Jeg pleier ikke å ha vanskeligheter med å få ordene ut av hodet, og ned på papiret. Eller på bloggen da…moderne tider og alt det der. Vanligvis, når jeg setter meg foran tastaturet går fingrene av seg selv, tankene blir til ord, helt naturlig, enten jeg har en plan med det jeg skriver eller ei.

Men i dag er det annerledes. Dette innlegget har jeg nå startet på tre ganger. Så nå bare skriver jeg, så får sluttresultatet bli som det blir, vel artikulert eller en rekke usammenhengende ord, det får stå til. For egentlig skal jeg bare si takk.

Jeg har stort sett gode dager. Leter etter de små øyeblikkene, er litt kjedelig til tider, vanedyr, og liker den ufarlige, kjedelige men deilige hverdagen. Men i dag var jeg lei!

Skikkelig lei. Nå sier jeg ikke at det ikke er lov, for selvsagt er det menneskelig å ha ugreie dager også. Men jeg liker det ikke.

For mange søvnløse netter på rad gjorde hodet tungt i dag tidlig. Våknet med hjerteflimmer, og kjente at pusten var kort og ryggen svett. Det går over, det går alltid over, men i dag satt skjelven i lenge, og hendene dirret så kaffen nesten skvulpet over kanten av koppen.

Var våken lenge før klokka ringte. Så gjennom bildene fra kirkegården, de jeg tok på mandag da jeg plantet litt på graven til mamma. I dag er det 23 år siden hun sovnet inn. Dødsdagen har aldri vært en merkedag for meg, det å feire livet er viktigere. Likevel satt tårene løst i dag tidlig. Jeg skylder på dårlig nattesøvn og skjelvende hender.

Så jeg bestemte meg bare for at det skulle få være en dritt-dag. Jeg skulle ikke ut av pysjen før jeg skal til legen senere, jeg skulle veilede elever på nett, hjelpe minstepoden med skoleoppgaver, og gjemme meg for verden under et teppe i sofaen, bak et digert krus med te.

Men først måtte jeg bare en tur i postkassa.

Ble overrasket over hvor full den var. I går var det nemlig ingen ting der. Dro opp en full neve post, og på vei tilbake gjennom porten bladde jeg meg frem til konvolutten. Den store polstrede hvite konvolutten, men håndskrevet adresse, midt mellom et hav av reklame for ting jeg aldri kommer til å få bruk for. Ekte post! Pakket, skrevet, forseglet og postet av ekte mennesker!

På trammen satte jeg med ned i utesofaen. Ble bare sittende med konvolutten i hendene. Klemte på den som om jeg var en fireåring på julaften. Myk og hard. Spennende.

Minstepoden kom ut med kaffekanna og smurte knekkebrød.

“Hva er det der? Har du fått pakke?”

“Ja, jeg tror det.” svarte jeg, og bare nøt at jeg hadde noe å glede meg over.

Men, fireåringen i meg eier ikke tålmodighet, så det å drøye spenningen var uaktuelt. Jeg har tydeligvis ikke dette vente-genet.

Av og til dukker det opp ting i postkassen min, fra dere som titter innom denne bloggen. Det kjennes ufortjent, likevel så innmari fint. For det er en så glede å lese det dere skriver, tankene bak det dere gir, og jeg blir rørt, hver eneste gang. I dag også.

For der ute har to av dere som leser bloggen gått sammen, samarbeidet på tvers av bekjentskap og geografi, og laget noe spesielt til meg, helt uten grunn. Og tanken på det gjorde selvsagt at tårekrana åpnet seg for andre gang på samme morgenkvist, men selvsagt av en helt annen grunn. Gledestårer er så mye lettere å fordøye enn frustrerte tårer!

Irene og Sonja! Dere er fantastiske!!!! For her har Sonja farget garn. Så har hun sendt det til Irene som er en magiker med strikkepinnene, og derfor har strikket de nydeligste sokkene i de varmeste fargene. Altså, nå høres det sikkert ut som om jeg mener at materielle ting gjør dagen bedre. I og for seg sant, da ullsokker kanskje er en av mine favoritt-ting her i verden, men tanken bak, jobben de har lagt ned i gaven, den betyr alt.

I konvolutten lå også verdens herligste kjøkkenklut. Knall rosa, akkurat en sånn farge som letter humøret. En sånn farge som gjør at hele kjøkkenet oser av sommer og lyse kvelder. Glad-farge. Og for å liksom sette prikken over i`en, hjemmelagede kjøkkensåper!

Så satt jeg der med konvolutten på bordet, og sokkene på føttene, og hører minsten si: “Fælt så du smiler a!”

Og det gjorde jeg, uten å tenke over det, og det takket være to flotte damer jeg aldri har møtt. Og med det var dagen snudd. Ikke pokker om jeg skal gjemme meg under et pledd bak et digert krus med te. Jeg skal sette meg ut på trammen, ta med med jobben ut i finværet, stikke nesa opp mot sola, stryke pusene over ryggen, gå barbent i gresset, være glad for den tiden jeg hadde med mamma, feire livet, og gjøre dagen god.

Noen ganger snur ting, sånn helt plutselig. For der ute finnes det folk som klarer å glede deg, når du minst venter det.

Mammaen din spurte meg forleden om jeg kunne skrive noen ord til deg, og den damen du er oppkalt etter. Den herlige flotte, snille damen som også het Elin, akkurat sånn som deg. Du skjønner det, at Elin, hun var tanten til din mamma, og selv om mammaen din helt sikkert husker en hel masse om Tante Elin, så var mammaen din bare ti år når hun døde. Derfor er det masse hun har glemt også. Derfor er det så fint at det var så mange som var så glad i Tante Elin, for da kan vi huske henne sammen. For alle som kjente henne har hver sin historie å fortelle, og her kommer min.

Tante Elin var min mamma. Hun var nummer tre i en søskenflokk på fire, og hun bodde i nabohuset til der mimmi og bestefar bor i dag. De fire søsknene var og er veldig glade i hverandre, og de er veldig glade i deg. Du kan tro det var jubel i familien da mamma fortalte at hun hadde fått en liten jente, og at du skulle hete Elin. Tenk at du har blitt tre år allerede. Vesle sola vår.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Tante Elin var så innmari spent da mammaen din skulle bli født. Jeg tror ikke hun sov hele den uken, bare fordi hun ventet så veldig på den lille babyen, og hun gledet seg så veldig til å bli tante igjen.  Tante Elin hadde bare et barn, og det er meg. Jeg tror egentlig hun ønsket seg mange, men sånn ble det ikke. Derfor var det ekstra stas å være tante til mange, men særlig til din mamma. Jeg gledet meg også, for mammaen din ble nesten som den lillesøsteren jeg alltid hadde ønsket meg.Mamma og tante Elin knyttet streke både fra starten av.

Vet du, at din mamma, og tante Elin, de er så like. Faktisk er de så like at en gang, da du var veldig liten, pekte på et bilde av Tante Elin, og trodde det var mammaen din. De er ganske like inne i seg også. Rolige, snille, tålmodige, og gode.

Tante Elin jobbet i barnehage på Sørumsand. Barnehagen het Stetta barnehage, og der gikk det 17 barn. Noen ganger tror jeg at alle de 17 barna satt på fanget hennes samtidig, for fanget til tante Elin ble liksom aldri fult. Det var alltid plass til enda et barn der, og hun hadde bestandig klemmer nok til alle som ville ha. Noen ganger kom hun nesten for sent hjem fra jobb, fordi det var så mange som ville ha enda en klem før hun dro.

Tante Elin elsket blomster. Hun stoppet alltid i grøftekantene for å plukke med seg blomster hjem. Store buketter med hvitveis, og prestekrager, blåklokker og smørblomster. Hun elsket lukten av syriner, og den aller fineste blomsten hun viste om var tulipaner. Jeg tror det var fargene hun var så glad i, for hun likte å pynte seg med klær i fine farger også. Hun gikk ofte i kjoler og skjørt. Oransje og grønt var favorittfargene. Tenk, så glad var hun i oransje at hun farget håret sitt oransje også! Også brukte hun rød leppestift. Bestandig. Hun ville nesten ikke gå ut av huset før hun hadde tatt på seg rød leppestift.

Tante Elin hadde fregner på nesa og de blåeste øynene du kan tenke deg.

Hun elsket å gå turer. Når hun gikk rundt på Sørumsand smilte hun til alle, og stoppet og snakket med så mange at hun nesten alltid ble litt forsinket til det hun egentlig skulle, men det brydde hun seg ikke noe om. Hun elsket å snakke med mennesker. Også gikk hun masse turer i skogen sammen med hunden sin Tikka. En Gordonsetter som heller ville jakte på halen sin enn å jakte på fugler, og som nesten alltid lå foran føttene på Tante Elin når hun var på kjøkkenet. Det var nok fordi Tante Elin var veldig god til å lage mat, og hun lot alltid hunden få smake litt på det hun lagde.

Tante Elin bakte verdens beste pizza med tomat og bacon, og hun laget store bløtkaker med banan, masse krem, og sukkertopper. Hun elsket å ha huset fult av gjester, og hun elsket å reise på besøk.

I en kurv på stuegulvet lå det bestandig garn og strikkepinner, og hun strikket så mange fine gensere, og luer, særlig til mammaen din. Tenk, at den aller siste genseren hun strikket brukte du da du var bitte-bitte liten.

Tante Elin elsket å synge til musikken på radioen, men hun sang nesten alltid feil fordi hun ikke kunne tekstene. Hun elsket sommeren og sola, for da kunne hun være ute å stelle litt i hagen, også var det bestandig så mange mennesker ute da som hun kunne snakke med. Hun likte ikke kaffe noe særlig, men elsket te med suketter. Alltid tre sukketer.

Rundt omkring i huste i Langryggen hang det ting hun hadde laget, for hun var veldig kreativ. Hun malte på kurver, laget trolldeig, strikket og heklet, og hun sydde. Alt fra gardiner til flotte kjoler og kåper.

Tante Elin likte ikke å gå med sokker, så hun gikk barbent så ofte hun kunne. Hun kunne løpe barbent over grusen uten å lage en eneste grimase, for det hadde hun gjort siden hun var liten.

Da Tante Elin var 39 år gammel ble hun veldig syk. Hun fikk Leukemi, og var dårlig i neste to år før hun døde. Alle i familien var så triste da, for vi var jo så veldig glad i henne. Heldigvis er vi en sammensveiset familie, og vi kunne alle trøste hverandre. Etter en stund sluttet vi å være triste, selv om vi alle savner henne fremdeles. Det som er så fint når man er så glad i noen, er at selv om de ikke er her mer, så kan man ta frem minnene, og snakke om dem sammen. På den måten husker man alle de fine tingene. Sånn er det med Tante Elin. Du har så mange som kan fortelle deg om henne, og dette var min historie. Mammaen din har sin, akkurat slik som mimmi og bestefar, onkel Benny og tante Malla, eller onkel Jonny, og jeg lover at vi kan snakke om henne så mye du bare vil, når du blir gammel nok til å ønske å vite mer.

I overimorgen er det 22 år siden hun døde. Det kjennes kjempelenge, likevel ikke lenge i det hele tatt. Så rart, men du kommer til å forstå hva jeg mener en dag.

Hun hadde vært så kjempestolt over at en sånn herlig liten jente som deg er oppkalt etter henne, og det er jeg også. Det gjør meg veldig, veldig glad at en annen flott jente bærer dette fine navnet.

Stemningsrapport fra måsahuset: Alle sover, bortsett fra meg. Jeg har fikset meg en kopp posekaffe, gadd ikke trakte en hel kanne med tanke på at den eneste andre kaffedrikkeren i familien sikkert kommer til å sove i mange timer til. På bordet foran meg ligger to knekkebrød. Et med brunost, og et med bare smør. Det var brunost på begge, men det er potespor i smøret, og jeg hører det smatte under sofaen…Bolla! Raskere enn lynet, for jeg kan ikke engang huske å ha sett henne på bordet. Jeg har ullsokker på føttene, for det er gulvkaldt i dette gamle huset, til tross for at uka bragte med seg den ene solskinnsdagen etter den andre. Jeg kjenner jeg er litt sur for det med knekkebrødene, for jeg er egentlig for lat til å reise meg og smøre nye, men jeg klarer liksom ikke la vær å smile likevel, for jeg tenker på den lille trimrunden jeg hadde i skogen med Elin i går, da jeg lo til magen gjorde vondt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så da starter vi med øyeblikkene der, etter den korte med ganske så presise stemningsrapporten fra huset på måsan.

Turen i går. Har nesten blitt en fast greie det der. Trene med Elin en dag i uka. Ingen bestemt dag, bare når det passer seg, gjerne avtalt kort tid i forveien, og gjerne med innlagt bruspause. Men det er fint det. Trene litt, snakke litt, le masse, svette litt, klage litt over hvor ekkelt det er å bli svett, også le litt igjen av hvor lite vi egentlig liker å trene. Å kalle det trening er nok å ta hardt i, men vi er jo ute. Ute i frisk luft, sammen. Det gjør nok mer for den psykiske helsa enn den fysiske, men det er jo bare enda bedre! Så ja, turen i går, med Elin, det var rein tjukkologi. Et blandingsord vi kom opp med i går. Ikke spør, for jeg husker neppe nok til å forklare.

Den kvelden vi kjørte en tur opp til tjernet, gubben og jeg, for å sitte litt på stranda og bare slappe av. Handlet med oss en kurv jordbær og noe å drikke, og gledet oss over at det ikke var andre biler parkert der. Så deilig å ha hele plassen litt for seg selv. Hadde vel sittet der i drøye tre minutter da to svære brannbilder parkerte bak rusthaughen vår, og sek brannmenn spradet ned mot brygga med metervis av overdimensjonerte hageslanger og aggregat, og begynte å teste utstyr. Kjentfolk, de fleste av dem. Frivillige hverdagshelter egentlig, på en liten øvelse, testing av utstyr. Jeg tenkte at de kanskje hadde fått melding om at det befant seg ei dame på stranda, så heit at hun trengte litt nedkjøling, men de fortalte at de egentlig var der for å bistå gubben i det gamle ritualet med heksebrenning, og lurte på når vi skulle starte. Typisk, når du endelig møter mannfolk i uniform, så åpner de kjeften og ødelegger hele fantasien min… Så ble vi ikke lenge alene der oppe ved tjernet, men det ble et ganske fint øyeblikk likevel. Kudos til alle frivillige hverdagshelter som legger inn en øvelse her og der, slik at livet i bygda blir bittelitt tryggere!

Det har blitt noen søvnløse netter igjen denne uka. Nye medisiner er på plass, men ting tar tid, og jeg liker ikke hangover følelsen de gir. Ikke verdt det! Men søvnløse netter gir også tidlige morgener, og tidlige morgener kan by på turer ut før fugger`n fiser og bygda våkner. Og det gir fine øyeblikk! Det gjelder jo å lete etter gledene, ikke sant! Tre dager på rappen fikk jeg forbrukt litt energi før klokken var halv ni, og jeg skulle logge på for å bistå elevene mine i skolearbeidet. Skog, og sol fra skyfri himmel er rein medisin, mot alt egentlig! Jeg har fått bryne meg på den forhatte trappa opp mot toppen av hoppbakken, og jeg har gått meg bort på en sti jeg trodde jeg kjente, men tydeligvis ikke kjente likevel. Jeg møtte en elg, som med nærmere ettersyn var et rådyr, og fant ut at jeg burde bruke brillene til mer enn bare lesning! (så sparte jeg penger på den syns-testen og!). Fant igjen stien. Fint øyeblikk!

Ble sittende ved vannet og slå av en prat med to svaner som ikke svarte meg. Litt uhøflig, men ok. Fint øyeblikk.

Så sola stå opp mellom de aller høyeste grantrærne oppe ved dammen. Fint øyeblikk.

Fant et hjerte av kongler på en stubbe. Smilte litt for meg selv, og tenkte at “alt blir bra”. Fint øyeblikk! Mange flere burde lage hjerter i skogen. Jeg laget et denne uka, og håper noen ser det, og tenker som meg. “Alt blir bra”. Fint øyeblikk.

Den tidlige morgentimen da sola skinte inn gjennom rene stuevinduer. Nå er de ikke rene lenger, det varte bare en dag før de var fulle av snute og poteavtrykk. Men det øyeblikket var så fint. Da sola skinte inn i stua, og tre katter lå på rad og rekke i sofaen og bare nøt øyeblikket og solstrålene. Da kaffen smakte ekstra godt, og skåla med cottage cheese og sjokoladepudding (ja, den kombinasjonen var helt ok lissom, sunn men ikke sunn, perfekt kombo) virket eksotisk og stilig. Helt stille i huset. Nydelig øyeblikk.

Rusleturen med minstepoden den ettermiddagen det kriblet i bena, men hodet var tomt. Da vi begge var leie innleveringsoppgaver, engelske sakprosatekster, og brøk. Da bare kledde vi på oss, ruslet ned mot sentrum i sola, kjøpe iskaffe og is, og ble sittende nede i parken og bare “chille”. Det er fine øyeblikk det. De sammen med miste poden. Denne modige, morsomme, stillferdige og kloke 15 åringen min. Vi snakket om ting vi har snakket om hundre ganger før, også lekte vi oss litt på lekeplassen. Dere som følger med på snap og instagram fikk muligens med dere mitt noe halvhjertede forsøk på barndommens turnstativ. Altså, det var en tid, for godt og vel 35 år siden, at jeg kunne snurre rundt den stanga til jeg ble svimmel. Nå kommer jeg rundt en halv runde før jeg går i bakken som en sekk poteter. Jeg rakk å bli svimmel likevel da… Jaja, tapte talenter til tross, kvelden med poden var et fint øyeblikk.

Og slik gikk nok en annerledesuke. Poder og noen kompiser rundt grillen midt på gårdsplassen en lørdag ettermiddag. Alle med to meter avstand til både grillen og hverandre. Musikk på full guffe fra overdimensjonerte høytalere bak i en senka ‘volvo 240. Ungdom og latter og sol, få lov til å være en del av det. Fine øyeblikk. Pusekatter som ruller seg i solvamt gress, stoooore kaffekopper i “friminuttene” på trammen, meldinger fra elever med bare “Jeg savner deg!”, oppdatert spilleliste på spotify på øret på vei til butikken for å kjøpe epler til eplekake. De små, men så innmari verdifulle øyeblikkene. Jo, denne uka var fin, den også.

Håper du har hatt en fin uke. At du holder avstand, vasker hendene, og leter litt ekstra etter hverdagsgledene. Vi blogges.

Kinnene er varme, litt røde enda. Litt av ukas små (men brutale flauser), litt av den varme teen som står ved siden av meg nå, men mest av sola. Tenk at vårsola skulle komme så til de grader frem mange av dagene denne uka, og drysse fregner over nesa og gjøre kinnene røde. Jeg elsker den følelsen. Når man kan plugge musikk i ørene, sette seg ned i stolen med sausekinnet, vende ansiktet mot sola og koble ut verden litt. Lukten av varme terrasseplanker, våt jord, og solkrem. Beste vårtegnet. Tar meg alltid tilbake til de tidligste barneårene. Da vår betydde “småsko”, paradis på asfalten utenfor bakgården i Lillestrøm, åpne vinduer og mammaer som ropte oss inn til middag, og seig solkrem på nesa. Annen vår, annet år, men samme lukta. Herlig øyeblikk.

Torsdag morgen. Første fridagen til måsagubben på veldig lenge. Da vi ikke hadde en eneste plan, og hele huset liksom sov. Da vi våknet tidligere enn vi hadde lyst til, som om hodet, men ikke kroppen var innstilt på å sove lenge. Da vi ble liggende ansikt mot ansikt i senga (overholdt meters-regelen da…ikke på grunn av smittefare, men på grunn av mårraånde) og snakke en time før vi stod opp. Spiste frokost sammen, podene har snudd døgnet og kommer som regel ikke ned og plyndrer brødboksen før tidlig formiddag. Så dumpet vi ned på hver vår sofa, under hvert vårt teppe, og slappet av igjen, etter å ikke har gjort noe som helst. Hver vår pus i armkroken. Sånne rolige fine hverdagsøyeblikk, og det å ha tid til bare å nyte dem. Nydelig.

Den kvelden jeg ble sittende å skrive meldinger med en av guttas kompiser på Snapchat. En av alle de podene som ikke egentlig er mine, men som jeg liksom føler et eieforhold til likevel. En av de som har sittet ved spisebordet her flere ganger enn jeg kan telle, og spist brødskiver med jordbærsyltetøy, og snakket om kjipe lekser, sure lærere, og søte jenter. Denne gutten lurte på litt hjelp til merker som skulle syes på russedressen. Ute i garasjen fant gubben frem verktøy til en annen av disse podene som kommer og går, en som trengte hjelp med girkassa på en gammel Volvo. Tenk så heldige vi er, som har slike ekstrapoder og “podetter”, som stadig kommer innom.Jeg håper det aldri tar slutt. Fint øyeblikk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De av dere som leser innleggene her på bloggen fast har allerede fått med dere hvordan det gikk den dagen “påskeharen” skulle piffe opp sexlivet med måsagubben litt…Det gikk bare sånn delvis bra. Nei, forresten, det gikk rett til helvete! Kan like gjerne kalle en spade for en spade lissom. Å si at det var et av ukas fine øyeblikk er å ta hardt i, for tre traumatiserte tenåringer ville nok ikke være enige i det, men responsen på innlegget jeg delte fra hendelsen dagen etter derimot! Den var over all forventning. Og det er egentlig her jeg bare vil benytte anledningen til å beklage. For jeg synes det er så fint å kommunisere med leserne , svare på kommentarene dere legger igjen. Det er liksom det minste jeg kan gjøre når folk er rause nok til å legge igjen noen ord, men på dette innlegget ble kommentarene så mange at Facebook stengte muligheten min til å svare på hver enkelt. Uansett, vit at jeg leser alle kommentarer, og jeg setter så stor pris på dem. Det var bare det jeg ville si. For tilbakemeldingene jeg får, de gir meg alltid så fine øyeblikk.

Det var den samme dagen innlegget ble lagt ut at jeg ruslet ned på apoteket for å kjøpe tape til en lillefinger jeg nå har klart å lage brist i… kort historie. Gikk, snubla i et armeringsjern Maxbo har kastet på stien, tryna forover, ødela fingeren, møkkvondt! Men det var ikke det jeg skulle si da, for det løyeblikket var ikke sånn kjempestilig egentlig. Det jeg skulle si var at apoteket er rett overfor butikken til Mona, så da slo vi av en prat i samme slengen. Og Mona var litt sånn “Jasså, så du var påskehare du da? Er det sant at du tegna på deg egentlig?”, og jeg bare “Tadaaaaa!”, og bretta opp genseren. Også tok Mona verdens styggeste bilde, og jeg fikk akutt motivasjon til brutal slankekur og mageøvelser, men det gikk over da Mona hadde sjokolade bak disken, også flira vi oss skakke av akkurat det. Og det var et fint øyeblikk! Le litt skikkelig, på en meters avstand, i en butikk på senteret. Så for folk heller tro vi er stein gærne. ( Det er jo en reell sannhet i akkurat den påstanden!)

Bolla, som vi jo forrige uke fant ut at er halvt katt, halvt jakthund, byr på øyeblikk hele tiden. Altså, makan til snodig pelsdott skal man lete lenge etter. Så mye personlighet i en så liten hårball. Hun skal liksom alltid være der vi er. Om det er på do, i badekaret, i senga, eller i boden er samme søren, bare hun kan være der, så nær som overhodet mulig. Men når vi spiser, da setter vi ei grense. For hun vil jo aller helst sitte på gaffelen når vi spiser også. Men nå har hun endelig lært at intim-sone er viktig under måltider. Så nå, hver gang vi spiser, finner hun seg en plass en drøy meter unna, og stirrer til vi er ferdige med å spise, og klare for å være tett igjen. Sånn helt seriøst, katta blunker ikke før vi rydder vekk bestikket. Og de øyeblikkene byr på mye moro for oss tobente. Og morsomme øyeblikk, de er fine øyeblikk! Bolla er kul altså. Intens, men kul!

Og der har du uka som gikk. Ingen store høydare denne gangen heller, likevel en jevn flyt av fine små øyeblikk som gjør denne litt uvante og isolerte hverdagen fin og trygg. Lukten av bakst nesten hver eneste da, Alt fra sjokoladecookies, til havrebrød, til rullekake og kanelsnurrer. Og ja, det blir spist opp. Timer i solveggen ute, med en jevn dur av motorer, vinkelsliper, sirkelsag og hamring fra alle prosjektene podene driver med rundt omkring på tomta. Sånn herlig lyd som vitner om poder som ihvertfall ikke kjeder seg mens de er hjemme. Alle de herlige videonsnuttene på snapchat fra tantegullene på Gol, åh som jeg gleder meg til å se dem igjen. Alle meldingene fra dere som stadig titter innom bloggen, det er så gøy å bli kjent med dere, og se hva dere også bedriver dagene med.

Dager med sol, og kvelder med tente lys og påskekrim i bokform. Det er noe ekstra herlig med de kveldene man ikke føler man må tidlig i seng, fordi dagen etterpå er så full av planer. Sene kvelder, det er hverdagslykke det også. I dag skal jeg trene litt, tror jeg. Også skal jeg bake litt, vet jeg. Og nå, nå skal jeg logge av litt, drikke opp teen min, og spise opp resten av marsipanen fra påske egget i går. Det er en brutal jobb, men noen må jo ta ansvar 😉 Håper du også har sanket noen små øyeblikk denne uka. Vi blogges.

Julenissen kom alltid på natta. Han la igjen pakker under treet, og små rester av glitrende tryllestøv foran peisen der han på magisk sett hadde krympet for å komme ned gjennom pipa, også forsvant han igjen, før huset våknet til liv julaften morgen. Det var best slik. For selv om julenissen bare var snill og god, så ble nærværet hans også litt for spennende. Så spennende at det var på grensa til skummelt for tre små poder.

Men påskeharen, den var ikke skummel. Påsken var bare en høytid full av kos og sjokolade. Ok, så har vi brukt i overkant mange år på å få tre poder til å forstå biologien i hvorfor det er en hare som kommer med egg, og ikke en raus høne med sjokoladeovertrukket gavmild livmor, men haren er i hvert fall ikke skummel, slik som nissen.

Så kommer man til den tiden der podene blir store. Den tiden man kan høste fruktene av årevis med moderlig tålmodighet og omsorg, og hva det gjør med engstelige små mammadalter. Når de endelig har kommet dit at de mer eller mindre er klare for den store verden, og ingen ting lenger er skummelt. Det er en deilig tid egentlig. Når tre barn som i mange år har subbet forsiktige og sjenerte rundt buksebena til mor endelig, voksent og modig tar lange skritt ut i den store verden, der ingenting lenger virker skremmende. Sånn hadde vi det. Helt til i går.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det startet med en sånn vanlig vennlig spøk mellom gubben og meg. Den samme gamle greia egentlig. Han masserte meg på føttene, strøk hånden oppover leggene, fnyste på nesa og påstod at det “stakk så veldig!” Flirte litt av hvor ustelt man blir i denne isolasjonstiden, når man ikke egentlig trenger å pynte seg for noen. Jeg spurte om han kanskje egentlig mente jeg burde gå over denne kadaver-lignede kroppen med en høvel eller tre, men han flirer, sier det nok hadde vært bedre med en runde med hekkesaksa, også lo vi begge to. Samma gamle vitsen, blir liksom aldri gammal.

Så gikk samtalen inn på påskehandelen, hvorav vi diskuterte om vi skulle ordne påske-egg til bare podene, eller om vi skulle kjøpe til hverandre også. Gubben flirer, stryker meg over leggen enda engang, og sier at han ikke trenger å handle inn noe, fordi kona hans allerede er utstyrt med en nett liten skostørrelse harelabb i 42, og på nåværende tidspunkt er like fluffy som påskeharen , og fortsetter det sånn kommer jeg antagelig til å hoppe inn i påsken og verpe ett sjokolade-egg eller to innen høytiden er over uansett.

Det er da jeg får den brilliante ideen. Altså, brilliant i mitt hode, vel og merke. Det skal sies at slike ideer nok ikke vanligvis popper opp i hodene til folk flest.

Podene er ute og kjører Volvo. Råner litt frem og tilbake på bygdas landeveier, lei av isolasjon, og kjente behovet for å sitte et par timer sammen i et lite mekka av wunderbaum, gamle rockeballader fra midten av 80-tallet, og gir-olje. Jeg hadde badet for meg selv. Ikke akkurat hverdagskost for et “kadaver” som deler et bad med fire karer.

Så jeg benyttet sjansen. Tenke å spille litt videre på den påskehare-vitsen til gubben. Flørte litt når vi to først hadde huset for oss selv lissom.

Så jeg strippet ned til nettoen, og høvla som om det stod om livet. Etter en drøye 45 minutter (ja, det tar faktisk så lang tid) var leggene så blanke at jeg kunne se mitt eget speilbilde i dem. Men det stoppet ikke der. Neida, når denne dama skal flørte er det like greit å ta den helt ut. I mangel på et sånnt classy kaninkostyme ala Playboy, med søte kaninører på en nett hårbøyle, og en lodde hale på trusa fikk jeg en annen sjefs-ide. Hvorfor ikke utnytte denne middelaldrende flerbrukskroppen med all dens skavanker til min fordel?

Så jeg fant frem en tusj, og begynte å tegne. Midt på magen tegnet jeg to små øyne. Rundt navlen tegnet jeg nesa, derfra en strek loddrett ned til keisnersnittarret, som ble en munn med to tenner rett ovenfor “skjegget”. Dusken fra den gamle OL-lua ble festet bak på ei litt sliten blondetruse med ei sikkerhetsnål (for øvrig en risikosport da sikkerhetsnålen på et tidspunkt forsvant mellom to rumpeballer og enda ikke har blitt funnet!)  For å toppe det hele tegnet jeg på undersiden av hver hengepupp innmaten til kaninører før jeg avsluttet kunstverket med værhår på hver side av bilring nummer to. Foran speilet ble jeg stående å beundre kunstverket, og kunne ikke annet enn begripe at her ville gubben om få strakser få full overtenning, og vi kom til å “ha oss som kaniner” i dobbel forstand. Egentlig var jeg på nippet til å rusle sånn nesten naken ut i stua da jeg hørte han dro i dørhåndtaket på badet. Aldri har jeg handlet raskere, kunne jo like gjerne glede gubben på badet. Jeg rakk akkurat å legge et sånt lite sjokolade-egg fra Nille i glitrende papir mellom bena da døren ble åpnet. Jeg snur meg rundt på tåspissene som en nett liten ballerina, løfter hengepuppene så “kaninørene” står, sprer låra så sjokolade-egget faller, og roper “Overaskelseeee! Her kommer påskeharen med no skikkelig goooodt!!!”

Men det er ikke gubben som står i døra!!!

I det egget faller mot gulvet gjør haka til tre tenåringspoder som bare er innom for en liten do-pause akkurat det samme! Faller til gulvet. Fra der av går alt i sakte film. Livet mitt passerer liksom i revy, ostepop fra ostepop. Det er så stille at man kan høre en knappenål falle (men ikke den forsvunnede sikkerhetsnåla), eller i dette tilfelle, høre to slappe “kaninører” klaske mot magen.

Jeg strekker meg etter det største håndkle i skittentøyskurven bak meg, men det finnes ikke et laken i hele verden som kan bøte på skadene jeg nå, ifølge gutta har påført dem. Det snakkes høyt om testikler som skrumper seg sammen og trekker seg så langt opp at de sloss om plassen med polypper og falske mandler. Det trues med akutt innleggelse av mentalt forstyrret kjerring, og skal man tro på ryktene har jeg spolert enhver mulighet for fremtidige barnebarn… Påsken vil visstnok aldri bli det samme igjen.

Det er først litt senere på kvelden vi klarer å se humoren i det. Da jeg sitter litt småflau i et hjørne av stua og spiser sjokolade-egget jeg verpet tidligere. (Hallo, man sløser ikke med sjokolade liksom!)

Det er da det smeller fra minste poden. “Nei, påskeharen har nok mista litt av magien…men julenissen virker plutselig ikke så skummel lenger da!”

God påske!

Mvh Hun som ikke blir årets mor i 2020 eller…

Det har liksom vært søndag syv dager på rad. Skjønner du hva jeg mener? Søndagsfølelse, hver dag. En blanding av “Åh, så deilig med fri, godt og slappe av”, og “Det er litt kjedelig, alt er stengt, gleder meg til hverdagen igjen!”. Men hverdagen kommer liksom ikke. Det er alltid søndag, dagen etter også.

Også, i dag, går jeg rett fra syv dager med søndag, til påskeferie. Antiklimaks, når man jo allerede har vært hjemme så mange dager, likevel litt godt. For i morgen, og i over en uke fremover skal ikke klokka ringe om morgenen. Ingen poder skal vekkes for å ha opprop på nett, ingen av mine egne elever skal stresse med oppgaver eller innleveringer. Vi skal rett og slett koble av litt. Tenk at vi har kommet dit av vi er lei av å være logget på. Det er ganske fint egentlig. At vi liksom “craver” litt annet enn mobilen og pc`n, og tilgangen til hele verden.

Vi nyter, om mulig, de små øyeblikkene enda mer nå, i disse dager, og denne uka har vi ikke bare stoppet opp og kjent etter når øyeblikkene dukker opp, vi har bevisst oppsøkt dem!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Som den dagen minste poden logget av til “storefri”. En time fri midt på dagen. Da pakket vi en tursekk, og gikk noen hundre meter utover på myra. Lillegrå hakk i hel. En matboks med brødskiver, en termos med kakao, også lunsj “midt” i skogen, likevel ikke lenger unna enn at vi nesten kunne skimte husveggen vår. Så satt vi der, med ryggen mot den gamle trehytta som nesten faller sammen, med ansiktet vendt mot sola, og nøt øyeblikket. Snakket fint lite, tror nesten vi duppet av litt, både minsten, katta og jeg, og det var herlig. Sånne friminutt finnes ikke i den vanlige skolehverdagen.

Den dagen jeg sanket inn litt vår. Noen ganger får jeg bare sånn akutt behov for å kjenne på kvister, og kongler og våt mose. Kjenne lukta av natur, og bli litt skitten på fingrene. Så jeg gikk noen runder i skogen bak uthuset, og plukket med meg noen “skatter”. Kvister med knopper ble satt i vaser og krukker på trammen og på bordet her inne. Herlig å ta med våren inn, se det springe ut litt her inne i stua. Jeg plukket en pose kongler, noen halvspiste. De ekornene her på måsan kan kunsten å gnage kongler. De ligger til tørk nå, og jeg tror jammen de skal få dekorere en dørkrans eller to ganske snart. Må bare binde kranser først. Det blir et fint tidsfordriv i påsken. Å sanke litt vår, det ga fine øyeblikk.

Da mellomste poden fylte 18. Det ble en annerledes bursdag. Alle planene er lagt på is. Oppkjøringa som skulle vært i morgen er avlyst og utsatt. Familieselskapet, grillfesten med vennene, avlyst. Kjedelig for poden selvsagt, og kjedelig for oss. Men vi hadde en fin feiring likevel. Champagnefrokost med hele flokken, bursdagssang og pakker, gratulasjoner i hytt og pine. Poden er fornøyd. Førerkort får komme når verden igjen er på stell, det samme med den store feiringa. Bursdagen ble uansett et fint øyeblikk.

Øyeblikket brikkene falt på plass, og vi endelig forstod hva som “feiler” Bolla. Ja, for den katta er jo unektelig noe snål, og ikke alltid lett å oppdra, men nå vet vi hvorfor. Katta er jo halvt Gordon Setter. Plutselig gikk det opp for oss, at det dyret er 50 % fuglehund. Vi forstod det da hun plutselig tok stand mens hun stirret med logrende hale på en litt sliten tennisball, og gang på gang apporterte og hentet den tilbake til oss da vi kastet den. Nå vurderer vi å låne henne bort til et jaktlag til høsten, i bytte mot litt elgkarbonader og et par fjellryper. Neida, tuller selvsagt, men moro var det, den dagen vi kastet ball med katta i timevis. De gir mange bra øyeblikk, disse firbente pelsdottene.

Å ha muligheten til å bake litt, midt på dagen. Det er fint. Snakke med elever på Teams, veilede innleveringsoppgaven om kreft og tverrfaglig samarbeid, samtidig som man elter og kjevler og steker, og nyter lukten av bakverk som sprer seg i huset. Ikke helt hverdags syssel det heller. Å kunne sitte rundt spisebordet hjemme midt på dagen, med nystekte rundstykker og horn til lunsj. Fint øyeblikk.

De små tingene. Jeg vet det høres teit ut, men de små tingene betyr så mye akkurat nå. Sånn som sola i vinduskarmen. Noe så enkelt. En sånn hverdagsting jeg sjelden tenker over, annet enn når sola skinner slik at man innser hvor lenge det er siden man vasket de vinduene, men nå gleder det meg! Gleder meg så mye at jeg forleden ble stående å lene meg mot lista rundt vinduet, for å kjenne varmen fra sola gjennom ruta. Jeg er tydeligvis ikke den skarpeste kniven i skuffen, for jeg stod sånn ganske så lenge før jeg kom på at jeg faktisk kunne gå UT og kjenne den sola enda bedre. Så da gjorde jeg det, satt i solveggen på trappa, på et sausekinn, og drakk kaffe mens jeg lot sola male fregner på nesa. Men sånn helt seriøst, sola i vinduskarmen. Fint øyeblikk altså. Er du også en sånn som nyter det, eller er det bare meg?

Det øyeblikket jeg kjente meg skikkelig voksen. Hadde en times tid foran meg med ikkenoe, og tenkte sånn: “Ahahh!!! Nå skal jeg finne frem den boka jeg aldri fikk startet på. Den voksenboka!” Også gjorde jeg det. Jeg føler at det er veldig voksent å drikke kaffe, og lese krimbok, i påsken, med briller… Jeg har aldri gjort det før. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi det alltid liksom er en annen bok som også frister, og hvor flaut det enn er kan jeg like gjerne innrømme at de bøkene ofte kommer fra kioskdelen av nærbutikkene, og stort sett er ca 200 sider med “Don Juan møter mystisk kvinne og tar henne hardt i stussen, for deretter å leve lykkelig i alle sine dager!” Men nå har jeg altså, endelig, i en alder av førtitre og et halvt lest første kapittel i en voksenbok, med briller, og jeg liker det. Voksenpoeng der altså. Fint øyeblikk.

Og slik har uka gått. Søndag etter søndag etter søndag. På en måte. Jeg har gått tur i skogen med Elin, endelig fått tatt en liten fem-minutter på en drøy meters avstand i butikken til Mona, ruslet flere turer med elevene jeg savner sånn, og fått søte meldinger fra de jeg ikke har truffet fysisk.

Jeg har sittet foran peisen og øvet på gitar med en innpåsliten pusekatt i nakken. Jeg har stått barfot på terrassen i nysnø, sett ukas episoder av Neighbours, fem på rappen faktisk, sunget i dusjen, bakt sjokoladekake, chattet lenge med venner fra Florida, snakket med pappa på telefonen, drukket champagne til frokost med hele gjengen min, og spist svin-dyr fransk ost på dølle knekkebrød fra Sverige.

Så skortet det ikke på øyeblikk denne annerledes-uken heller. Har du et favoritt øyeblikk fra uken som gikk?

Martin: “Skulle ønske vi hadde en hund jeg!”

Meg: “Vi har jo det. En skikkelig kjøter!” (peker på gubben)

Martin: “Joda, men jeg mener  en sånn som hadde orka å gå tur da!”

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Også ser vi på hverandre, bryter ut i rå latter, gir hverandre en high-five, og er særdeles fornøyd med dagens fornærmelse.

Rundt middagsbordet sitter de tre andre i familien og ser dumt på oss. Som om vi ikke har humor i det hele tatt. Men vi vet bedre, Martin og jeg. Vi er døds morsomme.

Noen ganger kan vi se eller høre noe. Noe ikke andre engang registrerer. Men vi tenker det samme, og et blikk er nok til at vi flirer oss skakke.

Martin var mammadalt. Da han var bitteliten. Han kunne snu seg rundt etter en duplo-kloss på gulvet, ikke se at jeg satt en halvmeter bak han, også hyle etter mamma. Han satt foran meg på gulvet når jeg måtte på do, og satt aller helst på armen når jeg lagde middag.

Det året han var seks år kranglet vi. Han skulle utfordre meg i alt. HELE TIDEN! Og jeg hadde jobbet akkurat lenge nok i barnehage til å tro jeg var pedagogisk anlagt, og firte ikke en tomme på oppdragelsen. Det funka bare sånn delvis. Vi fant en gylden middelvei, tok og gav begge to. Det året han var syv var det over. Vi husker begge det året han var seks. Vi ler av det nå.

I dag er jeg alt det mammaer pleier å være, tror jeg. Jeg er chill, hissig, storforlangende, klein, kul, sær, snill…hele den vanlige mammagreia.

Martin er bare Martin. Sånn Martin alltid har vært, og jeg ville aldri forandret en ting med den gutten. Han er god, tvers igjennom. For andre, de som observerer fra sidelinja, virker han nok bekymringsfri. En som tar litt lett på det. En som sklir gjennom livet. Han er jo litt sånn, på mange måter. Men det er mer med Martin. Ting bare vi nærmeste vet om. Omtanken for andre, både de aller nærmeste, og de vi ikke treffer så ofte. Kjærligheten til menneskene han er glad i. Brødrene sine, de som er mer enn bare brødre. Bestevenner. Vennene, de han har vokst opp med, og de han har møtt i ungdomsårene.

Hvor varmt han snakker om mormor og morfar, de som er så kule til å være så gamle. Hvor glad han er bestefar, i Tante Mariann og Tante Malla, Onkel Øyvind og Onkel Benny. Vil egentlig være akkurat slik som onkel Benny faktisk. Hvordan han gleder seg over de to små tremenningene på Gol. Gutten har barnetekke, er glad i å leke.

Martin liker ikke urettferdighet. Han sier sjelden noe, observerer fra avstand, men ikke om det går for langt. Han sier i fra når nok er nok. Ikke på egne vegne, der sitter det langt inne å bite fra seg, men på andres. Står støtt som en påle foran den svake, viker ikke en tomme før det er ordnet opp i. En sånn storebror og kamerat alle fortjener i skolegården. En trygghet. Det er jeg skikkelig stolt av.

Modig, på så mange måter. Tar utfordringer på strak arm, hvor gæli får det gått liksom. Og går det helt på snørra, ja da er det vel rom for å le litt av det, riste det av seg, og prøve igjen. Spille gitar foran hele storsalen på skoleavslutninga? Hvorfor ikke. Synge i kor? Tja, så lenge man slipper matte timen så!

Kanskje den mest spenningssøkende i brødreflokken. Blir med på alt, kjede seg er uaktuelt. Tester litt grenser? Garantert! Men ærligheten selv. Driter man seg ut legger man seg flat. Ikke verre enn det. Sånt lærer man av.

Når alltid målene han setter seg. Viljestyrke av stål, og utholdenhet jeg aldri har sett hos noen andre. Det har han ihvertfall ikke arvet fra meg! Konkurranseinstinkt så det holder, jukser i kortspill! Må liksom vinne!

Martin tar gode valg, kloke avslutninger, og tullete avgjørelser. Han er hele pakka. En fot i det lille røde måsahuset, og en fot ut i veien mot voksenlivet, et skritt videre mot alvoret. Sånn skal det forbli en stund til. For selv om poden er 18 i dag, myndig, voksen, så tviholder jeg på han en stund til. Jeg er ikke klar for å gi helt slipp. Ikke helt enda.

Fortsatt skal han spille gitar når vi sitter sammen rundt bålet ute. Fortsatt skal han harve opp banen og gi mora hjerteinfarkt med skrekkelige stunt på crossykkelen. Fortsatt skal vi sitte oppe når de andre har lagt seg og drikke kaffe, spise rundstykker og snakke om ting bare han og jeg vet om, og fortsatt skal vi fleipe om upassende ting, se på hverandre og le oss skakke mens de andre ser dumt på oss og rister på hodet.

Gratulerer med dagen gutten min. Jeg er så innmari stolt av deg, og den unge voksne du er i ferd med å bli. Voksen,  men alltid gutten min. Glad i deg, alltid!

Det er nesten litt “farlig” å skulle skrive noe som dette i disse dager. Eller, ikke farlig akkurat, men man våger seg jo ut på ukjent terreng, ønsker ikke tråkke noen på tærne. For vi har det bra! Vi har det så inderlig bra her i måsahuset i denne unntakstilstanden. Vi er fem stykker. Vi har selskap i hverandre hele tiden, om vi ønsker det. Tomta, garasjen og uthuset fungerer som avlastning om det trengs. Gutta og gubben tilbringer mye tid der. Frivillig selvsagt. Hadde det vært innlagt vann og seng der ute hadde de ratt meldt flytting.

Skulle det knipe skikkelig har vi bålplassen vår rett utenfor kjøkkenvinduet, og skogen rett bak stueveggen. Vi lider INGEN nød. Gutta er store, og de er bestevenner. Ingen små gutter som ryker i tottene på hverandre, og gubben og jeg, vi er de samme gamle, trauste , kjedelige, men vel forlikte. Så jo, isolasjonslivet kunne vært verre. Mange HAR det verre. Mange er ensomme, redde, syke, og tankene mine går til dem.

Likevel kjenner jeg på en del ekstra følelser om dagen. Først og fremst kjenner jeg på at jeg er bortskjemt. Sånn i det vanlige, i den normale hverdagen. For selv om det ikke finnes overflod eller glamour i dette enkle livet på Måsan, så har jeg alt jeg trenger og mer til. Det merkes nå, når noe av det er midlertidig forsvunnet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Altså, noe så enkelt som “Oisann, vi mangler fløte til sausen! Vi kjører bort å handler!” Tenk at vi har den muligheten. Alltid! Mangler vi fløte nå, så mangler vi fløte. Da blir vi hjemme til handlelisten er lang, og kjøleskapet tomt. Først da blir det fløte i sausen. Så lite, men en del av folkedugnaden.

Jeg savner å rusle ned på senteret uten å ha noe spesielt ærend. Bare stikke innom butikken til Mona for en kaffekopp og litt skravling.

Jeg savner å ikke være bittelitt redd hver morgen når gubben drar på jobb. Savner å ikke tenke at jeg håper han unngår å være nære kolleger i dag. Savner å ikke bekymre meg for personalpolitikken i firmaet han jobber. Jeg savner å kjenne på den intense gleden over at største poden stikker på jobb, og koser seg i læretiden. I dag er han ute og snekrer igjen. Jeg har allerede send en melding. “Vær forsiktig da, gutten min.” 

Jeg savner samvær med gode kolleger, og jeg savner, savner, SAVNER elevene mine. Jeg savner å se ansiktene deres når de forteller meg noe. Jeg savner å lese blikket når de forteller meg at “alt er bra”.  Selv ungdom som har brukt hele livet på å skjule sannheten har avslørende øyne, men jeg får ikke fanget det opp på nett. Pandemi eller ei, jeg klarer ikke lene meg tilbake og tenke at jeg ikke får gjort mer, og så slå meg til ro med det.

Jeg savner klemmer. Fysiske klemmer, med mennesker festet til seg.

Men så skjer det ting, helt plutselig. Sånne små ting som bare åpner døra på gløtt og slipper inn litt frisk luft. Rent metaforisk mente jeg nå altså, selv om døra på gløtt, helt fysisk, også gjør underverker.

Ta gårdsagen for eksempel. Søndagen så ut til å bli som enhver annen søndag, eller akkurat nå, om alle andre dager. Ja, for dagene går litt i hverandre.

Helt til det tikket inn et bilde på messenger fra Elin, en barndomsvenn som nylig kom hjem til Norge etter mange år i Dubai.

“Vær klar om 30 minutter. Har brus og sjokolade!”

Tenk at jeg har sånne folk i livet mitt!

På med joggeskoene, ut i skogen, med Elin, vesle valpen, og en drøss barndomsminner i tursekken.

Også løsner det litt. Dette hverdags alvoret verden befinner seg i om dagen. Et sted midt i skogen på Bjørkelangen finner jeg latterkuler, valpekos, sol på nesa, fine minner fra de litt kjipe ungdomsårene, gode råd, og fine samtaler, alt på trygg avstand, likevel kjennes det nært. Midt på dagen sanker man seg litt mot.

Hjemme har gutta tent opp i bålpanna. Middagen blir grillpølser i hagen. Alle fem samlet med nyspikka grillpinner fra hekken, på krakker og campingstoler, bare noen meter unna inngangsdøra. To poder finner frem kassegitar, spiller litt, og når bålet er slukket og magen mett, forsvinner tre av dem tilbake til garasjen. Det mekkes på en gammel volvo motor, og det lakkes på en gammel moped.Det hugges ved, og noen planlegger å gjøre om den gamle utedoen til pub… Jeg drikker kaffe på stubben bak i skogen sammen med minsten. Når kvelden kommer er jeg klar for en ny unntaksuke. Klar for nye samtaler med elever på nett, klar for å bistå faglig, klar for å finne ut om alt virkelig er “helt ok”. Det hjelper med slike små kast av frisk pust, slik som Elin gav meg i går.

Jeg har det bra. Vi har det bra. Vi er friske, vi har hverandre.

Hver eneste dag denne uka skal jeg sanke meg litt mot. Hvor jeg finner det i dag gjenstår å se. Kanskje finner jeg det i lukten av en nysprunget hestehov, i meldingen jeg fikk på snapchat fra Nina i går kveld. Nina, som jeg aldri har møtt engang, men som likevel gledet meg enormt med bare noen setninger. Kanskje finner jeg motet i nyvasket sengetøy tørket på snora ute, eller i en doven pusekatt som maler i fanget. Jeg gleder meg til å finne det ut.

Hvor sanker du ditt mot i dag?

Jeg har vært for lenge hjemme nå! Så lenge at jeg gjør stort sett alt jeg kan for å underholde meg selv, og så lenge at det ikke finnes grenser på hvor mye jeg ler av egne påfunn, uansett hvor dumme de er! Som den dagen jeg løfte det monsteret av en pre-historisk printer ut av skapet, bare for å tulle med podene. Den dagen jeg printet ut flere eksemplarer av mitt eget ansikt, tok med meg en tape-rull, og listet meg fnisende ut i garasjen mens de spiste middag, bare for å lime mitt eget ansikt på alle “Vi-Menn” plakatene de har hengende over arbeidsbenkene sine der ute. Altså, jeg lo så knipemusklene fikk seg en real treningsøkt da jeg listet meg rundt i garasjen og gjorde ugang, og jeg lo enda mer da gutta omsider oppdaget det. To av podene påstod at det var på tide å ringe barnevernet, og krevde psykiatrisk hjelp, og den siste poden påstod at testiklene snevret seg sammen som tørkede rosiner og trengte kirurgisk hjelp til å hentes ned fra leveren… (ja, de er guttene til a mor, og over snittet glad i overdreven bruk av ironi og dumme metaforer!) Jaja, det blir ikke mer moro enn man lager selv si…og dette øyeblikket lever jeg lenge på.

Den ettermiddagen energien kriblet i kroppen etter altfor mange timer på nett med veiledning av elever, og leksehjelp for egen pode.Denne kroppen sliter litt når den sitter rolig lenge altså! Så da tredde jeg på meg treningsklær og joggesko, plugget litt skikkelig herlig musikk i ørene og trasket innover i skogen. Og jo lenger utenfor stien jeg gikk, jo mer energi fikk jeg. For en frihetsfølelse det er å flyge innover i granskauen, på underlag av myk mose, og bare glemme alt om pandemi og fandenskap en drøy time. Og i det jeg hadde kommet såpass langt fra stien at jeg var relativt sikker på at folk ikke kunne se meg (selv om jeg egentlig hadde brydd meg katta om det også), la jeg meg ned på ryggen på mosen, og myste opp mot tretoppene noen minutter, til pulsen slo sånn noenlunde normalt igjen. Nydelig øyeblikk!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Daglig leder på Kiwi! Han stod for et fint øyeblikk. Kunne fort ha blitt mitt aller første sånn “senior-moment”, og det kunne gjort meg furten, men jeg velger ta det som et fint øyeblikk. Den kvelden jeg hadde betalt i kassen, putter alt i tre fulle bæreposer og skulle til å rusle de få meterne ut til bilen, da han smilende sier “Vil du ha litt bærehjelp ut til bilen?”  Der står han altså, på jobb, sent på kvelden, i det som er en potensielt flora av virus, men blid som ei sol, og så til de grader på service siden. Jeg bærte selv, men smilte hele veien ut. Fint øyeblikk.

Den kvelden jeg og mellomste poden igjen ble sittende lengst oppe. Noen ganger er det så fint med den lille ekstra tiden med bare en av gutta. Når man sitter og snakker om smått og stort, og tiden bare går. Ingen stor greie, bare et skikkelig fint øyeblikk.

En runde i bygda en tidlig kveld, med en elev. Det var fint. For det kan være vanskelig for mange den tiden vi er inne i nå, når den sosiale hverdagen slik vi kjenner den forsvinner, og alt skal gjøres på nett. Praktisk kanskje, sånn rent faglig, men vi må for all del ikke glemme den mentale helsen oppe i alt dette. Det er viktig for oss alle, ungdommen vår også. Så vi gikk tur. Til vi ble svette på ryggen, og lettere til sinns. Skravlet og lo, snakket alt og ingenting, på en trygg meters avstand. Et nydelig øyeblikk.

Den dagen en gjemt skatt kom frem i lyset igjen. Jeg gjør det av og til. Rydder vekk en skatt, og henter frem en annen. Denne gangen en gammel kommode etter tante. Den har stått i boden noen år i mangel av plass til den noe annet sted i huset, men nå ville jeg ha den fremme litt, plass eller ei!! Så nå står den under kjøkkenvinduet. Der skulle den egentlig romme noen bakeboller og litt sølvtøy, men den har også blitt daglig utsiktspost for Bolla. Hun spretter opp på kommoden så fort jeg er på kjøkkenet (for Gud forby hun skulle finne på å være alene i et rom et sekund eller to), og sitter der til jeg går ut av kjøkkenet igjen. Så gamle skatter frem i lyset, og pusekatt på utsiktspost, det ga fine øyeblikk.

Den natten jeg krøp tett inntil måsagubben, og han trodde katta hadde sneket seg inn på soverommet og kommet i klem mellom oss. Den hadde ikke det altså…katta…det var bare det overgrodde underlivet mitt som også liksom har gått litt i karantene. Vi lo godt da, selv om jeg egentlig burde blitt grådig fornærmet.

Uansett. Slike små hverdagsglimt gir rom for fortellertrangen, og fortellertrangen gir igjen rom for litt kreativ lek med papir, og blyant. Det er så herlig når jeg kan stenge verden litt ute, spille musikk, drikke kaffe, og tegne. Nå skal det sies at jeg sjelden får være i fred noen gang, så Bolla assisterte selvsagt hele seansen før hun til slutt sovnet på skissene. Fint øyeblikk.

Den tidlige morgenen jeg ruslet på butikken for å kjøpe mel. Hele Norge hamstret jo mel forrige uke, og det har vært glissent i butikkhyllene, så jeg trengte mel. Blir jo ikke vaffeldag uten vafler skal vite. Nå var det ikke akkurat melet som ga meg det fine øyeblikket, men turen hjem. Gikk en liten omvei langs den gjengrodde stien, der noen hadde stablet tømmer. Altså, kald og rå vårluft,fuglekvitter, og lukten av nyhugget tømmer. Finnes det noe bedre? Så da stoppet jeg opp et snaut minutt, tredde snyteskaftet inn i en tømmerstokk og trakk pusten. Magisk øyeblikk! Merkelig nok…

Noen menn handler sexy undertøy til kona. Måsagubben er ikke noen menn. Jeg vet ikke om han har en eller annen underliggende forskrudd bamse-fetisj, eller om han rett og slett bare skulle være snill da han kom hjem med tidenes merkeligste gave. En enorm kosedress i teddystoff, men øyne og ører på hetta. “Du fryser jo alltid!” sa han, og smilte fornøyd da jeg pakket meg inn i det nye antrekket. Ikke akkurat sexy undertøy, men for å være ærlig jobber både gynekologen og gastroentologen med å lokalisere g-strengen jeg mista et sted i tarmregionen i 1998, så en diger kosedress er uansett en bedre investering. Om jeg kommer til å gå med den på butikken? Neppe, men jeg innrømmer glatt at det er en fryd å være bamse-innmat når jeg tasser rundt her hjemme. Love it! Fint øyeblikk!

Og slik gikk nok en unntaksuke. Proppet av fine små øyeblikk, til tross for en noe begrenset bevegelses-radius. Hverdagsgleder som glade poder i volvo-polerings-modus, pusekatt i gardina, og pusekatt på fanget, grille pølser i bålpanna i “storefri”, danse til høy musikk mens jegergryta putrer på komfyren, nystekte rosinboller og te til kvelds, og hoppe på trampolina til blæra nesten sprekker.

Håper du også har fått samlet noen hverdagsglimt denne uka. Ta vare på hverandre. Vi blogges.

Jeg skal på ingen måte kimse av situasjonen verden nå befinner seg i. Den skal på alle måter tas på alvor, men som den selvutnevnte hobby-introverten jeg er, skal jeg innrømme at jeg kjente litt på gleden da det i dette langstrakte land nærmest ble lovpålagt med karantene og selvisolasjon. Ja, for selv om folk ofte antar at jeg er en sånn oversosial skravlekjerring med medfødt evne til å snakke på inn og ut-pust, er jeg faktisk uhyre usosial. Store folkemengder og mye snikksnakk gjør meg raskt mentalt og fysisk sliten, og jeg trives faktisk aller best hjemme i måsahuset, sammen med mine. Her elsker jeg å tilbringe lange ettermiddager og kvelder iført fint lite annet enn en og annen litt for stor flanell bukse med ruter av ymse slag, varme ullsokker, og en møllspist lusekofte over ei loslitt   t-skjorte.

Så ja, tanken på mange dager i strekk lenket til huset, iført myke klær og med sosial omgang med folk flest begrenset til sosiale medier appellerte til meg omtrent like mye som kokosboller med tynn kjeksbunn, og ribbe med sprø svor. Jeg så for meg late dager, på jobb, fra sofaen i egen stue. Jeg så for meg kaffe latte til frokost, en doven pusekatt i fanget mens jeg veiledet elevene mine på nett, og en relativt selvgående egen guttegjeng som flittig gjorde arbeidsoppgaver og lekser på eget initiativ uten store problemer, i lystig lag og med broderlig lekenhet ved spisebordet. Her var det duket for noen “late dager” på “Coste Del Corona”.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den første dagen var akkurat så nydelig som jeg hadde sett for meg. Klokken hadde alt rukket å runde ti da jeg skiftet fra pysj til joggebukse. Fra en strikk i linningen til en annen der altså. Gutta kastet seg inn i oppgaver fra lærene på nett, og i “storefri” var jeg en sånn supermamma som laget ferske rundstykker og omelett til hele gjengen, før vi avsluttet med vafler så varme at smøret smeltet og rant nedover ermene våre, før vi igjen tok fatt på arbeidet med friskt mot. Da arbeidsdagen var slutt vurderte jeg en liten spasertur ut for å lufte hodet, men nøyde meg med en kopp kaffe på trappen. Mye tydet jo på at den nye hverdagen ville vare en stund, og det var ingen grunn til å stresse. Det ville bli god til i dagene som kom til både trening og kos. Joda, det hadde vært en nydelig dag på “Costa Del Corona”!

Dag to og tre forløp omtrent som dag en, men med kanskje noe litt mindre entusiastiske tenåringsgutter hva undervisningen på nett angikk. Selv holdt jeg motet oppe og snakket med en sånn pålagt overvennlig pedagogstemme jeg har plukket opp fra velutdannede lærerkolleger med fagbrev i vennlig tone og master i PPFP (pre-pubertal-fjortis-psykologi), og ba guttene om å være tålmodige. “Mamma kommer og hjelper til med samfunnsfagen så fort mamma har forklart egne elever forskjellen på Maslov og Eriksons teori!”  Det ble rundstykker til lunsj disse dagene også, men vi droppet omeletten, og la salamiskiver rett på bakverket. Til dessert, kalde restevafler fra dag en.

Så begynte forfallet. Jeg kan ikke si deg akkurat hvor, eller når, eller hvordan, men et eller annet sted mellom dag fem og uke to gikk det liksom brått ille gæli. For enkel forskning viser at kvinner som ikke treffer andre mennesker fort (på fagspråket) gir blanke fanden!

Fordi man ikke skulle ut av huset og bort på jobb gikk det sport i hvor lenge man kunne bli liggende i senga før første skoletime starter. Rekorden er pr dags dato 21 sekunder før første økt. For i teorien kan man jo bare logge seg på mens man fremdeles ligger i sengen, bare man husker å skru av mobilkameraet dersom man, som undertegnede, har for vane å sove i Evas drakt. (I mitt tilfelle har Eva en relativt raus størrelse XL med mye overflødig “stoff” etter tre tette barnefødsler og et noe overdrevent og årelangt inntak av smågodt med og uten sjokoladetrekk i løsvekt!)

Det viser seg også at de helt enkleste gjøremål av dagligdagse ting som for eksempel et strukturert og variert kosthold fort går fyken når rutiner tas lett på i slike unntakstilstander. For selv om hjernen min sier “Lag en kyllingsalat, Janne!”, strekker armene seg automatisk etter posen med ostepop, og nederst i magen sitter sulten og roper med overbevisende stemme etter “Gullbrøøøøøøød???”, omtrent som når Rocky Balboa etter kampen skuet men blodskutte øyne ut over arenaen og skrek “Adriiiaaaaan??”

Etter mange dagers inntak av raske karbohydrater og svart kaffe slo tarmen seg vrang, og storefri, som tidligere ble tilbragt på kjøkkenet i kulinarisk utfoldelse ble nå tilbragt på doen som står på det ENE badet i dette husholdet med fem mennesker og tre katter, der jeg forgjeves forsøkte å presse ut en kabel på størrelse med underarmen, slik at hemoroiden som har ligget i stabilt sideleie etter siste barnefødsel i 2004 nå spiller lekent refrenget til “Se ilden lyse” på en g-streng. (Og nei, min versjon av OL-låten kommer ikke på facebook, selv om det tydeligvis er trenden i disse dager!)

Med oppblåst mage og trang tarm, ble det fort en vane å iføre seg bukser uten gylf og linning, og når ingen ting skvises eller presses, da er det alltid rom for mer snop. Og når man ikke lenger trenger å kle seg anstendig i frykt for å møte på folk og bli avslørt som den slabbedasken man er, ja da begynner man gradvis å ta lett på andre ting også.

Det var ikke før gubben spurte om jeg hadde prompa da jeg kysset han i det han kom hjem fra jobb, at jeg kom på at jeg ikke hadde pusset tennene etter frokost på flere dager, og da det på tannpirkeren plutselig hang igjen en persilledusk jeg var sikker jeg hadde svelget forrige torsdag, begynte jeg å forstå alvoret. For når rutinene på det vanlige morgenstellet glipper, fordi man uansett bare skal jobbe hjemmefra, da glipper det så til de grader.

Da jeg senere den kvelden smøg meg opp i sengen og ålte meg dristig inn mot ryggen til gubben for å hinte frempå om litt dristig karantene-kos, og han instinktivt kastet armen bakover og mellom oss, grafset tak i buskaset der nede og med frykt i stemmen da “Forsiktig, du klemmer katta flat mellom oss!”, skjønte jeg at det var på tide å gjøre noe. Først trakk jeg med rolig bakover mens jeg kurret lett og hvisket et flaut lite “mjaaauuu”, i håp om at gubben fremdeles antok at det var ei voksen skogskatt på åtte kilo han hadde tatt tak i, og ikke ei overgrodd høne! Så smøg jeg meg ut av sengen, og inn på badet.

En rask titt i speilet gav det pågående pandemien et nytt ansikt, nye symptomer. Ja for tørrhoste og feber er kanskje symptomer på viruset, men jeg hadde alle symptomene på frivillig karantene. Legger så fulle av ull at de så ut til å tilhøre en pre-historisk huleboer. Armhuler så gjengrodd og lodne at skogskatten fikk innbilt svangerskap og melkespreng bare av synet. Hengepupper med vannblemmer og brannsår etter halvannen uke med steking av speilegg over varm panne uten BH, et monobryn av dimensjoner, gusten inne-luft-farge i ansiktet, og sist, men ikke minst, en bikinisone så gjengrodd at luften der nede gav assosiasjoner til en reke-coktail som har stått litt for lenge i sola , og gubben akkurat nesten hadde tilbudt den tørrfor og en fløteskvett.

For ikke å nevne humørsvingningene. Fra å være supermamma med pedagog-stemme og nystekte vafler, til å helle ei pose Toro vafflerøre rett på bordet, gi gutta hvert sitt sugerør, og rope “Her!!! “Snårt” hver deres stripe vaffelrøre, og se til helvete å gjør den forbanna samfunnsfagen før jeg trer hele nettbrettet ned i halsen deres via rompehølet!!!”

Så jeg høvla! I halvannen time stod jeg skrevs over linoleumen på badegulvet og høvlet til leggene var glatte, monobrynet var delt opp, og til skroget skinte som en nyribbet frossen kylling! Igjen på gulvet lå en ball kroppshår på størrelse med en middels stor bever, og på kjøkkenet ble det kastet halvgamle kokosboller og tre halvspiste poser med ostepop. Nok er nok!

Ja, det er unntakstilstand. Men nå savner selv jeg, selvutnevnt formann i introvertens-venner, sosial omgang med andre. Jeg savner kaffekoppen bak disken til Mona, timene i klasserom med elevene mine, lunsjen med kolleger på personalrommet, hverdagsstrofene vekslet med bygdefolket, og skikkelig lange, varme klemmer med mennesker festet til seg!

Så varer det kanskje enda en stund før hverdagen vi kjenner er tilbake, men jeg skal i hvert fall være klar den dagen det skjer. Klar, nydusja, og nyfrissert, ferdig uthvilt etter et litt ufrivillig “ferieopphold” i “Costa-Del-Corona”.

Ta vare på hverandre, og ta vare på deg selv. Vi har ingen å miste!