tre.

Men under rotet ligger skattene. De jeg nesten hadde glemt jeg hadde, som jeg av den grunn ikke akkurat har savnet, men som nå skal få en plass i hverdagen likevel, fordi de er av stor betydning.

Bildet som hadde fast plass i den store brune reolen i mormorhuset. Bildet som alltid hadde stått der, så lenge jeg husket, frem til den dagen vi måtte rydde, og selge, den dagen hverken mormor eller morfar fantes lenger. Bildet som må ha betydd noe for dem, siden det aldri ble byttet ut. Mormor, morfar og meg, i hjemmesydd bunad. Gammel ramme. Passer ikke inn sammen med alle de andre rammene i måsahuset, men det gjør ikke noe. Bildet skal finne sin plass på en hylle her også. Akkurat sånn det er. Det fortjener en plass i hverdagen.

“Mokolotivet”. Gutta var altså så fascinert av oldefar sin togbane. Togbanen som strakk seg over to rom og gjennom en vegg i oldefar sin kjeller. I oldemor sitt kjøkken var det alltid saft og sjokoladekake med kakestrø, og i oldefar sin kjeller var det togbane med “mokolotiv!” Togbanen er for lengst delt demontert, delt opp, og bygget opp igjen hos en onkel, men et lokomotiv fikk bli med hjem til måsahuset. Minnene etter oldefar, guttas store helt. Mens jeg holder skatten i hendene kan jeg nesten høre latteren til den ganmle dansken, og tre smågutter som nærmest sloss om oppmerksomheten til den gamle mannen mens de roper “Kan vi gå ned i kjeller`n og kjøre mokolotiiiiv?”  Denne skatten fortjener en plass fremme,en plass i hverdagen.

De to gamle bøkene jeg kjøpte på bruktbutikken for mange år siden, i den hensikt å rive ut sidene og bruke de til kort. Hobby. Men så var det skrevet med sirlig håndskrift bak i bøkene. Datoer og navn. Ukjente for meg, men de må jo ha betydd noe for noen. Og da fikk jeg meg ikke til i å rive i de. Plutselig ble de skatter med historie, og ikke bare en del av hobbysortimentet. Ikke min historie, men likevel… Tror jammen de skal få en fortjent plass i bokhylla, en plass i hverdagen.

Minneboken. Finnes det slike lenger? Eller har sosiale medier tatt over den biten for våre unge håpefulle. Minneboken fikk jeg det året jeg skulle begynne på skolen, og som er full av ord fra mennesker som betyr eller har betydd noe for meg. Hvorfor ligger minneboken i skuffen?

Dette er jo en bok jeg burde bla i hver dag. Når jeg leser ordene ser jeg ansiktene til de som skrev de så klart for meg. Bestevennen i leiligheten over oss, frøken i førskolen, hun med det røde krøllete håret og de lange blomstrete skjørtene.

Mamma, som kjøpte et helt brett glansbilder bare for å pynte sin side i minneboken.

Og pappa…pappa som hverken var en stor dikter, eller var spesielt god til å tegne, og som sendte omtrent samme diktet på tekstmelding forrige helg. Noen forandrer seg aldri!

To blåskjell fra en av sommerens utflukter til Hvaler skal få plass i en blomsterpotte. Grillpinnen skal legges i skuffen hvor den egentlig tilhører. Konfirmasjonstalen til minsten skal arkiveres i permen hans, og de tre lommelyktene skal få nye batterier og plass i verktøykassen. Også takkekortet fra måsagubben sin konfirmasjon. Kongen av oppbrettede dressjakke-ermer og rødt skinnslips. Kjekkasen som kanskje ikke var sånn dritgod i norsk rettskrivning, men som likevel vant mitt hjerte så fort han kvittet seg med Don Jognson looken.

Så var det spillet. Det gamle spillet til tippoldefar i Danmark. Tenk at det fremdeles har alle brikkene, etter så mange år, og selv i denne kaosfamilen. To av bokstavene hans sitter fremdeles godt limt nederst i hjørnet. YR, for Yrsan.

Skuffen er lukket igjen, så godt som tom, og klar for å fylles opp med nye skatter og panikk-rydde-skrot.. Nøkkelen ble liggende. Hvem vet, en dag kommer vi på hvilken lås den hører til.

Spillet til tippoldefar beholdt jeg fremme. Også den gamle skatten fortjener en plass i hverdagen. Det står fremme på bordet, som et passende tidsfordriv til neste søvnløse natt. Noe må jeg jo finne på nå som skuffen er rydda!

Hva  slags skatter finnes i din skuff?

Er det mulig å bli så himla huskaldt??? I dag, akkurat nå, skulle jeg ønske vi hadde et sprett nytt hus med varmekabler og isolasjon som ikke var spist opp av tidens tann. All verdens stilongser og ullsokker virker ikke til å gjøre nytta akkurat nå. Det er kaldt ute, og det er kaldt inne. Men- jeg har tent opp i peisen, og her sitter jeg i gromstolen foran ovnen, med en pc på lårene, to puser i armkroken under teppet, og føttene så nære flammene at det ryker litt av tærne. Snart blir det varmere i dette gamle måsahuset, og akkurat nå har jeg, til tross for frossen kropp, et ganske så fint øyeblikk.

Sånn har det vært hele uka. Fine øyeblikk, midt oppe i litt jobb-kaos, litt søvn-kaos, litt rydde-kaos, og litt kulde-kaos. Peisen er min venn. Peis og pledd og pus. De tre P`ne har gitt meg fine øyeblikk hver dag. Hjem fra jobb, la middagen putre i grytene mens jeg varmer tærne foran flammene, og “sluker” et kapittel i den siste boka. Herlige øyeblikk nesten hver ettermiddag.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Søvnen uteblir, og bringer med seg hjertebank og litt frustrasjon. Nye medisiner kommer i uke 10, det blir spennende å teste ut. Jeg har trua. I mellomtiden blir det våkennetter, og gryntidlige morgener på kjøkkenet. Noe må man jo gjøre når man likevel ikke får sove, og baking er avslappende. Det har blitt fersk bakst i matpakkene til hele måsafamilien denne uka, og overskuddet har foret et knippe kolleger til frokost og lunsj på personalrommet. Aldri så gæli at det ikke er godt for noe. Ferske ostesnurrer, og nystekte eplemuffins gir fine øyeblikk.

De oppmerksomme kollegaen min. Fantastisk fine Ragnhild som alltid ser alle. Stillmodig og raus, men aldri påtrengende. Bare god. Tenk å gå så stille i gangene, likevel sette så dype spor, hver eneste dag. Hun er sånn som legger en hånd på skulderen i det hun går forbi, eller som denne uka, legger igjen et ark på pulten. Et dikt man oppdager da man kommer tilbake fra en økt, fine ord valgt ut bare til meg. (denne gangen). Tenk å få komme på jobb hver eneste dag, og få omgåes slike mennesker. Heldige meg, og et veldig herlig øyeblikk!

Te-koppen mandag morgen. Litt frossen i kroppen etter å ha ruslet i blåsten til jobb, også har Kine satt over kaffen, og kokt te-vann. Den første koppen med te, før arbeidsuka starter. Varme hendene rundt koppen, og le av hvor treffende det helt tilfeldige valget av te var akkurat denne morgenen. Fint øyeblikk. Noen ganger er det altså så lite som skal til…

Åkei…jeg ser at ordet kaldt og frossen blir en gjenganger denne søndagen, for det neste øyeblikket er også et sånt…som ble et øyeblikk, delvis på grunn av kulda. For jeg trasket hjem fra jobb, med musikk på ørene, og hetta på vinterjakka godt tredd nedover panna. (Her gir jeg en lang blanke i hvordan jeg ser ut altså, bare jeg unngår å fryse. Aldersprivilegie kalles det, når moten må vike for komforten!) Uansett, i ørene jallet “Simply the best” med Tina Turner, og det er en sånn sang man ikke kan høre på uten å synge med! Bare prøv, det funker ikke! Så jeg sang! Ikke helt bevist hvor høyt, og i god tro om at jeg gikk alene på gangveien. Det gjorde jeg ikke. For bak meg gikk han nabo-karen som bor en 6-7 hus lengre bort på Liermåsan, og han har, utrolig nok, lengre bein enn meg, så han tok meg igjen…Og i det han går forbi flirer han, og sier: Ikke bare synger du som Tina, jaggu harù adoptert sveisen og!!!  Og jeg bare ler lissom sånn klønete, og sier “hahaha…eeehh, joda…det så…”, og forstod ikke hva han mente før jeg tok opp mobilen for å se hva det var han snakket om. Og da gliste jeg!!! Jeg og Tina, tvillinger separert ved fødselen. Morsomt øyeblikk!

Den dagen jeg sluttet tidlig på jobb. Da det var helt stille i huset, og kom til å være det et par timer til. Da jeg pakket meg inn i tykk genser og et varmt pledd, fikk selskap av kosegutten Baghera, og sovnet på sofaen! Etter mange netter knappe med søvn var det reine himmelen å få sove halvannen time i strekk på sofaen. Vi våknet i akkurat samme stilling, Baghera og jeg, strakk litt på oss, og bare nøt stillheten og de myke sofaputene. Herlig øyeblikk!

Den økta jeg avsluttet noen minutter tidlig med et par elever. Det øyeblikket jeg ruslet nedover en merkelig mørklagt korridor, og stoppet og lyttet ved dørene. For fra samtlige klasserom kom det musikk, og jeg hørte elever som sang. “Min første kjærlighet” fra klasserommet nederst i korridoren. “Optimist” fra C11, og øverst, fra C13 hørtes “Gi meg fri”. En tributt til Jahn Teigen, bare minutter etter at nyheten nådde hele Norge. Trist øyeblikk, likevel så fantastisk. Musikk, sorg og glede, i alle klasserom. Jeg ble ihvertfall helt varm i hjertet.

Det øyeblikket det gikk opp for meg, sånn på ordentlig, at dagen virkelig blir lengre og lengre. Det dagen det var lyst i stua da jeg trasket til jobb, og like lyst da jeg låste meg inn hjemme etter endt arbeidsdag. Kulda vi har i dag til tross, det går mot lysere tider, og selv om det også betyr at støvet og de møkkete vinduene er enda mer synlig, så var det et herlig øyeblikk! Igjen…små ting, store gleder.

Sola i ryggen. Vintersola. Enda så kaldt det er, så varmer sola. Ettermiddagen jeg gikk stien hjem, bare fordi det kjentes som om hodet var stappet av bomull, og jeg ikke orket å høre på trafikken mens jeg gikk hjemover. Så jeg gikk stien, bakveien. Der jeg bevisst kan velge å holde blikket mot høyre, der jordet møter skogkanten, og der elgen og rådyrene stadig står i skogholtet og skuer utover  Bjørkelangen. Sola i ryggen, selv på en kald vinterdag. Den kombinasjonen av varmen i nakken, mens frosten biter i nesa, og kroppen kaster lange skygger foran på stien, den gir fine øyeblikk.

Og dett var dett. Eller, egentlig finnes det mange flere fine små øyeblikk, jeg har bare ikke tatt bilde av de. De bevares som små minner i hjertet istedet. Poden som ropte i det vi gikk fra hverandre i krysset utenfor skolen: “Ha en fin dag, glad i deg!”, som den naturligste ting i verden. De små videosnuttene av tantegullene på Gol…elsker snapchat! Podene som kom hjem fra Sverige med to poser polkagriser til den godtesjuke mora si! Legge seg i rent sengetøy…det er lykke det! Lillegrå, som er akkurat like frøsen som matmor om dagen, og som stadig er å finne innpakket i et pledd foran vifteovnen.

Nystekte cookies med sjokoladebiter og et glass iskald melk til kvelds, alle dere som sender meg bilder i chatten på instagram, og deler deres små hverdagsgleder meg meg. Tusen takk!

Ja, øyeblikkene var mange denne uka også. Hva var ditt fineste?

Deigen er satt, og nå står den lunt på kjøkkenbenken og hever. Kaffen er nytraktet, og alt er klart for krembolle-dag. Nå skiller ikke akkurat fastelavn seg veldig ut fra en hvilken som helst annen søndag her i måsahuset, for boller er jo  mer normalen enn unntaket på vanlige søndager her, men det er kos likevel! Det ble vaffel med brunost til frokost i dag. Man slanker seg da ikke på fastelavn eller? Må jo holde kjeven i gang, og varme opp til bollefest senere…

Litt kjipt å tenke på at det er siste dag av vinterferien. Den gikk, som vanlig, fryktelig fort…og det til tross for at jeg ikke har gjort et døyt. Her gikk jeg rundt i forrige uke med store planer om å komme ajour med både det ene og det andre, men latskapen tok meg i starten av uka, og har fremdeles ikke forlatt meg. Egentlig helt ok. Det har vært godt å senke skuldrene litt, gjøre bare det som har falt meg inn, akkurat når det har passet seg. Og likevel, til tross for latskapen, har de fine øyeblikkene sneket seg innpå, og lokket frem både smil, latter og takknemlighet.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Store deler av ferien har vært brukt som selvutnevnt ski-proff, og ekspert-kommentator fra sofakroken. Makan til prestasjoner i både langrenn og ski. Bolla har ski-dilla! Sånn skikkelig. De som har fulgt storyen min på instagram og snapchat denne uka har nok fått det med seg. Aldri før har vi hatt en pus mer fascinert av vintersport, enn Bolla. Som limt til skjermen, spurter fra den andre delen av stua og bort til TV`n så fort ski-sendingene starter. Artige øyeblikk. Latterlige, men artige!

Elin! Herlige Elin! Barndomsvenninnen som endelig har flyttet hjem igjen etter mange år i Dubai. Så herlig å kunne gjenoppta kontakten sånn skikkelig, ha muligheten til å møtes, skravle og le. Jeg tenkte særlig på det den formiddagen jeg satt på bussen på vei innover til Strømmen, for å møte Elin til lunsj og skravlings. Tenkte på hvor heldig jeg er som fremdeles har de trygge fine jentene fra barndommen i livet mitt. Det var et fint øyeblikk. Bussturen, lunsjen på Strømmen, skravlingen og latteren. Herlig, herlig øyeblikk!

Tegneoppdrag. Mange av dem faktisk. Så mange at jeg ikke helt er i mål enda, men jeg jobber med saken. Ekstra spennende å få bidra til et prosjekt fra en gruppe studenter i Oslo. Elevbedriften har som mål å lage drikkeflasker med trykk av to av mine motiver, og forhåpentligvis få de ut for salg i lokale butikker. Tegningene ble ihvertfall ferdig denne uka, og jeg håper virkelig at de får drikkeflaskene ut i produksjon. Det hadde vært så gøy, å ha drikkeflaske med eget motiv. Kreativ og oppfinnsom ungdom, og det var så artig å bli spurt om å bidra. Fint øyeblikk!

Den dagen postmannen kom med pakke fra Irene. Om jeg tok til tårene? Jah…det har visst blitt min greie det der! Grine når folk er snille, helt uten grunn, bare fordi! Det finnes altså så mange rause mennesker der ute! Irene hadde strikket sokker, NYDELIGE sokker, til måsagubben og alle podene. Sånne kunstverk av noen sokker, og gutta var i ekstase! De elsker ullsokker, og den enste vi kjenner som strikker er oldemor, og hun strikker ikke lenger. Derfor var det ekstra stas med varme føtter akkurat nå, og gubben og gutta har bodd i de nye sokkene hele helgen. Herlig, gledelig øyeblikk! Tusen hjertelig takk Irene! Jeg skal love deg at lykken var stor!!! Og om du leser dette vil jeg gjerne at du sender meg adressen din. Podene har en liten ting de gjerne vil sende deg, som takk for sokkene.

Barndommens lørdagsgoderi! OMG! For en godis-entusiast som meg var lykken svær da jeg plutselig på sånn lagerutsalg fant favoritten fra barndommen, som jeg ikke har funnet i de lokale butikkene på maaaange år. Kjøpte fire stk, og angrer på at jeg ikke kjøpte fler! Alle er spist opp….gikk fort det gitt! Og selv om jeg ble sånn smått deppa da jeg innså at det var tomt, så lever jeg lenge på den gleden det var å sette tenna i herlige salte lakris-minner. Fint øyeblikk!

En kveld på byen. Litt overdrivelse der egentlig, for nå er vi blitt så gamle og kjedelige at vi knapt orker siste slurken med vin til maten, men herlig likevel. Jentene. Den lille gjengen som engang var barndommens trygge gruppe bestevenner. Vi som engang var tidenes kanskje med u-kule fjortiser, men som nå omtaler oss selv som dødskule førtiser. Middag i Lillestrøm fredag kveld, men denne herlige flokken. Vi prøver å finne tid til dette noen ganger i året, og det er akkurat like koselig hver gang. Middag på Chi, knising og fjas, oppdateringer på livet. Herlige damer, herlig kveld, herlig øyeblikk, og den aller beste mojitoen jeg noen gang har smakt!

Det øyeblikket jeg var midlertidig utilregnelig, slo på egoist-tromma og spanderte nye blyanter på meg selv. 149 spenn, for blyanter. Følte meg gal, fikk litt dårlig samvittighet, men fikk sånn shoppingadrenalin også, og gledet meg stort over innkjøpet. Det høres sikkert merkelig ut, men et sett nyspissede gråblyanter er stor lykke når man sitter og tegner bare for gøy. Så derfor, nye blyanter i hus, fint øyeblikk!

Solskinn! Selv om jeg satt inne. Det øyeblikket da sola tittet frem etter mange dager med gråvær. Solskinnet som laget så herlig skyggespill gjennom kjøkkenvinduet og helt inn på stuegulvet. Solskinnet som gjorde at de møkkete vinduene virkelig kom til sin rett (jeg er en dårlig husmor altså!), som fikk Bolla til å rulle rundt på parketten mens hun forgjeves prøvde å fange alle støvkornene som ble synlige og som danset i lufta. Solskinn er bra! Solskinn gir fine øyeblikk!

Rusle rundt med en kaffekopp i hagen, og gjøre ingen ting! Bare være provoserende lat, og leke oppsynsmann for poden som hugget ved i enden av hagen. Henge irriterende over gjerdet, blid som ei sol, mens poden svetter og gjør seg fortjent til den 200-lappen han er lovet for arbeidet. Vinterferie på sitt beste. Se på at ungen jobber. Blir jeg ikke årets mor nå, så veit ikke jeg 😉

Og slik gikk uka. Lenge leve latskapen og de små øyeblikkene. Hurra for stilongs og gubbens crocks på føttene. Hurra for vaffel med brunost, for lunsj og middag med gode venner, hurra for dager man kan sove til tidlig formiddag og hurra for pusekatter som nyter å ha måsafolket hjemme hele dagen. Hipp hurra for små hverdagsøyeblikk!

Ønsker deg en nydelig søndag, og om du har tid vil jeg veldig gjerne vite hva ditt fineste øyeblikk var i uken som gikk. Vi blogges!

Helt slått ut, eller full av energi. Mellomting, hva er det? Står under M- i fremmedordboka.

Men langflat i stabilt sideleie på sofaen, eller midt ute i skogen med joggesko på beina og musikk på ørene, fine øyeblikk har jeg hatt uansett, mange av dem faktisk.

Selv på dager hvor kroppen er nede for telling finnes det små øyeblikk å gripe tak i. En lang natt med hamrende hjerte endte med en litt ufrivillig hjemmedag, og humøret var deretter. For det er kjipt å måtte si fra til kolleger at man ikke kommer, særlig når man vet akkurat hvor mye som skjer på jobben. Men så kommer minste poden hjem fra skolen, blid som ei sol, kaster et blikk på den noe snerpete mora og sier: “Skal vi drikke kaffe ved bålplassen vår heller?” Også gjorde vi det. Kokte kaffe, tente bål, og spiste sjokolade mens vi satt på en skinnfell, under et teppe, i sola bak ved bålplassen, en helt vanlig ettermiddag. Og humøret stek for hvert trekk med frisk luft hodet fikk, og det gjorde heldigvis formen også. Tilbake på jobb dagen etter, litt mer uthvilt, og ihvertfall mye blidere. Fint øyeblikk. Kaffe og ettermiddagssol. Ja, absolutt et av ukas aller fineste.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Den dagen tante og onkel tilfeldigvis var på Bjørkelangen. Det er så fint når ting bare skjer, uten at det er planlagt. Herlige tante og onkel som spanderte lunsj på kafeen. Fin stund, god mat, fin samtale, med to mennesket jeg er så glad i. Tante fikk shoppa litt også, i butikken til Mona. Takk for maten, og for praten, tante Mariann og onkel Øyvind. Herlige øyeblikk.

Den ski-gale katta. Vet ikke helt hvorfor det er akkurat ski som fanger interessen til Bolla, men det er det altså, og det er jo ekstra stilig nå som det er VM. Uansett, er det en skiløper på TV er Bolla hypnotisert, og sitter pal foran titte-kassa til samtlige løpere har kommet over målstreken. Nå kommer sikker “mamma-politiet” til å hytte med pekefingeren, og gneldre om at man ikke skal bruke Tv`n som barnevakt for unga, men det gir jeg en lang banan i! For alt som holder den katta opptatt nok til å la potteplantene og tærne mine i fred er gull verdt! Så da så!! Ski-VM, og svær skjerm, og ei hypnotisert katte, genialt øyeblikk!!!

Anita!!! Anita var et fint øyeblikk! Anita hadde en av de aller fineste hobby-bloggene jeg vet om for mange år siden, og jeg var stormforelsket i absolutt alt hun laget. Superkreativ dame, og hyggeligere enn folk flest! Tidligere denne uka var hun innom måsahuset og avleverte flere poser hobbysaker hun ikke lenger bruker! Altså, hvem gjør sånn? Bare fordi!?? Anita! Hun gjør det. SÅ masse fine saker, og jeg klør i fingrene etter å lage noe. Mekke sammen noen kort, kose meg med litt kreativitet, lage noe! Tusen, tusen hjertelig takk Anita! For hobby-stæsjet, for alt godiset til pusene, for at Bolla fikk jakte litt på frynsene i skjerfet ditt, og for praten. Herlig øyeblikk, og jeg gleder meg til å kreere noe gøy med alt jeg fikk i vinterferien! Neste gang må vi spise kake 😉

Blomsterbuketten fra to av de flotte ungdommene jeg får tilbringe dagene mine sammen med. Ingen grunn egentlig. Ingen merkedag. Likevel kom de med en nydelig bukett rett før jeg skulle pakke og gå hjem for dagen, bare fordi. To brede smil, to lange gode klemmer, og ønsker om en fin vinterferie. Det var et sånt øyeblikk som liksom satte meg litt ut. Ble bare stående der som et lammet spørsmålstegn noen øyeblikk før jeg fikk tatt meg sammen, takket, og lurt til meg enda en klem. Det er sånn øyeblikk som nesten slår bena litt unna under meg, og jeg ble gående hele veien hjem å tenke på hvor heldig jeg er. Ikke fordi jeg fikk blomster egentlig, selv om det selvsagt var veldig hyggelig, men fordi jeg føler jeg har virkelig landet, i en jobb jeg trives i, til tross for at jeg titt og stadig tenker at jeg ikke strekker nok til der heller. For en som sverget at hun aldri skulle arbeide med ungdom..og her er jeg liksom, og kunne for øyeblikket aldri tenkt meg å gjort noe annet. En følelse jeg unner alle arbeidstakere, uansett hvilket yrke de er i. Tenk å få være til hjelp, tenk å kunne glede seg til å gå på jobb, tenk å få le høyt og lenge sammen med så mange flotte unge mennesker. Herlige øyeblikk!

Den morgenen jeg spiste frokost før hanen gol, med den eldste poden. Da jeg klemte han, ønsket god tur, og så at han satte seg i drosjen på vei til Gardermoen sammen med resten av gjengen i firmaet han er lærling i. Så slo det meg….at der drar han, ut på tur, sin aller første flyreise, i en alder av 19 år. Han som knapt ville overnatte hos mormor og morfar engang da han var mindre, den lille, hjemmekjære, forsiktige poden vår. Og så dro han, ut på eventyr, som om det var den største selvfølge. Hver dag har jeg fått meldinger og snapper, bilder av eventyret. Gutteturen. Det er ingen tvil om at han koser deg. Og det var et herlig øyeblikk det. Å stå der, vinke til gutten min, som egentlig er en ung mann, og vite at han er så trygg, så klar for verden, men at han likevel kommer hjem igjen senere i dag. Gleder meg til å gi storepoden en lang klem nå! Bare fordi jeg fremdeles kan!

En liten timeout med måsagubben. Den ettermiddagen vi kjørte opp til tjernet, bare for å komme litt bort fra måsahuset. Kjenne at vårsola varmet i ryggen, selv om kalenderen hardnakket påstår at det er februar! Sitte på et teppe tett sammen, nede ved det islagte vannet, og bare nyte litt stilletid. Fint øyeblikk!

Og slik har øyeblikkene kommet og gått denne uka. Noen har jeg stoppet opp og tatt inn, andre har sikkert gått meg hus forbi. (merkelig uttrykk egentlig..hus forbi…hva med de som bor i blokk lissom!) Jeg har løpt i skogen, og ligget utslått på stuegulvet. Jeg har lest favorittdiktet om og om igjen, og jeg har rocka til sanger som nesten har sprengt den lille høytaleren i kjøkkenvinduet. Jeg har bakt boller og jeg har kokt suppe, vasket inne i skaper, og feid støv under teppet, sett tåredryppende brennaktuelle dokumentarer om nød og elendighet, og drømt meg bort i meningsløse, dog meget underholdende såpeoperaer! Den største smågodt bollen jeg noen gang har sett, en hilsen fra Dag Olav på jobben, kuleste fyren fra Eidskog!!! En kombinasjon av alt, fra rein kjedsomhet og selvmedlidenhet, til ren, skjær hverdagsmagi!

Nå er det vinterferie for halvparten av måsahusets hverdagsfolk, og vi skal gjøre noe så herlig kjedelig som ikkeno! Det lover godt for den kommende uka.

Hva var ditt fineste øyeblikk i uka som gikk?

Søndager altså. Nesten favorittdagen i hele uka, til tross for at det er arbeidsdag i morgen. Ingen ting slår fredag, men søndag kommer jammen tett oppunder.

Føler at jeg henger litt i stroppen akkurat nå. Skulle gjerne hatt litt mer energi, litt mer søvn. Det har manket litt på akkurat det denne uka. Opp om morgenene uten stort annet enn noen minutter i drømmeland, bort på jobb, også helt pumpa i det jeg setter føttene på trappa her hjemme. Skulle så gjerne hatt ork til så mye mer, men uka har likevel vært god, og det har vært mer enn nok av de fine små øyeblikkene.

Frokosten akkurat nå består av en skive med appelsinbrødet jeg bakte i går. Smaker nesten enda bedre i dag. Skikkelig innertier, til tross for at hele bakverket er et sånn spontant slumpverk, proppet av rester fra kjøleskapet. Ingen oppskrift, bare masse appelsin, litt kanel, kesam, philadelfiaost, egg, mel, kardemomme….også likevel så saftig og godt. Nydelig med brunost, og dagens første kaffekopp. Da kan jeg like gjerne notere dette som et av ukas øyeblikk. Sitter her med frokosten, og de eneste lydene i huset foreløpig er knitringen fra peisen, pusen som maler borte på sauseskinnet, og fingrene mine på tastaturet. Bloggøyeblikket. Nuet. Herlig!

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Det jeg faktisk HAR orket denne uka, er et par turer i skogen før kveldsmørket. Elsker at dagene er lengre og kveldene noe lysere. De dagene hvor tretten kommer allerede siste økta på jobb er slike turer ut i frisk luft helt avgjørende for resten av kvelden. Frisk luft, bevegelse, om enn bare for en drøy halvtime, gjør underverker for både kroppen og hodet. Den siste dagen før snøen falt igjen, det var en sånn herlig ettermiddag. Deilig, kjølig luft, men ikke kaldt. Tenk at skogen kan by på så masse farger og lukter, og det på en vinterdag. Nydelig øyeblikk.

Utviklings samtale med minste poden på skolen. Den aller siste. Så rart å tenke på, at den minste poden om noen måneder også er ferdig med grunnskolen, og så til de grader klar for nye utfordringer. Han har, i likhet med storebrødrene, planene klare, og videregående er allerede søkt. Vi krysser fingrene for at han kommer inn på førstevalget. Så var det denne utviklings samtalen da. For siste gang. Poden, læreren og jeg. Kun 20 minutter, ingen store temaer å ta opp, grei gutt og alt det der. På turen hjem måtte jeg stoppe opp og trekke pusten litt. Kjenne på at det både var deilig og vemodig at den siste samtalen var over. Kjenne på takknemlighet over læreren, som i likhet med alle de andre lærerne poden har vært så heldig å ha, ser akkurat han for den han er, og hele tiden har omfavnet det som gjør vår pode til akkurat vår pode. At det er rom for å være litt stille, litt kreativ, litt sår, litt lun, rom for å være bare seg selv. Det var godt å kjenne på. Godt og vemodig, men absolutt et fint øyeblikk.

Kanelsnurrer. Alle øyeblikk med kanelsnurrer er gode øyeblikk. Den ettermiddagen en deig hadde kaldhevet i kjøleskapet mens vi var på skole og jobb. Så fort gjort og snurre ut noen godsaker på kveldingen når deigen allerede er ferdig. Hevet mens vi spiste middag, også tadaaa… kanelsnurrer og iskald melk til kveldsmat. Det var et fint øyeblikk. Når lukten av nystekt bakverk sprer seg rundt på Måsan, og gubbe, poder og podenes kompiser og venninner kommer krypende ut av lukkede dører og garasjeporter, får å samles i sofaen, og bare gafle i seg godsaker. Lun stemning, latter, og bakverk. Huset fullt. Nydelig øyeblikk. Angrer på at jeg ikke tok bilde av den overfylte sofaen, men likevel, stemningen sitter igjen i hjertet. ( Nå var jeg dyp nå!!!)

Da han eldre herremannen med pelslue og lodden bikkje gliste bredt og ropte “Hahahaa! Gjenopplever du barndommen eller??? Pass på så du itte blir blaut på sokka nå!!!”  Jeg var ikke klar over at det gikk noen på stien bak meg da jeg tok rennefart og sklei over isen på sølepyttene som om jeg var Sonja Henie, og pytten var en OL-arena! Det er noe med tynn is på sølepytter som gjør at jeg blir sånn akutt 4 år i hodet, og trangen til å skli, hoppe og knuse blir større enn trangen til å fremstå som en sofistikert voksen kvinne. Og da lo jeg høyt, det øyeblikket jeg ble tatt på fersken av mann med hund, i å skli og knuse is. Og da lo han også! Så hevet vi armen, vinket som om vi var gamle kjente, ønsket hverandre en fin dag videre, og gikk hver vår vei, smilende begge to. Flaut og fint øyeblikk. Mest fint!

Musikken i måsahuset. Den konstante musikken, den gjør meg glad. Gitarspillingen fra podenes rom oppe, og fløyta som er børstet støv av igjen. Man blir nesten avhengig av bakgrunnslyden musikken gir. Da vet man at huset er fult av ungdommer, selv når man ikke ser dem. Denne uka kom et nytt gammelt instrument i hus. Munnspillet etter måsagubben sin morfar har funnet veien fra svigers og hit, og minste poden er nå igang med å lære seg kunsten å spille munnspill. Og han får det til, sakte men sikkert sitter tonene, og snart spiller han hele låta slik Reodor Felgen gjør rett før rulleteksten flyter over skjermen og Flåklypa. Nytt liv i gammelt instrument, historie og musikk. Gledelig øyeblikk.

Og slik har dagene gått, med små øyeblikk som bare har ventet på å bli fanget opp. Kaffe med en venninne på senteret, en hyggelig melding fra en elev, et blidt ansikt som endelig er tilbake i flokken av gale kvinnfolk på kontoret. En ny bukett knitrende tulipaner i et gammelt melkespann, en kveld alene hjemme, bare måsagubben og jeg, mens podene dro på handletur til Sverige.

En liten Bolla-pus som venter utålmodig i vinduet når hun ser podene kommer gående hjemover på den gamle stien utenfor kjøkkenvinduet, en liten shoppingrunde på Skeidar med svigerfar, og den ettermiddagen en avtale om middag med en gammel skolevenn neste uke ble inngått. Små, fine og hverdagslige øyeblikk, som til sammen utgjør en helt alminnelig, men likevel så innholdsrik hverdagsuke. Så sitter jeg her, enda en søndag, og er så glad for alle de små øyeblikkene jeg har klart å lagre. De er gull verdt, og det er du også! (så vet du det!)

Håper du har holdt av noen øyeblikk i uka som gikk, og at uka som kommer byr på enda flere.

Vi blogges.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Denne dama er ikke et glansbilde! Nei, dette er ikke en middelaldrende hobbyblogger med eksponeringsbehov ute på fisketur etter komplimenter for å styrke eget selvbilde, dette er beinharde fakta.

Jeg synes ikke synd på meg selv, ei heller har jeg et sykelig selvbilde som trenger konstant oppbacking fra de rundt meg. Jeg er egentlig glad i meg selv. Helt sant. Liker den jeg er, og har, etter mange år endelig kommet det punktet at jeg omfavner både de ekstra kiloene, de små grå, de litt for store neseborene, vannkopparret i panna, den litt for lange kroppen, og de litt for store manndige føttene. Alt dette er meg, og jeg er helt ok!

Når alt det er sagt skal det likevel sies at når jeg ser meg i speilet strekker jeg gjerne på halsen slik at dobbelthaka blir mindre synlig. Jeg trekker inn magen når jeg speiler meg fra siden, og jeg smiler…for mitt vanlige avslappede ansikt har en tendens til å se kriminelt ut…Det har jeg arvet av pappa…ingen tør å hilse på oss når vi er avslappet eller konsentrerte…da ser vi farlige ut.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Så ja, i speilet retter jeg ryggen, “jukser litt”, og på den måten er ikke fasaden så alvorlig gæær`n likevel. Etter klokken fem om kvelden speiler jeg meg ikke. Da ryker fasaden sammen med BH`n, maskaraen, og hold-in-trusa. Etter kokken fem slipper puppene fri fra “fengselet”, og denne frua trekker inn i bomull, flanell og ull. Etter klokken fem er det komfort for alle penga, og det er helt greit, for det er det INGEN som ser likevel.

Men…så har vi måsagubben da. Mannen i mitt liv. Sjarmøren med pels på ryggen, og en egen evne til å plassere konas overdimensjonerte manneføtter godt ned på bakken. For han har gjort sport av, hele det siste året, å gjøre narr av den kanskje mest u-glamorøse blogger`n på hele kloden. Dette i form av bilder han sender meg på Snap. Bilder tatt mer eller mindre i smug, på de tidspunktene jeg minst aner det.

Dette har resultert i en bildeserie jeg kanskje ikke akkurat er stolt av, men som vi har ledd høyt av i tide og u-tide. Og nå, i disse tider hvor det krangles i blogger, og media og diverse diskusjonsforum på TV om unge menneskers holdninger til eget utseende og kirurgiske inngrep, tenkte jeg som så, at: “Pokker heller, jeg slår et slag for naturlig forfall!”

Så om du vil velte deg litt i uglanset, uretusjert, og tidvis skremmende u-glamorøs bildeserie av et ganske normalt kvinnfolk som for lengst har sett sine glansdager, da kan du bare skrolle deg nedover. Og om du ikke føler deg bittelitt bedre med deg selv når du har skrolla ferdig, da er det no alvorli`gæærn`t med deg!

Klokka er snart fem folkens. På tide å kroppens forfall få skinne…bare se opp for hårete menn med mobilkamera! Pleier du å være snasen på alle bilder eller???

God fredag!

En av elevene jeg hadde i fjor sendte meg et bilde i går. Et bilde av meg selv, tatt av eleven, til et fotoprosjekt de hadde i fjor. Det handlet om sosiale medier, hvordan vi fremstiller oss selv. Bildet av meg skulle bare være en liten del av det, rynkene rundt øynene skulle fjernes. Altså, meldingen fra den tidligere eleven var et fint øyeblikk. Vi ble sittende å skrive litt frem og tilbake en snau halvtime. Oppdatere hverandre på stort og smått. Det gleder meg så innmari når det går ungdommen godt, og særlig de det er aller vanskeligst å slippe taket på. så jo, det var helt klart et slikt fint øyeblikk.

Så ble jeg sittende å se på bildet jeg fikk tilsendt. Smilet er mitt, øynene er mine, oppover-håret, joda det var meg. Jeg tok meg selv i å være ganske fornøyd med bildet, faktisk! Det er jeg ikke ofte! Og ihvertfall ikke nå om dagen. For jeg føler at øynene er matte, rynkene dypere, huden er vintertørr, og smilet når ikke alltid opp til øynene. Ikke fordi det er noe galt i den forstand, kun en kombinasjon av årstid, en del søvnløse netter, lite tiltak når det kommer til å nå den berømte dørstokkmila, tankespinn rundt store poder og utgifter til førerkort…livet, rett og slett. Et øyeblikk tenkte jeg at jeg skulle bytte profilbilde på facebook eller instagram, kult å føle seg litt fresh på et bilde liksom.

Men så slo det meg…hvorfor? Hvorfor hadde jeg plutselig behov for å fremstille meg selv som noe jeg ikke er akkurat nå, og til hvem egentlig? Hvem er det jeg ville skulle se det, og hvem er det jeg har behov for at skal tro jeg ikke har sånne furer i øyekroken når jeg smiler?

Jeg bytta ikke noe profilbilde. Istedet benyttet jeg tiden mens poder og gubbe var i garasjen til å faktisk trosse den hersens dørstokkmila! Jeg kokte kaffe, pakket tursekk, knøyt joggeskoa, og trasket ut, og opp i skogen. I to timer gikk jeg! Deler av veien i følge med minste poden. Vi skravlet og gikk, og etter å ha stoppet ved tjernet og drukket hver vår  kopp med litt varmt i, jogget han grusveien hjem, mens jeg gikk en ekstra runde i skogen. Gikk og gikk, til tærne var kalde og våte, føttene vonde, og ryggen svett. Og jo lenger jeg gikk, jo mer energi fikk jeg. Og det var et fint øyeblikk det!

Da jeg endelig kunne ta av og vri opp sokkene, og varme kalde tær foran flammene i peisen hjemme, sendte poden meg bildet han tok oppe ved tjernet. Ikke noe glansbilde det heller, slett ikke noe profilbilde på sosiale medier, men jeg kjente at jeg ga faen. (Pardon my french!) Og det var faktisk et fint øyeblikk det og. Bare omfavne rynkene, den litt tørre vinterhuden, det noe slitne smilet, og kinnene som var røde av rått Februar-vær, og bare tenke at sånn, sånn er jeg akkurat nå! Fint øyeblikk. Å bli så gammel at det er viktigere med varme tær, enn et skjønnhetsfilter!

Den rosa morgenen. Da minsten og jeg tok følge til jobb og skole. Jeg gikk egentlig litt i min egen verden og snakket om “da jeg var ung”, da poden plutselig stoppet midt i veien, så seg rundt, og sa: “Dette er sånn vær du pleier å blogge om på søndagene ass, mamma!”  Og da stoppet jeg opp og, for det var sånt vær. Hele gata var liksom plutselig rosa. Nysnøen, himmelen, og alt imellom. Rosa! Så da stod vi der da, som to tomsinger, på vei til skolen, og bare kikket rundt oss. Vakkert var det, rett og slett. Også var det et fint øyeblikk da, både for poden og meg.

Alt annet en kjedelige brødskiver til frokost. Det gir fine øyeblikk. Stekte sånne saftige lapper denne uka, og de har holdt seg så godt i kjøleskapet. Så hver morgen har jeg spist lapper, med smør og appelsinmarmelade. Kun fem ingredienser, likevel så godt. Egg, appelsinjuice, kardemomme, cottage cheese og havregryn. Snadder. Herlige, mettende frokostøyeblikk!

Den søvnløse natten. Da jeg kastet inn håndkle kl to om natten, krøp inn i en diger flanellpysj, tente opp i peisen, og ble sittende resten av natten og tegne til bloggen om den noe uheldige prøvetimen med poledancing. Takk for responsen på det innlegget forresten, alltid hyggelig når mine “feilgrep” kan få andre til å trekke på smilebåndet. Uansett, gamle ballader på YouTube, en katt i fanget, lykkelig fordi matmor tilbringer natten i stua, varm te, kjeks, og fri utfoldelse med blyant og tusj. Fint øyeblikk. Søvnløst, men fint.

Den dagen eldste poden ble 19. Herlighet! Tenk på det, at jeg har en pode som er 19!!! Det kjennes bare så rart. Så stor, fin og reflektert. Arbeidsom, kreativ, snill! Så ble jeg sittende og mimre da, som jeg alltid gjør når en av podene fyller år.

Kikke i album, la tankene vandre til den lille, forsiktige gutten. Han med de lange klemmene, og den lyse luggen. Fint øyeblikk.

Poden ble feiret samme kveld, da besteforeldrene og oldemor kom til middag. For en fin kveld. Sammen sånn, måsafamilien, to bestefedre og en mormor, også oldemor da. Siste oldemor. Middag, og kaker. Sitte sånn rundt et langbord som egentlig ikke er så langt likevel, skravle, tulle, le. Bare ha litt tid sammen.Feire bursdag midt i uka. Det var et fint øyeblikk det.

Å ha huset for seg selv en hel ettermiddag. Ingen planer, absolutt ingen. Sovnet på sofaen, drømte om kinderegg, og våknet av at katten som hadde sovnet på saueskinnet ved siden av meg snorket. Skal ikke kimse av en ettermiddagsdupp sånn ca midt i uken altså! Herlig, avslappende øyeblikk.

Skrullingene jeg jobber sammen med. Egentlig er det en skrulling som har underholdt meg mest denne uka. Altså, finnes det noe bedre enn folk som fleiper og tuller på arbeidsplassen? Latter er også undervurdert altså, skikkelig også. Først knakk jeg i vinkel da Kine hadde hengt opp plakat på plassen min da jeg kom mandag morgen, bare fordi hun visste at jeg hadde vært på poledancingkurs lørdagen før. Hun hadde akkurat like lite trua som meg på at det skulle ende godt!

Og på fredag, da jeg kom tilbake til kontoret etter lunsj hadde hun skaffet meg en “venn”. Kine skulle vært interiørdesigner altså! Elsker at lampa nå passer enda bedre til arbeidsplassen jeg går så hardt inn for å gjøre ekstra personlig. Den lampa må få et eget navn. Uansett, fine øyeblikk.

Og slik gikk uka. Blottet for storslått magi, likevel full av fine små hverdagsøyeblikk. Kaffe med Mona, lunsj og hyggelig prat med en barndomsvenn jeg ikke har sett på altfor lenge, spise karameller med en elev i friminuttet, sove lenge lørdag morgen i en varm armkrok, spise kald bringebærpai til kveldsmat to kvelder på rad, knuse is på fryste vasspytter med røde tøysko, og endelig kunne se bunnen av skittentøyskurven…selv om den gleden ikke varte stort lenger en en halvtime.

Håper du har funnet litt hverdagsmagi denne uka, at de små øyeblikkene har gitt deg glede, også håper jeg at du også setter mer pris på varme tær, enn bilder med “rynkefilter”. Riktig fin søndag til deg og dine!

Vi blogges.