Snedig overskrift der altså. Prøvde meg på en sånn litt fiffig blanding av Oktober, og over, og ut… Greit da, så blir jeg aldri noen stor dikter, men ute, det har jeg vært i dag!

Høsten er og blir min favoritt tid, Oktober er den beste måneden. Slik har det alltid vært. Oktober som barn betydde høstferie, bursdag, hoppe fra sølepytt til sølepytt hele veien til skolen i nye langstøvler, og bukselommer fulle av de vakreste skattene grøftekantene hadde å by på. Kongler, løv som glødet av høstens vakre farger, kakao ved kjøkkenbordet sammen med mamma etter skolen, og varme nye strikkegensere fra bestemor på Sørumsand.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Mye har forandret seg siden den gang, mye har forblitt det samme. Høstferie har jeg enda, en av fordelene ved å jobbe i skolen. Bursdag har jeg også denne måneden, selv om jeg nå deler dagen med den misnte poden. Sånn sett er bursdagen enda bedre. Den største gaven fikk jeg for straks 15 år siden, og jeg gleder meg til å snart feire dagen med gromgutten nok en gang.

Det hender jeg fremdeles lar meg friste, og hopper fra sølepytt til sølepytt hele veien til skolen. Kakao ved kjøkkenbordet sammen med mamma er ikke lenger en del av Oktober, men minnene er likevel nære og kjære. Bestemor på Sørumsand strikker ikke lenger kofter og gensere, men sokkene hun strikket til meg til jul i fjor, de har jeg på meg akkurat nå. Og fremdeles har jeg, slik som den gang, lommene fulle av høstens små skatter, funnet i grøftekanten og på stien, under Oktober sin aller første skogstur.

Så godt å stikke kalde og våte føtter ned i et par varme sokker. Jeg har nettopp kommet hjem. Kroppen verker litt etter noen uker med dårlig form, men hodet har aldri vært klarere. Høstluften sørger for det. Jeg brukte to timer på den lille runden som vanligvis tar meg tre kvarter. Det er helt greit. Det gjør meg ingenting å tusle rundt slik, det er jo ingen ting som haster i dag uansett.

Jeg kokte kaffe, pakket med kekkebrød med brunost, de to rutene med mørk sjokolade som var igjen fra helgen, snuste litt på det lille nøstet i kattekurven ved sofaen, også tråkket jeg avgårde.

Ut i skogen for å sanke energi, små skatter, og for å fange følelsen av høst og barndomsminner på kamerarullen.

Har du gått sakte gjennom skogen noen gang? Sånn på høsten? Har du stoppet opp, snust inn lukten av våt jord og fallent løv? Har du satt deg ned, lett etter alle de vakre motivene, fanget dem? Har du strøket tommelen over en klase sopp, holdt fingertuppene i bekken av regnvann til de blir isende kalde, latt et vått høstblad tørke i håndflaten, eller lagt deg på ryggen i en seng av myk mose og kikket så lenge opp mot de høyeste tretoppene at du nesten blir svimmel?

Det gjorde jeg i dag. Jeg ble våt på tærene, våt på knærne, og svett på ryggen. Jeg ble kald i baken, kald på nestetippen og varm i kinnene. Og jeg drakk kaffe fra den gamle trekoppen, spiste sjokolade ved Stigtjen, fanget essensen av Oktober med et gammelt kamera som nesten faller fra hverandre, og nå sitter jeg her. Med kalde føtter som henter varme fra tykke sokker, med sekken og lommene fulle av små skatter, og hodet fullt av både gamle og nye minner.

Straks skal jeg lage meg noe fint av mosen jeg plukket med meg hjem. Men først skal jeg kose litt til med nøstet i kattekurven, drikke litt mer kaffe, lene meg bakover og nyte at det enedelig er Oktober. Den beste måneden!

Hvilken årstid er din aller beste?

I dag tidlig tenkte jeg, for aller første gang, at “Off…kanskje jeg bare skal drite (pardon my french) i det!” Bloggen altså, bare i dag, bare dette lille søndags-skribleriet. For uka har vært lang, trå og strevsom, og jeg har ikke, om jeg skal være helt ærlig, lett så hardt etter de små øyeblikkene.

Men så snudde jeg litt brått om på tankegangen, og fant ut at selv om jeg kanskje ikke har vært så flink til å kjenne etter, se etter, eller dokumentere noe, så må jo øyeblikkene ha vært der likevel. Noen små øyeblikk må jeg da kunne klare å dra frem en søndagsmorgen.

Så jeg prøver…

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Aller først…i en kurv ved siden av sofaen ligger Lillegrå, husets fine jentepus, og holder rundt et bitte lite nøste.Det var natt til i går, eller tidlig på morgenkvisten at pus vekket meg. Snek seg inn på soverommet, dyttet snuten mot øret mitt, slo poten mot ansiktet mitt, desperat etter oppmerksomhet. Jeg var helt i ørska, forstod lite, men ble med pus ut i stua, tenkte kanskje hun måtte ut, enda pus selv pleier å åpne vinduet når hun må ut i løpet av natten.

Da hun forstod at jeg stod opp og fulgte etter hoppet hun opp i kurven som alltid står ved sofaen, og to minutter senere så en bitteliten pusekatt dagens lys. Vi ante ingene ting! Virkelig!

Nå skal det sies at den lille selvsagt er velkommen, og podene i huset er i ekstase! Så selv om familieforøkelse absolutt ikke stod på planen var det et fint øyeblikk. Tillitten mammapus viser oss, og den bittelille vakre. Ganske fantastisk.

I den unge alder av drøye 24 timer har “minstegrå” allerede opparbeidet seg en solid bollemage. Kanskje ikke så rart når man er enebarn, og kan fråtse i mors matfat helt alene. (Å HALLO!!! Nå forstod jeg hvorfor jeg ikke blir kvitt bilringene. Jeg er jo også enebarn!!! For en åpenbaring!)

Jeg skulle helt ærlig ønske formen var bedre. Noen ganger raser hjertet, hodet spinner, og bena svikter. Årsaken er heldigvis ganske ufarlig, og jeg får hjelp, men jeg er en utålmodig sjel. Skulle så gjerne hatt tilbake energien jeg hadde for bare noen måneder siden. Det toppet seg tirsdag kveld da jeg tok med joggeskoene på en liten luftetur, og tvang kroppen til en treningsøkt den ikke var helt klar for. Det endte med en noe ugrasiøs dobbel knestående med massiv faceplant i grusen, og hadde knall og fall væt en olympisk gren hadde jeg garantert stått på toppen av pallen. ( og ganske sikkert snubla ned derfra under medaljeseremonien også!) Uflaks og dumskap i skjønn forening. Jeg viste bedre, men tok likevel sats, og nå betaler jeg for det.

( Idrettsskade og pusekos )

Aldriså gæli at det ikke er godt for noe. Jeg har nemlig fått det jeg velger å kalle min aller første idrettsskade, og for en som i hele sin idrettskarriere stort sett var degradert til saftblander på sidelinja, skal det sies at idrettsskade er ganske kult. OK øyeblikk! (litt ironisk der altså!)

Det har blitt mye sofasitting denne uka. Timene på jobb tapper kroppen for krefter, og når jeg kommer hjem og lander i den noe slitne, men akk så myke doningen fra IKEA, ja da har jeg trøbbel med å komme meg opp fra den igjen. Derfor er timene på jobb så herlige. Man setter ekstra pris på jobben på slike dager. Kollegene, elevene. Godt å føle seg nyttig, rett og slett! Og jeg vet jeg har sagt det før, men jeg gjentar det gjerne til det kjedsommelige. For en gjeng!!! For en flott gjeng jeg omgåes med hver dag. En salig blanding av rykende ferske unge mennesker, og gamle travere! Tenk at en klem, en karamell på pulten, en morsom mail i innboksen, eller en økt på skolekjøkkenet kan gi så mange fine øyeblikk! Herlig!

Den dagen jeg ruslet rundt i sentrum og ventet på poden som som var hos tannlegen. Den dagen høstlufta bestod av en blanding av lett regn på varm asfalt, og fuktig høstløv. Den dagen stasjonen bugnet av høstfarger, og det til tross for at bjørka ikke har rukket å bli skikkelig gul enda. Det var et fint øyeblikk. Vandre sakte rundt, spise bolle fra baker`n, drikke kaffe fra pappkrus, og bare ta inn alle de herlige fargene før vi gikk stien forbi den gamle gården hjem.

Vaffel med syltettøy og rømme til kveldsmat. (det var det der med enebarn da…) Skeie ut skikkelig, og det på en helt vanlig ukedag. Det er sånne øyeblikk jeg setter så pris på. Når mørket senker seg utenfor vinduene, når gubben stenger garasjen for kvelden, og podene kryper opp i sofaen sammen med oss etter skole, jobb, lekser og trening. Når vi spiser vafler så ferske at smøret smelter, og latteren sitter løsere enn panneluggen til Donald Trump. Det er fint det. Vaffel med syltetøy og rømme. Mer skal ikke til lissom.

Et gammelt og gulnet bilde. Jeg visste jeg hadde tatt det med da vi ryddet huset etter mormor og morfar, men jeg kunne ikke huske hvor jeg hadde lagt det. Så lå det plutselig der, i skuffen med stearinlys og servietter. Helt i bunnen. Jeg bare elsker når ting dukker opp uten at jeg har lett etter det. Det sparer så mye irritasjon, og overaskelsen gjør gleden desto større. Så nå står de på komoden. Oldemor og oldefar, to gamle dansker jeg har vage, men glade minner om. Tenk at det finnes så masse glede i et lite, gulnet, gammelt bilde. Fint øyeblikk!

Chatting. Sosiale medier. Yes, jeg liker det. Nå er det sevsagt ikke noe som slår en god prat, ansikt til ansikt, med gode venner. En kopp kaffe og litt skravlings, alt det der, men det er fint med dette sosiale nettverket på internetten og. Forleden satt jeg en snau time på snapchat og chattet med AnnieO, eller LeAnne som hun egentlig heter, og det var så koselig. En sånn god catch up med ei venninne fra den andre siden av atlanteren. Venner hjemme, venner i den store verden. Det beste av begge sider. Fint øyeblikk!

Se der du! Til tross for en noe sliten kropp har jeg jammen sanket meg en grei bukett fine øyeblikk likevel. Slett ikke gæli! Jeg har fått tilbud om, og takket ja til enda noen nye spennende utfordringer, og jeg er så takknemmelig for å få muligheten!

Jeg har vandret rundt i en flora av høstfarger, og kjent kaldt høstregn på nesetippen. Jeg har spist suppe av ferske rotgrønnsaker, og napoleonskake med ekstra mye melis på toppen. Jeg har ledd høyt av meldinger fra gøyale elever, og grått til jeg heiv etter pusten av triste hundevideoer på YouTube. Jeg har sittet oppe til sent på kveld fordi verken jeg eller podene ville at den gode samtalen skulle ta slutt, og jeg har dusjet trøtten ut av øynene på morgenkvisten. Jeg har gratulert den fine pappaen min med bursdagen, funnet en 200 lapp jeg hadde glemt i en gammel jakkelomme, kjøpt lakris for den samme 200 lappen, sett et bittelite kattenøste komme til verden, og våknet etter en dupp på sofaen med et teppe over meg jeg ikke har lagt der selv.Kjærlighet i all sin enkelhet. Hverdagslykke, i små porsjoner, passe fordelt utover en ganske alminnelig hveragsuke. Og bare for å toppe det hele, foran meg ligger en hel uke med høstferie.

Jeg har ingen grunn til å klage.

Håper din uke har bydd på små og store hverdagsøyelikk, og at du tar deg tid til å nyte høsten. Vi blogges.

Aaaaaand CUT! Er det ikke sånn ressigøren roper på slutten av et filmopptak!? Sånn kjennes det nå. Som om noen bare ropte AAAND CUT, så var uka ferdig. Selv om det strengt tatt er en del timer igjen av søndagen, og uken offisielt ikke er helt over enda.

Jeg er kjempesliten, i kropp og hode, men likevel merkelig uthvilt, og veldig glad. Noe er rart med kroppen om dagen, og det liker jeg ikke. Lite søvn, altfor ofte svimmel i topplokket, og relativt anpusten og utstødig på bena. Likevel har jeg klart å hente ut masse energi der det har vært behov for det, og det kjennes fint. Men nå, som søndagen har kommet, har jeg tenkt å flate ut med god samvittighet. Det kjennes riktig. Egentlig har jeg lyst til å rusle en tur i skogen straks. Ta med kaffe på termos, kanskje kameraet, knipse litt, sitte litt på en stubbe, helt alene. Nyte roen, og høstlufta. Lage meg et fint øyeblikk.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Mandagen kjentes ekstra lang. Øktene på skolen drøyde i det uendelige, og jeg var tung i tråkket da jeg ruslet hjem om ettermiddagen. Først da jeg kom hjem og kunne tråkke ut av skoene i gangen kjente jeg på det første fine øyeblikket. Kaffelukta. Mellomste poden som skulle på crosstrening og hadde laget matpakke til kveldsøka. ” Det er igjen litt på kanna til deg mamma! Vil du ha en kopp?” Og det var et fint øyeblikk. Dumpe kroppen ned ved spisebordet. Åpne posten, lese litt i avisen, spise knekkebrødet som lå igjen i matpakka, og drikke nytraktet kaffe mens podene syslet med sitt før middag. Så lite, men så herlig.

Også var det det øyeblikket som kommer til å virke så teit for så mange av dere, men som likevel var ganske så fint for meg. Jeg kom hjem fra et foreldremøte på jobben, sent på kvelden. Passe sliten etter 13 timers arbeidsdag, og lettere irritert da jeg åpnet døra hjemme og knapt kunne se linoliumen på gulvet i gangen fordi det var sko over alt. Som om en hel skofabrikk bare hadde eksplodert, og landet i gangen min. Når fire “menn” alle bruker str 46 og 47 i sko tar fottøyet mye plass i gangen selv når det er pent stillt opp. Når det er tråkket av, og gått ut av, og forlatt på tifeldige steder er de livsfarlige hindre. Fordi huset var fult av tenåringer som også ikke var mine, sånn reint biologisk, avsto jeg fra en skjennepreken, inntok offerrollen istedet, og begynte å rydde. Litt småhissig stablet jeg vernesko og joggiser i hyllene, da jeg het tilfeldig kikket under den ene skoen. Fastlimt i en liten klase tygges, satt et høstgult løv, formet som et hjerte, under sålen. Og da bare stoppet jeg opp, pustet ut, og smilte litt. Et hjerte lissom, når jeg var på mitt mest gretne. Kjærleik i bladform. Så holdt jeg hjerte litt i den ene hånden, stablet de siste skoene, og tenkte at en rotete gang betyr et fullt hus, og et fullt hus betyr et hjem! Jeg har et hjem! Og et gult hjerte. Fint øyeblikk!

Den morgenen det plutselig ble kaldt. Våke opp til minsugrader og angre litt på at man lot soveromsvinduet stå åpent, for nesetippen var iskald da jeg våknet. Å ligge under den varme dyna da, i bare ti minutter til, slumre litt. Det var et fint øyeblikk.

Komme seg ut i kulda. Se frostrøyken fra den varme pusten for aller første gang i høst. Barnslig glede. Husker så godt hvordan vi var en liten gjeng som alltid gikk i samlet tropp til skolen på 80 talet, og hvor stas det var med den frostpusten. Fine miner og fint øyeblikk.

Rim på alle bladene i grøftekanten. Rim på gresset i alle hagene langs veien på vei til jobb. Kald på nesetippen, men god og varm på hendene. Å finne frem, og ta i bruk de fine Selbuvottene igjen. Hjemmestrikk, en gave, så kjærkomment. Jeg elsker de vottene, jeg elsker at jeg kan bruke de igjen. Fint øyeblikk.

Det var kaldt hele den dagen. Kaldt når jeg gikk på jobb, kaldt når jeg kom hjem. Minstepoden som var hjemme først hadde fyrt i peisen, og jeg kunne bare plassere husmor-røven ned i godstolen, slenge føttene opp mot varmen, og kaste et pledd opp i fanget. Det var et fint øyeblikk det. Roe kroppen, varme skrotten, og kose litt med katta samtidig!

Den kvelden jeg utfordret meg selv litt, slo et slag for bygdas næringsliv og lokalhandel, og var konferansier for moteshow på Trend-kveld på senteret. Artig, veldig artig. Litt kjempeskummelt også, men aller mest artig. Også var det selvsagt et fint øyeblikk å bare stå i det, utfordre seg selv og at det der, men det aller beste var folkene. Møte, og snakke med blide og hyggelige sambygdiner. Bonusmamma Mary-Ann som hadde tatt turen sammen med mammaen til bonussvoger, alltid koselig!

Og Grete Marie selvsagt. Desigeren og damen bak Makeløs, som jeg er så heldig å få samarbeide med. Det er så spennende å lære litt nytt, og ulike bransjer. Det ble en super kveld, et eneste langt og fint øyeblikk! Sånne øyeblikk man kjenner at man smiler av, lenge, lenge etterpå!

Og som om ikke det var nok hadde jeg sagt ja til å være konferansier på Stuttreist og Himlaga festivalen som gikk av stabelen denne helgen også. Herlighet for en folkefest! Sommeren kom plutselig tilbake, for sola skinte fra skyfri himmel, og temperaturen stek til langt over 20 grader. Hele sentrum ble gjort om til festivalområde, og det var et yrende folkeliv fra ende til annen hele dagen. Jeg vekslet mellom å stå på scenen, og å traske rundt på markedene. Handlet både stuttreist og hHimlaga, skravlet med et knippe herlige bygdefolk, smakte på alt det gode festivalen hadde å by på, og nøt sang og musikk fra et knippe av bygdas mest talentfulle mennesker. Sa jeg at det var en folkefest??? For det var det det var! Og jeg er så himla takknemmelig for at jeg fikk være en del av det! Fantastisk dag, fantastiske øyeblikk!

Så ja, nå sitter jeg her, ganske så pumpa, og ganske så lykkelig! En sabla fin blanding egentlig! Jeg koser meg med alle de små øyeblikkene uka har bydd på. Kaffekoppen hos Mona, de blide ansiktene og latteren på Trend-kvelden, klemmen og et spontant “Jeg savner deg jeg!” fra eleven jeg møtte i korriodren, posen med polkagriser fra snilleste kollega Anne som hadde vært på Harry-handel og tok på seg spanderskjorta.

En time under dyna i sofaen sammen med katta for å se tre av ukas episoder av den Australske såpeoperaen. Ja, serr, jeg tuller ikke. Katta er akkurat like hekta som meg!!! Kaffe med fløte, strømpebukser uten hull på tærne, gjensyn med en barndomsvenninne jeg ikke har sett på 35 år, og levende lys på bordet når kveldsmørket kommer. Livet er godt! Øyeblikkene er mange!

Håper din uke har bydd på fine øyeblikk, og at søndagen blir god. Vi blogges!

Det knitrer så herlig i peisen der borte i hjørnet. Jeg kjøpte tre sekker med ved på Europris på fredag, bare for å ha i helgen. Jeg er frøsen om dagen, selv om det egentlig ikke er spesielt kaldt hverken ute eller inne enda. Jeg fyrer vel egentlig mest for kosen sin del, for jeg finner jo varmen like godt i pappa sin gamle ulljakke og raggsokker også, men det er noe eget med den knitrende veden altså.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg fyra opp noen resteplanker tidligere i uka også. Den dagen himmelen åpnet seg da jeg var på vei hjem fra jobben, og jeg hadde glemt paraplyen. Fyttikatta så gjennomblaut jeg var! Maskara som ikke var vannfast var et “skikkelig godt kjøp!” (ironi!) Da jeg endelig kunne vasse ut av gjennomtrukne tøysko i gangen hjemme så jeg ut som en druknet panda. Så da fyrte jeg i ovnen. Podene hadde allerede spist middag og var på vei til jobb og aktiviteter, gubben jobbet overtid. Så digg med stua for seg selv en liten stund. Fant frem pledd og bok, laget te, smurte knekkebrød med brunost, og så for meg en times tid i stolen foran peisen.

Desverre hadde katta omtrent samme ide. Og jeg er så svak for den katta!!!! Så katta ble liggende i stolen mens jeg campet på et teppe på gulvet, med boken min og knekkebrødene…med smør…katta stjal brunosten. Og det var et fint øyeblikk. Måsafruen degradert til tjenestepike for den utspekulerte hårballen. Jeg flira godt av meg selv der jeg satt på gulvet og kikket opp på den pelskledde dronninga i stolen…svake menneske, fint øyeblikk!

Så var det den dagen jeg allerede har fortalt om tidligere i uka. Den dagen latteren satt så løst av truseinnlegget fikk kjørt seg litt skikkelig. (Du vet, tre barnefødsler på under fire år, litt sløv med knipeøvelsene, og total latterkrampe = lekkasje i underetasjen!) Og det er vaktmesterne sin skyld! Vaktmesterne og resepsjonisten. For etter den tidligere omtalte episoden der jeg overbemannet den stakkars vaktmestern med midtlivskrisen min, fikk jeg plutselig et eget skilt på kontorplassen min. Og jeg flira til jeg kunne vri opp en kvart pakke Tena Lady og ei gammal bomullstruse fra Cubus! Fint øyeblikk. Et sånt øyeblikk som egentlig har vart, og forplantet seg utover i uka. Et sånt du ler av når du tenker på det, eller møter noen av de involverte. Grei arbeidsplass altså!

Den kvelden June sendte melding og ville dra denne skrotten med på trening før jobb dagen etter! Ikke et fint øyeblikk! “Møtes utenfor Avancia kl 06.15?” skrev hun, og min første tanke var at jeg henger med feil folk. Late venner søkes!!! Så stod jeg der da, utenfor Avancia på et ukristelig tidlig tidspunkt dagen etter, og kjente at morgentrening egentlig er for idioter…eller bare de spsielt interesserte. Fortsatt ikke et fint øyeblikk!

Men så jogger man litt på mølla, hører litt musikk, og kjenner at det løsner litt i stive ledd og muskler. Så tråkket vi rundt der, June og jeg, fortsatt ganske umotiverte, og tankene var vel mer på rosinboller enn markløft, men stemningen ble bedre og bedre. Og når klokka hadde rundet en drøy time smilte vi bredt. For da var kroppen ferdig trent mens resten av verden var i ferd med å våkne, og vi kunne ta en dusj, og rusle rett bort på jobb, og frokost på pauserommet før skolen startet. Og DET var et fint øyeblikk!

Det beste med jobben min er ungdommene. Helt klart ungdommene. Disse herlige, blide, kreative, inspirerende unge menneskene. Denne uka hadde jeg en tolv timers kjøkkenvakt på leirstedet Fossheim for å fore skolens nye elevråd. Sånne dager gir meg så masse! Joda, slitne føtter, og litt susete hode selvsagt, men så mye mer enn det også. Så heldig jeg er som får bli kjent med slike fine mennesker i forskjellige settinger. Fint øyeblikk!

Det var den samme kvelden som himmelen brant! Enda et øyeblikk. De få minuttene da kveldssola setter fyr på skyene og maler hele himmelen. Å kunne stå ute da, kjenne varm men frisk høstvind rive litt i håret. Nydelig!

Sitte på stenene nede ved vannet sent på kvelden. Få med seg det øyeblikket dag blir til kveld, og min lille verden plutselig blir nattemørk. Det var også et av disse fine øyeblikkene. Når lydene nesten pakkes inn i kveldsmørket. Fint å kjenne seg litt alene, likevel vite at de man er aller mest glad i bare er minutter unna. Nydelig øyeblikk!

Årets, eller kanskje tidenes råeste gave! Den fikk jeg denne uka. Noen har kanskje fått med seg besettelsen jeg hadde av denne australske såpeoperaen i ungdomstiden.. (Ja, jeg var nerd!!! Skikkelig, skikkelig døll nerd!) Og flere har sikkert også fått med seg at jeg for et snaut halvår siden oppdaget at serien fremdeles eksisterer, og at alle episoder er tilgjengelig på nettet, OG at ungdomshelten, han jeg EGENTLIG skulle gifte meg med og miste dyden til, fremdeles har hovedrollen i serien! Uansett, denne uken skulle helten gifte seg for 11 gang, med kone nr 6…og jeg var klar for bryllup. Så hadde noen kreative sjeler forbarmet seg over meg, og snekret sammen tidenes feteste t-skjorte i annledning bryllups-episoden.

Jeg prøvde selvsagt å spille avbalansert og kul da jeg mottok den, men 14 åringen i meg, den fortapte, dødsforelska, dølle nerden av en 14 åring boblet av glede. Dette var t-skjorta jeg alltid ønsket meg, men aldri fikk! T-skjorta jeg ofret tre uker i England på språkreise sammen med en like nerdete venninne i 1992 for å kjøpe, men som jeg aldri fant! Og NÅ HAR JEG DEN!!!! Bare fordi jeg kjenner de aller kuleste folka i verden! Noen ganger er det så godt å le skikkelig. Le av seg selv, og den man engang var, sammen med folk som kjente deg på ditt aller mest idiotiske, komiske såbare, og som har sett deg bli voksen…selv om du fortsatt kanskje både er komisk, idiotisk og sårbar, men også fullstendig trygg på at det er helt ok! Fint, kjempefint øyeblikk. Den t-skjorten skal bæres med stolthet og hjertebank 😉

Trene en dag, spise boller de andre. Balanse kalles det, og jeg liker det. Alle livets goder samlet i ei uke. Nystekte skoleboller, kaffe og hele denne fine flokken min samlet i sofaen for litt familietid, det var skikkelig kos. Fint øyeblikk!

Den kvelden måsagubben, for første gang på mange herrens år dro på fest, det var også fint. Feiret 50 årsdagen til en kompis, sammen med en drøss andre mannfolk i flanellskjorte og sixpence. Garasjetema, selvsagt. Han er så opptatt av gutta våre denne gubben, være en god rollemodell, pappa på heltid. Familiemann, og alt det der. Det er flott, superflott, og vi kunne ikke vært heldigere som har han, men jammen var det et fint øyeblikk å se han løsne litt på hverdagsmaset også. Han gjør det så altfor sjelden, han trengte det nå, og derfor var det så herlig velfortjent. Fint øyeblikk, fineste måsagubben!

Og det var den uka. Nok en gang, hele spekteret. Knekkebrød og kald melk alene ved spisebordet, og latter, fjas, ost , kjeks og vin med gode venner.  Kanskje enda mer smil og latter enn vanlig, men akk, så deilig! Vi trenger slike uker. Det har vært tårer også, noen frustrerte, og noen lettrørte. Jeg har vært sliten, og jeg har vært opplagt! Litt sint, mest glad. Noe sulten, mest mett! Tilfreds, nesten kontinuelig! Det er ikke verst for ei litt klønete midtlivskjerring på Måsan. Slett ikke verst!

Håper din uke har vært full av de fine små øyeblikkene, og at kommende uke vil by på enda mange fler.

Vi blogges!

Det var i slutten av forrige uke det meste gikk galt på jobben. Eller galt og galt, jeg fløy ihvertfall litt rundt som en ping-pong ball og hadde lissom hundre jern i ilden samtidig. Jeg liker det egentlig sånn. Jobber greit under press, og er skjerpet når det er kaos, men…og her er et stort MEN. Under slike omstendigheter hender det jeg også mister litt evnen til å være profesjonell, når det gjelder hva som kommer ut av munnen. Munndiare heter det vel på fagspråket… Det startet med et ødelagt kjøleskap på skolekjøkkenet, noe som lett lot seg fikse da jeg kidnappet to vakmestere og satte de på jobben. Så var jeg i undervisning, ordnet med skolefotografering, handling til skolekjøkkenet, mer undervisning, og da jeg til slutt skulle sette meg ned på kontoret for å skrive ukas skoleavis, og for å svare på mail, ble jeg låst inne totalt ni ganger av tilsammen fire kollegaer, på under en time.

Det var bare en sånn dag. Da det senere viste seg at et par ungdommer omtalte meg som litt “psykolog”, og jeg i tillegg kom med det jeg synes var særs treffende kjærlighetsråd til et par kollegaer på pauserommet i storefri måtte jeg si meg meget fornøyd med egen arbeidsinnsats den dagen.

Derfor skrøt jeg uhemmet av eget arbeid til den eneste tigjengelige kollegaen som ikke hadde muliget til å rømme, vaktmester`n. Han satt nemlig fast på kontoret under et skrivebord uten ben, og et lass skruer og muttere, og lyttet (u)frivillig til måsafruen om psykologtitler, multitasking, hvor vanskelig det er å arbeide på tom mage, og hvor nedverdigende det er å bli innelåst på kontoret av av de nærmeste kollegaene. ( Nesten rart jeg ikke i samme slengen la ut om hetetokter, overgangsalder, og intimbarbering, der jeg brukte den stakkars mannen i arbeidsbukser som en slags hobbypsykolog!) Så mye for å være profesjonell lissom! Vaktmester`n tok det med et smil han altså, tydelig en veloppdratt mann. Kudos til kona der!!!

Så kom helgen, jeg fikk hvilt ut litt skikkelig, og kom på jobb igjen med et lysere syn på livet og med friskt pågangsmot. Helt til i dag tidlig da jeg møtte en av to vaktmestere på vei inn på skolen. Han hilser, jeg hilser. Så sier han: “Det går bra med deg eller?”, og jeg smiler. For en hyggelig ting å spørre om. Raust lissom. Det lille ekstra. “Ja, takk. Veldig bra!” smiler jeg.

“Sånn rent psykisk også eller?” svarer han, og da stusser jeg litt. “Eh, joda. Psykisk også!” svarer jeg, og rusler videre over skolegården mot kontoret. Rar ting å spørre om tenker jeg da….rister litt på hodet. Vurderer et øyeblikk om jeg synes vaktmester`n egentlig er litt snål!

På kontorpulten oppdager jeg en smørbukk. En enslig karamell. Smiler litt. Sikkert Ragnhild som har lagt den der. En sånn kollega som med jevne mellomrom legger slike små gleder på pulten til oss andre. Grommeste Ragnhild.

Men Ragnhild rister på hodet. “Ikke fra meg denne gangen sier hun!” t ligger ikke karamell på noen av de andre sine pulter eller. Føler meg plutselig litt ekstra spesiell…litt smigret lissom.  Følelsen er kortvarig!

Hører plutselig en annen kollega flire høyt bak meg. Midt i en samtale om evaluering og timefordelig knekker hun litt sammen. “Herregud Janne, har du ordna deg skilt sjæl eller? Egotrip eller” sier hun, og peker på veggen over pulten min!

Og da knegger jeg og! For her har to vaktmestere og skolens resepsjonist klasket hodene sammen, anatgelig ledd høyt og klappet hverandre på skuldrene, gratulert hverandre med festlig innsats!

Og slik gikk det til at Janne, en helt vanlig elevassistent, nederst på næringskjeden blandt skolens anatte, fikk eget skilt på veggen, og straks følte seg litt mer viktig! Made my day!

Og plutselig forstod jeg hvor karamellen kom fra også!!!

Så i dag har jeg ledd høyere og mer enn på lenge, og kost meg med karamell midt i arbeidstiden. Så ble jeg ikke syltynn og dødsdigg supermodell i dag heller, men jeg har noe som ikke supermodellene har! Jeg har verdens kuleste arbeidsplass!

Psyko Janne. Kort for psykolog-Janne. Det er ihvertfall det jeg velger å tro!

Vi blogges!

Så rart. Her hadde jeg gledet meg så innmari til en helg helt uten planer. Den første og siste på lenge, også gikk den rekordfort. Hvordan kan det ha seg at jo eldre man blir, jo fortere går helgen. Eller egentlig hele uka…som om uka kun består av mandag og søndag. Alle dagene i midten bare…Svosj! Borte. Jeg hadde på en måte sett frem til å kjede meg litt denne helgen, sitte under et teppe i sofaen med katta og ta igjen en uke med episoder av australsk såpeopera på sitt beste, kjenne litt på at jeg hadde tid til å gjøre ikkeno. Nå er det vel i grunn det jeg har gjort også, fint lite ihvertfall, likevel skriver vi søndag morgen, og straks ny uke.

Det må jo bety at uka har vært bra da! Når den går så fort at man ikke egentlig rekker å reflektere over de små øyeblikkene før søndag morgen!

Det var fint å komme tilbake på jobb, etter noen dager nede for telling mot slutten av forrige uke. Skikkelig fint faktisk. Jeg tror kanskje jeg sier dette hvert år ved skolestart, men det er helt sant. For en fantastisk sammensatt og flott gjeng ungdommer jeg tilbringer dagene mine sammen med. Dette blir et fint skoleår. Jeg merker det langt inne i hjerterota. Elevene, kollegaene. Prima vare. Klemmen på mandag fra to elever jeg ikke fikk hilst skikkelig på den førte skoleuka. Fint øyeblikk! Den dagen latteren satt ekstra løst på pauserommet i midttimen. Gøy. Skikkelig gøy! Fint øyeblikk. Sånn som gjør at uka starter så knallbra, til tross for at mandager alltid er litt sånn, meh…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så var det den morgenen jeg ruslet avgårde til jobb litt tidligere enn vanlig for å rekke butikken før en økt på skolekjøkkenet! Da morgensola fortsatt hang lavt over sentrum, solstrålene traff vannpyttene i gata etter nattens regnskyll, slik at dampen la seg som en lett dis over tusenårsparken. Og da måtte jeg bare stoppe opp på fortauskanten, og ta det hele inn! Folkene som stod i bua og ventet på bussen, den eldre karen som stod på terassen sin med kaffekoppen og skuet utover bygda, og sola som var så skarp bak det lette skydekket at man nesten kunne høre regndråpene på bladene i bjørkealleen tørke inn. Nydelig øyeblikk!

Den samme kvelden, da June sendte melding og spurte om vi skulle gå tur. Kjenne litt på formen, hoppe inn i joggeskoene og rusle i passe tempo gjennom Bjørkelangen. Skravle, le, bli akkurat passe svett på ryggen og sliten nok i kroppen til en velfortjent lang dusj og en kopp te til kveldsmaten. Slike turer, i nydelig kveldssol i herlig høstvær. Knallfint øyeblikk.

Når man finner de aller beste unnskyldningene for å spise sjokolade. Det er fine øyeblikk det. Som den kvelden jeg egentlig hadde bestemt meg for godtestopp en liten periode, men så oppdaget jeg at sjokoladepapiret matchet det gamle sofateppet etter svigers, også ble jeg liksom bare nødt til å spise sjokolade likevel. Dere vet jo åssen det er med oss bloggere og matching av saker og ting. Å spise den sjokoladen ble nesten en borgerplikt…egentlig! Så da ble det sjokolade, på en godtestoppkveld. Fint øyeblikk!

Kaffe bak disken i butikken til Mona. Går liksom aldri en uke uten. Sånne små hverdagsavbrekk altså, de er gull verdt. Så herlige! Ekstra kult å kunne prøve, og plukke med seg to antrekk fra Makeløs og Ane Mone som skal brukes på to konferansierjobber i bygda senere denne måneden. Gøy øyeblikk. Stas!

Det måtte jo liksom komme, det at også podene skulle få den hærsens forkjølelsen mora hadde forrige uke. Jeg synes jo det var litt ufint å ikke dele lissom…jeg er raus sånn… Og det er kjedelig, selvsagt. Tre poder med tett nese, sår hals og varme panner. MEN, enkel forskning viser at pannekaker hjelper. Helt sant! Så den ettermiddagen det ble pannekaker til middag, det var et fint øyeblikk. Tre poder, pakket inn i tepper etter skole og jobb, fikk spise pannekaker med blåbærsyltetøy i sofaen! Blåbær og lyse sofatrekk er jo et sjansespill større enn Paradise Hotel, men det gikk overraskende bra! Sykdom og bassilusker til tross, pannekaker og en samlet gutteflokk er bra for mammahjertet. Herlig øyeblikk!

Den ettermiddagen pus for ørtende gang satt i vinduskarmen og blåste opp pelsen og knurret høyt til elgefamilien som ruslet gjennom hagen og ut i skogen. Hver eneste dag, to ganger om dagen tråkker de gjennom her, denne lille flokken av fremtidig grytekjøtt, og hver eneste dag sitter den svarte pusen i vinduet og vokter sitt likke kongerike, bedre kjent som stua. Komisk, og litt søtt faktisk! Morsomme øyeblikk! Tenk at en så liten hårball kan være så tøff i trynet!

Kvlden jeg trodde jeg hadde entret et eller annet alternativt univers. For jeg skulle bare en tur i postkassen etter middag, og mens jeg stod der kom plutselig en drøss sommerfugler ut fra ingensteder, og svermet rundt meg slik fluer svermer rundt på bjellekua! Helt merkelig. Og ikke en type sommerfugl heller, men mange forskjellige, i mange farger. Så ble jeg bare stående der, prøvde å se forbi det faktum at sommerfugler egentlig bare er festkledde ekle larver, og tenkte at dette får jeg sikkert aldri oppleve igjen, så dette må jeg bare nyte. Rart øyeblikk, men ganske fint. En drøss partyklare larver og måsafruen, ved postkassestativet!

Kaffepause på myra. Den ettermiddagen vi egentlig holdt på med vårt eget, alle fem måsahus-beboere. Gubben i garasjen, jeg sydde hullete bukseknær, en pode snekret, den andre jogget og den tredje skrudde moped. Så kommer de ene poden inn og spør om jeg har tid til en kopp kaffe. Ute. “Vi kan jo bare ta med hver vår kopp ut til plassen på myra!” sier han. Også gjorde vi det. Tok med en termos, to kopper, og ruslet bort til plassen.  Egentlig like bak trærne. Så langt unna at vi kjenner oss litt alene, likevel så nære at vi kan høre om noen roper på oss fra vinduet. Så satt vi bare der, drakk kaffe og snakket litt. Ikke om noe spesielt egentlig, bare en sånn deilig pause, mamma og poden og kaffe. Det var et skikkelig fint øyeblikk!

Og sånn gikk uka. En fin blanding av alt egentlig. Befriende latter i morsom samtale med vaktmester`n på kontoret. Melding fra poden som var hos tannlegen, null hull. En kaffekopp med gode venner, varm pusekatt i fanget, kaldt høstregn i kinnene, og varm høstsol i ryggen. Betalte regninger, litt innkjøp av enda flere julekalendergaver, mørke kvelder med tente stearinlys, sove tett inntil måsagubben på kjølige netter, uleste kapitler i en spennende bok, og det at så mange av dere som leser bloggen deler deres hverdagsgleder med meg på Snapchat og Instagram.

En gullion fine små øyeblikk som lager en herlig sammensatt hverdagsuke. Jeg digger det!

Har du ett favorittøyeblikk fra uka som gikk?

Riiiing-riiiiing! “Du har nå kommet til tidenes største hypokonder. Jeg er fortiden opptatt med å synes synd på meg selv, og kan desverre ikke ta telefonen. Vennligst legg igjen en beskjed (eller paracet) etter nysetonen!”

Fy flate! Erre muuuli å synes mer synd på seg selv? Jeg skammer meg litt når jeg sier det, for det er tross alt bare en forkjølelse, og nå er den endelig på vei ut av kroppen, men det er altså så himla ugreit å være borte fra i jobb den andre uka etter ferien! Det er flaut, rett og slett. Sånn er jeg altså laga, at jeg skammer meg når jeg må krype til korset, ringe sjefen, og si at jeg er nødt til å bli hjemme. Uansett, noen dager denne uka fantes det igen annen utvei. Sofaen var min bestevenn, og jeg sov mer enn jeg var våken. Og mens febern kokte lillehjernen, og streptokokkene hadde innflyttingsfest der mandlene hadde flyttet ut, var det vanskelig å forestille seg at det skulle bli no særlig til hverdagsøyeblikk å skrive om denne søndagen!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

MEN…her sitter jeg altså, som vanlig en søndag morgen, hamrer løs på tastaturet, og kjenner at det har vært mye godt med uka likevel.

Det slo meg da minste poden kom hjem fra skolen med de første bøkene som trengte bokbind. Dette er det siste året. Det siste året jeg fikler med gråpapir, saks og tape. Det siste året jeg offer og æsjer over dette bokbindstyret, som egentlig ikke er noe styr i det hele tatt, og ihvertfall ikke når bare en pode skal ha bind på bøkene. Neste skoleår er også han på videregående, og bokbind er historie. Så da kom nostalgien og minnene kastet over meg, og jeg innså at det var et ganske fint øyeblikk. Klippe, pakke inn, tape, skrive utenpå, for aller siste gang. Store barn er også fint, virkelig!

Den natten bakteriene for alvor inntok halsen, og det var umulig å sove. Ikke noe fint med akkurat det øyeblikket, men så kom regnet. Skikkelig regn! Sånn regn som trommer så på taket at det høres ut som om himmelen faller ned. Så kom lynet, og etterhvert todenbrakene. Og der lå jeg, med vinduet nesten vidåpent, så lynet lage lysshow gjennom gardinene, og kjente den intense rå lukten av vått gress og våt jord, midt på natten. Så da lå jeg bare der, gledet meg over luktene, lydene, lysglimtene og pusen som krabbet opp i vinduskarmen for å beskue det hele. Ganske så fint øyeblikk, midt på natten.

Dagen jeg ruslet hjem fra jobb, og tok omvegen fra kornsiloen og forbi den forfalne gamle nabogården. Da jeg stoppet midt på stien og plukket villbringebær fra buskene ved jordekanten. Fylte hele matboksen min, og halve magen, og snekret sammen en pai så fort jeg låste meg inn døren hjemme. Så ble det pai til kveldsmat den dagen, og til frokost dagen etterpå. Det var et fint øyeblikk. Hverdagsluksus, rett og slett.

En liten luftetur rett før sola gikk ned. Det var godt. Slapp i kroppen, febersvett i toppen, og mektig lei stueveggene. Måsagubben er så fin sånn. Bare pakker med seg noe kaldt å drikke, stapper kona inn i bilen, og kjører opp til tjernet. Så satt vi der, en times tid. Godt pakket inn i en varm genser, mens vi lot tærne bli kalde i vannskorpa. Speilblankt vann, varm høstsol, frisk luft. Nydelig øyeblikk.

Epleslang kake. Høst er eplekake, og eplekake er høst, og eplekakene blir aller best med epleslang-epler. Poden samlet en liten pose full av deilige epler fra treet til naboen litt borti veien. Han fikk lov altså, men det er gøyere å kalle det epleslang. Så bakte vi kake, sammen. Det er så koselig å stå side om side ved kjøkkenbenken, skrelle epler, skravle om skolestart og kjedelige lekser, slumpe litt med mel og egg, havregryn og sukker, slikke bollen, og glede oss over lukten av eplekake som sprer seg i huset. Finnes det noe som lukter bedre eller? Herlig øyeblikk!

Den dagen jeg fikk ny t-skorte i posten. Har sagt det før. ELSKER ironiske t-skjorter. Det har blitt en dille! Har til nå en snasen samling på ca fem skjorter, og jeg digger dem alle. Ukas tilskudd er intet unntak. Så det var et fint øyeblikk, da jeg kunne tre på meg ei sprett ny og litt småfestlig skjorte, og understreke ironien med å sippe iskaffe fra en bitteliten kaffekopp. Love it!

Å hoppe i noe nytt. Spennene, ukomfortabelt, og gøy! Fire nye jobber har jeg takket ja til denne uka, alle i løpet av høsten. Tre konferansierjobber, og et foredrag. Gru-gleder meg til alle sammen. Det var et fint øyeblikk! Hoppe i det, kjenne på gleden over å tørre, og tilliten folk viser meg. Stas, skummelt men stas!

Det å gjenoppdage de små gledene man nesten hadde glemt. Jada, jada, nok en gang dreier det seg om mat, jeg ser mønsteret her…matvraket Nordvang! Det var den kvelden jeg synes ekstra synd på meg selv, og ikke orket tanken på å stå på kjøkkenet, kokkelere, eller lage noe som helst. Så sendte gubben melding på vei hjem fra jobb, og lurte på om det var noe han kunne kjøpe med fra butikken, noe som fristet. Og plutselig kom jeg på hva mamma alltid satte frem da jeg var liten, og syk i skrotten. Kapteinkjeks med meierismør og brunost, og iskald melk. Den gangen var det luksus, det å få spise kjeks til middag. Å være syk som liten var jo nesten like stas som å ha bursdag, for da ble man skjemt bort med slike gastronomiske høydare!! Så den dagen ble det kjeks med smør og brunost til kveldsmat, og selv om jeg skal innrømme at det kanskje ikke var den enorme matopplevelsen jeg mente å huske det var, så var det et fint øyeblikk. Få kjeks og kald melk servert på sofaen, spise med pleddet over seg, bli litt borskjemt, om enn bare for en kveld. Minnene om mamma, og gode barneår i Lillestrøm. Det var fint!

Blomster fra gubben. Helt sant! Det skjer sånn omtrent hvert skuddår at måsagubben kommer hjem med blomster, men det gjorde han altså på fredag. Fine gule roser, bare fordi! Og sånne øyeblikk er så fine. Når man blir skikkelig overrasket, og så glad for noe som egentlig bare er fryktelig overfladisk. Jeg tok meg ihvertfall tid til å nyte lukten, fargen, tanken bak, og øyeblikket.

Gultvedt Grand Prix. Årets største opplevelse for alle motocrossfrelste. Vemodig at dette var siste gang dette løpet gikk av stabelen, for dette løpet er tradisjon for denne familien. Så ja, vemodig, men for en opplevelse, og for en glede. De av dere som har lagt meg til på instagram eller Snapchat fikk jo med dere deler av løpet på storyen i går, og dette må ha vært en av de beste dagene sånn rent resultatmessig for den lille flokken min. Dagen i sin helhet var altså så god, og fortjener et eget innlegg. Skal prøve å få til det i løpet av kvelden eller morgendagen. Gårsdagen hadde ikke vært mulig uten alle dere som støtter Nordvang Motorsport med grasrotandelen! Igjen, tusen takk! Vi er dere evig takknemmelige!

Og slik gikk uka. Store deler tilbragt under dyna, med uanstendig høyt nivå av selvmedlidenhet, men likevel full av slike fine små øyeblikk som er verdt å legge på minnet! Jeg er sliten, skikkelig sliten i både hodet og kroppen, men også kjempeklar for en ny uke!

Ønsker deg en riktig fin søndag, håper du bruker den på noe som gjør deg glad. Hva fikk forresten deg til å smile litt ekstra denne uken?

Noen ganger kjennes det ut som om jeg gjentar meg selv, spesielt her i denne lille ukas øyeblikk bloggen på søndagene. Jeg kunne bare tatt slik “copy & paste” fra forrige søndag akkurat nå. Jeg, teppe, sofa, te med honning, og den samme katta som stirrer på meg med samme kritiske blikk. Litt sånn fordømmende, som om hun tenker “Blogger du igjen? Om det samma? Få deg et liv a, menneske!!!”

Men jeg har et liv altså, helt sant, enten katta tror det eller ei. Denne uka har livet faktisk vært så heftig at jeg har sovet nesten hver eneste natt. Ikke like lenge, eller like sammenhengende som jeg kanskje skulle ønske, men jeg har i det misnte sovet. En klar forbedring fra forrige uke.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Tirsdagen! FANTASTISK! Da skolegården, klasserommene og korridorene igjen fyltes opp med elever. Sommerferie er flott, virkelig, men jammen er det godt å være igang igjen. Jeg har ikke tall på antall klemmer og “high fives” som ble mottatt og utdelt den dagen, men jeg er heldig. Virkelig, virkelig heldig. Og sånn helt objektivt sett selvsagt, jeg har verdens beste jobb, og min skole har verdens beste elever. Hele dagen var et fint øyeblikk. Hektisk, men fint.

Det øyeblikket da sommern møtte høsten. Nå høres jeg ut som en sånn “wannabe” poet-blogger, jeg vet det, men det øyeblikket var nesten magisk. Litt sånn fuktig i lufta etter regnet den natten, og det luktet kjølig, om du skjønner hva jeg mener. Det luktet høst, vått gress, og kjølig, men likevel var det varmt. Så varmt at jeg brettet opp buksene og knøt genseren rundt livet. Sommer og høst, ingen av delene, men begge deler. Blomster som er i ferd med å takke for seg, men som likevel har akkurat nok farge til å gjøre grøftekanten vakker fremdeles. Rusle hjem fra jobben da, stoppe opp og nyte, det var et fint øyeblikk. (Herreguuuud, når jeg leser det avsnittet på nytt høres det jo ut som om jeg er på tidenes syre-trip! )

Den dagen jeg gliste til kinnene gjorde vondt av en melding fra en elev. Nå skal jeg ikke gå ut med navn eller detaljer, men i alle sammenhenger finnes det folk, i alle aldre som treffer deg på et vis. Enten med et smil, en væremåte eller med humor. Jeg fleiper mye, også med ungdommen, og når de fleiper tlbake, da gledes det. Og da jeg ble tatt bilde av i korridoren, og jeg sa jeg var så gammel og sliten at et filter var å forvente, tok vedkommende oppfordringen på alvor. Hvem hadde vel trodd at jeg, en stakkarslig blogger fra Måsan kunne være klin lik opphavet til Kardashian søstrene, Kris Jenner….Festlig øyeblikk.

Rutiner. Tenk at noe så enkelt kan være en så stor glede. Noen av ukas aller fineste øyeblikk er nettopp en av morgenrutinene. En termokopp full av kaffe og fløte, musikk på øret, på vei til jobb. De ti minuttene det tar å rusle bort til skolen. Mine ti minutter. Alene, avsklappende, rutiner. Fin start på dagen, fint øyeblikk.

Suppe! Er det mulig å finne døllere øyeblikk å skrive om eller? Sier litt om hvor lite spennede liv jeg egentlig har ass! Men helt serr. Suppe! Knall oransje og skikkelig digg suppe. Bare det å lage middag fra bunnen, ha tid til det. Lage noe enkelt, men godt. Kjenne lukten av middag spre seg i huset rett før resten av flokken kommer hjem fra jobb og skole. Samles rundt bordet, oppdatere hverandre på skolestart og arbeidsdag, snakke, le, fleipe, og spise seg altfor mett på suppe! Fint øyeblikk!

Crosstrening på Magnor. Og handletur til Sverige. Begge deler på samme dag. Fine greier. Men mest crosstreninga da. Se gutta gasse så det støver i grusen, på en akkurat passe varm solskinnsdag. Tenk at de kan holde på med dette enda, mye, veldig mye takket være grasrotandel-giverene våre. Om du ikke fikk med deg innlegget hvor jeg takket dere i går, så er det verdt en gjentagelse. Tusen takk, uten alle dere som deler grasrotandelen med oss hadde ikke dette vært mulig. Så ja, crosstrening, veldig fint øyeblikk.

Solsikker. En hel grøftekant full av solsikker. Finnes det finere blomst eller? Hver årstid har sine blomster egentlig. Jeg elsker jo tulipaner også. Og peoner. Og solsikker. Tenk for en glede, å kunne plukke med seg en bukett av knallgul lykke, en liten favn av blomster som står og lyser opp et hjørne av stua. Og rognebær. Solsikker og rognebær sammen, i hver sin vase. Det å kunne plukke med seg en liten bit av årstiden inn. Det var et ganske fint øyeblikk.

Den dagen jeg var kledd i sort, fra topp til tå. Jeg legger sjelden sjela mi i antrekkene jeg kler på meg altså, og denne dagen var ikke noe unntak. At alt ble sort var mest en tilfeldighet, for jeg fant liksom bare en ren bukse, og den toppen som lå øverst i haugen som fremdeles ikke hadde nådd klesskapet. Så kom jeg på jobb og og ble møtt av Randi, 62, som spurte om jeg hadde blitt helt “sånn der emo”, før en elev på 18 bare: “Jøss, så stilig du var Janne!”  Og da måtte jeg flire. Litt fordi det er så innmari forskjell på “gammel og ung”, (ikke det at 62 er gammelt altså, det er bare mye eldre enn 18!), men mest fordi det er utrolig hva et smil og et komplimet gjør med deg. Så da smilte jeg litt ekstra den dagen, svingte rockefoten litt, og lekte John Travolta og Grease hele veien hjem! Fint øyeblikk! Litt overfladisk kanskje, men fint!

Å tillate seg selv å falle for fristelsen. Nyte synet og lukta, for så å helt frivillig gå på en real smell, og plukke med seg en stor pose Diabetes type 2. Småløpe hjem, koke kaffe, og nyyyte! Syndefullt og herlig! Fint øyeblikk!

Og slik gikk uka. Jeg har vært mora til Kardashian og jeg har vært John Travolta. Jeg har vært sulten og mett, trøtt og uthvilt, sunn og usunn, aktiv og lat. Akkurat slik en helt vanlig uke skal være, proppfull av helt vanlige hverdagsøyeblikk som sikkert hadde gått meg hus forbi om jeg ikke hadde stoppet opp, kjent etter, og gledet meg over de. Så da avslutter jeg her. Ukas siste dag skal brukes på en sårt tiltrengt gulvvask, bretting av klær, litt baking, kanskje en tur ut i skogen, og litt pakking av julekalendergaver. Greit å komme igang i god tid nemlig!

Jeg håper din uke har bydd på mange små minneverdige øyeblikk, og at uka som kommer blir spekket av små og store gleder. Vi blogges.

“Krampe!!!!”

Martin ligger i grusen mellom tilhenger, rusten varebil og crossykler, vrir seg litt, og grimasene tilsier at det vondt et eller annet sted. Han gnir seg på leggen, og peker. “Krampe!”

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Selvforskyldt, men selvsagt vondt for det. Vondt i armen også, men garantert ikke brudd. Det vet han, for han har brukket begge armene før. Samtidig tiliogmed. Det var seks ikke veldig kule uker, med begge armene i gips. Også er det skrubbsår på hofta, og lårhalsen begynner å få en litt sånn blålilla farge…Ferdig med en helt allminnelig treningsøkt da altså, i dag også. Det ble knall og fall, som vanlig, kombinert med høy fart, egentlig altfor høy, og krappe svinger. Men det gir resultater også. Poden begynner å bli god. Virkelig god.

Det er din fortjenste, du som leser akkurat nå, og som hver gang du tipper gir din grasrotandel til Nordvang motorsport. Og det er derfor jeg titter innom nå en helt vanlig lørdag ettermiddag, egentlig bare for å si takk. Takk til akkurat deg. For du tenker kanskje bare at du støtter en bitteliten forening, og legger ikke stort mer i det enn akkurat det. Men her sitter vi, og vet så indelig godt at sesongen i år, den hadde ikke vært foruten deg. Det er ikke stort mer enn et år siden vi hadde bestemt oss for å legge opp. Ja, for denne idretten krever så uendelig mye, både av tid, og ikke minst penger. Og tid har vi, det finnes alltid tid, bare man ønsker nok, midler derimot, det er nesten umulig å oppdrive.

Vi måtte ta et valg, for gutta begynner å bli så store. Syklene koster mer, sikkerhetsuttstyret koster mer, drivstoff og treningsavgifter koster mer. Og med tre store poder i hus måtte vi velge, idretten eller mat på bordet og førerkort til gutta. Selvsagt valgte vi det siste, men med tungt hjerte, fordi for podene i dette huset er motocoss selve livet. En idrett de har fått inn med morsmelken, selv om det jo egentlig er far i huset som er skyldig….Denne idretten har blitt en del av guttas identitet, faktisk.

Men så, nesten ut av det blå, kom hjelpen. Fra Lene Graarud på Alf Graarud Motor som sponset med kjøreutstyr og fantastiske rabatter, sponset medlemsskap på Avancia fra Linda, og fra alle de som støttet Nordvang Motorsport med sin grasrotandel.

En ny sesong startet, og vi kunne klamre oss til den også, til jubel fra tre uendelig takknemmelige poder, og et sett ydmyke foreldre. Det er vanskelig å klare å sette ord på hvor mye det betyr. Kun en sport tenker du kanskje, men det er så mye mer enn det for ungdommene her hjemme. Det er en livsstil, og som allerede nevnt, en identitet.

Tre poder, en idrett, tre forskjellige ambisjoner, og et enormt samhold. En lillebror som som er lykkelig hver gang han slår egne rekorder, som elsker å preppe eller reparere, og er den i teamet som kan ta fra hverandre og sette sammen en crosser med bind for øynene. En storebror som denne sesongen har valgt bort konkuranser, litt pga av jobb og utdannelse, men også for å la mellomste bror få de midlene som normalt ville blitt brukt på han selv. En støtte, en motivator, treningskamerat, en backup, så raus at mammahjertet bobler. Også er det mellomste poden, han som lå med krampe i leggen for noen minutter siden, og som nå rydder crosseren inn i garasjen før han skal spyle nedgrusede støvler, og vaske støvete kjøredress før en ny økt i morgen. Han som satser, med hud og hår, for å bli god. Han som har ambisjoner større enn vettet. Han som er så uredd at det er på grensa til farlig, men som likevel alltid reiser seg på bena når han faller i bakken. Han som ikke gir seg på tørre møkka, som trosser vind, snø, regn og de varmeste sommerdagene, bare han kan legge inn en økt på banen eller i skogen.

Han som alltid måtte vente på tur, eller som arvet slitent utsyr etter storebror, han som alltid var et år yngre, men som kanskje ville det aller mest. Og staheten, og viljen har gitt resultater. Rundetidene kuttes for hver trening, farten øker, hoppene blir høyere og lengre, og kjærligheten til idretten har aldri vært større. Uttallige treningstimer hver eneste uke, innimellom skole og jobb og vedlikehold av sykkel. Løpeturer, styrketrening, trappeløp…

Han ønsker seg så mye. Hjelmskjermen er limt uttallige ganger, knebeskytterne stripset sammen, og støvlene tapet til sålene med gaffa. Skulle så gjerne ha byttet sykkel, gått opp en størrelse, konkurrert med de store gutta. Det er et langsiktig mål. Enn så lenge er han bare glad for i det hele tatt å kunne kjøre, kunne trene, og å kunne ha et mål om pallplass i høstens kommende løp. Vi har trua, for maken til egeninnsats skal man lete lenge etter.

Nå er det ulyd i motoren igjen. En blanding av pannikk og spenning, men alltid tatt med et smil. Det er bare en uke til årets største løp, og under 24 timer til neste trening. Måsagubben og podene har fler timer i garasjen i år enn det er mulig å telle. To motorras på egne sykler, pengesluk. Det, i tillegg til alle som trenger hjelp med små og store crossprosjekter. Måsagubben sier alltid ja. Motorras, rådeskift, you name it. Denne idretten, alt som følger med, det har blitt en livsstil.

Så igjen, et stort og rungene takk til alle dere! Om du har tippet i dag, og grasrotandelen din går til Nordvang Motorsport, så tusen takk! Ditt bidrag betyr absolutt alt, denne sesongen kjører vi takket være dere, og det er så langt fra noen overdrivelse som man kan komme. Du støtter så mye er enn bare et bittelite idrettslag! Du støtter tre flotte gutter med en helt spesiell idrettsglede. Du støtter en hel liten familie, og vi er så ubeskrivelig takknemmelige! Om det skulle være noen som helst tvil, årets sesong er DIN fortjeneste!

Tusen, tusen takk, og riktig fin lørdag til deg!

Det lukter kaffe, nystekt rundstykke med honning, og et sånn duftlys fra Halvor Bakke. Lukten av honning slår alt. Jeg hadde glemt hvor godt det var. Honning på skiva, honning i en kopp te. Kjempegodt. Sitter pakket inn i favoritt teppet i hjørnet av sofaen. Den svarte katta snorker provoserende høyt med tanke på hvordan han vekket oss i natt ved å hamre bakbenet mot soveromsvinduet, og Lillegrå ligger rolig ser bort på meg med skjevt blikk. Usikker på om det er fordi hun også lar seg provosere av snorkinga til det andre kattekreket, eller om det er fordi hun ikke liker lukten av honning. Uansett, helt ok morgenstund i måsahuset! Fint øyeblikk.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Jeg har vært våken en times tid allerede, men begynner allerede å bli trøtt igjen. Fire tilnærmet søvnløse netter denne uka. Vanligvis omfavner jeg bare slike netter, og velger å bruke de til noe godt, men tre netter på rappen, fire fordelt på uka…meh, ikke så kult lenger. Nå går jeg liksom rundt i tåka. Gode tips mottas med takk. Likevel, når man først sitter lys våken i mørk stue mens resten av huset sover, da må man gjøre det beste ut av det. Denne ukas netter ble brukt til å lese ferdig to bøker, stoppe hull i slitne ullsokker slik at de kanskje overlever en sesong til, sortering av bildemappene på pc`n, og nyte levende lys og rolig musikk. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Egentid er undervurdert, uansett om den så kommer på gærne siden av døgnet.

Jobb. Starte på jobb igjen etter en lang ferie. Det var fint. Koselig å se igjen gamle kollegaer, fint å treffe nye. På tirsdag kommer elevene tilbake også, og det gleder jeg meg enda mere til.Det er noe eget ved skolestart. Jeg har nyspissede blyanter i penalet, en uskreven almanakk på pulten, og et par sprett nye røde tøysko. Klar som et egg! (har egentlig aldri helt forstått det ordtaket…når er egg klare lissom?) Spente ungdommer, spente voksne, hverdag.

Den ettermiddagen jeg fikk fyllt opp fryseren med matpakkebrød for et par uker. Spelt og hasselnøtt brød, det luktet bakst over hele måsan, og vi åt oss så mette på nystekt brød med meierismør og brunost av vi droppa middagen. Smakfult og herlig øyeblikk!

Et ikke like smakfult øyeblikk var den morgenen jeg planta bakdelen godt ned i godstolen for å sløve gjennom litt smått på YouTube. Plutselig fant jeg meg selv midt i en kavalkade av musikkvideoer fra midten av 80- tallet, og klarte ikke helt ta øynene vekk fra Glenn Mederios på skjermen, da jeg bare skulle strekke meg etter posen med nøttemix for en neve smått og godt å tygge på. Jeg hadde rukket et par kraftige tygg i det smaken av satan spredte seg i ganen, og jeg oppdaget av det slett ikke var nøtter jeg hadde kastet i meg, men en kraftig neve kattesnacks fra posen som lå ved siden av nøttene. Jeg vet ikke hvem jeg skal legge skylda på, Glenn Mederios eller søvnløse netter. Ikke noe fint øyeblikk kanskje, men alle øyeblikk trenger jo ikke være det for å bli husket eller!

( Farlig like, de posene der! )

Kaffe bak disken i butikken til Mona, igjen. Godt etter søvnløs natt og endt arbeidsdag. Ikke bare en kopp heller. Tror hun tvang i meg tre før jeg vendte nesa hjemover. Uansett, fint. Herlig å sitte ned, gjemme seg litt for verden, drikke kaffe, kjenne koffeinkicket vekke meg litt fra dvalen, løse små og mindre verdensproblemer, og le, høyt og mye! Fint øyeblikk!

Regnværet. Det kraftige regnværet. Det var et fint øyeblikk. Det beste med denne, og den kommende årstiden er tiden man kan tilbringe inne, uten et snev av dårlig samvittighet, for det er jo nesten ikke noe man får gjort ute uansett, når det høljer ned. Så den ettermiddagen jeg trasket ut i skogen, i øs-pøs-regn, og kom hjem, blaut som ei skurefille, det var digg. Langt, varmt bad, ullsokker, flanellskjorta til måsagubben, og levende lys i hele stua. Bare sitte og se i veggen, nyte lyden av regnet som trommer på ruta, ikke løfte en finger, og ikke gjøre en dr”t …det var fint!

De gule gardinene. De som følger meg på instgarm og snapchat vet jo at jeg gikk langt uttafor komfortsonen denne uka, og gikk til innkjøp av nye GULE gardiner.  Nevnte jeg at de er gule? Og, ja, jeg kan ha nevnt det på bloggen en gang eller to denne uka også. Teit, jeg vet det. Typisk kvinnfolk-isj som gubben sier, men det VAR et fint øyeblikk. For jeg digger gardinene, de ER SÅ MEG 😉 , og hele stua ble liksom litt ny, litt høst. Forandring fryder. Rart egentlig, at fem fag gardiner kan gjøre meg glad, men det gjør de altså.

Og lissom bare for å være skikkelig blogger, ordentlig influencer, så spanderte jeg jaggu på meg selv en genser på salg også, en sånn varm og god strikket genser som skal brukes flittig nå som været blir kaldere og kaldere. Og viktigst av alt, den matcher gardinene!!! Ingen tilfedighet der altså…hvis ikke det blir noen sånn der Vixen blogg award på meg i år, nei, da veit ikke jeg. Det bør vanke en premie for for årets mest fargekorodinerte husmorblogger altså!

Også litt tilbake til alvoret, eller de øyeblikkene som virkelig teller da. ( Selv om man ikke skal kimse av gardiner og ullgensere altså!) Date med eldste poden. Det var et fint øyeblikk. Han og jeg, etter jobb, dure inn til Strømmen storsenter, handle olabukser til han som ikke eide en eneste hel bukse, spise middag på Egon, og bare “henge sammen” en hel kveld. Det var skikkelig fint! Kvalitetstid med en av de aller fineste guttene jeg vet om!

Og slik gikk uka. Opp og bake før fugger`n fiser. Synge “Nothing s gonna change my love for you" av Glenn Mederios så høyt at gutta ber meg pent om å klappe igjen brødsaksa. Klemme inn en beinhard, men morsom treningsøkt på gymmen med June,  Google hårsveiser og lure på om det er mulig å bli blond eller grå uten at det ser teit ut...på meg altså, ikke alle andre! Løpetur i skogen, beina på bordet, sjokolade til kaffen, og kjøkkenbenken full av friske grønnsaker. Det siste der, sånn helt seriøst, kjempefint øyeblikk. Ingenting smaker bedre nå på høsten, ok da, sensommeren ,enn herlige friske grønnsaker. Gleder meg allede til middagen i kveld!

Og da avrunder vi her. Skal ta meg enda en skive med honning, og så se hva resten av søndagen bringer. Håper du har hatt mange fine små øyeblikk denne uka, enten du har matchet gardinene dine eller ei. Vi blogges!